Golf er vanskelig. Så tenk at du er blind i tillegg. I løpet av fem år har Mette Havnaas spilt seg til 17,8 i hcp.
Det fine med golf er at det kan spilles av alle og på flere måter, skriver Norsk Golf-redaktør Tom Erik Andersen.
Mange av oss bruker Golf Gamebook. Vi har tatt turen til Helsinki for å møte gründerne bak den populære appen.
Sesongen er i gang for mange, og hva er vel bedre enn noen gledelige endringer? spør Øyvind Krag Ingul.
Det er mange gode apper for golfspillere. Her er noen raske anbefalinger på hva du bør laste ned på mobilen.
Elias Bertheussen fikk knapt muligheten til å legge opp før vi utfordret ham til duell: golf med løpesko og høy puls.
Vil du bli bedre denne sesongen? Da må du trene! Golfskolen-Jonas er tilbake med ti øvelser som garanterer resultater.
I samarbeid med Svensk Golf har vi testet de heteste og skarpeste nyhetene. Her er årets beste jernkøller.
En lang vinter til tross: Mange baner åpnet tidlig i år. Vi tok en runde for å teste fire av dem.
Reglene er utfordrende. Vi gir deg tre nye situasjoner med tre ulike svaralternativer. Hva tror du er riktig?
ISSN: 0809-1439
Nr. 2/2024 – 69. årgang
4 utgivelser pr. år
Maridalsveien 300
0872 Oslo
www.norskgolf.no
Tom Erik Andersen
tomerik@norskgolf.no
Mobil: 905 19 658
Nicolai Landmark
nicolai@norskgolf.no
Mobil: 905 46 701
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
HS Media
anita.lindberg@hsmedia.no
Mobil: +47 971 77 068
Juli 2024
Aleksander Ottersen Mile
Aleksander Ottersen Mile
Jonas Lilja-Tverdal
Ellen Aabech
Norsk Golf er et uavhengig magasin. Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet uten avtale. Norsk Golf arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål. Adresse: Rådhusgt. 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo, tlf. 2240 5040, e-post: pfu@np-nr.no.
H vor mange poeng fikk du? Over tre år er gått siden de styrende organer i golfen innførte et verdensomspennende handicapsystem der antall slag – og ikke poeng – legger grunnlaget for handicapet.
Likevel sverger de fleste av oss til den populære poengberegningen som Dr. Frank Stableford testet ut for første gang i en turnering på Wallasey Golf Club utenfor Liverpool den 16. mai 1932. Kanskje mest av alt fordi vi tror at dette er den eneste måten å spille på. Og kanskje litt fordi vi henger igjen i fortiden.
Ikke et vondt ord om stableford, verken mannen eller spilleformen, men i denne utgaven av Norsk Golf ønsker vi å formidle at golf kan bli enda morsommere om flere bryter ut av det faste mønsteret.
Du kan sette deg mål om å bli bedre. Kvitte deg med tre-puttene, bli en mester til å lese greenene, utvikle nærspillet, redusere sideskruen og øke lengdene. Og da må det terpes med lek og iver. Du blir ikke bedre av å lese om eller se hvordan proffene gjør det. Du må faktisk ut og trene, repetere øvelser, på egenhånd eller sammen med andre. Golfskolen gir deg tipsene til mer golfglede.
Inspirasjon og motivasjon bør du også få av historien til Mette Havnaas (56) fra Stokke. Etter fire tabletter, en autoimmun reaksjon og sju år med smerter, valgte hun selv å bli blind. Så startet
hun med golf. I dag har hun 17,8 i hcp og gruser de fleste av oss.
Tar det for mye tid, sier du? Ikke nødvendigvis. I dag kåres det verdensmestere også i hurtiggolf med løpesko og noen få jernkøller. Så vi utfordret Elias Bertheussen som nettopp la opp som golfproff, i den nye hjertepumpen med stoppeklokke og høy puls.
Vi har også vært i Finland. Der traff vi Mikko Manerus (49) som allerede for 20 år siden så lyset, og ville gjøre idretten han elsket litt morsommere.
– Med slagspill og stableford får altfor mange «ødelagt» runden sin etter få hull, forklarer finnen og anbefaler en rekke andre spilleformer i sin sosiale app-suksess, Golf Gamebook.
