H an ble født i 1860 på Hamar og døpt Johan Oluf Olsen, men fra 1907 fikk han lov til å kalle seg Olav Sopp. Siden han hadde doktorgrad i emnet sopp, ble han selvfølgelig hetende doktor Sopp – noe han sjøl også yndet å kalle seg. Men han hadde vridd på navnet sitt også før 1907, og hadde kalt seg Johan Olsen og deretter Olav Johan-Olsen. (Dette til orientering for dem som ønsker å gå i bibliotekene og lete etter Olav Sopps publikasjoner.) Han var en særegen personlighet, fantasirik, entusiastisk og inspirerende, og en glitrende popularisator. Allerede fra barndommen hadde han en levende interesse for matsoppene og deres bruk. Han begynte tidlig å holde foredrag om spiselige sopper og soppoppskrifter. I 1879 startet han på et medisinstudium, hvor han fikk økonomisk støtte til å drive studier av sopper på Vestlandet i 1882- 84. På vestlandsreisen i 1884 assisterte han den kjente norske botanikeren Axel Blytt, som også var en god venn. Han fikk videre bidrag av staten for å spre kunnskap om de spiselige soppene. Da reiste han landet rundt, særlig til militærforlegningene hvor han møtte rekrutter fra hele landet, og holdt foredrag, turer og demonstrasjoner. Sin første soppbok fikk han trykket i 1883, da han bare var 23 år. Senere kom nye og utvidete opplag fram til 1924.

SOPPENES EVOLUSJON OG SLEKTSKAP I likhet med sin venn og læremester Axel Blytt var Olav Sopp tilhenger av Charles Darwins utviklingslære. Han kom da også til å skrive om Darwins teori på norsk i ei lita bok, Udviklingslærens nuværende standpunkt, fra 1887. Dessuten mente han å kunne finne bevis for utviklingslærens riktighet ved å bruke data fra mykologien, men disse tankene har dessverre aldri kommet på trykk.

THE NORWEGIAN MILK COMPANY. Det var her på Kapp melkefabrikk at Viking melk ble til, av ingen ringere enn Olav Sopp. Produksjonen fortsatte frem til 1928 kan vi lese på melkefabrikken.
FLYFOTO AV KAPP MELKEFABRIKK CA.1936-40: WIDERØE/MJØSMUSEET AS.

Han satte opp hypoteser om soppenes evolusjon og innbyrdes slektskap. Mange av påstandene hans var imidlertid svakt vitenskapelig fundert, og slutningene vel raske. Sopp tok dessuten lett på vitenskapelige formaliteter, og nettopp derfor kan han dessverre ikke betraktes som den formelle navnegiveren av soppriket (Fungi), som han faktisk opprettet i 1887 i en artikkel i Nyt Tidsskrift under tittelen Det tredje Riget. – En ære som ble amerikaneren Robert Whittaker til del over 60 år senere.

FRA SLEKTSKAP - TIL ØLBRYGGING OG VIKING MELK I 1885 reiste Olav Sopp til Münster i Tyskland for å studere hos den kjente professoren i mykologi, Oscar Brefeld, og der ble han i to år. På hjemvegen besøkte han Carlsberglaboratoriet i København og studerte der en kortere tid. Her hadde professor Emil Christian Hansen foretatt undersøkelser over reinkultur av gjærsopper og deres betydning ved ølbrygging. Da Olav Sopp kom tilbake til Norge igjen, var hans hovedinteresse skiftet til ølgjær, ostemodning og melkekonservering. Fra 1887 til 1890 var han bestyrer av det fysiologiske laboratoriet ved Ringnes Bryggeri i Kristiania. Men han ga nok aldri helt slipp på sin gamle kjærlighet til matsoppene. For eksempel utkom bearbeidete opplag av hans soppbok helt fram til 1924.

Artig er at det kjente produktet Viking Melk opprinnelig ble lansert og patentert av Olav Sopp. Det sveitsiske firmaet Nestlé kjøpte patentet, noe som sikret ham et stabilt innkomme. Hans gamle melkefabrikk på Kapp på Toten står der fremdeles (og er blitt kulturlokaler).

DOKTORGRAD OG SOPPGRÜNDER. EN BIOTEKNOLOGISK PIONER Olav Sopp tok doktorgrad på et relativt snodig tema, Om sop paa levende jordbund, utgitt 1893 – et i ettertid heller upåaktet arbeid. Det viktigste var at han klarte å dyrke et par arter av menneskets sopp-parasitter på hud og hår på kunstig substrat. På tross av Sopps berømmelse innenfor norsk mykologi, skrev han relativt få vitenskapelige arbeider, og de han skrev var nokså snevre og springende. Han bør nok heller huskes som gründer, ikke som noen banebrytende forsker. Professor Finn-Egil Eckblad karakteriserer ham som en norsk bioteknologisk pioner, en hederstittel, men dessverre uten noen elever til å føre arbeidet videre. Han må også huskes som den første nordmannen som med vitenskapelig tyngde brakte mykologien ut til folket.

G jennom middelalderen og helt frem til begynnelsen av nittenhundretallet var det vanlig å bruke en rekke planter for å helbrede dyr og mennesker. Kunnskapen forsvant da skolemedisinen tok over. Selv om medisinplantene ble brukt gjennom flerfoldige århundrer, er mange av dem aldri blitt undersøkt med moderne, vitenskapelige metoder. Nå har en gjeng forskere gått sammen for å finne ut av dette. De har testet ut et skjønnsomt utvalg planter for å se om de hadde den medisinske effekten på de plagene som de var ment å kurere.

Det ble full klaff. Noen av plantene har noen helt spesielle, medisinske egenskaper.

Resultatene er så lovende at forskerteamet har fått støtte fra Veksthuset for verdiskaping på UiO. Målet til Veksthuset er å hjelpe forskere med å komme videre med umodne ideer og gi dem de rådene de trenger for å sikre rettighetene til patent. Det kommer godt med den dagen de skal ta kontakt med universitetets innovasjonsselskap Inven2 for å finne ut om resultatene kan kommersialiseres. Hvis dette lar seg gjøre, kan eldre norsk folkemedisin berede grunnen for nye medisinske industrieventyr i fremtiden.

I dette intervjuet kan du altså lese om svartebokeksperter som har funnet frem gamle trylleformularer fra svartebøker, botanikere som undersøker hvordan de katolske klostrene – som det fantes en del av før reformasjonen – dyrket urter, farmasøyter som med sinnrike metoder trekker ut kjemiske stoffer fra urtene, og medisinere som tester ut hvordan immunsystemet vårt, kreftceller og bakterier reagerer på disse stoffene. Forskningsprosjektet kalles REA: Life og er en del av livsvitenskapssatsingen ved UiO.

SVARTEBØKER Professor Ane Ohrvik er kulturhistoriker og universitetets fremste ekspert på folkelige forestillinger, trolldom og svartebøker. – Svartebøkene er en av de rikeste kildene vi har om datidens medisinske kunnskap. Mye av innholdet i svartebøkene kan oppfattes som heksekunst, men det som står om urter er bygd på erfaringer. Jeg tror neppe noen hever øyenbrynene over urtebruken, men derimot over hvilke ritualer som måtte gjennomføres for å ta medisinene. Urtene måtte plukkes til helt bestemte tider og behandles på spesielle måter.

Kall det gjerne kjerringråd.

– Svartebøkene er fra en tid før det fantes leger. Og da det etter hvert kom leger, hadde befolkningen ikke spesielt mye tillit til dem. Den medisinske praksisen ble utført av kloke kvinner og menn som hadde et godt rykte for å kunne helbrede. Det morsomme er at vi kan dokumentere at noen av disse plantene har god effekt, sier Ohrvik. Landets eldste, bevarte svartebok er fra overgangen mellom 1400- og 1500-tallet. Brorparten av svartebøkene er fra 1700- og 1800-tallet.

Ikke alle rådene i svartebøkene frister oss moderne mennesker. Ett av dem er å smøre svineekskrementer på sår. Noen ganger ble ekskrementer også brukt som innvortes medisin (som altså betyr at medisinen må inntas med munnen og svelges). Hjelpes! Men la oss for all del holde oss til planter. Det er det denne saken handler om.

VENDELROT MOT BLODSOT Én av de mange plantene som blir nevnt i svartebøkene, er vendelrot (Valeriana sambucifolia). Vendelrot ble brukt mot blodsot, som i dag kan sees på som en samlebetegnelse for en rekke «sykelige tilstander». Hvis vendelroten ble plukket på en helt bestemt dag, var den ekstra virksom. Det var dessuten viktig å lese opp en helt spesiell «formel» mens man inntok vendelrot:

«Jesus og St. Peter gikk St. Hansaften i en dyp dal for å plukke vendelrot. Da sa trollet som i berget stod: Denne rot er til ingenting godt. Da sa Jesus: Jo den er god til å fordrive ulvetann og bjønnram. Den er god for finnskudd, for morsot og blodsot, for bergtroll og trollkvinner, for ni slags ondt som flyver mellom himmel og jord, under måne og sol, i fader, sønn og tre ganger fader vår».

