Kommisjonen ble opprettet i fjor av Regjeringen og har 16 medlemmer. Den leverer sin rapport med anbefalinger til Regjeringen 5. juni. Det er mange som kontakter kommisjonen for å sikre at akkurat deres synspunkter blir hørt.

– Vi springer rundt for å få med oss det aller siste som gjøres innen beredskapsarbeid i Norge. Siden krigsutbruddet i Ukraina i fjor skjer det så mange endringer i Norge. Vi i kommisjonen må være flinke til å oppsøke miljøene slik at ikke forslagene våre er utdatert når rapporten kommer, sier Sunde.

Totalberedskapskommisjonen retter særlig oppmerksomheten på små kommuner med lange avstander til nødetater og sykehus. Sunde nevner at kommisjonen har besøkt de indre bygdene i Innlandet til Vestlandets kystkommuner, politimesteren og statsforvalteren i Troms og Finnmark, Hovedredningssentralen i Bodø og på Sola som arbeider med å redde liv langs kysten.

Kommisjonen skal gi regjeringen såkalte retningsvisere inn i fremtiden for både ti og tjue års perspektiv.

– Verden endrer seg raskt. Digitaliseringen, sikkerhetspolitikken, miljøkonsekvenser og demografi gjør at det går raskere og raskere. Menneskelig adferd endres i møte med nye utfordringer som igjen gir nye sårbarheter, uttaler Sunde.

Totalberedskapskommisjonen samarbeider tett med Forsvarskommisjonen. Sunde understreker at beredskapsarbeidet må sees under ett, og da må disse kommisjonene jobbe sammen.

– Norge må være foroverlente, ha ekspertise og kunnskap til å håndtere kunstig intelligens, komplekse næringskjeder og bygge en sammenhengende beredskapsstruktur. Vi må lage en robust struktur der både offentlige og private aktører kan samvirke, mener Sunde.

Han viser til NATO-rapporten «Seven base line requirements», på norsk de syv grunnleggende behovene et samfunn må ha for å fungere. Rapporten viser at størsteparten av den kritiske infrastrukturen som samfunnet trenger i kriser er privateid:

• 75 prosent av europeiske «host nation support», det vil si støttefunksjoner land i Europa trenger, er privateid
• Over 80 prosent av mat- og vannforsyning er privateid
• 95 prosent av IKT-kabler og IT-tjenester er privateid

– Det sier seg selv at landet vårt må etablere samarbeid mellom det offentlige og private virksomheter. Det har Forsvaret gjort med syvårs avtaler med virksomheter som skal levere i kriser og krig dersom Forsvaret ber om det, sier Sunde.

– Beredskap koster. Dersom vi i en krise kan gjøre tilgjengelig og organisere de ressurser som finnes i nasjonen, stiller vi sterkt sammenlignet med andre nasjoner. Men det betinger at beredskapen vi har er satt i system. Vi trenger forbilder som viser oss hvordan dette skal gjøres, mener Sunde.

Han trekker fram Samvirkeforumet i Hammerfest som et forbilde for andre beredskapsorganisasjoner.

– Samvirkeforumet i Hammerfest er et glitrende godt eksempel der nødetatene, industrivernet og kommunen samarbeider. Samvirkeforumet er det beste eksemplet jeg har sett på kommunenivå. Forumet informerer hverandre om hverandres øvelser slik at de får øvd sammen, snakker sammen og blir kjent i forkant og gir innspill til hverandres beredskapsplaner. Metodikken er helt glimrende. Dette er en god måte å gjøre det på. Kall det gjerne Hammerfest-modellen og la det være en modell for hvordan et samvirke på lokalt nivå kan etableres. Jeg kommer til å ta inn forumet som et godt eksempel i kommisjonens rapport, understreker Sunde.

Han kaller Samvirkeforumet i Hammerfest en «solskinnshistorie» og en fakkel som kan vise vei.

– Du må ha noen forbilder som gir entusiasme. Det er fantastisk at Politihøgskolen har invitert forumet til å forelese på de nye samvirkestudiene i høst, sier Sunde.

Tillit er nøkkelordet for å få til et velfungerende samvirke, mener Sunde. Han forteller at kommisjonen ba oppdragsgiver, Justis- og beredskapsdepartementet, om å utvide mandatet for å komme opp med et forslag til hvordan ordet «tillit» kan inkluderes i beredskapen.

– Tillit betyr alt. Men samfunnet og demokratiet er under press. Truslene er mange og sammensatte. Dette rammer tilliten i samfunnet. Da er det ekstra viktig at aktørene fortsetter å ha tillit til hverandre slik de har i dag i Norge. Den norske beredskapen består i stor grad av frivillige aktører som bidrar, for eksempel Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder. Industrivernet er ikke frivillige, selv om de som er med i industrivernet melder seg inn frivillig. Det offentlige som Hovedredningssentralen, nødetatene, kommuner, statsforvaltere, Sivilforsvaret og Heimevernet samarbeider med de frivillige. Alle disse aktørene må bli kjent med hverandre. Da må de snakke sammen, øve sammen og evaluere for å bli bedre sammen, sier Sunde.

Han legger til at når man bli kjent med hverandres beredskapsressurser vet aktørene hva de andre kan og ikke kan og jobber langt mer effektivt sammen i kampen om å redde liv og verdier.

Frivillighet er en generator for tillit.

– Dugnadsånden vi har i Norge er unik. Frivillige bidrar i for eksempel akuttfaser med søk og redning etter bortkomne, og industrivernet bidrar med å slukke skogbranner med lokalt brannvesen. Verdiskapningen gjennom frivillig innsats i Norge er uerstattelig, sier Sunde.

Han mener vi må finne et balansepunkt der frivilligheten ikke blir utnyttet, slik at vi beholder den frivillige beredskapen, for den koster penger. Kommisjonen ser på ulike incentiver for å støtte frivilligheten.

– Forsvaret kan ikke gå inn og rekvirere folk som de vil og slik de i større grad gjorde før. 80 prosent av samfunnsstrukturen vi trenger for å drive landet er på private hender og da må denne 80-prosenten fungere, sier Sunde.

Han understreker at de menneskelige ressursene i disse virksomhetene må kartlegges, og at én som er i industrivernet også kan være med i Røde Kors eller det lokale brannvesenet.

Personell må betjene kritiske samfunnsfunksjoner uavhengig om de er offentlige eller private.

– Det kan være at den viktigste jobben du gjør er i virksomheten din, sier Sunde.

Det er forskjell på folk, noen vil det være mer behov for enn andre i en krise og krig, sier Sunde. De som jobber i samfunnskrtiske funksjoner må bli værende. Sunde.

– Vi må velge ut noen grunnleggende funksjoner som må opprettholdes, og vi må ta konsekvensene av prioriteringene vi gjør. Dette kan være rasjonering av kraft, prioriteringer av funksjoner innen forsyninger og mat til befolkningen. Folket må vite hvordan norske myndigheter prioriterer i krise og krig. Hvem skal gjøre hva og hvilke virksomheter er samfunnskritiske, sier Sunde.

Sunde sier at de fleste kommuner har beredskapsråd, men det er ikke alle som fungerer like godt. Noen kommuner har etablert interkommunale løsninger for å gjøre seg mer robuste. Totalberedskapskommisjonen vurderer om kommunale beredskapsråd skal være lovfestet. Alvorlige hendelser skjer alltid i en kommune. Kommunene har lokal selvråderett, men de må ha en grunnleggende beredskap på kommunenivå, for det er der det skjer, sier Sunde.

– Noen kommuner er sterke kommuner, som Oslo. Så har vi små kommuner der det bare er noen få prosent i en eller annen jobbeskrivelse som omhandler beredskapsarbeid. Det er stor variasjon i det kommunale landskapet hvor gode de er på beredskap, mener Sunde.

Kommunene må selv finne ut hva slags beredskap de skal ha. De må tilpasse beredskapen etter geografien og sin egen sårbarhet. sier Sunde.

Statsforvalteren må ha et ansvar for samordning av beredskap og følge opp kommunene og bistå med det de skal gjøre, oppfordrer Sunde. Sunde sier kommuner med store områder og skogbrannfare kan oppleve en innsats som kan vare i flere uker og må ha ressurser for å håndtere denne.

– Totalberedskapskommisjonen har snakket med flere ordførere som har sagt «ikke gi oss flere oppgaver uten ressurser. Vi har mange krevende utfordringer er ord vi har hørt ordførere si, sier Sunde.

Kommunene må ha hjelp til å organisere og etablere gode kommunale beredskapsråd og det mener han statsforvalteren bør bistå med.

Det regionale nivået med fylkesberedskapsrådene må også fungere, sier Sunde.

– Grenland har lang industritradisjon med Hydro på Herøya og har også tradisjon for beredskapsarbeid og involvere både innbyggerne, virksomhetene og myndighetene. Statsforvalteren har et beredskapsråd der industrien er representert, og det er viktig for industrien representerer også fare. Kommuner og statsforvaltere burde se til arbeidet Grenland har gjort og gjør når det gjelder kartlegging av risiko- og sårbarhetsarbeid for industriområdet Herøya, sier Sunde.

Sunde mener representanter for industrivernet bør inn i fylkesberedskapsrådene der hvor det er nødvendig. Han viser til fylkesberedskapsrådet for Vestfold og Telemark som har representanter fra Herøya industripark AS.

Regionene er ulike, men alle må lage risiko- og sårbarhetsanalyser som tar innover seg aktiviteten i kommunen med private aktører, industri og næringsliv. Det samlede samfunn, som Sunde kaller helheten.

– Risikoanalysen må ende opp i en beredskapsplan og beredskapsplanen er ingenting verdt før den er satt med struktur og midler. Når den er satt må den øves, og så må den evalueres. Dette kaller vi for beredskapshjulet. Vi diskuterer i Totalberedskapskommisjonen om vi skal styrke det regionale nivået, altså statsforvalterens beredskapsavdeling, slik at de kan bistå det kommunale beredskapshjulet, sier Sunde. Han har snakket med mange ordførere siden han satte i gang arbeidet med Totalberedskapskommisjonen og flere ordførere etterlyser hjelp til å lage risiko- og sårbarhetsanalyser og etablere samvirke. Myndigheten du er gitt kan være koordinerende, rådgivende, eller kommanderende.

