HVERT ÅR kjenner jeg på det. Jeg må repetere
kunnskapen jeg har om sopp og nyttevekster. Det
nytter ikke å sette seg på sin høye hest og ta kunnskapen
for gitt, for den forsvinner om man ikke
bruker den, øver og repeterer. Dessuten kommer
det til stadighet ny kunnskap til, så man må passe
på å holde seg oppdatert. Det er fint å kunne si at
man er soppsakkyndig og nyttevekstkyndig, det
gjør meg ganske stolt, i grunn! Men det bærer også
med seg et ansvar, de titlene der, om at man kan
og husker. Sånn sett er det bra, for noen ganger
trenger jeg den ekstra dytten for å ikke bare hvile
på «laubæra». Øve, repetere, og ikke minst – ut og
erfare, lete og se.
OG DET ER DET jeg har gjort i sommer. Løpt,
gått, erfart, sett, sanka, smakt, kartlagt litt og
tenkt. Jobba. Vært ensom. Og slappa litt av også,
det trengte jeg! Alt har stort sett foregått i nærnaturen.
Nærnaturen har gitt meg ro og tilhørighet,
og dessuten levert mengder med slimsopp (eller
slimamøber om du vil) som jeg blir glad av å se
gjennom lupa! Jeg har fått det jeg trengte mest –
natur, trening og en slags oppmuntring til å pleie
nysgjerrigheten min. Takk til nærnaturen. Jeg har
konkludert med at man må øve på å se det som
er rett foran en, vie noen tanker til å sette pris på
nettopp det som er her og nå, og repetere disse for
en selv, for en dag er det kanskje borte. Kanskje det
inspirerer til å ta bedre vare på det som er.
SOPPSESONGEN STARTA tidlig på Østlandet i år, og jeg har vitnet mye av den meget giftige soppen spiss giftslørsopp. Den har gitt meg en påminnelse om at dette nummeret er viktig. At oppdatert kunnskap er viktig. Takk til dere som jobber for dette, og til dere som formidler kunnskapen videre. Det har vært fint å sette sammen denne utgaven av bladet vårt, og det har vært spennende å lese om de kyndiges tanker om spiselighet og giftighet. Jeg håper du kan kjenne at du får litt påfyll, samtidig som du garantert visste noe fra før av! Men det bør jo bare gi deg mestring og kudos til hjernen for at den har en god hukommelse. Og ikke minst, fortelle deg at du har vært flink til å øve og repetere, og oppdatere deg. Klapp på skuldra!
En riktig gledelig høst ønsker jeg dere alle, aller helst med litt mystisk tåke og fargerike trær. Frisk luft og nydelige oppdagelsespauser. Trygg sanking. Og sopp! Masse sopp.
Norges sopp- og nyttevekstforbund
(NSNF)
Schweigaards gate 34F, 0191 Oslo.
post@soppognyttevekster.no
Marie Feiring
marie@soppognyttevekster.no
Pål Karlsen, daglig leder NSNF
pal@soppognyttevekster
.no
Anders K. Wollan (leder)
Anne Elisabeth Scheen
Hege Dagestad
Jørgen Ravneberg
May Berthelsen
Adriana Finstad
Anette Lillestrand
Andrea Aalrust Shaw
Anna-Elise Torkelsen
Anne Mæhlum
Cathrine Johnsen
Elna Bastiansen
Gro Gulden
Hermod Karlsen
Henrik Andreas Torp
Ingrid Indergaard
Janne Helen Lorentzsen
Jens Erik Nygård
Jan Sørensen
Karen Mørkved
Kristin Steineger Vigander
Klaus Høiland
Kolbjørn Mohn Jenssen
Live Kydland Torvund
Marit Gran Ilseng
Mette Alstad
Nils Edvard Stokke
Ole Bjørn Braathen
Pernille Næss
Per Marstad
Pål Karlsen
Roger Andersen
Sabima
Oppland Arbeiderblad
Sissel Bjerkeset,
sissel@eddapresse.no
Layout: Anette Lillestrand, pion.no
Trykkeri: UnitedPress Tipografija, Latvia
Opplag (trykk): 7000.
Dertil digitalt: 1100
Forsiden: Foto: Anette Lillestrand
Baksiden: Troll-sandwich. Foto: Nils Edvard Stokke
5
6
21
20
12
15
22
TEKST: MARIE FEIRING FOTO: ANETTE LILLESTRAND
EN AV DE STØRSTE FELLENE vi som sanker fra naturen kan gå i, er å glemme å høste trygg og oppdatert kunnskap før vi begir oss ut for å høste inn. Det være seg alt fra hvordan man høster på en måte som er god, eller bærekraftig om du vil, for den naturen du høster fra (slik som å ta hensyn til at det er flere enn oss mennesker som trenger naturen for å overleve), til å sørge for at det vi høster er trygt for oss selv å ta på, ta i, eller innta! For eksempel når det kommer til sopp så kan man jo ta på all slags sopp uten å være redd, selv om den kan være meget giftig! Men man kan ikke bare spise den ukritisk, for da kan det gå dødelig dårlig. Når det kommer til planter så er det flere planter man ikke bør ta på, slik som de som har plantesaft som er uheldig å få på kroppen, men som allikevel, og på tross av dette, trygt kan inntas.
Å HOLDE STYR PÅ alt kan være utfordrende nok i seg selv, til og med ganske forvirrende. Vi kan studere normlistene til Norges sopp- og nyttevekstforbund som en god start for å få en oversikt over hva som er spiselig og hva som er giftig. Deretter er det opp til hver enkelt å innhente kunnskapen om hvordan de ulike artene ser ut, hvor de trives, hvor og hvordan man må ta hensyn til dem, om man egentlig bare bør la dem stå, om man bør høste bare litt eller mye, og ikke minst om de faktisk kan spises eller om de rett og slett inntas med døden som følge.
DETTE NUMMERET skal konsentrere seg spesielt mye om det sistnevnte: spiselighet og giftighet! Vi syns det måtte bli et helt eget tema for en utgave, for vi tror at det er mange som kan kjenne seg forvirra i det havet av informasjon som er der ute. Særlig nå som kunstig intelligens sniker seg inn overalt. Vi trenger virkelig folk som har kunnskapen, og som orker å oppdatere seg, formidle, forske, ta oss med ut på kurs og turer for å vise, snakke om og oppdatere oss på det vi trenger å vite! Noen av dem har bidratt i dette nummeret med sin uvurderlige kunnskap, enten via bøker de har lest og vil tipse deg om, via kunnskap de sitter på selv, eller egne erfaringer. Vi håper at det kan gi deg inspirasjon til å gå ut og innhente mer informasjon selv, bli med oss på turer eller kurs, eller bare på et møte i foreninga di. Kanskje du til og med selv får lyst til å bli biolog eller lege, eller spre den oppdaterte kunnskapen du har fått? Da håper vi du vil dele den med oss. God, trygg sankesesong og god lesing ønskes dere alle!
TEKST: HENRIK ANDREAS TORP, LEGE
Artikkelen er utarbeidet på grunnlag av en forelesning
holdt av forfatteren på Vintersopptreffet
10. februar 2024.
DEN MEDISINSKE HÅNDTERINGEN av alvorlige, akutte soppforgiftninger dreier seg i store trekk om å hindre at mer giftstoff tas opp fra mage-tarm-kanalen, og å behandle forgiftningssymptomene med støttende tiltak. Kun ved enkelte soppforgiftninger har man mulighet til å benytte spesifikke motgifter, eller antidoter som de også kalles. En spesifikk motgift har til hensikt å redusere eller oppheve virkningen av et bestemt giftstoff. For å illustrere dette skal jeg gjengi en beskrivelse av et tilfelle av soppforgiftning fra Bayern i Tyskland, som tidligere er publisert i et tysk medisinsk tidsskrift1.
EN 67-ÅRIG PENSJONERT LÆRER hadde sanket en stor mengde av den spiselige og gode soppen vårfagerhatt Calocybe gambosa og tilberedt et måltid med disse. Omtrent ti minutter etter at soppen var fortært ble hun uvel og svimmel, begynte å svette og opplevde synsforstyrrelser. Hun kontaktet legevakt. Etter en halvtimes tid ble hun undersøkt av en lege, og hadde da kastet opp flere ganger. Ved undersøkelsen fant legen blant annet langsom hjertefrekvens, små pupiller og økt spyttproduksjon. Etter å ha kontaktet giftinformasjonstjenesten fattet man mistanke om at kvinnen hadde forvekslet vårtrevlesopp Inosperma erubescens og vårfagerhatt. Vårtrevlesopp inneholder stoffet muskarin, som aktiverer en del av nervesystemet som kalles det parasympatiske nervesystemet. Symptomene hun hadde var helt karakteristiske for en muskarinforgiftning. Vel fremme på sykehuset fikk kvinnen en dose atropin, og symptomene gikk tydelig tilbake innen noen minutter. Det skyldes at atropin har en hemmende virkning på det parasympatiske nervesystemet, altså motsatt virkning av muskarin. Det kan derfor brukes som antidot ved muskarinforgiftning. Kvinnen kunne utskrives fra sykehuset etter tolv timers observasjon. Atropin har sin opprinnelse i belladonnaurt Atropa belladonna. Navnet belladonnaurt kommer av at kvinner i Venezia i renessansen dryppet øynene med saft fra belladonnaurt for å få store pupiller. Dette ble ansett som vakkert, og vakker kvinne er jo «bella donna» på italiensk. Som legemiddel er atropin i daglig bruk ved norske sykehus i forbindelse med narkose, der det blant annet brukes til å motvirke langsom hjertefrekvens.
EN MUSKARINFORGIFTNING kan være alvorlig nok, men enda mer fryktet er forgiftning med amatoksiner, som vi finner i for eksempel hvit fluesopp Amanita virosa og grønn fluesopp Amanita phalloides. Et typisk forløp ved forgiftning med hvit eller grønn fluesopp består av tre faser: Først kraftige magesmerter og diaré, etterfulgt av en periode med tilsynelatende avtagende symptomer, som så overgår i en tredje fase hvor symptomer på leversvikt dominerer. For at giftstoffene skal kunne utøve sin giftvirkning må de interagere med cellene i målorganet (leveren, i tilfellet amatoksinforgiftning) etter å ha bli fraktet dit via blodsirkulasjonen, men det forutsetter at de først har blitt tatt opp fra magetarm- kanalen. Som nevnt innledningsvis går ett av behandlingsprinsippene ved soppforgiftning nettopp ut på å hindre at mer giftstoff tas opp fra mage-tarm-kanalen. Dette kan gjøres ved å forsøke å tømme magesekken for innhold, såkalt ventrikkeltømming (populært kalt «pumping») eller ved å gi den forgiftede medisinsk kull, som bindes til giftstoffene inne i mage-tarmkanalen og dermed hindrer opptak. Når det gjelder amatoksiner har man også forsøkt å finne midler som skal hindre giftstoffene i å tas opp i levercellene, altså en mer spesifikk strategi enn å benytte ventrikkeltømming eller medisinsk kull. Et slikt middel er silibinin, som stammer fra mariatistel Silybum marianum, ei gammel medisinplante som er naturlig hjemmehørende i Middelhavsområdet, men som forekommer forvillet i Norge. Den har vært i bruk i over 2000 år, blant annet mot leversykdommer2. Silibinin er den hovedsakelige bestanddelen i silymarin, et ekstrakt fra mariatistelens frø som ble renfremstilt første gang i 1968, og som er registrert som legemiddel mot ulike leversykdommer i mange land. Gjennom flere mekanismer har stoffet en beskyttende effekt på leverceller, hvorav en som sagt er å hindre at giftstoffer tas opp i levercellene. Bruk av silibinin ved amatoksinforgiftning hos mennesker ble rapportert første gang i 19833. Man har hittil ikke kunnet vise i kontrollerte studier at det er en effektiv behandling ved amatoksinforgiftning, men gjennomgang av tidligere forgiftningstilfeller tyder på at overlevelsen er høyere hos pasienter som har fått silibinin enn hos de som ikke har fått silibinin4. Ifølge Antidotdatabasen er silibinin på lager hos 18 norske sykehus per 1. juli 2024.
