DEN MEDISINSKE HÅNDTERINGEN av alvorlige, akutte soppforgiftninger dreier seg i store trekk om å hindre at mer giftstoff tas opp fra mage-tarm-kanalen, og å behandle forgiftningssymptomene med støttende tiltak. Kun ved enkelte soppforgiftninger har man mulighet til å benytte spesifikke motgifter, eller antidoter som de også kalles. En spesifikk motgift har til hensikt å redusere eller oppheve virkningen av et bestemt giftstoff. For å illustrere dette skal jeg gjengi en beskrivelse av et tilfelle av soppforgiftning fra Bayern i Tyskland, som tidligere er publisert i et tysk medisinsk tidsskrift¹.

BELLADONNAURT Atropa belladonna, fotografert i Botaniska Trädgården i Lund. Belladonnaurt inneholder atropin, som kan reversere virkningene av muskarin. FOTO: HENRIK ANDREAS TORP.

EN 67-ÅRIG PENSJONERT LÆRER hadde sanket en stor mengde av den spiselige og gode soppen vårfagerhatt Calocybe gambosa og tilberedt et måltid med disse. Omtrent ti minutter etter at soppen var fortært ble hun uvel og svimmel, begynte å svette og opplevde synsforstyrrelser. Hun kontaktet legevakt. Etter en halvtimes tid ble hun undersøkt av en lege, og hadde da kastet opp flere ganger. Ved undersøkelsen fant legen blant annet langsom hjertefrekvens, små pupiller og økt spyttproduksjon. Etter å ha kontaktet giftinformasjonstjenesten fattet man mistanke om at kvinnen hadde forvekslet vårtrevlesopp Inosperma erubescens og vårfagerhatt. Vårtrevlesopp inneholder stoffet muskarin, som aktiverer en del av nervesystemet som kalles det parasympatiske nervesystemet. Symptomene hun hadde var helt karakteristiske for en muskarinforgiftning. Vel fremme på sykehuset fikk kvinnen en dose atropin, og symptomene gikk tydelig tilbake innen noen minutter. Det skyldes at atropin har en hemmende virkning på det parasympatiske nervesystemet, altså motsatt virkning av muskarin. Det kan derfor brukes som antidot ved muskarinforgiftning. Kvinnen kunne utskrives fra sykehuset etter tolv timers observasjon. Atropin har sin opprinnelse i belladonnaurt Atropa belladonna. Navnet belladonnaurt kommer av at kvinner i Venezia i renessansen dryppet øynene med saft fra belladonnaurt for å få store pupiller. Dette ble ansett som vakkert, og vakker kvinne er jo «bella donna» på italiensk. Som legemiddel er atropin i daglig bruk ved norske sykehus i forbindelse med narkose, der det blant annet brukes til å motvirke langsom hjertefrekvens.

EN MUSKARINFORGIFTNING kan være alvorlig nok, men enda mer fryktet er forgiftning med amatoksiner, som vi finner i for eksempel hvit fluesopp Amanita virosa og grønn fluesopp Amanita phalloides. Et typisk forløp ved forgiftning med hvit eller grønn fluesopp består av tre faser: Først kraftige magesmerter og diaré, etterfulgt av en periode med tilsynelatende avtagende symptomer, som så overgår i en tredje fase hvor symptomer på leversvikt dominerer. For at giftstoffene skal kunne utøve sin giftvirkning må de interagere med cellene i målorganet (leveren, i tilfellet amatoksinforgiftning) etter å ha bli fraktet dit via blodsirkulasjonen, men det forutsetter at de først har blitt tatt opp fra magetarm- kanalen. Som nevnt innledningsvis går ett av behandlingsprinsippene ved soppforgiftning nettopp ut på å hindre at mer giftstoff tas opp fra mage-tarm-kanalen. Dette kan gjøres ved å forsøke å tømme magesekken for innhold, såkalt ventrikkeltømming (populært kalt «pumping») eller ved å gi den forgiftede medisinsk kull, som bindes til giftstoffene inne i mage-tarmkanalen og dermed hindrer opptak. Når det gjelder amatoksiner har man også forsøkt å finne midler som skal hindre giftstoffene i å tas opp i levercellene, altså en mer spesifikk strategi enn å benytte ventrikkeltømming eller medisinsk kull. Et slikt middel er silibinin, som stammer fra mariatistel Silybum marianum, ei gammel medisinplante som er naturlig hjemmehørende i Middelhavsområdet, men som forekommer forvillet i Norge. Den har vært i bruk i over 2000 år, blant annet mot leversykdommer². Silibinin er den hovedsakelige bestanddelen i silymarin, et ekstrakt fra mariatistelens frø som ble renfremstilt første gang i 1968, og som er registrert som legemiddel mot ulike leversykdommer i mange land. Gjennom flere mekanismer har stoffet en beskyttende effekt på leverceller, hvorav en som sagt er å hindre at giftstoffer tas opp i levercellene. Bruk av silibinin ved amatoksinforgiftning hos mennesker ble rapportert første gang i 1983³. Man har hittil ikke kunnet vise i kontrollerte studier at det er en effektiv behandling ved amatoksinforgiftning, men gjennomgang av tidligere forgiftningstilfeller tyder på at overlevelsen er høyere hos pasienter som har fått silibinin enn hos de som ikke har fått silibinin⁴. Ifølge Antidotdatabasen er silibinin på lager hos 18 norske sykehus per 1. juli 2024.

DET ARBEIDES MED Å finne nye legemidler som kan benyttes ved amatoksinforgiftning, men en av utfordringene er at virkningsmekanismene til amatoksiner ikke er fullstendig kartlagt. En gruppe forskere fra Folkerepublikken Kina og fra Australia har gjennom moderne bioteknologiske metoder identifisert et enzym i leverceller som man mener er et angrepsmål for amatoksiner. Ved å finne et middel som kan hemme dette enzymet, kunne man i teorien spesifikt ha hemmet giftvirkningen av amatoksiner i levercellene. Forskerne undersøkte et stort antall allerede eksisterende legemidler for å finne et middel med evne til å hemme nettopp det aktuelle enzymet. De sto til slutt igjen med ett middel som hadde denne evnen: indocyaningrønt (ICG), et fluorescerende fargestoff som brukes i medisinsk diagnostikk. De testet deretter effekten av å gi ICG til amatoksinforgiftede forsøksdyr, og fant ut at det økte overlevelsen⁵. Om ICG ender opp som et middel å bruke ved amatoksinforgiftning hos mennesker gjenstår å se.

