framande artar er ein av dei største truslane mot norsk natur i dag, og med klimaendringane vil dei truleg bli fleire. Du har sannsynlegvis fått auge på nokre av dei. Ein dag stoppar du opp på den vande gåturen din og stussar. «Eg kan ikkje hugse at desse plantene var her før?» Eit hav av parkslirekne har dukka opp i skråninga ved grendehuset. Og der står eit lite raudhylltre som du ved fyrste augekast trudde var ei rogn.

Når ei plante skal kategoriserast innanfor Artsdatabanken si framandartsliste er det nokre kriterium ho skal vurderast ut i frå. For at ei plante skal kunne etablere seg i Noreg må ho trivast, og i risikovurderinga målar dei kor lang levetid veksten har. Kjem han att år etter år, eller visnar han hen og døyr om hausten? Dei ser og på evna arten har til å spreie seg. Produserer planta mange frø? Spreier ho seg med rota? Desse to effektane saman, levedyktigheit og spreiingsevne, viser potensialet den framande arten har til å påverke norsk natur. Dette kallar vi invasjonspotensial. Eit tredje kriterium nyttast også: Kor stor prosentandel av ein naturtype arten moglegvis kan kolonisere.

I tillegg til å vurdere invasjonspotensialet, målar vi den økologiske effekten. Kva er eigentleg konsekvensen om denne arten spreier seg i norsk natur?

For å vurdere økologisk effekt nyttar vi seks kriterier:

• Effekt på trua artar og nøkkelartar
• Effekt på stadeigne artar
• Effekt på trua og sjeldne naturtypar
• Effekt på øvrige naturtypar
• Potensiale for overføring av genetisk material, altså evne til å blande seg med artar i same slekt
• Overføring av parasittar og sjukdommar

Den økologiske effekten vil altså kunne seie noko om kor stort skadeomfang arten har på til dømes sårbare og trua naturtypar og artar. Også om arten fortrengjer ein nøkkelart som kan vere vanleg og talrik. Då vil den økologiske effekten vere stor, fordi tilbakegang for ein slik art vil ha store ringverknadar for artar både over og under nøkkelarten i næringskjeden.

Om den framande arten både har eit høgt invaderingspotensial og ein stor økologisk effekt, er den av høg risiko (HI) til svært høg risiko (SE). Slik som parkslirekne, pukkellaks, kanadagullris eller brunskogsnigel.

for rundt femti år siden fikk Vegvesenet en god idé. De hadde ansvaret for x antall skråninger hvor jorda blåste og regnet bort. Hvorfor ikke bruke blomster til å binde jorda? En hardfør og nøysom vekst som enkelt spirte fra frø, for eksempel. Penere skråninger og mindre erosjon i ett smekk.

Valget falt på hagelupinen, Lupinus polyphyllus, en nordamerikansk immigrant. Tidlig på 1800-tallet ble den introdusert til Europa som prydplante, og den oppførte seg greit i folks hager. Høyreist, fargesterk og lettstelt, og med pælerøtter som kan gå opptil to meter ned i bakken. Perfekt! Det ble satt i gang en storstilt utsåing av hagelupin langs norske veier. Norges statsbaner var også entusiastiske – de hadde allerede god erfaring med å så lupin for å binde sand langs toglinjene sine.

I dag vet vi selvfølgelig at dette var en alvorlig feilvurdering. Utbredelsen har regelrett eksplodert, og Vegvesenet anbefaler nå aktiv bekjempelse av hagelupinen. De fjerner tonnevis med lupin hvert år, i håp om å begrense utbredelsen. Det er både slitsomt og kostbart.

Lupiner har flere egenskaper som gjorde at prosjektet gikk så galt. For det første fikserer de nitrogen ved hjelp av rhizobiumbakterier som lever i knoller på røttene deres. Over tid endrer de derfor jordsmonnet. Mange av våre villblomster er tilpasset næringsfattige forhold, så når jorda blir for nitrogenrik, forsvinner de. Lupiner produserer også hundrevis av frø per plante. De kan ligge på vent i jorda i flere tiår uten å forringes. I utgangspunktet er ikke frøene så gode til å spre seg over lange avstander, men når de jevnlig får haik med biler, kommer de fort på skikkelig avveie. Å plante dem langs veianlegg førte derfor til en voldsom utilsiktet spredning.

Hagelupiner er også dårlige naboer. De vokser seg gjerne godt over meteren og skygger effektivt ut lavere planter.

en annen nord-amerikansk art vi har invitert inn, er sitkagran. Etter andre verdenskrig hadde vi et stort behov for tømmer (vi hadde tross alt et land som skulle bygges opp igjen), og vi satte av store ressurser til skogdyrking. Særlig den snaue vestlandskysten skulle prioriteres. Planene var ambisiøse: Hvert år i 60 år skulle 60 000 dekar beplantes! Men hva vokser fort og kan trives langs den værutsatte vestlandskysten ...?

Sitkagranen har sitt naturlige utbredelsesområde langs den amerikanske vestkysten, fra det nordlige California og opp til Alaska. Den vil ha milde vintre, kjølige somre og gjerne masse fuktig sjøluft. Sitka kan vokse dobbelt så raskt som vanlig gran. Den tåler også fint at det blåser kontinuerlig og hardt fra samme kant – stammen står like rak og rett likevel. Attpåtil tolererer den saltvann. Immun mot både vestlandsvind og sjøsprøyt, altså? Sitka var et åpenbart valg. I tillegg til å plantes i felt for hogst, ble den brukt som leplanting. Vinddempende belter av sitkagran skulle beskytte værutsatte dyrkingsarealer. Dette var spesielt aktuelt på Jæren.

Dessverre skulle det vise seg at å kle vestlandskysten i sitkagran ikke var problemfritt. Trærne dominerer fullstendig med sin høye og tette vekst, og utgjør en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet. Spesielt kystlyngheiene har fått kjørt seg. Sitkagrana trives nemlig utmerket i det åpne landskapet, og husdyrene som normalt ivaretar heiene gjennom beiting, har ikke sjans til å få bukt med de hurtigvoksende trærne. Frøene er dessuten tilpasset spredning med vind, og forflytter seg over store avstander.