Og ellers? Du kan bare gå ut og kose
deg. Nyte naturen, vennskapet og ikke
telle annet enn køllene. Og derfor gir
vi deg også fire lykkepiller med norsk
gress og en overdose av jern. Ta det
som ekstra stimuli til årets golffest. La
sesongen 2024 bli din beste.
God lesning!
Ansvarlig redaktør // Norsk Golf
S esongen er i gang for mange, og hva er vel bedre enn noen gledelige endringer? Rundt påsketider kom nyheten om nysatsingen Next Up, et initiativ med Viktor Hovland i spissen og med mål om å hjelpe profesjonelle herregolfere i gang med karrieren. Det er vi i NGF veldig positive til selv om vi håper at det også blir plass til kvinner på sikt. Vi ser ikke på dette som en konkurrent til vår egen satsing, men heller et supplement der våre ressurser ikke strekker til. Allerede i november signaliserte forbundet at vi ikke hadde midler til å finansiere en proffsatsing. I stedet ønsker vi å tilrettelegge for at flere juniorer får muligheten til å utvikle seg til et nivå som gjør dem i stand til å fortsette karrieren gjennom college i USA. Og kanskje en gang inn i Next Up. Sånn sett harmonerer initiativet godt med forbundets strategi.
For tiden spiller over 70 ungdommer golf på forskjellige scholarships i USA. Å kombinere golf og utdannelse kan være veldig gunstig, enten man ønsker å utvikle seg som golfer, bruke golfen til å få seg en billigere utdannelse eller begge deler. Vi i forbundet anbefaler generelt å gå veien via college uansett om man har planer om å satse eller ikke. Men å finne frem i collegejungelen kan være utfordrende. Derfor har vi laget en egen collegeside på golfforbundet.no som forhåpentligvis
kan være til hjelp, enten du er spiller eller foresatt.
I disse dager lanserer en av våre samarbeidspartnere Backspin – kall det gjerne organisert innsamling av lake- og lostballs som vaskes, pakkes og klargjøres for salg. Årlig forsvinner det store mengder golfballer i norsk natur. Det er bare rett og rimelig at vi som golfere bidrar til at disse ballene finner sin vei tilbake til golfbaggen. Kjøper du en pakke erfarne golfballer fra Backspin, bidrar du til oppryddingen på og rundt banene samtidig som klubbene tjener penger. De færreste av oss er så gode at vi ikke kan spille på en erfaren golfball. Og som for vår egen golf, så fortjener jo også disse ballene en ny sjanse.
Proffsatsing, collegeveien eller gjenbruk av golfballer er alle gode initiativ som NGF applauderer. Vi som forbund hverken skal eller bør gjøre alt selv. Men vi er i en posisjon der vi kan tilrettelegge for, og oppmuntre til, at gode ting skjer. Vi trenger ikke gjøre alt selv, og vi er ikke nødvendigvis best på å gjøre alt heller.
President // NGF
I forrige utgave var vi på Lofoten
Links, nærmere bestemt på hull 1.
Det var det mange som svarte
riktig på, og heldig vinner av et
dusin Srixon Z-star golfballer
med Norsk Golf-logo ble Tanja
Horntvedt fra Sandefjord. Vi
gratulerer! Baller kommer i posten
I denne utgaven skal vi sørover
igjen. Banen på bildet er Norges
eldste. Den 13. juni feirer klubben
sin 100-årsdag, og en vakrere
100-åring er vanskelig å finne.
Også denne gangen skal vi ikke
bare ha klubbens navn, men også
hvilket hull vi er på. Hvor er vi?
Send ditt forslag på e-post til
redaksjon@norskgolf.no.
Merk
mailen med «Hvor er dette» i
emnefeltet. Husk også å skrive
adresse i e-posten. Vinneren får
et dusin Z Star-baller fra Srixon
med Norsk Golf-logo.
P EBBLE BEACH, 2019: Det var hans siste turnering som amatør. Og det var flere enn oss som hadde en viss medfølelse for nordmannen som sto tomhendt igjen på premieutdelingen, i hvert fall i form av penger.
«Give him a check!» ropte en tilskuer fra tribunen som omkranset den 18. greenen på Pebble Beach. Folk lo, Viktor smilte. Uken etter, da han ble proff, ville 12. plassen gitt ham 243 509 dollar, nesten 2,7 millioner norske kroner etter dagens kurs. Men Oklahoma State-stjernen visste at mer ville komme. De første avtalene med PING og Lindeberg lå klare. Og spillet bekreftet at han var god nok.
