DRA TE HÆLJEROA: Den nyåpnede sykkelstien mellom Stavern og Helgeroa i Larvik kommune, stopper ved Foldvik og starter ikke igjen før i krysset ved Hummerbakken og Berg kirke. Ruta mangler 3.7 kilometer sykkelvei. Foto: Marte Østmoe

Strekningen Stavern – Helgeroa i Vestfold er populær og det sies at innbyggertallet, grunnet turisme, hytteeiere og campingplasser, øker med over 50% i sesong. Som en konsekvens av dette ønsker mange å dele de ikke alt for brede landeveiene. I 2022 åpnet imidlertid en helt ny gang- og sykkelvei tilsvarende 6,7 kilometer langs fv301. Arbeidet med denne stekningen har tatt over sju år. Hensynet til til jordvern, landbruk og også bebyggelse er blitt brukt som forklaringer. Når sykkel- og gangveien nå endelig er åpnet, er likevel medlemmene av Facebookgruppen Trygg på sykkel Stavern – Helgeroa fortsatt ikke helt fornøyde. Ruta er ikke komplett. For å sykle trygt fra Stavern til Helgeroa mangler det 3,7 kilometer.

Følg med på det lokale forumet HER
https://www.facebook.com/ groups/712200198842455

Øyhopping er et etablert begrep. Vi har funnet en rute som går både over og under vann. På både ny og dårlig asfalt, traktorvei og sti. Veien går gjennom små gårder på den ene siden, og naust og fjære på den andre. Er du heldig, finner du en helt hvit korallstrand som du kan ha helt for deg selv. Og badetemperaturen, nei, den bør du ikke sjekke før du kaster klærne, tar fart og løper ut i.

De tre øyene Grytøya, Bjarkøya og Sandsøya utenfor Harstad velger vi å angripe fra Harstad sentrum. Hit kommer du med bil, fly eller båt. Nærmeste flyplass er Evenes. Fra du lander til du er framme i byen, som hvert år arrangerer Festspillene i Nord-Norge, tar det en time med buss. Har du plass på bagasjekvoten din kan sykkelen fraktes gratis og er inkludert i billetten din. Eventuelt kan du bestille billett med ekstra bagasje. En annen mulighet er å leie sykler på Visit Harstad, Bua Harstad eller også Harstad sykkelpark.

Med sola i ryggen og teltet på bagasjebrettet, velger vi å forlate byen og fastlandet til fordel for de tre øyene Grytøya, Sandsøya og Bjarkøya, men strengt tatt er også fastlandet en øy, nemlig Hinnøya.

Ut fra sentrum sykler vi på fortau, og etter om lag en kilometer er vi over på gang- og sykkelsti som følger oss helt ut til fergeleiet. På turen hit kommer vi etter fem korte kilometer til Ervika. Her passerer vi på venstre side byens kanskje mest kjente restaurant og gjestehus med historie helt tilbake til 1700-tallet, nemlig Røkenes Gård. Her er både mat å få, golfbane og overnattingsmuligheter. Ferga går fra Stornes til Bjørnerå. Sykkelen fraktes gratis! Fra dekk tar vi inn turens mest alpine utsikt, nemlig mot vårt eget mål, Grytøya, og fergeleiet Bjørnerå. Vel i land har vi to muligheter. Den ene er å sykle 15 kilometer vestover på fylkesvei 15 mot øyas ytterste og kanskje mest eksotiske fiskevær, Grøtavær. Den andre muligheten er å sykle østover der øya flater mer ut, og hvor en elegant bro binder den til Sandsøy. Vi går for det siste alternativet først. En avgjørende faktor her er selvsagt yr.no, ikke minst med tanke på vindretning og styrke. Vind blir det antagelig uansett, men det er ikke nødvendig å utfordre stiv kuling fra nord.

Det er få sykkelutfordringer på vei ut til Grøtavær. Veien er smal og høydeforskjellene få. På 1940-tallet bodde det cirka 600 mennesker i bygda. I dag er det i overkant av 70 sjeler tilbake. Lenge gikk det ferge direkte til Grøtavær fra Stornes, men i 1996 sto den fire kilometer lange Toppentunnelen ferdig. I 2009 ble også den rasfarlige vegstrekningen Lian sikret med en tunnel på nærmere to kilometer. Dette betyr at hele to tunneler må pareres. Når det kommer til den nyeste og siste anbefales det å sykle utenfor bøygen og velge gamleveien. Som en bekreftelse på at veisikringen var helt nødvendig, deler man her veien med svære kampesteiner og også en og annen sau. Men med klassiske dekk og en stabil sykkel, er denne ruta absolutt å foretrekke. Spesielt etter Toppentunnelens noe kalde kilometere. Det går bare en vei ut til Grøtavær. Dette betyr at vi dagen etter må tilbake samme rute. Heldigvis for det. Hjernen husker alltid best de ferskeste opplevelsene, og selv om det å sykle ut av tunnelåpningne er en befriende opplevelse enten mot nord eller sør, utmerker tilbaketuren seg som helt knall. Tunnelen nærmest spytter oss ut på den andre siden og gir oss et kaldt dytt i ryggen og en fantastisk nedoverbakke på vei tilbake til fergeleiet Bjørnerå.

I forkant av dette, for ikke å utsette det beste til slutt, har vi altså valgt å legge første etappe fra fergeleiet på Bjørnerå og ut til Grøtavær med telting i det fri. På Hestestranda, to kilometer vest for bebyggelsen, er det fine muligheter for fricamping. Bekken renner fra fjelltoppen Hatten på 856 moh. like ovenfor, og opp hit går det også merket sti. En anbefalt kveldstur er også Skarsteinneset. Hit kan det sykles et stykke på vei, men den siste halvannen kilometeren må gjøres unna til fots. Utsikten herfra går mot Andøya i vest, Senja i nord og mot neste dags mål i øst, nemlig Bjarkøy og den lille campingplassen i Leirvåg som ligger ved en kritthvit lagune. Turen ut til Skarsteinneset er med andre ord en skikkelig kickstart for resten av ruta. Dersom du tar turen hit i perioden 25. mai til 18. juli, har du mer enn 270 grader vid panoramautsikt mot ei sol som aldri går ned i havet.

På Grøtavær er det gjort funn av menneskelig aktivitet som kan spores helt tilbake til steinalderen (12 000 år f. Kr). I all tid har innbyggerne her livnært seg av kombinasjonen fiske og landbruk. Her er også rester av tyske stillinger fra andre verdenskrig og et kystfort som ble bygget under den kalde krigen og var operativt fram 1990-tallet.

Ved bygda Dale skifter vi om, tar på oss en ekstra genser, refleksvester og skrur på alt av lys og lykter på syklene. Tunnelen har minimumsbelysning, er lang og med noe stigning. Dessuten er den kald.

