ETTERLYSTE LÆREPLASS :
Nå er Bilal
rørlegger side 18

– DETTE ER ET ALVORLIG problem, fastslår Vivi Paulsen i vann- og avløpsetaten i Oslo i et brev. Etaten har gått ut med en 14 siders gjennomgang av regler og krav for å utbedre private avløpsledninger. Hovedkonklusjon: Huseieren har ansvaret, og hvis ikke et firma klarer å tette stikkledningen hele veien, er det en mangel.

I vinter hadde etaten (VAV) informasjonsmøte for avløpsrehabiliteringsbransjen.

– VAV har sett flere tilfeller der private avløpsledninger ikke er tette etter rehabilitering. For dårlig utførelse av rehabilitering i tilknytningspunkter kan medføre at avløpsledningene fortsatt lekker selv etter en rehabilitering, skriver Paulsen og avdelingsingeniør Aleksander S. Andersen.

Det fører til kloakkforurensning. Det fører også til at rehabiliteringsfirmaet ikke har gitt kunden, altså ledningseieren, det han har betalt for.

Det nye for VAV er at etaten kan pålegge den som eier en privat avløpsledning, å undersøke tilstanden på den. Statsforvalteren – det som tidligere het fylkesmannen – anbefaler kommunen å sørge for at eierne dokumenterer kvaliteten på stikkledningene sine.

Dessuten peker VAV på at huseieren harplikt til å sørge for tiltak som hindrer forurensning. Huseieren har plikt til både å sette i stand og å vedlikeholde stikkledningene sine. Stikkledningene faller nemlig inn under det som heter «byggverk» i planog bygningsloven.

Bransjen har stilt en rekke spørsmål til vann- og avløpsetaten etter informasjonsmøtet i vinter. Nå kommer svarene.

– Stikkledningen er abonnentens ansvar. Stikkledningen omfatter tilknytningspunktet på kommunal ledning, slår Vivi Paulsen fast.

Tilknytningen skjer gjerne med sadelstykke. Huseieren eller utbyggeren har ansvaret for hele sadelstykket, skriver Paulsen. Hun trekker frem at gummipakninger skal sørge for at skjøtene blir tette.

Grenrør brukes innimellom når hovedledningene er så dårlige at det må skjøtes inn et nytt rør for å få til tilknytningen. Da settes det inn en rørdel med integrert avgrening i kommunens hovedledning. I det tilfellet er det kommunen som har ansvaret for rørdelen, mens abonnenten er ansvarlig til og med det punktet der stikkledningen er koblet til det prefabrikkerte grenrøret.

I Oslo er det bare vann- og avløpsetatens egne ansatte eller den som har fått tillatelse fra etaten, som kan gjøre arbeider på kommunens ledninger. Dermed må den som arbeider for huseieren, sende inn skjema for å bestille VAV til å montere sadelstykket på kommunens hovedledning.

Bransjen har stilt en rekke tekniske spørsmål om hvordan det er mulig å få til en tett løsning i forskjellige tilfeller. Svaret fra VAV går igjen: Firmaet må selv vurdere hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle. Dersom firmaet ikke klarer å gjøre stikkledningen og tilknytningspunktet tett og i forskrift smessig stand, så kan ikke firmaet gjøre jobben.

HVORDAN AVLØPET SER ut, avgjør hvilke bakterier som vokser der. De fleste er helt ufarlige, men det kan også slå seg til hele samfunn av salmonella eller E. coli under servanten.

– Vi hadde ventet at tarmbakterier skulle ha større effekt, men det ser ut til at bakteriene som lever på huden vår, er de som bidrar til samfunnene i avløpet under vasken, sier Zoe Withey.

Hun er forsker ved universitetet i Reading. Der har hun ledet arbeidet med den største studien som er gjort på håndvaskbakterier på andre steder enn sykehus.

– Terpingen på å vaske hendene for å unngå smittespredning har vist enda tydeligere hvor viktig god håndhygiene er. Men det viser også hvor viktig en godt designet og regelmessig rengjort servant er, sier Hyun Soon Gweon, som har arbeidet sammen med Withey med studien.

Forskerne har tatt prøver under 123 vasker på toaletter og bad i områder som brukes til både undervisning, forskning og sosiale samlingssteder. Det viser seg at hele samfunn av bakterier lever i avløpsrørene.

Utformingen har mye å si for hva slags bakterier som finnes der. I siler under vasken er det mer av en bakteriefamilie som heter Moraxellaceae. P-vannlåser gir grobunn for en annen familie – Burkholderiaceae. De fleste bakteriene i begge disse familiene er ufarlige for mennesker, men det er også enkelte arter som gir sykdommer.

– Hvilke bakterier som lever i avløpet fra servantene, avgjøres av hva vi skyller ned i dem. Derfor må vi være veldig oppmerksomme på hva vi lar renne ned i vasken. Disse områdene er vanskelige å nå når vi gjør rent, og det igjen kan føre til samfunn av mer motstandsdyktige mikrober, advarer Zoe Withey.

Hyun Soon Gweon mener at forskningsresultatene bør minne folk på at bakteriene på hendene ofte lever videre og formerer seg også etter at de er vasket bort, selv der det renner såpe og varmt vann.

– Det er mulig å spre bakterier til andre områder på servanten din, der de kan leve videre og vokse. Skal vi unngå smitte, trengs det grundig desinfisering av vasken og områdene rundt. Det er ikke nok bare å fukte hendene, sier han.

Den amerikanske helse-nettavisen WebMD prøver også å lære leserne om bakterier i vasken. – Toalettet kan være renere enn kjøkkenvasken, ifølge Eileen Abruzzo, som er direktør med ansvaret for smittekontroll på et universitetssykehus i New York.

– De fleste desinfiserer klosettskålen. Kjøkkenvasken skyller de med vann og tror den er ren, men det er den ikke, sier Abruzzo. Hun anbefaler å vaske med blekemiddel og vann hver dag og la blandingen renne ned i avløpet.

– VI KAN TA INN FLERE SAKER! fastslår Trond Martinussen. Advokaten i Rørentreprenørene er noe så sjeldent som en mann som etterlyser flere klager.

Han er sekretær i Håndverkerklagenemnda. Når nemnda behandler rørleggersaker, sitter han i den sammen med rørleggermester Martin Rynning, to representanter for Huseiernes Landsforbund og tidligere lagdommer Peter Chr. Meyer, som er leder i nemnda.

Klager og spørsmål fra forbrukere får han ofte, men mange kan ikke behandles i nemnda. De dreier seg nemlig om rørleggerbedrifter som ikke er medlem i Rørnorge. Da må sakene avvises.