– Det viktigste er å skape en slik arena at man blir kjent, samarbeider og trener sammen i henhold til øvelsesplaner med noen alvorlige hendelser i øvelsesplan slik at nødetatene og industrivernet får øvd sammen. Da den gamle trehusbebyggelsen brant i Lærdal var det deltidsbrannvesenet som stod for slukningsarbeidet, men vannet var det bøndene som kom med i gjødselsprederne. Dette er et godt eksempel på en forsyningskjede i forhold til krisehåndtering. Vi kan bygge en god og grunnleggende beredskap med forholdsvis lite midler, bare partene blir kjent med hverandres ressurser, sier Sunde.

– Noen forventer at vi i kommisjonen skal utarbeide en beredskapsplan for hele Norge. Det gjør vi ikke. Vi leverer en NOU, en offentlig utredning. Justis- og beredskapsministeren skal ha våre konklusjoner. Forventninger er at vi skal komme med beskrivelsen av grunnberedskapen vi trenger i Norge. Etter en NOU er laget vil det være videre arbeid for departement og etater. Vi vil være tydelige på ambisjonen vi som nasjon bør ha på beredskapsnivået. Kommisjonen skal gi en retning og et mål, sier Sunde.

Han sier Totalberedskapskommisjonen vil gi gode eksempler og modeller som bør etterleves.

– Jeg har snakket mye om det kommunale nivået som må ha en situasjonsforståelse, og det regionale nivået som må ha en oversikt og bistå det kommunale nivået. Men det regionale nivået må også gi denne oversikten til det sentrale nivået. Sektorprinsippet krever samarbeid på toppnivå på tvers. I fremtiden vil multikriser være regelen, det betyr at en krise vil bestå av flere kriser som må håndteres. Da må det sentrale nivået ha en dynamikk i seg som evner å samarbeide på tvers, selv om ting går i linjen, altså følge strenge regler for rapportering, sier Sunde.

Samarbeid på tvers av sektorer krever en god informasjonsflyt. Sunde mener beredskapsaktørene må søke sammen, arbeide sammen og ha en god delingskultur.

Den økte kompleksiteten i krisene som vil kunne håndteres langt bedre om norske myndigheter har kartlagt hvem eier hva og har gjort seg kjent med eiere.

– I dag er virksomheter så globaliserte. Det som er viktig for når det gjelder samfunnfunksjoner er å ha kontroll på eierskapet, sier Sunde.

– Jeg kommer fra Forsvaret der det snakkes om forsvarsevne. Det er ikke mange som snakker om beredskapsvilje, eller beredskapsevne. Beredskap bygd på tillit gir beredskapsvilje. Ukraina er et land hvor folket nå viser stor beredskapsvilje. De lokale samfunnene bidrar med det de har, sier Sunde.

Han mener det er regjeringens og politikkens oppgave å bygge opp under god beredskapsvilje i hele landet. Og Totalberedskapskommisjonens oppgave å se på systemene som skal til for å få god beredskap.

– Vi har tre nivåer: det sentrale, det regionale og det lokale. Alle tre er like viktige, og vi må se sammenhengene. Alle disse nivåene må være forberedt i å møte det nye trusselbildet. Det er vi ikke i dag. Vi har senket «guarden», sier Sunde.

Forsvaret har en langtidsplan som strekker seg fire år frem i tid med driftsplan og investeringsplan. Kanskje bør vi se på å drifte beredskapsområdet på samme måten, spør Sunde.

– Vi må sette av penger for å øve. Gjennom øving får vi evaluert og forbedret planverket, sier Sunde.

Sunde trekker frem Samvirkeforumet i Hammerfest igjen.

– Dette er et eksempel som kan etterleves og fungerer kjempebra der det er rett. Hammerfest er et lite område, men det finnes områder som er så store at de må få alle ressursene eksternt, sier Sunde.

– Hvert år utdanner Finland ledere og ansatte fra private virksomheter på en nasjonal skole for forsvar. Tusenvis fra private næringsliv trenes og øves i hvordan øke beredskapsevnen sin og bidra til forsvaret av landet. Vi trenger et slikt system også. Det må en nasjonal utdanningsinstitusjon til. Kommisjonen arbeider med forslag her, sier Sunde.

Finske ledere på både regionalt og sentralt nivå utdannes innen beredskap gjennom den finske staten. De utdanner mellom 4 000 og 5 000 elever i året. Totalberedskapskommisjonen diskuterer om vi kan ha en slik modell i Norge. Vi har et kunnskapsgap i beredskapsutdanningen for sivil sektor vi må tette, mener Sunde.

Dagens trusselbilde er ikke slik som tidligere med fred, krise og krig. Nå brukes virkemeidlene på en helt annen måte med sammensatte trusler og påvirningsoperasjoner, samtidig får klimaendringer større konsekvenser for oss alle. Nå er det et mer uklart skille mellom statssikkerhet og samfunnsikkerhet. Statssikkerhet er når hele staten er truet og forvsvaret settes inn. Og samfunnsikkerhet er hele det sivile området. Og for eksemeple i det digitale rom, er «krigen» i full gang.

– Industrivernet er en ubrukt ressurs og må benyttes i langt større grad. Beredskaps-Norge må bli kjent med industrivernet. Industrivernet teller nærmere 18 000 personer og er den største beredskapsressursen i landet vårt. Kun kommunalt brannvesen kan skilte med en slik spredt geografisk tilstedeværelse, men flere av industrivernet er også med i lokalt brannvesen. Vi må altså bli kjent med våre samlede beredskapsressurser for vi trenger alle og alle må jobbe på tvers av sektorene slik at vi får til samvirke, avslutter Harald Sunde.

Pasientbehandling etter gasshendelse i forbindelse med øvelse.

I to dager øvde alle ansatte i REMA Distribusjon Norge AS (RD) sammen med politiet og helse i Narvik og Ofoten brann IKS. Det var brannmester Robin Amundsen fra Ofoten Brann IKS som var ansvarlig for øvelsen. Tema var ammoniakk-lekkasje på kuldeteknisk rom. En arbeider har falt ned fra en gardintrapp og det er oppstått en lekkasje. Målet var å øve på samvirke, altså samhandling med nødetater samt hvordan eget industrivern fungerer.

Målet med øvelsen fra Ofoten brann IKS var samhandling med andre nødetater og få øve på lekkasje av ammoniakk. Å bruke riktig bekledning og dekontaminering etter øvelse var også en del av øvelsen.

Hva gikk bra?
Detektering og varsling fungerte godt. Industrivern på plass etter få minutter. Evakuering av bygget OK. Ofoten brann ankom etter kort tid, kommunikasjon med industrivern fungerte godt. Industrivern ble benyttet til vakt og evakuering. Ambulanse og politi ankom også.

Hva gikk ikke så bra?
Ofoten brann fant ikke riktig angrepspunkt og måtte dirigeres til riktig sted av industrivernet. Vanskelig kommunikasjon mellom innsatspersonell da det er dårlig dekning i bygget. Dette fikk også Ofoten brann erfare. Brann har med seg slange og denne var for kort. I dette tilfellet rakk den bare et stykke inn i korridoren og de måtte skjøte på for at den skulle rekke helt inn. Det gikk bort verdifull tid til redning på grunn av dette.

Hva lærer vi av dette?
Industrivernet må være kjentperson både utenfor og inne i bygg. Virksomheten REMA Distribusjon Narvik og industrivernet bør vurdere andre former for kommunikasjon ved uhell. Det må også vurderes om oppmøteplass skal være lenger unna bygg ved ammoniakk-lekkasje. Ofoten brann mener det skal være 300 meter fra bygg der hvor lekkasjen er.

Møte nødetatene tidlig på området slik at de finner riktig angrepspunkt samt være kjentperson og hjelper så lenge aksjon pågår.

Det er ikke farlig å bli litt kald. Det tar normalt ganske lang tid før kulde blir et problem som er farlig. Hvis vi derimot får en skade, blir situasjonen annerledes. Da kan kroppens beskyttelsesmekanismer mot nedkjøling bli påvirket. I tillegg er det å bare være litt kald ganske mer farlig. Koagluasjonen blir påvirket og fungerer dårligere. Kort sagt fører dette til at man blør mer. Og da kan en tilsynelatende ufarlig tilstand bli kritisk. Derfor må vi unngå at skadde kollegaer blir nedkjølt. Det er noen enkle ting vi kan gjøre for å unngå at en skadet kollega blir nedkjølt. Det vil nok være veldig ulikt hva som er gode løsninger i ulike situasjoner, men vi kan ta følgende som et utgangspunkt:

• Unngå at personen ligger eller sitter rett på bakken. Et betonggulv eller annet underlag, stjeler mye varme fra en skadet. Legg derfor noe under pasienten. Aller best vil det være å bruke et liggeunderlag, men det kan også være tepper eller klær. Finnes det ikke noe annet vil for eksempel et par lag med papp hjelpe.
• Sørg for at personen er tørr. Hvis pasienten er våt av ulike årsaker, bør man gjøre det man kan for å tørke personen. Fuktig hud er noe av det som stjeler mest varme fra kroppen, og raskest gjør en person kald. Ta derfor av våte klær, tørk pasienten og ta på tørt.
• Legg på et isolerende lag. Med dette menes noe som varmer pasienten, som for eksempel ekstra klær, sovepose eller tepper. Det finnes også endel ferdiglagede løsninger som kan brukes.
• Sørg for å få den skadde i ly. Hvis det er utendørs, bør den skadde fraktes inn i bygning, kjøretøy etc. Er dette ikke mulig, må man forsøke å få laget et vind- og vanntett lag ytterst utenpå pasienten.

Gjør man disse tingene, vil den skadde være mye bedre beskyttet mot å bli nedkjølt.

Det finnes også noe ferdiglaget utstyr som ivaretar mye av det som er beskrevet over. Det er derimot fullt mulig å hindre nedkjøling hos en skadet pasient, med utstyr som ikke er spesiallaget til formålet. Det krever derimot at man er litt forberedt.

En type utstyr som finnes i mange førstehjelpsoppsett, er tynne reflekterende folier. Ofte kalt «Space blanket». Disse er ikke spesielt godt egnet til behandling av nedkjølte pasienter. Det finnes ingen forskning som viser at den er særlig effektiv til dette. I tillegg, som mange erfarer, er de praktiske fordelene også små. Den eneste fordelen som vi tenke oss, er at den er lett å ha med seg. Men min klare oppfordring er at bedriftens oppsett for å ivareta kalde pasienter, bør inneholde noe som er bedre enn dette.