Hvor godt er det ikke å komme ut av en tunnel? Munningen av Toppentunnelen er ikke til å kimse av. Endelig nedoverbakke og god sikt. Her møtes vi av varme vinder, og jammen er ikke også navnet på den neste vika nettopp Varmedalsvika. På nytt passerer vi fergeleiet på Bjørnerå. Neste stopp er Lundenes. Her er skole, barnehage og en butikk for proviantering. Nå følger en lett etappe på smal vei, men relativt lite trafikk. En og annen traktor passerer, og en og annen firehjuling. Man har fjell og skog på venstre hånd og eng, mo, fjære og hav på høyre. Har ikke også geitramsen ekstra sterk farge her nord?

Etter vel 18 kilometer står vi på nytt overfor et veivalg. Nå kan vi ta mot øst og brua over til Sandsøya, eller fortsette mot nord og målet som vi blinket ut kvelden før, nemlig Bjarkøyas eneste campingplass. På veien dit venter dagens andre tunnel. Men, før vi manner oss opp til denne, tar vi avstikkeren rett til venstre for tunnelåpningen. Her følger vi en traktorvei som blir til sti og som tar oss ned til lokasjonen for TV-innspillingen av Farmen i 2003, nemlig den idylliske Horsevika. Veien ned utfordrer stisyklisten i oss, og ved gjensynet av gården fra TV-serien, vekkes dessuten på ny drømmen om et eget lite gårdsbruk, egen urtehage og en privat strand. Men, vi må videre. Nå venter dagens største, bratteste utfordring: Den 3222 meter lange Kvernsundtunnelen tar oss med under havets bunn, på det dypeste hele 125 meter under havnivå. På nytt ruster vi oss med refleks, lys og lykte, trykker på knappen for «sykkel i tunnel» og setter utfor. Nå følger en nedoverbakke med 9 prosent helning, i bunnen av tunnelen begynner stigningen på 10 prosent. Hu og hei, for ei bratte!

Å komme gjennom denne tunnelen er likevel ikke like befriende som opplevelsen etter Toppentunnelen på Grytøya. Stigningen bare fortsetter. Godt er det derfor at det nettopp til venstre for tunnelmunningen er satt opp et historisk monument og en benk. På plakaten ønskes vi velkommen til Tore Hunds rike, og får en rask oppsummering av bragdene til Nord-Norges mest kjente vikinghøvding som nettopp kom fra denne øya. Vel, så interessant er det å slå av en prat med sykkelkolleger fra Tyskland. Deres rute er dog litt mer strabasiøs enn vår. Der vår ferd er estimert til tre dager på hjul, strekker deres reise seg over 700 kilometer fra Lødingen via Senja og til Alta, eller som de sier det selv: – Så langt vi kan komme.

Interessant er også utlendingens erfaringer med å sykle i tunneler både på Senja og Lofoten. Erfarne syklister kan rapportere at tunnelsyklingen mellom Grytøy og Bjarkøy bare er for småkarameller å regne. I første rekke er dette med tanke på trafikken. Ganske sikkert får du Kvernsundtunnelen helt for deg selv.

Vi dytter ned en banan og tar den siste stigningen før landskapet på nytt flater ut. Veien fra tunnelåpningen og til Bjarkøy skole er stort sett den eneste delen av ruta der vi beveger oss bort fra hav og fjære. Nå tar vi til høyre igjen, og nesa peker på nytt mot havet, en lokalbutikk, en pub og atter nye hus og naust. Etter sju kilometer sier veien stopp, og ikke langt unna ligger den mye omtalte campingplassen. Men hvor? Nå legger tåka, eller rettere sagt «skodda», seg tett. På turen passerer vi Helleberget, det som i reiselivsreklamen betegnes som et viltert fuglefjell beleiret av uendelig mange krykkjer. Nå fortegner festen i krykkjeberget seg kun som en fjern tinnitus i øregangene. Jo, vi hører fuglene, men ser knapt våre egne pedaler. Hvor er vi egentlig?

Neste dag er det en lysning i teltåpningen. Tåka har et øyeblikk lettet. Noen meter fra teltet skimter vi lagunen med krystallklart vann og korallhvit bunn. Her mangler ikke på gode grunner for et morgenbad. åtte grader i vannet, og man våkner garantert! Pass bare opp for aggressive kråkeboller! Dagen truer med ny tåke, men så tar sola over og brenner skyene av. Landskapet viser seg på ny, og vi får omvendt høydeskrekk! Var fjellene virkelig så tett på? Så høye? Så bratte? Endelig ser og ikke bare hører vi krykkjene på Helløya. Nå er dessuten Bjarkøyas eneste butikk åpen, kolonialen som i 2020 ble kåret til årets nærbutikk i nord. Vi svirrer litt rundt på stedet, men for å rekke bakeriet på Sandsøya blir vi nødt til å snu. Vi nynner litt på Rubens låt «Melancholia» og gjør oss noen tanker om hvordan det var å vokse opp for en vordende verdensstjerne her ute. Så snur vi og setter opp farta på ny tur ned og opp gjennom tunnelen. Om ikke lenge er vi ved avkjøringen mot Sandsøya, og vi synes allerede å kjenne lukten av kanelsnurrer.

Antagelig er det helt imaginært, men likevel reelt. Etter å ha passert brua over til Sandsøya, er vi med ett framme på Nordsand gård. Her er Kirsten Slagstad bondekone og gründer. Sommeren 2020 satte hun i stand det gamle tinghuset fra 1750 og laget café.

– Håpet er å også bygge ut låven slik at Tinghuset etter hvert kan huse turister og bli Airbnb, røper Slagstad.

Sandsøy kan friste med flere severdigheter. På Altevik gård er det en annen gårdsbutikk. Vi finner Sandsøygull Bigård og midt i øyas bjørkeskog er det denne sommeren laget en utendørsutstilling med fotografier tatt av Lars Andreas Berg. Best er likevel den urørte naturen, for ikke å snakke om utsikten mot både Bjarkøy og Grytøya. Er det virkelig nødvendig å snu? Selvfølgelig ikke. Det finnes eksempler på mennesker som aldri reiste hjem. Det finnes også mange muligheter for å komme tilbake. Intet ondt ord om turistmagneten Lofoten, men på ruta vår har vi vært ganske alene og fritatt fra køer og stress. Dekkene har rullet over alt av veidekke, asfalt, grus og sti. Vi har syklet inn i duftbobler av mjødurt og hjemmebakst, bjørkeskog og tang.

LES også om nyåpnede
MED RUBEN PÅ ØRET Harstad Sykkelpark side 15

I 1971 ble hele familien min invitert til venner i Finnmark. Vi var da meg, mor Kari, far Tore, Morten syv år, og Siri fem år. Morten hadde nettopp lært å sykle og den lengste turen hans var rundt Gjelleråsen. Ville det være mulig å ta syklene med, og sykle over Finnmarksvidda med Siri sittende på bagasjebrettet til Tore? På Cappelens Finnmarkskart fant jeg ei stiplet linje ved siden av en heltrukket linje mellom Karasjok og Kautokeino – en kjerrevei eller traktorvei? Jeg spurte en finnmarking til råds og lurte på om det å sykle der var en god idé. Svaret var positivt, men veldig kort: –Gjør det du.

