Vegårdshei:
Isolerer rørene
med ny løsning side 9

– O. BERGE hevet rammeavtalen uten å ha lov til det, mener Datek. – Partene var enige, og uansett hadde avtalen falt bort fordi Datek hadde fått nye eiere, mener O. Berge. Oslo tingrett er enige med Datek.

Det hele dreier seg om vannstoppere. Datek Smart Home, som selger smarthusløsninger, ble enige med O. Berge om å utvikle en slik vannstopper – en ventil og lekkasjesensor som fikk navnet Dropstop.

Opprinnelig var planen å utvikle en enkomponentløsning – en smart sensor der styringsenheten var integrert i ventilhuset. De to firmaene skrev under en rammeavtale i februar 2018.

Utviklingen tok lengre tid enn de hadde regnet med. Ikke minst fordi det viste seg at ventilen som Datek Smart Home kjøpte fra Kina, ikke lot seg sertifisere. Den manglet dokumentasjon.

Samtidig hadde også Datek Smart Home fått nye eiere. Da samarbeidet begynte, var selskapet eid av gründerne og het Evaki. I mars 2019 overtok Datek aksjene, firmaet byttet navn, og i april ble O. berge informert om ventilen.

Da bestemte de to seg for heller å utvikle en vannstopper med en separat styringsenhet, en tokomponentløsning. Der slutter enigheten. Partene arbeidet med et nytt vedlegg til rammeavtalen, de gikk over til å forhandle om en ny avtale, og de ble ikke enige om noen av delene. 28. januar 2020 ga O. Berge beskjed om at de ikke ville gå videre med samarbeidet med Datek.

Ifølge Datek var produktet tilnærmet ferdig da Berge hevet avtalen, og Berge hadde heller ikke anledning til å heve den. Det ville betydd at Datek i praksis hadde arbeidet med å utvikle et produkt for Berge, uten noen plikt for Berge til å bestille eller betale det.

Det er retten helt enig i. «En rammeavtale innebærer som regel at partene er forpliktet over en viss tid», skriver tingrettsdommer Helen Engebrigtsen i dommen. Den er uoppsigelig i løpetiden, med mindre partene er enige om å heve den eller den ene parten misligholder den.

At utviklingen gikk fra en enkomponentløsning til en tokomponentløsning, det gjør ikke noen forskjell, ifølge retten. Både Datek og Berge fortsatte samarbeidet og forhandlingene, og så lenge de ikke ble enige om noe annet, gjaldt den fremdeles.

O. Berge får medhold i at de ikke fikk den muligheten de skulle hatt til å godkjenne nye eiere hos samarbeidspartneren sin. At det skulle gjøre at avtalen ikke gjaldt lenger, derimot, det ville vært «i overkant formalistisk », som det heter på juristspråk. O. Berge eies for øvrig av Brødrene Dahl.

Retten mener at O. Berge avsluttet forhandlingene fordi de i stedet inngikk en avtale med Hongkong-baserte SCE Hardware om å selge Aqualarm. Det kunne de gjerne gjøre, men det måtte vært i tillegg til avtalen med Datek – ikke i stedet for den, mener retten. Aqualarm er så forskjellig fra Dropstop at de ikke kan forveksles, og O. Berge har også solgt «dumme» vannstoppere uten tilhørende app tidligere.

Det var Datek som hadde betalt alle utgiftene for å utvikle Dropstop, og dem skulle smarthusfirmaet tjene inn igjen på å selge vannstopperen gjennom O. Berge. Berge har brutt avtalen uten å ha lov til det og brutt plikten sin til å forhandle lojalt om nye betingelser, slår Oslo tingrett fast.

I fjor solgte O. Berge cirka 35 000 vannstoppere. Oslo tingrett mener at hvis Dropstop hadde vært solgt som planlagt, ville halvparten av salget vært Dropstop.

Det betyr 87 500 vannstoppere over fem år, med en gjennomsnittlig fortjeneste på 125 kroner per vannstopper for Datek. Dermed må O. Berge ut med 11 millioner kroner i erstatning og 565 000 kroner i saksomkostninger.

O. Berge har en måneds frist til å anke dommen.

EN EL-KNIV TIL å kutte isolasjon er alt som skal til. – Jeg håper at ting kan bli lagt på en bedre måte, sier Rugnes. – Dette er en revolusjonerende ny måte å legge gulvvarme og tappevann på! erklærer avdelingsleder Tore Skifjeld i Rørentreprenørene Norge i Agder.

Det begynte med lavere ringmurer. – De nye ringmurene er så lave, og det er uansvarlig å legge rør i rør i pukken. Det øker faren for at rørene fryser, sier Asbjørn Rugnes i Vegårshei Rørleggerservice.

FRIHÅND: Asbjørn Rugnes slisser spor til rørene og står for det som Rørentreprenørene omtaler som en revolusjon. FOTO: GEORG MATHISEN

– I alle år har vi lagt rør i rør i pukk. Det er ikke annen måte å gjøre det på. Men når vi skal legge bunnledning og ser at plutselig er det nesten ikke pukk inni ringmuren, så er dette blitt en fare, sier han.

