sopp spiller en stor rolle i livssyklusen hos både levende og døde trær. Levende trær har et underjordisk samarbeid med soppmycel, der soppen får energi i form av karbohydrater fra treet, mens soppmycelet gjør at treet øker sitt opptak av vann og næringsstoffer fra jorden. I tillegg blir det beskyttet mot bakterier og skadelig soppvekst. Sopp som inngår i et slikt samarbeid med trær kalles mykorrhizasopper, og omfatter mange av de vanligste matsoppene.

Sopp har også en viktig rolle å spille mot slutten av livssyklusen til trær og planter, nemlig som nedbrytere (saprotrofer). Soppen inngår i alle stadier av nedbrytningen av dødt organisk materiale, men det finnes også en gruppe snyltere som går løs på levende trær og bryter dem ned, til stor fortvilelse for skogeiere.

Hvis man skulle sammenligne sopp og dyr når det gjelder matnytte, vil nok mange stille seg spørsmålet om man faktisk kan spise nedbrytersopp? Vi spiser jo stort sett ikke åtseletere. I soppens verden, derimot, finner vi noen av de beste matsoppene blant nettopp nedbryterne.

i 1998 ble honningsopper undersøkt i Oregon i USA, og gjennom DNA-undersøkelser ble det oppdaget at samme mycel dekker cirka ti kvadratkilometer, noe som gjør den til den største levende organismen vi kjenner. Basert på hvor raskt hekseringen utvider seg, antar man at den er omtrent 2500 år gammel, men noen snakker også om at den kan være så gammel som 8650 år!

Honningsoppene er ellers ikke særlig populære blant skogeiere, ettersom de har en tendens til å angripe levende trær, særlig gran, og forårsaker skader for flere millioner årlig. Som mat har de et bedre rykte, og honningsopp spises i stort monn i flere andre land. Selv om normlisten i Norge sier at honningsopp ikke er spiselig, er det fullt mulig å få kjøpt den på glass i butikker som fører varer fra Asia eller Øst-Europa.

I Norge har honningsopp skiftet normlistestatus flere ganger og har i 2025-versjonen status «ikke matsopp», med kommentaren: «kan gi kraftige allergiske reaksjoner. Giftig som rå». I tidligere normlister har den vært klassifisert som både spiselig og giftig. Hva kan årsaken til dette være?

Det viser seg at honningsopp ikke er én art, men flere. På verdensbasis er det cirka 40 arter. I Norge er det fire: skoghonningsopp (Armillaria borealis), hagehonningsopp (A. cepistipes), klubbehonningsopp (A. lutea) og mørk honningsopp (A. ostoyae). Ekte honningsopp (A. mellea) er ikke funnet bekreftet i Norge, så det er godt mulig at den ikke finnes her til lands. Det er ikke så enkelt å skille disse fra hverandre, derfor snakker man ofte bare om honningsopper i betydning «slekten».

Ofte hører man at det er andre arter av honningsopp i for eksempel Polen. Dette stemmer bare delvis. I Polen har de minst fem arter. De foretrekker å spise ekte honningsopp, men de sliter like mye som oss med å skille de forskjellige artene, så de spiser alle. Mørk honningsopp er den mest vanlige, og sannsynligvis den som også er mest spist.

Honningsoppene inneholder sannsynligvis et tarmirriterende stoff som ikke alle reagerer på, det regnes derfor som en allergisk reaksjon slik det står oppført i normlisten 2025. I Norge er vi restriktive med hva som klassifiseres som matsopp, mye på grunn av at vi ikke har så lang tradisjon med å spise sopp. I andre land der sopp har vært en sentral del av kostholdet i århundrer, er man mindre restriktiv med å spise sopp som kan gi reaksjoner hos noen, men ikke alle. Uansett skal vi forholde oss til normlisten når vi gir anbefalinger om spiselighet på soppkontroller.

flatklokkehatt vokser på stubber og bark, særlig av bartrær. I boka Soppene i farger fra 1957 står flatklokkehatt (Galerina marginata) som spiselig med to stjerner, og kommentar om at den er en god blandingssopp. Ryktene skal ha det til at Jens Stordal smakte på et par av disse, og sa at de var fine å ha i soppblanding. Allerede i boka Soppflora fra 1971 var den blitt til «ikke matsopp».

I dag vet vi bedre! Flatklokkehatt inneholder amatoksiner, samme giftstoffer som vi finner i grønn og hvit fluesopp. Det er imidlertid en mindre konsentrert mengde av amatoksiner i flatklokkehattene, derfor trenger man ikke å kaste alt innhold i soppkurven om det skulle ligge en flatklokkehatt der. Det er likevel en meget giftig art.

Flatklokkehatten er ellers liten og ganske uanselig, men likevel viktig å kjenne til fordi det finnes en meget god matsopp som kan minne om flatklokkehatt, nemlig stubbeskjellsopp (Kuehneromyces mutabilis). Stubbeskjellsopp vokser også på stubber, ofte fra løvtrær – men på dette stadiet er det ikke så lett å se hvilket tre det en gang var. Her må man lære seg små detaljer i soppenes utseende for å skille mellom de to soppartene.

Mange synes at stubbeskjellsopp er en av de beste matsoppene. Den har en god umamismak. Og har man først lært seg den og funnet noen stubber de vokser på, kan man ofte høste dem flere ganger i løpet av en sesong.

når soppsesongen er ganske tørr, kommer ofte store mengder av vedboende sopper, fordi det er fuktighet i veden. En art som kan dukke opp på tampen av en tørr sommersesong er bispelue (Gyromitra infula). Den er lett å kjenne igjen med sitt karakteristiske utseende, i form av en tresnutet brun hatt, som nettopp kan minne om luen til en katolsk biskop.

I utgangspunktet er bispelue en spiselig art. Det finnes imidlertid en giftig forvekslingsart, nemlig narrelue (Gyromitra ambigua). Dessverre er det ikke mulig å skille disse to morfologisk. Derfor kan ikke soppsakkyndige godkjenne bispelue på kontroll. Denne kommentaren om at man ikke skulle godkjenne bispelue på kontroll har også kommet inn på normlista de siste årene. I 2019 ble denne kommentaren lagt inn under bispelue: «Ingen morkler spises rå. Vanskelig å skille fra narrelue som er giftig», og i 2021 fikk den kommentaren «Skal avvises på soppkontroll fordi den bare kan skilles fra den giftige narrelue med mikroskop».