EN ANNEN FRYKTET forgiftning er orellaninforgiftning, som skyldes inntak av spiss giftslørsopp Cortinarius rubellus eller butt giftslørsopp Cortinarius orellanus. Orellanin virker nyretoksisk. Det vil si at giften spesifikt virker i nyreceller, og den forårsaker nyreskade og i verste fall nyresvikt, som ubehandlet kan være dødelig. Orellanins selektivitet for nyreceller har gitt forskere ideen å utnytte dette i behandling av nyrekreft. Svenske forskere har undersøkt effekten av orellanin på nyrekreftceller og funnet at den forårsaker celledød i kreftcellene og reduserer størrelsen av nyrekreftsvulster⁶. Det pågår nå en studie hvor pasienter som har nyrekreft med spredning behandles med orellanin. Den første pasienten ble inkludert i august 2023 og studien forventes å fullføres i 2025⁷. Vi venter i spenning!

VI HAR NÅ SETT eksempler på at stoffer funnet i planter kan brukes ved behandling av soppforgiftninger, og at stoffer i sopp som kan gi alvorlige soppforgiftninger har potensiale til å behandle kreftsykdom. Det er viktig å huske på at stoffene som brukes i disse sammenhengene er renfremstilte slik at de kan gis i nøyaktige doser og dermed gi forutsigbare virkninger, og egenbehandling med de nevnte plantene eller soppene frarådes selvsagt.

FOTO:CATHRINE JOHNSEN

Liljekonvall Convallaria majalis
Inneholder hjerteaktive glykosider. Hele planten er giftig. Mage- og tarmreaksjon etter noen timer, etter hvert hjerterytmeforstyrrelser.

ILLUSTRASJON: HERMOD KARLSENN

Maiblom, eller bittekonvall, om du vil Maianthemum bifolium
Inneholder irriterende plantesaft med steroidsaponiner. Ikke påvist innhold av hjerteaktive glykosider, men kan ha et lignende forgiftningsløp ved store inntak.

FOTO: PER MARSTAD

Tysbast Daphne mezereum
Røde bær på bar ved, blomstrer av tidlig i sesongen. Inneholder diterpener (daphnetoxin og mezerein), kumariner, slimstoffer og garvestoffer. Forgiftning med tysbast gir seg først utslag i en brennende fornemmelse i hals og svelg, og slimhinnene hovner opp. Etterfølges av tørste og kraftige magesmerter, kolikk, blodig oppkast, diaré, nyrebetennelse, hurtig puls, svimmelhet, krampe. Alvorlig forgiftning kan gi lammelse av åndedrettet eller blodsirkulasjonen.

FOTO: KAREN MØRKVED

Slyngsøtvier Solanum dulcamara
Inneholder både alkaloider (solanin) og saponiner. Symptomer ved inntak er lette til moderate mageog tarmreaksjoner. Ved moderat forgiftning senkes hjerterytmen, pusten og kroppstemperaturen, og man får hodepine.

FOTO: PER MARSTAD

Trollbær Actaea spicata
Inneholder flere glykosider og alkaloider. Symptomer er svimmelhet, kvalme, brekninger, kolikk, blodig diaré. Store inntak gir respirasjonspåvirkning.

FOTO: PER MARSTAD

Trollhegg Frangula alnus
Bærene blir mørkere ved modning. Inneholder flere glykosider, bitterstoffer. Fruktene inneholder saponiner og blåsyreglykosidet amygdalin.

ILLUSTRASJON: HERMOD KARLSEN

Firblad Paris quadrifolia
Inneholder flere typer saponiner. Symptomer er lette til kraftige mage- og tarmreaksjoner.

FOTO: KRISTIN STEINEGER VIGANDER

Galnebær Scopolia carniolica
Inneholder tropane alkaloidene (hyoscyamin, scopolamin og atropin), i tillegg til andre alkaloider. Ligner innholdsstoffene i bulmeurt. På tross av navnet, får ikke galnebær faktiske bær, men en kulerund, grønn frøkapsel (bilder av frøkapselen kan du blant annet finne på helsenorge.no). Forgiftningsforløpet er som for belladonnaurt.

FOTO: PER MARSTAD

Storkonvall Polygonatum multiflorum
Inneholder saponiner og glykosider (convallarin og convallamari). Forgiftningsforløpet er som kantkonvall.

DERSOM DU HAR vært en stund i soppmiljøet har du garantert fått med deg det årlige foredraget til Kolbjørn, Årets soppforgiftninger, under vintersopptreffet. Et foredrag som inngir skrekkblandet fryd, samtidig som det er en sterk påminnelse om at kunnskap er viktig. Selv har Kolbjørn aldri blitt forgiftet av sopp, men han opplevd det at det har skjedd en av sine nærmeste. – Kona fikk seg en todagers omgang i fjor. Vi prøvespiste godt varmebehandlet, perfekte eksemplarer av blodrørsopp, nydelig på smak. Kona endte opp med å gjennomgå to dager med oppkast og diaré, mens jeg absolutt ikke merket noen ting. Når jeg ser i eldre litteratur så står det at ikke alle tåler soppen og den bør derfor unngås. Kanskje ikke så dumt, men jeg venter på mer statistikk, for å se om det bør advares sterkere mot blodrørsoppen enn det vi gjør i dag.

TIL VANLIG JOBBER Kolbjørn i Mycoteam, et rådgivende firma innen bygningsskader som skyldes fuktproblemer og biologiske skader. Mycoteam og Giftinformasjonen har en rammeavtale om digital soppbestemmelse ved forespørsler om mistenkt soppforgiftning. Tidvis trenger nemlig Giftinformasjonen å hente inn ekstra ekspertise, særlig ved vanskelige bestemmelser og vurdering av bearbeidet sopp, mageinnhold og liknende. Kolbjørn syns selv dette arbeidet er både givende og spennende. – Ved å sette sammen informasjon om voksested, geografi, symptomer og informasjon fra gode bilder får vi nesten alltid en tilstrekkelig bestemmelse. Da kan vi utelukke de alvorligste giftsoppene, eller eventuelt slå alarm dersom det er en av dem. De viktigste bestemmelsene kommer som regel på nattestid. Da har det gått en del timer siden soppen ble spist og mistanken om alvorlige forgiftninger er mer sannsynlig.

