Foreløpig vet vi lite om hvordan verden ser ut til høsten, men vi planlegger som normalt. Dersom det fortsetter å være grenser for hvor store arrangement vi kan ha, kommer vi til å tilpasse oss til det. Vi kommer til å fortsette med digitale arrangementer så lenge vi ikke kan møtes ansikt til ansikt.. Det er i hvert fall sikkert.
Ikke til å f(nyse) av
Dette er en plante i malurtslekta, en stor og variert slekt i kurvplantefamilien. Den er flerårig og kan bli opptil to meter høy. Stengelen er rødbrun med dunhår. Bladene er sterkt finnet, mørkegrønne på oversiden og sølvgrå på undersiden, som også er dekket av dun. De små gulgrønne til rødbrune blomstene sitter opprett i små kurver. Arten finnes i åker, på eng og i forstyrret mark, slik som grøftekanter.
Det sier litt om ryktet til denne planten at når en søker på burot på nett er det første treffet en får opp fra Norges Astma- og Allergiforbund. Planten forårsaker virkelig mye besvær for mange over hele landet i blomstringssesongen, sent på sommeren og tidlig høst. Det er proteiner i pollenet fra planten som utløser allergiske reaksjoner hos enkelte.
I Asia nyter planten en litt annen anseelse. I Japan og Korea er bruken av planten i mat fortsatt utbredt og den brukes på mangfoldige måter, til alt fra å smaksette konfekt, kjeks, riskaker, pannekaker og grøt, til grønnsak i supper og wokretter. Det er lokale arter av malurtslekten som brukes. I Korea er det yomogi A. indica. I Kina brukes ai hao A. argyi. De to artene er smaksmessig like og det gjelder også vår hjemlige burot. Rundt sommersolverv avholdes dragebåtfestivalen i Kina. Da brukes burot i en type riskake, zongzi, som spises i sammenheng med festivalen.
Det er også tradisjon å henge opp den lokale malurtarten på dørene for å beskytte familien mot onde ånder som det etter folketroen skulle være særlig mange av rundt tiden for dragebåtfestivalen. Tilsvarende beskyttende egenskap var burota tenkt å inneha i Tyskland, der en skulle binde en krans av burot til å ha på hodet under dansen ved sankthansbålet. Det skulle beskytte mot sykdommer det kommende året. Det er mange rike historier om burot i ulike lands folketro. Urten var også brukt i trolldomsmedisinen.
Vi vet at planten også har blitt brukt til mat her i Skandinavia og på kontinentet. Burot inneholder bitterstoffer og eteriske oljer og har vært brukt som aromatisk krydder i fet mat som blodmat, innmat, pølser, gås, and, svin og fisk. Bitterstoffene skal gjøre den fete maten mer fordøyelig. I Sør-Sverige har burot blitt brukt som krydder til flesk. Blomstertoppene er fine som fyll i and og gås. Blomsterknoppene ble tørket før planten hadde blomstret og disse ble brukt som erstatning for pepper og ble derfor kalt fattigmannspepper. Deltakerne på nytteveksttreffet i 2017 fikk servert hummus som var toppet med en burotolje.
Ove Arbo Høeg skriver at røttene ble pløyd opp om våren og ble malt til mel som ble blandet inn i brøddeigen. I tillegg ble den nødfôr til kyrne ifølge boken Ville vekster til gagn og glede. Stilkene kan skrelles og spises rå eller brukes i en salat, blad og skudd kan kokes og brukes som grønnsak. Bladene kan brukes som krydder, men også til te.
Så til et helt annet kontinent. Pascal Baudar er en skribent og profesjonell sanker fra California. Han kaller seg en kulinarisk alkymist og tryller fram de mest fantastiske retter og drikker med ville nyttevekster. En av favoritturtene hans er burot.
Han holder mye på med det han kaller primitiv brygging, der ingrediensene er villgjær, sukker eller annen sukkerkilde, vann eller annen væske, og urter som smakssetting. Burot er spesielt nyttig til denne typen brygging fordi det er mye villgjær på planten. Han anbefaler burot i stedet for humle i ølbrygging, noe vi kjenner til er blitt gjort både her i landet og andre steder. Dette var kanskje den vanligste bruken av planten. Hadde man ikke tilgang til humle, kunne burotblad bli brukt til å sette smak på ølet og gjøre det mer holdbart. Pascal Baudar bruker den lokale arten California mugwort A. douglasiana, men alle de spiselige artene i malurtslekten har den bittersmaken vi er ute etter.
Han foreslår også å tilsette burot i en tradisjonell syltetøyoppskrift, der man tilsetter tørket urt før man koker syltetøyet. Nøkkelen er sukker, for å balansere bitterheten. Med det i tankene kan en jo også tenke seg at burot også kan piffe opp vaniljeisen eller en søt saus.
Av annen bruk enn til mat kan en nevne at blader av burot ble brukt til å pakke inn mat for at det skulle holde seg bedre og holde innsekter unna. Evnen til å avskrekke insekter har også blitt benyttet for å beskytte tekstiler. Sammen med andre urter som reinfann, pors og ryllik ble burot fra gammelt av brukt til å holde møll unna ull. Tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøskadelige kjemikalier. Da kan en kanskje vurdere denne gamle metoden for å beskytte ulla. Det er i hvert fall enkelt å putte tørkede urter i små poser og legge i skapet. Duften av burot blir også benyttet i parfymer og såper.
Burot har også lang tradisjon som medisinsk urt. Urten blir nevnt av Dioskorides, Hildegard av Bingen, Henrik Harpestreng og Nicholas Culpeper, blant andre. Den er også brukt i tradisjonell asiatisk urtemedisin. Planten er rik på vitamin C, den inneholder 70mg per 100 gram frisk plante. Den inneholder også kalsium og umettet fett. Planten inneholder små mengder thujon, som er et stoff som er giftig i større mengder. Her gjelder regelen alt med måte. Urten kan fremkalle abort og gravide og små barn under fire år bør ikke spise planten.
Kang Lis kinesiske riskaker med burot
Du trenger:
- 1500 g burotblad
- 700 g rismel
- 300 g glutinøs rismel
- 500 g sukker
Du kan øke sukkermengden til 700 g dersom du vil at kakene skal være søtere.
Dersom du ikke får tak i glutinøs rismel, eller rismel, kan du bytte ut en eller begge disse ingrediensene med siktet hvetemel.
Slik gjør du:
Kok opp vann og la buroten forvelle i det kokende vannet i omtrent 2 minutter. Ta opp planten og skyll den godt i kaldt vann.
Kjør planten i kjøkkenmaskin til en grønn mos og bruk en kjøkkenhåndduk eller annet klede til å vri saften ut av planten. Det er plantematerialet en skal bruke, ikke saften. Stek plantemassen i 25 min i stekepanne uten olje, før du har i litt rapsolje og steker massen videre noen minutter.
Deretter blander du bladmassen med melet og sukkeret i en kjøkkenmaskin. Form små boller som du trykker flate. Ha gjerne litt rapsolje på hendene når du former bollene, så fester de seg ikke i huden din.
Kakene kan dampes eller stekes. Damp kakene i 30 minutter, i dampkjele.
Dersom du velger å steke dem, bruker du høy temperatur og
3 eller 4 ss rapsolje. Stek begge sider til de blir brune. Deretter
har du i 130til 135 gram kaldt vann, legger på lokk og lar dem
ligge til vannet er fordampet
Kang Li er aktiv på Facebook-gruppe Vill vekst – mat frå
naturen.
Burotsuppe
Du trenger:
- 1 medium løk
- 2 ss olivenolje
- 1 liter grønnsakkraft eller kyllingkraft
- 1-2 poteter
- 1 liter unge burotblader
- 2 dl melk
Slik gjør du:
Skyll burotbaldene, kjør dem i en salatslynge og grovhakk. Kutt løken i store terninger. Skrell poteten(e) og kutt i store terninger.
Hell olivenoljen i kjelen og ha oppi løken. La det surre i gryten til løken har blitt blank og myk. Hell over kraften, potetene og halvparten av buroten. La kjelen koke opp og deretter stå og trekke til potetene har blitt myke.
Ha oppi resten av burotbladene og melken. La det stå og trekke i ti minutter. Bruk en stavmikser eller en blender til suppen er kremet og glatt.
Smak til med salt og pepper. Server med godt brød.
Burotolje
Olje er en fin måte å bevare smaken av vår og sommer til bruk resten av året. De kan brukes i dressinger, som majonesbase, pensle over kjøtt, fisk og grønnsaker før du baker eller griller dem, eller som smakfull dekor på tallerkenen. Denne basisoppskriften kan du også bruke på andre grønne vekster.
Du trenger:
- 200 g smaksnøytral olje, slik som solsikkeolje eller rapsolje
- 200 g burotblader
Slik gjør du:
Vask burotbladene og kjør dem i en salatslynge og ha oppi blenderen eller matmøllen. Kjør bladene til de er finhakket.
Varm opp oljen til 70 grader og hell over burotbladene. Kjør massen til den er glatt og fin. Sil av oljen. Bruk en fin sikt eller et kaffefilter. Avkjøl oljen og oppbevar i kjøleskapet.
Det er også mulig å fryse oljen i små porsjoner for å sørge for at den varer hele vinteren.
Vokser på bøkestubber
Forresten, så veldig liten er den vel ikke. Hatten kan være 2-3 cm i diameter. Dessuten vokser den i knipper, slik at den er lett synlig der den står i mengder på bøkestubbene.
Vinterhette, eller Mycena tintinnabulum, som den heter på søndagene, er lett å kjenne allerede i felt. Riktignok er den brun og uanselig i fargen, men samtidig finnes det knapt noen andre hettesopper når den dukker opp, og den vokser, som nevnt, i tette grupper på løvtrestubber. Dessuten har den en tjukk, gelatinøs hatthud som gir den et fuktig, skinnende eller klebrig uttrykk.
I mange tilfeller må man bruke mikroskop for å bestemme hettesopper. Sporene, som mange tror er avgjørende, er ganske like hos de fleste hettesopper. Men på skiveeggen sitter noen små, sterile celler som varierer mye i form og størrelse fra art til art. Disse cellene kaller vi cheilocystidier, og de er vanligvis bare synlige i mikroskop.
Selv om vinterhette gjerne lar seg kjenne allerede i felt, kan mikroskopet være nyttig her også. Er du så heldig å være i besittelse av et mikroskop, vil du kunne se at skiveeggen hos vinterhetta er tett besatt med klubbeformede cheilocystidier som har uregelmessige, forholdsvis grove, fingeraktige utvekster. Hos denne arten er faktisk også sporene til hjelp. De er bittesmå, 4,5-6,5 x 2-3 μm, mye mindre enn hos de fleste andre artene i denne slekta. Da er det neppe mulig å forveksle den med noen andre hettesopper.
Svært sjelden i Norge
Vinterhetta dukker opp i bøkeskogen i Larvik hver eneste vinter, så fremt det kommer en mildværsperiode. Det ser ut til at den foretrekker gamle, morkne bøkestubber, men den kan også vokse på nedfalne bøkestammer. Pussig nok er den ikke funnet i noen av de andre bøkeskogene i Vestfold, og den er ikke registrert der det finnes bøk andre steder i landet heller. Bøkeskogen i Larvik er gammel og landets største.
Hvis man søker etter vinterhette på Artskart på Artsdatabanken, får man 26 treff. Det kan se ut som om vinterhette er utbredt over hele landet, både på Østlandet, Vestlandet og i Nord-Norge. Men det er få av disse registreringene som er dokumentert. Jeg har gjennomgått alle registreringene og mikroskopert beleggene i herbariet på Botanisk Museum i Oslo. Jeg har også mikroskopert to belegg fra herbariet i Tromsø.
Resultatet av undersøkelsene mine så langt er at på Østlandet er vinterhette bare dokumentert fra bøkeskogen i Larvik. Her forekommer den til gjengjeld i relativt stort antall og er funnet på 10-15 forskjellige stubber. Ingen av funnene fra Vestlandet kan dokumenteres. Beleggene i Oslo-herbariet som ikke var fra Larvik, var feilbestemt. Men de to beleggene fra Tromsø viste seg begge å være vinterhette. Det ene er også bekreftet med DNA. Ett belegg er fra Dividalen i Målselv i Troms, og det andre er fra Nordreisa i Troms. Begge vokste på bjørkestubber.
Vinterhette er altså bare registrert på tre lokaliteter i Norge og må anses som en svært sjelden art. Kanskje kan denne lille artikkelen anspore noen til å leite etter den også andre steder i landet?
Rødlistestatus
Vinterhette sies å være vanlig i deler av Danmark og er visst heller ikke så uvanlig i den sørlige delen av Sverige. I Finland er den rødlistet med kategorien sårbar (VU). I den norske rødlista har den kategorien nær truet (NT). I utgangspunktet burde størrelsen på vinterhettepopulasjonen i Norge tilsi at den skulle vært klassifisert som sårbar, men populasjonen i Sverige regnes som livskraftig (LC). Derfor antar rødlisteekspertkomiteen for sopp at den norske populasjonen kan bli supplert med sporer fra Sverige. Siden det foreløpig ser ut til at de eneste sikre funnene er i Troms og Larvik, spørs det likevel om ikke vinterhetta burde hatt kategorien VU her i Norge også, selv om den nok er forholdsvis godt beskyttet i bøkeskogen i Larvik, som er vedtatt som landskapsvernområde.
