Page 142 - Norsk Fiskerinaering

Etableringen av trådfabrik-
ken var et viktig grep, og det
til rett tid. Fiskerne var blitt
den viktigste kundegruppen,
og dette markedet skulle
vise seg å vokse. Vintersilda
vendte tilbake til Vestlandet
mot slutten av 1890-årene,
og denne sildeperioden varte
frem til stammen kollapset
tidlig i 1960-årene. I vår sam-
menheng var innovasjonene
på redskapssiden viktigst.
Driv garnsfisket utaskjærs på
hollandsk vis krevde kabel og
nye garn, og fikk et betydelig
omfang. Sporadiske forsøk
med snurpenot i Norge ble
gjort, men i sesongene 1904
og 1905 kom et gjennom-
brudd for dette redskapet.
Norske fartøyer hadde stor
suksess med snur penot i
Chr. Campbell Andersens Rebslageri fotografert rundt 1920. På det tidspunktet var repslagervirksom- sildefisket ved Island. Litt
heten over, men eieren hadde mer enn nok annet å bruke energien på. etter litt ble den tatt i bruk
i vårsild- og feitsildfisket i
hjemlige farvann. Den raske
tauverk, og nettopp rederne Christian var en mer ambisiøs kens disponent. Teknologisk veksten i hermetikkindustrien
i Bergen var pådrivere i og dynamisk bedriftsleder betydde dette en overgang fra førte både til sterkt økende
omleggingen til dampskip. At enn faren. Alt i 1893 økte han håndverk til industri. Fabrik- delta kelse i jakten på brislin-
vårsilda var blitt søkk borte kapasiteten betydelig ved ken lå i Årstad kommune, og gen og omfattende investe-
og først kom igjen like før anlegg av en ny reperbane der var det intet forbud mot ringer på red skapsfronten,
århundreskiftet, gjorde ikke under samme tak og ved å dampmaskiner. Maskinutrust- særlig i kostbare snurpenøter.
markedsutsiktene lysere. utvide spinneloftet. Dette ningen hadde disponenten Også i andre fis kerier skjedde
gjorde det mulig å produsere kjøpt ved besøk i England og endringer som økte etterspør-
flere ulike kvaliteter samtidig, Skottland. Den nye fabrikken selen. Minst like viktig var det
og i tillegg ble det mulig å var et moderne hampspinneri at kundene i stigende grad
Ekteskap og produsere tauverk i lengder som kunne levere maskins- etterspurte ferdige redskaper
eierskap på hele 250 favner (470 me- punnen tråd i mange ulike — gjerne også skreddersyd-
kvaliteter. Noen produkter
ter). Fortsatt foregikk spinnin-
de. Det styrket de hjemlige
De få kildene som finnes, gen av hampen for hånd, og gikk til reperbanen på Nord- produsentene i konkurransen.
gir ikke inntrykk av synderlig den gamle hestevandringen nes for videre bearbeiding, Nærheten til kundene ble et
vekst i produksjon og omset- besørget nødvendig kraft til et viktig bidrag til å effektivi- konkur ransefortrinn.
ning fra slutten av 1870- til selve reperbanen. I 1900 fikk sere produksjonen og styrke Campbell Andersen solgte
midt i 1880-årene. Ungkaren hestevandringen avløsning av lønnsomheten til repslageriet. ikke bare egne produkter. Fra
Christian fikk ikke mer enn en gassmotor. Fabrikken på Solheim nyttet slutten av 1880-årene hadde
10 kroner i ukelønn, og det både egen tråd og importtråd han kommisjonslager og
monnet lite med tanke på å til sine fiskegarn og nøter. Fa- generalagentur for Skot tlands
stifte familie og overtakelse brikken leverte tråd til andre største fabrikk av bomulls-
av familiebedriften. Som Repslagermester foredlingsbedrifter og til andre
«kronprins» i arverekken et- kunder, særlig fis kere.
ter eldste brorens død i 1874 og fabrikkeier
kunne han se frem til lysere Et avgjørende skritt ble tatt
tider økonomisk. I oktober da han i 1899 sammen med
1886 giftet han seg med aren- repslager firmaet O. Nilssen
dalspiken (Joachime Andrea) & Søn etablerte Solheims
Helene Jensen, og i 1891 fikk Traadfabrik og selv ble fabrik-
han overta bedriften. Totalt
var overtakelsessummen
noe i underkant av det faren
hadde måttet betale i 1875. I 1899 etablerte Christian
Campbell Andersen Solheims
Foreldrene betinget seg også Traadfabrik i kompaniskap med
kår, som blant annet innebar repslagerfirmaet O. Nilssen &
borett i andre etasje i Hauge- Søn. Der kunne man ta i bruk
veien 40 så lenge de levde. dampmaskiner!

142 "Norsk Fiskerinæring" nr. 3 - 2017