I min entusiasme overhørte jeg ironien i setningen og vi satte i gang med planleggingen.

Jeg og mannen min hadde hver vår DBS tregirs sykkel med smale dekk. Morten hadde en DBS barnesykkel uten gir. De voksne hadde to sykkelvesker hver, pluss kurv foran. Morten fikk også mini-sykkelvesker til lettere ting pluss frontveske med det viktige førstehjelpsutstyret. For å minske oppakningen hadde vi sendt klesskift og annet til poste restanteadresser underveis, pakket slik at skittentøyet kunne sendes hjem i samme emballasje.

Vi startet med å sykle fra Stovner til Oslo S og tok toget til Trondheim. Derfra fortsatte vi med Hurtigruten til Kirkenes. Syklene fikk vi plassert nær landgangen slik at vi fikk oss en liten sykkeltur hver gang båten lå til kai.

Fra Kirkenes til Tana bru ventet en lang og forholdsvis øde strekning uten overnattingsmuligheter underveis. Jeg kontaktet buss-selskapet på forhånd og ba dem sikre plass til syklene våre på deler av strekningen. Dette var ikke mulig. Da skrev jeg til Samferdselsdepartementet og klaget. Den helt ferske samferdselsministeren, Reiulf Steen, tok seg personlig av saken, og sørget for pressedekning. Heldigvis var tiltaket verd alle strabasene og vi fikk fraktet syklene gratis hele veien hjem.

Slik hadde det seg at vår sykkeltur endte som en vits på Chat Noir med replikken: – Like sprøtt som å sykle over Finnmarksvidda.

På den første ordentlige sykkeldagen oppdaget vi at Morten hadde en tendens til å skjene mot venstre i møte med store biler. Løsningen ble ordre om full stopp for hele familien og alle mann ned i grøftekanten når vi hørte trafikk.

Fra Tana bru syklet vi langs Tanaelva så langt veien gikk. Den stoppet omtrent ved Levajok, 17 km før Valjok. Der ble vi møtt av Per Kalvemo, som fikk plass til hele familien med tre sykler og bagasje i elvebåten sin.

Etter en fin uke i Valjok, hvor vi fikk pustet ut etter de første strabasene og opplevd samisk gjestfrihet, syklet vi videre på grusvei til Karasjok og Jergul fjellstue der veien tok slutt. Kjerreveien videre viste seg å være alt annet enn egnet til sykling. Morten klaget over ”skrukkete vei”. Siri stakkar, hun måtte stadig forlate det trygge bagasjebrettet. I tillegg til sykkelveskene, ble det rett og slett for tungt å slepe sykkelen oppover bakkene med henne på. Da kom det godt med at Mortens førstehjelpsveske også inneholdt druesukkertabletter.

Ved Cuovdajokha var elven så strid at det ikke nyttet å komme seg over, og ingen bro var i sikte. Heldigvis fikk vi god hjelp av en lokal innbygger og nok en gang ble vi imponert over den lange slanke elvebåtens lasteevne og manøvreringsmuligheter.

Den største plagen var likevel myggen. Spesielt likte den meg. De siste tre kilometerne før Sjusjavre fjellstue løp jeg gjennom lyngen med løftet sykkel i et forsøk på å unnslippe de blodtørstige svermene.

Den neste store utfordringen ble kryssingen av Alta-elva. Der hadde arbeidet med den nye veien kommet litt lenger. Brokar var på plass, og armeringsjern og planker gjorde det mulig å trille syklene pent over. På den andre siden syklet vi på god grusvei til Kautokeino. Derfra syklet vi til Alta over Beskades, hvor veien gikk i rett linje fra blåne til blåne. Siri så sitt snitt til å spørre: – Hvor slutter verden?

Fra Alta tok vi fly tilbake til Oslo – barnas første flyreise. SAS stilte så strenge krav til innpakning av syklene at løsningen ble å sende dem som returlast til Oslo med et transportfirma.

Sykkelturen over Finnmarksvidda ble den første, men også den siste sykkelturen av den mer strabasiøse karakter for familien. I 1979 dro derimot hele familien til Tanzania hvor vi ble i to år. Syklene til de voksne var de samme som var med til Finnmark, men Morten og Siri hadde nå fått nyere eksemplarer. Erfaringen fra sykkelturene i Tanzania er todelt: Sykkelen er et ideelt transportmiddel i et tropisk klima, mye på grunn av luftstrømmene som virker avkjølende. Det er synd at sykkelen aldri har tatt ordentlig av som framkomstmiddel i Øst- Afrika, og at veiene derfor ikke er helt tilrettelagt for to-hjulingen

Vi er fortsatt en syklende familie, nå i tre generasjoner. De eldste er i midten av åttiårene på elsykler – en av dem på tre hjul.

Å gå, løpe og sykle har en positiv innvirkning på miljø og helse på både individ-, organisasjons- og samfunnsnivå. En aktiv reise til jobben kan med andre ord være en god start på dagen, bidra til økt fysisk aktivitet og bedre psykisk og fysisk helse. På makronivå er noen av effektene mindre trafikkforurensing og mindre belastning på veinettet. Arbeidsgivere behøver i tillegg mindre plass til parkering dersom flere ansatte velger å gå, løpe eller sykle fremfor å bruke bil i hverdagen.

Formålet med ordningen «Aktiv jobbreise» er å motivere og bistå til å tilrettelegge for klimavennlige og aktive jobbreiser til kommunale arbeidsplasser i Oslo kommune. Med aktiv jobbreise menes at den ansatte går, løper, sykler eller har en annen form for aktiv reise til og fra arbeidsplassen. Kartleggingen er todelt og består av en reisevaneundersøkelse blant alle ansatte og en fysisk befaring med vurdering av forholdene på arbeidsstedet. Målet er å engasjere både arbeidsgivere og arbeidstakere og gjøre det enklere å få oversikt over de ansattes behov og hvilke innsatsområder som er viktige for videre tiltak og tilrettelegging.

Kartleggingen vil avdekke om virksomhetene trenger å utbedre forholdene på arbeidsstedet eller etablere nye tiltak som vil bidra til flere aktive reiser. Kommunale arbeidsplasser kan få støtte til tiltak som fremmer klimavennlige jobbreiser gjennom støtteordningen «Grønn jobbreiseordning», der det gis støtte til tiltak som gjelder reiser mellom hjem og arbeidssted.

Oslo skal kutte 95 prosent av klimagassutslippene innen 2030. Dette fordrer et klimavennlig transportsystem for både mennesker og varer, og er helt avgjørende for å rigge byen mot en grønn vekst og en trygg og grønn infrastruktur.

