NÅ TENKER noen kanskje at jeg har mistet det helt når jeg kaller nærnaturen for villmark. Det skjønner jeg. Men noe av det villeste vi har av gammel granskog i Norge ligger faktisk på Oppkuven, bare 13 kilometer i luftlinje fra Tryvannstårnet i Oslo. Det skal vi komme tilbake til.

BARN ER mestre i å finne eventyr og opplevelser nærmest overalt, bare de blir tatt med ut. For dem handler ikke turglede om antall tilbakelagte kilometer eller hvor mange høydemeter du har krabba deg opp på et fj ell. Det handler om nære, enkle gleder, sånn som å utforske en bekk, eller finne et fint klatretre. Det trenger ikke være så himla avansert eller tøft. En enkel presenning, liggeunderlag, soveposer og en skog nær deg er en oppskrift på masser av turglede som barna forhåpentlig bærer med seg inn i voksenlivet.

Men på vei inn i voksenlivet skjer det noe. Etter hvert som vi blir eldre, blir mange av oss det naturfi losofen Per Ingvar Haukeland kaller for «heimeblinde». Vi mister gradvis blikket for den nære naturen. Det er synd. De aller fleste av oss har nemlig superfine, ville opplevelser som venter tett på der vi bor.

DET ER ikke helt enkelt å få taket på hva det betyr at noe er vilt. Er det bratt og skummelt terreng eller kanskje en mosegrodd gammel skog? Er det steder som ligger langt fra der folk bor eller normalt ferdes? Er det natur helt urørt av menneskehånd? En følelse? Ja, kanskje alt på én gang?

For 30–40 år siden utviklet miljømyndighetene begrepet «inngrepsfrie naturområder i Norge», INON, for å kunne få oversikt over hvordan det gikk med utviklingen av vill natur i Norge. Tanken var å dele inn områder etter hvor langt unna de lå fra såkalte «tyngre tekniske inngrep». Det kunne være ting som veier, jernbanelinjer, vannmagasiner, skitrekk og kraftlinjer. Dersom området lå minst én kilometer unna slike inngrep, ble det betegnet som et inngrepsfritt område. Områder minst fem kilometer unna ble kalt villmarkspregede områder.

Villmarkspregede områder er det svært lite igjen av i Sør-Norge. Ifølge Statistisk sentralbyrå var omtrent en tredjedel av landarealet i Norge villmarkspreget eller urørt rundt 1940. I januar 2023 var vi nede på 11,2 prosent.

Mange steder skal du være heldig for bare å finne inngrepsfrie områder, altså områder mer enn én kilometer unna tyngre inngrep. Østmarka naturreservat regnes som et av de største inngrepsfrie områdene på Østlandet. Oslos villeste sted? Fagervannsåsen. I Bergen må du til Gullfj ellet. Trondheim? Oksdalen helt sør i kommunen.

SPØRSMÅLET ER også hva slags tilstand villmarkspreget natur har. En studie fra 2014 viste at slike områder faktisk ofte hadde verdifull natur. Forskerne bak studien fant ut at det var like høy andel skog med viktige livsmiljøer i villmarkspreget skog som i skog som var strengt vernet. Begge hadde opp mot dobbelt så høy andel skog med viktige livsmiljø som ordinær skog.

MEN DET er ikke bare i den villmarkspregete skogen du kan finne skog som ser vill og vakker ut, selv om sannsynligheten er høyere der enn tett på by og land. Vi har ikke bare mistet mye villmarkspreget natur siden 1940-tallet. Det har skjedd noe mer.

Om vi hadde reist tilbake i tid, til starten av 1500-tallet, så mener forskere at kanskje så mye som 70–80 prosent av den norske skogen var mer eller mindre urskog. I hvert fall ganske upåvirket av menneskelig aktivitet. Men så skjøt skogindustrien fart. De neste århundrene ble skogene hogd stadig hardere.

På starten av 1900-tallet var mye av skogen så hardt hogd at man skjønte at noe måtte gjøres om det skulle være noe å hogge på i fremtiden. Det endte med at skogbruket ble endret til bestandsskogbruk. I stedet for å plukke ut enkelttrær i en skogteig, hogde man nå så å si alle trærne og plantet nytt slik at alle trærne ble like gamle. Eller skal vi si like unge? I dag er omtrent 70 % av skogen i Norge mer eller mindre flatehogd, og mesteparten av skogen er ung. For hvert år som går blir stadig mer skog flatehogd.