Å kommunisere er en forutsetning for all menneskelig samhandling. Det å kunne kommunisere slik at man blir forstått med budskapet man ønsker å formidle er et kunststykke.

«Min masteroppgave var en kvalitativ studie om hvordan kunnskapsoverføring skjer blant strategisk beredskapsledelse, i spesialisthelsetjenesten. Temaet baserer seg på en observasjon som ble gjort etter første halvår med koronapandemi: behovet for å sikre en robust beredskapsledelse som tåler en langvarig krise. Det ble derfor gjennomført intervjuer med respondenter fra tre av helseforetakene i Helse Nord-regionen sin strategiske beredskapsledelse; halvt om halvt med faste medlemmer, og stedfortredere.»

Nasjonal helseberedskapsplan er det overordnede rammeverket for helseog omsorgssektoren sin forebygging og håndtering av alle typer kriser og katastrofer. Virksomheter underlagt den skal følge opp læringspunkter, samt sørge for at egen organisasjon og personell får opplæring og trening. Jeg ville undersøke hvordan kunnskapsoverføring brukes som virkemiddel for å oppnå de ønskede resultatene lokalt i helseforetak.

Problemstillingen var: I hvilken grad og på hvilke måter skjer kunnskapsoverføring i en beredskapsorganisasjon? I tillegg ble det utarbeidet to forskningsspørsmål:

1. Hva hemmer kunnskapsoverføring?
2. Hva fremmer kunnskapsoverføring?

Respondentene hadde mange tanker om, og erfaringer knyttet til dette. Ett av funnene handlet om referater fra beredskapsmøter. Respondent 3 hadde kommet frem til at loggen fra beredskapsledelsen sine møter påvirket graden av fremdrift lokalt på sykehuset i form av etterlevelse av tiltak. Erfaringen var at når det loggføres resonnementer i tillegg til bestemmelser i møtereferater, så gjorde det noe med hvordan de ble tatt imot og fulgt opp. Vedkommende påstod at man kan nå flere om man legger flid i loggene:

«Jeg opplevde at når vi startet med det, så ble det færre spørsmål fra de ute i organisasjonen om hvorfor noe tok lang tid eller kort tid, om hvorfor noe ikke besluttes, og hvorfor noe vedtas. Når du har den typen drøfting og innspill som kommer på saker med i referater, så forteller det også litt om prosessen. (…) Vitebegjæret er ikke like stort hos alle, men å tilfredsstille de med stort vitebegjær gjør at vi kjøper oss litt mer tid med bedre referater. (…).»

Oppsummert beskriver respondenten at kolleger som får tilgang til forklaringer på hvorfor noe blir som det blir, er mer tilbøyelig til å gå i takt. Tolkningen er at når skriftlig informasjon blir gjort tilgjengelig for de med interesse for det, øker det individets forståelse av eksempelvis nødvendighet eller prioritering. Det forstås som at det ligger et potensial for kunnskapsoverføring i disse loggene, for de som er mottakelig for slike eksplisitte kommunikasjonsformer via e-post og krisestøtteverktøy.

Min tolkning blir da at møtereferater kan og bør brukes målrettet, som et arbeidsverktøy til å oppnå fremdrift i implementering av beredskapstiltak. Det kan også være en interessant refleksjon mot loggfører eller referent sin innflytelse eller viktighet i beredskapsledelsen: I møtereferatet er det både makt og påvirkningskraft!

– Vi lærer mye av å bli kjent med hverandres industrivern. Det er alltid noe nytt å ta med seg hjem etter at vi har vært sammen. Vi praktiserer direkte erfaringsutveksling på hvordan vi organiserer, dimensjonerer og lager gode øvelsesplaner for industrivernet. Deler egne erfaringer, kunnskap og diskuterer mye. Vi diskuterer innkjøp av utstyr også, og får en slags godkjenning på om det vi vurderer er lurt eller ikke. Vi legger et godt grunnlag for å forstå hvordan man planlegger og organiserer industrivernet med å skaffe oversikt over uønskede hendelser, risikovurdere disse hendelsene, og dermed har man skaffet seg oversikt som gjør dimensjoneringen av industrivernet lettere. Videre hvilke type utstyr, materiell og kompetanse man trenger sier Steinar Moe, industrivernleder i Nortura SA avd. Malvik.

Hvordan lage gode risikovurderinger og beredskapsplaner var også på agendaen. Ken Roger Bråten fra Nortura Bjerka nevner at industrivernet også har lært mye av det tverrfaglige samarbeidet mellom bedriftene i Trøndelags-forumet.

Under nettverksmøtet ble industrivernforskriften diskutert. Juridisk fagsjef Inger Hanne Bye fra Næringslivets sikkerhetsorganisasjon deltok og tok for seg planverket som ligger til grunn for å kunne planlegge, organisere og drifte et godt industrivern.

– Industrivernpliktige virksomheter må lese og forstå industrivernforskriften. Den er grunnlaget for dimensjonering av industrivernet, det vil si hver enkelt virksomhet må finne ut hvordan industrivernet må etableres til akkurat sin virksomhet, sier Bye.

Hun sier at Næringslivets sikkerhetsorganisasjon gjerne stiller opp på nettverksmøter for å hjelpe til med forståelse og praktisering av forskrift om industrivern.

Nettverksmøte diskuterte også at en god risikoanalyse er viktig å lage.

– En risikoanalyse må kartlegge hele virksomhet, alle hendelsene som kan skje på de ulike områdene i virksomheten, og det må lages en handlingsplan for alle hendelsene. En slik analyse er et levende dokument, det må endres etter hvert som drift og daglige forutsetninger endres, sier Bråten.

Bråten forteller at på Nortura Bjerka lages risikoanalysen sammen med fabrikksjefen.

– Jo mer kunnskap fabrikksjefen har om risikoene virksomheten står overfor jo lettere går beredskapsarbeidet. Ledelsen i en virksomhet må langt mer på banen. Både fabrikksjefen og verneombudet må gå gjennom risikovurderingene og stå inne for sluttvurderingene. Slik gjør vi det på Nortura Bjerka. Ledelsen er sitt ansvar bevisst, anerkjenner risikoene og har satt inn tiltak for å hindre at disse skjer, sier Bråten.

Industrivernleder John Anders Lillemark forteller at Nortura Steinkjer opplevde en uønsket hendelse høsten 2022. Bedriften fikk lekkasje fra en CO2-tank. Alarmen ble utløst og fabrikken ble evakuert. Dette skjedde etter arbeidstid, men det var likevel et titalls ansatte på jobb. John Anders ble tilkalt og satte i sving med å undersøke rundt lekkasjen. Både brannvesenet og politi ankom. Det var lenge uoversiktlig om fabrikken var tømt for folk.

– Dagen etter hendelsen kunne jeg fått alt det jeg ville av både mer personell og mer utstyr, men da er det i hvert fall for sent for å håndtere det som skjedde, men selvsagt hjelper det til neste gang det skjer noe, sier Lillemark.

Han opplevde utfordringer rundt varsling til industrivern, ledelse og andre. I etterkant har bedriften gått til anskaffelse av et varslingssystem som er de mener er effektivt og brukervennlig.

Moe forteller at det er populært å være med i både industrivernet, og ikke minst få lære om førstehjelpshåndtering og øvelser. Alt du lærer i industrivernet er jo også nyttig kunnskap å ha med seg i livet ellers, mener Moe.

– Industrivernet har et stort ansvar for å trygge de ansatte i virksomheten i alle de ulike situasjonene som kan oppstå. De som er med i industrivernet er personer som ønsker og trives med å gjøre noe for andre. De er høyst motiverte, sier Moe.

I oppstarten av det nye året står den årlige industrivernmedarbeidersamtalen for tur. En slik samtale tar for seg: Interesse, motivasjon og intensjon for det kommende året. Den enkeltes behov og lyst til å lære mer om for eksempel førstehjelp, slangelegging, lede innsats i gruppa «bli kjent»-oppgaver i bedriften. En viktig oppgave for innsatsmedlemmer er jo å være bedriftens kjentperson.

Industrivernleder John Anders Lillemark fra Nortura Steinkjer delte erfaringer fra samarbeidet med ambulansepersonellet og Røde Kors som deltar på øvelsene og evaluerer førstehjelpen industrivernet utfører.

– Ambulansepersonalet ser på hva industrivernet gjør og gir tilbakemeldinger underveis til industrivernet. Vi venter ikke med å evaluere. Vi mener vi lærer mer når vi evaluerer sporenstreks, sier Lillemark.

Industrivernet kan være med på alle scenarioene helse trenger for å øve på det de må. Sammen syr vi sammen en øvelse både industrivernet og ambulansepersonalet får øvd på det de vil. Vi får med oss Steinkjer Røde Kors som markører og de spiller veldig bra. Det gjelder å øve reelt, understreker Lillemark.

Det er viktig å øve redningsstab også. Politiet er sentrale når det skal øves redningsstab. Industrivernlederen pleier å få med seg ambulansepersonell, brann og politi på øvelsene.

– Jeg spør alle nødetatene hva de trenger å øve på. De må også få igjen for å være med på øvelsene, råder Lillemark.

I forbindelse med gjennomføring av årlige førstehjelpskurs på Nortura Malvik anbefaler industrivernet å bli kjent med førstehjelpsutstyret i virksomheten.

Åpne opp medisinskap og ta ut det som er der, bli kjent med utstyret inni skapet. Innholdet i skapet kan og bør bestemmes av skadehistorikken på arbeidsplassen.

Hvilke typer skader har vi egentlig? Da er det viktig å lage førstehjelpskurset i henhold til hvilke typer skader den enkelte bedrift har.

Ta med deg verneombudet overalt i hele virksomheten. Se til at alt er i orden, sier Ken Roger Bråten fra Nortura Bjerka.

Han anbefaler nettverket å anskaffe seg øyeskyll som fungerer på alle kjemikalier.

– Det finnes øyeskyll for pH-baserte kjemikalier og såkalt vanlig øyeskyll. Det er ikke alltid så enkelt å vite hva som har kommet i øyet. Derfor er det lurt å anskaffe en type øyeskyll som virker på alt og ikke måtte stå og lese på varedeklarasjoner hva de inneholder for å vite hvilket øyeskyll som skal brukes. Gjør førstehjelp enkelt, oppfordrer Bråten.

Nortura Steinkjer fortalte nettverket om en evakuering de hadde i forbindelse med en øvelse. Nettverket delte erfaringer med slike øvelser med hverandre og Nortura Malvik sa de hadde gjort endringer når det gjelder evakuering.