Å velge sykkel og aktiv transport gir store bidrag i form av reduserte utslipp, og skaper bedre byer og nærmiljø å bo i. Utover aspekter knyttet til klima og miljø, har aktiv transport også store helsefordeler. En studie publisert i British Medical Journal i 2017, som fulgte over 250 000 hverdagssyklister over en periode på fire år, fant at det er store helsefordeler knyttet til å velge aktiv transport i hverdagen. Blant deltakerne viste det seg at å sykle til jobb daglig bidro til å redusere risikoen for å dø av hjerte- og karsykdommer med 52 prosent. Beregninger til sier at man også minsker muligheten for lignende sykdommer med 46 prosent. Det viste seg også at aktiv transport bidro til 45 prosent lavere risiko for å utvikle kreft og 40 prosent lavere risiko for å dø av dette om det først var inntruffet. Det er tydelig at det å velge sykkel og aktiv transport til jobben har mange fordeler.

En høytliggende seter i Grimsdalen har lenge vært ferieparadiset for familien vår. En av årsakene er de fine sykkelmulighetene. Veiene og stiene i Folldalen og Grimsdalen var blant mine favorittsteder. På denne strekningen møtte jeg sjelden andre syklister. Da jeg sommeren 2021 kom tilbake, møtte jeg, til min store overraskelse, en lang rekke likesinnede. Ikke nok med det, de fleste var i alderen 60 pluss og nesten alle hadde elsykkel. I flokk og følge suste de forbi meg, med og uten bagasje, og med et stort smil om munnen. Det er åpenbart nye tider i fjellet – hva har skjedd?

Svaret er konseptet «Tour de Dovre». Ruta er godt skiltet og svinger seg gjennom landets kanskje flotteste fjellterreng. Ved å tilby ikke bare overnatting med passende avstander underveis, men også god merking, er det lagt et bra grunnlag for sykkelturisme.

Men, det som virkelig er vinnertrekket er å organisere utleie av elsykler flere steder underveis. Du kan plukke opp sykkelen et sted, sykle så langt du ønsker, og levere den inn et annet sted om du ønsker. Runden har et par sugende motbakker underveis, og med batterihjelp blir terskelen for å gå løs på disse bakkene atskillig lavere. Du trenger ikke lenger være sykkelinteressert og i høvelig god form. Det holder lenge med en god porsjon glede for utendørsaktivitet.

Tour de Dovre Traséen, har lange lett syklede strekk, men totalt likevel to tusen høydemeter stigning. Om du sykler uten batteri, er mitt tips å starte på Dombås stasjon, 659 moh., og følge runden i retning mot klokka. Den tyngste bakken møter du da ganske tidlig, ti kilometer sør for Dombås. Stigningen opp fra Øverbygdsveien ved tettstedet Dovre og opp til Vegaskillet ved inngangen til Grimsdalen, er hele tolv kilometer lang, og stiger drøyt seks hundre meter. De første fire kilometerne har mellom ni og 11 prosent stigning, mens det mot slutten blir mye slakere. Denne er skikkelig seig, og uten batteri vil nok mange trille sykkelen opp deler av denne bakken.

Bakke nummer to kommer fra Fv29 og opp grusveien i Kvitdalen (150 hm). Her er det stedvis ganske bratt. Etter å ha passert Knutshøbekken (sjekk ut bademulighetene her) følger en kilometer med lett terrengsykling på kjerrevei og bred sti, før den siste lange bakken opp til Skardstjønne, 1090 moh. Skulle du ønske å slippe disse to stigningene, kan du alternativt bare holde deg på Fv29, som stiger jevnt og rolig vestover mot Hjerkinn.

Tour de Dovre-navnet skaper forventinger om fjell og vidde, og holder hva det lover. Langs hele ruta har man utsikt til store flyer og diverse topper, som Snøhetta-massivet, Alvdal Vestfjell og mange av de høyeste toppene i Rondane. Ønsker du et lite avbrekk fra syklingen, er det korte avstikkere til fots opp til småtopper for den som vil ha ekstra utsyn. Eksempler er fra Hjerkinn fjellstue til Hjerkinnshøe (1293 moh.), Grimsdalshytta til Kattuglehøe (1553 moh.), eller fra Folldal sentrum til Håneskletten (1219 moh.). Etappen fra Hjerkinn til Dombås (34 km) er blitt særlig populær, av flere årsaker. Logistikken er ganske grei, du kan ta tog til start, og tog fra endepunktet. Turen går gjennom et bølgete fjellterreng, der man ser ut over Avsjøen, Vålåsjøen, de vide Fokstugumyrene og den nordlige delen av Rondane.

Fra Gråbergseter, omtrent halvveis, går sykkelruta flere kilometer ganske nær E6, men grunnet tett bjørkeskog ser man ikke mye til trafikken.

Etappen går på vekslende underlag, en artig blanding av gammel sprukken asfalt, variert grusvei og kjerrevei med gress, sand og jord. Hjerkinn – Dombås er i hovedsak bilfri, med få stigninger og kan passe for de fleste, inkludert familier med sykkelvante barn fra rundt ti års alder. Servering på Furuhaugli, omtrent halvveis på etappen.

Fra Dombås til Bergsgrende i Dovre sykler man på Øverbygdsvegen. Denne ligger godt oppe i åssiden og gir kjempeutsikt over denne delen av Gudbrandsdalen, i tillegg er biltrafikken svært beskjeden.

Den gjeveste delen av rundturen er i mine øyne den fredelige og vakre seterdalen Grimsdalen, som skjærer gjennom Rondane. Fra Vegaskillet i vest til Fv27 i østenden, sykler man fire og halv mil, nesten utelukkende på flater eller slake nedoverbakker. Lettere og finere fjellsykling finner du knapt! Grimsdalen er uten fast bosetting og befriende lite kommersialisert. Av bebyggelse er bare noen små grå setertun, samt en og annen hytte.

Fra Vegaskillet sykler man ned gjennom en trang v-dal, som snart blir en bred og oversiktlig U-dal, der veien i lange strekk følger elva Grimsa. Det drives aktiv seterdrift i dalen, som er med på å holde landskapet åpent. Diverse informasjonsskilt forteller om historie og en rekke forminner, blant annet reingjerder brukt til jakt i steinalderen. Du kan overnatte på den betjente Grimsdalshytta eller campe på diverse fine steder nede langs elva.

Grimsdalen fra vest mot øst er lett å sykle. Denne strekningen egner seg også godt for barn helt ned i seks – sju års alderen.

Å skilte en sykkelrute er bare et poeng dersom skiltingen er god. Det gjelder selv i tider der mange har smarttelefoner og gps-enheter som kan gå tomme for strøm. Skiltingen på Tour de Dovre opplevde jeg som gjennomgående god. De få stedene der det var kryss, men manglet skilt, var det enkelt å se i grusen hvor syklister før meg hadde tatt veien.

De første milene fra Dombås og gjennom Gimsdalen fram til Fv27 ved Fallet, går på veier med liten trafikk.
Veien videre til Folldal sentrum og videre til Brovoll gir 15 kilometer på trafikkert vei med 60 og 80-sone og moderat trafikk. Fra Hjerkinn fjellstue til Dombås er nesten hele ruta bilfri.

