- Vi har vært gjennom en lang tankeprosess og er blitt inspirert og motivert av Torger Lingelem i Rocks of Norway, forteller Ole-Jørgen Sivertsen. Sammen med Ingeborg Louise Johansen og Christian Fossum har han etablert fi rmaet Trollgranite AS. - Uten samarbeidet med Torger tror jeg ikke det hadde blitt noen satsing fra vår side sier Sivertsen, som er daglig leder i fi rmaet. De leier areal av grunneieren, som har drevet bearbeiding av larvikitt i en liten hall på stedet. Her er det blant annet blitt produsert gravsteiner. Bruddet ligger nær grensen mellom Vestfold og Telemark.

For første gang på mange år vil det bli produsert norsk smågatestein i større mengder. De unge gründerne har investert i én stor og tre mindre knekkemaskiner og har som mål hver dag å produsere nok stein til å dekke 90 til 100 kvadratmeter.

Ingeborg Louise Johansen, Ole-Jørgen Sivertsen og Christian Fossum har stor tro på norsk produksjon av smågatestein med utgangspunkt i larvikitt. - Det er synd at steinlandet Norge i lang tid ikke har greid å produsere sin egen gatestein.

I første omgang satser vi på å produsere smågatestein og stein til buesetting, sier Christian Fossum. - Kan hende vil vi med tiden også produsere storgatestein.

Trinnene i prosessen er å dele de opprinnelige vrakblokkene i stadig mindre stein slik at dimensjonen blir terninger med bredde ni til 11 cm. Den største knekkemaskinen presser med et trykk på 150 tonn, mens de mindre utøver 43 tonns trykk. Utgangsmaterialet bestemmer fargen, for larvikitt fi nnes i både lyse og mørke nyanser. Gatesteinen blir derfor levert i sortering med ulike farger. Etter at steinene er knekt, blir de ført gjennom en trommel der steinene slår mot hverandre i 7-8 minutter. Dermed blir de skarpeste kantene avrundet.

Ved spesialbestilling kan Trollgranite også levere larvikittprodukter i store dimensjoner, som bord, benker og massive portstolper.

Under park & anleggs besøk torsdag 12. april var det hektisk aktivitet på stedet. Trailerne med maskinene til knekkelinjen hadde ankommet en dag seinere enn planlagt. Samtidig skulle det gjøres klart utstillingsmateriale i larvikitt til Hagemessen uka etter. - Vi satser på å montere knekkelinjen og ventilasjonsanlegget kommende helg, forteller daglig leder. - Så blir det opplæring og prøvekjøring for å sjekke at alt virker og vi samtidig har lært å operere maskinene.

Det er imponerende dimensjoner på maskiner og samlebånd, som ikke bare skal ta seg av ferdige gatestein, men også store mengder vrak og avfall fra knekkingen. I den nyoppførte produksjonshallen arbeider elektrikere og andre håndverkere på spreng for å få alt klart. Gründerne forteller at den oppvarmede produksjonshallen vil gjøre det mulig å produsere gatestein for lager gjennom vinteren, slik at velfylte lagre skal tåle etterspørselen vår og forsommer.

Den nye produksjonslinjen hos Trollgranite består av én stor knekkemaskin og tre mindre t il knekking av gatestein. Foto: Ole-Jørgen Sivertsen

En nyoppført, oppvarmet produksjonshall gjør det mulig å produsere gatestein for lager gjennom vinteren.

Trollgranite AS har foreløpig fi re ansatte, men utvider staben og vil trolig ende opp med åtte ansatte i løpet av året, blir vi fortalt. De fl este ansatte har maskinførerutdanning, og eierne har tidligere drevet som anleggsgartnere. Det trengs ingen formell utdanning for å betjene maskinene i knekkelinjen. - Når vi har lært oss å betjene maskinene, satser vi på at intern opplæring av de øvrige ansatte vil være tilstrekkelig, sier daglig leder.

Vi tror det skal være mulig å konkurrere prismessig med leverandører av importert gatestein, sier Christian Fossum. - Kan hende er det et marked for gatestein av larvikitt også i andre nordeuropeiske land?

Noen viktige forutsetninger for å bygge veier som holder lenge, er blant annet at overbygningen har tilstrekkelig bæreevne året rundt og at materialene i overbygningen må være slik at de ikke er utsatt for teleskader eller er ømfi ntlige for vann. På kursdagen gikk vegbyggereksperten gjennom hvordan overbygningen bør bygges og hvordan bæreevnen kan måles og bør dokumenteres. Han trakk fram Statens vegvesens publikasjoner «Vegbygging» og håndbok R761 som de mest komplette, og sammenliknet med Norsk Standard. Etter Kiersteins mening kan en del punkter i begge normene forbedres, fl est i standarden.

Overbygningen skal fordele belastningen fra trafi kken til undergrunnen uten at det oppstår varige deformasjoner, påpekte Kierstein. - Man må velge riktig fraksjon og lagtykkelse for å oppnå optimal bæreevne og lastfordeling etter komprimering. Det er forskjell på egenskapene til ensgradert materiale uten fi nstoff og velgradert materiale med fi nstoff. Til forkilingslag, som ikke lenger bør kalles avrettingslag, anbefaler jeg materiale med fraksjonene fra 0 til 32 mm i de fl este tilfeller. Det eneste tilfellet der man ikke skal ha med 0-frak- sjonen, er ved setting av betongstein til permeable dekker. Her er permeabilitet hovedformålet, og betongsteinen vil selv sørge for forkiling. Permeabilitet betyr i dette tilfellet at større mengder vann blir ledet med vilje gjennom overbygningen. Ved tradisjonell dimensjonering blir overfl atevann i hovedsak ledet via fall på overfl aten, og materialene i overbygningen skal ikke være vannømfi ntlige. At et materiale inneholder fi nstoff, betyr ikke at det er vannømfi ntlig, det er andelen fi nstoff som er avgjørende.

Kravene til materialer i overbygningen er angitt i NS-EN 13242. Disse kravene avhenger av hvor i konstruksjonen materialene skal brukes. Motstandsevnen mot nedknusing og slitasje er av stor betydning og vil variere mye med hva slags bergart materialet består av. Dermed vil det kunne variere atskillig fra sted til sted. - Materialet må også tilfredsstille krav til evne til komprimering, stabilitet og telefarlighet, noe som avhenger av faktorer som kornform, korngradering og fi nstoffi nnhold, understreket Kierstein.

- Et svært viktig punkt er at det ikke må forekomme massetransport gjennom overbygningen. De ulike materialene fra de ulike lagene skal ikke trenge inn i hverandre, og derfor må fraksjonene tilpasses hverandre. Dersom dette svikter, kan det føre til mindre permeabilitet, overmetning i underliggende lag, økt frostømfi ntlighet og nedsatt stabilitet og stivhet.