Til tross for at sitka er vurdert til å ha svært høy risko, er det ikke forbudt å plante ut flere. Du må dog søke om tillatelse først. I fjor høst ga Miljødirektoratet en grunneier i Tysvær lov til å plante ut 30 000 nye trær. Flere natur- og miljøorganisasjoner klagde, men klagen ble avvist. Sitka er lønnsomt for noen – og fullstendig krise for andre.

svært mange fremmedarter kom til Norge via hagene våre. Viktige kriterier for en god hageplante er dessverre også egenskaper som gjør at de blir et problem. Vi ønsker oss lettstelte og hardføre blomster som vokser seg store og flotte – eller som dekker bakken godt slik at ugresset holdes unna. De kan gjerne vokse raskt, så slipper vi å vente så lenge før det ser frodig ut i bedet. Men når de rømmer ut av hagene våre, er dette kvaliteter som kan bli katastrofale for naturen.

Kanadagullris kom til norske hager og parkanlegg allerede på 1700-tallet, og er dermed en av de aller eldste innførte prydvekstene våre. Den har en imponerende spredningsevne. Ikke bare kan den danne store, tette bestander med de krypende jordstenglene sine – den produserer også enorme mengder frø. Én plante kan ha opp til 10 000 av dem! Frøene er svært spiredyktige, og spres med vinden eller ved å feste seg på folk og fe. Gullriset fortrenger effektivt stedegne arter og kan ta fullstendig over, spesielt på skrotemark, i enger og annet åpent terreng.

den velduftende rynkerosen med sine kjøttfulle (og dermed svært matnyttige) nyper, kommer opprinnelig fra Øst-Asia hvor den vokser i sandjord langs kysten. Rosen er eksepsjonelt herdig. Den klarer seg i klimasone H8, som er så kaldt det kan bli i vårt lange land. Dermed har den blitt plantet overalt. Som hekk og solitærbusk, i skråninger, på fellesarealer og i parker, langs veier, i midtrabatter og i industriområder. Fordi den er svært salttolerant og foretrekker sandholdig jord, har rynkerosen også blitt brukt mye langs kysten både som et tornete gjerde, leplanting eller for å hindre erosjon.

Rosa rugosa står nå på listen over de 40 mest invaderende plantene i Europa, sammen med kjenninger som kanadagullris, kjempespringfrø, parkslirekne, kjempebjørnekjeks og tromsøpalme. Den er særlig et problem langs strendene på Øst- og Sørlandet, der den kan danne fullstendig ugjennomtrengelige kratt. Samtidig binder den sanden, akkurat som vi opprinnelig ønsket at den skulle, og det skaper problemer for stedegne arter som trenger en løsere struktur.

At rosen nå har blitt forbudt å plante ut, hindrer den ikke i å spre seg videre. Den har flere metoder, og samtlige er effektive. For det første setter rynkerosen mange rotskudd. Rotstenglene til en etablert plante kan gjerne vokse 5–7 meter i året, og én enkelt plante kan dekke opptil 100 kvadratmeter på denne måten. Brytes en bit av rotstengelen av, for eksempel fordi sanden er i bevegelse, kan den føres langt av gårde med havstrømmer før den gror videre på sin nye vokseplass. Vi frakter selvfølgelig rosene med oss til nye steder vi også, gjennom å flytte jord eller via hageavfallet vårt.

Rynkerosen sprer seg dessuten med frø. De store, røde nypene flyter aldeles utmerket. Såpass godt tilpasset er de, at selv om vi hadde utryddet alle norske rynkeroser, ville vi fått nye frø flytende inn på strendene våre fra eksempelvis Sverige, Danmark og Storbritannia. En rynkerosenype kan ligge og duppe nesten et år i saltvann og fremdeles inneholde spiredyktige frø. Og om nypene ikke kan reise på bøljan blå, hjelper nypespisende fugler gjerne til.

hvis vi skal lære én ting av feilene våre planteglade forgjengere har gjort, må det være hvor viktig føre-var-prinsippet faktisk er. Ikke plant ut tusenvis av eksemplarer av superherdige fremmedarter som vokser som, vel, ugress, før du vet at det går fint – uansett hvilke gode egenskaper de måtte være i besittelse av.

Forhåpentligvis har vi også innsett at det er så uendelig mye vi ikke kan vite om hvilke konsekvenser slike utplantinger får. Vi kan gjette, synse og tro, men sjansen for at noe uforutsett skal skje er alltid til stede, og illusjonen av kontroll bør ha bristet for lengst. Vi trodde vi kunne tjene på importert natur, men ble i stedet sittende igjen med en kjemperegning. Da hjelper det lite at vi hadde gode intensjoner da frøene ble sådd.

KILDER:
Artsdatabanken. (2012). Faktaark: Rynkerose. (ISSN1504-9140 nr. 245).

Direktoratet for naturforvaltning. (2013). Handlingsplan mot rynkerose Rosa rugosa. (Rapport 1-2013)

Kaczmarek-Derda, W. & Fløistad, I. S. (2022, 11. oktober). Kanadagullris. plantevernleksikonet.no

Roll-Hansen, H. (2015, 25. november). Planting av gran på Vestlandet. Norgeshistorie.no.

Tjomsland, A. & Dalen, L. (2015, 30. september). Sitka – lovprist og svartelista. NIBIO.no

Aakre, Gina. (2022, 6. juni). Sitkagran gjør en storskala inntreden i norsk natur. forskning.no.

det har alltid forekommet en naturlig spredning av arter, men vi ser nå en historisk økning. Høsten 2023 meldte FNs naturpanel at «fremmede skadelige arter sprer seg mer enn noen gang tidligere».

Fremmedartene koster oss dyrt. De totale kostnadene for samfunnet er estimert til å ligge på mellom 1,4 og 3,6 milliarder kroner i året. Og til tross for at det legges penger i bekjempelse, vokser problemet seg stadig større. Hvorfor går det så galt?

Rannveig Margrete Jacobsen fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) leder et prosjekt for tidlig oppdagelse av nye fremmede arter. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratet og har som oppgave å oppdage nye fremmedarter som klarer å overleve og reprodusere seg i norsk natur.

– Vi prøver å finne artene når de har begynt å etablere seg, men før de har spredt seg så mye, slik at det kan settes inn tiltak. Vi har et overvåkingsprogram med faste overvåkingsruter, forklarer hun.

