DET OVERORDNEDE MÅLET dette året er at alle skal finne sin friluftsglede. Selv om friluftsliv er den aktiviteten flest i landet vårt har felles, er det likevel mange som ikke har funnet fram til naturen. Vi håper at vi kan gi en hjelpende hånd så flere oppdager vår flik av friluftslivet, nemlig sankingen. Sanking gir turen en mening og et ekstra formål som vi vet at mange setter pris på. Finnes det noen større glede enn å komme hjem etter en deilig tur med kurven full av sopp og spiselige planter?

Her handler det om enkle friluftsgleder i nærnaturen, ikke toppturene i fjellheimen – for det er i hundremeterskogen at vi kan enklest kan senke terskelen for å komme i gang. Friluftslivets år 2025 organiseres og driftes av Norsk Friluftsliv. Her er NSNF medlem, sammen med de 18 andre, store frivillige friluftslivsorganisasjonene. Til sammen representerer vi én million medlemskap og nær 5000 lag og foreninger.

DU VIL FINNNE oss og våre medlemsforeninger på de nasjonale fellesarrangementene. Nå som januarbålturen er vel tilbakelagt, står disse for døren:

• Friluftslivets uke med Natt i naturen, Turmat fra hele verden og vår tradisjonsrike Soppens dag (6.–14. september)
• Hele Norge sammen på tur på verdensdagen for psykisk helse (10. oktober)
• Hele Norge feirer friluftslivet på frivillighetens dag (5. desember)

I tillegg vil NSNF også bruke dette året til å etablere nye aktiviteter som vi ønsker at skal bli en fast del av årshjulet i miljøet framover. Her vil vi særlig løfte fram bær og vanlige nyttevekster som er lette å finne over hele landet:

• Sjømat i fjæra med fokus på tang, tare og strandplanter (10. mai)
• Løvetannens dag (24. mai)
• Artsjakten på fremmedarter, vår vinkling på den store artsjakten (7. juni)
• På bærtur, enkle turer for å plukke bær (fra 15. august til 15. september)

BARN ER EN VIKTIG målgruppe. Derfor har Norsk Friluftsliv laget Friluftsknappen, et gratis aktivitetshefte med spennende oppgaver og morsomme utfordringer som vekker barnas nysgjerrighet for naturen. Gjennom ulike aktiviteter og kreative oppgaver gir heftet både kunnskap og glede – enten barna bruker det på skolen, i barnehagen, hjemme eller på tur med familie og venner. Allerede ved årsskiftet hadde 1000 skoler og barnehager sikret seg til sammen 50 000 hefter! Heftet kan bestilles fra nettsiden til Friluftslivets år.

Vi oppfordrer ellers til å sjekke kalenderen: Alle aktiviteter og arrangementer i sopp- og nyttevekstmiljøet legges ut både på vår egen kalender og på Friluftslivets års aktivitetskalender.

Så følg med, heng deg på – og husk alltid å invitere med en venn!

KJUKEN DET ER snakk om vokser over hele den nordlige tempererte sone og har vært brukt i årtusener. Den heter Fomes fomentarius, eller knuskkjuke.

– Knuskkjuke er den grå kjuken som hovedsakelig vokser på bjørk og som ser litt ut som hoven til en hest, sier Ellen Bøe.

Hun er museumspedagog på Arkeologisk museum i Stavanger og tidligere leder i Jærsoppen.

– Den vokser i hele landet. Den blir grå når den blir større, og når den er gammel blir den mørk og hard, nesten svart.

Bøe kan fortelle om svært gamle funn av knuskkjuke.

– Det eldste funnet vi har i Rogaland var fra en myr, datert cirka 4 500 år tilbake i tid, altså i slutten av steinalderen. Funnet knytter kjuken helt tydelig til hushold. Ellers har man funnet knuskkjuke på Ötzi [«Ismannen» som levde for over 5 000 år siden, red.anm.], sier hun.

– Vi har også et dansk myrfunn fra 200-tallet, altså fra romertiden. Det bestod av våpen og personlig utstyr fra en hær som ble beseiret. Alt ble ofret i myra. Og i det personlige utstyret fant man knuskkjuke.

Bøe forteller videre at knuskkjuken er brukt medisinsk, men at den også har vært meget viktig for å få fyr på bål. Akkurat hvor viktig, reflekteres i navnet: Svenskene kaller den fnöskticka, danskene tøndereller fyrsvamp. På engelsk heter den tinder fungus.

– Før strømmens tid var jo bålet helt sentralt. Det gir lys og varme, men det er også der du lager mat. Og kontroll over ilden er jo en forutsetning for å kunne bo så langt nord som vi gjør.

I EN VERDEN uten fyrstikker, lightere og andre bekvemmeligheter, løste knusken mange problemer. Den både fanger glør og holder på dem.

– Som fyrtøy brukte de karbonrikt stål. Vi har ildstål fra eldre jernalder som ser ut som en liten syl som de har brukt sammen med kvartsitt. Vi har også ildstål og flint fra vikingtiden, forteller Bøe.

Ildstålet ble slått mot steinen slik at det ble revet av gnister av karbon. Disse forsøkte man så å fange i knusken.

– Så må du ta knusken og pakke den inn i masse tørt brennbart materiale som du kan blåse på.

Hun anbefaler å bruke tynne flak av never, tørt gress eller visne dunkjevleaks. Det tørre materialet tar forhåpentligvis snart fyr, og vips har du grunnlag for et bål.

KNUSK ER DEN indre tørkede delen av knuskkjuken. Mesteparten av soppen består av et hardt og vedaktig sporelag, men dette skal fjernes. Det er det brune, myke soppkjøttet, rett under det ytterste skorpelaget, vi vil ha.

– Derfor er det om å gjøre å finne de kjukene som har godt med soppkjøtt i toppen. Hvis du trykker øverst på kjuken, skal det svikte litt.

– Derfor er det om å gjøre å finne de kjukene som har godt med soppkjøtt i toppen. Hvis du trykker øverst på kjuken, skal det svikte litt.

Bøe foretrekker å høste knuskkjuke i vekstsesongen.

– Det er det enkleste, i alle fall hvis du skal lage flak av den. Jeg høster dem i mai-juni og utover sommeren. Kanskje helt frem til oktober, avhengig av hvor du er i landet. Hvis du finner tørr kjuke må du nesten bruke flisekutter, for de er veldig harde. Det funker jo det også, men det er en mye tøffere jobb, sier hun.

Når hun finner kjuker som er myke i toppen, bøyer og brekker hun litt på dem før hun eventuelt skjærer dem løs. Deretter kan det øverste grå laget fjernes med en skarp kniv.

– Skjær flak av soppkjøttet mens det er helt ferskt, fra toppen og skrått nedover. Flakene blir ikke så store, men tøy og strekk dem så de kjennes litt myke ut. Når flakene da lutes vil de fange glør og holde godt på dem.

– Jeg har forsøkt å bruke knusk uten lut også, men da slukner bare glørne, erfarer Bøe.