Legger han rørene i bjelkelaget, må han slåss med ventilasjonen. – Ofte kommer det kanaler akkurat der vi tenker å ha rørføringer. Det påvirker utskiftbarheten, konstaterer Rugnes. Han har spurt mange ganger om tegninger før han legger bunnledning, men ofte er ikke de klare. – Dermed blir man på en måte tvunget til å legge rør som bunnledninger, sier han.

Løsningen hans er å legge rør i EPS-lag nummer én. Rugnes fikk tak i en varmekniv som egentlig brukes til å skjære isolasjon. Så bøyde han til kniven slik at den passer til dimensjonen på rørene. Fredag prøvde han ut løsningen i en ny enebolig. Han slisset ut spor i EPS-et, og jobben gikk enda raskere enn han hadde trodd på forhånd.

– Dette er den nye måten for frostsikker installasjon. Den kan brukes til gulvvarme, også. Jeg har lest i Rørfag hvordan det har vært utfordringer med folk som legger gulvvarme i gangen. Nå kan vi slisse ned et snudd «nøkkelhull», kutte av rundingen og legge ned røret, og så har vi en kile som vi kan lime tilbake så røret ligger isolert, sier han.

– Dermed kan tur og retur slisses ned frem til det området de skal varme Mellom sentral og sløyfe ligger de isolert. Det gjør det mye enklere å planlegge rørføringer, for vi trenger ikke å ta hensyn til rom som skal være kalde, forklarer rørleggermesteren.

RASKT: Jobben gikk enda raskere enn Asbjørn Rugnes hadde trodd.

Armaturjonsson tente på idéen tvert. – Vi har tatt inn maskinene allerede, forteller distriktsansvarlig Marius Ellefsen. – Legging rett i pukk blir gjort i stor skala. Dette er rett og slett en annen måte, og det er mye mer eff ektivt enn å skulle kappe med håndsag.

Ellefsen understreker at det slett ikke er ukjent at det er rørleggerne som kommer med idéer til nye produkter:

– Rørsystemet vårt er bygd opp etter rørleggerens ønsker. Mange av produktene vi har, er det rørleggeren som er kommet med idéen til, sier han.

Også VVS Eksperten, Mesterbrevnemnda og lokalmediene stilte opp da Asbjørn Rugnes inviterte til første test av den nye måten å legge rør på.

– DET SKAL være maskinlesbart! fastslår Thorn Fredrik Hemsen. Den tekniske sjefen i Armaturjonsson er en av dem som står for arbeidet med en helt ny standard for varedatabasen.

– Det var misnøye med de dataene du kan hente ut fra NRF-databasen. Selv om du har et NRF-nummer, kan vareteksten endre seg fra Armaturjonsson til Brødrene Dahl til rørleggeren. Samme produkt kan få tre forskjellige navn, og det samme NRF-nummeret kan brukes om igjen på et annet produkt, forklarer han.

I dag er det vanskelig å lage statistikk over noe som helst fordi navnene er forskjellige. I tillegg peker Hemsen på problemene med enheter og størrelser:

– Vi skal prise varene våre ned på minste salgsenhet, som gjerne er stykk eller meter. Så har vi for eksempel rørkveiler som er over 50 meter eller rør som er fem– seks meter. La oss si at jeg skal finne ut i Rørkjøps system hvor jeg som rørlegger har best betingelser – hos Brødrene Dahl, Heidenreich eller Ahlsell. Så heter de tre forskjellige ting, og den ene selger i meter, den andre i lengder og den tredje i stykk. Det er en utfordring for rørleggerkjedene! konstaterer han.

Det kan Rørkjøp-sjef Frank Olsen underskrive på:

– Det kommer helt nye krav til produktdata som er gjeldende fra 1. januar 2022. Da er alle produsentene til det norske og det europeiske markedet nødt til å levere omforente produktdata innenfor gitte krav. Så har vi som rørleggere og forbrukeren behov for å finne ut hvilke data som følger de ulike produktene, forklarer Olsen, som konstaterer at det blir produsentene som får den store jobben.

– Det vi ønsker, er å gjøre produktdata tilgjengelige på smartest og enklest mulig vis for rørleggere og forbrukere.

Thorn Fredrik Hemsen forklarer at det som kommer, er en del av arbeidet bak den nyetablerte foreningen PDT Norge. Bjarne Haugland fra VA- og VVS produsentene (VVP) representerer bransjen i PDT-styret.

Nå skal det lages datamaler – PDT-er – som så skal brukes til å lage produktdatablader. – I NRF-databasen får du vite at et produkt har gyldig dokumentasjon, monteringsveiledning og FDV, men den sier ikke noe om innholdene i dokumentene. De nye databladene blir maskinlesbare. Fremtiden er GTIN, ikke NRF-nummer, mener Hemsen. Det står for «Global Trade Item Number» og kommer fra strekkodeog varenummerorganisasjonen GS1.

– Vi snakker ikke bare om hvordan vi skal strukturere varedataene, men også om hvordan vi kommuniserer og om informasjonsfl yten i bransjen, understreker han. Samarbeidspartnerne fra kjeder og produsenter bygger på kjente standarder for hvordan produkter skal beskrives. Dermed skal det bli enklere å søke, også.

