– Fiolkjuka er kanskje den vanligste kjuka vi har i Norge, og den lever gjerne på undersiden av døde stokker. Den er liten, tynn og unnselig, men samtidig veldig pen, med en grønnaktig overside og en lilla underside, sier førsteamanuensis Inger Skrede ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

I Norge er det mest av arten som kalles vanlig fiolkjuke Trichaptum abietinum. Denne liker seg best på granstokker, mens tannfiolkjuke Trichaptum fuscoviolaceum holder seg til furu.

Fiolkjuka er viktig for nedbrytingen av de gamle trestokkene. Den er blant de første på åstedet og angriper veden med hvitråte. Nesten alt brytes ned, og det eneste beviset på at den har vært der er en hvit rest.

– Etter noen år faller barken av, og da forsvinner fiolkjuka også. Da er det andre arter som tar over nedbrytingen, sier Skrede til Titan.uio.no.

Men før den forsvinner, har den sannsynligvis klart å reprodusere seg. Fiolkjuka har nemlig et avansert forplantningssystem som effektivt fører slekta videre.

Mye lavere risiko for innavl

Hos oss mennesker er det Y-kromosomet som er avgjørende for biologisk kjønn. Enten har man det eller så har man det ikke. For en soppspore ville et slikt system bare gitt 50 prosent sjanse for å møte en partner den kan reprodusere med. Vi mennesker har heldigvis syn, hørsel og andre sanser som hjelper oss med å høyne sjansene.

Sopp har hverken øyne eller ører til å hjelpe seg. Likevel har fiolkjukene et reproduksjonssystem som nesten garanterer suksess når de sender ut sporene sine i jakt på en partner.

– De har en veldig stor sjanse for å møte en spore med et annet kjønn, og de har lavere risiko for innavl, sier Skrede.

– I 98 prosent av tilfellene vil de finne en egnet partner, sier David Peris, forsker ved Institutt for biovitenskap.

Hos fiolkjukene blir nemlig kjønn avgjort av gensammensetningen i to områder av arvestoffet, ikke bare ett sted slik som hos mennesker og andre dyr. Innenfor hvert område kan det være flere gener, og i tillegg er det stor variasjon i genene – det handler ikke bare om å være skrudd av eller på.

Slike varianter av gener kalles alleler, og Skrede og Peris har funnet over 20 av dem i hvert gen. I og med at det er flere gener i hvert av områdene som bestemmer kjønnet, fører dette til veldig mange mulige kombinasjoner. Faktisk så mye som 17 550, ifølge studien de nylig publiserte i PLOS Genetics.

Balanserende seleksjon tar vare på alle kjønnene

Hvis det blir forvirrende å skulle se for seg såpass mange kjønn, går det også an å kalle dem paringstyper, men i prinsippet er det akkurat det samme. Ifølge forskerne er ikke fiolkjukene de eneste artene med så mange kjønn.

– Dette er vanlig hos disse soppene generelt. Vi tror de har beholdt dette paringssystemet i millioner av år fordi det alltid er en fordel å være sjelden. Hvis du har et allel som ikke er vanlig, har du enda større sjanser for å møte noen som er annerledes. Det er derfor dette store mangfoldet opprettholdes, sier Skrede.

Det er en spesiell form for naturlig utvalg, kjent som balanserende seleksjon, som sørger for å holde antallet alleler så høyt.

Gjennom vanlig evolusjon og seleksjon er det ikke uvanlig at alleler – genvarianter – forsvinner fra en populasjon hvis de ikke gir noen fordel. Gjennom balanserende seleksjon kan alleler bli bevart selv om egenskapene de koder for ikke nødvendigvis er like nyttige til enhver tid. på grunn av tilfeldigheter eller fordi de er dårligere tilpasset. Samtidig blir det flere av variantene som er bedre tilpasset, sier Inger Skrede.

Trenger mangfold når miljøet endrer seg

Det høye tallet på ulike paringstyper vil være en stor fordel for soppene når de utsettes for endringer i miljøet rundt seg.