René Kierstein viste fram aktuelt utstyr for kontroll av komprimering under fagkurset 15. februar. Foto: Ole Billing Hansen

Steinstørrelsen og korngraderingen har stor betydning for komprimeringsarbeidet. - Det er ikke nødvendigvis slik at større stein har større styrke enn mindre stein, sa Kierstein. - Som regel har velgraderte materialer større densitet og stivhet enn ensgraderte materialer. De mindre fraksjonene legger seg mellom de større. Ensgraderte materialer er vanskelige å komprimere. De er avhengige av et dekke med god lastoverføringsevne. Om kornene er avrundet, kantete eller fl isete har også stor betydning for komprimeringsevnen og potensiell stivhet.

Til forsterkningslag er det vanlig å bruke materialer av knust berg. Pukk og kult gir et mer stabilt lag med større bæreevne enn grus. De mest aktuelle sorteringene til forsterkningslag er kult av størrelse 22/120 og 22/180, mens pukk kan ha sorteringen 22/90. Anbefalt lagtykkelse avhenger av trafi kkgruppe (klasse A til F) i Statens vegvesens håndbok N200 samt telefarlighetsklasse.

Dårlig geologisk kvalitet med mangelfull motstandsevne mot nedknusing fører gjerne til deformasjon på dekket etter hvert. Slike langtidsskader kan skyldes leveranse av materiale fra ulike steder. - Min påstand er at spordanning på veger med asfaltdekke ikke alltid skyldes bare slitasje, men noen ganger faktisk skyldes deformasjoner på grunn av overbelastning av mangelfullt utførte bære- og forsterkningslag. For grov kult har til tross for forkilingslag forholdsvis dårlig styrke og stivhet, noe som på sikt fører til spordannelser, hevdet Kierstein. - Resultatene etter utallige stivhetsmålinger med statisk platebelastning bekrefter en dårlig trend.

Overbygningen for vei er bygd opp lagvis. Merknad: I bunden utførelse og stive dekker, som plater av stein eller heller av betong, skal det generelt frostsikres. Frostsikring bør også vurderes for dekker av stein med mekanisk stabiliserte materialer i fugene. Illustrasjon: Stein & Veg Consult

René Kierstein understreket at forkiling av toppen av forsterkningslaget er avgjørende. Formålet er å sikre tilstrekkelig stabilitet og fi lterstabilitet. Derfor bør ikke dette laget misvisende kalles et avrettingslag, men et forkilingslag. Det skal være maksimum 50 mm tykt. Dersom man bruker knust berg i bærelaget, bør det samme materialet brukes til forkiling. Om det er bitum i bærelaget, står valget mellom knust asfalt og knust berg. Knust asfalt kan også brukes som midlertidig dekke. Som bærelag bør slikt materiale, i sorteringene 0/22 eller 0/32, brukes på veger med begrenset trafi kk. Man må selvsagt forsikre seg om at innholdet av miljøgifter i den knuste asfalten ligger under gitte grenseverdier.

Bærelagsmaterialer skal være permeable, men de må være fi lterstabile med hensyn til settelagsmateriale ved steinlegging. Bærelaget skal være så jevnt som mulig. Ved dekker av stein er tillatte avvik +/- 10 millimeter. Til bærelag er de mest aktuelle fraksjonene 0/32, 0/45 og 0/63. Anbefalt lagtykkelse avhenger av trafi kkgruppe, men ligger mellom 10 og 20 cm. Størst fraksjon anbefales bare til tykkelser over 15 cm. Det blir stilt krav om komprimeringskontroll, det vil si den kvaliteten man faktisk har oppnådd.

Dårlig geologisk kvalitet med mangelfull motstandsevne mot nedknusing kan skyldes leveranse av materiale fra ulike kilder. I dette tilfellet er det i tillegg lagt altfor grove masser inntil kummen.

En rekke faktorer påvirker komprimeringsgraden, blant annet grunnforhold, hvilket utstyr som er brukt, steinmaterialet og den praktiske gjennomføringen av komprimeringsarbeidet. Komprimeringen kan utføres på én av to måter; statisk eller dynamisk. Ved statisk komprimering er det bare tyngden av valsen som påvirker resultatet. Dynamisk komprimering innebærer vibrasjon, og komprimeringsenergien påført via vekt, hastighet, amplitude (svingningsavstand) og frekvens. I dag er mange valser utstyrt med GPS, slik at informasjon blir stedfestet.

Større anleggsarbeider krever en valseplan og en plan for kontroll, understreket Kierstein. - Det er utarbeidet kontrollskjemaer, slik at resultatene enkelt kan dokumenteres. Det er også satt minstekrav til hva dokumentasjonen skal inneholde. Kontrollen kan legges på tre nivåer; en begrenset basiskontroll blir gjennomført av den utførende, en normal kontroll innebærer at entreprenørfi rmaet utfører systematisk og regelmessig kontroll etter fastsatte rutiner, mens en utvidet kontroll blir gjennomført av en ekstern og uavhengig instans. Jeg mener at bare en utvidet kontroll egentlig er godt nok i større prosjekter. Dokumentasjon av komprimeringskontrollen må foreligge før dekket blir lagt.

Noen steder er det en utfordring å komme til med komprimeringsutstyr. Derfor er det særlig viktig å kontrollere komprimeringen i ledningssoner og rundt kummer og sluk.

Manglende stabilitet i bærelaget kan skyldes at det er levert feil fraksjon.

Kierstein mener at platebelastning er den eneste gode metoden for å kontrollere komprimering. Statisk platebelastning er et «skal-krav» i Håndbok N200. Andre metoder måler ikke faktisk oppnådd stivhet og kompakteringsgrad. - Responsmålinger er bare et supplement, men for en anleggsgartner som utfører et anlegg av begrenset størrelse, kan det være godt nok. Men lette fallodd skal bare brukes på bærelag og ikke der man har brukt kult. Både responsmåling og lett fallodd må kalibreres opp mot platebelastning.

Statisk platebelastning måler stivheten i ubundne lag og kompakteringsgraden. Vanlig utstyr har de to ulike platestørrelsene 30 mm og 60 mm. Førstnevnte er standard i alle land, mens den største platen særlig blir benyttet der det er brukt grove fraksjoner eller for eksempel Glasopor som materiale. Måledybden er to til tre ganger platediameteren. For å gjennomføre målingen kreves en motvekt på 10 kN over største påførte spenning. Det er vanlig å bruke en anleggsmaskin eller et tungt kjøretøy som motvekt. Minstevekt på maskinen som fungerer som motvekt, er 5 tonn for 300 mm plate og 9 tonn for 600 mm plate.

Jeg greier to målinger med statisk platebelastning pr. time forutsatt at det ikke er stor avstand mellom teststedene, sa Kierstein. Resultatene foreligger umiddelbart og kan skrives ut på stedet, men det er som regel behov for vurdering av og kommentarer til tall og kurver.

Bærelagsmateriale skal ikke avmettes med et fi nere materiale. Ujevnheter skal alltid jevnes ut med bærelagsmateriale.

Steiner kan ha stor tiltrekningskraft på oss mennesker. Det er som om disse landskapselementene, formet av vær og vind gjennom uminnelige tider, har en egen, iboende magi.