Hun lager lut av bjørkeaske og vann.

– Jeg bruker halvannen liter aske på to liter vann. Rør rundt og la det stå. Med denne blandingen får du en pH på 11. Det tar neglene dine. Og øynene ... Så dette gjør du ikke med barnehagen eller skolen! Du bør ha både vernebriller og hansker og være forsiktig.

Når luten er klar, lar hun soppflakene ligge i bløt til neste dag.

– Da plukker jeg dem opp og legger dem utover et avispapir. Når de har tørket må du gni dem litt myke igjen, så får du fine soppflak.

Bøe presiserer at det er flere måter å lage knusk på, men at hun lager det som flak, rett og slett fordi hun synes det er lettest.

KATARINA DOROTHEA ISAKSEN, kunstner, skribent og nestleder i Bergen sameforening, vokste opp med kjukesanking og knuskbrenning, og forteller at kjukene tradisjonelt ble sanket vinterstid, ikke i vekstsesongen, sannsynligvis fordi det var så mye annet viktig man skulle rekke å sanke ellers i året.

– Knuskkjuke har blitt brukt i all tid. Duovli heter den på nordsamisk. Først og fremst ble knusk brukt til opptenning, det er jo kjempeviktig i nord. Men duovli er også en kjempegammel tradisjon som er blitt beskrevet av misjonærer.

Hun forteller at kjuker er en del av hennes tradisjonsbakgrunn, og særlig viktig er knusk- og kreftkjuke. Knusk benyttes som røkelse for å jage vekk mygg, men den har også en mer åndelig bruk.

– Knusk er noe jeg har hatt med meg fra barndommen av. Jeg bruker det hjemme, spesielt i julen. Knusk er en julelukt!

Hun mener det henger sammen med den samiske juletradisjonen, som har et litt mer stille og høytidelig uttrykk enn den typiske blinkende festjulen.

– Den samiske julen handler mer om mørket og lyset, og at sola kommer tilbake. Ifølge gammel tro er det veldig kort mellom verdenene i mørketiden. Knusk har blitt brukt for å jage bort onde ånder, og dem er det ekstra mange av i mørketiden. Så det er nok derfor det har blitt en julelukt for meg, sier hun.

Hun forteller at hun noen ganger brenner knusk når barna hennes er redde for spøkelser.

– Det er hellig røyk og en gammel tradisjon. Hvis man ser langt tilbake brukte man selvfølgelig knusk som opptenning og som myggspiral, men også til duovlun. Det er litt som moxabrenning [tradisjonell kinesisk medisin som hevdes å forsterke virkningen av akupunktur, red.anm.]. Da jager man bort de onde åndene som har satt seg i kroppen og gjør deg syk.

DUOVLUN BLE BRUKT mot mange slags vondter, fra å behandle en vrikket fot, til gikt- og leddsmerter. En liten bit tørket knuskkjuke legges glødende på det stedet som skal behandles, og skal helst brenne helt ut der den ligger.

– Det er forskjellige deler av knusken som brukes til ulike ting, sier Isaksen.

– Noe lager man pulver av, gjerne det som er litt mer porøst, også er det andre deler som blir mer som fyrstikker. Det er helst dem vi bruker som en slags røkelse. Pulveret bruker vi mer sammen med gnist.

For å klargjøre knusken, forteller Isaksen at hun bare banker den.

– Jeg har ikke brukt lut før, jeg er vant med at man bare slår knusken litt myk. Men jeg har jo kun vokst opp med det som røkelse, og da er det ikke nødvendig med lut. Hvis man skal bruke knusken til å fange gnist er det nok viktigere å lute.

Hun understreker viktigheten av å få av den ytterste skorpen før kjukene tørker ordentlig, hvis ikke kan det bli vrient å fjerne den.

– Det er kanskje få som bruker det i dag, men i nysjamanismen er knusk viktig, og den er i vekst. Vi vil bevare de sanketradisjonene vi har, og vi ser jo at natursynet går litt i tråd med livssynet.

Isaksen sier at hun ser mange som tar opp gamle tradisjoner og begynner å kjempe for hellige steder igjen. For flere samiske trossamfunn er det blitt et verktøy for å bevare viktig natur, i møte med industrialiseringen.

DE SAMME SOPPFLAKENE som kan lutes og brukes til å fange glør, kan vel så gjerne benyttes som plaster på blødende sår. Eller man kan lage hatter, vesker og fotballer.

– Jeg har noen kjenninger hvor kona er fra Romania nord for Karpatene, forteller Ellen Bøe.

– Der er det et område hvor de bruker store knuskkjuker som vokser på bøk som en form for tekstil.

Hun har kjøpt seg både veske og hatt laget av knuskkjuke, og kan opplyse om at rumenerne bruker gammeldagse jernstrykejern til å svi materialet litt dersom de ønsker mørkere farger.

Katarina Isaksen supplerer med at kjuker også blir brukt til å lage baller av.

– De er som regel laget av knivkjuke, men jeg har sett en fotball som var laget av knusk også, sier hun.

– Det er en levende tradisjon, i samisk kvinnefotball på russisk side. Kun kvinner får være med. Det er mange av de eldste samene som kan huske å lage kjukeballer fremdeles.

Knuskkjuke, rengjort, oppskåret og tørket, har dessuten blitt lagt på sår for å stanse blødninger.

– Den trekker til seg veldig mye blod, sier Isaksen.

– Derfor kan knusk brukes som plaster. Knusk er som en svamp. Det blir litt som man bruker bomull i dag. Groblad og ryllik er mer vanlig å bruke på sår, men knusk har absolutt også blitt brukt.

MED SINE MANGE bruksområder var knuskkjuken svært ettertraktet. Ettersom den er mer vanlig i Norge enn i mange andre land, ble den en viktig eksportvare. Norge eksporterte faktisk knusk i flere hundre år før fyrstikkene kom på banen. Etterspørselen i Sentral-Europa var stor, og omfattende mengder knuskkjuke ble sanket, særlig fra de store bjørkeskogene til fjells og i nord.

– Hele verden tok imot knusk fra Nord-Norge. Det var enormt mye ressurser som ble eksportert derfra, sier Katarina Isaksen.

Da fyrstikker kom i vanlig bruk i siste halvdel av 1800-tallet, dabbet knuskeksporten av. Men: – Ove Arbo Høeg [professor i botanikk og Norges første paleobotaniker, red.anm.] skrev at knusk ble brukt til opptenning så sent som i 1920, avslutter Ellen Bøe.

DET FINNES FLUST av artiklar, rapportar og tidsskrift om kva effekt naturen har på helsa vår. Ikkje berre har dei som går mykje tur god kondisjon og er i god fysisk form, men ein tur i skog og mark har stor innverknad på den psykiske helsa vår.