Hvert år kartlegges landlevende planter og insekter i tjuefem ruter, hver på 250 ganger 250 meter. Totalt har 91 ruter blitt undersøkt to eller flere ganger i løpet av åtte år. Alle rutene befinner seg i Oslofjordregionen. Tett befolkning og et varmt klima gir høyere risiko for at noe nytt skal etablere seg nettopp her.

– Plantene er det ganske enkelt å få oversikt over, sier Rannveig.

– Det krever jo en del kunnskap, men selve metoden er rett og slett at botanikere går rundt og leter og registrerer fremmede arter som vokser vilt.

NINA samler insekter med malaisefelle i de samme områdene.

– Vi finner mye rart! Spretthaler og edderkopper, til og med, så noe kravler tydeligvis oppover, smiler hun og sikter til at de teltlignende fellene egentlig er ment for å fange flyvende innsekter.

NINAs oppgave er selve kartleggingen. De melder så funnene til Miljødirektoratet og Artskart. Rannveig er dog ikke spesielt imponert over gangen videre.

– Det er ikke så veldig mye respons. Ideelt sett burde det jo ført til noen handlingstiltak. Artene vi finner blir tatt med i fremmedartsvurderingen, men jeg har ikke inntrykk av at det finnes et videre varslingssystem for rask respons, sukker hun.

– En gang fant vi et individ av brunmarmorert breitege. Da ble det varsling, for den kan være veldig skadelig for landbruket. Men mitt inntrykk av forvaltningen av fremmede arter generelt er at det hovedsakelig går ut på brannslukking. Man kan ikke reagere på alt, det er så mange nye fremmedarter, men jeg skulle ønske at mer av det vi finner faktisk får noen implikasjoner.

Esten Ødegaard, seniorrådgiver ved Miljødirektoratets vann- og kunnskapsavdeling, vedgår at det stemmer.

– Det er riktig at funn av fremmede arter fra kartleggings- og overvåkingsprosjekter i mange tilfeller ikke fører til direkte tiltak, sier han.

– Bekjempelse er som hovedregel svært kostbart, og vi må prioritere hardt hvor vi skal sette inn innsatsen.

Han understreker at funnene likevel er viktige for arbeidet deres.

– Vi stiller krav om at funnene skal rapporteres til Artsdatabanken slik at de er tilgjengelige når det for eksempel planlegges flytting av masser.

Rapporterte funn er også et viktig grunnlag for direktoratet når de skal regulere innførsel og omsetning av ulike arter.

– Kunnskap om utbredelse og spredningshastighet er blant det som vektlegges når vi vurderer om det ikke lenger skal være lov å innføre og plante ut for eksempel en hageplante. Et forbud vil ikke i seg selv hindre spredning fra allerede etablerte forekomster, men mange av forbudsartene bekjempes aktivt, og da er det viktig at effekten av denne innsatsen ikke nulles ut av spredning fra hager og parkanlegg, forklarer Esten.

Rannveig Margrete Jacobsen er enig.

– Hvis vi hele tiden importerer nye arter og steller pent med dem, så får man jo aldri bukt med problemet.

Hun er samtidig tydelig på at å redusere innførselen bare er første steg på veien.

– Man må ha en helhetlig plan og se på hvorvidt man bør gjøre en koordinert innsats for å fjerne dem.

hvor ligger egentlig ansvaret for å bekjempe fremmedartene? Hvem skal ut og gjøre jobben?

– Det er miljømyndighetene som har det overordnede ansvaret for å hindre skadevirkninger på naturmangfoldet, blant annet ved å bekjempe fremmede skadelige arter som truer verneområder og annen verdifull og sårbar natur. Vi har også koordineringsansvaret for den samlede innsatsen mot fremmede arter, sier Esten Ødegaard.

Men så blir det mer komplisert.

Det er mange andre myndigheter som også har ansvar for å hindre spredning og skadevirkninger. Noen fordi de forvalter arealer der fremmede arter etablerer seg og deretter kan spre seg videre, eller fordi de har ansvaret for aktiviteter som kan bidra til spredning, slik som samferdselsmyndighetene og kommunene. Noen kan også pålegges et ansvar fordi de har virkemidler som kan forhindre innførsel i utgangspunktet, slik som Mattilsynet og Tollvesenet.

– Både miljø- og landbruksmyndighetene forvalter tilskuddsposter som finansierer bekjempelsestiltak mot fremmede skadelige arter, legger Esten til.

– Næringsliv og privatpersoner har også et stort ansvar for å forhindre spredning, for å varsle ved uhell som kan føre til spredning og for å fjerne arter som har spredd seg.

Han viser til forskriften om fremmede organismer, kapittel V. Her står det blant annet at:

Den som er ansvarlig for innførsel, hold, utsetting eller omsetning av organismer, eller som iverksetter tiltak som kan medføre utilsiktet spredning av fremmede organismer i miljøet, skal opptre aktsomt for å hindre at aktiviteten medfører uheldige følger for det biologiske mangfold.

Det er med andre ord ikke nødvendigvis noen helt klar ansvarsfordeling selv om lovteksten sier at noen har ansvaret.

Er det entreprenøren eller tomteeieren som bør kunne gjenkjenne parkslirekne før det graves en ny grøft og bittesmå Reynoutria japonica-biter havner på avveie? Skal man forvente at alle hageeiere vet hva alle vekstene i hagene deres er? Hvis de ikke vet det – er det likevel deres ansvar at gravmyrten forrige huseier plantet har spredt seg ut i skogen? Og når den først har tatt over skogbunnen, hvem skal rydde opp?

Vi kan i praksis stå i en sirkel og peke på hverandre, mens fremmedartene sprer seg relativt uforstyrret videre. I mange tilfeller vet ikke folk engang at de gjør noe galt.

– Det store mangfoldet av offentlige og private aktører, er noe av grunnen til at det er behov for handlingsplaner som bidrar til god koordinering og ansvarsfordeling, sier Esten.

Det har han nok rett i.

de fleste er enige om at noe bør gjøres med alle fremmedartene, spesielt de med høy økologisk effekt. Artene som forandrer landskapet vårt, utkonkurrerer hjemmehørende arter eller sprer alvorlige sykdommer. Samtidig har de fleste også forståelse for at bekjempelse i en del tilfeller er i overkant krevende. Dette gjelder særlig karplantene, som utgjør rundt 75 prosent av alle de risikovurderte artene.

