Ivaretakelse
Selv har jeg brukt store deler av juli på både skriving og reising rundt til flere av de flotte nasjonalparkene våre! Gleden var stor når jeg kom over en liten rødskrubb midt i en skikkelig gammal skog – den vanlige rødskrubben i sjelden skogsnatur. En viktig påminner om at vanlig ikke alltid kommer til å være vanlig, og at vi må ta vare på det vi har rundt oss.
Det blir derfor fint å få presentere nettopp denne påminneren fremover i de neste numrene som kommer din vei, og vi begynner allerede i denne utgaven. Et tredelt nummer, hvor skog og alle beboerne i skogen og en litt mer sjelden sopp, en skikkelig gubbe, har fått en velfortjent plass i rampelyset! Det hele blir etterfulgt av en del om nyttevekster som også gledelig nok(!) kan sankes på høsten. Ja, og det trenger ikke bare være matauk man bruker dem til, det kan også være annet spennende. Jeg lærte i hvert fall flere nye tips og triks fra de flotte artiklene som kom inn, og jeg håper du gjør det samme. Høsten er jo tross alt en skikkelig konserveringstid, hvor vi begynner å tenke på at vi går mot kaldere tider og virkelig må ta vare på det vi har sanket. Smaken av høsten på et lite glass, eller kanskje 100? Ja, takk. Den siste delen av bladet har derfor blitt dedikert til nettopp dette; ulike måter å konservere på. Kanskje noen blir til flotte gaver? Det er jo alltid godt å være ute i litt god tid.
Nyt fargene, duftene og den vakre naturen vi er så heldig å leve midt oppi. God høst.
Schweigaards gate 34F
0191 Oslo, Norge
Marie Feiring
redaksjonen@soppognyttevekster.no
Anders K. Wollan (leder)
Anne Elisabeth Scheen
Hege Dagestad
Jørgen Ravneberg
May Berthelsen
Andrea Aalrust Shaw
Anne Mæhlum
Anders Kvalvåg Wollan
Anne Elisabeth Scheen
Gro Gulden
Fride Kramer Riseng
Helene Lind Jensen
Ingrid Indergaard
John Gunnar Brynjulvsrud
Kristine Enger
Lise Lunden
Live Kydland Torvund
Marit Gran Ilseng
Silje Mathiesen
Pål Karlsen
Redaksjonen i Funga
Ingrid Indergaard
Marit Gran Ilseng
Gro Gulden
Tor Erik Brandrud
Anders Kvalvåg Wollan
Sissel Bjerkeset,
sissel@eddapresse.no
Layout: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo
Trykkeri: UnitedPress Tipografija, Latvia
Opplag: 7500
Rødskrubb i gamleskogen. Foto: Marie Feiring
Dikt: Solfrid Lorentzsen Mathisen
Foto: Marie Feiring
Side 6. Løvetannbildet på side 6 skulle krediteres Marit
Eriksen. Vi beklager at denne krediteringen ikke kom
med.
Side 48-49. På barnesidene skulle det vært en
merknad om at gjøkesyre inneholder oksalsyre og
derfor bør spises i små mengder. Vi oppfordrer til
å alltid dobbeltsjekke med en kyndig person eller i
relevante oppslagsverk, før du spiser planter og sopp
fra naturen. Det er en god regel å ha med seg.
4
10
5
12
16
19
Innhold
Årgang 19 – nr. 3. august 2023- Vi sopp 4
- Svartgubben – den sjeldne raringen 5
- Trusler og vern av kalkskog og baserike skoger 7
- Bokanmeldelser 8
- Fra sidelinjen 9
- Sanke nyttevekster på høsten? 10
- Brennesletråd – fremtidens nytte, fortidens kunnskap? 12
- Listen årets nyttvekstkyndige er klar! 13
- En perfekt forbrytelse 15
- Konservering på 1-2-3 16
- Godteri med smaker fra naturen 17
- Konservering av sopp 18
- Oppskrifter 19
- Barnesidene 20
- Redaksjonens hjørne 21
Vi er mange som sopp
Hvor finnes sopp?
Hvis vi googler, kan vi i Store norske leksikon lese at sopp lever overalt der det finnes spor av organiske stoffer, både i vann og på land, i jorda og i lufta. Dermed er det ikke helt utenkelig at sopp også har en viktig betydning for ganske mange, uten at man trenger å være en forsker for å tenke seg frem til det. Soppen må vel ha noe å bedrive tiden sin med på disse stedene, og noe spiser, den også? Og noen må jo aller helst også spise soppen slik at den ikke tar helt over verden, selv om dataspillet og serien The last of us prøver å overbevise oss om at det kan skje! Der det er liv er det sopp, der det er sopp er det liv? Den er i hvert fall uten tvil per i dag essensiell for vårt liv.
SOPP ER OVER ALT. Der det finnes spor av organiske stoffer, både i vann og på land, i jorda og i lufta, finner vi mest sannsynlig sopp. Det finnes utrolig masse forskjellig sopp. Sopp vi ofte ikke tenker på eller ser, men som vi i aller høyeste grad omgir oss med. Og, skal vi tro det vi leser er det svært mange organismer som elsker sopp like høyt som oss mennesker. Noen av dem blir du kjent med i denne artikkelen.
Men først, for ordens skyld
Sopp kan opptre som snyltere, samt parasittere levende organismer slik som planter og dyr, og sopp fortærer gjerne dødt organisk materiale (slik at ikke hele verden blir brun). Sopp kan være gode samarbeidspartnere med alger og bakterier, noe laven er et resultat av. Ja, sopp kan egentlig ganske mye og det er ikke vanskelig å forville seg i alle de fascinerende skriveriene, TV-seriene og filmene om sopp, akkurat slik som i en eventyrlig soppskog.
Et mangfoldig sopprike
Det finnes utrolig masse forskjellig sopp. Sopp vi ofte ikke tenker på, men som vi i aller høyeste grad omgir oss med. Alt fra de mikroskopiske soppene, som for eksempel algesopper (Chytridiomycota) for å nevne én av sopprekkene med mikrokopiske sopper, til de mer synlige, slik som sekksporesopper (Ascomycota) og stilksporesopper (Basidiomycota). De to sistnevnte, særlig stilksporesopper, er kanskje den sopprekka mange av oss kjenner aller best til, for dette er soppene vi ser best, sanker mest og bruker til mat.
Algesoppene (Chytridimycota) finner vi i innsjøer, marint miljø og jord. Ofte hører vi om dem i negativ forstand når de parasitterer for eksempel planter eller dyr, men de er også viktige nedbrytere. Det er faktisk ganske mye vi enda ikke vet om algesopper, og dets betydning, og nettopp derfor tenker jeg at det er ekstra viktig å nevne dem. Kanskje kan det inspirere flere til å få opp øynene (og ørene) for disse og hvordan de bidrar med sin del til de fantastiske økosystemene der ute.
Planter som sopp
Det vi derimot hører en god del mer om, og faktisk bare for en kort tid tilbake, er hvor viktig sopp er for plantene. For, det er i grunn rimelig å si at uten sopp, blir det muligens svært få plantearter igjen (og heller ingen dyr, siden vi er avhengig av oksygen som plantene produserer for å puste). Med mindre du er en kjøttende plante da, som soldogg (Drosera) eller tettegras (Pinguicula vulgaris) som skaffer egen næring.
Nå lurer du kanskje på hvorfor soppen egentlig er så viktig for planta og hvorfor jeg snakker om næring – og hva med omvendt? Jo, planter, på lik linje med andre levende organismer, trenger essensielle næringsstoffer for å leve, slik som for eksempel fosfor og nitrogen. Og det er her soppen kommer inn i bildet. Soppen er bedre på å ta opp disse stoffene enn det plantene er, siden sopphyfene til soppen evner å løse opp både stein og mineraler og ta opp næring mye bedre enn plantene. Siden soppen selv trenger energi, eller karbohydrater om du vil, som planta produserer en god del av gjennom sin egen energifabrikk - fotosyntesen, får soppen energi tilført fra planta til gjengjeld. Næringsstoffer i bytte mot energi og omvendt – for et fantastisk herlig samarbeid.
Et tre vil nok kanskje ikke klare seg så godt uten sopp i lengden, og det samme gjelder for soppen uten treet. I likhet med oss mennesker når vi mangler næringsstoffer og energi, blir planter og sopp også mye mer sårbare for angrep fra andre hold. Her har jo vi mennesker funnet gode triks for å gjøre soppen overflødig for plantene og heller avhengig av oss, vi tilfører dem nemlig næringsstoffer gjennom gjødsling. Smart, ikke sant? Kanskje. Men, ikke i lengden, siden vi faktisk begynner å gå tom for næringsstoffene vi gjødsler med. Derfor er det viktigere enn noen gang å ivareta soppen i jorda. Dessuten er det jo så mange flere som også nyter godt av soppen, som du snart skal få høre mer om.
Sopp lindrer stress og er en riktig god barnevakt
Jeg leste i boka Soppriket, av Håvard Kauserud (en bok jeg anbefaler på det varmeste, og som har inspirert en del av innholdet i denne artikkelen) at flere planter tåler stress bedre, slik som høyere temperatur og tørke, når de har sopp med på laget. Kakaoplanter beskyttes for eksempel bedre mot en aggressiv parasittsopp med endofyttsopp, enn uten. Og hvem ville vel ikke savna kakaoplantene om de forsvant? Jeg vet i hvert fall at jeg ville!
Orkideer (Orchidaceae) er jo for mange av oss en fryd for øyet, og er veldig kjære for oss. Da er det kanskje nyttig å vite at den soppen som danner orkidemykorrhiza fungerer som både førstehjelp og barnevakt den første levetiden til orkidefrøene. Frøene må treffe en passende sopp-partner for å spire og utvikle seg til en voksen orkideplante, og i den første fasen av orkideplantens liv får den all næring fra soppmycelet. Tenk på det, så stilig.
Sopp som sopp
Ja, sopp elsker faktisk også sopp! Kanskje ikke så overraskende, med tanke på hvor vidunderlig soppen er. Vi har vel alle kommet over steinsopp som ved første øyekast ser ut som en nydelig hvetebolle, inntil vi innser at.. oi, fillern, den var angrepet av den berømte rørsoppsnylteren, mest sannsynlig Hypomyces chrysospermus. Kanskje skuffende for oss, men ikke for rørsoppsnylteren som får leve litt lengre og spre sine flotte gener. Rørsoppsnylteren er først litt sånn hvit-muggaktig som, hvis jeg har forstått det riktig, er mycelet til soppen. Etter hvert gjør den soppen ganske vakker gul. Egentlig blir de rene kunstverkene der de står med små hatter og ofte ganske stor, oppsvulmet basis. Det er helt sikkert ganske mye annen sopp som også elsker sopp, men det vil jeg oppfordre deg til å undersøke videre på egenhånd. Vi jo ikke røpe all moroa her!
Skogens beboere som sopp
Faktisk er det slik at nesten alle dyr i skogene elsker sopp. Smågnagere, snegler, beitedyr (rådyr og elg) for å nevne noen, spiser sopp. Noen insekter er dessuten helt avhengig av sopp for å overleve, slik som spretthalene (Collembola) som spiser delvis nedbrutt plantemateriale, sopp, alger og lav (og slimsopp, muligens?). Spretthalene er kanskje jordbunnens desidert søteste dyr (søk opp kulespretthaler), og de er dessuten kjempeviktig for både plantevekst og sirkulering av næringsstoffer.
Mange av oss har vel dessuten kommet over sopp som er markspist, eller som til og med har mark i seg. På artsdatabanken fant jeg en egen side om «soppmygg i Nord-Norge». En side jeg vil oppfordre deg til å titte innom, hvor du kan bli bedre kjent med disse fascinerende skapningene gjennom blant annet videoer. Der kan vi lese at soppmygg er en stor gruppe tovinger Diptera, Sciaroidea. Soppmygg har en utrolig viktig funksjon som nedbrytere i naturen og i pollinering av blomster, også er de helt sikkert mat for en del andre arter også. Disse myggene stikker deg ikke, så det er vel helt på sin plass å både takke og bukke litt for økosystemtjenestene de gjør, og å glede oss over dem når vi finner dem boende i soppen, fremfor å bli morken i sinnet.
Så er det andre insekter som holder til i kjuker og er helt avhengig av disse, slik som borebillene i slekta Dorcatoma som ifølge Norsk institutt for naturforskning (NINA) lever i rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) eller knuskkjuke (Fomes fomentarius). En av disse billene Peltis grossa er faktisk avhengig av råten rørandkjuka skaper, og den beiter på sporelaget til kjuka. En annen har til og med fått navnet knuskkjukemøll (Scardia boletella), en art som er vurdert til sårbar på rødlista! Larvene til knuskkjukemøll utvikles i knuskkjuka, og påvirkes negativt av utbygging og moderne driftsformer i skogbruket med flatehogst, ettersom de ofte befinner seg i svært gammel og lite kulturpåvirket skog. Så selv om knuskkjuka er vanlig, er ikke nødvendigvis habitatet det. Hvorfor det er slik fant jeg ikke helt svar på, men det er noe å tenke på. Alt henger sammen, og slik gammel og lite kulturpåvirket skog har vi dessverre lite igjen av her i landet.
Jordkloden som sopp
I hvert fall vi som bor her. Foruten alt det jeg har nevnt hittil, så er det vel verdt å legge til den soppen de fleste av oss kjenner til, nemlig muggsopp! Og vi vet jo at mugg dukker opp når for eksempel mat er i ferd med å brytes ned. Muggsoppen produserer og skiller ut enzymer, og på denne måten klarer den å bryte ned de organiske næringsstoffene. Ganske så viktig for at ja, som jeg nevnte tidligere, ikke alt blir brunt? Vel, i hvert fall er den med på å bidra til at ikke alt blir brunt.