– Vi ligger på ti til tretten saker i året som har vært nemndbehandlet. Ønsket er å øke det tallet, for det har vi kapasitet til. Så gir vi også en del råd og veiledning i saker som ikke behandles formelt i nemnda, sier Martinussen, som er godt fornøyd med hvordan klageordningen fungerer.

Også entreprenørene, elektrofirmaene, anleggsgartnerne og blikkenslagerne er med i Håndverkerklagenemnda, med to advokater fra Huseiernes Landsforbund som forbrukernes representanter.

– Fordelen er at dette er gratis for forbrukeren, og vi er ganske raske til å behandle klager. Normalt er det gjort på 90 dager. Det tilsier at vi kan få en ganske rask avklaring, konstaterer Trond Martinussen.

De fem medlemmene i klagenemnda pleier å bli enige. – Vi har gode diskusjoner ut fra faktum og juss, sier han. Noen ganger får forbrukeren medhold, noen ganger håndverkeren og noen ganger løses saken underveis ved at nemnda finner en løsning som partene kan være enige om.

Begrensningen er at behandlingen er skriftlig, slik at nemndmedlemmene blant annet ikke kan reise ut på befaring. Nemnda behandler klager etter håndverkertjenesteloven, ikke klager etter bustadoppføringslova. Avgjørelsene er ikke bindende, men de aller fleste rørentreprenørene som klages inn og får beskjed om at de har gjort noe feil, følger uttalelsen fra nemnda.

Når Trond Martinussen skal fortelle hvilke saker som går igjen i klagebunken, innrømmer han at det har vært nevnt før:

– Det er nesten et forslitt uttrykk. Men det som går igjen av sakstyper, er at du gjør muntlige avtaler i for stor grad. Du gjør ikke ting skriftlig. Da oppstår det fort uklarheter og kimer til tvistesaker, sier han.

Et eksempel: Når du gir en prisantydning på en jobb i stedet for et bindende prisoverslag, og ikke gjør det skriftlig og forklarer hva en prisantydning egentlig er.

– Da tror forbruker at han har en cirkapris, og så ser han etterpå at det blir mye dyrere. Du må være tydelig på de tingene: Skriftlighet, hva du priser og at du tar forbehold hvis noe er uklart. Slik at forbrukeren skjønner at dette er et stipulert beløp, men at det kan bli høyere hvis det kommer til nye ting.

Dessuten er det forbrukere som henger seg opp i reisetid. De tror at de bare skal betale for den tiden håndverkeren bruker hjemme hos kunden og skjønner ikke at håndverkeren går på oppdrag i det øyeblikket han kjører fra kontoret. Igjen ville det hjulpet å være tydelig, si klart fra at du tar deg betalt for reisetiden, og gjøre det skriftlig.

Bruk av lærlinger er også et tema. – Noen klager på det. Hvorfor skal han faktureres for lærlinger? Men hvis lærlingen har vært i lære i et år og kan gjøre vettugt arbeid til nytte for kunden, er jo det naturlig, konstaterer Martinussen.

Han vil gjerne nå ut enda bedre med budskapet til medlemsbedriftene i Rørentreprenørene: – De må tørre å fronte og profilere at de er en del av klageordningen. Det gir trygghet for kunden. Man står for det man gjør og har et apparat for å ta hånd om det dersom det skulle bli klager fra kunden, sier han.

– Worst case er å sitte i en rettssal med to advokater. Da blir det fort veldig dyrt. Nemnda gir en løsning på lavest mulig nivå. Hvis du skal gå for en løsning i domstolen, skal det være store beløp for å forsvare det, råder Trond Martinussen.

– DET ER UTFORDRENDE med vått miljø, så vi må bruke tid og krefter på å finne gode løsninger, sier Gunnar Adolf Aanesland.

Sjefen for Aanesland Fabrikker på Birkeland i Agder er kjent for uvanlige prosjekter i tre: Likkiste som byggesett, verdens høyeste frittstående klatretårn – og snart verdens høyeste vindmølletårn i tre, hvis han får det som han vil.

På webinar i næringsklyngen Woodworks fortalte han også om hvordan han vil lage baderomskabiner for å flytte mer av baderomsproduksjonen hjem til Norge.

– Vi har gjort et forprosjekt sammen med Oslotre og sett på hva som finnes. I og med at vi er en leverandør til massivtremarkedet, er det naturlig for oss å komme med pakker med trekabiner til badet, også, sier han.

– Vi har undersøkt, tegnet opp og funnet ut hvordan de skal bygges. Nå blir neste skritt å få noen til testing og godkjenning etter våtromsnormen og tek17, sier han.

Det betyr at Aanesland må finne riktig tresort og se hvordan den klarer seg når den blir utsatt for fukt. Så må han finne ut av for eksempel om det trengs dobbelt bunn og hvordan treet skal behandles. Han har slått seg sammen med et firma som har bygd bad i tre før. Konsulentfirmaet Oslotre har bygd et bad i eik som et eksperiment.

Badet er bygd i amerikansk rødeik. Servanten består av avkapp fra veggplatene, mens badekaret er laget av ubehandlet sypress. Vannet i dusjen renner ut gjennom åpninger i eikegulvet.

Hensikten med eksperimentbadet er å bevise treets kapasitet til å lagre energi, spesielt fra fukt. – Vi sløser bort mye energi på badet og har det ofte tre til fem grader varmere bare fordi det kjennes kaldt ut når vi går ut av dusjen, sier Kristine Nore, som tok doktorgraden nettopp på «Hygrotermisk ytelse av ventilert trekledning », på nettsiden til Oslotre.

– Hvorfor skal vi varme opp rommet hele tiden bare for de få minuttene? Hvis vi i stedet har et baderom der himling og vegger er kledd med eksponert tre, kan vi bruke energien som de absorberer når vi dusjer, til å varme opp badet midlertidig. Treets kapasitet til å absorbere fukt er nok til å gjøre rommet minst to grader varmere, forklarer Nore.

Testbadet virker som det skal: Etter en varm dusj eller et bad blir rommet fire–fem grader varmere i tre kvarter. Og gulvet kjennes varmt ut for bare føtter.

Nå skal altså de to firmaene arbeide sammen om baderomskabiner i tre. – Det blir veldig gøy å teste ut i fullskala nå de neste seks månedene, sier Gunnar Adolf Aanesland.

SANITÆR-, VARME- OG slukkeinstallasjoner skulle gjøres i tiltaksklasse 3. Det krevde Gjøvik kommune da det skulle bygges ny legevakt. Entreprenøren som vant anbudskonkurransen, oppfylte ikke kravet – i hvert fall ikke på det tidspunktet kontrakten ble tildelt.

En konkurranse skal være fleksibel, men ett sted går grensen. Hvis kvalifikasjonskravet ikke er oppfylt når tilbudsfristen går ut, så er det for sent, fastslår Kofa, Klagenemnda for offentlige anskaffelser. At kvalifi kasjonskravet blir oppfylt i ettertid, er nemlig mer enn bare en «ettersending» eller en «supplering».

