Marthe, Thyra og flere av musserongene husket hvordan det var å være nybegynner og famle seg fram på ukjente stier i en verden av kunnskap de fleste bare kan drømme om. Grunnleggernes initiativ ga plass til vitebegjærlige og nysgjerrige medlemmer som etterlyste mer kunnskap. Musserongligaen har medlemmer med ulik nasjonalitet, yrkesbakgrunn og alder. Vår yngste soppsakkyndig er Solveig Svorkmo-Lundberg på 16 år og vår eldste er Brynhild Sunde i 90-årene.

På tampen av sesongen besto alle de syv kandidatene prøven for soppsakkyndige i Trondheim. Gleden i foreningen var stor. I dag har de selv blitt musseronger og de fleste av dem bidrar som soppsakkyndige, musseronger og aktive frivillige ved kurs, turer, kontroller og stands, og flere innehar roller i komiteer og verv i styret. Grunnleggerne forstod noe viktig: symbiosen mellom de garvede og nybegynnerne. De garvede har en grunnmur med kunnskap og erfaring som de gir til nybegynnerne og nybegynnerne og de unge gir av sin kreativitet og entusiasme. Sammen driver vi foreningen framover.

Den første frosten var kommet inn over Trøndelag og de fleste av foreningens frivillige hadde hengt frivilligvesten på lageret for året. Alle planlagte sopp- og nyttevekstturer, kurs, kontroller, stands og møter var over for i år. En følelse av glede, mening og antiklimaks fyller kroppen - vi kom i mål i år også. Over en felles interesse og lidenskap for sopp og nyttevekster møtes mennesker som ellers ikke ville møttes, for å lære om og oppleve naturen sammen. Takk til alle våre medlemmer og våre frivillige, som gjorde det mulig for oss å vinne frivillighetsprisen i 2019. Frivillighetsprisen er en bekreftelse på at foreningen har lyktes med målet sitt om å spre gleden og kunnskapen om sopp og nyttevekster videre til lokalbefolkningen.

Det er et stort ansvar som venter når året 2020 står på trappene. Ikke bare skal vi ha et ordinært program, vi har påtatt oss ansvaret for det årlige nasjonale Høstsopptreffet.

Unik soppsuppe

Etter det eventyret laget kunstneren og soppentusiasten Olga Jitlina soppsuppe sammen med musikerne. Musikerne hentet fram lyder fra soppen da den ble renset til suppa. Som en avslutning på Soppens dag ble det servert suppe og musikkeventyr. Den gode dialogen (på engelsk) gikk villig rundt bordet. Vi ble enige med kunstnerne om å holde kontakten. Vi utvekslet soppoppskrifter mellom Norge og Russland. Pikene på broen er behjelpelig med formidlingen og med oversettelser.

Soppsuppa som ble servert soppens dag på Terminal B

Dette trenger du:

• 1 porsjon
• 3 poteter
• 150 g byggryn – vætes i 3-4 timer slik at de mykner
• 1 gulrot
• 3 l vann
• 1 løk en klype svart pepper og salt etter smak rapsolje etter smak
• 3 laurbærblad
• 200 g fersk sopp

Slik gjør du:
Vask og rens sopp. Varm opp vann i kasserolle, tilsett sopp i det. Når vannet begynner å koke, ta bort skum, tilsett salt, pepper og laurbærblad og la det koke i 40-50 min.

Skrell gulrot og løk. Skjær løken i biter, riv gulroten på rivjern eller skjær den i biter, etter smak og behag. Stek løk og gulrot på rapsolje helt til de brunes lett. Skjær poteter i store eller små biter.

Ta sopp ut av kraften, skjær dem i biter og legg dem tilbake i kasserollen. Tilsett stekt løk og gulrot i samme kasserollen. La suppen koke, tilsett byggryn og la alt sammen koke i 10-15 min til.

Tilsett poteter. Sjekk om suppen er nok saltet og krydret, tilsett mer salt og pepper ved behov. Kok suppen helt til potetene er møre.

La suppen stå og kjøle seg ned i romtemperatur i rundt en time. Den skal ikke stå i kjøleskapet. Serveres med dill og rømme.

Telemark sopp- og nyttevekstforening er strålende fornøyd med Soppens dag. Det kom et 50-talls voksne og barn for å beundre vår sopputstilling og lære mer om sopp og nyttevekster. Vi delte ut brosjyrer, hefter og forstørrelsesglass og håper at noen ble fristet til å melde seg inn.

Vi har brukt Bok & Blueshuset på Notodden til sopputstilling i noen år nå. Det er et flott sted med bord og stoler tilgjengelig. Ikke minst har vi tak over hodet. Biblioteket på Bok & Blueshuset bidrar selv til utstillingen ved å vise frem soppbøker.

Det ble funnet 133 forskjellige arter til utstillingen. Det hjelper mye når vi får et så rikt soppår som vi hadde i 2019. Fire soppkurver ble kontrollert, og vi fant ingen giftsopper. Det er mange som har funnet svart trompetsopp, så det var en snakkis på dagen.

Vi gleder oss allerede til neste gang. Soppens dag er topp!

Ernæringslære

Her er kortversjonen av ernæringslære: All maten vi spiser inneholder karbohydrater, fett, proteiner, vitaminer, mineraler og sporstoffer i forskjellige kombinasjoner og mengder. Resten handler om hvordan kroppen vår bryter ned disse stoffene i så små biter at kroppen kan nyttiggjøre oss av dem for å holde oss friske og sunne.

Det er lett å gå seg bort i dette stoffet. Biokjemi er vanskelig. Du skal ikke lese mange setningene før fagordene og kjemiformlene flommer. Opplysningene som gis er veldig presise, ikke ulikt fagfelt som matematikk og fysikk. Man ikke kan synse eller komme med litt runde formuleringer i samme grad som innen samfunnsvitenskap og humaniora. Dette blir enda tydeligere når du ser på forskningen på innholdsstoffene i sopp. Det er lett å gå seg vill i detaljer, og det er krevende å sammenfatte informasjonen. Ikke kan man stole på journalistenes omtale av forskningen heller, fordi den som regel blir for overflatisk og sensasjonsorientert.

Det er kanskje ikke så rart. Det er rundt 350 sopparter som brukes til mat rundt om i verden, og ofte blir de brukt som en delikatesse og ikke basisvare. Vi vet etter hvert ganske mye om dyrket sjampinjong, østerssopp og shiitake. Disse artene utgjør 85% av all omsatt sopp i verden. Det er langt igjen til grunnleggende kunnskap om vill sopp. Sånn må det kanskje bli for en vare som har lav økonomisk betydning, hvor omsetningen ofte foregår i en lokal og uformell økonomi.

Jeg særlig har følt på tre utfordringer for å forstå soppforskningen. For det første finnes det mange forskjellige målemetoder som bygger på forskjellige forutsetninger. For det andre spriker verdiene selv innenfor samme art. Det blir kanskje sånn når forskningsmaterialet er en håndfull fruktlegemer som sammenliknes med en annen håndfull fruktlegemer av en annen art. Isolert sett er dette helt sikkert god forskning, men det virker ikke så solid når man skal sammenholde det med verdiene fra andre rapporter, fra andre steder og tider. For det tredje blir det mange detaljer om små mengder i små måleenheter, ofte oppgir de høyeste og laveste verdi, som på toppen av det hele spriker ganske mye.

Vi skal derfor ikke boltre oss for mye med spesifikke innholdsmengder av enkeltstoffer i enkeltarter, verken for sopp eller andre matvarer. Det blir uansett litt som en «min far er sterkere enn din far»-debatt. Selv om sopp ofte nevnes som en god erstatning for kjøtt i mange retter, så gir det likevel mest mening fra et ernæringsmessig ståsted å sammenlikne sopp og grønnsaker. På kjøkkenet går sopp og grønnsaker hånd i hånd. Da tenker jeg særlig på grønnsaker og sopp som tilbehør, altså ikke som erstatning for poteten eller risen.

