park & anlegg møter prosjektleder Marius Johansen hos Betongpark et par dager før åpningen. Johansen er opptatt av at møteplasser som den i Fosseparken er viktige for å skape et godt miljø i nærområdet. Han forteller at aktivitetsanlegget har vært etterlengtet i byen: - Vi har hatt dialog om en skatepark i Hønefoss sentrum i omtrent ti år med det lokale skatemiljøet. Men det var først etter at Kryllingparken i Krødsherad åpnet i 2020 at det ble fortgang i planleggingen her.

Geir Bottolfs er en ildsjel som har stått på for skatemiljøet på Ringerike. Skaterne i Ringerike rullebrettklubb syntes det var for ille at de måtte reise «ut på bygda» for å besøke et skateanlegg. Året etter at Kryllingparken åpnet ble det utarbeidet et underlag for en aktivitetspark i Hønefoss. Det ble diskusjon om plasseringen, men man endte opp med Fosseparken, som hadde en basketballbane, men ellers ikke så mye å tilby av aktivitet.

Nytt skateanlegg og etablert basketballbane utgjør en helhet i den midtre delen av parken.

Marius Johansen peker på Tom Erik Bakkely Aasheim som en sentral person i kommunen for å få prosjektet gjennom- ført. Han var koordinator for sykkel og friluftsliv i Ringerike kommune og en AKTIVITETSANLEGGivrig talsperson for et nytt anlegg i Fosse- parken. Kommunestyret fikk en innholdsrik presentasjon av mulighetene i en oppgradert aktivitetspark, og det ble lagt fram et forslag til budsjett for pro- sjektet. Det lokale skatemiljøet bidro med innspill til utforming av et anlegg som skulle bli framtidens møteplass for barn og ungdom i Hønefoss. Betongparks designavdeling i London gjennomførte befaringer og utarbeidet en designrapport, noe som ga grunnlag for et tilbud og kunngjøring om intensjonene med prosjektet.

Betongpark AS har den fordelen at firmaet består av skatere med bred kompetanse innen grunnarbeider og betong. Eierne Kasper Helle og Øyvind Hammer og det store flertallet i den internasjonale gjengen som bygger anleggene, har rullebrettaktiviteter som sin fritidsinteresse. De bygger anlegg som de selv ønsker å bruke. Pumptrack-banen i Fosseparken er dessuten bygd av en av verdens beste byggere av den typen baner.

I Hønefoss har Betongpark stått for utarbeiding av søknader, design og prosjektering. Byggeprosessen har gått svært raskt. I løpet av tre måneder ble hele parken opparbeidet: - Vi har hatt ti mann i arbeid på området, som er på 5100 kvadratmeter, forteller prosjektlederen. - Anlegget er universelt designet og utformet med asfaltdekke mellom de ulike aktivitetssonene slik at brukerne og særlig rullestoler lett kan ferdes rundt i parken. Til sammen utgjør rullearealet 2500 kvadratmeter.

Prosjektleder Johansen framholder at det er lagt vekt på miljø og bærekraft i prosjektet. Det som kunne gjenbrukes, er gjenbrukt. Det gjelder basketballbanen, som bare har fått en oppgradering, og bordtennis er fortsatt en aktivitet som kan utføres i parken – på de eksisterende bordene. Det er planlagt utlån av utstyr gjennom BUA/Bloxx. Målet med det er at alle skal ha tilgang på bra utstyr helt gratis og på den måten ha lik og lav terskel for å teste BMX, skateboard, triksesparkesykkel, ballspill med mer. Under byggingen samarbeidet Betongpark med Holtet pukk og betong, slik at det ble benyttet miljøbetong. Permanente sitteplasser er bygd i det bestandige materialet Kebony.

Marius Johansen er godt fornøyd med samarbeidet mellom aktørene i prosjektet og roser Morten Engebretsen i det lokale entreprenørfirmaet for smidighet: - Alle har gitt sitt for å få dette til og vist evne til å snu seg rundt raskt. Ringerike kommune har vært forståelsesfulle, og beslutninger er tatt raskere enn normalt. Slik har vi unngått forsinkelser i prosjektet og holdt oss innenfor rammene både med hensyn til økonomi og tid. Det som gjenstår, en noen finjusteringer. Ringerike Rullebrettklubb har vært i dialog med Skue Sparebank, som har bidratt med midler til å realisere utvidet belysning i parkområdet. Det har vært noen problemer med leveranse av belysning, så vi venter ennå på å få levert og montert armaturer. Leveranse av lys er ingen krise på denne tiden av året. Det er tillatt med aktivitet i parken mellom klokken 9 og 22.

Det siste som ble bygd i aktivitetsparken, er en bane for petanque. Tanken er at Fosseparken ikke bare skal være et tilbud for barn og unge, men at flere genera- sjoner skal ha mulighet til å finne noe av interesse i anlegget, som er plassert som nærmeste nabo til en barnehage og Ringerike videregående skole. Det kan bli behov for flere benker i parken, for noen vil sikkert komme til å oppsøke parken som tilskuere, og også skatere trenger pauser i den fysiske aktiviteten. Betongpark er også opptatt av at flere jenter skal bli engasjert i skatemiljøet. Aktiviteten har vært noe guttedominert. Det er derfor viktig at jenter kan løftes fram på lik linje med gutter. Mestringsfølelse er ikke avhengig av kjønn. Noe av det fine med egenorganiserte aktiviteter i en rullepark, er at brukerne først og fremst er mest opptatt av mestring enn av konkurranse mellom utøverne. Skatere er i stor grad meget inkluderende uansett ferdighetsnivå. - Vi håper at Fosseparken vil fungere som en sosial møteplass, og at den vil bidra til å skape et trygt miljø i denne delen av sentrum, konkluderer Marius Johansen.

Suldal kommune ønsket et aktivitetsanlegg som skulle inte- greres i terrenget nær sandstranden på det populære og mye besøkte Einerneset. Anlegget skulle tilby noe for alle aldre, og lavt vedlikeholdsbehov var et vesentlig krav. Rampline AS prosjekterte og leverte en motorikkpark som sto ferdig høsten 2020.

Motorikkpark-konsept er basert på apparater utviklet av Rampline. Disse er godkjent for å kunne plasseres med mindre avstand enn hva som er vanlig for tradisjonelle lekeapparater. Utstyret er fleksibelt og kan settes sammen i kombinasjoner som vekker fantasien og trigger aktivitet hos en bred aldersgruppe, alt fra smårollinger til voksne. I motorikkparken går leken ut på å boltre seg i motorisk lek som utfordrer koordinasjon og balanse på mange ulike nivåer.

Motorikkpark egner seg spesielt godt der man ønsker et anlegg som passer for en bred aldersgruppe. Det kan være på et torg i byen eller i en skolegård. Konseptet vil også passe bra på mindre arealer, som i en barnehage eller på en takterrasse.

Fjærende hoppesteiner og aktivitetsbenker med støtdempende gummioverflate er eksempler på apparater i en motorikkpark. Men også mer utfordrende apparater, slik som balansekuler som både vipper og roterer, og multiaktivitetsstativer med gripevennlig pulverlakkert overflate inngår i sortimentet. Rampline tilbyr også et slakkline-stativ med dynamisk line. Dette er blitt populært, og mange vil ha sett dette apparatet montert i parker og skolegårder over hele landet.

Det er Enerhaugen borettslag som har tatt initiativet til tiltaket. Prosjektet er planlagt av Lala Tøyen, ledet av OBOS Prosjekt i tett samarbeid med styret i borettslaget, mens Braathen landskapsentreprenør og bergensfirmaet Tjelmeland Friksjon har stått for utførelsen. OBOS gir tilbake, Sparebankstiftelsen og Oslo kommune har bidratt økonomisk til prosjektet.

Det var opprinnelig tenkt at buldreveggen skulle bygges i finér av en dansk leverandør. Men på grunn av valutasituasjonen på innkjøpstidspunktet, ble det ikke noe av dette. Sonderinger i markedet førte til at entreprenøren fikk nyss om den norske leverandøren Tjelmeland Friksjon, som istedenfor impregnert finér bygger buldrevegger i aluminium. Dette blir ansett som fordelaktig med hensyn til vedlikehold, noe som gjorde valget enkelt, ifølge en artikkel i borettslagets informasjonsblad Ener’n. Veggene i aluminium er fullt på høyde når det gjelder brukbarhet, kvalitet og estetikk.

Veggmalerier og trimapparater i skjønn forening.

I januar 2021 var det klart for montering. Under iskalde vinterforhold monterte medarbeidere fra Tjelmeland Friksjon et solid rammeverk i den eksisterende betongmuren. I mars ble aluminiumsplat- ene montert. Ifølge montøren fra Tjelmeland var det ikke uproblematisk å få en helt jevn overflate. Firmaet er vant til å montere i treverk, som er atskillig mer fleksibelt enn betong, men veggen er blitt bra. Utover mot sommeren kunne grepene i veggen festes, og buldreveggen var klar til bruk for de første ivrige klatrerne.

I Hallingskarvet nasjonalpark er stien opp Prestholtskaret den mest brukte. Det økende antallet turister som følger denne stien, har medført stor slitasje på naturen og mye blottlagt jord og stein.

Statens naturoppsyns avdeling på Geilo observerte at stien opp Prestholtskaret utvidet seg mye over tid. Stien ansees å være cirka 1000 meter lang. Den starter på omtrent 1240 moh. og slutter på 1705 moh., noe som innebærer en gjennomsnittlig stigning på 28 grader. I 2010 ble det satt opp en måler som telte antall brukere av stien. Målingen viste at om lag 6000 personer benyttet seg av stien i perioden 17. juni til 1. oktober dette året (Geilolia AS 2017).