– I formelen er det Jesus som taler. Da er det Jesus som støtter bruken av vendelrot.

NORSK FOLKETRADISJON Ohrvik har ikke lett etter medisinske anvendelser bare i svartebøkene. Sammen med førsteamanuensis Line Esborg og stipendiat Karoline Heien har hun også samlet inn informasjon om den folkemedisinske praksisen fra andre kilder. I 1911 stod de to legene Fredrik Georg Gade og Andreas Fredrik Grøn bak en omfattende spørreundersøkelse om norsk folkemedisin. Svarene havnet i den norske folkeminnesamlingen på Blindern. Etter mer enn hundre år har forskere tatt et dypdykk i samlingen. I undersøkelsen til Gade og Grøn slås det fast at gul mose skulle plukkes fra det tredje stokkverket på den nordre delen av huset. Mosen skulle kokes i melk, og drikken var medisin mot gulsott. Denne behandlingen var fortsatt i bruk på 1800-tallet.

I Spydeberg i Østfold fikk kyr en deig med tysbast (Daphne mezereum), slyngsøtvier (Solanum dulcamara) og marihånd (Dactylorhiza sp.) mot jurbetennelse. Tysbast ble også brukt som medisin for mennesker. Giftinformasjonen skriver på sine nettsider at tysbast er giftig. De som spiser tysbast kan få problemer med svelget. Slimhinnene blir svært irritert. Tysbast ble blant annet brukt mot rakitt, også kalt engelsk syke, som var en generell betegnelse for underernæring eller svakelighet. I kildene står det ikke bare hvilke urter som er brukt. Her nevnes det også om de skal blandes med mjød, melk, vin eller vann.

UNØYAKTIGE MÅL Det er ikke akkurat lett å gjenskape de gamle oppskriftene. Det står ingenting om de nøyaktige målene for hver enkelt bestanddel. En av de andre utfordringene er at kildene vanligvis ikke nevner hvilke sykdommer plantene skulle hjelpe mot. Den gangen hadde man ikke navn på alle «vondtene». Bare noen sykdommer, som tannverk, ble spesifikt nevnt.

– Alt innvortes måtte fortolkes. Beskrivelsene var ikke spesifikke, så noen ganger har vi måttet tenke oss frem til hvilke sykdommer det kunne være. Men det spennende er at vi har hentet ut informasjon fra de historiske kildene og brukt moderne metoder i laboratoriene for å dokumentere hvorvidt disse plantene hadde den biologiske effekten de var tenkt å ha eller ei, forteller Ohrvik.

BOTANISK HAGE For å finne plantene trengte forskerne kyndig hjelp av botanikere. Lederen for Botanisk hage, førsteamanuensis Anneleen Kool ved Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo, ble bindeleddet mellom kulturhistorikerne, farmasøytene og medisinerne. – Det går fortsatt an å finne nye medisiner ved hjelp av gammel kunnskap. Medisinene kan faktisk finnes rett utenfor stuedøren vår, poengterer Kool og legger til: – Vi er spesielt opptatt av dette forskningsprosjektet for å øke folks interesse for planter, for at folk skal bli mindre planteblinde, for at de skal se den store variasjonen som finnes og forstå hvor viktig plantene har vært for ikke altfor lenge siden. Det er gøy at vi kan bruke Botanisk hage til dette prosjektet. Kool er spesielt interessert i å spore opp gamle populasjoner av medisinplanter. – Slike planter vokser gjerne i gamle hager og ved datidens klostre og sykehus. Klostrene er spesielt viktige. Det ene er Selja kloster på øya Selja rett sør for Stadtlandet. Før reformasjonen fantes det 31 klostre i landet, men ikke alle finnes i dag – Selv ikke ruinene. Uheldigvis er noen planert til parkeringsplasser.

SJEKKER KLOSTERHAGER Den ene stipendiaten hennes, Rebecca Blakeney, er det som kalles arkeobotaniker. Hun jobber i overgangen mellom arkeologi og botanikk og graver etter spor av gamle medisinplanter i latrineområdet ved det gamle klosteret på Hovedøya i Oslo. Hun har også gjennomført utgravninger ved Reins kloster på Rissa nordvest for Trondheim. Takket være radaranalyser er det allerede blitt funnet en korsstruktur under bakken. Blakeney mistenkte derfor at det må ha vært en klosterhage der. Så begynte hun å grave, og da fant hun klosterhagen fra middelalderen.

For å sjekke hva som ble dyrket, har botanikergjengen analysert frø og pollen fra jordsmonnet. Her brukte de både morfologi og DNA-analyser. Denne metoden er enklere enn man skulle tro. Når forskerne tar DNA-analyser av jordprøver fra utgravningene, kan de sammenligne resultatene med DNA-banken, en svær database med DNA-informasjon fra kjente planter. Frem til nå har hun funnet frø fra tretti planter og pollen fra femti planter. Til sammen har botanikerne kartlagt mer enn 300 planter i klosterhagene. Ikke alle disse plantene er medisinplanter.

IMPORT I MIDDELALDEREN Blakeney leter også rundt klosterruinene for å se om det finnes planter som botanikerne ikke hadde forventet seg. Ikke alle plantene fantes naturlig. Munkene jaktet stadig på planter med helbredende effekt. Det var derfor svært vanlig at klostrene importerte dem.

– Mange av plantene brukte munkene mot infeksjoner, sår og mageproblemer. Sjansene er derfor store for at vi kan finne uoppdagete, medisinske muligheter, poengterer Kool. Botanikerne samler ikke bare inn de gamle medisinplantene. De tar også vare på dem og dyrker dem i «korshagen», som er en del av Urtehagen i Botanisk hage. De sørger dessuten for at farmasøytene har nok materiale til å trekke ut ekstrakter.

FYLLER VITENSKAPELIG TOMROM Og da er vi omsider kommet til farmasøytene. Den ene av dem er førsteamanuensis Kari Tvete Inngjerdingen på Farmasøytisk institutt. Hun har allerede i mange år forsket på medisinplanter i Mali. – Vi valgte å se på de urtene som skal kunne behandle mage, tarm og infeksjoner, forteller Tvete Inngjerdingen.

De to stipendiatene Hussain Shakell Butt og Emilie Steinbakk Ulriksen gikk gjennom de historiske kildene og lagde en oversikt over hvilke plager de ulike plantene ble brukt mot, hvilke deler av plantene som ble brukt, hvordan plantene ble preparert og om det var noe spesielt man skulle huske på ved innhøstingen, slik som om plantene skulle plukkes før eller etter St. Hans eller på sørsiden eller nordsiden av en elv.

Til sammen fant de 74 interessante planter. – Mange av disse plantene var kjent fra før. For 21 av dem fantes det lite data. Disse 21 plantene er glemte norske medisinplanter som har vært viktige i norsk tradisjon, men som det ikke er blitt forsket på med moderne, vitenskapelige metoder, forteller Tvete Inngjerdingen.

EKSTRAKTØRMESTERNE Farmasøytene lagde ulike ekstrakter fra disse plantene. – Utfordringen vår var å finne de rette metodene til å isolere de organiske forbindelsene som vi ønsket å se på. De tok ut ekstrakter fra de delene av plantene som ble benyttet i folkemedisinen. For eksempel brukte de barken fra tysbast og roten fra kvann (Angelica archangelica). De ulike ekstraktene inneholder svært mange ulike organiske forbindelser. En gruppe kalles for polysakkarider. Dette er spesialet til Tvete Inngjerdingen.

Polysakkarider består av lange kjeder med monosakkarider. De mest kjente monosakkaridene er glukose og fruktose. Eksempler på polysakkarider i planter er stivelse og cellulose. For å bestemme strukturene i de ulike polysakkaridene må Tvete Inngjerdingen ty til kromatografi og spektroskopi. Kromatografi er en metode for å separere kjemiske stoffer mellom to faser. (Og for dem som ikke husker kjemitimene på videregående: det finnes tre faser: fast form, væske og gass). Spektroskopi gjør det mulig å studere sammensetningen av atomer i molekyler. For å skille ut polysakkarider fra plantene koker Tvete Inngjerdingen dem i vann, og tilsetter deretter sytti prosent alkohol. Det er smart. – Polysakkarider er lite løselige i etanol og vil derfor bli felt ut. Det betyr at bunnfallet i løsningen hovedsakelig vil være polysakkarider.

Farmasøyten har også sett på hvordan polysakkarider påvirker bakteriekulturen i tarmen. – Det er hot for tiden. Ikke alle plantepolysakkarider kan brytes ned i tynntarmen, og de havner da i tykktarmen. Der kan bakterier bryte dem ned til mindre biter. Når det skjer, produserer bakteriene visse stoffer. Det er disse stoffene som kan være bra for helsen.

