D er ja! Den kan vi bruke!

Rune Bøkeid (23) reagerer på slaget til Henrik Heyerdahl (23). Han har nettopp slått en drive fra første tee på hjemmeklubben Grini GK. Ved siden av står Frithjof Rasmussen (23) og Philip Mellem (25) som har dokumentert det hele, for dette blir innhold i sosiale medier.

De fire er en del av den nye generasjonen golfere. Titusenvis av unge menn har plukket opp køllene de siste årene. Riktignok har denne gjengen spilt siden de var i tiårsalderen og kan ikke kategoriseres som nye golfere.

De kan beskrives som golfinfluensere. De filmer, klipper, publiserer og smiler foran kameraet. De kaller seg Major Golf – og er i ferd med å bli forbilder til en ny generasjon. Golfere som ser annerledes på sporten enn de som «var her fra før».

– Vi var egentlig bare en kompisgjeng som digga golf og YouTube. Nå er vi blitt forbilder. Det er fortsatt litt rart å si, sier Henrik Heyerdahl.

FRA FORNEBU TIL FØLGERE. Reisen til Major Golf startet tilbake i 2018, men da i et litt annet format.

– Vi begynte å filme trikseslag i innendørspopulært innendørshallen på Fornebu. Vi kalte oss «Tricky Trick Shots», og det var egentlig bare tull. Vi limte golfballer på wedger og filma mens vi lo, forteller Rasmussen mens de andre ler og mimrer. En av videoene gikk viralt. De fikk smaken på responsen, men lot prosjektet ligge.

– Det var først under pandemien at vi bestemte oss for å satse skikkelig. Vi så hvor populært golfinnhold hadde blitt internasjonalt – særlig med YouTube-profiler som Good Good-gjengen og Rick Shiels – og tenkte «hvorfor ikke gjøre det samme i Norge?»

Ser man på tallene, er det tydelig hvorfor motivasjonen er der. Kanalen Good Good har 1,84 millioner følgere på strømmeplattformen YouTube. Men det er seertallene som vekker mest oppsikt. Hver video de publiserer, får over 500 000 visninger. Den mest sette har over 10 millioner.

Til sammenligning var det 12,7 millioner amerikanere som så Rory McIlroy vinne den grønne Masters-jakken på TV-kanalen CBS, ifølge Golf.com.

En ekstra detalj å legge merke til er hvem som ser på hva. Gjennomsnittsalderen på CBS-seeren er over 60 år. På YouTube-filmene til Good Good er snittalderen i 20-årene. Det følger utviklingen vi ser også her til lands.

NÅ ER DE STØRST. Ved utgangen av mai var det 152 079 registrerte medlemmer i norske golfklubber. Tidligere har de godt voksne mellom 51 og 66 år vært i flertall. Nå ser tallene annerledes ut. Det er yngre mennesker mellom 20 og 35 år som i dag er den største gruppen. I tillegg er det flere golfere under 20 år enn over pensjonsalder.

Gruppen med 20–35-åringer teller nå over 43 000 golfere, nesten 5000 flere enn de som tidligere er blitt ansett som «kjernegolferen» – 50- og 60-åringene. Nå er det offisielt de yngre som er størst, altså målgruppen til innholdsprodusenter som Major Golf.

De unge voksne har flere kjennetegn ifølge en undersøkelse Fjeld Blichfeldt Innsikt har gjort på vegne av Golfforbundet. De spiller mye, aller helst med hverandre og liker å gjøre ting på sin måte. Hele 67 prosent spiller minst én gang i uken. Nesten halvparten (49 prosent) har flere runder.

– Hvem er disse unge voksne?

– Det er en relativt privilegert gruppe dette, svarer Dag Inge Fjeld som har utarbeidet undersøkelsen og analysert svarene til unge golfere i Kantar Medias nasjonale studier.

– Venners-venner effekten gjør at golfen har fått en gruppe spillere som ellers i livet er ettertraktede kunder. De er vant med gode tilbud og vant med å få det beste. Også på golfbanen vil de ta med seg disse forventningene, forteller Fjeld.

– Hvordan vil du karakterisere den nye golferen?

– Jeg gjorde et eksperiment i oppsummeringen om hva som kjennetegnet golfere og særlig unge golfere. Jeg spurte ChatGPT om å gi meg én setning som oppsummerte deres meninger og interesser, og fikk svaret:

«Statusorienterte livsnytere med liberalistiske verdier og en svak grønn bevissthet.»

– Jeg synes det er en god oppsummering, sier Fjeld.

Samtidig trekker han frem at det er interessant å sammenligne Kantar Media-tallene med dypdykket han gjorde på vegne av NGF i fjor. Da kom det tydelig frem at unge golfere satte stor pris på at golfbanen var en arena for å sette smarttelefonen på lydløs. Muligheten til å tilbringe tid i en konsentrert tilstand med venner uten varslinger og selfier vil øke i status fremover.

