D et ble til sammen ti samtaler hvor jeg måtte være direkte og si «du blir ikke med i år», sier Suzann «Tutta» Pettersen der hun sitter på Oslo Golfklubb noen uker før det første slaget på Finca Cortesin.

For tre dager siden tok kapteinen ut de fire siste spillerne på det europeiske laget. Rett utenfor scorekortmottaket på Galgorm & Castlerock GC i Nord-Irland huker hun tak i spillerne som nettopp er ferdigspilt i ISPS Handa Invitational. Noen får en oppløftende beskjed. Andre får en sviende «nei».

MAGEFØLELSEN RÅR. – Jeg ble fortalt på forhånd at det kjipeste med å være kaptein var å si nei til dem som ikke kom på laget, men jeg tenkte «hvor gærent kan det bli? Folk bør være ganske realistiske.».

Å være direkte og målbevisst er ikke nytt for Tutta. I sin tjue år lange proffkarriere ble det mange harde prioriteringer. Det endte med 21 seire på LPGA- og Europatouren, hvorav to majortitler. Ni ganger spilte hun Solheim Cup, og fire ganger sto hun igjen som vinner. Men å fortelle håpefulle utøvere at de ikke får være med på moroa i år, ble mer krevende enn hun så for seg.

– Hvordan var de faktiske samtalene?

– Jeg tok det med en gang de kom ut av scorekortmottaket på søndagen. Før de forsvant til alle kanter. Noen ble så klart skuffet. Kanskje særlig fordi de nettopp hadde spilt en dårlig sisterunde i Nord-Irland. Så fikk de denne beskjeden i trynet i tillegg, sier Tutta.

– Men du ville ta det face-to-face?

– Ja, jeg fikk anbefalt det av «Beany» (Catriona Matthew, tidligere Solheim Cupkaptein, journ.anm.). Hun sa at det må jeg bare gjøre, uansett hvor ubehagelig det er.

I løpet av de siste månedene har mange vært inne i varmen. Via e-post har de aktuelle spillerne fått vite hvordan de ligger an. Noen ble også tatt mål av for å finne riktig størrelse på den mulige uniformen.

– Bak uttaket ligger vurderinger og analyser over flere måneder, men til sist handler det også om magefølelse. Noen tok beskjeden fint fordi de visste at det var et longshot. Andre var selvfølgelig sykt skuffet, og jeg forstår det. Vi har holdt folks håp i live. Det er som å tråkke på en drøm og bare si «sorry», utdyper Tutta.

– Hvilke samtaler var verst?

– Det var kjipest å gi beskjed til de ferskeste. De mer rutinerte har som oftest luktet lunten. Det er en gyllen regel, spesielt blant dem som har vært med før, at hvis du ikke kvalifiserer deg selv gjennom egne resultater, så kan du ikke bli skuffet hvis du ikke får et wild card.

GOOD COP – BAD COP. I vanskelige situasjoner er det godt å ha med seg folk du stoler på. Caroline Martens har erfaring fra åtte sesonger på Ladies European Tour. Etter endt golfkarriere har hun tatt steget videre som rekrutterer i næringslivet med sin universitetsgrad innenfor psykologi i bunn. I tillegg er hun en svært god venninne av Tutta. Kombinasjonen av golf, utdannelse og vennskap var alle tre pådrivere for at Caroline ble utnevnt som en av tre visekapteiner til årets Solheim Cup.

– Som rekrutterer er du vant til vanskelige samtaler med potensielle arbeidstakere. Ga du noen tips til Tutta?

– Vi sto der ved siden av hverandre, men det er hennes samtale å ta. Akkurat der og da holdt jeg meg litt unna, men vi snakket mye på forhånd om når man bør gi en slik beskjed. Men Tutta har peiling på hva hun driver med, så det var ikke så mye jeg kunne bidra med, forteller visekapteinen.

– Caroline er mye snillere og har mye mer tålmodighet enn meg. Jeg kan fort bli litt småfrekk og rastløs, mens hun skal smøre på og forklare ordentlig. Det forstår jeg ikke at hun orker. Det er vel der vi utfyller hverandre, skyter Tutta inn med et smil.

– Dere blir litt good cop/bad cop?

– Ja, skikkelig, og jeg er stort sett alltid bad cop.

– Er det en dynamikk dere skal fortsette å ha?

– Caroline er født good cop, så sånn blir det bare. Hun blir en viktig bidragsyter for å skape samhold, tilhørighet og trygghet i Spania.

PUSLESPILLET. Til sammen er det tolv spillere på laget. På papiret er Tuttas gjeng det beste europeiske Solheim Cup-laget noensinne. Likevel er det et puslespill å sette sammen parene slik at vinnersannsynlighetene blir størst.

– Vi har ekstremt mange bra spillere. Ti av tolv er blant topp-50 i verden. Noen vil man ha på banen hele tiden, mens andre er der vel vitende om at de ikke skal spille alt. Det er viktig å skape den kommunikasjonen. Jeg er opptatt av at spillerne skal ta eierskap til turneringen, som Marit Breivik gjorde med håndballjentene. Jo mer eierskap man gir spillerne, jo mer ansvar tar de, forteller Tutta.