– Det er mange plantearter som det finnes så mye av allerede at det blir litt håpløst. Vi ser at noen av de spesielt invaderende artene bare har blitt en del av norsk natur, sier Rannveig Margrete Jacobsen.

– Samtidig så har vi fått litt mindre lupin nå, etter at Vegvesenet tok tak i det. Så det kan hjelpe hvis man setter inn litt ressurser. Men når man ser på kanadagullris, for eksempel? Det kan hende jeg er litt pessimistisk nå, men de er jo over alt ... Og det hjelper ikke å fjerne litt, de kommer jo tilbake igjen.

Hun sier det er få tilfeller i Norge hvor man prøver å utrydde fremmedarter som har kommet hit, og opplever at det meste av forvaltningen som gjøres er å fjerne dem der de er mest problematiske, som i verneområder.

– Jeg synes ikke det er så mye forhindring som pågår. Det er litt mer det jeg kaller brannslukking. At man holder en problematisk bestand nede i et viktig naturområde.

Esten Ødegaard sier seg enig i at man i noen tilfeller er nødt til å bedrive brannslukking, men han er ikke enig i at det gjøres lite.

– Miljødirektoratet bruker årlig mange millioner kroner bare på bekjempelse av fremmede planter, inkludert fremmede treslag, i og utenfor verneområder, sier han.

– I tillegg brukes det årlig mange titalls millioner på å bekjempe pukkellaks, Gyrodactylus salaris [en lakseyngelparasitt som potensielt kan utrydde hele bestander. red.anm.], fremmede fiskeslag, mink, stillehavsøsters og andre arter. Så det skjer svært mye, men kostnadene ved bekjempelse er såpass høye at vi må prioritere hvor innsatsen skal settes inn.

Han forteller at den langvarige bekjempelsen av lakseparasitten G. salaris har kostet over en milliard kroner så langt, men at de også nå ser resultater.

– Av de 51 infiserte vassdragene vi hadde er nå flesteparten fri for parasitten, og det er godt håp om å fjerne den helt fra Norge, sier han.

Når det koster en milliard å bli kvitt lakseparasitter, blir det nødvendigvis ikke så mye igjen i lommeboka til å gå løs på kanadagullriset.

det står på penger, som vanlig. Hvordan velger man hva som bør bekjempes først?

– Vi må prioritere hardt for å sikre at innsatsen settes inn der den gir størst gevinst for miljøet, sier Esten.

– To viktige kriterier er hvilken trussel de fremmede artene utgjør på det stedet de er registrert, og i hvilken grad bekjempelse av den aktuelle forekomsten kan spare oss for mye større skadevirkninger og utgifter i framtiden.

Han sier at lista i utgangspunktet er svært lav for å sette i gang bekjempelsestiltak, såfremt det er fare for skade på naturmangfoldet.

– Tidlig innsats for å forhindre framtidig skade er også sentralt når vi prioriterer tiltak. Tidlig innsats kan være bekjempelse av arter som ikke har spredd seg i særlig grad ennå, men ofte er det forebyggende tiltak i form av importforbud, informasjonskampanjer og ansvarliggjøring av ulike næringsaktører vi iverksetter.

Rannveig Margrete Jacobsen påpeker at kunnskapsnivået har mye å si for hva som prioriteres. Det finnes lite forskning på effekter av fremmedarter i norsk natur, og vi vet altfor lite om hvor stor økologisk effekt ulike arter faktisk vil kunne ha. Med andre ord er det noen arter vi oppfatter som mer dramatiske enn andre, mens hva som egentlig vil utgjøre det største problemet, spesielt i et lengre perspektiv, er vi dårlige til å vurdere.

– De artene som får mest oppmerksomhet er ofte arter som vi allerede har sett en veldig negativ effekt av i andre land, sier hun.

Hun trekker frem flatormen Obama nungara som et eksempel. Den skapte skrekkoverskrifter i fjor sommer.

– Den spiser meitemark og oppfattes som en klar trussel, og da er det lettere å få oppmerksomhet rundt den og forklare hvorfor vi må gjøre noe. Mens hvis en art ikke har en åpenbar direkte effekt på oss så skjer det lite, selv om arten har en generell negativ effekt på økosystemet og kanskje utgjør et stort problem på lengre sikt.

Slik risikerer vi å gå glipp av «tidlig oppdagelse»-vinduet og problemet vokser seg for omfattende til å rydde ordentlig opp i. Og så er vi tilbake til brannslukking.

for å komplisere ting ytterligere, er det ikke alltid så lett å avgjøre hva som er en fremmed art. I utgangspunktet regnes en art som fremmed hvis den har kommet til et område med menneskelig hjelp og ikke hører naturlig til der. Men denne definisjonen har en ganske vilkårlig tidsavgrensning.

I Norge må arter ha etablert seg etter år 1800 for at de skal regnes som fremmede. Andre land kan ha helt andre grenser. Og villsvinet, for eksempel, regnes likevel som en fremmedart, selv om det tidligere har vært en naturlig del av vår fauna.

– Mange arter blir spredt med menneskelig aktivitet, transport og med folk. Noen arter forflytter seg selv, og så er det også en synergi med menneskelig spredning i kombinasjon med et varmere klima, forklarer Rannveig Margrete Jacobsen.

Dette gjør vurderingene vanskelige, særlig for insekter. Hva har egentlig kommet hit naturlig?

– Vi finner mange arter som ikke er registrert før. Det er en miks av uregistrerte norske arter, arter som har spredt seg hit selv og derfor ikke er fremmede, arter som er fremmede, men som kanskje har vært her en stund uten å bli oppdaget, og arter som er fremmede og helt nye.

– Det er vanskelig å vite hvilken art vi skal putte i hvilken kategori. Hvilke skal vi varsle om som nye mulige fremmedarter? Vi kan si hva som er sannsynlig, men vi har ikke noen fasit.

hva kan vi forvente eller håpe på av resultater, egentlig? Er de fleste fremmedartene kommet for å bli?

– Ja, det er nok riktig, sier Esten Ødegaard.

– Men i mange tilfeller kan vi holde disse artene unna den mest verdifulle og sårbare naturen. Derfor er det viktig med kartlegging og overvåking av disse artene for å kunne bekjempe der det har størst effekt.