Dessuten bidrar sopp også indirekte til karbonlagring, og ikke minst til regulering av hvor mye karbon som slippes ut i atmosfæren. Sopp hjelper plantene å vokse, og plantene binder igjen karbon fra lufta. Noe sopp undertrykker dessuten annen sopp slik at den ikke bryter ned annet materiale like fort. Hvorfor det er positivt? Jo, det er jo fordi nedbrytning også bidrar til karbonutslipp! Jo tregere nedbryting, jo tregere utslipp? Men ikke så tregt at det fylles opp, da. En hårfin balanse der altså, som har blitt skapt over lang, lang tid. Vi trenger altså begge typer sopp i et økosystem. Hvis du lurer på mer rundt dette vil jeg virkelig igjen anbefale boka til Håvard Kauserud, Soppriket. Der får du veldig gode forklaringer på nettopp dette.
Så må vi ikke glemme alt det andre soppen gjør for oss! Eller, skal vi si, som vi har fått den til å gjøre for oss.
Medisin som for eksempel penicillin, cyclosporin som hjelper i organtransplantasjon, øl og vin, gjærbakst, sjokolade, karbonlagring og vaktmestertjenester, rengjøring, tekstil, papir, opptenningsbriketter, myggmiddel, sanking, oppdagelsesferd, undring og samhold, for å nevne noe av det vi bør elske soppen for!
Det er vanskelig å stoppe her, i researchen
til denne artikkelen var det som om
den ene døra åpnet den andre, slik det ofte er
når man fordyper seg i spennende tema. Jeg
håper jeg klarte å holde tunga rett i munnen,
men hvis ikke, eller du oppdaget noen
feil, så må du gjerne gi tilbakemelding. Jeg
legger ved alle kildene jeg har benyttet meg
av som nettsidelinker under, til deg som
ønsker å fordype deg enda mer i det som
står i denne artikkelen. Så må jeg takke alle
vitenskapsmennesker ute der, som gjør slik
informasjon tilgjengelig for oss nysgjerrige!
Takk for bidraget til denne artikkelen.
Med ønske om en god soppsesong, til både
oss mennesker, andre dyr og organismer ute
der.
Du kan lese mer her:
Algesopper
- https://www.artsdatabanken.no/Pages/281775/Algesopper_i_innsjoeer_-_AquaFun_br__small_25-19__small_
- https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/a/algesopp.html
Knuskkjukemøll, soppmygg og spretthaler
- https://artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/26079
- https://blogg.forskning.no/museumsviten/soppmygg---insektenes-nordboere/1330588
- https://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/rapport/2006/174.pdf
- https://www.fhi.no/sk/skadedyrveilederen/smadyr-andre/spretthaler/?term=
Svartgubben – den sjeldne raringen
Snøen har endelig fattet poenget – det holder nå. Velkommen tilbake i desember! Kalenderen viser at vi er midt i mai, og nå lengter vi etter at naturen skal våkne til liv igjen. På denne tiden av året kribler det i kroppen, for når vinden kjennes lun mot huden står vi på startstreken til en ny sesong for blomstrende ville vekster og sopp. Og når startskuddet endelig går, blir det raskt grønt rundt oss.
Akkurat i dag smiler solen bredt, og alt ligger til rette for en deilig dag i Ringerikes skoger. Den entusiastiske soppgjengen fra Oslo og omegn sitter gladelig en drøy time i bil hver vei for å få se de sagnomsuste og sterkt truede svartgubbene (Sarcosoma globosum). Eller rettere sagt, for kanskje å få se dem. Ja, for guiden vår fra Ringerike soppforening, Terje Spolén Nilsen, er tydelig på at han selvsagt ikke kan love noe.
Jeg derimot, er nokså sikker på at vi skal finne den i dag. Jeg har funnet den her tidligere i år, og senest på onsdag postet noen et bilde på Facebook herfra.
At vi trenger en guide er åpenbart, for å fare til skogs på egenhånd er fåfengt, da denne skapningen omtrent er umulig å finne. At den går i ett med skogbunnen er en ting, men den aller største grunnen er at den kun vokser noen få steder.
Erfaren guide og rødlistestatus
Vi møter Terje ved en parkeringsplass på Ringerike, nærmere bestemt Botilrud. Terje har lang fartstid med sopp, og hans soppdrivkraft er feltmykologi og artskunnskap. Han var med på å stifte Ringerike soppforening i 1993, og ble soppsakkyndig i 1997.
Kurv og soppkniv har vi lagt igjen hjemme, for dette er på ingen måte noen sanketur. Svartgubbene er rødlistet og må få stå i fred. Vi kommer kun for å se, ikke røre. Soppens normlistestatus har ikke noen engang vurdert, for interessen for denne soppen handler om fascinasjon, i tillegg til at den selvsagt er en del av vårt biologiske mangfold, som må bevares.
Terje forteller at svartgubbene gikk fra betegnelsen regionalt utryddet (RE) i 2006, til kritisk truet (CR) i 2010, og deretter til sterkt truet (EN) i 2015. Den er fremdeles å regne som en svært sjelden art. Men er det da så lurt å røpe hvor disse truede artene vokser da, Terje?
– Ja, det er bare fint at folk vet hvordan den ser ut, for på den måten kan flere bidra til å kartlegge eventuelle nye forekomster.
I Sverige er det langt flere forekomster enn i Norge. Her i landet er svartgubber, ifølge Artsdatabanken, kun kjent fra omtrent 25 lokaliteter. I tillegg til her, på Prestmoen, er det mange funn i Øyer, Lillehammer, Søndre Land og Nordre Land. I nyere tid er det gjort funn i Elverum (2020) og i Rendalen (2021). Terje gjør oppmerksom på at Artskart har ytterligere et par registreringer, ett fra Kautokeino/ Finnmark i 1978 og ett fra Hemnes/Nordland i 1993 – så det har altså vært gjort funn også i tiden svartgubben var kategorisert som utryddet.
– Jeg ble litt forundret da jeg så en registrering i Kautokeino, hvor jeg antar at det er bjørkeskog. Det spørs om dette stemmer. Men det er virkelig interessant hvis den finnes i bjørkeskog.
Svartgubbenes gode selskap
Fra Botilrud kjører vi i samlet flokk mot Prestmoen, og parkerer bilene ved skogkanten. Vi setter på oss svartgubbebrillene og trasker innover stien som ligger på vestsiden av Storelva. Spente titter vi rundt oss i håp om at de skrukkete gubbene skal dukke opp allerede her. Terje virker mer målrettet. Han har vært i denne skogen utallige ganger før, på leting etter svartgubber og andre sopper, og han vet hvor de står. Han forteller at vi kan finne flere spennende arter, hvis vi er heldige. For disse soppartene vokser også i området her: fagerbolle (Caloscypha fulgens), rustkantpokal (Plectania melastoma), svart vårbeger (Pseudoplectania nigrella), vårtraktsopp (Rhizocybe pruinosa), rottraktsopp (Rhizocybe vermicularis), oransje elgbeger (Byssonectria terrestris), sandmorkel (Gyromitra esculenta), blek sandmorkel (Gyromitra gigas), svartpokal (Urnula hiemalis), skarlagen vårbeger (Sarcoscypha austriaca) og konglehatter (Strobilurus).
Når dukket egentlig svartgubbene opp her på Prestmoen? – Første gang den ble funnet var i 2009. Da fant Kari Østengen to eksemplarer, og antakelig var dette funnet en av grunnene til at svartgubben fikk ny rødlistestatus året etter, svarer Terje.
Der svartgubbene trives best
Rundt oss ruver høye furutrær, for turen starter i en sandfuruskog. Etter hvert går vi inn i et plantet granfelt. Terje forteller at grunnen er sandholdig og består av elveavsetninger. Jeg synes skogbunnen virker tørr, men Terje minner om at snøen nettopp har smeltet, så det trengs ikke påfyll av vann riktig enda. Og for svartgubbenes del, er det nå det gjelder. For det er like etter snøsmeltingen de pleier å dukke opp, forklarer han.
– Det virker som at svartgubbene trives best der vannet i grunnen er i bevegelse.
Stiene blir stadig smalere og krattene tettere. Vi må tidvis ta oss frem krokrygget, når Terje skjærer inn i villniset. Dypere inne i skogen blir bakken stadig mykere og grønnere av mose, og med forventning i blikket, ser vi oss omkring. Bildene fra Facebook ligger ytterst i pannebrasken, og håpet er å finne den snodige skapningen som forhåpentligvis har tittet opp fra vinterdvalen. Etter en stund stanser Terje og peker på skogbunnen.
– Her ble svartgubbene funnet i 2009. Spente titter vi ned på bakken som er fylt av barstrø og tørre kvister – ingen svartgubber i sikte. Terje forteller at det ikke har vært funn her de seneste årene. Vi trasker videre, fremdeles med vidåpne øyne. Det hadde jo vært gøy å oppdage et helt nytt funnsted i dag!
Det er mange snodige soppnavn der ute, men svartgubbe er kanskje blant de rareste. Men så er også disse begersoppene noen merkelige skapninger fra soppuniverset. De ligner en mørkebrun, skrukkete sekk fylt med en lys grå masse. Den kan bli på størrelse med en tennisball, men som regel er de mindre.
– Den eksakte økologiske strategien til svartgubbe er ikke kjent, men soppen anses som en nedbryter (saprofytt) på granbar.
Sporene dannes i det sorte begeret (hymeniet), over den geleaktige massen. Soppen bruker lang tid på å danne modne sporer. Først når svartgubbene synker sammen og er nesten flate, er sporene klare og fyker av gårde. Dette skjer rundt mai/juni.
– Her på Prestmoen vokser svartgubben i plantasjeskog (ensaldret granskog), i dag 50-60 år gammel. En annen lokalitet jeg har besøkt har vært en mer flersiktet blandingsskog (Søndre land).
Vi nærmer oss stedet hvor Terje har sett den sjeldne svartgubben tidligere i år.
– I 2012 fant jeg 110-120 eksemplarer der! I tillegg ble det funnet ytterligere 22 stykker andre steder på Prestmoen. Dette året var altså et godt år for svartgubbene på Ringerike. Selv om ikke antallet har vært like høyt, så er den gjenfunnet på dette stedet hvert år etter det, foruten i 2022.
Endret status i rødlista
Så fikk altså svartgubben endret rødlistestatus i 2015. Hva tror du var årsaken til det?
– Jeg vil tro at den gikk fra CR (Kritisk truet) til EN (Sterkt truet) på grunn av alle nye funn i Gudbrandsdalen, Søndre Land og Nordre Land i 2015.
Det skjer mye på Ringerike for tiden, med planer om ny trase for E16 og Ringeriksbanen. Og med bedret infrastruktur, er det en viss fare for mer utbygging i områdene rundt. Er du bekymret for at området svartgubbene vokser i skal bli utbygget?
– Nei, ikke akkurat bekymret. Jeg har liten tro på utbygging så langt nord på Prestmoen. Men en flatehogst ville nok vært ødeleggende for forekomsten på Ringerike. Det som kanskje er mer interessant er å undersøke hvorvidt det finnes svartgubbe også andre steder, sier Terje.
– For eksempel langs Numedalslågen, Drammenselva/Hallingdalselva, Begna/ Valdres, Glomma, Trysilelva og tilstøtende vassdrag. For husk at den store forekomsten i 2012 på Ringerike var i en 40-50 års gammel granplantasje. Her bør medlemmer av NSNF legge noen vårturer på jakt etter svartgubbe og andre vårsopper.
Vi går enda noen meter inn i skogen. Endelig er vi fremme ved Terjes funnsted. Vi tør nesten ikke å tråkke på skogbunnen i redsel for å knuse en svartgubbe som plutselig skulle dukke opp.
– Her er det en!
Gruppen strømmer sakte til. Selv om stemningen stiger, er det ingen som tør å løpe blant disse sjeldne skattene. Og straks dukker det opp flere. Det blir ropt herfra og derfra. Mobiltelefonene blir dratt frem fra samtlige turbukselommer, for dette må foreviges! Og kanskje publiseres? For nå var det jammen meg vår tur! Safarien var slettes ikke forgjeves. Vi fant ingen ny lokasjon i dag, men vi fikk se de snåle, brune bollene med særdeles høy wow-faktor. Hele sju stykker! I tillegg til svartgubber fant vi også svart vårbeger.
Vi konkluderte raskt med at turen var en suksess. Takk for en lærerik og flott felttur!
Terje Spolén Nilsen
- Var med å stifte Ringerike soppforening i 1993
- Soppsakkyndig i 1997
- Regionansvarlig for Kartlegging av Storsopper i Norge (et samarbeid mellom Universitets Naturhistoriske museum (UiO) og det Norske soppmiljøet fra 1995 inntil NSNF overtok ansvaret for Kartleggingstreffene (Soppfagkurs) i 2015, og vi fikk Kartleggingsansvarlige i lokalforeningene
- Var med å dra i gang Kjukelaget, leder fra 2006 til 2020, og har sittet i arbeidsutvalg fra 2006 til dags dato
- Var styreleder i NSNF fra 2008 til 2013
Rød fluesopp
Et lite stykke «rød-fluesopp-historie» utspant seg i Oslo i 1950-60 årene.
Da besøkte den styrtrike amerikanske finansmannen og etnomykologen R.
Gordon Wasson naturhistorisk museum på Tøyen. Her involverte han den
den gang nyutdannede, norske mykologen Finn-Egil Eckblad i eksperimenter
med fluer og rød fluesopp. Hensikten var å teste det gamle utsagnet
fra Linnés tid om at denne soppen ble brukt til å drepe fluer. Fluer var en
pest og en plage i eldre dagers jordbrukssamfunn, og spørsmålet var om
fluene virkelig døde av å spise rød fluesopp. Eksperimenter med reagensrør
fylt med fluesopp og fluer ble satt opp. Eckblad synes å ha gått litt
umotivert inn for saken og uttalte senere at han ikke riktig visste om fluene
døde av soppen eller av mangel på mat.
R. Gordon Wasson giftet seg med en russisk-amerikansk barnelege, Valentina
Pavlovna, som vekket hans senere altomfattende mykologiske interesse.