Men her er greia: Før i tiden hogde vi med øks, og etter hvert også sag, og, satt på spissen, overalt, hele tiden. I dag er det annerledes. Hvis vi ser bort fra vedhogst, hogger vi i dag stort sett bare når entreprenøren kommer med hogstmaskinen. De stedene som så langt har unnsluppet flatehogst kan dermed ha ligget nokså urørt i mange tiår.

For hvert år som går, vokser den skogen som ennå ikke er flatehogd seg ett år eldre og blir litt mer egnet for alle de mange artene som er avhengig av at en skog likner en ordentlig skog. Skog med trær i alle aldre, fra små jyplinger og digre kjemper til døde trær som står som nakne spøkelser eller ligger på bakken, klare som matfat og bolig for sopp og småkryp som igjen blir mat til andre arter. Små rester med skog som blir villere og villere for hvert år. Om de da ikke blir flatehogd.

DE FLESTE av disse områdene ligger langt unna skogsbilveiene, men du kan likevel være heldig å finne slike skogområder ganske tett på by og land. Sånn som på Oppkuven i Oslomarka.

De er kanskje ikke store, disse områdene, men når du først smyger deg inn mellom trærne og lar skogen lukke seg rundt deg, forsvinner du fort i din egen, mosegrodde verden, og følelsen av villmark kommer sigende.

Å lete etter slike områder er den reneste skattejakt. Det enkleste er rett og slett å dra til et naturreservat. Om du er litt mer detektivtypen, kan du gå inn på nettstedet kilden.nibio.no og se om du finner noen spennende områder nær der du bor. Eller du kan ta sats og bare gå, vekk fra veiene, inn på stiene, og siden kanskje også vekk fra stiene. Jo lenger unna skogsbilveiene du kommer, desto større er sannsynligheten for at du dumper over rester med spennende skog.

En mulighet er å søke opp i høyden. Skogen i lavereliggende strøk, som ofte er mest spennende biologisk sett, er ofte også hardest hogd. På topptur til en av de lokale toppene der du bor, kan du både være heldig og dumpe over rester med gammelskog på veien opp mot toppen, og på selve toppen.

Kanskje du har lett og lett uten å finne rester med gammelskog? Da kan tresafari være tingen. Å gå på jakt etter gamle overstandere, som av en eller annen grunn har blitt spart for hogst. Digre, gamle trær kan være hele økosystemer i seg selv, nærmest som boligblokker med leiligheter i alskens størrelser og fasonger, klare til å ta imot leietakere med hver sine unike preferanser. Gamle eiker med døde greiner og hule stammer er dronninga av dem alle. Omtrent 1500 arter er knyttet til eik, mange av dem spesialister som bare trives her. Hvis vi tar i litt, kan vi jo kalle slike gamle trær for en villmark i miniatyr.

NOEN GANGER må vi kanskje hjelpe villmarka litt på vei. Jeg mener ikke å gjøre som i Danmark. Der bruker skogforvaltere dynamitt for å få fart på forfallet i skoger, der det trengs mer rufsete skog for å hjelpe artsmangfold som er avhengig av huller i trærne og død ved. Nei, jeg tenker på fuglekasser. Om det ikke akkurat blir villmark, blir det i hvert fall mer liv mellom trærne.

Noen steder kan du slite med å finne selv enkeltstående, gamle trær. Da er det greit med en nødløsning. Bålet. Selv den mest mistrøstige granplantasje kan få et snev av magi når verden bare er den lille sirkelen av lys rundt bålet, og så allikevel ikke helt, for hvis vi bøyer hodene bakover, ser vi rett opp mot stjernehimmelen og inn i uendeligheten.

Om ikke det funker, er det jo alltids vinteren. Alt blir på en måte villere med et jomfruelig lag hvitt lag snø på seg. Urørt. Tråkker du deg bare litt vekk fra stier, løyper eller veier, der du bor, er det plutselig bare deg og vinterskogen. Ja, og kanskje et par dompaper eller ti.

Beitemarksoppene inkluderer et stort mangfold av for det meste ganske små sopper som skjuler seg i gresset. Det er alt fra fargesterke vokssopper som lyser opp i alt det grønne, til brunere og godt kamufl erte rødsporesopper. I tillegg kan man finne jordtunger og køllesopper som stikker opp av bakken.

På Tjøtta gård har det beitet husdyr siden vikingtida. Deler av naturbeitemarka tilknyttet gården har heller aldri vært gjødslet med kunstgjødsel. Det er oppskriften på at Tjøtta er en hotspot for beitemarksoppene.