– Golfbanen har det perfekte tilbudet mange unge voksne ser etter, svarer Fjeld.

BROBYGGING. Når det kommer titusenvis av nye mennesker inn et etablert miljø, vil det alltid oppstå gnisninger. Det samme gjelder i Golf-Norge. I tidligere «boomer» har veksten vært håndterlig for klubbene og medlemmene. Påfyllet av nye golfere var innenfor hva det etablerte miljøet klarte å ta imot og lære opp.

Denne gangen er det annerledes.

Daglige ledere og ressurspersoner som Norsk Golf har snakket med, forteller om utfordringer som dukker opp i kjølvannet av veksten. Slitasje på banene, spilletempo og sikkerhet nevnes ofte, og det skaper splid.

Som gryende forbilder for den unge revolusjonen har gutta i Major Golf kjent på utfordringene. Samtidig ønsker de å gjøre noe med dem.

– Noen eldre spillere har vært skeptiske til oss, erkjenner Heyerdahl.

Tidligere i år hadde Major Golf noen innspillingsdager i London. Der fikk de norske influenserne kjeft av et eldre par som mente de var for trege og bråkete.

– Men da vi møtte den daglige lederen etterpå, sa han at de digget det vi gjorde.

– Det er to litt forskjellige verdener og meninger. Vi prøver å bygge bro mellom dem og oss, sier han.

De tar baneskikk på alvor. Nedslagsmerker, tempo og respekt for medspillere er en selvfølge.

– Vi har spilt golf på høyt nivå i over ti år. Hvis noen vet hvordan man skal ta vare på banen, er det oss, sier Heyerdahl.

De vurderer nå å lage opplæringsinnhold med etikette og spillehastighet som temaer, spesifikt rettet mot den yngre garde.

– Det er mange nye som ikke vet hvordan man bør oppføre seg på en golfbane. Det vil vi hjelpe til med, sier Rune Bøkeid.

MER ENN 18 HULL. På spørsmål om hva som skiller den nye generasjonen fra den etablerte, svarer gutta i kor.

– Golf er mer enn 18 hull.

De nevner utfordringer, turneringer, innhold, turer, fellesskap og kreativitet. De har filmet i minusgrader på Ekebergsletta med lysende baller. De har testet baller med krutt inni på driving ranger i USA. Og de har laget julekalender hvor de ga bort greenfee-billetter – med stort engasjement fra norske golfklubber.

– Klubbene var superpositive. Vi fikk billetter og premier helt uoppfordret. Det sier noe om at Golf-Norge er klar for forandring, forteller Rasmussen.

Major Golf har en serie gående hvor de uoffisielt vil kåre Norges beste bane. Oslo, Miklagard, Stavanger, Ballerud og Valdres er noen av stedene som gjengen har vært innom. De ble selv overrasket over sistnevnte, som har «noen av Norges vakreste golfhull».

– Den videoen fikk over 250 000 visninger, fordelt på TikTok og Instagram. Folk i utlandet hadde aldri sett noe lignende. Det er så mye vakker golf i Norge som få vet om, forteller Philip Mellem, som har hovedansvaret bak kameraet.

Nå planlegger de nye turer og nytt innhold for å vise flere norske baner til internasjonale seere. Særlig etter suksessen med Valdres.

FORBILDER I FAIRWAY. Det var kanskje ikke et mål i starten, men rollen som forbilder er i ferd med å bli deres viktigste oppgave.

– Vi merket det ganske fort, egentlig. Selv da vi bare hadde noen tusen følgere, kom juniorer bort til oss over hele landet. «Er det dere fra Major Golf?» Det var surrealistisk, men utrolig motiverende, forteller Rasmussen.

Responsen har vært like stor i Stavanger som på Bogstad, og det har gitt dem ny drivkraft.

– Det er ikke bare for gøy lenger. Det handler om å gjøre golf kult, åpent og tilgjengelig – uten å kaste etiketten ut av vinduet, tilføyer Heyerdahl.

– Det er mange måter å leve av golf på, sier Bøkeid. – Og nå gjør vi det, selv om vi ikke tjener særlig mye penger ennå.

Inntektene kommer foreløpig fra abonnenter og noen få betalte samarbeid. Utbetalingene fra de sosiale plattformenes «creator funds» gir foreløpig lite.

– Det meste vi tjener, går rett tilbake i firmaet, til kamera, reise og redigering.

Men målet er klart. Vi ønsker å leve av golf. Ikke nødvendigvis i turneringene, men i sporten, i miljøet, i hverdagen, sier Rasmussen.

