Venninnene Stine Mari Berg Schulstad og Grete Nordhagen fra Elverum vet det meste om dette. Stine Mari har diagnosene Bekhterevs sykdom og multippel sklerose. Grete har et sammensatt bilde av revmatiske plager.

– Det er ikke hver dag det er så enkelt å komme seg i gang. Hodet vil ofte mer enn kroppen klarer, og det er ganske frustrerende, sier Grete.

For alle mennesker er fysisk aktivitet av det gode. For Grete og Stine Mari handler det også om at kroppen må spille på lag. De forteller at de ofte må gjøre en krevende jobb med å motivere seg selv.

– Seinsommer og høst med bær- og soppsesong er nok den tiden på året da det er enklest å motivere seg til å komme seg ut på tur, mener Stine Mari.

Ulikt kunnskapsnivå – felles glede

Grete var på sitt livs første soppkurs for seks år siden. Den gang hadde hun lite eller ingen kunnskap om sopp, men oppdaget fort at det var noe med hele konseptet som appellerte til henne. I dag føler hun seg sikker på et titalls sopper som hun plukker og gleder seg over.

Stine Mari er det vi kan kalle arvelig belastet. Hun var på sitt første soppkurs sammen med sin far da hun var ti år gammel – og interessen for sopp har hun hatt så lenge hun kan huske. For et par år siden tok hun også kurset for soppsakkyndige, men har enn så lenge valgt å ikke gå opp til eksamen.

– Først og fremst liker jeg den skattejakten som en sopptur faktisk er. Forventning og spenning i forkant er en god motivasjon for å komme seg ut, smiler Grete. Og i tillegg er det dette med matauk. Sopp er jo så godt!

– Jeg må innrømme at jeg til tider kan være litt manisk med tanke på soppsanking. Jeg kan drømme at jeg er på sopptur og finner mengder av kantarell. Noen ganger tar jeg meg selv i å speide etter sopp eller soppterreng når jeg kjører bil. Ikke så bra for trafikksikkerheten, flirer Stine Mari.

Turen er verdifull i seg selv

Noen ganger finner man ikke sopp, men skuffelsen er kortvarig. Forskere har funnet ut at det er generelt bra for den mentale helsen å være ute i naturen. Andre inntrykk kan fortrenge tunge tanker, og de alle fleste av oss opplever en lykkefølelse.

– Følelsen av lykke og mestring blir enda større hvis dagsformen tilsa at dette var noe man ikke ville orke, men man likevel overtalte seg selv til å forsøke. Kanskje bestemte man seg bare for en kort tur, men så ser man på klokken og oppdager at man har vært i aktivitet i tre timer. Det gir en god følelse, understreker Stine Mari.

– Finner man ikke sopp, så er det likevel en gåtur og fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet setter også i gang produksjonen av lykkestoffer i kroppen, sier Grete. Og hvis man finner sopp så er det en hel del bøy og tøy, i tillegg til gleden over god fangst.

Damene er skjønt enige om at en sopptur med eller uten den helt store fangsten er gull verdt for kropp og sinn.

– Sopptur er for oss både trim og lykkepille, helt gratis, på grønn resept!

Furumoen – et skattkammer

De to venninnene er tidvis avhengige av at det er lett tilgang til soppterrenget, og at det ikke er for ulendt å gå. I så måte er furumoene rundt Elverum ideelle, med veier og stier på kryss og tvers.

– Ja, slik sett er vi heldige som bor i Elverum. Det er gode soppterreng i umiddelbar nærhet til sentrum. Noen minutter med bil, så er man midt i sankeområdet, sier Stine Mari.

På furumoene er det i et normalt soppår mengder av steinsopp, rødskrubb, rimsopp og kremler å finne, i tillegg til en hel del andre arter.

– Jeg har begynt å interessere meg for garnfarging med sopp, forteller Grete. På furumoen finner jeg fløyelspluggsopp som typisk vokser på gamle stubber og røtter av furu, og jeg finner kanelslørsopper.

Ut på guidet tur

På Østlandet har sopphøsten 2020 har vært veldig dårlig på grunn av langvarig tørke. Furumoen har ikke levert som normalt. Dermed har Grete og Stine Mari følt på soppabstinenser i mange uker, men i skrivende stund er det lys i enden av tunellen. Det ryktes at traktkantarellen er på gang.

En lokal kjentmann har sagt seg villig til å vise Grete og Stine Mari et sted hvor det er vei helt frem, og hvor traktkantarellen som regel kommer tidlig.

– Traktkantarell er alltid morsomt å finne, utbryter Stine Mari. Og vi får håpe på en god sesong for den nå som det har kommet litt regn.

Forventningen er på plass, og vi går inn i skogen langs en gammel traktorvei. Etter et par hundre meter hører vi lyden av første funn:

– Åhhhhh! Se her, roper Grete og setter seg på kne i den grønne mosen for å ta bilde med mobiltelefonen. Hun er i gang med bøy og tøy.

En variabel trompetsopp

Granskog med fuktig bunn og næringsrikt jordsmonn hvor det vokser grønn mose, gress og blåbærlyng er typisk biotop for traktkantarell. Og forbausende ofte står den der hvor terrenget heller mot sør og vest.

– Der du finner en traktkantarell er det alltid flere, sier Stine Mari. Får du øye på noen gjelder det å stoppe opp, slutte å tråkke rundt, og bruke øynene.

Gledesutbrudd lyder mellom trestammene etter hvert som damene finner stadig nye klynger av den ettertraktede soppen. Navnet traktkantarell er egentlig litt misvisende. Arten er en trompetsopp Craterellus, og den er meget variabel. Fargen kan variere fra helt gul til gråbrun.

– Hvordan ser man egentlig forskjell på traktkantarell og gul trompetsopp?, spør Grete.

Stine Mari som har gått på soppsakkyndigkurs forklarer:

– Man ser det enklest på undersiden av hatten. Traktkantarellen har tydelige ribber, slik som vanlig gul kantarell. Gul trompetsopp er i stedet bare litt rynkete glatt, og stilkkjøttet er mye skjørere enn på traktkantarell. Det brekker lett, og fliser seg opp.

Bra fangst, humøret på topp

Etter hvert som de to venninnene plukker seg frem langs skogbunnen lyder det enda et gledeshyl.

– Kantarell!

Jammen fant de en flekk med skogens gull også. Ikke mengder, men nok til å utløse lykkefølelse og endorfiner i kroppen.

– Dette er ikke hverdagskost for meg, jeg tror ikke jeg har funnet kantareller mer enn en håndfull ganger, sier Grete henrykt.

Den verdifulle fangsten deles søsterlig, det er latter og prat. Innholdet i kurvene domineres likevel av traktkantarell. Begge damene er glade over det de har funnet.

– Ja, et glass rensevin hører liksom med det, sier Grete og ler hjertelig.

Dagen er komplett: Tur i skogen, skravling og latter. Sopp i kurven, lykkefølelse, bøy og tøy. Det er helse i hver sopptur.

Det foregikk ved middagsbordet, der vi voksne nettopp hadde satt til livs en chilirett. Barna ble avspist med fiskekaker. Etter hvert som måltidet skred framover ble den voksne halvdelen av selskapet blankere og blankere i øynene. Flere viste tegn til kroppslig ubehag. Vi roste maten og forsøkte å late som ingenting. Det var egentlig ikke så rart at Olve begynte å lure på hva som foregikk. Merkeligere var det at jeg aldri hadde lurt på det samme.

Olve: Hvorfor spiser dere mat som får dere til å gråte? Og hvorfor er chilien så sterk?

Taushet rundt bordet. Alles øyne ble rettet mot meg, biologen i selskapet. Jeg hadde ikke noe svar. Jeg er utstyrt med ganske normale nordiske smaksløker og svetter på nesen av Mr. Lees nudelblanding. Mitt første møte med en Capsicum spp. utviklet seg til å bli et ydmykende øyeblikk, det første i en lang rekke, som nyankommet utvekslingsstudent i Ecuador. Møtet utspilte seg på et marked på et ecuadorianske høylandet. Det vrimlet av mennesker. En særegen lukt av fisk, frukt og noe ubestemmelig slo mot oss da vi gikk inn i den skyggefulle hallen. Hyller og kurver flommet over av ukjent frukt, pirrende og overveldende.. Bordene var fulle av tingester som så ut som om de var laget i plast, så skinnende fargerike var de.

Jeg var sulten og tørst, og vi hadde kommet til markedet nettopp for å finne noe å spise. Men nå ante ikke hvordan jeg skulle angripe overfloden. Skulle det kokes? Spises rått? Med skall? Uten? Selv bananene Musa spp. var ukjente; enten harde, store og grønne, eller bittesmå og knall røde. Ikke en trygg, nordisk grønnsak å se.

Men der! Kjent land! En liten, søt paprika. Firkantet og hjerteformet, akkurat som paprikaen jeg kjente hjemmefra. Bare bitte liten.