DET ARBEIDES MED Å finne nye legemidler som kan benyttes ved amatoksinforgiftning, men en av utfordringene er at virkningsmekanismene til amatoksiner ikke er fullstendig kartlagt. En gruppe forskere fra Folkerepublikken Kina og fra Australia har gjennom moderne bioteknologiske metoder identifisert et enzym i leverceller som man mener er et angrepsmål for amatoksiner. Ved å finne et middel som kan hemme dette enzymet, kunne man i teorien spesifikt ha hemmet giftvirkningen av amatoksiner i levercellene. Forskerne undersøkte et stort antall allerede eksisterende legemidler for å finne et middel med evne til å hemme nettopp det aktuelle enzymet. De sto til slutt igjen med ett middel som hadde denne evnen: indocyaningrønt (ICG), et fluorescerende fargestoff som brukes i medisinsk diagnostikk. De testet deretter effekten av å gi ICG til amatoksinforgiftede forsøksdyr, og fant ut at det økte overlevelsen5. Om ICG ender opp som et middel å bruke ved amatoksinforgiftning hos mennesker gjenstår å se.
EN ANNEN FRYKTET forgiftning er orellaninforgiftning, som skyldes inntak av spiss giftslørsopp Cortinarius rubellus eller butt giftslørsopp Cortinarius orellanus. Orellanin virker nyretoksisk. Det vil si at giften spesifikt virker i nyreceller, og den forårsaker nyreskade og i verste fall nyresvikt, som ubehandlet kan være dødelig. Orellanins selektivitet for nyreceller har gitt forskere ideen å utnytte dette i behandling av nyrekreft. Svenske forskere har undersøkt effekten av orellanin på nyrekreftceller og funnet at den forårsaker celledød i kreftcellene og reduserer størrelsen av nyrekreftsvulster6. Det pågår nå en studie hvor pasienter som har nyrekreft med spredning behandles med orellanin. Den første pasienten ble inkludert i august 2023 og studien forventes å fullføres i 20257. Vi venter i spenning!
VI HAR NÅ SETT eksempler på at stoffer funnet i planter kan brukes ved behandling av soppforgiftninger, og at stoffer i sopp som kan gi alvorlige soppforgiftninger har potensiale til å behandle kreftsykdom. Det er viktig å huske på at stoffene som brukes i disse sammenhengene er renfremstilte slik at de kan gis i nøyaktige doser og dermed gi forutsigbare virkninger, og egenbehandling med de nevnte plantene eller soppene frarådes selvsagt.
TEKST: INGRID INDERGAARD, MARKEDS- OG FAGKONSULENT NYTTEVEKSTER
Liljekonvall Convallaria majalis
Inneholder hjerteaktive glykosider. Hele planten
er giftig. Mage- og tarmreaksjon etter noen timer,
etter hvert hjerterytmeforstyrrelser.
Maiblom, eller
bittekonvall, om du vil
Maianthemum bifolium
Inneholder irriterende
plantesaft med steroidsaponiner.
Ikke påvist
innhold av hjerteaktive
glykosider, men kan ha et
lignende forgiftningsløp
ved store inntak.
Tysbast Daphne mezereum
Røde bær på bar ved, blomstrer av tidlig i
sesongen. Inneholder diterpener (daphnetoxin og
mezerein), kumariner, slimstoffer og garvestoffer.
Forgiftning med tysbast gir seg først utslag i
en brennende fornemmelse i hals og svelg, og
slimhinnene hovner opp. Etterfølges av tørste og
kraftige magesmerter, kolikk, blodig oppkast, diaré,
nyrebetennelse, hurtig puls, svimmelhet, krampe.
Alvorlig forgiftning kan gi lammelse av åndedrettet
eller blodsirkulasjonen.
Slyngsøtvier Solanum dulcamara
Inneholder både alkaloider (solanin) og saponiner.
Symptomer ved inntak er lette til moderate mageog
tarmreaksjoner. Ved moderat forgiftning senkes
hjerterytmen, pusten og kroppstemperaturen, og
man får hodepine.
Barlind Taxus baccata
Inneholder alkoloider (taxin) og glykosider
(taxicatin). Hele planten er giftig, med
unntak av den røde fruktkappen rundt frøet.
Symptomer kommer vanligvis innen 1-3 timer.
Mage- og tarmreaksjoner, hjertepåvirkning,
respirasjonspåvirkning, kramper og koma.
Rødhyll Sambucus racemosa
Frø inneholder blåsyreglykosid. Stoffet forsvinner
ved varmebehandling/koking eller tørking.
Korsved Viburnum opulus
Rå bær inneholder irriterende plantesaft. Gir
symptomer som brennende følelse i munnen,
betennelse i mage og tarm, svimmelhet, kvalme,
oppkast og/eller diaré.
Vivendel Lonicera periclymenum
Glykosider (saponiner). Lette til moderate mageog
tarmreaksjoner.
Rogn Sorbus aucuparia
Cyanogene glykosider. Frø og blad inneholder
glykosider (amygdalin). Stoffet forsvinner ved
varmebehandling/ koking eller tørking. Store inntak
kan gi mage- og tarmirritasjon på grunn av
parasorbinsyren i bærene.
Trollbær Actaea spicata
Inneholder flere glykosider og alkaloider.
Symptomer er svimmelhet, kvalme,
brekninger, kolikk, blodig diaré. Store inntak gir
respirasjonspåvirkning.
Trollhegg Frangula alnus
Bærene blir mørkere ved modning. Inneholder
flere glykosider, bitterstoffer. Fruktene inneholder
saponiner og blåsyreglykosidet amygdalin.
Firblad Paris quadrifolia
Inneholder flere typer saponiner. Symptomer er lette til
kraftige mage- og tarmreaksjoner.
Galnebær Scopolia carniolica
Inneholder tropane alkaloidene (hyoscyamin, scopolamin
og atropin), i tillegg til andre alkaloider.
Ligner innholdsstoffene i bulmeurt. På tross av
navnet, får ikke galnebær faktiske bær, men en
kulerund, grønn frøkapsel (bilder av frøkapselen
kan du blant annet finne på helsenorge.no). Forgiftningsforløpet
er som for belladonnaurt.
Storkonvall Polygonatum multiflorum
Inneholder saponiner og glykosider (convallarin
og convallamari). Forgiftningsforløpet er som
kantkonvall.
Geitved Rhamnus cathartica
Bærene er svarte. Inneholder glykosider og
saponiner, særlig i umodne frukter. Symptomer
er irriterte slimhinner og blødninger i fordøyelseskanalen.
Forgiftning gir svimmelhet,
brekninger, diaré, irritasjon av nyrene, kraftig
tørst og tørrhet i munn og svelg. Alvorlige forgiftninger
kan føre til kramper.
Belladonnaurt Atropa belladonna
Inneholder tropane alkaloidener (hyoscyamin, scopolamin
og atropin), i tillegg til andre alkaloider.
Ligner innholdsstoffene i bulmeurt. Symptomer er
synspåvirkning, pupilldilatasjon, munntørrhet og
hallusinogen virkning. Åndedrettslammelse i løpet
av 3-15 timer, dødelig dose angis å være 3-4 bær
for barn og 10-20 bær for voksne.
Kantkonvall Polygonatum odoratum
Bærene inneholder saponiner og hjerteaktive glykosider
(convallarin og convallamari).
Forgiftningssymptomer er mage- og tarmforstyrrelser,
hallusinasjoner og forstyrret puls. Store
inntak av rå bær kan gi hjerterytmeforstyrrelser.
Svartsøtvier Solanum nigrum
Inneholder alkaloider (solanin). Symptomer ved
inntak er lette til moderate mage- og tarmreaksjoner.
Ved moderat forgiftning senkes hjerterytmen,
pusten og kroppstemperaturen, og man får
hodepine.
Dersom du ønsker nærmere beskrivelser av de ulike artene, oppfordrer vi til å titte i en blomsterflora, eller bli med på en av våre turer i skog og mark. Merk: I denne saken har vi ikke inkludert hageplanter med giftige bær, som det også finnes flere arter av.
TEKST: MARIE FEIRING OG KOLBJØRN MOHN JENSSEN
DERSOM DU HAR vært en stund i soppmiljøet har du garantert fått med deg det årlige foredraget til Kolbjørn, Årets soppforgiftninger, under vintersopptreffet. Et foredrag som inngir skrekkblandet fryd, samtidig som det er en sterk påminnelse om at kunnskap er viktig. Selv har Kolbjørn aldri blitt forgiftet av sopp, men han opplevd det at det har skjedd en av sine nærmeste. – Kona fikk seg en todagers omgang i fjor. Vi prøvespiste godt varmebehandlet, perfekte eksemplarer av blodrørsopp, nydelig på smak. Kona endte opp med å gjennomgå to dager med oppkast og diaré, mens jeg absolutt ikke merket noen ting. Når jeg ser i eldre litteratur så står det at ikke alle tåler soppen og den bør derfor unngås. Kanskje ikke så dumt, men jeg venter på mer statistikk, for å se om det bør advares sterkere mot blodrørsoppen enn det vi gjør i dag.
TIL VANLIG JOBBER Kolbjørn i Mycoteam, et rådgivende firma innen bygningsskader som skyldes fuktproblemer og biologiske skader. Mycoteam og Giftinformasjonen har en rammeavtale om digital soppbestemmelse ved forespørsler om mistenkt soppforgiftning. Tidvis trenger nemlig Giftinformasjonen å hente inn ekstra ekspertise, særlig ved vanskelige bestemmelser og vurdering av bearbeidet sopp, mageinnhold og liknende. Kolbjørn syns selv dette arbeidet er både givende og spennende. – Ved å sette sammen informasjon om voksested, geografi, symptomer og informasjon fra gode bilder får vi nesten alltid en tilstrekkelig bestemmelse. Da kan vi utelukke de alvorligste giftsoppene, eller eventuelt slå alarm dersom det er en av dem. De viktigste bestemmelsene kommer som regel på nattestid. Da har det gått en del timer siden soppen ble spist og mistanken om alvorlige forgiftninger er mer sannsynlig.