I ein studie frå 2019 brukte forskarar frå Universitetet i Århus satelittdata for å halda auge med kor mykje eksponering til grøne områder folk hadde frå dei var fødde til ein alder av 10 år. Desse dataa samanlikna dei med longitudinelle data av dei individuelle menneska sin psykiske helse. Forskarane undersøkte data frå meir enn 900 000 innbyggjarar fødde mellom 1985 og 2003. Dei fann at barn som levde i nabolag med fleire grøne områder hadde ein redusert risiko for psykiske diagnosar som depresjon, schizofreni, eteforstyrringar og rusmisbruk seinare i livet. For dei med lågast eksponering av grøne områder i barndommen var risikoen for ein psykisk diagnose 55 prosent høgare enn for dei som vaks opp med mykje natur rundt seg¹.

Ein liknande studie vart utført i Wales på 2,3 millionar vaksne over ei periode på ti år. Her samanlikna dei faktorar som kor langt det var til grøne areal og innsjøar med kor mange som hadde angst og depresjon. Resultata av studien viste at jo nærare grøntareal ein budde, jo lågare var sjansen for angst og depresjon².

I STARTEN AV 80-talet sette fleire departement, legar og biologar i Japan saman ei arbeidsgruppe som skulle finna ein metode for å minska stress. I om lag 40 år har Shinrin-Yoku, eller skogsbading, blitt skrive ut på resept til japanarane.

– Shinrin-Yoku er ein del av det offisielle folkehelsetilbodet i Japan, fortel skogsbadguide og leiar i Skogsbadforbundet Noreg Nina Alida Nordbø.

Ho har utdanning frå Norges Miljø- og Biovitskapelege Universitet, Forest Therapy Institute i Portugal og Nádúr Centre for Integrative Forest Therapy, og er ei av 24 skogsbadguidar i Noreg som tek med seg folk ut i naturen for å finna fred og ro.

– Berre det å sitja og høyra på lyden av ein bekk kan vera vanskeleg i starten. Tankesurret går og vi tenkjer på alt vi skulle ha gjort. Men det roar seg til slutt. Vi byrjar med å vekka sansane, vi smakar på noko, lyttar til noko, kjenner på noko. Berre det hjelper nervesystemet å kjenna seg trygt. Vi rundar av med eit bål når det er mogleg, eller ein kopp te og pratar og landar litt saman. Eit skogsbad kan vara halvannan time eller tre-fire timar. Tida har ein tendens til å forsvinna, fortel Nina.

SKOGSBADING VERT SETT PÅ som ein førebyggjande terapi for folk som slit med depresjon, angst og andre mentale og fysiske plagar. Om vi stressar mykje vert det sympatiske nervesystemet vårt trigga, og det vert sett i gong ein «fight or flight»-reaksjon i kroppen. Skogsbading verker inn på det parasympatiske nervesystemet vårt, som igjen roar ned kroppen.

– I vårt vestlege samfunn skal vi heile tida noko. Det fører til at vi stressar veldig mykje og blir utbrente. Om ein ser på NAV sine tal over langtidssjukemelde har det vore ei auke dei siste åra, seier Nina.

Skogsbading er på mange måtar tett knytt til «mindfulness », og vart laga som ein metode for å handtera stresset i kvardagen og unngå å gå på ein smell.

– Det er ingen prestasjon under eit skogsbad, du skal ikkje få til noko. Guiden inviterer deg til å sjå på rørsler i trea, lytte til ein bekk, undersøkje ein sopp og i dette blir ein leia inn i ein heilt spesiell ro, og ei kjensle av å vera til stades her og no, fortel Nina.

Mange får ei sterk kjensle av at dei er eitt med naturen. For nokon kan skogsbading vera ei djupt åndeleg oppleving.

– Eg hadde med meg ei jente som sat inntil eit tre i ei lang stund. Etterpå sa ho at når ho sat der kjente ho på at ho var god nok som ho var, fortel Nina.

– Nokon synest kanskje det kan høyrast visvas ut, men skogsbading er tungt forskingsstøtta.

EIN RAPPORT FRÅ Verdens naturfond viser at skogen har både fysiologiske og psykologiske fordelar. Den omtalar ein studie frå Japan der vaksne menn var ute i skogen i tre dagar og to netter. Biologiske markørar for stress, som kortisol og puls, gjekk markant ned for deltakarane. Dei meldte også om fleire positive og færre negative kjensler når dei var i skogen i forhold til i urbane strøk. Analyser av hjartefrekvens peika også på at skogen markant auka den parasympatiske nerveaktiviteten som førte til betre fordøying og lågare puls³.

Og i 2019 leidde forskingspsykolog og professor ved University of Derby Dr. Kirsten McEwan ein forskingsstudie om skogsbading i Storbritannia. Studien målte effekten av skogsbading på fysiologisk velvære og mental helse.

Funna viser markante betringar i humør, medkjensle og miljøvennlege haldningar. Studien, som vart utført i eit gamalt skoglandskap i Derbyshire, produserte også betringar i hjartefrekvens hos 57 prosent av deltakarane og reduserte angst med 29 prosent⁴.

DU MÅ IKKJE UT i djupaste villmarka for å ha nytte av naturen. Ein park i byen, hagen din eller ei nærliggande skog fungerer bra. Å opna vindauget og kjenne på vinden eller plukke opp ei kongle og kjenne på den kan vere nok.

– Det er noko med å kjenne at vi høyrer til, høyrer heime. Evolusjonen har skapt oss, på lik måte som den har skapt alt anna levande. Det er som å finna heim, seier Nina.

– Viss du berre travar av garde ser du kanskje ikkje kantarellane på sida av vegen. Men når eg er ute og sankar sopp minner det meg om tilstanden ein får i Shinrin-Yoku.

Ho har jobba med folk i alle aldrar og situasjonar. Unge demente, folk som slit fysisk, dei med kroniske smerter. Ho har også jobba med fleire ungdommar.

– Det er veldig givande å ha med seg ungdom ut på tur. Det er fint å sjå kva det gjer med dei, dei kjenner på kjensler av tilhøyrsle og sjølvtillit. Og dei elskar å skru av telefonen, ler Nina.

DØRSTOKKMILA KAN ENDÅ vere lang. Naprapat og frisklivskoordinator Martha Sofie Teigen Varanes jobbar tett med menneskjer som av ein eller anna grunn treng eit lite dytt for å koma seg i aktivitet.

– Eg jobbar med førebyggjande arbeid i samanheng med livsstil. Ein stor del av det er å hjelpa folk med å koma i gong med aktivitet, fortel ho.

Varanes har treningsgrupper i fleire bygder i Kvinnherad kommune i Vestland. Dei er for det meste ute når dei trenar. Ein gong i månaden arrangerer ho ein lengre tur ilag med eit aktivitetshus i kommunen.

– Det er både fysisk aktivitet og mentalt arbeid. Dei to heng jo som oftast i lag. Ein skal ikkje ha gått særleg langt eller vore ute særleg lenge for at ein kjenner at noko endrar seg, blir litt lettare på eit vis.

Martha er sjølv ei veldig aktiv dame. I 2014 gjekk ho Noreg på langs i lag med søstera, ho har sprunge fleire maratonar og løp og ho likar generelt godt å vera ute i naturen.