En uttømmende presentasjon av næringsinnholdet i sopp krever en egen bok. Jeg ble skikkelig glad da jeg oppdaget at den faktisk finnes allerede og heter Edible mushrooms – Chemical composition and nutritional value. Den er skrevet av den tsjekkiske professoren Pavel Kalać. Han har gått gjennom flere hundre forskningsrapporter om innholdsstoffer i sopp og laget sammenstillinger og analyser på grunnlag av disse. Men selv dette gir ikke entydige svar. Tallene spriker mye også innenfor artene, og generelt ser det ut til å være større variasjon i soppens kjemiske sammensetning enn i plantenes.

Men noen tall må vi tørre å presentere for å få en retning på det. Jeg har brukt Kalać og Matvaretabellen.no til en enkel oppstilling som stiller seg laglig opp til faglige hogg. Jeg mener likevel at det peker oss i riktig retning for å forstå næringsinnholdet i sopp sammenlignet med grønnsaker.

Matvaretabellen.no er et supert verktøy. Jeg har tatt ut to lister herfra. Den ene er for elleve grønnsaker. Jeg har valgt ut agurk, aubergine, blomkål, grønnkål, gulrot, kålrot, løk, paprika, rosenkål, spinat og tomat. Den andre listen er over alle soppene som finnes der, i alt sju arter. Det er kantarell, portobellosopp, østerssopp, shiitake, steinsopp, traktkantarell og sjampinjong. Jeg har hentet en tabell fra boken til Kalać. Tabell 2.1. lister opp innholdet av 70 arter fordelt på 165 undersøkelser. Kolonnene er tørrstoff, råprotein, fett, aske, karbohydrater og energi. Tørrstoff er det som er igjen etter at all væske er fjernet. I matvaretabellen er karbohydrater og kostfiber skilt fra hverandre. Jeg har slått sammen disse verdiene. Tallene i de to tabellene er godt sammenliknbare, med de forbeholdene som er nevnt ovenfor.

Selv om vi skal være forsiktige med konklusjonene siden det er mange usikre kilder og verdier i datagrunnlaget, kan vi vel konkludere med at det ukontroversielt å si at sopp på ingen måte ligger tilbake for næringsinnholdet i grønnsaker. Tvert imot. Spørsmålet er om det er forskjeller i hvor godt kroppen vår kan nyttiggjøre seg dette potensialet.

Soppens karbohydrater

Karbohydratene i sopp utgjør over halvparten av tørrstoffet i sopp og er det som gir soppen struktur og fasthet. De består av kitin og sukkerartene thehalose og mannitol. Det er også noe raffinose, som i bønner, mange kålplanter og fullkorn. Hovednedbrytningen av alt vi spiser skjer i tynntarmen, men raffinose brytes først ned i tykktarmen. Da dannes det det vi på godt norsk kan kalle sopp-promp. Greit å vite, når det kniper.

Det enkleste å forstå er sukkerartene. Disse tas opp normalt i kroppen. Mannitol brukes blant annet som søtningsmiddel i kalorifattig mat. Det finnes naturlig i alger, oliven, selleri samt sopp. Forskerne mener mannitol bidrar til soppens smak. Dette gjelder også den dominerende sukkerarten trehalose, som ofte beskrives som «soppsukker». Trehalose likner maltsukker i oppbygging. I friske, unge fruktlegemer av sopp kan 1,4 prosent av fersk vekt være thehalose. Det er halvparten så søtt som sukker og brukes derfor som søtningsmiddel i matvarer der det ikke ønskes så søt smak.

Kitin er tøffingen. Kitinets styrke og motstandsevne gir det nærmest et beskyttende panser. Dyreforsøk kan tyde på at kitin fra sopp binder opp kolesterol, som kan være bra. Samtidig stiller forskerne spørsmål ved om kitinet overhodet brytes ned i menneskelig fordøyelse. Hvis det er tilfellet får vi ikke tilgang til næringstoffene som er bundet opp i kitinet.

Slike spørsmål er gjenstand for forskning og vi kommer sikkert til å se nyanser i slike ernæringsmessige etablerte sannheter framover. Det gjelder både om sukkerartene i soppen blir tatt opp helt eller om kostfibrene ikke blir tatt opp i det hele tatt. Når sukkerartene i soppen er bundet til kitin, vet vi lite om hva kroppen kan ta opp. Men motsatt er det også slik at kostfiber gir et energitilskudd på grunn av fermentering i tykktarmen. Kostfiberen gir 2 kcal per gram og sukkerartene gir 4 kcal per gram. Påstanden om at kostfiber «bare går rett gjennom» er en sannhet med modifikasjoner.

Sopp som supermat

Vi ser i dag en helt ny og annerledes interesse for sopp her hjemme. Lakkjuke og kreftkjuke har blitt populære arter å lære seg i deler av sosiale medier. De som ikke finner artene i skogen kan kjøpe ferdige produkter i helsekostbutikken under mer fengende, utenlandske artsnavn. Leverandørene sliter med å levere nok. Disse soppjegerne er på jakt etter vitaminer, mineraler og sporstoffer som skal være sykdomsforebyggende og gi gode helseeffekter. Sopp som supermat. Sopp som funksjonell mat. Sopp som forebyggende medisin. Seriøse forskningsmiljøer går inn i problemstillingene. Skryter vi på oss for mye på vegne av soppen, eller er vi bare i gang med å gjenoppdage det Østens mykofile befolkning har visst om i tusener av år?

Det er særlig vitaminer som antioksidanter den store interessen springer ut fra. Antioksidanter er stoffer som hemmer oksidasjon, altså den typen prosesser som gjør at jern ruster eller at noen typer frukt, som epler, får brun farge på kuttflaten. I ernæringen er antioksidanter stoffer i maten som antas å kunne hindre skadelig oksidasjon på fettstoffer i cellemembranen eller cellenes DNA.

Slike skader blir forårsaket av frie radikaler som dannes i kroppen under stoffskiftet. Antioksidantene nøytraliserer disse frie radikalene gjennom å hindre at de oppstår eller forebygger skadene som kan føre til sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer.

Et kosthold med tilstrekkelige mengder vitamin A, C og E skal bidra til forebygging, men vi har fortsatt mye å lære om hvordan det faktisk virker. Heldigvis er det et populært forskningsfelt.

Det er jo ikke langt til å tenke at soppen kan ha potensial her. Ta for eksempel sandsoppen. Sandsopp inneholder variegatsyre, som også har gitt den dens vitenskapelige navn Suillus variegatus. Dette stoffet er i utgangspunktet gult, men blåner når det kommer i kontakt med luft. Du ser det straks du trykker på eller skjærer i en sandsopp og mange andre rørsopper. Det er en kjemisk sannhet at variegatsyre har antioksiderende egenskaper. Er det da helt på jordet å ville finne ut om vi kan nyttiggjøre oss disse stoffene hvis vi spiser soppen?

Det er viktig å være klar over at antioksidant-forskningen er et fagområde med betydelig usikkerhet. Det handler om hva kroppen vår fordøyer av det målbare innholdet i planter og sopp. Vi kan derfor ikke heve antioksidantkortet for høyt når vi priser soppen, i hvert fall ikke sammenliknet med grønnsaker. Unntaket er selen, som er et av de viktigste stoffene med antioksidanteffekt, og som sopp er en betydelig kilde til.

Sopp er nemlig generelt rike på mineraler og sporstoffer, men den inneholder ikke vitaminer i samme grad som planter. Det er det per i dag ikke noe entydig forskningsmessig belegg for å gjøre sopp til en viktig vitaminkilde. Denne regelen har to viktige unntak: D-vitaminer og B-vitaminer.

Mens karbohydrater, fett og proteiner spiller viktige roller som byggesteiner i kroppen, har vitaminer en litt annen rolle. Vitaminer er næringsstoffer som regulerer stoffskiftet. De er nødvendige for at karbohydrat, fett, protein og mineraler kan fordeles og tas opp i kroppen. Vitaminer er livsnødvendige for oss, men vi trenger bare små mengder. For lite vitaminer gir mangelsykdommer, og for mye av enkelte vitaminer kan være skadelig.