– Vi har lenge praktisert å ha to evakueringsplasser, men vi bruker lengre tid på å skaffe oversikt over at alle har evakuert til to plasser fremfor bare et punkt, sier Moe.

Han understreker at dersom alle ansatte møter på et og samme sted er det lettere å informere alle. Industrivernlederen har gått til innkjøp av en megafon som kan brukes slik at alle hører. Ledelsen jobber også med at redningsstaben har egnede lokaler til stabsrom, både på fabrikken og i et annet bygg like ved.

Når man får inn 800 søkere til 20-25 stillinger som brannkonstabel, kan det virke overveldende. Særlig hvis man skal prøve å øke mangfoldet på vaktlagene. Hvordan unngå å gå glipp av kandidater som er gode på mange og utradisjonelle felt, uten å fire på kravene?

Før søknadsfristen inviterte NRBR til «kvinnecamp», en egen informasjonsdag for kvinner, hvor de også fikk prøve seg på noen fysiske tester og arbeidsoppgaver. Det må ha gitt mersmak, for flere av deltakerne sendte inn søknad.

– De var veldig nysgjerrige på hva jobben besto av og hvilke oppgaver som man kunne møte på. Turnusordningen var også et spørsmål som gikk igjen. Men det var få spørsmål som gikk spesifikt på det å være kvinne i brannvesenet, sier Siv Katrine Larsen, HMS-ansvarlig i NRBR.

Brigadeleder Geir Søndrål, HMS-rådgiver Siv Katrine Larsen og brigadeleder Gøran Syversen.

Denne gangen endte NRBR opp med rundt 800 søkere. De som oppfylte noen minimumskrav, 400 kandidater, ble invitert til såkalt grovopptak. Dette ble gjennomført utendørs i Lillestrøm sentrum.

Geir Søndrål og Gøran Syversen er brigadeledere i NRBR og står som ansvarlige for rekrutteringen.

– De som greide kravet om å gjennomføre distansen på 3 000 meter på maksimum 14 minutter, gikk videre til styrkeprøvene: Syv push-ups med flaskesett på 18 kilo, syv stykker kroppsheving i bom med undertak og 15 knebøy med flaskesett på ryggen, forklarer Syversen.

– Ved at så mange ble innkalt betyr at vi ikke står i fare for å velge bort spennende kandidater helt i begynnelsen av prosessen. Det er ikke å komme bort fra at brannkonstabelyrket er et fysisk krevende yrke, og derfor er det naturlig å begynne å skille ut kandidatene med en fysisk test, sier Syversen

20 kvinner av totalt 140 kandidater gikk videre fra grovopptaket og måtte gjennom tester i praktiske ferdigheter, samarbeidsevner, klaustrofobi, høyde, svømming og mer. Brannkonstabelyrket er allsidig og variert, så det er viktig med et bredt spekter av kunnskap.

– Svært mange av de som ble invitert til grovopptaket, besto alle testene. Da vi skulle velge ut hvem av disse som gikk videre, valgte vi å la kjønn og en utypisk arbeids- og utdanningsbakgrunn veie tungt, sier Søndrål.

– Hvis vi har mange ambulansemedarbeidere eller elektrikere ansatt fra før, vil færre med denne bakgrunnen komme videre. Andre får rett og slett en ekstra sjanse, men det er ingen kvotering på kjønn, utdannelse eller annen bakgrunn. De beste står igjen til slutt, sier Søndrål.

– Det er ressurskrevende å gjennomføre rekrutteringsprosessen på denne måten. Men vi har stor tro på at vi denne gangen kan få et større mangfold i arbeidsstokken og at det var verdt den ekstra ressursbruken, sier Syversen.

– Vi har fått mye oppmerksomhet for måten vi gjennomfører opptaket på, blant annet i lokalpresse. Samtidig har vi vært synlige i annonser og gått høyt ut på sosiale medier, sier Linda Stuvland, fagleder informasjon.

– Kanskje en positiv sideeffekt av all oppmerksomheten er at vi nylig fikk flere gode søkere til tilsynsstillinger. Vanligvis sliter vi med å få tak i ingeniører og andre med liknende bakgrunn. Vi tror at arbeidet vårt med mangfold bidrar til et godt omdømme, sier Stuvland.

– Rett før jul kunne vi endelig tilby fast stilling til 24 nye konstabler. Fire av disse er kvinner. Det er kanskje ikke all verden, men jeg tror vi har fått snøballen til å rulle. Vi håper at mange som ikke søkte denne gangen eller som ikke nådde opp, tenker at brannvesenet er en god og interessant arbeidsplass også for dem, og at vi møter dem ved neste utlysning, sier Syversen.

– Under pandemien merket jeg at motivasjonen til Industrivernet ikke var på topp. Jeg sendte ut forespørsel og spurte om hvem som hadde lyst til å være med videre. Åtte stykker meldte ifra at de ikke lenger ville være med. Dermed måtte jeg få tak i nye personer. Deltakelsen i industrivernet har vært stabil gjennom mange år, ingen har sluttet. Det har ikke vært rom for å ta inn nye, plutselig ble det åpning for å ta inn mange, sier Einvik.

Det var ikke noe problem. Det var mange som ville være med i industrivernet, og det var flere som ville være røykdykkere og. – Industrivernet har nå fått inn mange yngre mennesker. Det er kommet inn en ny giv i industrivernet med mange ivrige og spreke personer som virkelig har lyst til å gjøre en god jobb og liker å øve. En av våre nye røykdykkere fortalte en kollega at hun alltid har drømt om å være med i industrivernet. Hun har jobbet i virksomheten i ti år. Hun meldte seg på røykdykkertesten og passerte med glans og er nå røykdykkere i industrivernet, sier Einvik.

Det er brannvesenet som setter kravene til røykdykkertesten. Og kravene er tøffe, sier Einvik. Med full brannkledning og pusteluftapparater på ryggen skal det løpes på tredemølle, tas pushups, gå i stige og bære eller trekke et menneske på 70 kilo 70 meter.

Fire nye personer meldte seg interessert i å bli røykdykkere, og to av dem ble med i røykdykkerkorpset, og de to andre er fortsatt i industrivernet. Einvik har varslet de to andre at de også kommer til å få plass som røykdykkere etter hvert.

Einvik ble industrivernleder i januar i år. Til daglig er hun ansvarlig for laboratoriet, er forbedringsrådgiver og ansvarlig for lærlingene i industriell matproduksjon. Hun har jobbet ved Tine Sentrallager Heimdal siden 2015, og ble med i innsatsstyrken med en gang. Da var hun med på alle øvelsene med å rulle ut slanger, og på førstehjelpsøvelsene. For hvert år i industrivernet ble hun mer og mer interessert.

– I begynnelsen var det skummelt å springe rundt foran alle kollegaene å rulle ut slanger mens de så på, ettersom vi hadde evakuert de ut på parkeringsplassen foran bygget. 160 personer som står og ser på er ikke bare- bare, men det er veldig gøy å være med selv. Som industrivernleder har jeg den administrative jobben med innkalling til øvelser, samt skrive beredskapsplan og rekruttere, sier Einvik.

Einvik sier at på Tine anlegget er hun kjent for å «blande seg oppi alt».

– Jeg må kjenne virksomheten godt. Det er viktig at industrivernet har kontroll med anlegget, vi har ammoniakk på 4355 kg blant annet. Industrivernet må være topp motivert til å gjøre jobben de må dersom det skulle skje en uønsket hendelse. Er du ikke motivert til å gjøre jobben som kreves, er ikke industrivernet riktig plass for deg, sier Einvik.

Solen skinte på den siste vinterøvelsen i mars, men det var 17 minusgrader ute. Vi måtte endre oppsatt plan fra slangeutlegg til å handle om befaring rundt anleggets største risikoer. Einvik forteller at det har vært solskinn under alle øvelsene industrivernet har hatt i mange år nå. Hun sier det snart er på tide med en øvelse i dårlig vær for å være forberedt på det og. Einvik sier industrivernet øver på deres største risikoer, og på brann og ammoniakkutslipp. Industrivernet legger ut slanger og gjør klart, så røykdykkerne kan gå inn i bygget. De driller også på å håndtere en lekkasje i ammoniakkanlegget i rørnett og koblinger ikledd kjemikaliedrakter, såkalt splashdrakter. De har også øvd på å benytte pulverapparat som første innsats.

I beredskapsplanen har vi laget en liste med det som kan skje hos oss. Vi har utarbeidet tiltakskort for nettopp disse risikoene og vi har etablert redningsstab, sier Einvik.

– Når vi har skiftarbeid, risikerer vi å havne i en rolle vi ikke har øvd på under en øvelse. På TINE Tunga benytter de tiltakskort med rollebeskrivelse, slik at alle husker på hva de skal gjøre, og redningsstaben har en koffert med alt de trenger. Industrivernlederen på TINE Tunga, Robert Gjære Nyhus, er verdt å snakke med, han gjør en kjempebra jobb. Jeg har lært mye av ham, sier Einvik.

– For hver ny person som blir med i industrivernet spør jeg om de er med i Røde Kors, Heimevernet, Sivilforsvaret eller andre av de frivillige organisasjonene. Vi er alle del av Norges beredskap og jeg må ha overblikket over de som har en dobbeltrolle, sier Einvik.

Hun bruker også kompetansen til de i industrivernet som er med i andre organisasjoner.

– Vi har flere i industrivernet som er gode på å bruke radio nettopp på grunn av Heimevernet, og vi har ekstra kompetanse på førstehjelp gjennom ansatte som jobber frivillig for Røde Kors, sier Einvik.

– Til sammen er vi meget godt rustet. Alle har så ulik kompetanse. Det er mye bra folk i industrivernet. Fagleder industrivern og nestkommanderende fagleder industrivern har begge vært på simulert katastrofekurs (SIMKAT-kurs) og kom tilbake fra kurset meget engasjert og klare for ny innsats. De var helt gira for å si det på godt norsk, sier Einvik. Hun har tro på å bygge et industrivern med både unge og erfarne ansatte hos Tine Heimdal. Kunnskap er alfa omega, og det har de eldre mye av her.

– Jeg har tro på at det er smart med blanding når det gjelder alder, yngste hos oss er 25 år og eldste er 60 år. Det er sunt med ulike aldre, kjønn og interesser i industrivernet. Industrivernet kjenner til virksomheten og det er viktig å ha med seg helheten, også i redningsstab, mener Einvik.