– Går du på Finn og søker på «Ford», så får du bare Ford. Søker du på et produkt i vår verden, får du opp alt mulig rart. Hvordan skal vi beskrive rør, veggboks eller klammer? Jeg ønsker å søke på alle klammer som er røde og med to skruer. Det får jeg ikke i dag, fastslår Hemsen.

Han er klar på at det kjedene trenger og det leverandøren trenger, ikke alltid er det samme, men med digitale data og god kommunikasjon får alle det de vil. Så må leverandørene være forberedt på å gjøre en ekstra jobb med å oppdatere dataene sine i riktig system.

– Prosjektet er drevet av et felles ønske i bransjen om at alle produkter har gode produktdata og at disse produktdataene kan brukes aktivt av alle på enklest mulig vis, sier Frank Olsen i Rørkjøp. Grossistene har ikke vært med i arbeidet.

– De har vært invitert, understreker Thorn Fredrik Hemsen. Heller ikke Norsk Byggtjeneste (Nobb), som har overtatt NRF-databasen, har vært med. – Neste skritt må bli å se på hvorvidt Nobb er interesserte i å ta del i diskusjonen, sier Frank Olsen.

– Noen ønsker å gjøre dette og lignende prosjekter til en politisk debatt eller maktkamp. Det handler egentlig bare om å sørge for at produktdataene er tilgjengelige gratis for norske rørleggere og forbrukere. Da ønsker vi ikke at kommersielle aktører lager begrensninger. Enten må de være med og være medspillere, eller så er det ikke noe problem å lage alternative løsninger, understreker Olsen.

HVER FEMTE PUMPE sviktet. Da Grundfos lanserte Scala2 i 2017, strømmet reklamasjonene inn.

– Siden starten av lanseringen har vi hatt en veldig høy andel av reklamasjoner – helt oppe i 20 prosent, forteller John Ove Laksberg. Han er salgssjef VVS for Grundfos i Skandinavia.

De mange reklamasjonene har fått Brødrene Dahl til å sette ned foten. Nå er Scala2-pumpene ute av sortimentet hos grossisten.

– Vi fanger opp avvik fra normal feilprosent eller reklamasjonsprosent ganske tidlig. Vi så jo på dette produktet at den var altfor høy og skilte seg tydelig ut fra tilsvarende produkter, sier marketing- og konseptdirektør André Larsen i Brødrene Dahl.

Han understreker at de aller fleste feilene som ble meldt, faktisk kom fra installasjoner som var gjort under slike forhold som pumpene er beregnet til å brukes under. Med andre ord: Det var produktet som sviktet, ikke rørleggeren.

John Ove Laksberg forteller om en lang rekke forbedringer i produktet gjennom flere år. – Blant annet har tilkoblingsdelen blitt forsterket betydelig slik at det ikke skal oppstå sprekkdannelser, forteller han. Storparten av reklamasjonene skyldtes nemlig at kompositten knekker når trykket blir for høyt.

I tillegg er akseltettingen byttet, forteller han. Nå brukes samme akseltetning som på CM industripumper. En standard og velutprøvd modell, ifølge Laksberg. I tillegg er komponentbeskyttelsen bedre ventilert og drenert, og det er gjort forsterkninger ved innløp og utløp. – Jevnere støpeprosess, forklarer Laksberg.

Forbedringene er gjort på alle pumpene som er produsert fra uke 50 i 2019. Det har hjulpet i resten av verden – der reklameres det nå på under tre prosent av pumpene – men ikke i Norge.

– Disse sakene har vi begynt å teste og undersøke. Vi har sendt ti pumper tilbake til fabrikken, og de er grundig testet, forteller han. Det viser seg at pumpene har fått trykkstøt helt opp til 18 bar. En Scala2 skal tåle 10 bar.

Grundfos har en teori om hva som skjer:

– Dersom pumpen står i nærheten av en bereder og det ikke er ekspansjon mellom bereder og pumpe, vil varmt vann og høyt trykk bygge seg opp inne i pumpen, for den har tilbakeslagsventil. Men sikkerhetsventilen på berederen skal blåse ved 9 bar, så vi er usikre på hva som skjer, sier John Ove Laksberg.

Han minner om at det står i forskriften at det skal være ekspansjonskar mellom bereder og teknisk utstyr.

– Vi vil på ingen måte fraskrive oss ansvaret for dette, og vi vil fortsette å undersøke videre, sier Laksberg. Han kan ikke konkludere ennå. – Men mye tyder på at det må være et ekspansjonskar eller en reduksjonsventil på maks 10 bar i front der hvor vannet kommer inn på pumpen, sier han.

Mens Grundfos undersøker, lar Brødrene Dahl være å levere Scala2-pumper til kundene sine. Selv om det er produsentene som må stå inne for kvaliteten på produktene sine, er Brødrene Dahl opptatt av å være en garantist for god kvalitet, som André Larsen formulerer det.

– Vi skal ikke bidra til at kundene våre – rørleggerne – blir beskyldt for feil. Tvert imot skal vi kvalitetssikre slik at vi ikke leverer ut noe til kundene som gjør at de får feil og problemer. Det er vår plikt å si at dette må vi enten sette på hold og gjøre en vurdering, eller ta det helt ut av salg, sier han.