EKSPERTISEN SAMLET Med bøyde nakker og krypende på knærne saumfarte soppeksperter og dedikerte amatører den unike naturbeitemarka på Tjøtta. Anledningen var et seminar om beitemarksopper arrangert av Norges sopp- og nyttevekstforbund, ledet av Th omas Holm Carlsen fra NIBIO og Siri Lie Olsen fra NMBU. Det ble en helg med mange turer, nerding med mikroskop og gode faglige diskusjoner og foredrag.

Blant ekspertene kom John Bjarne Jordal, Tor Erik Brandrud og Per Fadnes, samt Bálint Dima fra Ungarn, Ellen Larsson fra Sverige og Filip Fuljer fra Slovakia. Seminaret var også fulltegnet med venteliste av soppentusiaster som gladelig brukte sin fritid til å la seg fascinere av soppens magiske verden.

«DENNE FINNES BARE HER!» Å samle en slik gjeng med trente blikk og ivrige skattejegere betyr at man kan finne arter som ellers kanskje aldri ville blitt oppdaget. Og i løpet av seminaret ble det registrert et stort mangfold av beitemarksopper.

Blant de mest sjeldne og sårbare soppene som skapte entusiasme var høyrød vokssopp Hygrocybe constrictospora, linderødspore Entoloma luteobasis, plommekølle Clavaria greletii, røykbrun jordtunge Geoglossum hakelieri og månerødspore Entoloma lunare. Særlig den sistnevnte skapte entusiasme og fistelstemme. Månerødspore var ny for vitenskapen da den ble funnet på Tjøtta i 2018. Denne helga fant de den igjen, og fremdeles er Tjøtta den eneste kjente lokaliteten – i verden!

NYE LOKALITETER MED GULL I BUNN Thomas Holm Carlsen fra NIBIO Tjøtta har jevnlig kartlagt beitemarksoppene på Tjøtta gjennom de siste årene. Nå sendte han seminardeltagerne ut på jakt på noen av øyene i skjærgården som gjennom lange tider har blitt beitet av sauer. Ferden gikk til Tåvær og Omnøya i Vega verdensarv, Skålvær i Alstahaug kommune og Tenna i Herøy kommune. På øya Tåvær har det tidligere aldri har blitt registrert en eneste sopp i Artsdatabanken. Hvilke forventninger kan man ha til å finne noe spennende her? Ganske store, skulle det vise seg. For nettopp her fant de en ny art for Norge i slekta narremusserong. Denne og mange andre nye registreringer viser det skjulte mangfoldet som potensielt kan gjemme seg i gamle, ugjødsla beitemarker.

Rundt 100 belegg av de mest spennende soppene ble sendt til DNA-sekvensering for å være helt sikre på artsbestemmelsene av soppene. Med så mange sjeldne og vanskelige arter må selv ekspertene ha hjelp for å være sikre i sin sak. Og hvem vet hva resultatene kan vise av nye funn.

ET HÅP FOR FRAMTIDA Carlsen har slått et slag for hotspoten på Tjøtta. Ved å i tillegg vise mangfoldet i øyriket på Helgeland, synliggjør han potensialet som kan finnes rundt om på lignende naturbeitemarker. Hans håp er at det blir mer fokus på kartlegging av beitemarksopper og på å dokumentere mangfoldet.

– Vi har forpliktet oss til å stoppe tapet av biologisk mangfold i naturen. Men vi må vite hva vi har før vi kan vite hva vi mister. Det er viktig at vi jobber med og ikke mot naturen, sier Carlsen.

– I motsetning til skogssoppene er beitemarksoppene avhengige av hjelp fra landbruket for å opprettholde naturbeitemarka. Skal vi ta vare på dette mangfoldet må vi tilrettelegge for at landbruket har mulighet til å skjøtte naturbeitemarkene på den gamle måten med optimalt beitetrykk av lette husdyr uten bruk av kunstgjødsel, avslutter Carlsen.

HERREGÅRD er historisk sett betegnelse for en stor jordeiendom, med landbruksdrift og som oftest store, påkostede våningshus og driftsbygninger, og som i eldre tider (før 1821) har tilhørt en adelsmann. Norges mest praktfulle herregårder ligger i Østfold, og noen av dem ligger i Fredrikstad-distriktet. Felles for disse herregårdene var at eierne etablerte parkanlegg i tilknytning til virksomheten. Områdene ble brukt til forlystelse og rekreasjon, og til beiteområder for ungdyr i senere tid. Husdyrhold var en av hovedaktivitetene på disse gårdene og derfor er det også igjen en del interessante beitemarker i tilknytning til gårdene i vår tid.