Hun legger til at redningsstaben har arrangert øvelser for det meste alene, utenom industrivernets øvelser. – De skal nå involveres i øvelsene og øve samtidig med industrivernets øvelser. Redningsstab og industrivern hører sammen.

- I fjor brant det hos nabovirksomheten Retura som driver med avfallshåndtering. Hadde ikke vinden vært gunstig, kunne vi ha strøket med i brannen. Gnistene kunne lett ha havnet på taket vårt og igangsatt en brann. Vi har derfor tatt kontakt med dem og utvekslet erfaringer, beredskapsplaner og sett på hverandres utstyr. De har ATV, brannslanger, førstehjelpsutstyr, men ikke egne røydykkere, sier Einvik.

Hun forteller at Retura og Tine Heimdal har blitt enige om å bruke hverandres kantiner dersom de har behov for å sette redningsstab eller plassere ansatte utenfor virksomheten under en eventuell brann eller stor hendelse.

– Begynner det å brenne hos oss, trenger vi hjelp fra dem. Og vi kan hjelpe dem, vi trenger hverandre, sier Einvik.

Einvik understreker at det har vært få alvorlige ulykker på anlegget, men en hendelse har satt spor.

– En innleid trucksjåfør rygget på et lavt truckvern, og fikk en metallkant rett på leggen. Industrivernet gjorde en meget god førsteinnsats. Skaden var så alvorlig at sjåføren måtteamputere beinet. Men han kom tilbake i jobb seks måneder senere som sjåfør og leverte til oss igjen. Sjåføren er litt av en fyr, han har ingen såre miner. Det var en skremmende opplevelse for alle involverte. Vi har snakket mye om hendelsen, og lært av den, sier Einvik.

Hun understreker at virksomheten øver særlig på varsling og har også tatt kontakt med operasjonssentralen, 110 for brann, for å forstå hvordan varsling skal gjøres.

– Vi må bli bedre på kommunikasjon. Trondheim brann og redning hjelper oss med å sette opp øvelser. Vi vil også gjerne samarbeide med politiet og helse, sier Einvik.

Hvert år har industrivernet en konkurranse der de måles mot andre virksomheter i Trøndelag. Tine Heimdal har vunnet i flere år, unntatt de siste to årene.

– Trondheim brann og redning setter opp en konkurranse. Det er veldig gøy, og å arrangere en slik dag gjør at en bygger lagånd. Konkurranseinstinktet slår inn og vi får øvd godt, med ekstra stress. Når årets øvelser er over, har vi en middag ute på restaurant for industrivernet som er premie for innsatsen gjennom året. Vi får også lunsj de dagene vi har øvelse, og prøver å gjøre det sosialt og hyggelig og være med i industrivernet. Det er viktig å bygge samhold når vi skal stå sammen i innsats, sier Einvik.

– Vi som er i industrivernet har alle helt «vanlige» jobber. Vi har frivillig tatt på oss en ekstra rolle når vi er med i industrivernet. Det kan være krevende. Vi er alltid klare til å rykke ut til innsats og å bistå nødetatene med vår fagkunnskap om Tine Heimdal. Jeg føler veldig på det ansvaret industrivernet har i Norge og at vi har en bistandsplikt. Industrivernet kan bli kalt ut til å gjøre en ekstra innsats også utenfor virksomheten dersom nødetatene ber om vår assistanse. Jeg føler på et alvor. Krigen raser i Ukraina og jeg er blitt mer klar over industrivernets bistandsplikt, avslutter Einvik.

– Førstehjelpskunnskap og -ferdigheter er ferskvare og må repeteres og øves. Bedre opplæring i førstehjelp i arbeidslivet vil kunne bidra til å redde flere liv og redusere antall og omfang av skader. Førstehjelp er en del av befolkningens helsekompetanse og vår felles helseberedskap fremover, sier avdelingsdirektør for akuttmedisin, beredskap og samfunnssikkerhet i Helsedirektoratet, Steinar Olsen.

Lovverket krever at arbeidsgivere skal sørge for at ansatte skal ha tilstrekkelige kunnskaper om førstehjelp, ut fra de risikofaktorene som foreligger på arbeidsplassen. Spesifikasjonen for standardisert førstehjelp i arbeidslivet og de tilhørende bransjevise veilederne supplerer lovverket.

– Førstehjelp kan redde liv, og god opplæring er viktig. Ved å følge spesifikasjonen for standardisert førstehjelpsopplæring med tilhørende bransjespesifikke veiledere kan arbeidsgivere være trygge på at de ansatte får god opplæring i førstehjelp, sier Olsen.

Spesifikasjon for standardisert førstehjelpsopplæring i arbeidslivet er utarbeidet av en komité satt sammen av medlemmer fra industri, næringsliv, myndigheter og forskningsinstitusjoner. Arbeidet ble ledet av Standard Norge.

– Vi er stolte av å bidra til tryggere arbeidsplasser gjennom dette oppdraget. Spesifikasjonene supplerer lovverket og bidrar til bedre førstehjelpskunnskap i arbeidslivet, sier administrerende direktør i Standard Norge, Jacob Mehus.

Norsk Spesifikasjon for førstehjelp i arbeidslivet definerer hva som er grunnleggende førstehjelpskompetanse i arbeidslivet uavhengig av bransje.

I tillegg er det utviklet egne bransjevise veiledere for:

• bygg og anlegg
• transportbransjen
• industrien
• landbruket
• havbruksnæringen

Målet med de bransjevise veilederne er å sikre minimumskompetanse. Det er flere næringer og sektorer som har høyere krav til opplæring i førstehjelp gjennom lov og forskrift.

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon har vært involvert i utviklingen av veilederne for bygg og anlegg, industri og transportbransjen.

Risiko for skader varierer fra bransje til bransje, og skadetypene varierer. Det må arbeidsgiver og kurstilbydere ta hensyn til når de planlegger førstehjelpsopplæring. Veilederne gir informasjon om hvilke skader som er vanligst i de ulike bransjene, og gjør det dermed enklere for arbeidsgivere å tilpasse opplæringen.

Alle dokumentene kan lastes ned gratis fra Standard Norges nettside, standard.no/foerstehjelp.

Organisasjonen Norsk Ukrainsk brann- og ambulansestøtte, NUBAS, er en ideell organisasjon. Seks ildsjeler jobber for å samle inn nødvendig utstyr fra brann- og beredskaps-Norge og frakte dette til Ukraina.

En av disse ildsjelene, Even Rimstad, som til daglig jobber i brannvesenet i Larvik, kom for å hente brannbilen.

– Det er jeg som skal kjøre denne bilen, sammen med ca. 18 andre kjøretøy fra Norge. Vi kjører gjennom Polen og inn i Ukraina, sier han.

Kjell Åmlid og hans kolleger i Avarn har vært ansvarlig for å sette bilen i stand for overlevering.

– Vi fikk en henvendelse fra organisasjonen med spørsmål om vi hadde noe egnet utstyr som kunne doneres. Vi er nå i ferd med å få en ny brannbil, og derfor blir denne reservebilen til overs og kan doneres til Ukraina, sier Åmlid.

– Bilen er en 92-modell, har kun gått 34.000 km og er i meget god stand.

Åmlid forteller at bilen også har med seg båre donert av ambulansetjenesten, pumpe donert av Eramet, brannslukningsapparater og annet utstyr som er relevant for redningsoperasjoner.

Even Rimstad er veldig fornøyd med bilen.

– Det er perfekt at dette er en eldre bil. Grunnen til at vi ønsker oss eldre mekanisk utstyr er at de som skal operere bilen lett kan sette seg inn i det. Her trenger man ingen manual og opplæring, dette er systemer som er kjent for dem. I tillegg er det viktig at de kan bytte deler og gjøre justeringer enkelt selv, det er vanskeligere med en ny helautomatisert bil, sier han.

– På vegne av organisasjonen og de som skal bruke bilen i Ukraina, ønsker vi å takke dere for at dette lot seg gjennomføre. Tusen takk!

Transporten til Ukraina har en relativt høy kostnad.

– Gjennomsnittlig kost per bil ligger på rundt 25 000 kroner, sier Rimstad.

– Det kan for eksempel være kostnader til nye dekk, drivstoff, ferjetransport og retur hjem for sjåfører. Derfor har vi opprettet en Spleis, og håper å få inn gode bidrag. Det ligger mye informasjon om arbeidet vårt i Spleis-lenken. Vi er avhengig av økonomisk hjelp, alle bidrag store og små hjelper.

Etter én dags arbeid så vaskevannet helt svart ut etter at arbeidsjakka var blitt vasket.

– Det kunne nesten ha blitt solgt som bilolje, sier Stian Ruud.

Han jobber som brannforebygger i Nedre Romerike brann- og redningsvesen (NRBR).

– Selv om det høljet ned den dagen, slik at sot fra utstyret klistret seg til klærne, ble jeg svært overrasket over det møkkete vannet, forteller han.

– Som arbeidsgiver må vi ha god kompetanse om hvordan vi kan forebygge kreftrisikoen på en best mulig måte, sier Anita Holtet, seksjonsleder for feiing og service i NRBR.

– Vi har deltatt i flere prosjekter og arbeidsgrupper med dette som tema. Brannforebyggerne har jobbet mye med hvordan vi best kan unngå eksponering for PAH-stoffer er en gruppe tjærestoffer som blir dannet ved ufullstendig forbrenning av organisk materiale, forteller hun.

– Når vi velger riktig arbeidsbekledning, riktig verneutstyr og har gode rutiner for vask av arbeidstøy og vask av utstyr, bidrar dette til å forebygge kreftrisikoen, sier Holtet.

Arbeidsklær merket med riktig prøvenummer før første klesvask. Klærne har vært brukt av brannforebyggere ved skorsteinsfeiing. De ligger sortert, men uvasket i påvente av prøvetaking.

Brannforebyggerne i NRBR har sammen med et eksternt firma testet de brukte klærne, før og etter vask.

Målet med testene er å finne den beste måten å håndtere møkkete arbeidsklær på. Utfordringen har vært å finne måter som bedre kan fjerne PAH-stoffer, samtidig som klærne blir rene og kvaliteten på arbeidstøyet ikke blir dårligere. Konklusjonene til NRBR er at klærne må vaskes i vaskemaskiner med forhåndsprogrammer som sikrer riktig mengde vann og temperatur. Vannet må være varmt gjennom hele prosessen, og vaskemaskinene må derfor være koblet direkte til varmt vann og ikke ha vann som varmes opp i maskinene. Riktig mengde og type såpe er også avgjørende for at de helseskadelige stoffene skal vaskes bort fra klærne. Det er også viktig at det er ikke er for mye klær i maskinene om gangen.