– Det er noko heilt eige med å springa i terreng. Det gir deg liksom noko ekstra. Og så er det ein vanvitig god meistringskjensle når ein har kome til toppen av eit fjell eller slutten av ein tur. Då kan ein legga seg på sofaen med beina høgt med godt samvit etterpå, ler ho.

MANGE AV DEI som kjem til frisklivskoordinatoren slit med å koma i gang. Det er stor variasjon i alder og livssituasjon, men felles er at dei ynskjer ein fast plass å gå til for å få støtte.

– Dei startar som regel ikkje med kjensla av at tur og aktivitet er gøy, men ein kan sakte men sikkert sjå på dei at kjensla byrjar kome fram. Det er noko av det kjekkaste med jobben min, fortel ho.

– Det er meir meining i turen fordi det er i fellesskap. Ein tenker ikkje like mykje over at ein må noko når ein er med i ei kjekk gruppe som dette. Det har nesten vore flest med dei gongene det har regna, og det trur eg kan vera fordi ein treng den dytten meir når det er stygt vêr. Når det er sol er det liksom greitt å gå ut, legg ho til.

Marthas beste råd er å berre starte ein plass.

– Ein treng ikkje gå rett ut i tre timars turar. Det er faktisk lettare å gje seg med ei stor endring om ein set for høge mål i starten. Gå fem minutt i ei retning og tilbake, det blir ti minuttar til saman. Eller gå til postkassa. Viss ein startar i det små kan ein byggja opp ein vane som held over lengre tid. Det er også lettare å oppretthalda aktiviteten når ein har ein fast avtale og nokon som forventar at du kjem.

KJELDER:
1 Engemann, K. et al. (2019). Residential green space in childhood is associated with lower risk of psychiatric disorders from adolescence into adulthood. PNAS, Vol. 116, (11), s. 2-3.

2 Geary, et al. (2023). Ambient greenness, access to local green spaces, and subsequent mental health: a 10-year longitudinal dynamic panel study of 2,3 million adults in Wales. The Lancet Planetary Health, Vol. 7, (10), s. 6-7.

3 Beatty, C. R. Stevenson, M., Pacheco, P., Terrana, A., Folse, M., and Cody, A. (2022). The Vitality of Forests: Illustrating the Evidence Connecting Forests and Human Health. World Wildlife Fund, s. 20.

4 McEwan, K. et al. (2021). A Pragmatic Controlled Trial of Forest Bathing Compared with Compassionate Mind Training in the UK: Impacts on Self-Reported Wellbeing and Heart Rate Variability. MDPI. Vol 13, (3).

– DU MÅ BARE oppleve landsbyene i fjellet i Polen, sa Aga Aasekjær til meg. Jeg var sammen med henne og Mette Skulstad, to gode kollegaer fra Buskerud sopp- og nyttevekstforening. De fortalte at de skulle på workshop og lære om spiselige planter hos Łukasz Łuczaj.

– Łukasz? Forfatteren av «Edible Ferns of the World»? spurte jeg.

Aga, opprinnelig fra Polen, nikket ivrig.

Polen, nikket ivrig.

– Bli med oss på tur?

Jeg var allerede overbevist. Łukasz Łuczaj er professor i biologi ved universitetet i Rzeszów. Han har reist rundt i verden i flere år for å samle inn vitenskapelig dokumentasjon om ulike kulturers tradisjoner for å sanke ville planter, samt skrevet mye om bruksog mattradisjoner.

På hjemmebane har han bygget opp en stor matskog i landsbyen sin, hvor han blant annet har vist hvordan man kan lage sin egen ramsløkeng på få år ved å sette ut et par hundre setteløk. En spennende mann, med andre ord, hvis man ønsker å lære mer om nyttevekster, mat og andre kulturer.

NOEN MÅNEDER SENERE satt vi på flyet. Etter landing i Krakow gledet jeg meg over at denne turen ikke var noen storbyferie. Det var mye varmere enn hjemme, så friheten av en leiebil, på veier uten fartsgrense, i retning fjellet og landsbyen Rzepnik 800 meter over havet, var perfekt. Jeg kunne også glede meg over vårens fantastiske farger – grøftekantene fremstod som rene blomsterenger. Å reise til Polen i april kjentes som å få en solid tjuvstart på sesongen.

Reisen til Łukasz’ hjemsted tok to timer. Det var rikelig med flott natur langs veien etter hvert som vi nærmet oss den polske delen av Karpatene. Vi kjørte forbi beitemark og områder med eike- og bøkeskog, og observerte husdyr på beite, utallige rådyr og flere storkereir med majestetiske, hekkende fugler på toppen av lyktestolpene.

Łukasz bodde like ved kursstedet sitt i Rzepnik, et småbruk med store kjøkken både inne i hovedhuset og ute i hagen, med overbygg og ildsted i midten. Her møttes deltakerne den første kvelden for en kjempebjørnekjeks- tinktur, en hjemmelaget vodka med Heracleum. Det var en effektiv velkomstdrikk som fikk alle deltakerne varme nok til å bli bedre kjent – til tross for en kjølig kveldstemperatur og språkbarrierer mellom engelsk, polsk og norsk.

DAGEN ETTER VAR det oppmøte klokken ni i utekjøkkenet der vi ble tildelt enten sanke- eller kjøkkentjeneste. Alle bidro med å lage frokost: tykke bålstekte pannekaker med rikelig av nyttevekster i røren, servert med urtete eller kaffe.

Den første sanketuren ble i nærskogen ved kursstedet. Vår entusiastiske turleder presenterte oss for både kjente og helt ukjente nyttevekster. Vi gikk i løvskoger, på beitemark og over kirkegården, hvor vi fant nyttevekster for omtrent hver annen meter vi beveget oss fremover.

Noen av de første plantene vi fikk presentert var velkjente arter som kjempebjørnekjeks, krushøymol, skvallerkål og marikåpe. Men ganske snart ble det også presentert nyttevekster som vi ikke ville inkludert på en matworkshop her hjemme – som flere arter soleier, valurt og legepestrot. Hele soleiefamilien er vurdert som giftig i Norge, og både valurt og legepestrot inneholder pyrrolizidinalkaloider som vi nylig har innført grenseverdier for trygt inntak av. Jeg forstod raskt at denne sanketuren ville bli noe utenom det jeg var vant med fra norske nyttevekstturer.

Et par tråkk unna plukket Łukasz en storkonvall, og da fikk jeg virkelig utfordret mitt syn på hva som er mat og hva som er giftig. Storkonvall er lett å blande sammen med liljekonvall på grunn av det norske artsnavnet. Og meg bekjent inneholder storkonvall noen av de samme glykosidene som liljekonvall, som convallarin. I Norge blir den derfor ikke ansett som en matnyttig plante, men snarere som giftig (liljekonvall inneholder flere typer hjerteforstyrrende glykosider og har spiselighetskategori «giftig» i nyttevekstleksikonet).