Forvekslingsmuligheter
Vinterhetta er den eneste hettesoppen som er i stand til å tolerere kalde vintertemperaturer over lengre perioder. Den er visst utstyrt med egen frostvæske som gjør at den holder stand selv om temperaturen kryper under null, og så friskner den til når det blir mildere igjen.
Arten kan imidlertid forekomme fra september og langt ut over våren, og både i begynnelsen og på slutten av vinterhettesesongen finnes også andre knippevoksende hettesopper på stubber. Selv om jeg innledningsvis antydet at vinterhetta knapt kan forveksles med andre hettesopper, viser det seg at det ikke alltid holder stikk. Flere belegg i herbariet på Naturhistorisk Museum i Oslo var feilbestemt. I tillegg er et antall udokumenterte registreringer på Artsobservasjoner høyst tvilsomme. Den kan visst forveksles med både eikehette, sølvhette og flekkskivehette, og kanskje rynkehette også.
Eikehette Mycena inclinata vokser i knipper på eikestubber, men kan også forekomme på bøk og andre trær. Den har gjerne en karakteristisk bølget eller tannet hattkant og en mer eller mindre rødbrun stilk. I tillegg lukter den gjerne av mel, mens vinterhetta ikke lukter noe særlig. Mikroskopisk er det lett å skille dem, blant annet ved at eikehetta har mye tynnere utvekster på cheilocystidiene og mye større sporer.
Sølvhette Mycena polygramma er lett å kjenne når den kan vise fram den sølvgrå stilken med tydelige langsgående furer. Men det er ikke bestandig sølvhetta ser sånn ut. Den kan være mer brun i fargen og kan helt sikkert forveksles med vinterhette. Den mangler imidlertid den gelatinøse hatthuden som er så karakteristisk for vinterhetta, og mikroskopisk er den ganske annerledes. Blant annet har også den mye større sporer.
Flekkskivehette Mycena maculata og rynkehette Mycena galericulata kan også vokse i knipper på løvtrestubber. Det gjelder det samme her. De mangler den gelatinøse hatthuden og er annerledes under mikroskopet.
Langt fra alle har tilgang til et mikroskop, og det er ikke så lett å bestemme hettesopper hvis man ikke har erfaring. Det er derfor viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis er vinterhette, alt man finner i knipper på stubber seinhøstes og på forvinteren. Registreringer bør derfor dokumenteres med bilder, mikroskopiske detaljer eller belegg. Det hadde vært interessant om vi kunne påvise at vinterhetta finnes også andre steder i det langstrakte landet vårt.
Vil du lære mer om hettesopper?
Sjekk ut mycena.no. Der finner du bestemmelsesnøkler, oversikt over slektens systematikk, liste over hettesopper som er funnet i Norge og detaljerte artsbeskrivelser med flotte artsbilder og bilder av mikroskopiske detaljer. Det er lett å lære seg nye arter med en sånn ressurs tilgjengelig! Nettsiden er laget av Arne Aronsen, en av Europas fremste eksperter på hettesopper.
Ramsløkvettreglene
- Plukk ramsløk greit på Vestlandet, Sør-Vestlandet og Sørlandet. Der er det rikelig av den.
- Plukker du på Østlandet, Nord-Vestlandet og i Trøndelag, la små bestander stå i fred, og vær forsiktig - ramsløk er ikke vanlig i øst, nordvest og nordover.
- Se etter at den ikke er fredet. Står det fredningsskilt er det forbudt å plukke ramsløk, som alle andre planter og trær i fredningsområdet. Sjekk uansett om området er fredet, hvor enn du har tenkt å plukke.
- Respekter innmark, og spesielt mark rundt hus. Noen kan ha plantet ramsløk der, den kan du ikke plukke. Spør alltid grunneier om lov om du vil plukke nært hus.
- La det alltid stå noen planter igjen, sjøl om du plukker i ei rik li med ramsløk på Vestlandet.
- Ikke dra opp plantene med løk og rot. Det er bladene som smaker.
- Er det andre som allerede plukker der, finn et annet sted. Da begrenses også beskatningen på området.
- Ikke plukk mer enn du trenger.
- Trå forsiktig, ramsløk vokser ofte i slitesvak skogbunn.
- Lær forskjellen på ramsløk og liljekonvall.
I vekselsvis sol og sludd, sno og snøkav, innimellom sterk vind og solglimt dro vi ut på skattejakt iført stillongs, støvler og allværsjakker. For våren var på vei tross alt.
I de lavereliggende strøkene hadde vintersnøen så vidt sluppet taket. Leirskråningene som vendte mot sør hadde fått den første solvarmen. Vi hadde lagt bak oss nesten en måned med massiv nedbør i form av snø, sludd og regn, i tillegg til koronaisolasjon. Det var dags med litt optimisme!
Det var tid for vårjakt på blåveis Hepatica nobilis, lerkespore Corydalis intermedia og kanskje den gjeveste juvelen av alle, skarlagen vårbeger Sarcoscypha austriaca. Den hadde jeg aldri funnet før, men jeg hadde lest at den vokste i oreskog.
I de bratte skråningene blant blåveis, i blandingsskog med mye or Alnus fant jeg mitt første skarlagen vårbeger. En rød vårjuvel som var sju centimeter på det lengste. Jeg følte meg vanvittig rik, og selv om jeg ikke fant så mange eksemplarer, hadde jeg fått skarlagen vårbegerfeber!
Skattejakt og skarlagen vårbegerbonanza
Et par dager etterpå dro jeg ut på ny jakt. Og denne gangen brukte jeg den lille erfaringen jeg tilegna meg ved første tur. Da merket jeg at det var flere små begre i anmarsj ved bekkefaret mellom to åkerfelt. Og langs bekkefar gror det ofte or.
På grunn av den sene våren her i Trøndelag dro jeg nærmere kystlinja. Jeg søkte derfor etter vassfar, elver eller bekker i kulturlandskapet. Samtidig speidet jeg etter or. Det kan være vanskelig å artsbestemme trær før knopper, blad og viktige kjennetegn kommer til syne seinere på våren og sommeren. Men oretrær avslører seg selv med de vakre brune små konglene. Er du usikker på om du har funnet ei or, så speid oppover i trekrona.
Jeg fant et lovende område ikke så langt unna Trondheim by. Leirskråningen ned mot elva jeg hadde sett meg ut var sleipe og bratte. Under trekronene lå det strødd med råtne kvister og løv. Da lyser det plutselig skarlagenrødt mot meg. På morkne kvister av or på en seng av leirjord og en madrass av grønn mose, delvis dekket av en dyne av sleipt brunt fjorårsløv, finner jeg dem. Det ser ut som skråningen er pyntet med røde edelsteiner, det er skarlagen vårbegerbonanza!
Jeg løfter forsiktig på kvisthaugene og finner lag på lag med juveler. Den fantastiske fargekombinasjonen med det varme sterkgrønne mosedekket og de kraftig skarlagenrøde soppbegrene er utrolig vakkert, og jeg får følelsen av å plukke rubiner.
Disse «edelsteinene» er ikke bare en nytelse for øyet, men også for ganen og magen. I tillegg er det en ny oppdagelse i soppkretser, en helt ny matsopp på normlista i år. Og det fantastiske med denne soppen, i tillegg til at den smaker godt, er at den beholder både form og farge ved tilberedning. En gave til både lidenskapelige amatører og profesjonelle gourmetkokker. Det var tid for eksperimentering og prekevering.
Prekevering; sylting, frysing, samkoking, tørking og kandisering
Det er ikke til å legge skjul på at det tar tid å rense skarlagen vårbeger. Derfor er det greit å ikke plukke korga for full de første gangene, og å plukke så reint som mulig. Jeg la begrene i vann og skrubbet forsiktig med en liten svamp. I tillegg brukte jeg en liten kniv til å skrape bort mose og inngrodd leire. Så lot jeg soppene ligge til avrenning, opp ned på ei rist.
Min åtti år gamle mor, som er en nestor på sanking og prekevering, syns det beste var å la soppene ligge over natta for deretter å børste av skiten på begrene med kost og kniv. Det er også mulig å bruke en liten tannbørste.
Skarlagen vårbeger har en fast konsistens som holder seg ved tilberedning. Den gir litt tyggemotstand, og har en god soppsmak med hint av jord. De første eksemplarene jeg fant stekte jeg rå med smør og salt i panna. Nydelig og vakkert!
Så syltet jeg noen eksemplarer i en lake inspirert av Trøndelag Sankeri og kokken på Troll Restaurant i Trondheim: En del sukker, en del eplesidereddik og en del vann. I stedet for persillestengler Petroselinum brukte jeg unge stilker av løpstikke Levisticum officinale som nettopp hadde dukket opp i hagen min på Bakklandet. Og i stedet for laurbærblad Laurus nobilis brukte jeg noen blad med tørka pors Myrica gale. Den kokvarme laken ble helt over soppen og krydderingrediensene.
Jeg har bestandig hatt sansen for å bruke våre egne kryddervekster som smakstilsetninger. Skvallerkål minner om persille og kan sikkert også brukes i stedet for persillestilker. Det er bare å prøve seg fram med egne innfall og smakspreferanser.
Så tørket jeg de største vårbegrene og de ble også utrolig vakre. Jeg har ikke prøvd dem i matlagingen enda, men gleder meg til å prøve. Du kan bruke sopptørker eller du kan tørke i ovnen på maksimum 50 grader med undervarme, varmluft og en liten glippe på ovnsdøra i fire til syv timer, avhengig av hvilken ovn du har. Jeg har også samkokt noen eksemplarer og frosset ned. I tillegg har jeg fryst ned noen av soppene uten å gjøre noe med dem. Det blir spennende å finne ut av hvilken prekeveringsmetode som er best egnet for disse.
En skarlagenslager
Jeg ville også prøve å kandisere noen. Alt måtte jo prøves når vi først hadde fått en ny matsopp. Jeg hadde rundt 150 gram vårbeger til overs som jeg kunne utforske denne tilberedelsesmetoden med. Jeg fikk et tips om en generell oppskrift på kandisering av sopp av Mai Løvaas, som har funnet oppskriften i en amerikansk soppbok.
Sukker og sopp ble lagt i ei tykkbunna gryte. Deretter helte jeg over vann slik at det dekka soppen og satte på kok. Det hele fikk koke ned til laken hadde en lønnesirupaktig konsistens. På slutten av prosessen skjedde det magiske. Den hudhvite yttersida av begeret forsvant, og hele soppen ble gjennomskinnelig skarlagenrød. Som gele! Og det var en helt fantastisk smak. Kandisering var en skarlagenslager!
Neste gang jeg kandiserte byttet jeg ut vannet med nytappet bjørkesevje. Jeg kan ikke si at jeg smakte så stor forskjell, men det ga produktet en ekstra eksklusivitet. Kandisert skarlagen vårbeger kan enten brukes bare som soppdrops eller det kan være tilbehør til for eksempel ost eller gravet kjøtt. Mulighetene er mange, og det er bare å prøve seg fram i årene som kommer.
Og for oss som bor nord for Dovre er det fremdeles mulig å finne skarlagen vårbeger i bunnen av oreskogene. Vi har fått en ny matsopp – lykke til med skattejakten!
Skarlagen vårbeger
Sarcoscypha austriaca
Fruktlegmet: 2-7 cm, skålformet; uten stilk; innvendig glatt; skarlagenrød; utvendig hvit til laksefarget med spiralformede hår. Forekomst: Vokser på gammel ved av løvtre, finnes i skyggefulle områder med næringsrik jord og overrisling, ofte sammen med or. Normlistestatus: Spiselig
Ved å kandisere sopp konserverer du de unike smakene og luktene av mange slags typer sopp, samtidig som du åpner opp for mange søte og kreative muligheter. Kandisering hjelper også med å gjøre en stor kurv med sopp om til en mindre pose sopp som får plass i fryseren og kan fryses over lengre tid.
Du kan kandisere mange typer sopp, som for eksempel kantareller som har en fruktig aprikoslignende lukt eller sjampinjonger som lukter mandel. Blå ridderhatt er morsomt, for den har så fin farge. De tykkstilkede korallsoppene er spennende på grunn av fasongen. Når du skal kandisere sopp er det aller best å ha fast sopp som holder formen ved koking.
Du kan også piffe opp soppen med ulike smaker når du kandiserer. Du kan tilsette smakstilsetninger som du tror vil passe til soppens smaker i sukkerlaken; krydder og urter, eller saft og skall av sitrusfrukt. Istedenfor vann kan du ha i fruktsaft, eller rom, whisky og tequila!
Du trenger:
- 1/2 kg sopp
- 300 g sukker
- Nok vann til å dekke soppen.
Slik gjør du:
Ha sopp og sukker i en tykkbunnet panne. Hell over nok vann til at det akkurat dekker soppen. Kok opp. Sett deretter varmen ned og la det småkoke uten lokk.
La det småkoke til væsken er såpass redusert at den har tyknet til lønnesirup-konsistens. Ta kjelen av plata og la soppen kjølne til romtemperatur. Nå kan du ta ut soppene og legge dem lagvis på matpapir i en boks og sette i kjøleskapet, eller i fryseren for langtidslagring.
Hvis du vil ha hardere konsistens, som «soppdrops», kan du koke sukkerlaken helt ned.