Tromsø – Nordens Paris, Porten til Ishavet, Midnattsolens Rike! Kjært barn, mange navn. Omgitt av majestetiske fjell og med hav på alle kanter, trekker byen til seg friluftsfolk fra hele verden. Tar du sykkelen fatt, kommer du raskt tett på naturen og har mange flotte opplevelser å se frem til.

Med byen som utgangspunkt er det mange muligheter for dagsturer, og reiser du dit på sommeren er det så lenge lyst at du ikke får lyst til å legge deg!

I artikkelen presenteres tre turforslag som alle gir gode naturopplevelser. i tillegg får man med seg mange av byens viktigste attraksjoner.

Å kombinere natur og kultur på sykkel er det beste!

Anne Skarshaug, Tromsøværing og syklist

Turen over til fastlandssiden skjer ved å sykle over Tromsøbrua. Sykkelveien her er ganske smal, men adskilt fra biltrafikken. Kanskje ser du Hurtigruten passere under deg? Tromsdalstinden ruver over dalen og det ikoniske landemerket Ishavskatedralen ligger omtrent der broa ender. Den er et naturlig første stopp med sin spesielle arkitektur og glassmosaikk. Kirken er ofte åpen for besøkende og i sommersesongen er det også orgelkonserter her.

Turen fortsetter videre sørover på lettsyklete og lavtrafikkerte asfaltveier – hele tiden med fjell på den ene siden og hav på den andre. Etterhvert blir det lenger og lenger mellom bebyggelsen. Gårdsbruk, geiter og fjell som speiler seg i havet gjør dette til en helt spesiell sykkelopplevelse. Ved Sandvika er det idylliske strender og her passer det å ta en rast. Siden det ikke er mange steder å handle underveis, anbefales det medbrakt mat, enten fra byen eller fra kjøpesenteret Pyramiden som passeres ved Tromsdalen.

Turen tilbake til byen følger samme trasé helt til du nærmer deg Fjellheisen. Her er det ganske bratt opp til gondolheisen. Du parkerer sykkelen har og kan nå velge mellom å ta taubanen opp til toppen av fjellet eller gå opp de nye Sherpatrappene. På toppen er det en helt fantastisk utsikt utover byen og fjellene bak som absolutt er verdt å få med seg, før returen tilbake over brua til Tromsø sentrum.

FLO OG FJÆRE: Idyllisk langs naust-rekka i Ersfjordbot. Foto: Liv Jorstad Paulsen

Denne turen er en ganske lettsyklet langtur som starter fra Tromsø sentrum, rundt Sydspissen, forbi flyplassen før den tar deg over Kvaløybrua. På toppen av brua er det fin utsikt både nord- og sørover langs fjorden. Langs Kvaløysletta sørover er det bra gang- og sykkelvei, og det er godt tilrettelagt for sykling. Det bor over 13 000 innbyggere på Kvaløya, så det er noe trafikk langs veien, men du sykler tett på sjøen og ser over til Tromsøya.

Uten motvind suser det av gårde sørover mot Eidkjosen. Her ligger legendariske Eide Handel, en butikk som tiltrekker seg kunder fra hele regionen med sitt store vareutvalg. Men vi skal videre – forbi Kaldfjord og over eidet, blir det en kort motbakke. Husk å nyte utsikten før du suser ned til Ersfjordbotn. Denne fjorden ligger omgitt av fjell og langt i det fjerne sees åpningen av fjorden. Det største fjellet – Store Blåmann – er en populær, men luftig topptur like i nærheten. Målet for turen er kafeen Bryggejentene hvor det er godt med en pause og litt mat og drikke. Sjekk åpningstider – de er bl.a. stengt på søndager. De holder til helt nede på brygga i et gammelt fiskebruk.

Tilbaketuren til Tromsø går via Telegrafbukta, Sydspissen, og avsluttes bryggelangs inn mot sentrum. Det er også mulig å følge Strandveien hvis man ønsker en raskere retur (som er merket som Nasjonal sykkelrute 1), men her er det en del trafikk.

UTSYN: Gapahuk med utsikt mot Kvaløya. Foto: Liv Jorstad Paulsen

Tromsø sentrum ligger på Tromsøya, som er den drøyt 10 km lange øya som ligger mellom Tromsdalen og Kvaløya. Rundturen samler mange av opplevelsene som er verdt å få med seg. Tromsøya er ganske kupert, så for de som ønsker litt hjelp i bakkene er elsykkel helt greit.

Starten på turen er lettsyklet og går langs kaikanten sørover. På vei ut av byen er det mange muligheter til å få med seg museer og gallerier. Ved Blåst Glasshytte kan man se glasskunst bli produsert, ved Wabi Sabi sitter smykkekunstnerne og jobber og ved Ølhallen kan man få omvisning i produksjonslokalene. Ruta snirkler seg videre frem bryggelangs og forbi nybygde boligfelt og du kommer tett på sjøen. Grusveien rundt Sydspissen er veldig koselig – vær obs på gående, siden dette er en veldig populær turvei. I Telegrafbukta er utsikten mot fjellene i det fjerne fabelaktig og her er både fine gressområder og sandstrand – dog er vanntemperaturene lave. Tett ved finner du også Folkeparken Friluftsmuseum med sine gamle bygninger.

Reinsdyr på sykkelveien er et vanlig syn

Neste stopp er Tromsø Museum som anbefales med sin store samling av samisk og nordnorsk kultur. Veien videre langs lysløypa går til Prestvannet som er et veldig populært friluftsområde for Tromsøværinger. Ta gjerne turen rundt vannet for å få med deg fuglelivet og den stille og rolige stemningen.

Lysløypa videre nordover går litt opp og ned, men er generelt ganske lettsyklet. Noen steder krysser den bilveier. Det nye Tromsøbadet ligger omtrent midt på øya og her kan du svømme både inne og ute i kaldt og varmt vann mens du har utsikt til fjellene på Kvaløya. Eller kanskje du vil prøve å bade i Langvannet eller Rundvannet som du også sykler forbi? Det er flere gapahuker langs ruta hvor du kan nyte matpakke og utsikt. Er du heldig kan du også observere reinsdyrene som ofte holder til i egen innhegning langs løypa.

Tilbake på asfalterte veier vil du komme gjennom universitetsområdet. Et besøk på Nordlysplanetariet er et must for å oppleve nordlyset i den store kuppelformede kinosalen. En liten ekstratur innom den arktiskalpinske botaniske hage viser hva som vokser og gror så langt nord. Den koselige turveien ned til hagen kan sykles, men vis hensyn til gående. Ett sted bør sykkelen trilles pga. en høy kant. Det er også mulig å ta sykkelveien rundt istedet, hvis man heller ønsker det.

Siste strekning inn mot byen går langs Stakkevollveien på østsiden av øya. For å unngå trafikken er det her tryggest å sykle på det brede fortauet. Tilbake i Tromsø sentrum er det mange museer, spisesteder og berømte puber som er verdt å få med seg etter endt sykling. Skansen og Polarmuseet ligger på vei inn mot sentrum. Et besøk i saunaen Pust på kaia kan også være forfriskende.

– Ja, det får vi helt sikkert til, men hva er egentlig en pumptrack?