NES HERREGÅRD i Torsnes utenfor Fredrikstad er en slik gård. Stedet har aner tilbake sannsynlig fra tidlig 1600-tall. Denne herregården avviklet husdyrhold i 2022.

De eneste restene etter en større park i engelsk landskapsstil som finnes i Fredrikstad-distriktet, finnes nettopp ved Nes herregård. Parkanlegget ble trolig anlagt rundt 1800, og i nåværende form er nok parken mer som hagemark å regne. I følge Store norske leksikon er hagemark

«…en type beitemark med naturlig gressbakke og glissen (spredt, utett) trebestand, ofte med spredte kjerr av tornete busker og einer. Etter vegetasjonstypen skilles det mellom bjørkehager, eikehager, einerbakker med spredtstilt søyleeiner og så videre. Hagemarkene er gamle former for kulturmark som i det moderne jordbruket er erstattet med mer produktive kulturbeiter. Nå er hagemarkene sjeldne i de fleste strøk av landet og formål for særskilte vernetiltak.»

Dette er en beskrivelse som passer perfekt for parkanlegget ved Nes herregård slik det fremstår i dag. Det som nå oppfattes som hagemark er på omtrent 70 dekar, og er mest preget av gamle eiketrær Quercus sp. I tillegg er det einer Juniperus communis, hassel Corylus avellana, bjørk Betula pubescens,,/ og noe gran Picea abies og furu Pinus sylvestris. Det er også syriner Syringa vulgaris der, som omkranser noe som ser ut til å ha vært et gammelt lysthus.

STEDET ER privat eiendom, og tidlig på høsten 2023 spurte jeg grunneier om å få lov gå en tur i parken for å sjekke forholdene. Dette fikk jeg lov til. Noe senere ble Øyvind Weholt også med, og han ble trolig like fascinert som meg. Det er to-tre dammer inne i parken, store som små, og også vollgraver. Vollgravene er mest til pryd og ikke en del av festningsverket. Langs vollgravene er det svartor Alnus glutinosa, og der vokste det mørk orebrunhatt Alnicola scolecina samt sprekksjampinjong Agaricus fissuratus.

På 1990-tallet ble grunnvegetasjonen ryddet, og de mange gamle eiketrærne står nå fritt og skaper fine lunder. I dag er området mer eller mindre gjengrodd, i og med at det ikke beiter dyr der lenger. Stedet er frodig, og derigjennom innbydende for feltmykologer. Hele landskapsområdet er relativt fl att, så fuktigheten i parken blir ganske bra bevart lenge etter at det har vært nedbør.

NOEN ANDRE ARTER som er funnet på bakken så langt er krustrompetsopp Craterellus sinuosus, bærfisriske Lactarius serifluus, eikenøttbeger Ciboria batschiana, skarlagenvokssopp Hygrocybe punicea, mørkrød eikekremle Russula undulata, åkersjampinjong Agaricus arvensis, puslepelargoniumslørsopp Cortinarius diasemospermus, såpemusserong Tricholoma saponaceum, lundsildekremle Russula graveolens, blodrørsopp Neoboletus praestigiator, eikemusserong Tricholoma album, dvergtrevlesopp Inocybe petiginosa, rødbrun grynhatt Cystodermella granulosa, frynseflekkskivesopp Panaeolus papilionaceus og broket kremle Russula cyanoxantha. Ifølge Artsdatabanken skal Anne Molia visstnok ha vært i parken med hunder for noen år siden, og funnet hypogeiske sopper. Disse er underjordiske, det vil si at fruktlegemene dannes nede i bakken. Noen av artene de har funnet er gul kratertrøff el Pachyphlodes citrina, oliven dvergknoll Hymenogaster olivaceus og Hymenogaster calosporus, som ennå ikke har noe norsk navn. Dette gjør stedet veldig spennende, og Nes herregård vil bli jevnlig besøkt i tiden som kommer.

I DETTE OMRÅDET beskrevet som hagemark, er det ikke sopparter bare på bakken og nede i bakken. Så langt i den foreløpige undersøkelsen er det også funnet sopp i trærne. I en einerbusk utenfor inngjerdingen er det funnet seljepute Hypocreopsis riccioidea. Den vokste på et noe uvant substrat, men allikevel. Høyt oppe i et gammelt eiketre ble det funnet kvisthullskjellsopp Pholiota limonella, og på andre eiketrær besk lærhatt Panellus stypticus og oksetungesopp Fistulina hepatica. Det er nok de artene som vokser på bakken som er mest interessante. Her vil jeg tro det finnes mye spennende. De fi re gangene stedet ble besøkt høsten 2023 ble det funnet en god del arter, men å kartlegge hele parken tar nok lang tid. En mer systematisk kartlegging er på agendaen i alle fall!

