Kombinasjonsbruket, med jordbruk, fiske,
skogbruk og sanking, har stått sterkt her i nord,
før landbruket og fisket ble mer spesialisert.
Da Tom Lien og Linda Aarøen Lien flyttet til
gården etter Toms besteforeldrepå Nordnes i
Gaivvuotna/Kåfjord i 1986, hadde jorda ligget
brakk siden 1962. Gården hadde tradisjonelt
vært drevet som en typisk fiskerbondegård
med liten innmark og stor utmark, og fjorden et
steinkast unna. Skillene mellom natur og kultur
var glidende og uklare. De bestemte seg for
å bygge opp gården igjen etter økofilosofiske
prinsipper, med fokus på nye måter å utnytte
de gamle næringskombinasjonene på.
Å ta vare på det gamle er en rød tråd
på gården; artsklenodier, nyttevekster fra
glemmeboka, gamle dyreraser.
– På det meste hadde vi lynghest,
villsauer, den gamle gåserasen norsk hvit
gås, kjøttkaniner, angorakaniner, jærhøns
og honningbier, ved siden av fire dekar med
grønnsaker, et stort gartneri og unger – fullt
sirkus, forteller han og ler.
Helseplager førte til at de gradvis
la ned dyreholdet og det meste
av grønnsaksdyrkingen for salg.
Kjernevirksomheten er nå gartneriet,
hagen, videreforedling, sanking og
kunnskapsformidling. I dag dyrker Linda og
Tom mellom 150 og 200 sorter nyttevekster,
foruten eksterne hageprosjekter. Når vi
prater med Tom på telefonen, forteller han at
innhøstingen så vidt er ferdig. Foredlingen står
for tur, og selvsagt siste rest av frøsankingen.
Kunnskapen var ofte svært lokal, men kunne
også være tilknytta større områder og kulturer.
Tom holder kurs og vandringer i urtehagen
på Riddu Riđđu-festivalen. Her finnes blant
annet vossakvann Angelica archangelica
subsp. maiorum, en spesiell type fjellkvann
som har blitt dyrket og foredlet av bønder på
Voss gjennom århundrer.
– Hva dyrker du, spør vi Tom på telefonen.
– Spør heller hva vi ikke har dyrka, svarer
han.
– Jeg har vært interessert i alt, og
dyrker alltid noe nytt hver sesong. Det
interessante med nyttevekster er alle måtene
å bruke dem på; mat, krydder, kosttilskudd,
medisin, kosmetikk, plantefarging, gjødsel,
plantevernmidler – og hvert tema er ekstremt
omfattende, sier han.
Tom har lenge hatt veldig lyst til å
etablere en ren etnobotanisk hage bestående
av nyttevekster som tradisjonelt har vært
viktige på Nordkalotten og i arktiske strøk.
Etnobotanikk er læren om forholdet mellom
planter og menneskelige kulturer. Har du
besøkt Riddu Riđđu-festivalen har du kanskje
sett Toms nytteveksthage, med 80-90 ulike
planter fra hele verden. Her er det også tatt
inn en del ville planter fra nærområdet som
markjordbær Fragaria vesca, ”sibirgressløk”
Allium schoenoprasum subs. sibiricum, karve
Carum carvi, ryllik Achillea millefolium og
kvann.
Skiller mellom moderne urtemedisin
og folkemedisin.
– I tidligere tider var medisin stort sett
planter og diverse remedier basert på disse.
Folkemedisinen var praktisk erfaring bygget
opp over generasjoner. Alle hadde «sine
nyttevekster», kunnskapen var ofte svært
lokal, men kunne også være tilknytta større
områder og kulturer; samiske tradisjoner og
Nordkalott-tradisjoner, til eksempel, forteller
Tom.
– Moderne urtemedisin, kalt fytoterapi,
er analyser av og forskning på plantenes
virkestoffer underlagt vitenskapelige
kriterier. Det er spennende at nye studier
stadig viser at mye av folkemedisinen
hadde noe for seg. Det er også svært
fascinerende at vidt forskjellige kulturer,
livssyn og filosofier ofte med særdeles
ulike innfallsvinkler, har kommet fram til
samme bruk og «løsning» på noen av de
samme plantene, forteller Tom og refererer
blant annet til indisk ayurveda, tradisjonell
kinesisk medisin og diverse sjamanistiske
tradisjoner.
Nedenfor finner du Tom Liens tips til urter
vi alle kan ha i vårt eget husapotek, og som
vi kan sanke og dyrke selv.
Gamle tradisjoner innen primærnæring,
høsting fra naturen, videreforedling og
håndverk ble glemt og nedvurdert.
«Den tapte generasjonen» nevner Tom
stadig under praten vår.
– Fra sekstitallet og fram mot
årtusenskiftet var velstandsøkningen
betydelig, varehandelen var mer global og
tilsvarende mindre lokal. Gamle tradisjoner
innen primærnæring, høsting fra naturen,
videreforedling og håndverk ble glemt og
nedvurdert. Rundt åtti- og nittitallet var
mange av oss opptatt av helt andre ting
enn naturen og dens skatter. Apotekene
fikk hyllene fylt opp med store mengder
tradisjonsurter som ryllik, kjerringrokk
(egentlig åkersnelle Equisetum arvense)
og brennesle Urtica dioica, hovedsakelig
fra områder lengre sør i Europa med stor
forurensing, og kvalitetssikringen var
det nok så som så med. Disse ble solgt i
tonnevis, mens de samme urtene av super
kvalitet vokste i mengder rett utenfor
stuedøra, sier Tom. Han husker at dette var
et tema som ble mye diskutert i økomiljøet
på den tida.