Vitaminer må tilføres via maten fordi kroppen ikke selv kan bygge dem. Unntak er vitamin D som huden kan danne i sollys, og vitamin K som dannes av bakterier i tarmen. Vitaminene deles videre i vannløselige og fettløselige vitaminer. De fettløselige vitaminene, A, D, E og K lagres for senere bruk i kroppens fettdepot, der de kan ligge i måneder og til og med år. Du kan også bygge opp en reserve av de fettløselige vitaminene. De vannoppløselige vitaminene B og C tas lett opp av kroppen, men lagres ikke på samme måte som de fettløselige. Overskuddet skilles ut i urinen. Det betyr at vi må ha jevnt påfyll av disse vitaminene gjennom maten vi spiser.

Sopp og D-vitamin

D-vitamin oppfattes ofte som det «vanskelige» vitaminet. Dets hovedfunksjon er i oppbyggingen av og styrken i skjelettet, og mangel på dette vitaminet kan gi rakitt, også kalt engelsk syke. Det betyr at barn eller eldre får myke og svekkede knokler og hemmet vekst, og kan føre til hjulbeinthet.

Vitaminet finnes kun i fet fisk, lever og rogn. Det har blitt ny interesse for vitamin D nå som interessen for vegetarisk kosthold er på vei opp og man ikke får det i seg gjennom å spise planter og grønnsaker. Vegetarianere og særlig veganere må ta forholdsregler for å få i seg nok vitamin D, og sopp kan faktisk bli deres hovedkilde. Verdens helseorganisasjon anslår at en milliard mennesker globalt lider av D-vitaminmangel. De fleste nordmenn sliter med dette i de mørke månedene. Sopp kan gi et substansielt bidrag også til å redusere denne utfordringen.

For å forstå hva og hvordan må vi dukke litt ned i biokjemien. Vitaminene er komplekse kjemiske forbindelser som inngår i biokjemiske prosesser som hele tiden endrer og spesialiserer, tilpasser og forbruker. Alt har navn og formler som snarere forvirrer enn oppklarer for amatører som oss.

Ett ord må vi likevel ta fram og det er «provitamin». Et provitamin er forstadiet til selve vitaminet. Mange vet at gulrot inneholder beta-karoten og at gulrot er rikt på vitamin A, og at vitamin A er bra for synet. Beta-karoten fra gulrot er provitaminet til A-vitamin. Kroppen omdanner beta-karoten til vitamin A etter du har spist gulroten.

Vill sopp er full av provitaminet ergosterol. Kroppen kan omdanne ergostrol til vitaminet D2, men det er ikke bare kroppen som omdanner ergosterol til D-vitamin. Det finnes en annen smart måte.

I 1994 oppdaget finnene at traktkantarell fra finske skoger hadde opptil 30 ganger høyere innhold av D2 enn dyrket hvit sjampinjong kjøpt på supermarkedet. Etter hvert har det samme forholdet blitt observert i kantarell og steinsopp. Etter hvert var det noe som la sammen to og to, og så sammenhengen mellom D2- vitamininnholdet og soppens vekstforhold. Dyrket sopp blir avlet fram i mørke under kontrollerte omgivelser, mens vill sopp var utsatt for sollys ute i naturen. Sopp er altså som oss mennesker. Når du soler deg, lager huden D-vitamin. Det vi si, det er de ultrafiolette strålene i sollyset som setter i gang reaksjonen i kroppen din. Den samme prosessen skjer når UV-stråler treffer soppen ute i naturen.

Det har gitt oss noen spennende oppdagelser. Når ferske sjampinjonger blir belyst av normalt sollys i 15-20 minutter, så øker D2-innholdet betydelig. Økningen er markant større når soppen er kuttet i skiver og hver skiveflate blir eksponert for direkte sollys. Siden økt D-vitamininnhold i matvarer gjør at soppen får høyere verdi for forbrukeren har prosessen selvsagt blitt industrialisert. Soppen UV-belyses for å få et produkt som kan selges dyrere, som naturlig «funksjonell mat». Dette gjøres nå underveis i veksten, men mest vanlig etter at soppen er høstet.

Mykologen Paul Stamets gjorde et forsøk med shiitake som var dyrket innendørs. Det var kjent at ergosterolinnholdet er høyest i skivene, etterfulgt av hatten og stilken. Ferskplukket sopp ble lagt i solen med skivene opp i seks timer. D-vitamininnholdet økte fra 110 IU (internasjonale enheter, et eget mål for virkning av biologisk aktive substanser som vitaminer og hormoner) til imponerende 46.000 IU per 100 gram. Når soppen lå med skivene ned og hatthuden opp økte innholdet til 10.900 IU. Men det er ikke slik at jo lenger lyseksponering, jo mer D-vitamin. Det ser ut til at rundt 90 minutter med kunstig UV-lys er passe tid, og da unngår man også at soppen får mørke flekker som vil minske verdien.

Det fine med kommersielle sopper er at man forsker på dem, i motsetning til vill sopp som er helt marginalt økonomisk i forhold. Derfor vet man også at D-vitamininnholdet i det store holder seg godt selv når soppen tørkes. Når man videre oppbevarer denne soppen mørkt og kjølig, så vil vitamininnholdet reduseres, men ikke kritisk. Forsøk med sjampinjong, shiitake og østerssopp der soppen ble belyst og så tørket i varmluft viser at D-vitamininnholdet holder seg godt etter åtte måneders lagring mørkt i romtemperatur, i lukkede plastposer. Men videre oppbevaring mot to år viste gradvis D2-tap.

Soppens D-vitaminer tåler også godt tilbereding. Kantarell stekt uten olje i fem minutter beholdt 85 prosent av vitamininnholdet. Sjampinjonger henholdsvis kokt 20 minutter i vann og ovnsbakt i 10 minutter hadde fortsatt 65 prosent vitaminer igjen.

D-vitamininnholdet som er utlyst av UV-belysning kan kanskje også bidra til å forstå hvorfor verdiene for næringsinnhold spriker så mye for vitamininnhold. Kan det være fordi det som oftest er dyrket sopp som er til testing? Denne soppen er som regel dyrket fram i mørke og dette mørket følger soppen helt fram til butikken. D-vitamininnholdet er lavt når slik sopp måles og havner i matvaretabellene. Da blir også middelverdiene feil, hvis man blander resultatet fra dyrket og vill sopp. Man sammenlikner epler og pærer.

D-vitamininnholdet i sopp er godt dokumentert. Det er også klart godtgjort at kroppen vår kan nyttiggjøre seg disse vitaminene. Et finsk forsøk publisert i American Journal of Clinical Nutrition i 1999 forteller om et forsøk med 27 frivillige delt i tre grupper. Den første gruppen fikk traktkantarell til lunsj hver ukedag i tre uker. Den andre gruppen fikk tilsvarende D-vitaminkosttilskudd og den tredje var kontrollgruppen, som verken fikk sopp eller tilskudd. Resultatet viste at både traktkantarellgruppen og kosttilskuddsgruppen hadde økt D-vitamininnholdet betydelig og like mye. Flere forsøk i samme retning gir tilsvarende resultater og slik kan vi si at D-vitamin fra sopp absolutt er biotilgjengelig.

Vannløselige vitaminer og vitamin B12

Sopp inneholder en del vannløselige vitaminer, men det er lite sammenlignet med mange andre råvarer. Forsøk tyder også på at disse vitaminene står seg dårlig når soppen blir behandlet, tørket, lagret eller tilberedt på kjøkkenet. Smørsoppstuingen mistet tre fjerdedeler av innholdet av C-vitamin, B1- og B2-vitaminer.