I tilfellet Scala endte det med det siste alternativet. – Vi ruller ut JP5 som en god, gammel traver midlertidig, men vi leter etter flere trykkstyrte alternativer, sier Larsen. Han roser Grundfos for veldig gode produkter og fastslår at de har muligheten til å komme tilbake med Scala i oppdatert versjon, men samtidig ser Brødrene Dahl etter andre produkter med tanke på å bytte til en annen leverandør om det trengs.

– Jeg håper de finner en løsning på dette og gjør noe med det, for det er et godt produkt, men det er ikke bra for håndverkeren eller for verdikjeden hvis den skaper reklamasjoner i neste omgang, sier André Larsen.

– VI VAR ikke helt fornøyde med kjeden, så vi meldte oss ut, forteller Tvedt. Han startet opp Voss Varme og Bad for 13 år siden. Da han gikk ut av kjeden, syntes han ikke at han kunne drive videre med samme navn, heller, så han fikk byttet til Voss VVS. Magne Emil Tvedt er daglig leder og eier bedriften sammen med Frode Vedaa.

Halvannet år senere gikk Voss VVS inn i VB igjen.

– Vi var Ahlsell-partner en stund, men det gikk ikke helt sånn som vi hadde forventet. VB hadde vært på oss hele veien, og vi sa at hvis det var aktuelt å gå inn igjen i kjede, skulle det bli VB. Så kom ting på plass, vi meldte oss inn igjen, og det er vi veldig fornøyde med, fastslår Tvedt.

Han snakker gjerne pent om Per Steinar Nordaas, som har ansvaret for medlemsbedrift ene i regionen. Og ikke minst er han fornøyd med å slippe å følge med på prisene fra dag til dag.

– Jeg har fått høre at hvis du kjøper inn for over fem millioner, lønner det seg å ansette en for å følge med på prisene. Det tar så mye tid. Etter at jeg gikk med i VB Handel, har det aldri vært tull. Det er ikke tvil om at vi sparer kroner på at vi ikke er bundet til én grossist, sier han.

– Vi er veldig fornøyde med leverandørbetingelsene, og logistikken fungerer. Jeg er blitt bortskjemt. Bestiller vi før halv fire, har vi det neste morgen til sju. Det imponerer meg hvor steike flinke grossistene er, understreker Magne Emil Tvedt.

Voss VVS har bak seg et år utenom det vanlige, akkurat som alle andre. – Men når vi ser på 2020 sammenlignet med 2019, hadde vi faktisk en økning. Det hadde vi aldri trodd. Vi skal si oss fornøyde, konstaterer han. Omsetningen endte rundt 17 millioner kroner.

Bedriften driver med service, vedlikehold og rehabilitering – ikke nye hus. – Vi tar hytter, men vi har holdt oss på service i alle år. Vi har godt samarbeid med entreprenørene, og spesielt med byggmesterne. Når det er noe, ringer de til oss, og vi føler vi har et godt forhold til de aller fleste, ifølge Tvedt.

Det betyr at det er grenser for hvor langt fremover han kan se:

– Vi kan ikke se måneder fremover i tid. På service og vedlikehold kan vi ikke ha en ordreliste på to måneder. Derfor har det vært for lite i perioder. Hotellene har jo hatt på håndbrekket så det holder. På den annen side er det veldig mange som gjør en del hjemme, og det merker man jo. Jeg er overrasket over at det har vært såpass bra kjør hele tiden, sier rørleggermesteren.

Voss er en reiselivskommune, og mye har stått stille deler av det siste året.

– Byggeaktiviteten har vært rolig. Vi er inne i en downperiode generelt sett, også bortsett fra koronaen. Men nå er det en del prosjekter på gang, og da vil aktiviteten automatisk øke igjen, forteller Magne Emil Tvedt.

RØRLEGGEREN REISTE UT for å hjelpe en kunde som slet med en fire år gammel bereder. Han dro for å skifte kolbe, men det viste seg at det var en ventil som var problemet. Og den ventilen er det bare to års garanti på, fordi den er en slitedel.

I dette tilfellet ble rørleggeren overrasket over å få regning på ventilen. Han har aldri hørt om slitedeler på en bereder før. Men her er tre berederleverandører og én kolbeprodusent sterke, klare og enige: Selv om berederen holder i mange år, slites noen av delene raskere.

– På selve produktet er det fem års garanti ved fabrikasjonsfeil. Men på slitedeler, slik som termostaten, kolben og blandeventilen, er det ikke det, sier Svein Finstad hos CTC Ferrofil.

I dette tilfellet var det en CTC Heat Injection rørleggeren måtte ordne. Men reklamasjonsreglene er de samme hos konkurrentene.

– Vi vet også hvordan Norge er, sier Finstad og peker på problemer med både spenning og vannkvalitet.

– Kalk og humus går på kolben. Den varte mye lenger tidligere, da den var horisontalt inn på termostaten, men nå skråstilles den for å få ut så mye 70 graders vann som mulig, sier han.