Alle har hørt om svamper, en gruppe av dyr som lever i havet. Sopp i sjøen - havsopp eller marine sopp – er det de færreste som kjenner til. Ordet ”havsopp” finnes bare fire ganger i bokhylla til Nasjonalbiblioteket. En av de fire er tidsskriftet Ottar fra 2012, hvor en versjon av denne artikkelen ble publisert første gang. De andre er skjønnlitterære bøker. Det er ikke så rart, for havsopp er neppe tidligere blitt undersøkt av nordmenn.
Noen arter var kjent fra Norge tidligere, men det skyldtes i hovedsak at forskere fra andre land har besøkt Norge og funnet havsopparter. I dag kjenner vi mange flere arter.
Inntil nylig hadde ingen her i landet arbeidet med å studere norske havsopp.
Hvorfor?
Ørsmå sopp
Havsopp er oftest under 0,5 millimeter i diameter. Det gjør dem vanskelig å finne i naturen. Oftest vokser de bortgjemt, for eksempel i sprekker på drivved eller innsunket i alger mellom cellene til vertsalgen. Kombinasjonen av beskjeden størrelse og skjulte voksesteder gjør at havsoppene er beskyttet mot bølger som ellers ville vasket dem bort. Det vokser ikke storsopper som kantareller i havet.
For å kunne artsbestemme havsopp må man samle inn marine substrater og undersøke dem i mikroskop. For det blotte øye ser havsopp oftest bare ut som svarte prikker. For den som er nysgjerrig, åpner mikroskopet en helt ny verden. Det finnes et stort mangfold av mikroorganismer!
Sopp produserer sporer for å formere seg. Sporer er godt tilpasset et marint miljø. Ved hjelp av forskjellige artsspesifikke vedheng flyter de lenge i vann og spres med bølger og havstrømmer over lange distanser. De minste sporene er bare cirka 0,005 millimeter lange.
For forskere er dette ikke smått nok. Ved hjelp av DNA-molekylære metoder, som benytter for eksempel enkelte gener eller hele soppgenomer, kan forskerne blant annet artsbestemme havsopp eller undersøke om de kan produsere nye, medisinske stoffer.
Ikke uten økologisk og økonomisk betydning
Den lange norske kystlinjen strekker seg forbi Skagerak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, i tillegg til å inkludere Ishavet utenfor Svalbard, og Atlanterhavet utenfor Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy. Kystlinjen er full av liv. Større dyr som fisk og hval, planter, plankton og smådyr på havbunnen er blitt undersøkt i lang tid. Det skyldes ikke minst at de har økonomisk betydning, direkte eller indirekte, kanskje særlig for fiskeindustrien. Det at havsopp ikke er blitt studert mer tidligere skyldes at ikke engang forskere har vært klar over at disse artene har økonomisk verdi og viktig økologisk betydning i havet.
Havsopp spiller forskjellige økologiske roller som nedbrytere av all slags dødt organisk materiale. De kan også være livsviktige symbionter for marine alger, planter og dyr. For eksempel bidrar noen av dem med kjemisk forsvar av vertene sine. De kan også tygge på menneskeskapt søppel som for eksempel plastikk som har havnet i havet. Andre er skadelige parasitter eller sykdomsfremkallende patogen hos marine organismer. Inntil nylig var det ukjent for de fleste at havsopp bidrar til resirkulering av næringsstoffer. De tar sin del av energistrømmene og regulerer populasjoner av andre marine organismer ved å snylte på organismer eller bli selv spist av andre. De er for eksempel parasitter som bidrar til å begrense kiselalgeblomstringer, samtidig som de produserer mikroskopiske og fettholdige sporer, som er god mat for dyreplankton i havet.
Havsoppene forekommer hyppig, og de er raske til å kolonisere nesten hvilket som helst substrat. Dette betyr at de også har en stor virkning på det menneskene driver med. De spiller antagelig en rolle i fiskehelse og regulering av fiskebestandene.
Det er kjent at fisk kan få soppsykdommer, men det foreligger overraskende få publiserte studier fra Norge. Til tross for at Norge er svært fiskerikt, er det bare noen få forskere som jobber med sopp som snylter på fisk. Det er trolig kunnskapsmangel som gjør at parasittiske sopp ikke er blitt mer studert. Betydningen av forskning på sopp vil trolig bli større etter hvert som fiskeoppdrettsindustrien øker i omfang og flyttes på land i lukkede eller semilukkede anlegg. Denne virksomheten skaper ikke bare vekstforhold for fisk, men også for fiskeparasitter.
En kjent trussel forårsaket av havsopp er forringelse og nedbryting av treverk i havet, som for eksempel kaianlegg, pæler og lignende. Virvelløse dyr som snegler og mark gir sammen med sopp og bakterier opphav til store skader, som igjen krever store økonomiske investeringer. På verdensbasis blir dette regnet som et stort problem. I Nord-Amerika ble det på 1970-tallet beregnet at det årvisst måtte byttes ut skadd treverk i sjøen for rundt 50 millioner dollar, eller om lag 300 millioner kroner. I nordlige havområder går nedbrytning saktere. I tillegg er mesteparten av byggematerialet som står i sjøen i Norge impregnert, noe som gir trevirket lengre levetid. Uansett kan det ikke i lengden motstå nedbryterne, som angriper treoverflaten straks impregneringsstoffene er skylt vekk.
Marin bioprospektering, det vil si leting av organismer for bioaktive stoffer og forbindelser, er i dag en millionforretning. Nasjonale og private bedrifter sørger for at havområdene blir gjennomtrålet, og organismer samlet inn for forskning i håp om å finne noen som inneholder nyttige stoffer, for eksempel til bruk som medisiner. Menneskene trenger stadig midler for å bekjempe sykdom og andre problemer som plager oss. Naturressursene spiller en viktig rolle i denne kampen, fordi de fleste medisinene har sin opprinnelse i naturen.
Det er beregnet at det lever rundt 1,5 millioner arter i havet. De utgjør en uendelig kilde for nye stoffer. Havsopp er spesielt interessante for bioprospektering, ettersom de er en av dårligst kjente gruppene av marine organismer. I tillegg fremstår de som en av de mest verdifulle marine kilder til helt nye stoffer. Så langt har vi isolert flere tusen nye kjemiske stoffer fra havsoppene. Sammen med utfordringer forårsaket av global befolkningstilvekst, tilsier dette at bioprospekteringen vil fortsette så lenge det finnes mennesker i live.
Havsopp forskning ved UiT Norges arktiske universitet
Siden 2010 har havsopp på ved, alger, i sedimenter, vann og havis vært gjenstand for økende forskning ved UiT. Fokus har vært på undersøkelser av biomangfold, økologi og bioprospektering av arter som finnes i nordområdene.
Resultatene er interessante. Undersøkelser viser at de nordlige havområdene rommer et mangfold av sopp som teller tusener av arter, inkludert mange arter som er ubeskrevet for vitenskapen. Det er blitt funnet økologisk interessante parasitter på fisk og kiselalger, sopp som produserer interessante kuldetilpassede enzymer, eller som dreper bakterier som er skadelige for mennesker.
Det er også interessant at ikke bare ekte havsopp finnes i havet. Med hjelp av DNA- og dyrkningsmetoder finner man også sopparter som blir ansett for å være landlevende like ofte som ekte havsopper. Tilsvarende resultater er kjent fra en rekke andre undersøkelser. Det understreker hvor lite vi egentlig vet om mikroskopiske sopper og deres levemåte. Kombinasjon av tradisjonelle forskningsmetoder og nye, molekylære metoder spiller en viktig rolle når man forsøker å finne ut hvilke “landlevende” arter som også er aktive og hører hjemme i havet, og hvilke som bare tilfeldigvis har ”gått seg vill” i saltvann.
I løpet av de ti siste årene har havsoppforskningen ved UiT blitt etablert og utvidet til å være et anvendt forskningsfelt. Det er blitt lagt et solid fundament for å bygge videre på og utvikle UiT som et internasjonalt kunnskapssenter for forskning på havsopp i nordområdene.
Litteratur:
Bouchet, P. 2006: The magnitude of marine
biodiversity, i Duarte, C.M. (red.): The
exploration of marine biodiversity:
scientific and technological challenges.
Fundación BBVA.
Carroll, A. R., Copp, B. R., Davis,
R. A., Keyzers, R. A., & Prinsep,
M. R. 2020: Marine natural
products. Natural Product Reports
37: 175-223.
Kohlmeyer, J. & Kohlmeyer,
E. 1979: Marine mycology: the
higher fungi. Academic Press,
New York.
Rämä, T. 2012: Sopp I sjøen?
Ottar 289: 3-7.
Sindermann, C.J. 1990: Principal
diseases of marine fish and
shellfish: Volume 1, diseases of
marine fish. Academic Press, San
Diego.
Det finnes en folkemening om det meste. I noen tilfeller gjelder det også plantegeografi, eller læren om hvor ulike planter finnes, og de mønstrene og forklaringene som ligger bak. I flere tilfeller har folk i Norge bitt seg merke i enkeltarter og planter som etter folketroen er så særpregete eller eksotiske at de rett og slett ikke kan høre til den hjemlige floraen. I stedet forklares tilstedeværelsen på ulike vis, ved frø fra ballast eller skipsforlis, eller giftplanter som er spredt ut bevisst som hevn.
Selsnepe og slaget ved Kringen
Vi kan starte med det siste tilfellet. Det bringer oss til Gudbrandsdalen. Her er «skottetoget» og slaget ved Kringen i 1612 en godt etablert del av folketradisjonen. Hendelsene hører til i gamle ufredstider, den gang Norge og Sverige rett som det var lå i krig. Svenskekongen ville spe på sine styrker med leiesoldater. Han hadde rekruttert en større gruppe skotter, som etter planen skulle ta raskeste vei til Sverige. De gjorde landfall på vestlandskysten, og planla å marsjere tvers gjennom Norge. Det gikk etter måten greit frem til Kringen i Gudbrandsdalen, der bøndene i området la seg i bakhold for å stanse de ubudne gjestene.
Detaljene i bakholdet er omdiskutert. Kringen egner seg i hvert fall utmerket til formålet. På dette stedet er det bare en smal passasje mellom Gudbrandsdalslågen og den bratte skrenten ovenfor. Dermed kunne ikke skottene marsjere flere i bredden slik de pleide, men måtte spre seg ut som en lang snor av folk. Ifølge folketradisjonen lå bøndene klar høyere opp i lia, mens de ventet på signal fra motsatt side av elva om at det var på tide å slå til. Signalet kom etter sigende ved at Prillar-Guri blåste i et prillarhorn, et blåseinstrument laget av bukkehorn med rørblad og fingerhull. Bøndene veltet da tømmerstokker nedover lia, og tok til å skyte på skottene, som hverken var forberedt eller i stand til å yte nevneverdig motstand.
Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom folketradisjonens foretrukne versjon av begivenhetene og det som egentlig skjedde, i hvert fall ikke når det kommer til detaljene. I folketradisjonen, og tilhørende diktning, lever «Sinclair» videre som skottetogets leder. Det var han slett ikke. Hærstyrkens leder het Ramsay, og var oberst.
Sikkert er det i hvert fall at skottene gikk i en felle, og ble grundig slått. Et stort antall ble drept i selve slaget, mens et hundretalls overlevende ble tatt til fange. De fikk ingen ærerik behandling. Bøndene hadde hverken lyst eller ressurser til å fø på en mengde ubudne gjester, og henrettet så godt som samtlige. Noen få, utvalgte fanger ble sendt av gårde til myndighetene som vitner og bevis på hendelsen. Kongen og myndighetene i København hadde ingen innsigelser mot bøndenes handlemåte. Heller tvert om. De fikk uforbeholden ros for sitt forsvar av landet.
Men hvor kommer så plantene inn i bildet? Like i nærheten, nærmere bestemt ved Sel i Gudbrandsdalen. Der lå de store Selsmyrene, før de ble drenert fra 1920-tallet og utover. Disse myrene hadde en rik forekomst av selsnepe Cicuta virosa. Det er en sumpplante i skjermplantefamilien. I tillegg til mange krydderplanter, slik som karve og anis, inneholder denne familien en lang rekke giftplanter. Selsnepe hører utvilsomt til blant sistnevnte. Det er en av de giftigste plantene i Norge. Det er antagelig også den planten som har ført til flest forgiftninger og dødsfall, både av mennesker og dyr. Folk hadde følgelig god grunn til å være oppmerksomme på denne arten.
Det norske navnet selsnepe viser nettopp til Sel i Gudbrandsdalen, på grunn av den rike forekomsten her. Nepedelen sikter til rota, som slett ikke er nepeformet. Den spiller imidlertid en viktig rolle i mange forgiftninger, siden løse røtter kan flyte rundt i sump- og elveland og bli spist av husdyr. Der arten finnes, blir folk grundig advart. Selv løse røtter er lette å kjenne igjen. Om du skjærer over dem, utmerker de seg ved å ha en rekke hulrom eller luftkamre innvendig.
Det finnes flere 1700-tallskilder som omtaler selsnepene ved Sel, men de sier ingenting om noen forbindelse med skottene. Først på 1800-tallet, lenge etter slaget, dukker selsnepe opp i minnestoffet om skottetoget. Det kan se ut til at skottetoget stadig får tilført nye detaljer. En versjon hevder at Sinclair, den antatte lederen av skottetoget, hadde med en heks. I denne versjonen er det hun som stod for spredningen av selsnepe, som hevn for nederlaget.