Fingrene var raskere enn fornuften. Jeg rakte meg mot den røde frukten og signaliserte at jeg gjerne ville smake. Damen bak disken plukket ut en av fruktene, skar den i to og ga meg en bit.

Jeg spiste, og skjønte umiddelbart at dette var en gedigen feil. Det begynte å krible foran på tunga. Kriblingen spredte seg bakover; til ganen, svelget og halsen. Det begynte å svi, og stønnende kjente jeg tårene sprette fram. I det jeg skjønte at dette bare var en forsmak og at hele halsen snart kom til å stå i brann, så jeg hvordan damen bak disken og hele markedet hadde blikkene rettet mot meg, med smil i øynene over denne åpenbart forvirrede utlendingen.

Chilmysteriet

Jeg må forklare hvorfor Olves spørsmål er så godt, og hvorfor jeg fant det så vanskelig å svare på. For de fleste frukter VIL¹ bli spist.

Dette er det jeg trodde jeg visste om frukt: Planter lager ikke frukter for å være snille med oss fruktelskere. Det er for å overkomme en av sine mangler. Planter har mange gode egenskaper, men de har ikke bein. De er avhengige av vind, havstrømmer eller andre levende organismer som kan ta med frøene deres bort fra moderplanten. Slik kommer de seg til nye og kanskje mer passelige leveområder.

Hvordan får planten noen andre til å ta jobben med å spre frøene dens? Gjennom å pakke inn frøene i kaloririkt og deilig fruktkjøtt kan plantene manipulere oss som har vinger og bein til å ta med oss frøene til nye steder. Et nærliggende eksempel er blåbær Vaccinium myrtillus. Blåbærplanten pakker frøene sine inn i saftig, deilig fruktkjøtt. Vi mennesker, men også en masse andre fugler og dyr, spiser blåbærene med frø inni. Etter en tur gjennom tarmen blir blåbærfrøene levert på et nytt sted, ofte med en god dose gjødsel. Vår betaling for denne tjenesten er kaloriene og næringsstoffene som frukten eller bæret inneholder.

Det som lokket meg til å smake på chilien var dens reklameplakataktige utseende. Chilien har skinnende, rød overflate. Det er en lovnad om en søt og saftig indre. Den reklamerer for seg slik veldig mange andre frukter gjør. SPIS MEG, sier den. Men jeg hadde blitt utsatt for sterkt villedende reklame. Chilifruktene motsatte seg på det sterkeste å bli spist av meg.

Dermed blir spørsmålet: Hvorfor lager chiliplanten en frukt i det hele tatt, når den er så sterk og uspiselig?

Jeg ble sittende og grunne på Olves spørsmål mens svettetoktene fra chilien ga seg. Etter at middagsselskapet hadde gått, plukket jeg opp en chilifrukt fra kjøkkenbenken og studerte den. Den var glinsende rød og plettfri. Fristende å putte i munnen. Jeg hadde aldri sett en markspist chili, heller ikke en muggen. I kjøleskapet råtnet de ikke, de tørket bare ut. De ble til tørre små chilisneiper i kjøleskapsdøra. Hva var det med chilien?

Og for å videreføre tankerekken, vi har noen skikkelig uspiselige bær i Norge også. Hva med tysbasten Daphne mezereum? Barlinden Taxus baccata? Liljekonvallen Convallaria majalis? Hvorfor brukte de energi og ressurser på å lage bær, hvis de ikke vil ha haik gjennom dyrs fordøyelsessystem?

Chiliene svarte ikke. De lå der, røde og blanke som nylakkerte negler på en velpleid hånd. Det portugisiske navnet på noen av de sterkeste chiliene er dedos de moça, som betyr damefinger. Olves spørsmål krevde profesjonelle svar. Det fant jeg i boka The Triumph of Seeds² av Thor Hanson. I denne boka hadde forfatteren med det skandinaviskklingende navnet spurt seg det samme spørsmålet som det Olve hadde gjort. Men han hadde tatt det et steg lenger og tatt en prat med biolog Noelle Machnicki. Hun hadde skrevet doktorgraden How the chili got its spice³, og burde derfor vite svaret.

De som liker sopp bedre enn planter, kan begynne å følge med nå. For soppen har en finger med i de fleste spill. Min nåværende favoritt er en teori om at soppen er årsaken til at det ble oss pattedyrene, og ikke de overlevende dinosaurene, som fikk overtaket etter masseutryddelsen for 65 millioner år siden. Det er en historie for en annen gang.

Historien om chilien er en historie om de tre rikene planter, dyr og sopp og hvordan de utvikler seg, tilpasser seg hverandre, kriger og samarbeider. Det handler også om hvordan de fysiske forutsetningene rigger scenen.

Forskerne som ville finne ut hvorfor chilien er så skarp, måtte til Sør-Amerika. Det var nemlig der de første chiliplantene oppstod og der det derfor finnes flest ville varianter av chilien og dens nære slektninger. Chili og paprika tilhører paprikaslekten, i søtvierfamilien, sammen med andre sør-amerikanske kjenninger som tomat og potet.

Forskerne fant mange sorter chili i Bolivia, et land som strekker seg fra fjellene og ned i regnskogen. Deriblant fant de en sort som varierer i skarphet etter hvor den vokser: Fra helt mild i de tørre delene av landet, til ekstremt sterk i de fuktige delene. Den milde og den sterke chili-varianten var identiske på utsiden. Man måtte smake på dem for å finne ut hvilken variant man hadde kommet over. Dette gjorde dem til et perfekt egnet system til å studere hva styrkegraden på capsaicinen gjorde for chilien.

Hvorfor hadde chiliplantene i de fuktige deler av landet utviklet seg fram til å smake sterkt? Svaret lå, som enhver soppelsker kanskje allerede har gjettet seg fram til, hos noen som er glad i fuktig klima.

I sitt doktorgradsarbeid infiserte Machnicki chilifruktene med sopp, og oppdaget at soppen tok livet av en høy andel av frøene den infiserte. En fiende som målrettet tar knekken på den neste generasjonen er plantens verste fiende. Det gir et ekstremt sterkt press for å finne en strategi for å parkere fienden.

Den brennende smaken i chilifrukten (Capsicum spp.) kommer fra alkaloidet capsaicin. Den brennende følelsen kommer av av capsaicinet treffer reseptorer i noen av nervecellene på tungene hos oss pattedyr, nemlig de nervecellene som ansvarlige for å rapportere om sterk varme. Capsaicinet lurer disse nervecellene til å fyre av, og slik får hjernen feilaktig beskjed om at det er brann på tunga.

Machnicki oppdaget at capsaicin ikke bare holder pattedyr unna chilifrukten, men at stoffet også fungerer som et effektivt soppmiddel!

Produksjon av capsaicin er kostbart for plantene. De produserer det ikke hvis det ikke er behov for det. Hvis det er frykten for sopp som gjør at chilien produserer capsaicin, ville forskerne forvente å finne sterkere frukter i områdene hvor det var mye sopp. Og det var akkurat der forskerne fant. I de delene av Bolivia hvor soppen ikke hadde så gode forhold, nemlig i de tørre områdene, var det færre soppangrep på fruktene. Her hadde plantene mer å tape enn å vinne på å lage soppmiddel, og det var her forskerne fant de milde variantene av chili. I de fuktige delene, hvor soppene trives godt, var det lurt å være forbedert på soppangrep, og her fant forskerne de heftigste fruktene.

Dette mønsteret var en sterk indikator for at det faktisk er soppen som var den evolusjonære årsaken til at chiliene i fuktige områder produserer capsaicin som gjør fruktene brennende sterke.

Men hvorfor produserer chilien frukter i det hele tatt? Den røde, skinnende frukten går jo rett hjem hos oss mennesker og sikkert flere pattedyr med godt fargesyn. Vi ser den røde fargen i skarp kontrast til det grønne bladverket. Rød frukt er en slags reklameplakat, som i mange tilfeller betyr «spis meg». Hvorfor denne dobbeltkommunikasjonen fra chiliens side?

Og her kommer nok et genialt trekk i kampen om å holde frøene sine i live fra chiliplantens side. Forskerne har funnet ut at fugl ikke har reseptorene som fyrer av i møte med capsaicin. Fuglene kan altså knaske i seg selv de sterkeste chilifruktene ute å fortrekke en mine.

Hvorfor har chilien laget et stoff som gjør at fuglene kan spise fruktene, men ikke pattedyr? Svaret finner vi kanskje enda en gang i munnene våre. I et forsøk fant forskerne ut at chilifrø som passerer gjennom fordøyelseskanalen til mus hadde dårlig spireevne. Musens jeksler knuste frøene. Fugl har nebb uten tenner. Frø som passerte gjennom fuglens fordøyelsessystem, spirte like godt som de som falt rett ned fra treet.