Det er godt mulig å snakke sammen om avvik i tilbudene. Men denne dialogen skal ikke brukes til å oppfylle kvalifikasjonskrav som ikke er oppfylt. Kofa konkluderer med at Gjøvik kommune brøt regelverket da lokalene i sykehuset i byen skulle bygges om til ny legevakt.

Kommunen fikk tre tilbud på jobben. Alle de tre entreprenørene diskuterte videre med kommunen og fikk komme med reviderte tilbud en måned senere. Da først meldte Veidekke Entreprenør at de ville bruke Medby som rørlegger for å oppfylle kravet om godkjenning i tiltaksklasse 3 for rørarbeid.

To og en halv måned senere fikk Veidekke kontrakten. Syljuåsen ble innstilt som nummer to av de tre entreprenørene, men klaget fordi Veidekke ikke oppfylte kravet om tiltaksklasse 3 for sanitær-, varme- og slukkeinstallasjoner.

En måned etter tildelingen ga så Vito Teknisk Entreprenør beskjed om at faglig leder der var stilt til disposisjon for Medby ved behov. Det er Instalco som eier både Vito og Medby.

I klagen skriver Syljuåsen at Medby ikke oppfyller vilkårene for tiltaksklasse 3 og at Gjøvik kommune ikke hadde lov til å ha noen dialog etter tilbudsfristen om kvalifikasjonskravene var oppfylt. Kommunen mener derimot at det ikke er stilt noe krav om tiltaksklasse 3 og at Medby uansett har de kvalifikasjonene som trengs.

Kofa sier klart at det er stilt krav om tiltaksklasse 3 og at Veidekke ikke hadde sagt noe om at det var en underentreprenør som skulle oppfylle kvalifikasjonskravet.

Nemnda har derimot vært mer i tvil om kommunen hadde lov til å ha noen dialognår entreprenøren ikke oppfylte kravene. Forenklingsutvalget, som foreslo endringer i anskaffelsesreglene i 2014, sier at oppdragsgiveren kan be om ettersending, supplering og klargjøring. Men det å oppfylle kvalifikasjonskravene for sent, det blir for mye av det gode, fastslår altså Kofa. Dermed har Gjøvik kommune brutt reglene da Veidekke Entreprenør ikke ble avvist fra hele konkurransen. Ifølge Oppland Arbeiderblad har Syljuåsen i etterkant saksøkt Gjøvik kommune og vil ha tre millioner kroner i erstatning.

– POTENSIALET ER stort, fastslår Silje Marie Smitt. Hun tar doktorgrad på varmepumper på hotell: CO₂-varmepumper som leverer romvarme, varmtvann og eventuelt kjøling.

– Nye bygg er mye tettere og har mye større behov for kjøling. Det kommer vi til å se i denne typen bygg i årene som kommer. Hvis vi integrerer inn alt i ett system – både oppvarming og kjøling – blir effektiviteten mye større: Varmepumpene kan gjenvinne varmen fra den kalde siden og oppgradere den til temperaturer hvor den kan bli brukt til romvarme eller varmtvann, sier hun.

Smitt har undersøkt 140 hoteller i Norge og Sverige og sett på hvilke energisystemer de har installert. Rundt 70 prosent av hotellene bruker fjernvarme som primærenergisystem. 20 prosent bruker elkjel. – Begge disse gruppene har et veldig høyt spesifikt energiforbruk, kilowattimer per kvadratmeter. Det medfører høye kostnader og dermed et stort potensial for forbedringer, fastslår hun.

Hun har sett nærmere på to hoteller som har fått CO₂-systemer: Scandic Hell ved Værnes og Quality Skjærgården i Langesund.

– Systemene har veldig forskjellig design og to forskjellige leverandører. Begge to har redusert det termiske energiforbruket til oppvarming med cirka 60 prosent etter at de installerte integrerte CO₂-systemer, forteller Smitt.

Normalt står varme og kjøling for rundt 60 prosent av hele energibruken på et hotell. Det betyr at varmepumpene kan redusere energiutgift ene med over en tredjedel.

– Dette er veldig spennende teknologi og veldig nytt. Det jeg holder på å undersøke, er hvordan disse systemene skal designes og ikke minst hvordan de skal styres. Utfordringen med CO₂ er høy returtemperatur og dermed dårligere effektivitet, peker hun på.

Derfor satser hun på å bruke varmtvannstanker som buffere for å redusere returtemperaturen fra byggsiden og sikre høy effektivitet. – Grunnen til at disse systemene er så fine nettopp til hoteller, er store varmtvannsbehov som andre næringsbygg ikke har, forklarer hun.

Så gjelder det å finne ut hvordan oppladingen av varmtvannstankene styres best. – Det stiller krav til byggdrift eren, men også til automatiseringen av systemet, sier Smitt.

Hun møter mange som misforstår koblingen mellom CO₂ og miljø. De som ikke kjenner til CO₂-varmepumper, har lært seg at CO₂ er en klimagass, og slett ingen miljøvenn. – Men CO₂ som brukes i varmepumper, er gjenvunnet og har dermed et globalt oppvarmingspotensial lik null. Fremtidsrettede, naturlige arbeidsmedier er nettopp det vi jobber med her på NTNU, understreker hun.

Hotellsektoren har fattet stor interesse for løsningen som hun har sett på. Men selv om den er populær i markedet, er den ikke blitt hyllevare ennå.

Dessuten er det vanskelig for hotellene å investere i varmepumper på grunn av måten de eies og drives på. Ofte drives de på franchise med én som driver, en annen som eier og kanskje også en tredje som eier bygningen. Da er det vanskelig å bli enige om hvem som skal betale hva og hvem som skal sitte igjen med hvilke innsparinger.

– Men jeg tror dette kommer mer og mer. Vi har hatt en del forespørsler om prosjekter, og det er stor interesse der ute. Hvis vi skal nå de klimamålene som er satt for å redusere energiforbruk og utslipp, så er vi nødt til å gjøre noe. Hvis vi tar i bruk mer effektive systemer, styring og energiledelse, kan vi redusere energiforbruket i kommersiell sektor i Europa med 30 prosent, sier Silje Marie Smitt.

«NÅR JEG FÅR oppholdstillatelse, skal jeg bli rørlegger!». Bilal Isa bestemte seg for over ti år siden.

I Syria var han leder på en sponplatefabrikk. Han kom til Norge i 2009. Bilal sa tvert nei til å sette seg rolig og ta imot penger fra staten. Det var da han hjalp til på en restaurant, før han hadde fått oppholdstillatelse, at han bestemte seg for å bli rørlegger.