DEN STORE SKREKKEN er bildebestemmelser av rødbrune slørsopper Cortinarus sp. som er spist opp. Og selv om Kolbjørn selv ikke ønsker å kalle noen giftsopper en favoritt, er vi begge enige om at hvite fluesopper Amanita virosa unektelig er vakre der de står på mosedekke i en gammel, urørt granskog. Samtidig er forgiftningen han kanskje husker aller best, tilknyttet nettopp hvit fluesopp. – Jeg fikk tilsendt et trofé-bilde av rundt 20 nyvaskede, hvite fluesopper som var dagens middag. Det var det året hvor det var massevis av hvit fluesopp over hele Østlandet. Enden på visa var at de som inntok middagen ble kraftig syke etter rundt seks timer. Heldigvis gikk det bra. Normalt kommer det inn mellom 400-600 bilder i løpet av en sesong til «soppforgiftningstelefonen». – Alle henvendelsene kommer først via Giftinformasjonen, hvor de får et eget referansenummer. Her blir en del forespørsler luket unna, men de virkelig vanskelige soppene, samt forespørsler ved stor pågang, sendes videre til vår «soppforgiftningstelefon» hvor vi fra Mycoteam svarer.

DE FLESTE FORGIFTNINGENE skjer ved inntak av rødskrubb Leccinum versipelle, honningsopper Armillaria spp. og «store mengder stekt sopp» mener Kolbjørn, det er i hvert fall de som er gjengangerne. Noen statistikk over forgiftninger av de ulike soppene er enda ikke publisert, men håpet er at det kan bli bevilget midler til dette etterhvert. – Heldigvis er de mer alvorlige forgiftningene sjeldne, men vi merker det de årene det er mye hvit fluesopp, fortsetter han. – De årene med mye spiss giftslørsopp Cortinarius rubellus er vanskelige, da det er mange «gulbrune og reverøde» sopp som blir med inn. Gode soppår, mye medieomtale som at det er «mye matsopp i skogen», at mange tenker at «det som vokser i naturen, ikke kan være giftig» er mistenkte årsaker til noen av årene hvor det er økt forekomst av soppforgiftninger. – Der har jo dere i Norges sopp- og nyttevekstforbund en opplysningsjobb å gjøre, som jeg også opplever at dere tar på høyeste alvor, både i form av kurs, soppkontroller og generelt opplysningsarbeid.

DE VIRKELIGE SPEKTAKULÆRE forgiftningene har faktisk ikke hatt noe med sopp å gjøre, kan Kolbjørn fortelle. – Det er de som blir kvalme og uvel og får vondt i hodet av store mengder årgangsvin som forveksles med mistenkt soppforgiftning. Eller der det har vært plukket små, brune sopp etter mørkets frembrudd hvor beroligende farger og spennende opplevelser er fraværende, og frykten slår inn for at de brune soppene var noe helt annet enn forventet. Nei, soppkunnskap er det ikke alle som har! Men vi får i hvert fall kunnskap om at 30 slåttesopp kan spises uten at noe skjer.

DEN ALLER BESTE SOPPHISTORIEN handler om en mann som ble lagt inn på sykehus med pustebesvær da han ble skutt på av en sopp som vokste ut av baderomsveggen. Skutt på av en sopp? – Ja, bakgrunnen var at han nok hadde et dårlig bad og det kom frem mange kjellerbegersopp på veggen. Disse ville han «drepe» ved å spraye dem med en insektsspray. Alle som har tatt på en moden begersopp vet at den skyter ut sporer når det er litt vinddrag eller luftbevegelse. Da han snek seg inn på badet for å kverke soppen merket kjellerbegersoppen luftdraget fra insektssprayen og dermed skjøt den ut alle sine sporer. Mannen endte dermed med å puste inn både insektsspray og soppsporer og fikk et anfall av dette – jeg glemmer ikke telefonen jeg fikk: Vi er ikke gale, men nå skal du høre ...

FØR GIFTINFORMASJONEN ble opprettet i 1961 er det ikke så greit å finne ut av hva man egentlig gjorde med soppforgiftninger. Det var ofte privatpersoner som trådde til, rådføring med universitetet og etter hvert et samarbeid med Mycoteam på 1980-tallet. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er det noen som sier, og kanskje er det nettopp på grunn av noen av de tidligere soppforgiftningene vi i dag kan ha en oversikt over spiselighet og giftighet, i tillegg til symptomer vi bør holde øyne og ører åpne for. For skal man finne ut av hva som gjør en sopp giftig kjemisk, er det også relevant å vite hva man skal lete etter, og det er jo ikke så lett – før det har skjedd, sier Kolbjørn, — Det er jo mange sopp som har status som giftig nå, som vi brukte før; sandmorkel Gyromitra esculenta var en delikatesse, men nyere kunnskap gjør at vi unngår den. Usikkerhet er det også omkring riddermusserong Tricholoma equestre som kan gi rabdomyolyse ved store, gjentatte inntak – og av forsiktighetsgrunner er den satt i «karantene». Gamle bøker hadde flatklokkehatt Galerina marginata som spiselig – men vi vet nå at den inneholder samme giftstoffer som hvit fluesopp og grønn fluesopp Amanita phalloides og derfor regnes den som meget giftig. Det har dog alltid noe med mengde å gjøre.

ET REELT SPØRSMÅL er jo hvor mange som skal bli uvel av en sopp før vi regner den som uspiselig. – Honningsopper er typisk i denne kategorien hvor kanskje en tidel av de som spiser den reagerer, samt at det har noe med mengder å gjøre og hvor godt den varmebehandles, forteller Kolbjørn. – Med hyppige «forgiftninger» heter det nå i normlista «ikke matsopp». Kan gi kraftige allergiske reaksjoner. Giftig som rå. Heldigvis er det i praksis få dødsfall forårsaket av sopp i Norge, så vidt Kolbjørn kjenner til er det kun et par. – Vi kan så klart ikke utelukke at det er noen mørketall, men antallet er uansett veldig lavt.

Soppsesongen er godt i gang og skogen fylles av ivrige sankere. Men gleden av å finne sopp kan fort overskygges av frykten for å plukke feil. Som soppsakkyndig og sankeinfluenser får jeg ofte spørsmål om hvordan man kan bli trygg på å plukke sopp. Her er mine beste tips til trygg sanking, så du kan kose deg med masse digg matsopp i kurven!

SE PÅ SOPPENS UNDERSIDE De fleste sopper vi plukker for å spise består av to deler: En hatt og en stilk. Snur du soppen på hodet, ser du sopphattens underside, der hvor stilk og hatt møtes. Denne undersiden har gjerne én av fem teksturer:

I Norge har alle våre giftigste sopper skiver. Hvis du finner en sopp som har ribber, rør, porer eller pigger under hatten er du med andre ord trygg på at du ikke har plukket en av de aller giftigste soppene.