Dette var første kommentar fra Bjørn Tore Woll, da kollega Stian Kristoffer Evensen for første gang luftet tanken om en egen sykkelpark i Harstad. I dag kaller Woll seg for parkens president. Evensen er prosjektleder.

Den offisielle åpningen av parken fant sted 26. august 2022, men underveis som de ulike løypene har stått ferdige, har parken blitt et flittig besøkt møtested. Hit kommer både voksne og barn som vil øve, men også dem som allerede er gode og skal trene til konkurranser.

– Jeg har vært her siden klokka 09.00 i dag tidlig, informerer Odin André Ødegård. Han blir straks 10 år, har en litt slitt triksesykkel, men røper at han sparer til en skikkelig dyr og fin sykkel til mange tusen kroner. Odin ser beundrende på Bjørn Tore Wolls tidsriktige utstyr.

– Den sykkelen må være skikkelig dyr? Kanskje hundretusen?

Woll verken bekrefter etter avkrefter påstanden, men benytter anledningen til å informere om at du i Harstad sykkelpark kan bruke den sykkelen du har. Nesten alle sykler egner seg her. Gratis er det også å benytte parken, - ja så lenge du vil!

Det var i 2015 at Stian Kristoffer Evensen for første gang luftet noen hårete ønsker om en egen sykkelpark i Harstad. Stian, på folkemunne bare kalt Sykkel-Stian, er utdannet sykepleier og har siden 2021 studert prosjektledelse og ledelse ved hhv Universitet i Tromsø og Nord Universitet i Harstad.

I hele hans voksne liv har sykkelen vært Stians hovedinteresse. – Jeg har vært instruktør i Norges Cykleforbund og drevet en del med terrengsykling. Landskapet her nord er på mange måter perfekt til det.

Prosjektlederen peker på det ikke alt for bratte landskapet rundt Harstad by. Han kan også vise til relativt slakke landeveier som gjerne er lagt langs kysten. Terrenget er innbydende, men temperaturen kan likevel være utfordrende. På lange turer opplevde Stian at han ble kald og derfor stivnet. Det var slik ideen om en sykkelpark slo rot. For som Sykkel-Stian så fint sier det:

– Med en sykkelpark kan du, på et relativt kompakt område, få en effektiv sykkeldag der du selv styrer vanskelighetsgraden og hele tiden kan holde deg i aktivitet.

SIGNALPROSJEKT: Velosolutions er tungt inne i Harstad sykkelpark, selskapets visjon er å bygge et anlegg som kan vises fram og stå som et signalprosjekt der en peker på en kompakt park med uendelig mange muligheter. Foto: Marte Østmoe

Både Evensen og Woll er med i Harstad Cykleklubb. Woll mener bestemt at klubben, med sine 500 medlemmer, også er Nord-Norges største. Men klubben har større ambisjoner enn å bare være størst. De ønsker også å sette idretten inn i en større sammenheng og oppfordrer flere til la sykkelen få større plass i hverdagen, tenke grønne tanker og ikke minst bidra til en bedring av folkehelsa lokalt. Harstad kommune opplevde argumentene som tidsriktige, inkluderende og bærekraftige. I 2017 ble derfor en ny reguleringsplan for området Blåbærhaugen, bestående av 330 000 kvadratmeter, enstemmig vedtatt i kommunestyret.

–Kommunen står for store deler av byggetrinn 4, opplyser Woll. Denne delen består av etableringen av en trafikkpark til bruk i undervisningssammenheng.

Woll skyter inn at det ikke bare er kommunen som har tatt imot sykkelparken med åpne hender. Så og si alt arbeidet har Harstad Cykleklubb fått til under markedspris, og der man vanligvis tigger om midler, har sykkelklubben opplevd at både bedrifter og privatpersoner har tatt kontakt med ønske om å støtte prosjektet.

Visjonen til Harstad Cykleklubb er følgende «Vi bygger by, vi bygger samfunn». Ordet «sykkel» er altså ikke en gang benyttet, men på mange måter likevel bakt inn. – Vi vil skape bolyst, aktivitet, næringsutvikling, reiselyst og idrettsglede, sier Stian Kristoffer Evensen. – Vi går langt ut over vår primæroppgave, og tror Harstad Bike Park kan være nøkkelen til en slik vekst. Kollega Bjørn Tore Woll supplerer:

–Ideen er å få flere til å sykle helt generelt. Woll vil ikke bare øke antall syklister. Helt konkret foreslår han statsstøtte til dem som kjøper sykkel og bruker den, gjerne et kjøp uten moms, deretter tilbud på piggdekk. For er det ikke egentlig flest vinterdager i Norge?

Selvfølgelig har Harstad Cykleklubb også tenkt på vinterføret. I pumptack 1 og 2, prosjektets første satsningsområde, er det satt opp lys og området vil fungere som en slags lysløype. Resten av løypenettet vil ha en sesong fra mars til den første snøen faller. I tillegg til lang sesong, henvender området seg til alle aldre, også dem som ikke skal sykle. Benker og bord er strategisk plassert og med utsikt til de fleste løyper. Disse fungerer til gode pauser, treffpunkt eller arena der tilskuere, foreldre og besteforeldre kan beundre avkommet og kanskje også selv bli fristet til å, en vakker dag, sette utfor. En av dem som faktisk ikke er så alt for rask i svingen er Bjørn Tore Woll selv. –Jeg er absolutt ikke dreven på dette, innrømmer han, men etter iveren å dømme, er han allerede helfrelst. En ting er Wolls personlige forkjærlighet til parken, mer viktig er tilbudets mulige synergieffekter. Prosjektleder Sykkel-Stian knepper på seg hjelmen og kaster seg på setet:

– Bærekraft handler også om å ta vare på en by, sier han. – Målet er en kvalitet som kan kvalifisere oss som vertskap for World Cup og andre store internasjonale konkurranser. Samtidig skal sykkelparken favne bredt og være et åpent tilbud.

Det renner en svettedråpe ned langs tinningen til Odin André Ødegård på 10. Det er blitt formiddag og han har tatt øktas siste runde. I dag har han trent aleine, men i morgen har han planer om å ta med seg alle kameratene sine.

• 800 gram reinsdyrkjøtt (beinfri)
• 1 løk
• Litt smør til steking
• 1 liter kraft
• 6 poteter
• 2 – 3 gulrøtter
• 1 ts salt
• ½ ts pepper
• Litt vårløk eller purreløk

Slik gjør du:
Del kjøttet og skjær løken i små biter. Fres kjøtt og løk, og hell over kraft. Kraft får du ved å koke kraftbein, eller du kan bruke kjøttbuljong. Kok opp og la kjøtt og løk trekke på svak varme i cirka 30 – 40 minutter.

Skrell poteter og gulrøtter, og del disse i biter. Ha dette i kraften sammen med kjøtt og løk. La det hele småkoke til poteter og gulrøtter er møre. Smak til med salt og pepper. Ha på kuttet vårløk eller purreløk før servering. Persille kan også benyttes. Bidos serveres sammen med flatbrød eller brød.