Takk til Øyvind Weholt for nyttige innspill og hjelp til bestemmelse av noen sopparter.

KILDER TIL DENNE ARTIKKELEN: Store Norsk leksikon og Google. Artsdatabanken. Gårder og slekter i Borge og Torsnes. Bind 5. Lars Ole Klavestad, historiker og forfatter. Svend Fosdahl, eier av Nes herregård.

Å LAGE MJØD med ingredienser kun høstet fra nærnaturen, må vel være det nærmeste jeg har kommet å «omgjøre vann til vin», og himmel og hav, det ble godt. Overraskende nok var det ikke smaken i seg selv som gjorde dette til en opplevelse, selv om den var en del av det hele. Det var noe annet. Det var oppdagelsen av å sanke på nytt og en påminner om hvorfor vi gjør det. Kurset til Live kan heller kalles en opplevelse enn et kurs. For det er det vi fikk. Opplevelsen med villmjød.

VED EN TILFELDIGHET, eller kanskje på grunn av Metas algoritmer, oppdaget jeg at Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening skulle holde et kurs i å lage villmjød med nyttevekster. Jeg ble nysgjerrig (som vanlig) og gikk inn på kalenderen til Norges sopp- og nyttevekstforbund for å lese mer; «Kultur ... mat som medisin ... villgjær ...» vent, villgjær?! Hva mener de? Hvordan finner man det? Dette må jeg finne ut av. Live S. Danielsen hadde nøkkelen til noe som for de aller fleste av oss er ukjent, at vi kan hente vill gjær rett utafor døra og brygge vårt eget drikke med den. Kult. Og hun ville kopiere opp og dele ut den nøkkelen til flere av oss.

FRA ET HISTORISK PERSPEKTIV er mjød noe som har sildret gjennom årene til mange av våre forfedre. Mjød kan være en av de eldste alkoholholdige drikker, og det har, under navnet metheglin – altså mjød med ville urter – blitt brukt som medisin. Perikum Hypericum sp., pors Myrcia gale, ryllik Achillea millefolium, røsslyng Calluna vulgaris, einer Juniperus communis, humle Humulus lupulus, bulmeurt Hyoscyamus niger, kvann Angelica archangelica, burot Artemisia vulgaris, vivendel Lonicera periclymenum og mange andre gamle medisinplanter har blitt tilsatt mjød.

FOR Å LAGE MJØD trenger man simpelthen ville, spiselige planter eller bær, en stor dæsj med honning, ja og livets drikke – vann. Helst et halvliters glass med lokk, en fl aske med gjærlås og noen ganger er det nyttig med ei kokeplate. Og tid. Har du dét kan du virkelig trylle, og det er egentlig bare fantasien som setter grenser. Tiden, som trengs, er for fermenteringens skyld. Og for hodet.

GJÆRSOPPEN Saccharomycetes sp., vår minste nyttesopp, er en encella sopp som hverken lager mycel eller får sopphatter. Men den finnes nesten overalt på ville vekster, i hvert fall der det produseres sukker. Villgjær elsker sukker. Den tåler å tørke, og den kan godt tørke inn sammen med urten. Tørka urter kan dermed også brukes, for gjæren vil faktisk klare å komme til live igjen – Villgjær finnes blant annet på bær, blomster med nektar, bark og blader og kvister, på hud og i jorden, forklarer Live. Under fermenteringen hvor den ikke har tilgang på oksygen «gnafser» gjæren i seg honningen som består av druesukker og fruktsukker og forvandler det til etanol (alkohol) og CO₂ (karbondioksid). Gjæren finnes også i rå honning, sammen med 181 andre nyttige stoff er, den er jo tross alt maten til biene. For at bia skal fylle en liten honningblære (bilde) må den besøke 50-100 blomster - det er noe å tenke på. Så er det ulik smak i ulik honning, og den vil dermed også påvirke smaken til mjøden, akkurat som urtene, bærene, eller til og med tørka sopp og tang, om du vil teste det i mjød. Vi kan også kan få melkesyrebakterier fra plantene som også er med å fermentere mjøden og gi sine egne smaker.

LIVE FORKLARER OG VI LYTTER. Vi er tilsammen seks lyttende deltakere, hovedsakelig fra Oslo, som har møtt opp på mjødkurs. Vi har alle forskjellig bakgrunn og motivasjon for å være der. To har fått kurset i gave – de skal gifte seg til høsten og vil lage brudemjød, en av deltakerne husker at noen drev med villmjød fra studietida, en annen syns det er gøy med litt sære ting, og noen er opptatt av kulturarv og matlaging. Også var det meg, som bare måtte skjønne hvor Live fant villgjær.