Den eldste kilden som nevner den påståtte sammenhengen mellom skottene og forekomsten av selsnepe er Hans Peter Krag, som i 1838 ga ut en samling sagn knyttet til slaget ved Kringen. Han trodde ikke på denne koblingen:
«Den saakaldte Selsnæpe» (…) «der er meget giftig, og som voxer i Mængde ved et Kjær i Nordre-Sel, er og, siger Sagnet, fra Skotternes Tid. Skotterne, heder det, saaede der denne Urt, men at dette kun er Noget, som Hadet har tillagt dem, behøver vel neppe at tilføies.»
Historien gir ingen mening i botanisk henseende. Selsnepe finnes riktignok i Skottland, men den er langt fra vanlig. Om skottene skulle ha sådd ut frø som hevn, måtte de ha vært mer enn alminnelig forutseende og ha visst om eller regnet med at de ville lide nederlag. I så fall ville de neppe ha vervet seg som leiesoldater. Folk i Gudbrandsdalen må ha kjent til selsnepe i uminnelige tider, uten at det på noe vis har hindret at forekomsten etter hvert er blitt vevd inn i tradisjonen om slaget ved Kringen.
I virkeligheten finnes selsnepe mange steder i Norge, riktignok i hovedsak lengst sør og øst i landet. Arten har en østlig utbredelse hos oss, og i likhet med mange andre arter med en slik utbredelse dukker den opp igjen lengst nord i landet. Selsnepe er å finne på noen få steder i Kautokeino.
Ikke er selsnepe noen nykommer i floraen heller. Den har faktisk en titusenårig historie i Norge. En enkelt frukt av selsnepe er funnet i gamle innsjøsedimenter på Andøya i Nordland. Det kan tyde på at arten den gang har hatt en mye videre utbredelse enn i dag. Selsnepe er nokså kravstor, og vil helst vokse i næringsrik sumpmark. Våre vann og sumpmarker tilbød slike forhold i den første, varme fasen etter at siste istid var slutt.
Vi kan i hvert fall trygt slå fast at selsnepe var på plass i Norge lenge før skottetoget, og at folketradisjonens kobling mellom skottene og selsnepe er et nyere påfunn. Historien fremstår mest som en utbrodering av sagnet om slaget ved Kringen. I den grad den gir noen mening, er det at folk på noe vis må ha satt en uønsket, giftig plante i forbindelse med like uønskete gjester, i form av fiendtlige soldater.
Fremmede planter på nordnorske strender
Flere steder på kysten av Nord-Norge har folk satt det de oppfattet som merkelige planter, eller sære plantebestander, i forbindelse med utlendinger eller fremmede av ymse slag. Forekomstene forklares ved gjester fra andre land og områder eller ved forlis av utenlandske skip. I et sørnorsk tilfelle forklares en artsforekomst på Sørlandet av noe så hjemlig som kusymre Primula acaulis ved ballast etterlatt av en gjestende skute. I to av de nordnorske eksemplene får seilskutene forlise, og deler av lasten flyte i land.
Frø kan utvilsomt spres med sjøen, til dels over lange distanser. Folk på norskekysten har stundom funnet store frø av erteplanter som vokser på motsatt side av Atlanterhavet i området rundt Det vestindiske hav. De bruker halvannet år eller mer på å følge Golfstrømmen østover, før de skylles opp på en eller annen strand langt i nord. Frøene er fullt spiredyktige, men tropiske planter kan ikke klare seg på nordnorske strender.
Ballast og handel er likeens velkjente kilder til spredning av planter, men som vi skal se er de plantene folk nordpå har bitt seg merke i knapt gode eksempler på slik spredning.
Merkelige planter i Sandsvika i Torsken
Sandsvika er en fraflyttet boplass i fjordarmen Giska på yttersiden av Senja. Arthur Brox nevner vika som et av de beste stedene å samle rekved i Torsken, men det var langt fra bare tømmer som drev i land. Ifølge lokal tradisjon skal det en gang i tiden ha forlist en større skute her. Ombord var det blant annet frø av et eller annet slag, og en eller flere spanjoler. Så kanskje var skuta spansk. Frøene ble skylt på land og skal ifølge folkemeningen forklare at det vokser planter i Sandsvika som man ikke ser andre steder. Brox har en kort versjon av dette opphavssagnet med i den andre av sine to samlinger av folkeminne fra Senja. Her heter det:
”Også i Sandsvika er det ei gammel segn om eit skipsforlis. Sagna seier at på dette skipet var det ein spanjol. Han var den einaste som berga seg, og han blei buande i Sandsvika, heiter det.
Skipet hadde ymse slag frø i lasta, og då det forliste, dreiv frøet oppover sanden og slo rot innetter rabbane. Derfor vaks det plantar i Sandsvika som ikkje var å finne andre stader i Ytre Senja, seier segna.”
Hverken Brox eller andre skriftlige kilder som nevner sagnet sier noe som helst om hvordan plantene så ut. En viktig ledetråd i så måte fikk jeg i sin tid fra en eldre kvinne i Torsken. Hun var oppvokst i Sandsvika og kjente sagnet fra sin far og bestefar. Hun visste ikke hvilken art det var snakk om, men kunne i det minste beskrive plantene: «Men blomstran har æ vært borti.» «Nei, æ kan ’kje forklare, det e sånne blå og lilla, det e sånne havblomster.» De skulle vokse helt nederst i fjæra, der det var tare. Ved en senere anledning nevnte hun også at plantene luktet søtt og godt: «Ja, som en kløver.»
I botanisk forstand er dette en høyst nødtørftig beskrivelse. Den er like fullt god nok til at det er mulig å navnsette den aktuelle arten. Det finnes bare noen få arter i den nordnorske kyst- og strandfloraen som kan passe. Til dem som har blå eller lilla blomster og som folk kunne tenkes å feste seg ved hører østersurt Mertensia maritima, strandreddik Cakile maritima og strandskolm Lathyrus japonicus. Østersurten er imidlertid så vanlig og vidt utbredt på nordnorske strender at det knapt er noen grunn til at folk skulle reagere på den eller synes det var noe ekstraordinært ved forekomsten, mens strandskolm ikke er kjent på Senja i det hele tatt.
Dermed står vi igjen med strandreddik som den arten som trolig gjemmer seg bak sagnet i Sandsvika. Tolkningen styrkes av at en botanisk undersøkelse på 1970-tallet rapporterte at den nordlige underarten av strandreddik, kalt ishavsreddik, forekom i uvanlig store mengder i Sandsvika. Dermed kunne folk knapt unngå å legge merke til de blålilla blomstene, som ganske riktig vokser på tangvoller og helt ytterst i fjæra. Det stemmer også med den angitte lukten, for strandreddik lukter søtt og godt.
Det som ikke stemmer i sagnet, er at planten skulle komme fra et forlist skip, og aller minst et som kom fra Spania. Ishavsreddik er en nordlig strandplante som er vidt utbredt langs den nordnorske kysten, særlig på sandstrender. Det er nok helst den uvanlig store forekomsten i Sandsvika som har fått folk til å tro at det måtte være snakk om en fremmed og eksotisk art.
«Korn» på Vanna
En lignende historie fortelles på Vanna i Karlsøy. Der hevder de innfødte at det gresset som dominerer på sanddynene innerst i Skipsfjorden stammer fra kornlasten på et forlist nederlandsk skip, skjønt en enkelt mente skipet kanskje var russisk. Det spiller i grunnen ingen rolle, for det gresset de pekte ut, var strandrug Leymus arenarius som langt fra er enestående for Skipfjorden. Det er tvert om det vanligste, sandbindende gresset langs hele den nordnorske kysten. I så måte er det nesten rart at de som fortalte historien ikke hadde stusset over et identiske planter fantes mange andre steder, antakelig også i fjæra der de selv bodde. I Skipsfjorden er det nå bare hytter. Vi kan uten videre slå fast at frøene ikke kom fra noe skip.
Det eneste som stemmer i historien, er at strandrug, slik navnet antyder, kan ligne på et kornslag. Arten har større frukter enn de fleste andre ville gress hos oss. Lokalt er de faktisk blitt samlet og malt til mel, slik tilfellet var i Alta i nødsårene tidlig på 1800-tallet. Innhøsting av strandrug som en form for viltvoksende korn var vanlig på Island, og innbyggerne der har som kjent i all hovedsak sitt opphav i Norge. Det er godt mulig at de tok tradisjonen om bruken med seg ved utvandringen.
Spor etter hvalfangere på Sørøya?
Lenger nord i landet, ved Bøle på yttersiden av Sørøya, har folk en lignende historie. Også der skal det være en «merkelig» plante på det lokale sandfeltet. Folk setter den imidlertid ikke i forbindelse med noe forlis, men hevder at den kom inn med hvalfangere. De skal ha hatt med seg madrasser fylt med høy, slik det var vanlig i gammeldagse bolstre. Ved avskjeden ristet de høyet ut, og dermed kom den fremmede planten inn.
I dette tilfellet har jeg til gode å få tak i noen detaljer om hvordan den antatte nykommeren i floraen så ut. Dermed kan vi bare gjette på hva det var, eller er. En mulighet er den samme strandrugen som over, siden gress gjerne utgjorde mesteparten av innholdet i gammeldags bolstre. Den mest sannsynlige kandidaten er imidlertid strandskolm Lathyrus japonicus. Den er mye vanligere på finnmarkskysten enn lenger sør i landet, men det er likevel såpass langt mellom forekomstene at du legger merke til planten når du støter på den.
Strandskolm er i det hele en art folk legger merke til. De vanligste erteplantene hos oss, som vikker Vicia og kløver Trifolium har små blomster. I det siste tilfellet er de riktignok samlet i tette hoder. Strandskolm har derimot påfallende store og fargerike blomster og ofte flerfargete sådan. De spiller i farger som veksler fra blått til lilla og fiolett. Størrelsen på blomstene kan nesten lede tankene i retning av dyrket ert Pisum sativum,, og få arten til å fremstå som et fremmedelement i floraen. Noe den slett ikke er.
Lignende historier i andre land
Lokalbefolkningen i Norge er langt fra alene i forbindelse med gjester fra andre strøk og land. Ferieøya Kreta byr på et utmerket eksempel. Europas eneste ville palmelund finnes ved Vai sørøst på øya. Ifølge en gammel historie blant folk i trakten, kom palmene inn med arabiske sjørøvere. De satt etter sigende på sanden og spiste dadler, og spyttet ut steinene som så spirte til palmer.
Kreta har ganske riktig hatt en periode med arabisk okkupasjon. Den ligger mer enn tusen år tilbake i tid, og varte fra 824 til 961. Gjestene kan for den saks skyld godt ha hatt dadler med seg. Som forklaring på palmeforekomsten ved Vai er det uansett uten noen som helst betydning. Palmene ved Vai ligner på daddelpalmer Phoenix dactylifera, men hører til en annen art i samme slekt, Phoenix theophrastii. Det vitenskapelige navnet er gitt til ære for oldtidsgrekeren Theophrastos, som med god rett kan betegnes som den aller første botanikeren. Han skrev et omfattende verk som i hovedsak tar for seg nytteplanter. I verket nevner han faktisk palmene på Kreta, omtrent tusen år før araberne kom dit. De kan dermed ikke ha hatt noe med palmene å gjøre. Det gir heller ingen mening i botanisk forstand, for denne palmearten finnes bare på Kreta og noen få andre steder lengst øst i Middelhavet, men ikke i noen av landene med arabisk bosetning.
Et nyere opphavssagn om palmene på Kreta gir en helt annen forklaring. Der settes i hvert fall noen av palmene på Kreta i forbindelse med Napoleon og hans felttog i Egypt. Det varte fra 1798 til 1801. Om palmene ble tolket som daddelpalmer, må spredningen helst ha skjedd på hjemvei. De franske skipene kan saktens ha kastet anker utenfor kysten av Kreta, men det er ingenting som tyder på noen landgang. Med oldtidsbotanikeren Theophrastos i mente kan vi konstantere at Napoleon dessuten var 2000 år for sent ute.
De ville palmene på Kreta skiller seg fra daddelpalmen ved å ha uspiselige frukter. Kreterne kan i så måte ha hatt grunn til å være litt skuffet over sine palmer. Det er nærliggende å tenke at folk både der og hos oss har satt «uønskete», unyttige, giftige eller skadelige planter i forbindelse med utlendinger. De har, både før og nå, fått skylden for litt av hvert. Historien om skottene og selsnepe passer godt inn i dette bilder. De øvrige norske eksemplene synes heller å antyde at folk først og fremst har ment at det de oppfattet som fremmedartede planter, eller særpregete plantebestander, måtte ha en like særpreget forklaring.
Det er ikke vanskelig å finne flere slike historier. I Skottland mente folk det var engelskmennene, eller erkefienden i sør, som stod bak de lokale forekomstene av landøyda Jacobaea vulgaris. De hevder at den kom inn med engelske tropper etter at skottene led nederlag ved slaget ved Culloden i 1742, nærmere bestemt i hestefôr engelskmennene hadde med seg. I Skottland går landøyda under navnet Stinking Willie eller «stinkende Willie» på norsk. Navnet skal sikte til hertugen av Cumberland. Han het William, var hærfører for engelskmennene og stod for en nådeløs nedslakting av skottene i etterkant av slaget.