BIDOS: Så sant du har kjøtt fra rein, da kan du lage bidos. Foto: Arne Nohr

• 5 dl kornblandinger (bygg, havre, hvete og rug)
• 1 dl solsikkekjerner
• 2 ss olje (rapsolje, solsikke eller det du har)
• 2 ss flytende honning
• 2 ss sukker
• 1 kryddermål malt kanel
• ¾ ts malt kardemomme
• 1 kryddermål salt
• 2 dl rosiner
• 1,5 dl tørkede aprikoser

Saken er tilpasset Syklistene, men trykket første gang i Østlandets Blad 01.06 2021

Ski skulle bli en raffinert sykkelby, men siden vedtaket forelå i 2019, har ingen verken hørt eller sett noe til denne strategien. Dette mener Ski-mannen Steinar Finholdt. Nå krever han svar og handling fra ordfører Hanne Opdan. Artikkelforfatteren tok med seg ordføreren på en liten sykkeltur og på spørsmålet om hvorfor utviklingen går så tregt, svarte Opdan slik:

– Vi har kommet langt, men er utålmodig etter å få til mer.

Ordføreren i Nordre Follo peker spesielt på tilrettelegging for trygg sykkelparkering ved de store kollektivknutepunktene, eksempelvis Ski stasjon, Vevelstad, Kolbotn, og Rosenholm. Dette er tiltak som er satt i gang for å stimulere bruken av sykkel i hverdagen og i kombinasjon med kollektiv transport.

Steinar Finholdt er likevel ikke fornøyd. Han savner fortsatt et tiltak knyttet til jernbanen. I sykkelstrategivedtaket som forelå i 2019, ble det poengtert at Ski sentrum i praksis er delt i to kommunikasjonsmessig, med jernbanen som skillelinje. Hoveddelen av befolkningen bor på Hebekk og Finstad, som ligger vest for jernbanelinjen, mens ungdomsskolen, videregående skoler, idrettsanlegg og flesteparten av arbeidsplassene, finnes øst for jernbanelinjen.

– Størstedelen av trafikken i Ski krysser jernbanelinjen, sier Steinar Finholdt. – Det er voksne som skal til og fra jobb, barn og unge som skal til og fra skoler og idrettsanlegg, samt mennesker som skal på handleturer til Ski Storsenter.

Finholt mener nåsituasjonen er ille i dag, men er enda mer bekymret for fremtiden.

– Hvordan vil det bli om tre-fire år når de mange nye leilighetskompleksene i Ski sentrum og omegn blir ferdig utbygget? I tillegg kommer det en ny videregående skole i sentrum.

Han krever å få tiltakene ut fra papiret og ikke bare være gylne ord og titler, men også gjennom handling som kan gi faktiske resultater.

– Vi er et område i enorm vekst og vi er helt avhengig av en god sykkelstrategi for å løse de trafikale problemene.

Østlandets blad kan rapportere at Steinar Finholdt har sendt et anselig antall leserinnlegg inn til avisa. Gjennomgangstema er «Den forsømte sykkelbyen Ski». Det er likevel ikke selve strategien han er kritisk til, tvert imot.

– Sykkelstrategien som ble vedtatt den gang for Ski kommune, er meget god. Det er her løsningen ligger, sier han. Spesielt er han glad for de to broene som etter planen skal gå over jernbanelinjen, begge med adskilt gang- og sykkelfelt. I tillegg skal tilførselsveiene også få adskilt gang- og sykkelfelt. Men når?

Finholdt krever at fine sykkelord ikke bare skal stå på papiret, men at kommunen virkelig lever opp til sin egen tittel. Steinar Finholdt er ikke ferdig med kampen, men avslutter her: –Når sykkelstrategien gjennomføres vil vi lykkes med å redusere trafikkkaoset i Ski, det vil øke fremkommeligheten i Ski sentrum, samt gjøre Ski til en trygg og effektiv sykkelby for både barn og voksne. Hvilke av tiltakene i strategien er til nå satt ut i livet? Slik jeg oppfatter det, er svaret enkelt: Ingen!

Jeg tok toget til Trondheim, og syklet sørover derfra. Fram til Hell gikk det lett, men så startet klatringen. Første overnatting ble i Selbu og Stugudalen, deretter fulgte enda en bratt etappe opp til Glommas kilde, Mustjenna som ligger 900 meter over havet. Etter dette stoppet gikk det endelig nedover.

Ennå heter ikke elva Glomma, men vokser der den renner via Storøvlingen, Riasten, Rien, og så får den navnet Glåma før den renner ut i Aursunden. Jeg la min andre overnatting til Røros og her ifra er Glåma blitt ei skikkelig elv, og dalen er bred med mye jordbruk. Jeg passerte Tynset med Norges største sparkstøtting, forbi det majestetiske fjellet Tron, og kom til et motell i Alvdal. Jeg måtte selvfølgelig innom Aukrustsenteret, hvor man i en månerakett, Il Tempo Gigante, og mange andre oppfinnelser kan finne en diger, halv begravet sparkstøtting, og sitatet “Tynsetinger bør holde kjeft».

Videre sørover ble Østerdalen trangere, skogkledd og folketom. Her fikk jeg det eneste skikkelige regnværet på turen, mellom Atna (hvor Glåma blir til Glomma) og Koppang. Det var også det eneste stedet hvor jeg måtte bruke hovedveien, siden det på andre siden av dalen var grov og løs grus, men det var lite biltrafikk. Her passerte jeg den for meg ukjente, men dertil store, 10 meter høye sølvblanke Storelgen før Koppang. På den neste dagsturen fra Koppang til Elverum kunne jeg time for time se fjellene bli til åser og skogene vike for åkre og sivilisasjon. Tendensen fortsatte hele veien fra Elverum til Kongsvinger. På Flisa la jeg inn et obligatorisk stopp da byen i sin tid var Norges eneste globusprodusent. Globusene derfra er de eneste i verden hvor Flisa står på kartet! Det er en artig kuriositet for en kartnerd som meg.

Fra Kongsvinger ble det litt mer bakkete igjen. Nå svinger Glomma nordover, møter Gudbrandsdalslågen ved Vormsund og renner videre til Fetsund med sine enorme elvedelta. Deretter går elva gjennom Lillestrøm og byr på mer klatring opp forbi Rælingen.

Turens sjarmøretappe gikk ut til Fredrikstad og til skjærgården i Østfold.

Tenk, nå hadde jeg sett hele Glommalandskapet, fra myrer og tjern på fjellet, til den store floden renner ut i havet mer enn 600 km seinere. Jeg vendte nesa og styret hjemover, det vil si til Moss og ferga over fjorden som forøvrig er gratis for syklende og gående. Siste overnatting la jeg til et flott hotell i Åsgårdstrand. Siste dagen rullet jeg gjennom Vestfold til Telemark og Skien, hvor GPS-en til slutt viste 1006 km. Det var ikke planlagt, men gøy å akkurat passere firesifret!