Det var bare én hake. Da han var ferdig med teorien, fikk han ikke lærekontrakt. – Jeg er ikke misunnelig på dem som får kontrakt, men jeg håper noen har plass til meg, også, sa han da han sto frem i Rørfag og på Nemitek.no og fortalte om jakten sin på en lærlingplass.

Derfra har det bare gått én vei. En måned senere hadde han kontrakt hos Ryen VVS og hadde måttet takke nei til tre andre rørleggerbedrift er.

– Jeg arbeidet på et gatekjøkken, og der var det mange håndverkere som kom og spiste. Jeg så på firmalogoene deres, og hvis jeg så at det var en rørlegger, spurte jeg om de trengte lærling, forteller han.

Nå har han nettopp lagt bak seg en nervepirrende uke. – Jeg har sovet lite, innrømmer han og fisker opp en røykpakke. Vanligvis røyker han ti om dagen. Den siste uken er det blitt førti.

Han var nervøs for svenneprøven, nemlig. Da han hadde fått oppgaven, dro han hjem for å planlegge. Femåringen hjemme skjønte lite da faren satt i sofaen og bøyde rør i tankene, komplett med håndbevegelser.

– Vi hadde kurs i å bøye og lodde. Det hadde vi ikke gjort noe av på arbeid. Hel digvis lærte vi det veldig godt her på Opplæringskontoret, forteller han. – Halve prøven var jo bøying!

Bilal Isa er full av godord om Ryen VVS. Der har han fått god oppfølging, lært hele tiden, og håper at han har stått på selv for å få mest mulig ut av læretiden. Han roser kollegene og for at han har fått være med og gjøre en jobb – ikke bare hente kaffe og bære, slik som han har hørt at andre lærlinger har måttet.

Han har i hvert fall fått nok ut av læretiden til at svennebrevet er hans. Etter en lang formiddag med neglebiting fikk han komme tilbake inn på verkstedet til Rørentreprenørenes opplæringskontor, der han fikk vite at han hadde gjort jobben sin mer enn godt nok.

Nå er han i gang med full jobb som faglært rørlegger, fremdeles hos Ryen VVS.

– Jeg er servicerørlegger og trives veldig godt med det. På en byggeplass må du se samme tømrer og samme elektriker hver dag. Det er ikke det jeg helst vil. Nå har jeg variasjon, fastslår Bilal Isa. Rørleggersvenn.

RØRLEGGEREN SKULLE LEVERE ventiler og ventilmotorer i varmesentralen, ventiler og aktuatorer for gulvvarme eller radiator og automatikkutstyr som skulle monteres i rørnettet. Det satte elektrikeren som forutsetninger for tilbudet sitt allerede i tilbudsbrevet.

73,8 millioner kroner skulle det koste å bygge ny brannstasjon i Alta. Det var minst ti millioner kroner billigere enn Alta kommune hadde antatt, ifølge Altaposten.

Prosjektet ble forsinket, og dermed måtte totalentreprenøren ut med drøye 1,8 millioner kroner i dagbøter. Totalentreprenøren mente at underentreprenørene på rør, ventilasjon og elektro måtte ta støyten.

De tre saksøkte totalentreprenøren. Rørleggeren og blikkenslageren inngikk forlik og betalte henholdsvis 240.000 og 586.000 kroner, men elektrikeren dro saken videre til retten. Nå har elektrikeren fått medhold i både tingrett og lagmannsrett.

Elektrikeren fikk ikke begynt med arbeidet sitt før en måned etter planen. Forsinkelsen endte også på en drøy måned.

I mellomtiden var det ingen av de to firmaene som fulgte opp «uten ugrunnet opphold ». Elektrikeren varslet ikke fristforlengelse før to og en halv måned etter den forsinkede oppstarten. Totalentreprenøren protesterte, men ikke på at varselet kom for sent. Dermed hadde elektrikeren krav på forlenget frist for å bli ferdig.

Ifølge totalentreprenøren var forsinkelsen hentet inn en måned etter at elektrikeren kom i gang. Elektrikeren, derimot, mener at forsinkelsen aldri ble innhentet. Maling, belegg, gulv, rør og ventilasjon var én til to måneder forsinket gjennom hele prosjektet, ifølge elektrikeren. Rør og ventilasjon overleverte i hvert fall like forsinket som elektrikeren.

Elektrikeren gjorde også arbeid senere enn firmaet burde ha gjort, fastslår Hålogaland lagmannsrett. Men det forsinket ikke jobben like mye som totalentreprenøren og andre fag gjorde.

Totalentreprenøren forlangte også erstatning fordi et annet firma måtte levere aktuatorer til aerotemperne på brannstasjonen. Men det hadde elektrikeren altså meldt fra allerede i tilbudsbrevet om at rørleggeren måtte gjøre.

– Det var ikke en mangel ved kontraktsarbeidet. Kravet om retting var i realiteten et endringskrav, skriver lagmannsretten.

Resultatet ble at i stedet for å få dekket dagbøter og få erstatning, må totalentreprenøren betale elektrikeren 1.669.000 kroner. I tillegg kommer like mye i renter og saksomkostninger, slik at totalregningen ender på 3.255.000 kroner.

– DET SOM SKULLE TAS ut ved rørsaneringen, var pakket inn på forhånd. Likevel fant vi litt asbest i luft en, forteller forsker Pål Graff. Statens arbeidsmiljøinstitutt har kommet ut med en rapport om rivning av byggematerialer som inneholder asbest, med Graffsom prosjektleder.

– Vi vet ikke om det var gammelt støv som lå i rommet eller om det kom fra posen da vi tok den ned. Men det var asbest der selv om rørene var pakket inn, forteller han. Det betyr en klar konklusjon: – Du må gå med verneutstyr!

Graff advarer også rørleggeren mot å tro at det er greit å «bare bore et hull».

– Også når du borer et hull i et hus som er kledd med eternitt, frigjøres det asbestfi ber. Om du bare skal ta hull til en rørgjennomføring, må du også bruke beskyttelse – selv om du oppfatter det som en veldig kort jobb, understreker han.

Du dør ikke av den asbesten du puster inn når du borer ett enkelt hull. – Men du borer kanskje ikke bare ett hull i løpet av yrkeskarrieren, sier Graff lakonisk. – Varmepumper, rør gjennom vegger – over tid kan det bli noe av den eksponeringen.

Han overdriver ikke når han snakker om liv og død. Selv om asbest i byggematerialer ble forbudt allerede i 1985, dør nemlig mer enn 100 personer i Norge hvert år av kreft som skyldes asbest.

Nå er Norge inne i den tredje bølgen av asbesteksponering. Den første var de som arbeidet i gruver og asbestproduksjon. Den andre var arbeiderne som brukte materialene, for eksempel til å bygge hus. Nå er det de som river eller renoverer gamle hus med asbestholdige byggematerialer, som er utsatt.