En så stor påkjenning på naturen krevde tiltak, og Statens naturoppsyn fikk bevilget midler til å etablere ei steintrapp der stien går. Hovedbegrunnelsen var å forebygge og hindre skade på naturen, men trappa ble også bygd for å gi turgåere en bedre opplevelse, gjøre det enklere å ferdes, og legge til rette for økt lokal verdiskaping.

Byggingen av trappa starten i 2011, og den stod ferdig i 2014. Til å utføre arbeidet var det behov for folk med tilstrekkelig kompetanse innen steinlegging og revegetering. Derfor ble det leid inn tre-fire sherpaer fra Nepal hver sommer. De arbeidet først med det øverste partiet. På den nedre delen ble gravemaskinen Euromach 2500M tatt i bruk av entreprenøren Finn Drageset fra Utvik i Nordfjord. Steinen som ble brukt, fikk de fra nærliggende områder. Det første byggeåret ble det fraktet inn om lag 100 tonn med stein. Av dette ble omkring 55 tonn fløyet inn med helikopter til de øvre partiene av stien. Sherpaene startet på toppen av trappa. Her bygde de med lokal stein fra Prestholtskaret, for så å jobbe seg nedover til foten av fjellet. Sherpaene observerte også trappa under nedbør, slik at de visste hvor de skulle etablere vannrenner for å unngå erosjon. I løpet av den første sesongen bygde de 183 meter sti. Gravemaskinen startet fra bunnen og anla en stilengde på 228 meter. Denne strekningen ble også revegetert av sherpaene (Braaten 2011).

I 2012 ble det fløyet inn omkring 150 tonn med stein. Sherpaene bygde 110 meter sti i den øvre delen, og i den nedre delen ble det etablert 335 meter sti med gravemaskin. Langs den nedre delen av stien var det behov for å revegetere et større område. Dette ble løst ved å annonsere en dugnad der om lag 70 personer deltok, og de fikk revegert området med grastorver. I tillegg stablet de en stor varde på toppen av trappa, noe som gjør det enklere å orientere seg om en skal ferdes videre inn på fjellet (Braaten 2012).

Året etter bygde sherpaene de siste 150 meterne fra der gravemaskinen ga seg sesongen før. I 2014 ble trappa ferdigstilt. Dette året ble det også etablert en rundtur som har fått navnet «Prestholtrunden» (Braaten, pers. medd.).

Den nye runden for fotturister går opp Prestholtskaret via sherpatrappa og ned naboskaret ved siden av, slik at man ender opp der man startet turen, på parkeringsplassen ved Prestholtseter. Runden ble etablert på grunn av problemer med at folk gikk utenfor trappa når de møttes, noe som medførte villstier og slitasje på naturen. Etter at runden ble etablert, velger om lag halvparten som går opp sherpatrappa, å gå runden, ifølge Braaten.

Den største utfordringen med vedlikeholdet av Prestholtstien er vann. Selv om det er etablert vannrenner for å ha kontroll på vannet, er det flere faktorer som gjør at rennene krever vedlikehold. Når de blir fylt opp, sklir steinene rennene er laget av, ut, og folk går utenfor trappa og lager «villstier» som leder vannet til uønskede steder. I 2021 ble det nederste partiet av trappa byttet ut. Det ble opprinnelig bygd en steinsti, men det viste seg at en «spalta grussti» var mer egnet i dette området. En «spalt» blir bygd ved først å lage et rammeverk av stein, det vil si en liten kanal i vannets fallretning. Disse blir anlagt over stien for hver 10-15 meter. Kanalen blir deretter fylt med pukk og grus, men vannet vil likevel følge «spaltene», ettersom det er minst motstand der. En slik «spalta grussti» blir behagelig å gå på.

For Prestholtrunden dreier vedlikeholdet seg mest om å opprettholde markeringen av stien. Det første året ble det brukt noen små diskré varder, men dette viste seg å ikke være tilstrekkelig tydelig markering. Nå er det bygd markante varder hvor den øverste steinen er malt rød for å markere hvor runden går. Disse vardene står med omtrent 15 meters avstand. En del av vedlikeholdet går også ut på å rive villvarder turgåerne lager, siden disse leder andre besøkende på ville veier. I 2019 måtte Statens naturoppsyn destruere om lag 250 slike varder.

Måleren som ble satt opp i 2010 for å telle antall brukere av trappa, ble stående for å registrere antall besøkende de kommende årene. Etter at stien sto ferdig, økte antallet besøkende markant. Det høyeste tallet som er målt, er 46.000 besøkende i 2016. De siste årene har det ifølge Braaten vært telt 25.000-30.000 besøkende hvert år. Registreringene viser at det å steinlegge stien opp Prestholtskaret har vært en suksess. Naturen blir skånet, det er blitt enklere og bedre for turgåerne å bruke stien, og den har bidratt til økt lokal verdiskaping.

Kilder
Braaten, P. 2011. Prestholtstien Hallingskarvet Nasjonalpark Rapport nr. 1. Geilo: SNO Hallingskarvet.
Braaten, P. 2012. Prestholtstien Hallingskarvet Nasjonalpark Rapport nr. 2. Geilo: SNO Hallingskarvet.
Geilolia AS 2017. Prestholtstien – Sherpatrappen opp på Hallingskarvet. Hentet fra Geilolia: https://geilolia.no/prestholtstien
Intervju med P. Braaten 3. mars 2022.

I Drømtorp – Ski næringspark finnes en rekke firmaer, noen fabrikker og flere offentlige virksomheter. Vel etablerte Drømtorp videregående skole ligger sentralt i området. Her er dessuten en rekke bilfirmaer og verksteder, og Mattilsynets hovedkontor i Follo flyttet fra Ås til nybygde lokaler på Drømtorp for få år siden. Med veinavn som Dynamitveien, Anolitveien og Glynitveien er det lett å trekke linjene tilbake til den tiden Dyno produserte sprengstoff på Drømtorp, men slik produksjon er for lengst historie.

- Vårt mål er at folk i Ski skal kunne bruke området ved nær- ingsparken også på kveldstid og i helgene, sa eiendomsforvalter Ivar Bø i Høgh Eiendom i forbindelse med åpning av Drømtorprunden i fjor. Han inviterer barnehager, idrettslag, mosjonister og turfolk til aktivitet langs de tilrettelagte stiene, som kan nås fra flere kanter. Videre planer for området er å få anlagt en løpebane og bygd en Tuftepark med treningsapparater. Men allerede nå er det flere mulige stopp-punkter på runden, som sittebenker, et par rasteplasser, noen kulturminner og en gapahuk. På runden kan turgåere også stanse ved et idyllisk tjern, som riktig nok har et mindre idyllisk navn; Syredammen. Navnet viser til tidligere bruk av tjernet som oppsamlingssted for avløpsvann fra fabrikkene i området. Her ble surhetsgrad og vanninnhold målt før vannet gikk i bekk til Kråkstadelva, som videre renner ut i Hobølelva og ender opp i Vannsjø ved Moss. I dag er tjernet delvis gjengrodd med store bestand av dunkjevle.

Deler av Drømtorprunden går gjennom etablert granskog, mens andre partier er preget av fuktelskende løvskog. Det er rikt dyreliv i skogen. Fuglesangen er intens på vårparten, og floraen er variert. På en runde i begynnelsen av juni var skyggepartier i skogen dominert av enkeltbestand av gjøkesyre, stankstorkenebb og maiblom. Lokalavisene formidlet noen uker tidligere at en streifende ulv trolig hadde vært innom skogen.

Drømtorprunden er ikke universelt utformet, men terrenget er relativt flatt, og med unntak av et par kneiker og kupert berg i dagen, lar det seg gjøre å komme fram med barnevogn. Store deler av runden vil også være tilgjengelig for andre rullende.

Eiendomsforvalter Bø forteller at arbeidet med tilrettelegging først og fremst har be- stått i rydding av trær og buskas, utlegging av flis i traseen og bygging av et par enkle bruer over de små bekkene stien krysser. Uten år- lig klipping av gras og oppslag vil stien gro igjen, så det er satt av penger til skjøtsel i AKTIVITETSANLEGGårene framover: - Vi kaller oss en grønn næringspark, sier Bø i et intervju med lokalavisen. - Med Drømtorprunden og de framtidige planene vi har, er målet å styrke den grønne profilen til selskapet.

Drømtorprunden er allerede tatt i bruk til Stolpejakten, og deler er omgjort til en natursti med informasjon om flora og fauna turgåere kan få øye på underveis. Høegh Eiendom har også tatt kontakt med Ski historielag for å få til et samarbeid om informasjonstavler om tidligere tiders bruk av denne delen av Ski.

Kilder
Eriksen, R.O. 2021. Millionanlegg i Ski som alle kan bruke, men «ingen» kjenner til: Ønsker yrende folkeliv. Østlandets Blad 6. oktober. Rian, V. 2021. Fine steder å løpe, kanskje blir det trilletur med barnebarnet også: Utforsket den skjulte perlen. Østlandets Blad 13. oktober.

- Sammen med Lørenskog kommune og våre samarbeidspartnere har vi i løpet av et år prosjektert og planlagt hvordan Skårerparken skal bygges. Samspills- organisasjonen er etablert. Den består av svært kompetente medarbeidere med stort mangfold, sier administrerende direktør Petter Vistnes i Agaia AS. - Vi gleder oss til å komme i gang med byggingen og overlevere en levende og vakker park høsten 2023. I prosjektet blir det lagt vekt på en betydelig reduksjon av klimagassutslippene.