Sammen lagde de praktverket «Mushrooms, Russia and History» (1957) hvor
blant annet begrepene mykofile og mykofobe folkeslag ble etablert. Sammen
besøkte de, som de første vestlige hvite, en religiøs seanse hvor fleinsopparten
Psilocybe mexicana sto i sentrum – men dette er en annen historie.
Wassons besøk nummer to i Oslo foregikk i min og Inger Egelands studietid
på 1960-tallet. Om han ankom i sitt privatfly slik han etter sigende
pleide på sine reiser rundt i verden er jeg ikke sikker på. Inger, som er godt
kjent som forfattere av flere soppbøker, og jeg, var den gang hovedfagsstudenter
hos nevnte Eckblad (som for øvrig ville ha fylt 100 år i år). Wasson
ville diskutere resultatene av fluesoppeksperimentene med Eckblad. Men
verten for besøket, regjerende professor i botanikk på Tøyen Rolf Nordhagen,
hadde en annen og langt viktigere agenda: Wasson burde bidra med
en pengesum for anskaffelse av heis i Botanisk museum.
Før mottagelseslunsjen, som ble holdt i Nordhagens residens på Tøyen
hovedgård, fikk han med seg Wasson og oss to ungdommene opp alle trappene
fra kjelleren til fjerde etasje i bygningen. Slik jeg husker det, stoppet
han på hvert repos og la ut om hvor tungt det var å bære kasser med monterte
planter opp alle trappene, og hvor godt det ville være å ha en heis. Vel
vitende om Nordhagens plan fant jeg situasjonen uhyre pinlig, men ble en
smule lettet da Wasson ved ankomst til fjerde etasje uttalte: «Oh, that’s just
good exercise». Neste dag tok vi Wasson med oss til Munchmuseet som den
gang lå rett overfor Botanisk hage. Hva jeg husker fra den anledningen var
at Wasson utelukkende så etter avbildninger av sopp i Munchs bilder.
Så, dette var min versjon av besøket til den berømte R. Gordon Wasson
i Norge. Og både Nordhagen og Wasson vil nok dukke opp i senere
Sidelinjesnutter.
Gro Gulden
Trusler og vern av kalkskog og baserike skoger
De aller fleste naturtypene av kalkskoger og baserike skoger er vurdert til å være rødlista. Skogtypene står i risiko for å gå tapt fra Norge hovedsakelig som følge av redusert tilstand og arealtap de siste 50 årene eller antatt fremtidig arealtap og forringelse. Flere også på bakgrunn av at de er naturlig sjeldne og har begrenset utbredelse. De vanligste negative påvirkningsfaktorene er påvirkning av habitat (skogbruk, utbygging og utvinning) og menneskelig påvirkning (slitasje). Videre er spredning av fremmede arter og påvirkning på stedegne arter slik som sykdommene almesyke, askeskyddsyke og beiteskader fra hjort også negativt. Ofte pågår flere av disse faktorene samtidig og forsterker hverandre. La oss se litt nærmere på de negative påvirkningsfaktorene i kalkskog og baserike skoger:
Skogbruk
Hogst, særlig flatehogst, er den mest omfattende negative påvirkningsfaktoren i kalkskog og baserike skoger. Særlig gjelder det de mest produktive barskogsarealene i lavlandet. På 1950- til 1980-tallet ble mye av den bygdenære kalkskogen avvirket med flatehogst. Flatehogst innebærer avvirkning av hele bestand, oftest påfølgende planting av unge granplanter, bestandspleie og hogst igjen etter 60 til 120 år. For edelløvskogstypene vil treslagsskifte til gran etter hogst endre skogøkosystemet drastisk. Også hogstinngrep inntil kalkskogslokaliteter kan være negativt, særlig hvis det plantes til med gran. Granplantasjene kan skape skyggeeffekt og forsuring, samt spre seg inn i nabobestand med løv- og furuskoger.
De siste fem årene har hogst av kalkskog økt merkbart, viser satellittdata fra Global Forest Watch. I løpet av 2020 ble rundt 0,9 % av arealet med kalkskog hogd, mot 1,2 % i gjennomsnitt for all hogst i produktiv skog i hele landet. For gamle Buskerud viser at 1,6 % av arealet ble utsatt for hogst i 2019 og 2020, som er over landsgjennomsnittet. Også kalkskogareal som er kartlagt og avgrenset med forvaltningsverdi har blitt hogd samtidig eller i ettertid av registreringene.
Skogbruk er en stor trussel for arter som er knyttet til stabile gammelskogsmiljøer og som er avhengig av lang kontinuitet. Sopp som lever i samliv med trær, såkalte mykorrhizasopper, er særlig utsatt for hogst fordi de er avhengig av lang rotkontinuitet. Hogst fører også til fragmentering av skoglandskapet, som er negativt for arter med dårlig sprednings- og etableringsevne.
Også gjennomhogster, såkalte «kalkskoghogster », hvor det hogges enkelttrær eller smågrupper av trær kan være negativt for sjeldne sopper som bare er knyttet til et fåtalls trær innenfor en skogbestand. Gjennomhogster kan også føre til at det raskt kommer oppslag av fremmede arter som rødhyll (svært høy risiko på fremmedartslista) og andre nitrogenelskende arter på grunn av økt lystilgang, men også næringsfrigjøring fra råtnende hogstavfall, stubber og røtter.
Arealtap og fragmentering
En stor andel av de mest artsrike skogtypene finnes i klimatisk gunstige lavlandsområder, og disse områdene er gjerne også befolkningstette områder med press fra blant annet urbanisering, hyttebygging, utbygging, infrastruktur, jordbruk m.m. Arealtap og fragmentering av mange av de viktigste kalkskogene er en betydelig påvirkningsfaktor. En analyse av vegetasjonskart estimerte at omtrent 50 % av kalkfuruskogsarealene i Grenland ble nedbygd i perioden 1972 til 1986. Det er ikke bare lett tilgjengelige skoger har vært utsatt for arealtap, men også skogareal i bratte skrenter og berghyller blir utsatt for tunnelinnslag, vei/banebygging, samferdselsprosjekter mm. Selv verneområder kan bli utsatt for inngrep. Eksempelvis pågående bygging av tunnel og ny Grenlandsbru på E18 gjennom kalkskogen i bergskrentene i Blekebakken naturreservat i Porsgrunn.
Gjengroing
Endrede driftsformer i landbruket kan føre til gjengroing av glisne tidligere kulturpåvirkede skogtyper. Urte- og grasrike skogtyper har lenge vært ettertraktet som utmarksbeite, og har vært holdt åpne gjennom beite, skjøtsel og hogst, og nedgangen i denne driften de siste 50-100 årene har ført til markante endringer i mange av de rike skogene. Det er estimert at minst to tredeler av kalkfuruskogene i Bamble og Porsgrunn tidligere har vært beiteskog. På den annen side kan nye beiteregimer, tyngre dyreraser og tilleggsfôring føre til henholdsvis økt slitasje og gjødseleffekt.
Fremmede arter
Fremmede arter kan i tillegg til gjengroingsproblematikk
påvirke negativt på flere måter,
for eksempel ved endring av konkurranseforhold,
fortrenging, hybridisering, eller som
bærere av sykdommer og parasitter. Som
nevnt er mange av de mest artsrike kalkskogene
i befolkningstette områder, hvilket gir
økt risiko for invasjon av fremmede arter.
Andre påvirkningsfaktorer
For rike edelløvskoger med alm og ask, er
sykdommene askeskuddsyke og almesyke en
pågående og potensiell trussel for treslagene.
Sykdommene forårsaket av patogen sopp har
ført til at begge treslagene nå står oppført
som sterkt truet (EN) på norsk rødliste for
arter 2021. Almesyke er enda ikke kjent fra
Vestlandet, men der utgjør hjortegnag på
bark av levende almetrær en trussel. På Østlandet
har barlind problemer med å forynge
seg som følge av beitepress fra rådyr.
Mangelfullt kunnskapsgrunnlag
Manglende dokumentasjon om arter og utbredelse kan føre til utilsiktet negativ påvirkning av kalkskogene. Særlig gjelder det for lokaliteter som er mosedominert og er fattige på karplanter (ofte kalkgranskoger), da de kan være vanskelig å skille fra de fattigere naturtypene.
Skogbrukets miljøregistrering i skog (MiS) skal fange opp rike skogtyper med kartleggingsenheten rik bakkevegetasjon, men det har vist seg at registreringene mange steder er svært mangelfulle når skognæringen gjennomfører registreringene selv.
MiS-registreringene skal fremskaffe skogeieren informasjon om viktige miljøkvaliteter i skogen for å kunne ta hensyn ved hogst. De avgrensede miljøfigurene skal videre kunne fungere som virkemiddel i arbeidet med å få frem områder for frivillig vern, og danner også grunnlag for kommunal saksbehandling etter naturmangfoldloven for eksempel i forbindelse med godkjenning av veibygging.
Et svakt kunnskapsgrunnlag kan i mange tilfeller føre til at lokaliteter som normalt i større eller mindre grad ville blitt skjermet, blir nedbygget eller hogd.
Vernestatus og fremtidig vern av kalkskog
Det har lenge vært fokus på kalkskog i skogvernsammenheng. En hel del av kalkskogen er fanget opp i verneområder. Total er ca. 31 % av kalkskogene vernet. Ca. 80 % av verneområdene med kalkskog er strengt vern, mens 20 % av verneområdene ligger i landskapsvernområder.
Fra et naturfaglig perspektiv bør vern av
kalkskog fremover fokusere på: lavlandsområder
med både velutviklet kalkskog
og gammel naturskog, særlig høye konsentrasjoner
av rødlistearter, større arealer
med velutviklet kalkskog med høy kvalitet,
internasjonale ansvars-kalkskogstyper,
kalkskogstyper i regioner med særlig lav
vernedekning av kalkskog og komplekse
områder som både har velutviklet kalkskog
og andre viktige skogtyper.
Nå har du fått litt mer kunnskap om hva som
utgjør de største truslene for kalkskog og
baserike skoger, samt en oversikt over hvor
mye som er vernet. Vi ønsker deg riktig god
soppjakt enten på egne turer eller på årets
høstsopptreff!
Referanser:
Artsdatabanken 2021. Norsk rødliste for Naturtyper 2018. Brynjulvsrud, J. G., Gammelmo, Ø., Blindheim, T., Brandrud, T. E., Gaarder, G., Hofton, T. H., Høitomt, T., Langmo, S. H. L., Midteng, R. B., Reiso, S., Solvang, R. og Wold, O. 2022. Naturfaglige registreringer av kalkskog og baserik skog - Sammenstilling av resultater. Biofokus rapport 2022-070. Stiftelsen Biofokus. Oslo. s.243.
Rødlista for naturtyper
- Norsk rødliste for naturtyper viser hvilken naturtype som har risiko for å gå tapt fra Norge.
- Rødlista utarbeides av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter.
- Gjeldende rødliste for naturtyper ble utgitt i 2018.
- Rødliste deles inn i kategoriene: gått tapt (CO), kritisk truet (CR), sterkt truet (EN), sårbar (VU), nær truet (NT) og datamangel (DD). Intakte naturtyper står ikke på Rødlista.
- Truede naturtyper (CR, EN og VU) har høy til ekstrem høy risiko for å gå tapt fra norsk natur hvis de rådende forhold vedvarer.
- Rødlistede kalk- og baserike skoger: kalkedelløvskog (EN), olivinskog (EN), høgstaude edelløvskog (VU), kalkgranskog (VU), lågurtedelløvskog (VU), kalk- og lågurtfuruskog (VU), rik sandfuruskog (NT), høgstaudegranskog (NT) og frisk rik edellauvskog (NT).
Kilde: Artsdatabanken.
Stiftelsen Biofokus, Norsk institutt for naturforskning (NINA),
Asplan Viak og Miljøfaglig utredning (MFU) har på oppdrag
fra Miljødirektoratet sammenstilt data både fra de nasjonale
kartleggingene av kalkskog utført i perioden 2013-2018, og
data om øvrig kalkskog og baserik skog. Resultatene er samlet
i rapporten «Naturfaglige registreringer av kalkskog og baserik
skog - Sammenstilling av resultater.» Denne artikkelen er
basert på samme rapport.
Takk til medforfatterne av rapporten Øivind Gammelmo,
Terje Blindheim, Tor Erik Brandrud, Geir Gaarder, Tom Hellik
Hofton, Torbjørn Høitomt, Solfrid Langmo, Sigve Reiso, Rune
Solvang og Oddmund Wold. Stor takk til Miljødirektoratet for
spennende, utfordrende og meningsfullt oppdrag.
VILT GODT SOPP
Mæhlum leverer nok en flott og inspirerende
sankebok til glede for oss ivrige sankere – en
bok som kan inspirere både kommende og viderekomne
soppsankere nå på høsten. Denne
boka inneholder ikke bare kunnskap om, og
oppskrifter med de mest vanlige soppartene vi
har, men den fokuserer også i stor grad på de
artene som tar litt tid å lære seg, slik som vårfagerhatt,
musseronger og stubbeskjellsopp,
for å nevne noen. Hvor flott er vel ikke det,
at Mæhlum har valgt å la musserong og stubbeskjellsopp
få leve litt i rampelyset? Bare det
gjør det jo verdt å kjøpe boka.
Boka har akkurat det innholdet en god soppkokebok
bør ha. Litt om hvordan man blir
kjent med sopp, samt generell tilberedning
og konservering. Det viktige og obligatoriske
mantraet er dessuten med; «Vær alltid 100
prosent sikker på hva du plukker!» vis a vis
med en av de vakreste soppene i skogen som
vi alle kjenner til, nemlig rød fluesopp – en
fin og vennlig påminner om at det finnes
giftig sopp der ute. Innledningsvis til hver
sopp har Mæhlum skrevet litt om soppen; om
voksested, forvekslinger og hvorfor det er
viktig å forstå dette. Takk til Mæhlum, for at
du understreker disse tingene. Det er så viktig,
særlig når du velger å inkludere matsopp
som uten tvil er for viderekomne sankere å
identifisere. Dessuten er det alltid en bonus
at økologien til soppen får bli med å inspirere
leseren til å forstå mer av helheten, for vi har
tross alt mye å lære av sopp.