DEN STORE SKREKKEN er bildebestemmelser av rødbrune slørsopper Cortinarus sp. som er spist opp. Og selv om Kolbjørn selv ikke ønsker å kalle noen giftsopper en favoritt, er vi begge enige om at hvite fluesopper Amanita virosa unektelig er vakre der de står på mosedekke i en gammel, urørt granskog. Samtidig er forgiftningen han kanskje husker aller best, tilknyttet nettopp hvit fluesopp. – Jeg fikk tilsendt et trofé-bilde av rundt 20 nyvaskede, hvite fluesopper som var dagens middag. Det var det året hvor det var massevis av hvit fluesopp over hele Østlandet. Enden på visa var at de som inntok middagen ble kraftig syke etter rundt seks timer. Heldigvis gikk det bra. Normalt kommer det inn mellom 400-600 bilder i løpet av en sesong til «soppforgiftningstelefonen». – Alle henvendelsene kommer først via Giftinformasjonen, hvor de får et eget referansenummer. Her blir en del forespørsler luket unna, men de virkelig vanskelige soppene, samt forespørsler ved stor pågang, sendes videre til vår «soppforgiftningstelefon» hvor vi fra Mycoteam svarer.
DE FLESTE FORGIFTNINGENE skjer ved inntak av rødskrubb Leccinum versipelle, honningsopper Armillaria spp. og «store mengder stekt sopp» mener Kolbjørn, det er i hvert fall de som er gjengangerne. Noen statistikk over forgiftninger av de ulike soppene er enda ikke publisert, men håpet er at det kan bli bevilget midler til dette etterhvert. – Heldigvis er de mer alvorlige forgiftningene sjeldne, men vi merker det de årene det er mye hvit fluesopp, fortsetter han. – De årene med mye spiss giftslørsopp Cortinarius rubellus er vanskelige, da det er mange «gulbrune og reverøde» sopp som blir med inn. Gode soppår, mye medieomtale som at det er «mye matsopp i skogen», at mange tenker at «det som vokser i naturen, ikke kan være giftig» er mistenkte årsaker til noen av årene hvor det er økt forekomst av soppforgiftninger. – Der har jo dere i Norges sopp- og nyttevekstforbund en opplysningsjobb å gjøre, som jeg også opplever at dere tar på høyeste alvor, både i form av kurs, soppkontroller og generelt opplysningsarbeid.
DE VIRKELIGE SPEKTAKULÆRE forgiftningene har faktisk ikke hatt noe med sopp å gjøre, kan Kolbjørn fortelle. – Det er de som blir kvalme og uvel og får vondt i hodet av store mengder årgangsvin som forveksles med mistenkt soppforgiftning. Eller der det har vært plukket små, brune sopp etter mørkets frembrudd hvor beroligende farger og spennende opplevelser er fraværende, og frykten slår inn for at de brune soppene var noe helt annet enn forventet. Nei, soppkunnskap er det ikke alle som har! Men vi får i hvert fall kunnskap om at 30 slåttesopp kan spises uten at noe skjer.
DEN ALLER BESTE SOPPHISTORIEN handler om en mann som ble lagt inn på sykehus med pustebesvær da han ble skutt på av en sopp som vokste ut av baderomsveggen. Skutt på av en sopp? – Ja, bakgrunnen var at han nok hadde et dårlig bad og det kom frem mange kjellerbegersopp på veggen. Disse ville han «drepe» ved å spraye dem med en insektsspray. Alle som har tatt på en moden begersopp vet at den skyter ut sporer når det er litt vinddrag eller luftbevegelse. Da han snek seg inn på badet for å kverke soppen merket kjellerbegersoppen luftdraget fra insektssprayen og dermed skjøt den ut alle sine sporer. Mannen endte dermed med å puste inn både insektsspray og soppsporer og fikk et anfall av dette – jeg glemmer ikke telefonen jeg fikk: Vi er ikke gale, men nå skal du høre ...
FØR GIFTINFORMASJONEN ble opprettet i 1961 er det ikke så greit å finne ut av hva man egentlig gjorde med soppforgiftninger. Det var ofte privatpersoner som trådde til, rådføring med universitetet og etter hvert et samarbeid med Mycoteam på 1980-tallet. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, er det noen som sier, og kanskje er det nettopp på grunn av noen av de tidligere soppforgiftningene vi i dag kan ha en oversikt over spiselighet og giftighet, i tillegg til symptomer vi bør holde øyne og ører åpne for. For skal man finne ut av hva som gjør en sopp giftig kjemisk, er det også relevant å vite hva man skal lete etter, og det er jo ikke så lett – før det har skjedd, sier Kolbjørn, — Det er jo mange sopp som har status som giftig nå, som vi brukte før; sandmorkel Gyromitra esculenta var en delikatesse, men nyere kunnskap gjør at vi unngår den. Usikkerhet er det også omkring riddermusserong Tricholoma equestre som kan gi rabdomyolyse ved store, gjentatte inntak – og av forsiktighetsgrunner er den satt i «karantene». Gamle bøker hadde flatklokkehatt Galerina marginata som spiselig – men vi vet nå at den inneholder samme giftstoffer som hvit fluesopp og grønn fluesopp Amanita phalloides og derfor regnes den som meget giftig. Det har dog alltid noe med mengde å gjøre.
ET REELT SPØRSMÅL er jo hvor mange som skal bli uvel av en sopp før vi regner den som uspiselig. – Honningsopper er typisk i denne kategorien hvor kanskje en tidel av de som spiser den reagerer, samt at det har noe med mengder å gjøre og hvor godt den varmebehandles, forteller Kolbjørn. – Med hyppige «forgiftninger» heter det nå i normlista «ikke matsopp». Kan gi kraftige allergiske reaksjoner. Giftig som rå. Heldigvis er det i praksis få dødsfall forårsaket av sopp i Norge, så vidt Kolbjørn kjenner til er det kun et par. – Vi kan så klart ikke utelukke at det er noen mørketall, men antallet er uansett veldig lavt.
Beste spiselige sopp? Den beste opplevelsen får man ved å blande skogsopp; kremler, noen steinsopp, litt piggsopp, svartbrum rørsopp og kantareller – ganske enkelt stekt godt i meierismør og litt salt! Ellers er de sprø, nøtteaktige kremlene som unge sildekremler, nøttekremle med flere de beste «enkeltsoppene».
Når begynte du å interessere deg for sopp og hvorfor?
«Alle plukker da sopp» tenkte jeg som liten gutt; mine
foreldre, alle mine onkler og tanter, besteforeldre og
deres søsken, min oldefar – ja, alle plukket sopp. Det får
meg til å tenke på overlærer Hans Jenssen fra Hamar
på 1880-tallet. Hele hans familie plukket sopp. Hvor
denne kunnskapen kom fra vet jeg ikke, men vi holder
den fortsatt i hevd ved at to generasjoner til er blitt
soppkjennere, så nå er det 6 generasjoner som har drevet
med samme aktivitet!
Hvilken soppsesong husker du aller best?
Barndommens sjampinjongturer! Den gangen kyr gikk
på naturbeiter og det var hvitt av beitesjampinjong. Vi
fikk plukkestopp da vi ikke kunne hermetisere all soppen
– det var alt for mye vi sanket med hjem!
TEKST OG TEGNINGER: METTE ALSTAD / @METTE.SANKER
Soppsesongen er godt i gang og skogen fylles av ivrige sankere. Men gleden av å finne sopp kan fort overskygges av frykten for å plukke feil. Som soppsakkyndig og sankeinfluenser får jeg ofte spørsmål om hvordan man kan bli trygg på å plukke sopp. Her er mine beste tips til trygg sanking, så du kan kose deg med masse digg matsopp i kurven!
SE PÅ SOPPENS UNDERSIDE De fleste sopper
vi plukker for å spise består av to deler: En hatt og
en stilk. Snur du soppen på hodet, ser du sopphattens
underside, der hvor stilk og hatt møtes. Denne undersiden
har gjerne én av fem teksturer:
I Norge har alle våre giftigste sopper skiver. Hvis du finner en sopp som har ribber, rør, porer eller pigger under hatten er du med andre ord trygg på at du ikke har plukket en av de aller giftigste soppene.
SORTÉR SOPPEN Det er ikke farlig å ta på
giftig sopp, men det kan være farlig å spise. Du kan
ha med deg én eller flere kurver, noen beholdere
eller ekstra papirposer, og sortere sopper underveis
mens du plukker dem. Sopper du allerede er trygg
på kan godt legges sammen, men sopper du er mer
usikker på bør du legge separat. Hvis det viser seg
at du har plukket med deg noe du ikke burde få i
stekepanna, slipper du dermed å uroe deg for at
disse har blandet seg med de spiselige soppene.
SPØR OM HJELP Hvis du plukker sopp i
høysesongen, kan du gå innom en soppkontroll
med kurven din. Vi soppkontrollører er på plass
for å hjelpe hver eneste søndag fra 6. august over
hele landet. Finn din nærmeste soppkontroll på
soppognyttevekster.no. Du kan også sende inn bilder
til digital soppkontroll (soppkontroll.no), som
er åpen hver dag fra 20. juni.
MENGDETRENING ER NØKKELEN En
god måte å bli tryggere på sopp, er å ta dem med
seg hjem og studere dem i ro og mak. Hvordan ser
hatten ut? Stilken? Undersiden? Fargen, lukten og
så videre. Klarer du å koble kjennetegnene til hver
soppart, blir du etter hvert helt trygg på nettopp
denne sopparten. Skaff deg en god soppbok som
forklarer kjennetegnene til hver art, bruk appen
Artsorakel for å få en indikasjon på hva du har
funnet, google soppnavnet, meld deg på kurs eller
spør på Facebook-gruppene for soppentusiaster.
Før du vet ordet av det synes du det er veldig lite
skummelt å plukke sopp!
Ble du inspirert til å komme deg ut i skogen? I boken min God soppjakt! En nybegynnerguide til soppsanking, får du alle mine tips og triks til trygg og morsom soppsanking.
D ette er en tiltalende bok med fargebilder og vakker layout. Forfatterteamet har til sammen bred erfaring innen feltet: to soppkonsulenter, en apoteker med erfaring fra den svenske Giftinformationscentralen og en lege. Boka formidler oppdatert kunnskap om de farligste giftsoppene, de mindre farlige, og andre arter med mer eller mindre skumle egenskaper. Til sammen presenterer boka 65 sopparter med gode fargefotografier, enkle og ganske kortfattete beskrivelser, tegninger og størrelsesangivelser for sporer, økologiske data og kart over utbredelsen i Sverige. Forvekslingsarter er også angitt (uten beskrivelser). Egentlig spiller slike ingen vesentlig rolle i en bok om giftige sopper, da de til forskjell fra oppslagsartene gjerne er spiselige.
Innledningsvis fastslår en at en giftsopp er en sopp som inneholder toksiner (giftstoffer) og forfatterne har brukt toksinene som utgangspunkt for presentasjonen av soppene. Først ut er amatoksin, giften som de to farligste fluesoppene, flatklokkehatten og en del små parasollsopper inneholder. Deretter kommer et kapittel om orellanin, med giftslørsoppene. Pluggsoppen har fått en prominent tredjeplass - til tross for at toksiner er ukjent i denne. På fjerdeplass kommer gyrometrin, som finnes hos sandmorkler og deres nære slektninger. Dermed er alle våre farlige giftsopper dekket. Hvert av disse kapitlene starter med omtale av toksinet og hvordan det virker (mekanismen); vi får beskrevet symptomene ved forgiftninger og til sist behandlingen som trengs. Så følger presentasjonen av soppene innen den aktuelle giftgruppen – før neste toksin med egenskaper og giftige arter presenteres.