ANNET PLANTESTOFF Planter inneholder ikke bare polysakkarider, de inneholder også polyfenoler. Polyfenoler er en samlesekk av ulike plantestoffer som er bygd opp av såkalte benzenringer, ringstrukturer av karbon og hydrogen. Dette er spesialet til Inngjerdingens kollega, professor Helle Wangensteen. – Polysakkarider er kjent for å kunne stimulere immunceller. Polyfenoler er derimot kjent for å ha motsatt effekt. Begge effektene kan være nyttige. Kronisk inflammasjon skyldes et overivrig immunforsvar. – Polyfenoler kan derfor brukes til å dempe inflammasjon.

– Hvor mange planter trenger dere for å høste noen gram virkestoffer?

– Det er avhengig av hvilken del av planten vi bruker. Fra kvann bruker vi roten. Det trengs ikke mange planter for å få noen gram virkestoffer fra røtter. Men det trengs mange flere planter når vi skal høste blader og blomster. Det er dessuten ikke bærekraftig å samle inn bark og røtter. Hvis vi skal tenke bærekraft, er det best å høste blader og blomster, poengterer Tvete Inngjerdingen.

TESTER URTENE MEDISINSK For å teste ut stoffene samarbeider kulturhistorikerne, botanikerne og farmasøytene med stipendiat Emilie Steinbakk Ulriksen og professor Marit Inngjerdingen på Institutt for klinisk medisin. Marit Inngjerdingen er en av universitetets fremste eksperter på en mindre kjent del av immunforsvaret vårt som kalles for natural killer cells (NK-celler). En grei oversettelse til norsk er drepeceller. For noen år siden ble hun intervjuet av Apollon om hvordan man kan samle opp dødelige missiler fra NK-celler og sende dem inn i svulster og ta knekken på dem. Dette kan bli en fremtidig immunkur mot kreft.

En av de store oppdagelsene til medisinerne var å se den gode effekten av tysbast. – De kulturhistoriske kildene viser at barken ble brukt i veldig små doser mot magetrøbbel. Tysbast ble også brukt for å ta abort, sier Ulriksen. Og i middelalderen ble det sagt at «tysbast og vievann er godt for alt som hende kan». – Tysbast er en av de eldste plantene som ble brukt i skandinavisk folkemedisin. Planten fremstod som om den hadde veldig god effekt, sier Inngjerdingen.

BRA FOR TARMEN Da de testet ut et ekstrakt fra tysbast, viste det seg at stoffet hadde en dramatisk god effekt på mikrofloraen i tarmen. – Ekstraktet økte mengden med gode bakterier. Samtidig reduserte det antallet sykdomsfremkallende bakterier, forteller Ulriksen. Veien for å påvise dette har vært ganske kronglete. De to forskerne har blandet ekstraktene med avføring fra et menneske. Et litt fint ord for avføring er feses. Her har de hatt et tett samarbeid med feses-forsker Eric de Muinck på Institutt for biovitenskap. – Vi har testet feses-smoothiene fra flere planter, men det var bare tysbast som ga dette ekstremt gode resultatet. Stoffene er i stjerneklassen, stråler Inngjerdingen.

DYRKER KUNSTIGE TARMER For å teste ut effekten har Inngjerdingen og Ulriksen laget minitarmer fra mus. For å lage slike minitarmer starter de med den typen stamceller som utvikler seg til å bli tarmceller. De ferdigdyrkete tarmene deres er én millimeter tykke. Alle har en indre og en ytre vegg. – Da får vi en realistisk idé om hvordan stoffene påvirker celletypene i tarmepitelet (red: flimmerhårene på cellelaget innerst mot tarmkanalen), forteller Ulriksen.

En av plantene kan fungere godt som antibiotika. – De foreløpige funnene våre tyder på at denne planten kan knekke antibiotikaresistente bakterier, og noen av de andre plantene knuste kreftceller. – Her har vi testet plantene på seks ulike kreftceller. De hadde en voldsomt immunstimulerende effekt. – De kan booste immunsystemet vårt mot kreft.

– Hvilke planter er dette?

– Det kan vi ennå ikke si, men det er et veldig stygt ugress som vokser i veikanten. Unnskyld, plante! Jeg vet faktisk ikke om en styggere plante, men det er fint at den kan bidra til noe godt her i verden, ler Inngjerdingen.

PLUSS TIL FJELLKVANN De to forskerne har også sjekket effekten av kvann. Kvann er en av de eldste medisinplantene i Norge og er den eneste norske planten som ble eksportert før i tiden. Kvann ble dyrket i klosterhager og har vært en viktig plante helt tilbake i vikingtiden. Det var forbudt å stjele kvann. Da kunne man bli straffeforfulgt. I Norge finnes det ulike typer kvann, slik som fjellkvann (Angelica archangelica subsp. archangelica) og strandkvann (Angelica archangelica subsp. litoralis).

– Plantene ser ganske like ut. Vi har undersøkt om det er noen immunologisk forskjell på de to artene. Det er det, bekrefter Inngjerdingen. Fjellkvann kan faktisk ha god effekt på NK-celler. De to forskerne kan også slå fast at søterot (Gentiana purpurea), som bare vokser i Norge og i Alpene, har noe for seg. – Navnet er ironisk, for søteroten er ikke søt, men ekstremt bitter. Søterot har effekt mot inflammasjon, forteller Inngjerdingen.

INDUSTRIEVENTYR På slutten av sekstitallet oppdaget den sveitsiske legemiddelgiganten Novartis at den mikroskopiske sekkesporesoppen Tolypocladium inflatum på Hardangervidda produserer et stoff som kalles Ciklosporin. Sveitserne tok patent, og i dag tjener selskapet ti milliarder årlig på medisinen. Stoffet brukes etter organtransplantasjoner for å unngå at det nye organet blir utstøtt fra kroppen.

– Kan resultatene deres bli like viktige som det store funnet på Hardangervidda for mer enn femti år siden?

– Det hadde vært kult om forskningsprosjektet vårt ble like stort som Ciklosporin. Det er drømmen vår. Tenk om det kan komme ny antibiotika fra en av plantene våre. Det hadde vært stort. Det kan ligge et stort medisinsk potensial i de 21 plantene vi ser på. Kall oss gjerne moderne hekser. Vi har litt backing fra heksene før i tiden, ler Inngjerdingen. – Og da hjelper det godt å ha med en hekseforsker på laget, legger Ohrvik til.

ER DU UTDANNET SOPPSAKKYNDIG kan vi nærmest garantere at du har nytt godt av Inger Anne Lysebraates pedagogiske innsats. Kompendiet, eller Kompendium til bruk på kurs for utdannelse av soppsakkyndige som er det fulle navnet, er fra grunnen av hennes verk. Hun hadde ideen, lagde tekst og tegninger, og stensilerte og heftet egenhendig første utgave som kom i 1973 (for hele 50 år siden!). Kompendiet ble brukt i sin mer eller mindre opprinnelige form helt fram til 1998, da Anna-Elise Torkelsen overtok utgivelsen og innførte forandringer i takt med ny kunnskap og nye teknologiske muligheter, men kompendiet er fremdeles med i kurset. Inger Anne Lysebraate hadde planer om å gi ut sin egen soppbok, og hadde tekst og tegninger klare, men det ble aldri noen bok. Tegningene derimot ble skannet og benyttet i kompendiet da det ble trykket i farger første gang. Hun var selv en av de første som avla Prøve for soppsakkyndige - allerede i 1953.

INGER ANNE LYSEBRAATE VAR STYREMEDLEM i Nyttevekstforeningen i tiåret 1960- 1970, og her gjorde hun seg sterkt gjeldende som talskvinne både for bruk av sopp og naturens øvrige ville vekster; nyttevekstene. Hun forfattet seks av Nyttevekstforeningens småskrifter om blant annet ville salatplanter, teplanter, sopp og krydderurter; disse utgjorde små uttakbare hefter i foreningens medlemsblad Våre Nyttevekster. Hun bidro også med flere artikler i serien Kultur og flora, som var en egen serie i bladet fra 1986-1992. I 1979 gav Nyttevekstforeningen ut Nyttevekstboka hvor hun skrev kapitlet om matsopper.

INGER ANNE LYSEBRAATE GIKK LENGE MED PLANER om å lage en sopp-plansje til erstatning for foreningens gamle. I 1979 ble planen realisert; Nyttevekstforeningen fikk en ny sopp-plansje med 114 av våre vanligste sopper (giftsopper og matsopper). Her kom hennes unike evne til å formidle artenes egenart med enkle, litt stiliserte tegninger, til sin fulle rett. I mange år, helt fram til hun fylte 69 år, reiste hun rundt i landet sammen med sin uunnværlige ektemann og hjelper, Ole August, og holdt kurs for utdannelse av soppsakkyndige. I kjølvannet av kursene spirte det fram flere lokale soppforeninger. Selvproduserte soppmodeller og tegninger på flip-over, som kunne ses helt til siste benkerad, var hennes pedagogiske hjelpemidler.