– Hvordan ser spilleplanen ut nå?

– Vi har alle matchene linet opp. Helt fra første til tredje rekke. Så må vi selvfølgelig være åpen for at noen blir «hot» og bare må bli på banen. Og så er det kanskje noen som ikke er i form eller noen som vil være på sidelinjen i en match – hvilken skal de benkes i da? Det er en utfordring å tilfredsstille alle. Men vi har mye spillerom blant de tolv spillerne vi har nå.

De siste månedene har Tutta og Caroline vært på mange turneringer for å se spillerne med egne øyne og bli bedre kjent med dem – særlig de ferskeste.

– Vi har sett mange analyser. Men det er unntak fra alle regler. På papiret kan det se ut som at to spillere passer sykt bra sammen, men så tåler de ikke trynet på hverandre, for eksempel. Da funker jo ikke den analysen. Derfor mener jeg at dynamikk er det viktigste. I fourball der alle spiller hver sin ball, er det kanskje ikke så viktig. Men i foursome, hvor du slår annethvert slag, er det avgjørende å sette de riktige spillerne sammen.

– Hva er en typisk foursome-spiller?

– En som er stabilt god. En «steady Eddie» som treffer mange fairwayer og mange greener, og ofte er god på par 3- og par 4-hullene. Setter du den spilleren sammen med en som får mange birdier på lange hull, er man dekket over hele banen.

– Og i fourball vil man ha birdiemaskiner?

– Ja, eller å sette sammen en som er steady og en som er litt «all over». Da har man én som kan sikre gode hullscorer, og én som kan jage litt mer. Det var kanskje derfor Annika (Sörenstam, journ.anm.) og jeg var en god match. Hun var «steady Eddie», mens jeg kunne være mer offensiv. Når du vet at du har banken i ryggen, er det lettere bare å kjøre på. Men igjen, det er mye dynamikk i spill her, sier Tutta.

LÆRTE AV «TUTTA-GATE». Den 20. september 2015 vil alltid være en merkedag i Tuttas Solheim Cup-karriere, med negativt fortegn. I par med Charley Hull straffet hun den amerikanske rookien Alison Lee for en nybegynnerfeil på det nest siste hullet. Lee misset sin birdieputt for å ta ledelsen og plukket opp ballen som lå en snau halvmeter fra hullet – uten at Tutta eller Hull hadde gitt bort putten. Til tross for at hun hadde regelboken på sin side, ble Pettersen anklaget for usportslig opptreden. Kritikken haglet fra «alle» kanter. I etterkant beklaget hun hendelsen, men minnene sitter fremdeles i – og har formet henne:

– Er det noe jeg tar med meg fra den hendelsen, så er det at jeg alltid skal ha spillernes rygg. Hvis noe lignende skulle skje i Spania, skal jeg støtte dem uansett, understreker hun.

– Du savnet det selv i situasjonen?

– Det var ikke akkurat den beste opplevelsen jeg har hatt med en kaptein i Solheim Cup, svarer Tutta.

MARIANNE ER MED. I sommer meldte LPGA Tour-ferskingen Celine Borge seg på i diskusjonen om et wild card. Etter flere gode prestasjoner toppet med en tredjeplass i majorturneringen Evian Championship var hun plutselig høyaktuell. Men Tønsbergjenta ble covidsmittet og mistet de siste turneringene før laguttaket.

– Celine var på blokka, bekrefter Tutta.

– Dessverre ble hun syk, og da ble det ikke mulig for meg å plukke henne. Men jeg fulgte henne i flere turneringer, og vi satt jo på analysene. Hun er en veldig god spiller, og kan jo fint kvalifisere seg til neste år om hun fortsetter i samme sporet som nå, sier kapteinen som allerede har fått vervet for Solheim Cup i 2024.

Selv om Borge ikke blir å se på Finca Cortesin i år, er det en annen norsk kvinne på innsiden av teamrommet, LET-proffen Marianne Skarpnord (37).

– Hun blir en av de åtte hjelperne våre. Hun har mye galskap i seg og lager mye liv og røre. Hun sklir rett inn i rollen og vil garantert sørge for at uken blir morsom, sier Tutta.

– Det er lett å si at det skal bli gøy. Hvordan skal dere skape det?

– Det starter med å velge de rette folkene. Vi er tolv spillere, tolv caddier, tre i kapteinsteamet og åtte hjelpere pluss de som jobber i Ladies European Tour. Allerede der har vi lagt et godt grunnlag for at stemningen blir god. Energien og motivasjonen for å spille sjukt bra er der. Vi trenger heldigvis ikke å gjøre så mye for å få motorene deres i gang.