I fire dager hadde han imponert på Pebble Beach, hvor han vant U.S. Amateur året i forveien. U.S. Open-debuten endte som beste amatørspiller i feltet med en totalscore på 280 slag. Samtidig slettet han Jack Nicklaus' U.S. Open-rekord for laveste score av en amatør. Den hadde stått i 59 år.
– Wow. Det visste jeg ikke. Det er ganske kult, sa Hovland.
Med en finalerunde på 67 slag tok han også
farvel med sin collegetrener Alan Bratton
fra Oklahoma State, med fire birdier på en
feilfri front og en ny birdie på 18.
D
et er mange som ikke
skjønner at jeg spiller golf,
men det er mange som ikke
skjønner at jeg setter på
vaskemaskinen heller. Eller
klarer å lage meg mat, sier
Mette Havnaas og smiler bak solbrillene.
Hun har nettopp rappet til ballen på Mar
Menor Golf Resort i Murcia. I rett linje bak
henne står ektemannen Birger Moe og bekrefter
at slaget er «helt perfekt». Og tett
inntil teeboksen, med blikket festet til det
hvite prosjektilet på den blå himmelen, står
en gapende engelskmann som aldri har sett
noen lignende.
– That. Is. Unbelievable, måper han.
EN FRYKTET DUO. – Jeg pleier ikke å fortelle at jeg er blind før vi går ut med fremmede. Men som regel legger de jo merke til det ganske fort når Birger må hjelpe meg med siktet og oppstillingen. Resten går egentlig ganske greit, forteller Mette.
Det går såpass greit at Mette og Birger fra Stokke i Vestfold for lengst er blitt en fryktet duo i ekteparets spanske ferieparadis. Her fylles banen med norske pensjonister hver tirsdag. På premiebordet legges vinflasker og aldrende menns ego. Ikke alle vet hva som møter dem i konkurransen.
– Det var vel en av de første gangene vi var her nede. En eldre mann uffet og akket seg, forklarer Birger. –«Herregud! I dag må vi ha ei dame i flighten. Attpåtil har jeg hørt at hu ikke ser en gang».
Det han ikke visste, var at Mette sto rett ved siden av ham og hørte alt han sa. Og svarte ved å drive ham ut på de ni første hullene.
– Da kapitulerte han, sier Birger.
BLIND AV SMERTESTILLENDE. Det er en søndag i 1996 at livet til Mette slås out-ofbounds.
Hun er allerede mamma til Simen, skal snart få Sander og trives i jobben med multifunksjonshemmede hjemme i Vestfold. Men hun er ikke helt i form. I løpet av helgen stiger feberen, det verker i kroppen.
– Søndag kveld tar jeg to Ibumetin før jeg legger meg, det samme gjør jeg mandag, og det er ingenting unormalt med det. Det er smertestillende tabletter, kjøpt reseptfrie på apoteket. Jeg har tatt dem mange ganger før, forteller Mette.
Men denne gangen går det alvorlig galt.
– Tirsdag våkner jeg med væskende øyne, blanke og slimete. Onsdag begynner det å boble i huden. Og torsdag sender legen meg videre til sykehuset.
Først lørdag finner legene svaret. Kroppen har svart på legemidlene med en autoimmun reaksjon. Steven Johnsons syndrom er en sjelden, alvorlig og akutt hudsykdom som ofte angriper munn og øyne, med en anslått dødelighet på 30 prosent.
I 14 dager skal Mette ligge på Vestfold Sentralsykehus. Legene stimler til intensivavdelingen for å studere pasienten som nå ser brannskadet ut fra livet og opp.
– Vi fleiper med å ta inngangspenger til rommet, sier Birger. – For legene har lært om det på skolen, men aldri sett det.
Leppene er store sår, ansiktet fullt av blemmer. Ekspertene forklarer at reaksjonen bare må gå sin gang, ingen vet hva som vil skje. Det finnes ingen motgift.
– Jeg husker ikke så mye, sier Mette.
– Men jeg husker at Simen var livredd og holdt avstand, og at en arbeidskollega bare snudde i døra og gikk ut igjen da hun så meg.
SJU VONDE ÅR. Det er likevel de sju neste årene som skal bli de verste. Tårekanalene er ødelagt permanent. Øynene må kontinuerlig dryppes. I et forsøk på å reparere skaden er Mette inn og ut av sykehus. Det opereres en kanal fra spyttkjertlene opp til øyet i håp om å hente væske derfra. Men det funker ikke, og kanalen sprekker.