Veteranene i faget vet at asbest er farlig. De yngre, nyutdannede rørleggerne, derimot, er Pål Graff mer bekymret for:

– Dette er det viktig at de nyutdannede som kommer ut av skolen nå, også er klar over. De må være klar over at rørisoleringen og den hvite duken som er surret rundt, kan inneholde asbest. Kunnskapen er ikke like bra, og asbest kan fortsatt forekomme i gamle hus med gamle rørsystemer. Det er viktig å være bevisste på dette, sier han.

Det viktigste rådet hans til den som skal sanere rør, er å se på når huset er bygd. Er det fra etter 1990, så er det sannsynligvis ikke asbest i det.

– Er det eldre enn 1990, må du mistenke asbest. Er du usikker, så spør huseier, ellers ville jeg vært skeptisk til å begynne. Her skulle jeg ønske at Norge hadde vært tydeligere på undersøkelsesplikten på forhånd, sier Graff.

«SOM Å DRIVE BEGRAVELSESBYRÅ under Svartedauden,» sa Tor Moestue. Organisasjonsarbeideren i Fellesforbundet jaktet på kriminelle i byggebransjen i Oslo for 25 år siden. Nå bruker Torgny Hasås sitatet som åpning på den nye boken sin.

Hasås er journalist i LO-Aktuelt. Nå har han sluppet boken «Norge i svart, hvitt og grått», om arbeidslivskriminalitet i Norge. Der går han gjennom bransje etter bransje som sliter med svart arbeid, skatte- og momsunndragelser og hvitvasking – men også med vold, trusler og menneskehandel.

Byggenæringen er naturlig nok en viktig del av den 365 sider tykke utgivelsen. Så viktig at Vidar Sagmyr, som leder Byggebransjens Uropatrulje i Trondheim, har skrevet sitt eget kapittel om «Historier fra det mørke arbeidslivet».

Sagmyr sammenligner norsk byggebransje med arbeidslivet i Kuwait, med et A- og B-lag. Av de 60 som døde på jobb i byggebransjen fra 2011 til 2017, var 30 prosent utenlandske arbeidere, og de fleste kom fra Polen. Utenlandske arbeidstagere skader seg fire ganger så ofte som norske kolleger.

Uropatruljelederen understreker at kriminaliteten er et like stort problem for seriøse rørleggere som for resten av bransjen:

– Vi ser stadig vekk at det er arbeidere som ikke er rørleggerutdannet, som gjør rørleggerarbeid. Det er synd at rørleggerbransjen ikke har et tilsyn på linje med Det lokale eltilsyn, sier han.

– Elektriker og rørlegger er to av de best beskyttede fagene i byggebransjen, men tilsynene er så forskjellige!

Sju år etter at uropatruljen begynte som et malertiltak, kommer tipsene fra hele bransjen. – Nå er det blitt 50–60 tips i året om ulovlig elektrikerarbeid, for eksempel. Arbeidet er ganske bredt: Vi har også veldig mye tømrerarbeid som spiser seg ut slik at «tømreren» gjør alle de andre fagene, også. Vi får mange rapporter fra naboer om at samme fyr er både «maler» og «rørlegger», forteller Vidar Sagmyr.

Han advarer mot å tro at arbeidskriminaliteten er et Oslo-fenomen eller et byfenomen:

– Det er bra at ikke alt som kommer ut i mediene og i boks form, handler om Oslo. Det er mer av alt i Oslo, men dette foregår overalt. I noen av distriktene i Trøndelag tror de også at dette er et storbyfenomen, men det er det ikke, sier Sagmyr.

«Bygdedyret» er en grunn til at arbeidskrim er mest synlig i byene. I et gjennomsiktig bygdesamfunn sitter det lenger inne å si noe om at naboen har besøk av rørleggere som slett ikke ser ut til å drive lovlig.

Da Byggebransjens Uropatrulje startet opp, var Sagmyr frustrert over dårlig respons fra offentlige myndigheter. Spesielt fra Arbeidstilsynet, dit de fleste rapportene hans gikk den gangen. Nå går alt mye bedre på det området:

– Jeg hadde møte med politiet og ledelsen for akrim-senteret for noen uker siden. Dialogen med akrim er god. Vi var litt ukloke og ikke konstruktive nok den gangen – eierne våre følge at Arbeidstilsynet ikke var så aktive. Men vi merker det nå, når vi søker om innsyn i dokumenter, hvor aktive Arbeidstilsynet er, sier Vidar Sagmyr.

– VI SER en positiv effekt av spyling. Men varer den én dag, to dager eller en uke – og hva er kostnadene? spør Cynthia Hallé.

Hun er førsteamanuensis i faggruppen for vann og avløp ved NTNU og ansvarlig for et prosjekt som amerikanske Water Research Foundation står bak. Målet er å finne den beste løsningen for å hindre legionellabakteriene i å etablere seg i vannrørene til badeanlegg og svømmehaller – men også til glede for hoteller, sykehus, skoler og bolighus.

– Vi ser på temperatur og hvilke typer tiltak vi skal gjøre, forteller Hallé. Da snakker hun om spyling, om hva stillestående vann fører til og om en daglig dusj er nok til å holde legionellaen unna.

Dessuten skal hun teste forskjellige løsninger med klor som ikke er så aktuelle i Norge. Nordamerikansk tradisjon er å bruke andre klorforbindelser i flere sammenhenger enn det som gjøres i europeisk vannbehandling.

– Hypotesen er at det er biofilm som dannes på innsiden av rørene, som bidrar til å utvikle problemet. Spørsmålet er om gjennomspyling er nok til å bli kvitt biofilmen eller om den bare kommer tilbake med mer legionella, forklarer Cynthia Hallé. I tillegg til spylefrekvens og vanntemperatur skal hun også se på materialet i rørene.

Legionellabakterien trives best i temperaturer under 60 grader, og det krever mye arbeid å bli kvitt den når den først er på plass i rørene.

– Vi planlegger fire forskjellige eksperimenter og er bare så vidt ferdige med det første. Det jeg kan si så langt, er at vi har funnet legionella i tappevannet og har bevis på at biofilmen i rørene inneholder legionellabakterier. Foreløpig har vi ikke funnet den legionellabakterien som gjør folk syke, forteller hun.

Målet med arbeidet er å utarbeide retningslinjer for drifterne:

– Hvis du vil bruke gjennomspyling som en strategi for å kontrollere legionella eller reagere i tilfelle det er et høyt bakterietall – hvordan skal du gjøre det? Hvilken temperatur skal du bruke, og hvor lenge skal du spyle? sier Hallé.

– Det er snakk om utgifter til mennesker. Men også: Hvis du trenger en temperatur på 60 grader – har du kapasitet i anlegget ditt, og hvor mye vil det koste?