Språket flyter lett, og kombinert med de (nok
en gang) fantastisk flotte bildene av både moderne
og tradisjonelle retter er dette en bok jeg
får lyst til å bla i, igjen og igjen. Både denne
og Vilt godt (nyttevekster) er høyt oppe på lista
av mine favorittbøker om dagen, og jeg håper
at forfatteren vil gi ut flere etter hvert. Det
eneste jeg egentlig vil sette fingeren på, er at
det oppfordres til spising av rå sopp. På tross
av at Mæhlum påpeker at dette ikke anbefales
tar hun det likevel med. Det blir litt rebelsk!
Men, kanskje det ikke gjør noe, for er det ikke
litt slik vi som har sanket noen år egentlig er?
Vi liker noen ganger å utfordre skjebnen litt
ekstra der ute i terrenget eller på kjøkkenet
hvis vi kommer over en fristende sopp – som
vi så klart er helt sikker på at er spiselig!
Marie Feiring
Velkommen til et flunkende nytt norsk magasin om sopp! Funga skal være et magasin av og for de artsorienterte mykologene, lichenologene og myxologene, kartleggerne, soppnerdene; ja, kort og godt for sånne som oss selv. Profilen skal være mer faglig enn Sopp og nyttevekster, men mer populærvitenskapelig enn Agarica. Foreløpig er det planlagt to utgivelser i året, en i starten av sesongen og en på vinterstid.
H er vil du få servert nye artikler som omhandler ulike perspektiver ved sopp og deres levesett, i spennet fra genetikk og taxonomi til økologi og forvaltning. Vi vil også gi deg noen godbiter fra tidligere utgitt materiale både fra inn- og utland. Funga tar sikte på å ikke bare gi deg ny og aktuell kunnskap om sopp, men også være en kilde til inspirasjon for folk i alle aldre som ønsker å engasjere seg for å bevare den fantastiske artsdiversiteten vi har i Norge. Vi mener at kunnskap om både artene, deres levesett og utbredelse, men også samfunnets rolle i det store og hele, er viktig for å forstå det helhetlige bildet.
Siden vi vil være et magasin av og for mykolger av alle slag, ønsker vi gjerne bidrag fra folk som ønsker å skrive.
I denne første utgaven kan du blant annet lese om veiskjellsopp (Pholiota lundbergii), som er en forholdsvis «ung» art i norsk sammenheng. Et stort fokus er gitt en kjent og kjær slekt i Norge, nemlig musserongene (Tricholoma). Dette har fra gammelt av vært en stor gruppe som har blitt splittet opp i mange slekter, og her vil vi få en oversikt over «de ekte» musserongene og hvilke arter vi faktisk har i Norge. I tillegg får vi et innblikk i de giftige musserongene og den nyeste informasjonen som foreligger om den nå litt uglesette riddermusserongen. En annen gruppe sopp vi skal se nærmere på er de lyse matpiggsoppene (Hydnum). Det foregår i disse tider en fullstendig gjennomgang av hvilke arter som er påvist i Norge, og det er jo fascinerende når man ved bruk av genetiske analyser avdekker at det man før trodde var noen få arter, viser seg å være en hel gjeng. Og for å runde av de artsrelaterte artiklene skal vi se nærmere på en skjult og litt ukjent gruppe for mange, nemlig løpekulene i Norden.
I tillegg kommer det noen rapporter fra diverse feltarbeid. Den ene omhandler slørsoppdagene i Oslo høsten 2022, der cortinariologen Tor Erik Brandrud holdt kurs om slørsopper. Den andre er en rapport fra lavforeningens og fagmykologenes tur til Ryfylke og handler om lav som vokser på gamle styvingstrær.
D et skjer mye spennende på den digitale fronten, og det er spesielt et verktøy vi gjerne vil gjøre folk oppmerksomme på, og det er de digitale bestemmelsesnøklene som utvikles av Artsdatabanken. Vi får en presentasjon av konseptet.
Dette blir et magasin du kanskje kan få bruk for i sekken på tur, men også noe du kan ha glede av foran peisen eller bålet en mørk og deilig høstkveld.
Hilsen redaktørene
Sanke nyttevekster
på høsten?
Vi er mange som tenker at nyttevekster hovedsakelig er forbeholdt våren, men så feil kan man ta. Noen ganger er det skikkelig herlig å ta feil, og dette er en av de gangene! For det er faktisk mulig å dra på en sankerunde nummer to når du er ute på farten en høstdag. Og bor du i sørenden av landet har du fortsatt god tid til å høste inn nyttevekster. Kanskje er ikke bruksområdet like stort som det er på våren, eller, kan det hende vi tar feil? Vi sår noen frø her, så håper vi du tar oppfordringen som dukker opp på de neste sidene i denne utgaven av Sopp og nyttevekster.
Høsten er den nye våren for mange ville planter - sanking av ville spiselige vekster om høsten
Har du lagt merke til at mange ville planter kommer med nye, friske skudd om høsten? Det er som om plantene tror det er vår igjen. Jeg tenker gjerne at høsten er den nye våren for mange ville planter. Et godt eksempel er ryllik (Achillea millefolium). Et annet eksempel er engsyre (Rumex acetosa). Nå er det rikelig med nye og gode blader fra engsyre som vi kan putte i salaten, akkurat slik som det var tidlig i vår. Vær dog oppmerksom på at engsyre inneholder oksalsyre og bør derfor kun inntas i små mengder.
Mest av alt gleder jeg meg over at strandkvannen (Angelica archangelica subsp. litoralis) kommer med nye skudd om høsten. Det er med kvann vi kan lage gyllen og smaksrik kvannsirup. Bruk hansker eller lignende når du plukker kvann og håndterer planten på kjøkkenet, slik at du ikke får plantesaften på huden. Kvannen er fototoksisk, noe som betyr at plantesaften kan gi brannsår på huden i kombinasjon med sollys.
Kvann skaper sirupsmagi
Noe av det beste vi kan lage fra naturen om høsten er kvannsirup og nypesyltetøy. Dette egner seg også som flotte gaver, hvis man ikke spiser opp alt selv.
Strandkvann er en av de plantene som kommer med nye skudd og friske blader på høsten. Vi har også fjellkvann (Angelica archangelica subsp. archangelica) og vossakvann (Angelica archangelica var. maiorum) i Norge. De kan brukes på samme måte som strandkvann. Om du brekker av et planteskudd av kvann, så kjenner du en helt særpreget, parfymert lukt. Unge stengler av kvann brukes til å smakstilsette saft, sirup og syltetøy. Jeg lager alltid mest kvannsirup på høsten, som jeg blant annet bruker på naturell yoghurt, på frokostblandinger og vaniljeis.
Kvann har forvekslingsarter, så les deg godt opp på disse og vær helt trygg før du sanker. Den særpregede lukta fra plantesaften er imidlertid et godt kjennetegn, i tillegg til en kulerund blomsterskjerm med gulgrønne blomster. Du finner rester av disse kulerunde blomsterskjermene på høsten; se bilde. Da er det bare å lete etter nye, unge skudd og blader på bakken nede ved stilken.
Smaken som kvannen gir er helt spesiell og noe som de fleste liker godt om kvannen brukes i rett mengde. Har du modne plommer (Prunus domestica)? Hva med å smakstilsette plommesyltetøyet med noen kvannstengler? Det blir kjempegodt.
Blader av kvann kan tørkes og brukes til nydelig te. Denne smaker som kinesisk te og er en god te å nyte på kvelden.
Lag herlig nypesyltetøy
Nå lyser de røde og vakre nypene mot oss nesten overalt. Noen er tykke og kulerunde som nypene til rynkerose (Rosa rugosa). Andre er mindre og smalere, som nypene til steinnype (Rosa canina). Alle viltvoksende nyper er spiselige. Plukk bare de nypene som er faste og fine, og er de markspiste egner de seg ikke til matlaging.
Du tenker kanskje at det blir for mye jobb å rense nypene? Da går du helt klart glipp av noe, for det går nemlig an å gjøre rensingen litt enklere med noen triks. Jeg deler alltid nypene i to og sjekker at de er fine og uten mark. Nyper jeg skal bruke til nypesyltetøy fryser jeg ned, for når nypene er frosne er det mye enklere å rense ut frøene. I tillegg kan jeg ta opp så mange nyper som jeg trenger fra fryseren, derfor er det ikke nødvendig å rense alt på en gang.
Nypene kan også tørkes og brukes til nypete eller teblandinger. Det er spesielt de mindre nypene jeg bruker til dette. Jeg deler da også nypene i to og legger de utover et brett til tørk i stua – gjerne på et sted der det kommer til litt sollys. Jeg tar ikke ut frøene, for når de er helt tørre rister jeg nypene hardt i en gammeldags kakeboks og da ramler mye av frøene ut. Litt nypefrø i teen gjør ikke noe.
Mest av alt bruker jeg nyper til å lage friskt og deilig nypesyltetøy. Det er gjerne de store og kjøttfylte nypene til rynkerose som jeg bruker her. Nypesyltetøyet smører jeg bare rett på brødskiva med smør, akkurat slik som det er, og det er også nydelig på kjeks med ost.
Gåsemurerøtter er en glemt skatt
Min største positive oppdagelse når det gjelder å spise ville røtter var det gåsemuren (Potentilla anserina) som ga meg. Røttene til gåsemure smaker mildt og nøtteaktig. Gåsemure har det som kalles for ammerøtter. De er litt lengre nede i bakken og kan bli nokså tykke. Røttene er sprø og gode, og kan spises friske på stedet. Jeg bruker også gåsemure som en av flere rotgrønnsaker i rotmos, noe som gir rotmosen en litt søtlig nøttesmak.
Om du ikke vet hvor du kan finne gåsemure, kan du teste ut røttene til geitrams (Chamaenerion angustifolium) og til skvallerkål (Aegopodium podagraria). Disse plantene har stengler som kryper under jorda. Du kan fremdeles se tydelig hvor det vokser geitrams og skvallerkål. Dette er viktig, for du må ikke ta feil av plantene som du sanker røtter til. Ikke alle røtter er spiselige, og noen er giftige. Røtter kan være bitre på smak, så det er lurt å legge disse i vann i inntil et døgn før de skal brukes i mat. Da blir smaken mye bedre.
Litt ut på høsten er mitt beste råd å gå for løvetannrøtter (Taraxacum). Disse kan både kokes og ovnsbakes som andre rotgrønnsaker. Den beste tiden å sanke løvetannrøtter på er fra oktober til mars, da er de best på smak og ekstra fulle av gode næringsstoffer.
Sank næringsrike frø
På denne tiden av året er det også planter som vi kan sanke modne frø fra. Smaksrike frø stappfulle av næring som vi kan bruke i supper, gryter og bakverk. Strandkjeks (ligusticum scoticum) er en favoritt å sanke frø fra, men både brennesle (Urtica dioica subsp. dioica), meldestokk (Chenopodium album) og tangmelde (Atriplex prostrata) har gode frø som vi kan bruke til mat. Frø fra karve er velkjent i mat, da gjerne i surkål. Du kan i tillegg teste ut om du liker frø fra kvann, bjørnekjeks (Heracleum sphondylium) og krushøymole (Rumex crispus). Bor du i nord kan du også teste frø fra tromsøpalme (Heracleum persicum). Her er det da altså viktig at du er helt sikker på hva du sanker, da noen av disse plantene har giftige forvekslinger.
Flere blomster holder stand
Flere spiselige blomster blomstrer helt fram til frosten kommer. De er ikke så mange. Du vil til sent på høsten kunne finne søte rødkløverhoder (Trifolium pratense) med blomster du kan strø i salaten. Blomsterknoppene til tunbalderbrå (Lepidotheca suaveolens), de som smaker som ananas, kan brukes både i salaten og til å lage råsaft. Jeg fortsetter utover høsten med å sanke inn spiselige blomster både til teblandinger og oljeuttrekk. Oljeuttrekk bruker jeg til å lage salver som er gode for huden. Den mest spennende blomsten å se etter på høsten er Johannesurt (Hypericum perforatum). De gule blomstene og blomsterknoppene har mange gode egenskaper og gir en vakker rødfarge i både te og olje.
Oppskrifter Nypesyltetøy
Ta rensede nyper i en kjele og fyll halvveis opp med vann. Kok på svak varme. Sjekk etter ca. 30 minutter om nypene er myke. Mos nypene i kokevannet med en stavmikser.
Mål mosen opp i et litermål. Nå kan du røre inn ønsket mengde sukker. En del sukker og tre deler nypemos kan være et godt utgangspunkt. Om du har 3 dl nypemos, tar du i 1 dl sukker. Rør godt til sukkeret er oppløst i den varme mosen. Syltetøyet helles varmt på rene glass.
Kvannsirup
Kok opp 4 dl vann og 1,5 dl sukker sammen med saften av en kvart sitron. La blandingen syde og dampe på lav varme til den nærmer seg ønsket siruptykkelse.
Tilsett 2 stengler på ca. fem cm lengde fra et ungt blad av kvann. La sirupen fortsette å syde og dampe. La stenglene kose seg i sirupen til den får ønsket smak av kvann. Ta ut stenglene, men ikke kast dem. Når kvannstenglene er avkjølt er de gode å spise – de smaker nesten som godteri.
La sirupen dampe videre til ønsket tykkelse. Sirupen helles varm på rene glass.
Tips til spiselige, ville planter du kan se etter om høsten
OBS! Vær helt sikker på hva du sanker,
da flere planter kan ha giftige forvekslinger.