– Så lenge vannet i berederen er i sirkulasjon, er det ikke noe problem med humus og kalk. Men når det står rolig og varmer seg opp, legger det seg belegg, så sprekker kolben, og så går sikringen. Ikke vil forbrukeren betale noe, ikke rørleggeren og ikke grossisten. Derfor har vi måttet gjøre det slik og sette ned foten, sier Finstad og viser til de felles salgs- og leveringsbetingelsene for bransjen, FL-VA/VVS 2016.

Svein Finstad forklarer hvordan de norske produsentene av beredere bruker kolber fra Norske Backer. Backer bekrefter at det ikke er snakk om noen fem års garanti der: Kolbene selges innenfor bedriftsmarkedet, og der gjelder andre regler og kortere garantier.

Oso, på sin side, sier det samme som CTC: kolber, termostater og blandeventiler er å regne som slitedeler. Det bekrefter teknisk direktør Arne Vold-Johansen i Høiax. Han sammenligner det med en bil: Du kan ha fem års garanti på bilen, men du må bytte plugger og oljefilter likevel.

– Det er forskjell på selve trykktanken i en bereder, som er ment å vare lenge, og andre deler. Kolber er avhengige av vannkvalitet. Vi har tolv års garanti på trykktanken i en boligbereder, men ventiler, kolber og termostater er slitedeler, sier han.

Så er det mange forskjellige bestemmelser: Mellom leverandøren og rørleggeren gjelder kjøpsloven, mens det er andre regler i forbrukerkjøpsloven, som gjelder mellom rørleggeren og en privatkunde.

– Etter kjøpsloven har vi to års garanti overfor rørleggeren, mens sluttbruker har fem års reklamasjonsrett etter forbrukerkjøpsloven. Det vil gjelde så lenge ikke annet er avtalt mellom partene i spesielle kjøpsavtaler eller kjedeavtaler, forklarer Vold-Johansen.

Han forteller hvordan det er store forskjeller rundt i Norge på hvor lenge kolben i en varmtvannsbereder holder.

– Hvis du får kalkbelegg på en kolbe, så reduserer det levetiden drastisk. Kalkbelegget isolerer, under det blir det veldig varmt, og når det blir veldig varmt, får du veldig lett korrosjon på rustfritt stål. Hvis du ikke har vann som er slik at det lager belegg på elementene, derimot, holder de i 30 år, sier han og forteller hvordan han byttet kolbe på berederen hjemme hos svigermoren sin i 1977.

– Den står ennå. Det er i Bærum, der de har overflatevann. Hvis du har brønnvann, derimot, kan du få alskens rart vann, og da kan elementet ryke selv om det ikke er feil på materialet eller utførelsen. Det er fortsatt ikke noen garantisak, sier han.

– Det eneste vi som produsent kan garantere, er at hvis vi sier at elementet er i syrefast stål, så er det det. Korrosjon kan ingen garantere mot.

Det hjelper å velge en bereder som er egnet for akkurat det vannet den skal varme opp. – Vi har beredere som er egnet for vanskelig vann og brønnvann i forskjellige kategorier. Men hvilken sluttbruker som helst kan gå og bestille den berederen han vil, og det selges også beredere over disk gjennom byggevarehus. Det står ikke rørleggere bak de diskene veldig ofte, sier Arne Vold-Johansen.

PARET KJØPTE EN bolig i Trondheim fra 1917. Da hadde selgeren fortalt at det hadde vært rotter i huset. Derfor var det skiftet ut gulv og flere vegger, det var murt opp nye murer og det var montert sperrer under panelet på forsiden av huset.

Da kjøperne var inne for å male huset rett før de tok over, oppdaget de et inntørket rottekadaver. Senere viste det seg at det var flere rotter på eiendommen. Selgeren hadde eierskifteforsikring, men forsikringsselskapet var slett ikke villig til å betale kjøperne noe for rotteproblemene.

Dermed endte saken i retten. Sør-Trøndelag tingrett ga kjøperne 651 000 kroner i prisavslag og erstatning. Medregnet saksomkostningene ville rottene koste forsikringsselskapet over 900 000. Men Hålogaland lagmannsrett snudde 180 grader etter at forsikringsselskapet anket.

Lagmannsretten fastslår at utbedringene den gangen det hadde vært rotter i boligen, ikke var tilstrekkelige. Rørleggeren som vitnet i saken, beskrev dem som kosmetiske tiltak som ikke løste problemet. Rottene kom fremdeles inn.

– Rottene kan ha flere mulige innganger – gjennom rør, lufteganger, rundt sluket og opp gjennom krypkjelleren, forklarte en skadedyrtekniker i retten. Rørleggeren pekte på et defekt sluk som en sannsynlig inngang for rottene.

Det defekte sluket er en mangel som selgeren ikke kan ta ansvaret for når boligen selges «som den er», fastslår retten. Kjøperen har ingen garanti for at det ikke er slike skjulte mangler i boligen. Det defekte sluket ble først oppdaget da gulvet i boden i kjelleren ble meislet ut. Det ble gjort som en del av utbedringen som kjøperen gjorde.