– Jeg håper dette vil hjelpe både norske og amerikanske anleggseiere og driftere, understreker Cynthia Hallé. Også Trondheim kommune er en av partnerne i prosjektet, og en stipendiat er i ferd med å ta doktorgraden ved NTNU med legionella som tema og dette prosjektet som den viktigste delen av forskningen.

– VISJONEN ER og skal fortsatt være at vi skal være det beste valget for rørleggeren, sier Tony Støkkebo.

Advokaten satt først som styreleder og så som konsernsjef i Håndverksgruppen. Den bygde han opp fra et samarbeid mellom en gruppe malermestere til å bli ble Norges største konsern innenfor maling, gulvlegging, mur og flis. På rørleggersiden er han også styreleder i S & P Gruppen, som eier Snersrud & Pedersen i Asker.

Rørkjøp trengte ny styreleder etter en turbulent periode. I fjor ble administrerende direktør Frank Olsen sagt opp. Han var ikke enig i grunnlaget for oppsigelsen.

Det endte med at det i stedet var styret som måtte gå, mens Olsen beholdt jobben. Tom S. Lien gikk inn som styreleder med sikte på å sitte bare frem til årets generalforsamling, og der ble Tony Støkkebo valgt som ny styreleder.

Støkkebo vil ikke si noe om den historien, men han synes ikke det er vanskelig å ta over. – Historien er skrevet, og den får man ikke gjort noe med. For oss er det viktig å se fremover. Det handler om at vi jobber sammen for å nå de felles målene, sier han.

Ut over det kan han si lite om planene fremover. Det nye styret har bare hatt et lite introduksjonsmøte. Først over ferien skal det sette seg ned og stake ut kursen videre.

– Vi ser fremover, og da skal vi meisle ut en felles strategi som alle er enige i, sier Støkkebo, som er den eneste eksterne i det nye styret. De seks styremedlemmene er representanter fra medlemmene – det vil si eierne – i Rørkjøp.

– Vi prøver å spre det litt i kompetanse og på skjønn og slik at vi får med alle landsdeler slik at hele kjeden skal føle seg representert, sier styrelederen.

– I august vet vi mer om hvilken retning vi har tenkt å dra oss videre i. Men det blir nok mye av det som har vært bra før og at vi videreutvikler det, sier Tony Støkkebo.

DA HAN KJØPTE eneboligen fra 1978, planla kjøperen å pusse opp. Huset hadde en kjeller med fukt, saltutslag og dårlig drenering. Dermed planla kjøperen å drenere, senke gulvet for å få høyere oppunder taket, og pusse opp. Han er takstmann selv, så han hadde grei oversikt over hva som måtte gjøres for å få kjelleren slik han ønsket.

Det skulle vært en enkel sak. Kartet som lå ved salgsoppgaven, viste nemlig at vann og avløp gikk i tomtegrensen.

Det var ikke før etter at overtagelsesprotokollen var signert, at selgeren nevnte at VA-ledningen til naboen gikk direkte under boligen. Litt etter kom selgeren innom med et eldre kart som viste det samme. Det skriver Fredrik Aasen i advokatfirmaet Austin Lyngmyr. Han klaget til Finansklagenemnda på vegne av kjøperen og forlangte prisavslag.

– Det ble fremstilt som at avløpsledningen gikk rundt eiendommen. Det er ikke så vanlig lenger å konstruere hus slik at andres avløpsledninger ligger under, for det skaper problemer når naboen får rørbrudd, sier Aasen.

– Normalt sett ville ikke det vært noe problem. Problemet her var at boligen ble fremstilt med utviklingsmuligheter i kjelleren. Da måtte du senke gulvet, men det var ikke så enkelt når det var en avløpsledning under, konstaterer advokaten.

Det var ikke skadeoppgjørsselskapet enig i. Det at naboens rør lå under boligen, hadde ikke påvirket markedsverdien, mener selskapet. Dessuten: Selgeren kjente ikke til VA-ledningene, og salgsoppgaven ga ingen forventning om mulighet for utgraving. Det var bare på en tegning som var vedlagt salgsoppgaven, at rørene var tegnet rundt eiendommen, ifølge skadeoppgjørsselskapet.

Finansklagenemnda var i tvil om selgeren hadde gitt feil opplysninger. Kartet over VA-ledningene tok forbehold om at det kunne forekomme feil, peker nemnda på. Likevel: Argumentene taler for at en forbruker må kunne stole på et slikt kart. Det må antas at en profesjonell eiendomsmegler har undersøkt og kvalitetssikret kartet.

– Dette kunne selger og megler enkelt ha avklart før salget. Siden eiendommen ble solgt med et utviklingspotensial i kjelleren, så var dette høyst relevant informasjon for potensielle kjøpere, fastslår nemnda. Den peker på at selv ikke en kjøper som er profesjonell takstmann, fattet noen mistanke om at noe ikke var riktig.

Dermed får kjøperen avslag i prisen på 358 375 kroner, som er den laveste prisen for å legge om vann og avløp. I tillegg må skadeoppgjørsselskapet betale 10 800 kroner for taksering og 28 188 kroner i advokatutgifter.

– DETTE ER en spennende utvikling, og det er ingen tvil om at det her kan ligge noen spennende muligheter for rørbransjen, sier administrerende direktør i Rørentreprenørene, Marianne W. Røiseland.

Hun får støtte fra direktør i VVS Norge Prosjekt, Erlend Berg. Han forteller at flere av deres medlemsbedrift er jobber mye med havbruk, og at noen allerede er involvert i landbaserte prosjekter.

– Det at nå stadig flere anlegg planlegges på land, byr på spennende muligheter både for våre medlemmer og landets rørleggere for øvrig, sier Berg.

Han forteller at bransjen representerer betydelig kompetanse, men at det som etterspørres i forbindelse med landbaserte oppdrettsanlegg ikke er standard hyllevare.

– Landbaserte oppdrettsanlegg representerer derfor ikke bare gode forretningsmuligheter, det representerer også en unik mulighet for videreutvikling av rørleggerbransjen. Denne muligheten må vi derfor ta, sier Berg som representerer de 20 største rørleggerbedrift ene i VVS Norge.

Landets første landbaserte anlegg så dagens lys i Fredrikstad i 2019, da Fredrikstad Seafood åpnet dørene. På Indre Harøy er selskapet Salmon Evolution nå i gang med byggingen av fase én av det som trolig blir Europas største landbaserte anlegg. Byggingen er i rute og selskapet planlegger å sette ut fisk om ett års tid. Samtidig er Andfjord Salmon i gang med byggingen av det de mener kan være fremtidens landbaserte lakseoppdrett. Også på Bulandet, landets vestligste øykommune, beliggende i Sunnfjord i Vestland fylke, er også byggingen av et landbasert anlegg godt i gang.