– Det er også viktig å nevne at vi har eksempler på at godt etablerte arter kan utryddes blant annet på øyer, sånn som mink, og i innsjøer, sånn som fremmede fiskelag.

En stor andel av fremmedartene som oppdages, merker vi heldigvis ikke så mye til. De gjør ikke stort ut av seg og går under radaren.

– Noen arter greier seg dårlig, så da tenker vi heller ikke så mye på dem. Andre arter, som ikke blir spist eller utkonkurrert, ser vi mye av, men vi blir jo også vant til dem etter hvert, sier Rannveig Margrete Jacobsen.

– Vi legger mest merke til hvordan fremmedartene påvirker nærmiljøet vårt og hvorvidt hageplantene trives hos oss, mens vi vet mye mindre om hvordan de oppfører seg ute i naturen.

Nettopp hagene våre er en viktig årsak til at vi har så mange problematiske fremmedarter i utgangspunktet. Ikke bare planter, men også diverse småkryp.

– Vi har funnet masse blindpassasjerer i jorda til importerte hageplanter, sier Rannveig.

– Det er et veldokumentert problem. Men det settes i gang få prosesser for å gjøre noe med det. Kanskje man burde hatt en karanteneperiode når plantene kommer til landet, eller overført dem til et annet vekstmedium, for eksempel. Det mest effektive for å begrense problemet er å forhindre nye invasjoner.

Esten Ødegaard mener også at forebygging er den viktigste medisinen.

– Å forhindre innførsel og etablering, og bekjempelse i en tidlig spredningsfase, er det som gir mest igjen for innsatsen, sier han.

– I Norge har vi, sammenlignet med de fleste andre land, et svært strengt regelverk for å hindre både tilsiktet og ubevisst innførsel og etablering av fremmede arter, og vi arbeider kontinuerlig for å styrke dette regelverket.

Allikevel står vi nå her, med foreløpig 2 342 risikovurderte fremmede arter. 441 av dem utgjør en høy eller svært høy risiko.

amalie korsnes paulsen er turleder for Ung sanker og studerer økologi og naturforvaltning på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Sammen med klassen sin rykker hun bokstavelig talt opp problemene med rota. Hun sitter i styret til den nylig oppstartede studentforeningen RØSK: «RestaureringsØkologene Starter Kampen».

– Det startet første året i klassen vår, forteller hun.

– Veilederen vår, Anders Gunnar Helle, har drevet mye med naturrestaurering, og foreslo at vi kunne starte opp en forening som drev med noe sånt. Så da gikk vi sammen om det.

– Vi har bare holdt på i et år nå, men vi legger merke til at det allerede er et stort engasjement! Vi har kommet i kontakt med veldig mange, og det er stort oppmøte når vi arrangerer ting. Så vi ser at folk er interesserte i dette her.

Foreningen er veldig åpen. I praksis er den bare en Facebookside hvor det legges ut diverse arrangementer. Lavterskel, men det funker.

– Målet er å formidle og tilrettelegge for naturrestaurering. Vi arrangerer også litt mindre turer selv hvor vi fjerner fremmedarter. Vi har en Messengergruppe hvor de som er interesserte kan bli med, og så foreslår vi ofte plasser hvor vi kan gjøre noe. Men noen av medlemmene kan også si at «det er masse kanadagullris der jeg bor, blir noen med og fjerne?» og så finner vi en dato og tar med søppelposer.

– Anders har også et prosjekt hvor vi restaurerer kystlynghei ved å fjerne sitkagran, så der er vi med. Når vi er involvert i sånne arrangementer så betaler vi for eksempel transport for de som ønsker å være med.

Hun forteller at RØSK har fått innvilget litt oppstartsstøtte fra NMBU.

– Også får vi litt fra Sparebankstiftelsen. Vi har fått innvilget 50 000 derfra, det er kjempefint! I tillegg har en av de andre i styret Oslofjorden som sin hjertesak, så han har også søkt og fått 50 000 til fra Sparebankstiftelsen. Det skal gå til formidling om Oslofjorden og strandrydding. Og til slutt har vi fått 188 500 til oppstart av en fjordhage.

I en fjordhage vil det være aktuelt å dyrke og høste sukkertare og blåskjell, to viktige nøkkelarter som det i dag er for lite av i Oslofjorden. Taren og skjellene binder næringssalter samtidig som de skaper leveområder for en rekke marine arter, og de reduserer dermed noen av de største utfordringene fjorden står overfor. RØSK har med andre ord ganske varierte planer.

fordi de er studenter, prøver de å ikke starte opp for mange prosjekter selv.

– Ting kan falle litt vekk i perioder hvis det er mye annet som skjer. Vi vil gjøre det skikkelig. Det er jo mange restaureringsprosjekter hvor man først legger ned mye innsats, men så følger man ikke godt nok opp i ettertid.

Da er det fint å henge seg på andre arrangementer, hvor hovedansvaret ikke ligger på dem.

– Sånn som kystlyngheiprosjektet, for eksempel. Der er det veldig fint å være med.

At det er et stort behov for flere hender til å røske opp problemarter er åpenbart. Amalie forteller at de stadig blir kontaktet av folk som har hørt om dem og spør om råd.

– Av og til må vi minne om at vi fortsatt er studenter, men vi kjenner jo også på at det vi har lært kan brukes til noe positivt allerede. Fremmede arter er jo et stort problem. Man ser dem overalt hvor man går. Og hvem har egentlig ansvaret?

Hun sier det er fort gjort å kjenne på litt hjelpeløshet fordi problemet er så omfattende. Men det er alltid håp!

– Det vi gjør i oppstarten er ikke nødvendigvis noe som vil gjøre mye forskjell i det store bildet, men det gjør en forskjell for oss. Vi sprer kunnskap samtidig som vi lærer. Det er en fin måte å samles på, og ikke minst kjenne at man har gjort noe. Det vi gjør kan hjelpe lokalt. Og tenk hvis vi fikk spredt dette nasjonalt? Da ville det kanskje monnet.

Hun tror også at et kunnskapsløft vil være avgjørende i kampen mot høyrisikoartene.

– Jeg tror at folk flest ikke har kunnskap om hva som er fremmedarter, rett og slett. Og de er ikke så mye i grøftekanten for å se etter ting å spise heller, hehe.