Det er god meditasjon i å gå langs en strand og lete etter fi ne steiner, og beroligende å holde en rund og glatt stein i hånda. Helge Lundström mistet aldri barndommens fasinasjon for stein. Kreativ steinkunst ble hans varemerke og ga de mange hage- og parkanleggene han var med på å skape, en unik karakter. Han lette helst etter steiner i steinbrudd og på sprengningstomter. Der kunne han fi nne steiner med klare bruddfl ater som ga ekstra fi ne lys/skyggeeffekter i parkog hageanleggene.

Han vokste opp i den lille, svenske landsbyen Gislöv, ca. én mil fra Simrishamn. Landskapet omkring var spennende å dra på oppdagelsesferd i, og Helge var stadig på farten. Han begynte tidlig å samle på steiner og syntes det var spesielt spennende å finne steiner med fossiler i. Lysets refleksjoner på steinoverflatene i det österlenske kystlandskapet gjorde inntrykk, selv på en liten gutt, og disse minnene fra barndommens landskap bar han med seg som en inspirasjonskilde gjennom hele livet. Da han etter flere år i inn- og utland overtok hus og hage etter sine foreldre i Gislöv, satte han sitt eget preg på hagen og var ikke redd for å gjøre endringer. Der kom samspillet mellom stein, vann og vekster tydelig til uttrykk.

På en steinlagt gårdsplass, foran et sjarmerende bindingsverkshus fra 1600-tallet, ble vi en varm sommerdag i 2011 ønsket velkommen til hagebesøk hos Helge. Han var vant til at hageinteresserte kom langveis fra for å se hagen, og holdt «åpen hage» i en årrekke. Helge delte raust av sine hagekunnskaper og pratet gjerne om plantesamlingen, med innslag av sjeldne planter fra fjerne strøk, og om sitt virke som kunstner og landskapsdesigner.

I en alder av 88 år tok Helge fremdeles imot besøk i hagen sin i Gislöv.

Han geleidet oss tvers gjennom huset, og en gang med et fantastisk steingulv. - Steingulvet er fra gammelt av, fortalte han. - Det var kro her i huset før i tiden, men et slikt gulv blir jo aldri slitt. Stein er et fantastisk materiale – det blir vakrere jo mer det blir brukt. Han visste hva han snakket om. Gjennom en hagedør og ut til en skjermet oase av frodig vegetasjon ble vi stående et øyeblikk for å la førsteinntrykket synke inn. Hagen, som ikke var større enn ca. 250 kvadratmeter, hadde et lunt og intimt preg. Vegetasjonen besto av trær, busker og stauder i mer eller mindre fri utfoldelse. Hagen var rammet inn av tett hekkbeplantning av agnbøk og hagtorn. Selvsådde akeleier og sibirvalmuer spirte mellom fuger i steindekket og fi kk lov til å stå. Han fortalte at det var faren som lærte ham respekt for naturen og det som spirer og gror. Det tok han med seg gjennom hele livet, og han ville derfor at hagen skulle ha et mest mulig naturlig preg.

Men hagen hadde sitt eget mikroklima. All steinen i hagen magasinerte varme og gjorde at vekstsesongen ble ekstra lang. Noen ganger måtte Helge ta en real ryddesjau for at ikke enkelte planter skulle ta helt overhånd. Han siktet spesielt til orientvalmuene som helt og holdent hadde lagt beslag på et av hagens hjørner.

Hagen har et frodig preg, selv om hagegulvet er dekket av naturstein og ikke gress.

Trærne speilte seg vakkert i hagedammen Helge hadde anlagt. Blodhasselen med sitt mørke bladverk dannet en fin fargekontrast til den ellers grønne rammen. Dammen var hagens hjerte, og vannspeilet ga en egen følelse av ro som bare vann kan gi. I dammen lå en gammel møllestein som Helge hadde funnet i strandkanten, et sted hvor man tidligere pleide å dumpe slike steiner når de hadde gjort sin nytte. Helge var veldig glad for den steinen. - Ikke bare er den skulpturell, men den har også en kulturhistorisk verdi, konstaterte han. Tidligere var det fisker i dammen. Da pleide katten å legge seg strategisk oppå møllesteinen, men katten klarte aldri å fange noen fisk. Dammen hadde gjennom tidene hatt ulike plasseringer i hagen, men nå syntes Helge at han hadde funnet det riktige stedet for den.

Vegetasjonen i hagen hadde bladverk i mange ulike former og fargenyanser. Vi tenkte at det neppe kunne være tilfeldig. Helge bekreftet at han syntes bladverk var minst like viktig som blomster. Planter fl est blomstrer jo bare i en kort periode, mens bladverket skal være til pryd fra vår til høst, sa han, så det må være interessant å se på! Spesielt begeistret var han for bregner, og han hadde et velassortert utvalg av dem i bedet langs husveggen. Der dannet de blant annet bunndekke under gule asaleabusker, sammen med bladliljer og andre lavere stauder. Det som fasinerte ham med bregner, var den store variasjonen i bladverket, fra det sarte, grasiøse til det kraftige, opprettvoksende. Vegetasjonen som dannet et variert bakteppe for dammen, besto blant annet av bambus, blodhassel, humle og bregner.

Den steinsatte gårdsplassen bærer sine år med stil og står godt til de gamle gårdshusene.

I stedet for gress var hagen steinsatt med store, fl ate steinheller av typen «Komstadfl is». De var laget av kalkstein navngitt etter byen Komstad, men brytes ikke lenger. Helge la vekt på at steinbelegningen skulle ha en helhetlig fargeskala og blandet generelt ikke steiner med ulike farger. For å skape variasjon hadde han i stedet brutt belegningen med felt av gatestein. Også alltidgrønn beplantning, som for eksempel en formklipt buksbom, skapte variasjon i hagens gulv. Helge valgte steinbelegg i hagen fordi det er praktisk, vedlikeholdsfritt og særdeles slitesterkt. De små, grønne gresstustene som kom opp i fugene fi kk stå i fred, sammen med de selvsådde staudene.

At dette var hagen til en kunstner kom tydelig til uttrykk, ikke bare gjennom bevisst bruk av vegetasjonens farger og former, men også gjennom enkle stilleben med stein – stein i ulike former, og selvlagde fuglebad hugget ut i stein. Helge Lundström er begravet på kirkegården i Östra Nöbbelöv. Gravsteinen er utformet med et vannkar på toppen, slik som Helge selv hugget dem ut. Gravstedet er fl ittig besøkt av fugler som tar seg et bad, akkurat slik Helge ønsket at det skulle være.

Førsteamanuensis Ingrid Merete Ødegård ved Institutt for landskapsarkitektur er prosjektleder for landskapslaboratoriet og har vært vår veileder i arbeidet med mulighetsstudien , som vi presenterer et lite utdrag fra her. Vår masteroppgave ble publisert i januar i år. I oppgaven utforsker vi hva et landskapslaboratorium på NMBU kan være og foreslår et rammeverk for mulig innhold.

