Page 153 - Norsk Fiskerinaering

fra Provence
på tampen

Hvis ingen går i fella

«Hvis ingen går i fella, men det må jeg innrømme; jeg har journalister, villaksentusiaster,
passer seg for den, skal alle ikke tradisjon for å legge meg på professorer, miljøvernere og
sammen snart få feire jul igjen», magen og nekte, for å si det slik. kystfiskere.
sang vi som barn. Nå har jeg — Margreta, sa hun, og flyttet Fjordfiskerne har endelig fun-
gått i «fella». Men i skrivende laksepakken over i venstre hånd net noen å skylde på når fisket
stund har jeg likevel en veldig og strakte ut den høyre. Jeg svikter. Fisk og reker som de
god følelse. Jeg tror julen blir hjalp henne med handleposen, mest sannsynlig har fisket opp
topp. Jeg møtte øynene hen- og hun pekte på en liten kafe. selv, er det nå oppdrettsnæringen
nes på kjøpesenteret Carrefour i Det var som en godt regissert som får skylden for. Det hele blir
Nice. Hun hadde hendene nede i roman, med meg selv i hovedrol- akkompagnert av Kurt Oddekalv.
fer skvaredisken, tydeligvis på jakt len. Likevel var jeg nervøs og i Han finner dritt over alt. Når jeg
etter laks. Hun tok opp paknin- tvil. Ville det bli en tåredryppende ser og hører all denne kritikken
gen, snudde seg, så på meg og tragedie, eller en historie med lyk- er jeg sjeleglad for at jeg flyktet
smilte sitt bredeste smil, ukjent kelig slutt. Jeg har jo så ufattelig fra dette rare landet som styres
av hvilken grunn. Jeg møtte de mange skuffelser bak meg. Etter av misunnelige sosialister og
levende blå øynene hennes og et par glass vin var det som om vi offentlig ansatte. De gir blaffen
visste jeg var håpløst fortapt. hadde kjent hverandre hele livet. i hvordan ver diene skapes. Har
Men hvem var hun? Det fikk Jeg var sikker på at dette var noen blitt millionærer gjennom
jeg et irriterende behov for å vite kvinnen som kom til å forandre hardt arbeid, skal de gjennomgå.
akkurat der og da. Hun leste livet mitt. Og det er nok på tide. Det stilles straks spørsmål ved
åpenbart tankene mine, rotet litt i Jeg har begynt å stenge meg personenes etiske standard. Å
håndvesken og kom opp med et inne, drikke vin og lese dumme høste av naturen langs den flotte
lite, svensk flagg. Isen smeltet da dokumenter. Da hun reiste seg og kysten vår har blitt et mareritt. Li-
jeg pekte på det norske flagget ville gå, skrev hun telefonnumme- kevel møter jeg altså stadig dem
på laksepakken. Samtalen var ret sitt på en serviett og takket for som kjøper dette flotte produktet
i gang. Hun var fra Skåne og had- praten. Jeg ble sittende og tenke, fra Norge, som f.eks. Margreta.
de den karakteristiske og artige merkelig nok ikke på henne, men De forteller en annen historie —
dialekten lengst syd i Sverige. på norsk laks. Kanskje hadde en god historie om et fantastisk
Selv om hun mest sannsynlig var ikke Amors piler truffet blink matprodukt. Slik er dessverre
godt oppe i sekstiårene, var hun denne gangen heller! verden, og slik er det i landet der
ungdommelig og pen. Margreta er bare en av alle nisselua er flittig i bruk hele året.
Instinktivt visste jeg at slike de mennesker jeg treffer gjen- Etter et par dager tok jeg den
møter bare skje noen ytterst få nom året som elsker norsk laks telefonen jeg måtte ta. Når net-
ganger i livet. For noen skjer det og som kjøper den regelmessig. tene blir lange og kulda setter inn,
ikke i det hele tatt. Livet har lært Men hva skjer hjemme i an- er det ingenting som kan måle
meg å gripe mulighetene når de nerledeslandet? Hva skjer med seg med en kvinne i huset.
dukker opp. I mine yngre dager de stolte oppdret terne som har Og det en kvinne som «gillar
ble jeg av onde tunger beskyldt bygget opp en av landets flotteste odlad laks»!
for å være en rundbrenner. Og næringer? Jo, de blir mobbet av

"Norsk Fiskerinæring" nr. 11/12 - 2016 153