– Vi elsker dette. Vi vil spille golf de neste ti årene også. Og da er det kult at vi kanskje kan inspirere andre til det samme, istemmer Bøkeid.

De to sistnevnte er også satsende profesjonelle spillere. De siste sesongene har de begge konkurrert på den skandinaviske touren Nordic Golf League.

EN VISJON. Gutta bak Major Golf vil ikke bare leve av golfen for å gjøre det. De vil gjøre en forskjell, påvirke sporten, skape en endring. Selv kaller de det en visjon: Å bygge Norges største golffellesskap.

– Vi vil samle folk. På tvers av alder, nivå og klubber. Hvis vi klarer det, har vi gjort noe riktig, sier Rasmussen.

– Samtidig ønsker vi å styre sporten i riktig retning. Nå som det er en boom, er det viktig å sørge for en sunn utvikling. Vi kan ikke miste golfens verdier i forsøket på å gjøre det mer populært.

M ed tunge skritt går Steinar Jonassen (49) opp på den lille gressvollen på Haga Golfklubb, omtrent en halv mil vest for Oslo. Den tidligere elitespilleren i ishockey lar blikket sveipe fra 200-metersmerket til greenen borte i skogholtet.

– Jeg sto vel omtrent her, sier han endelig. Det er snart to år siden nå. Sammen med kona Elin ville han skvise det siste ut av høsten og drar rett fra jobben til golfbanen denne fredagen. Stresser ned fra klubbhuset til første tee. Hilser på paret de skal spille med.

– Han var oljeingeniør fra Sør-Korea, og begge snakket engelsk. Vi hadde aldri møtt dem før. Og ingen av oss treffer vel ordentlig på det første utslaget. Ballen min lander ved bunkeren oppe på haugen her. Elin er over på den andre siden. Og oljeingeniøren er skrått bak meg.

I ettertid skal Steinar angre på sin egen utålmodighet. Ukonsentrert går han opp mot ballen sin. Henter fram mobilen og fikler med en golfapp da oljeingeniøren bak ham gjør seg klar til å slå.

– Jeg ser ned, og så sier det bare pang.

BRUDD OG BLOD. Fra den andre siden av fairwayen over hundre meter unna, ser Elin at ektemannen tar seg til bakhodet og går ned for telling der borte på haugen. Hun er selv anestesisykepleier. Nå løper hun over det kortklipte gresset så fort beina tar henne, og roper til de andre at de må ringe 113.

Ballen har truffet Steinar rett bak øret. Og da kona kommer bort til ham, ligger han fortsatt på ryggen og ruller med øynene.

– Jeg er nok borte i noen sekunder, for jeg våkner av at Elin står over meg og ber meg om å bli liggende, forteller han.

Steinar er klam, blek og blå på leppene. Og da Elin også ser at han blør ut av øret, forstår hun alvoret.

Ambulansen kjører ham til akuttmottaket ved Akershus universitetssykehus, hvor legene bekrefter den urolige mistanken. Steinar har kraniebrudd, hjerneblødning og en kraftig hjernerystelse.

VERDENSKJENT KUL. – Jo, takk. Jeg vet hvordan det er å få en golfball i hodet, sier Joacim Bodén (65) til Norsk Golf.

I august 2014 gikk bildet av den svenske hobbygolferen verden rundt. Bodén var på Bro Hofs tolvte hull da en ball plutselig kom susende.

– Jeg hørte lyden av ballen i det siste millisekundet før den traff, men det skjedde så fort at jeg ikke hadde noen mulighet til å reagere.

Det sa bare pang i hodet, og så satte jeg med, forteller han.

De neste minuttene vokste kulen i pannen. Og de neste dagene var Bodéns voldsomme smell omtalt i nettaviser på alle språk.

– Ballen kom som et prosjektil, og fire unge menn kom løpende over fra motgående hull. Ingen hadde ropt «fore!», og jeg var selvsagt forbannet. Jeg var kanskje fem centimeter fra å dø eller å miste synet. Hadde ballen truffet meg litt mer til siden eller litt lavere ned, i tinningen eller i øyet, kunne jeg i beste fall vært blind eller grønnsak.

– Nå traff den meg midt i treskallen min. Jeg var bare makeløst heldig, mener svensken.

FARLIGERE ENN RUGBY. Spørsmålet er om skadene i golf er flere og alvorligere enn man liker å tro. I 2016 publiserte National Health Statistics Report en internasjonal forskningsrapport som sammenlignet ulike idretter og aktiviteter. Datagrunnlaget på 8,6 millioner skadetilfeller viste at golf er farligere enn rugby.

Riktignok sto ryggplager (34 %), albue (27 %), skulder (19 %) og håndledd (10 %) øverst på listen, men rapporten slo fast at 40 000 golfspillere verden over trenger akutt hjelp for skader forårsaket av golfballer og køllehoder (!) på avveie.