En slik type feil må kjøperen regne med, ifølge lagmannsretten. – Feilen gjør i alle tilfelle ikke at eiendommen er i vesentlig dårligere stand enn kjøperne kunne forvente, heter det i dommen. Retten viser til en drøye ti år gammel dom fra Borgarting lagmannsrett, der en kjøper ikke fikk noe avslag i prisen da 50–60 år gamle avløpsrør sviktet.

– Det er rotteproblemer i en rekke bydeler i Trondheim med gammel bebyggelse. Kjøperne har selv bodd i samme bydel og hatt rotteforekomst i sin tidligere bolig, skriver Hålogaland lagmannsrett. Selgeren hadde ikke noen plikt til å opplyse om rotter generelt i området, og hun kunne heller ikke vite at utbedringene som var gjort, ikke var gode nok. Der måtte hun stole på skadebegrensningsfi rmaet og håndverkerne som gjorde jobben og som ga inntrykk av at de ville holde rottene ute.

Dette var en eldre bolig i et strøk med gamle avløpsrør og kjente rotteproblemer. Derfor kan ikke en kjøper stole på at en utbedring innebærer at det ikke kan dukke opp rotteproblemer i kjelleren igjen, ifølge Hålogaland lagmannsrett.

Dermed får ikke kjøperne noe prisavslag. I stedet må de betale 397 000 kroner i sakskostnader til forsikringsselskapet.

– ALLE TROR at «industrien» er en svær fabrikk med noen svære piper som det ryker svart av fra morgen til kveld og som slipper ut gifti fjorden. Vi må prøve å forandre oppfatningen til folk, sier Storås.

Han er en av 15 ambassadører for Norsk Industri. Organisasjonen har dratt i gang kampanjen «Norske Bærekrefter» for å vise frem at industrien i Norge er ren og bærekraft ig. Han innrømmer at han går til ambassadørjobben med skrekkblandet fryd.

Selv er han slett ingen ekspert på hverken miljø eller kommunikasjon. – Jeg er en voksen mann på snart 62 år som er utdannet som elektriker. De siste tolv årene har jeg drevet med noe som vi kaller energisjekk, forteller han.

– Jeg har kartlagt gamle pumper, og så bruker jeg et verktøy for å kalkulere energibesparelsen og hvor lang tid det går før en investering går i null, sier han. Det vil si at han dokumenterer for alle som har gamle pumper, hva det vil bety både for miljøet og økonomien at de bytter til nye pumper med ny motorteknologi.

Der har han blant annet arbeidet med Rikshospitalet, regjeringskvartalet, Forsvarsbygg med Kolsås leir og Setermoen, Mills, BI, Ruter og NSB. Regjeringskvartalet sparer inn 35 millioner kilowattimer over 15 år, peker han på som eksempel.

Knut Storås er rask til å understreke at Grundfos har arbeidet lenge med å redusere CO₂-utslippene og bruken av energi og vann.

– Vi arbeider hele tiden med løsninger som forbedrer motoreff ekten. Ti prosent av verdens energiforbruk kommer fra pumper. Hvis vi hadde klart å ta i bruk den nye teknologien som er her, alle steder, så kunne vi redusert det forbruket med kanskje tre–fire prosentpoeng, sier han.

– Samtidig er vi veldig konservative og skeptiske til å ta i bruk ny teknologi. Vi fokuserer alltid på kostnader, og ikke på hva livstidsforbruket til en pumpe er. Det er nesten som å kjøpe bil: Vi ser på prisen, ikke på hvor mange liter den bruker per mil. Så sier vi etter et år at «denne bilen var dyr i drift».

Grundfos selv har mål om å halvere vannforbruket og CO₂-utslippene fra sin egen virksomhet innen 2025 og være klimapositive i 2030. – Det er ikke lenge til, men jeg tror vi skal rekke det, sier Storås.

Servicespesialisten regner med at han kommer til å være ansiktet utad på debattinnlegg, pressemeldinger og diskusjoner for å fortelle både om hvorfor bærekrafter viktig og hva den norske industrien gjør.

– VI HAR fått litt støtte, men det er tapt omsetning som er den store knekken, sier Mats Ørsal Kvande. Han er daglig leder i IPS Trondheim. Rørleggerbedriften har fått 155 000 kroner i koronakompensasjon for de fire siste månedene i fjor. Men når omsetningssvikten ligger på over 1,7 millioner – eller 47 prosent – monner tilskuddet lite.

– Du får dekt inn litt av de faste kostnadene, men ikke den tapte omsetningen. Vi har hatt en veldig stor omsetningssvikt i forhold til 2019, konstaterer Kvande.

Han forteller den samme historien som mange andre i bransjen. Siden det ble mulig å søke om kompensasjon for tapene som statlige og kommunale smitteverntiltak har ført med seg det siste halvåret, har 73 rørlegger-, varme- og ventilasjonsbedrifter fått tilskudd. De har fått til sammen 11,9 millioner kroner – men de har mistet 406,4 millioner i omsetning. For disse 73 bedriftene utgjør det over halve omsetningen.

IPS Trondheim lider først og fremst fordi mange kontorer har holdt stengt:

– Vi har lite privatkunder – mest næringsliv. Omsetningssvikten har kommet fordi folk har hjemmekontor. De skal spare penger, og du har ikke tilgang lenger, konstaterer Mats Ørsal Kvande.