– Dette er nytt for legene også. De står omtrent med læreboka ved siden av seg og googler etter løsninger. Men det lar seg ikke løse. I årevis lever jeg med hyppige betennelser og blir aldri smertefri.
– Mange døgn på mørke rom, tilføyer Birger.
– Det er rett og slett et helvete, sier Mette. – Jeg blir dratt med på veldig mange forsøk. Legene gjør alt de kan for å redde synet mitt, men etter fire år med smerter setter jeg ned foten. «Nå er det bra, nå er jeg ferdig,» sier jeg. «Nå har dere fått lov til å prøve alt dere kan. Nå må jeg få livet mitt tilbake.»
Ved sykesengen sitter Birger. Han ser hvordan medisinen hjelper, og hvordan kona slapper av uten smerter. I skjul stjeler han pipetter på sykehuset.
– Jeg ville bare gi henne litt oppetid hjemme, bare fem minutter med ungene, unnskylder han.
– De dråpene var gull verdt, bekrefter Mette. – De gjør at jeg spiser middag med familien min. Det er ikke alltid jeg rekker hele middagen før jeg må legge meg på rommet igjen. Men minuttene med gutta er iallfall et liv.
BER OM Å BLI BLIND. I 2000 bestemmer hun seg for å fjerne det venstre øyet helt. Men ikke uten en verbal slåsskamp med legene. De vil fortsatt beholde øyet fordi selve synsnerven er uskadet. De håper det vil dukke opp en ny metode som kan gi Mette synet tilbake.
«Dere ser jo bare øyet! Dere ser ikke meg. Jeg har jo ikke noe liv,» bønnfaller Mette og peker mot operasjonssalen. «Jeg skal ned dit, ta bort det øyet. Og så skal jeg hjem.»
Med ett glassøye forsvinner halvparten av problemet. Men i ytterligere tre år skal tobarnsmoren fra Stokke leve med smerter og komplikasjoner, innleggelser og operasjoner
– Det skal mye til for at jeg blir sinna, sier Mette. – Men til slutt hever jeg stemmen og sier: «Nå, nå er vi ferdige. Nå orker jeg ikke mer. Nå er det bra. Nå må dere bare avslutte.»
Da tilkaller sykehusledelsen en krisepsykolog som starter samtalen med: «Nå har vi brukt så mye ressurser på deg …»
– Da raknet det, forklarer Mette før hun hamrer ut en ekstra hard drive på Mar Menor Golf Resort.
«Det er greit,» nikker psykologen da støvet har lagt seg. «Jeg forstår hva du sier og respekterer ditt valg. Og jeg skal gi deg en attest på at du er 100 prosent klar og oppegående.»
– Hun har faktisk papir på det, humrer Birger.
Handicap: 17,8
Klubb: Vestfold GK
Hvordan vurderer en blind golfspiller hvilke baner som er fine? Mette har et par favoritter:
– Kongsvinger synes jeg er utrolig fin, der har jeg vært flere ganger. Den er kupert og variert, og den gir meg et klart indre bilde av hvor jeg er. Den samme gode følelsen får jeg på Kongsberg. Verre er det på baner som Larvik og Nes som er flate og med mange hull som går «fram og tilbake». Da mister jeg orienteringen.
Like viktig for Mette og Birger er det at klubbene følger NGFs anbefaling og gir gratis spill for ledsagere.
– Jeg håper at flere klubber kan godta ledsagerbevis slik at vi bare betaler én greenfee. Jeg tror det er viktig for rekrutteringen av flere blinde og svaksynte, sier Mette Havnaas.
LIVET TILBAKE. – Jeg hadde bare lyst til å leve igjen, sier Mette om valget om å bli blind. – Og så var det nok en fordel at jeg hadde jobbet med to blinde tidligere. Jeg visste at det ikke var en undergang å miste synet helt, at det var bedre enn alle smertene.
Denne gangen blir selve øyet bevart bak en membran av slimhinner. Det gjør at hun fortsatt kan skimte lys fra skygge, men natur og mennesker er borte for alltid.
– Jeg har ikke angret en dag, sier hun.
– Jeg er blind, men har fått livet tilbake.
Jeg er smertefri fra jeg står opp om morgenen
til jeg legger meg om kvelden.
