Page 33 - Norsk Fiskerinaering

at verdiene kommer fellesskapet til Ønske om et Kinderegg vil vi at fisken skal skape mange
gode. Mange mener at fellesskapet Det er med andre ord oljerikdom­ arbeidsplasser i land, runger det
får for lite igjen av kaka, og at det men som biter oss i halen, og det også et JA!
er næringsutøverne som stikker av er vanskelig å se hva politikerne Mange forventer mer ringvirk­
med gevinsten. «Folket» har store skulle gjort annerledes. Sub sidier ninger av fisken i havet enn det
forventninger til at fellesres sursen er utenkelig. Man kan heller ikke er mulig å få til. Når industribedrift
skal gi store ringvirkninger i land. Vi pålegge fiskerne å bringe råstoffet etter industribedrift flagger ut,
vil at all fisken skal bli bearbeidet i til land for bearbeiding. Politikerne trekker vi på skuldrene. Når fisken
Norge, og ikke sendes ubearbeidet snakker ofte om Ole Brumm, og to ikke kommer på kaia og fiskebru­
ut av landet. ønsker på en gang. I fiskerinærin­ ket må stenge, er det et tegn på
Mange kystsamfunn har hatt en gen ligner det mest på Kinderegg­ at folket har mistet kontrollen over
negativ utvikling. Fiskeribedrifter
er nedlagt og lokalbefolkningen
er frustrert. De synes det er feil at
fisken seiler forbi dem og havner Knut Arne
ubearbeidet i utlandet. Men er det Høyvik
politikken som har slått helt feil,
eller er det andre ting som har
drevet frem denne utviklingen? I
løpet av 30 år ble nasjonen Norge
usannsynlig rik. Men baksiden av
medaljen er lett å få øye på. Vi har
i dag et lønnsnivå som ligger ca. 60
prosent over eurosonen. Mange av
landene som skal kjøpe fisken vår,
har betydelig lavere kjøpekraft enn
oss. Som fiskerinasjon er vi i skvis
når vi skal pøse på med arbeids­
kraft for å bearbeide fis ken. Vi mak­
ter ikke konkurransen med fattige
jenter i Kina og lavtlønte arbeidere i
Latvia. Først de aller seneste årene
har vi kommet på offensiven igjen Jo mer vi skjærer i fisken, jo dårligere blir lønnsomheten. Norsk arbeidskraft
koster så det svir. Det er «prisen» vi må betale for å bo i et av verdens rikeste
på grunn av ny teknologi. land, konstaterer Knut Arne Høyvik.
De som kommer til land med
fisken søker selvsagt mot det
markedet og anvendelsene som gir reklamen, altså tre ønsker på en rikdommen i havet. Da forventes
best pris. De skal dekke alle kost­ gang. Vil vi ha en næring som står det at myndighe tene griper inn
nader og helst betale mannskapet på egne ben økonomisk og ikke og strammer grepet rundt kvote­
konkurransedyktige lønninger. subsidieres, er svaret fra opinionen baronene som tjener seg rike på
Heldig vis tjener fiskerne i dag gode JA. Vil vi at fisken skal høstes bæ­ andres elendighet.
penger og jeg unner dem det. rekraftig, er svaret det samme. Og Organiseringen av næringen er
et speilbilde av de utfordringene
næringen har. Når vi ser tilbake
og mimrer om de glade 60­ og
70­årene da det var mer liv og
røre på alle kaier langs kysten,
bør vi fortelle hele sannheten.
Nemlig at den norske stat bevilget
milliardbeløp hvert år for å opp­
rettholde mer aktivitet enn det var
grunnlag for.
I 1996 var all prisstøtte his­
torie. I 1997 sa daværende
fiskeri minister Karl Eirik Schjøtt
Pedersen blant annet: «Tiden
for statsstøtte er forbi, ansvaret
for lønnsomheten blir nå gitt til
næringen selv». Det ansvaret har
næringen tatt, og med de beste
Norsk fiskeripolitikk er som et Kinderegg — tre ønsker på en gang. Vi skal hensikter. Og som jeg har hevdet
høste bestandene bærekraftig, ha en lønnsom næring og samtidig flest mulig før; det har vært mang en urolig
arbeidsplasser, skriver Høyvik. Det er en ligning som ikke går opp. stormnatt i baronens seng.

”Norsk Fiskerinæring” nr. 1 - 2017 33