Roland Gustavsson introduserte begrepet landskapslaboratorium i Skandinavia da han tidlig på 1990-tallet tok initiativ til etableringen av Alnarp landskapslaboratorium utenfor Malmö. Ved å se til etablerte landskapslaboratorier i Sverige og Danmark har vi fått idéer til hva det kan være på NMBU. Utgangspunktet for de ulike landskapslaboratoriene er forskjellig. Det samme gjelder innholdet. Stedets kvaliteter og problemstillinger bør ligge til grunn for utvikling av forskningsspørsmål og tema. Idégrunnlaget fra Alnarp har likevel stor overføringsverdi for NMBU. Fysiske utprøvinger i 1:1 og tverrfaglig samarbeid er viktige funksjoner. Det romlige og estetiske aspektet av vegetasjonen er en del av kjernen i landskapsarkitektfaget, og en viktig del av Alnarp landskapslaboratorium (Folkesson 1996).

Landskapsarkitektur handler om å forme og forvalte våre fysiske omgivelser, i tett samarbeid med andre fag. Vi ser stadig utfordringer som følge av de globale klimaendringene, spesielt i tettbygde strøk. Byene og tettstedene våre må rustes til å takle et klima i endring. Globale og nasjonale klima- og miljømål, så vel som NMBUs egne miljømål, underbygger viktigheten av å utvikle nye løsninger som kan møte klimautfordringene på en bærekraftig måte. Vi undersøker i masteroppgaven mulighetene for hvilken rolle Norges landskapslaboratorium kan ha for bærekraftig by- og tettstedsutvikling i møte med dagens og framtidens klimaog miljøutfordringer. Flerfunksjonelle, blå-grønne strukturer spiller en nøkkelrolle ved at man ser sosiale, økologiske og tekniske funksjoner og verdier i sammenheng (Thorén 2014). Planlegging og utforming av gode, fl erfunksjonelle blå-grønne strukturer krever tverrfaglig kunnskap og kompetanse.

Det stedlige landskapet er utgangspunktet for Norges landskapslaboratorium. Det er formet av naturen og mennesker gjennom mange år. De ulike vegetasjonsdekte områdene, bekkene, dammene og Årungen utgjør blå-grønne strukturer som, i tillegg til topografien, er viktige komponenter i dette landskapet. Vi har kartlagt arealer og fagmiljø ved og tilknyttet NMBU som kan være aktuelle for forskning i landskapslaboratoriet.

Tolv forskningskonsepter for fl erfunksjonelle, blå-grønne strukturer på campus skal bidra til kunnskapsutvikling ved demonstrasjon, forskning og undervisning ved NMBU.

Informasjon fra kartleggingene og diskusjoner med ulike fagpersoner har ledet fram til temaer det er behov for mer kunnskap om i Norge og som areal og fagmiljø ved NMBU gjør det mulig å forske på. Våre forslag til muligheter har som intensjon å belyse ressursene og noen av mulighetene som finnes under de stedlige forholdene. Utvikling av løsninger og forsøk må utarbeides i møter mellom ulike fagmiljøer i 1:1-situasjoner. Det er en viktig del av lab-aktiviteten.

De overordnede temaene omfatter hele NMBUs eiendom og viser muligheter som ligger i de ressursene som fi nnes ved universitetet. Fagmiljøene representerer kompetanse på fagfelt som kan utvikle bærekraftige løsninger for noen av utfordringene som følger med klimaendringene. Den blå-grønne strukturen på NMBU kan brukes til å forske på, utvikle og demonstrere klimatilpasningstiltak.

Vi foreslår 12 forskningskonsepter for universitetsområdet med utgangspunkt i noen av de overordnede temaene. Forsøkene kan utføres på campus ved hjelp av tverrfaglig samarbeid. Her kan man i kontrollerte former undersøke og evaluere utvikling og effekter over tid. Man kan i ett og samme forsøk undersøke fl ere ulike problemstillinger, som for eksempel hvordan ulik type nedbør og frost påvirker vannhåndteringskapasiteten, vegetasjonen og opplevelsesverdien.

Et av konseptene vi foreslår er forsenkninger som blå-grønn infrastruktur. Skal man håndtere mest mulig overvann lokalt og åpent i byer og tettsteder, må man utnytte tilgjengelige areal. Takfl ater og vegger kan håndtere en viss mengde vann i form av evapotranspirasjon og fordrøyning. Forsenkninger i form av vegeterte grøfter, rabatter og regnbed bidrar til infi ltrasjon, fordrøyning og rensing av overvann. Ved å snu opp ned på de tradisjonelle, grønne rabattene som fungerer som midtdelere, avgrensninger på parkeringsplasser med mer, kan disse arealene få en viktig rolle i håndtering av vann. Grøfter og sammenhengende nettverk av forsenkninger langs veier kan fungere som trygge fl omveier ved store nedbørmengder. Dersom forsenkningene blir beplantet, vil kapasiteten øke ved at plantene tar opp vann samtidig som det biologiske mangfoldet blir større. Opplevelsesverdien vil også bli betraktelig større sammenlignet med en tradisjonell grønn rabatt. I landskapslaboratoriet kan man for eksempel undersøke hvordan forskjellige grader av helning, utforming, oppbygging og vegetasjonsbruk påvirker infi ltrasjon og fordrøyning, vannkvalitet, biologisk mangfold og opplevelsesverdien.

Planteskolen blir utpekt som den potensielle kjernen i landskaps- laboratoriet. Området brukes allerede i dag til både undervisning og forskningsvirksomhet. Planteskolen består i dag av ulike felt med varierende grad av bevaringsverdi. I noen felt pågår det aktive forsøk, mens andre formelt sett er avsluttet. Denne forsøksaktiviteten er høyst relevant for utvikling av landskapsarkitekturfaget og interessant for landskapslaboratoriet.

Våre forslag til forskningskonsept i Planteskolen har som mål i størst mulig grad å ta hensyn til den eksisterende strukturen og aktiviteten. Forslagene tar i bruk og supplerer det eksisterende med utgangspunkt i målsetningen om å utvikle og forske på fl erfunksjonelle blå-grønne strukturer. Det romlige og estetiske aspektet mangler til en viss grad i Planteskolen i dag, og er tema som landskapsarkitektene kan introdusere og utforske her.

Konseptet «forsenkning som blågrønn infrastruktur» foreslås som en grøft med plantedekke gjennom Planteskolen. Den kan ha variasjoner i bredde, lengdefall og tverrfall. Variasjonen kan gjøre traséen mer interessant for opplevelse og muliggjøre fl ere ulike forsøk. Disse faktorene deler bekken inn i sekvenser med forskjellige problemstillinger. Der helningsgraden er høy, vil det være behov for tiltak som kan redusere vannets hastighet. Her må det også gis plass til fordrøyning av vannet. Dette kan gjøres ved blant annet å utforske bruk av forskjellige typer terskler og utforming. De ulike sekvensene vil ha forskjellige forhold for planter, i tillegg til variasjoner i tverrsnittet. Graden av fuktighet varierer fra bunnen av bekken til øverst i sidene, men også nedover bekken, avhengig av infi ltrasjons- og fordrøyningsforholdene.