Brannforebyggerne er også med på et prosjekt hvor det forskes på hvilken betydning hudeksponering for ultrafine partikler har å si for helsa. NRBRs brannforebyggere deltar på dette gjennom å svare på spørreundersøkelse, samt avgi blodurin-, og hudprøver i starten og i slutten av en arbeidsuke. Forskerne vil ut fra dette studere partiklene som havner på huden, finne ut om partiklene går gjennom huden, undersøke om stoffer som sitter på partiklene tas opp i kroppen og kartlegge helseproblemer knyttet til hudeksponering.

– Vi er opptatt av at alle våre ansatte skal ha et trygt og godt arbeidsmiljø, og at de skal kunne stå i yrket sitt gjennom et helt arbeidsliv på en best og friskest mulig måte. Gjennom arbeidet som er gjort så langt, og deltakelse i prosjektet håper vi å finne de beste tiltakene for å kunne få dette til, sier Holtet.

Helsepersonell i den akuttmedisinske kjeden er særlig utsatt for krevende, uforutsigbare hendelser og sterke inntrykk i arbeidshverdagen. Konsekvensene kan være utbrenthet, medfølelsestretthet eller sekundær traumatisk stress. Debriefing kan bidra til å redusere risikoen for slike senfølger.

Gjennom masteroppgaven vår har vi sett på problemstillingen «I hvilken grad benyttes debriefing blant helsepersonell i den akuttmedisinske kjeden, etter alvorlige pasienthendelser? Er det behov for et tilpasset system?».

Vi inviterte seks avdelinger fra to ulike distrikt i Helse Vest. Nærmere forklart ambulansestasjoner, akuttmottak og intermediærovervåkning/ intensivavdeling. Av totalt 175 inviterte personer besvarte 126 deltakere et anonymt spørreskjema.

Debriefing kan bidra til å redusere risikoen for senfølger som utbrenthet, medfølelsestretthet eller sekundær traumatisk stress.

Å være til støtte og hjelp for pasienter og pårørende i sårbare situasjoner er en indre motivasjon for de fleste som velger helseyrket.

I møte med menneskers sykdom, skade, lidelse og død reagerer kroppen slik den reagerer på fare. Kroppens fysiologiske reaksjoner skal i sin natur beskytte oss gjennom å sette oss i beredskap for å møte fare, enten «fight», «flight» eller «freeze».

Når denne prosessen i kroppen aktiveres gjentakende, kan det over tid føre til kronisk overaktivering. Det vil medfølge en risiko for at hjelperen vil bli preget av å hjelpe.

Vårt utvalg fikk påstanden «Debriefing bør implementeres som en obligatorisk del av arbeidet». Her svarer 93,7 prosent at de er enig i påstanden.

Resultater bekrefter behov for debriefing både pre- og inhospitalt. Det viser seg fra resultatene at debriefing benyttes gjennomsnittlig «i noe grad» blant helsepersonell i den akuttmedisinske kjeden, i nærmere 50 prosent av tilfellene etter alvorlige hendelser.

Det er i hovedsak uformelle samtaler mellom kollegaer, utført på eget initiativ som utgjør den største andelen i hvilken grad debriefing benyttes. Resultatene tyder på at uformelle samtaler med kollegaer kort tid i etterkant av alvorlige hendelser er tilstrekkelig og den foretrukne metoden for emosjonell bearbeiding. På tross av at formell debriefing på tvers av instanser og faggrupper er lite benyttet, svarer utvalget at læringsutbyttet er størst etter denne metoden.

Det er den enkeltes ansvar å bidra til at det oppnås en god kultur for å benytte debriefing i arbeidshverdagen. På ledelsesnivå er debriefing en rimelig måte å drive fagutvikling på. 93 prosent er helt eller delvis enig i at debriefing er en godt egnet metode for kunnskapsutvikling blant helsepersonell. Ved å samtidig ivareta de ansatte gjennom å etablere rutiner for debriefing, kan det over tid redusere sykefravær. Resultatene viste at det i liten grad gis tilbud fra ledelse om oppfølging etter alvorlige hendelser.

Jane Therese Jensen Skogland og Silje Hemnes Halvorsen har laget figuren for å gi bedre oversikt over hvilke gevinster debriefing kan gi. De har hentet inspirasjon til figuren fra flere ulike forskningsartikler.

Medfølelsestretthet beskrives som en gradvis slitasje på hjelperens evne til empati, omsorg og engasjement overfor sine pasienter. Helsepersonell er spesielt utsatt for å utvikle denne tilstanden. Å ivareta hjelperen vil heve kvaliteten på arbeidet og dermed også pasientsikkerheten. I arbeid med akutt og kritisk syke pasienter gir man mye av seg selv i arbeidstiden, men også fritiden kan preges av arbeidet. 60 av 126 respondenter preges noen ganger av arbeidet også på fritiden, ti deltakere svarer at de preges ofte og fire preges alltid. Resultatene påpeker at erfaringslengden heller øker risikoen for at man preges av arbeidet. Samtidig får de med lengst arbeidserfaring i mindre grad tilbud om oppfølging etter alvorlige hendelser. Dette kan igjen øke terskelen for selv å ta initiativ til debriefing.

Hele 95 prosent av det totale utvalget oppgir at debriefing er en godt egnet metode for emosjonell bearbeiding blant helsepersonell.

Etter hvert skal det sterkere inntrykk til for å bli preget av hendelser i arbeidet. Dette gir en fordel for å utøve jobben på profesjonelt vis. Trygghet gir økt robusthet, man tåler mer og reagerer mindre. Det er disse verdifulle erfaringene man kan videreføre til lærlinger, studenter, nyutdannede eller nyansatte. Derfor er debriefing like viktig for alle i et team. Debriefing kan gjøre en negativ opplevelse om til positiv erfaringsbasert kunnskap.

Det finnes flere mulige barrierer for å benytte debriefing. Det påpekes at tidsfaktor i travle og uforutsigbare akuttavdelinger vil være en utfordring, sammen med uklare retningslinjer for bruk av debriefing. Noen kan være engstelig for å avdekke feil i praksis, mens andre er ukomfortable med å dele følelser med kollegaer.

Ulike forutsetninger blant helsepersonell har ført til forslag om at den psykologiske delen bør gis som et individuelt tilbud ved behov. Den obligatoriske delen bør omhandle en strukturert gjennomgang og fokusere på læring av erfaringen, for kvalitetsforbedring. Et tilpasset system må til for at det skal kunne implementeres som en obligatorisk del av arbeidet. Dersom helsepersonell får økt kunnskap rundt hva, hvordan og hvorfor debriefing bør benyttes, kan tiltaket bli en suksess.

Hovedhensikten med studien var å belyse tema debriefing. I en tid med kritisk mangel på helsepersonell, kan debriefing være et verdifullt tiltak for å ivareta og beholde de man har idag. Ikke minst er faget vårt i stadig utvikling, å jobbe kontinuerlig med kvalitetsforbedring i det daglige arbeidet er gull verdt, spesielt med tanke på pasientsikkerheten. I den akuttmedisinske kjeden er det mange involverte over kort tid for pasienten, som gjør det kritisk for at feil og misforståelse skjer. Debriefing vil her kunne bidra til god flyt i den akuttmedisinske kjeden, samt styrke samhandling og bidra til tydelig rolleavklaring på tvers av instanser og avdelinger.

Morten Pettersen, Emergency Preparedness Manager i HSSE Subsea Norway, Aker Solutions startet møtet med å ønske velkommen. Deretter informerte han og Jo Knudsen fra virksomheten Benestad om det som nå skal skje på Tranby. I forbindelse med salg av subsea-delen av Aker Solutions vil det nå foregå en splitt i selskapet. Vi vil fortsatt ha et industrivern, men hvordan dette og vårt beredskap styres med tanke på flere selskaper lokalisert under samme tak på Tranby er ennå uklart.

Vi var så heldige at Morten Egeberg, beredskapsansvarlig i Lier kommune var til stede. Han viste en informativ presentasjon om befolkningsvarsling, og hvordan bedriftene kan varsles dersom det er en storulykke hos for eksempel nabobedriften.

Pettersen viste frem nettsiden til nso.no, og han anbefalte å følge med på sidene til NSO.

I tillegg ble det vist den nye «Nødplakat digitale angrep» laget av Næringslivets Sikkerhetsråd. Det ble en liten diskusjon rundt digitale angrep som viste at det er ikke noe som alle bedrifter prioriterer like høyt.

Pettersen viste en presentasjon med noen «Near Miss», på godt norsk nesten-hendelser, som har skjedd på Tranby. Vi viste også «Stop Work»-kortet (stans arbeidet) som alle ansatte har.

Det ble enighet om at dersom det er ønskelig kan alle i beredskapssamlingen vår invitere hverandre som observatører eller markører på øvelser.

Hos noen bedrifter har det kun vært mulig med digitale øvelser i løpet av pandemien. Det er nå godt å kunne starte med fysiske øvelser.

Det ble også diskutert noen utfordringer knyttet til industrivern:

• Oppbygningen av industrivernet er forskjellig for de forskjellige bedriftene. Noen «kan litt av alt», mens andre har gått for oppdeling med fagspesialister. En liten diskusjon rundt hva er kjentperson – må det være røykdykker?
• Utfordring med spesielt unge ansatte som ikke ser farene på en arbeidsplass (f.eks. ved bruk av truck).
• Utfordring med språk. Enkelte av bedriftene har mange utenlandske medarbeidere. Dette kan gi problemer ved en større ulykke.
• Utfordring med å få folk til å være med i industrivern. Hvordan vekke interessen?

Det var enighet om cirka tre møter i året. Neste møte settes til 4. mai og ODA tar på seg vertskapsrollen til neste møte. Hovedtema på møte blir: Klassifisering og forskrifter og utfordringer.

Først må det lages en plan for industrivernet der alle i beredskapsorganisasjonen kjenner til mulige farescenarioer, tiltak, tilgjengelige ressurser og klare ansvarsområder, sier Monika Wilson.

– Industrivernet må forankres i formelle prosedyrer og prosesser for å ivareta sikkerheten til våre ansatte. Det arbeidet må gjøres hver eneste dag, sier Wilson.