Den nye Skårerparken vil bli en bypark for aktivitet og rekreasjon for Lørenskogs befolkning, men det blir samtidig en park for handtering av overvann. Parkdraget fra Løkenåsveien til Skårerparken blir etablert med tanke på å samle overvannet langs østsiden av Løkenåsveien og lede det i en kontrollert trasé inn til de åpne fordrøyningsarealene i Skårerparken.

Når anlegget står ferdig, vil aktivitets- parken være preget av variasjon og mangfold. Det blir nærmest et «utendørs aktivitetshus» der man kan gå fra rom til rom med ulik form og ulikt innhold. Parken vil ha små rom for få personer, større rom for flere, fellesrom, rom for ro og avslapping, rom for mat og drikke, og en storstue for felles opplevelser og arrangementer. - Skårerparken kommer til å bli en levende og attraktiv park for hele befolkningen i Lørenskog. Vi er glade for at kommunen har vist oss tillit og har valgt å inngå en samspillsavtale med Agaia for byggefasen, sier Vistnes.

En del av arbeidene er ikke synlige, for de vil være under bakken og utgjør en betydelig del av prosjektkostnadene. Det vil bli anlagt vann-, avløps- og overvannsledninger. Disse skal kobles sammen med et ledningsnett som nå blir bygd i Skårersletta og fra Metro senter. Dette vil være bindeleddet for overvann, spillvann og vannforsyning mellom Skårersletta og Metro, og det må stå ferdig før eksisterende ledninger kan saneres. Prosjektet har betydelige miljøambisjoner. Klima-gassutslippene i et livsløpsperspektiv vil bli redusert med ca. 40 prosent sammenlignet med referanseprosjekter.

Samtidig er behovet for arealutvidelse stort, og de eksisterende morenemassene er ikke godkjent som gravleggingsmasser. Det er en stor og omfattende oppgave å gripe tak i, når kirkevergen setter oppgaven på dagsorden i 2017. Ved innvielsen i september 2021 er området knapt gjenkjennbart, og oppgaven er mer enn løst innenfor opprinnelig areal. Hvilke grep ble gjort for å oppnå dette?

Utfordringen til kirkevergen var å finne plass til flere graver, ettersom den eksisterende gravlunden ville være oppbrukt i løpet av fem til ti år. Behovet for gravsteder var større enn det var mulig å få til innen for det eksisterende arealet, dersom det kun skulle benyttes tradisjonell kistegravlegging og noe urnegravlegging. I tillegg ønsket kirkevergen sterkt at området skulle være noe mer enn et areal for å bli kvitt lik. Vi skulle dermed tilfredsstille både et stort gravleggingsbehov og ønsket om en bynær sentrumspark. Den ønskede løsningen skulle gi plass for de sørgende ved å tilby et godt sted for ettertanke og rekreasjon. Samtidig skulle området gi mulighet for alle som ønsker å bruke gravlunden som sitt nære rekreasjonsareal.

Den over 50 mål store gravlunden ligger på to høydeplatåer, kalt øvre og nedre gravlund. På den øvre gravlunden er hovedadkomsten utvidet i bredde. Den har fått nytt overflatedekke og en omgivende allé. Dessuten har kapellet fått et tilbygg for økt publikumskapasitet samt HC-toalett og lagerrom for bårevogn. Arealet inntil det utvidete kapellet er oppgradert med fast dekke og en utvendig båreheis. Den tidligere rampen til inngangsdøren er borte, da det nye terrenget flukter naturlig med inngangsdøren til kapellet.

Det tidligere skjeve flettverksgjerdet rundt øvre gravlund er erstattet av en nydelig laget, 200 meter lang natursteinsmur med sedumdekke på toppen, og resterende areal er rammet inn av godt over 500 meter hekk av duftskjærsmin. I tillegg er to store eksisterende felt med kistegraver oppgrad- ert med 80 cm massepåfylling for å gi mulighet for gravlegging i dobbel dybde. De fem eksisterende inngangsportene til gravlunden er bevart. Portalene ved hovedinngangene har fått ny murpuss, maling og ny granittplate på toppen. På de øvrige portbladene er rustflater børstet, bøyd stål er rettet ut, og svart Bengalack er påført.

De nesten 1500 meterne med eksisterende prosesjonsveier og interne veier er både bredde- og høydejustert. I tillegg er for- sterkningslag og bærelag gjennomgravd og erstattet med stødigere masser, og toppdekket er dels fornyet med godt komprimert pukkdekke på de mindre, interne veiene, mens prosesjonsveiene har fått nytt toppdekke av asfalt.

Denne strukturelle oppgraderingen av veisystemet er et av de større hovedgrepene som ble tatt på gravlunden for å oppnå flere gravleggingsplasser uten å utvide arealet på selve gravlunden. Ved å rette ut de gjennomgående, svakt buete, eksisterende veiene oppnådde vi en tydelig struktur på hele gravplassen, noe som gjorde at flere mindre arealer nå er blitt store nok for klargjøring til nye gravfelt. Oppgraderingen av veiene gjorde også gravplassen bedre tilgjengelig for alle brukergrupper, og det ble lettere å trille båretrallen fra kapellet på øvre og ned til gravleggingsfelt på nedre gravlund. Ved å skille både på bredde og toppdekke på prosesjonsveier og interne veier definerte vi et hierarki, slik at gravlunden er blitt bedre visuelt leselig.

Hovedadkomsten fra parkeringsplassen og opp mot kapellet er utvidet i bredden og høydejustert. Terrenget ligger nå i samme nivå som inngangsdøren til kapellet. Etter oppgraderingen er det kapasitet til at alle sørgende kan stå ute på fast dekke etter begravelsen uten å føle at de står tett oppi hverandre. Hovedadkomsten har fått fast dekke av rektangulære betongstein med en omgivende, tosidig allé av svenskeasal. Trærne er satt i en skråning ned mot gravfeltene, og skråningen er beplantet med markdekkende busker av småbiota 'Sibirteppe'.

Veien fra øvre til nedre gravlund er fylt opp om lag én meter i krysset på nedre gravlund. Dermed er stigningen blitt mindre bratt. Det er lettere å gå der for alle, og det er bedre å trille båretrallen nedover. Stigningen er forbedret fra svært bratte 1:6 til noe bedre 1:10. Tørrmuren av lokale granittstein i bakkant mot skråningen ble tatt helt ned og satt opp igjen ca. en halvmeter inn i skråningen. I tillegg fikk den mye lengre utstrekning. Dette frigjorde nye flater på nedre gravlund, og disse kan benyttes som gravleggingsareal.

Skråningen mellom øvre og nedre gravlund er gjennomhogd for ymse trær og småvegetasjon, men de jevnstore furutrærne er beholdt, noe som har åpnet for gode, visuelle siktlinjer mellom øvre og nedre gravlund. Det ble også mye lysere på den indre delen av nedre gravlund. Markdekket i skråningen består av alltidgrønne rododendron med hvite og lilla blomster. De blanke, grønne bladene øker prydverdien gjennom året og gir gravlunden mer parkpreg. På sikt vil dessuten røttene være med på å stabilisere den bratte skråningen.

Alle masser for de nye kiste- og urnegravleggingsfeltene er gjennomgravd og jordforbedret slik at det nå er godkjente gravleggingsmasser med stabile kanter ved loddrett graving. Flomsikring er ivaretatt med nye overvannsrør og et tørt elveleie i to meters bredde anlagt med lokale morenestein på toppen. Plasseringen av overvannsrør og det tørre elveleiet ivaretar sikkerheten ved både 20- og 200-årsflom. Hele nedre gravlund sto under vann ved den store flommen på Notodden 24. juli 2011. Overvannsrørene som ligger tvers gjennom nedre gravlund, er byttet ut og har fått økt gjennomstrømningskapasitet med vesentlig større rørdiameter. Ved en lignende hendelse som den i 2011, skal nye overvannsrør og beltet med morenestein teoretisk ta unna store vannmasser på kort tid, slik at pårørende forhåpentligvis unngår å finne gravminnet under vann. Vannet blir ledet fra nedre gravlund inn mot driftsavdelingen med et utløp i dalsøkket som går ned langs denne avdelingen.

Skråningen på motsatt side av den høyde- justerte veien på nedre gravlund har fått en helt ny mur. Det å lage mur her frigjorde areal til to nye rader med kistegraver. Muren er spesiell ved at den er bygd av avlagte gravminner. Mureren har gjort en fantastisk jobb, og samtidig som muren holder terrenget på plass, er flere av gravminnene trukket litt ut – akkurat nok til at de fungerer som sitteplasser. I tillegg var det tilstrekkelig med gamle gravminner til at det kunne lages en flott trapp ned fra veien til muren og gravfeltet.

I tillegg til grepet som ble gjort med å 2021tilgjengeliggjøre mer areal til tradisjonell kistegravlegging ved den strukturelle endringen i veisystemet og hevingen av terreng på to gravfelt, slik det allerede er beskrevet, er det ønskelig at flere velger gravlegging i urner. Derfor la vi stor vekt på å tilby varierte, attraktive og gode steder tilrettelagt for urnegraver.