Selv om narrelue antas å være svært sjelden, er bispelue blitt en art som er spiselig for dem med mikroskop! Ellers er det alltid morsomt å fange bispeluer med kameralinsen.

en annen art som kan komme i store mengder i tørkesesonger er falsk kantarell (Hygrophoropsis aurantiaca). Falsk kantarell er en skivesopp som vokser på død ved. Dette er også en art som i eldre soppbøker står som spiselig, men som nå har normlistestatus «ikke matsopp». Likevel er det grunn til å tro at mange har spist falsk kantarell i den tro at det var ekte kantarell (Cantharellus cibarius). Vi har ofte observert sopplukkere med kurver fulle av falsk kantarell på tampen av en tørr sommer. De fleste blir ikke så glad for at man sier ifra om det, er vår erfaring. De tror nok kanskje vi er ute etter fangsten! Det er imidlertid ikke noe som tyder på at det er skadelig å få i seg falsk kantarell, selv om arten er klassifisert som «ikke matsopp» med kommentaren «kan gi mage-/tarmreaksjon».

en god matsopp som ofte kommer senere i sesongen, er svovelsopp (Hypholoma capnoides). Hvis du lukter på den, lukter den skikkelig som grønne erter! Vi har ofte blandet den inn i ertepuré, og det fungerer overraskende bra. Svovelsopp har også en giftig forvekslingsart, besk svovelsopp (Hypholoma fasciculare). Besk svovelsopp går i gult og grønnskjær på de tette skivene, i motsetning til svovelsopp, som har mer gråfiolette og ikke fullt så tette skiver.

Besk svovelsopp vokser oftest i knipper på løvtrær, sjelden på barved. Svovelsopp vokser oftest på barved, men er ikke uvanlig å finne på bjørk, så man kan ikke bruke bartre versus løvtre til artsbestemmelse, selv om det kan være til hjelp. Besk svovelsopp sies å være nesten umulig å spise hvis man har plukket feil, da den har en svært besk smak.

to spiselige arter med morsomme særpreg er issvullsopp (Pseudohydnum gelatinosum) og judasøre (Auricularia auricula-judae). Disse kan man ikke varmebehandle som vanlige sopper. Hvis man prøver å steke dem vil de sprette rett ut av panna.

Judasøre er en art i geléører-slekta, den har altså en geléaktig konsistens. Den ser ut som et øre, vokser primært på svarthyll, og er i spredning i Norge. Etter først å ha blitt funnet i Stavanger-området, er den nå blitt observert langs kysten helt opp til Vestfold, også på andre arter av løvtrær. Judasøre er veldig god å kutte i små strimler og la dem trekke i kyllingbuljong, for eksempel. Passer godt i ramen og andre supper og gryteretter.

Issvullsopp er enda morsommere. Den finnes på stubber av bartre og ser ut som en piggsopp laget i lys gummi med form som en tunge. Hvis du finner den, del den i 2x2 cm store terninger. Deretter lager du sukkerlake, gjerne med litt konditorfarge i. Varm terningene i sukkerlaken for så å vende dem i sukker, og vips, så har du soppseigmenn! Her er det bare fantasien som setter grenser.

det er altså mye spennende matsopp blant nedbryterne, og dette er bare et lite utvalg av hva som finnes. Det er likevel viktig å være klar over fallgruvene, særlig arter som ligner på hverandre hvor den ene er spiselig og den andre giftig. Siden normlistestatus kan endre seg må du alltid bruke oppdaterte soppbøker, eller sjekk direkte med normlisten på nett.

KILDER:
Casselman, A. (2007, 4. oktober). The Largest Organism on Earth Is a Fungus. Scientific American.

NSNF. Normlisten. Normlistesopp. soppognyttevekster.no/sopp/normlisten

store, flotte yggdrasil, med greiner som strekker seg over hele verden. En ask. Fraxinus excelsior, med motsatte ulikefinnete blader, dusker av små svartfiolette blomster, avlange vingefrukter og helt mørke endeknopper som kan minne litt om klover. I de gamle sagaene er asken tilsynelatende frisk og rask, men nå er saken en ganske annen. Asken trues, hurtig og brutalt, av soppinfeksjon.

Den bittelille begersoppen som forvolder så mye skade, askeskuddbeger, kom opprinnelig fra Asia. Den ble først observert nordøst i Polen på 1990-tallet, og har siden spredt seg gjennom mer eller mindre hele Europa. Her til lands ble den bekreftet i 2008 – da fantes den allerede på store deler av Sør- og Østlandet. Sporene spres hovedsakelig på sensommeren, og infeksjonspotensialet kan være svært stort med tusenvis av fruktlegemer per kvadratmeter i en infisert askeskog.

Den alvorlige sykdommen har fått mye mindre medieoppmerksomhet enn den burde, men 18. juni i år var hovedsaken på NRK at forskere slår alarm fordi «livets tre» står i fare for å dø ut. «No kjempar det historisk viktige treet for livet. Diverre ser det ut til å tapa.» Men så, tre måneder senere, kom en ny sak om ask. Nå hadde visst noen funnet løsningen, og «norske forskere mener de kan redde arten». Kan de? Hvor mye er egentlig klikkagn og hvor mye er fakta?

Asken gikk selvfølgelig ikke fra dødsdømt til friskmeldt i løpet av sommerferien. Det skjedde ingen store askeskuddsyke-gjennombrudd i den tidsperioden. En forsiktig optimistisk britisk rapport kom riktignok ut i Science og påpekte at den genetiske seleksjonen tilsynelatende går raskere enn forventet. Det skyldes at ask produserer en overflod av frøplanter, slik at de genetisk minst motstandsdyktige trærne dør ut tidlig i prosessen. Altså står man igjen med avkom det kanskje er litt mer håp for ganske raskt etter frøsetting. Men det betyr på ingen måte at vi kan lene oss tilbake og regne med at alt ordner seg.

Så hvor står vi egentlig hen nå? Kommer vi til å miste asken eller ikke?

det er tidlig morgen og et kjølig drag i lufta. Gresset glitrer duggvått, og høstsola skinner på Hoxmark gård i Ås kommune. Her ligger NIBIOs stasjon for genetisk forskning på skogstrær, og i området rundt er det blitt plantet mange forsøksfelt opp gjennom årene – inkludert et askefelt fra 2018. Håpet er å finne trær som er mer eller mindre resistente mot askeskuddsyke. NIBIO-forsker Mari Mette Tollefsrud kommer kjørende oppover den humpete grusveien mot gården. Hun jobber med trær og genetikk, inkludert det pågående arbeidet for asketrærne, og er rett person å spørre om hvordan det egentlig går.