SORTÉR SOPPEN Det er ikke farlig å ta på giftig sopp, men det kan være farlig å spise. Du kan ha med deg én eller flere kurver, noen beholdere eller ekstra papirposer, og sortere sopper underveis mens du plukker dem. Sopper du allerede er trygg på kan godt legges sammen, men sopper du er mer usikker på bør du legge separat. Hvis det viser seg at du har plukket med deg noe du ikke burde få i stekepanna, slipper du dermed å uroe deg for at disse har blandet seg med de spiselige soppene.

D ette er en tiltalende bok med fargebilder og vakker layout. Forfatterteamet har til sammen bred erfaring innen feltet: to soppkonsulenter, en apoteker med erfaring fra den svenske Giftinformationscentralen og en lege. Boka formidler oppdatert kunnskap om de farligste giftsoppene, de mindre farlige, og andre arter med mer eller mindre skumle egenskaper. Til sammen presenterer boka 65 sopparter med gode fargefotografier, enkle og ganske kortfattete beskrivelser, tegninger og størrelsesangivelser for sporer, økologiske data og kart over utbredelsen i Sverige. Forvekslingsarter er også angitt (uten beskrivelser). Egentlig spiller slike ingen vesentlig rolle i en bok om giftige sopper, da de til forskjell fra oppslagsartene gjerne er spiselige.

Innledningsvis fastslår en at en giftsopp er en sopp som inneholder toksiner (giftstoffer) og forfatterne har brukt toksinene som utgangspunkt for presentasjonen av soppene. Først ut er amatoksin, giften som de to farligste fluesoppene, flatklokkehatten og en del små parasollsopper inneholder. Deretter kommer et kapittel om orellanin, med giftslørsoppene. Pluggsoppen har fått en prominent tredjeplass - til tross for at toksiner er ukjent i denne. På fjerdeplass kommer gyrometrin, som finnes hos sandmorkler og deres nære slektninger. Dermed er alle våre farlige giftsopper dekket. Hvert av disse kapitlene starter med omtale av toksinet og hvordan det virker (mekanismen); vi får beskrevet symptomene ved forgiftninger og til sist behandlingen som trengs. Så følger presentasjonen av soppene innen den aktuelle giftgruppen – før neste toksin med egenskaper og giftige arter presenteres.

Toksiner som påvirker nervesystemet er neste gruppe ut, og omfatter ibotensyre og muskimol (som finnes hos de mindre farlige fluesoppene), psilocybin og psilocin (med fleinsoppene) og muskarin (med enkelte traktsopper og mange trevlesopper). Som muskarinholdige presenteres også tre relativt store hettesopper som tidligere sjelden har vært anført som giftsopper. Mage-tarm-irriterende toksiner er siste toksingruppe, og her omtales en lang rekke både slekter og arter hvor giftvirkningene i hovedsak er begrenset til mageregionen og gjerne er mindre alvorlige. Utvalget er litt tilfeldig med tanke på at soppverdenen har mye mer å vise fram i denne gruppen. Her slutter toksinene som inndelingskriterium og følges av kapitler og tekster som omhandler ekte morkler, krittøsterssopp, riddermusserong og grå jordmusserong, sopp og alkohol, den japanske shiitake som kan fremkalle eksem, polyporsyre som finnes hos kanelkjuke, men hvor symptomene angis å gå over av seg selv, individuell følsomhet med mer. En kort bolk under overskriften Kreft forteller at det ikke finnes studier som har vist at sopp kan forårsake kreft hos mennesker. Til slutt kommer litt om allergier, muggsopptoksiner, soppen meldrøye, miljøgifter og dyreforgiftninger.

Omtalen av pluggsopp som eget kapittel midt mellom toksinene, kan forklares med at dette er (eller har vært) den soppen som forårsaker flest dødsfall i Europa (ingen slike er dog kjent i Sverige eller Norge). Det gis en god forklaring på den autoimmune hemolysen den kan fremkalle ved gjentatte inntak, så soppen fortjener på sitt vis en plass blant de farligste soppene. En av sensasjonene på soppforgiftningsfronten i senere år gjelder riddermusserongen som i mange land er blitt degradert fra å være en av de aller beste matsoppene til å bli en giftsopp. Den er i likhet med pluggsopp ikke kjent for å inneholde toksiner, men enkelte personer, som har satt til livs store og gjentatte måltider av riddermusserong, har mistet livet på grunn av muskelsykdommen rhabdomyolyse. Soppen har ikke fått plass blant giftsoppene i boka, men er relativt nøkternt presentert med stort fotografi og beskrivelse på samme vis som giftsoppene. Tilsvarende presentasjon har grå jordmusserong fått, selv om dette er en sopp et kinesisk forskerteam har funnet flere toksiner i. Til forskjell fra «den arme ridderen» har den grå jordmusserongen med rette fått beholde sitt renommé som en utmerket matsopp! Samlet illustrerer dette hvor kontroversielt det kan være å klassifisere sopp som giftige eller ikke giftige. Min holdning er at sopper som har vært skattet som mat i århundrer og spist i samme tidsrom av millioner bør få beholde sin status som matsopper; toksiner kan finnes i alt og forgiftning handler om doser. Under kapittelet Allergier savner jeg omtale av honningsoppene og rødskrubb; de har gjemt seg i kategorien mage-tarmirriterende toksiner, til tross for at ingen toksiner er påvist i disse.

Denne boka har også en del 2 som inneholder en oppsummering av hvordan svensk tradisjonell mykofobi har endret seg og hvordan status for mange av giftsoppene er endret fra de første soppbøkene kom ut i Sverige til i dag. Endringene følger av ny kunnskap, men har til dels også kommet som resultat av endrete holdninger til sopp. Første skriftlige omtale i Sverige om at man spiste sopp (i øvre samfunnslag) er fra 1636, mens det først var mye senere, på 1900-tallet, at soppinteressen langsomt spredte seg til den øvrige del av befolkningen - i Sverige som i Norge. Med mer kunnskap fulgte også navneendringer – som i Norge. Ett eksempel er flatklokkehatt som på svensk har hatt navnene strimtofsing, strimmig tofsskivling, dadelbrun hjälmskivling, strimmig hjälmskivling og nå til sist gifthätting. I Norge har vi kjent den under navnet Randstripet skjellsopp, stripeskjellsopp og flatklokkehatt. Som en tilleggsgevinst gir denne delen av boka en god oversikt over det meste av svensk sopplitteratur – fra fader Linné til «mykologiens far» Elias Fries og videre til moderne tid.