En minnelund uten navn er både for «det som ikke ble» og for «det ufødte liv» samt til urner der det ikke er ønske om markering med navneplakett eller gravstein. Selve gravstedet er en oval jordvoll dekket med blomstereng der urnene blir satt ned. I ytterkant er jordvollen dekket med busker som i tillegg til blomsterengen gjør den ovale gressflaten inne i jordvollen til et rolig rom godt skjermet for innsyn fra Wergelands vei. Gressflaten har et enkelt, stort, lyssatt bøketre med benk rundt for kontemplasjon. Fra benkene i rommet kan man hvile blikket på kunstverket «Spire», en polert, rødlig granittstein formet av kunstneren Ingrid Lene Langedok. Det er også egne fellesplasser der sørgende kan sette fra seg blomster og lys.

Den navnede minnelunden er beregnet på ordinær kistegravlegging med gravstøtter, og urnegravlegging med navneskilt festet på kunstverket «Trær». Dette er utformet av Arnt Darrud og har store, rektangulære stålplater med utskårne åpninger tilsvarende løvverk og greiner. Kunstverket danner ryggen på den rektangulære plassen som både binder gangveiene sammen og som avsluttes mot en vanndam. Benker og pullertlys samt stauder og vakre kirsebærtrær rammer rommet inn og gjør det visuelt attraktivt fra flere steder på gravlunden. Det er blitt et godt og vakkert sted å se fra avstand, samtidig som det er et godt sted å sitte ned for å trekke pusten og tenke litt i fred i hyggelige omgivelser, noe til- baketrukket fra prosesjonsveiene.

Kistegravene settes gravstein mot gravstein med en klipt hekk av agnbøk imellom. Dette vil forsterke inntrykket av rekreasjonsareal i denne delen av gravlunden. Den navnede minnelunden er omkranset av prydepletrær. I tillegg er det plantet ullungrogn som blomstrer hvitt på våren og får lekkert rødoransje bladverk på høsten, samt tokyokirsebær med vakker vårblomstring i hvitt. Staudene rundt vannspeilet er stormarikåpe, storstjerneskjerm, bekkeblom, skråningstarr, henge- starr, dronningstarr, mjødurt, knoll-mjødurt, markjordbær og rosenstorkenebb. Det er stauder som skal tåle både fuktige omgivelser og noe tørke.

Etter endring i gravplassforskriften er det nå tillatt med gravlegging i urnevegg. Notodden gravlund er først med dette i landet og allerede den 11. mars i år ble første urne satt i veggen, bare to måneder etter at den nye forskriften trådte i kraft. Det er ingen plikt for gravplassmyndigheten å tilby dette, men den lokale myndigheten kan selv velge om dette er noe den ønsker å tilby. Urneveggen er en livssynsnøytral gravleggingsform, og selve gravleggingen følger de samme reglene som annen gravlegging.

Kolumbariet, eller urneveggen som det også kalles, er etablert inn mot en skråning på nedre gravlund som en naturlig forlengelse av den nye, navnede minne- lunden. Veggen er godt synlig fra øvre gravlund og utgjør et fokuspunkt som man visuelt trekkes mot. Den eksister- ende trerekken definerer rommet i bakkant. Skråningskanten er gravd vekk, og det er satt opp en natursteinsmur som er sikret av et smijernsrekkverk på toppen. Ut imot prosesjonsveien blir natursteinsmuren fundament for en benk på hver side av urneveggen. Det faste dekket er smågatestein inn mot urneveggen og ellers gangbaneheller tilsvarende det som er lagt foran kapellet og på navnet minnelund. Likhet i materialbruk gir hele gravlunden en logisk helhet med visuell harmoni.

Selve urneveggen er støpt med en kjerne av tilnærmet hvit betong og består av to bueformete vegger med urnerom både ut mot prosesjonsveien og inn mot skråningen. Det er totalt 176 like urnerom, og hvert urnerom har plass til fire urner i standard størrelse. Totalt er det mulig plass for 704 urner. Urnerommene har en «dør», en frontplate i syrefast stål som er skrudd fast til betongkjernen. På døren blir det montert en navneplate i messing med mørk gravering tilsvarende platene på kunstverket «Trær» på den navnede minnelunden. Navneplatene på kolumbariet er rektangulære og ikke løvformete slik som på minnelunden.

Blomster og lys er en hyggelig mulighet for å minnes sine kjære. Ved kolumbariet er det to blomsterkasser i granitt, hver med en stålplate på toppen med runde hull til å plassere blomster og lys. I tillegg er det to blomsterkasser som gravlunden planter i til påske, sommer og høst.

Gravlunden har for første gang fått belysning med stolper langs prosesjonsveiene og mindre pullerter og lys rettet oppover ved minnelundene og rundt kolumbariet. Dette gjør gravlunden attraktiv, trygg og brukbar også på høst- og vinterkvelder. Alle vann- og renovasjonsposter er nye med en struktur- ert og gjennomtenkt plassering der det er plass både til en benk, vannkanner, rennende vann, avfallsbeholdere og verktøy samt tilgang til tinestrøm for graverne vinterstid.

Driftsavdelingen har fått et åpent arbeidsbygg innerst på nedre gravlund. Bygningen ligger godt skjermet fra resten av gravlunden. Dermed kan de ansatte lettere sørge for effektiv mellomlagring og sortering av vegetasjon og ulike gravemasser. Veien fram til driftsavdelingen er lagt om fra selve gravlunden slik at tilgangen nå er utenfra på kommunal vei. Dette gjør selve gravlunden roligere ved at driftsavdelingens maskiner forflytter seg på vei utenfor gravplassen.

Med de tiltakene som er beskrevet her, kom kirkevergen mer enn trygt i havn med oppgaven, som var å sikre tilgjengelig gravleggingsareal fram til 2040. Med mer enn 1500 nye kistegravplasser og minst det samme for urnegravlegging er den gjennomførte oppgraderingen av gravlunden fullført, og det er nå arealer for gravlegging i en vakker park på Notodden helt fram til 2080, minst.

Navnet berlinerpoppel har trolig ikke vært særlig godt kjent utenfor fagmiljø- ene. Det endret seg i 2004. Da ga forfatteren Anne B. Ragde ut den første av en serie på seks romaner om familien Neshov på Byneset i Trondheim. Romanene ble til TV-serie, og dermed ble navnet på treslaget ytterligere alminneliggjort.

Berlinerpoppel er en artshybrid, og krysningen har oppstått flere ganger. Derfor finnes trolig både hunnlige og hannlige kloner av hybriden. Det er usikkert når den første krysningen mellom laurbærpoppel (P. laurifolia) og pyramidepoppel (P. nigra med søyleformet krone, ‘Italica’?) oppsto. Noen hevder at dette skjedde allerede midt på 1700-tallet i Frankrike, men den klonen som har vært vanligst i handelen, er en hannklon som ble til spontant i den botaniske hagen i Berlin på 1860-tallet. Laurbærpoppel hører til balsampoplene, mens den andre foreldrearten hører til svartpoplene, og berlinerpoppel blir ofte regnet som en svartpoppel.

Hybriden blir et opptil 25 meter høyt tre med bredt søyleformet til smalt eggformet krone. Eldre trær får gjerne bredere krone med enkelte overhengende greiner. Stammebarken er oppsprukket og mørkegrå, og de fleste greinene er nokså opprette. Unge, kraftige skudd er som regel kantet av nedløpende lister fra bladfestet. Vinterkvisten er gulgrønn til grågul og lett behåret. Overvintrende knopper er 5-10 mm lange, sitter tiltrykt og er spisse, grønne til brunlige og klebrige. Bladene er 7-12 cm lange, bredt eggformete eller rombiske, langt tilspissete og med bølgete, sagtannet, tynn og gjennomskinnelig rand. De har glinsende grønn overside og matt, lysere grønn underside. Bladskaftet er 2-4 cm langt, behåret og rundt. Bladgrunnen er ofte avrundet og kan ha kjertler. Trærne blomstrer på naken kvist i månedsskiftet april/mai, mens løvsprett kommer en uke seinere. Raklene er 4-7 cm lange, og hver blomst har om lag 15 pollenblader. Rakleskjellene er blekgrønne.

Frittstående trær av berlinerpoppel får en majestetisk krone. Hybriden var imidlertid i en periode vanligere brukt til leplanting og til hekker. Plantene tåler kraftig beskjæring, men de reagerer gjerne med å sette mange rotskudd. Berlinerpoppel har forvillet seg enkelte steder på Øst- og Sørlandet. I Fremmedartslista 2018 er den oppført i kategorien LO, det vil si at den er vurdert til å utgjøre liten risiko for norsk natur. Likevel ble det fra 1. januar 2021 forbudt å omsette og plante dette poppelslaget her i landet.

LO, det vil si at den er vurdert til å utgjøre liten risiko for norsk natur. Likevel ble det fra 1. januar 2021 forbudt å omsette og plante dette poppelslaget her i landet. forebygges ved å fjerne alt vissent løv under trærne før knoppsprett om våren. Det er forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av Populus-arter fra alle land utenfor Europa. De fleste poppelslag blir enkelt formert med kviststiklinger.

Poppel trives best på dyp jord som holder godt på fuktigheten, men trærne stiller ikke strenge krav til jordbunnsforholdene. Derimot er trærne lyselskende og trives fullt soleksponert og helst uten konkurranse fra nabotrær. Rotsystemet hos poppel er så omfangsrikt at det kan bli problematisk ved at røttene tetter drensrør og ødelegger grunnmurer. Sikker avstand er 30-40 meter fra slike installasjoner. Berlinerpoppel regnes som herdig til sone 6.

Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Robotgressklippere er blitt svært populære, og bruken har økt både i privathager og i offentlige anlegg. Dette har skapt større oppmerksomhet om situasjonen for pinnsvin, og hva som kan gjøres. Hvordan bør vi i grøntanleggsbransjen forholde oss til denne problematikken?