– Ressurser og kompetanse for å forstå hva man holder på med er avgjørende. Erfaringsoverføring fra de som kan og har vært lenge i virksomheten til den yngre garde er viktig. Kunnskap i form av dokumenter er like viktig som det praktiske beredskapsarbeidet, mener Wilson.

Det er viktig å kartlegge kompetansen de ansatte har slik at virksomheten vet hvilke ressurser de besitter og hvilke de trenger.

– Man vet aldri når man får behov for den kunnskapen man tilegner seg gjennom industrivernet. Den dagen man trenger den kan det stå om liv, enten det er på jobben eller i fritiden. Derfor tenker jeg det er viktig å vedlikeholde denne kunnskapen, sier Rolf Bjoland i industrivernet.

– Jeg går gjennom beredskapsplanen med industrivernet og vi planlegger øvelser sammen, både praktiske øvelser og skrivebordsøvelser. Skrivebordsøvelsene gir særlig rom for observasjon, kritiske spørsmål og samspill, sier Wilson.

Industrivernleder og fagleder industrivern har en avgjørende rolle for at industrivernarbeidet lykkes i virksomheten, mener Wilson.

– Som fagleder industrivern har man muligheten til å være med på å forme kulturen i virksomheten, sette en standard og bidra til positivitet innad i temaet. Det handler om å være bevisst på sin rolle og måten vi påvirker de rundt oss, understreker Wilson.

– Dersom vi må mobilisere industrivernet vet jeg at vi har kunnskapen og ressursene på plass med forarbeidet vi har lagt. Hvis alarmen går, vet både industrivernet og jeg våre roller, uttaler fagleder industrivern Børre Gundersen.

Felles språk, kjennskap til faglig terminologi, kjennskap til hverandre og talemåte kan være med på å bestemme om man lykkes i en beredskapssituasjon.

– Tillit blant alle i industrivernet er viktig. God kommunikasjon, enten den er verbal eller non-verbal, danner et grunnlag for psykologisk trygghet, sier Wilson.

Industrivernet må være trygge på hverandre, oppleve å bli hørt og inkludert i det daglige samarbeidet. Det er en avgjørende suksessfaktor når de må reagere på farer rundt oss og bistå som en organisasjon i en krise fram til nødetater ankommer, mener Wilson.

Wilson sier det er viktig å finne ut hva som motiverer de ansatte i virksomheten til å ha overskudd til å yte det ekstra for fellesskapet, slik industrivernet gjør.

– Vi har spurt våre medlemmer om hva som motiverer dem til å være medlem i bedriftens industrivern. Svarene vi fikk inn er at motivasjon oppnås gjennom trivsel og at noen vil være med for å lære om industrivern og trygge kollegaer og arbeidsplass. Det kan være at industrivernet spiser en middag sammen, eller er med på noe trivelig utenom arbeidstid i lag med industrivernskolleger. Det skaper tilhørighet og tillit til hverandre, og da øker motivasjon til å ville delta i øvelser og yte, sier Wilson.

– Å være åpen og transparent om hvor man står som organisasjon og hva man trenger til å bli bedre kan være krevende, da det ofte assosieres med negativitet og skam dersom ting ikke er helt på stell. En moderne organisasjon er nettopp den som består av ansatte som tillater at det gjøres feil, innser disse og korrigerer de, sier Wilson.

Gundersen legger til at i Welltec oppfatter et tilsynsbesøk som en dag preget av nysgjerrighet og lærdom.

– Hva er det som vil være nytt? Hva kan vi lære? Er våre risikovurderinger gode nok? Overraskende nok, jo flere tilbakemeldinger man får jo bedre blir man, sier Wilson.

– Å oppleve uønskede hendelser er én ting, men å registrere de som avvik i internsystemet, og gjøre forbedringer av prosedyrer i henhold til registrert avvik, er akkurat det som skal til for at vi kan ta et steg videre i en retning av suksess. At vi får avvik er én ting, men viktigste er jo at vi tar lærdom av avvikene. Suksess for oss er industrivernets evne til å håndtere alle typer hendelser som kan inntreffe, sier Wilson.

– Det er mange utfordringer knyttet til det grønne skiftet. Det vil komme ny type industri inn i samfunnet, både helt nye aktører, men også endringer i eksisterende industri. Dette vil føre til endringer også i risikobildet. For eksempel er produksjon av batterier fortsatt en ny industri for oss i Norge, og vi vet ikke helt farepotensialet, sier direktør for eiendomsforvaltning og drift i Herøya Industripark AS og nyvalgt styreleder i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO), Tone Rabe.

Hun trekker spesielt frem nye energikilder som hydrogen hvor det er viktig at industrien får tilstrekkelig kompetanse både innen håndtering og lagring.

– Når virksomheter går fra å bruke fossile energikilder til elektrisitet og energibærere som hydrogen og ammoniakk, er det mange potensielle risikoer vi må ta innover oss. Det er ikke mange kilo med hydrogen som skal til før det kan bli en eksplosjon med store konsekvenser. Dette er kompetanse som vi blant annet har på Herøya, og den vil vi gjerne bidra med å dele med andre, sier Rabe.

I tillegg til det grønne skiftet mener styrelederen at utfordringer knyttet til sikring og datasikkerhet vil prege fremtidens industri.

– Vi må fortsette å tenke sikring, og det har blitt enda tydeligere det siste året med krigen i Ukraina. Verden er mye nærmere enn tidligere. Det gjelder ikke bare datasikkerhet, men også fysisk overvåkning av anlegg. Vi må slutte å være naive og tenke at alle er gode med oss, sier Rabe og oppfordrer industrien til å være mer årvåkne.

– Det er viktig å være proaktiv også mot uønskede villede handlinger. Da gjelder det å få disse hendelsene inn i et øvelsesmønster så vi får jobbet med disse problemstillingene. Det kan gi oss nye utfordringer enn de «tradisjonelle» uønskede hendelsene som kan skje uten påført hensikt. Industrien og industrivernet må utvikle gode rutiner for disse nye farene.

Herøya Industripark AS. Foto Ole Bjørn Ulsnæs/Herøya Industripark AS

Rabe startet som HMS-sjef ved Herøya Industripark i 2011 hvor hun blant annet hadde ansvar for felles industrivern i industriparken. Nå anslår hun at det er fire-fem større virksomheter og like mange mindre virksomheter med industrivernplikt.

– Vi har en god miks av ulike virksomheter hos oss. Som direktør for eiendomsforvaltning og drift er jeg ansvarlig for å tilrettelegge for virksomhetene slik at de kan jobbe med det de gjør best, enten det er å produsere gjødsel, plastråstoff (PVC) eller hjortetakssalt eller å utvikle ny teknologi for fremtidens løsninger. Visjonen til Herøya Industripark AS er å skape vinnende virksomheter, sier Rabe.

Hun har tidligere sittet i NSOs styre i to perioder, det siste året som nestleder, før hun tok over som styreleder fra årsskiftet.

– Det har vært veldig lærerikt å sitte i styret og lære om hvordan industrivernet drives etter at jeg har gått ut av selve driften av det. Jeg er fortsatt engasjert og interessert i beredskap og sikkerhet for virksomhetene. Selv om jeg er ambassadør for de store industrivirksomhetene med storulykkepotensiale, må vi også tilrettelegge for de mindre virksomhetene hos oss. Da har det vært fint å sparre med noen av de andre styremedlemmene som har andre vinklinger for sine dimensjonerende uønskede hendelser enn vi har på Herøya, sier Rabe.

Den nye styrelederen er tydelig på at en av NSOs viktigste oppgaver i tiden fremover vil være å motivere og informere eventuelle nye bransjer og industrier som kommer innunder forskrift om industrivern.

– De som har hatt industrivern i mange år er ofte godt etablerte. Nye virksomheter må starte på bar bakke og definere de dimensjonerende uønskede hendelsene sine. Dette kan være noe de aldri har tenkt over før de ble industrivernpliktige. Her må NSO fortsette den gode og systematiske jobben de allerede har gjort med de nye bransjene som avfall og engros som kom inn i 2020, sier Rabe og legger til at virksomhetene bør prioritere å få på plass et samvirke med nød- og beredskapsetatene.

– Det er veldig viktig å ha et velorganisert industrivern som kan starte håndteringen av en hendelse raskt og i tillegg kunne samarbeide med nødetatene. Det kan være utfordrende å få til et slikt samvirke, og jeg vet at mange virksomheter har vanskeligheter med å komme i kontakt med nødetatene for å kunne øve sammen.

Hun oppfordrer virksomhetene til å bruke de mindre hendelsene til å engasjere nødetatene og bli kjent.

– Min erfaring er at når hendelsen først skjer fungerer samarbeidet bra. Utnytt muligheten når de er hos dere til å bli kjent og snakke sammen. Det er lett å videreføre noe du har startet på, så bruk alle mulige smutthull for å starte dialogen og samvirke med brann, helse og spesielt med politiet, sier Rabe.

Hun mener NSO må fortsette kombinasjonen av tilsyn, veiledning og informasjon opp mot industrivernpliktige virksomheter.

– NSO har en god evne og mulighet til å kunne samarbeide med virksomhetene om å kunne få til en god beredskap. Det er ikke alltid det er nødvendig å finne opp kruttet på nytt, men heller videreføre det som fungerer godt, blant annet NSOs kursvirksomhet. Jeg kan ikke få snakket varmt nok om SIMKAT-kurset, det er et veldig godt kurs. Med alle nødetatene til stede gir dette kurset et veldig godt og operativt bilde på samarbeidet med etatene når det fungerer.

Kompetansen til styrets medlemmer er noe som Rabe vil bruke til fordel for alle industrivernpliktige virksomheter.

– Jeg ser frem til et videre samarbeid med styret. Vi må bruke kompetansen og erfaringene til styret for å kunne videreutvikle NSO. Vi må skape et NSO som er til for virksomhetene, rett og slett fortsette den ånden som er der fra før. Samtidig som vi viderefører det som er bra, må vi ta innover oss problemstillingene knyttet til ny energi og at samfunnet rundt oss kommer stadig tettere på den daglige driften i alle industrivernpliktige virksomheter, sier Rabe.