– Livet mitt ble snudd opp ned på et hundredels sekund, sier Mette Hagen (61) på telefonen fra Trondheim.

Den erfarne golferen var selv tillitsvalgt i Trondheim Golfklubb, aktiv i turneringskomiteen og besøkte gjerne Sommersetra hver eneste dag.

Den 14. juni 2002 er hun på vei opp til den fjerde greenen da en 15-åring slår ut på hull 7, bare 40 meter unna. Med en fart på 200 km/t treffer ballen Mette midt i neseroten.

– Jeg rakk ikke å tenke noe som helst før jeg sank ned på kne med bagen på ryggen, og våknet i en pøl av blod. Smerten i ansiktet var intens, forteller hun.

SMERTER HVER DAG. I ettertid har ulykken gitt henne kronisk hodepine og store helseplager. Hun hadde ett år igjen av ingeniørstudiene da hun ble erklært ufør. Leger påviste svikt i kvinnens sentralnervesystem etter den kraftige smellen.

Det er 23 år siden nå.

– Jeg har fortsatt smerter hver eneste dag, og får vondt i hodet av de minste anstrengelser. Jeg har verken jobbet eller spilt golf siden ulykken. Selv en gåtur i byen kan bli for mye. Lyd, lys og lukt forsterker alt, forklarer Mette til Norsk Golf.

Den langvarige erstatningssaken mot golfklubbens forsikringsselskap går to runder i rettssystemet. Hun vinner i tingretten, men taper til slutt i lagmannsretten – og sitter igjen med en regning på 350 000 kroner i saksomkostninger.

– Jeg klandrer ikke han som slo, og jeg har aldri snakket med ham. Han var bare en uheldig ung gutt. Jeg gikk til sak for å få dekket tapt arbeidsfortjeneste, for det er dyrt å være syk. Og mest av alt har jeg ønsket meg en unnskyldning, å bli sett og ivaretatt. I stedet opplever jeg å bli sviktet, sier hun.

– For sikkerheten på banen var ikke som den burde, men det ansvaret ville ingen ta. Ikke klubben, ikke forsikringsselskapet. Jeg ble stående igjen alene.

GOLFENS UTFORDRINGER. Når lagmannsretten til slutt mente at ingen kunne klandres for ulykken på Sommersetra, var begrunnelsen at all golfaktivitet innebærer risiko. Med andre ord: Det er en sjanse vi alle tar.

– Jeg husker at jeg ble spurt om jeg ville slått den ballen i samme situasjon. Og det svarte jeg ja til, sier anleggssjef Pål Melbye i Norges Golfforbund. Han var innkalt i erstatningssaken som sakkyndig vitne.

– Både egen og andres sikkerhet er noe man lærer om på Veien til Golf-kurset. Men alt vi lærer om sikkerhetsregler, forutsetter at spillerne gjør så godt de kan, og vi tar da utgangspunkt i en teoretisk spillelinje. Jeg pleier å si: Det er trygt selv på en skytebane hvis alle sikter mot blinken, men også der blir det livsfarlig hvis noen sikter i andre retninger.

Og slik er golf. Med hull på kryss og tvers kommer «skuddene» fra alle kanter, og andres «blink» ligger ofte farlig nær deg selv. I tillegg er vi blitt vesentlig flere skyttere enn før, og ammunisjonen er yngre og tyngre.

– Det er egentlig et mirakel at det ikke skjer mer, innrømmer Melbye.

– For bare fem år siden ble det spilt én million golfrunder på norske baner. Nå spilles det over to millioner i året. Samtidig har vi tatt imot tusenvis av nye spillere som slår hardere og lenger, og ikke alltid like rett. Det finnes ingen nedfelte krav til sikkerhetssoner ved banebygging, men sikkerhet blir bare viktigere framover, poengterer anleggssjefen, som selv har opplevd å treffe en annen spiller.

– Det skjedde på Oppegård. Jeg fikk en hook på hull 16 og ante fred og ingen fare. Men kona mi ropte «fore!», og plutselig kommer det en spiller over fra hull 15 og forteller at jeg har truffet kameraten hans. Det rant blod fra hodet.

– Hvordan opplevde du det?

– Helt forferdelig, sier Melbye. – Og spillerne forsvant så fort at jeg knapt rakk å si unnskyld. Det var ingen god følelse.

TILSTREKKELIG SPRØ. Heldig var også Joacim Bodén, svensken med den verdenskjente kulen. Han var tilbake på golfbanen dagen etter og er fortsatt aktiv to–tre ganger i uka i Wermdö Golf & Country Club. Han merker ingen forskjell før og etter, og det gjør heller ikke kona Annika.