I et moderne grøntanlegg er robotgressklippere blitt et vanlig syn etter at slike selvgående maskiner ble introdusert i det norske markedet på 1990-tallet. Dette er spesielt synlig i private hager, men vi finner flere og flere også i større offentlige grøntanlegg. Pinnsvinet er blitt et uskyldig offer, men robotgressklipperen har kommet for å bli, og det er gode grunner til det.

Med robotgressklipperne følger det mange fordeler ved skjøtsel av plen. De gir stor besparelse i arbeidstimer, da de er selvgående og klipper et bestemt areal ut ifra nedgravde kobbertråder eller et lokasjonssystem med GPS. Klipperne er batteridrevne og oppladbare, og de kan programmeres til å klippe til gitte tidspunkt på gitte dager. Dette gjør at plenen kan holdes på tilnærmet samme høyde hele tiden. Det er også andre positive faktorer, som lavt marktrykk, mindre jordpakking og synlig bioavfall, og liten sannsynlighet for opprevet plen. Med mange fordeler kommer også noen ulemper, og problematikken for pinnsvinet blir det regelmessig skrevet om i aviser og andre medier.

Denne ordlyden går igjen i flere artikler og innlegg om folks erfaringer med robotgressklippere. De siste årene er en blitt mer oppmerksom på at maskinene kan skade, lemleste og drepe de små piggete og nattaktive dyrene. Tilbakemeldingene har kommet fra frivillige organisasjoner som Pinnsvinhjelpen, men i senere tid også fra ulike produsenter og forhandlere av robotgressklippere.

Det er stor usikkerhet om hvor ofte pinnsvin blir skadet eller drept av robotgressklippere. Ingen veldokumentert statistikk finnes over antall hendelser i løpet av en sesong. Det er likevel en kjent problematikk for Pinnsvinhjelpen: - Dette er godt kjent og et utbredt problem, sier Ingrid Fosse, som leder organisasjonen. - Hvert eneste år får vi mange telefoner, som regel fra privatpersoner, om skadde pinnsvin som er funnet. I de fleste tilfellene blir resultatet at pinn- svinet ikke kan reddes og derfor må bøte med livet. Konsekvensene av et drept pinnsvin går også ut over pinnsvinungene. Vi rykker ofte ut for å omplassere pinnsvinunger som har mistet moren sin. Uten moren vil ungene også dø. Et annet problem med robotgressklippere er at de knuser insekter og annet småkryp, som er maten til pinnsvin. Plenene blir også holdt lave og sterile. Det blir mindre blomstring og insekter, og dette fører til at pinnsvinene også trekker ut om dagen, noe som øker sannsynligheten for konfrontasjon med robotgressklippere. Det er en svært trist situasjon. Vi anbefaler å unngå å bruke robotgressklippere.

Piggsvin ble faktisk plassert i kategorien Nær truet i 2021-utgaven av Artsdatabankens rødliste. Antall individer i den totale bestanden har sunket med 15 prosent de siste ti årene. Selv om det ikke er dokumentert i hvor stor grad robotgressklippere påvirker pinnsvinbestanden, må vi som fagfolk gjøre vår del for å forebygge skader. Grøntanleggsbransjens folk må gjennomføre tiltak ut ifra den posisjonen vi er i som gartnere, anleggsgartnere, prosjektledere, landskapsingeniører og landskapsarkitekter. Vi har muligheten til å velge løsninger og type robotgressklippere som forebygger problematikken. Det er vi som har fagkompetansen, og da følger det med innflytelse til å påvirke bransjen og markedet.

Å informere både kollegaer og kunder er et viktig tiltak for å gjøre folk oppmerksomme på problematikken. Frivillige organisasjoner som Pinnsvinhjelpen har arbeidet med problemstillingen i en årrekke, og de siste årene har produsenter og forhandlere vist større oppmerksomhet om skadepotensialet. Det må informeres om tiltak som reduserer sannsynligheten for at gressklipping går ut over pinnsvin. Selv flott teknologi har sine ulemper, og vi må se nærmere på problemet.

Innstilling av klippetidspunkt er et viktig tiltak. Pinnsvin er nattaktive dyr. De bruker derfor hovedsakelig natten til å finne mat. Et viktig tiltak er derfor å ikke la robotgressklipperen arbeide om natten. I en artikkel i Nettavisen har Pinnsvinhjelpen anbefalt å justere klippetiden til mellom kl. 12 og 15. Felleskjøpet anbefaler på sine nettsider en klippetid mellom kl. 10 og 16. Programmering av aktivitetstid er kanskje det viktigste tiltaket når en først har bestemt seg for å ta i bruk slike maskiner, men ny forskning viser også at utforming av robotgressklipperen har mye å si.

Robotgressklipperens oppbygning er avgjørende for hvor stor skade et pinnsvin blir påført ved en kollisjon. Danske Sophie Lund Rasmussen er forsker og postdoktor i biologi ved University of Oxford og Aalborg Universitet. Hun har sammen med et forskerteam gjennomført vitenskapelige undersøkelser av robotgressklippere som kolliderer med pinnsvin, og hva skadeomfanget da blir. I forsøkene ble det selvsagt brukt døde pinnsvin: - Noen av de mindre maskinene var rimelig pinnsvinvennlige og gjorde tilsynelatende ikke skade på dyrene. Til gjengjeld var det andre som desidert maltrakterte de døde pinnsvinene vi brukte i testene. Det var forferdelig å se hvordan de ble flådd fra hverandre, uttalte Rasmussen i et intervju med Danmarks Radio.

Sophie Lund Rasmussens forskning viste at store robotgressklippere med relativt høy motorkraft gjorde mest skade. En annen avgjørende faktor var hvilken type knivblader som var montert. Fleksible knivblader folder seg opp under en beskyttelsesplate når roboten registrerer at den har truffet noe hardt. Klippere med fastmonterte knivblader fortsetter derimot å klippe. Forhjulsdrevne robotgressklippere gjorde også mindre skade.

Postdoktor Rasmussen fortalte tidligere i år at det blir igangsatt et større forskningsprosjekt med mål om å øke sikkerheten for pinnsvin i møte med robotgressklippere. Det er Wildlife Conservation Research Unit ved University of Oxford som står bak prosjektet, og Rasmussen er utpekt som prosjektleder.

Pinnsvinvennlige robotgressklippere er altså kjennetegnet med gitte egenskaper, som mindre størrelse og lav motorkraft, fleksible knivblader og forhjulsdrevet framdrift, samt muligheten til å stille inn klippetid. Det vil derfor være et viktig tiltak å velge modeller som har disse egenskapene.

Nå er det opp til oss i grøntanleggssektoren, for produsentene er i gang med videreutvikling av mer pinnsvinvennlige modeller av robotgressklippere. Husqvarna fikk gode vurderinger i Rasmussens forskningsprosjekt, og produsenten har artikler om problematikken på sine hjemmesider. Andre produsenter følger også opp. Det er derfor nå opp til oss, vi som påvirker valg av metoder og utfører skjøtsel i grøntanleggene. Vi kan anbefale og bruke de pinnsvinvennlige robotgressklipperne, slik at vi kan bidra til å bremse nedgangen i bestanden av dette nyttedyret, som utgjør en del av det biologiske mangfoldet i våre nære omgivelser.

Kilder
https://www.dr.dk/nyheder/viden/natur/blodbad-eller-blidt-puf-hvad-sker-der-naar-en-robotplaeneklipper-stoeder-paa-et?fbclid=IwAR0SSVeLpAkMCNKZfKwCN-DrIwaCNoMFg2AN2SbudIJXC3V_JA5V0v8f8l4
Rasmussen og medarb.: «Wildlife Conservation at a Garden Level: The Effect of Robotic Lawn Mowers on European Hedgehogs (Erinaceus europaeus)» (https://www.mdpi.com/2076-2615/11/5/1191)
https://sciencenordic.com/animals-denmark/
do-robotic-lawn-mowers-hurt-hedgehogs-dr-hedgehog-has-the-answer/1856882 Intervjuer med Ingrid Fosse og Sophie Lund Rasmussen («Dr. Hedgehog»).
Se engelsk omtale av forskningen til «Dr. Hedgehog» på https://youtube/Fu665-WxUYA (9. mai 2021)
Fullstendig kildeliste kan fås ved henvendelse til redaksjonen.

Bergeføy/bergflette er en klatreplante, villkaprifol/vivendel er en slyngplante og sibirklematis/skogranke kan betegnes som en klengeplante, ettersom den kommer seg opp i høyden ved at varige bladskaft fungerer som kroker plantene slynger rundt stengler og greiner til naboplanter. Felles for disse artene er at de allerede er en del av sortimentet i norske planteskoler og at de som oftest blir formert med stiklinger. Den genetiske opprinnelsen til disse plantene er ikke alltid i Norge, selv om det finnes eksempler på at formeringsmateriale kan være hentet i norsk natur. For å sikre norsk opphav og genetisk variasjon i avkommet, kan det være av interesse å formere artene med frø høstet i naturen. Noen viktige begreper knyttet til frøformering er forklart i artiklene i utgavene 3 og 4/2022.

Clematis sibirica er et sjeldent planteslag i norsk natur. Faktisk finner vi arten bare i noen skyggefulle bekkekløfter i Gudbrandsdalen, men ellers finnes den østover inn i Russland og Sibir. Arten er i nær slekt med alpeklematis (C. alpina), men istedenfor blå blomsterdekkblader (tepaler), har den hvite. Etter blomstring utvikler griffelen seg videre, og fruktstanden ender i en dusk med tettsittende nøtter der hver nøtt har en fjærformet griffel til hjelp for frøspredning utover høsten og vinteren.