Planteskolen kan være et fornuftig startsted for etableringen av Norges landskapslaboratorium. Vi foreslår å starte lokalt og utvikle landskapslaboratoriet i utstrekning og innhold over tid. Landskapslaboratoriet ved NMBU må utvikles med utgangspunkt i de stedlige forholdene og utnytte ressursene som fi nnes her. Det skal på samme tid være Norges landskapslaboratorium og utvikle løsninger som er overførbare til norske byer og tettsteder. Ved hjelp av kunnskap kan løsninger tilpasses ulike steder og forhold. Det vil likevel være behov for å forske på problemstillinger som ikke fi nnes på NMBU og i Ås. Eksempler på dette kan være fl omproblematikk. I slike tilfeller kan det være relevant å knytte til seg satellitter andre steder i landet.

Landskapslaboratoriets hovedfunksjon skal være fagutvikling i form av forskning og undervisning. Fagpersoner, forskere, undervisere og studenter er de viktigste deltakerne i laboratoriet, som kan fungere som et faglig møtested på tvers av fagmiljø og rolle. De må involveres i utviklingen av problemstillinger og forskningsinfrastruktur. Landskapslaboratoriet kan være en arena som tilrettelegger for møter og samarbeid mellom fagmiljøer. Laboratoriet kan synliggjøre den kompetansen som fi nnes og den faglige utviklingen som foregår ved NMBU.

Landskapslaboratoriet kan tilby studenter en unik praktisk tilnærming. Det er viktig at studentene gis muligheter for å delta aktivt i laboratoriet. Praktiske øvelser og prosjekter kan inngå i fl ere av kursrekkene i landskapsarkitektutdanningen. Dette kan være relevant for andre studieretninger også. Fra et landskapsarkitektperspektiv vurderes dette som verdifullt, og noe som kan skille utdanningen ved NMBU fra andre liknende utdanningsløp. Studentene vil også kunne bidra med verdifulle idéer og nytenkning i landskapslaboratoriet.

Larnach Castle er et imponerende herresete beliggende på en åskam på Otago-halvøya innenfor Dunedins bygrense, nær tettstedet Pukehiki. Det er én av bare noen få boligeiendommer av denne størrelsen i New Zealand, og i dag er eiendommen tilgjengelig for publikum i faste åpningstider. Parken ved slottet er én av bare fem parker i hele New Zealand som har fått betegnelsen «Garden of International Signifi cance» av New Zealand Gardens Trust. Bare to slike parker fi nnes på Sørøya – den andre er den botaniske hagen i Dunedin (se p&a 3/2018).

Det meste av parken slik den ser ut i dag er et resultat av Margaret Barkers iherdige innsats.

Larnach Castle ble oppført i perioden 1871 til 1887 for den framstående entreprenøren og politikeren William Larnach (født 1833). Arkitekt for den storstilte, fi re etasjer høye bygningen, som også er utstyrt med et tårn, var Robert Arthur Lawson (1833-1902). Han står bak en rekke gotisk inspirerte bygninger i Dunedin og omland. Slottet har 43 rom og en ballsal. Den store ballsalen ble bygd som 21-års fødseldagsgave til Larnachs favorittdatter Kate i 1887. Kate døde av tyfus allerede som 26-åring, og det heter seg at hennes gjenferd fortsatt oppsøker ballsalen. Larnachs første kone, Eliza, er et annet gjenferd som etter myten skal hjemsøke slottet. I det hele ble ikke slottet noe lykkelig sted for William Larnach. Personlige og økonomiske tap førte til at politikeren tok sitt eget liv i New Zealands parlamentsbygning i oktober 1898.

Fra slottets tårn er det fl ott utsikt over Otago-halvøya og Dunedin havn, som ligger om lag 10 kilometer unna.

Dødsfallet førte til langvarig strid om arven, og i 1906 ble slottet solgt. Slottseiendommen hadde en rekke ulike eiere og brukere i tiårene som fulgte, noe som førte til at slottet og parken forfalt, inntil ekteparet Barker kjøpte eiendommen i 1967. I dag er Larnach Castle en betydelig turistattraksjon i Dunedin. Eierne bygger markedsføringen bevisst på de ulike spøkelseshistoriene knyttet til slottet, som har vært presentert med sine påstått paranormale hendelser både i nasjonalt TV og i amerikanske Ghost Hunters International. Barker-familien har kjøpt et mer moderne hus i nærheten. I 2010 investerte de også i en naboeiendom og driver nå utleie av luksuriøse Camp Estate.

Slottets fasade er et yndet fotoobjekt.

Parken framstår i dag som et resultat av ideer og planer utviklet av Margaret Barker. Likevel fi nnes noen rester etter tidligere eieres innsats, først og fremst fra William Larnachs tid i perioden 1871 til 1898 og fra hageinteresserte fru Purdies periode fra 1927 til 1939. I mellomperiodene har parken vært preget av forfall og gjengroing. Fra Larnachs tid har parken kjøreveier, gamle tørrmurer, muligens en del av en kristtornhekk og noen enkelttrær som nå er blitt store. Tre av disse representerer endemiske arter i New Zealand: rimukvaetre (Dacrydium cupressinum), «red beech» (Fuscospora fusca, syn. Nothofagus fusca) og nordlig rata (Metrosideros robusta). I tillegg kommer en del små parkbygninger med ulike historiske formål; til framstilling av fl øte, metangass, vin og til oppstalling av hestene.

I fru Purdies tid ble parken ryddet for villnis etter at den hadde grodd igjen. Det eneste vi fi nner igjen etter hennes innsats i dag, er restene etter en fjellhage – The Lost Rock Garden, en fontene på den opphøyde plenen, en Cupola i glass og de to barlindtrærne på plenen utenfor ballsalen.

De siste 40 årene har Margaret Barker stått for all renovering av parken. Alt som er gjort og fortsatt blir utført, er fi nansiert av inngangspenger. Derfor er renoveringen utført etappevis etter hvert som det har vært økonomiske midler til rådighet.

Det norske markedet er begrenset i omfang, og for planteskolene kan det være vanskelig å forutse hva som blir etterspurt. Trær av en viss størrelse kan ha en produksjonstid på seks til ti år, og i løpet av denne tiden kan etterspørselen endre seg når det gjelder sortiment og størrelser. Treprodusenter må ha is i magen, og kundene kan ikke forvente at planteskolene alltid greier å dekke ethvert behov. For begge parter er det en fordel om en større andel av produksjonen kunne være basert på kontraktproduksjon. park & anlegg har bedt Torbjørn Mellbye om å utdype noen av de problemstillingene en norsk planteskole står overfor med hensyn til produksjon og levering.

Mellbye understreker at salgsstatistikken for et planteslag kan variere mye fra år til år. Blant annet er etterspørselen avhengig av når store, offentlige prosjekter blir ferdigstilt. Dette gjør produksjonsplanleggingen vanskelig. Imidlertid er det et godt samarbeid mellom mange produsenter, slik at det er tradisjon for å supplere hverandre når etterspørselen er større enn varebeholdningen i den enkelte planteskole.