– Når de finner en egnet partner med en annen paringstype, er sannsynligvis resten av genomet også annerledes, så de vil få en ny kombinasjon av alleler. Hvis forholdene i miljøet endrer seg, trenger de et stort genetisk mangfold for å tilpasse seg disse nye forholdene. Blanding av forskjellige alleler vil øke sjansene for å overleve, sier Peris.

Han sammenligner dette med genene i immunsystemet vårt.

– Hvis du har flere alleler i immungenene dine, er du i stand til å oppdage flere inntrengere, og immunsystemet ditt vil angripe dem, sier Peris.

UiO-forskerne viser også hvordan man kan kartlegge slik balanserende seleksjon.

– Gjennom denne studien presenterer vi også bioinformatiske verktøy for å oppdage denne spesielle typen utvalg, sier Peris.

Stevnemøte på petriskål

Skrede, Peris og kollegaene deres har samlet prøver av 180 individer fra hele verden.

– Vi sekvenserte hele genomet til alle sammen og hentet ut de områdene som koder for kjønn. Deretter sammenlignet vi hvilke gener de har, altså hvilken paringsversjon de har, sier Skrede.

På den måten er de i stand til å forutsi hvem som skal kunne pare seg og hvem som ikke kan. De har også gjort faktisk paring i laboratoriet og prøvd å koble alle ulike kombinasjoner.

– En ting er å vite at de er genetisk forskjellige, men vi har også testet dette på laben. Vi plasserte par etter par sammen på en petriskål. Hvis de paret seg, kunne vi enkelt observere det i mikroskopet, sier Skrede.

Denne studien er en del av et større prosjekt der forskerne prøver å identifisere hvilke barrierer som hindrer sopp i å pare seg.

– For å gjøre det trengte vi denne grunnleggende informasjonen om hvordan de vanligvis parer seg. Vi kan bruke denne informasjonen i vårt videre arbeid for å forstå hvilke gener som er involvert når normal paring ikke fungerer, sier Skrede.

Vitenskapelig artikkel:

David Peris, Inger Skrede mfl: Largescale fungal strain sequencing unravels the molecular diversity in mating loci maintained by long-term balancing selection, PLOS Genetics, mars 2022.

Dette gjelder også dem som bor i sentrum av en by. Mange gode og anvendelige nyttevekster finnes i plener, parker, hager og grøftekanter. Pass bare på hvor trafikkert det er i området. Områder med tung trafikk rett i nærheten egner seg ikke så godt for sanking av nyttevekster til matlaging.

Utbredelsen av en del av vekstene omtalt i denne artikkelen varierer noe med hvor i landet du bor, men setter du deg inn i den lokale nyttevekstfloraen, vil du alltid finne noe. Tidsrommet vårens første nyttevekster dukker opp i vil ofte variere fra år til år, det er avhengig av vær og temperatur. Vi har lagt vekt på nyttevekster som er enkle å finne over store deler av landet, som er ganske enkle å lære seg, og som har bredt anvendelsesområde

Vårt borettslag ligger et stykke utenfor Oslo sentrum, på 220 meter over havet, rett ved siden av Nordmarka. I selve borettslaget har vi en rekke plener med en del plantede trær, vi har også et par mindre skogholt som hører til under borettslagets grense. Våren kommer relativt sent til oss, men i slutten av april, stort sett hele mai, og deler av juni kan vi gå rett ut av døren og komme tilbake med ingredienser til salat, middag og dessert på under 30 minutter.

I plenene rett utenfor inngangsdøren til blokka vår finner vi vassarve Stellaria media, skvallerkål Aegopodium podagraria, løvetann Taraxacum spp, groblad Plantago major, vårpengeurt Noccaea caerulescens og brennesle Urtica dioica. Der de slår plenene ofte, lønner det seg å se i utkanten av plenen, i overgangen til bed, bak skur, trafobygg og lignende. I et kort tidsvindu på et par uker finner vi også lønneblomster, vakre gulgrønne blomsterklaser som henger ned fra lønnetrær Acer spp.