Blader fra: smørbukk, strandstjerne,
ryllik, korsknapp, løkurt, strandkvann,
strandarve, skjørbuksurt og engsyre
Blomster fra: Johannesurt, blåklokker,
rødkløver, tusenfryd, tunbalderbrå og
ryllik
Bær: blåbær, tyttebær, bjørnebær,
multer, svarthyllbær og rognebær
Nyper fra: alle viltvoksende nyperoser
Frø fra: strandkjeks, meldestokk,
tangmelde, brennesle, groblad, karve,
kvann, bjørnekjeks og krushøymole.
Røtter fra: løvetann, gåsemure, geitrams
og skvallerkål
Brennesletråd – fremtidens nytte, fortidens kunnskap?
Noen av bildene er fra prosjektet «Fra plante til plagg – tekstiler av brennesle».
Brenneslen (Urtica dioica subsp. dioica) er en tryllestav på rot, stappfull av superkrefter med en brukshistorie tilbake til våre tidligste forfedre. Det var ikke først og fremst mat- og medisinbruken som satte sine spor i forhistorisk tid, men fibrene i den fantastiske brenneslestilken. Av dem tvinnet slekta vår tråd, snorer og tau, og med disse elementene var det klart for produktutvikling. Mulighetene var uante. Man kunne lage fangstnett, fiskeutstyr, kurver og knyte og binde ting sammen, og første steg til tekstilet kan faktisk ha vært å lage skjørt av brenneslesnorer.
Nesle – en språklig influenser med en historisk rød tråd
Faktisk har brenneslen som fiberplante påvirket språket i alle verdensdeler og land der den har vokst. Ordet nesle i forskjellige former kan spores i de indoeuropeiske språk1der roten nad har betydninger som knyte, binde, veve, flette og sy, og vi har stedsnavn som for eksempel Nosteland og Nådland som igjen henspeiler til (fiske-)not og knyte. Den samiske fellesbetegnelsen for (fiske-)garn, fierbmi (vierbmi), kan være så gammelt som 5000 år.2 (Ordet ligner veldig på fiber?)
Det er mange ulike metoder for å lage tråd av brennesle, og disse varierer både mellom land og landsdeler. I dagens tekstilindustri er det ingen som lager 100 prosent brennesletråd, fordi tvinnen på tråden går opp. Da er det interessant at våre forfedres tråd fortsatt holder stand – 6000-7000 år etter at den ble laget. Dette illustrerer viktigheten av å ivareta bruk av gammelt håndverk og ikke minst – historisk bruk av naturressurser.
Liten tråd velter stort lass – nemlig evolusjonshistorien?
Verdens eldste tråd er laget av plantefiber og anslås å være mellom 41000-52000 år gammel. Den er 6,2 mm lang og 0,5 mm bred, funnet under en steinøks i en hule i Abri du Maras i Sør-Frankrike. Denne bittelille trådbiten endrer vår evolusjonshistorie;3 Den ble nemlig tvunnet mellom hendene til en av våre utdødde konkurrenter, neandertalerne. En av teoriene knyttet til at de forsvant, er at de ikke var tilpasningsdyktige på grunn av manglende intelligens. Men da forskerne studerte tråden, fant de ut at den besto av tre tvinnede tråder. Dette innebærer matematisk teknologi der den som har laget tråden har kunnet telle, montere og ikke minst planlegge. Tråden var antagelig brukt til å feste en stein til et håndtak. Vi snakker altså produktutvikling og ingeniørarbeid som både krever intelligens og kognitive evner – som igjen gjør at vi kanskje må endre evolusjonsteorien. Dessverre sto det ikke noe i forskingsrapporten om hva slags fiber tråden var laget av, men det viser bare hvor lenge mennesket – eller neandertalerne – har laget tråd av plantefiber.
Ettersom brenneslefibrene brytes ned over tid, er det ikke flust av historiske funn. Moderne teknologi viser at fiber man til nå har tatt for å være hamp eller lin, kan vise seg å være brennesle. Vi har blant annet et 7500 år gammelt brenneslefiskegarn laget av russiske samer og et 7000 år gammelt karbonisert garnnøste i Frankrike. Det er uklart hvorvidt ismannen Ützi hadde fjær på pilene sine, festet med brennesletråd, eller ikke. Uansett vet vi at det vokste brennesle der han levde, og at denne ble brukt til mat og redskap.
Gravenes oppdagelser og overklassetråd
Det eldste brennesletekstilet vi har i Norden er rundt 2800 år gammelt, funnet i en spesiell grav i Lusehøj i Danmark. Stedet var bebodd av særdeles velstående handelsmenn, og tekstilet var pakket rundt aske og lagt i en eksklusiv bronseurne. Først trodde man at fibrene var hentet i norske eller svenske fjell, men etter hvert viste det seg at de stammet fra Alpene der man drev bronsehandel. Det kunne indikere at det var en høytstående person som døde i Alpene og ble kremert for å fraktes hjem. Ettersom brenneslefiber kunne bearbeides til svært eksklusive tekstiler allerede den gang, kan det tyde på at planten var et bevisst materialvalg fremfor lin, og at det sa noe om personens status.
Også i norske graver dukker brennesletekstiler opp. Det er funnet både tekstiler og plantedeler (frø eller stengler) fra vikingtiden. At det fulgte med brennesle i noe så eksklusivt som Osebergskipet, forteller noe om hvor ansett brenneslen må ha vært. Her kommer vi inn på kjernen av den mystiske bruken av brenneslefiber; hvordan kunne det ha seg at en og samme plante kunne brukes til å lage helt forskjellige produkter som solide fangstgarn, tau og slitesterk strie til den blankeste «silke» eller musselin? Så eksklusive kunne tekstilene være, at de – ved kongens lov i 1720 – var forbeholdt overklassen!
Vi snakker om nettelduk
Navnet stammer fra det engelske ordet for brennesle, nettle. For i starten var tekstilet laget av – som navnet indikerer, - nettle, eller brennesle. Men etter hvert begynte man å importere fiber og tekstiler fra det store utland. Fra Asia kom rami, (Boehmeria nivea), en fjern slektning, men som ikke har noe med vår brennesle å gjøre. Etter hvert som den industrielle revolusjon og Spinning Jenny fikk fart på spolene, erstattet man brenneslefiber mer og mer med andre fiber, og til slutt var brenneslen kun igjen i … navnet nettelduk. Likevel er det ikke tvil om at man kunne lage skinnende, hvite tekstiler av vår brennesle.
«Netteldug (Musselin) har faatt navn derfra, at man i forrige tider vevede den av tilberedte og spundne traade av den store Nessle, men der naturligviis ogsaa maatte være en meget glattere tøjsort, end den nuværende Netteldug av Bomuldse garn. Den er meget fiin og aaben, og har paa Overfladen smaa fnuggede Trævler. Der gies glat, stribet og blommet Netteldug.» Naturhistorie og technologie, 1798
Voksende interesse for brennesle, og fremtidens klesproduksjon?
Jeg vet ikke om noen som kan lage skinnende, blanke brennesletekstiler for hånd i dag, men nå som interessen for brennesle vokser, finner vi kanskje svaret? Den eksklusive nettelduken ble brukt av overklassen og maktpersoner, som kong Frederik II’s kroningsdrakt i 1559, til bryllup, begravelser og lignende. De hule fibrene isolerer, og selv om stoffet kunne være noe stivt i begynnelsen, ble plaggene særdeles myke og egnet seg derfor til kroppsnære plagg.
Men også fattigfolk lagde klær og sko av brennesle, men da som et mer rustikk og slitesterkt stoff. Faktisk blusset det opp nasjonale dugnader rundt om i Europa helt inn på 1940 og 1950-tallet når det var nød- eller krigsår. Vi snakker om enorme volum brennesle som ble samlet inn. Primært var disse nasjonale dugnadene for å skaffe fiber til soldatuniformer, bandasjer og tekstiler egnet for å reive spebarn. Det var gjerne barn og gamle som ble satt til å samle brenneslen
Hvordan gjør man det?
Selv om det er mange metoder for å lage tråd, er grunnprinsippet uansett å skille fiberen fra stammen, eller veden. I prosjektet «Fra plante til plagg – tekstiler av brennesle», lærer jeg den trønderske tradisjonen av Kristine Bjoner. Man kan lage tråd av helt ferske planter, eller som «gårdsproduksjon» der man jobbet i større volum og med et mye lengre tidsrom for å bearbeide planter til fiber. Hovedtrekkene for «gårdsproduksjonen » er høste, tørke, røyte (igangsette en styrt forråtnelsesprosess), tørke igjen, bearbeide og så (!) spinne fiber til tråd. Uansett var det også her store forskjeller på metodene. Du kan jobbe manuelt, mekanisk eller kjemisk. Noen koker fiberen i lut, i såpe eller i en askegrøt. (Aske og vann blir lut.) De fleste karder fiberen, mens andre holder på beredningsmetoder som ligner lin der man ivaretar plantens egenskaper i de lange fibrene fremfor å kutte dem under karding.
Industrielt kan man spinne fiber ned til to cm. I jakten på manna og gull er det noe som gjøres annerledes i dagens tekstilindustri enn våre forfedres prinsipper. Det gjelder å – bokstavelig talt – nøste tråden bakover i tid for å finne de historiske arbeidsmetodene og oversette disse til dagsaktualitet.
En klimavinner!
Det er viktig å dra nytte av hele planten slik at ingenting går til spille. En og samme plante kan gjøre nytte til flere produkter, og selv om det finnes andre planter som gir mer fiber, vinner likevel brenneslen i det klimatiske bildet. Fibrene blir til særdeles sterk tråd når de tvinnes, selv om de må ha hjelp av andre fibertyper til å holde sammen. Men, på tross av høy kvalitet på tråden, brytes den lett ned uten etterlatenskaper.
Hver plante kan benyttes til flere produkter og har et spektakulært brukspotensial. En liten spire blir til en stor familie som står i 12 – 15 år (noen færre år på åkrer for industriell bruk.) Dette betyr mange år uten pløying som er skadelig for livet nede i jorda, samtidig som planten hindrer karbonutslipp og jorderosjon. Vår ville stornesle har mellom 3-5 prosent fiber som er veldig lite, mens industriell nesle er opp mot 20 prosent, med håp om å komme opp mot 28-30 prosent fiber. Planten er blant våre mest næringsrike med et stort brukspotensial enten vi snakker om tekstil, mat, helse, skjønnhet og velvære, gjødsel, byggematerialer, dyrefôr, med mer.
Vil du lære mer?
Vil du lære mer om metoder, kan det være lurt å se på Facebookgruppen «Nettle for textiles», eller besøke nettstedet med samme navn. Det finnes en rekke gode illustrasjonsvideoer på begge steder, samt på Youtube. Både Allan Brown og Sally Pointer har også en rekke fine videoer på Youtube som viser steg for steg, samt annen nyttig bruk av tråden.
Følg gjerne prosjektet «Fra plante til plagg – tekstiler av stornesle ». Der kommer etter hvert også innlegg om merbruk av planten.
Denne sommeren går det i øl, kaker, pasta, taco, hårprodukter og
mye, mye mer laget av…brennesle, selvfølgelig.
Det er den nye soloppgang, folkens, gjør plass til menneskets
beste venn!
Fride Kramer Riseng har siden høsten 2020 jobbet på prosjektet
«Fra plante til plagg – tekstiler av stornesle» under Norsk håndverksinstitutt
på Maihaugen. Håndverksinstituttet ivaretar og
dokumenterer utdøende tradisjonshåndverk.
Årets nye nyttevekstkyndige er klare!
I 2023 har Bergen og Trondheim sopp- og nyttevekstforening, sammen
med Norges sopp- og nyttevekstforbund arrangert prøver for nyttevekstkyndige
i Oslo, Trondheim og Bergen.
68 personer var meldt opp til prøven, og 52 bestod prøven og ble sertifiserte
nyttevekstkyndige.
NSNF gratulerer til de nye nyttevekstsakkyndige!
Det er med stor begeistring at vi gratulerer årets nyttevekstkyndige
med bestått prøve:
Anders Røynstrand, Risken sopp- og nyttevekstforening
Ane Mari Aakernes, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Anette Lillestrand, Halden soppforening
Anna Eriksson
Anne Sunde, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Anne-Kjersti Aarhus, Haugaland sopp- og nyttevekstforening
Anneli Aune, Hexeringen soppforening
Anne-Lill Oehme, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Anne-Lise Skov Clausen , Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Bogusia Wardein, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Brita Pukstad, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Cathrin Nikolaisen, Tromsø sopp- og nyttevekstforening
Cathrine Ellefsen, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Cato Erga, Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening
Darina Steskal, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Eirik Hissingby Trandem, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Elaina Weber, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Emilie Skogstad Aasheim, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Erika Wagelid, Follo sopp- og nyttevekstforening
Erlend Solem, Steinkjer sopp- og nyttevekstforening
Hanne Edvardsen, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Hilde Lydersen, Tromsø sopp- og nyttevekstforening
Idha Jonsson, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Ingelin Krogh, Halden soppforening
Itai Malberger, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Jacqueline Weidner, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Josefine Dichmann, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Karine Schiano, Buskerud sopp- og nyttevekstforening
Kathrine Vangen, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Kia Luzula Vulgaris, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Kristine Flunes, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Lone Sunniva Jevne, Sydspissen sopp- og nyttevekstforening
Magdalena Hilscher, Halden soppforening
Mari Nustad, Lillehammer sopp- og nyttevekstforening
Marianne Nergaard, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Marie Feiring, Indre Østfold sopp- og nyttevekstforening
Martin Braathen, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Maud Astrid Amundsen, NSNF
Morten Thauland, Follo sopp- og nyttevekstforening
Ottilie Geiger, Tromsø sopp- og nyttevekstforening
Peggy Zinke, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Rick Akerboom, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Sara Alcántar, Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Siri Warland, Jærsoppen
Sissel Frønning, Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening
Sissel Vågane, Romerike sopp- og nyttevekstforening
Susanne Friis Pedersen, Risken sopp- og nyttevekstforening
Taina Aellig, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Torbjørg Fermann, Tønsberg sopp- og nyttevekstforening
Trine Trosdahl, Follo sopp- og nyttevekstforening
Valérie Vugteveen, Bergen sopp- og nyttevekstforening
Yngvil Samuelsberg Thomassen, Oslo omland sopp- og nyttevekstforening
Delta på digitalt nyttevekstkyndigkurs i 2024?