– Vi vet at det er en arvelig komponent i motstandsdyktigheten, innleder hun.

– Folk ringer meg og spør om jeg har askefrø, men det har vi ikke. Vi er ikke der enda. Men jeg håper at det vi driver med her kan være starten på et foredlingsprogram etter hvert.

Et lite stykke innover i skogen, rett nord for gården, står askefeltet – godt gjerdet inn så rådyrene holder seg unna, for ask er utsatt for beiteskader når de er små. Trærne på feltet har fått vokse opp i drivhuset borte på gården. Frøene ble samlet inn fra friske asketrær fra ulike plasser i Norge. De spirte i 2016 og to år senere ble 5200 småplanter fordelt på tre forsøksområder. Et av dem er her, på Hoxmark.

– Trærne som står her er avkom etter 42 norske familier og 15 fra Litauen, forklarer Mari Mette.

– Vi har plantet dem i ruter så alle familiene er spredt utover feltet. De står på rad og rekke, de er merket, og vi har plottet dem inn på et kart, så vi vet hvem moren til hvert tre er og hvem som er halvsøsken.

På denne måten har forskerne kontroll, og det er en åpenbar forutsetning når man skal prøve å finne frem til potensielt resistente trær.

– Da vi samlet frø i 2015 var det noen trær som allerede var veldig hardt angrepet, men det var fortsatt ikke så mye askeskuddsyke. Så frøene våre ble samlet inn ganske tidlig i epidemien.

Da askeskuddsyken først begynte å spre seg i Norge, hadde forskerne dårlige forutsetninger for å vite noe særlig om resistensen til trærne de sanket inn frø fra. Det hadde rett og slett ikke gått nok tid til at asken hadde rukket å gjennomgå naturlig seleksjon. I Litauen hadde derimot askeskuddsyken rukket å herje litt lenger.

– Det er litt mer «hit and miss» med det norske materialet. Mens de fra Litauen er vi mer sikre på at har noe resistens.

bakken er ujevn og skråner nedover lia mot et bekkefar, så det er best å se seg godt for. Noen asketrær er høye, langt over hodene våre, mens andre er lave og når oss til midt på magen. Det er en ordentlig vakker høstdag i skogen.

– Nå er det ganske mye sykdom her, sier Mari Mette mens vi beveger oss forsiktig gjennom feltet.

– I fjor var det 2,25 % av trærne våre som var helt friske.

En relativt høy ask til høyre for oss ser frisk og fin ut på avstand, men ved nærmere inspeksjon finner vi likevel tydelige tegn på infeksjon. Visne småskudd og misfargede flekker i barken rundt greinfestet. Tegn på nekroser.

– Her ser du, dette er ganske typisk.

Mari Mette skyver til side bladene på toppen av et lite tre. Skuddet i midten har dødd, mens to nye skudd prøver på nytt på hver side av det opprinnelige toppskuddet.

– Vi ser jo mange symptomer, men de kjemper videre. År etter år. Men til slutt så orker de ikke mer.

Spredt litt hist og her utover feltet står det nakne småtrær med triste, mørkebrune skudd. De har gitt opp nå.

– Vi ser at det er familiene fra Litauen som har færrest skader. Mens av dem vi har hentet fra Hindrum i Trøndelag, så er det flest skadde og døde.

Dette har også sine naturlige årsaker. Mari Mette forklarer at det er mindre genetisk variasjon i de nordlige asketrærne. Jo lenger nord man kommer, jo mindre variasjon – og trærne på Hindrum er vår aller nordligste askeskog. Hun presiserer også at Hindrum-frøene ble sanket før askeskuddsyken kom dit, så materialet derfra er fra uselekterte foreldre.

– Her ser du en typisk stor nekrose.

Hun peker på et hull, omtrent midt på stammen. På sikt vil alt som vokser over nekrosen dø, fordi det ødelagte vevet stopper vannforsyningen.

Mari Mette finner en høy ask som ser veldig frisk og fin ut. Hun roter litt nedi gresset og finner en merkelapp med «LIT» på.

– Ja, den er fra Litauen.

Hun understreker hvor viktig det er med samarbeid i forskningen. Norge, Sverige, Danmark og Litauen utveksler både kunnskap og frø. Blant annet står det asketrær av svensk og dansk avstamming i forsøksfelt på Sørlandet.

hvor går så veien videre? Ask er et hurtigvoksende tre, men trærnes tidsregning er ganske annerledes enn vår. En frisk ask kan godt bli 200 år gammel – minst. Trærne som står her, er fremdeles bare som små barn å regne. Det tar tid før de når moden alder og kan sette frø. På Hoxmark skal feltet i første omgang tynnes ut, slik at de gjenværende trærne får bedre forhold.

– Det er viktig at vi tar vare på de som er friske, men det er vanskelig å vite om de vil holde seg sånn. Det er også viktig at vi legger til rette for naturlig foryngelse.

– Målet er at det skal stå igjen noe her. 2 % for eksempel. Og så får vi håpe at det blir igjen både hunn- og hannplanter, så dette kan bli starten på et foredlingsprogram. Det kommer ikke til å kunne forsyne hele Norge med askefrø, akkurat, men det er i alle fall en start.

Mari Mette forteller at forsøk fra Sverige viser at det kan se ut som om det går bra hvis trærne når cirka 15 års alder.

– Da overlever de gjerne videre også.

– Og man kan jo ikke gi opp håpet! Håp må man ha. Men at det er veldig høy dødelighet ... det er det.

Som med så mye annen viktig forskning er det også en utfordring at det ikke bevilges nok penger til prosjektene. Å redde asken gjennom planteforsøk og foredling er tidkrevende og omfattende arbeid, og dermed nødvendigvis en ganske dyr affære.

– Vi skulle jo hatt et kjempeprosjekt og samlet inn materiale over hele landet. Men det er kostbart.

Hun mener det er god grunn til å være bekymret hvis man ikke har en back-up-plan.

– Vi har på en måte en plan her i alle fall, men på statlig nivå finnes det jo ingenting. Det ropes for lite nasjonalt varsko om dette her, sier Mari Mette alvorlig.

Hun understreker viktigheten av å få på plass et bevaringsprogram.

– Det er jo håp, men myndighetene burde være mye mer bekymret. Vi kan ikke miste et av de viktigste edelløvtrærne våre!