Toksiner som påvirker nervesystemet er neste gruppe ut, og omfatter ibotensyre og muskimol (som finnes hos de mindre farlige fluesoppene), psilocybin og psilocin (med fleinsoppene) og muskarin (med enkelte traktsopper og mange trevlesopper). Som muskarinholdige presenteres også tre relativt store hettesopper som tidligere sjelden har vært anført som giftsopper. Mage-tarm-irriterende toksiner er siste toksingruppe, og her omtales en lang rekke både slekter og arter hvor giftvirkningene i hovedsak er begrenset til mageregionen og gjerne er mindre alvorlige. Utvalget er litt tilfeldig med tanke på at soppverdenen har mye mer å vise fram i denne gruppen. Her slutter toksinene som inndelingskriterium og følges av kapitler og tekster som omhandler ekte morkler, krittøsterssopp, riddermusserong og grå jordmusserong, sopp og alkohol, den japanske shiitake som kan fremkalle eksem, polyporsyre som finnes hos kanelkjuke, men hvor symptomene angis å gå over av seg selv, individuell følsomhet med mer. En kort bolk under overskriften Kreft forteller at det ikke finnes studier som har vist at sopp kan forårsake kreft hos mennesker. Til slutt kommer litt om allergier, muggsopptoksiner, soppen meldrøye, miljøgifter og dyreforgiftninger.
Omtalen av pluggsopp som eget kapittel midt mellom toksinene, kan forklares med at dette er (eller har vært) den soppen som forårsaker flest dødsfall i Europa (ingen slike er dog kjent i Sverige eller Norge). Det gis en god forklaring på den autoimmune hemolysen den kan fremkalle ved gjentatte inntak, så soppen fortjener på sitt vis en plass blant de farligste soppene. En av sensasjonene på soppforgiftningsfronten i senere år gjelder riddermusserongen som i mange land er blitt degradert fra å være en av de aller beste matsoppene til å bli en giftsopp. Den er i likhet med pluggsopp ikke kjent for å inneholde toksiner, men enkelte personer, som har satt til livs store og gjentatte måltider av riddermusserong, har mistet livet på grunn av muskelsykdommen rhabdomyolyse. Soppen har ikke fått plass blant giftsoppene i boka, men er relativt nøkternt presentert med stort fotografi og beskrivelse på samme vis som giftsoppene. Tilsvarende presentasjon har grå jordmusserong fått, selv om dette er en sopp et kinesisk forskerteam har funnet flere toksiner i. Til forskjell fra «den arme ridderen» har den grå jordmusserongen med rette fått beholde sitt renommé som en utmerket matsopp! Samlet illustrerer dette hvor kontroversielt det kan være å klassifisere sopp som giftige eller ikke giftige. Min holdning er at sopper som har vært skattet som mat i århundrer og spist i samme tidsrom av millioner bør få beholde sin status som matsopper; toksiner kan finnes i alt og forgiftning handler om doser. Under kapittelet Allergier savner jeg omtale av honningsoppene og rødskrubb; de har gjemt seg i kategorien mage-tarmirriterende toksiner, til tross for at ingen toksiner er påvist i disse.
Denne boka har også en del 2 som inneholder en oppsummering av hvordan svensk tradisjonell mykofobi har endret seg og hvordan status for mange av giftsoppene er endret fra de første soppbøkene kom ut i Sverige til i dag. Endringene følger av ny kunnskap, men har til dels også kommet som resultat av endrete holdninger til sopp. Første skriftlige omtale i Sverige om at man spiste sopp (i øvre samfunnslag) er fra 1636, mens det først var mye senere, på 1900-tallet, at soppinteressen langsomt spredte seg til den øvrige del av befolkningen - i Sverige som i Norge. Med mer kunnskap fulgte også navneendringer – som i Norge. Ett eksempel er flatklokkehatt som på svensk har hatt navnene strimtofsing, strimmig tofsskivling, dadelbrun hjälmskivling, strimmig hjälmskivling og nå til sist gifthätting. I Norge har vi kjent den under navnet Randstripet skjellsopp, stripeskjellsopp og flatklokkehatt. Som en tilleggsgevinst gir denne delen av boka en god oversikt over det meste av svensk sopplitteratur – fra fader Linné til «mykologiens far» Elias Fries og videre til moderne tid.
I forordet skriver forfatterne at stoffet i boka for
en stor del er hentet fra heftet Giftsvampar och
svampgifter av Pelle Holmberg og Hans Marklund.
En norsk utgave, bearbeidet av Anna-Elise Torkelsen,
kom ut i 1988. Vi har også en eldre bok i Norge
skrevet av Trond Schumacher og undertegnede
(Giftsopper og soppforgiftninger fra 1977), men
ingen av disse er å få tak i lenger – og sistnevnte
kom før de to farlige giftslørsoppene var kjent i
Norden. Bortsett fra nettopp det, kan jeg ikke se at
så mye viktig nytt stoff er presentert i denne svenske
boka. Men siden vi i etterkant av disse bøkene
bare har enkelte brosjyrer og små hefter om giftsopper
i Norge i dag, utgitt av NSNF, Mycoteam
AS og Giftinformasjonen, kan det være en idé å
anskaffe denne nye svenske boka – så har man en
oppdatert, samlet og god framstilling.
Gro Gulden
TEKST MARKEDS- OG FAGKONSULENT (NYTTEVEKSTER) INGRID INDERGAARD
I 2024 ble det avholdt prøver for nyttevekstkyndige
i Stavanger, Trondheim og Oslo. Jærsoppen
og Trondheim sopp- og nyttevekstforening arrangerte
prøvene, sammen med Norges sopp- og
nyttevekstforbund.
56 personer var meldt opp til prøven, og 42 bestod
prøven og ble sertifiserte nyttevekstkyndige.
Beståttprosent: 75%.
I 2024 er det totalt 199 sertifiserte nyttevekstkyndige. Vi ser frem imot å sertifisere nr 200 i 2025, som er ett av delmålene i strategiplanen for nyttevekstarbeidet til år 2027.
NSNF GRATULERER TIL DE NYE
NYTTEVEKSTSAKKYNDIGE!
Det er med stor begeistring at vi gratulerer årets
nyttevekstkyndige med bestått prøve:
Ønsker du å delta på digitalt nyttevekstkyndigkurs i 2025?
Vil du sertifisere deg som nyttevekstkyndig, og
lære om nyttevekster?
Norges sopp- og nyttevekstforbund har nettkurs på
flere nivåer, med påmelding på nettsiden:
www.soppognyttevekster.no/kurs.
Meld deg også gjerne inn i facebookgruppen
Planteprat: https://www.facebook.com/groups/
planteprat/
Har du spørsmål om nyttevekstkyndigkurs, kontakt
Ingrid Indergaard ingrid@soppognyttevekster.no
TEKST: PÅL KARLSEN ILLUSTRASJONER: MARIE FEIRING
DET VAR EN GANG en soppkontrollør som møtte på en brautende og høyrøstet «soppkjenner» som gjorde soppkontrollen uutholdelig for alle. En som frivillig ble sendt hjem med en giftsopp i kurven, ikke den verste, men nok til å ødelegge natten og dagen derpå, fordi «soppkjenneren» visste best selv. Skulle du ha dårlig samvittighet? Nei, en sånn type fulgte uansett ikke rådene du gav, kan du si i etterkant, om noen lurer. Noen ganger koker det dessuten rett og slett bare over, sånn som for Michael Douglas i filmen Falling Down (1993 – anbefales!), og giftig sopp kan fort bli en go-to i visse type settinger.
DET FINNES MYE inspirasjon å hente fra der ute, ikke bare med sopp. Jeg har lest en god historie om blåskjell. Et blåskjell filtrerer 60 liter vann i døgnet og når blågrønnalgene er mange nok blir det en bra konsentrasjon med gift som vil forårsake paralytisk skalldyrforgifting (PSP). Kortversjonen av forløpet er at åndedrettsorganene lammes og du kveles sakte mens du gulper opp blåskjellene du først syntes var smakfulle. Historien var at en indianerstamme på vestkysten av USA inviterte nybyggerne til en forsoningsfest etter lang tids krangel og kamp. På menyen: PSP-blåskjell og resten kan du tenke deg selv. Hva man kan lære av etnogastronomi!
SOPPKONTROLLØREN, som også alltid aspirerer til å ta nyttevekstprøven, er en moderne etnogastronaut! Her kan du direkte bruke alt du vet om forgiftninger. Det er lett som en lek! La oss tenke oss selskapet hjemme hos den onde soppkontrolløren, der du er gjesten.
EN HYGGELIG LØRDAGSKVELD! Etter en gin tonic med uttrekk av rød fluesopp som velkomstdrink var stemningen satt. Kremet soppsuppe laget på steinsopp med topping av rårevet rødskrubb, honningsopp og pluggsopp skled ned på høykant. Hovedretten var en ragu av flatklokkehatt og giftslørsopp med helstekt hvit fluesopp og liljekonvallbær som pynt. Sausen ble kokt på sandmorkelbuljong iblandet pulver av tørket grønn fluesopp for å toppe umamismaken. Med en frisk vinaigrettesalat på hundepersille med selsnepe crudité pyntet med vakre friske blomster av tyrihjelm og revebjelle var effekten maksimal. Limesorbet med kandiserte grener av moden korallsopp til dessert ville bare gi kroppen det endelige signalet om at det var på høy tid å kvitte seg med mageinnholdet.
Et sånt måltid kunne vært starten på en skikkelig dårlig kriminalroman. Men hva ville skjedd? Hva kunne man observert? Vi har mye spennende å by på, både på lang og kort sikt.
FASE 1: VELKOMSTDRINKEN.
Rød fluesopp er en av de mest kjente giftsoppene
i verden, men gir sjelden alvorlige forgiftninger.
Faktisk var den i mange land en matsopp til fram
på starten av 1900-tallet. På den tiden ble alle
naturens ressurser att vare på. En så stor og kjøttfull
sopp som marken sjelden angrep måtte kunne
brukes. Løsningen ble å koke i rikelig vann i 15
minutter, slå bort kokevannet og gjenta prosessen
for sikkerhets skyld. Etterpå kunne den brukes som
fersk sopp ellers.
Men her serveres den naturell i form av væskeuttrekk. Legg under lokk i tørr gryte på svak varme og du vil snart ha rikelige forsyninger. Forgiftningssymptomene kommer oftest innen 30 minutter til 3 timer etter inntak. Vanlige symptomer er svimmelhet, forvirring (som kan være et generelt symptom hos mange idioter), muskelrykninger, kvalme, oppkast og magesmerter. Giftmengden i soppen varierer med voksested, soppens alder og del av soppen. Den høyeste konsentrasjonen er i hatthuden. Etter 6-24 timer går det vanligvis over av seg, så rød fluesopp hører uansett alltid kun til vorspielet.
FASE 2: SUPPEN.
Med 30 minutter som minstetid på
giftvirkning for rød fluesopp gjelder
det å holde dampen oppe på
serveringen. Det klart for suppen.