Ønsker du å sertifisere deg som nyttevekstkyndig og lære om nyttevekster
i norsk natur? Norges sopp- og nyttevekstforbund åpner
påmeldingen til nettkurset i desember. Påmelding gjøres fra nettsiden
www.soppognyttevekster.no/kurs.
Påmeldingen annonseres på Facebook-gruppen «Planteprat»:
https://www.facebook.com/groups/planteprat/
Har du spørsmål om nyttevekstkyndigkurs?
Kontakt: Ingrid Indergaard
ingrid@soppognyttevekster.no
En perfekt
forbrytelse
D et har alltid vært noe udefinerbart spennende over forlatte hus. De fortalte om en historie som bare de selv kjente, en hemmelig fortid og en tragisk skjebne. Der stod de og forfalt, sakte men sikkert, malingen flasset mer og mer for hvert år, vinduer som ikke ble vasket og mose på taksteinene som ikke ble fjernet, og gjengrodde hager fulle av gress, geitrams og skvallerkål. Andre var et villniss dominert av løvetann, bringebær og bjørk. Noen ble åpenbart stelt litt av ukjente mennesker. Kanskje var det en nabo som en gang i tiden hadde tatt på seg å stelle litt for en døende nabo, og valgte å fortsette etter at naboen var borte, og andre stelte kanskje litt i en hage for å opprettholde nabolagets generelle velholdte uttrykk.
De mest spennende hagene var de som inneholdt gamle frukttrær og bærbusker. De fortalte en historie om tidligere eieres glede i å stelle hagen og dyrke fram litt av sitt eget. Om å sette pris på søte og syrlige plommer rett fra treet, eller solbær med sin dype farge, lukt og smak. Gamle rabarbraplanter som hadde stått i fred over mange år, og nå tok opp mange kvadratmeter med sine store blader og høyreiste blomster. Syriner som hadde fått vokse til de øverste greinene kom helt opp til mønet.
May elsket disse hagene. Hun elsket å gå forbi dem på tur og studere blomstene, fruktene og buskene som grodde slik de selv ville og ikke slik gartneren hadde planlagt. Hun elsket å tenke på kjærligheten som var lagt ned, på all gleden som hadde kommet ut av hagen, og på hva som hadde skjedd med den som hadde elsket hagen fram. May hadde alltid følt en dragning mot triste historier, sånne som endte i knuste hjerter og kanskje dramatiske dødsfall. Hun hadde for lenge siden forstått at fantasien hennes tok henne med på spennende reiser, og kunne lett skape sine egne fortellinger om sine omgivelser. Litt krydder i hverdagen.
Ellers i livet var May en praktisk kvinne. Hun var metodisk og strukturert i jobben, hagen hennes var velstelt og bokhyllen støvfri. Hun fikk både nok søvn og nok trening, og kvalifiserte på alle vis til å ha livet sitt i orden. Det var helt utrolig kjedelig å leve livet sitt slik.
En morgen tidlig i juni jogget hun en av sine favorittrunder, forbi flere forlatte hus med hager som pirret nysgjerrigheten hennes mer enn mange andre. Plutselig stanset hun foran det ene og stod og stirret inn i hagen. Innover mot husveggen og den falleferdige verandaen var det masse små skudd av brennesler. Langt unna turgåere og hunder som markerte over alt. Hun stirret og stirret. Det var ingen andre her, ingen som kikket på henne. Kanskje satt det en og annen nabo på kjøkkenet sitt og så på henne nå, men det var jo ikke alltid slik. Hvem ville egentlig legge merke til det, eller bry seg om det forsvant noen skudd av den brenneslen? Ville ikke dette være en perfekt forbrytelse, om det i det hele tatt kunne kalles en forbrytelse når huseieren ikke lenger var der? Hun fortsatte tankefullt videre på runden sin.
Samme kveld var avgjørelsen tatt. Hun skulle snike seg inn i hagen. Hun skulle gå på slang. Det var noe hun ikke hadde gjort siden barndommen, da hun pleide å snike seg inn i hagen til en eldre nabo som hadde flyttet på gamleheimen. Der pleide hun og broren å spise plommer i store mengder, og de pleide å gjemme seg bak gjerdet hvis noen gikk forbi. Den gangen husket hun godt at det forbudte ved slangen var mye av moroa, og selv nå etter så mange år kjente hun det kilte i kroppen. Den følelsen kom tilbake i nesten større omfang nå. Nå skulle hun faktisk på slang igjen.
May hadde googlet seg fram til at det var færrest våkne mennesker mellom klokka 3 og 4 på natta. Hun ville helst unngå å bli tatt, og så for seg den pinlige sladderen som ville komme av å bli oppdaget. Kanskje ville det til og med ende i lokalavisa! «Voksen kvinne tatt på slang». Nei takk. For å redusere sjansen for å bli tatt hadde hun kledd seg i mørke klær, og hun tok med seg en mørk lue også. Det var tross alt bare mai, og nettene var ganske kjølige. Hun var glad for å ha kledd seg godt. Hun hadde med seg ryggsekk med hansker, saks, kniv og poser. Nå skulle hun plukke brennesle.
V el framme parkerte hun sykkelen ved siden av stakittgjerdet hvor den var delvis skjult av høye planter, før hun klatret over. Plankene var morkne og det løsnet biter der hun trødde på de tverrgående plankene. Hun kjente blodet bruse i ørene og hjertet slo raskt i brystet. Nå var hun så nervøs at hendene hennes skalv og pusten gikk raskt. Hun kikket seg over skulderen og krøp litt sammen mens hun listet seg innover i hagen. Det var ikke langt, kanskje ti meter fra gjerdet, men nå som hun snek seg rundt i mørket sånn her kjentes det ut som en halv kilometer. Hun vurderte faktisk å krabbe, men ved nærmere ettertanke innså hun at knærne hennes ikke var det de en gang hadde vært.
Endelig kom hun fram til brenneslene. Det føltes ut som at det tok en evighet å bevege seg helt hit, men likevel kunne hun ennå skimte sykkelen over gjerdekanten til tross for mørket. Hun tok av seg sekken, fant fram saksa og gikk til verks. Noen minutter senere hadde hun fylt sekken med flere poser med brennesleskudd. Det viste seg at det også var geitramsskudd like ved, og hun hadde plukket en stor pose full av disse også. Hanskene var nok ikke av beste kvalitet, og det sved litt på flere av fingrene. Sekken var tyngre, og nå måtte hun snike seg ut igjen av hagen. Pulsen gikk fortere igjen, og hun kjente det knyttet seg i magen. Sekken var full av bevis på ugangen hennes, og hun hadde mest lyst til å bare storme av sted. Hun krøket seg litt sammen og snek seg mot gjerdet igjen. Like før hun kom til gjerdet, så hun lys. To lys, frontlykter. Hun nærmest kastet seg ned på bakken, og tyngden i sekken slo luften ut av henne. Hun gispet, og la så merke til at bilisten senket farten. De stoppet ikke, men kjørte saktere forbi. Kanskje trodde de det var rådyr her? Eller grevling? May visste ikke, og tankene hennes gikk i racerfart. Bilisten var endelig passert, og fortsatte videre langs veien. Hun rørte seg ikke før de røde baklysene var helt borte. Denne gangen turte hun ikke å klatre over gjerdet igjen. Hvis det ga etter under henne hadde hun flaks om hun ikke ble avslørt, eller skadet. Hun gikk noen meter bortover til porten, men den var stengt med en morken lås, og da hun forsiktig lirket opp porten knirket hengslene høylytt. Hun skvatt til, og kom seg gjennom så fort hun kunne og stengte porten igjen. Sykkelturen hjem igjen ble den raskeste hun noen gang hadde hatt.
Etter dette ble det flere turer. Hun byttet på hagene hun besøkte, og i løpet av forsommeren fyltes matlagrene opp med både bringebær og hylleblomstsaft. Midt i juni hadde hun attpåtil funnet en hage hvor det vokste stubbeskjellsopp på et gammelt vedlag. Vedlaget hadde veltet, kanskje hadde noen gitt det en hjelpende hånd, og med eksponeringen for vær og vind hadde soppen funnet et godt voksested. May kom tilbake til denne hagen flere ganger, så mye stubbeskjellsopp hadde hun aldri vært borti noen gang.
Nå var høsten klar for å gjøre sitt inntog, og frukttrærne bugnet. May hadde brukt litt tid på å finne ut av hvilke hager som hadde de mest avskjermede frukttrærne, for denne jobben kunne ikke gjøres i knestående og kanskje ikke engang i stillhet. Nå hadde hun kjøpt seg fruktplukker og skulle gå på plommeslang på nytt. Dette var større alvor enn barndommens lek og moro, men samtidig ga dette nye gleder. Opplevelsen av å komme hjem etter en vellykket slang var berusende. May visste at dette ga den etterlengtede spenningen i hverdagen, det var det lille ekstra. Det ga henne mot og mestring, for ikke å snakke om spennende mat!
D enne kvelden ble sykkelen stående igjen hjemme. Etter første gangen hun syklet hjem med en soppkurv på styret hadde hun innsett at transporten måtte vurderes for hver gang. Noen ganger gikk hun, noen ganger syklet hun, og noen ganger kjørte hun. Denne natta trengte hun bilen. Hun plasserte murerbaljer i bagasjerommet, la fruktplukkeren på toppen og kjørte. Denne gangen skulle hun rygge inn innkjørselen og parkere nesten bak huset, for der ville hun stå nesten helt skjult. Da hun kom fram, skrudde hun av lysene på bilen og rygget inn med kun ryggekamera og ryggelysene til hjelp. Hun hadde speidet tidligere samme dag og greide å smyge seg på plass bak huset. Hun satte i gang og fylte murerbaljene. Til hennes store overraskelse fant hun ikke bare plommer, men også masse sjampinjonger i hagen. Hun samlet disse i et handlenett hun hadde i bunnen av sekken.
Da bilen var full av godsaker satte hun seg inn for å kjøre, men i det hun startet bilen hørte hun en høy «pling pling pling», og meldingen i displayet ga May en synkende følelse i magen. Punktert dekk. Nå, i en fremmed innkjørsel, med bilen full av sopp og frukt hun hadde stjålet fra en forlatt hage. Reservedekket lå under alle plommene, og hun kunne uansett ikke skifte dekk i mørket. Dessuten var hun fire kilometer hjemmefra. Hun satt som forstenet i bilen i noe som kjentes som en evighet. I alle tilfeller var hun avslørt. Med soppnettet i hånda trasket hun hjem, mens hun spekulerte på hva lokalavisa ville skrive. «Frukttyven ble sabotert av egen bil», eller noe i den duren. Hun konkluderte med at neste år fikk hun holde seg til soppslang.
Konservering
på 1-2-3
Ta vare på det du liker – og gi til noen du er glad i; enten deg selv, eller andre.
Å ta vare på det man sanker for senere bruk er slettes ikke dumt. Sankeskattene kan man få stor glede av å bruke. Det være seg sammen med nydelig sjokolade eller karamell, i et proppfullt glass med en herlig chutney eller sopp, eller kanskje du til og med vil tørke til krydder eller mel? Tørka, sylta, malt, saltet, stekt, fermentert, dessert, chips.. mulighetene er omtrent uendelige, og når du blar i dette nummeret med noe godt i koppen kan du kanskje få noen idéer? Det er jo i grunn ganske så smart å tenke litt fremover allerede nå, for plutselig har du noe godt du kan servere til jul – eller gi som gave, så familie og venner også kan få glede av en smak av natur året rundt.
Godteri med smaker fra naturen
Gründer og sukkerkoker, Silje Linder-Finstad, tar imot oss på kjøkkenet sitt i Skullerud næringspark i Oslo. Godteriproduksjonen startet som en følge av behovet for egentid under pandemien. På kjøkkenet i familiens leilighet på Bøler, prøvde hun ut ulike typer godteri. Da hun bestemte seg for å legge ut bilder av godsakene på Instagram, skjedde det raskt ting, og ikke lenge etter krevde virksomheten større plass. I dag er det altså her på Skullerud grytene bobler, og små kunstverk blir formet. Ved siden av en heltidsjobb som rådgiver i Politidirektoratet og en familietilværelse med to små jenter, rydder hun plass til den voksende godterifabrikken. Drømmen er å kunne leve av det!
Naturlig og kortreist smak
Siljes godteri inneholder bare naturlige ingredienser. Hun sanker spiselige vekster og prøver seg frem for å finne de aller beste smakene og fargene. Ved ankomst fikk vi smake på konfekt fylt med ville smaker som Silje hadde i fryseren, og det ga mersmak. Silje drar ikke langt for å sanke. Bær og frukt, som for eksempel epler (Malus), plommer (Prunus domestica), morell (Prunus avium) og rips (Ribes), får hun fra hager på Bøler og i nærområdene. For det er ikke alle som bryr seg om å høste, og med Østmarka som nærmeste nabo, er hun ofte på skogs- eller grøftekantstur for å finne vile bær, vekster og sopp til produktene sine. Tyttebær (Vaccinium vitisidaea), blåbær (Vaccinium myrtillus), multer (Rubus chamaemorus), groblad (Plantago major), tunbalderbrå (Lepidotheca), roseblader (Rosa), kløverblomster (Trifolium), fuglevikke (Vicia cracca), svart trompetsopp (Craterellus cornucopioides) og traktkantarell (Craterellus tubaeformis), er bare noen eksempler på det Silje finner. Dette blir til råsaft, ganache, konfektfyll og krydder for smakstilsetning. For å få frem de vakre fargene som pryder praliner og andre godbiter, bruker hun tørkede, pulveriserte blomster og planter. Ikke alle råvarer kan plukkes eller lages i godterifabrikken, som for eksempel gurkemeie og blågrønnalgen spirulina (Arthrospira platensis). Dette må hun kjøpe. Sjokolade og sukker må også handles, men Siljes krav er at produktene må være økologisk framstilt.