Dette er imidlertid bare begynnelsen. Bransjenettstedet iLaks.no skriver at interessen for landbaserte oppdrettsanlegg har eksplodert de siste 10-11 månedene, og at antallet prosjekter bare i denne perioden har blitt doblet. Ifølge nettstedet er det nå hele 80 selskaper som nå jobber med finansiering for og oppføring av landbaserte oppdrettsanlegg i Norge og utlandet. Samlet årlig produksjonskapasitet i anleggene er på hele to millioner tonn laks, noe som er mer enn Norges samlede produksjon i dag, på 1,2 millioner tonn. Cirka en tredjedel av det planlagte volumet, hvis det blir realisert, skal produseres i Norge.

Bakgrunnen for den voldsomme interessen er at landbaserte anlegg gir en rekke fordeler. Man unngår for eksempel rømming, samt ytre påvirkninger som lakselus og alger. I tillegg kreves det lite tilgang på vann, og anleggene kan derfor plasseres nesten hvor som helst. I tillegg gir anleggene mer stabile oppvekstsvilkår for laksen, noe som kan gi mer stabil og økt produksjon. Dette skyldes blant annet at man i landbaserte oppdrettsanlegg resirkulerer inntil 95 prosent av vannet, samtidig som kvaliteten på kontrolleres nøye.

Mens anlegg i sjø har en naturlig tilgang på ferskt sjøvann, så vil naturlig nok landbaserte anlegg kreve mye mer av både rør, pumper, filter og ventiler for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet og temperatur.

– Dette er store og komplekse installasjoner, hvor kravene til vannkvalitet og temperatur er høye. Dette er anlegg som representerer spennende muligheter, både i en utviklingsfase, men også i en drift sfase hvor anleggene skal vedlikeholdes og driftes på en god måte, sier Røiseland.

– NÅR VI jobber med industriprosesser, er det ikke så mye å hente med 60 grader varmt vann. Når vi nærmer oss 100 grader, derimot, har vi en stor mulighet til å kutte utslipp, sier Michael Bantle.

Seniorforskeren hos Sintef Energi forteller hvordan det begynte med det utslippsfrie meieriet som Tine tok i bruk i Bergen i fjor. – Der magasineres det opp spillvarme fra kjøleprosessene. Det skulle leveres 120 graders damp, men siden det er nybygg med effektivt utstyr, så greide vi oss med 95–100 grader, sier Bantle.

Han forteller hvordan europeisk industri trenger prosessvarme med svært forskjellige temperaturer, og at det trengs 175 TWh for å varme opp til 150 grader. Det er mer enn hele den norske kraft produksjonen i løpet av et år. – Det er et stort markedspotensial i Europa for å levere prosessvarme med varmepumpe, konstaterer han.

– Det ble fremstilt som at avløpsledningen gikk rundt eiendommen. Det er ikke så vanlig lenger å konstruere hus slik at andres avløpsledninger ligger under, for det skaper problemer når naboen får rørbrudd, sier Aasen.

– Normalt sett ville ikke det vært noe problem. Problemet her var at boligen ble fremstilt med utviklingsmuligheter i kjelleren. Da måtte du senke gulvet, men det var ikke så enkelt når det var en avløpsledning under, konstaterer advokaten.

Nå skal prototypene på de supervarme varmepumpene installeres på en fabrikk i Nederland og på et tørkeanlegg i Bergen. – Bioretur i Bergen tørker slam fra landbasert fiskeoppdrett. Når de bruker overhetet damp samtidig som de leverer overhetet damp, blir det en perfekt match, ifølge Michael Bantle.

En vingekompressor fra Helgeland, nærmere bestemt Tocircle i Glomfjord, er løsningen som gjorde det mulig å få det til. Det er en kompressor med en rotor som går rundt slik at volumet endres for hver omdreining. Alle de bevegelige delene blir smurt med vann. Arbeidsmediet i varmepumpen er også helt vanlig, rent vann.

– Vi måtte finne ut hva slags middel vi kunne bruke på over 100 grader. Vann er det beste og billigste, sier Bantle.

Han peker på hvordan en varmepumpe også sparer primærenergi – altså den energien som kommer inn i fabrikken. Så mener han at utviklingen går mot termisk lagring. – Termisk lagring i kombinasjon med varmepumper kan bli en veldig god utvikling, sier han.

Nullutslippslaboratoriet ZEB Lab i Trondheim har termisk lagring i kjelleren og mulighet til å utvikle løsningen. Selve forskningen er en del av forskningssenteret Higheff , som bruker 400 millioner kroner over åtte år for å forske på energieffektivitet.

– Nå må vi utvikle en mer standardisert kompressorløsning med færre bevegelige deler – et mer kommersielt produkt. På den måten kan vi få til noe som kan bestilles og leveres ut i stedet for at det må prosjekteres på nytt hver gang, fastslår Bantle. Han er klar for å lage varmepumpene enda varmere:

– Vi har konsepter fra 250 til 500 grader, men da er spørsmålet hva slags spillvarme vi har. Vi kan ikke gå til 500 grader hvis vi har 50 grader spillvarme. Per i dag er 100 grader ikke noe problem, 150 grader er på demostadiet og 250 grader i laboratoriet, forteller han.

– GI MEG en serviett! Fort! Det flyter en lort i luft en!

Hvis du flyter rundt i vektløs tilstand, er det ikke det du helst vil høre. Men kommandør Tom Stafford var nødt til å si det. Nærmere bestemt på Apollo 10-ekspedisjonen i 1969.

Hvem som hadde vært nødt til å gjøre det denne gangen, det ble aldri klart. Alle de tre astronautene i bane rundt månen den dagen for over 50 år siden, avviste at det var de som sto bak både den kabelen som Stafford måtte fange og den som kom flygende like etterpå.

Helt siden Alan B. Shepard ikke hadde annet å gjøre enn å pisse i buksa da han var første amerikaner i verdensrommet i 1961, har toalettforholdene i vektløs tilstand vært en av disse tingene som er blitt både et problem og en liten vitenskap som det ikke snakkes så veldig mye om.

Det er trangt, men først og fremst er det ikke noen tyngdekraft som kan dra etterlatenskapene nedover slik at de kan fjernes uten direkte håndarbeid. Derfor begynte det hele med avanserte bleier og oppsamling i undertøyet.

Shepard hadde ikke slikt, heller, så han endte med å kortslutte noen av sensorene sine da han ikke klarte å holde seg lenger.

Ni og en halv måned senere hadde John Glenn fått en pose å fylle – og den fylte han med hele åtte desiliter. Det er mer enn hele kapasiteten på en vanlig blære, men vektløsheten gjør at blæren ikke fylles nedenfra og opp som vanlig, og dermed er den overfylt innen du kjenner at du trenger å gå.