Tom holder kurs og vandringer i urtehagen på Riddu Riđđu-festivalen. Her finnes blantannet vossakvann,
en spesiell type fjellkvann som har blitt dyrket og foredlet av bønder på Voss gjennom århundrer.
Big business
I dag er situasjonen annerledes.
Kosttilskudd og urtemedisiner er blitt
multimilliardindustri og produkter fra hele
verden bare et tastetrykk unna.
– Det sier seg selv at vi nesten ikke
kan være kritiske nok der det flommer
over av fagre løfter, udokumenterte
påstander, elendig kvalitet og i verste fall
helseskadelige remedier, sier Tom.
Vi har enorme og til dels lett tilgjengelige
ressurser i egen natur. Det bugner over av
bær, sopp og urter.
– Det er nesten fortvilende å se det
massive salget av dyrkede blåbær Vaccinum
myrtillus og bringebær Rubus idaeus til
stive priser når vi vet at så mye som 97-98
prosent av ville bær som både smaks- og
ernæringsmessig stiller i en annen divisjon,
forblir uutnyttet. Og så har vi helsegevinsten
ved å komme seg ut og sanke da, sier Tom.
– Jeg har hatt gleden av å treffe en hel
del mennesker fra våre naboland i øst og
sørøst, fra Russland, Baltikum og Polen,
der sanking og selvberging har sterke
tradisjoner, like levende i dag som de
alltid har vært. Kanskje den økonomiske
velstanden har kommet litt vel fort og brått
her hjemme hos oss. Heldigvis har det alltid
vært temmelig mange også i dette landet
som har hatt stor interesse av disse tingene,
og antallet har hele tiden vært økende,
spesielt det siste tiåret. Særlig gledelig er
den store interessen og vitebegjærligheten
jeg opplever blant svært mange unge
mennesker, sier han.
Hvordan kan vi hente denne kunnskapen
tilbake, spør vi Tom.
– Lese seg opp, gå på kurs, men først
og fremst komme seg ut i skog og mark eller prøve å dyrke litt selv. Ingenting slår
praktisk erfaring. Og da må vi også snakke
litt om hygiene og etikk. Vi må bruke
øynene, se etter fugleskit, museskit og
andre uhumskheter på plantene vi sanker
og unngå forurensede områder. Veikanter,
dreneringsgrøfter eller naturenger der det
nylig har vært spredt møkk er eksempler
på lokaliteter vi bør unngå. Når det gjelder
etikk, ikke snauplukk. La planter stå igjen,
gjerne de fineste, slik at de beste emnene
kan frø seg til neste år. Vi kan også spre frø
og legge til rette der det er fine bestander av
nyttevekster.
Plantemedisin ikke sees som en
konkurrent til skolemedisinen, er Tom
tydelig på.
– Plantemedisin må sees på som
komplementær medisin, der forebyggende,
lindrende og understøttende bør være
nøkkelord. Det er også veldig viktig at vi setter
oss inn i plantene og deres egenskaper før vi
bruker dem. Noen medisinplanter er jo svært
potente og kan være helseskadelige og giftige
hvis man ikke bruker dem rett. De kan også
påvirke andre medisiner i stor grad. Bøker og
det store internettet er en god start, så lenge vi
finner fram til seriøse kilder, mener han. Er du
usikker bør du alltid konsultere lege eller annet
kvalifisert helsepersonell.
Degenererte planter er et begrep Tom
bruker om grønnsaker og andre nyttevekster
som over flere generasjoner er dyrket med
kunstgjødsel og plantevernmiddel i store
monokulturer.
– De er som pasienter på intravenøs
behandling, som får mat rett i kroppen,
optimale forhold og alskens beskyttelse.
Røttene skrumper inn, samhandlingen
med mikrolivet og andre organismer blir
borte, og de trenger ikke lenger produsere
alle de kjemikaliene som er nødvendige
forutsetninger for å utvikle og klare
seg i et mer naturlig miljø. Mange av
disse substansene er nettopp det som er
helsebringende for oss og andre organismer,
forteller han.
Han forteller at det er mange måter å
konservere, videreforedle og innta urter
på; tørking, frysing, uttrekk, avkok, tinktur
og oljer. Det aller beste er å spise dem
naturell. – Det er min personlige erfaring,
men det er også logisk. Da får vi med oss
alle virkestoffene. Men, det er jo aldri en
regel uten unntak, og i dette tilfellet er det
heldigvis mange.
Tom skal ut i åkeren for å lete etter flere
frø.
– Egne frø er jo selvsagt de beste, forteller
han. – De er jo tilpasset ditt lille mikroklima.
Under finner du Toms anbefalinger til noen
av mange planter som kan være gunstige å
ha i husapoteket. Noen er viltvoksende og
noen dyrkede.