Skvallerkål, vassarve, unge groblad, unge løvetannblader og vårpengeurt vaskes godt og brukes i en blandet salat. Både blad og stilk kan brukes hos unge planter, men det er lurt å kjenne på stilken. Hvis den begynner den å bli veldig fast eller hard å ta på er den som regel for utvokst til å brukes fersk i salat. Bruk bladene i stedet.

Lønneblomster kan bli med i den blandete salaten, men passer også veldig godt i en tomatsalat. Løkurt kan moses med salt og olje til en puré, som enten kan brukes som den er til dressing, men siden den har en kraftig smak, passer den enda bedre til å blandes med yoghurt naturell eller crème fraîche til en urtedressing. Den egner seg også ypperlig som kryddersmør. Løkurtpuré kan tilsettes helt på slutten av steketiden.

Det meste av nyttevekstfangsten fra plenen, inkludert brennesle, kan også inngå i hovedretter. Finhakk de grønne bladene og eventuelle myke stengler, bland inn i deigen til kjøttboller, falafel, gnocchi eller fiskekaker. De kan også blandes inn i omelett og pastasauser. Bare fantasien setter grenser! Brennesle egner seg også glimrende i suppe. Det er verdt å merke seg at lønneblomster ikke egner seg til varmebehandling. Løkurt bør vente til helt på slutten av varmebehandlingen, ellers mister den mye smak.

Bruk de grønne nyttevekstene som tilbehør: stekt i pannen med krydder, eller tilsatt rømme til en kremet stuing, stekt i ildfast form i stekeovnen, gjerne gratinert. Variasjonsmulighetene er uendelige. Tenk over hvilke ingredienser du vanligvis kjøper i butikken som ligner i smak eller konsistens, og prøv å lage kjente og kjære oppskrifter med nyttevekstene du finner i nabolaget ditt.

Den eventyrlystne kan også prøve å bruke løvetannstenglene som pasta. Løvetannknoppene kan stekes og brukes som tilbehør.

Korsknapp Glechoma hederacea finner vi også i plenen. Korsknappen har en kraftig, aromatisk smak og passer godt som krydder både til grønnsaksretter, kjøtt og fisk. Prøv deg litt forsiktig frem med mengde.

Desserten henter vi fra et av de små skogholtene. Der plukker vi nyutsprungne rogneblader Sorbus aucuparia, granskudd Picea abies og gjøksyre Oxalis acetosella. Rognebladene trekkes i melk eller fløte på lav varme i opptil 20 minutter, men du må begynne å smake etter ti minutter. Trekker de for lenge blir det bittert. Det er bedre å trekke for kort enn for lenge! Siles av og bruk melkeblandingen som ingrediens til pannacotta eller iskrem. Dette gir en god marsipansmak.

Granskudd kan brukes til mye, men til dessert lager vi en sirup som er veldig god til is. Gjøksyre passer fint som garnityr. Den har en syrlig smak som passer godt til å friske opp en litt tung dessert, og blomstene og bladene er i tillegg svært dekorative.

Er du nybegynner i nyttevekstenes verden er det lurt å begynne med å lære seg de artene som befinner seg rett utenfor stuedøren. Det er ofte arter som vi tenker på som ugress i plenen eller på kantene mellom ulike typer natur. Selv om du bare kan noen av de artene som er nevnt her, så har du tilgang til gratis, sunn og spennende mat i store deler av vårsesongen.

Det gjeld kanskje fleire av oss. Derfor skal eg skrive litt om å starte i det små. Litt tidlegare i dette nummeret har Pernille Næss og Roger Andersen oppfordra til å bli kjent med dei nyttevekstane som veks rett utfor husdøra di. Det er der du bør starte om du skal bli kjent med artar og lære deg og kartlegge òg.