– Vi hadde blant annet en del helse- og velferdssentre som kunder. Der ble det full stopp. Ikke kommer vi like lett inn i leiligheter lenger, heller, og restaurantnæringen har stoppet. Utelivsbransjen får ikke opp omsetningen igjen, ramser han opp.

Trondheimsbedriften er en av fire avdelinger i IPS. De var ti ansatte, nå er de åtte, og deler av tiden har alle vært helt eller delvis permittert. Sjefen selv har vært permittert både 50 og 80 prosent. Det har vært mindre å administrere, men mange flere regler å lese seg opp på. Bunker med nye regler og støtteordninger tar også tid.

– Vi fikk inn mange avbestillinger og omsetningen datt, samtidig som du har faste kostnader som ikke lar seg rikke. Dem fikk vi dekt deler av, men ikke alt. Dermed er vi avhengige av å ha en viss omsetning for å holde oss i pluss. Hadde vi vært nyoppstartet, hadde det bare vært å legge inn årene, fastslår Kvande.

Han forteller om en omsetning på sjuåtte millioner kroner på rammeavtaler med næringslivet, som falt ned til to millioner. Litt har begynt å komme inn igjen, men IPS er slett ikke i nærheten av det tidligere nivået.

– Vi har fått litt hint om at det vil ta seg opp igjen på sensommeren. Vedlikeholdsetterslepet blir større – det forsvinner ikke. Og nå åpnes det sikkert for helse- og velferdssentrene igjen når de fleste er vaksinert, sier Mars Ørsal Kvande.

TIDLIGERE HAR HAN OMTALT det som «en virtuell tvilling for tekniske anlegg». Tomasgard sammenligner løsningen til Virtual House med å bruke BIM til å se på bygget på tvers av fagene – for eksempel for å «kollisjonsteste» mellom konstruksjon, ventilasjonsrør og kabelbroer.

– For tekniske anlegg, derimot, har vi ikke noen tilsvarende måte å prototype på. Det er dét vi tilbyr: Vi komplementerer BIM innenfor teknikk og automasjon, sier han. Han mener at dette er et nødvendig grep som hjelper til med å komme nærmere bransjens visjon om null feil i byggeprosjektene.

– Programmering av toppsystem og PLS bør være en del av prosjekteringen, sier Gjermund Tomasgard.

– I dag vil automasjonsentreprenørene programmere så sent som mulig, gjerne uken før idriftsetting, for de vil ha mest mulig informasjon. Så kommer de dit, og så viser det seg at det er feil eller mangler ved systemet, sier han.

– Hvis automasjonsentreprenøren ser tidligere at her mangler det noe, så får du luket ut feilen og rettet den før den skal installeres i bygget.

Virtual House-sjefen forteller om to eksempler. Ett der det var tegnet fraluftspjeld, men ikke tilluftspjeld. Tegningen lå der i flere måneder uten at noen oppdaget mangelen. I annet eksempel ble det gjort én liten feil på et boligprosjekt, men med den samme feilen i veldig mange rom ble ekstrautgiftene store.

– Hvis vi får simulert og testet systemene i prosjekteringfasen, får vi luket ut mangler i tide slik at installatørører unngår å bygge etter tegninger med feil, sier han.

Men hvorfor gjøres ikke dette i dag? – Automasjonsentreprenør har ikke noen annen grunn for å programmere enn at bygget skal idriftsettelse. Med simuleringssystemet som vi tilbyr, kan du gjennomføre virtuell idriftsetting i prosjekteringsfasen. Det krever at automatiseringsentreprenøren setter seg inn i arbeidet til prosjekterende i en tidlig fase, og så slipper vi at noen blir stående som en slags syndebukk i sluttfasen, forklarer Tomasgard.

Nå er Virtual House i gang med å forberede seg til å bruke simuleringen sin i praksis på et prosjekt. – Vi ser at det er mange fagmessige grensesnitt som gjør at det er ting som glipper. Dessuten: Livet skjer. Noen blir sykmeldt, noen bytter jobb, det er også noe som du bør ta høyde for, oppfordrer han.

– Da vi begynte å gå gjennom prosjekteringsgrunnlaget for å bygge opp simulatoren, måtte vi sette oss inn i det som kom fra prosjekterende. Vi så på varmepumper med internautomatikk og fant ut at det som var tegnet i skjemaet, ikke stemte med hvordan varmepumpen skal fungere, sier han og forteller blant annet om en feilplassert temperatursensor.

– Entreprenøren har ikke ansvar for å sjekke skjemaet til prosjekterende – det er ikke deres ansvar å lese gjennom dokumentasjonen til varmepumpen for å skjønne hvordan internautomatikken fungerer. Rørleggeren skal heller ikke lese gjennom, men bygge som prosjektert. Mellom der er det noe som detter mellom flere stoler, og ingen som har noen systemisk tilnærming, sier han.

Nå kjører Virtual House et pilotprosjekt med Stad kommune. Tomasgard og styreleder Jon Olav Aurdal viser hvordan SD-anlegget er lagt inn på PC-en. Styringen – PLS-en – styrer energisystem og ventilasjon – nå ligger det inne på en boks som er koblet til samme PC. – Da har du alt du trenger for å gjøre virtuell idriftsetting, sier de.