Amalie forteller at noe av motivasjonen for å bli Ung sanker-leder var å gjøre folk mer kjent med naturen, nærnaturen spesielt.

– Hvis folk hadde fått øynene litt mer opp, så hadde kanskje lokalbefolkningen kunnet gjøre mer for å ta vare på naturen rundt seg.

– Man trenger ikke å bli ekspert for å bare gjøre litt i sitt område! Også er det jo mange spiselige fremmedarter, så man kan kanskje starte med dem, smiler hun.

Hun forklarer at RØSK prøver å fungere litt som en guide i tillegg til å tilby dugnadsvillige armer og bein.

– Hvis det er noen prosjektledere som leser dette og kunne trengt arbeidskraft, så ta gjerne kontakt med oss! Hvis de gjerne skulle hatt litt ekstra folk til å grave opp noe for eksempel, så deler vi det veldig gjerne med våre medlemmer og skaper engasjement rundt det.

fremmedarter er arter som har kommet til Norge med menneskelig hjelp, via for eksempel hageplanter. I en del tilfeller dreier det seg om sporer som nå overlever og etablerer seg på grunn av et varmere klima. Det er ikke alltid slik at endring er negativt, men for mange av fremmedartene innen soppverdenen er det et stort problem at de enten er patogene (sykdomsfremkallende), eller at de fordriver lokal flora. Mange av disse artene har et stort spredningspotensial. De kan raskt ta over større områder og dermed forstyrre den stedlige økobalansen.

Mange av fremmedartene kommer inn via infisert jord eller plantematerie. Gulfnokket paraplyhatt (Leucocoprinus birnbaumii) er en art som mange har sett i blomsterpotter innendørs, der sporene kommer inn med jorden.

Nedbrytere som ikke er avhengig av et spesielt tre for å etablere seg, kan også raskt få fotfeste. Eksempler på dette er sjampinjonger, og det er flere av dem på fremmedartslisten. Sjampinjongen du kjøper i butikken, dyrket sjampinjong (Agaricus bisporus), er funnet ute i naturen, ikke bare i butikken.

Andre arter kommer inn via en vert, som judasøre (Auricularia auricula-judae). Ofte vil verten også være en fremmedart, men ikke alltid. Det gjelder for eksempel ikke judasøre som kom inn via svarthyll. Siden svarthyll ble introdusert til Norge før 1800, regnes den ikke som en fremmedart. Det samme gjelder for europalerk. Derimot finner vi sopper som har lerk som vertstre på fremmedartslisten, som for eksempel lerkesopp (Suillus grevillei).

de fleste soppartene på fremmedartslisten er plantepatogener, særlig på trær. Fryktede eksempler er askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus) og almesykesopp (Ophiostoma novo-ulmi) som har bidratt til at ask og alm nå er blitt rødlistede arter. Det finnes også en del storsopper som regnes som fremmedarter, og vi regner med at flere vil komme til å etablere seg fremover.

Da Anna-Elise «Lillemor» Torkelsen underviste laveregradsstudenter ved Universitetet i Oslo på 1970- tallet, utlovet hun er pris på 1 krone til den første som fant judasøre i Norge. Den hadde vært kjent i Danmark i over 100 år, og i Sverige fra 1946, så at den skulle kunne finnes i Norge var ikke usannsynlig.

Premien til tross, det tok sin tid, og den ble ikke funnet vill i Norge før i januar 2011 i Rogaland. Den er nå etablert i Norge og er i spredning. Judasøre er en saprotrof gelésopp som primært vokser på svarthyll, men den er faktisk nylig funnet på andre løvtrær som lønn, bøk og ask i Stavanger-området.

Ifølge Artsdatabanken har judasøre ingen kjente negative økologiske effekter, og invasjonspotensialet er stort. Arten er derfor vurdert til potensielt høy risiko. Judasøre er imidlertid en utmerket matsopp, til tross for at den har fått navnet sitt fra myten om at Judas Iskariot hengte seg i et hylletre.

en dag i 2015 var vi i Frognerparken i Oslo. I et lite skogholt i utkanten av parken trodde vi et øyeblikk at vi hadde funnet sjampinjonghimmelen: Det bugnet av sjampinjonger! Gleden ble dessverre kortvarig. Skraping i hattkanten viste raskt knallgul fargeforandring som ble borte etter en 15–20 minutters tid – et kjennetegn på giftsjampinjong (Agaricus xanthodermus).

Giftsjampinjong ble første gang funnet i Slottsparken 15. september 1949. Siden den gang har den spredt seg stort sett i Oslo-området, men den er også funnet i Østfold, samt et funn i Telemark (funnet som er registrert i Tromsø er feilbestemt). Giftsjampinjong er blitt veldig vanlig i parker i Oslo, så plukker man sjampinjong i Oslo-området, må man kunne giftsjampinjong.

Arten er, som navnet tilsier, giftig og kan gi magetarmreaksjoner ved inntak. Ifølge Artsdatabanken har giftsjampinjong et lavt spredningspotensial (bortsett fra lokalt i Oslo-området), og vurderes derfor til kategori «lav risiko».

gullskjellsopp kom til landet på starten av 1900-tallet, mens spredningen har for alvor tatt av fra 1980-tallet. Dette er en stor og iøynefallende sopp som kan forekomme i store mengder særlig i plener og parker, men de siste årene er den også funnet langs skogsveier og i åpne områder i skog. Når man tar på gullskjellsopp får man stort sett et gult pulver på fingrene, på samme måte som når man tar på ostepop, det er derfor mange kaller denne soppen for «ostepopsoppen».

Gullskjellsopp sprer seg nok både via sporer og forflytning av jordmasser og er en art som har hatt ganske ekspansiv spredning de siste årene. Soppen er en spiselig saprotrof, men husk at det kun er unge og ferske eksemplarer som skal spises. De må varmebehandles samme dag som de er plukket.