Korleis eg starta

For nokre år sidan tenkte eg at eg skulle prøve meg. Eg hadde skrive ein reportasje om korleis ein registrerer artar i Artsobservasjoner. For å gjere det hadde eg dratt til Tønsberg for å vitje Per Marstad. Per har skrive fire soppbøker og har levert fotografiar til fleire andre bøker. Han er ein av våre fremste ekspertar på kremler Russula og han har registrert 4526 forskjellige artar. Mange av dei har han sikkert funnet fleire gangar òg, så eg tør ikkje tenke på kor mange funn han har registrert totalt!

Han viste fram utstyret eg trengte og forklarte korleis ein skal gjere det. Eg skreiv reportasjen min, og han vart publisert her i Sopp og nyttevekster. Men eg fekk altså lyst til å prøve sjølv. Så eg starta her heime i bygarden min. Eg bur på ein plass som heiter Lille Tøyen. Lille Tøyen var eit område som høyrde in under Tøyen hovudgard. Det var ein av dei store gardane i denne delen av Oslo. Hovudhuset på garden er Botanisk hage no. Men her oppe på toppen av Tøyenparken vart det bygd ut ein hageby og nokre bygardar i teglstein i første halvdelen av 1900-talet. Vi har ein del bartre og frukttre på tomta, som har store grøne område samanlikna med mange andre bygardar i Oslo.

Det byrja med at eg stadig fann nokre små brungule soppar under eit av furutrea borte ved garasjane. Eg plukka dei stadig med meg og fekk hjelp til å bestemme dei, for eg gløymde jo stadig kva svaret var. Svaret var alltid det same. Nelliksopp Marasmius oreades. Ein gong tok eg dei med inn for å smake på dei, men det torde eg ikkje likevel.

Det var den gongen det sto at dei utvikla blåsyre om dei låg for lenge før dei vart tillaga. Kor lenge var for lenge, eigentleg? No er alle blåsyrekommentarane tatt ut av normlista, fordi det ikkje er nokon artar som produserer nok til at nokon blir sjuke av dei.

Men det var altså desse små tassane som fekk meg til å tenke at eg kanskje skulle starte med å registrere kva eg fant på tomta vår i Artsobservasjoner.

I 2017 trengte ein mykje utstyr, men no treng du berre ein mobiltelefon og noko å notere med. Mobiltelefonen bruker du til å ta bilete og sjekke GPS-posisjonen din. Eg har Android-telefon og brukar ein app som heiter GPS Coordinates, men det er sikkert mange alternativ for deg som har iOS òg.

Ta bilete av soppen. Pass på at bileta inkluderer kjenneteikn som mønsteret på hatt og stilk, sporelaget under sopphatten, stilkfestet og i visse tilfelle basis på soppstilken. Noter kor mange fruktkroppar du fann, kva du trur du har funne, dato, om du er i skog eller park, kva trær som veks i nærleiken og GPS-koordinatane. Då har du all informasjon som Artsobservasjoner.no kjem til å be om.

Registreringa di har verdi

Det er ingen tvil om at mykje av soppen eg har funne i hagen har gått rett i gryta, men eg har registrert mykje òg. Det kan virke litt tullete å registrere heilt vanlege soppar som ikkje er raudlista eller står på framandartslista, men sjølv om du berre registrerer vanlege artar du finn i nærmiljøet bidrar du til vitskapen. Om vi er mange som registrerer vanlege soppar kan forskarane sjå mønster. Dei kan til dømes sjå korleis tørke og varme gjer at det har vore lite sopp sør for Trøndelag dei siste åra, eller at ein art berre set fruktkroppar på eit meir avgrensa område enn før.

Ein britisk mykolog fekk tilsendt eit rekneark av sonen til ein eldre mann for nokre år sidan. Mannen og hans vener hadde gått på tur i det same området, kvar veke, i rundt 60 år. Dei hadde registrert alt dei så av fruktkroppar, veke etter veke, år etter år. Sjølv om informasjonen ikkje var samla inn av forskarar, og dei som samla det inn ikkje hadde gått systematisk til verks, så kunne forskarane likevel sjå at vårfagerhatten Calycybe gambosa hadde gått frå å sette frukt rundt 17. mai på 1970-talet, til å sette frukt rundt 23. april rundt år 2000. Dei fant tilsvarande endringar for rundmorkel Morchella esculenta og sandmorkel Gyromtra esculenta.