OG NÅ ble det plutselig så mye mer som også ble interessant, jo mer Live forteller. Live er nemlig utdannet naturforvalter, og lenge har hun hatt et ønske om å være med «hands on» i naturen. Å ta med folk inn i naturen. I naturopplevelsen. Jeg merker den betyr mye for henne, naturen, det er måten hun forklarer, tilnærmingen, og hvordan hun lyser opp når hun snakker om den, og alt hun har satt seg inn i. – Mjøden kan gjøre det, sier hun, ta med folk inn i naturen. For når man smaker, så kan man også velge å kjenne etter. Hva forteller smaken deg? Er den behagelig? God? Vond? Kjennes den bra? Og når man sanker inn fra naturen til å lage villmjøden, så kan man samtidig reflektere. Finne de blomstene man selv har et forhold til, sette seg ned, observere hva som er rundt en, hvilken retning vinden går der de står og svaier, ja, hva slags habitat, hvor de trives, og hvor man er. Slik kan man også lære mye om naturen, samtidig som man er en del av den. Bonusen er at man også kan forsyne seg litt. Av ville vekster og dermed også villgjæren som følger med dem, som bor på dem. Så blir det et godt drikke som kan gi deg gode minner. Det blir en slags mindfulness.

EN SLAGS MINDFULNESS, tenker jeg. Hmm. Så fint. Jeg har kanskje ikke tenkt over det, men det er jo det vi gjør på studiet i biologi også. Når vi er ute i felt og skal kartlegge natur, må vi forstå omgivelsene, eller lære biologiske mekanismer, og alt som skjer rundt. Ofte blir jeg frustrert fordi det går så fort, alt ting, når vi skal lære noe som en del av et pensum. Rekke en eksamen. Høye krav. Dårlig selvfølelse fordi ikke skjønner alt på kort tid som er forventa. Utydelige forventinger. Mangelfull tid for at alt skal rekke å synke inn. Jeg vil jo bare sitte der litt, glemme meg, se, undre meg, kjenne etter, forstå. Jeg hadde glemt dette litt, at det ikke handler bare om kravene, kunnskapen, karakterene, eller sankingen i seg selv, men at læring handler om alt som er rundt, og opplevelsen som følger med. Oppdagelsen. At vi må bruke tid, når vi lærer, og lære med alle sansene våre. Kanskje lærer vi til og med like fort, bare på en annen måte? At det nettopp er helheten som er en forutsetning for å lære. Uten habitatet rundt, kan vi jo heller ikke lære arten som er avhengig av nettopp, habitatet rundt. Samtidig som arten i seg selv er en del av det som utgjør habitatet. Den fine refleksjonen som følger med når man sitter midt oppi det som en del av det hele. Her og nå. Vi er jo også natur og der vi sitter når vi sanker er vi selv en del av habitatet.

EN SLAGS MESTRINGSFØLELSE fikk jeg, i å forstå dette på nytt, en ny og gjenfunnet inspirasjon over naturen som læringsarena, takket være Lives mjød-filosofi. Live ga oss spillerom til å utforske, oppdage og lære selv, og muligheter til å undre oss og stille spørsmål om vi trenger. Også lærte hun oss om villgjær og mjød attpåtil. Lite visste jeg hva mjød skulle ende opp med å bety for meg i 2024, men nå er jeg frelst!

D en hardføre bjørka Betula pubescens vokser fra høyfj ell til lavlandsmyr over hele Skandinavia, og har derved slått rot i vår folkesjel. Bjørkas røtter har også gitt Skandinavias folk de ting de trenger til både hverdags og til fest i generasjoner. Fra bjørkas smidige røtter kan det bindes intrikate og sterke gjenstander - kurver, bokser, skrin, fat, knivslirer og smykker. Av bjørkerøtter har man laget ostesiler til å produsere livets grunnleggende kost, og man har laget ornamenterte sendekurver for å vise frem gårdens velstand.

Bjørkerøtter kan bli til en saltfl aske for en reindriftsfamilie i nord eller en såkurv for en kornbonde i sør. Røttene (eller tæger, som det heter) er sterke, fl eksible, seige, vakre og varige. Tægerens tid er heldigvis ikke omme, for fortsatt lager tægerbindere gjenstander til pynt og til bruk. Og det kan de gjøre i mange generasjoner til, hvis vi lærer håndverket videre.