KILDER:
Dalen, S. L. (2017, 15. mai). Faktaark om askeskuddsjuke. NIBIO.no

Metheringham, C. L. et al.(2025). Rapid polygenic adaptation in a wild population of ash trees under a novel fungal epidemic. Science 388,1422-1425.

Raunholm, P. V. og Røli, O. (2025, 18. juni). Forskarar slår alarm: «Livets tre» står i fare for å døy ut. Nrk.no

Rønning, H. og Samuelsen, J. (2025, 8. september). Håp for livets tre. Nrk.no

Solheim, H. Askeskuddbeger. skogskader.nibio.no

hvilken tresort er livets tre for deg? Hadde vi spurt Frøya, Tor eller Loke ville svaret «ask» kommet samstemt. Andre kulturer har også sine «livets tre». Siddharta Gautama satt under en poppelfiken da han fikk sin oppvåkning. Jødiske mosaikker av «livstreet» fra år 600, viser et umiskjennelig motiv av en daddelpalme. Og hvis vi spurte Anne Sverdrup-Thygeson, tror jeg hun ville svart eik. Jeg har iallfall hørt henne formidle med kjærlighet i stemmen om hvordan eika blir hauggammel og huser mange hundre andre livsformer både i vekst, og som levende lik. John Muir, en av de første naturaktivistene, ville svart ha mammuttre. «Naturens mesterverk», kalte han de enorme sypressene han så i Amerika. Størrelse og alder synes å være fellesnevner for antroposentriske preferanser.

Alle tresorter er livsviktige for noen. De graver sine røtter dypt i jorden og lager et flettverk nede i bakken som forbinder himmel og den mørke underverdenen både kjemisk og fysisk. Generøsiteten og utvekslingen kan være selektiv og kresen, eller generell. Samspill kan være parasittisk og snyltende, gjensidig eller likegyldig. Handelen livsformer imellom, i og på et tre, skjer lenge etter at sevjen har sluttet å strømme gjennom silveden og den fabelaktige fotosyntesen i bladverket har opphørt.

Så hvilket tre er «livets tre» for meg, vestlending (52), insektsnerd og naturentusiast? Jeg velger meg selja. Salix caprea.

selja finnes over hele landet og i nesten alle naturtyper, fra beltet av vegetasjon bak fjæresteinene til 1140 meter over havet. Den tåler salt og vind, og har vært her siden isen trakk seg tilbake. Tar vi med andre Salix-slektninger, som vier og pil, er den geografiske utbredelsen enda større. Når vi ser gåsunger på vidda, er det takket være et utall forskjellige vierarter i buskform tilpasset høyfjellet. Slekten besørger servering av nektar og pollen, fra snøsmelt til resten av floraen våkner.

Selja er for så vidt en vindpollinert art, og i tillegg særbu. Det forhindrer ikke treet å være den viktigste matkilden til utallige arter pollinerende insekter tidlig i sesongen. De dunete gåsungene som etter hvert blir gule, er hannblomster. Pollenet her er spesielt viktig for dronningene til trehumle, lys- og mørk jordhumle, markhumle og steinhumle. Dronningene som våkner fra vinterdvalen er de eneste gjenlevende av all fjorårets summing og brumming. Nå skal koloniene gjenoppstå fra eggene de bærer på, og pollen er proteinrik føde for larver i vekst. Hunner av solitære biearter som seljesandbie, vårsandbie og hornmurerbie samler også pollen. I stedet for å etablere et fellesskap som etter hvert gir hjelp til både matauk og larvestell, lager de forseglede barnerom med matpakker og får aldri møte sitt avkom.

Hunnseljens mindre synlige blomster har nektar. De er sukkerholdige og sesongens foreløpig beste flybensin. Oppe i trekronene har de travle matriarkene selskap av fluer og veps, og noen tidlige sommerfugler som grønnstjertvinge og neslesommerfugl. Og der mange samles er det lett å være predator. Endelig har blåmeisen fått en kjøttdisk med godt utvalg. Akkurat tidsnok. I fuglekassa ligger det allerede ni rødprikkete egg.

flere steder i landet ble blomstrende seljekvister tatt inn til påske for å feire palmesøndag. I Bergen, min hjemby, heter gåsunger forresten pusekatter. Andre lokalnavn er kattelabber og seljesauer. Felles for navnene er at de viser til blomstenes lodne og fluffy kvalitet, en god utrustning som skaper lunt mikroklima i en del av året der frostnetter fortsatt er høyst ordinært.

Etter at gåsunger, pusekatter og seljesauer har ramlet ned på bakken og det er like før knoppene popper, kan vi spikke seljefløyte. Sevje suser mot tretoppen, og har du en skarp kniv, er det bare å skjære seg et emne. Nå løsner barken, og det er lett å få til et enkelt instrument. Jeg må innrømme at lyden som kommer fra fløytene mine ikke byr på de store musikalske variasjonene. Jeg hadde håpet jeg iallfall kunne lure appen jeg bruker for å identifisere fuglesang med de usle pipene jeg presser frem, men den gang ei. Det er uansett ikke trevirkets skyld. Og det er koselig å sitte i solveggen og minnes at pappa lærte meg triksene med lydkanal og fløytehull.

I tillegg til at barken løsner uten strabaser, har trevirket til selja den egenskapen at det er lett og standhaftig mot råte. Virket har vært brukt til ski, håndtak til diverse redskaper, til fangstredskaper og snarer, og hesjestenger og gjerder. Den gang bygdene var avhengig av selvforsyning var det vanlig å bruke tørkede seljeblad og -bark som dyrefôr, særlig i vårknipa. Noen steder har man også malt bark og blader for å spe på mjølet til graut og brød i trange tider.

Det står fortsatt igjen staselige gamle styvingstrær på gårdseiendommer rundt i landet. De har ofte flere stammer og hule partier, og de er fulle av fabelaktige små og større organismer. I doudji, tradisjonelt samisk håndverk, ble seljebark brukt til garving av skinn. Den kjemiske forbindelsen som gjemmer seg i det ytterste laget er mer kjent for sin febernedsettende effekt. Stoffet heter salisylsyre. Som smertestillende kan man tygge bark, og såromslag med avkok skal virke legende på verk og betennelse.

har du seks bein, er det imidlertid helt andre kvaliteter du er ute etter under barken. Trebukker er en gruppe biller som har larvestadiet sitt inne i veden. Moskusbukken er en slik bille. Den er en av våre vakreste insektarter: stor og avlang, med lange følehorn og glinsende, metallisk grønne dekkvinger. Larven ønsker seg døende selje, med bark som allerede har løsnet. Inne i veden lever den på fiberkost og lager lange tunneler før den forpupper seg. Spor etter moskusbukkens barndom finner du som et centimeters stort, ovalt utgangshull på treet. Fullt utviklet, voksen og på jakt etter kjærligheten, livnærer den seg på pollen og nektar, sevje og modne bringebær.