Landøyda svarer godt til navnet sitt: den legger landet, eller kanskje rettere beitemarkene, øde ved å fylle dem med en skadelig giftplante. I virkeligheten klarer den nok utmerket godt å spre seg på egen hånd, siden fruktene som hos andre kurvplanter lett fyker i vinden. Man trenger knapt ondsinnete engelskmenn for å få dem inn, selv om hestefôr har vist seg å være en effektiv spredningsvei for fremmede arter også hos oss.
I noen tilfeller snur for den saks skyld folkemeningen opp ned på det hele. I stedet for å tolke vanlige og hjemlige arter som eksotiske innslag, insisterer folk på at opplagt innførte arter må være hjemlige. I Tromsø har tromsøpalmen Heracleum persicum blitt et så godt etablert innslag i tilværelsen, og i barns oppvekst, at enkelte ser helt bort fra muligheten for at den kan være innført utenfra. Den må rett og slett høre til den hjemlige floraen. En hevdet i et avisinnlegg til og med at den måtte ha overlevd istiden lokalt, for eksempel i en hule. Denne teorien overser glatt at planter trenger lys for å leve, og at huler sjelden byr på mye av dette velferdsgodet.
Innbilt og virkelig spredning
På sett og vis har folketradisjonen vært inne på riktig spor. Handel og skipstrafikk har utvilsomt flyttet planter over lange avstander, og rett som det er gitt opphav til bestander av eksotiske arter langt utenfor deres hjemlige trakter. Krigshandlinger, som skottetoget, har likeens ofte ført til spredning av nye arter. Svensk og dansk tradisjon har en rekke eksempler på slike koblinger mellom krig, fremmede tropper og plantearter folk syntes det var noe rart med.
Nord-Norge har tallrike eksempler på planter som kom inn med tysk og russisk virksomhet under andre verdenskrig. Etter den finsk-russiske vinterkrigen la finske botanikere merke til at forlatte russiske leirområder huset østlige plantearter som aldri tidligere var påvist i Finland. Fenomenet var så utbredt at en av dem fant opp en egen fagterm for slike planter og forekomster: polemochorer. Begrepet kommer av gresk polemos, «krig» og chorein, «å spre». Krigsspredte arter, med andre ord.
Problemet med folketradisjonen er at den knytter disse spredningsmekanismene til feil arter. Den setter dem i forbindelse med planter som har en lang historie hos oss, og aldeles ikke er kommet inn med forliste skuter eller lignende.
Litteratur:
Alm, T. 2009: Frø fra fjerne kyster. Ottar 276
(3/2009): 3-10.
Alm, T. 2013: Ethnobotany of Heracleum
persicum, an invasive species in Norway,
or how plants names, uses, and other
traditions evolve. Journal of ethnobiology and ethnomedicine 9:42: 1-12
Alm, T. 2015: Plants introduced by foreigners
according to folk tradition in Norway
and some other European countries
– xenophobic tales or not? Journal of
ethnobiology and ethnomedicine 11:72:
1-12. London.
Alm, T. & Nelson, E.C. 2004: Exotic driftseeds
in Norway. Det kongelige norske
videnskabers selskabs skrifter 2004 (1):
1-24.
Alm, T., Piirainen, M. & Often, A. 2009:
Centaurea phrygia subsp. phrygia as a
German polemochore in Finnmark, NE
Norway, with notes on other taxa of
similar origin. Botanische Jahrbücher
für Systematik, Pflanzengeschichte und
Pflanzengeographie 127: 417-432.
Brox, A. 1976: Folkeminne frå ytre Senja II.
Norsk folkeminnelags skrifter 117; 1-117.
Grigson, G. 1955: The Englishman’s flora.
Phoenix House, London. 478 s.
Krag, H.P.S. 1838: Sagn, samlede i
Gudbrandsdalen om Slaget ved Kringlen
den 26de August 1612, og utdgivne i
Forbindelse med hvad Historien beretter
om denne Tildragelse. Forfatterens Forlag,
Christiania. 70 s.
Michell, T. 1886: History of the Scottish
expedition to Norway 1612. T. Nelson and
sons, London – T. Bennett, Christiania.
189 s.
Vickery, R. 1995: Dictionary of plant-lore.
Oxford university press, Oxford – New
York 1997 (1995). 437 s.
Vi er på Ytraberget med Elisabeth Vold og Ellen Tjørnhom Bøe fra Jærsoppen, NSNFs lokalforening i Rogaland. Ytraberget ligger innerst i Hafrsfjorden og er kulturlandskap og kulturmark på øverste hylle. Artsrikdommen speiler bakover til bronsealder og vikingtid, men også framover til nye gjester som lander og gjerne slår seg ned. Da tenker vi ikke på oljearbeidere fra Sola flyplass et lite svevefrø unna, men klimaflyktninger med røtter, blader, blomster – eller mycel.
Judasøre
Det er ikke hver dag vi får en ny soppart her i landet. I hvert fall ikke en verdenskjent matsopp som ikke likner noe annet vi har og som du ikke trenger mikroskop for å verken se eller lære deg. Men i 2011 skjedde dette. Da begynte ryktene å gå om at det var funnet judasøre Auricularia auriculajudae på Jæren. Det var samtidig med at hele sopp-Norge var samlet til Høstsopptreff på Sola Strandhotell, og Ellen og Elisabeth forteller at Jærsoppen var litt frustrert over at de måtte holde på hemmeligheten til funnet var verifisert. Men sent på høsten ble det offentlig, og senere har ekskursjoner til judasørelokalitetene vært en yndet aktivitet, både for lokale soppfolk og besøkende.
Ellen, Elisabeth og Nina I. Olsen kunne vært de første til å registrere judasøre i Norge, men ble slått på målstreken. Derfor bestemte de seg til i hvert fall være de første til å spise norske judasører, da Ellen fant en stor forekomst rett ved Hå gamle prestegård 7. januar i 2012. Funnet ble behørig registret og lagt inn i Artsobservasjoner, men de tok også med seg noen eksemplarer hjem og tilberedte.
– Så satte vi oss ned ved bordet og tok hver vår bit opp og talte ned sammen, «tre-to-en», før vi tygde oss til en felles, uoffisiell norgesrekord som ingen kan slå, sier Ellen.
Judasøre har blitt populært i Rogaland. Jærsoppen har arrangerte rene judasøreregistreringsturer. Elisabeth og Ellen har lagt ned mange timer og kilometer i å dokumentere utbredelsen av judasøre. Ellen har kjørt kystveien fra Flekkefjord og besøkt hver lille vik og hage underveis.
–Judasører liker havutsikt, mener hun, – det må være noe med luften, vinden eller temperaturen fra havet som gir best forhold. Selv om judasøre nå er observert flere steder i Rogaland, er det nordlige delen av Jæren som er hovedområdet. Her har det slått seg til som en livskraftig stamme, mener begge. Men det har ikke slått seg til ro.
Judasøre vokser på død ved av svarthyll. Svarthyll er et vanlig tre på Jæren, med lange tradisjoner.
– Svarthyllen er først nevnt i kilder fra 600-tallet, forteller Ellen, som er museumspedagog på Arkeologisk museum i Stavanger. - Den er et typisk steingjerde-tre, forteller hun.
Svarthyllen liker seg som judasøret i åpent lende, og du finner den ofte på gamle hustufter. Det kan også bety at svarthyll har vært brukt til mat i gamle tider.
Varmere og våtere klima
Det er ingen tvil om at et varmere og våre klima fører til endringer i hva vi kan finne av planter og sopp framover. Judasøre er bare en av flere arter. Amerikahumleblom Geum macrophyllum og villtulipan Tulipa sylvestris er to andre. Dørstokkartene kryper nordover, og det er i Rogaland vi vil finne dem først. Jærsoppen opplever noen ganger at det er utfordrende å jobbe i dette grenselandet. Når blir noe en fremmedart og hva var det naturlige? Hva skal man velge når en rødlistet plante eller sopp vokser og trives i en skog av svartelistete trær? Når noe kommer over havet og slår rot på strendene, blir det da en fremmedart eller et interessant eksempel på naturlig evolusjon?
Ellen bruker judasøre som eksempel. Hittil har det gått på død svarthyllved. Sånn sett representerer det derfor ikke noen stor trussel mot artsmangfoldet og har derfor også lav risikovurdering.
– Men hva om judasøre går fra å rydde opp i død svarthyll til å angripe levende trær? spør Ellen. – Vi har allerede funnet judasøre på levende svarthyll, sier hun, og vi har også begynt å lure på om det går på andre trær enn svarthyll.
Lønn for strevet
Dette var litt av grunnen til at vi besøkte Ytraberget. Her vokser judasører i mengder, men de hadde også oppdaget det på et tre som definitivt ikke var svarthyll. Dette var et mye større tre. De hadde observert det over en tid, uten å finne ut av det. Denne gangen skulle de hente en prøve av treet for å få det endelig bestemt. Nå har de fått resultatet. En mikroskopisk undersøkelse viste at det faktisk er lønn Acer.
Dette kan stemme med funnene fra det engelske forskningsarbeidet «Host shifts in fungi caused by climate change?» fra 2010, der man har sett på vertstrær for judasøre over 59 år. Her ser man at judasøre går fra å være en ren svarthyllart til over tid å vokse på mange forskjellige arter, også platanlønn. Vil dette kunne bli et problem? Bør vi være føre var og jobbe for at judasøre skal bli kategorisert som en fremmedart?
Helårssanking og bærekraft
Ellen og Elisabeth mener ikke det. De ser i stedet at mangel på kunnskap om bærekraftig sanking er en større trussel mot artsmangfoldet lokalt enn trusselen fra fremmedarter som judasøre. Kulturlandskapet i Rogaland har i tusener år av vært bearbeidet av mennesker. Den «ville» naturen er begrenset og det er mange om beinet. Derfor er de redde for å arrangere turer til de spennende områdene med truete naturtyper, sånn som kalktørrengene på Ytraberget, som i tillegg er et plantefredningsområde. En registrering i Artsobservasjoner er meget lett å lokalisere fordi de fleste plukkestedene er omgitt av veier, stier, hus og jordbruksmark. Man trenger ikke kunne lese GPS-koordinater for å finne fram, bilveien går nesten helt fram.
Slik er det både fordeler og ulemper ved å være plante- og soppinteressert i Rogaland. Det fine er at sesongen aldri tar slutt. Rosettkarse Cardamine hirsuta, skogkarse Cardamine flexuosa og skjørbuksurt Cochlearia officinalis plukker man hele året. Ramsløkbladene kommer i februar. Løkurt likeså. Det skumle er at lokalitetene er små og man kan lett utrydde planten på en sesong.
– Det er som med strandkål Crambe maritima, sier Elisabeth. – Hvis vi gir råd om å bare plukke én blomst og hver sanker faktisk er tro mot regelen, så holder de få plantene likevel ikke lenge. Plantene er for få.
Ellen mener at vi trenger nasjonale retningslinjer for bærekraftig sanking. Vi har det for jakt. Ingen fornuftig nordmann ville vel la det være opp til lokale krefter å definere reglene for jegerprøven? Men slik er det for sanking i dag. Vi må bare oppfordre folk til å tenkebærekraft, men hvordan kan vi gjøre det når de mangler grunnleggende naturkunnskap?
Ellen og Elisabeth mener ikke at profesjonelle sankere er problemet. Disse ønsker å ha en bærekraftig forekomst de kan høste fra forutsigbart og jevnlig hvert år.
Det er alle engangssankerene som i øyeblikkets iver plukker med seg så mye de kan bære, sikkert med alle gode intensjoner om å lage flotte produkter til julemarked og familiebursdager, men som aldri helt skjønner hvor stor jobb det er. Fangsten blir liggende til den blir kastet.
– Trenger vi en nasjonalt prøve for bærekraftig sanking?, spør Ellen og Elisabeth. Er det noe som Norges sopp- og nyttevekstforbund bør ta et initiativ til? Da kan vi lære opp folk til å ikke sanke på utsatte steder og aldri ta med mer enn de kan bruke. Vi tror at det også øker gleden ved sanking.
Litteratur
Host shifts in fungi caused by climate change? Alan C.Gangea, Edward G.Gangea, Aqilah B.Mohammada, LynneBoddy (https://doi.org/10.1016/j.funeco.2010.09.004)
NSNF opplever økende interesse rundt spiselige ville vekster, særlig i de større byene og blant yngre. Folk lar seg inspirere av gourmetkokkene som har fokusert på smaker fra vår egen natur. Sanking handler i dag ikke om gratis syltetøy for vinteren, men om å oppleve annerledes og unike smaker. Vi trenger mye bedre kunnskap om bærekraftig sanking. Hvordan kan utforskende naturkunnskap bli en del av sankingen? I dag er dette mye synsing, med tommelfingerregler som ikke absolutt lar seg etterprøve. Skal vi få flere til å høste mer planter, må vi vite hvor mye de kan ta.
Med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB har NSNF fått i gang en større satsning på nyttevekster, der bærekraftig sanking er en del av prosjektet. Vi har ikke forskningsmidler, men vi setter i gang noen av våre erfarne sankere med å få pragmatisk kunnskap om hvordan man høste fra lokaliteter med spiselige, ville vekster.
I Rogaland er det Cathrine Johnsen fra frujohnsenssoppognyttevekster. com som hjelper oss.
På Ytraberget og Hindal gård skal hun etablere prøvefelt og undersøke gjennom tre år hvor mye man kan ta uten at feltet forringes. På Ytraberget er artene skogkarse, gullstjerne, skjørbuksurt og marikåpe, og på Hindal er det ramsløk. Fangstene skal veies, værdata skal noteres, og Cathrine skal også generelt se etter tegn på oversanking i de to områdene.