D er Vestfold møter havet, står Nøtterøy GK-spillerne Alexander Settemsdal (21) og Carl Didrik Meen Fosaas (24) og speider utover horisonten. Foran dem ligger Færder fyr som i ensom majestet forteller sjøfarende at land nærmer seg. For de nyslåtte proffene går veien i den andre retningen. Der den ene skal prøve lykken gjennom Korn Ferry Q-School, forblir den andre i Europa for kjempe seg til et kort på en av de kontinentale tourene.

OVERGANGEN. I denne idretten er det ikke bare å «bli» proff. Skal man virkelig gå inn for det og erklære seg som profesjonell, er det mye som må ordnes. Selskap må etableres, trenere og støtteapparat ansettes, visum godkjennes, budsjett legges og sponsoravtaler inngås. Mange sitter nok med inntrykket at profesjonelle golfspillere håver inn penger uke etter uke, men det er et gode forbeholdt Viktor Hovland og et mindre antall i verdenstoppen. For majoriteten er hverdagen en kamp om å spille inn nok til å dekke ukens kostnader. Golfspillere er mer enn utøvere som kan fokusere på trening og sportslig utvikling. De er også daglige ledere i sine egne foretak som trenger inntekter for å dekke kostnadene. For Alexanders og Carl Didriks del begynner den delen av alvoret nå.

– Nå har vi blitt proffe, og alt man gjør herfra, er å hente erfaring. Man lærer så utrolig mye om seg selv som person og golfer. Det er en veldig spennende reise vi skal ut på, sier Carl Didrik Meen Fosaas.

– Men det kommer overhodet ikke til å være lett. Det er vi begge veldig klar over.

Skjærgården hjemme i Vestfold har vært en trygg havn i mange år. Nå skal begge to ut og kjempe om tilværelsen som profesjonelle golfspillere.

SIKTER MOT TOPPEN. Carl Didrik ble nettopp ferdig med sitt siste år på Texas Tech University i Lubbock. Der gikk Nøtterøygutten blant annet sammen med landsmann Bård Bjørnevik Skogen og Sveriges nye golfhåp, Ludvig Åberg. I sine fem år på college hadde Fosaas tilgang til et støtteapparat i verdensklasse, toppmoderne treningsfasiliteter og et klima som egnet seg for golf året rundt. Som alumni vil han fremdeles ha tilgang til noen av godene han er blitt vant til, men må stå mer på egne ben.

– Planen er å bo i Lubbock frem til jul og så ta en ny vurdering da, forteller han.

Målet er å komme seg gjennom de fire stegene og tre månedene på kvalifiseringsskolen til PGA-touren i høst. I finalen i midten av desember er det kun topp-5 som får PGA Tour-kortet, resten får en kategori på neste års Korn Ferry Tour (utviklingstouren til PGA) ut ifra hvor de havner i finalen.

– Men om det ikke skulle gå, er det flere måter å komme seg videre på. Det er mandagskvalifiseringer før hver Korn Ferry Tourturnering, og med topp-25 den uken er man med videre til neste turnering. Da kan fort ballen begynne å rulle.

– Det er mange viktige steg på veien. Det langsiktige målet er å etablere meg i toppen, slik som Viktor Hovland. Helst helt oppe blant topp-10 i verden, understreker han.

FLERE HUNDRETUSEN. Men det koster å være proff i USA, spesielt uten et sikkert tourkort. Den tidligere Texas Tech-spilleren har de siste ukene lagt budsjettet for de neste tolv månedene, og det er ikke småpenger som trengs for å finansiere den store drømmen.

– Budsjettet for neste år er 800 000 kroner. Selv om jeg kommer til å bo relativt billig i Texas og har tilgang til fasilitetene på gamleskolen, koster det mye å reise rundt og spille turneringer. Bare startkontingenten til Q-School tar en stor del av budsjettet, forklarer Carl Didrik.

Tilgangen til et sterkt og solid treningsanlegg på et amerikansk prestisjeuniversitet er det ikke mange som har. Alexander Settemsdal har hovedsakelig tilbrakt de siste årene etter videregående på Wang Tønsberg hjemme i Norge med familie og trenere. Det har funket, for prestasjonene har vært solide med seire og flere topp-plasseringer i Garmin Norgescup samt gode resultater i store internasjonale amatørturneringer ute i Europa.

– Hvor mye trenger du for å gå i null det neste året?

– Basert på hvor mye det kostet å være amatør og så legge på litt for lengre utenlandsopphold og flere turneringer, har vi regnet med grovt 500–600 000 kroner. Det er bare for å gå i null.

– Har du penger til det nå?

– Vi har etablert et aksjeselskap for satsingen og jobber med å få på plass finansiering, samarbeidsavtale med Nøtterøy GK og langtidsavtaler med andre partnere. Det gjør både ting lettere og mer forutsigbart. Målet er å ha alt klart før jul, forteller Settemsdal.

Enn så lenge har ingen langsiktige avtaler kommet på plass, men han har fått støtte til den viktige DP World Tour-kvalifiseringen som starter i september.

– Vi har fått inn et bidrag til den, og det hjelper på.