DET ER FRISTENDE Å SITERE ett av Inger Anne Lysebraates egne utsagn: «Hadde jeg levd i middelalderen hadde jeg blitt brent som heks». For sitt fortjenstfulle arbeid for Nyttevekstforeningen ble hun utnevnt til æresmedlem - allerede i 1972. Samtidig mottok hun foreningens gullmedalje! Inger Anne Lysebraate var meget generøs mot Nyttevekstforeningen, alltid fornøyd med en beskjeden royalty, og etter noen år avstod hun selv fra den, og overga retten til å bruke alle tegninger og skrifter i foreningens opplysningsarbeid. Hun hevet med sitt kursmateriell og sine plansjer Nyttevekstforeningen opp til å bli en studieorganisasjon. Som sekretær i Nyttevekstforeningen var det en glede å samarbeide med Inger Anne Lysebraate. Det var interessant å besøke henne, se stuevegger dekket med hennes vakre akvareller av blomster og sopper, velfylte bokhyller med sopp- og plantelitteratur fra hele verden, samt lytte til alt det spennende hun hadde å fortelle om sopp fra fjern og nær.

I 1954 BLE NORSK SOPPFORENING DANNET, og der trådte Inger Anne Lysebraate inn som styremedlem fra første stund, i en periode også som formann. I 1972 oppfylte hun et lenge etterspurt ønske i foreningen om medlemsblad. Blekksoppen, som blekka het, maskinskrev hun og mannen egenhendig, illustrerte og mangfoldiggjorde. Hun fungerte som redaktør, hovedforfatter og produsent av bladet helt fram til 1982 - hvor siste nummer fra hennes hånd kom - i 800 eksemplarer! Inger Anne Lysebraate var belest, bereist, og behersket en rekke språk (engelsk, fransk, tysk, italiensk og russisk) - og fra reisene samlet hun mye lokalt soppstoff som hun formidlet til vårt miljø. Allerede fra starten hadde Blekksoppen den faste spalten ‘Boletaria’, og fra hefte nr. 2 av kom ‘Historie om sopp’. I ‘Boletaria’ fikk vi soppoppskrifter på rekke og rad, i ‘Historie om sopp’ kom stoff om tradisjonell bruk av sopp i vår egen og i andre kulturer, og blant annet helt dagsaktuelt stoff den gang om bruk av hallusinogene sopper i religiøse sammenhenger.

INGER ANNE LYSEBRAATE VAR UTDANNET VED Statens håndverks- og kunstindustriskole og elsket sin tegning og maling gjennom hele livet. Hun brukte også sine vide kunnskaper og formidlingsevner i bokmarkedet blant annet med boken Jomfru Maria og blomstene: legedom og legender og den fantasifullt illustrerte Blomsterlek for barn (på melodi Alle fugler små de er). I kriminalromanen Yeti! fra 1988, om den grusomme snømannen i Tibet – som hun skrev i en alder av 85 år – avslører hun også et moderne kvinnesyn. Vi siterer fra Else Wiborgs omtale av henne i 1999: «Hun ble egentlig bare gammel utenpå, inni var hun like sprudlende til det siste både i skrift og tale.»

DEN STØRSTE OPPDAGELSEN I VERDEN På Interkommunalt Arkiv (IKA) på Arkivenes Hus i Stavanger finner vi en del materiale etter B.S.A. Vistnes, den første Vistemannen. I et større antall store journalbøker finnes navn på pasienter, hvor de kom fra og hvilke plager de hadde. Under hver pasient står det også ofte oppført ulike typer metaller. I materialet finnes det et kort som B.S.A. Vistnes skrev til en pasient datert 6. oktober 1944. Kortet er spesielt interessant, fordi det der står hvordan tilsendt urtemateriale skulle behandles for å lage et legende urtevann.

Vi kan se av journalbøkene at pasientene kom fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør, fra hele norskekysten, fra dalstrøka og fra innlandet. Mange reiste hele veien til Nord-Jæren for å få hjelp, andre tok kontakt per brev. Pasienter kom for å få hjelp med blant annet mage og tarmproblemer, smerter og gikt, hudproblemer og eksem, betente øyne, problemer med lunger og astma, problemer med lever, med søvn, tunghet i hode og bryst og nervøsitet og andre plager de opplevde.

Leger og apotekere var ikke så positive til den praksisen som B.S.A. Vistnes drev. Han ble tiltalt og fikk en bot. I retten uttalte han følgende til sitt forsvar: «Sykdom kommer av at kroppen manglar eitt eller anna stoff. Dette stoffet får pasienten av urtevatnet. Det er den største oppdaginga som DEN SOM LETER, SKAL FINNE? Kristine Enger er på Arkivenes Hus i Stavanger. Kristine er spent på hva hun kan finne ut om B.S.A. Vistnes, den første Vistemannen, gjennom det materialet som er lagret på Interkommunalt Arkiv (IKA). er blitt gjord i verda.» (Saltveit, 1999). Denne uttalelsen er nyttig for å kunne forstå Vistemannen sin filosofi og praksis som naturlege.

Å GJØDSLE KROPPEN MED PLANTER Alv Vistnes tok over naturlegepraksisen i 1951 da faren døde. Han var gårdbruker med utdanning fra Jordbruksskulen på Tveit på Nedstrand. Han er beskrevet som en rolig, traust og tettbygd mann med et humoristisk glimt i øyet. Alv Vistnes var både bereist og belest. Han hadde hatt et arbeidsopphold i USA i perioden 1927 – 1928. Han kunne snakke og lese engelsk, og hadde lest seg opp på både vestlig og østlig naturmedisin.

Alv Vistnes videreførte og utviklet sin fars filosofi som naturlege. Han var tredje generasjon som tok på seg et slikt kall. Farmoren til Alv Vistnes, Berta Helena, ble sett på som ei klok kone. Som sin far var han tydelig på at mange plager handlet om mangler i kroppen. Han forklarte at vi trengte «å gjødsle» kroppen vår med de næringsstoffene som kroppen trengte, på samme måte som vi gjødslet plantene våre for å gi dem nødvendig næring. Kort formulerte han det slik: «Når kroppen får det den treng, blir den frisk. Det blir balanse.» (Hauge, 1979). I tillegg til at Alv Vistnes ga sine pasienter urtevann tilpasset det som plaget dem, laget han også salver mot hudproblemer. Om folk ville leve lenge anbefalte han, i tillegg til urtene, at folk hadde et sunt kosthold, unngikk alkohol, sørget for å få daglig mosjon og styrketrening og brukte klær av naturmateriale som vadmel (ull) og bomull. Han levde selv til han ble 90 år.

Alv Vistnes så først og fremst på urtemedisinen som et tillegg til skolemedisinen. Han mente urtemedisin var aller best til å forebygge sykdom. Samtidig erfarte han at urtemedisinen i en del tilfeller kunne hjelpe bedre enn skolemedisinen.

MEDISINPLANTENE SOM ALV VISTNES BRUKTE Det er et typisk kjennetegn på naturleger både før og nå at de jobber holistisk med mål om å gjenopprette balanse i kroppen. Vi kan si at Alv Vistnes i sin praktisering som naturlege først og fremst brukte et nærende prinsipp i folkemedisinen for å skape balanse i kroppen.

Alv Vistnes brukte følgende ville planter som urtemedisin: brennesle (Urtica dioica subsp. dioica), bjørkeblader (Betula pubescens), løvetann (Taraxacum sp.), groblad (Plantago major), kjerringrokk (åkersnelle, Equisetum arvense), einer (brake, Juniperus communis), hyllebær (trolig Sambucus nigra), lindblom (trolig Sagina nivalis), ryllik (Achillea millefolium), kusom (trolig Primula vulgaris), og kvekerot (Elytrigia repens). I tillegg snakket han positivt om bruk av tare (Laminaria sp.) og sjøsalt. Han mente drikkevannet burde være mineralrikt og uten klor. Et sterilt drikkevann eller kosthold var ikke bra, da bakterier var nødvendige for at kroppen skulle fungere. Han brukte aldri giftplanter i sine urteblandinger.

Om Alv Vistnes var synsk slik som mange ville ha det til er usikkert, men det som er sikkert er at han var god til å observere mennesker og en stor menneskekjenner. Til Alv Vistnes kom det ikke bare pasienter fra hele Norge, men de kom fra store deler av den vestlige verden og i et høyt antall. Det er flere livsvitner i Randaberg som kan fortelle fra de var barn og skolebussen ble fylt opp av pasienter fra inn og utland som skulle til Vistemannen og gården hans på Vistnes. Mange fikk hjelp av Alv Vistnes, men han var ærlig på at han ikke kunne hjelpe alle. Han var en troende mann, og i slike tilfeller rådet han folk om å be til Gud. De plagene han mente han var aller best på å lege var psoriasis og andre slag av eksem, høysnue (allergi) og astma.