Tilsvarende prosjekter settes i gang lenger nord på Vestlandet og i Trøndelag. Vi vil at dette tiltaket skal være et grunnlag for en veileder om bærekraftig sanking som etter hvert kan gi gode retningslinjer for de forskjellige artene NSNF jobber med å få folk til å bruke som nyttevekster.
For oss var det første gang, men hos Ellen står judasøre på menyen en gang eller to i året. Elisabeth mener at det beste er å tørke den først fordi vanninnholdet gjør at den hopper og spretter i stekepannen så oljen spruter. – Judasøre har ikke så mye egensmak, men interessant konsistens. Fin tyggemotstand, og den passer veldig bra til kylling stekt med løk og annet godt. Både Ellen og Elisabeth er enige om at disse årlige måltidene er veldig stas.
Den har ikke akkurat navnet med seg, judasøre. Slik har det vært i flere hundre år - over hele verden. Selv på latin heter soppen auricula-judae, direkte oversatt «øret til Judas». Opphavet til navnet er historien om Judas Iskariot, som hengte seg fra et svarthylltre etter å ha forrådt Jesus på skjærtorsdag. 90% av all judasøresopp vokser på svarthyll og folkloren vil ha det til at soppen er manifestasjonen av Judas’ sjel.
«Griseøre» har vært brukt som navn om soppen, og da gir det mening å sette den på en svinenakke. Judasøre har en fin, sprø konsistens. Men ut over det er vi enige med Ellen og Elisabeth om at soppen stort sett er smakløs. I en rett som dette blir soppens viktigste
oppgave derfor å gi en taktil opplevelse i munnhulen, der kraftige smaker fra svinekjøtt og surkål kjemper om oppmerksomheten.
Vi var superheldige og fikk eksklusive, ferske judasører fra Rogaland. Men hvis du er sånn litt over middels matglad har du sannsynligvis spist judasøre på en kinarestaurant. Har du merket deg det litt svarte, seige flaket som ofte kommer i suppen eller grønnsaksmiksen? Sjansen er meget stor for at det har vært judasøre, men da fra tørket sopp.
Dette trenger du:
Hvit- eller rødkål, eddik, karvefrø, sukker – eller kjøp en ferdig pakke sur- eller rødkål
En helstekt svinenakke hvis du får gjester, eller beinfrie nakkekoteletter om du vil gjøre det enkelt
15-20 fine judasører. Hvis du ikke har slektninger i Rogaland som leverer, kan du gå i asiabutikken og kjøpe tørket «black fungus». Ikke sikkert det er helt samme arten, men alt går på grisen.
Slik gjør du:
Kok opp kålen med eddik og sukker. Ha i litt karve. Langtidsstek den hele svinenakken til den får kjernetemperatur på 70 grader, eller stek nakkekotelettene i en panne. Stek judasørene for seg, de trenger ikke så altfor mye varme. Bruk stekesjyen fra kjøttet og legg opp på fat eller tallerken med noe kryddergrønt til pynt og smak. Kraftig kost som holder hele påsketuren. Verdt et kyss. Et judaskyss.
Bli med på vei gjennom nærnatur, skog og strand
på jakt etter spiselige vekster, spiselig sopp og de
fire giftigste soppene vi har.
Hver naturtype blir kort
introdusert, sammen med
rare biologfakta, tips om
plukking og sanking, alt med
detaljert illustrerte artsblad
med felthåndbok. Boken
avsluttes med en rekke tips
til barnevennlig mat med ville
ingredienser på turen.
Boken er laget for å være med i
tursekken og gi barn og voksne
verktøy for å utforske vill mat.
Boken er på 160 sider i firefargerstrykk, er laget i tykk
kartong og spiralbinding som gjør at den er egnet til å
ha med i sekken. Den er illustrert av den prisvinnende
barnebokillustratøren Elisabeth Moseng og skrevet av
redaktøren for Sopp og nyttevekster, Lene Johansen.
Boken er utgitt i samarbeid med DNT Barnas Turlag.
Plukk! Studer! Spis! er nå ute i andre opplag!
Medlemspris: kr. 200,-
Ordinær pris: kr. 300,-
Knopper og skudd er ofte mildere på smak enn fullvoksne planter, nåler og blad. Syrlige og friske, mindre trevlete, ikke så bitre. Men våren har for vane å komme fort, så det gjelder å være beredt. I løpet av noen travle dager skifter verden fra grått til grønt. For oss som er vant til å finne all maten vi trenger i butikken er det en uvant øvelse å komme presis. Men presis bør du være, for kommer du for seint er litt av festen over.
Når dette skrives er det femten minus i Oslo, og våren virker uendelig fjern. Trærne i Botanisk Hage står som svarte søyler mot vinterhimmelen, sevja og livskraften har gått i dekning under jorda. Men mens vi går innpakket i ull og lengter etter sol som varmer, koker det av livskraft under snøen. Godt pakket inn ligger det fiks ferdig grønt lauv gjemt i snøen, og venter på startsignalet.
Vinteren er et kjedelig tidspunkt å være plante. Kulda gjør at stoffskiftet går sakte, og vannet som plantene trenger er frosset. Det lureste er, som mange av oss sikkert også har lyst til når det er på det mørkeste og kaldeste, å gå i dvale. Bladene, som denne vinterdagen ligger tett sammenpakket inne i de gråbrune knoppene på trærne i Botanisk Hage, ble laget ferdig allerede i fjor sommer. Pakket inn i beskyttende skjell mot kulde og vind, er de som små tidskapsler med fiks ferdige blader inni. Plantene bruker vintersøvnen til å bryte ned og bygge nye proteiner, og holde cellemembranene sine i orden.
Hvor uenig du enn er som hageeier, fra rådyrenes ståsted er det å spise tulipanknopper noe av det lureste de gjør.
Vårens første blader er på langt nær regelmessige i sin ankomst. Noen ganger er det knopper på bjørka i mai, andre år kan du vente på det lysegrønne sløret til langt ut i juni, spesielt om du bor nordpå. Og knoppene åpner seg ikke selv om det skulle komme en varmeperiode midtvinters. Evolusjonen er streng med trær og planter som roter med årstidene, de som kommer i blad for tidlig, mister alle bladene når neste vinterperiode kommer, og må gå en trasig sommer i møte uten blader.
Rådyrene vet hva de gjør. Hvor uenig du enn måtte være som hageeier, fra rådyrenes ståsted er det å spise tulipanknopper Tulipa og raide nylig oppvåknede rosebed Rosa noe av det lureste de gjør. Blader og knopper utgjør en kjærkommen starthjelp som fersk næring etter en lang vinter med frossenmat. Vi gjør lurt i å følge dyrenes eksempel. De små knoppene og de aller minste lysegrønne bladene har mer av det gode og mindre av det vonde. De har ikke rukket å utvikle antibeitestoffer, bitre stoffer som skal hindre at bladene blir spist. Nitrogen, fosfor og kalsium er ofte høyere enn i mer utvokste blader. Ei heller har de minste bladene rukket å produsere seige fibre.
Når det gjelder sporstoffer som kalsium, jern, sink og mangan topper ville vekster næringslistene.
En som vet å spise knopper og skudd er Stephen Barstow, en av Norges aller fremste eksperter på nyttevekster. Hans hage inneholder flere enn 3000 ulike plantearter, og han spiser dem alle. Ifølge hans kilder kan ville vekster inneholde fra 5 til 100 ganger flere næringsstoffer enn konvensjonelle grønnsaker.
Innhold av vitaminer og mineraler varierer mellom artene og hvor de er i utviklingen, men ifølge Barstow ligger ville vekster som nesle, skvallerkål og løvetann på toppen av lista av grønt som innholder viktige næringsstoffer. En av hans favorittbøker er John Kallas, ”Edible Wild Plants”. Kallas har sammenliknet innholdet av vitaminer; C-vitamin, vitamin B2, riboflavin, A-vitamin og betakaroten i ville vekster mot hva de dyrkede vekstene inneholder, også her kommer de ville vekstene stort sett best ut. Også når det gjelder sporstoffer som kalsium, jern, sink og mangan topper ville vekster næringslistene. Plukker og spiser du ville vekster som løkurt, løvetann og nesle kan du stryke kosttilskudd fra handlelisten.
Plantene teller faktisk ned til våren!
Hvordan vet plantene at det er vår? Det er ikke bare høyere temperaturer om våren som gjør at knoppene brister. Plantenes matematiske hukommelse ligger i biokjemien, i et komplekst system av hormoner, en lang rekke av kjemiske reaksjoner styrt av lys og temperatur. Hormoner som setter i gang blomstring krever et visst antall timer med kalde dager. Plantene teller faktisk ned til våren! Når disse dagene har gått og temperaturen er over et visst nivå, gjør endringer i balansen i plantehormonene at det settes i gang kjemiske reaksjoner som vekker plantene opp fra vinterdvalen og får bladene til å bryte seg ut av knoppenes trangboddhet. Da er det bare å rusle ut med saks og kurv og forsyne seg.
Et PS, dersom du er bekymret for plantene. Moderat beiting, i denne sammenhengen må vi kunne kalles beitedyr, kan faktisk stimulere planter og trær til å vokse og gjøre dem sterkere. Men ikke ta mer enn en tidel av knoppene på busker og trær, ikke plukk sjeldne eller rødlistede arter og, ikke minst, ikke plukk og spis noe du ikke vet hva er. De vi omtaler her kan du trygt spise, og mange hundre andre skudd av ville og ”tamme” vekster også. Vil du lære mer, meld deg inn i din lokale nyttevekstforening og gå ofte på tur med folk som kan mer enn deg!
Artikkelen var først publisert i Ren Mat nr. 27, 2018.
Kilder: naturplanteskolen. dk - wildfoodadventures.com
Foto: Hanne Utigard
Løvetann Taraxacum
er, i likhet med skvallerkålen, mange hageeieres fiende. Men det er kanskje før de har smakt de minste knoppene, også kjent som løvenøtter? Hvis du finner en ung rosett med løvetannblader, finner du knoppene helt nede ved bakken. Plukk dem mens de enda er små og harde, stek dem i smør, og du har en av vårens beste smaker. Du kan også sylte dem som kapers, så har du en smak av vår resten av året også. De unge bladene bruker vi i salater og pestoer.
Foto: Hanne Utigard
Solbærblader
Ribes nigrum
Tørkede, brukes ofte til te. Bladene kan også brukes i salater og i marinade til fisk og kjøtt. De nordiske mesterkokkene bruker ofte de smakfulle, aller nyeste skuddene i desserter og oljer. Vi bruker dem også, mest til ”first flush te”. Vi kniper på toppene av solbærbusken der nye skudd kommer til kontinuerlig.
Foto: Hanne Utigard
Granbar
Picea abies
De myke, lysegrønne skuddene fra er mildere jo mindre de er. Sirup laget med granskudd, sukker og vann er nydelig på iskrem. Eller du kan du lage olje og eddik, eller sylte dem. Granskudd inneholder eterisk olje, garvestoff og mye vitamin C. Prøv oppskrift på majones med granskuddolje på neste side.
Foto: Hanne Utigard
Brennesle
Urtica dioica dioica
er en urt vi kan høste mye av. Unge skudd er menneskemat. De større brukes til dyrefôr og grønngjødsling. Neslesuppe er en av vårens første, kjærkomne matretter fra naturen, uttrekk til te også. Hva med brenneslechips? Spray eller masser inn bladene med olje, salt og tørk dem i ovnen.
Foto: Hanne Utigard
Bjørk Betula pubescens
finnes over hele landet, inkludert på Svalbard, så selv våre aller nordligste lesere kan dra på bjørkejakt om våren. Unge bjørkeblader er rike på C-vitamin og de kan brukes rå, i salat, eller varmebehandles. De kan brukes i ca. Fire uker etter løvsprett. Du kan også tørke dem til te, lage bjørkeskuddsirup eller bjørkedram ved å la museørene ligge i sprit i fem dager. Sammen med nesle og løvetannblader kan du rense kroppen med vårens mest effektive te.
Foto: Hanne Utigard
Humle Humulus lupulus
er kjent som en ingrediens i øl, men da er det konglene som brukes til å smaksette brygget. De ferske skuddene, som utgjør stamme og bladverk i den hurtigvoksende planten, kan brukes til mat. Smørstekt eller forvellet blir de grønne og smakfulle. Bruk dem som en forrett eller med pasta. Du finner gamle humleplanter bak gamle låver og i eldre kulturlandskap. I riktig gamle dager var gårder pålagt å dyrke humle.
Foto: Hanne Utigard
Rogn
Humulus lupulus,
Bladene plukkes mens de ennå er sammenfoldet, små, pusete, lysegrønne og litt sølvaktige. Kok dem i melk og lag italiensk iskrem eller andre desserter. Du vil bli overrasket over den milde og delikate smaken av mandel disse bladskuddene har.
Skvallerkål, eller hanefot, kjenner mange som et ugress fra hagen. Det kommer igjen og igjen, i store mengder. Planten sprer seg raskt med frø og stengler. Men de som tenker at skvallerkålen er først og fremst en plage, bør tenke seg om igjen. For den er både god, sunn og gratis. Vi høster den helst før den blomstrer.