I POLEN ER DET mer allment akseptert å snakke om plantenes medisinske egenskaper. Det ble ganske tydelig når vi litt senere fikk presentert betonie, svaleurt og hagelerkespore som nyttevekster.

Betonie, Betonica officinalis, er en urt med kjent bruk i folkemedisinen. Den var antatt å ha magiske egenskaper. Innvortes skulle planten være gunstig for alt fra nerveproblemer, blodsirkulasjon og Betonie, Betonica officinalis, er en urt med kjent bruk i folkemedisinen. Den var antatt å ha magiske egenskaper. Innvortes skulle planten være gunstig for alt fra nerveproblemer, blodsirkulasjon og

Hagelerkespore, Coridalis solida, er ikke kjent i norsk folkemedisin. I Kina, derimot, har urten blitt brukt som smertestillende medisin i over tusen år. Hagelerkespore inneholder flere typer alkaloider. I Norge er den ansett som giftig fordi noen av alkaloidene har hallusinogen effekt. I kinesisk folkemedisin er denne planten forbundet med antibakterielle, bedøvende og beroligende egenskaper, og har blitt brukt til behandling av søvnløshet, smerter, menstruasjonssmerter, ryggsmerter og høyt blodtrykk. Hagelerkespore er en fremmedart i Norge. Innvortes bruk frarådes på grunn av fare for forgiftning.

Svaleurt, Chelidonium majus, er også en giftig plante som ble presentert med medisinsk nytteverdi. Den inneholder et alkaloid som er beslektet med alkaloider fra opiumsvalmuen og er ansett for å ha både krampeløsende, blodrensende, gallestimulerende, svettedrivende, urindrivende, mildt avførende og utvortes sårhelende og antiseptiske egenskaper. I folkemedisin har svaleurt blitt brukt til behandling av leversykdommer, gallestein, irritabel tykktarm og luftveisproblemer fra bronkitt til astma, samt utvortes på vorter og sår. Planten frarådes brukt både innvortes og utvortes her til lands. Giftstoffene kan nemlig gi stygge blemmer og utslett. Innvortes kan svaleurt gi alvorlige betennelser og blæredannelser i munnen og halsen, magesmerter, oppkast, blødende magesår, blodig diaré, besvimelse og koma. Urten kan med andre ord forårsake alvorlig forgiftning.

LITT SENERE FIKK en del av turfølget beskjed om å stikke opp einstapeplanter for å sanke røttene, samt å plukke einstapeskudd til mat. Dette var et av temaene jeg virkelig var interessert i å lære mer om. Jeg hadde jo lest boken om verdens spiselige bregner og forstått at det ikke bare er kunnskapen om nyttevekster som forsvinner: Vi står også i fare for å miste mye av kunnskapen om hvordan man bør tilberede dem slik at de trygt kan spises. Dessuten, ettersom einstape kan være et plagsomt ugress som fortrenger andre arter, er bruksnytten til denne planten av særlig interesse for oss som er interessert i naturvern med bevaring av høy artsdiversitet som hovedmål.

– I Asia er det vanlig å spise flere storbregner, deriblant einstape, kunne Łukasz fortelle.

De bruker tid på å tilberede artene for å fjerne problematiske innholdsstoffer. Det måtte vi også. Einstapeskuddene ble lagt i boller og tilsatt varmt vann og fersk aske fra bålet. De skulle lutes før varmebehandling for å unngå mageproblemer og andre problemstillinger knyttet til einstape.

Einstaperøttene ble knust med hammer og lagt i rikelig med vann i en gryte som ble satt på svak varme igjennom natten. Morgenen etter hadde melet fra røttene sunket til bunns i gryta og vannet kunne slås av. Slik kan man fjerne innholdsstoffene fra røttene og lage et einstapemel som kan brukes i bakst – gjerne sammen med hvetemel eller lignende.

Smaksopplevelsen nådde ikke gastronomiske høyder, men kunne minne om en tammere versjon av vår kjente spiselige bregne, strutseving. Det blir nok ikke den mest brukte nytteveksten i min husholdning, men det var artig å skyve litt på egne grenser for hva som kan bli matnyttig. Og ikke minst var turen til Polen svært lærerik, med mye artskunnskap og skikkelig vill og god bålmat.

FLÅTTSESONGEN INNLEDES hvert år med tabloide krigstyper. «Fikk flått-sjokk!», for eksempel. Eller «Farlig flåttvirus sprer seg». Begge to er helt ekte Dagbladet-overskrifter fra de siste par årene. At folk går i flåttrelaterte sjokk er vel heller tvilsomt, men den farlige sykdommen det refereres til, skogflåttencefalitt, bør vi ta på alvor.

De siste årene har tilfellene av skogflåttencefalitt, også kalt TBE, økt betydelig. På bakgrunn av dette anbefaler FHI derfor nå «personer som ofte blir bitt av flått i områder hvor det er rapportert at personer har fått påvist skogflåttencefalitt, samt i tilgrensende geografiske områder» å vaksinere seg.

Denne anbefalingen er ganske ullen og åpen for tolkning. Hvem gjelder disse rådene egentlig for? Og hvorfor øker tilfellene? Hvor alvorlig er viruset? Yvonne Kerlefsen, biolog og rådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for flåttbårne sykdommer har heldigvis gode svar.

– Det er tre ulike varianter av TBE-viruset. Varianten vi har hos oss smitter via skogflåtten. Mens hvis du er på sopptur i Finland, så har de en annen flåttart der som du også kan smittes av, forteller hun.

– Det er viktig at folk er klar over at TBE-vaksinen også er en reisevaksine. Hvis du skal løpe orientering i Tsjekkia eller ligge i telt i Latvia, så ville jeg absolutt vurdert å ta den. I Sverige har de også betydelig flere tilfeller enn hos oss, over 600 i fjor. Vi hadde så vidt over 100.

De registrerte tilfellene er som regel veldig syke pasienter som legges inn på sykehus, men man kan bli smittet uten å bli syk i det hele tatt. Og en viss andel får symptomer som ligner på en influensa, for deretter å gå over.

SKULLE DU BLI alvorlig syk av TBE står du ovenfor tre ulike scenarioer: Du kan få hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller ryggmargsbetennelse. En hjernebetennelse er mer alvorlig enn en hjerne alvorlig syk av TBE står du ovenfor tre ulike scenarioer: Du kan få hjernehinnebetennelse, hjernebetennelse eller ryggmargsbetennelse. En hjernebetennelse er mer alvorlig enn en hjernehinnebetennelse. Og ryggmargsbetennelse er mest sjeldent. Barn får som regel «bare» hjernehinnebetennelse, og dermed litt mildere symptomer.

– Hvis du har hjernehinnebetennelse kan du for eksempel få hodepine, høy feber og stiv nakke, forklarer Kerlefsen.

– Ved hjernebetennelse kan du få lammelser, kognitive problemer, forvirring, skjelving og gangproblemer i tillegg. Du kan også få et epileptisk anfall. Og får du ryggmargsbetennelse kan du bli midlertidig lam i beina.