– Jeg var nok tillräcklig knäpp innan, smiler Bodén over telefonlinjen og beskylder proffene for å være dårlige forbilder.

– Personlig er jeg blitt mye bedre på å rope «fore!» og til å påpeke når andre ikke gjør det. Kunsten er å ta i skikkelig, og der er proffene altfor dårlige. I tillegg er jeg nok blitt mer oppmerksom på hvor jeg står, når andre skal slå. Feilslag kan skje på alle nivåer, og jeg får vondt når jeg ser den smale korridoren av tilskuere som stiller seg opp på det siste utslaget i Masters. Det er rett og slett galskap.

– Selv ble jeg truffet av en golfball på vei ned etter 200 meter og hadde flaks med hvor den traff, påpeker han.

Mette Hagen var ikke like heldig.

– Jeg ble truffet av en ball som gikk 30 grader skjevt fra sin ideelle spillelinje. I retten ble det lagt fram utregninger som sannsynliggjorde at det ville slås 5000 lignende feilslag på det samme hullet de neste ti årene. Men retten slo likevel fast at banen var bygd etter anbefalte normer, og at ingen ekstra sikkerhetstiltak var nødvendig. Det har vært vanskelig å forstå, sier hun.

Steinar Jonassen lå på sykehuset med brudd på hodeskallen i over en uke. Først ett år etter ulykken kom han tilbake i jobb. – Jeg var dritheldig, sier han.

HELDIGE STEINAR. Tilbake på Haga Golfklubb sitter Steinar Jonassen på en benk utenfor klubbhuset. Bak ryggen hans er de yngste juniorene i trening. Som frivillig dommer i NGF møter han stadig flere av dem i forbundsturneringer.

– I tre dager lå jeg rett ut i senga, og jeg ble på sykehuset i litt over en uke. De scannet hodet mitt og fulgte med.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det fint, svarer Steinar og gløtter opp mot himmelen. Halvt blå og halvt grå i dag også. I september, ett år etter ulykken, var han endelig tilbake i jobb som salgsdirektør i Finter.

– Men jeg er jo ikke helt der jeg skal være, fortsetter han ærlig. – Det tok et år å komme tilbake på kontoret, og fortsatt kan jeg bli veldig sliten og trenge en ekstra hvil. Jeg har også nedsatt hørsel på det ene øret, men jeg klager ikke. Jeg vet at det kunne gått så mye verre.

Paradoksalt nok hadde han aldri en hodeskade som ishockeyspiller på toppnivå. Den kraftige hjernerystelsen, kraniebruddet og hjerneblødningen fikk han under en selskapsrunde på golfbanen, en fredag ettermiddag på fredelige Haga.

– Jeg var dritheldig, sier Steinar.

– Oljeingeniøren fra Sør-Korea slo jo ikke spesielt hardt. Jeg ble truffet i hodeskallen, ikke i tinningen. Og heldigvis spilte han med en Callaway Supersoft.

Han flirer av sin egen ballvits og har en punchline klar.

– Ballen føltes ikke så myk i treffet, kanskje. Men tenk om det var en Pinnacle Gold eller TopFlite Titanium.

En flott kveld kan raskt forvandles til et mareritt. Sikkerheten på norske golfbaner, som her på Larvik GK, blir stadig viktigere.

S om medlem i en golfklubb tilsluttet Norges Golfforbund betaler du en årlig medlemsforsikring til Tryg gjennom klubben. Forsikringen er obligatorisk og er innbakt i kontingenten som hver klubb betaler til NGF for sine medlemmer.

– Denne medlemsforsikringen består av både en ulykkesforsikring og ansvarsforsikring som trer i kraft om du blir skadet, eller om du forvolder skade på annet eller andre, sier Clasen.

Vi kan alle være uheldige og slå et feilslag eller bli truffet av en golfball. Verken spiller eller bane kan stilles til ansvar for slike uhell. Forsikringen dekker likevel erstatningsbeløp opp til tre millioner kroner.

– På den måten sikrer vi at mennesker som nå rammes av alvorlige uhell, får et solid erstatningsbeløp selv om ingen kan stilles til ansvar. Det er en trygghet for oss alle, forklarer Clasen.

Så lenge du spiller på en golfbane, har det ingen betydning om ballen din treffer noe eller noen på eller utenfor banen. Forsikringen dekker begge deler.

– Siden ordningen ble innført for cirka ti år siden, har vi ikke hatt noen alvorlige tilfeller. Som regel handler det om små beløp. Biler som bulkes, eller vinduer som knuser. Forsikringen koster hvert medlem i norske golfklubber under ti kroner i året, har en egenandel på 3000 kroner og gjelder både i inn- og utland, opplyser Claus Frimann Clasen.