Artsdatabanken konkluderer med at gullskjellsopp har en relativt jevn og høy spredningshastighet, men det er per i dag ikke dokumentert økologiske effekter på stedegne arter. Arten er vurdert til kategori «potensielt høy risiko» på grunn av hurtig spredning over store arealer.

en ganske ny art her i Norge er amerikarørsopp (Aureoboletus projectellus). Det er kanskje ikke så mange som har hørt om den engang. Dette er en art som vokser med furu, og som navnet antyder kommer den fra det amerikanske kontinent. Soppen kjennes enklest på den kraftig furete stilken (det kan minne om et kraftig nettingmønster). Arten ble nok introdusert til Europa i Baltikum, og den har blitt et stort problem der. Flere sier at den blant annet fortrenger steinsoppen!

Inita Dāniele, mykolog ved Latvias naturhistoriske museum, uttalte til latvisk radio i august 2023 at soppsesongen så langt var preget av lite variasjon. Den mest populære soppen, som gikk igjen i nesten samtlige soppkurver, var nettopp amerikarørsoppen.

– Vi hører allerede fra sopplukkerne at der hvor det tidligere vokste steinsopp, finner de nå bare disse rørsoppene, sa hun da.

– Folk har begynt å merke seg at lokale arter er i ferd med å forsvinne.

Det rapporteres også om at den sprer seg opp til 100 kilometer per år. I Estland regner de med at de ikke kan gjøre noe med den!

I et intervju med ERR News, Estlands offentlige kringkasting, konkluderte mykolog Leho Tedersoo ved Universitetet i Tartu med at soppen var kommet for å bli, men la til at:

– Heldigvis er denne nye sopparten spiselig. Dermed er denne utviklingen foreløpig gunstig for soppsankere.

Amerikarørsopp ble første gang rapportert i Bergen i september 2014. I dag er det 26 registreringer i Artskart. I Artsdatabanken er den vurdert med begrenset invasjonspotensiale og lav økologisk effekt, og dermed med lav risiko. Det blir interessant å se om denne vurderingen vil endre seg i årene som kommer.

Siden arten er ny i Norge, har vi ikke noen tradisjon for å spise den her – og den er foreløpig ikke med på normlisten, soppkontrollørenes retningslinjer for hvilke sopper som er spiselige og ikke.

mange har kanskje hørt om stanksopp (Phallus impudicus), en sopp med en markant lukt! Det finnes en mindre variant av denne som ofte vokser i hager, i hvert fall på Østlandet – hagestanksopp (Mutinus ravenelii). Den må ikke forveksles med den sjeldne rødlistede dvergstanksopp (Mutinus caninus).

Hagestanksopp er en liten sopp med en «hatt» med knallrød farge under en olivensvart sporemasse. Stilken har også rødfarge i seg. På dvergstanksopp er fargen under sporemassen oransje og stilken går mer i gult.

Hagestanksopp ble funnet første gang 14. august 1954 i Moss. De siste årene har den også spredt seg til skogområder på Sør-Østlandet. Arten sprer seg ved forflytning av jord og planterester, men også via insekter og dyr som får sporemasse festet på seg. Den sterke lukten er for å tiltrekke seg fluer som kan spre sporene.

Når stanksopper er unge er de små «egg», og disse kan man spise. Vanligst er å dele egget i to og så spise «mandelen» i midten av egget rå. Artsdatabanken definerer hagestanksopp som en fremmedart i spredning og som kan tenkes å fortrenge den rødlistede dvergstanksoppen. Arten havner derfor i kategori «høy risiko» på grunn av mulig interaksjon med en rødlisteart.

hjemmedyrking av arter som ikke vokser vilt i Norge kan også føre til problemer. De senere årene har det blitt populært å dyrke sopp hjemme, kanskje spesielt østerssopp. Man får kjøpt ferdige pakker som man bare «starter», og så kommer soppen etter en stund.

En populær art er «sitronøsterssopp» (Pleurotus citrinopileatus) som foreløpig ikke har noe norsk navn. I Sverige er de urolige for hva den kan medføre av endring i økosystemene.

– Den sprer seg raskt og i store mengder, og kan dermed utkonkurrere andre arter, sa mykolog Elisabet Ottosson ved Sveriges landbruksuniversitet og artsdatabanken i Uppsala til Sveriges Television (SVT) i fjor vår.

Det kan derfor være lurt å ha en bevissthet rundt en del sopparter og hjemmedyrking, uten at vi per i dag kan komme med noen bastant konklusjon.

hva kan vi så gjøre med fremmedarter av storsopper i Norge? Først og fremst er det viktig å følge med. Vi håper flere kan begynne med å kartlegge og registrere arter. Gode registreringer er det viktigste verktøyet vi har for å få oversikt over utbredelsene.

KILDER:
Brandrud, T., Høiland, K., Solheim, H., & Sundheim, L. (2012). Fremmede arter i Norge 2012 – svartelistede sopper. Agarica, 32, 21–28.

LSM English. (2023, 24. august). Invasive fungus takes over Latvian forests. Latvian Public Media.

Nystrand, L. (2025, 26. mars). Danskt fynd oroar forskare: Asiatiska svampen citronmussling kan ta över svenska skogar. SVT Nyheter.

Piir, R. (2023, 01. september). Edible invasive mushroom is spreading in Estonia. ERR News.

Torkelsen, A., & Riis, F. (2011). Judasøre Auricularia auricula-judae funnet for første gang i Norge. Agarica, 31, 31–34.

i løpet av de siste 50 årene har hei- og viddeområder i det nordlige Fennoskandia gjennomgått betydelige endringer. Dvergbusker som røsslyng og blåbær, som en gang omfattet henholdsvis 60 og 35 prosent av sine respektive hei- og viddeområder, utgjør nå mindre enn en fjerdedel. Krekling har blitt dominerende.

Siden tidlig på 2000-tallet har forekomsten av krekling økt med gjennomsnittlig 60 prosent. Denne endringen har ført til det som kan beskrives som en grønn forørkning, der landskap gjøres om til vidstrakte områder med krekling.

Prosjektet MONEC har spilt en ledende rolle i forskningen på disse økologiske endringene. I samarbeid med reindriftsnæringen og andre interessegrupper, har forskerne de siste årene studert kreklingens ekspansjon i tjue reinbeitedistrikter i Troms og Finnmark.

– Ved å sammenligne dagens vegetasjon med undersøkelser fra 1970-tallet og 2003 har vi fått verdifull innsikt i hvordan disse områdene har endret seg, sier Kari Anne Bråthen, prosjektleder og professor i økologi ved UiT Norges arktiske universitet.