Sjølv om du berre registrerer dei artene du kan, og ikkje drar på eksotiske langturar, kan det å registrere soppen rundt heimen din gje verdifull informasjon for dei forskarane som forskar på informasjonen som er registrert i datasettet til Artsdatabanken.

Registreringane er ikkje viktige berre for forskarar og dei som jobbar med arealplanlegging i kommunen, det er òg artig å sjå igjennom lista over kva en har funne opp igjennom. Eg hadde gløymt at eg fann granmatriske Lactarius deterrimus og grantårekremle Russula queletii ved bygarden vår, til dømes. Det er artar eg forbind med skogen, først og fremst, men det er altså nok grantre Picea spp. på tomta her til at dei kan danne sopprot og klare seg.

Soppane lagar fellesskap

Eg har funne mykje grå blekksopp Coprinopsis atramentaria og glimmerblekksopp Coprinellus micaceus her på tomta. Dei er nokon av dei vanlegaste soppane vi har. Men eg har òg funne frykteleg mykje matsopp.

Det var fleire år eg fann sjampinjongar fleire gangar i løpet av hausten. Desse har eg berre registrert som sjampinjongar, sjølv om eg no kan sjå på bilete at det antakeleg er ein av sjampinjongane i åkersjampingjongseksjonen Agaricus seksjon Arvenses.

Eg kunne gå og sjekke dei og vente til dei var modne. Ein gong gjekk eg ned for å plukke dei, og så fann eg at alle var sparka i bitar. Eit par veker seinare var eg og mannen min på veg heim frå jobb, då vi fann sjampinjongar rett ved busstoppet nær der vi bur. Vi sto og reinsa dei då ei dame og ein liten gut kom av bussen. Dei lurte på kva vi hadde funne, og vi fortalte mens vi tok vegen heim saman. Det viste seg at dei budde i nabogarden.

Da vi kom fram viste eg gutungen alle soppane og fortalte kva dei heit. Dei to fekk med seg sjampinjongen vi hadde funne, og då dei gjekk, høyrde eg mora si til guten:

- Der ser du. Du må ikkje sparke soppane. Det er nokon som ser etter dei.

Sidan den gongen har eg ikkje funne soppar som har blitt sparka på.

God matauk

Sjampinjongane har ikkje vore den einaste matsoppen som har dukka opp i rikelege mengder. Det eg har funne aller mest av er lillastilka riddarhatt Lepista saeva. Først var det berre et par fruktkroppar her og der på den eine sida av tomta. Den første gangen sto ikkje lillastilka riddarhatt på normlista. Eg forsøkte å steike opp ein av soppane, tok ein bit, mista motet og kasta resten. Eg veit eg ikkje er den einaste der ute som plukkar nye artar, men mistar motet før eg skal smake på dei. Det ser ut til å vere ei rutine for mange, både ferske og erfarne sopplukkarar. Året etter var arten med på normlista og hadde fått status som matsopp.

Et par år etter ropte mannen min på meg. Han sto og såg ut av vindauget og ned på plena framfor bygarden vår. Der var det store mengder med sopp, i svære hekseringar, på tross av at det hadde vore kaldt nok til å bli rimfrost på bakken og soppen den natta. Vi gjekk ned for å sjå kva det var for noko. Den morgonen talte eg heile 57 fruktkroppar med lillastilka riddarhatt. De var òg på ei heilt anna side av tomta enn der eg hadde funne han tidlegare. Mycelet må være stort nok til å dekke heile tomta vår, og det er ikkje lite, med tanke på at det står tre bygardar på ho, tre garasjeanlegg og godt med grøn plass i mellom alle bygga.