Suppebasis er steinsopp, så smaken
er det ingenting å si på. Det er
ingenting som tyder på at giftsopp generelt smaker
vondt, sier de som overlevde. Denne suppen er
god også lun, som er et poeng når vi rett før tallerkenen
kommer på bordet har blandet inn en god
slump finrevet rå rødskrubb, mørk honningsopp og
pluggsopp.
Rødskrubb er en matsopp, men er giftig om den spises rå eller lite stekt. Den krever varmebehandling på sterk varme i 15 minutter. Rødskrubb er trolig den soppen som forårsaker flest tilfeller med magetrøbbel i Norge. Vanlige reaksjoner er også her kvalme, oppkast, magesmerter og diare – altså såkalt gastroenteritt. Sopper som kun gir gastroenteritt er en stor og rik gruppe. Flere enkeltarter i ulike slekter hører til her, for eksempel enkelte kremler, risker og rørsopper. Symptomene kommer vanligvis fra 30 minutter til 3 timer etter inntak. Vanligvis er ingen behandling nødvendig, og symptomene kan sees an hjemme.
Tidligere var honningsopp vurdert som spiselig, men regnes ikke lenger som matsopp. Honningsoppene har samme symptomer som rødskrubb, men i tillegg noen langsiktige effekter. Man vet ikke hvilke giftstoffer slekten inneholder, men de gir kraftige symptomer fra mage og tarm om spist rå eller lite varmebehandlet. Selv etter varmebehandling vil enkelte utvikle reaksjon, trolig på grunn av allergi. Vanligvis er ingen behandling nødvendig, og symptomene kan sees an hjemme.
Pluggsopp gir også kvalme, oppkast, magesmerter og diare. Ved gjentatte inntak av pluggsopp kan det i tillegg starte en reaksjon i kroppen der røde blodceller brytes ned, såkalt hemolyse. Etter gjentatt bruk er det også sett allergiske reaksjoner. Enkeltinntak har ikke gitt disse reaksjonene. Symptomene etter enkeltinntak kommer vanligvis fra 30 minutter til 3 timer etter inntak.
FASE 3. HOVEDRETTEN.
Tiden flyr. Med litt flaks har gjesten like sterk mage
som skarp tunge og det tar derfor forhåpentligvis
tid før disse innledende soppgiftene gir reaksjon.
Men litt gulping kan vi nok se tilløp til. Nå skal det
bli kraftigere kost.
Sandmorkel inneholder giftstoffet gyromitrin. Symptomer er de vanlige magesmertene og diare, men her plusser vi på med svimmelhet og dobbeltsyn. Både samkokt, varmebehandlet og tørket sandmorkel kan gi forgiftning, og vi sikrer det ved å bruke ren sandmorkelbuljong i sausen. Det burde gi sikker effekt. Små inntak av sandmorkel kan gi generell uvelhet etter 5-8 timer. Alvorlig forgiftning kan gi skade på røde blodceller, nyrer og lever i løpet av 1-3 døgn. Sandmorkel inneholder også stoffer som gir økt risiko for kreft.
Men det er med spiss giftslørsopp og butt giftslørsopp vi begynner å snakke om alvorlige forgiftninger. Disse inneholder giftstoffet orellanin, som vil konsentreres i nyrene få timer etter inntak og gi nyreskade. De er blant de giftigste soppene vi har i Norge og kan gi alvorlig forgiftning selv etter en liten smakebit på størrelse med en karamell. Vanlige symptomer er standarden med magesmerter, oppkast og diaré, men etter hvert også generell uvelhet, hodepine, ryggsmerter og sterk tørste.
Men det skumle her er at symptomene først kommer lenge etter at gjesten har dratt hjem til seg og sitt. Det tar vanligvis fra 36 timer til 6 dager før man merker at noe er galt, og da kan det være for seint for nyrene. Nyresvikten kan føre til langvarig dialysebehandling eller kreve nyretransplantasjon. Det er vel neppe noe du vil vurdere?
Selv om gjesten dropper de pene helstekte hvite fluesoppene, så får han giftsoppdosen gjennom pulveret av grønn fluesopp i sausen og noen stekte flatklokkehatter i raguen. Disse soppene inneholder amatoksiner. Amatoksiner er giftstoff som i verste fall gir varig leverskade. Symptomene på forgiftning kommer først mange timer etter at man har spist av soppen. Hele soppen er giftig, og selv en smakebit kan gi alvorlig forgiftning, selv om flatklokkehattene rett nok inneholder betydelig mindre mengder giftstoff enn fluesoppene. Amatoksinene er varmestabile, og blir ikke ødelagt ved steking eller koking. Symptomer kommer vanligvis 6 til 24 timer etter inntak. Perfekt til sånt bruk!
Forgiftning med grønn fluesopp har vanligvis tre faser. Etter symptomer fra mage og tarm, kan det komme en periode med bedring. Økende lever- og eventuelt nyreskade kommer to til seks dager etter inntaket. Alvorlig forgiftning kan føre til levertransplantasjon eller død.
FASE 4. DESSERTEN.
Vi er nå inne mot avslutningen av kvelden
og reaksjonene burde være godt
på plass. Gjesten føler seg ikke vel og
har ganske sikkert vært på badet et par
ganger allerede. Men irriterende gjester
er alltid de som holder ut lengst, så
denne her gir seg ikke. En frisk limesorbet
kan høres ut til å legge et lokk
på de bokstavelig talt sure oppstøtene om dårlig
kokkekunst.
Det er ikke slik at overmoden korallsopp er spesielt giftig. Men den er definitivt avførende. Gir garantert resultat. Som kandisert framstår den som pen og attraktiv og sukkeret demper bismaken. Sånn er det når man serverer gammel og råtten sopp. Dette er nemlig en ganske vanlig form for «soppforgiftning» – som folk tror kommer av soppen og ikke skjønner at det har å gjøre med at maten er råtten.
Vi er nå i en fase av ekstremt blandingsmisbruk av alle slags soppgifter med virkning på kort og lang sikt. Du kan ganske sikkert spare fleinsoppen du hadde i bakhånd til konjakken. Nå vil det uansett renne fra alle kroppsåpninger. Allmenntilstanden er kort sagt miserabel, og du vil slite med å forklare at det sikkert går over i løpet av natten. Veien er kort til Nettlegevakten.no og en kort mobilkonsultasjon senere er saken på vei til Giftinformasjonen og derfra til beredskapstelefonen hos Mycoteam, som vil be om bilder og annen dokumentasjon av det du har fått i deg. Med ventende ventrikkelskylling, aktivt bruk av brekkmiddel og diare-selvhjelp fra opptil flere av soppene i måltidet er det helt klart at festen er over.
EPILOG. Hvordan det gikk med gjesten? Det får
dere aldri vite, men dere kan få se på arret mitt der
den ene nyren ble tatt ut, etter at jeg fikk alvorlig
bondeanger. Moralen? Spis kun sopp du er helt
sikker på hva er. Ta bilder av rettene underveis,
om du ikke er det. Og stol aldri helt på kokker og
skribenter.
Teksten er et tilpasset utdrag fra boken
«SpiSopp – 200 sopper du må smake før du dør» (2021)
av Pål Karlsen og Tommy Østhagen
Det er forskjell på å sanke planter og sopp. Sopp er enklere, fordi det er som å plukke frukten fra epletreet, men når du sanker planter kan du fristes til å dra opp hele «treet». Derfor står du friere til å sanke sopp enn plantedeler, men likevel er våre fem gode råd for trygg og bærekraftig sanking gode å ta med seg på veien, uansett hva du jakter på.
Les mer på soppognyttevekster.no/nyttevekster/sanking/.
SOPPSANKEBOKA –
DE 100 BESTE MATSOPPENE
VÅRE.
Jørgen Ravneberg og
Jim-André Stene
Forfatterne bak denne boka har på få år blitt kjente navn i sopp- og nyttevekstmiljøet. De har tatt hobbyen sin et bra steg lengre enn de fleste av oss. Jim-André Stene er gründeren bak Trøndelag sankeri og Jørgen Ravneberg er kokk og kjøkkensjef på Kolonihagen som ligger på Frogner i Oslo. Han har også flere bokutgivelser om sanking bak seg.
Forfatterne skriver at denne boken er mer enn en guide. Den er en invitasjon til å utforske og verdsette soppens rike verden, både i naturen og på kjøkkenet. Og den invitasjonen tror jeg mange tar imot med takk! Boka er for dem som kan litt fra før, men som ønsker å utvide både repertoaret og soppkunnskapen. Så dette er en bok jeg gjerne skulle hatt for hånden under min egen «soppvåkning » i sin tid.
Dette er ikke en soppbok man tar med seg på tur. Til det er den for tung og flott. Og boka tar for seg hele 100 matsopper med fargerike bildeillustrasjoner. Nyttige beskrivelser av slektskjennetegn og soppmorfologi, en soppkalender samt angivelse av vanskelighetsgrad for hver art er det også gjort plass til. Artsbeskrivelsene er gode, og hver sopp har fått et raust avsnitt med forvekslingsfarer. Gøy at det også står litt om bruksområdene for hver art!
Neste gang jeg får gjester skal jeg servere soppbourguignon og iskrem med sopp! Og bakerst i boka er det flere kreative oppskrifter man kan prøve seg på.
En liste over 3 sider med begreper i soppverdenen
er også med. Her oversettes noen av
soppfolkets innarbeidede gloser. Ingen dum idé å
ha med!
Anbefaler denne til nybegynnere som vil ta sopphobbyen
noen steg videre!
Marit Gran Ilseng
GOD SOPPJAKT
Mette Alstad
SOPPSESONGEN ER GODT i gang, og er du nybegynner som planlegger å dra på sopptur i år er den nye boken God soppjakt av soppsakkyndig Mette Alstad en lettlest, artig og lærerik bok å starte med. Forfatteren beskriver enkelt hva en sopp faktisk er og hvordan soppen lever, hva vi bør ha med på tur og hvor vi finner sopp. I tillegg får vi tips om hvordan vi tar vare på og tilbereder soppen på best mulig måte – alt fra steking av sopp eller samkoking for å fryse ned, til oppskrift på en soppsoya som høres helt nydelig ut. Boken tar dessuten for seg de soppene vi ikke skal plukke, de meget giftige. Er vi trygge på disse soppene slik at vi unngår å få dem med hjem, er vi langt på vei trygge, og det gjør hele sankeopplevelsen så mye bedre.
SOM RELATIV NYBEGYNNER selv (som har plukket piggsopp, kantarell, traktkantarell og steinsopp siste årene), var det helt supert med repetisjon før årets sesong, men også for å lære enda mer. Som nybegynner syntes jeg det var vanskelig å skille skiver og ribber. Dette synes jeg boken forklarer på en veldig enkel måte. Fine illustrasjoner og gode bilder gjør meg sikrere etter å ha lest boken. Boken har mange gode tips for hvordan man kan gjenkjenne sopper. For eksempel at en kremle kan minne om å smuldre opp en fetaost eller at en skrubb har «tredagersskjegg ». Sånne morsomme detaljer gjør at man husker bedre hva man skal se etter for å gjenkjenne en sopp, og det kan gjøre læreprosessen enklere. Forfatteren er fra før av kjent på Instagram og TikTok med sankekontoen @mette.sanker. Her inspirerer hun mange til å dra ut på sopptur.