I urtevannet ligger svaret og det vi kan lære Hva var det med urtevannet som gjorde at B.S.A. Vistnes kalte dette for den største oppdagelsen som var gjort i verden? Planter, og spesielt enkelte ville planter, inneholder mye mineraler. Det er med mineralene i plantene vi kan «gjødsle» kroppen og skape balanse, slik som Alv Vistnes forklarte. Men dette er ikke hele oppdagelsen. For om vi bare spiser friske blader fra en plante, vil ikke kroppen få tilgang til de mineralene som er i planten.

Resten av svaret kommer fram av kortet som B.S.A. Vistnes skrev til sin pasient. For best å frigjøre mineralene i plantene, slik at de blir tilgjengelige for oss mennesker, inngår to prosesser – tørking og koking. Først tørkes ville, mineralrike planter. Deretter kokes det tørkede plantematerialet lenge i vann. Da blir mineralene frigjort slik at de kan tas opp i kroppen gjennom urtevannet – eller det vi kan kalle for et mineraluttrekk av planter.

– Norges beste medisinplante. Brennesle brukes både til mat og til medisin. Det som vi kaller brennesle, er stornesle. Alv Vistnes så på brennesle som Norges aller beste medisinplante, og han var ordentlig sint på bøndene i området som brukte sprøytemidler mot brenneslen. Stornesle inneholder mineralene kalsium, kalium, jern, selen, sink, bor, krom, kobber, svovel, aluminium, magnesium, fosfor og natrium. Nesleblad er også en kilde til silisium. Det er toppskudd og blader fra brennesle vi bruker til å lage mineraluttrekk.

ILLUSTRASJON: HERMOD KARLSEN

Hva betyr skogen for deg?
Skogen er rekreasjon, frihet, nytelse, ja, skogen er egentlig alt for meg. Jeg klarer meg ikke uten naturen, jeg blir rett og slett gal av lengsel. Hvis skogen hadde blitt borte, hadde ikke livet vært mye verdt!

Din beste sopphistorie?
Jeg var på tur i skogen sammen med avisa for et intervju. Vi gikk et stykke innover og plutselig bugnet skogen av ungdommer. Det viste seg at ungdomsskolen var ute på skogtur med to lærere og skulle lære seg sopp. Planen var at de skulle smake på det de så fant. Akkurat dette året var det så fryktelig mye spiss giftslørsopp, og ikke før jeg hadde lagt merke til alle ungdommene, la jeg også merke til at de hadde plukka nettopp spiss giftslørsopp i bøtter og spann! Jeg gikk derfor bort til lærerne med det samme og spurte om de kunne noe om sopp? Om de hadde noe soppkunnskap bare? Joda, lærerne kunne fortelle at de hadde funnet mye god informasjon i bøker fra 70-tallet, de hadde hatt noe undervisning, men lært seg mest på egenhånd. For å lære bort videre til elevene, hadde lærerne lagt ut sopp-plansjer på bunnen av skogen, slik at ungdommene kunne plukke sopp, legge på toppen av plansjene og lære. Det var en fin ide i teorien, men det var bare at planen var at de skulle smake på all sopp de fant basert på disse gamle bøkene fra 70-tallet. Da fikk jeg helt sjokk. Hadde de virkelig tenkt å basere seg kun på denne informasjonen, og risikere å spise den spisse giftslørsoppen?! Jeg fortalte at jeg var soppsakkyndig og at dette var en meget giftig sopp, og at de ikke fikk lov til å smake på en eneste sopp før de hadde kunnskapen mer på plass, og så inviterte jeg de med på tur med oss i foreningen.

Jeg har også opplevd flere liknende hendelser faktisk, og da kjenner man jo at det er verdt at vi finnes her, og viktigheten av å formidle god og oppdatert kunnskap. Det har vært alt fra mennesker som tilfeldigvis for første gang har funnet ut at det finnes giftige forvekslingsarter til de soppene de alltid har plukket og spist slik som stubbeskjellsopp og flatklokkehatt, ringt oss som har stjerne bak navnet på nettsidene våre (vi er tilgjengelig utenom vanlig åpningstid), og vært veldig stresset. Til folk som har kommet innom soppkontroll fordi de tilfeldigvis så at vi stod der, og oppdaget at det de trodde var en spiselig sjampinjong, faktisk var en hvit fluesopp – og hadde ikke vi stått der, hadde den blitt spist! Det er noe å tenke på, det.

Hva betyr skogen for deg? Det er egentlig tre ting: 1) at jeg som liten gutt når jeg var på besøk hos mine besteforeldre, vanligvis nesten uten unntak, brukte å bla i en svær murstein av en Theodor Kittelsen-bok som inneholdt tegningene hans. Jeg ble aldri lei! Det var norsk skog, troll, nøkken, huldra, askeladden, draugen. Hans bilder av norsk gammelskog slik som den var for hundre år siden, er virkelig vakre. Og følelsen av å bare være i en skikkelig gammelskog som kanskje har stått der, så å si urørt, den er spesiell, altså. 2) skogen gir meg avkobling og sjelefred! Bare det å sette seg i måsan, i en skog uten motorstøy og nyte stillheten og fuglekvitter! Da stresser jeg ned og kjenner at blodtrykket senkes og hjerterytmen roer seg. Det er godt. Og det tredje og siste 3) det er nok spenningen rundt hva en kan finne. Det berømte «kartleggingsinstinktet». Lete, finne, oppdage. Da gjør det ikke noe om det bråker litt mer heller, for da blir man fortapt i letingen. Men, det mest verdifulle, det er nok skogfølelsen i seg selv. Og det å være i gammalskogen, ikke i granåkeren.

Og din beste sopphistorie? jeg må nesten få snakke om slimsopp (myxomyceter)! Det var i 2018, og den andre snøymyxturen for sesongen (altså slimsopp som trives best ved snøens smeltekant red amn.). Vi var på vei til et sted som heter Hovden, og når vi nærmet oss kunne vi se masse snøflekker. Forventingene var store, men skuffelsen enda større når vi innså at det var bommer som sperret for å komme frem til disse snøflekkene, med mindre man tok beina fatt og da måtte man ha gått i evigheter. Hadde vi dratt forgjeves? Vi bestemte oss for å stoppe langs veikanten der måkebilen hadde måkt en liten parkeringsplass, for å diskutere hva vi skulle gjøre videre. Og akkurat der, på den parkeringsplassen, endte vi opp med å bli i hele tre timer!! Jeg hadde lest om dette da jeg var student, hvordan det var i fjellet i Colorado – at man måtte se hvor man satte ned foten for å ikke tråkke på snømyx som plutselig var overalt, men jeg hadde aldri opplevd dette før selv... før den dagen, ved en helt tilfeldig parkeringsplass. De var plutselig overalt. Og før jeg en gang rakk å få på egne støvler, hadde de andre jeg var med begynt å samle inn. Ja, vi kunne til og med plukke i skulderhøyde. På vier, på fjellbjørk, egentlig over alt! Når det er mye snø, og slimsoppene har begynt å utvikle seg på vierkratt og liknende som er under snøen, og snøen så smelter, reiser buskene seg og vipps – kan vi finne dem i skulderhøyde. Inger Kristoffersen, som var en av dem som var med å samle fant til og med opp en helt egen slimsoppdetektor: nemlig hvite bukser! Konseptet bestod i å ha på seg hvite bukser, bevege seg gjennom krattvegetasjon, og om vi fikk svarte flekker på buksa - ja, da var det som regel et funn. Mange av snømyxene har nemlig mørke sporer. Ja, det var første gang jeg fant det jeg virkelig hadde drømt om, og hvilken opplevelse det var!

Så må jeg nesten også fortelle om den gang jeg var på en soppsvipptur (30 timers flytur) til New Zealand. Vi skulle på sopptreff i Maori-reservatet, men så hadde vi ei uke for oss selv før det og et ønske om å se hele sørdelen av øya. Vi kom oss kun noen kilometer av gårde, og der endte vi opp med å bli. Det var altså en helt annen sopp-verden enn vi var vant til – alt var nytt! Fugler, småkryp, sopp, planter. New Zealand-skogene kalles for «the silent forests», og av god grunn. Det var nemlig ikke rovdyr der opprinnelig, og dermed hadde ikke fuglene noen naturlige fiender, og trengte heller ikke å lage varsel-lyd. Fuglene er derfor også ganske tamme, fordi de ikke har utvikla frykt. Så skulle jeg fotografere en fluesopp, og da dukket det plutselig opp en liten skogsfugl som kalles «fantail». Den hadde omtrent samme væremåte som en rødstrupe; den fulgte med på det jeg drev med. Og akkurat i det jeg skulle ta bilde av fluesoppen på ca. en halvmeters avstand, så satte den seg til rette oppå soppen! En uforglemmelig opplevelse.