Så kan de begynne med toppsystem, PLS, funksjonsbeskrivelse og systemskjema. Er instrumenteringen på riktig plass? Er driftene enige om hvordan skjermbildene fungerer? Har de en designmanual for toppsystemet? Er alarmhåndteringen slik som de ønsker?

– Automasjonsentreprenørene tror at de må bygge hele skapene. De trenger ikke det. Det de trenger, er å være tidlig ute. Verdien av å programmere disse komponentene tidlig, er kjempestor. Når det er spikret, da er risikoen mindre når du skal begynne å bygge skapene.

Løsningen kan også brukes på eksisterende bygg som ikke fungerer som de skal.

Da koronaen stengte landet, forsvant prosjektene som Virtual House hadde los på. Men det var også koronaen som fikk i gang pilotprosjektet med Stad kommune. – Innovasjon Norge gjorde et enormt arbeid for å legge til rette for å holde innovasjonsarbeidet i næringslivet i gang, og et av de nye «koronavirkemidlene » deres passet for oss, forteller Gjermund Tomasgard.

Han fastslår at uten pilotprosjektet er det fare for at hele Virtual House hadde strandet i fjor. Nå har han store ambisjoner: – Vi skal bli en Pacemaker for tekniske anlegg i bygg! sier han. Samtidig understreker han at Virtual House ikke skal bli enda en «kokk» i prosjektene, i betydningen «jo flere kokker, jo mere søl». – På samme måte som Pacemaker skal vi utvikle løsningen slik at de som jobber i prosjektene i dag, han bruke teknologien vår – en slags digital ITB.

(Pacemaker? Det er selskapet som har laget sin egen programvare for å hjelpe arkitekter og boligutviklere med å teste forskjellige bygningsalternativer på en tomt, for å bruke plass og planlegge mest mulig eff ektivt. Amerikanske Autodesk kjøpte Spacemaker i november, fire år etter oppstarten, for 2,2 milliarder kroner.)

NY TEKNOLOGI har for lengst nådd byggenæringen. Da er den beste måte å beskytte egen bedrift på, å endre arbeidsmåter og tåle konkurranse. Det har hendt – faktisk ganske ofte – at vi i rørbransjen ser forsøk på å bygge digitale murer for å beskytte gamle strukturer. Varmen og beskyttelsen det gir, kan bli kortvarig. Å tåle konkurranse er den sikre strategien.

RørNorge er opptatt av at informasjon om produkter selvsagt følger med produktene digitalt og selvsagt kan leses av maskiner, uten at rørleggerbedrifter skal betale noe ekstra for hver bruksanvisning eller vareinformasjon. Når du bestiller en vare må du vite hva varen inneholder og hvordan den brukes.

I 2021 forventer vi at informasjonen følger en og samme standard. Informasjonen må komme i samme drakt, uansett hvilket system den hentes fra, eller skal brukes i. Slik er det ikke i dag. Slik blir det i fremtiden. Teknologien gjør det mulig. Den presser endringene frem, de kommer enten vi liker dem eller ikke.

Jeg husker diskusjonen i redaksjonslokalene i Bergens Tidende (BT) da Finn.no ble etablert rundt år 2000. Målet med Finn.no var å svare konkurrenter som hadde begynt å spise av avisenes viktige annonsekunder, digitalt. Det skulle Finn.no gjøre ved selv å bli en konkurrent mot avisens egne annonseselgere. Det skulle skje digitalt og med Aftenposten som lokomotiv. Det var flere elementer i det konseptet som gjorde vondt i Bergen, ikke bare var det styrt fra Oslo, men det konkurrerte mot avisens hovedinntektskilde – annonser i avisen. For mediekonsernet Schibsted, som BT er en del av, var beslutningen en lykke.

Finn, har gjort mediekonsernet til milliardselskap og Finn.no er blitt en global storaktør og kjøpte sist sommer deler av eBay. Men digitaliseringen har ikke vært en suksess for alle i mediebransjen, ikke alle har tålt den nye konkurransen. De mediehusene som har klart å snu seg og lykkes i å møte leserne digitalt, har ofte lykkes. De som ikke har klart omstillingen er enten kjøpt opp av en ideell stiftelse eller blitt lagt ned tross lang, stolt historie.

Måneder med nedstengning i Oslo har endret bybildet. Går du en tur i byen, så ser du i løpet av en halv time flere syklister i rosa trøyer eller biler med blåvimpler, enn du kan telle på ti fingre. Syklistene og de med blå vimpler leverer mat og de er et tegn på at folk har endret både spisevaner og handlemønster. Korona har løftet oss digitalt, og det er risikabelt å tro at vi går tilbake dit vi var før 2019.

Kunden er blitt digital i alle markeder. Da er det en ting å gjøre; bli digital og å møte kunden der kunden er, enten kunden er stor eller liten.

Forvent samtidig som kunde i bygge markedet, at du får den informasjonen du trenger om produktet du kjøper, digitalt, sømløst og uten en krone i påslag.