Torbjørn Mellbye: - I foredraget valgte jeg å ta utgangspunkt i det plantematerialet som blir produsert i norske planteskoler, både når det gjelder sortiment og størrelser. De produksjonstidene jeg presenterer, er stipulert, men basert på erfaringer fra vår egen planteskole gjennom mange år. Mellbye viser til far Morten, farfar Lennart og oldefar Johan E. som til sammen har drevet planteskolen på Nes i Ringsaker gjennom snart hundre år. - Ettersom vi først og fremst produserer løvfellende planteslag, er eksemplene hentet fra denne delen av det norske sortimentet.

Utplanting av pisker (ungplanter av trær) på friland. Foto: Torbjørn Mellbye

Løvfellende busker blir vanligvis formert på én av tre måter, forteller Mellbye. - Det kan være vegetativt med stiklinger eller mikroformering, eller generativt med frø. Formeringsmetoden avhenger av planteslag. Der avkommet blir tilstrekkelig jevnt, og spiringsfysiologien ikke er for innfl økt, vil produsenten som regel bruke frøformering.

Mange frøformerte planteslag stammer fra en utvalgt frøkilde, så forkortelsen fk mellom plantenavnet og en stedsbetegnelse er et sikkert tegn på at plantene er formert med frø. Vegetativt formerte planteslag er kloner og har et kultivarnavn. Aronia melanocarpa fk Moskva E er eksempel på et frøformert planteslag, mens Forsythia x intermedia ‘Nana’ E er vegetativt formert.

- Hva vil du si er normal leveringstid for prydbusker?
- De fl este vanlige slag av løvfellende prydbusker i standard buskstørrelse kan leveres på kort tid, ettersom de inngår i kjernesortimentet hos oss eller planteskoler vi samarbeider med. Ved bestilling i løpet av vinteren vil slike planter kunne leveres om våren eller i hvert fall i løpet av vekstsesongen. Sjeldnere planteslag vil vi kan hende trenge ett eller to år ekstra på å levere i ønsket størrelse.

- Gjelder dette uansett antall?
- Nei, blir antallet stort, kan det hende planteslaget rett og slett ikke fi nnes i tilstrekkelig mengde i det norske markedet. La oss si at kunden trenger opptil 250 stk. av det norske utvalget av sibirlønn (Acer tataricum ssp. ginnala fk Sauherad) produsert av en planteskole som er med i E-plant, slik vi er. Ved bestilling om vinteren vil vi kunne skaffe et slikt antall i løpet av vekstsesongen året etter. Det vil si av leveringstiden er én til seks måneder. Øker behovet til opp mot 1000 stk., vil vi vanligvis kunne levere innen ett år. Men dersom antallet blir høyere, kan hende opp imot 2000 stk., vil det sannsynligvis ikke være tilstrekkelig med planter i Norge, selv om man støvsuger markedet. Det betyr i så fall et leveringstiden blir et sted mellom ett og tre år, for i det minste deler av produksjonen må da begynne fra frø. Normal produksjonstid vil være tre vekstsesonger.

For vegetativt formerte planteslag som er enkle å formere med stiklinger, er det utviklet opplegg for hurtigproduksjon, så i slike tilfeller kan produksjonstiden bli noe kortere, og dersom det er tilstrekkelig mormateriale, kan antallet planter også bli stort.

- Hva med et mye brukt planteslag som svartsurbær?
- Dette er et frøformert planteslag som fi nnes i fl ere planteskolers kjernesortiment, forteller Mellbye. - Det betyr at vi enklere kan skaffe et stort antall planter på kort varsel. Vi vil trolig kunne levere opptil 1000 stk. busker kjapt og uten problemer. Men også i sånne tilfeller vil vi før eller siden nå taket, for produksjonen er tross alt begrenset, og i dette tilfellet er det ingen løsning å se til utlandet for om mulig å skaffe en annen frøkilde eller kultivar ved import. Ettersom Aronia melanocarpa er mottakelig for pærebrann, er det i praksis forbudt å innføre planter av denne arten, uansett hvor de måtte være produsert. Opptil 5000 norskproduserte planter vil vi trolig kunne skaffe i løpet av én vekstsesong, men dersom det trengs mer enn omtrent 5000 planter, må trolig en del lages fra frø, og det betyr en leveringstid på tre år.

Beskjæring av unge trær fra arbeidsplatt form. Foto: Morten Mellbye

- Hva gjør du når kunden ønsker noe som ikke fi nnes i produksjon?
- Dersom heller ikke våre samarbeidspartnere har det aktuelle planteslaget i sitt sortiment, må vi begynne med blanke ark, det vil si skaffe frø og så, eller hente stiklinger og få røtter på dem. Det tar ett år å lage ungplanter. Neste år blir ungplantene pottet i 10 cm potter og får vokse gjennom sesongen, før de i løpet av vinteren blir fl yttet over i 3,5 liters potter klare for vekst i den tredje sesongen. Ettersom plantene står i potter, altså er det vi kaller konteinerplanter, vil de kunne leveres til kunden i løpet av eller etter denne tredje sesongen. Fra bestilling til levering vil vi følgelig trenge nær tre vekstsesonger. Dette dreier seg som regel om bestillingsvare og er ikke en del av vårt vanlige sortiment, så det vil typisk være en kontraktproduksjon. Det er nærmest et krav fra vår side, for det er ikke sikkert at andre aktører i markedet er interessert i det aktuelle planteslaget i det hele tatt. Den som prosjekterer slike beplantninger, må dermed ha en planleggingshorisont på minst tre år.

- Ettersom trær gjerne er større enn busker ved levering, går jeg ut fra at produksjonstiden er lengre?
- Du har rett. Når vi produserer trær, begynner vi vanligvis med en såkalt pisk, sier Mellbye. - En pisk er et to-tre år gammelt, lite tre uten eller med lite utviklet krone. Piskene er 125-175 cm høye. De står vanligvis i en potte som har sørget for at røttene er godt forgreinet. Vi kjøper dem som oftest fra en ungplanteprodusent i august/september og planter dem fortløpende ut på friland med en plantemaskin.

For at det skal bli mulig å fl ytte trærne fra planteskolen og ut til plantestedet hos kunden, må vi seinere sørge for å lage et kompakt rotsystem på hvert tre. Det vil si at vi må kutte de lengste røttene slik at det kan utvikle seg nye røtter innenfor den diameteren salgsklumpen skal ha. Første rotskjæring blir normalt utført om høsten to år etter utplanting, når de fl este treslag har stammeomkrets (so) 10-12 cm, mens bjørk, or, pil og andre rasktvoksende treslag kan ha so 12-14. Vanligvis foretar vi en ny rotskjæring hvert annet år, men det avhenger av jordtypen på stedet og hvilken tilvekst treslaget har hatt gjennom sesongen. Første rotskjæring gir et rotklumptverrmål på 50-60 cm, og for hver rotskjæring blir diameteren litt større.