ANBEFALER MER ENN gjerne denne boken til andre. Det er en bok jeg kommer til å bruke mye, en som jeg kan ta frem hvert år for å repetere når soppsesongen nærmer seg. Jeg gleder meg veldig til å gå inn i skogen i sensommer og høst, kanskje er jeg også heldig å finne svart trompetsopp i år, for det er liksom x-faktor, ifølge Mettes kategorisering. Vel lest og god sopptur.
Janne Helen Lorentzsen
@bokanmelder @miss_humle
TEKST: LIVE K. TORVUND, MARKEDS- OG FAGKONSULENT (SOPP)
FOTO: PER MARSTAD
P rofessor i samfunnspsykologi Andrea Bender forskar på overlevering av kunnskap om sopp, og kan fortelja at «slørsoppregelen » har ei lang historie: – Elias Magnus Fries, som blir rekna som mykologiens far, skreiv alt i 1836 at alle slørsoppane var mistenkelege, og ikkje burde brukast til mat. Då slørsoppane er ei stor og uoversikteleg slekt med mange artar det er vanskeleg å skilja frå kvarandre, meinte Fries at det var grunn til å vera varsam. Når det no står i normlista at det er lite kunnskap om eventuelle toksin i dei fleste av artane i slekta, vidarefører me Fries føre var-prinsipp.
I seinare tid har det gitt meining å halda fast på regelen fordi to av våre aller giftigaste soppar butt giftslørsopp Cortinarius orellanus og spiss giftslørsopp Cortinarius rubellus tilhøyrar slørsoppslekta Cortinarius. Det vekte difor oppsikt då radioprogrammet Abels tårn blei invitert med på ein slørsoppmiddag saman med ein gjeng matglade mykologar. Anders Wollan, som var ein av initiativtakarane, er nøgd med at kransslørsopp og klumpslørsopp no har status spiseleg: – Tida var overmogen. Kunnskapen om at fleire slørsoppar er gode matsopp har blitt meir og meir allment kjent og folk har betre tilgang til internasjonal litteratur. Radiolyttarane fekk bli kjent med at særleg fleire av artane i underslekta edelslørsoppane Phlegmacium er gode matsoppar når det kjem til smak og konsistens, men korleis er det så med tryggleiken?
Det er Fagmykologisk råd (FMR) som utarbeider forslag til endringar på normlista, før desse blir vedteke av styret i Norges sopp- og nyttevekstforbund. Henrik Andreas Torp som er overlege og sit i FMR, var med både på slørsoppmiddagen og årets normlisterevisjon. Han fortel at FMR ser ein tendens til at folk ønsker kunnskapsbaserte grunngjevingar for vurderingar som blir gjort. – Det er ikkje nok å seia at noko er uspiseleg berre fordi den smakar mindre godt eller overføra ein påstand om at ingen slørsoppar kan etast, seier Torp, – Folk har betre tilgang til kunnskap om kva som er vanleg å bruka som mat i andre land, og det er også blitt ei større vilje til å utforska og utvida repertoaret av matsopp. Torp fortel at dei to slørsoppane som no har fått status spiseleg, har tradisjon som matsopp i fleire europeiske land og blir rekna som spiseleg på offisielle lister i til dømes Italia, Tyskland og Sveits. – Dette er land som både har ein rikare tradisjon for soppsanking enn oss, og eit større apparat rundt listene som blir utarbeida.
Er du ny i soppverda er det likevel best å følgja regelen om å unngå slørsoppar. Torp understrekar at kransslørsopp og klumpslørsopp ikkje er for nybyrjarar, men at dei er både vanlege og karakteristiske artar som vidarekomne kan læra seg, og sikkert skilja frå giftslørsoppane. Ein regel me ikkje går vekk frå er at ein alltid må vera heilt sikker på kva sopp ein har med å gjera, før ein brukar den til mat.
Tykkjer du dette er spanande? I det nyaste nummeret av tidsskriftet Funga kan du fordjupa deg i emnet.
TEKST: PERNILLE NÆSS, LEGE OG SOPPSAKKYNDIG
FOTO: ANETTE LILLESTRAND
JEG ER EN SOPPENTUSIAST, og legger ikke skjul på det når jeg møter folk. I en periode hadde jeg jobber som tok meg over hele Norge. Uansett hvor jeg har vært i landet er det en ting som går igjen: Skepsisen mot å plukke sopp. Typiske utsagn er at folk ikke tør å plukke sopp i det hele tatt, eller bare tør å plukke kantarell. Angsten for giftig sopp er stor, selv i områder av landet der mange av de meget giftige artene er sjeldne eller helt fraværende.
ET POPULÆRT MUNNHELL, særlig i soppgrupper på Facebook, lyder: «All sopp er spiselig, men noen bare en gang». Dette postes flere ganger i sesongen, som regel til allmenn munterhet. Men – hva ligger egentlig i dette munnhellet? At om man spiser visse arter av sopp så faller man ganske raskt død om, slik at man ikke en gang rekker å smake på et eksemplar til? De færreste tar det vel så bokstavelig, men forestillingen om at mange dør av soppforgiftning hvert år er nok mer utbredt enn vi tror.
JEG INNRØMMER at jeg baserer meg på ren «svogerforskning», men mange av dem jeg har snakket med som ikke tør å plukke sopp mener å ha hørt om noen som døde av sopp, ganske nylig og gjerne under dramatiske omstendigheter. Når jeg svarer at vi ikke har hatt verifiserte dødsfall av soppforgiftning i Norge siden 1980-tallet blir jeg ofte ikke trodd. Det er tydelig for mange at begrepet giftig er ensbetydende med dødelig, eller alvorlig irreversibel organskade, særlig når det er snakk om sopp. Dessuten har mange nordmenn er forestilling om at rød fluesopp var årsaken til vikingenes «berserkergang», så om man ikke faller død om av giftig sopp, så kan man åpenbart bli ravende gal!
GIFTSOPPER OG SOPPFORGIFTNINGER er jo ganske komplisert, og som regel en kilde til hodebry for de fleste av kandidatene som skal opp til prøve for soppsakkyndige hvert år. Normlisten har ulike kategorier av giftsopp (giftig, meget giftig). Spiselig sopp kan være giftig under visse omstendigheter (spiselig med merknad). Og i tillegg har vi gruppen «ikke matsopp», der mange arter kategoriseres som ikke tilstrekkelig kartlagt med tanke på giftighet, samt at noen arter betegnes som mutagene. Dessuten har vi en del arter som har endret normlistestatus, noen opptil flere ganger. Er det rart vi blir forvirret?
DET BEGYNNER å bli krevende pedagogisk når vi på turer, kurs og soppkontroll skal forklare at giftkremle, som før var betegnet som giftig, nå har skiftet navn til rødkremle og regnes som ikke matsopp. Og at arter som riddermusserong og sandmorkel har vært regnet som spiselige tidligere, mens de siste årene har begge flyttet normlistestatus opptil flere ganger og regnes nå som giftige arter, til tross for at mange spiser dem.
HVA ER EGENTLIG GIFT? Hvis vi spør Store norske leksikon på nett (snl.no), er svaret på gift følgende:
Gift er et stoff som i små mengder forårsaker skade eller død av levende organismer. Ingen stoffer er absolutte gifter, det vil si giftige uansett hvor liten dosen er.
Soppgifter går under benevnelsen toksiner. Noe av utfordringen er at mange soppgifter er dårlig undersøkt: En del giftstoffer er ukjente, noen giftstoffer omdannes ved tilstrekkelig varmebehandling, noen soppgifter akkumuleres sannsynligvis i kroppen over tid, noen soppgifter påvirker bare dem med organskade fra før, for eksempel nedsatt nyrefunksjon. Og noen mennesker kan reagere allergisk på sopparter som andre tåler. De aller fleste soppgiftene hos norske arter påvirker mage-/tarmsystemet og gir en forbigående, reversibel «magesjau», hos noen arter med et tillegg av symptomer fra nervesystemet. Kan det være en pedagogisk utfordring å kalle alt dette «gift», selv om det er vitenskapelig korrekt?
VI HAR JO LIKEVEL noen arter i Norge som er potensielt dødelige, med normlistestatus meget giftig. Selv om disse artene de siste årene ikke har forårsaket dødsfall, kan de medføre alvorlig og irreversibel organskade. Et godt pedagogisk poeng har lenge vært at det er hovedsakelig fire arter i denne kategorien: Hvit fluesopp og grønn fluesopp som inneholder giftstoffene amatoksiner og spiss giftslørsopp og butt giftslørsopp som inneholder giftstoffet orellanin. En utfordring er at også flatklokkehatt og noen av parasollsoppene Lepiota også inneholder amatoksiner, samt at blant annet rødbelteslørsopp inneholder orellanin. Her er vi tilbake ved noe av definisjonen på et giftstoff: Det handler i en del tilfeller om konsentrasjonen av giftstoffet (toksinet) i den enkelte arten. En liten bit av hvit fluesopp inneholder mye mer av amatoksiner enn en flatklokkehatt.
SOM SOPPSAKKYNDIGE har vi en rolle i å bidra til å forhindre soppforgiftninger, men vi skal også fremme soppglede og soppkunnskap. Bør vi endre måten noe av måten vi snakker om giftsopp på? Vi har nå fått en revidering av pensum for soppsakkyndige, der lege Henrik Andreas Torp har utarbeidet oppdaterte læringsmål for soppforgiftninger. Disse læringsmålene er enklere å forholde seg til for kandidater uten medisinsk bakgrunn.
JEG VIL UNDERSTREKE at det er svært viktig at vi fortsetter å informere om giftig sopp og soppforgiftninger, med særlig vekt på kjennetegnene hos de artene som har kategorien meget giftig i normlisten. Det er heller absolutt ikke ønskelig at mange får «magesjau», men det er synd at så mange har en oppfatning om at nesten all sopp er potensielt livsfarlig.
Så – bør vi i større grad formidle at felles for de aller fleste soppgiftene (toksinene) hos norske arter er at de i all hovedsak forårsaker et ganske akutt innsettende forgiftningsforløp som ikke gir noen permanent organskade? Og her er det pedagogiske poenget: Det vil si at man verken dør, trenger organtransplantasjon eller blir «ravende gal»?
MED ANDRE ORD – giftig er ikke ensbetydende med dødelig. Med noen grunnleggende prinsipper og kunnskap kan vi kanskje få flere ut i soppskogene.
The cyclic peptide toxins of Amanita and
other poisonous mushrooms.
Jonathan Walton
Boka er viet giftene i de farlige fluesoppene, og tar
for seg toksingruppene amatoksiner, phallotoksiner
og virotoksiner. Kjemisk hører de til gruppen
sykliske peptider som virker inne i cellene (cellegifter).
For oss mykologer kan det være gøy å vite
at hele tre nobelpristakere har studert disse fluesoppgiftene!
Amanitiner, som utgjør de sentrale
toksinene, fins i grønn fluesopp Amanita phalloides
og hvit fluesopp A. virosa, i flatklokkehatt
Galerina marginata og i enkelte små parasollsopper
Lepiota. At det skal finnes i amanitin i
gifterlehatt Pholiotina filaris avskriver forfatteren
blant annet med henvisning til at det ikke er
tilstrekkelig bevist. Et annet viktig syklopeptid
som dannes av sopp er cyclosporin, som brukes i
behandling av transplantasjoner. Andre potente
soppgifter, som for eksempel orellanin , hører til
andre kjemiske familier.