Men ett vannløselig vitamin er sopp bra på, og det er B12. Dette finnes normalt bare i animalske produkter og er derfor et vitamin som vegetarianere og veganere ikke kan regne med å få inn gjennom maten. Målinger viser høyt innhold i kantarell, svart trompetsopp og særlig i shiitake. Formen av B12-innholdet er også den som menneskekroppen kan ta opp i seg.

Vitamin B12-mangel kan gjøre deg blodfattig fordi det hjelper med å produsere røde blodlegemer. B12 har også en rolle i dannelsen av arvestoff og bidrar til at nervesystemet fungerer normalt. B12 tåler godt steking og koking. Det er bare ti prosent av innholdet som forsvinner i prosessen.

Anbefalt daglig dose for voksne er 2 μg (mikrogram). Da duger soppen. Kantarell inneholder 1,5 μg, svart trompetsopp 2,19 μg og shiitake mellom 2,4 og 5,6 i μg forskjellige målinger. Mengden er per ti gram tørrstoff, som for disse relativt tørre artene vil være 80 til 90 gram ferskvare. Det er i praksis en knapp porsjon.

Men det gjenstår masse forskning på dette området før man kan si helt sikkert i hvilken grad sopp er en god kilde til vannløselige vitaminer.

Mineraler og sporstoffer

Aluminium, arsen, kadmium, krom, kobolt, kopper, jod, jern, bly, kvikksølv, nikkel, selen, sink: I det siste har vi blitt stadig mer opptatt av mineraler og sporstoffer i kroppen og hvilken effekt de har på helsen. Det kan være soppens nærhet til jorden og dens egenskaper som nedbryter som gjør at vi automatisk tenker på sopp som en kilde til mineraler og sporstoffer, på godt og vondt.

På 70-tallet kom det nye laboratoriemaskiner som gjorde det mulig å raskt analysere organiske stoffer for deres innhold av uorganiske forbindelser. Sopp var et interessant studieobjekt fordi man så den som en miljøindikator som sugde opp i seg alt som fantes av substanser fra jorden mycelet vokste i. Dette var samtidig som den moderne miljøbevegelsen ble født, og dokumentasjon av forurensing var viktig. Undersøkelser kunne vise at fruktlegemer kunne ha mer enn 100 ganger høyere innhold av visse kjemiske stoffer enn jorden mycelet deres vokste i.

Etter Fukushima-katastrofen i Japan ble det foreslått å plante skog som effektivt kunne danne mykorrhiza med sopparter som sleipsopp, traktkantarell og ametystsopp. Påstanden var at disse artene hyperakkumulerer cesium 137 opptil 10.000 ganger mer enn biomassen generelt i området kunne inneholde. Soppene måtte så fortløpende høstes og destrueres. Prinsippet kalles mykoremediering, og det er den amerikanske mykologen Paul Stamets som har vært en pådriver for å utvikle og etablere dette opprensingsprinsippet. Modellsoppen i arbeidet hans har vært østerssopp, som har den egenskapet at den bryter ned hydrokarboner og derfor kan brukes til å rense opp i områder med oljeforurensning.

Innen mat og helse er utgangspunktet for å forstå soppenes akkumuleringsevne i dag et annet og positivt. Mineraler og sporstoffer er ettertraktet, i hvert fall sier reklamen for kosttilskudd at det skal være slik. Mange sykdomstilstander beskrives ved at man mangler ett eller flere av disse stoffene. Derfor velger folk å ta tilskudd av vitaminer og mineraler. Kosttilskudd er produkter som svelges og som inneholder kostingredienser som er ment å komplettere kosten. Tilskuddene kommer i mange former, som piller, gelekapsler, pulver, energikjeks og drikker.

Men hvordan disse stoffene tas opp i kroppen er det liten enighet om. Det ser man på mengden artikler og oppslag om hvordan de skal spises. Får vi nok gjennom normalt kosthold? Er det alltid det naturlige innholdet i gode råvarer som er best? Er kosttilskudd bare lureri? Noen hevder at selv et sunt kosthold inneholder for lite vitaminer og mineraler. Andre mener at vi får ekstra helsegevinst i form av redusert risiko for alvorlige sykdommer, for eksempel hjerte- og karsykdommer, ved å ta store doser enkeltvitaminer eller at store doser vitamin C hjelper forebygger en gryende forkjølelse.

Det er mye rart der ute. Kommersielle interesser er mestere i å kombinere tilforlatelige antakelser med spekulasjoner om mulig biokjemisk virkning. Det har vokst fram en jungel av tilbud. Mange vil tjene penger på helseeffekter, om råvaren er sopp, hvetegress, algepulver, gojibær eller annen supermat som du nå kan plukke med deg sammen med melk og brød selv i den enkleste matbutikken. Det er lett å avvise, lett å le av.

Men vi må tørre å ha to tanker i hodet samtidig. Det offisielle råtet fra norske folkehelsemyndigeter er at bortsett fra folat til kvinner som planlegger graviditet, jern og jod til enkelte grupper kvinner og vitamin D (tran) til spedbarn og eldre, er kosttilskudd unødvendig i Norge. Men det forskes mye på dette området nå, også blant verdensledende institusjoner. Vi må være åpne for at det i fremtiden vil kunne komme dokumentasjon for at større doser av enkeltvitaminer eller mineraler vil kunne påvirke sykdomsforløp positivt og/eller virke forebyggende.

Veien videre

Soppen i kroppen er underutforsket. Den som baserer sin argumentasjon på en håndfull forskningsrapporter gjør det enten i uvitenhet, av dovenhet eller av kynisme. Pavel Kalać har gått gjennom hundrevis av forskningsrapporter og forskningssammendrag. Hans konklusjon er at ikke bare varierer næringsinnholdet betydelig fra art til art, men også innenfor hver art. Næringsinnholdet kan også være avhengig av kvaliteten på soppen man har funnet, om det var et ungt eller modent fruktlegeme, voksested og målingsmetodikk. Vi skal derfor smøre oss med tålmodighet før vi vet helt hva som er sannheten, hvis vi noensinne oppdager den.

Men så langt kan vi konkludere med at om grønnsaker er det nærmeste vi kommer supermat, med lavt innhold av kalorier og høyt innhold av fiber og viktige mineraler og vitaminer, så er sopp uten diskusjon i samme klasse.

Så får vi vente til vi etter hvert får forskningsmessig bevis for næringsopptaket. Er det ti prosent, 50 prosent eller 90 prosent som tas opp av kroppen? Spiller det noen rolle? Ikke for det norske samfunnet. Vi har nok mat. Villsopp vil aldri bli en sjokkselger på supermarkedet. Kanskje skal det bli akseptabelt å hevde at selvplukket mat har en egen verdi helt utenfor alle andre vurderingssystemer? Det gir god mening for oss mykofile som elsker soppjakten og som elsker smaken av sopp. Med andre ord, vi kan leve med usikkerheten og vi kan leve fint.

Hvis du vil lese mer på egen hånd

Her er hovedkildene jeg har støttet meg til når jeg skrev denne teksten.

Edible mushrooms. Chemical Composition and Nutritional Value. Pavel Kalač (2016). University of South Bohemia, České Budějovice, Czech Republic (2016). Academic Press, an imprint of Elsevier.

Spiselig (en fortelling om maten og mennesket) Birger Svihus (Aschehoug 2016). Professor Svihus er kjemiker og argumenterer rent kjemisk. Mat er molekyler. Man kan være uenig i forfatterens reduksjonistiske tilnærming til ernæring og hans kritikk av mye av dagens matideologi, men boken gir et godt grunnlag for å forstå ernæringens prinsipper. Se egen omtale av boken.