TÆGER – EN VIKTIG SKANDINAVISK NATURRESSURS Gjennom historien har tæger utgjort et viktig materiale som har blitt høstet fra naturen. Tæger har blitt brukt av nordmenn, fi nner, svensker, og samer. Tæger ble brukt til å sy treverk sammen for å lage sveipte bokser, til å lage oppvaskskrubb av kråkefot (planten, ikke fuglen!), snare til å fi ske røye, og mye annet. Tæger ble til og med brukt til å sy sammen planker for å lage båter! Noen ganger ble en tåg helt enkelt brukt til å surre noe fast. Sist men ikke minst, det mest intrikate tægerarbeidet av alt er tægerbindingen. Tægerbinding er kunsten å bruke tæger til å lage kurver, bokser, smykker og mye mer.

Når man binder tæger så lager man en gjenstand for tiden som kommer. Bjørkerøtter er et sterkt materiale som varer, så lenge det blir oppbevart riktig. En gang ble tægerbindingslærer Signe Irene Berg spurt av en elev om man kan farge tæger med plantefarger. Da svarte Signe Irene at jo, man kan farge dem med orebark, men det gjør vi ikke, for fargen begynner å falme etter bare 30 år.

Dette viser at vi har lange tidshorisonter når vi lager tægergjenstander. Det er en familie som har brukt den samme tægerkurven til høytid og fest i 100 år. Bjørkas røtter er nesten helt glemt som nyttevekst, men utgjør en fantastisk nyttig naturressurs for de som ønsker å være mer sjølberga og for dem som bare nyter å lage ting med hendene.

Kurver og krukker bundet av Signe Irene Berg. Legg merke til to bjeller bundet av tæger øverst til høyre (juledekorasjoner).

EN UNIK SKANDINAVISK KULTURSKATT Bundne kurver av forskjellige slag finnes over hele verden og har blitt brukt i tusenvis av år, men jeg har enda ikke kommet over en kurvbindingstradisjon som er så mangfoldig i form, teknikk og bruksområder som tægerbindingen vi har i Skandinavia. Vår tægerbindingstradisjon strekker seg fra søljer med smykkestein bundet med tæger som er nesten like tynne som hår, til kurver som er store og sterke nok til å bære ved oppi. Den skandinaviske tægerbindingstradisjonen har dekorelementer og kreative krumspring som få bundne kurvmakingstradisjoner kan måle seg med.

Selv om tægerbindingen har unike særtrekk, så er det moro å komme over beslektede teknikker blant andre kulturer, noe som skaper felleskap blant kurvmakere på tvers av kontinenter. Jeg fikk lære kurvmaking av fi re utrolig kunnskapsrike kvinner fra Miwok-stammen (nordamerikanske urinnvånere fra Yosemite i USA). Fire generasjoner underviste sammen: Julia Parker (oldemor), Lucy (bestemor), Ursula (mor) og Naomi (datter). Noen av deres teknikker er slående like tægerbinding til tross for at våre kulturer har vært adskilt i mangfoldige tusen år.

EN UBRUTT TRADISJON FRA VIKINGTIDEN TIL I DAG Det eldste beviset vi har for tægerbinding ble funnet i Osebergskipet, som ble begravet i år 834. Blant de fantastiske arkeologiske skattene var det rester av et tægerfat. Kvinnen som ble begravet må ha hatt svært høy status siden hun fi kk med seg et helt skip i graven – og når hun skulle sendes til dødsriket var en tægerbundet gjenstand blant tingene hun fi kk med seg på reisen. Dette gir oss et innblikk i hvilken status tægerbindingen har hatt i vikingtiden, og denne høye statusen har fulgt håndverket helt frem til i dag.

Tægergjenstanden er dessverre skadet, men man kan fortsatt tydelig se hvordan bindingsteknikken er utført. Kurven er bundet med teknikken som vi i dag kaller «vanlig binding» og har dekorativ fl ettekant. Det er slående at teknikken som ble brukt har holdt seg helt lik frem til i dag. Kunnskapen har blitt overført fra person til person i uavbrutt linje.

En del tradisjonshåndverk som praktiseres i Norge i dag har på et tidspunkt dødd ut og blitt tatt opp igjen basert på bøker og eksperimentering. I noen tilfeller så har folk valgt å lære av bøker eller internett heller enn å oppsøke tradisjonsbærere, så den levende linjen av tradisjonsbærere har blitt brutt. Tægerbindingen er derimot blant de håndverkene som har blitt overgitt fra person til person helt frem til i dag. Det vil si at tægerbinding er en ubrutt tradisjon. Denne levende linjen som strekker seg tilbake til vikingtiden (og trolig langt forbi) bør beskyttes ved å oppsøke tradisjonsbærere og lære av dem istedenfor å utelukkende bruke bøker og internett til å lære seg håndverket. Dette mener jeg selv om jeg skriver bok om tægerbinding! Boken er et fint supplement, men ingenting kan måle seg med å lære av en levende tradisjonsbærer. Vi må verne om den ubrutte, levende tradisjonen – det er en skatt.