Det klassiske er et bifasisk forløp. Du blir først syk med noe som minner om influensa.

– Vondt i hodet, vondt i kroppen, også føler du deg bedre etter noen dager. Du friskner til, drar kanskje tilbake på jobb og tenker at alt er greit. Men så kommer symptomene tilbake, og da har det gått til sentralnervesystemet. Da får du typisk sterkere hodepine, enda høyere feber og føler deg enda mer syk og svimmel.

– De gjorde en undersøkelse i Norge nå nylig for første gang, og da fant de at rundt 40% ikke fikk det klassiske bifasiske forløpet, men gikk rett på å bli knalldårlige eller fikk et mer langvarig sykdomsforløp.

HVIS DU MISTENKER at du har fått TBE, bør du umiddelbart ta kontakt med lege. Mange ender opp på legevakt eller akutten.

– Den klassiske historien er at de ikke klarer å ringe selv, sier Kerlefsen.

– Kanskje ligger de på sofaen og er forvirret eller helt ute av seg, også må kona ringe ambulansen. Som regel ender de opp på sykehus relativt kjapt hvis de har disse symptomene. Mens andre kan for eksempel bare få en skikkelig sterk hodepine. Da tar det selvfølgelig litt lengre tid før man tenker at det kan være TBE.

Pasientene som blir så syke at de havner på sykehus blir som regel liggende i en uke eller to.

– Jeg har hørt om folk som har vært inne i to dager, og folk som har ligget inne i 4–5 måneder. Folk har også kommet veldig syke inn på sykehus og endt opp på sykehjem, men så blitt friske igjen der. Så det varierer veldig hvor påvirket man blir.

DET ER MANGE virusinfeksjoner vi ikke har behandling mot. Skogflåttencefalitt føyer seg til i rekken.

– I utlandet, blant annet i Russland hvor de har flere og mer alvorlige tilfeller av TBE, har de ved noen anledninger testet ut enkelte medisiner. Immunglobuliner og antivirale medisiner for eksempel. Det testes på folk som er virkelig syke i håp om at det skal hjelpe, men dette er eksperimentell behandling og effekten er ikke bevist.

Det er en liten overvekt av menn som blir alvorlig syke. Det er 59% i Norge, og man ser en tilsvarende fordeling i omtrent alle andre land.

Lavere alder ser også ut til å kunne virke litt beskyttende. En typisk alvorlig syk TBE-pasient er over 40 år, mens bare 10% av de som har blitt syke i Norge har vært under 18 år gamle.

– Men det var et tilfelle med en alvorlig syk 12-åring i Sverige nylig, legger hun til.

DE FLESTE BLIR bitt av flått i sommerhalvåret, men teoretisk sett kan du bli smittet av TBE når som helst. Det er temperaturen som er avgjørende.

– Flåtten kan være aktiv så lenge det er plussgrader, selv om det generelt er mye mer aktivitet når det er over ti grader.

TBE kan faktisk også smitte via upasteurisert melk eller ost fra smittede kuer, geiter eller sauer.

– De aller fleste drikker jo bare pasteurisert melk, men jeg synes det er greit å nevne ettersom det er blitt litt trendy med upasteurisert melk. Upasteurisert melk kan sikkert ha noen fordeler, men man risikerer også å få i seg noen dårlige bakterier eller virus hvis man er uheldig, understreker Kerlefsen.

– Upasteurisert melk fra norske kyr har blitt testet under et forsøk, og da fant man faktisk antistoffer. Og det har vært TBE-utbrudd med den type smittemåte i Europa. Vi har ikke hatt noen tilfeller av dette i Norge, men man har sett utbrudd i Slovenia og Tyskland, blant annet.

Nøyaktig hvor viruset kommer fra og hvordan det fant veien hit, er det ikke noe kort og enkelt svar på.

– Det er fremdeles mye man ikke vet, men man har det man kaller for «reservoardyr» som har viruset i kroppen uten å bli syke av det. Gnagere og fugler, for eksempel. Kanskje biter flåtten en mus først og deretter et menneske.

Viruset sirkulerer altså i naturen, mellom ulike dyre- og flåttarter. En del dyr blir ikke syke, men Kerlefsen forteller at hunder faktisk kan bli alvorlig syke av TBE.

– De kan få en infeksjon i sentralnervesystemet og få litt like symptomer som oss, men det er heldigvis sjelden at det skjer.

ANTALLET SYKDOMSTILFELLER i Norge har økt betraktelig. I mange år hadde vi relativt få tilfeller sammenliknet med andre land, men så gikk vi fra bare 16 i 2017 til 113 i 2023.

– Vi vet ikke alle grunnene til hvorfor det har økt, men endringer i klima er nok en viktig faktor. Larvik, Porsgrunn og Arendal kommune er stedene i Norge med flest sykdomstilfeller, sier Kerlefsen.

Men selv om skogflåttencefalitt registreres i et område, betyr ikke det automatisk at folk blir syke der. Kerlefsen forteller at man har funnet TBE helt opp i Nordland.

– Når forskere har samlet inn flått og analysert dem så finner de faktisk TBE i flått i alle fylker fra Østfold til Nordland. Likevel er det kun fra Flekkefjord og til svenskegrensa at man har registrert sykdomstilfeller. Det kan jo skje endringer i viruset ut ifra et geografisk område, og slik det ser ut nå er det veldig liten risiko for å få TBE på Vestlandet for eksempel. Vi vet ikke alle årsakene til hvorfor det er slik, men viruset er kanskje mindre virulent i andre deler av Norge.

FHI anbefaler TBE-vaksinen til voksne og barn som ofte blir bitt av flått på Sørlandet, langs vestkysten av Oslofjorden fra Flekkefjord til gamle Hurum kommune, og langs østkysten av Oslofjorden fra Vestby til svenskegrensa – eventuelt også i «nærliggende områder».

– Det er litt ullent, det der med «nærliggende område», men hvis én person er blitt syk i nærheten av der du bor, så vurder å vaksinere deg, oppfordrer Kerlefsen.

DE ALLER FLESTE som har blitt smittet av TBE har oppholdt seg i kystnære strøk, nærme sjøen eller et vann.

– Luftfuktighet og værforhold på våren har litt å si. Det påvirker tilsynelatende virusmengden i flåtten. Og i kystområder er det ofte mer fuktig. Man melder inn antatt smittested, så det blir jo ikke helt nøyaktig, men i Porsgrunn var det en del tilfeller hvor folk var blitt smittet rundt Eidangerfjorden. Der så vi at det var noen helt konkrete punkter rett ved sjøen.

Vaksineanbefalingen gjelder altså de som «ofte blir bitt». Hvor ofte er ofte?

– Det er litt vanskelig å svare på. Vi pleier å si at hvis du blir bitt hvert år så bør du vurdere det, men det er ikke noen lett definisjon.