ROMTOALETT: Slik ser det ut. 1: Lokk. 2: Sete. 3: Forbehandlingstank for urin. 4: Urinslange. 5: Plass til å feste urintrakt. 6: Plass til å feste urinoverføringssystem.

Da Apollo-ekspedisjonene reiste helt til månen, måtte de også gjøre grovarbeid på turen – og det gjorde de ved hjelp av en løsning som ikke var stort annet enn en plastpose som de klistret på bakenden. Innholdet ble grundig undersøkt da de kom tilbake til jorden. Med andre ord: De første romfartøyene luktet nok til at det neppe ville vært nok med noen Wunderbaum for å gjøre atmosfæren behagelig.

På månen brukte Neil Armstrong og Edwin Aldrin bleier. Et lite skritt for menneskeheten – noe stort dritt for et menneske.

Nå har Nasa skaffet seg et nytt romtoalett. UWMS – forkortelse for Universal Waste Management System – er på plass på den internasjonale romstasjonen. Dermed blir det enklere å – som Nasa selv uttrykker det – «going beyond Earth».

«Universal» betyr at toalettet kan installeres i forskjellige romfartøyer med forskjellige løsninger for å holde mannskapet med luft og vann.

På romstasjonen, for eksempel, der de skal bo og arbeide lenge, skal det lede forbehandlet urin inn i et gjenvinningssystem som resirkulerer vannet. Romstasjonsveteran Don Pettit beskriver det slik: Dagens kaffe er morgendagens kaffe. På kortere turer blir alt bare lagret til det kan kastes.

Det nye toalettet følger opp ønskene fra astronautene selv om komfort og enkel bruk, og det er 65 prosent mindre og 40 prosent lettere enn det tidligere romstasjonstoalettet. Selve toalettet er i campingvognstørrelse: 71 centimeter høyt og veier 52 kilo uten ekstrautstyr.

– Vi resirkulerer om lag 90 prosent av alle vannbaserte væsker på romstasjonen, inkludert urin og svette, forklarer Nasa-astronaut Jessica Meir. – Det vi forsøker å gjøre, er å etterligne elementer fra jordens naturlige vannsyklus for å gjenvinne vann fra luft en.

Gjenvinningen er viktig for å unngå å frakte mer vann enn nødvendig opp fra jorden. Måneferder trenger kanskje ikke de mest komplekse resirkuleringssystemene, men på en to års tur-retur til Mars er det ikke mulig å fylle på med ekstra vann. Derfor er målet til Nasa å komme opp i 98 prosent resirkulering før det sendes mennesker dit.

Men hvordan virker disse toalettene?

Siden det ikke er noen tyngdekraft , så bruker de luft til å trekke urin og avføring bort fra kroppen og inn i de riktige beholderne. Nye UWMS setter på luft strømmen så fort toalettlokket løft es – noe som også er praktisk for å unngå lukt. Det er designet for å trenge mindre renhold og vedlikehold, med deler som ikke korroderer. Mannskapet skal helst bruke mye tid på eksperimenter og forskning og lite på rørleggerarbeid.

Mannskapet bruker en spesialutformet trakt med slange til å samle opp urin, mens setet tar hånd om ekskrementene. Det måtte til kvinnelige astronauter for å overbevise Nasa om at trakt og sete må kunne virke samtidig. Og for ordens skyld: Hver enkelt astronaut får sin egen, private trakt.

Setet kan se lite ut, men uten tyngdekraft er det ideelt for å sørge for at alt havner der det skal. Før avreise må astronautene trene på å sikte – altså lære seg hvordan de må sitte for å treffe riktig. UWMS er utstyrt med håndtak og remmer for å spenne fast føttene. Alle sitter forskjellig, og erfaringene viste at de tradisjonelle hoft eremmene ikke var noen god løsning.

Toalettpapir, kluter og hansker kastes i vanntette poser. Avføringen presses sammen i en egen boks. Noen av boksene sendes tilbake for egne tester, men de fleste sendes med et lastefartøy som er designet for å brenne opp på vei tilbake inn i atmosfæren. Foreløpig gjenvinnes ikke vannet fra den faste avføringen, men Nasa ser på den muligheten.

Romstasjonen har også fått et nytt væskebehandlingsanlegg – Brine Processor Assembly, BPA – som skal gjenvinne mer væske enn før. Det tar væske fra urin, svette og gråvann, og også vann som hentes ut fra det like nye luft behandlingsanlegget. Luft behandlingen renser luft en for forurensning, inkludert CO₂, produserer oksygen og erstatter også oksygen som går tapt i eksperimenter og i luft slusen.

DET VAR PÅ RØRENTREPRENØRENE NORGES generalforsamling i Trondheim i august at statsministeren delte ut verbale blomster for arbeidet rørleggerbedrifter gjør for å rekruttere til bransjen. Hun oppfordret oss til å fortsette det arbeidet og gi opplæring både til ungdom og voksne som bytter karriere eller har hull i CV-en. Bransjefellesskapet gjør allerede begge deler og har gjort det lenge.

Det er ikke første gang Rørentreprenørene samles til generalforsamling i Trondheim. Vi gjorde det også for 100 år siden. Hovedsaken på generalforsamlingen den gangen var opplæring av læregutten; lærlingen. Rørleggermesterne som den gang møttes i Trondheim var ikke i tvil om at opplæring til faget skjedde best i bedrift. « De forhold rørlæggerarbeiderne kommer til at arbeide under kan nemlig ikke engang tilnærmelsesvis læres paa en skole..», het den gangen.

De 25 mestrene, alle herrer i sin beste alder, ser jeg på som «founding fathers» til dagens opplæringsmodell for lærlinger. De ønsket seg et system der «lærlingens tarv blir tilstrekkelig ivaretatt, samtidig som det ikke blir stilt for store krav til mesteren eller lagt for store bånd på bedriftens bevegelsesfrihet eller utvikling».

Svaret ble mange år senere rørleggerbedriftenes egne opplæringskontor. 15 opplæringskontor er i dag tilknyttet Rørentreprenørene Norge, som selvstendige enheter med egne styrer. Opplæringskontorene er eid av bedriftene. Oppgaven deres er å følge og støtte lærlingen gjennom løpet, gi kurser, teoretisk opplæring og påse at lærlingen lærer det som kreves. Helt i tråd med ønsket fra entreprenørene i Trondheim for hundre år siden og den modellen statsministeren i dag skryter av.

Krav og utvikling av faget er viktig og bidrar til at yrket har høy status. Når bedrifter så sterkt tar ansvaret for lærlinger og utvikling av faget bidrar det til å styrke bransjen. En sterk bransje har verdi i seg selv. Ved å beholde ansvaret for opplæring i eget fag er lurt for fremtiden for faget.

Takk til herrene i Trondhjem for prinsippene de satt ned i 1921!