Hva betyr skogen for deg? Jeg er oppvokst nær sjøen på Jæren, og kjenner at skog fortsatt er litt fremmed for meg. Men, de bittesmå skogholtene jeg lekte mye i som barn var jeg veldig glad i. Det å komme inn i skogen og bare føle på alt det som lever der, og bare er, det syns jeg er helt fantastisk. Hvis man tenker over det, er det så mye liv i skogen, som man egentlig ikke ser så godt. Soppen er et slikt eksempel: masse mycel under bakken man ikke nødvendigvis vet at finnes akkurat der, men som likevel er der. Selv om man ikke vet, kan man allikevel kjenne at det er mye liv i en skog. Det gjør vondt å tenke på at det forsvinner så mye skog som det gjør i disse dager, og de konsekvensen det vil ha for det biologiske mangfoldet.

MANGE TRÆR, LITE SKOG Det har aldri vært mer skog sies det fra skogbrukshold, mens folk legger ut bilder av granplantasjer i sosiale medier tagget #urskog. Samtidig roper biologer og miljøorganisasjoner varsko om at det kun er få prosent igjen av den gamle naturskogen, og at det haster med vern. Er nordmenn flest i ferd med å glemme hvordan skogen egentlig ser ut?

Nylig startet en ny dokumentarserie på NRK, der Bård Tufte Johansen reiser landet rundt for å undersøke om det er naturkrise også her hjemme i Norge. Før han drar ut, har han et sparringsmøte med humorkollegaene Pernille Sørensen og Johan Golden, der Golden sier det er bare å ta en tur med fly over Norge, så ser man at det er skog overalt. Men allerede i første episode, på tur i skogen med biologiprofessor og forfatter Anne Sverdrup- Thygeson, får Tufte Johansen noen sjokkerende åpenbaringer.

Skogbiolog Trude Myhre under hogst av gammel naturskog i Krødsherad. Skogen ble hogd selv om den var kartlagt som verneverdig, fordi skogeieren ikke ønsket å verne. Verdifulle skoger i Norge blir hogd helt lovlig, selv om de burde vært vernet som naturreservat. FOTO: PRIVAT

Professoren viser fram forskjellen på den ensformige og mørke produksjonsskogen med bare grantrær, og den gamle og varierte naturskogen med trær i alle aldre, og døde trær. Når Sverdrup-Thygeson spør hvor mye urskogsnær naturskog han tror vi har igjen i Norge, tipper han tjue prosent. Når han får vite at det kun er 1,7 prosent igjen, blir han helt satt ut, rørt og emosjonell.

Tufte Johansen innrømmer at han før ikke har tenkt over hvordan skogen ser ut, og sier etter turen med biologiprofessoren at «hun Thygeson har ødelagt skogen for meg, nå ser jeg plantasjer og flatehogst over alt. Før var jeg tilfreds med å se skog.»

Akkurat sånn som Bård Tufte Johansen har det, i denne første episoden av programmet Oppsynsmannen, tror jeg veldig mange nordmenn også har det. De blir svært overrasket når de får høre hvordan det egentlig står til i skogen. Mange tror at skog er skog, og at skogbrukets praksis med flatehogst og planting av ny gran er en naturlig del av skogens syklus – og det er jo ikke noe rart. Hvis man har vokst opp med bare produksjonsskog eller granåkre rundt seg, er det ikke rart man tenker at det er sånn skog skal være.

Det at vi mennesker har glemt hvordan skogen egentlig ser ut, kalles endringsblindhet og handler om at vi ikke alltid klarer å legge merke til gradvise endringer i naturen. På engelsk kalles dette psykologiske fenomenet «shifting baseline»- syndrom. Det handler om at det foregår en glidende, endret referanseramme for naturens tilstand. Fenomenet beskriver hvordan vi over tid mister innsikt i naturens «helsetilstand», fordi vi ikke oppfatter endringene som skjer.

Den skogen jeg er oppvokst med, ser veldig annerledes ut enn den skogen foreldrene mine og besteforeldrene mine vokste opp med. Hadde det ikke vært for at jeg tidlig ble engasjert i miljøspørsmål og senere utdannet meg til biolog, hadde antageligvis ikke jeg heller stilt spørsmålstegn rundt disse forskjellene.

På midten av 1900-tallet, skjedde det et skift i måten vi drev skogbruk på i Norge, fra å hogge enkelttrær til å fjerne alle trærne på større, sammenhengende flater - flatehogst. Dette har resultert i at de opprinnelige skogene, oftest varierte skoger med mange treslag, trær i alle aldre, med mye døde trær, og en underskog av busker og andre vekster, har blitt omformet til tettplantede, ensformige granåkre hvor alle trærne er like gamle. Disse granåkrene er mørke og livløse. Granas barnåler er sure og gjør at lite annet liv klarer seg på bakken, og de unge grantrærne mangler sprekkebarken til de eldre trærne der lav, mose, sopp og insekter kan leve. Uten alle disse artene blir det heller ikke noe fugleliv. Skogen blir en brun ørken.

ØYFASTE ARTER Skogbruket har, med sine skogsbilveier, flatehogster og granplantasjer, i tillegg til alle andre inngrep i skog, splittet opp skogene. Den levende naturskogen er blitt som små øyer i et hav av inngrep, noe som gjør det vanskelig for de trua artene å overleve og formere seg. De blir rett og slett øyfaste. Det er disse øyene av gammel naturskog som nå sårt trenger vern. De må bevares og beskyttes slik at sjeldne skogtyper, og artene som lever der, kan overleve.

Dessverre er det lite igjen av den naturlige gammelskogen. Det lille som er igjen av den hogges ned i høyt tempo. De siste 25 årene har naturskogsarealet blitt redusert med 28 prosent. Vi mister altså mer enn én prosent av den i året. Samtidig melder Statistisk sentralbyrå årlig om nye hogstrekorder i norsk skog. Dessverre finnes det ikke noe regelverk som forbyr hogst av verneverdig, gammel naturskog, og derfor ser det bekmørkt ut om det ikke snarlig skjer politiske endringer.

FLEST TRUA ARTER I SKOG Halvparten av de trua artene i Norge lever i skog, og skogen er det økosystemet med dårligst naturtilstand i Norge. Størstedelen av de trua artene som lever der, sliter i mangel på gamle og døde trær, som de er avhengige av for å bo og spise. Måten skogbruket drives på, med hogst av gammel skog, er disse artenes største trussel. Vern av gammel naturskog, og overgang til et skogbruk innenfor naturens bæreevne, er derfor avgjørende for å bevare og berge naturmangfoldet i Norge. Trærne blir som regel hogd mens de er ungdommer, og rekker derfor ikke å bli egnede bosteder og matkilder for et mangfold av arter. Selv om tilveksten av trær til tømmer har gått i pluss på grunn av massiv planting av gran, er det ingen hemmelighet at norske skoger har blitt hardt utnyttet de siste 70–80 årene og blitt ensformig. Det er nettopp variasjonen i naturlig skog som gir livsrom for så mange arter, samtidig som det gjør skogen mer motstandsdyktig mot store endringer i naturen, som klimaendringer. Klodens mangfold av naturtyper, arter og gener innenfor de ulike artene, er Jordas immunforsvar og livsforsikring mot store endringer som nettopp, klimaendringer.

VETERANISERING AV TRÆR Fordi gamle trær er stor mangelvare og livsviktige for artene som er avhengige av dem, eksperimenterer nå forskere med å fremskynde aldringsprosessen. Rett ved Berg kretsfengsel, utenfor Tønsberg, har noen skadet eiketrær med vilje. Det er brukket av greiner, boret hull, saget av tretopper og flerret av bark. Men det har ikke vært vandaler på ferde. Tvert imot er det forskere som med viten og vilje har «skadet» trærne. De kaller det veteranisering.

Du fikk kanskje med deg den supersjeldne eremittbillen som stod opp fra de døde på kirkegården i Tønsberg, og som insektsentusiast Magne Flåten gjenoppdaget ved en tilfeldighet? Eremittbillen er ikke alene om å ha gamle og hule eiketrær som foretrukket bolig og spisested. Eiketrær kan bli svært gamle, og er sannsynligvis det norske treslaget som huser flest arter. Om lag 1500 ulike arter er knyttet til eik, og mange av disse er sjeldne i hele Europa. Døde greiner, hulrom og morken ved er eksempler på tilholdssteder for slike arter, og de sliter i mangel av mat og bolig fordi de gamle eiketrærne forsvinner.

MANGLER EN GENERASJON På grunn av den enorme artsrikdommen, har hule eiker et spesielt strengt vern som skal beskytte dem mot hogst. Likevel forsvinner mange av eikene fordi regelverket ikke blir overholdt. Flere kommuner gir dispensasjon fra vernet og enkelte utbyggere ser ut til å spekulere i å hogge først, for så å ta en eventuell straff senere. Regelverket har også et snodig og omfattende unntak for hule eiker i skog. I tillegg er det en stor utfordring at trærne som enda ikke har blitt hule, og som skal erstatte de gamle og hule eiketrærne når de faller overende mette av dage, ikke er beskyttet og derfor hogges før de blir så gamle.