– Hvert nye flåttbitt fører jo med seg en ny risiko. Blir du bitt 50 ganger i løpet av et år så er det 50 muligheter for å smittes. Men noen er bare maks uheldige også. Det finnes de som aldri har blitt bitt av flått, også blir de bitt én gang og får TBE.

– Er du mye ute og løper orientering, plukker sopp eller jakter, så ville jeg ikke vært i tvil. Mens hvis du sitter mye inne i en leilighet i sentrum så er det ikke like nødvendig.

ØNSKER DU Å ta TBE-vaksinen, kan du gå til enten fastlegen eller en reiseklinikk. Du kan også få satt den på apotek, forutsatt at du har ordnet deg en resept først. Er du over 60 år, har immunsvikt eller går på immundempende midler, må du ta en ekstra dose. Mens alle som er under 60 år og friske, tar først én dose, og så en til etter 1–2 måneder.

– Det gir veldig god beskyttelse, som varer i omtrent ett år. For å få videre beskyttelse må man derfor ta en tredje dose, ett år etter dose nummer to, sier Kerlefsen.

TBE-vaksinen er godkjent for alle over ett år.

– Sannsynligvis er det ufarlig å ta den hvis man er yngre enn det også, men vaksinen er ikke blitt forsket på hos barn under ett år. Fra Europa har jeg hørt om en fem måneder gammel baby som fikk skogflåttencefalitt. Det er jo ekstremt sjeldent, og så små barn er ikke så mye ute i terrenget enda. Derfor venter de fleste til barnet er litt større.

– Alle over ett år kan ta TBE-vaksinen, og selv om eldre har høyere risiko for å bli alvorlig syke, så er det absolutt ikke dumt å ta den som ung, da yngre ofte får veldig god beskyttelse av vaksiner. Både i Sverige og Norge har de endret intervallene for vaksinering nylig, for hvis de eldre tar like mange doser som de yngre med samme intervall så får de dårligere beskyttelse.

VI HAR NI etablerte flåttarter i norsk fauna. Skogflåtten, Ixodes ricinus, er den vanligste. De fleste flåttartene er spesialister og holder seg til sin art. Pinnsvinflåtten, for eksempel.

– Den går bare på pinnsvin og finnes derfor mest i pinnsvinhi. Men hvis du er veldig glad i pinnsvin så kan du i teorien bli bitt av pinnsvinflått, smiler Kerlefsen.

Skogflåtten, derimot, er altetende. Den finnes overalt der det er vegetasjon. Så for de av oss som ikke har nære pinnsvinvenner, er det sannsynligvis skogflåtten vi blir bitt av.

– Mange tenker at skogflåtten er i skogen, men sjansen er like stor for å bli bitt i hagen sin hvis man har flått i hagen. Eller i områder hvor det er litt høyt gress, litt busker og skygge.

Kerlefsen forklarer at tettheten av flått øker i områder med mye vegetasjon, gjerne tett løvskog slik det er mye av på Sørlandet. Granskogen er ofte tørrere, og det liker ikke flåtten. Den ha må høy luftfuktighet for å trives, så i områder med kort vegetasjon og mye direkte sollys er det ofte færre flått.

Høyere temperaturer har forlenget flåttsesongen i enkelte områder. Den blir aktiv tidligere på året og holder ut lenger.

– Det er jo ingen som teller flått hvert år akkurat, men hvis vi ser på sykdomstilfeller, flått som vi finner på dyr og så videre, så er det bred enighet om at det er mer flått i naturen enn det var før.

Man ser også en tendens til at ulike flåttarter sprer seg.

– Drar du nedover i Europa er det flere, og til tider mer alvorlige, sykdommer. Arter som før fantes i østlige deler av Europa har nå kommet inn i vestlige deler. Og arter fra Nord-Afrika eller Midtøsten har kommet til Sør-Europa.

I noen land, som Spania, hvor det de siste årene har vært svært varmt, kan det bli for tørt for en del flåttarter. Men når det gjelder fremtidsutsiktene våre, her oppe i nord, mener Kerlefsen det er mest sannsynlig at nye flåttarter vil trekke inn og utvide leveområdene sine.

ER DU BLITT bekymret for å gå ut på tur etter å ha lest alt dette? Flåttsenter-biologen kan berolige med at det generelt er lite TBE i flått.

– Hvis man tester flåtten i Kristiansand her hvor jeg bor, så ville cirka 25% av flåtten vært smittet av borrelia. Mens tilsvarende tall for TBE ville vært under 1%. Så risikoen for å bli smittet er mye lavere for TBE enn for borrelia, sier hun.

Likevel er det en veldig viktig forskjell mellom TBE og borrelia: Det tar litt tid før borrelia går over i kroppen din, mens TBE-viruset sitter i spyttkjertelen til flåtten så smitten kan overføres i løpet av bare noen minutter. Du risikerer altså smitte så fort flåtten har bitt seg fast for å suge blod.

– Det betyr at hvis du er på sopptur i tre timer og finner en flått på deg når du kommer hjem, kan du ikke beskytte deg mot TBE ved å fjerne den raskt, slik som du kan med borrelia.

Hun tipser om å sjekke seg underveis på turen.

– Når jeg plukker blåbær så vet jeg at jeg helt garantert kommer til å få flått, for det er mye flått her jeg bor. Mens jeg holder på, kikker jeg alltid ned og plukker av de jeg ser. Som regel er det 2–3 stykker på beina mine. Da rekker de ikke å bite seg fast. Samtidig understreker hun at det er viktig å ikke gå rundt og være redd.

– Mange er veldig redde for flått, i overkant redd vil jeg si. Noen slutter jo å gå ut i skogen, men risikoen for å bli syk er veldig lav.

DEN BESTE BESKYTTELSEN mot flåttsykdommer generelt er å kjenne til symptomene, samt å sjekke for flått underveis. Kerlefsen tipser også om å dekke seg til og gå i lyse klær.

– Og bruk flått- og myggspray. Det hjelper faktisk!

Oppdager du at du har blitt bitt, fjern flåtten så fort som mulig da det minsker faren for de fleste flåttsykdommer, med unntak av TBE.

– Hvis du er mye ute mellom Flekkefjord og svenskegrensa, spesielt langs kysten, og får noen flåttbitt i ny og ne, så ville jeg absolutt vurdert å ta TBE-vaksinen. Den gir god beskyttelse.

– Og husk at det aller farligste er å sitte inne og ikke gå ut! Stillesitting er jo nesten det mest risikable vi gjør.

VINTERSKOGEN ER GRÅ og fuktig. Snødekket kommer og går – og i dag er det borte. Issvuller under mosedekket gjør underlaget litt uberegnelig, men jeg tar sjansen på en tur. Dette er vanligvis sesongen for å finne spor. En mulighet til å se hvem jeg deler nærområde med. Naboene synliggjør seg gjennom avtrykk av poter og klover, men også spisespor. Kongler og nøtter der bitemerker og rester avslører hvem som har kost seg. Uten snøen er de fleste sporene kamuflerte i vegetasjonen. I det tunge været gir ikke engang småfuglene lyd fra seg.