Ei stund hadde eg jamn forsyning på raudnande parasollsopp Chlorophyllum rhacodes. Han sto i ein liten heksering, langs kanten på dei lågaste greinene til ei furu på nordsida av garden, og leverte trufast fruktkroppar over fleire veker, år etter år. Plutseleg, ein morgon, kom eg ut og fekk sjå at treet hadde vorte saga ned, og det var slutten på det eventyret. Eg fann to fruktkroppar til, men dei hadde ikkje ein gong hatt nok styrke til å komme heilt over bakken. Dei hadde sprukke av tørke så fort dei stakk hovudet opp av jorda.

Eg trudde kanskje dei hadde hatt sopprot med det treet, men raudnande parasollsopp er ein strøsopp. Utan treet til å trekke fuktigheit og gje dei skugge, var ikkje dette lenger nokon god stad å sette frukt for dette mycelet. Eg har sett ein og anna spreidd raudnande parasollsopp på andre sida av bygget, men det har vore så tørt dei siste år at fruktkroppane er halvt uttørka før dei har fått bretta ut hatten sin.

Vaktmestersoppen

Så lenge eg har budd her, har det stått ein stubbe på sørsida av bygget mitt. Eg går forbi han kvar gong eg går til garasjen. Plutseleg, ein dag vi kom heim frå ein helgetur, var han dekka av blågrå østerssopp Pleurotus ostreatus. Eg kunne nesten ikkje sjå stubben. Vi hadde vore borte nokre dagar, og desse fruktkroppane var ikkje egna som mat. Dei hadde stått ute i regn og sol og hadde ramla saman og vorte slimete i kantane, men det var eit flott syn.

Etter at fruktkroppane hadde rotna vekk, sto stubben igjen som ein lys og merkeleg, mjuk svamp. Østerssoppen er ein såkalla kvitråtesopp. Han produserer enzym som bryt ned lignin og cellulose i treverket, slik at strukturen på treverket vert svekka. Det kan forklare korfor ein kunne klemme treverket saman, som ein svamp.

Eg gjekk og undra på om eg skulle plante nokre frø i det som var igjen av stubben, slik bestemora mi bruka å gjere med stubbar i hagen, men før eg fekk tenkt så langt, slo østerssoppen til med ein ny runde fruktkroppar. Denne gongen såg det ut som om fruktkroppane starta i midten og sprengde heile stubben utover. Det var flott å følgje med på sprengkrafta som låg i den soppen.

Blir du med?

No har du fått høyre om kva eg har registrert på mi eiga tomt dei siste åra. Det har sikkert vore soppar eg ikkje har fått med meg. Eg veit det er soppar eg ikkje har registrert fordi eg ikkje veit kva dei er for noko, eller fordi eg ikkje har hatt overskot. Samstundes håpar eg at du har sett at det ikkje treng å vere så komplisert, at artane ikkje treng å være sjeldne eller rare, og at du får eit fint register over kva som finst på tomta di. Du kan gå tilbake og få opp lista over alt du har funne. Det ligg fine minne i ei sånn liste.

Eg kan sjå på dei andre listene mine òg. Det ligg fine minne i alle saman, kanskje unntatt dei fire artane som er registrerte i Suldal kommune i Rogaland. Eg har aldri vore der. Dei artane skulle ha vore registrerte i Heradstveit i Kvam kommune i Vestland. Den feilen er eit minne frå en av dei første registreringane eg gjorde, på eit haustsopptreff. Det er ikkje alltid så lett å registrere rett stad, sjølv om ein har koordinatane. Lærdommen er at om du er nysgjerrig på å registrere artar i Artsobservasjoner.no, vær tolmodig med deg sjølv, be om hjelp og ha det moro. Det blir som ei minnebok på nettet for deg, og du lagar forskingsdata som blir sett pris på av andre.