Selv om vi har bevart noen gamle eiker og plantet en del nye trær, mangler vi altså mellomgenerasjonen. «Vi har rett og slett fått en generasjonskløft blant eiker mange steder», forklarer initiativtaker for prosjektet på Berg og forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA), Björn Nordén. Han leder den norske delen av det internasjonale forskningsprosjektet, et samarbeid mellom forskere i Sverige og England, der et tjuetalls eikeområder har vært gjennom den samme behandlingen. Mens vi har noen få eiker på 250 år og eldre, og ganske mange på under 100 år, mangler vi de på 100 og 250 år, hvor indre hulrom begynner å dannes. Det er altså her forskernes veteranisering kommer inn. Ideen er å etterlikne eikas naturlige aldringsprosess.

Forskerne er tydelige på at veteranisering ikke kan erstatte bevaring av gamle trær, men forhåpentligvis bidrar metoden til å fylle noen hull i rekken av trær som er nødvendige for artenes overlevelse. Samtidig sier dette forskningsprosjektet og arbeidet med å redde eremittbillen noe om hvor vanskelig det er å reparere etter at naturen er ødelagt. Det er tross alt enklere å bevare gamle skoger og enkelttrær enn å skulle prøve å restaurere etterpå.

Forhåpentligvis vil all oppmerksomheten om ødeleggelse av natur i NRK og andre medier bidra til større bevissthet om dette i befolkningen, og at det dermed stilles sterkere krav til myndighetene om vern. At det nå i år også er bevilget mer penger til skogvern enn noen gang før, gir også håp om at det er mulig å redde de siste gamle naturskogene før det er for sent.

KJENNSKAP TIL SOPPFARGING fikk vi først og fremst fra USA. Miriam Rice skrev den første boken om soppfarging Let’s Try Mushroom for Color i 1974. Hennes entusiasme for farging og hvilke muligheter sopper gir oss, spredte seg til Europa. Først til Sverige og Danmark, så kom Norge og andre land etter. I 1978 sendte en venn i USA Rice sin bok til meg. Jeg skal innrømme at den da ikke gav meg noe særlig – soppene hun hadde prøvd ut ga stort sett gule nyanser. Men, så «oppdaget » hun rødskiveslørsoppene! De røde, vakre fargene i vevnader og strikkede plagg var en fryd for øyet, og slik tok soppfarging etter hvert helt av.

PLANTER OG LAV har vi lang tradisjon for å benytte til farging her til lands. Dermed var det kanskje ikke så unaturlig at det først var de nysgjerrige plantefargerne med kunnskap om både beise- og fargemetoder som først ville prøve kjøttfulle sopp og kjuker. Fargingen foregikk stort sett på eget kjøkken, gjerne to-tre fargere sammen. Det første kurset i soppfarging, arrangert av Nyttevekstforeningen, ble holdt i Oslo i 1983. Begeistringen var stor over hvilke farger soppene ga: rødt, fiolett, gult og grønt i mange nyanser – vakre farger som gikk så godt sammen. Etter hvert fikk vi tilgang på mer litteratur om soppfarging. Carla og Erik Sundström utkom med Färga med svampar i 1982, og Hjørdis Hall Andersen skrev sin bok Svampefarvning i 1986. Klaus Høiland og Karin Hvoslef hadde flere artikler om farging i Våre Nyttevekster i 1982 og 1983, og Brynhild Mørkved og Klaus Høiland skrev Ottar 181, Garnfarging med sopp i 1985. Nå var det mange som delte sin erfaring, og kunnskapen spredte seg til store deler av landet – svorne matsopp-plukkere gikk ikke lengre forbi fargesoppene i skogen, men tok dem hjem og satte i gang fargegrytene.

DEMONSTRASJONER OG KURS i soppfarging ble holdt i hele landet. Vi ble flere soppfargere, men de var spredt - noen var medlemmer i Nyttevekstforeningen, andre i soppforeninger og husflidslag. Vi hadde ingen felles forening eller lag. Etter noen år modnet ideen seg i Nyttevekstforeningen om å danne et Forum for soppfargere, og 28. november 1992 ble forumet (FFS) etablert. Forumet ledes av et utvalg på fem, og det er åtte regionskontakter ansvarlige for hver sin region. De årlige FFS-treffene alternerer mellom regionene. 30-50 soppfargere samles til dagsmøte med foredrag, deling av erfaringer, diskusjoner, salg av fargede produkter, garn og tørket sopp. Nå er 280 fargere med i FFS, og vi ønsker flere velkommen. FFS-treff 2024 holdes på Ringerike 27. april.

SOPPFARGINGEN ER INTERNASJONAL og samlet i International Fungi and Fiber Federation (IFFF) stiftet i Mendocino, California i 1980 hvor Norge også er medlem. Hvert annet år arrangeres det internasjonalt treff, International Fungi and Fiber Symposium (IFFS). I 1985 deltok tre norske soppfargere på symposiet i USA, og senere har det vært norske soppfargere tilstede på alle symposier frem til 2018, og vi ser nå frem til synopsiet i Gran Canaria i 2025. Norge har tre ganger gjennomført synopsiet – i 1990 Voss, i 1999 Ringerike og 2018 Oslo, og alle har vært meget vellykket.

SOPPFARGERNE ER STADIG PÅ JAKT etter ny kunnskap og har hatt større og mindre prosjekter på programmet. Det er eksperimentert med ulike fibre som alpakka, mohair, silke og lin og hvordan disse tar opp fargepigmentene i sopp. Resultater fra et beisemiddelprosjekt viser at det oppnås like gode fargeresultat om enkelte kjemikalier tas ut av oppskriftene samt at kostbare beisemidler kan erstattes med billigere varianter. Lysekthetsmåling av farget garn er gjennomført, og det siste prosjektet er Prosjekt rødskiveslørsopper 2020 - 2024. De fleste fargerne har god tilgang på disse soppene og mye rødt garn er farget med «rødskivekanelslørsopp». Men, lang erfaring har vist at det må være mer enn en «rødskivekanelslørsopp» i skogene våre – de er litt forskjellige i hatt, stilk og skivefarge og gir ulikt fargeresultat. Innsamling av materiale og DNA-sekvensering har faktisk vist at soppen som har gitt oss rødt, er fire forskjellige arter.

NÅR DE GODE FARGESOPPENE ligger i kurven etter endt sopptur, er neste steg å koke fargesuppen og legge garn i, for deretter å vente i spenning på resultatet. Stor er gleden over fargene fra en vellykket farging – garn i alle regnbuens farger varmer en soppfargers hjerte.

Det er fantastisk og forunderlig hva naturen har å by på.

O lav Randens omfattende bok Svolt i Norden¹ gir oss innblikk om hungersnød i vår del av verden. Et enormt arbeide for å beskrive ulike aspekter av fordums nødsår - som det har vært mange av. Mange statistikker og nær 400 referanser underbygger bokas mange vinklinger. Det er primært 17- og 1800-tallets sultkatastrofer som beskrives, men også i Ukraina under Stalin på 1900-tallet. «Norden» omfatter Skandinavia, Finland, Island og Færøyene. Spesielt Finland har vært sterkt rammet, hvor katastrofene kunne medføre enorme dødsfall som en følge av at blant annet sult svekket helsen til folk. Barnedødeligheten var i tillegg skyhøy mange steder.

NATURHENDELSER SOM SKAPER NØD OG BARKEBRØD? Randen trekker frem naturhendelser som vulkanutbrudd ved ekvator, og knytter slike hendelser til klimaendringer på våre breddegrader, noe som resulterte i kuldeperioder over flere år. Men også sult som resultat av krig, politiske handlinger, kvegpest (i Danmark) og ikke minst grådige kjøpmenn er tatt med. Mye av dette er utenfor fokusområdet til Sopp og Nyttevekster, så interesserte lesere kan selv kjøpe boka (eller låne den på biblioteket) for å lese detaljer om slikt – og det er mange. Det som derimot er relevant er bokas detaljerte oppskrifter og prosesser om vekster som ble brukt som mat i nødsårene, og det er dette vi skal se nærmere på i denne artikkelen. Slik som for eksempel det berømmelige barkebrødet, som gjerne ble brukt som mat i nødsårene, og ifølge wikipedia; samene hadde laget i lang tid også.

NÅR VEKSTSESONGEN SVIKTER OG DET BLIR HARDE KÅR Norden er rikt på skog, fjell og hei. Vekstsesongen er kort, så det kan fort gå «galt» for menneskene som belager seg på å høste fra naturen. Norges lange kyst gjorde mattilgangen litt annerledes enn f.eks. Finland og Nord-Sverige, men også silde- og torskefisket kunne svikte. Da måtte man på beste vis klare seg med brød og grøt basert på bark, lav, halm – og noen steder sopp, nøtter og røtter. Helst med litt innblandet kornmel – hvis man hadde. I Norge var det få som spiste sopp – de hadde kanskje dårlige erfaringer (som med poteten, som kan være giftig). Vinteren var verst, da var det lite å finne, og man måtte tære på det som var lagret – hvis slikt fantes. Noe av det man prøvde å spise var dessuten både beskt, bittert og til dels giftig, så riktig tilberedelse var viktig for ikke å bli syk, eller for at maten i det hele tatt skulle fordøyes.