Tidkrevende arbeid og unike produkter
Godteriet fra Bøler sukkerkokeri er tidkrevende å lage og hvert eneste produkt er unikt. Her prater vi ikke om hyllevarer, for godteriet tilbys bare hos enkelte utsalgssteder og på markeder Silje besøker. For å nå ut til flere, har hun opprettet en nettbutikk der det tilbys godteri med smaker i sesong. Der får man blant annet kjøpt sjokoladeplater, praliner, skumgodteri, karameller og energibarer med kreative navn, som «Bølerbar », «Grusvei», «Opp i trærne» og forundringspakken «Knus og kræsj». Invitasjon til godteriverksted finner man også i nettbutikken www.bolersukkerkokeri. no. Siden produktene ikke inneholder tilsetningsstoffer er holdbarheten ca. tre uker, eller mye lenger dersom det fryses.
Fra verkstedet får vi med oss 42 egenproduserte praliner og en kveld som aldri går i glemmeboka.
Bare litt til! Konservering av sopp
Du kjenner deg sikkert igjen – sankelysten slår til, og du må bare plukke. Bare litt til, og litt til.. og til slutt har du sanket mye mer enn du klarer å spise selv. Den enkleste måten å få brukt opp soppen, er selvsagt å gi det bort. Du kan ta med deg overskuddet på jobben sammen med noen tips om hvordan den kan brukes, eller du kan stikke innom naboen å tilby nyplukket og trygg sopp, kontrollert av deg selv. Men, før du blir helt sopp-julenisse kan det kanskje være kjekt å få noen tips om hvordan den kan brukes? Du kan nemlig nyte den langt ut over vinteren, og i tillegg egner den seg utmerket som gaver.
Det er mange flotte måter å konservere sopp på:
Frysing
Sylting
Sylting i olje
Chutney
Salting
Hermetisering
Fermentering
Soppsoya
Soppkraft
Mel
For å nevne noe. Men, hvordan gjør man det egentlig?
Frysing i egen lake
Skal du fryse sopp, er det vanligst å sammenkoke den. Ja, da, det heter egentlig å samkoke, jeg vet det. Men det er jo det samme som å varmebehandle den til den faller sammen, altså sammenkoke den. Da legger du soppen i en tørr panne eller kjele og varmer opp til soppen slipper væske. Du kan gjerne tilsette et par, tre spiseskjeer vann, sånn at prosessen kommer godt i gang. Ha soppen sammen med væsken i passende porsjonsposer eller bokser. Prøv å få med så lite luft som mulig. Kjøl ned posen eller boksen og plasser i fryseren, og husk å notere innholdet på hver boks eller pose, for selv om du tror du kommer til å huske det, så gjør du sannsynligvis ikke det. Vanligvis er sopp som er fryst i egen lake holdbart et års tid, men noen arter, for eksempel kantarell kan bli bitre i smaken av å oppbevares for lenge. Sopp som er fryst i egen lake bør tines før steking.
Fryse stekt sopp
Du kan også steke soppen før du fryser den, men da er det verdt å merke seg at den bare er god noen få måneder, for fettet kan lett harskne
Råfrysing
Jeg har begynt å få sansen for råfryst sopp. Små, fine steinsopper er ypperlige å råfryse, både hele og oppskåret. Også her er det lurt å få minst mulig luft med. Selv pleier jeg å vakuumere dem før jeg fryser dem.
Tørking
Tørking er en veldig enkel og grei konserveringsmåte. Før tørking må soppen renses og deles i passende biter. ½ cm tykke skiver er vanlig, men selv skjærer jeg dem enda litt tynnere.
Hvis du bruker sopptørker, legger du soppen utover i ett lag – de må ikke ligge oppå hverandre. Temperaturen bør ikke overstige 40 grader, og det er viktig at soppen blir knusk tørr før den overføres i glass eller tett boks, ellers kan den mugne.
Har du ikke sopptørker, kan du prøve deg med stekeovn. Da må du bruke varmluft, og helst ikke over 40-50 grader. I tillegg må du la ovnsdøren stå på gløtt, ellers får du en hard og svart sopp som nesten er klin umulig å bløte opp senere.
En kulere måte å tørke sopp på, er å bruke et tørkestativ eller lignende. Legg et laken eller en tynn gardin over, og fordel soppen på denne. Stativet setter du så på et litt luftig sted, eller du kan sette en vifteovn som blåser under. Plasser den et stykke unna gardinen, så du unngår brann.
Soppmel
Kjør tørket sopp i foodprosessor eller stavmikser, og du får et deilig og konsentrert soppkrydder eller soppmel. Bland det med salt, så har du soppsalt.
Sylting
Sopp kan også syltes. Det finnes mange ulike oppskrifter, fra de enkle med bare sopp, til oppskrifter der sopp er en av mange andre ingredienser. Her er det bare å prøve seg frem med krydder og andre grønnsaker etter egen fantasi og smak. Jeg varierer ofte oppskriften, litt avhengig av om jeg ønsker litt mild sødme eller ikke. Til vilt og på leverposteien synes jeg det er det godt med litt sødme. Da bruker jeg en lake med en del eddik, to deler sukker og tre deler vann. Men om jeg skal ha en litt syrligere versjon, velger jeg like deler eddik, vann og sukker og eventuelt enda mindre sukker.
Til et glass syltet sopp trenger du trolig dobbelt så mange liter sopp som glassets volum, siden soppen synker sammen når den blir varmebehandlet. Kok opp omtrent like mye lake som glassene du skal sylte i rommer.
1 del eddik (eplecider eller hvitvinseddik)
2 deler sukker
3 deler vann
1 knivspiss med salt per glass
sopp
4-5 pepperkorn per glass (kan sløyfes)
1 laurbærblad per glass (kan sløyfes)
Evt. andre krydderier etter ønske
Start med å sterilisere glass og lokk. Du kan enten ha dem i stekeovn på 100 grader i minst 10 minutter, eller begge i en kjele. Bruk små, faste sopper. Rens soppen. Ha eddik, sukker, salt og vann oppi en kjele og kok opp. Når laken koker tilsetter du soppen. La laken koke opp igjen. Nå synker soppen litt sammen. Ha krydderet og soppen oppi glassene – ta oppi så mye sopp du får plass til, og fyll opp med lake til det så vidt ikke renner over. Sett på lokk og skru til. La glasset stå rolig i noen minutter. Sjekk at lokket er skrudd godt fast, snu glasset på hodet og la det kjøle seg ned. Tørk godt av glasset. Oppbevares i kjøleskap. Holdbart minst et år.
Fermentering
(Oppskriften er fra www.plukkogbruk.no)
Fermentering vil si syrning eller melkesyregjæring, og er en svært utbredt konserveringsmetode i verden. Det finnes ulike måter å fermentere på. Fåresopp, sjampinjonger og små, faste steinsopp er arter som egner seg godt til fermentering. De får en litt syrlig og salt smak. Risker synes jeg derimot ikke får så god smak med denne metoden.
Saltlake
40 g salt
1 liter vann
1/2–1 kg renset sopp
En neve (25-50 g) finsnittet kål for å få
med gunstige bakterier til å sette i gang
prosessen
1–2 kålblader (kun dersom du fermenterer
i glass)
1 laurbærblad og evt. andre krydder etter
ønske
Start med å forvelle soppen noen minutter.
Sil av vannet og bruk dette til å koke saltlake
med. Du trenger minst like mye lake som du
har råvare (i vekt). Avkjøl soppen og laken
til romtemperatur. Det er viktig at sopp og
lake er avkjølt for å sette i gang fermenteringsprosessen.
Ha en neve med finsnittet kål i en stor vakuumpose. Kålen inneholder gode bakterier, så denne vil bidra til at fermenteringsprosessen starter. Ha oppi soppen og krydderet. Posen bør ikke bli for full, så bruk gjerne flere poser. Vei posen med soppen og tilsett minst like mye lake. Vakuumer posen. Det er viktig at posen tømmes helt for luft. Sett posen til fermentering i romtemperatur. Etter noen dager kan du se antydning til små bobler i laken, og den blakker seg ofte litt også. Dette er et tegn på at fermenteringsprosessen er i gang. Det kan også skje at posen blåser seg opp. Dersom du bruker poser med ventil på, (til håndpumpe), vil ventilen slippe ut så du unngår overtrykk. Hvis du selv har forseglet posen, kan du slippe ut litt gass og vakuumere på nytt. La det fermentere i romtemperatur i fire-fem dager. Smak. Er det passe surt, kan du enten helle over på et tett glass, eller vakuumere på nytt og sette posen til oppbevaring i kjøleskap. Hvis du ikke synes det er syrlig nok, lar du blandingen stå noen dager til.
Hvis du fermenterer i glass, kan du legge litt finsnittet kål i bunnen av glasset. Ha oppi krydderet og den forvellede, avkjølte soppen og fyll på lake til den dekker soppen helt. Legg et kålblad i glasset, og bruk det til å holde strutsevingene under laken.
NB: Også kålbladet må ligge godt under laken. Legg en liten plastpose med vann oppå, slik at kålbladet holdes nedi laken, og ikke noe luft slipper til i laken. Legg et lokk forsiktig på glasset, men ikke skru det til. Sett glasset til fermentering i romtemperatur. Det kan renne over, så plasser glasset på en tallerken. La det fermentere i romtemperatur i fire-fem dager. Smak. Er det passe surt skrur du på et vanlig, tett lokk og setter glasset i kjøleskap. Hvis ikke, lar du det stå noen dager til. Mine glass og poser stod i fem dager før jeg satte dem kaldt.
Salting
En enkel måte å konservere sopp på, er å salte den. Salting er en fin måte å konservere sopper som kan ha litt ettersmak, da denne blir redusert ved salting. Soppen bør kokes først.
Bruker du sopp som har mye bitter ettersmak, kan du gjerne gjenta kokingen to-tre ganger. Ha den kokte soppen over i et dørslag, og sil av kokevannet. Vei soppen. Til hver kilo kokt sopp trenger du minst 150 gram (gjerne grovt) salt. Legg sopp og salt lagvis i glass, og avslutt med salt. Skru på lokket. Saltet trekker fort ut væske av soppen, så den blir etter hvert liggende i en lake. Saltet sopp er holdbart i minst et år.
Saltet sopp må vannes ut før bruk. Bruk rikelig med kaldt vann, og skift gjerne vann ofte, for da går utvanningen fortere. Smak på soppen. Når du synes den er passe salt, er den ferdig utvannet. Den bør da smake omtrent som spekeskinke.
Confitering
Confit forbinder kanskje de fleste med confiterte andelår, men visste du at du fint kan confitere sopp også? Det blir faktisk veldig godt.
For å sikre både god smak og holdbarhet,
tilsettes eddik og salt. Bruk en desiliter
eddik (hvitvin eller eplecidereddik går fint)
og 10-15 gram salt per kilo ferdig renset
sopp. Og så trenger du olje. En god men
ikke for dominerende olivenolje, eller en
helt smaksnøytral olje går fint. Bruker du vakuumpose,
holder det med 2–3 desiliter, men
bruker du glass, må oljen fylle hele glasset
før du skrur på lokket. Ha alle ingrediensene
i vakuumpose, vakuumer og kok posen i
vannbad på 95–99 grader i en time. Bruker
du glass, må glasset hermetiseres i ovn på
100 grader i to timer. Confitert sopp kan
brukes kald som tilbehør eller pynt. Den kan
også stekes. Laken kan brukes som kraft i
sauser og supper, eller som dressing i salat.
Håper denne artikkelen inspirerte deg og
ga deg noen gode idéer til hvordan du best
mulig kan ivareta soppen du sanker, enten
som gave til andre eller til glede for deg selv
og besøkende utover hele vinteren – helt
til neste sankesesong er i gang igjen. Så
gjenstår det bare å ønske deg lykke til med
konserveringen!
(Kilde: Sopp Plukk og Bruk og www.plukkogbruk.no)
Kok opp vann og sukker. Kutt opp kantarellen i små biter, og la soppen koke med i ca. 30 minutter. Plukk opp kantarellbitene med en hullsleiv, og legg dem på et bakepapir. Tørk soppen i sopptørker eller i stekeovnen ved ca. 50 °C med døra på gløtt til den er knusktørr. Spar på resten av sukkerlaken. Når soppen er tørket, har du knasende søtt kantarellknask som passer i desserter, bakst og som dryss. Legg knasket på tette glass.
Tips:
Sil sukkerlaken i et klede for å fjerne smårusk, og kok den ytterligere inn. Fyll på glass og sett kjølig. Deilig sirup med kantarellsmak som er godt på vaniljeis eller gresk yoghurt og nøtter. Overraskende godt, faktisk!
Gjør klar en form på ca. A5 (halvt A4-ark).
Kle formen med bakepapir. Ha topping og smakstilsetning klart – flaksalt og kantarellknask.
Bland alle ingrediensene til karamell i en tykkbunnet kasserolle og varm forsiktig opp under konstant omrøring. (Konstant betyr hele tiden rundt og rundt på hele bunnen av kasserollen.) Gjør du ikke det, vil det brenne seg i bunnen, og du får se brune biter i massen – og etter hvert mange brune biter! Noen få er innafor, men da må du røre godt om og sette temperaturen ytterligere ned. Får du mye brent, vil det sette brent smak på karamellene, og det vil du ikke ha! Det blir mye røring, men det er viktigst på starten av koketiden, og det hele er over på 10–12 minutter. Ta tiden og følg med på farge og konsistens. Fargen blir etter hvert mørkere, fra kremfarget til lys brun, og karamellen tykner litt. Hell karamellen over i formen. Pass på – dette er varmt! La formen summe seg i noen minutter og dryss på topping. Du kan røre den inn hvis du vil, men jeg bare dyttet litt forsiktig ned på toppen. Det er ingen fasit her på mengden topping og fyll, og du kan etterfylle og klemme forsiktig ned. Karamellene er ganske myke, det er lurt å la dem stå i kjøleskap noen timer før du kutter dem opp.