Den tomme tunnelen kan nå tas i bruk av andre arter. Kanskje passer den perfekt for en bladskjærerbies behov? Hun er en av dem som lager barnerom med pollenmatpakker i. Navnet har gruppen bier fått fordi de skjærer av biter av blader for å forsegle ynglehullet. Der nye insekter gjør inntog, følger parasittene etter. Det finnes flere vepser som er spesialister på å røve ungene til solitære bier ved å legge egg i eller ved avkommet.

Billegnag kan brukes av rovinsekter på jakt, som oppholdsrom for mangefotinger om vinteren, eller gi feste for soppsporer. Biller som har larvestadiet i ved lager ulike typer hull og tuneller som igjen lager nisjer for påfølgende mangfold. Gnag fra insekter er en del av nedbrytingen som videreføres av tusenbein og andre småkryp før mikrofaunaen, sopp og slimsopp overtar prosessen. Slik kommer de siste restene av næring, skapt i fotosyntesemagien langt tilbake i tid, jordsmonnet til gode.

Det er minst 180 sommerfugler og 276 biller som er knyttet til svenske seljer, i hele eller deler av livet. Vi kan anta at det norske tallet ikke avviker stort fra dette. En av mine personlige favoritter er stor gaffelstjert. Som voksen blir den en lodden og søt bevinget sak. Jeg for min del digger larvestadiet enda mer. Babyen vokser opp på en diett av seljeblader og har dobbel forsvarsmekanisme. «Gaffelen» bak har to tråder den kan skyte ut sammen med en illeluktende sprut. I tillegg har den store svarte øyeflekker på et rødt bånd ovenfor hodekapselen. Jeg synes den er skikkelig skjønn, og har flere ganger funnet og fostret den opp. Enten på Salix i hagen, eller på et stadig supplement av friske blader i terrarium.

det er alltid sørgelig når sesongen for alt som kravler og surrer, flagrer og brummer, er over. De eneste insektene som finnes å glede seg over, er sporadiske bananfluer som driver ekstremsport over rødvinsglasset. Men det er noe morsomt å følge med på før vinteren er her likevel. Nå er den synlige delen av slimsopp og kjuker på sitt vakreste. På en stor og nylig død selje på Trøgstad fort, så jeg nettopp min første svovelkjuke. Den kan jo vokse på flere lauvtrær, men den velduftende nordlige aniskjuken (VU på rødlisten) er en sopp som er mer selektiv på substratet og som også har spennende kulturhistorie. Aniskjuken har vært brukt til å lage møllkuler og spillebrikker av i Norge, men har hatt en mye større rolle i stammekulturer fra Nord-Amerika.

Og jammen er det ikke en art som tar oss gjennom vinteren og oppfyller årssyklusen også: vintersoppen, Flammulina velutipes, «liten flamme med fløyelsfot». Den vokser på mitt livstre. En vakker, oransje sopp som gjerne stikker ut fruktlegemer i knipper på seljestammer fra september, og brenner ut i de mørke månedene. Arten er en god matsopp som dyrkes kommersielt i Asia. Den kan forveksles med den giftige flatklokkehatten tidlig på høsten. Føler du deg kyndig og vil forsøke, må du sørge for å kjenne forskjellene. Det er forskjell i farge, stilk og ikke minst sporepulver. Vintersoppen har hvitt sporepulver, mens den giftige dobbeltgjengeren har brunt.

Så da kan altså vi på to bein, stå på bakken og nyte flammen på fløyelsfot lenge etter at løvet har falt og humledronningene har gravd seg ned i jorden. Kanskje står vi og vurderer om vi skal forsøke oss å gjøre matnytte av funnet, mens en hakkespett sitter lenger oppe på stammen og hakker etter godt gjemt snacks i larveform?

i norsk natur er selja liv eller død for mange arter. I fremtiden vil den kanskje skinne mer, også fra et menneskelig perspektiv. Miljøutfordringer forbundet med klimaendringer gir oss nemlig ekstra god grunn til å verdsette dette treet. Selja tåler både tørt og vått jordsmonn og bidrar til å forhindre erosjon, og det er en pionerplante med hurtig vekst som bidrar til karbonfangst.

Bønder som fristiller seljetrær slik at de blir store og gir god blomstring, sikrer mattilgang for pollinatorer som de vil ha nytte av seinere i sesongen. Det gir spesielt vinning for bønder som driver med frukt og bær, eller kløverdyrking. Beskjeden som den er i både størrelse og alder, gir selja likevel løsninger og håp gjennom å komme klimaendringer i møte og bidra til nasjonal matsikkerhet ved å sikre kryssbestøving av matplanter.

Seljefløyten min er tørket, det blir ingen fanfare. Men når jeg kårer selja til livets tre står jeg på skuldrene til et solid utvalg biller og sommerfugler, sopp og hemmelige organismer som vi en gang i fremtiden vil finne og lære mer om. Og mens grana faller i en varmere hverdag, så står selja støtt fra kysten til tregrensen, og fra sør til nord.

KILDER:
Blanchette, R. A. (1997). Haploporus odoratus: a sacred fungus in traditional Native American culture of the northern plains. Mycologia, 89(2), 233-240.

Ehnström, B. (2011). Sälg : livets viktigaste frukost. Centrum för Biologisk Mångfald.

Grindeland, J. M. og Larsen, Ø. S. (2024, 26. november). Selje. Snl.no

Nedkvitne, K. (1990). Selja i norsk natur og tradisjon. Norsk Skogbruksmuseum

Trefadder AS. Karbonfangst med norsk klimaskog. www.trefadder.no

omtrent 60 prosent av artene i Norge lever i skogen. Mange av de truede artene som lever i skogen er avhengig av død ved, altså stående og liggende døde trær. Biologisk gammel skog og naturskog er mange ganger mer artsrik enn plantet skog, men utgjør bare en liten del av skogarealet i Norge. En liten bit av denne verdifulle skogen finner vi i Østmarka, nær Oslo.