En gjennomgående utfordring ved håndtering av større hendelser er å etablere en felles situasjonsforståelse mellom de involverte aktørene, som grunnlag for effektiv samhandling og koordinering. Mangel på felles verktøy og prosedyrer for deling av informasjon gir begrenset oversikt over status og utvikling av hendelsen, og de ulike etatene løser sine oppdrag uten å ta ut potensialet som ligger i bedre samordning av ressurser. Dette gjelder for eksempel samordning mellom industrivern og nødetater, som påvist i ulike fullskalaøvelser.

Forskningsprosjektet INSITU ledet av Senter for integrert krisehåndtering ved Universitetet i Agder (se faktaboks) har tatt for seg ulike områder ved samvirke og felles situasjonsforståelse der beredskapsaktører har pekt på potensiale for forbedring av praksis:

– Oversikt over involverte aktører i en hendelse. Ved større hendelser kan det være krevende å etablere en helhetsforståelse av hvilke aktører som er berørt, hvilke ressurser disse disponerer og hvilke informasjonsbehov de har knyttet til ulike scenarioer. Dette gjelder særlig for aktører som har en mer støttende rolle, som f.eks. kommunal kriseledelse. En felles nettside for samvirke i beredskap er under utvikling for å gi enkel oversikt.

– Bedre utnyttelse av kartstøtte i håndtering og evaluering av øvelser og hendelser. Bruk av digitale kartverktøy gir effektiv støtte for å dele situasjonsbilder under en hendelse. Men det brukes i dag mange ulike verktøy, og kartsymboler og funksjonalitet varierer mellom de ulike kartsystemene. For å avhjelpe dette er det laget et forslag til en felles symbolpakke til bruk i beredskap.

Kartsystemene som benyttes er også relativt komplekse i bruk, og krever grundig opplæring og trening for å kunne brukes effektivt. Applikasjonen SQUARE er utviklet for å demonstrere hvordan et enkelt og intuitivt brukergrensesnitt gjør det mulig å invitere inn ulike etater i en hendelse og raskt komme i gang med å dele informasjon i et felles kart. Verktøyet inneholder også en modul for erfaringslæring fra øvelser og hendelser.

I artiklene som følger presenteres dette arbeidet i mer detalj, og verktøyene prøves nå ut i øvelser i ulike scenarioer. Ta kontakt med CIEM-senteret for videre samarbeid om dette.

Ledet av Hovedredningssentralen (HRS) blir det nå laget et felles aksjonsstøtteverktøy for redningstjenesten.

Et slikt verktøy skal bidra til at aktørene kommer vesentlig raskere i gang med livreddende innsats enn i dag. Dette spesielt gjennom å få en felles situasjonsforståelse under en aksjon og legge til rette for et styrket samvirke mellom de ulike redningsfunksjonene.

Felles aksjonsstøtte er en kartapplikasjon for bruk på alle typer enheter og skjermstørrelser. Verktøyet vil ha:

• Posisjoner og spor av mannskap og ressurser i sanntid.
• Sikker tilgangsstyring for alle som deltar i en aksjon.
• Deling av informasjon om hendelsen med kartutsnitt og instrukser, eksempelvis søketeiger.
• En loggføring som deles.

Verktøyet kommer til å erstatte manuelle (analoge) løsninger eller løsninger som ikke har tilfredsstillende informasjons- eller datasikkerhet, opplyser HRS på sine nettsider.

Deltakere fra Felles aksjonsstøtte-gruppen samlet under brukersamling. F.v.: Trond Bjørnøy, HRS, Christian Mortensen, Røde Kors, Anna Karlqvist, BarentsWatch, Ivar Windju, Norsk Folkehjelp, Stig Mebust, Norske Redningshunder, Marianne Stabell Mørch, Politiet. Øvrige deltakere i gruppen er leder Per Olaf Torkildsen, HRS, Sunniva Sande og Sondre Lanenes fra Røde Kors, Petter Flisen, Gisle Antun og Nina Frimanslund fra politiet og PIT, Vegard Henriksen, Speiderne og Henrik Solhaug, Norsk Radio Relæliga.

BarentsWatch fikk tidlig i 2022 en forespørsel fra HRS om å bygge videre på Felles ressursregister (se faktaboks) og lage et Felles aksjonsstøtteverktøy for redningstjenesten.

En ekspertgruppe er involvert i prosjektet, og denne er satt sammen av representanter fra både operative etater og frivillige gjennom Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum (FORF). En juridisk gruppe er også med i arbeidet.

– BarentsWatch er veldig fornøyd med å få jobben med utviklingen av dette verktøyet for aksjonsstøtte. For oss er det en naturlig videreutvikling av tjenesten Felles ressursregister (FRR). At representanter for de operative brukene er i tett dialog med oss og utviklerne våre, er helt essensielt for effektiv bruk av utviklingstimer og for raskt å komme i mål med en brukbar applikasjon, sier prosjektleder Anna Karlqvist.

Allerede etter de første møtene i 2022 ble det klart at noen helt spesifikke premisser må ligge til grunn for verktøyet:

Dette må være én kartapplikasjon for alle typer enheter og skjermstørrelser og for mange type brukere. Det skal fungere godt både på mobilen og stor skjerm.

Aksjonsstøtte må også kunne brukes på steder med dårlig internett, eller i perioder uten internett.

I tillegg er det viktig å kunne se sitt eget GPS-spor i kartet.

Både for teknologivalg og den grunnleggende arkitekturen var dette viktig å få klargjort tidlig i prosjektet. En prototype er testet, modifisert og under videreutvikling for en helhetlig fungerende applikasjon.

Prioriterte funksjoner, brukertester, demoer, øvelser, betatester og til sist en utrulling internt i organisasjonene er utviklingsløpet som kan følges på HRS sine nettsider.

Versjon 1 av Felles aksjonsstøtte utvikles for søk etter savnet person på land, men funksjonaliteten vil etter hvert kunne brukes, eller gjenbrukes, på sjø og kanskje også i mer sammensatte aksjoner med land, sjø og luft i felleskap.

De fem tilsynsmyndighetene har i 2023 planlagt tilsyn ved rundt 70 storulykkevirksomheter. NSO skal gjennomføre ti storulykketilsyn i 2023, og alle tilsyn vil bli varslet i god tid. Tilsyn etter storulykkeforskriften har som formål å kontrollere at virksomhetene arbeider systematisk for å forebygge og redusere konsekvensene av storulykker. Storulykkeforskriften stiller krav til virksomhetens styringssystem og sier blant annet at virksomheten skal ha prosedyrer og instrukser for tilstandskontroll og vedlikehold.

Under årets tilsyn vil myndighetene se nærmere på hvordan virksomhetene jobber med vedlikehold og tilstandskontroll. Vi vil blant annet etterspørre hvordan risiko forbundet med økende alder på utstyr håndteres. Industrivernets rolle vil også være en viktig del av tilsynet.

Vi vil dessuten spørre hvordan eventuelle avvik etter forrige storulykketilsyn er fulgt opp. Andre temaer knyttet til storulykkeforskriften vil også kunne være aktuelle.

Tilsynsmyndighetene gjennomfører hvert år tilsyn med virksomheter som må etterleve krav i storulykkeforskriften. Hvor ofte hver virksomhet skal ha tilsyn følger av kravene i Seveso III-direktivet. Det er i samarbeid lagd en plan for fordeling av tilsyn mellom myndighetene.

Storulykkevirksomheter er virksomheter som håndterer farlige kjemikalier over gitte mengdegrenser. På landsbasis finnes det i dag over 300 slike virksomheter.

Storulykkevirksomheter, storulykker og storulykkeforskriften Storulykkevirksomhet: Alle private eller offentlige foretak hvor det er farlige kjemikalier, og der kjemikaliene finnes i en viss mengde. Mengdegrensene er oppgitt i tonn i vedlegg I til storulykkeforskriften.

Storulykke: En hendelse med farlige kjemikalier som oppstår i en storulykkevirksomhet, hvor hendelsen får en ukontrollert utvikling som umiddelbart – eller senere – medfører en alvorlig fare for mennesker, miljø eller materielle verdier. Dette kan eksempelvis være større utslipp av kjemikalier, brann eller eksplosjon.

Storulykkeforskriften krever at storulykkevirksomheter har et styringssystem tilpasset virksomhetens risiko for storulykke. Styringssystemet skal blant annet omfatte prosedyrer og instrukser for opplæring, risikovurdering, sikker drift (inkludert tilstandskontroll og vedlikehold), styring av endringer samt beredskap.

Hvert år blir rundt 5 000 arbeidstakere i Europa syke av yrkesrelaterte luftveissykdommer, blant annet astma, etter å ha blitt eksponert for en type kjemikalier som kalles diisocyanater eller produkter som inneholder dette.

Diisocyanater brukes i flere tetningsmaterialer og midler for overflatebehandling. Noen eksempler er byggeskum, lim, maling, lakk og tetningsmasser. I industrien brukes også ulike produkter som inneholder diisocyanater.

Opplæringskravet gjelder alle som bruker diisocyanater og diisocyanat-holdige blandinger og produkter i profesjonelle eller industrielle virksomheter, og de som overvåker denne type arbeid. Kravet gjelder både arbeidsgivere, arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende.

Kilde: Arbeidstilsynet
Les mer på: arbeidstilsynet.no https://www.arbeidstilsynet.no/tema/kjemikalier/isocyanater/krav-til-opplaring-for-alle-som-bruker-diisocyanater/ og dsb.no https://www.dsb.no/nyhetsarkiv/2023/strengere-regulering-av-nitrometan-og-svolvelsyre/

Den nye veilederen er utarbeidet for å øke forståelsen av storulykkeforskriftens krav, og for å sikre en mer lik praksis for beregning av om avfallsanlegg som lagrer og/eller behandler farlig avfall er omfattet av forskriften. Veilederen er utarbeidet av storulykkemyndighetene i samarbeid med bransjen. Du finner veilederen på NSOs nettsider nso.no.

Et regneark der virksomhetene kan legge inn sine avfallsfraksjoner er en viktig del av veilederen. Regnearket er til hjelp for klassifisering og beregne mengder avfall, slik at virksomhetene kan vurdere om de er omfattet av forskriften. Målet med veilederen er å øke forståelsen av storulykkeforskriftens krav og sikre en mer lik praksis i beregningen av om avfallsanleggene er omfattet av forskriften. Storulykkemyndighetene ønsker tilbakemeldinger på erfaringer med bruk av veilederen, om den er nyttig, og om det eventuelt er ting som bør endres.

Dersom dere har tilbakemeldinger eller kommentarer, kan dere sende en e-post til blant annet Næringslivets sikkerhetsorganisasjon på post@nso.no