Sopp er noe de fleste forbinder med skogen, men visste du at sopp finnes omtrent overalt – inkludert i havet?
Mange av de gode matsoppene er
mykorrhizasopper, som vokser sammen med røttene til trær og
samarbeider med dem for å skaffe vann og næring. Da er det
jo ikke så rart at det er mye sopp i skogen der de finner mange
trær å leve sammen med. Men ikke alle sopper trenger en
partner, det holder nemlig med et eller to trær på gressplenen.
Faktisk er gressplener i hagen, i parker, på kirkegårder og
andre grønne områder i by og bygd et flott sted for sopp! Ofte
får de også stå i fred for travle mennesker som haster forbi uten
å se dem. De tenker kanskje ikke på at det kan vokse skikkelig
spennende sopp rett utenfor husdøren – men det kan altså det!
Det som er så fint med plensoppene er at de nettopp vokser
der vi ofte går forbi eller leker hver dag. Om familien sammen
lærer seg noen av de vanlige artene kan man være på utkikk
og oppdage disse skattene på vei til og fra barnehagen eller
skolen.
SKRUBB
Skrubber er en gruppe av flere store rørsopper med hvitt og grålig kjøtt og rørlag, med små, svarte skjell på stilken som kan se ut som skjeggstubber. Disse lever sammen med trær, og kan ofte finnes rundt bjørketrær på plenen. Skrubber er lette å bli kjent med, og er en fin sopp å starte med å lære seg.
MATBLEKKSOPP
En annen fin plensopp er matblekksopp. Den klarer seg fint på egenhånd, og er ganske vanlig i hele landet. De er lette å få øye på med sine lange, hvite hatter som fliser seg opp. Om du kjenner til Mummitrollet kan de minne om hårete Hattifnatter på tur gjennom gresset. Med en gang de kommer opp er de nesten helt eggerunde, men jo eldre de blir, jo mer strekker de seg til den nederste kanten blir mørkere og mørkere. Til slutt løser den seg opp og blir til svart blekk som drypper ned på gresset rundt, og slik sprer den faktisk sporene sine.
Matblekksopp kan likne litt på grå blekksopp, men som navnet tilsier er den altså grå, og hatten er glatt og mer klokkeformet. Dessuten er ikke grå blekksopp en matsopp.
Noen sopper lager hekseringer, eller alveringer. Soppen, eller mycelet under bakken vokser og spiser seg gjennom næringen under bakken utover i en ring. Soppen bruker alt vannet og næringen i bakken, og etterlater seg en brun ring. I gamledager trodde man disse ringene ble laget av dansende alver eller underjordiske vesener, og det var på en måte rett – soppen er jo et underjordisk vesen.
Mange voksne liker dårlig å ha sopp i hagen sin. De synes det ser rotete ut, og spesielt matblekksoppen blir stygg og slimete, og kan lage flekker om du tråkker på den. Tenk å bruke masse tid på å få soppen bort fra plenen, når man faktisk heller kan lage sitt eget blekk istedenfor!
BLEKK AV MATBLEKKSOPP
Om soppen allerede har blitt gammel og begynt å bli til blekk, kan den fortsatt brukes til nettopp det; blekk. Slik gjør du det:
- Samle hatter av matblekksopp som begynner å bli svart i kantene i et syltetøyglass eller lignende.
- La glasset stå med lokk på innendørs en dag eller to til hattene har løst seg opp.
- Sil væsken slik at du får ut sopprestene.
- Om du synes blekket gir for lite farge kan du la det stå i ro noen timer og så helle av den øverste væsken. Sporene, som gir fargen, er tyngre enn vann og synker slik at det blir mer konsentrert i bunnen av glasset. Ferdig blekk oppbevares i et tett glass i kjøleskapet.
- Nå kan du finne fram en pensel og lage de vakreste kunstverk!
PS. Grå blekksopp egner seg dessverre heller ikke til dette. Blekket blir mye tynnere og gir lite eller ingen farge.
SOPP-BINGO/TRIPP-TRAPP-SOPPSKO
Denne gangen har vi mange ting vi ønsker å tipse dere om; en spennende låt vi fikk tips om, digital soppkontroll og digitalt medlemsblad, samt noen av de flotte sankebøkene og plakatene vi har i vår butikk. Disse er også fine gaver – enten til deg selv, eller til noen du er glad i.
Vår egen app
Digital soppkontroll
Appen er bemannet av soppsakkyndige som via innsendte bilder kan artsbestemme en forhåndsbestemt liste med matsopper og giftige sopper. I år er Digital soppkontroll åpen helt til midten av november. Den er åpen hver dag, men åpningstidene varierer avhengig av om det er høy- eller lavsesong. Appen er gratis og kan lastes ned fra Google Play eller Apple Store. Den finnes også som webapp-løsning på app.soppkontroll.no. Last den ned, og ha med din egen soppkontrollør i lommen på tur.
Låta «Ugress» skrevet av Emilie Lidsheim
Det er stas når artister velger å lage kunst om naturen, og ekstra stas når de fokuserer på det vi i Sopp og nyttevekster er opptatt av, nemlig nyttevekster – som inkluderer det mange omtaler som ugress. I låta Ugress laget av Emilie Lidsheim kan vi høre hennes versjon. Emilie er brennende opptatt av hvordan vi kan bruke musikk, kunst og kultur i formidling av klimakamp, naturmangfoldet og nyttevekster generelt, og hvordan vi på tvers av flere yrkesfelt kanforene oss for å øke bevissthetenom naturen, bærekraft og sanking! Låta kan du høre her:
Spar papir, abonner digitalt, og få tilgang til bladet først av alle!
Dette har vært en godt skjult hemmelighet som vi håper flere kan få opp øynene for: Du kan nemlig nå abonnere på en digital utgave av Sopp og nyttevekster, og dermed få tilgang til innholdet samtidig som trykkeriet. Send en epost til post@soppognyttevekster og si det som det er: «Jeg ønsker å bli digital abonnent!». Som medlem har du også tilgang til alle tidligere utgaver digitalt på soppognyttevekster.no/medlemsbladet. Det gamle tidsskriftet Blekksoppen finner du også på soppognyttevekster.no/ blekksoppen.
Hermod Karlsens illustrerte sopp-plansjer
Vi tør påstå at de er utrolig nyttige og fine å
ha på veggen nå i soppsesongen, for å terpe
litt ekstra på hvilke ulike sopper som finnes
i Norge; både matsopper og giftige sopper.
Øver du til å bli soppsakkyndig kan de jo
dessuten være helt supre å ha på veggen
året rundt for å snike inn litt øving hver dag.
Det er virkelig noen nydelige illustrasjoner
som viser godt enkle kjennetegn på de ulike
soppene.
Disse kan du kjøpe i vår butikk
https://soppognyttevekster.no/produkter/
Laminerte sopp- og bærbøker!
Skikkelig praktiske bøker å ha med seg på tur – nette, lette, laminerte. Mine har blitt utsatt for uendelig mye jord, regn og rusk, men de er lette å vaske av. Så synes vi innholdet er supert, kanskje særlig for nybegynnere, men også for oss som trenger et lite sikkerhetsnett i baklomma når vi blir i tvil. Disse er perfekte for sopp- og bærsesongen! Disse kan du kjøpe i vår butikk: https://soppognyttevekster.no/produkter/
NSNF er medlem av Norsk Friluftsliv, SABIMA, Frivillighet Norge, Studieforbundet natur
og miljø, Virke, International Mycological Association og The European Confederation of
Mediterranean Mycology (C.E.M.M.)
Det er flere gratis nettforedrag, samt mange soppkontroller rundt om i landet. Se mer på kalenderen vår:
https://soppognyttevekster.no/kalender/
MEDLEMSFORENINGENE LANDET RUNDT
Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening
austagder.soppognyttevekster.no
Elisabeth Lund, elisabeth1010@gmail.com,
920 27 700
Bergen sopp- og nyttevekstforening
bergen.soppognyttevekster.no
Lise B. Møllevik, bergensnf@gmail.com,
995 72 082
Buskerud sopp- og nyttevekstforening
buskerud.soppognyttevekster.no
Gro Gevelt, buskerudsnf@gmail.com,
909 18 008
Eiker soppforening
eiker.soppognyttevekster.no
Roy Holmvik, post@roysmurerservice.no,
476 11 298
Elverum sopp- og nyttevekstforening
elverum.soppognyttevekster.no
Gry Handberg, hanroer@online.no,
977 23 987
Follo sopp- og nyttevekstforening
follo.soppognyttevekster.no
Gunn Helen Vistad, follosopp@gmail.com,
911 45 975
Fredrikstad soppforening
fredrikstad.soppognyttevekster.no
Tor-Øystein Gulliksen, toroyste@online.no,
981 37 237
Gjøvik-Toten sopp- og nyttevekstforening
gjovik-toten.soppognyttevekster.no
Rune Gravdahl, rgravdah@gmail.com,
901 01 338
Grenland soppforening
grenland.soppognyttevekster.no
Arnfinn Ekmann, arnf-ekm@online.no,
959 30 661
Halden soppforening
halden.soppognyttevekster.no
Ninni Christiansen, ninnicc@hotmail.com, 482 86 519
Haugaland sopp- og nyttevekstforening
haugaland.soppognyttevekster.no
Jostein Jektnes, haugaland@soppognyttevekster.no,
971 91 021
Helgeland sopp- og nyttevekstforening
helgeland.soppognyttevekster.no
Jonny Løe, jo-loee@online.no,
904 76 264
Hexeringen soppforening
hexeringen.soppognyttevekster.no
Karen Inger Sletten, ki.sletten@gmail.com,
977 63 739
Indre Østfold sopp- og nyttevekstforening
indre-ostfold.soppognyttevekster.no
Guli Darisiro, gulzardiri@gmail.com,
968 46 343
Innherred sopp- og nyttevekstforening
innherred.soppognyttevekster.no
Eli Margrete Skjerve, innsnf@gmail.com,
924 02 463
Jærsoppen
jaersoppen.soppognyttevekster.no
Kari Blikra, jaersoppen@gmail.com,
454 11 730
Kongsvinger soppforening
kongsvinger.soppognyttevekster.no
Gunn Anita Nerli, gunnanin@online.no,
913 08 374
Larvik soppforening
larvik.soppognyttevekster.no
Åge Holst, age.holst@gmail.com
, 913 44 385
Lillehammer sopp- og nyttevekstforening
lillehammer.soppognyttevekster.no
Siri L. Hovland, post@lson.no, 920 67 000
Midt-Telemark sopp og nyttevekstforening
midt-telemark.soppognyttevekster.no
Solfrid Trydal, s_trydal@hotmail.com,
950 21 037
Miraculix, Sør-Varanger sopp- og nyttevekstforening
miraculix.soppognyttevekster.no
Line Moe, miraculix@mail.com,
924 33 421
Moss sopp- og nyttevekstforening
moss.soppognyttevekster.no
Irene Simonsen, iresim@online.no,
940 14 305
Notodden sopp- og nyttevekstforening
notodden.soppognyttevekster.no
Henrik Lorentzen Gulbrandsen, henrikgul@me.com,
980 14 826
Nyttevekstforeninga, Ålesund
alesund.soppognyttevekster.no Wenche Eli Johansen, wej@live.no, 906 49 488
Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening
oosn.soppognyttevekster.no
Roger Andersen, leder@oosn.no, 934 48 167
Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening
porsanger.soppognyttevekster.no Ingrid Golten, golteni@hotmail.com, 909 91 614
Rana sopp- og nyttevekstforening
rana.soppognyttevekster.no
Linda Bekknes, bekknes@gmail.com, 971 99 304
Ringerike soppforening
ringerike.soppognyttevekster.no
Laila Reinsnos, lreinsnos@hotmail.com, 454 35 710
Risken sopp- og nyttevekstforening
risken.soppognyttevekster.no
Anne Marie Hareide, post@risken.no, 905 62 182
Romerike sopp- og nyttevekstforening
romerikesopp.net
Sissel Vågane, post@romerikesopp.net, 954 96 186
Salten naturlag
salten.soppognyttevekster.no
Tone Bentzen, post@salten-naturlag.com, 930 14 256
Steinkjer sopp- og nyttevekstforening
steinsoppen.soppognyttevekster.no
Ulla-Britt Bøe, ulla.britt.boe@gmail.com, 997 97 681
Sunnfjord sopp- og nyttevekstforening
sunnfjord.soppognyttevekster.no
Harald Eriksen, harald.eriksen.aarberg@gmail.com,
951 54 314
Sydspissen sopp- og nyttevekstforening
sydspissen.soppognyttevekster.no
Hanne Heldal, snf.sydspissen@gmail.com, 452 97 629
Tromsø sopp- og nyttevekstforening
tromso.soppognyttevekster.no
Eva Espeland, evespeland@hotmail.com, 952 82 421
Trondheim sopp- og nyttevekstforening
trondheim.soppognyttevekster.no
Kirsti Anne Mandal, post@tsnf.no, 916 63 695
Tønsberg sopp- og nyttevekstforening
tonsberg.soppognyttevekster.no
Per Marstad, pmarstad@broadpark.no, 911 83 929
Valdres sopp- og nyttevekstforening
valdres.soppognyttevekster.no
Mariska Kroeze, naturligsunt@outlook.com, 480 98 253
Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening
blomkalsoppen.soppognyttevekster.no
Benthe Skrøvje, bskrovje@gmail.com, 996 95 642
Oppdatert per 1. august 2023. For mer informasjon, se soppognyttevekster.no/om-nsnf/medlemsforeningene/