DA JEG MØTTE TÆGERBINDINGEN Jeg vokste opp rett ved Raulandsakademiet, hvor det holdes kurs i forskjellige håndverk hver sommer. Hver sommer siden 1995 har tægerbindingsmesteren Signe Irene Berg holdt kurs der i tægerbinding. Jeg så tægerbinding hver sommer siden barndommen, men det var først som 25-åring at jeg fikk øynene opp for hvor fantastisk dette håndverket er. Jeg ble med på kurs og har hatt stor kjærlighet for tægerbindingskunsten siden den tid. Etter flere kurs har jeg vært så heldig at jeg får komme på besøk hos Signe Irene for å fortsette «tægerbindingsutdannelsen ». Tægerbinding er et omfattende og detaljert håndverk, så tægerbindingsreisen min fortsetter enda.

Signe Irene er en tægerbindingsmester i ypperste klasse og jeg synes det var viktig å dokumentere kunnskapen hun og andre tægerbindere bærer på. I 2018 bestemte Signe Irene og jeg oss for å skrive bok om tægerbinding, for å dokumentere mangfoldet av tægerbindingsteknikker som finnes, og de lure triks og tips som Signe Irene har opparbeidet seg over sine 40 år med tægerbinding. Boken er under arbeid og hovedfokuset er på sanking av materialer, praktisk utførelse og teknikker, men tægerbindingens historie og kultur omhandles også.

Forskjellige mønstre laget av av Kim Sølve.

HVORDAN HØSTE OG RENSE TÆGER For å binde vakre gjenstander må man ha vakker tæger. Å skape en tægergjenstand begynner allerede når man er ute og graver røttene. Det er bare røtter som har vokst under riktige forhold som er brukbare til tægerbinding: røttene må vokse uten forgreninger og de må være jevne og smale. Slik blir røttene når de vokser i næringsfattig monn (slik at røttene må strekke seg langt i jakten på næring, uten mange forgreininger) og hvor det ikke finnes steiner (slik at røttene vokser seg rette, uten skarpe svingninger). Disse forholdene finner man blant annet i torvmyrer og sandtak, som er de vanligste plassene å grave tæger. Men er man heldig så kan man finne tæger i mindre vanlige omstendigheter også. Under kvitmose på berg kan man finne litt brukbar tæger. I gamle hauger med sagmugg blir tægeren svært fin. Der en elv har kastet opp sandbanker med fin sand kan man finne god tæger.

Man graver tægeren med en liten hakke (jeg brukte faktisk et brekkjern en gang jeg måtte improvisere). Man må grave opp røttene forsiktig, for der barken går av blir det et brunt merke på tægeren. Man tar kun tynne røtter som ligger nær overflaten, så treet lever videre uten skade.

Røttene må oppbevares fuktig slik at de ikke tørker ut før man kommer hjem og får renset dem. Avbarking gjøres ved at barken skrapes av med baksiden på en gammel kniv (den må ikke ha noen skarpe kanter, for da skraper man tægeren og ødelegger den vakre, skinnende overfl aten). Deretter vaskes tægeren i rent vann, tørkes med en klut (helst lin) og henges til tørk i sol og vind. Da får man vakker, skinnende hvit tæger. Etter at tægeren er tørket kan den oppbevares i flere år.

HVOR KAN MAN LÆRE TÆGERBINDING? Den beste måten å lære tægerbinding er fra en person som kan kunsten. Tægerbinding er blant de mest truede håndverkene i Norge og er på Norges husfl idslags rødliste over «utrydningstruete» håndverk. Heldigvis finnes det noen få som fortsatt kan kunsten. Signe Irene holder kurs, og jeg kommer til å holde kurs. Noen husfl idslag holder innimellom kurs. I Bærum husfl idslag samles en gruppe jevnlig for å binde tæger, og i Asker holder de tægerbindingsverksted en gang i måneden. Spør litt rundt i ditt eget lokalmiljø – kanskje du er heldig og fi nner noen som kan lære bort. Har du først lært bjørkas vakre røtter å kjenne så vil du aldri se på en torvmyr uten gullgraverens glimt i øyet.