– Vi forventet at mangfoldet av plantearter – urter, blomster, gress, planter som er viktige matkilder for en rekke dyrearter – ville øke med et varmere klima. Men det var ikke det vi fant. Det er bare vedaktige arter som har fått økt forekomst, og krekling er nå den klart dominerende planten i de områdene vi har undersøkt på nytt.

selv om kreklingens spredning sammenfaller med klimaendringene, er det flere typer økologisk dynamikk som også kan bidra til utbredelsen.

– Det er særlig verdt å merke seg at spredningen er uavhengig av beitetrykk. Det utfordrer tradisjonelle oppfatninger om at naturlig beiting er effektiv vegetasjonskontroll, sier Bråthen.

– Klimaendringene kan bidra til at kreklingen sprer seg ved å skape forhold som er gunstige for vintergrønne arter, med lengre vekstsesonger og mildere vintre.

Når det er sagt, skulle man tro at varmere og lengre vekstperioder ville være til fordel også for andre vintergrønne arter i regionen, for eksempel tyttebær. Dette ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle i kreklingdominerte områder.

En forklaring på dette er at kreklingen har biologiske egenskaper som hjelper den med å ekspandere. Blant annet er planten klonal. Det betyr at den formerer seg vegetativt og derfor sprer seg raskt over store områder. Planten ser også ut til å trives under tøffe forhold, og frigjør biokjemikalier som hemmer nyetablering av konkurrerende planter. Denne undertrykkelsen av andre plantearter skaper betydelige utfordringer når man ønsker å gjenopprette og bevare ulike økosystemer.

kreklingbær blir ofte brukt i syltetøy, saft og desserter. De er også svært rike på antioksidanter og blir verdsatt for sitt helsefremmende potensial. Plantens raske spredning reduserer imidlertid det biologiske mangfoldet, og gjør at det dannes store, homogene områder uten den variasjonen disse økosystemene en gang hadde. Dette gir klare utfordringer for dyr på beite, siden planteetere som reinsdyr må gå forbi mye mer krekling enn før for å finne egnet mat.

– Reinsdyr har kreklingblader og kreklingbær som en del av kostholdet, spesielt når det er sparsomt med annen mat, sier Bråthen.

– Bærene gir litt næring, men bladene har lavt næringsinnhold. Derfor er det ikke en foretrukket beiteplante for reinsdyr, hvis de kan velge.

Victoria Gonzalez, rådgiver ved NIBIO Svanhovd, fremhever en annen effekt av ekspansjonen.

– Kreklingens dominans reduserer mengden av tilgjengelig habitat for pollinerende insekter, sier hun.

– I motsetning til blomsterplanter, som er avhengige av at insekter pollinerer dem, spres kreklingpollenet med vinden. Planten produserer derfor ikke nektar for å tiltrekke seg bier og andre pollinatorer. Dette kan føre til en kaskade av effekter. Det påvirker arter som er avhengige av disse insektene – og dermed hele det økologiske samspillet mellom dem.

observasjoner fra prosjektet understreker hvor sterkt krekling påvirker økosystemer gjennom sine allelopatiske egenskaper: Kreklingbladene frigjør kjemikalier som forstyrrer en rekke andre organismer.

– Hvis disse kjemikaliene blir værende lenge i jorda, kan det hindre tilbakevekst av planter og gjøre økologisk restaurering utfordrende i områder der krekling har vært dominerende. Denne hemmende virkningen kan vare ved selv etter at kreklingplantene er fjernet, da jorda forblir ugunstig for andre arter, sier Gonzalez.

For å håndtere disse økologiske endringene anbefaler hun proaktive tiltak, spesielt i viktige beiteområder.

– Kontrollerte branner har, når de gjennomføres riktig, vist lovende resultater når det gjelder å redusere utbredelsen av krekling, sier hun.

Fysisk fjerning av kreklingplanter er en annen metode som kan hindre at arten etablerer seg i nye områder, spesielt hvis ungplanter fjernes fra områder der krekling fortsatt har en begrenset tilstedeværelse.

– Vi har også eksperimentert med måter å beskytte ulike planteområder på og forbedre jordhelsen ved å bruke naturlig gjødsel som tang og husdyrgjødsel. Målet her er å fremme veksten av varierte plantearter, og kanskje øke økosystemenes motstandskraft mot krekling, sier Gonzalez.

Proaktiv forvaltning kan vise seg å være økonomisk fordelaktig.

– Beregninger viser at kontrollerte branner kan gi besparelser som er større enn kostnadene til tilleggsfôr over et tiår, og at de dermed kan være til fordel for reindriftsnæringa, sier Bråthen.

Kreklingens kjemikalier hindrer tilbakevekst av planter og gjør restaurering utfordrende i områder der krekling har vært dominerende. Virkningen kan vedvare selv etter at kreklingplantene er fjernet. FOTO: HELENA KLÖCKENER

det finnes noen tiltak, men det er likevel vanskelig å begrense den stadig økende utbredelsen av krekling i Nord-Norge. Å forstå artens vekstprosesser er avgjørende for å utvikle mer effektive bekjempelsesteknikker.
– Det er viktig å samkjøre økologisk vern med praktiske mål for arealforvaltningen, sier Bråthen.

– Samarbeid mellom interessenter, inkludert reindriftsutøvere, forskere, naturvernere og beslutningstakere, må til hvis vi skal komme frem til enhetlige og bærekraftige løsninger.

Den komplekse dynamikken rundt kreklingens vekst understreker behovet for en informert og koordinert innsats som ivaretar økologiske, økonomiske og kulturelle prioriteringer. Etter hvert som kreklingen sprer seg, er forebyggende og forskningsbaserte tiltak, og involvering av lokalsamfunn, avgjørende for å beskytte økosystemene.

– Målet er ikke å utrydde kreklingen, men å sikre at landskapet, spesielt i områder der kreklingen ennå ikke dominerer, fortsetter å legge til rette for naturlig mangfold og nødvendige økosystemtjenester, sier Bråthen.

– Dette er viktig, ikke minst med tanke på den forsikringen som plantemangfoldet i disse økosystemene representerer i møte med klimaendringer. Planter gir mat til reinsdyr og ville planteetere. Områder der urter og gress trives, har betydelig verdi og bør skjermes mot spredning av krekling.