ALL YOU NEED IS LAV! Lav blir ofte kalt mose på folkemunne, men det er to forskjellige organismegrupper. Og lav, det har vi også spist (og noen spiser det faktisk enda, til og med på restaurant) her til lands. Felles for lavarter slik som islandslav (alias brødlav, Cetraria Islandica), Cladonia-typer (lys og grå reinlav eller «reinmose»), samt kvitkrull (Cladonia stellaris) er at de alle er giftige og må lutes (lut er aske som inneholder basiske oksider), kokes og skylles for å avgiftes. Islandslav er lite giftig, men inneholder fumarprotocetrarsyre. Reinlav inneholder usninsyre, som forsvinner ved utluting. Da blir også laven mindre bitter, og dermed spiselig. Varigheten av utlutingen varierer med lutstyrken, men er oppgitt fra flere timer til noen dager. Etter en tids koking i lut og filtrering, kunne lav brukes til både matlaging, koking av fett og såpe! Andre vekster slik som halm og agner (strået etter at kornakset var høstet og tresket) og myrkongle har også blitt fortært. Felles for dem alle er at de består av ufordøyelig cellulose (også kalt fiber), og lite protein.

Så - hvor nyttig de er kan vel diskuteres, men vomfyll blir det i hvert fall av det hele. Den mest næringsrike er trolig islandslav. Det er mye stivelse i den (lichenin) som ligner cellulose, som gir metthetsfølelse pga. vomfyll. Lutingen og koking fjernet nok en del gift, men ikke alt. Særlig hos underernærte mennesker kan det medføre forgiftninger og indre blødninger, skriver Randen; - under et nødsår døde 95% av fangene i Åbo landsfengsel etter å ha spist mat av lav.

BARKEBRØD – SURROGATMATEN. Fra Kalevala (råd fra brura til brudgommen):

Ikkje skal du, arme brudgom lata denne fine fuglen murte* lav med myrtepinnen, mylje** borkemjøl til bakster, hava halm til dryg i deigen, baka brød av furuborken

* murte = knuse blande, ** mylje = kreiste, smuldre sund.
Når stabbur, matbuer og kar til å ha mat i var tomme og sulten herjet som verst, tok folk i bruk alt de mente hadde litt næringsverdi. Å blande bark i graut og brødmel var det viktigste, og ikke bare i de tyngste periodene, skriver Randen, som kaller det surrogatmat. I boka Svensk allmogekost³ kan man lese at en reisende fra Härjedalen forteller om at det var sjeldent å få brød (flatbrød?) av rent korn. Bonden var oppfattet som velstående om brødemnet hans inneholdt 1/8 godt mel, ¼ agner eller forfrossent kornmel, og resten bark, men ofte manglet den første delen. I Maximilian Axelson (1823-1884) sin dagbok Wärmlands Elfdal och finnskogar står det at i en Finnskogbygd fantes 13 slags ulikt rangerte nødbrød, fra det beste, «dråsebrød » der agner og mel ble blandet sammen, via brød av islandsmose, seljeløv, frøhylser av lin, bark, bein, syregress, halm, agner og røsslyng til det dårligste: barksöbb som besto av ren bark. Den som har furuskogen til åker, må høste om våren, skrev Petrus Læstadius. Det er vel da barken er best egnet til mel. De beste trærne til barkemel var frodige, kvistfrie ungfuruer.

ET BARKEBRØD BLIR TIL For å lage barkebrød, la de først tverrstenger på marka og felte trærne som skulle brukes over disse. Så ble ytterbarken og den grønne barken skavet av med skavjern og til slutt: innerbarken* – som ble kalt matbarken. Den skulle være ren og fin som hvitt, semsket skinn. Så skar de tverr-ringer med 4 desimeter mellom hver, risset med kniven langs furustammen, og løsnet den forsiktig med trekiler.
*Innerbark er et litt feilaktig begrep. Det var vekstlaget «cambium» samt «floemet» eller «silvevet», som ble benyttet. Det er her stamcellene til treet er, med høyere proteininnhold enn barken utenfor og trevirket alias vedvevet (xylem), samt kjerneveden innenfor. Det spiselige laget er nokså tynt- så det var mye jobb for litt næring.
Barkelagene ble lagt oppå hverandre: det første på rent gress med sevjesida ned, det neste opp – lag på lag bygget de såter, og la til slutt en stein oppå for å få såten flat. Såten ble snudd flere ganger mens den tørket – regn gjorde den brun og besk, så såten måtte passes på. Ferdig tørket ble såtene båret inn i låven og lagt i kasse med åpen ende. Flakene var da slette som glassruter, kan vi lese. En bøyd skavekniv, med langt tynt blad, samt og en strykekniv med håndtak i begge ender ble brukt for å lage mel av de tørre flakene.

Andre oppskrifter finnes også, f.eks. å bearbeide «innerbarken» med vann og lut et par dager for å bli «kvitt syra», Deretter ble barken knust eller malt, og blandet med kornmel – hvis det fantes. I sør blandet de også inn oppmalte nøtter. Og fiskemel og beinmel i brød har også blitt brukt. Rent barkemel hang ikke sammen og kunne neppe brukes som brødmel, men til graut. Hvis man hadde ku, kunne den bli tappet for blod som ble brukt i maten. I tillegg til furu, som var vanligst, ble også alm, bjørk, gran, hegg og selje benyttet.

Carl von Linné skrev etter en studiereise i Nord-Sverige i 1732 at folk «lengtet etter maten» som de også ble korpulente av. Hans elev Anders Retzius delte ikke hans oppfatning: han kalte det en usel föda, varmed de knappast kunne uppehalla livet, och varav de alltid när de nogon tid derav levat, få en uppblåst kropp, blek och svartblå hy, stora och hårda magar, förstoppning och til slut vattensot, som ändar eländet. Stakkars folk (!).

Litt spesielt er det dog å tenke på at vi nå kan få servert lav på den flotteste restaurant her i Norge! Helt nylig fikk jeg nemlig kvitkrull dandert på en forrett på en restaurant i Oslo. - Håper den var lutbehandlet! Og i en artikkel i Aftenpostens matsider kunne vi lese om en dessert dandert med både gransirup og granbarkpulver. Tenk på det. Det som tidligere var nødmat er på vei til å bli gourmetmat…

REINLAV ER IKKE en enkelt art, men flere arter som grupperes sammen - og alle kan brukes til mat. Alle er derimot ikke like egnet. Den beste arten er egentlig kvitkrull (Cladonia stellaris). En luftig og fin hvit «ull» som vokser i furuskog eller på annen næringsfattig mark.

SOM ANDRE LAV OG MOSEARTER er heller ikke reinlav særlig lett fordøyelig for oss mennesker, med mindre vi behandler den i lut. Eventuelt kan du gjøre som visse befolkninger i kalde verdensdeler og spise den direkte fra magen til reinsdyret.

I NYERE TID VAR DET først Noma i Danmark som tok i bruk lav i maten. Noma er kjent for å gjøre mye sprøtt med lokale råvarer, slik som nettopp lav! Og her kommer min versjon av deres lavsnacks, hvor reinlaven først blir bløtlagt, så kokt og deretter fritert. På denne måten får du en utrolig sprø og herlig snack. Sammen med litt pulver for å smaksette laven og en god krem å dyppe i, blir dette noe digg som du garantert ikke har smakt før. En smak av Norges natur i et lite format!

TANG- OG TAREWORKSHOP i Engelsviken 20-21. april

Tang og tare er i vinden og mange av våre medlemmer vil lære mer. Derfor byr vi også i år på en spennende helg med artskunnskap, sanking og matlaging med tang og tare i samarbeid med våre gode venner i TingMedTang.no på deres kurssenter i Engelsviken utenfor Fredrikstad. I årets workshop har vi også lagt inn et kortkurs i brygging av villmjød med nyttevekster.

Les mer om arrangementet i kalenderen på soppognyttevekster.no

SMÅSANKERNE

– lærer hele familien om sopp og ville vekster

Vet du hva du kan spise av det som finnes ute? Hver mandag klokken 18 forteller Solveig, Francesca, Ida eller Jone om alt det spennende du kan finne og sanke ute i norsk natur. Nettforedragene starter opp 25. mars i påskeuka og følger sesongen frem til første uka i november. Her kan små og store stille spørsmål, lære om nye arter og hvordan de kan brukes. Du finner mer informasjon og lenke til zoom i kalenderen på https://plukkstuderspis.soppognyttevekster.no/. Vi ses!