For noen uker siden snakket jeg med den canadiske geologen Marcia Bjornerud om hvordan forskere fra ulike fagfelt oppfører seg i felt. Hun fortalte at hun hadde samtaler med steinene når hun var ute i felt. Den tsjekkiske komponisten Václav Hálek har i flere intervjuer sagt at sopp synger sangene sine til ham. Før han døde i 2014 hadde han skrevet rundt 250 verk med utgangspunkt i hva han har hørt fra soppene. I tillegg har han skrevet mer enn 6000 melodier som representerer melodien til enkeltarter. Og nå har altså en britisk informatiker publisert en forskningsartikkel der han hevder at soppene har språk og at forskingsgruppa hans har klart å lage en ordbok på rundt 50 ord.

Tilbake til utgangspunktet

Den amerikanske fysikeren Sara Imari Walker forsker på livets opprinnelse. Hun sier at alt liv på jorden har den egenskapen at det kan konstruere kopier av seg selv. Det betyr at organismene må ha informasjonen de trenger for å kopiere seg og derfor er informasjon den mest grunnleggende egenskapen til liv.

Det er jo ikke sånn du og jeg vanligvis tenker på liv. Vi pleier å tenke på liv som enkeltorganismen, en sopp eller et menneske for eksempel. Noen av oss har kanskje strukket oss så langt at vi har et humboldtsk syn på livet og ser på liv som et nettverk av organismer som deler planten og er avhengig av hverandre på godt og vondt. Men å definere liv som informasjon er å strekke det litt langt.

Men hvis du tenker litt etter så er Walker inne på noe. I hver eneste celle i kroppen din ligger byggetegningen for deg. DNA-et ditt er de byggetegningene. Og hvert eneste sekund av livet ditt driver cellene dine og kopierer seg selv ved å lese av DNA-et og bygge en kopi. Kroppen din bygger 330 celler daglig. Det betyr at du lager en ny kopi av deg i løpet av 80 til 100 dager. Informasjonen som er nødvendig for å få til det er inne i deg og en grunnleggende del av ditt biologiske selv.

Liv kommuniserer

Den biokjemien som styrer ditt liv, styrer også alt annet liv på jorden. Hvis vi legger til grunn at den styrende egenskapen ved liv, så vet vi også at informasjon er den styrende og mest grunnleggende egenskapen ved alt liv på jorden. Men betyr det at organismen som er bygget på informasjon også kommuniserer med omgivelsene sine?

Jeg vet ikke om noen som ville være uenig at en katt eller en hun kommuniserer med menneskene sine. Det er ikke vanskelig å forstå når en katt vil at du skal slippe den ut, eller hun sier fra at den må på do. Hunder og katter er pattedyr, akkurat som oss mennesker. Det betyr at det en enkelt for oss å forstå metodene den bruker til å kommunisere. Det blir vanskeligere, jo lenger bort en organisme er fra oss på det utviklingstreet.

Ta en fisk for eksempel. Vi har en pågående diskusjon om oppdrettsnæringens plass i samfunnet, både skattemessig, miljømessig og dyrevernmessig. Laksen er i utgangspunktet en fisk som bruker livet sitt på å vandre over store avstander. Oppdrettslaksen tilbringer hele sitt liv i en merd og verdens største fiskemerd er 200 meter i diameter og det er mange fisk i en merd. Oppdrettslaksen lever mye tettere på andre fisk, enn hva villakser gjør. Det gir grobunn for vantrivsel, og sykdommer.

Selv om det er veterinærer involvert i lakseoppdrettet, vet vi veldig lite om hvordan fisken har det. Den klarer ikke å kommunisere med oss på en måte som vi forstår. Det eneste vi vet om hvordan laksen har det er via representasjoner, som hvor mye medisin oppdretterne må bruke for å holde laksen frisk, hvor mye forurensning som rammer miljøet rundt merdene og hvor mange av fiskene som ikke overlever underveis.

Hvis vi beveger oss enda lenger fra pattedyrene og ned på plantenivå begynner vi etter hvert å lære litt om hvordan plantene kommuniserer. Vi vet at de sender signaler via røtter, via sopprøtter og via luften. I 2005 klarte forskere ved University of Missouri å filme at en plante sendte signaler til plantene rundt om at den ble beitet på.

