Page 137 - Norsk Fiskerinaering

fra Provence
på tampen

Bedre under krigen?

«Alt var så mye bedre under tiet kjører 1960-tallet baklengs i verre er jeg i ferd med å miste
krigen», synger Ole Paus. Det sakte film. Jonas Gahr Støre er troen. Politikerne hjemme er ikke
gjør han som en satirisk hyllest livredd for å bli skviset av Sen- i stand til å ta de nødvendige
til alle som mener at «alt var terpartiet, som kommer skran- gre pene.
bedre før». Det er denne typen glende i hest og kjerre gjennom Noen viser nostalgisk til
mennesker som bare vil snakke det politiske landskapet. De 1960- og 1970-tallet og prøver å
om det glade 50-tallet når noen partiene som burde bruke vett og in nbille folk at det var glanstider
lanserer en ny tanke eller et nytt forstand, har stoppet klokken og med god lønnsomhet og store
produkt. Hadde disse mennes- gått i vranglås. I Venstre er det ringvirkninger. Problemet er at
kene hatt regien opp gjennom ingen visjoner. Partiet er en liten det ikke er sant. Det som er sant,
histori en, ville fiskerne fortsatt klubb som sliter med sperregren- er at staten pumpet inn milliarder
seilt og rodd. I annerledeslandet sen. Der to Venstre-politi kere er av kroner i subsidier for å holde
blir det bare flere og flere av dis- samlet, er det som regel tre ulike liv i næringen. Drømmerne som
se «museumsvokterne». Mange meninger. KrF er som mørke snakker seg bakover i tid er som
jobber i offentlig sektor og er ikke natta. I sjømatpolitikken befinner regel venstreradikale raddiser,
interesserte i endringer. Bare det partiet seg fortsatt på Genesaret- som har sine egne meningsløse
å måtte bytte kontor fører til sinte sjøen. Troen på at skaperen skal økonomiske modeller. De har
leserinnlegg i lokalavisene. ordne opp i den globale økono- vært testet utallige ganger uten
De lar høre fra seg om ulike mien står sterkt. Det er absolutt hell. Men å prøve og fortelle
spørsmål, og er like skråsikre ingen ting som tyder på at KrF disse folka sannheten er en håp-
enten det gjelder kommunesam- vil se lys på himmelen med det løs pedagogisk utfordring. Noen
menslåing eller effektivisering første. Jeg finner det nødvendig lærer aldri. I SV kon struerer de
av sykehus og politi. «Nei, å sende skarpe advarsler fra min sitt eget lykkeland; et land som
nei, nei», roper de, og jeg får veranda. Temperaturen her nede aldri kommer til å fungere. I løpet
frysninger på ryggen og asso- kryper stadig oppover, i motset- av den siste stortingsperioden
siasjoner til EU-kampene i 1972 ning til i de nevnte partier. Det har ikke SV klart å gjennomføre
og 1994. I sjømat næringen haster nemlig med å gjøre end- en eneste fornuftige endring
er det håpløst å flytte selv på ringer dersom villfisk næringen som peker fremover. Snakk om
det minste kommaet, uan sett skal bli konkurransedyktig og tragisk rekord!
om man har brukt millioner av utvikle seg videre. Når ropene fra bakstreverne
kroner på offentlige utvalg som Man kan ikke lenger holde liv i stilner, og de har fått det som
kommer med viktige og nødven- gamle monopoler og rigide regler de vil, kommer baksmellen. Da
dige endringsforslag. for eierskap. Villfisknæringen blir det nye rop og skrik om ran
Pengene til utvalg og kommi- trenger tilførsel av kapital. Den og hus uten lys. Men da er det
sjoner kunne like gjerne ha gått må også lære mer av havbruks- for sent, og man kan synge av
til de fattige. Stortinget har be- næringen, som er rustet for den full hals: «Alt var så mye bedre
slutningsvegring og Arbeiderpar- bein harde konkurransen. Dess- under krigen».

"Norsk Fiskerinæring" nr. 4 - 2017 137