Østmarka Nasjonalpark har områder med store naturverdier, men innimellom finnes områder der det tidligere har vært hogd og plantet ensidig med gran. Her pågår det nå et spennende pilotprosjekt for å restaurere skogen, og skape bedre leveområder for mange arter. Dette er nytt i Norge, og prosjektet skal lære oss hvordan vi kan lykkes med skogrestaurering.

sabima er med for å dokumentere, lære og formidle videre. Skogrestaureringen vil gi mye verdifull erfaring og kunnskap til liknende prosjekter. Naturfotograf Roger Brendhagen tar bilder av arbeidet og stedene som restaureres, og sammen med Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) skal Sabima lage en veileder for fremtidige restaureringsprosjekter.

Statsforvalteren har ansvaret for gjennomføringen og får hjelp av skogsarbeidere i Oslo kommune. Tiltakene som gjennomføres vil gi bedre leveområder for truede arter og bidra til å reversere tapet av natur. Det ser kanskje dramatisk og rotete ut nå, men rotet vil skape mye mer liv på sikt.

Restaureringsarbeidet i Østmarka bygger på en fagplan utarbeidet av Norsk Institutt for Naturforskning, som foreslår å styrke det biologiske mangfoldet i området ved å:

• Øke mengden død ved
• Skape en variert skogstruktur
• Veteranisering av furutrær
• Fremming av osp og andre løvtrær

Målet er å framskynde utviklingen mot en mer naturlig skog i områder hvor det ellers ville tatt svært lang tid.

Du kan lese mer om prosjektet på ostmarkanasjonalpark.no

eikenøtter har vært kjent som mat lenge. Grekeren Theophrastus skrev om eikenøtter som mat i Historia Plantarum mellom 350 og 287 f.Kr. Xenophon skrev om et folkeslag som levde ved den sørlige kysten av Svartehavet, og skriver at de lagret store mengder eikenøtter i husene sine, som ble kokt og deretter bakt til en type brød som utgjorde en stor del av deres føde. I romersk litteratur nevnes eikenøtter oftest som mat for fattige og i nød, men man kan også finne spor etter bruk av eikenøtter i høyere samfunnslag. I oppskriftsboken de Re Coquinaria (ca 500 e.Kr.) brukes eikenøtter i en oppskrift på fylt hare.

Eikenøtter finnes også i oppskrifter fra den islamske verden i middelalderen, malt til mel, stekt eller som tilbehør til kylling. I Italia ble mel av eikenøtter lenge brukt sammenblandet med andre typer mel til å lage polenta (en grøt) og necci (pannekake). Ofte var eikenøtter forbundet med fattigdom, men i en kort periode var de også på moten som mat for den italienske eliten, og ble blant annet bruk i pai. På Sardinia ble det bakt eikenøttbrød kalt «pan’ispeli», hvor eikenøttmelet ble blandet med aske og leire.

Hvis du ønsker å leve av mat fra naturen her i Norge, vil eikenøtter være en rik kilde til karbohydrater, i tillegg til å inneholde fettstoffer. Et høyt innhold av kalorier i form av karbohydrater er spesielt nyttig hos oss, ettersom det kan balansere en diett som ellers ville hatt mye protein fra fisk eller vilt. Utfordringen med eikenøttene er at de inneholder høye nivåer av tanniner som gjør dem uspiselige – med mindre man kjenner hemmeligheten for å bli kvitt de bitre plantestoffene.

mitt første møte med eikenøtter som mat kom gjennom mitt bekjentskap med en familie fra Miwok-stammen, som er nordamerikanske urinnvånere fra California. Det var der jeg lærte hvordan man kan forvandle eikenøtter fra uspiselig bitre til god mat. For flere av folkeslagene i California utgjorde eikenøtter deres viktigste kilde til daglig føde – eikenøttene var deres poteter. Det var en øyeåpner for meg, som alltid hadde blitt fortalt at eikenøtter var giftige.

Familien (Julia Parker, Lucy Parker, Ursula Jones og Naomi Jones) viste hvordan man kan knuse eikenøttene til et fint mel, og deretter helle kaldt vann over for å skylle ut tanninene. Tanniner er bitre stoffer som også finnes i te og vin, men i store mengder er de uspiselige og gir dårlig mage, samt at de reduserer kroppens evne til å ta til seg næringen som finnes i nøttene. Etter at tanninene er skylt ut sitter man igjen med et fint mel med mild smak. Miwokene bruker dette melet på forskjellig vis. Det vanligste er å koke en grøt i en vanntett kurv, som blir brakt til kokepunktet ved å legge den i glovarme vulkanske steiner fra et bål. De steker også små kaker av eikenøttmel og vann på varme steiner og lager «vannkjeks».

eikenøtter brukes fortsatt flere steder i verden. I Korea brukes «dotorimuk», stivelse utvunnet fra eikenøtter, til å lage geléer og eikenøtt-tofu. Malte eikenøtter brukes også til å lage nudler. Nøttene blir også benyttet noen få steder i Midtøsten og Nord-Afrika.

I Nord-Europa er kanskje eikenøtter mest kjent som kaffeerstatning i krigstider. Når man snakker med folk som har prøvd å koke kaffe på eikenøtter i nyere tid, sier de som oftest at det smakte bittert, men ellers ikke som kaffe. Jeg mistenker at en del kaffe-erstatninger, som eikenøtter, sikori og løvetann, hovedsakelig lignet på kaffe fordi de var bitre og gir brun farge til vannet når de kokes. Den eneste planten i norsk natur som kommer nær kaffens egenartede aroma er klengemaure, som faktisk er i samme familie som kaffetreet (Rubiaceae- familien). Rister man frøene av klengemaure i en stekepanne, lukter det svakt av kaffe, men det er dessverre ikke så mye av aromaen som sitter igjen i smaken på drikken når man etterpå koker frøene i vann. Og for å svare på det alle spør om: Nei, klengemaure inneholder dessverre ikke koffein!

Selv om eikenøtter ikke smaker som kaffe, kan de likevel forvandles til en smakfull varm drikk. Jeg anbefaler å gi opp å få dem til å smake som kaffe, og heller fjerne bitterheten og lage en velsmakende drikk med sin helt egen smaksopplevelse.

før du kan bruke eikenøttene til mat, må altså de bitre tanninene fjernes. Dette kan gjøres på flere måter, men å skylle dem ut med vann er ofte enklest. Felles for alle metodene er at det er lettest å fjerne tanninene dersom man først tar vekk det tynne, brune laget som ligger rundt nøtten (etter at man har fjernet det ytre, harde skallet). Dette laget inneholder nemlig mye bitterstoffer. Bruker man nøttene ferske, kan det brune laget fjernes med kniv, mens hvis man bruker tørkede eikenøtter, kan det gnis av.