A Review of Mushrooms as a Potential Source of Dietary Vitamin D. Glenn Cardwell, Janet F. Bornman, Anthony P. James and Lucinda J. Black (2018). School of Public Health, Curtin University, Perth, Australia. https://www.ncbi.nlm. nih.gov/pmc/articles/PMC6213178/pdf/ nutrients-10-01498.pdf

Low trehalase activity is associated with abdominal symptoms caused by edible mushrooms. Arola H, Koivula T, Karvonen AL, Jokela H, Ahola T, Isokoski M. Scand J. Tampere Occupational Health Center, Dept of Clinical Chemistry, University Hospital of Tampere, Finland. Gastroenterol. 1999 Sep;34(9):898-903. https://www.ncbi.nlm. nih.gov/pubmed/10522609

A series of cases of rhabdomyolysis after ingestion of Tricholoma equestre. Gabija Laubner and Gabija Mikulevičienė (2016) Acta Med Litu. 2016; 23(3): 193–197. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/ PMC5287993/#ref2

Kew Gardens: State of the world’s Fungi 2018. Report editor: Katherine J. Willis CBE. https:// stateoftheworldsfungi.org/

A Review of Mushrooms as a Potential Source of Dietary Vitamin D. Glenn Cardwell, Janet F. Bornman, Anthony P. James, and Lucinda J. Black. Nutrients. 2018 Oct; 10(10): 1498. Published online 2018 Oct 13. https:// www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/ PMC6213178/

Slektskjennetegn

Skrubbene er rørsopper. Sporelaget består av små rør som står tett ved siden av hverandre, hvor åpningen peker nedover. Mange synes at undersiden på hatten til rørsopper minner om utseendet til en svamp. Skrubbenes rørlag er som regel hvitaktig til gråaktig. De har skjell, som kan minne om gamle skjeggstubber, på stilken. I de fleste tilfellene er skjellene i brune, grå og sorte sjatteringer, men det finnes også arter som har hvite skjell.

Det er skjellene på stilken som gjør at det er så lett å kjenne igjen hvilken slekt disse soppene tilhører. Dessuten er alle skrubbene regnet som matsopp, og det er derfor ikke viktig å kunne artsbestemme dem videre. I normlisten anbefales det at alle skrubber som bytter farge når du snitter i dem skal varmebehandles i 15-20 minutter, for å forhindre magebesvær. Det kan høres trivielt ut, men det er faktisk svært vanlig at Giftinformasjonen får henvendelser fra folk som har spist skrubber som ikke har blitt varmebehandlet tilstrekkelig, og blitt syke av det. Derfor er det alltid lurt å varmebehandle alle skrubber godt, spesielt når du ikke kan bestemme dem til art.

Skrubbene danner sopprot med en rekke forskjellige trær. Du finner arter i denne slekten over hele verden, men de er spesielt godt kartlagt i skogområder i Europa, Asia og Nord-Amerika.

Det er vanlig å dele slekten inn i to seksjoner, Leccinum og Luteoscabra. Det finnes bare to arter i seksjonen Luteoscabra i Norge. Langt de fleste norske skrubbartene tilhører den andre seksjonen og det er derfor mye viktigere å lære seg hvordan vi skiller underseksjonene av Leccinum fra hverandre. Disse seksjonene har dessverre ikke fått norske navn. Jeg håper derfor at du kan være litt tålmodig med de vitenskapelige navnene. Det er underseksjonene som er viktige og de har fått norske navn.

Seksjonen Leccinum, underseksjon Leccinum omtaler vi gjerne som rødskrubber på norsk. Seksjonen Leccinum, underseksjon Scabra omtaler vi som regel som brunskrubber. Det er en siste underseksjon som ikke har fått norsk navn. Den heter Fumosa og inneholder kun én art her i Norge.

Det du trenger å huske er viktigste er at de fleste norske artene tilhører enten underseksjonen rødskrubb eller brunskrubb.

Karakter

Øyvind Weholt er aktiv i Fredrikstad soppforening. Han er den som kan mest om skrubber i Norge. Han sier det er fire ting du bør se etter dersom du skal forsøke å artsbestemme en skrubb.

Det første er om hatthuden henger over kanten på hatten, som om den er litt for stor. Det andre er å se om soppen endrer farge når du snitter i den. Det tredje er fargen på skjellene. Det siste, og her er stedet hvor mange av oss synder regelmessig, er hvilke trær som vokser i nærheten. Hvis du noterer deg disse fire kjennetegnene hver gang du finner en skrubb på tur vil artsbestemmelse bli mye lettere.

Henger hatthuden over kanten?

På enkelte arter kan man få inntrykk av at hatthuden er for stor for hatten. Den henger litt over kanten. Det er et tegn på at du har funnet en art som tilhører underseksjonen rødskrubber. Hvis det ser ut som om hatthuden er passe stor til hatten, så ser du mest sannsynlig på en art fra underseksjonen brunskrubb. De artene som tilhører andre seksjoner eller underseksjoner har heller ikke overhengende hatthud.

Endrer soppkjøttet farge når du snitter i den?

Har du funnet en skrubb er antagelig svaret ja. Det er bare fjellskrubben L. rotundifoliae som ikke endrer farge. Det egentlige spørsmålet er hvilken fargesjattering soppkjøttet får når du snitter i det. Alle skrubbene har hvitt soppkjøtt. Det utgjør et nøytralt lerret for å observere fargeendringene. Artene i underseksjonen rødskrubb får kraftige fargeendringer i fiolette og svarte toner. Artene i underseksjonen brunskrubb får som regel også fargeendringer, men disse endringene er mer forsiktige og går i lyse pastellfarger slik som grå og rosa. Noen av dem blåner mot stilkens basis. Dermed kan fargeendringene være tydeligere dersom du snitter nederst på basis.

Hvilken farge har skubbene på stilken?

Skjellene på stilken er kjennetegnet som gjør at de fleste kjenner igjen slekten. Fargene på skjellene kan variere fra hvitt, til brunt og svart via grått, avhengig av art og alderen på eksemplaret du har funnet. Skjellene forteller lite om hvilken seksjon eller underseksjon arten du har funnet hører hjemme i, men når du først har identifisert om du har funnet en rødskrubbart eller en brunskrubbart på hatthuden og fargeendringen, så kan fargen på skjellene hjelpe deg med å identifisere riktig art innenfor gruppen. Dersom du har funnet en art som har overhengende hatthud og som blåner eller svartner, kan du bruke fargen på skjellene til å bestemme hvilken art du har funnet.

Hva for slags trær vokser i nærheten?

Soppfolk maser i uendelighet om dette og synder enda oftere. Hvem er det som følger med på trær når en er midt i plukketransen? Skal du drive jakt på artsnavnet til skrubben du har funnet er dette kjempeviktig. Det er faktisk så viktig at flere arter har fått navn etter trærne de danner sopprot med som for eksempel ospeskrubb L. albostipitatum og eikeskrubb L. aurantiacum. Brunskrubb L. scabrum har fått navnet birch bolete på engelsk, altså bjørkerørsoppen. Det har den også på svensk. De kaller brunskrubben björksopp.

Når det er sagt, så er er ikke bjørk Betula spp. det beste treet å bruke som kjennetegn. Åtte av de tretten skrubbartene som finnes i Norge danner sopprot med bjørk. Navnet på eikeskrubben er også litt misvisende, da den danner sopprot med de fleste løvtrær. Treslagene vil ikke hjelpe deg å bestemme hvilken seksjon eller underseksjon arten tilhører. Men treslaget kan hjelpe deg å bestemme art, dersom du har brukt hatthuden og fargeendringen til å bestemme gruppe.

Rødskrubbene har altså en overhengende hatthud. Det ser ut som om hatthuden er litt for stor. I tillegg blir rødskrubbartene kraftig fiolette eller sorte når du snitter i dem. Her kan det være verdt å merke seg at de to artene furuskrubb L. vulpinum og granskrubb L.picenium har den tydelige fargeendringen, men den skjer saktere, sammenlignet med rødskrubb, eikeskrubb L. aurantiacum og ospeskrubb L. albostipitatum.

