Pål Haugen Lillefosse er en internasjonal stjerne av et uvanlig kaliber. – Jeg orker ikke å være inne i en toppidrettsboble, slik mange andre utøvere er, sier 21-åringen.
Hver lørdag er det treningsfri. Da er det Netflix-dag og tid for kos på hjemmebane med samboeren, eller noen kompiser, forteller bergenseren som tok en oppsiktsvekkende bronse i stav med et hopp på 5,75 i EM i München.
– Jeg er bevisst på å være to utgaver av meg selv: Idretts-Pål og den Pål som er seg selv hjemme, når treningstøyet er lagt bort.
Pål er rett og slett en litt laidback type.
– Jeg lever her og nå, og samler overskudd med å ta det med ro – når jeg kan. Jeg kan aldri tenke meg å dra på en flere måneder langt treningsleir til et sted i «langtvekkistan». Det er hva jeg forbinder som mest negativt med å være i toppidrettsboblen. Jeg trenger variasjon i livet, forklarer den blide karen – i samtale med magasinet Friidrett.
Men mye tid til å ligge på sofaen blir det likevel ikke. Pål trener seks dager i uka. Halvparten av uka er det to økter om dagen.
ET MANGFOLD AV KOMPONENTER
Hva driver deg?
– Stav er en av de kuleste idrettsgrener i verden, fordi øvelsen inneholder et mangfold av komponenter du skal være god på. Du må ha de fysiske forutsetningene på plass, i tillegg til å ha med hodet, for å få til den rette sammensetningen av øvelsen.
Hva er best med den tilværelsen du er midt i nå. På landslaget og med sportslig framgang så det holder?
– Kombinasjonen av å få lov til å drive med det jeg elsker og å få oppleve ting få andre får anledning til å få med seg. Som f.eks. reisene vi er ute på. Jeg er blitt mer bevisst på å få med meg severdigheter når landslaget er ute på reisefot. Golden Gate Bridge i San Fransisco var jo et must å oppleve da jeg var i USA i forbindelse med VM i Eugene. Slik tenkte jeg ikke før.
Verdensrekorden i stav er på 6,16 utendørs. Den har svenske Armand «Mondo» Duplantis (22). Han har også verdensrekorden innendørs, på 6,20.
HAR FORUTSETNINGENE TIL SEKS METER
Når jumper du over seks meter?
– Først og fremst konsentrerer jeg om å gjøre treningsarbeidet grundig og riktig videre framover. Jeg gjør det jeg skal, dag for dag. Men når det er sagt, har jeg forutsetninger for å hoppe seks meter pluss.
Og hva med flere medaljer i internasjonale mesterskap. Er du klar for det?
– Å, ja. Jeg har vist at jeg har noe der oppe å gjøre. Jeg vet at jeg har bedre høyder inne, og at jeg er i stand til å kjempe om medaljer av edlere valør enn bronse. Jeg hadde jo en rask vei fra 5.70 til 5.86. Mange bruker tre år på den utviklingen. Så her er alt mulig. Dessuten var det skikkelig inspirerende å få til det jeg greide i München – etter fjorårssesongen, hvor ingenting var på stell. Da var jeg skadet i 12 uker. Derfor var det ekstra gøy å smelle til.
HOPPER SÅ LENGE DET ER GØY
Hvor lenge skal du hoppe stav. Du har jo mange år foran deg på friidrettsbanen?
– Jeg hopper til jeg ikke synes at det er gøy lenger.
Hva kan du tenke deg å jobbe med når idrettskarrieren en gang er slutt?
– Det tenker jeg ingen ting på. Jeg stresser ikke med at jeg én dag – flere år fram i tid, må ha en sivil jobb. Jeg gjør det jeg må i hverdagen. Fremtiden bruker jeg ikke noe energi på, sier den humørfylte vestlendingen.
BLIR ALVORLIG
Det går et alvorligere drag over ansiktet hans når vi nevner mamma Bente, som gikk bort i kreft allerede i 2018.
Da Pål sto der med bronsemedaljen i München, ble han veldig emosjonell – med tanke på mamma. Hans første tanke var at det var så synd at hun ikke fikk oppleve dette høydepunktet.
Hvordan takler du savnet etter henne?
– Det går stadig bedre å bearbeide savnet. Men det tar tid, og går sakte. Situasjonen blir riktignok en smule bedre for hver dag som går.
Hvor mange staver har du «på lager»?