I tillegg til å ikke ødelegge frøene til chilien, tar fuglene dem med seg langt bort fra modertreet. Frøene får dermed en mer effektiv spredning. Chiliplanten styrer altså hvem som spiser frukten den produserer. Og kanskje går chiliplanten enda lenger i å dirigere hvem og hvordan frøene sine skal bli spredt. Forskningen indikerer at stoffer i chilifrukten får fordøyelsessystemet til fuglen til å stoppe opp. Forskerne undersøker om fuglen rett og slett får forstoppelse, sånn at fuglen venter enda lenger med å bæsje frøene ut og dermed sprer frøene enda lenger unna.

Nå er det så vidt jeg vet ingen som har undersøkt om liljekonvallens, tysbastens eller barlindens frø blir angrepet av sopp. I likhet med chilien er bærene fra disse plantene giftige for mennesker, men spiselige for fugl. Men det var nå en gang chilien Olve spurte meg om. Spørsmålet avslørte en stor hvit flekk i mine botaniske kunnskaper. Og jeg er tom for spalteplass, så konvallenes, barlinden og tysbastens giftighet må bli i et annet kapittel.

Chilien har lært meg minst to ting. Det første var et ord. Det aller første ordet jeg fikk under huden på spansk var Camarón, som betyr reke. Det var beskrivelse av hudfargen jeg antok på det ecuadorianske markedet etter å ha tatt en bit av landsdelens sterkeste chili.

Og så var det Olves spørsmål, som hadde ledet til nye spørsmål og som til sist ledet meg inn på en liten fortelling om plantenes evne til å manipulere omgivelsene. Chilien, fuglene og soppen minner meg på hvor utrolig fininnstilt en organisme er til sine omgivelser. Og hvor vanskelig det er å se de hvite flekkene i det man tror man forstår.

Chiliens historie har tatt en litt uventet vending: Capsaicinet, som i utgangspunktet var ment for å skremme oss pattedyr fra å spise chilien, har blitt årsaken til at vi elsker den. Det er ikke fugler som har gjort at chilien har spredt seg til nesten alle verdensdeler og blitt en uunnværlig ingrediens i mange av verdens kjøkken. Chiliplanten har spredt seg til tenkelige og utenkelige steder, inkludert min vinduskarm her oppe på 67 grader nord, takket være oss mennesker og vår forkjærlighet for smerte. I dag er chilien et av verdens mest brukte krydder, selv om nesten ingen liker chili første gang de smaker det. De færreste dyr liker følelsen av brann i munnen. De første menneskene som smakte vill, sterk chili for første gang, likte det sannsynligvis heller ikke. Men mennesket er en underlig art. Vi vente oss til det, og lærte å elske den brennende følelsen.

Vi kunne bare svare Olve: Du vil lære å like chili, muligens fordi det er så deilig når smerten tar slutt.

Nye arter dukker opp på grunn av klimaendringer, men også fordi flere folk er ute og leter etter sopp. Og nye funnsteder dukker opp for de ikke så vanlige artene.

Gul trompetsopp Craterellus lutescens finnes i vårt nordligste fylke Finnmark og Troms. Ifølge Artsdatabanken er den funnet på Kvaløya utenfor Tromsø og flere steder i indre Troms i og rundt Øverbygd. Det er dessuten flere funn i Pasvikdalen. Gul trompesopp er regnet som en delikatesse og mange rangerer den foran vanlig kantarell Cantharellus cibarius og traktkantarell Craterellus tubaeformis. Den er ganske vanlig sørpå, men er den virkelig så sjelden i nord?

2020 var et særdeles godt soppår i Finnmark og Troms. Da er det lurt å lete etter de ikke fullt så vanlige artene på Nye steder. Selv har jeg plukket den gule fanfare siden 1994, hvert år på nøyaktig de samme to stedene. Det ene stedet er maksimalt 100 kvadratmeter stort, det andre maksimalt 10 kvadratmeter. Og hvert år har jeg funnet den, selv om antallet har variert mye. I år fant jeg en kurv full av denne fantastiske soppen. Men andre steder?

I forbindelse med et soppkurs på Sør- Senja i høst brukte vi søndagen til å lete etter gul trompetsopp i og rundt Ånderdalen nasjonalpark. Vi fant ingen. Men helt i slutten av september fikk jeg tilsendt soppbilder fra en ivrig sopplukker på Sør- Senja. Om det var traktkantareller? Ja, det var det, men det var også gul trompetsopp! Så gøy! Jeg måtte ut på ny jakt!

Ifølge Artsobservasjoner skal Skjeggefjellet i Målselv kommune ha et område med gul trompetsopp. Siden første nattefrost var annonsert var det bare å skynde seg. Siste helga i september hadde jeg anledning. Og gjett om vi fant!

Mange, veldig mange, over et relativt stort område. Vi snakker om flere mål. Mange var overraskende små og flere av dårlig kvalitet. I Nord-Norge er soppsesongen kort og hektisk. Slutten av september er sent på sesongen. Dessuten hadde regnet høljet ned den siste tiden og gjort forholdene for sopp dårlige. Men vi fant mer enn nok. Det mest gledelige var imidlertid å finne et nytt område med såpass stor utbredelse. Stort nok til å invitere flere med på tur. Tromsø soppforening har allerede begynt å planlegge neste års aktiviteter. Høsten 2022 blir det medlemstur til Indre Troms! Felles jakt på den gule trompet!

Gul trompetsopp er i år funnet flere steder i Troms enn tidligere år. Jeg er overbevist om at gul trompetsopp finnes mange flere steder i Finnmark og Troms. Jeg tror årsakene til at så få soppplukkere finner den er at gul trompetsopp ofte vokser i områder hvor det er lite annen sopp, den er nesten umulig å oppdage og den kommer så sent i sesongen at mange har sluttet å sanke sopp. Jeg kommer til å fortsette min jakt etter gul trompetsopp i nye områder, bare det å finne den er en stor glede i seg selv. Dessuten er det viktig å registrere i Artsobservasjoner.

De to turstedene var Jordstøyp naturreservat og Korpen og Sagkollen naturreservat. Det er to ganske bratte lokaliteter med edelløvskog der det er funnet en del sjeldne sopparter. Få mykologer har besøkt dem. Dermed var det med stor forventning de 24 deltakerne vandret ut i skogen. Dessverre må soppsesongen i Vestfold sies å være meget dårlig, tatt i betraktning at det har kommet mye regn. Dette påvirker kjuker og barksopp mindre enn andre soppgrupper.

Den 4. oktober sendte Terje Spolén Nilsen meg en liste over hvilke rødlistearter som inntil da var lagt inn på Artsobservasjoner: Grankullskorpe Camarops tubulina NT, Entoloma depluens DD, oksetungesopp Fistulina hepatica NT, lundgulpigg Cristinia gallica VU, kronepiggskinn Sistotrema raduloides NT, svartsonekjuke Phellinus nigrolimitatus NT, grønnlig narrepiggsopp Kavinia alboviridis NT, prikkporekjuke Skeletocutis jelicii EN, bølgekjuke Spongiporus undosus NT, piggskorpe Dentipellis fragilis NT og ruteskorpe Xylobolus frustulatus NT. Trolig vil det komme flere arter på denne listen. Bokstavene etter artsnavnet er rødlistestatus.

Safrankjuke Aurantiporus croceus er en av de mest sjeldne kjuker i landet. Den ble funnet i Jordstøyp naturreservat av Maria Nunez og Jogeir Stokland i 1993. Vi fant den på nytt på årets kjuketreff.

Kjuketreffet føyer seg fint inn i rekken av gode faglige og trivelige treff som Kjukelagets arbeidsutvalg har vært ansvarlig for. Vi takker for fine dager i Vestfold.

Bilder av noen arter som ble funnet på de to turstedene er ikke fra kjuketreffet, men bilder jeg har tatt tidligere.

Austråttlunden er eit skogområde med spor av landskapstyper fra det opprinnelege Ørland, før åkerbruket vart dominerande. Den gamle og mektige Austråtteika Quercus petraea er eit naturleg midtpunkt. Undersøkingar har vist at ho er frå 1660. Ho vart freda så tidleg som i 1933. I tillegg til eika er her ei gammal, hul lind Tilia cordata, mykje hassel Corylus avellana, gråor Alnus incana, hegg Prunus padus, tindved Hippophaë rhamnoides, lerk Larix, gran Abies og furu Pinus sylvestris, samt dei langt vanlegare treslaga selje Salix caprea, bjørk Betula pubescens og rogn Sorbus aucuparia. Eit område på 715 dekar vart i 1975 oppretta som landskapsvernområde.

Til denne trønderske edellauvskogen inviterte Trondheim sopp- og nyttevekstforening til regionalt kartleggingsseminar 28. til 30. august. I alt 15 personar deltok, ei blanding av drevne og ferske artsjegerar. Fagansvarlege var Edvin W. Johannesen, ekspert på slimsoppar og anna småtteri, og Siri Khalsa, leiar for kjukelaget, som har spesialkompetanse på kjuker og barksoppar. Edel Humstad, som er kartleggingsansvarleg i foreininga, var arrangementsansvarleg. Overnatting og kurslokaler hadde vi på trivelege Ørland Kysthotell.