J eg har kjent Jan-Erik Aalbu i mange år. På en måte nesten hele livet. Jeg kommer fra en familie med fotballspillere og skihoppere, og Jan-Erik kjenner både faren min og onklene mine. På den måten ble jeg kjent med ham fra jeg var ganske ung. Men i voksen alder har jeg blitt kjent med ham på ordentlig.

Jeg var sportsjournalist i TV 2 da Aalbu var sportssjef for hopperne tidlig på 2000-tallet, og da han var sportssjef i Norges Golfforbund noen år senere. Etter hvert møttes vi som kommentatorer for Eliteserien. Han for FotballMedia, jeg for TV 2. I pausene tok vi en brus og snakket mest om skihopp og golf. Og sånn har det egentlig fortsatt.

Så hvis du spør om jeg kjenner Jan-Erik Aalbu, må jeg svare at ja, det gjør jeg ganske godt.

JUKSET I TRONDHEIM. Derfor var det spesielt å se sportssjefen for landslagshopperne sitte foran massive pressekorps, dag etter dag, i kjølvannet av Ski-VM i Trondheim. Noen hadde jukset. Noen hadde sydd ting inn i hoppdressene. Ting som ikke hadde noe inne i en hoppdress å gjøre. Plutselig måtte vi nordmenn, som er så glade i å rope høyt når andre jukser, stå duknakket og skolerette. Og han som måtte bære byrden, var en 61 år gammel mann fra Bærum.

Mens jeg så ham på pressekonferansene nærmest daglig, tenkte jeg: Når sommeren kommer, da skal jeg ta med Jan-Erik ut på golfbanen og snakke med ham om hvordan dette har vært. Men jeg tenkte det var best å vente til ting hadde lagt seg, og balladen hadde kommet litt på avstand.

Tiden har gått. Dresser er gransket, gamle hopptrenere sparket og nye er ansatt. Det var på tide å utfordre Aalbu til en match i vår egen bakhage. Back nine på Bærum golfklubb. Hvorfor akkurat her? Det skal du straks få vite.

ENERGIBOMBEN. «Se på han a, har du pynta deg du eller?» Jeg tenker at det ikke skader å se bra ut på golfbanen, men så pen i tøyet var jeg da vel ikke?

Aalbu er i godt humør. Det er han bestandig. Men han måtte gjøre ferdig et telefonmøte i bilen først. I kjent stil. Mobilen. En av Jan- Eriks to laster. Den andre er Cola Zero. Det kunne vært verre.

Bærum Golfklubb viser seg fra sin beste side denne junidagen. Det er bra trøkk på rangen, banen er fullbooket (selvsagt), og i proshopen står noen og myser på et par nye sko. Vi går forbi kontoret til Marius Thorp, men han er ute på farten. Vi vender nesen mot hull 10, der matchen vår skal begynne. Min motstander for dagen er ikke fremmed for konkurranser.

«Vet du hva? Da jeg var sportssjef i Golfforbundet, var jeg med Henrik Bjørnstad på Bay Hill. Jeg var mest med som moralsk støtte, litt positivt selskap. Han var mye alene på tur den gangen. Men det var jo ikke så bra da Henrik sleit med puttingen, at jeg plutselig begynte å senke syv- og åttemetere på treningsgreenen på Bay Hill! Med Henrik sin putter!»

Er det dette jeg har i vente? En superputter?

CADDIE-GATE. Da Aalbu ble hoppkrisens ansvarsfulle ansikt utad i vinter, begynte det å demre for meg. For han har jo vært ute en vinternatt før. Tilbake i 2006, da han plutselig havnet midt i en feide mellom Norges to største golfstjerner. Da Henrik Bjørnstad stjal caddien til Suzann Pettersen. Det var i hvert fall det avisoverskriftene sa. Det er dem jeg husker. Og midt oppe i intrigene og dramaet: Jan-Erik Aalbu.

– Det der hadde jeg faktisk ingenting med å gjøre, men det var ikke noe moro, forklarer han på vei ut på banen.

Da Aalbu tok over som sportssjef i forbundet, var Tutta Norges største golfstjerne, Henrik Bjørnstad hadde lagt opp. Men Jan-Erik hadde ingen planer om å gi seg så lett. Han ringte Henrik. Mange ganger. Han sendte meldinger. Om igjen og om igjen. Men det var ingen svar å få.

Det endte med at Aalbu troppet opp på den 14. greenen på Hauger golfklubb mens Bjørnstad spilte turnering. Han lot Henrik putte ferdig før han gikk bort.

«Hei, jeg heter Jan-Erik Aalbu.»

«Det vet jeg», svarte Henrik.

«Ja vel, men du tar ikke telefonen!» parerte Aalbu kjapt. Latteren satt løst. Isen var brutt.