Metode 1: Knus eikenøttene til fint mel. Sikt melet for å fjerne klumper, og knus klumpene om igjen til alt har en fin tekstur, som mandelmel, eller aller helst så fint som hvetemel. Legg så et tøystykke over en stor sil eller lignende og ha melet oppi. Hell over kaldt vann og la vannet trenge sakte gjennom melet. Gjenta prosessen flere ganger med nytt vann, helt til melet ikke smaker bittert lengre.

Metode 2: Grovhakk eikenøttene og putt dem i en stor krukke. Fyll 2/3 av krukken med hakkede eikenøtter, og fyll deretter resten med vann. Rist på krukken et par ganger om dagen og skift vann hver kveld, helt til nøttene ikke lengre smaker bittert. Dette tar vanligvis fem-sju dager.

Metode 3: Hakk nøttene grovt og legg dem i kokende vann. Kok til vannet blir brunt, og skift deretter vann. Gjenta prosessen flere ganger, helt til nøttene ikke lengre smaker bittert. Det er viktig å helle på kokende vann, ikke kaldt, når man bytter vann. Hvis eikenøtter har blitt varmet opp og så utsettes for kaldt vann, låses nemlig tanninene og blir vanskeligere å bli kvitt. Denne metoden har jeg brukt både hjemme og når jeg har vært på tur og overlevd utelukkende på vill mat.

etter at tanninene er fjernet, kan de hakkede eikenøttene eller eikenøttmelet tørkes og oppbevares. Er nøttene grovhakket, kan de males til mel etter at de har blitt tørket. Dette melet kan blandes med hvetemel i bakverk, eller kokes alene til grøt. Pannekaker laget med halvparten hvetemel og halvparten eikenøttmel smaker fortreffelig, og holder deg mett mye lenger enn vanlige pannekaker. Grøt kokt på eikenøttmel alene har ikke så mye smak, bare mildt og nøtteaktig. Eikenøttmel kan også kokes til en velsmakende tørstedrikk som er perfekt til høst og vinter. Rist det ferdige eikenøttmelet i en stekepanne (uten smør eller olje) og kok det deretter opp med melk og sukker. Det smaker litt som havrekjeks i drikkeformat!

Dersom man ønsker å oppbevare eikenøtter lenge er det best å oppbevare dem hele. Tørk nøttene uten å ta dem ut fra skallet, ved å legge dem i stekeovn på svært lav varme, eller bruk en dehydrator. Miwok-folket i California tørker dem i solen, men i våre mindre gunstige værforhold har jeg opplevd at eikenøttene fort blir sure. I tørket tilstand kan de ligge i mange år. Jeg spiste ni år gamle eikenøtter i California, og de smakte fortreffelig – det var umulig å gjette at de hadde ligget til oppbevaring i årevis. Jeg har også oppbevart eikenøtter i flere måneder ved å grave dem ned i jorda på et tørt sted, men dette er mer risikofylt, ettersom suksess varierer med fuktighet, temperatur og vær.

ville vekster kan brukes til mangt. Det vet jo du som sanker. Men det kan hende du blir litt overrasket når temaet er å spise trær. Eller deler av dem da, selvsagt. Kanskje har du smakt bjørkesevje eller granskuddsirup. Eller et einerbær i ny og ne til elgsteika. Men tolv trær? Neida, barkebrødets nødstid er forbi for denne gang.

– Vi er altfor redde for å prøve å smake på ting ute i skogen, sier Ella.

I store deler av året er hun ute med kurv, kniv og noen hendige poser på kjente og ukjente steder.

– Sanking er samfunnsnyttig. Målet mitt er å spre nok kunnskap slik at folk blir glad i skogen, og dermed bryr seg om den, forklarer hun.

– Skogen bugner av gode smaker. De er ureiste og gratis, men du må sanke med vett.

– Toppskuddet på grantrærne må du ikke røre i andres skog. Det er en tredelsregel som gjelder for bærekraft. Én tredel skal treet beholde for vekst og reproduksjon, én tredel skal komme til nytte for dyra som bor i skogen. Den siste tredelen kan du høste.

her ute hvor du konkurrerer med dyra om maten, må du forholde deg til klare sesonger. Skarp kontrast til hyllene med proff belysning hos dagligvarebutikkene, altså.

Enkelte ganger har du bare noen dager på deg før smaken går fra sødme til bitterhet, eller at marsipansmaken forsvinner som ved et trylleslag.

– Når jeg går i skogen, napper jeg til meg litt her og der. Da får jeg øvd opp smaksløkene mine til å gjenkjenne hva jeg kan finne akkurat her og akkurat i dag. Ganske fort lærer du deg at en skog langt fra bare er en skog.

Skogen er et kjempestort spiskammer av et bredt spekter med smaker. Og tar du den med deg inn til festbordet vil du garantert imponere stort, selv om du ikke er fagutdannet kokk, slik som Ella er. Husk bare å fortelle historien om at det du serverer på tallerken eller i glass, er smaken av skogen din.

første tre ut er spisslønn. Her er det blomstene som kommer på bar kvist, altså før bladene om våren, som gjelder. Midten glinser av nektar, og er temperaturen høy nok med sørlig vinddrag, kan du høre at det koker av bier i spisslønnen. Du har bare en knapp uke på deg før dette søte eventyret er over. Ett år til neste servering.

Plukk blomster og bruk dem friske i salat. De lyser opp og er saftige og søte. Visste du at det også går an å tappe sevje av både spisslønn og lind, slik mange gjør fra bjørka om våren? Husk bare på at det kreves grunneierens tillatelse før du borer i vei.

gran er best kjent for de 4–5 centimeter lange lyse skuddene som du tilsetter vann og sukker og koker inn til granskuddsirup. Friskt og søt på is, eller desserter. Så lenge skuddene er lysegrønne og myke, kan de brukes friske i salat. Her gir de en syrlig og fin smak. Granskudd tilfører deg rikelig med C-vitamin. Prøv også å høste skuddene tidligere, på 2–3 centimeter, og sylt dem.

– Fantastisk til mange retter, som for eksempel viltkjøtt, sier Ella.

Noen tygger tyggegummi fra grankvae som har stivnet til rosa klumper, men det gjør ikke Ella.