Fosenhalvøya hadde hatt mykje regn slik at bakken var fuktig og fin. Det var rikeleg med sopp. Det var tradisjonelt opplegg på seminaret: Ut på tur på morgonen for å finne mest mogleg, lunsj i det fri, tilbake til hotellet for arbeid med artsbestemming, tørking og bevaring av belegg, middag og fagleg påfyll og vidare artsbestemming på kvelden. I tillegg til at Edvin og Siri bestemte mykje i felt, jobba dei iherdig med mikroskopering i arbeidsrommet. I ettertid har vi og fått god hjelp av Øyvind Weholt og Arne Aronsen til å mikroskopere ein del tørka materiale.

– Observer og noter, seier Edvin W. Johannesen.

Han innleia om kartlegging og kva vi må ha med i registrering. Ikkje berre sjeldne artar bør bli registrert. Dei vanlegaste soppane må og med. Då får ein eit bilete av utviklinga over tid. Det er ikkje lenger sånn at feltmykologar reiser rundt og kartlegg. Amatørar i samarbeid med fagmiljøa har teke over og dei gjer ein solid innsats over heile landet. Edvin viste på skjerm det heilt grunnleggande i korleis ein legg artar inn i Artsobservasjoner.no og gjekk gjennom kva vi må passe på å få med.

Art

Soppen må sjølvsagt vere bestemt, slik at rett art vert registrert. Ein må registrera om den er mikroskopert eller sekvensert. Har andre enn finnaren bestemt art, skal opplysning om det med.

Stadfesting

Funn må stadfestast. Best resultat vert det med å bruke GPS, slik at koordinatet vert så nøyaktig som råd. Det er vanlegast å bruke ei nøyaktighet på +- 5 meter. Ein kan og bruke 10 og 25 m. På turane bør ein ta koordinat for ca kvar 20. meter.

Biotop og substrat

Det er viktig å observere veksestaden til soppen og få med opplysningar om han. Det er ikkje alltid lett å kjenne faguttrykka for dette, men sjå rundt deg, noter treslaga og andre vekstar. I dei fleste soppbøker er det omtale av dei forskjellige naturtypane. Substratet er det soppen veks på. Dersom han er vedboande, at han veks på tre, må ein ta med opplysning om treslag eller omtale det på annan måte. Den enkelte må prøve så godt han kan å forklare korleis soppen veks og miljøet rundt. Øving gjer meister.

– Og så har eg ei bøn, seier Edvin med eit smil. Prøv å unngå å bruke begrepet blandingsskog.

Ha med deg notatbok og noter flittig. Ikkje gå i fella som så mange har gjort før, og tru at du huskar alt til seinare. Det gjer du ikkje.

Finn du ein sopp du ikkje kan bestemme, må du beskrive han så godt du kan med størrelse, form, lukt, smak osb. Dette er til hjelp ved seinare artsbestemming.

Ta med belegg og lag deg eit system for å halde orden. Dei fleste brukar boksar med små rom, merka med bokstavar og nummer, som så må samsvare med notata dine.

Ta bilete i felt, mange, så du får med detaljar. Ta også gjerne bilete av miljøet rundt.

Dersom det er masseregistrering på same stad, kan rekneark brukast ved rapportering.

På Artsobservasjoner.no kan du gå inn og opprette ein profil. Der vil du finne rettleiing og brukarhandbok. Det går heilt fint å lære seg dette utan å gå kurs.

– Finn deg ein skikkeleg gammalskog og få ein fin tur, seier Siri Khalsa.

Ho innleia om artsbestemming av kjuker og barksopp. Ho gjekk gjennom både synlege kjenneteikn og dei ein må ha mikroskop for å sjå. Det er mange som har spesiell interesse for dei vedboande soppane. I vinterhalvåret når det er lite annan sopp framme, er dei kjærkome å finne. Når det kjem til artsbestemming er dette stikkorda:

• Treslag
• Form/farge/konsistens
• Porer: størrelse og form
• Hyfar
• Sporar
• Cystidar
• Basidiar

– For meg var det spesielt kjekt å finne seljevoksskinn Phlebia nitidula og bli betre kjend med kameleonkjuke Ceriporia viridans, seier Siri. Mengdevis har eg aldri sett så mykje teglkjuker på ein stad før. I etterkant av seminaret var det fantastisk å få sjå tindvedkjuke Phellinus hippophaëicola og å finne Amyloxenasma allantosporum, som er ein barksopp, på tindved.

– Innsamla data blir brukt og kjem til nytte, seier Even Woldstad Hanssen, kartleggingskoordinator i Sabima.

På spørsmål om kvifor Sabima støttar denne type arrangement økonomisk svarer han at det er fleire ting. Han seier Sabima vil bidra til kunnskap om biologisk mangfald, og då er sopp viktig. Soppen held seg for det meste skjult, så ein må vere der til rett tid. I tillegg skal folk ha det gøy, det er ei viktig drivkraft. Stadig fleire driv med kartlegging, og det synast Sabima er bra. Artsobservasjonar som verktøy har gjort det lettare å få registrert funn. Det aukar med enkeltregistreringar, ofte er dette meir sjeldne artar. På sosiale medier som Facebook og andre fora kjem folk i kontakt med fagmiljøa og får hjelp til å identifisere sine funn. Då er det fint at terskelen for å få det registrert ikkje er så høg.

Dei som brukar tid og energi på å drive med dette skal vite at det er nyttig arbeid. Data vert henta ut og brukt av kommunene, fylkeskommunene, fylkesmennene og naturforvaltninga på alle nivå. At kunnskapen då er fersk har stor betydning. Det held ikkje å vifte med eit funn av ein sjeldan art som er 40-50 år gammalt. Det er slett ikkje sikkert at vi klarer å få stoppa ei utbygging eller få freda eit område, men opplysningane alle amatørane bidrar med inn i Artsobervasjoner.no går vidare til Artskart i Artsdatabanken og dei kjem til nytte, fortel Even Woldstad Hanssen.

I alt vart det 251 registreringar, av dette var det 183 soppartar, og vi ventar enno på å få sikkert svar på to til tre funn.

Det er alltid vanskeleg å avgjere kva som er det beste funnet, seier Edvin. Funnet av Pluteus satur, ein skjermsopp som er ny for Noreg, kjem høgt opp. Vi må også nemne kalkbegermorkel Helvella fibrosa og Crepidotus subverrucisporus. Av småttisar tar vi med rødtråd Laetisaria fuciformis, Lasiobelonium variegatum og Hysterium acuminatum.

4 nye artar for Trøndelag:

• Pluteus satur (og ny for Noreg)
• Mollisia amenticola
• Orbilia delicatula
• Rødtråd Laetisaria fuciformis (og ny for Noreg)

5 rødlisteartar:

• Kokskremle Russula anthracina
• Sylinderhette Mycena picta
• Indigorødspore Entoloma euchroum
• Elegant småfingersopp Ramariopsis subtilis
• Gyllen vokssopp Hygrocybe aurantiosplendens

Noen steder angis C. heterophyllum å være synonym for C. helenioides, men det dreier seg om to forskjellige arter. Denne informasjonen er sjekket med World Flora Online, som er artsdatabasen til Global Partnership for Plant Conservation. Det regnes også som to forskjellige arter i Artsnavnebasen. Et av skillene mellom de to artene ser ut til å være at hvitbladtistelen har snau eller glatt overflate på oversiden av bladene, mens bladene på C. helenioides skal være hårete på oversiden. Hvitbladtistel er registrert nesten 12 000 ganger i Norge, mens C. helenioides kun er registrert rundt 1300 ganger.

Hvitbladtistel finnes i store deler av Europa. Det italienske nettstedet Schede di Botanica sier at planten mangler i en del land, slik som Portugal, Belgia, Nederland, Luxemburg, Østerrike og flere av landene på Balkan. I Norge ble den nok mange steder ansett som et ugress, kanskje spesielt der den ble liggende igjen etter slåtten. Bladene er hvite på undersiden og er lett synlige. Dermed ble de regnet som et tegn på at det var dårlig raket, og det ga noen steder planten navnet rakarskjemme/rakaskjemme, ifølge Ove Arbo Høeg i boken Planter og tradisjon. Knut Fægri skriver i boken Norges planter at navnet kommer av at bladene hadde en tendens til å sette seg fast i rivetindene når man raket.

Hvitbladtistel er funnet opp til mer enn 1600 meter over havet. I andre land er den tydeligvis mindre vanlig: Flere steder kan den kjøpes fra planteskoler, og i Nord-Irland har den status som ”protected species”. I Norge har den en lang rekke lokalnavn, som kvittistel, blauttistel, balberkost, målarkost (blomstene ligner på en kost), elgtunge (bladene kan ligne på en tunge), kvitmoblekkje, hestablokke (noen steder mente de at bladene lignet på hesteører), lækjeblad, lækjesblokke, giktgras (medisinsk anvendelse) og mange, mange andre. Dette kan tyde på at man kjente godt til planten mange steder.