Planten ble innført til Norge av munkene som medisinplante. Planten skal ha en beroligende og betennelsesdempende effekt, og er rik på vitamin C. På latin heter skvallerkål Aegopodium podagraria, som sier noe om hva den har blitt brukt til tidligere, nemlig mot urinsyregikt som også kalles podagra.
Skvallerkål passer godt i suppe, lukten minner om selleri, gjerne sammen med andre nyttevekster som brennesle og løkurt. Bruk friske blader i en salat, i dressing og pesto, eller hva med en smoothie på ville vekster? Rot og blader kan brukes til te. Her er det bare å prøve seg frem.
Skvallerkålpesto
Av Lene Johansen
Du trenger:
- Rundt 5 dl skvallerkålblader, løst pakket
- 2 ss pinjekjerner
- 1 dl olivenolje
- 50 g revet parmesan
- Salt og pepper
Slik gjør du
Vask skvallerkålbladene og kjør dem i salatslynge. Har du ikke salatslynge kan de renne av seg på et kjøkkenhåndkle eller tørkepapir.
Ha skvallerkålblader, pinjekjerner, olivenolje og parmesan i en matmølle eller blender og kjør til blandingen er glatt og fin. Du kan ha i mer parmesan dersom du vil ha en mer kremaktig pesto med. Du kan ha i mer olje dersom blandingen er for tykk.
Du kan erstatte skvallerkålen med annet vårgrønt, slik som ramsløk, løkurt, karvekål, groblad, korsknapp, brennesle, marikåpe, russekål, vinterkarse eller en blanding av vårgrønne skudd du finner nær der du bor
Foto: Hanne Utigard
Skvallerkål
Aegopodium podagraria
også kalt ”kongen av våren”. Hageeierens skrekk er en av de beste tidligvekstene. Det er de små og lysegrønne du skal plukke, ikke vent til de er blitt store og mørkegrønne. Da er det mer som ugress å regne. Har du hage vet du at de skyter skudd fra lange røtter hele tiden og kan høstes ut over sommeren. Skvallerkål brukes på samme måte som spinat. Prøv deg på en pesto.
Opp en bakke, inn en port. Vi går blant blomstrende stauder i skulderhøyde; solgule dagliljer Hemerocallis og mørkeblå storhjelm Aconitum napellus. Noen av de kan ha vært småplanter den gang Oslo het Kristiania. Det summer fra insekter på jobb og det sildrer i vannsprederen denne solvarme dagen.
Vi er i «Oldemors hage», et anlegg i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Her vokser historiske kulturplanter, samlet inn fra gamle hager og gårder over hele Østlandsregionen; fra Dovreskogen, gjennom innlandet til Stavern, Fredrikstad og langs Oslofjorden. Med seg har de sin historie. Opprinnelsesstedet, og hvem som har tatt vare på dem, er arkivert i Botanisk hage. I «Oldemors hage» bevares de gamle staudene, noen av dem rundt hundre år gamle, de yngste femti.
Rød stakittgjerder inn hagen. En brolagt sti går i sirkel rundt et opphøyd bed, forbi et lysthus og noen stikkelsbærbusker. Utenfor gjerdet står velduftende frukttrær og gamle rosebusker i full blomst. I skråningen ligger steinbedet der hagenelliken Dianthus caryophyllus, sildren Saxifraga og bergknappen Sedum blomstrer. Innimellom peonene møter vi Nina Myrland, gartneren som har tatt vare på denne staudehagen i over ti år. Hun kniper hvite store peoner Paeonia som henger med hodet. Mange kommer for å se peonene i den korte tiden de står i sin fulle prakt, forteller hun.
– Det har vært populært å overta eldre hus, men vi har glemt å bevare hagene. De har måttet vike for garasje og plen med trampoline. Folk har ikke visst hva slags skatter de har hatt i hagene sine. Det skyldes mangel på kunnskap, men heldigvis er det flere som oppsøker den kunnskapen nettopp her når de oppdager at de har en hage med gamle kulturplanter, sier Nina.
Gartneren kan fortelle nysgjerrige hageeiere hva slags plante de har funnet, og hvordan de kan stelle den.
– Det mange ikke vet er at stauder kan både flyttes og deles om de er for store. En del av planten kan man gi til naboen.
Slik har disse plantene vandret i alle år, sier Nina.
– I dag får vi de fleste plantene fra hagesentre. De har en annen kvalitet og andre egenskaper. Ikke nødvendigvis dårligere, men over tid forandrer jo egenskaper seg. Du har kanskje gener fra oldemoren din, men dere likner ikke. Sånn er det med planter også. Jeg synes for eksempel både farge og lukt er mer intens på de eldre peonene. Dessuten er de gamle hardføre planter, de har jo hatt god tid til å tilpasse seg det nordiske klimaet og er derfor et godt valg i hagen, mener Nina.
Oldemors hage er en sansehage, tilrettelagt blant annet med tanke på mennesker med demens. Derfor er den inngjerdet og har en sti som leder oss tilbake til utgangspunktet, for enklere orientering.
– Når besøkende med demens kjenner duften fra blomstene, da kommer minnene – plutselig husker de. Det er mange demente innom hagen, men jeg kan ikke se at de er syke. De forteller meg historier, gjerne om planter de husker fra barndommen. Nettopp det gjør denne hagen med mennesker. Det er utrolig interessant, og jeg ser på hagen som et vellykket prosjekt for demente, men også alle andre som er her og nyter den. Besøkende kommer fra hele Norge, det er moro, sier Nina som de fem første årene i «Oldemors hage» delte oldemorplantene for å gi til sykehjem rundt om. Til inspirasjon, og som en start på en egen hageflekk utenfor hjemmene.
Nina visste veldig godt at hun skulle bli gartner. – Jeg har vokst opp i en bygård her på Tøyen og var mye i Botanisk hage som barn. Jeg var fascinert av det som kom opp av jorda det var min barndomsgreie. Jeg syntes det var fantastisk at det kunne komme blomster opp hver sommer, og forsvinne igjen før snøen kom. Jeg forstod nesten ikke at det gikk an. Moren min kom fra gård og jeg husker godt helgene på Kløfta. Vi kjørte traktor og tresket korn, så interessen min er nok både arv og miljø, sier hun.
Hagen ligger på det høyeste platået i Botanisk hage, herfra kan vi skue utover Oslo. Vi ser fjorden og Markakollene.
– Du vet, for hundre år siden var en oldemor i byen og en oldemor på landet ganske ulike, forteller Nina. – En oldemor i byen kjøpte planter fra utlandet og hadde egen gartner. Hagen hennes var for pryd og dannelse – den var status. Hagen ble gjerne etablert før huset, for huset skulle passe til hagen. Oldemor på landet derimot, hun hadde et småbruk med sauer på fjellet og plantet nytteplanter i hagen. Som humlen vi har her, sier Nina og peker på en grønn plante som bukter seg oppover stauren ved lysthuset. Når sauene kom tilbake fra fjellet spiste de opp alt i hagen, naturlig beskjæring om høsten, ler hun. – Men staudene kom jo tilbake neste år.
– Plantene vandret ved at folk delte de opp, ga bort og byttet med familie og naboer. Flyttet barna hjemmefra, fikk de gjerne med seg en plante. Oldemor på landet gikk også i naturen og hentet planter inn i hagen. Det ser vi særlig når det gjelder plantene fra Gudbrandsdalen.
Urteplanten abrodd Artemisia abrotanum plantet hun ved fjøset. Etter fjøsstellet gned hun hendene på abrodden, og de ble rene fra de spesielle plantesaftene. Luktet godt gjorde det også. Det er jo klart at flere av disse plantene har en nytteverdi. Fra besøkende får jeg høre mange spennende historier. En som bor i Gudbrandsdalen kaller for eksempel gjerdesolhatt Rudbeckia laciniata for kyssmeg- over-gjerdet, mens i Sarpsborg har de kanskje et annet navn. Lokale navn er morsomt å lære, vi gartnere forholder oss jo mest til de botaniske navnene, sier Nina.
Skal vi beholde en plante i femti år må den stelles. Blir staudene for store, trives de ikke, derfor bør vi dele dem. Nina anbefaler naturgjødsel for næring, og bearbeiding av jorda. Løvkompost og hønsegjødsel blir tilført på våren, én gang holder sommeren igjennom.
Fordi stauder ofte er store og dekker mye av jorda i et bed, slipper ikke ugresset så godt til. Likevel bør de få litt lukehjelp på våren før de har vokst seg til. Ifølge Nina skal beskjæringen helst gjøres om våren slik at de visne planterestene ligger som et beskyttende lag gjennom vinteren.
– Noen planter, som dagliljer, liker å stå i fred. De overlever det meste, men lar du den stå i femti år, vil den sannsynligvis flytte på seg. Det er plantens overlevelsesmekanisme på friland mot jordtrøtthet, forteller Nina.
Plantene og Nina kommuniserer. – Er det for lite næring, sier planten fra ganske enkelt ved å vokse i ring, med et hull i midten. Da må jeg grave opp planten, tilføre ny kompost, dele den, og sette den ned igjen. Hageeiere bør plante den et nytt sted, men vi har ikke den muligheten. Her i Botanisk hage har plantene sin faste plass i den geografiske inndelingen, sier hun.
Barnehagebarn, pasienter fra sykehjem, studenter, turister, unge og gamle nysgjerrige finner veien til «Oldemors hage». Frivillige i foreningen Botanisk hages venner holder ofte omvisninger. Nina har en årlig demonstrasjon av stell om våren eller høsten. Da kan det komme opptil åtti nysgjerrige, selv i øsende regnvær.
– Hagen her er folkelig, det er planter folk kjenner til. Vi har jo mange flotte planter ellers i anleggene, men det er på et botanisk høyere nivå. I denne hagen kan besøkende bli inspirert – og de kan faktisk få tak i planten på de årlige vårtreffene i Botanisk hage. Natur og planter har veldig god innvirkning på oss. Jeg hører ofte fra folk at det er så godt å bare sitte her, «ta inn plantene» og føle på roen. At planter kan vekke til live minner sier kanskje noe om hva de gjør med oss, sier Nina.
Artikkelen var først publisert i Ren Mat nr. 29.
Nina Myrland (55) er utdannet gartner fra Dømmesmoen i Grimstad og Hjeltnes i Ulvik. Har jobbet på gartneri i Hardanger og på Landbruksskolen, før hun startet i Botanisk Hage i 1997.
Oldemors hage er en del av Botanisk hage og Naturhistorisk museum. Her finnes 444 ulike flerårige vekster. Oldemors hage er et samarbeid mellom Norsk genressurssenter, Geriatrisk ressurssenter og Naturhistorisk museum. Hagen er også en del av Plantearven, et tiltak som arbeider med å spre kunnskap og interesse om eldre kulturog nytteplanter, i tillegg til å bevare gjennom bruk.
Det finnes ikke strøm på øya, men om sommeren er øya hjem for en kasjmirgeiteflokk på 130 geiter. De spankulerer glade og fri mellom buskene over hele øya. Det er Helge Haugen som eier geitene, sammen med kona Johannica. Han er en engasjert geitebonde. To ganger om dagen hører du stemmen hans runge gjennom skogen. Han kaller på geitene, som kommer trottende til ”melkesalongen”, som han liker å kalle skuret hvor geitene blir håndmelket klokken syv, morgen og kveld.
Fortellingen om Håøya Naturverksted begynte da Oslo kommune spurte Helge geitene kunne beite på øya i sommermånedene. Håøya var et av Oslos mest populære utfartsmål på inn på 60-tallet, men endret bruk og vedlikehold hadde ført til at øya ikke lenger var noe attraktivt reisemål. Geitene har en nøkkelrolle i å vedlikeholde kulturlandskapet på øya. De holder tilveksten under kontroll og kommer til på de mest utilgjengelige steder, som klipper og tettvokste områder.
Det gikk ikke lenge før Yngve Strøm Tingstad tok kontakt med Helge. Han ønsket å samarbeide om å skape Norges beste kasjmirgeitost av råmelk. De tok kontakt med meieritekniker Lise Brunborg for å komme i gang med prosjektet.
Han spurte om familien var villig til å følge ham på dette spinnville sommerprosjektet og bruke tre måneder i året på Håøya. Alle var med. Helge og hans da 19 år gamle sønn Sasha hadde ansvaret for å håndmelke geitene hver morgen og kveld. De lokker på dem med et mykt kall og inspiserer hver og en av dem når de blir melket. Kasjmirgeiter produserer mindre melk enn andre geiteraser, men melken har en søt og blomsteraktig smak. Dessuten gir melken dobbelt så mye ostemasse som vanlig geitemelk.
Rett etter melkingen filtrerer Helge den dyrebare væsken, tilsetter den naturlige fortykningsagenten og presser ostemassen inn i små, runde former. Det lille ostelaboratoriet er en glassinnhegning i en av de gamle mursteinsbygningene på øya. Bygningen fungerer også som bakeri og salgslokale. Siden det ikke er strøm på øya, er vinduslufting den eneste måten de kan kontrollere luftfuktighet og temperatur i rommet på. Utstyret som brukes til å lage ost er sterilisert med kokende vann som pumpes ut av en vedfyrt kokekjele. Jeg må si at det er en svært holistisk, sakte og ærlig måte å produsere ost på!