Furu er også rik på C-vitamin. Her er det de 1–2 centimeter lange, myke og lyse førsteårskonglene hun bruker. Konglene kokes i sukkerlake til en smaksrik dessert. Bare husk at både furu og einer har mye eterisk olje som kan gjøre livet tungt for nyrene dine ved overdreven bruk.

når den vanlige linden, ikke parklind, blomstrer rikt på solfylte dager i juli, er det biefest i trekronene. Våre minste husdyr henter en grønnaktig og svært velsmakende nektar med klar mintsmak fra lindetrærne.

Du kan gå biene litt i næringa ved å høste inn blomstene med vingebladene. Tørk dem og bruk dem til en beroligende te.

– Jeg blander med røsslyngblomster slik at teen får en vakker farge. Dette kaller jeg «kveldste», for begge blomstertypene har en beroligende effekt.

Ella anbefaler å høste lindeblomstene når halvparten står i knopp og resten har sprunget ut.

bladskudd av rogn smaker mandel eller marsipan. Vær tidlig ute, for smaken forsvinner når bladene blir utvokst. Trekk ut smaken i vann, melk eller fløte ved en lett koking. Væsken kan du bruke til iskrem, eller blandet i varmt smør til kakebaking eller dessert.

Rognebærene er en sikker vinner som gelé til middag, eller til ost. Ta bærene så fort de får farge. Da får du med så mye naturlig fruktpektin at geleen stivner av seg selv.

– Personlig synes jeg rognebærgelé fort blir litt besk, innrømmer Ella.

Rognebær kan legges på sukker og 40 prosent sprit til likør. Legg inn ei vaniljestang, eller stapp inn en god bukett mjødurtblomst. Mjødurtens tydelige vaniljesmak gir rognebærbeskheten en kjærkommen knekk.

Husk også det gamle rådet om at rognebær bør innom fryseren minst én natt for at smaken skal komme til sin rett.

Ella Grorud lager sitt eget viltkrydder ved å tørke og blande rognebær, einerbær og unge blomster av ryllik og burot. En fjerdedel av hver. Dette gir flott farge også. Bland med litt salt.

Rognebær inneholder noe blåsyre. Den forsvinner ved varmebehandling eller tørking, og er normalt uten ulempe ved moderat bruk.

– Rognebær er også populær fuglemat. Tre dem på strå og frys dem til den tiden hvor fuglene ikke finner så mye annet, i januar til mars.

hasselnøtter har lang tradisjon i Norge, og er regulert spesielt i lovverket. Skal du ta mer enn du spiser på stedet, må du ha grunneierens tillatelse. Vanskelig før, men veldig lett nå.

Høst hasselnøttene når de slipper hamsene lett. Du har det travelt, for snart rister høstvinden dem ned på bakken til glede for mange flere enn deg. Legg dem svalt og luftig. Før la folk dem i laet under litt høy, men Ella bruker en luftig plass med håndkle over. Så håper hun at hun klarer å «glemme» noen til jul.

almenøtter kjenner du sikkert til. De kommer om våren og sitter i større klaser med «vinger» på. Høst vingene og spis dem rå i salat – eller ute i skogen. De kan også smørstekes i panne. Nøttesesongen er veldig kort, ofte bare en uke.

Unge blader av bøk er godt. Dette varmekjære treslaget er kresent på voksestedet, men tar du bøkebladene lysegrønne, rett etter at de har sprunget ut og før insektene har hullet dem, får du et syrlig og friskt innslag i vårsalaten.

Bjørk er et annet tre vi bruker tidlig om våren. Sevjetapping krever grunneierens tillatelse, men Ella anbefaler heller å raspe av unge tommelfingernegl-store lysegrønne bjørkeblader. Når bladene blir mørkegrønne, vil klorofyllet gjøre smaken besk.

– Er du sent ute, så reis opp i høyden, nordover eller innover i skyggesidene, råder hun.

Av bjørkeblader, vann, sukker og sitronsyre lager du saftkonsentrat som du blander med vann i forholdet 1:4. Av konsentratet kan du lage sorbet. Blander du med litt Farris får du en supergod festdrikk.

– Dette er velkomstdrinken for alle, med eller uten alkohol. Bland med is, lime, sitron og noen jordbær, og du blir kveldens helt.

Ella tørker også bjørkeblader til teblanding. Da blander hun med flere ulike urtetyper som rødkløver, prestekrager, geiterams, mjødurt og ryllik.

du kan plukke einerbær (eller egentlig kongler) hele året. Ella bruker mest de blå toårige, men de grønne går også greit. Blandet med 60 prosent sprit, blir det en kraftig einerdram. For at den ikke skal bli så smakssterk, blandes den ut med svakere og smaksnøytral sprit. Hun bruker både hele og knuste bær.

Einerbær er også superingrediensen i viltkrydder.

– Prøv knuste bær på det du griller, så blir du selskapets grillmester. Og legg noen rå einerkvister til røyking på grillen. Røyksmaken blir fantastisk.

Før i tiden lagde de treak i flere dalfører og på setrene. Det er einerbær kokt inn og kokt inn og kokt inn, til slutt med fløte og sukker til skikkelig godteri. Einerlåg er også supert til å skylle håret med.

ser du ei dame i skogen med paraply med krok på skaftet selv om sola skinner, er det Ella som strekker seg for å få tak i villkirsebær-greinene. Selv om det er mye stein og lite kjøtt, blir de ville kirsebærene til likør i blanding med sukker og 60 prosent sprit. Du kan også lage en meget smaksrik saft.

Svarthyllblomster gir også en veldig frisk og god saft, etter samme oppskrift som bjørkebladene. Tørket gir de god te som skal hjelpe mot begynnende forkjølelse, påstår Ella med et smil.

Vil du bevare smaken av forrige sommer, legger du friske svarthyllblomster på hvitvinseddik (7 prosent) i romtemperatur i 4–6 døgn. Sil av og bruk som dressing eller i sauser.

Parasollene med svarthyllebær må du høste før fuglene kommer deg i forkjøpet.

– Saften eller geleen blir dyprød, og jeg er helt sikker på at den sikrer god helse, sier hun.

Den kan også brukes som fargestoff i andre safttyper du lager.

siste treslag ut er hegg. Ella innrømmer at hun ikke bruker hegg til så mye, for hun synes saften av blomstene lett blir for bitter. Kanskje det er like bra å la dem henge på, slik at de kan spre sin tunge, melankolske duft i vårnatta langs bekker og elvefar?

Likevel kan uttrekk med eddik gi spennende smaksopplevelser. Prøv!

– Det ble jammen tretten, dette her, ler Ella. I skogen ser vi stort på det.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Magasinet Skog.