Hvitbladtistel ble ofte regnet som et godt dyrefor, og frøulla ble av og til brukt som fyll i puter. Men den medisinske bruken er saktens av større interesse: Mange steder var det vel kjent at man kunne legge blad av hvitbladtistel på sår og kutt slik at de skulle gro bedre. Denne bruken er også kjent for groblad Plantago major. Bladene ble rullet mellom hendene og presset mot såret for at saften skulle komme ut. Av og til het det at man skulle stikke hull i bladene med en nål først. Det ble sagt at dette skulle hindre betennelse og gjøre at såret grodde fortere. Noen steder ble hvitbladtistel også brukt mot gikt. Disse anvendelsene finner vi igjen i flere av de lokale plantenavnene.

Det engelske navnet, melancholy thistle, ser ut til å gå tilbake til en berømt engelsk urtebok på 1600-tallet som heter The Complete Herbal av legen Nicholas Culpeper. Der heter det:

“Det er under steinbukken, og derfor under både Saturn og Mars, at en blir kvitt melankoli gjennom sympati, og den andre gjennom antipati. Deres dyder er få, men disse skal ikke ringeaktes. Når avkok av tistler i vin drikkes vil overflødig melankoli fordrives og gjøre en så glad som en gresshoppe.”

Det er ikke dårlig, å bli glad som en gresshoppe!

Interessant nok er det gjort lite forskning på hvitbladtistel. Databasen SciFinder gir 34 treff, de fleste av disse er til kinesiske patenter som beskriver blandinger av svært mange planter til behandling av en lang rekke sykdommer og plager. Ingen av disse ser ut til å handle om hverken sårbehandling eller melankoli/depresjon. Bare tre vitenskapelige artikler beskriver innholdsstoffer i planten. En av dem (Kozyra m.fl. 2015) rapporterer om stoffer i den eteriske oljen som gir duft. En russisk artikkel (Ogurtsov og Syuzeva 1974) handler om flavonoider, vanlige plantestoffer som ofte kan ha antioksidanteffekt. Dette ble ikke undersøkt i artikkelen. En annen (Lugmanova m.fl. 2011, også russisk) sier at det finnes alkaloider, plantestoffer som ofte kan ha biologiske effekter, men uten å identifisere disse alkaloidene. I praksis betyr dette at hvitbladtistel er lite kjent kjemisk.

Ut fra SciFinder-databasen og den medisinske databasen PubMed, ser det ut til at ikke noe er gjort for å undersøke biologiske eller medisinske effekter av hvitbladtistel. Siden planten har vært så pass mye brukt i folkemedisin er dette nesten litt uventet. Her kan det kanskje ligge et fremtidig forskningsprosjekt?

Mye av opplysningene I denne artikkelen er hentet fra Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon (Universitetsforlaget, Oslo 1976) og Knut Fægri: Norges planter (Cappelen, Oslo 1970). Andre litteraturreferanser kan fås fra forfatteren via e-post: k.e.malterud@farmasi.uio.no.

– Interessa mi for chaga vart vekt for fleire år sidan, medan eg tok mastergraden i Trondheim, fortel Christian Winther Wold, som disputerte sin doktorgrad ved Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo 8. oktober i år.

– Ein kamerat fortalde om denne soppen som skulle ha nærmast utrulege eigenskapar for helsa. Eg vart nysgjerrig, og testa for moro skuld eit avkok av soppen på to cellekulturar eg jobba med då. Den eine var kreftceller, den andre friske celler.

Då han kom på laben dagen etter, gjorde han store auge. Kreftcellene hadde heilt slutta å veksa, medan dei friske framleis levde i beste velgåande. Rettleiaren hans syntest òg det var eit overraskande og interessant funn, men sidan mastergraden handla om noko anna, vart det ikkje til noko meir den gongen.

Veks på levande tre

Men etter at han hadde vore i arbeid nokre år etter mastergraden, baud sjansen seg til å forska meir på kreftkjuke, som stipendiat i forskargruppa BioNatH ved UiO.

– Chaga har vore brukt som folkemedisin i mange land. I land som Russland, Kina og Sør- Korea er ho forska ein del på, men sjølv om ho òg er utbreidd i Noreg, har det nesten ikkje vore forska på ho her til lands, seier Wold.

Kreftkjuke er ei kjuke, slike som veks på tre. Det vanlegaste er at kjukene lever på daude tre, men kreftkjuka er blant dei som lever på levande tre. Ho er mest knytt til bjørk Betula spp., men kan òg veksa på andre artar, som or og bøk.

Bygd opp av sukkermolekyl

Sjølv om instituttet hadde andre måtar å skaffa forskingsmateriale på, syntest Wold det hadde vore stas å skaffa til vegs materiale sjølv. Han hadde lagt merke til ei flott kreftkjuke på eit bøketre i eit bustadområde i Oslo. Så ein mørk kveld tok han saka, nærare bestemt øksa, i eigne hender og gjekk på kjukeslang.

– Eg har framleis noko igjen av byttet, men no fem år seinare er det blitt ganske utturka, smiler han.

Utfordringa var å finna ut om kreftkjuka verkeleg inneheld dei gunstige stoffa som folkemedisinen vil ha det til. Ei gruppe polysakkarid, molekyl som er bygd opp av fleire ulike sukkermolekyl, peika seg ut som kandidatar.

Fred og ingen fare

– Desse polysakkarida er ikkje antiinflammatorisk, altså betennelsesdempande, men det motsette, proinflammatorisk. Sidan legemiddel oftast tek sikte på å dempa betennelsar, skulle ein kanskje ikkje venta at polysakkarida skulle koma til nytte, seier Wold.

– Men den eine rettleiaren min, som arbeider ved Rikshospitalet, opplyste at dei brukte ein del proinflammatoriske stoff til behandling av kreft. Dermed ville vi undersøkja nærare korleis polysakkarida påverka kreftceller.

Resultata var overraskande. Makrofagar er ein viktig celletype i immunsystemet, men ofte klarer kreftcellene å lura makrofagane til å tru at det er fred og ingen fare, slik at dei heldt seg passive.

Nobelpris i litteratur

– Og ikkje berre det: Vi oppdaga at kreftceller faktisk trivst betre saman med makrofagar enn dei gjer åleine. Det kan sjå ut som kreftcellene klarer å manipulera immunsystemet til å hjelpa seg, seier Wold.

– Men når vi tilførte desse polysakkarida, var det nesten som om dei avslørte bløffen. For makrofagane vart aktiverte, og begynte å angripa og drepa kreftcellene.

Spesielt i Russland har mange tru på at kreftkjuke hjelper mot kreft, ikkje minst fordi nobelprisvinnar i litteratur Aleksander Solsjenitsyn hevda det i boka «Kreftavdelingen». Wold er usikker på om det norske namnet kjem av dei antatt lækjande eigenskapane eller fordi kreftkjuke kan likna på ein kreftsvulst når ho heng på ei trestamme, men han understrekar:

Løyser seg dårleg i vatn

– Ingen må tru at kreftkjukeekstrakt som ein får i helsekostbutikkar vil ha nokon særleg effekt mot kreft. Desse polysakkarida vert i liten grad tekne opp i tarmen, så sannsynlegvis er det på immunsystemet i tarmen at dei har ein effekt, som altså er lokal.

Betulinsyre, eit anna stoff frå kreftkjuke, viste seg å vera endå meir effektivt mot kreftceller ved å drepa dei direkte. Men det har ei stor ulempe: Det løyser seg svært dårleg i vatn. Dermed klarer ikkje kroppen å ta opp særleg mykje av det.

– Men om vi klarer å finna stoff som har liknande struktur eller oppbygning som betulinsyre, kan kanskje dei vera betre eigna.

Same effekt av alle

At betulinsyre løyser seg dårleg i vatn, betyr òg at det er fint lite av det eller av andre av dei kreftdrepande stoffa frå kreftkjuke i produkta som vert brukte i folkemedisinen, sidan desse produkta stort sett er vassbaserte, det som farmasøytar kallar vassekstrakt.

Eit anna stoff dei oppdaga i kreftkjuke har det ikkje heilt enkle namnet 3β-hydroxylanasta- 8,24-dien-21-al. Det gjer det immunologisk interessant for forskarane fordi det aktiverer ein del av immunforsvaret som heiter komplementsystemet. Det har òg ein heilt spesiell eigenskap.

– Vanlegvis er det slik at når vi testar ti stoff som er ganske like kvarandre, vil vi sjå same effekt av alle, men i større eller mindre grad. Av alle stoffa vi testa, var det 3β-hydroxylanasta- 8,24-dien-21-al som hadde størst effekt på komplementsystemet, forklarer Wold.

Motsett verknad

– Då skulle vi tru at dei stoffa som likna mest på 3β-hydroxy-lanasta-8,24-dien-21-al ville ha den same effekten, sjølv om det var i mindre grad. Men det skjedde ikkje. Dei hadde absolutt ingen effekt. At 3β-hydroxy-8,24-dien- 21-al har ein effekt på komplementsystemet som er så spesifikk og så potent på same tid, gjer det til ein lovande kandidat for å bli eit legemiddel i framtida.