Treslag som avmodner seinere på høsten, blir vanligvis rotskåret om våren. Andre viktige arbeider ved produksjon av trær er binding til stokk for å oppnå rett stamme og oppbyggingsbeskjæring av krona.

Store trær trenger mye lys og plass for å utvikle seg til et godt produkt. Slike trær fl ytter vi med et 80 cm skjær til en oppgravd grøft. Vanlig radavstand er 2,5 meter, og vi bruker samme avstand mellom trærne i hver rad.

- La oss si at jeg er en anleggsgartner som i løpet av vinteren sender en forespørsel om fl ikbladet bjørk med so 16-18 og prydepletrær av utvalgte sorter med henholdsvis so 10-12 og 12-14. Når kan jeg forvente at dere kan levere trærne?
Jeg forutsetter at alle de tre planteslagene hører til vårt kjernesortiment, for eksempel Betula pendula ‘Dalecarlica’ E, Malus ‘Dolgo’ E og Malus x purpurea ‘Eplmar’ MARI® E.

Da er leveringstiden bestemt av hvilket antall trær du ønsker av hvert treslag. Prydepletrær med so 10-12 fi nnes i sortimentet i dag, og med antall under 10 stk. vil leveringstiden være én til seks måneder. For prydeple ‘Dolgo’ med so 12-14 og et antall mellom 10 og 25 vil vi ta utgangspunkt i de so 10-12-trærne vi har, merke ut og reservere trærne. Etter ett år har de oppnådd ønsket størrelse. Det vil si at trærne må bestilles seks til tolv måneder før de ønskes levert. «Ornäsbjørk» lager vi mye av, men dersom du trenger mer enn 50 stk. av so 16-18, tar vi utgangspunkt i det vi har av størrelse so 10-12, reserverer og merker. Så vil det ta tre vekstsesonger før trærne er blitt så store som so 16-18. I verste fall vil vi følgelig trenge tre år før vi kan levere dette antallet, men sannsynligvis vil vi ha trær under produksjon og vil kunne levere raskere.

- Hva med trær som er litt utenfor det vanlige?
- Av og til får vi henvendelser fra kunder som ønsker trær som ikke inngår i vårt kjernesortiment. Vi hjelper gjerne til, men dersom vi skal produsere slike trær, må det være på kontrakt. Ofte må vi da begynne produksjonen fra frø, stikling eller ungplante. Et vanlig produksjonsforløp vil være:

• 1 år gammel i pottebrett
• 2 år gammel i 10 cm potte eller tilsvarende
• 3 år gammel i 7,5 l potte (treet har oppnådd piskstørrelse)
• 4 år gammel ved so 6-8
• 5 år gammel ved so 10-12
• 6 år gammel ved so 12-14
• 7 år gammel ved so 14-16
• 8 år gammel ved so 16-18

Mellbye understreker at planteskolen kan levere store trær, bare kunden tar høyde for at produksjonstiden kan være lang: - Vi vil helst ha en god dialog med kunden, gjerne så tidlig som fra anlegget blir prosjektert. Kontraktproduksjon er den mest sannsynlige løsningen.

- Hva skjer når bestillinger kommer seint?
- For oppdragsgiver innebærer sein bestilling at prosjektet ikke blir som ønsket og planlagt, sier Torbjørn Mellbye. - Da må kunden ta til takke med mindre trestørrelser. Plantekvaliteten kan være like god, men trærne er blant annet mer utsatt for hærverk, og det tar lengre tid før de fyller den plassen de er tiltenkt. Det er heller ikke uvanlig at kunden må velge et annet treslag, en annen sort eller en alternativ frøkilde. I noen tilfeller vil det være umulig å skaffe treslaget her i landet, og vi må ty til import. Det er ikke heldig dersom vi ønsker å opprettholde norsk produksjon av planter til grøntanleggene våre, konkluderer treprodusenten.

Judastreslekta (Cercis) omfatter seks eller syv arter av løvfellende busker og trær. Slekta hører til erteblomstfamilien. Bladene sitter skruestilt og er enkle og helrandet. De er bredt hjerteformet, nyreformet eller tolappet. Blomstene er lillarøde til lys rosa. De sitter i skaftløse klynger eller kortskaftete klaser, ofte på eldre greiner eller stammer. Dette fenomenet kalles «caulifl ori» og forekommer hos en rekke tropiske treslag. Alle judastre- artene trives best på jevnt fuktig, men godt drenert, moldrik jord som bør inneholde en del kalk. I Sør-Europa og andre steder med lang vekstsesong får bladene gode høstfarger i gulbrunt.

Det botaniske navnet til amerikajudastre (Cercis canadensis) er nokså misvisende, for arten vokser ikke i Canada, men som underskogsart i fuktig skog og elvedaler fra New Jersey til Florida og Mexico. I naturen blir plantene store busker eller opptil 12 meter høye, bredkronte trær. Bladene er 7-12 cm lange, nærmest runde med hjerteformet grunn og brått tilspisset. Oversiden er glinsende grønn, mens undersiden har hår i nervevinklene. Blomstene sitter 2-8 sammen og er om lag én cm lange, lyst purpur eller sjelden hvite. Fruktene er 4-8 cm lange, noe fl attrykte og ofte blålig grønne skolmer. Hver frukt inneholder fl ere fl ate frø. Blomsterprakten er ikke så stor som hos orientjudastre, men plantene er mer vinterherdige. Imidlertid er ingen av artene særlig vintersterke, og de bør bare prøves i de klimatisk beste områdene her i landet. Arten er tatt i kultur i Europa fra 1903.

Det botaniske navnet til orientjudastre (Cercis siliquastrum) viser til at trærne har skolmer eller skulper. Arten forekommer viltvoksende i Sørøst-Europa og Lilleasia. Den er kjent tatt i kultur allerede før 1600. Trærne blir opptil 10 meter høye der arten forekommer i naturen, men i Nord-

Europa opptrer den oftest som en busk eller et lite, fl erstammet tre med uryddig krone. Unge skudd er rødbrune. Bladene er nærmest snaue, nyreformet og butte. Bladgrunnen er bredt hjerteformet. Bladoversiden er matt blåliggrønn. Blomstene er purpurrosa og sitter 3-6 sammen, ofte på eldre stammer. De springer ut før bladsprett. Skolmene er 9-10 cm lange og om lag 2,5 cm brede. Unge planter er svært frostutsatte. Skal vi lykkes med denne arten, og forutsatt at vi er i de beste klimastrøkene i landet, bør nyplantinger skjermes godt gjennom de første vintrene..

Det dansknorske navnet «judastre» skal ha sitt opphav i en oppfatning av at Judas Iskariot etter sitt forræderi skal ha hengt seg i et judastre og at treet siden rødmer av skam. Dette må nok føres til overtro. En mer nærliggende forklaring er at treet er funnet i Judea, en del av det østlige utbredelsesområdet.