Jeg går ned mot elva til et sted jeg kaller «Mikado-odden». Her pleide trestammer å ligge strødd som pinner i familiespillet. Og det er nettopp pinner det skal handle om. Pinner som skal få bli til heklenåler, eller kanskje noe annet?

To av mine medskapninger har en minst like stor kjærlighet til trær som det jeg har – det ene er et pattedyr og det andre et insekt. Her på Mikado-odden har de delt bartrær og lauvtrær mellom seg. Kjærligheten uttrykkes funksjonelt gjennom å være både næring og hjem.

BEVERENS SPOR lyser mot meg som ovale snittflater på stammer og oppskudd i det jeg nærmer meg elven. Det er særlig ospen som er populær, men her går det med bjørk, or og selje også. Tynne skudd er bitt tvers over mens tykkere stammer ender i en spiss, ikke ulik den du får når du spisser blyant med kniv.

Noen steder har ikke beveren fullført prosjektet. Treet står igjen med et solid jafs i siden og bakken er dekket av store flis. Her er det ikke bare matauk, men også et pågående byggeprosjekt på gang. Jeg blir så glad av tanken på at det er en beverhytte under oppføring i nærheten. Det jaktes på bever i kommunen jeg bor i, og for to år siden tok de ut familien som jeg pleide å følge med på.

Jeg bøyer meg ned og kikker på gnagemerkene. To og to parallelle skjær, nesten en halv centimeter brede, tett i tett. Fortennene er skarpe som et nyslipt stemjern. Jeg kan se ruten dyret har gått mellom hovedfartsåren og mat- og matriallageret. Jaktinstinktet mitt våkner. Men jeg jakter ikke dyr med puls. Jeg er en kvinne som jager pinner.

FOR Å FINNE de fineste pinnene må jeg følge sporet ned til vannkanten. Akkurat nå ser sporet ut som en rutsjebane i vegetasjonen, mens på is- og snødekke avslører dyret seg i parvise poteavtrykk og en slepende halestrek mellom råkene. Nede ved elvebredden har beveren satt seg ned og spist kvistnisten. Den er tryggere her hvor den kan legge på svøm dersom et rovdyr skulle dukke opp. Matavfallet er pinner med en diameter på 1-3 centimeter.

All bark og det meste av kambriet er spist. Treet er nemlig mest næringsrikt rett under barken der saftene strømmer. Pinnene ligger og skvulper i vannflaten som levende krittstreker mot det mørke vannet. Når jeg plukker dem opp, vises tannmerkene som grunn skrud i vedens ytterste lag. Jeg har funnet mine første skatter.

Jeg plukker med meg et utvalg av god størrelse og fine mønstre – så stille som mulig og med håpefulle blikk utover elva. Det hadde vært stas å få øye på Nord-Europas største gnager i dag, men så heldig er jeg ikke. Det nærmeste jeg kommer er pinnene, samt en klump med celluloserik etterlatenskap i mosen. Min matrialleverandør holder seg tydeligvis for god til å tilsmusse sitt foretrukne element.

I SKRÅNINGEN FINNES noen veltede grantrær som bringer meg til den andre organismen som skal forsyne meg med pinner med spennende gnag. Her har det vært barkebiller på ferde. De er en gruppe små biller som tilhører snutebille-familien. Noen er kresne i kosten, mens andre kan forsyne seg av flere bufféer. Bufféer i barkebilleforstand er ulike tresorter, men også de ulike nedbrytningsstadiene og delene av veden.

Det dreier seg for øvrig ikke bare om vomfyll for en barkebille: Treet besørger alle billens primærbehov. Når vi letter på barken, ser vi spor etter billenes kjærlighetsliv og dets frukter. Barkebillene gnager seg et parringskammer hvor hyrdestunden utspiller seg, før den vordende barkebillemammaen gnager seg videre og lager morgang med tilhørende eggkamre.

Hvorvidt barkebillearten er monogam eller ei, vil avsløres i mønstrene. Videre kan du lese størrelse og økologi under barken. Når du holder et flak med bark opp mot himmelen, kan du se hvor den nye billegenerasjonen har gnagd seg ut, som individuelle tunneler med hvert sitt lys i åpningen ut mot verden. Så artstypisk er tegnspråket som disse billene etterlater seg at det finnes et eget nøklingsverk: «Insekters gnag» av Bengt Ehnstöm og Rune Axelsson.

BARKEBILLENE SOM HAR laget mikadoen på odden her i samarbeid med beveren, heter «granbarkebille », Ips typographus. Den er en av de få artene som har sin nisje i levende ved – til det moderne skogbrukets fortvilelse. Men for en som skal bruke trevirket videre, er det ikke så dumt at treet ikke var dødt i utgangspunktet.

Barkebiller har nemlig ofte soppsporer med seg i bagasjen. Dette gjør nedbrytningen av treet effektiv. Skal jeg ta med meg pinner som skal spikkes videre på, bør ikke prosessen være altfor godt i gang. Nedbrytingen vil stoppe når pinnen kommer i hus og får tørke, men trevirket bør ikke være altfor redusert. Det kan lønne seg å ha med en liten foldesag slik at du får tatt ut emner rett fra greiner og stammer, og ikke bruke pinner som har ligget lenge på den fuktige bakken.

Noen av emnene jeg tar med meg er for tykke til å egne seg som heklenåler, men jeg har en idé om å forsøke å bruke dem som skaft på diverse kjøkkenredskap. Det burde kunne gå med hjelp av et håndbor, god olje og sterkt lim. Det hadde vært morsomt med bestikk med billegnag på, eller hva med en beverhøvel til gulosten?

JEG SKULLE GJERNE hatt med ordet «symbiose» i tittelen på denne artikkelen. Hør så fint det klinger, å lage heklenåler «i symbiose med bever og barkebille». Men det er jo ikke egentlig det. Når jeg tar med meg disse pinnene hjem og tørker dem, tar jeg cellulose, karbon, soppsporer, og annet digg ut av økosystemet. Det jeg gjør med pinnene kommer ingen andre arter til nytte med det første.

Likevel, pinnene som samler seg opp som strittende, blomsterløse buketter i vinduskarmene hjemme, minner meg om skogen og elven når jeg trenger det som mest. Når jeg plukker opp en av pinnene og setter meg til å spikke, kjenner jeg på sameksistensen. Selv om den er ensidig og ikke blir gjengjeldt, betyr den noe – spesielt hvis følelsen kan katalysere konkrete handlinger som på sikt kommer naturmangfoldet til gode.

Pinnene fra denne turen blir først og fremst til heklenåler. Jeg skal innrømme at jeg er mer glad i å spikke enn å hekle, men jeg har nøster med tykt plantefarget ullgarn liggende i håndarbeidskurven, og jeg trenger et sitteunderlag. Særlig hvis jeg skal sitte ved elvebredden og vente på beveren i vinter. Og det skal jeg jo!