Eit anna stoff kan derimot sjå ut til å la kreftkjukeekstrakt halda noko folkemedisinen lovar, å hjelpa mot mage- og tarmplager. Dette stoffet er eit melaninpigment, men med ei anna oppbygging enn pigmentet som set farge på hud og hår hjå menneske og andre dyr.

– Dette melaninet har motsett verknad av dei andre stoffa ved at det er antiinflammatorisk. Vassekstrakt av kreftkjuke består av nokre få prosent polysakkaridar, resten er for det meste melanin.

Både bekrefta og avkrefta

– Når vi veit at mange tarmplager skuldast eit overaktivt immunsystem og at melanin kan ha evna til å dempa immunresponsen, er det ikkje urimeleg at melaninet kan verka mot slike plager, seier Wold.

– Men vi kan ikkje slå det fast før vi har undersøkt nærmare korleis melaninet i tilfelle verkar i kroppen.

Forskinga til Wold har vist at diverse stoff frå kreftkjuke med svært ulike molekylstrukturar kan påverka ulike delar av immunforsvaret, og opnar for vidare farmasøytisk forsking.

Det litt pussige er at folkemedisinen si tru på kreftkjuke som kreftmedisin både er bekrefta og avkrefta: Ja, kreftkjuke inneheld stoff som har potensial som kreftmedisin – men sjølv om isolerte stoff har potensial som kreftmedisin, er dei til stades i altfor låge konsentrasjonar i ekstrakta i folkemedisinen til å fungera som kreftmedisin.

La oss begynne der det begynte for meg; på jakt etter sopp for å nyte et bedre måltid. På veien til målet kommer jeg over et eldorado av sopp på en stubbe. Vanligvis går jeg forbi, men ikke denne gangen.

Art	Sporepulver	Ring	Skjell	Hygrofan	Annet
Stubbeskjellsopp	Brunt	Hudaktig ring	Skjell på stilk	Hygrofan	Både skjell og ring kan forsvinne
Flatklokkehatt	Oker/rustbrunt	Hudaktig ring		Hygrofan	Stripet kant som våt. Fibret stilk. Både skjell og ring kan forsvinne.
Raspskjellsopp	Brunt	Tydelig frynsete ring	Skjell på stilk og hatt
Oreskjellsopp	Brunt	Kan ha antydning til ringsone			Brune flekker på hatten.
Fregnebittersopp	Brunt				Fregner på hatten.
Honningsopp	Hvitt	Ring lysere på overside, skjellete under	Små skjell på hatt
Stubberusthette	Hvitt til gulhvitt				Liten sopp som vokser tett i tett.
Gullmosehatt	Hvitt/gull			Hygrofan
Vintersopp	Hvitt				Fløyelslodden fot
Hvit sprøsopp	Svart
Teglrød svovelsopp	Svart	Ringsone			Gule slørrester på hattekant som ung
Svovelsopp	Svart/lilla	Kan ha slørliknende ringsone			Som ung hyllerester på hatt
Besk svovelsopp	Svart	Ringsone

Ring og ringsone

En del sopper har det vi kaller slør, hylle eller slim som stekker seg rundt hatten og stilken. Når soppen er ung kan den se ut som en fullmåne på pinne innpakket i et tynt lag som enten ser slørete eller slimete ut. Når fullmånehatten er på vei til å bli halvmåne, bretter den seg mer og mer utover som en paraply, og det skaper et spenn i sløret/hyllet/slimet mellom hatt og stilk. Dette spennet blir etterhvert så stort at det sprekker. Og igjen sitter det ofte rester av slør/hylle/slim både på hattkant og på stilk. Noen ganger er dette mer tydelig enn andre.

Ringsonen er den sonen på stilken hvor det sitter igjen rester av slør/hylle/slim der dette var festet. Noen sopper har en ringsone med en annen farge enn resten av stilken. Når sporene drysser kan disse nemlig feste seg til de klebrige slørrestene og det blir synlig som et bånd rundt stilken. Noen ganger kan man bare så vidt skimte ringsonen. Ringen derimot, er en hudaktig ring rundt stilkens øverste del. Ringen kan noen ganger minne om et skjørt og ringen er rester etter det indre hyllet. Den kan være i ulike former og fasonger og mønstre, og noen ganger til og med dobbelt! Som nybegynner kan det være litt forvirrende med disse to begrepene ring og ringsone, og jeg oppfordrer derfor sterkt til å gå ut og studere ulike sopper og gjøre egne notater, sjekke soppboken når du kommer hjem og se om det er ring eller ringsone du har oppdaget.

Skjell

Noen sopper har skjell på enten hatten eller stilken, eller begge deler. Dette kan være viktige kjennetegn for å skille stubbesoppene fra hverandre, men vær oppmerksom! Skjellene kan ofte bli litt vanskelige å oppdage – særlig på eldre eksemplarer. Er du i tvil og det står mellom spiselig og ikke matsopp/ giftig, går du alltid, uten unntak, ut ifra at det er den uspiselige arten du har funnet. Skjellene kan faktisk være såpass viktige kjennetegn på arten, at arten eller slekten har fått navn nettopp på grunn av disse skjellene -som for eksempel raspskjellsopp, skjellpiggsopp, eller stubbeskjellsopp. Og skjellene kommer i ulike former og fasonger. Noen skjell kan være små og ligge flate mot hatten eller stilken, noen skjell kan være veldig utstående, mens andre igjen kan være store og brede.

Fargen på soppkjøttet

Soppkjøttet kan ofte ha andre farger enn utsiden på soppen. Derfor kan det være nyttig å dele soppen i to for å se hva slags farge soppkjøttet har. Dette kjennetegnet kan være en nøkkel til å bestemme soppen.

Så var det sporepulveret – et ord som ofte blir nevnt. Men hva er det?

La oss først forklare ordet sporepulver eller sporestøv. Dette er relevant for alle typer sopp og viktig å faktisk forstå, i hvert fall hvis du ønsker å lære mer om sopp. For den kreative sjel, er dette også en liten ahaopplevelse og utvider muligens soppgledens spektrum i enda større grad. Sporepulver kan nemlig være ganske gøy!

Se for deg at du er med på TV-programmet Idol, du vinner gullbilletten og masse bittesmå gullkonfetti kommer ned fra taket og daler over deg. Gøy? Kanskje ikke for miljøet, men absolutt for den som vinner. Det er omtrent samme konsept med sporene til soppen, bare at disse ofte er i andre farger enn gull og mye, mye mindre og mye mer miljøvennlige. Stubbesoppene som omtales i denne artikkelen, har alle skiver under hatten og det er der soppens sporer utvikler seg.

En spore er en liten kjønnscelle som kan vokse til et nytt individ under de riktige betingelsene. Når soppen finner det for godt så slippes disse sporene fra hatten og ut i lufta. Det er litt mer komplisert enn dette, men jeg skal ikke gå inn på det her. Når tusenvis av sporer slippes samtidig, kan vi se disse med det blotte øyet som et slags pulver. Det er nettopp dette pulveret som er sporepulver. Hvis du har lyst til å gjøre et artig eksperiment, kan du ta med deg en sopp hjem, legge undersiden av hatten mot et hvitt papir og se hva som skjer dagen etter. Du har nå tatt det vi kaller en sporeprøve. Antagelig har du fått et vakker mønster av en farge der undersiden av hatten lå mot papiret. Den fargen du ser på papiret er fargen på sporepulveret til soppen. Det er nydelig!

Tips: Blir du lei av å forstå deg på stubbesopppene kan du jo lage soppkunst istedenfor.

De sosiale soppene

Stubbesopper er som regel er veldig sosiale. Du finner dem i klynger på stubber hvor de vokser både høyt og lavt i flere etasjer. Noen ganger vokser flere ulike arter sammen på en stubbe også. De øverste soppene er kanskje de som må ta imot regnet først og ender opp som en slags paraply for soppen under. Flaks for de underste soppene, tenker du kanskje? Sannheten er at disse soppene må tåle å få hatten sin påtegnet av soppen over. For når soppen over slipper sporene sine som konfetti, lander jo dette på soppen under. Hvis de er klistret tett i tett, så vil det til og med skape et avtrykk med nettopp sporepulverfargen. Det er denne fargen som kan gi oss et pekepinn på hvilken sopp vi har funnet ettersom sopper har ulik farge på sporepulveret sitt.

Ser du ikke rester av sporepulver på noen av soppene på stubben? Ta med en sopp hjem og ta sporepulverprøve slik som beskrevet over her. Over natten burde du kunne se det, og ut ifra dette resonnere deg videre som vi skal begynne med nå.

Oppgave til deg: Hvilken sopp kan vi ha funnet dersom den vokser i en klynge på en stubbe og noen av de nederste soppene har brunt skiveavtrykk på hatten sin?