På ei veikro i Vestfold møttes de to igjen et par uker senere. Jan-Erik hadde fått viljen sin. Henrik skulle gjøre comeback. Europatouren hadde han allerede testet, nå var det PGA Tour som gjaldt.

Han fikk en invitasjon til Scandinavian Masters og klarte cuten med glans. Derfra gikk det slag i slag. Det kulminerte i en nådeløs seksdagers kvalifisering i Orlando der Bjørnstad til slutt kapret kortet med god margin. Norge hadde fått sin første PGA Tourspiller. Men han var ikke like godt forberedt som sportssjefen helst hadde sett for seg.

For da Bjørnstad skulle spille sin første turnering på Hawaii, var Aalbu med Team Norway i Orlando, sammen med blant andre Tutta som var skadet på den tiden. De spurte om Henrik hadde fått seg noen caddie før debuten? Men det hadde han ikke og tok det egentlig med knusende ro. Planen var å finne en lokal caddie som kunne ta bagen. Dette fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på Aalbu, som var vant til mer «ordning och reda» fra tiden som sjef for skihopperne. Det var da Tutta foreslo at Henrik kunne låne hennes caddie, Mark Fulcher. Hun var jo skadet likevel!

TRØBBEL I TOPPEN. «Fooch» hoppet på flyet til Honolulu, og kjemien med Henrik stemte fra start. Ingenting var bedre enn det. Problemet dukket opp da Tutta nærmet seg comeback. Og Fooch bestemte seg for at han heller vile jobbe med Bjørnstad.

Den beskjeden falt ikke i god jord hos Aalbu: «Dette går ikke Henrik, du har lånt caddien til Tutta!»

Men Fooch hadde sagt opp, og da Aalbu fikk tak i Suzann, var hun ganske fortvila.

– Det ble jo et lite helvete, sier Jan-Erik mens vi trasker langs fairwayen i Bærum mange år senere.

– Det var jo den største grunnen til at jeg ga meg i jobben. Jeg følte jeg hadde fått en av Norges største stjerner imot meg, og det var vanskelig å fortsette. Det ble sett på som om jeg hadde vært med på dette, men det hadde jeg altså ikke. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skulle gjort. Telefonen var allerede tatt, og Fulcher hadde sagt opp.

Det var drøyt da det stod på, og det stod på en liten stund. Avisene fråtset i overskrifter i feiden mellom Norges to store golfstjerner. Men for Aalbu, som hadde hatt et topp forhold til både Tutta og teamet rundt, var det tungt å være uønsket. Heldigvis skværet de opp – ikke altfor lenge etterpå. Men caddiegate, kombinert med at manageren til Bjørnstad glemte å melde på Henrik til Q-school senere på året, ble tungen på vektskålen. Aalbu forlot NGF og ble sportsdirektør i Vålerenga i stedet.

SKIHOPP OG GOLF. Det er rart med det, men det er på en måte en slags kobling mellom skihopp og golf. Kanskje fordi det er teknisk vanskelig, små detaljer som må perfeksjoneres, og marginale forskjeller får enorme utslag. Det kreves motorikk, koordinasjon, eksplosivitet og nøyaktighet for å lykkes – på hull 17 på TPC Sawgrass og på bommen i Planica.

Det er litt derfor jeg har tatt med meg Jan- Erik for å spille akkurat her. Står du på utslagsstedet på Bærums hull 15 og tar en titt opp til høyre, ser du konturene av en gammel hoppbakke. Stillaset til Kirkebybakken ble revet for flere år siden. Men her har tusenvis av barn og unge hoppet millioner av hopp i årenes løp. Det var min hjemmebakke, og jeg er ganske sikker på at jeg hadde bakkerekorden i den store. Helt til Jan-Erik sier «her er jeg ganske sikker på at jeg har bakkerekorden!»

I dag har høye trær vokst opp midt mellom unnarennene til de to bakkene. Trappene er borte. Busker og vegetasjon har tatt tilbake kontrollen over den bratte hellingen. Treffer du greit med driven her, legger du deg litt forbi den gamle skifabrikken. Bonna Skifabrikk lagde langrenn-, alpin- og hoppski. Stein Eriksens gullski fra OL i 1952 kom herfra.

Hoppsporten er ikke hva den en gang var. Men den lever i beste velgående. I Mellom- Europa er interessen enorm. Og Jan-Erik Aalbu har tenkt å holde på litt til. Men han har ikke vært skråsikker, akkurat.

– Jeg skrev en fireårskontrakt med Skiforbundet. Men for å være helt ærlig føles det litt som om de fire årene har gått bare på de tre siste månedene, sier han og huller ut for bogey. Jeg får forresten par, og er én opp med tre hull igjen å spille.