Mannfolkene bruker tiden på å hugge ved og ta vare på dyra. Johannica, som er utdannet kokk, bruker sin tid til å bake brød og kanelboller i en vakker, gammel vedfyrt ovn som har gjort tjeneste på Håøya siden tidlig i forrige århundre. Hun bruker mysen, som blir igjen etter osteproduksjonen, i deigen. Mysen gir deigen syrlighet. Du skal jobbe hardt for å motstå lukten av kanelbollene når hun tar dem ut av ovnen. Hun baker dem hele dagen og serverer dem til besøkende og campingturister med en kopp kaffe som også er laget på vedovnen.
Da vi var der hadde Helge nettopp begynt å eksperimentere med å lage sjøsalt på en rustikk ovn utendørs. Han klarer å få fem til seks håndfuller med sjøsaltflak og pyramidekrystaller ved å koke 25 liter sjøvann i rundt tjue timer i en stor wokformet panne.
Slutten av august er tiden for at blåbærene og soppene møtes i skogen. Vi har blitt fortalt at det er en blåbærhimmel på den søndre delen av øya og bestemmer oss for å gå dit for å sanke. Vi fikk skitne fingernegler og flekkete hender, men kom tilbake med en god høst, med poser fulle av blåbær, tyttebær, einerbær, piggsopp, steinsopp og trompetsopp.
På 1400-talllet var det et kloster her, grunnlagt av Mariakirken. Plantene de plantet I hagen har siden forvillet seg, som har gjort øya til en fantastisk gullgruve for spennende krydderurter og planter for dem som er interessert i sånt.
Bergmynten, krydderurten, er på sitt beste i august. Den viser sine elegante rosa og lilla blomster og iscenesetter sine omgivelser med en velluktende duft.
Villepletrærne er dekket av små, rare frukter som er vidunderlige i kompott. Kok dem opp med litt sukker for å justere den sure smaken, og den fantastiske eplesmaken trer frem.
Badevannet er fortsatt kjølig, selv så sent på året. Kokken vår, Magnus, gir ikke opp så lett. Ved hjelp av Sasha hopper de han i sjøen og har med seg østers, blåskjell, sjøsnegler og en vakker velfødd makrell. Stillehavsøsters er en fremmedart i Norge, men den har klart å ta over en stor del av norskekysten de siste tiårene. Det er ingen effektiv måte å høste stillehavsøsters på. I tillegg har den en tendens til å spre seg i stor fart i det nye miljøet de har funnet. Den beste måten å bekjempe disse østersene på er å høste og spise så mange av dem som vi kan. I motsetning til den lokale flatøstersen, har skjellet til stillehavsøstersen et skjell med dype kurver og skarpe kanter. Det er vanskelig å unngå dem når du bader, for de skarpe kantene skjærer inn i føttene.
Vi kokte vann i en gigantisk tekanne over bålet. Vi kastet inn en håndfull med blader fra markjordbær, noen av bærene og litt honning. Jordbærblader skal visstnok hjelpe deg med å få tilbake energien etter du har vært på tur. Dessuten er de fulle av antioksidanter.
Deretter var det på tide å kvesse knivene, børste av alle soppene og åpne østers. Vi satt på en tømmerstokk, på gresset og på en huske som hang fra et tre. Så gjorde vi det vi kan best, dele fortellinger, lage middag og se på de siste solstrålene som druknet i Oslofjorden for kvelden. Deretter løftet vi glassene for sankerparadiset Håøya, til kasjmirgeitene som har gjort det tilgjengelig for folk igjen, og til Helge og Johannica som tar så godt vare på øya og geitene.
Noen synspunkter fra Fagmykologisk råd
Fornyet kontrakt
Håøya Naturverksted har nylig fått vite at Oslo kommune fornyer kontrakten deres for å vedlikeholde kulturlandskapet på Håøya. Kasjmirgeitene kommer til å fortsette å streife rundt på øya, osteproduksjonen fortsetter, men vi vet ikke helt om de kommer til å bake brød, kanelboller og lage kaffe for tilreisende denne sommeren, på grunn av koronaviruset. De er i dialog med Oslo kommune om hvordan de kan fortsette å ha et tilbud til besøkende, samtidig som de ivaretar helsen til familien, geitene og gjester. Sjekk facebook. com/naturverksted/ for oppdaterte nyheter om du har lyst til å oppleve tilbudet deres denne sommeren.
I høst fikk vi et fantastisk nytt bokverk om storsopper i to bind laget av de to danske mykologene Petersen & Læssøe. Bokverket heter Nordeuropas svampe og ble anmeldt i Sopp og nyttevekster nr. 4/2019. Disse bøkene kommer ganske sikkert til å bli et standardverk for norske soppfolk. Fagmykologisk råd har sett nøyere på angivelse av giftighet og matverdi for enkelte arter, siden flere arter ganske overraskende er angitt som giftige. Nedenfor har vi tatt fram noen eksempler:
Krittøsterssopp Pleurocybella porrigens er markert som giftig, med ett rødt kors. Dette er en sopp som har vært spist i Norge og resten av Europa i mangfoldige år uten rapporterte forgiftningstilfeller. I Japan er det rapportert om utvikling av hjerneskade hos personer med kronisk nyresykdom etter inntak av krittøsterssopp.1-3 Pasientene hadde en gjennomsnittsalder på 69 år. Alderen varierte fra 58 til 80 år, og flere var under behandling med dialyse. 19 av pasientene døde.1 Fagmykologisk råd ser ingen grunn til å markere denne arten som giftig ut fra den publiserte litteraturen.1-5 Vår vurdering er at om personer med spesielle helseproblemer ikke tåler en sopp, gir ikke dette grunnlag for klassifisering som giftig.
Filtskjellet parasollsopp Lepiota clypeolaria er angitt med to røde kors, altså dødelig giftig. Dette er en sopp trolig de færreste spiser, siden den er ganske liten og spinkel. Filtskjellet parasollsopp er angitt som spiselig i mange eldre soppbøker. I Soppene i farger fra 1977 er den angitt som spiselig, også som en sopp som kan gi mage- og tarmsymptomer6,7. En enkelt eldre kilde angir at den inneholder amatoksin, men dette er ikke funnet ved analyser8. Vi kjenner ingen rapporter om forgiftningstilfeller etter måltider med denne soppen.
Kastanjeparasollsopp Lepiota castanea er angitt med to røde kors. Dette er i likhet med den filtskjellete parasollsoppen en ganske liten og sped art, og den er forholdsvis sjelden i mesteparten av landet. I denne arten er det påvist giftstoffet amanitin. Det er den samme giften som finnes i hvit fluesopp, grønn fluesopp og flatklokkehatt.9 Det er rapportert om 27 kasus med leverpåvirkning og alvorlig forgiftning, hvorav 14 døde.10 Arten vil bli tatt inn i Normlisten for 2020 på linje med «giftparasollsopp» Lepiota brunneoincarnata.
I verket er det giftmarkeringer for ytterligere elleve arter i slekten Parasollsopper Lepiota; noen med to kors og noen med ett, etterfulgt av spørsmålstegn. Minst fem av dem fins i Norge. Vi har ikke funnet litteratur som bekrefter at disse artene er giftige. De er alle relativt små og av den grunn lite egnet som matsopper. Korsene kan vitne om at forfatterne har ønsket å være på den sikre siden. Om ikke annet viser de at det er liten grunn til å sanke små parasollsopper til mat.
Fagmykologisk råd ber soppsakkyndige om å følge vurderingene som er gjort i normlisten, uavhengig av klassifiseringen i dette flotte bokverket.
Referanser
Norges sopp- og nyttevekstforbund (NSNF) er en
paraplyorganisasjon for landets mange sopp- og nyttevekstforeninger
med en historie helt tilbake til 1902.
NSNF ble dannet i 2005 som en fusjon mellom Norsk
soppforening og Nyttevekstforeningen og omfatter i
dag 36 medlemsforeninger i alle landets fylker, med
til sammen 5000 medlemmer.
NSNF er medlem av Studieforbundet natur og miljø,
Samarbeidsrådet for biologisk mangfold (SABIMA) ,
Frivillighet Norge, International Mycological Association
og assosiert medlem av The European Confederation
of Mediterranean Mycology (C.E.M.M.)
Tidsskriftet AGARICA publiserer fagfellevurderte
(og poenggivende) originalartikler innen alle
ulike aspekter av mykologi, med hovedfokus på
mykofloristikk og taksonomi. Ulike typer manus
mottas, herunder forskningsartikler, oversiktsartikler og
korte forskningsartikler. I tillegg publiseres også (uten
fagfellevurdering) populariserte utgaver av mer
omfattende forskningsartikler, kortere
notiser og bokanmeldelser.
AGARICA publiserer norsk-, svensk-,
dansk- og engelskspråklige bidrag. Agarica
er klassifisert som nivå 2 i Norsk senter
for forskningsdata. I utgangspunktet
utkommer et årlig nummer av AGARICA.
Ønsker du å abonnere på AGARICA send
e-mail til: post@soppognyttevekster.no eller
ring +47 922 66 276.
Abonnement koster kr 250,- inkl. porto for medlemmer,
kr 300,- inkludert porto for ikke-medlemmer og kr 400,-
inkludert porto for institusjoner.
MEDLEMSFORENINGENE LANDET RUNDT
De fleste av foreningene har egne facebook-sider
Aust-Agder sopp- og nyttevekstforening
Gerd Bakke,
gerd.bakke@outlook.com, 41218649
Bergen sopp- og nyttevekstforening
Remi Trulssen Bye,
bergensnf@gmail.com,92221048
Blomkålsoppen, Vest-Agder sopp- og nyttevekstforening
Jørgen Espedalen,
jorgen.espedalen@gmail.com, 915 70 726
Buskerud sopp- og nyttevekstforening
Elizabeth Sørenssen,
buskerudsnf@gmail.com, 92013242
Eiker soppforening
Jeanette Elden,
jeanetteelden@gmail.com, 92669052
Elverum sopp- og nyttevekstforening
Karin Busgeeth,
karin.busgeeth@gmail.com, 99496217
Follo sopp- og nyttevekstforening
Tove Bakar,
twbakar@gmail.com, 93656137
Fredrikstad soppforening
Tor-Øystein Gulliksen,
toroyste@online.no, 98137237
Gjøvik-Toten sopp- og nyttevekstforening
Kjersti Nerbråten Tjernshaugen,
kjersti.tjernshaugen@nhest.no, 99724114
Grenland soppforening
Arnfinn Ekmann,
arnf-ekm@online.no, 95930661
Halden soppforening
Ninni Christiansen,
ninni.c.christiansen@hiof.no, 482 86 519
Haugaland sopp- og nyttevekstforening
Jostein Jektnes,
haugaland@soppognyttevekster.no, 97191021
Helgeland sopp- og nyttevekstforening
Jonny Løe,
jo-loee@online.no, 90476264
Hexeringen soppforening, Hamar
Karen Inger Sletten,
ki.sletten@gmail.com, 97763739
Innherred sopp- og nyttevekstforening
Eli Margrethe Skjerve,
innsnf@gmail.com, 92402463
Jærsoppen
Kari Blikra,
jaersoppen@gmail.com, 45411730
Kongsvinger soppforening
Gunn Anita Nerli,
gunn-anita.nerli@telenor.com, 913 08 374
Larvik soppforening
Ingjerd Beate Nyhus Larsen,
ingjerdl@vfk.no, 99237747
Lillehammer sopp- og nyttevekstforening
Siri L. Hovland,
post@lson.no, 92067000
Midt-Telemark sopp og nyttevekstforening
Bjørn Gunnar Steen,
bjorn.steen@usn.no, 99395664
Miraculix, Sør-Varanger sopp- og nyttevekstforening
Line Moe,
1.linemoe@gmail.com, 92433421
Moss sopp- og nyttevekstforening
Kristin Bauge Andresen,
kristinbauge@gmail.com,
90757122
Nyttevekstforeninga, Ålesund
Wenche Eli Johansen,
wej@live.no, 90649488
Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening
Roger Andersen,
leder@oosn.no, 93448167
Porsanger og omegn sopp- og nyttevekstforening
Ingrid Golten,
golteni@hotmail.com, 90991614
Ringerike soppforening
Kari W. Østengen,
kariwo@online.no, 99576310
Risken sopp- og nyttevekstforening
Anne Marie Hareide,
post@risken.no, 90562182
Romerike sopp- og nyttevekstforening
Sissel Vågane,
post@romerikesopp.net, 95496186
Salten naturlag
Lillian Charlotte Iversen,
post@salten-naturlag.com, 91804597
Steinkjer sopp- og nyttevekstforening
Ulla-Britt Bøe,
ulla.britt.boe@gmail.com, 99797681
Sunnfjord sopp- og nyttevekstforening
Harald Eriksen,
harald.eriksen.aarberg@gmail.com, 95154314
Telemark sopp- og nyttevekstforening
Olav Østlund Eriksen,
olaveriksen@nenett.no, 97151928
Tromsø soppforening
Kari Riddervold,
kari.riddervold@uit.no, 95962334
Trondheim sopp- og nyttevekstforening
Maria Hegge,
post@tsnf.no, 97729230
Tønsberg soppforening
Per Marstad,
pmarstad@broadpark.no, 91183929
Valdres sopp- og nyttevekstforening
Bente Brenna,
b-brem@online.no, 41142013
Nettsider til alle foreninger og fylkesvis oversikt finner du på Soppognyttevekster.no under fanen MEDLEMSFORENINGER. Oppdatert per 1. mars 2020.