Derfra bør du se deg rundt for å notere hvilke trær som er i omgivelsene. De fleste rødskrubbartene danner sopprot med løvtrær. Furuskrubb og granskrubb danner sopprot med henholdsvis furu Pinus spp. og gran Picea spp. Det er tresorten som vil gi deg riktig artsbestemmelse fordi begge artene har mørkebrune eller grå til sorte skjell på stilken.

De fire andre rødskrubbartene danner sopprot med løvtrær. Bjørk er den viktigste sopprotpartneren. Dersom det bare er bjørk i området hvor du fant rødskrubbarten, kan du avgrense artslisten til rødskrubb eller eikeskrubb. Dersom det er osp i området, må du også inkludere ospeskrubben. Da er det fargene på skjellene på stilken som vil avgjøre hva du har funnet.

Rødskrubben har sorte skjell på stilken, mens ospeskrubben har hvite skjell som kan bli rødbrune når soppen blir eldre. Eikeskrubben er litt vanskeligere. Den har rødbrune skjell, som blir svartbrune med alderen. Det betyr at den kan forveksles med både ospeskrubb og rødskrubb. Disse soppene gjør det ikke lett for en stakkars artsnavnsjeger!

Det kan virke som om myrskrubben er den vanligste ut fra antallet registreringer av disse artene i Artskart.

Dersom soppkjøttet får et rosa skjær kan det være flere arter. Fargeendringene til sotskrubben kan variere fra ingen til rosa. Den har sorte skjell. Det er to arter som reagerer med å bli rosa når du snitter øverst i stilken og blå når du snitter nederst i stilken. Det gjelder svartskrubb L. variicolor og L. cyanobasileucum. Sotskrubben har sorte skjell og er svært vanlig, mens den siste kun er registrert med ni funn i Artsdatabanken.

Ut fra dette kan vi konstatere at brunskrubbene er vanskelige. En måte å gjøre det litt enklere på er å se på antall funn. Det er mindre sannsynlig at du har funnet en art som har få registrerte funn. Samtidig kan få registrerte funn være et tegn på at dette er en art som artskartleggerne ikke kan så godt. Antall registreringer i Artskart kan fortelle oss noe, men tallene er bare så gode som registreringene vi gjør. For eksempel er kantareller Cantharellus cibarius registrert 4250 ganger i Artskart, mens traktkantarell Craterellus tubaeformis bare er registrert 2671 ganger. Traktkantarell er mye vanligere og har en mye, mye lengre fruktsesong. Dersom registreringene var representative, burde traktkantarellen være registert oftere enn kantarellen. Tallene kan gi veiledning om hvor vanlig arten er, men ikke håndfast kunnskap. Her må du altså ta i bruk skjønn, gode soppbøker, søke råd fra den lokale medlemsforeningen din og artsbestemmelsesgrupper på nett.

Hasselskrubben danner sopprot med hassel Corylus spp. og agnbøk Carpinus betulus, men ospeskrubben kun danner sopprot med osp Populus tremula.

Den siste arten i disse seksjonene, gulskrubb L. crocipolium, er kun registrert med to funn i Norge. Funnene er merket med at artsbestemmelsen er usikker. Det er dermed usikkert om arten faktisk finnes i Norge. Vi bruker derfor ikke tid på den i denne slektsgranskingen, fordi målet er å gi deg oversikt over slekten. Det håper vi at du har fått.

10 – 16 x 6 – 10 my, mens tvillingtrompetsopp har sporer som måler 7 – 9 x 5 – 6 my.

Tom Hellik Hofton fra Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening har registrert det første norske funnet i Krødsherad i Buskerud i oktober 2011. Han fant arten i en kalkrik lågurtgranskog. Han forteller at også har funnet den i Sigdal, i kalkgranskog.

Linn Evensen i Tønsberg soppforening registrerte det første funnet i Vestfold i september 2016. Hun fant arten i bøkeskog ved Borgeskogen industriområde i Stokke. Den ble gjenfunnet på samme sted i september i år. Etter at jeg etterlyste funn av arten på Facebook kom det flere meldinger om funn. Inger Lise Fonneland har mikroskopert fem funn fra Aust-Agder, som er lagt inn på Artsobservasjoner. no. Nå er det registrert totalt ni funn av tvillingtrompetsopp, og det kan se ut som om den ikke er sjelden i Norge.

Det er totalt 758 registreringer av svart trompetsopp i Artsdatabanken. De fleste er funnet på Østlandet og den nordligste er funnet i Bodø. Rundt 130 av disse funnene er belagt rundt omkring i de botaniske samlingene i Norge. Det hadde vært spennende å få sjekket hvor mange av de belagte funnene som er bestemt som svart trompet, som egentlig er tvillingtrompetsopper.

Sjekk om sporelaget på utsiden av soppen er glatt eller ribbet dersom du finner du svarte trompetsopper i soppåret som kommer. Da kan du hjelpe oss å finne ut om soppen er vanligere enn vi tror!

Den nordiske mykologikongressen arrangeres hvert andre år og målgruppen er alle fagmykologer fra universitetsmiljøene og de mest aktive amatørmykologene, særlig de som driver med kartlegging. Sist kongressen gjestet Norge var i Steinkjer i 2009.

– Stord har et oseanisk klima med varierte naturtyper, forteller Per Fadnes som bor på Stord og har vært en av drivkreftene for å få kongressen dit. – Vi har fortsatt mye gammelt kulturlandskap her som er rikt på sopp. Kystfuruskogene med fuktig klima og milde vintre regnes faktisk som regnskog. Vi har strandenger og kalkrike områder, og vi har eikeskoger som de var for 5000 år siden.

Fadnes er selv en av Norges fremste kjennere av beitemarksopper, særlig vokssopper og rødsporer som bare lever på gamle enger og slåttemarker. Interessen begynte rundt 2000, etter å ha vært soppsakkyndig fra 1980-tallet.

– Jeg ønsket å komme litt videre fra matsoppen, var på et kurs om beitemarksopper på Smøla i 2002 og da ble jeg hektet, sier han.

På nettsiden Grasslandfungi.no har Fadnes samlet bilder og artsbeskrivelser for «Sopp i kulturlandskapet». Også denne gangen ble det gjort funn av beitemarksopp som var nye for regionen. Når 60 drevne mykologer, mange med ekstrem nisjekunnskap, saumfarer områdene, blir det alltid mange funn.

Tor Erik Brandrud fra NINA har oppsummert og samlet funnene i løpet av høsten. Han forteller om mange spennende funn og mye nytt for Vestlandet. Flere av funnene vil bli omtalt i den neste utgaven av Agarica, som kommer i vinter. I beitemarkene ble det funnet mange sjeldne rødsporer Entoloma i samme gruppe som koboltrødspore E. nitidum og E. Turbidum. En av artene som ble funnet var ny for vitenskapen. Tor Erik er en slørsoppjeger og han har selvfølgelig flere slørsopper Cortinarius på listen. Inkludert det andre funnet i verden av arten C. olidoamethysteus som han foreløpig har kalt blek ametystslørsopp på norsk.

Fagmykologene på kongress

Norges sopp- og nyttevekstforbund har i løpet av 2019 startet opp et eget forum, Fagmykologene, for yngre mykologer med universitetsutdanning. Forumet skal sikre at amatørmiljøet og fagmiljøet får gode og praktiske møtepunkter i framtiden. Forbundets bidrag til fagmykologene er feltmykologisk kunnskap og trening. Vi ser at universitetene i stadig større grad jobber med artsbestemmelse med DNA i laboratorium. Genetiske undersøkelser gir mye spennende kunnskap, men det er ikke nok. Det er viktig at fagmykologene får erfaring fra å identifisere artene ved hjelp av makroskopiske trekk i artens naturlige omgivelser.

Vi hadde med to medlemmer fra Fagmykologene deltok på kongressen, Siri Khalsa fra Nesodden og Mathias Andreasen fra Oslo.

Siri jobber som kartlegger i sitt eget lille firma Monark, oppkalt etter sommerfuglen. Hun er utdannet biolog innen økologi og evolusjon og er spesielt engasjert i bevaring av naturmangfold. Hun tar oppdrag med kartlegging og har vedboende sopp som spesialitet.