Svarer du raspskjellsopp, stubbeskjellsopp, flatklokkehatt, oreskjellsopp eller fregnebittersopp, har du helt rett og da har jeg i hvert fall klart å formidle noe fornuftig du kan ta med deg videre, uansett!

Andre steder å lete etter sporespor

Et annet sted å se etter sporepulverfarge er skivene. Disse kan endre farge etter hvert som de blir eldre. Dette skyldes ofte nettopp sporepulveret. Hvis soppen i utgangspunktet har lyse skiver, men brunt sporepulver, kan skivene gå over til å bli mer brunaktige. Har soppen lyse skiver, men svart sporepulver, kan soppen ofte gå over til å bli som feieren. Resultatet er en sotete miks. Sporepulveret kan også sverte av på stilken og slørrestene/ ringsonen. Dermed er det lurt å se her også. Det er verdt å nevne at dette bare gjelder dersom soppens sporer har modnet.

Da tror jeg vi er godt rustet til å forstå beskrivelsene som kommer videre her. Fyll opp koppen med varmt å drikke, for her kommer de – selve stubbesoppene, i all sin glans.

Vi går rett på sak og begynner med den som muligens sies å ha flest forvekslinger av de alle, nemlig stubbeskjellsoppen. Her vil kanskje flere være uenige med meg, og mene at det kun er flatklokkehatten som kan være en forveksling, men jeg har oppdaget i mine studier at det er flere enn bare de to soppene som kan forveksles med hverandre. Noen sopper kan til og med forveksles på kryss og tvers av hverandre. For hvis den ene kan forveksles med en annen, og den igjen kan forveksles med en annen, kan ikke i teorien alle forveksles med alle da? I hvert fall for uerfarne sopplukkere. Derfor ble det altså slik, at jeg tok med tretten ulike sopper i denne artikkelen. Alle tretten likner ikke på hverandre, men en likner på en som likner på en annen som likner på en tredje, og så videre.

---

---

Av disse tror jeg kanskje honningsopp er den mest kjente, mens vintersoppen med sin vakre fløyelsfot og utholdenhet i kulden, kanskje er den vakreste av alle de tretten stubbesoppene som nevnes her.

---

---

Manyōshū er en japansk poesiantologi fra 700-tallet. Det inkluderer diktet der dikteren står på et fjell og beundrer lukten av matsutake Tricholoma matsutake. Furutreet Pinus var dominerende i fjellene rundt Kyoto, som var hovedstaden på den tiden. I dagbøkene til tjenestemenn og maleriene til kunstnere kan vi få et blikk inn i fortidens mennesker og deres forhold til å spise og plukke sopp. Vi kan i hvert fall si at sopp er populært, i det minste blant tjenestemenn, edle menn og munker. Sopp ble brukt som en dyrebar gave fordi den ble høstet i løpet av en begrenset sesong. Praksisen med å dele mat med venner, naboer og slektninger er fremdeles vanlig i Japan. En tar med seg mat til andre når en har store porsjoner mat eller ekstra sjelden mat, og har en koselig kveld med en god prat.

Sopp er også omtalt i gamle fortellinger og skuespill. De er fortellinger der det er forsøk på å forgifte noen, eller at en grådig mann blir forgiftet ved å spise for mye sopp og andre lignende situasjoner. Ved å bruke sopp i alvorlige eller skremmende historier, kan soppen eliminere den alvorlige brodden i historiene og skape krampaktig latter.

Matsutake, honshimeji Lyophyllum shimeji, hiratake Pleurotus ostreatus, enokitake Flammulina velutipes ble tilberedt ved å bake, steke, koke med krydder som salt, eddik, miso og forgjengeren til soyasaus. Dette er ikke svært forskjellig fra i dag. De kan også konserveres ved tørking og salting, og deretter nytes senere på vinteren.

Sopp var en favorittingrediens i det vegetariske shojin ryori-kostholdet til buddhistiske munker. Rundt 1400-tallet finner vi et bredere utvalg av sopp på menyen, slik som shiitake Lentinula edodes, koutake Sarcodon aspratus, houkitake Ramaria botrytis, amitake Suillus bovinus, kikurage Auricularia auricula og shouro Rhizopogon roseolus.

Edo-tiden begynte på 1600-tallet og fortsatte til midten av 1800-tallet. Da ble Japan styrt av Tokugawa-klanen som hadde base der det nå heter Tokyo. Perioden var fredelig og preget av økonomisk vekst og gjenoppbygging av sosial orden, isolert fra utlandet. Befolkningsnivået lå stabilt på over en million. Populærkulturen blomstret og det var stor innovasjon i litteratur, kunstmaling, arkitektoniske stiler og kokkekunst.
Matsutake var dyrt allerede i denne perioden og var en attraktiv ingrediens, akkurat slik som nå. Matsutake-markedet i Kyoto åpnet om kvelden for å legge til rette for salg av nyplukket matsutake. Hatsutake Lactarius hatsudake var en mer vanlig sopp hos kremmerne, fordi det var lav forekomst av matsutake rundt Edo-området.

Dyrking av shiitake ved hjelp av tømmerstokker startet allerede på slutten av 1400-tallet. Løvtrær ble kuttet i kuber og en brukte øks til å lage hakk i stokkene. Sporer ble plassert i hakkene på våren. Tørket shiitake er en allsidig ingrediens som er lett å transportere. Denne arten var like populær som matsutake og hatsutake.

Masujima soppgård

Masujima gård ligger på Izu-halvøya som har mildt klima hele året og god tilgang til rent vann fra fjellet. Det sies at shiitakedyrkingen i Japan startet her. Shiitake er fortsatt en sentral lokal matspesialitet for næringsdrivende på Izu.

Eieren Kentaro overtok gården etter sin avdøde far for rundt ti år siden. Gården dyrker hovedsakelig eringi Pleurotus eryngii. Det var først i 1993 at man lykkes med å dyrke eringi. Faren til Kentari viet derfor 1990-tallet til å forbedre oppdrettsprosessen for denne soppen. Han gjennomførte flere hundre eksperimenter med blandinger av sagflis og andre produksjonsfaktorer for å finne en fornuftig balanse mellom kostnader og overskudd. Dessverre falt prisen på eringi da de store landbruksprodusentene begynte å selge eringi. Derfor utvidet Kentaro kundekretsen til eksklusive butikker og restauranter.

Gården inokulerer rundt 20 000 krukker hver uke og har en dagsproduksjon på rundt 100-150 kilo. Eringi har en stor, fast stilk som ligner på konsistensen til rørsoppstilker. På grunn av den milde smaken er den egnet for alle typer matlaging, inkludert asiatisk og vestlig. Gården er nøye med å bruke sagflis fra et lokalt sedertre, for det gir bedre smak enn den maisbaserte komposten som de industrielle produsentene bruker.

Gården dyrker også yanagi matsutake Agrocybe cylindracea og tamogitake Pleurotus citrinopileatus. Disse soppene er ikke vanlige i dagligkostholdet, men gourmetrestaurantene eller hobbygourmandene setter stor pris på dem. Yanagi matsutake har en karakteristisk stilk. Selv etter tilberedning beholder den en sprø tekstur. Tamogitake må dyrkes i et rom som er atskilt fra annen sopp, da sporene lett tar over krukkene der man dyrker andre arter. LED-lys brukes til å indusere et pent sitrongult pigment. Tamogitake gir en fyldig smak i maten, spesielt i suppe. Dessverre forsvinner den strålende gule fargen når soppen varmes opp.

Krukkekulturprosessen

Kompostering: Bland med sagflis, hvetekli, soyamasse og vann. Fyll glasset.

Sterilisering: Dampsterilisering i seks timer. Tiden avhenger av hvilken maskin man bruker.

Spiring: Inokuler i et hull i midten av substratet. Inkuber i omtrent 40 dager i et rom som holder fra 17 til 23°C og har 60 til 80% luftfuktighet. Spiring bør skje både på oversiden og undersiden for å oppnå full kolonisering av substratet.

Skraping: Skrap ut en sirkel med 1 cm dybde i substratet for å forbedre dannelsen av fruktlegemer.

Dyrking: Det er to dyrkingsrom med forskjellig temperatur og fuktighet. Det andre rommet holder en temperatur på rundt 15°C og holder mellom 75 og 90% luftfuktighet. Her skal det koloniserte substratet stå i omtrent 20 dager. Her er det svak belysning for å forlenge stilken.

Høsting: Plukk og sorter manuelt etter størrelse.

Det er installert bakteriedrepende lamper overalt i gårdsbygningen, inkludert i korridorene, for å forhindre forurensning av innholdet i krukkene. Eieren bruker øyne og nese til å kontrollere tilstanden på hver krukke og sikre at det ikke er forurenset. Hans evne til å fange opp uønsket forurensing er svært påliteli,g siden han har erfaring med sopp helt siden barndommen. Substratet brukes bare en gang. Etter bruk blir det malt opp til et næringsrikt pulver som blir gitt til bønder i nærheten. På denne måten bidrar avfallet fra soppdyrkingen til å styrke båndene i det lokale landbruket.