Nå ble den egentlig ikke beitet på. Det var forskerne som hadde klippet et snitt i et par blader. Den planten sendte et kjemisk signal til naboene om at nå var det beitere på ferde, og de kunne også filme hvordan det signalet gjorde at de plantene rundt satte i gang produksjon av bitterstoffer for å forsvare seg mot beitingen.

Hvis vi fortsetter ned på cellenivå har vi etter hvert lært ganske mye om hvordan de kommuniserer med hverandre. Det blir veldig teknisk, så jeg skal ikke gå inn på alt dette her, men en av sentral teori om livets opphav er at den første komplekse organismen ikke var én organisme, men en gruppeorganisme som består av encellede organismer. De må kunne kommunisere med hverandre for å fungere sammen som en organisme. Et nærliggende eksempel er stimfisk som beveger seg som én organisme for å lure rovdyr til å tro at de er en stor organisme og ikke hundrevis av små.

Så var det dette soppspråket da…

Grunnen til at jeg har tatt dere med på denne lange omveien av en tankerekke er at det er viktig bakgrunnsinformasjon når vi skal snakke om forskningen til informatikeren Andrew Adamatzky. For det er lett å bli litt lattermild når noen hevder at soppen har et språk eller når Hávek sier at han hører soppene synge melodiene sine til ham. Det er litt rart. Dersom vi tar utgangspunktet at alt liv kommuniserer, så blir det litt mindre rart. Da er spørsmålet hvordan vi kan forstå hva de forsøker å kommunisere.

De siste tiårene har neurologien vært igjennom en revolusjon. Nye forskningsmetoder og verktøy har gjort at vår kunnskap om sentralnervesystemet har mangedoblet seg på få tiår, sammenlignet med hva vi visste før. En måte vi kan måle hva som skjer inne i kroppene våre er å overvåke elektromagnetiske signaler. Dersom du har tatt en EKG-prøve, vet du at de klistrer elektroder på ulike steder på kroppen din og måler den elektriske aktiviteten for å se at alt er som det skal være.

Adamatzky koblet elektroder til en haug med forskjellige sopper for å måle den elektriske aktiviteten mellom cellene inne i soppen. Det er ikke så rart som det høres ut, forskere har gjort dette før på en rekke organismer, inkludert planter og slimsopp. Forskere har tidligere påvist at man kan finne et elektrisk språk hos planter, hvis man tolker begrepet språk litt teknisk. Forskere har også påvist språk hos maur og bier. Mannen som påviste at bier har språk het Karl von Frisch og han ble belønnet med en Nobelpris i fysiologi og medisin for det i 1973.

Den britiske informatikeren har kartlagt en rekke sopparter, men de fire som ble inkludert i artikkelen i Royal Society Open Science var vintersopp Flammulina velutipes, kløvsopp Schizophyllum commune, rød åmeklubbe Cordyceps militaris og Omphalotus nidiformis. Den siste soppen har ikke noe norsk navn, men går blant annet under navnet spøkelsessopp på engelsk. Den lyser i mørket.

De målte altså den elektriske aktiviteten i soppene over tid, og brukte statistisk analyse til å se om de kunne finne mønstre i de elektriske signalene. Disse mønstrene ble deretter analysert med programvare som brukes for å analysere språkmønstre. Det var slik de kom frem til en ordbok som består av opptil 50 ord, hvorav 15 til 20 ord ble brukt oftest. Kløvsoppen og spøkelsessoppen hadde størst ordforråd av de fire artene.

De så også etter setningsstrukturer og fant at kløvsoppen laget de mest komplekse setningene. Blant annet fant de at setningene kunne være opp til ti ord lange og at de lange ordene ikke ble brukt like ofte som de korte.

Denne forskningen er selvfølgelig spekulativ og bygger på en del antagelser som senere kan vise seg å være gale. Samtidig er det begynnelsen på et forskningsfelt som kan hjelpe oss å forstå soppene bedre. Denne organismegruppen er tross alt helt grunnleggende for alt liv på landjorda, og vi kan fortsatt alt for lite om den.