– Å delta på en kongress som NMC er utrolig utviklende, sier hun.– Her har jeg truffet helt nye kollegaer som jobber med det samme og det er spesialister som jeg har lært masse fra.

For Siri er jobben en livsstil.

– Jo mer jeg jobber med registering og kartlegging, jo mer engasjert blir jeg. Biomangfoldet er så grunnleggende for økosystemene. Det renser vannet vårt, det gir oss ren luft, det bryter ned avfall, vi må jobbe for å holde disse systemene intakte. Vi må bare passe på at de ikke blir ødelagt mer, sier hun.

Mathias Andreasen er enig. Han holder på med en masteroppgave på Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo. Den handler om sekkesporesoppfamilien Lophiostomataceae på bark, trær og plantemateriale. Oppgaven er em del av Artsprosjektet ledet av Björn Nordén som omhandler ”Tykksekksopper på bark og ved”.

Mathias er dansk og tok den danske diplomprøve i Soppkunnskap ved Aarhus Universitet. Det er den danske versjonen av prøve for soppsakkyndige. Han begynte på universitetsstudier da, men har hatt en ti år lang pause der han har jobbet som fjellfører og fasadeklatrer i Norge, Spania, New Zealand og Argentina. Nå er det masterstudier i Oslo som gjelder.

Både Siri og Mathias mener at initiativet til forumet Fagmykologene har vært meget bra og godt timet. Tiden er slik at folk lett forsvinner inn i sine egne miljøer og det er viktig at man får møteplasser for større og annerledes perspektiver. Så langt ser dette meget lovende ut for gjengen på snart 30 personer som i dag utgjør Fagmykologene.

I 2021 er det Sverige som står for tur for kongressen. 25. NMC vil bli arrangert i Østre Skåne som et samarbeid mellom Lunds universitet, Gøteborgs universitet og Puggehatten som er Skånes Mykologiske forening. Kongressen vil bli annonsert på soppognyttevekster.no om et års tid.

Nå kommer
nyttevekstsakkyndigutdanningen

Noen av medlemsforeningene våre har tradisjonelt vært soppforeninger og andre har tradisjonelt vært nyttevekstforeninger. Dersom du er tilknyttet en medlemsforening som har lange tradisjoner med nyttevekstarbeid har du antagelig et godt aktivitetstilbud også utenom soppsesongen, mens andre foreninger verken har aktivitetstilbud knyttet til nyttevekster eller turledere som kan vise frem nyttevekster i nærmiljøet. Det håper vi å endre på nå.

I fjor sommer fikk vi den gledelige nyheten om at Sparebankstiftelsen DNB har gitt oss et bidrag på 3 millioner kroner for å få løftet nyttevekstsatsningen skikkelig. Prosjektet skal gå over tre år og målet er å få utdannet 100 nyttevekstkyndige, med minst to i hver forening, innen utgangen av 2020. Vi ønsker også å få i gang regionale nytteveksttreff og legge grunnlaget for å drive med nyttevekstaktiviteter hele året.

– Det er allerede mye kunnskap ute i foreningene og det er veldig gøy. Jeg tror ikke det skal bli noe problem å få rekruttert nyttevekstkyndige, sier Ane Marit Willmann.

Møt nyttevekstkoordinatoren

Ane er forbundets nye nyttevekstkoordinator. Hun begynte i en deltidsstilling i administrasjonen 1. desember og har ansvaret for å gjennomføre nyttevekstsatsningen i samarbeid med medlemsforeningene våre.

Mesteparten av uken jobber hun som profesjonell sanker i Midt-Norge. Hun driver Vill Mat og sanker ville vekster og sopp for restauranter som Fagn og Britannia. Halvannen dag i uken er satt av til å jobbe for forbundet, og hun arbeider fra Inderøy i Trøndelag.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i mat med naturlige, ville ingredienser, sier hun.

Hun synes det er flott at folk blir mer interesserte i å sanke ville vekster i naturen. Den økte interessen fører også til at vi må legge mer vekt på det å høste forsvarlig.

– Jeg brenner veldig for bærekraftig sanking og synes det er flott at det er inkludert i prosjektet, sier hun.

En av de tristere historiene hun har opplevd var å komme til et ramsløkfelt i Midt-Norge som var rasert. Noen hadde vært der og plukket med seg alt. Området så nesten ut som om det var pløyd opp. Det er ikke sikkert at et felt hvor alle blader, blomster og mange av røttene har blitt høstet noensinne kommer til komme seg fra hendelsen. De plantene som til enhver tid er mest trendy blir høstet veldig hardt.

– Det er viktig at vi formidler at en ikke skal ta alt, og at blomster, røtter og frø må få stå, slik at plantene kan fortsette å trives, sier Ane.

Bygge opp kurskapasiteten

Mange av foreningene har nyttevekstaktiviteter om våren og soppaktiviteter om høsten. Så blir det stille hele vinteren, før vi begynner på nytt. Det behøver ikke være sånn. Flere foreninger har allerede begynt å kjøre aktiviteter hele året. Nyttevekstsatsningen skal gjøre det enda lettere å drive med nytteveksthobbyen året rundt, gjennom informasjon om sankeaktiviteter man kan ha hele året gjennom, opplæringsmateriell og halvfabrikata-råvarer til matlagingskurs om vinteren.

Opplæringsmateriell, gode kursplaner og nyttevekster er nødvendig for å få til mer nyttevekstaktivitet. Det store nyttevekstkompendiet som alle har ventet på kommer straks fra trykkeriet. Det blir et godt verktøy for Ane når hun begynner å lage kursplaner og kursmateriell i samarbeid med medlemsforeningene.

I tillegg skal forbundet begynne å bygge opp et lager av preserverte nyttevekstingredienser som foreningene kan bruke dersom de skal ha matlagingskurs med nyttevekster utenfor sesongen. Det er mange måter å preservere disse ingrediensene på. Både tørking, søtsylting, sursylting, uttrekk, safting og fermentering er mulige metoder. Ane gleder seg til å få på plass gode kurs i å bevare nyttevekstene til senere bruk også.

Erfarne matsankere vet at det er tidkrevende å gå ut og plukke ville vekster og så ta seg av dem i etterkant, men Ane mener det tvinger hver enkelt av oss til å lære oss lange tanker og lange prosesser. Hun sier det både ligger fysisk og mental helse i matsanking.

– Jeg er veldig motivert til å få folk ut for å bli bedre kjent med dette grønne teppet vi tramper på hele tiden. Det er et godt utgangspunkt for å ta bedre vare på det, sier Ane.

Berberis Berberis vulgaris er en busk i berberisslekten. Den kan bli 1-3 meter høy og det er registrert funn nord til Helgeland i Artskart. Busken har gul ved, grå bark og enkle blad med tydelige nerver og bred, butt spiss med tenner. Blomstene er gule og sitter i klaser. De blir til røde bær med en syrlig smak. Det er bare bærene som er spiselige. Det har blitt utvunnet gul farge fra roten og treverket.

Ane forteller at det ikke er sikkert hvordan busken først kom til Norge, men den ble innført før 1800-tallet til både Sverige og Norge. På Inderøy, hvor Ane bor, finnes det forekomster av busken her og der, på tross av at landbruksmyndighetene satte i gang en utryddingskampanje på 40-tallet, etter at det ble oppdaget at planten er en smittebærer som kan overføre soppen svartrust Puccinia graminis graminicola til hvete Triticum aestivum og andre kornavlinger.

Bæret har en syrlig smak og inneholder mye pektin. Det er vanlig brukt i russisk og persisk matlagning. Det har blitt brukt i blandingssyltetøy, saft og godteri, og som grønnsak i ris- og kyllingkrydder.

Ane har tørket bærene og bruker dem i frokostblandingen sin. Hun fant også en oppskrift på fermentert surkål i Schønberg Erkens kokebok som hun måtte prøve.