Kentaro og hans kone lever etter mottoet til sin avdøde far. «Som stolte bønder bør vi burde bringe sopp av beste kvalitet til mennesker. Vær ærlig og ikke vær lat i gjennomføring av jobben din.»

Soppromotering

Sopp er en av de viktigste landbruksnæringene i Japan. Sopproduserende foreninger og selskaper, regionale myndigheters forskningsinstitutter for skogbruk og lokale myndigheter jobber i samarbeid med å utvikle dyrking og markedsføre matvarer der sopp er en ingrediens. De forsker blant annet på å kultivere nye arter sopp ved å blande gyter og teste ut forskjellige variasjoner i lys og andre miljøfaktorer.

Den totale årlige produksjonen i Japan utgjør omtrent 20 milliarder kroner og er for det meste til innenlandsk forbruk. Hver japaner spiste 3,9 kilo sopp i 2018. Til sammenligning spiser en nordmann omtrent 1,5 kilo og nesten all sopp er importert. Det lave forbruket av matsopp i Norge er ikke bare bekymringsverdig for landbruksindustrien, men også miljøet. Soppdyrking bidrar til vern av skogen gjennom at ressursene gjenbrukes.

Det var ikke vanlig å bruke sopp i husholdningen før mot slutten av 1970-tallet. Det eneste som var allment tilgjengelig var fersk og tørket shiitake, nameko Pholiota nameko og enokitake. I løpet av 1980-tallet etablerte man kultiveringsmetoder for hiratake, bunashimeji Hypsizigus marmoreus, maitake Grifola frondosa, eringi og disse artene ble da vanlig å finne i butikken, og forbruket gikk opp. Samtidig har bruk av tørket shitake gått ned etter 2000.

Antall soppdyrkere, spesielt bønder, har gått ned med rundt en tredjedel de siste 20 årene. Omtrent 60 prosent av sopprodusentene i Japan dyrker shiitake på stokker som skal selges tørket. Shiitake har alltid hatt en høyere pris enn annen sopp. Det eneste unntaket er matsutake. Jordskjelvet og den påfølgende tsunamien i 2011 rammet også shiitakebønder hardt. Produksjonen gikk ned med 60 prosent over natten.

Bøndene og de regionale produsentforeningene har brukt den vanskelige situasjonen til å gå over til å dyrke shiitake med høy kvalitet eller regionale karakteristika, som markedsføres separat fra vanlig shiitake og andre arter. De annonserer at shiitaken er rik på vitaminer, mineraler og fiber, samtidig som den har lavt kaloriinnhold. Hver høst markedsfører mange arrangementer og restauranter seg over hele Japan gjennom å selge sopp og soppmat hver høst.

*Tallene kommer fra det japanske innenriksdepartementet og Opplysningskontoret for frukt og grønt i Norge.

Disse spørsmålene er det ingen enkle svar på, og derfor vil Norges sopp- og nyttevekstforbund etablere samarbeid med foreningen KVANN (Kunnskap og Vern av Nytteplanter i Norge) eller Norwegian Seed Savers, som de også er kjent som. KVANN jobber for å ta vare på gamle norske nytteplanter og er en av våre nasjonale interesseorganisasjoner for bevaring av plantemangfold. Et av tiltakene KVANN jobber aktivt med er etablering av et nettverk av demonstrasjons- og forsøkshager over hele landet der de gamle artene bokstavelig talt kan få nytt liv. Kanskje vi her også inkludere ville arter som det er spesielt press på, for å få til bynær, bærekraftig sanking? Ramsløk er en art som absolutt kan egne seg i slike hager.

Fem utvalgte grønnsaker

Denne artikkelen handler om et av KVANNs prosjekter som heter «Fra frø til fat». Det går ut på at man for bevaringsverdige grønnsakssorter med en nordisk historie skal dyrke opp en frøstamme for fem av dem. Disse artene fortjener en renessanse og å komme tilbake i vanlig bruk. Prosjektet er støttet av Nordisk Ministerråd og er et nordisk samarbeid med KVANNs søsterorganisasjoner i Sverige og Danmark.
Dette er de fem artene:

• Målselvnepe
• Jærert
• Blyantbønne
• Seiersløk
• Shetlandskål

Gartnere og hobbydyrkere skal oppformere plantene, folk skal få å smake på dem og frø skal distribueres til nye «eiere» som vil prøve ut. Kunnskap om sortene skal ut på nett og frøene inn i praktisk bruk. På denne måten øker man interessen for å ta i bruk de beste av glemte sorter av eksempelvis kål, erter og løk, som fortsatt har fantastiske kvaliteter å by på for hagedyrkere, gartnere, kokker og for oss som bare liker gode smaker.

Den dyrkede biodiversiteten

De fleste planter vi dyrker og spiser i Norden i dag, er opprinnelig dyrket i andre land og senere innført til Norden. Det gjelder for eksempel erter, bønner og kål, tre meget viktige matplantegrupper. Ved å bli dyrket her oppe i nord tilpasset grønnsakene seg det spesielle nordiske klimaet med kort vekstsesong og mye lys. De ble dyrket på mange lokaliteter, og man formerte dem ved å ta frø fra de beste plantene. Derfor utviklet det seg etter hvert atskillige lokale variasjoner tilpasset det området de vokste i. Det er disse variasjonene som er utgangspunktet for den dyrkede biodiversiteten, og den har hatt stor betydning både i områder med spesielt mye nattefrost, tørke eller andre særskilte klimaforhold, for vår overordnede tilpasning til naturen og for utviklingen av vår matkultur.

De fleste grønsaker foredles i dag i andre land, så de tilpasses ikke lengre vårt nordiske klima, lokale forhold og de skadedyrene og sykdommene vi har her. Antallet av sorter som selges er samtidig sterkt redusert, og av flere grønnsaker kan man bare kjøpe få sorter. Den dyrkede biodiversiteten er derfor blitt betraktelig mindre – og dermed også plantenes evne til å tilpasse seg lokale forhold og den variasjonen de kan gi til maten vår.

Heldigvis finnes en del av det gamle mangfoldet fortsatt i genbanker og private hager. De plantene KVANN valgte å jobbe med i dette prosjektet er representanter for den sortsrikdommen som tidligere har vært i Norden. Plantene har vært berømte for sine smaks- og næringskvaliteter og gode dyrkingsegenskaper. Men de har blitt vanskelige å få tak i.

Prosjektet skal bidra til å gjøre plantene tilgjengelige – og samtidig øke oppmerksomheten om at det er viktig at vi bevarer og utvikler vår dyrkede biodiversitet i Norden. Ved å jobbe sammen i de skandinaviske frøsamlerforeningene, som hver især er landsdekkende og har medlemmer som spenner fra hobbydyrkere til profesjonelle gartnere, fra jordbruksakademikere til kokker på gourmetrestauranter, oppnår vi en stor eksponering i mange miljøer. Man ser at etterspørselen allerede tar seg opp. Flere vil dyrke, både til eget bruk og til restauranter. Veien fra hobbydyrking til profesjonell dyrking er ulik i de tre landene, derfor har vi invitert museer, restauranter og produsenter fra alle landene med som samarbeidspartnere i vårt prosjekt. Aktivitetene vil eksponere potensialet for bruk og dermed bidra til bærekraftig bruk og klimatilpasning på lengre sikt.

NordGen

I Norden har vi en lang tradisjon for tett samarbeid om våre bevaringsverdige planter, og det skjer blant annet gjennom en felles genbank hos NordGen. Her ligger det en skattekiste av planter, som er en del av vår nasjonale og felles kulturhistorie, og som samtidig er tilpasset vårt spesielle klima. Med utsikt til klimaendringer er det enda viktigere å ha tilgang til disse egenskapene. Utfordringen er å få plantene i banken ut i bruk på jorda.

Den største flaskehalsen er mangelen på tilgjengelige frø. Det må bygges opp en solid base for å komme i gang. En annen er mangel på informasjon. Det finnes data og viten, men den er gjemt bort i eldre litteratur og vanskelig tilgjengelige databaser, laget for et spesialisert fagmiljø. Den informasjonen som er viktig for det faglige bevaringsarbeidet er ikke den samme som praktikeren trenger, han eller hun som bevare gjennom praksis, altså dyrke og spise. For at disse plantene skal overleve trengs det derfor frøstammer, dyrkeveiledninger og gode oppskrifter.

I tillegg til å bygge frøstammer er derfor en viktig del av prosjektet ”Fra Frø til Fat” å utvikle et nettbasert leksikon som er knyttet til plantene i NordGen. Dette leksikonet er under utvikling. Her skal man få kunnskap om blant annet arts- og dyrkningsegenskaper og hvor man kan få tak i frø, forklart i et lett tilgjengelig språk. Visjonen er at alle landene kan søke, finne og supplere informasjonen og dermed utnytte synergien i vår felles viten om plantene.