I forordet skriver forfatterne at stoffet i boka for en stor del er hentet fra heftet Giftsvampar och svampgifter av Pelle Holmberg og Hans Marklund. En norsk utgave, bearbeidet av Anna-Elise Torkelsen, kom ut i 1988. Vi har også en eldre bok i Norge skrevet av Trond Schumacher og undertegnede (Giftsopper og soppforgiftninger fra 1977), men ingen av disse er å få tak i lenger – og sistnevnte kom før de to farlige giftslørsoppene var kjent i Norden. Bortsett fra nettopp det, kan jeg ikke se at så mye viktig nytt stoff er presentert i denne svenske boka. Men siden vi i etterkant av disse bøkene bare har enkelte brosjyrer og små hefter om giftsopper i Norge i dag, utgitt av NSNF, Mycoteam AS og Giftinformasjonen, kan det være en idé å anskaffe denne nye svenske boka – så har man en oppdatert, samlet og god framstilling.

Gro Gulden

SOPPSANKEBOKA – DE 100 BESTE MATSOPPENE VÅRE.
Jørgen Ravneberg og Jim-André Stene

Forfatterne bak denne boka har på få år blitt kjente navn i sopp- og nyttevekstmiljøet. De har tatt hobbyen sin et bra steg lengre enn de fleste av oss. Jim-André Stene er gründeren bak Trøndelag sankeri og Jørgen Ravneberg er kokk og kjøkkensjef på Kolonihagen som ligger på Frogner i Oslo. Han har også flere bokutgivelser om sanking bak seg.

Forfatterne skriver at denne boken er mer enn en guide. Den er en invitasjon til å utforske og verdsette soppens rike verden, både i naturen og på kjøkkenet. Og den invitasjonen tror jeg mange tar imot med takk! Boka er for dem som kan litt fra før, men som ønsker å utvide både repertoaret og soppkunnskapen. Så dette er en bok jeg gjerne skulle hatt for hånden under min egen «soppvåkning » i sin tid.

Dette er ikke en soppbok man tar med seg på tur. Til det er den for tung og flott. Og boka tar for seg hele 100 matsopper med fargerike bildeillustrasjoner. Nyttige beskrivelser av slektskjennetegn og soppmorfologi, en soppkalender samt angivelse av vanskelighetsgrad for hver art er det også gjort plass til. Artsbeskrivelsene er gode, og hver sopp har fått et raust avsnitt med forvekslingsfarer. Gøy at det også står litt om bruksområdene for hver art!

Neste gang jeg får gjester skal jeg servere soppbourguignon og iskrem med sopp! Og bakerst i boka er det flere kreative oppskrifter man kan prøve seg på.

En liste over 3 sider med begreper i soppverdenen er også med. Her oversettes noen av soppfolkets innarbeidede gloser. Ingen dum idé å ha med!
Anbefaler denne til nybegynnere som vil ta sopphobbyen noen steg videre!

Marit Gran Ilseng

GOD SOPPJAKT
Mette Alstad

SOPPSESONGEN ER GODT i gang, og er du nybegynner som planlegger å dra på sopptur i år er den nye boken God soppjakt av soppsakkyndig Mette Alstad en lettlest, artig og lærerik bok å starte med. Forfatteren beskriver enkelt hva en sopp faktisk er og hvordan soppen lever, hva vi bør ha med på tur og hvor vi finner sopp. I tillegg får vi tips om hvordan vi tar vare på og tilbereder soppen på best mulig måte – alt fra steking av sopp eller samkoking for å fryse ned, til oppskrift på en soppsoya som høres helt nydelig ut. Boken tar dessuten for seg de soppene vi ikke skal plukke, de meget giftige. Er vi trygge på disse soppene slik at vi unngår å få dem med hjem, er vi langt på vei trygge, og det gjør hele sankeopplevelsen så mye bedre.

SOM RELATIV NYBEGYNNER selv (som har plukket piggsopp, kantarell, traktkantarell og steinsopp siste årene), var det helt supert med repetisjon før årets sesong, men også for å lære enda mer. Som nybegynner syntes jeg det var vanskelig å skille skiver og ribber. Dette synes jeg boken forklarer på en veldig enkel måte. Fine illustrasjoner og gode bilder gjør meg sikrere etter å ha lest boken. Boken har mange gode tips for hvordan man kan gjenkjenne sopper. For eksempel at en kremle kan minne om å smuldre opp en fetaost eller at en skrubb har «tredagersskjegg ». Sånne morsomme detaljer gjør at man husker bedre hva man skal se etter for å gjenkjenne en sopp, og det kan gjøre læreprosessen enklere. Forfatteren er fra før av kjent på Instagram og TikTok med sankekontoen @mette.sanker. Her inspirerer hun mange til å dra ut på sopptur.

ANBEFALER MER ENN gjerne denne boken til andre. Det er en bok jeg kommer til å bruke mye, en som jeg kan ta frem hvert år for å repetere når soppsesongen nærmer seg. Jeg gleder meg veldig til å gå inn i skogen i sensommer og høst, kanskje er jeg også heldig å finne svart trompetsopp i år, for det er liksom x-faktor, ifølge Mettes kategorisering. Vel lest og god sopptur.

Janne Helen Lorentzsen
@bokanmelder @miss_humle

JEG ER EN SOPPENTUSIAST, og legger ikke skjul på det når jeg møter folk. I en periode hadde jeg jobber som tok meg over hele Norge. Uansett hvor jeg har vært i landet er det en ting som går igjen: Skepsisen mot å plukke sopp. Typiske utsagn er at folk ikke tør å plukke sopp i det hele tatt, eller bare tør å plukke kantarell. Angsten for giftig sopp er stor, selv i områder av landet der mange av de meget giftige artene er sjeldne eller helt fraværende.

ET POPULÆRT MUNNHELL, særlig i soppgrupper på Facebook, lyder: «All sopp er spiselig, men noen bare en gang». Dette postes flere ganger i sesongen, som regel til allmenn munterhet. Men – hva ligger egentlig i dette munnhellet? At om man spiser visse arter av sopp så faller man ganske raskt død om, slik at man ikke en gang rekker å smake på et eksemplar til? De færreste tar det vel så bokstavelig, men forestillingen om at mange dør av soppforgiftning hvert år er nok mer utbredt enn vi tror.