– Det ble nydelige fargeflekker i glasset, sier Ane.

Ane spekulerer videre på om Skjønberg Erken brukte bærene for å gi surkålen en mer balansert sylighet og lurer på om det finnes en villgjær utenpå bærene som hjelper til med gjæringen.

Du kan finne Skjønberg Erkens oppskrifter på saft og syltetøy digitalt via denne lenken http://bit.ly/erkenberberis som tar deg til Bokhylla på Nasjonalbiblioteket. Du vil få opp flere bøker når du følger denne lenken. Klikk deg inn og søk på berberiss [sic] for å finne oppskriftene der hun bruker arten. Surkålen finner du i boken Syltning, grønnsakers oppbevaring, vegetar-retter som du finner på lenken http://bit.ly/erken-syltning.

Endelig er
nyttevekstkompendiet klart!

Kompendiet skiller seg fra kommersielle håndbøker ved at vi ønsker å løfte fram betydningen av botanikken som fag. Kompendiet tar derfor for seg botanisk systematikk for viktige plantefamilier og familienes kjennetegn. Det omfatter cirka 35 familier og 130 arter. Vi bruker både norske og vitenskapelige navn. Plantene er presentert etter botanisk systematikk og navnsetting i Gyldendals store nordiske flora (Lennart Stenberg og Bo Mossberg, 2018). Kompendiet beskriver plantenes morfologi (utseende) og økologi (voksesteder), og sier noe om historie og tradisjon for plantenes bruk og betydning for tidligere norsk kosthold. Det er også et kapittel om giftplanter. Dette er nødvendig kunnskap for alle sankere.

Fagområdet kalles etnobotanikk og dette kompendiet gir oss det botaniske grunnlaget for å gå inn i fagområdet. Som kunnskapsorganisasjon mener vi det er grunnleggende viktig at man kan gjenkjenne plantene ute i naturen. Det er det beste utgangspunktet for å lære gleden ved å høste av naturen og ta fangsten i bruk på kjøkkenet. Det gir glede og mestring i seg selv og trygghet mot å velge dobbeltgjengere eller giftige planter.

Kompendiet gir ikke en komplett oversikt over alle nyttevekster i norsk natur. Det er gjort et utvalg. Fokus er på grønne urter og blader fra ville planter og trær som hovedsakelig brukes til mat og drikke. Det har alltid vært og vil alltid være mange meninger om hvilke plantegrupper og arter innen gruppene og slektene som bør inkluderes blant nyttevekstene. Vi har ingen streng definisjon av begrepet. Det handler mer om praksis. Nyttevekster er for oss det som til enhver tid høstes ute i naturen og som tas i bruk til mat og andre formål.

Kompendiet kan brukes som oppslagsbok av alle som er interessert i matplanter fra norsk natur. Men det er også tenkt som faglitteratur til kurset Botanisk kunnskap om spiselige ville vekster i Norge som vil være det faglige grunnlaget for utdanningen av nyttevekstkyndige framover. Du kan se studieplanen på Naturogmiljo.no/ studieplaner/308 og følg med på kalenderen på nettsiden vår om kurs som blir utlyst. Du kan også sende en epost til din lokale forening med kopi til ane@soppognyttevekster. no om du ikke finner informasjon om kurs i nærheten av deg på soppognyttevekster.no/kalender.

De har deltatt på mange høstsopptreff, vintersopptreff og soppfagkurs og var selvfølgelig drivkraften bak Høstsopptreffet i Trondheim i 2007.

De har gått i front med organisert kartlegging i Trondheim, som startet for fullt i 1999. Det første oppdraget var kartlegging av vedboende sopp i Gartlandsdalen, og siden har det gått slag i slag fram til i dag. De har flere faste plasser de drar til, hvert år, for kartlegging, blant annet beitemarker på Bratsberg, Lavollen og på Byneset. De har tatt ansvar for registrering av krysslister i Trondheim før vi fikk Artsobservasjoner, og sørger fortsatt for at registreringene vi gjør er oppdatert. De har påtatt seg et særskilt ansvar for en artsliste over sopparter funnet i Trondheim kommune gjennom alle år. Begge har fått utmerkelsen årets kartlegger.

Thyra og Marthe har i alle år møttes jevnlig også i vinterhalvåret for å lese seg opp og studere sopp. De har gjerne et egendefinert prosjekt hvert år, noe vi andre i foreningen får nyte godt av. De har bearbeidet Perry Larsens kremlehefte, og dette ble så bra at det er trykket opp egne hefter som har blitt det foretrukne kremleheftet i Trøndelag. De har også utarbeidet et hefte om rødsporer i beitemark, over samme lest som kremleheftet. Dette ble utprøvd i praksis under kartlegging i 2018.

For TSNF sin del, er Marthe og Thyras viktigste bidrag at de opprettet musserongligaen tidlig på 2000-tallet. De så nødvendigheten av en egen soppgruppe i forbindelse med soppsakkyndigkursene, da kursdeltagerne ikke hadde noen egen arena for læring etter avsluttet kurs. I tillegg var det behov for en arena for læring og erfaringsutveksling for alle soppsakkyndige i Trondheim og omegn, samt kandidater som hadde meldt seg opp til soppsakkyndigeksamen. Det startet med møter hver mandag i soppsesongen, hvor arter og funn ble grundig gjennomgått. Konseptet har blitt videreutviklet, og mange av våre nåværende aktiviteter så etter hvert dagens lys i regi av musserongligaen. Thyra og Marthe har vært foregangskvinner, og de har gått opp veien for alle oss som kom etterpå. Mye er bygd opp rundt musserongligaen, inkludert rutinene for soppkontroller, mandagsmøter, onsdagsturer, kartleggingsprosjekt, kurs og mye mer. Musserongligaen er hoveddrivkraften i soppmiljøet i Trondheim. Den har stått og står fortsatt veldig sentralt – og dens eksistens er verket til Marthe og Thyra.

Vi er så takknemlige, så inderlig glad i og stolte av våre to nyoppnevnte æresmedlemmer!

Edel Humstad og Kirsti Mandal

Han sitter i organisasjonsgruppen for vintersopptreffet, og stiller regelmessig med innledninger på arrangementet. Han er en elsket foredragsholder i medlemsforenigene også. Klaus har også vært medforfatter på flere bøker, blant annet boken Er det liv, er det sopp!, som han skrev sammen med Leif Ryvarden. Boken har kommet ut i flere utgaver, og den fikk Brageprisen i 1998. Sopp på Svalbard, som han har skrevet sammen med Tor Carlsen, Pernille B. Eidesen, Gro Gulden og Kolbjørn Mohn Jenssen er også verdt å nevne.

Formidling og folkeopplysning ligger hjertet hans nær. Spesielt gjelder det sopp, men også biologifaget generelt. Klaus er og har vært svært hjelpsom med artsbestemmelse på sosiale medier, Spør en biolog og forbundets tidligere diskusjonsforum. Han er en avholdt og populær foreleser ved Universitetet i Oslo. Som bevis for dette fikk han tildelt Bonnevie-prisen i 2016.

Siden Klaus har hatt spesiell interesse for slørsopper og doktorerte på kanelslørsopper har hans kunnskaper også vært gull verd for soppfargemiljøet. Han har ytt store bidrag til arbeidet til Forum for soppfargere.

Borgny Helnes er kjent for mange i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Hun har vært fotoredaktør i Sopp og nyttevekster og skrev lenge den faste spalten Alle er fotografer. 25. januar deltok hun i Nordic Nature Photo Contest 2020 og fikk pris i kategorien årets nordiske nærbilde med et soppbilde!

Fotografiet er et nærbilde av stilken og skivene på en vintersopp Flammulina velutipes. Juryen skriver at bildet gav dem assosiasjoner til det berømte bildet av Marilyn Monroe, hvor skjørtet på kjolen hennes blåser opp. Borgny tok i mot prisen iført soppfarget drakt, selvfølgelig.