Frøene hos klematis har fysiologisk frøhvile i kimen. Det bety at frøene trenger en periode med kaldstratifisering for å spire. I praksis kan kjølekravet oppheves ved å så frøene om høsten og la overvintringsforholdene bryte frøhvilen, men hvilen kan også brytes under kontrollert kjøling på lager fulgt av utsåing om våren. Lagret eller tørt frø kan ha behov for en periode med varmstratifisering før kjølebehandlingen.

Hedera helix hører i naturen til i edelløvskog og kystfuruskog. Arten finnes hos oss viltvoksende langs kysten fra Hvaler til Bergen. Det er en alltidgrønn art som utvikler hefterøtter langs de opptil 15-20 meter lange stenglene, og som dermed fester seg til trestammer eller andre harde flater, slik at de øverste, generative delene av plantene får økt lystilgang. Arten er kjent for bladdimorfi, det vil si at bladene i den vegetative ungdomsfasen er nokså forskjellige fra bladene i de delene av plantene som bærer blomster og frukter. Blomstringen kommer seint om høsten, og fruktene, som er blåsvarte bær, modner våren deretter.

Ettersom fruktene modner om våren, trenger ikke frøene å utsette spiringen på grunn av ugunstige miljøbetingelser. Frøene har ingen eller bare en grunn hvile, men spiringen kan bli jevnere etter om lag én måneds kaldstratifisering, som blant annet innebærer vannopptak i frøene.

Lonicera periclymenum er en ganske vanlig art i kyst- og fjordstrøk fra Østfold til Romsdal, og har i tillegg enkelte forekomster lenger nord. Arten kan finnes i løvskog, barskog og ved tørre bergknauser. Plantene setter lange, rotslående stengler som vokser langs bakken inntil de finner busker eller trestammer de kan slynge seg rundt for å komme opp i lyset. Langs stenglene vokser det ut blom- sterbærende skudd der blomstene sitter seks og seks sammen i én eller flere kranser. Duften av kaprifol er velkjent. Den er særlig merkbar om kvelden og natten, da den skal lokke pollinerende nattsommerfugler til blom- stene. Fruktene er glinsende røde bær. Perioden med blomstring og fruktsetting er lang og stopper ikke opp før dagene blir korte utover høsten.

Ettersom det er vanligst å formere arten med stiklinger eller (naturlig) avlegging ved å dele fra stengler med røtter, finnes det få opplysninger om frøformering av arten. Men det meste tyder på at frøene har fysiologisk frøhvile og at en kjøleperiode på tre-fire måneder er tilstrekkelig for at frøene skal være i stand til å spire.

Kilder
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s.
Schopmeyer, C.S. (red.) 1974. Seeds of woody plants in the United States. Agricultural Handbook No. 450, Forest Service, U.S. Department of Agriculture, Washington D.C. 883 s.
https://b-and-t-world-seeds.com/cartall.asp?species=Lonicera%20periclymenum&sref=15367
https://gardeningtips.in/growing-english-ivy-plant-hedera-helix-a-full-guide

Boka «Urban open space governance and management» ble utgitt av Routledge i 2020 med en rekke svenske og internasjonale forfattere. Bak boka ligger en mangeårig innsats i arbeidsgruppen «Landskapets governance och förvaltning» ved Sveriges Lantbruksuniversitet. Boka sammenfatter aktuell forskningsbasert viten om forvaltning og governance av utemiljøer, og er et svar på behovet for å løfte forvaltningen innen både utdanning og praksis. I kommende utgaver av park & anlegg blir bokas budskap sammenfattet på norsk i sju artikler. Den første kommer her, og de øvrige blir trykt gjennom dette og kommende år. Artiklene ble først trykt på svensk i Tidskriften Landskap og siden på dansk i Grønt Miljø. Oversettelse fra svensk/ dansk er ved Ole Billing Hansen.

Forfatterne: Märit Jansson er lektor i landskapsplanlegging, Anna Sunding er doktorgradstudent innen governance og forvaltning, og Thomas B. Randrup er professor i Urban Open Space Management (forvaltning av utemiljø). Alle tre er landskapsarkitekter og tilknyttet Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU-Alnarp).

I de seinere årene er det blitt tydeligere at utemiljøer spiller en nøkkelrolle for bærekraftig utvikling. Dette understreker behovet for en forvaltning med kunnskap, ikke bare om økonomi, dyrking og teknikk, men også om samarbeid, strategi og ledelse. Det skjer i en virkelighet under stadig endring, med mange aktive grupper og interessenter.

Urbane utemiljøer som lekeplasser, parker, naturområder og torg har viktige funksjoner for menneskers helse og trivsel, og for flere andre økosystemtjenester til gavn for samfunnet. Også selv om flere av dem er i privat eie. Gjennom prosesser som forvaltning og governance kan disse funksjonene styrkes og sikres over lang tid.

Utemiljøets forvaltning kan forenklet beskrives som to parallelle prosesser: Dels skjøtsel og vedlikehold som er operasjonelt og ofte kortsiktig, og dels utvikling som er mer langsiktig. Det dreier seg dermed om både å bevare eksisterende kvaliteter og å utvikle nye. I begge tilfeller kan det være relevant å involvere forskjellige interessenter i form av for eksempel brukere og organisasjoner. Med andre ord; å ha et governance-perspektiv med forvalteren som prosessleder.

Utemiljøer er dynamiske og kan være både spesifikke og multifunksjonelle. Men mennesker påvirker naturen, og forvaltningen er dermed avgjørende for både å opprettholde og utvikle utemiljøene. Det krever langsiktig strategisk forvaltning å handtere den økende mengden utfordringer, blant annet urbanisering, fortetting, klimaendringer, redusert biologisk mangfold og migrasjon av mennesker. Alt dette påvirker utemiljøene og får teoretiske og praktiske effekter på forvaltningen.

Det er samtidig en økende forståelse for at naturen selv, med dens muligheter til å levere en lang rekke økosystemtjenester, er helt avgjørende for at mennesker skal overleve og holde seg friske. Dette blir i økende grad handtert ved såkalte naturbaserte løsninger og liknende verktøy i forvaltningen.

Den nåværende forvaltningen av urbane utemiljøer har sitt utspring på midten av 1800-tallet. Da begynte urbaniseringens negative virkninger på menneskers helse å bli synlige, blant annet ved koleraepidemier i storbyene. Det førte til lokale strategier og forvaltninger for utemiljøet, slik man blant annet kunne se med Central Park i New York og Victoria Park i London. Et interessant svensk eksempel er Folkets Park i Malmö. Det er trolig den første parken i verden som med sosiale motiver ble skapt av arbeiderbevegelsen. I dag er parken forvaltet av kommunen.

Spørsmål om forvaltningen av utemiljøene er i dag viktige for mange kommunale forvaltninger, men også for andre, som utbyggere, eiendomsforvaltere og boligsameier. Internasjonalt og nasjonalt policy-arbeid viser hvor vesentlig utemil jøforvaltningen er for å utvikle biodiversitet, handtere klimaendringer og fremme folkehelse.

Samtidig som forskningen har bekreftet utemiljøets betydning for samfunnet og menneskers helse, avspeiler det seg likevel sjelden i de ressursene forvaltningen av utemiljøer blir tildelt. Det er derfor stadig behov for å utvikle hva og hvordan utemiljøene blir forvaltet.

Forutsetningen for forvaltningens arbeid har også endret seg mye. Det skyldes blant annet økt oppmerksomhet om markedstilpasning ved innføring av «new public management» på 1980-tallet, hvor private aktører ofte blir involvert som utførere. Ved å legge skjøtselen ut på anbud blir forvaltningens oppgave rettet mot å beskrive den operasjonelle utførelsen på bekostning av det strategiske perspektivet. Det markedsmessige skiftet har derfor ofte redusert forvaltningen til en teknisk og budsjettmessig oppgave.

En annen del av endringen er brukermedvirkning der ulike aktører deltar; individuelt, i grupper eller gjennom organisasjoner. Brukermedvirkning kan ha støtte i internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning. Slik medvirkning fremmer bærekraft takket være den demokratiske prosessen og det ansvaret og den kunnskapsutviklingen som følger med. Men det krever iblant ressurser, og forvalterens ekspertise må utvides fra å være økologisk orientert til også å dreie seg om det sosiale.

Brukermedvirkning kan foregå på flere måter avhengig av sammenheng og relasjoner. Ofte beholder forvaltningen en del av ansvaret for å tilpasse bruken av området og forebygge og løse konflikter, utarbeide skjøtselsrutiner, handtere investeringer og ressurser, og samordne utviklingsarbeidet. Men med et governance-perspektiv øker oppmerksom- heten om samutvikling og dermed også fokus på maktfordeling, legitimitet og bærekraft.

Forvaltning av utemiljø kan defineres på ulike måter. Den europeiske landskapskonvensjonen kobler forvaltning til bærekraft og sosiale, økonomiske og økologiske prosesser, men oppfatter for øvrig forvaltning mest som skjøtsel og vedlikehold for å opprettholde et landskap. Seinere definisjoner har påpekt det vesentlige i også å utvikle ved langsiktig forvaltning. Utvikling over tid blir en forutsetning for at utemiljøer skal fortsette å være relevante for brukerne når deres behov og ønsker endrer seg.