JEG INNRØMMER at jeg baserer meg på ren «svogerforskning», men mange av dem jeg har snakket med som ikke tør å plukke sopp mener å ha hørt om noen som døde av sopp, ganske nylig og gjerne under dramatiske omstendigheter. Når jeg svarer at vi ikke har hatt verifiserte dødsfall av soppforgiftning i Norge siden 1980-tallet blir jeg ofte ikke trodd. Det er tydelig for mange at begrepet giftig er ensbetydende med dødelig, eller alvorlig irreversibel organskade, særlig når det er snakk om sopp. Dessuten har mange nordmenn er forestilling om at rød fluesopp var årsaken til vikingenes «berserkergang», så om man ikke faller død om av giftig sopp, så kan man åpenbart bli ravende gal!

GIFTSOPPER OG SOPPFORGIFTNINGER er jo ganske komplisert, og som regel en kilde til hodebry for de fleste av kandidatene som skal opp til prøve for soppsakkyndige hvert år. Normlisten har ulike kategorier av giftsopp (giftig, meget giftig). Spiselig sopp kan være giftig under visse omstendigheter (spiselig med merknad). Og i tillegg har vi gruppen «ikke matsopp», der mange arter kategoriseres som ikke tilstrekkelig kartlagt med tanke på giftighet, samt at noen arter betegnes som mutagene. Dessuten har vi en del arter som har endret normlistestatus, noen opptil flere ganger. Er det rart vi blir forvirret?

DET BEGYNNER å bli krevende pedagogisk når vi på turer, kurs og soppkontroll skal forklare at giftkremle, som før var betegnet som giftig, nå har skiftet navn til rødkremle og regnes som ikke matsopp. Og at arter som riddermusserong og sandmorkel har vært regnet som spiselige tidligere, mens de siste årene har begge flyttet normlistestatus opptil flere ganger og regnes nå som giftige arter, til tross for at mange spiser dem.

HVA ER EGENTLIG GIFT? Hvis vi spør Store norske leksikon på nett (snl.no), er svaret på gift følgende:

Gift er et stoff som i små mengder forårsaker skade eller død av levende organismer. Ingen stoffer er absolutte gifter, det vil si giftige uansett hvor liten dosen er.

Soppgifter går under benevnelsen toksiner. Noe av utfordringen er at mange soppgifter er dårlig undersøkt: En del giftstoffer er ukjente, noen giftstoffer omdannes ved tilstrekkelig varmebehandling, noen soppgifter akkumuleres sannsynligvis i kroppen over tid, noen soppgifter påvirker bare dem med organskade fra før, for eksempel nedsatt nyrefunksjon. Og noen mennesker kan reagere allergisk på sopparter som andre tåler. De aller fleste soppgiftene hos norske arter påvirker mage-/tarmsystemet og gir en forbigående, reversibel «magesjau», hos noen arter med et tillegg av symptomer fra nervesystemet. Kan det være en pedagogisk utfordring å kalle alt dette «gift», selv om det er vitenskapelig korrekt?

VI HAR JO LIKEVEL noen arter i Norge som er potensielt dødelige, med normlistestatus meget giftig. Selv om disse artene de siste årene ikke har forårsaket dødsfall, kan de medføre alvorlig og irreversibel organskade. Et godt pedagogisk poeng har lenge vært at det er hovedsakelig fire arter i denne kategorien: Hvit fluesopp og grønn fluesopp som inneholder giftstoffene amatoksiner og spiss giftslørsopp og butt giftslørsopp som inneholder giftstoffet orellanin. En utfordring er at også flatklokkehatt og noen av parasollsoppene Lepiota også inneholder amatoksiner, samt at blant annet rødbelteslørsopp inneholder orellanin. Her er vi tilbake ved noe av definisjonen på et giftstoff: Det handler i en del tilfeller om konsentrasjonen av giftstoffet (toksinet) i den enkelte arten. En liten bit av hvit fluesopp inneholder mye mer av amatoksiner enn en flatklokkehatt.

SOM SOPPSAKKYNDIGE har vi en rolle i å bidra til å forhindre soppforgiftninger, men vi skal også fremme soppglede og soppkunnskap. Bør vi endre måten noe av måten vi snakker om giftsopp på? Vi har nå fått en revidering av pensum for soppsakkyndige, der lege Henrik Andreas Torp har utarbeidet oppdaterte læringsmål for soppforgiftninger. Disse læringsmålene er enklere å forholde seg til for kandidater uten medisinsk bakgrunn.

JEG VIL UNDERSTREKE at det er svært viktig at vi fortsetter å informere om giftig sopp og soppforgiftninger, med særlig vekt på kjennetegnene hos de artene som har kategorien meget giftig i normlisten. Det er heller absolutt ikke ønskelig at mange får «magesjau», men det er synd at så mange har en oppfatning om at nesten all sopp er potensielt livsfarlig.

Så – bør vi i større grad formidle at felles for de aller fleste soppgiftene (toksinene) hos norske arter er at de i all hovedsak forårsaker et ganske akutt innsettende forgiftningsforløp som ikke gir noen permanent organskade? Og her er det pedagogiske poenget: Det vil si at man verken dør, trenger organtransplantasjon eller blir «ravende gal»?

MED ANDRE ORD – giftig er ikke ensbetydende med dødelig. Med noen grunnleggende prinsipper og kunnskap kan vi kanskje få flere ut i soppskogene.

The cyclic peptide toxins of Amanita and other poisonous mushrooms.
Jonathan Walton

Boka er viet giftene i de farlige fluesoppene, og tar for seg toksingruppene amatoksiner, phallotoksiner og virotoksiner. Kjemisk hører de til gruppen sykliske peptider som virker inne i cellene (cellegifter). For oss mykologer kan det være gøy å vite at hele tre nobelpristakere har studert disse fluesoppgiftene! Amanitiner, som utgjør de sentrale toksinene, fins i grønn fluesopp Amanita phalloides og hvit fluesopp A. virosa, i flatklokkehatt Galerina marginata og i enkelte små parasollsopper Lepiota. At det skal finnes i amanitin i gifterlehatt Pholiotina filaris avskriver forfatteren blant annet med henvisning til at det ikke er tilstrekkelig bevist. Et annet viktig syklopeptid som dannes av sopp er cyclosporin, som brukes i behandling av transplantasjoner. Andre potente soppgifter, som for eksempel orellanin , hører til andre kjemiske familier.