Alt i alt en vellykket tur som jeg kan anbefale. Det er stort sett lite trafikk, mye fin natur og kulturlandskap. Østerdalen er kanskje Norges svar på ville vesten; Det kan være langt mellom hver saloon/butikk, så pass på å ha nok mat og drikke med. God tur!

Den daglige sykkeltur fra Kolbotn til lagmannsrettens lokaler i Oslo er for meg en frisk start på dagen. Samtidig dekkes også behovet for mosjon. Jeg tar det rolig og regner meg selv som en forsiktig syklist, selv om det må innrømmes at overholdelse av trafikkreglene ikke alltid er det som ligger fremst i hjernebarken. Høsten 2021 ble den nevnte høyesterettssaken mot syklisten som sykler samme strekning en vekker, og jeg begynte å interessere meg mer for hvilke regler som faktisk gjelder og hvordan disse praktiseres.

Straffeloven kan komme til anvendelse overfor syklister, f.eks. bestemmelsen om uaktsomt drap ved dødsulykker. De viktigste reglene finner vi imidlertid i vegtrafikkloven, trafikkreglene og i enkelte andre forskrifter gitt med hjemmel i vegtrafikkloven. Overtredelse av veitrafikkloven og forskrifter gitt med hjemmel i loven er straffbare, jf. vegtrafikklovens § 31. Straffen er enten bøter eller fengsel i inntil ett år. For syklister er bøtestraff mest aktuelt, men det er også eksempler på at fengselsstraff er anvendt for mer alvorlige overtredelser. Syklister kan også bli erstatningsansvarlig overfor skadelidte etter sivilrettslige regler. Nedenfor gis en gjennomgang av de regler som gjelder, ispedd eksempler fra rettspraksis. Det er relativt få dommer hvor syklister er tiltalt. Gjennom søk på Lovdata finner vi noen høyesterettsdommer, noen flere lagmannsrettsdommer og en del eksempler fra tingrettene. Ikke alle tingrettsdommer blir lagt ut og noen mørke tall må påregnes, men de fleste straffereaksjoner mot syklister gis imidlertid i form av bøter. Her foreligger det ikke noen oversikt, men politiet sitter med noen viktige fakta.

Vegtrafikkloven fra 18. juni 1965 gjelder i utgangspunktet for trafikk med «motorvogn», jf. lovens § 1. Loven regulerer all trafikk med motorkjøretøyer. Sykler regnes ikke som motorvogner, heller ikke el-sykler som er forskriftsmessig utstyrt. Vegtrafikkloven omfatter imidlertid også syklister gjennom bestemmelsen om at den også gjelder for «annen ferdsel», da bare på veier og områder som har alminnelig trafikk med motorvogn. Sykling på stier og i utmark faller dermed utenfor. Vegtrafikklovens bestemmelser kommer ikke til anvendelse, heller ikke straffebestemmelsen. En annen sak er at uforsvarlig opptreden kan rammes av andre straffebestemmelser eller medføre erstatningsansvar, men dette tas ikke opp i denne artikkelen.

Sykler omfattes av veitrafikklovens definisjon av «kjøretøy» i § 2. Sykler er derimot ikke «motorvogn». Som nevnt er heller ikke elsykler «motorvogn» selv om de for så vidt er utstyrt med motor. Forutsetningen er at forskriftsverket er fulgt, herunder at motoren kobler ut ved 25 km/t. Mange el-sykler kan gå langt fortere enn dette uten at pedalene beveges. Disse er å regne som motorkjøretøyer, med de plikter dette medfører med hensyn til registrering og forsikring, samt overholdelse av alle andre regler som gjelder for motorvogner. Mulig får eierne av disse et problem ved eventuell kontroll fra politiet, da spesielt hvis uhellet skulle være ute. Et eksempel på straffereaksjon er en dom fra Hålogaland lagmannsrett (LH-2018-112691). Saken gjaldt promillekjøring på en trimmet el-sykkel og medførte fengsel i 18 dager, bot på 10 000 kroner og tap av førerrett for motorvogn i 20 måneder. I en annen sak fra Sør Trøndelag tingrett (sak 18-028564) kolliderte en trimmet el-sykkel i høy hastighet med en syklist. Føreren av elsykkelen ble dømt for uaktsom kjøring (vtrl § 3), kjøring med uregistrert motorkjøretøy (vtrl § 17) og for kjøring med uforsikret motorvogn (bilansvarslova § 20).

Konsekvensen av hvordan veitrafikkloven definerer sykler, er at syklister må overholde de regler som gjelder for kjøretøy, men ikke de som bare gjelder for motorvogner. Motorvogner er også kjøretøy, og må overholde reglene for begge kategorier.

FÅR LARVIK PÅ HJUL: Jørgen Eia Bringedal er nyvalgt leder i Syklistforeningen i Larvik. Olav Fjeld Kraugerud

1. Hva sykler du på?
– Nakamura hybrid til transport og hverdags. Bianchi racer til trening, men dessverre lite brukt de siste årene.

2. Med eller uten hjelm?
– Alltid med hjelm.

3. Din beste sykkelopplevelse?
– Det er en sykkeltur fra Bergen til Larvik, 3 dagsetapper. Flott tur med to kamerater, fantastisk flott natur.

4. Din lengste tur?
– Den nevnte turen fra Bergen til Larvik. Har også hatt en lang tur fra Larvik til Gaustablikk.

5. I nistepakka ligger?
– Som regel brødskive, drikke og kanskje en sjokolade.

6. Sykler helst sammen med?
– Kamerater for trening og transport. Og sammen med barna mine på kortere turer i nærområdet.

7. Din sykkeldrøm?
– Jeg har mange sykkeldrømmer, som at flere ser mulighetene og de positive sidene ved det å sykle. At det å bruke sykkel i det daglige skal være et mer naturlig valg enn bilen. At flesteparten av de korte distansene vi gjør daglig, blir syklet og ikke tatt med bil. Dette er først og fremst godt for egen helse, og så kan vi samtidig slå et lite slag for miljøet.

Tilbudet gjelder der bistanden ikke blir dekket av forsikringsselskap, eller det offentlige. Syklistenes Landsforening mener dette har stor verdi for medlemmene:

– Vi er glade for å ha Codex med på laget. De er et moderne og profesjonelt advokatfirma som er framme i skoa, og som er godkjent av FN som verdens første klimanøytrale advokatfirma, sier generalsekretær Morgan Andersson i Syklistenes Landsforening. – Gjennom avtalen vil våre medlemmer sikres hurtig hjelp av svært kompetente fagpersoner.

Avtaleansvarlig i Codex, advokat Karin Pauline Gjerlaug, ser også frem til samarbeidet.

– Syklistforeningen er en naturlig samarbeidspartner for oss og representerer verdier som harmonerer med vår bærekraftsprofil. Codex Advokat er en av Norges største aktører innen personskadeerstatning, og våre advokater har lang erfaring med håndtering av erstatning i trafikkskadesaker. Vi ser frem til å bistå Syklistforeningens medlemmer med juridisk bistand på sykkelulykker.