En vesentlig del av boka handler om kjemien til disse cykliske peptidene, om strukturen og hvordan de dannes i soppen (biosyntesen). Vi får også en beskrivelse av Wieland-Meixner-testen, som på en enkel måte kan avsløre om det fins amanitiner i en sopp. Forfatteren peker på det forunderlige i at amatoksiner og phallotoksiner, som er nesten identiske med samme biosyntesevei, og som kan dannes i en og samme sopp, har helt forskjellige måter å angripe cellene på. Amanitiner blir sugd opp i mage-tarmsystemet og ledes derfra med blodbanene til nyrene hvor mye av giften destrueres; resten ledes inn i leveren og der vil den sirkulere og gjøre kontinuerlig skade. Giften trenger inn i levercellene og hindrer syntesen av et særdeles viktig enzym, RNA polymerase II, som trengs for å lage helt essensielle proteiner. Langsomt tømmes så levercellene for disse proteinene - og uten dem kommer vi til kort. Phalloidiner derimot suges ikke opp i mage og tarm og får derved ingen virkning i kroppen når de tilføres gjennom munnen. Men blir de sprøytet inn i kroppen, som er vanlig prosedyre med forsøksdyr, er phalloidiner minst like giftige og virker dessuten fortere. De angriper cellenes aktiner, som har innvirkning på cellenes bevegelighet og form, og er essensielle blant annet for musklene. Virotoxinene har tilsvarende egenskaper som phalloidiner.
Stoffer som inngår i basale prosesser i levende organismer kalles gjerne primære metabolitter, mens gifter og andre stoffer uten slik basisfunksjon omtales som sekundære metabolitter (eller naturstoffer). Typisk for sekundære metabolitter er at de ofte har en kompleks struktur og at biosyntesen involverer mange gener og enzymer. Samme metabolitt kan ofte dannes hos helt ubeslektede arter – slik vi ser i soppriket med amanitinene, som opptrer i minst tre forskjellige soppslekter. Man kan tenke seg at de sekundære metabolittene simpelthen er tilfeldige biprodukter i biosyntesen, men i de fleste tilfeller vet vi at de har en eller annen funksjon. De trer gjerne i kraft ved ytre påvirkninger, eksempelvis som reaksjon på sykdom, insektskader og beiting. Mange av oss har sikkert spurt seg om hvorfor soppene danner gifter? Det enkle svaret kan være som en beskyttelse mot å bli spist, eller som forfatteren spinner mange tanker omkring, at giftene har økologiske effekter som i neste omgang kan gi fordeler ved seleksjon og i evolusjonen.
Det fins ingen kjente motgifter mot giftene i de farlige fluesoppene; i det hele tatt er det kjent få motgifter til soppgifter. Unntaket er atropin som fungerer som motgift mot muskarin. Gjennom alle de hundrevis av år legevitenskapen har testet ut behandlingsmetoder ved fluesoppforgiftning, er behandlingen selv i dag hovedsakelig av typen generell behandling av leverskader. Men vi nærmer oss trolig et gjennombrudd frembragt av de siste tiårs formidable framskritt i genforskningen. I siste nummer av det danske tidsskriftet «Svampe» (88, 2023) kan vi lese at kinesiske forskere har oppdaget gener som er involvert i α-amanitinets celledrepende virkninger. Ved hjelp av CRISPER-teknikken eller «gen-saksa» har de funnet fram til gener i det menneskelige genomet som interagerer med giftstoffet på den måten at det hemmer produksjonen i kroppen av N-glykan, et stoff som er avgjørende for opptak av amanitin i cellene. Uten N-glykan, intet opptak av amanitin. Et stoff som ellers brukes i medisinen, det ugiftige fargestoffet indocyaningrønt, blokkerer dannelsen av N-glykan og hindrer derved opptak av amanitin i cellene.
Denne boka føyer seg ikke inn i gruppen av populærvitenskapelige bøker. Men den tar sikte på å gi en oppdatert fremstilling av de farlige, syklopeptide giftene vi finner i fluesoppene (blant annet). Små glimt av mer allmenn interesse får vi ved en kort henvisning til historisk berømte soppforgiftninger og til kriminallitteratur hvor sopp spiller en sentral rolle. Vi får også vite at de eneste pattedyrene som definitivt ikke tåler amanitiner er oss mennesker og hunder, mens katter og kuer, samt ville dyr i naturen ser ut til å være mindre sensitive – og at forsøksdyr som mus og rotter ikke blir forgiftet av amanitin som tilføres gjennom munnen. Personer med innsikt i kjemi vil sikkert ha større utbytte av boka enn folk flest.
Gro Gulden
TEKST: MARIE FEIRING
Finner du disse, ber vi deg studere dem nøye! Du blir ikke rik på penger, men dusøren du får gir overraskende god avkastning allikevel. De vanligste, meget giftige soppene som du kan møte på støtt og stadig, er svært lure å lære seg nemlig. Ja, som seg hør og bør måtte vi nesten vie noen sider til dem i denne utgaven!
FINNERLØNNEN DU FÅR ER AT:
HVIT FLUESOPP
Amanita virosa og
GRØNN FLUESOPP
Amanita phalloides
Superkraft/gift: Amatoksin
Hva skjer hvis du tar på oss: ingenting.
Hva skjer hvis du spiser oss? Kraftige
magesmerter og diaré først, så føler du deg
litt bedre etter en stund. Men ikke la deg
lure, for etterhvert vil du få leversvikt, og
potensielt også organsvikt.
SPISS GIFTSLØRSOPP
Cortinarius rubellus og
BUTT GIFTSLØRSOPP
Cortinarius orellanus
Superkraft/gift: Orellanin
Hva skjer hvis du tar på oss: ingenting.
Hva skjer hvis du spiser oss? Generelt vil du
føle deg syk, trett, få hodepine, magesmerter
og kvalme. Etterhvert vil kan du blir trøst, klø,
og få økt/lav urinproduksjon som er tegn på
nyresvikt!
FLATKLOKKEHATT
Galerina marginata
Superkraft/gift: Amatoksin
Hva skjer hvis du tar på meg: ingenting.
Hva skjer hvis du spiser meg? Ved inntak
av større mengder, vil du få kraftige
magesmerter og diaré først, så føler du deg litt
bedre etter en stund. Men ikke la deg lure, for
etterhvert vil du få leversvikt, og potensielt
også organsvikt.
Det er nesten sant, men ikke hvis den har begynt å råtne, fått mugg på seg, en snylter har inntatt den. Derfor er det veldig lurt å lukte, se nøye og lære seg hvordan råtnende sopp kan se ut, og hvordan friske sopp ser ut. Dette er ikke alltid like åpenbart, særlig ikke hvis snylteren har inntatt den.
Det er ikke farlig å ta på giftig sopp. Det som er farlig er om man får en bitteliten bit i munnen/spiser denne.
OBS! Noen parasollsopper, slik som giftparasollsopp Lepiota brunneoincarnata, er også ansett som meget giftig. Som medlem har du tilgang til å lese mer om alle soppene på normlista og deres status her: https://soppognyttevekster.no/normlisten/giftparasollsopp/
TEKST: ANNA-ELISE TORKELSEN ILLUSTRASJONER: MARIE FEIRING
SOPP OG PLANTER inneholder pigmenter som gir alle regnbuens farger. Noen pigmenter kan inneholde giftige kjemiske forbindelser. Blant de om lag 100 soppene som fargerne benytter eller har eksperimentert med, er noen matsopper, noen uspiselige og noen få giftige. Å ha god kjennskap til både soppene og plantene er viktig for den som farger med sopp.
DAMPEN FRA UTKOKING av fargeslørsoppene kan gi irritasjon i luftveiene. De mest ettertraktede fargene blant sopp- og plantefargere er de røde, gule og fiolette, slik som rødskiveslørsoppene Cortinarius sp. og røtter av hvitmaure Galium boreale som inneholder anthrakinoner, samt kanelkjuke Hapalopilus rutilans, som inneholder polyporsyre. Både anthrakinoner og polyporsyre er giftige. Hvis man farger innendørs, er det derfor viktig med god ventilasjon. Det er best om fargingen kan foregå utendørs.
TØRKING. Det er ikke alltid man finner nok sopp til farging i en sankerunde, derfor tørkes ofte soppen. Ved tørking frigjøres sporer, og sporene kan irritere luftveiene. Det gjelder særlig sporene fra fargeslørsoppene. Det er kjent at ivrige soppfargere plages av dampen fra fargegryten og også når de arbeider med tørket sopp.
MAGE/TARMBESVÆR. Det er noen av fargesoppene som er kjent for å gi mage/tarmbesvær ved inntak som kan være verdt å nevne. De store, kraftige rørsoppene slik som blodrørsopp Neoboletus praestigiator og ildrørsopp Suillellus luridus, samt besk svovelsopp Hypholoma fasciculare. Alle gir gule og grønne farger, alt etter hvilke beisemidler som brukes.
GIFTIGE KJEMIKALIER. Å farge med sopp og planter er en todelt prosess. Ved bruk av for eksempel indigo Indigofera sp. og vaid Isatis tinctoria får en blå farger, men ikke med vanlig kokemetode. Bladene knuses og gjæres. Fargebadet tilsettes vann, salmiakk og natriumdithionit, som er giftig og må behandles med forsiktighet. For å for pigmentene til å binde seg sterkere til fiberen man skal farge, behandles den med et metallsalt – vi beiser fiberen – og det benyttes ulike kjemikalier, noen av disse er giftige. Kjente beisemidler er kaliumaluminiumsulfat (alun), tinnklorid, koppersulfat og jernsulfat. De mest brukte er alun og jernsulfat, som er ufarlige. Bruk av tinnklorid, som gir kraftigere farger, er det uenighet blant fargerne om, grunnet at det er svakt giftig. Koppersulfat har for det meste gått av bruk. Dikromat, det mest giftige av alle beisemidler, ble brukt tidligere, særlig av plantefargerne. De fleste soppfargerne har holdt seg unna krom som beisemiddel.
NEDARVEDE BEISEOPPSKRIFTER. Nå stilles det spørsmål ved blant annet mengde av beisemidler i nedarvede oppskrifter. Kan vi bruke mindre og likevel oppnå gode fargeresultater? Flere soppfargere har eksperimentert med ulike mengder, og lysekthet av garnprøver viser at en mindre mengde kjemikaler gir gode resultater.
Ønsker man å unngå bruk av kjemikalier, kan uttrekk av ulike planter, for eksempel myk kråkefot Lycopodium clavatum og rabarbra Rheum x rhabarbarum erstatte metallsaltene.
Rødskiveslørsopp Cortinarius ominosus, falsk rødskiveslørsopp C. semisanguineus, blodskiveslørsopp C. cruentiphyllus, mahognyslørsopp C. phoeniceus, blodrød slørsopp C. sanguineus) og rustskiveslørsopp C. pseudofervidus gir alle fantastiske røde og gule farger alt etter art, soppmengde og beisemiddel.