En vesentlig del av boka handler om kjemien til disse cykliske peptidene, om strukturen og hvordan de dannes i soppen (biosyntesen). Vi får også en beskrivelse av Wieland-Meixner-testen, som på en enkel måte kan avsløre om det fins amanitiner i en sopp. Forfatteren peker på det forunderlige i at amatoksiner og phallotoksiner, som er nesten identiske med samme biosyntesevei, og som kan dannes i en og samme sopp, har helt forskjellige måter å angripe cellene på. Amanitiner blir sugd opp i mage-tarmsystemet og ledes derfra med blodbanene til nyrene hvor mye av giften destrueres; resten ledes inn i leveren og der vil den sirkulere og gjøre kontinuerlig skade. Giften trenger inn i levercellene og hindrer syntesen av et særdeles viktig enzym, RNA polymerase II, som trengs for å lage helt essensielle proteiner. Langsomt tømmes så levercellene for disse proteinene - og uten dem kommer vi til kort. Phalloidiner derimot suges ikke opp i mage og tarm og får derved ingen virkning i kroppen når de tilføres gjennom munnen. Men blir de sprøytet inn i kroppen, som er vanlig prosedyre med forsøksdyr, er phalloidiner minst like giftige og virker dessuten fortere. De angriper cellenes aktiner, som har innvirkning på cellenes bevegelighet og form, og er essensielle blant annet for musklene. Virotoxinene har tilsvarende egenskaper som phalloidiner.

Stoffer som inngår i basale prosesser i levende organismer kalles gjerne primære metabolitter, mens gifter og andre stoffer uten slik basisfunksjon omtales som sekundære metabolitter (eller naturstoffer). Typisk for sekundære metabolitter er at de ofte har en kompleks struktur og at biosyntesen involverer mange gener og enzymer. Samme metabolitt kan ofte dannes hos helt ubeslektede arter – slik vi ser i soppriket med amanitinene, som opptrer i minst tre forskjellige soppslekter. Man kan tenke seg at de sekundære metabolittene simpelthen er tilfeldige biprodukter i biosyntesen, men i de fleste tilfeller vet vi at de har en eller annen funksjon. De trer gjerne i kraft ved ytre påvirkninger, eksempelvis som reaksjon på sykdom, insektskader og beiting. Mange av oss har sikkert spurt seg om hvorfor soppene danner gifter? Det enkle svaret kan være som en beskyttelse mot å bli spist, eller som forfatteren spinner mange tanker omkring, at giftene har økologiske effekter som i neste omgang kan gi fordeler ved seleksjon og i evolusjonen.

Det fins ingen kjente motgifter mot giftene i de farlige fluesoppene; i det hele tatt er det kjent få motgifter til soppgifter. Unntaket er atropin som fungerer som motgift mot muskarin. Gjennom alle de hundrevis av år legevitenskapen har testet ut behandlingsmetoder ved fluesoppforgiftning, er behandlingen selv i dag hovedsakelig av typen generell behandling av leverskader. Men vi nærmer oss trolig et gjennombrudd frembragt av de siste tiårs formidable framskritt i genforskningen. I siste nummer av det danske tidsskriftet «Svampe» (88, 2023) kan vi lese at kinesiske forskere har oppdaget gener som er involvert i α-amanitinets celledrepende virkninger. Ved hjelp av CRISPER-teknikken eller «gen-saksa» har de funnet fram til gener i det menneskelige genomet som interagerer med giftstoffet på den måten at det hemmer produksjonen i kroppen av N-glykan, et stoff som er avgjørende for opptak av amanitin i cellene. Uten N-glykan, intet opptak av amanitin. Et stoff som ellers brukes i medisinen, det ugiftige fargestoffet indocyaningrønt, blokkerer dannelsen av N-glykan og hindrer derved opptak av amanitin i cellene.

Denne boka føyer seg ikke inn i gruppen av populærvitenskapelige bøker. Men den tar sikte på å gi en oppdatert fremstilling av de farlige, syklopeptide giftene vi finner i fluesoppene (blant annet). Små glimt av mer allmenn interesse får vi ved en kort henvisning til historisk berømte soppforgiftninger og til kriminallitteratur hvor sopp spiller en sentral rolle. Vi får også vite at de eneste pattedyrene som definitivt ikke tåler amanitiner er oss mennesker og hunder, mens katter og kuer, samt ville dyr i naturen ser ut til å være mindre sensitive – og at forsøksdyr som mus og rotter ikke blir forgiftet av amanitin som tilføres gjennom munnen. Personer med innsikt i kjemi vil sikkert ha større utbytte av boka enn folk flest.

Gro Gulden

SOPP OG PLANTER inneholder pigmenter som gir alle regnbuens farger. Noen pigmenter kan inneholde giftige kjemiske forbindelser. Blant de om lag 100 soppene som fargerne benytter eller har eksperimentert med, er noen matsopper, noen uspiselige og noen få giftige. Å ha god kjennskap til både soppene og plantene er viktig for den som farger med sopp.

DAMPEN FRA UTKOKING av fargeslørsoppene kan gi irritasjon i luftveiene. De mest ettertraktede fargene blant sopp- og plantefargere er de røde, gule og fiolette, slik som rødskiveslørsoppene Cortinarius sp. og røtter av hvitmaure Galium boreale som inneholder anthrakinoner, samt kanelkjuke Hapalopilus rutilans, som inneholder polyporsyre. Både anthrakinoner og polyporsyre er giftige. Hvis man farger innendørs, er det derfor viktig med god ventilasjon. Det er best om fargingen kan foregå utendørs.

TØRKING. Det er ikke alltid man finner nok sopp til farging i en sankerunde, derfor tørkes ofte soppen. Ved tørking frigjøres sporer, og sporene kan irritere luftveiene. Det gjelder særlig sporene fra fargeslørsoppene. Det er kjent at ivrige soppfargere plages av dampen fra fargegryten og også når de arbeider med tørket sopp.

MAGE/TARMBESVÆR. Det er noen av fargesoppene som er kjent for å gi mage/tarmbesvær ved inntak som kan være verdt å nevne. De store, kraftige rørsoppene slik som blodrørsopp Neoboletus praestigiator og ildrørsopp Suillellus luridus, samt besk svovelsopp Hypholoma fasciculare. Alle gir gule og grønne farger, alt etter hvilke beisemidler som brukes.