Forvaltning blir ofte beskrevet som den siste av tre rasjonelle faser; planlegging, design og forvaltning. På engelsk er det beskrevet som «place-keeping» som en motsats til de foregående «place-making»-fasene. Med et slikt lineært perspektiv blir landskapet utviklet gjennom overordnede planer og detaljerte designforslag til noe som deretter skal opprettholdes ved forvaltning. Men forvaltning kan også ses som en strategisk, langsiktig arbeidsform som omfatter kontinuerlig gjenplanlegging, redesign og omkonstruksjon. Det er også viktig at «place-making» og «place-keeping» ikke blir atskilt mer enn at forvaltningsaspektene kan inkluderes allerede i planleggings- og designfasene. Ellers er det stor risiko for at intensjonene i designen ikke fullt ut kan realiseres, opprettholdes og fungere i praksis.

Med en strategisk synsvinkel følger en interesse for organisering av forvaltningen. Evnen til å handtere forvaltning med et strategisk siktemål har stor betydning for om fokus havner bare på skjøtsel, eller om man får til en kobling med planlegging, design og brukerne.

Innen forvaltningsorganisasjoner er det ofte tre nivåer for å beskrive de ulike oppgavetypene; politisk, taktisk og utøvende. Er disse tilfredsstillende utviklet med god dynamikk og gjensid- ig kontakt, er det bra forutsetninger for å oppnå godt resultat. På det politiske nivået kan man arbeide med mer omfattende tiltak og visjoner. På det taktiske nivået blir det utviklet overblikk, strategier og planer, og på det utøvende nivået blir skjøtsel og andre oppgaver utført for å oppnå ønsket effekt. I forvaltningsarbeidet har etaten et forhold til både brukerne (inkludert organisasjoner og virksomheter) og utemiljøene. Dette er ofte illustrert i POU-modellen (Park, Organisation, User – Figur 1). Modellen viser at forvaltningsarbeidet omfatter alle de tre gruppene – og forholdet mellom dem.

I en hierarkisk struktur blir alt handtert av den etaten som eier utemiljøet og har det formelle ansvaret for dette. Vi kjenner det igjen i hvordan tradisjonell offentlig forvaltning er blitt styrt. Motsatsen kan være fullstendig selvstyring, hvor brukergrupper står for både skjøtsel og utvikling med minimal innblanding fra det offentlige. Governance fyller rommet fra hierarkisk til selvstyrt forvaltning. Det handler om en organisering hvor det inngår flere aktører, både private og offentlige. De forholder seg til hverandre og utvikler seg sammen (Figur 2). Det kan gi utemiljøene større verdi og legitimitet.

Det er flere ulike former for co-governance avhengig av hvordan skjøtsel og utvikling blir gjennomført sammen med brukere. Ofte foregår det i grupper eller organisasjoner i form av mer eller mindre samarbeid med forvaltningen. Åpen co-governance er for eksempel når dyrk- ingsarealer blir drevet og utviklet lokalt etter avtale med eieren, som kan være offentlig forvaltning. Ved lukket co-governance hviler mer på forvaltningens ansvar, som når en skolegård blir utviklet i samarbeid med lærere og elever. Man kan også snakke om selv-governance hvor det er en privat eier som forvalter sin egen hage. Da er den offentlige forvaltningens innflytelse indirekte via lokale planer, restriksjon- er, insitamenter m.v.

I utviklingen av utemiljøer er ulike governance-strukturer og forvaltning ofte i samspill. De kan derfor også betraktes samtidig. Ved å kombinere governance og forvaltning av utemiljøer er det mulig å få til en utvikling som er strategisk, langsiktig og inkluderende. Men det krever en endring i forvalterens rolle og et samarbeid der brukeren får større innflytelse.

De faktorene man internasjonalt anser som de fem største truslene mot det biologiske mangfoldet er (i synkende rangordning): Arealendring, rovdrift, klimaendringer, forurensning og spredning av skadelige arter til nye områder. I Norge har vi valgt å omtale spredning av skadelige arter til nye områder som «problemet med fremmede arter». Dette har svært uheldige konsekvenser. Nå diskuterer vi problemstillingen med helt feil ord, og når man diskuterer med feil ordbruk, bommer man på målet.

Ordet fremmed er blitt et synonym for noe vi ikke skal ha: «Unngå de fremmede artene.» «Ikke plant fremmede arter.» Men det første man snubler over når man bruker ordet fremmed, er at det er nærmest umulig å avgrense hva som skal anses som fremmed. Definisjonen av en fremmed art er «en art som opptrer utenfor sitt tidligere eller nåværende naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial». Det vil si utenfor det området arten kan spre seg til naturlig uten hjelp av mennesker. Her ligger et åpenbart spørsmål på lur, nemlig hva er et tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde? Vi ser at det definitivt er en (udefinert) geografisk avgrensing, men det handler også om tid. Tidligere eller nåværende: Mennesker har bevisst og ubevisst flyttet arter i all tid. Et sted må man sette en grense, og det sier seg selv at hva som er innenfor eller utenfor blir svært forskjellig, avhengig av hvor man setter grensen. I tillegg spiller det faktisk ingen rolle hvilken tidsgrense man setter, for den vil aldri være i tråd med definisjonen, ettersom definisjonen bare indikerer at det finnes en tid, men ikke hvilken.

For å sette en grense tyr vi gjerne til Artsdatabankens risikovurderinger. Artsdatabanken har valgt året 1800 som sin tidsavgrensning for hvilke arter som blir vurdert. Denne grensen er valgt av en administrativ grunn, men ikke desto mindre er den valgt og tilfeldig. Hadde komiteen som har utført arbeidet for Artsdatabanken, valgt å sette avgrensingen ved for eksempel året 1900, hadde listen sett helt annerledes ut. Fremmedartslisten er altså ikke en liste over de artene vi ikke ønsker, men den omfatter noen av de artene som har kommet til Norge i den senere tid og derfor er blitt vurdert.

Tatt i betraktning den kronglete definisjonen av fremmede, er det en stor lettelse at den egentlig er uinteressant å finne ut av. For problemet for det biologiske mangfoldet er effekten en art kan få, ikke hvilken menneskeskapt boks vi velger å sortere den inn i. Og det er ikke så enkelt som at alle arter som blir flyttet fra det «tidligere og nåværende naturlig utbredelsesområdet», har en negativ effekt på det hjemlige biologiske mangfoldet, eller at det kun gjelder disse artene. En art som med sikkerhet befinner seg innenfor sitt «tidligere og nåværende naturlige utbredelsesområde», kan absolutt også gjøre skade på mangfoldet.

Når «fremmede arter» i bevisstheten er blitt det samme som uønskede arter, må man finne en løsning. Den valgte benevnelsen er «stedegne arter». Før fremmede arter ble et hett tema, ble begrepet stedegen art gjerne brukt om endemiske arter (arter som er begrenset til et spesielt leveområde). Senere har begrepet helst vært brukt som synonym til hjem- lige arter (arter som forekommer naturlig i Norge). Så gjorde Forskrift om fremmede organismer sitt inntog, og da begynte det å handle om genetikken. Forskriften omtaler riktig nok «organ- ismer av stedegen stamme», men vi har fortsatt å bruke stedegne arter. Dette gir ingen mening, for her er det to forskjel- lige mangfoldsnivåer som røres sammen, nemlig artsnivå og genetisk nivå.

Og igjen får vi problemer med grensene. Hvor begynner og slutter noe å være genetisk stedegent for det stedet man vil at det skal være stedegent innenfor? I mange tilfeller er også spørsmålet hvorvidt det finnes grenser som har noen betydning, eller om det kanskje ikke finnes grenser i det hele tatt. Vi har som sagt flyttet rundt på arter i all tid. Dette gjelder også de artene som forekommer i naturen. Det dreier seg om tusentalls arter, og vi må anta at det er store variasjoner.

For naturen har vi nå fått en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). Den gir noen retningslinjer når det gjelder grenser for stedegent for revegetering og restaurering. Det er viktig at dette har kommet på plass, for her handler det om reparasjon. Og at man tilbakefører det som finnes naturlig på stedet i den spesifikke naturtypen, er definitivt det viktigste målet. Det handler rett og slett om å gi naturen en dytt til å ordne opp og gjenskape seg selv med sine økosystemer.

I byen tilbakefører vi ikke. Her er det ikke noe som skal reparere eller gjenskape seg selv. I byen konstruerer vi områder med vegetasjon på ofte svært forstyrret mark, og det vi konstruerer er kunstig (uansett om det er naturhermende områder vi konstruerer). Selvfølgelig har villflora en plass i byen! Men det som har sporet av når vi snakker om stedegen MILJØvegetasjon i by, er at vi har en tendens til å se på det udefinerte «stedet» som en form for opphøyet plass. Slik forvandles plantene som angivelig vokser der, til guddommelige planter. De svarer til alt vi trenger og kan erstatte alle planter i Fremmedartslisten. Ja, de trumfer til og med alle nøye utvalgte og godt utprøvde norske frøkilder og kloner som finnes i salg. Så lenge noe er «stedegent» kan vi puste rolig, og alt blir bra.

Overforenkling og idealisering er som regel ikke en lur strategi. I hvert fall ikke når det gjelder vegetasjon. Planter i bymiljø må tåle forholdene i det området de blir plassert ut, for det er ingen vits i å plante noe som dør. Bymiljøer er krevende. Det er problemer med turbulens, vannsprut og salt fra trafikken, slitasje fra mennesker og trange byrom. All slik plantestress forsvinner ikke ved å innføre begrepet «stedegent». Alle planter må tåle det samme. Det er liten nytte i å plante noe man ikke har midler til å skjøtte, men man har aldri tilstrekkelig med midler til å skjøtte all vegetasjon man planter. Derfor er det viktig at det også finnes vegetasjon som skjøtter seg selv, for eksempel ved å dekke godt. Får man ikke oppfylt kravene, så vandrer ugresset inn.