TEKST: ELNA BASTIANSEN, SABIMA
NOEN ARTER FORTELLER mer enn andre. Arter som signaliserer at her er det et spesielt rikt artssamfunn eller høy sannsynlighet for nærhet til andre sjeldne arter kalles signalarter. Dette er plante-, sopp- eller dyrearter som er særlig viktige for å identifisere og bevare områder med rikt artsmangfold, for eksempel sjeldne skogtyper. Man trenger ikke å være ekspert for å finne signalarter – de er gjerne valgt ut fordi de er relativt enkle å oppdage uten spesialisert kunnskap og utstyr; det skal være mulig å artsbestemme dem uten for eksempel mikroskop eller DNA-analyse.
SKOG ER DET ØKOSYSTEMET på kloden som har størst rikdom av arter og mest variert naturmangfold, men det er også et økosystem som vi mennesker har gjort store inngrep i. Over 70 % av skogen i Norge har vært påvirket av flatehogst. I tillegg har skogene den største andelen truede arter i Norge, og mange av disse er avhengig av intakt skog uten menneskelige forstyrrelser. De får et stadig mindre område å leve på – i dag er det bare en liten prosent av skogene som er uten synlige spor av hogst eller annen påvirkning fra mennesker. På tross av dette, og nasjonale mål om å verne mye mer skog enn hva vi gjør i dag, har vi ikke enda en god oversikt over hvor de mest artsrike og sjeldne skogtypene finnes. Jakt på signalarter er et av verktøyene vi har for å lære mer og bidra til forskning og god skogforvaltning.
DET ER MANGE spiselige og giftige arter som også er signalarter. Det betyr at de som har god artskunnskap om sopp og nyttevekster er spesielt viktige frivillige artskartleggere, som kan bidra med kunnskap om hvor de mest artsrike skogene finnes og hvordan de endres over tid. Neste gang du er på sanketur i skogen kan du bruke følgende oversikt med arter som en guide for å tolke mer av skogmiljøet artene lever i:
SIGNALARTER
MYSKE Gallium odoratum
Spiselig med merknad
Myske er en nyttevekst med smale blader i krans
og hvite blomster som trives i skyggefull og
næringsrik skog, hvor den noen ganger kan danne
heldekkende tepper. Planten dufter av kumarin, en
lukt som minner om nyslått høy. Kumarin kan bli
giftig i kontakt med muggsopp, og det er årsaken til
at den er spiselig med merknad. Myske er signalart
for edelløvskog og kalkbarskog.
BLOMKÅLSOPP Sparassis crispa
Spiselig
Blomkålsopp er en stor sopp med et krusete hvitgult
utseende som har gitt den navnet. Unge
eksemplarer er god matsopp. Den vokser parasittisk
på trerøtter, ofte på gamle eller døde furutrær,
og den er en signalart for gammel furuskog.
MYSKE. De vakre blomstene og bladene er spiselige og brukes ofte som smakstilsetter i drikker, men dersom man ikke behandler den riktig kan den bli giftig. FOTO: ANNE MÆHLUM
VÅRERTEKNAPP. Det er mange planter i erteblomstfamilien, som er lett å kjenne igjen på grunn av de karakteristiske blomstene. Finner du en som vokser i skog med blomster som går fra rødfiolett til blågrønne og som ikke har underjordisk knoll har du sannsynligvis funnet vårerteknapp. FOTO: PER MARSTAD
VÅRERTEKNAPP Lathyrus vernus
Forvekslingsart
Vårerteknapp er en flerårig urt i erteblomstfamilien
som er til forveksling lik spiselig knollerteknapp.
Forskjellen er at selv om begge får karakteristiske
rødfiolette erteblomster, vil blomstene til vårerteknapp
endre farge til blågrønne. Dessuten er det, som navnet antyder,
bare knollerteknapp som
danner en knoll under bakken. Vårerteknapp er
signalart for kalkbarskog, gammel lavlandsblandingsskog
og edelløvskog.
BLÅVEIS Hepatica nobilis
Giftig
Blåveisen er for mange et sikkert signal på at våren
er her. Men den er også en viktig signalart for
gammel lavblandingsskog, edelløvskog og kalkbarskog.
Blåveisen liker seg i næringsrik jord, og den
er derfor også et signal om at du kan finne mer
«krevende» arter som er avhengig av akkurat dette.
Hvor mye du finner av den lille velkjente blomsten
kan også fortelle noe. I noen skoger kan den danne
blå tepper mellom trærne, og da vet du at dette er
en skikkelig god kalkskog.
TROLLBÆR Actaea spicata
Giftig
Trollbær er en flerårig urt i soleiefamilien som blir
opp til 70 cm høy, med store tannete og to-tre ganger
flikete blader og hvite blomster. På høsten får
den grønne og senere svarte glinsende giftige bær.
Trollbær er ikke selv en krevende plante, men signaliserer
rikere vegetasjon og potensiale for mer
krevende arter. Historisk har flere typer giftige
bær fått navnet trollbær, men denne typen, Actaea
spicata, er en signalart for edelløvskog, gammel
lavlandsblandingsskog og kalkbarskog.
NATUREN TRENGER DIN HJELP!
Den som har solide artskunnskaper om sopp og
nyttevekster, sitter på verdifull kunnskap om naturen
vår. Som frivillig kartlegger kan du bidra til
forskning på artsmangfoldet i skogen og bedre
forvaltning. Neste gang du kommer over artene
ovenfor, ta et bilde og noter tid og sted. Ta deg
gjerne tid til å utforske hvilke andre arter du finner
rundt dem – spiselige eller ei – for du kan ha kommet
over en spesielt artsrik og viktig skog.
Bli gjerne med på arrangerte turer med Norges
sopp- og nyttevekstforbund eller Sabima, eller bruk
dine egne sopp- og nyttevekstturer, og registrer
artene du finner på artsobservasjoner.no.
KILDER
«Artsmangfold Skog – en håndbok om signalarter på Østlandet» av
Jensen, Kagge og Hertzberg 2022
«Skyddsvärd skog – Naturvårdsarter och andre kriterier for
naturvërdesbedömming» av Skogsstyrelsen 2019
«Skogen – om trær, folk og 25 000 andre arter» av Anne Sverdrup-
Thygeson 2023
soppognyttevekster.no
https://www.helsenorge.no/Giftinformasjon
Prosjektet «Skogen – mer enn bare trær» skal,
gjennom kunnskapsformidling om og aktivitet i
skogen, bidra til bevaring av naturmangfold i norske
skoger og gjøre alle til pådrivere for rikere og mer
varierte skoger.
Prosjektet skal rette seg mot allmennheten, især
barn og unge, og skal styrke kunnskapen om skog og
mobilisere flere mennesker til både å bli bedre kjent
med og bruke skogen mer. Gjennom økt kunnskap vil
vi bidra til at flere ønsker å ta vare på våre verdifulle
og fantastiske skoger for framtiden.
Prosjektet er et samarbeid mellom
organisasjonene Sabima, WWF Verdens Naturfond,
Naturvernforbundet og Natur og Ungdom. Vi vil i de
kommende numrene av Sopp og nyttevekster skrive
om skog og aktiviteter som er relevant for alle som er
interessert i sopp og nyttevekster.
Giftige planter inneholder stoffer som kroppen vår reagerer på om vi spiser dem, eller får dem på huden. Noen planter er irriterende, som brennesle. Det svir og klør forferdelig om vi får det på huden, men så går det over. Andre planter, som revebjelle og giftkjeks, kan gjøre oss så syke at vi dør. Dette er plantenes måte å beskytte seg mot dyr som vil spise dem. De kan jo ikke akkurat løpe sin vei! De aller fleste planter i Norge er heldigvis ikke giftige, eller så inneholder de veldig lite giftstoffer, men du bør altså vite godt hvilken plante du har foran deg før du smaker på den!
Noen plantegifter bruker vi til å lage medisiner. Før vi lærte å hente ut og kontrollere enkeltstoffene inni planten kunne dette være farlig. En teskje med plantepulveret fra i fjor kan gjøre pasienten frisk, men den samme mengde av det nye pulveret du lagde i år kan ta livet av pasienten. Medisinplantene var derfor skumle, mystiske og magiske. Mennesker har alltid kjent til at ulike planter kan gjøre oss friske eller syke. Kunnskapen ble lært bort fra generasjon til generasjon, og etter hvert skrevet ned i medisinske bøker, men også i heksenes svartebøker. Det var ikke alltid så stor forskjell på de to den gang.
Bildet viser en alrune. Rota til denne planten deler seg ofte opp slik at den kan likne litt på et menneske. Mange trodde det var et magisk vesen som kunne skrike så høyt at du døde om du dro den opp av bakken. Planten vokser ikke i Norge, men var kjent i hele Europa. I virkeligheten inneholder planten et giftstoff som kan gi deg skumle og ville drømmer.
Hekser brukte alrune og mange andre giftige planter til å lage ulike magiske salver og urtemedisiner. Salvene kunne brukes til å hjelpe, eller de kunne forhekse folk slik at de så demoner og monstre. Det sies at heksene også brukte salvene selv for å snakke med de underjordiske eller til magiske ritualer.
Når du leser dette, nærmer det seg halloween, eller allehelgensaften. Denne natten er alle magiske krefter er ekstra sterke, så pass på når du er ute på «knask eller knep». Trollfolk og dødelige farer, forkledd som vakre og uskyldige blomster og planter, kan lure på deg i nærmeste grøftekant.
Når er tall runde nok til et jubileum? NSNFs vedtekter ble vedtatt på stiftelsesmøte 29. mars 2004 med ikrafttreden 1. januar 2005. Hvis 20 år skal feires, så skulle vi kanskje gjort det i år, men vi kan lett argumentere for at det skal skje i 2025. Men er 20 år noe særlig til jubileum? Er det bedre å vente til 25 år? Det mente styret, som vedtok at vi har 25-årsjubileum i 2030. Vi gleder oss allerede!
NSNF har fått midler til en stor satsning på rekruttering.
Med prosjektet UNG Sanker ønsker vi å gi unge på 15-25 år
tilstrekkelig kunnskap og erfaring med sanking av sopp og
nyttevekster så de kan inspirere og være turledere for andre
på sin egen alder og yngre. Kort sagt går det ut på å rekruttere
en yngre generasjon til miljøet vårt, som kan bidra nasjonalt,
regionalt og i foreningene.
Prosjektet bygger på vår påstand om at sanking gjør folk
til gode forvaltere av naturressursene. Det handler om å gi
naturkunnskap, utvikle naturforståelse og skape naturglede
gjennom bærekraftig sanking.
Det flotte med sanking er at terskelen for å komme i gang er
meget lav. Sanking gjør det mulig å begynne i det små i mye
større grad enn innenfor de rene biologiske foreningene.
Slik kan vi, gjennom å få folk til å sanke, gradvis bygge opp
en interesse for biomangfold og arealbevaring og legge
grunnlaget for neste generasjon kartleggere.
Planene blir annonsert utover høsten 2024 og prosjektet skal
komme i gang fra 2025.
Norges sopp- og nyttevekstforbund (NSNF) er en paraplyorganisasjon for landets sopp- og nyttevekstforeninger, med historie helt tilbake til 1902. Vi omfatter i dag 39 medlemsforeninger fra nord til sør, med 7500 medlemmer.
NSNF er medlem av Norsk Friluftsliv, SABIMA, Frivillighet Norge, Studieforbundet natur og miljø, Virke, International Mycological Association og The European Confederation of Mediterranean Mycology (C.E.M.M.)