GIFTIGE KJEMIKALIER. Å farge med sopp og planter er en todelt prosess. Ved bruk av for eksempel indigo Indigofera sp. og vaid Isatis tinctoria får en blå farger, men ikke med vanlig kokemetode. Bladene knuses og gjæres. Fargebadet tilsettes vann, salmiakk og natriumdithionit, som er giftig og må behandles med forsiktighet. For å for pigmentene til å binde seg sterkere til fiberen man skal farge, behandles den med et metallsalt – vi beiser fiberen – og det benyttes ulike kjemikalier, noen av disse er giftige. Kjente beisemidler er kaliumaluminiumsulfat (alun), tinnklorid, koppersulfat og jernsulfat. De mest brukte er alun og jernsulfat, som er ufarlige. Bruk av tinnklorid, som gir kraftigere farger, er det uenighet blant fargerne om, grunnet at det er svakt giftig. Koppersulfat har for det meste gått av bruk. Dikromat, det mest giftige av alle beisemidler, ble brukt tidligere, særlig av plantefargerne. De fleste soppfargerne har holdt seg unna krom som beisemiddel.

NEDARVEDE BEISEOPPSKRIFTER. Nå stilles det spørsmål ved blant annet mengde av beisemidler i nedarvede oppskrifter. Kan vi bruke mindre og likevel oppnå gode fargeresultater? Flere soppfargere har eksperimentert med ulike mengder, og lysekthet av garnprøver viser at en mindre mengde kjemikaler gir gode resultater.

NOEN ARTER FORTELLER mer enn andre. Arter som signaliserer at her er det et spesielt rikt artssamfunn eller høy sannsynlighet for nærhet til andre sjeldne arter kalles signalarter. Dette er plante-, sopp- eller dyrearter som er særlig viktige for å identifisere og bevare områder med rikt artsmangfold, for eksempel sjeldne skogtyper. Man trenger ikke å være ekspert for å finne signalarter – de er gjerne valgt ut fordi de er relativt enkle å oppdage uten spesialisert kunnskap og utstyr; det skal være mulig å artsbestemme dem uten for eksempel mikroskop eller DNA-analyse.

SKOG ER DET ØKOSYSTEMET på kloden som har størst rikdom av arter og mest variert naturmangfold, men det er også et økosystem som vi mennesker har gjort store inngrep i. Over 70 % av skogen i Norge har vært påvirket av flatehogst. I tillegg har skogene den største andelen truede arter i Norge, og mange av disse er avhengig av intakt skog uten menneskelige forstyrrelser. De får et stadig mindre område å leve på – i dag er det bare en liten prosent av skogene som er uten synlige spor av hogst eller annen påvirkning fra mennesker. På tross av dette, og nasjonale mål om å verne mye mer skog enn hva vi gjør i dag, har vi ikke enda en god oversikt over hvor de mest artsrike og sjeldne skogtypene finnes. Jakt på signalarter er et av verktøyene vi har for å lære mer og bidra til forskning og god skogforvaltning.

DET ER MANGE spiselige og giftige arter som også er signalarter. Det betyr at de som har god artskunnskap om sopp og nyttevekster er spesielt viktige frivillige artskartleggere, som kan bidra med kunnskap om hvor de mest artsrike skogene finnes og hvordan de endres over tid. Neste gang du er på sanketur i skogen kan du bruke følgende oversikt med arter som en guide for å tolke mer av skogmiljøet artene lever i:

SIGNALARTER
MYSKE Gallium odoratum
Spiselig med merknad
Myske er en nyttevekst med smale blader i krans og hvite blomster som trives i skyggefull og næringsrik skog, hvor den noen ganger kan danne heldekkende tepper. Planten dufter av kumarin, en lukt som minner om nyslått høy. Kumarin kan bli giftig i kontakt med muggsopp, og det er årsaken til at den er spiselig med merknad. Myske er signalart for edelløvskog og kalkbarskog.

BLOMKÅLSOPP Sparassis crispa
Spiselig
Blomkålsopp er en stor sopp med et krusete hvitgult utseende som har gitt den navnet. Unge eksemplarer er god matsopp. Den vokser parasittisk på trerøtter, ofte på gamle eller døde furutrær, og den er en signalart for gammel furuskog.

VÅRERTEKNAPP Lathyrus vernus
Forvekslingsart
Vårerteknapp er en flerårig urt i erteblomstfamilien som er til forveksling lik spiselig knollerteknapp. Forskjellen er at selv om begge får karakteristiske rødfiolette erteblomster, vil blomstene til vårerteknapp endre farge til blågrønne. Dessuten er det, som navnet antyder, bare knollerteknapp som danner en knoll under bakken. Vårerteknapp er signalart for kalkbarskog, gammel lavlandsblandingsskog og edelløvskog.

BLÅVEIS Hepatica nobilis
Giftig
Blåveisen er for mange et sikkert signal på at våren er her. Men den er også en viktig signalart for gammel lavblandingsskog, edelløvskog og kalkbarskog. Blåveisen liker seg i næringsrik jord, og den er derfor også et signal om at du kan finne mer «krevende» arter som er avhengig av akkurat dette. Hvor mye du finner av den lille velkjente blomsten kan også fortelle noe. I noen skoger kan den danne blå tepper mellom trærne, og da vet du at dette er en skikkelig god kalkskog.

TROLLBÆR Actaea spicata
Giftig
Trollbær er en flerårig urt i soleiefamilien som blir opp til 70 cm høy, med store tannete og to-tre ganger flikete blader og hvite blomster. På høsten får den grønne og senere svarte glinsende giftige bær. Trollbær er ikke selv en krevende plante, men signaliserer rikere vegetasjon og potensiale for mer krevende arter. Historisk har flere typer giftige bær fått navnet trollbær, men denne typen, Actaea spicata, er en signalart for edelløvskog, gammel lavlandsblandingsskog og kalkbarskog.

NATUREN TRENGER DIN HJELP!
Den som har solide artskunnskaper om sopp og nyttevekster, sitter på verdifull kunnskap om naturen vår. Som frivillig kartlegger kan du bidra til forskning på artsmangfoldet i skogen og bedre forvaltning. Neste gang du kommer over artene ovenfor, ta et bilde og noter tid og sted. Ta deg gjerne tid til å utforske hvilke andre arter du finner rundt dem – spiselige eller ei – for du kan ha kommet over en spesielt artsrik og viktig skog. Bli gjerne med på arrangerte turer med Norges sopp- og nyttevekstforbund eller Sabima, eller bruk dine egne sopp- og nyttevekstturer, og registrer artene du finner på artsobservasjoner.no.

KILDER
«Artsmangfold Skog – en håndbok om signalarter på Østlandet» av Jensen, Kagge og Hertzberg 2022
«Skyddsvärd skog – Naturvårdsarter och andre kriterier for naturvërdesbedömming» av Skogsstyrelsen 2019
«Skogen – om trær, folk og 25 000 andre arter» av Anne Sverdrup- Thygeson 2023
soppognyttevekster.no
https://www.helsenorge.no/Giftinformasjon