EN Å STOLE PÅ. Når det stormer som verst, trenger man noen å holde seg fast i. Jan-Erik Aalbu ble den personen. De som kjenner ham, vet at han ikke er spesielt glad i folk som tar snarveier, som jukser, som prøver å komme seg unna. Og det var det som slo meg da jeg plutselig så ham sitte der i blitzregnet i mars.

– Norge har sterke verdier i bunn, gjennom Olympiatoppen og norsk idrett. Vi skal være best, men innenfor reglene. Når andre nasjoner tråkker over, er vi moralske voktere og raske til å dømme andre. Derfor er det nok mange som gosser seg når vi går i baret. Det kom protester fra Østerrike, Polen og Slovenia.

Aalbu valgte å ta ansvar og innrømmet skyld og juks. Men ettersom dagene, ukene og månedene har gått, har hoppsjefen blitt litt mer offensiv i tilnærmingen.

– Jeg valgte å peke på oss selv. Vi må ta ansvar og lære. Men noen i andre nasjoner bør ikke være så høye og mørke. Senere, når fokuset økte, så vi hvordan Domen Prevc satte verdensrekord i en dress som åpenbart ikke burde godkjennes. Det var merkelig, sier han.

Hull 16 på Bærum Golfklubb kunne også vært en hoppbakke. Når man står på teestedet og ser nedover, er det litt som å titte ut på sletta fra toppen av stillaset. På den andre siden av Lommedalen ser man Krydsbyløypa, der alpin-ess som Jan Einar Thorsen, Leif Kristian Haugen og Aleksander Aamodt Kilde har slitt ut sine barneski.

Åtterjernet mitt, som jeg egentlig tror skal gå litt for kort, får en skummel venstreskru som gjør at slaget blir lengre enn planlagt. En fæl chip (jeg synes alle chipper er fæle) tilbake kommer bare halvveis.

Aalbu, han som etter eget utsagn er så god til å putte, viser seg å holde ord. Han tar et slag tilbake – og dermed er det likt da vi beveger oss mot hull 17.

TILBAKE I FAIRWAY. Fotografen går bak oss og knipser villig vekk mens vi tusler på grusveien mot neste tee.

– Ikke ta noen bilder av meg mens jeg går her, da! roper Aalbu med et smil. – Det ser ut som jeg leter etter ballen i skauen, ta bilde av meg på fairway i stedet!

Det har blitt noen bilder av Aalbu de siste månedene. Han er en tøff type. Han tåler en støyt. Men til og med en ringrev merker kjøret etter VM-skandalen.

– Sånn krisehåndtering, det lærer du ikke på skolen, det skal jeg si deg. Det må du oppleve for å skjønne hva det går ut på, forsikrer han.

Aalbu ble kvalm av trynet sitt. Det var det han sa til kona si, Ellen.

– Jeg fikk pushvarsel fra VG på min egen mobil mens jeg satt og holdt pressekonferanse. «Aalbu må gå,» stod det. Jeg fant ut at det var best ikke å lese det som blir skrevet. Jeg tror jeg klarte å unngå 80% av det.

Men selv om en VG-kommentator på et tidspunkt mente at Aalbu måtte gå, har majoriteten av tilbakemeldingene vært oppløftende. De har varmet litt med tiden. Han klarte ikke ta det innover seg da det stod på som verst. Og den tidligere nevnte mobilen har ikke akkurat vært stille. Han har ikke hatt mulighet til å svare på alt, men han har svart på mange av de tusenvis av meldingene som har tikket inn.

AVGJØRELSEN. Etter å ha delt hull 17 sitter vi og venter på vår tur ved utslagsstedet på 18. Alt skal avgjøres på siste hull. Så hva er de viktigste rådene man tar med seg fra en mann som virkelig har stått i det?

– Det er to ting, svarer han. – Vær så transparent som mulig. Ikke begynn å juge. Det er ingen vits. Du mister all troverdighet. Jeg tror det var styrken vår i denne saken: Vi sto i det. Vi er langt fra perfekte, vi fikk oss en karamell. Men vi gjorde det vi kunne.

– Og så er det det med tillit. Det tar lang tid å bygge. Og fryktelig kort tid å rive ned. Vi har mistet folk, vi har fått dårlig omdømme. Og nå må vi bruke tiden det tar for å gjenoppbygge den tilliten.

Aalbus putteegenskaper blir avgjørende. Jaggu. Det er akkurat som om han vet det på forhånd. Matchen er over. Vi har snakket på inn- og utpust i to timer. Vi har pekt, mimret og diskutert. Og da vi tusler mot parkeringsplassen, blir vi enige om å ta en runde til i løpet av sommeren.

– Du blir ikke arbeidsledig, da? spøker jeg.

– Vet du hva? Hvis det er noen som mener jeg bør levere inn nøkkelkortet mitt, så skal de faen meg få det.