På bildet står han sammen med den tids landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og «Ulvikbonde», fylkesmann og eks-landbruksminister Lars Sponheim og reklamerer for sin sider, som han mener han må få lov til å selge fra egen eplegård! Og siden har jeg sett ham med jevne mellomrom i pressen.

Året var 2001 og naml arrangerte «Pedagogisk nettverk» på Hjeltnes Gartnarskule i Ulvik i Hardanger. Asbjørn Børsheim var rektor der da. Han bodde rett nedenfor skolen, og på tomta hans, på Holmen, var det rester av grunnmuren til et bolighus. Huset som hadde stått der, hadde tilhørt familien Kølle – ja tenk de het det – og slik ble min interesse for denne spesielle familien fanget. Siden har den egentlig ikke helt sluppet taket. Historien er hentet fra slutten av 1700-tallet og i første halvdel av 1800-årene.

Vi skal følge en av døtrene, Catharine Hermine, i denne familien. Hennes far var språklærer og teolog – sterkt preget av datidens ideer og særlig ideene til opplysningsteologene. Han var det vi kan kalle en original og kunnskapsrik person. Catharine ble født på Snarøen gård i Bærum i 1788. Det var den gang hvor «kvinden er et saa zart og fi nt væsen, som i grunden ikke duer til andet end at gjøres kur til». Cand.theol. Christian Kølle (1736-1814) drev pensjonatskole og var ansett som både streng og dyktig. Han mente imidlertid at de bodde litt for nær hovedstaden, Christiania. Utviklingen der virket truende, med økende umoral og kriminalitet, og det kunne således være mange fristelser og utfordringer for små piker. De kunne i tillegg bli utsatt for mange herrers pågåenhet og fristelser. Derfor besluttet han å fl ytte hele familien, og i 1803 fl ytter de til Kopervik. Moren blir sinnsyk og bortsatt i pleie.

I 1807 fl yttet familien til Holmen i Ulvik, og det er her mitt sammentreff starter med denne litt snodige historien. Ulvik blir for alltid Catharines faste holdepunkt i livet, et sted faren også mente var et trygt sted å vokse opp for henne og de to søstrene. Og så var det kort vei til stedets kirke, noe faren satte pris på. Her levde de et nøkternt liv med en spartansk livsførsel. Jentene gikk nå bare under navnet «Holmenjomfruene». Dette var likevel et slags samlingssted for mange i bygda. Her var det enkel oppvartning med kaffe, kveldsmat og ifølge kilder endog servering av hjemmebrygget øl. (Se det, du Børsheim, her har det vært laget og servert alkohol før din tid!)

Så til selve historien. Catharine Kølle ble Norges første fotturist, en skikkelig eventyrer som gikk til fots gjennom store deler av Norge og to ganger hele veien gjennom Europa.

Catharine Kølle gikk sin første lange fottur i 1826-27. København var utgangspunktet. Dit hadde hun reist for å få bedre legebehandling for sin lungesykdom. Legene rådet henne til å foreta fotturer, og den første turen tok nesten et helt år – til og fra ulike steder i Danmark. Helt bra av sykdommen ble hun ikke, men det gjorde henne likevel godt. Det ble ny tur i 1831, med frakteskute fra Bergen til Brevik, så til fots fra Skien til Kongsberg og videre til Lier og Hurum. Deretter gikk turen over Christianiafjorden til Drøbak, så til fots til Fredrikshald (Halden) og tilbake til Moss, derfra med båt over til Horten og videre til fots via Larvik til Fredriksvern (Stavern), og til slutt med båt til København.

Dagens utsikt fra Holmen mot Ulvik sentrum. Foto: Andrid Solaas Innset

Catharine Kølle gikk Norge på kryss og tvers gjennom de ulike dalførene, over fjellovergangene mellom Øst- og Vestlandet. Hun vandret i kystfjellene og gjennom bygdene i Hardanger, Sogn og Sunnmøre. Tre ganger gikk hun til Trondheim og tilbake. Hun gikk til Stockholm og nye turer til København, og i 1841 la hun ut på fottur til Wien og Venezia, hvor hun var en fl ittig gjest i de mange kunstgalleriene.

Det vil føre altfor langt å skildre hele hennes lange vandrerliv, så vi får nøye oss med dette lille utdraget. Vi vet at straks etter at hun kom til Ulvik som 15-åring, begynte hun å vandre omkring i de nære fjellene, men hun utvidet stadig vandringsområdet. Catharine Kølle må ha vært en ganske karaktersterk dame; selvstendig, intelligent og kunnskapsrik. Hun behersket fl ere språk og kunne derfor uten vanskeligheter ta seg fram gjennom de fl este land i datidens Europa.

Et kopparret ansikt, en mindre vakker skikkelse og et mannhaftig vesen gjorde henne «ualminnelig heslig», som en av hennes bekjente uttrykte det. Dessuten kledde hun seg i tunge og lange vadmelsskjørt, mønstrete strømper og klumpete beksømstøvler. Slik vakte hun nok oppsikt på lang avstand, noe hun hevet seg høyt over.

Hennes gudsønn, statsråd Nils Hertzberg (1827-1911), spurte en gang hvordan hun som enslig kvinne torde begi seg ut på slike lange turer. Catharine Kølle følte seg trygg: «Jeg er så stygg at mannfolk fl yr av veien bare de ser meg». Hennes medbrakte revolver var nok mer for å beskytte seg mot sinte hunder enn skumle mannfolk. (Rabies var utbredt på den tiden.)

I 1858 la Catharine Kølle ut på sin siste store utenlandstur. Den gikk gjennom Tyskland helt til Genova. Da hadde hun fått brystkreft, og søsteren Helene, som fulgte henne på veien, var redd hun ikke skulle få Catharine med hjem igjen. Kreftene holdt så vidt til hun var hjemme. I 1859 reiste hun til Bergen for å oppsøke lege og døde der utpå høsten, 71 år gammel.

Catharine Kølles dagbøker inneholder detaljerte naturskildringer i sirlig, gotisk skrift. Et par hundre skisser og akvareller er oppbevart i Universitetsbiblioteket i Bergen. Og uansett hennes manglende kunstskjønn er hennes skisser og akvareller av stor kulturhistorisk verdi, da de gir detaljerte beskrivelser av konstruksjoner, former på bygninger med tårn, og farger. Interiører beskriver hun svært detaljert. Hennes kunst var naivistisk og manglet perspektiv, og hun malte landskapene slik hun mente de skulle males. Hun visste hvordan fargene var og malte derfor bakgrunnen i samme sterke og friske farger som forgrunnen.

En spennende historie som begynte med et spennende og lærerikt skolebesøk, etterfulgt av et hyggelig besøk på Holmen. Så kom et par fl asker god eplesider med i bagasjen (den gang alkoholfri, selvsagt) fra en hyggelig eplebonde og eks-rektor. Mange gode minner fra Ulvik og Hjeltnes Gartnarskule dukker opp.

Jan E. Hansen 1991. Catharina Kølle vår første vandrerske. J.M. Stenersens Forlag ISBN 9788272011740 www.nbl.snl.no, no.wikipedia.org/wiki