For den som er opptatt av Fremmedartslisten, er noen av våre verste ugress godt representert der og også svært vanlige i byjordas frøbank. Legger man til rette for dette ugresset, bidrar man ikke bare til å øke forekomsten av svært brysomme arter, men man står også ansvarlig for å ha skapt store ekstra skjøtselskostnader. Man må være konsekvent i sin tenking. Er det ikke greit å plante ut de grøntanleggsartene som står på Fremmedartslisten, er det naturligvis heller ikke greit å legge til rette for at ugresset på den samme listen sprer seg ut over byen. Begrepet «stedegen» hjelper oss ikke med dette. For det er jo ikke slik at vegetasjonen plutselig får superkrefter til å konkurrere ut annen vegetasjon, bare fordi den kommer fra et skogholt i nærheten. Og spesielt ikke når målet er å overlate vegetasjonen til å skjøtte seg selv på naturhermende arealer (som for eksempel blomstereng).

Plantehelse er veldig viktig. Ingen ønsker sykdom i grøntanlegg og definitivt ikke at skadegjørere sprer seg videre til naturen. Derfor er man i profesjonell produksjon opptatt av kvaliteten på plantematerialet. For eksempel med tiltak som at man sykdomskontrollerer og mikroformerer det som skal bli til morplanter. Eller at planter skal være utprøvd for mottakelighet for sykdom før de blir tilbudt på markedet. Eller at man utvikler motstandsdyktige sorter, for eksempel mot almesyke. Dette er årelange prosesser. Med den stedegne tankegangen er prioritering- en derimot hva som hører til, og hører det til, kan det formeres opp og settes ut. Egentlig helt uten videre. Det skjer, og det er bekymringsfullt for plantehelsen.

Man kan lure på hvordan det ville bli mottatt hvis den selvutnevnte natureksperten gikk til jordbærbonden og sa at fra nå av skal du ikke bruke de jordbærsortene som er nøye utviklet for å være resistente mot gråskimmel: «Det nye nå er markjordbær, fordi det er en stedegen art. Men de eneste markjordbærplantene som virkelig duger, er dem du finner i engen ved siden av jordet ditt. De er nemlig stedegne. Jeg kan lokke med at dine planter nå kommer til å tåle utplantingsforholdene, ettersom de vokser «på stedet». Riktig nok kommer de fra en skyggefull og vindstille eng som ikke er det samme som ditt vindutsatte jorde med steikende sol. Men at engen du henter dem fra ligger like ved jordet, er det som gjør «forholdene» like. Jordet ditt er rett nok et produksjonsområde som skal oppfylle helt andre funksjoner enn engen, men det gjør ingenting. Det er ikke så farlig om jordet ditt vokser igjen med ugress. Faktisk bør du fram- elske slikt som løvetann og høymol, fordi dette er ugress som befinner seg innenfor sitt «tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde», og da er det bra for det biologiske mangfoldet. Det er ikke så farlig at markjordbærene gir minimal avling og dermed har liten nytteverdi. Det er heller ikke så farlig om markjordbærplantene er mottakelige for sykdom. Stedegent er viktigere. Det er faktisk et spørsmål om stedegne markjordbærplanter kan bli syke i det hele tatt, når jeg tenker meg om. De kommer jo fra naturen, og naturen ordner opp selv. Og som en ekstra bonus vil du nå også hjelpe de pollinerende insektene når du velger markjordbær istedenfor en utprøvd jordbærsort. Det er kjempeviktig for de pollinerende insektene at det er stedegne markjordbærblomster. Faktisk er blomstene på en foredlet jordbærplante uten verdi for de pollinerende insektene, selv om du hører hvordan det summer på jordet. Det er fordi vi har plassert jordbær i kategorien fremmede, og da regnes ikke arten som en del av et mangfold.»

«Ja vel, du vil bruke din Fragaria ‘Saga’ allikevel, sier du? Ja, da er du bakstreversk og ikke nytenkende og framoverlent.»

Dette er nesten ikke engang satt på spissen når man overfører argumentasjon- en til planter for grøntanlegg og hvordan enkelte forholder seg til temaet. En frisk jordbærplante utgjør ingen trussel. Faktisk er det en veldig nyttig plante når man løfter blikket og ser på det store bildet. Mengdevis av våre etablerte grøntanleggsplanter hører til i den samme kategorien, og likevel skal de være uønsket i en stadig mer polarisert debatt om ordene fremmede og stedegen.

Utvikling av framtidens gode, grønne byer krever fagkunnskap og at vi tar hensyn til alle aspekter. En god start er at vi slutter å snakke om «problemet med fremmede arter» og bytter ut dette med «problemet med skadelige arter». Og at vi tilnærmer oss begrepet stedegent med en litt mindre idealiserende holdning og baserer våre tiltak på kunnskap. Bare med slike grep har vi kommet en mil framover i riktig retning.

Attraktiv by er statens pris for bære- kraftig by- og stedsutvikling. Den blir delt ut av kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik. Juryen har vært ledet av Alexandria Algard. Her følger juryens begrunnelse:

«Sandnes rullet inn i oljealderen med stor befolkningsvekst gjennom mange år. Utviklingen av kommunens boligområd- er var i stor grad bilbasert og førte til byspredning, mens utviklingen av sentrum stagnerte. Gjennom de senere år har imidlertid Sandnes gjort flere grep som har bidratt til å snu utviklingen og skape et attraktivt sentrum som er identitetsskapende og drivende for byens utvikling. Fortetting og nybygg, nye byrom og oppgraderte gater, flere kultur- institusjoner i sentrum og god bevaring av historiske bygg, ny videregående skole og åpning av deler av Storåna er viktige tiltak. Sistnevnte er del av en langsiktig etablering av grøntstrukturer som reetablerer bynatur.

Havnefronten er åpnet og gjort tilgjengelig. Sandnes har lang tradisjon for å benytte seg av arkitektkonkurranser i sin byplanlegging, og kan vise til tydelige resultater av sine store ambisjoner i planleggingen av sentrum. Sandnes kulturhus og bibliotek, Vågen videregående skole med kulturskolen og museet Vitenfabrikken er alle resultat av arkitekt- konkurranser og er viktige kulturtilskudd i sentrum. Byens rådhus ble til etter konkurranse, og er blitt et forbilde av en samlingsplass, en virkelig «storstue» som er åpen, tilgjengelig og innbydende for innbyggerne med blant annet gratis kaffe og trådløst nett.

Rådhusplassen og byrommene rundt har bidratt til at Vågen er blitt en attraktiv og integrert del av bybildet. Det store offentlige byrommet «Ruten» midt i sentrum er et tydelig tegn på en kommune som ønsker å gjøre en forskjell: Dette er kanskje det mest vellykkede offentlige byrom juryen har sett, et resultat av en arkitektkonkurranse. I Ruten har Sandnes skapt et demokratisk og inkluderende samlingspunkt som på en omtenksom og sømløs måte favner hele spekteret av byens brukere og behov. Her er alle velkomne, og stedet blir brukt intenst gjennom dagen av alle aldersgrupper, med et eget lite område med et overbygg spesielt tilrettelagt for folk som ellers blir glemt eller «jaget»; rusmisbrukerne. Nye Ruten er et lærestykke i sosial bærekraft i praksis.

Juryen mener Sandnes er et forbilde for andre kommuner i involveringen av barn og unge i kommunens utvikling. Det var nemlig barn som i 2008 kom med det radikale forslaget at parkeringsplassen Ruten kunne bli park. Juryen opplever at Sandnes’ ungdommens kommunestyre har reell innflytelse. Barnas Byfestival er en viktig årlig hendelse i Sandnes. Sammen med en lang rekke andre tiltak viser den at kommunen ser verdien av barn og unges medvirkning i byutviklingen. Juryen fikk inntrykk av at kommuneadministrasjon og politisk ledelse er synlige, tydelige og tilgjengelige, at samarbeidsevnene er gode, og linjene korte. Byen og politikken har maktet å kommunisere godt. Dette har vært viktig for involvering og engasjement og bidratt til å skape identitet, stedsfølelse og ny stolthet for byen.

Sandnes er rik på nyere tids kulturminner. Juryen ser at historiebevisstheten har vært et viktig bidrag til at utviklingen av sentrum er basert på et langsiktig og kunnskapsbasert grunnlag, klokt formidlet av en engasjert byantikvar. I denne sammenhengen har innovativ bruk av digitale kartløsninger vært et viktig verktøy ved å gjøre kulturminne- og historiekunnskap lett tilgjengelig for både offentlige og private aktører. Sandnes representerer utvikling på godt og vondt, og juryen er opptatt av å se verdien av at man har vist sterk vilje til å finne nye løsninger som bidrar til positiv og bærekraftig utvikling. Sandnes viser at langsiktige, gode planer og målrettet satsing på byrom og møtesteder i sentrum kan bidra til å endre måten innbyggere bruker byen. Nye mobilitetsløsninger og god sentrumsutvikling bør legge godt til rette for at arealpolitikken blir strammet ytterligere inn, med bedre utnytting av sentrumsnære områder som ikke er dyrkbare.

De to andre nominerte til Attraktiv by-prisen for 2022 var Harstad og Bryne. Begge fikk svært god omtale av juryen.