– Føler du deg handikapet?
– Nei, jeg gjør ikke det. Det jeg egentlig savner mest, er nok muligheten til å kjøre bil. Bare det å slenge seg i bilen for å kunne handle litt.
– Var det ikke øft å tenke på at du aldri skulle se barna dine igjen?
– Det er klart. Simen var tolv år da mamma ble blind, Sander bare seks. Jeg hadde håpet å se Sanders første skoledag, men det rakk jeg ikke. De dagene jeg tenker mest på det, er dager som konfirmasjon og andre happenings. Utover det, ikke så mye. Vi har et mye bedre liv nå, alle sammen. Og jeg har jo en formening om hvordan de ser ut. Men om det stemmer, det vet jeg jo ikke.
– Fordelen er at hun husker meg som 33- åring, sier Birger til felles latter.
– Han hadde jo hår da, smiler Mette.
– Men jeg skjønner jo at han er litt annerledes nå når jeg tar på toppen hans.
HIMALAYA-TUR. Det er ikke den eneste toppturen som Mette setter pris på. Som blind har hun vært opptatt av å gjøre alt hun gjorde før, også gå i fjellet.
– Vi gikk mange fjellturer her hjemme før hun ønsket seg en tur til Himalaya i 50-årsgave. Så da fikk hun det, forklarer ektemannen.
I elleve dager er Mette og Birger i Nepal.
– Jeg turte jo ikke å si at jeg var blind da vi
meldte oss på. Jeg var så redd for at jeg ikke
skulle få lov til å være med, sier Mette.
Ingen forstår helt hva det innebærer da de møter guiden og sherpaen før turen til Annapurna Basecamp på 4200 meter. Men i bein og hoder har de fjellrøysa opp til Gaustatoppen som den viktigste erfaringen i forberedelsene.
– Guiden var litt stresset i starten, forteller Mette. – Så jeg må forklare ham: «Du skal ikke tenke på at jeg ikke ser. Det er mitt ansvar, du skal bare guide oss.»
«Og henger hun ikke med,» sier ektemannen og blunker til guiden. «… så går vi bare fra henne».
– Da tror jeg han skjønte humoren. På smale stier i krevende terreng leder Birger sin blinde kjærlighet opp og ned i fjellene, like naturlig som han i dag loser henne rundt golfbanen i Murcia.
– Jeg kunne ramlet, men det kan jeg også her, fastslår Mette.
– Går dere fortsatt i fjellet?
– Nei, vi har ikke tid. Vi begynte jo med golf.
VELKOMMEN TIL VESTFOLD. Det er Birger, den gamle fotballspilleren fra Stokke og Eik, som først fatter interesse for golf. Han blir ivrig. Og en dag for bare fem år siden spør han Mette om å være med til Vestfold Golfklubb.
– Hva jeg tenkte? spør Mette. – Jeg tenkte vel det var verdt et forsøk, at det går an å prøve. Vi hadde jo syklet, gått i fjellet, prøvd skiskyting og gjort det meste.
Det første slaget gir Birger hakeslepp.
– Jeg gir henne et syverjern og forventer egentlig ingenting, golf er jo vanskelig. Men da ballen flyr over 100 meter, tenker jeg: «Dette er faktisk mulig!»
Siden har Mette og Birger vært et superteam på golfbanen. Med god hjelp fra proene George Beal og Gordon Morrison i Vestfold GK har utviklingen skutt fart.
– De tok meg imot med åpne armer, roser Mette. «Dette skal vi få til, dette fikser vi, dette skal vi hjelpe deg med.» De var utrolig positive, og den velkomsten var viktig for meg. Klubben har ikke tilrettelagt for synshemmede før, men tar det som en morsom utfordring. Og jeg håper at min historie kan få flere blinde til å teste ut golf.
Det eneste man trenger i tillegg til en god dose mot og tålmodighet, er en ledsager som Birger.
– Jeg har lært mye av å være caddie for Mette, forsikrer han. – I eget spill har jeg en tendens til alltid å sikte mot pinnen, men når jeg stiller inn for Mette, blir jeg mer bevisst på farene, på å spille litt smartere. Kanskje er det bedre å legge seg kort? Kanskje velge en femmerwood framfor driver? Sånn har jeg begynt å tenke i mitt eget spill også.
STADIG BEDRE. Mette er i ferd med å avslutte dagens runde på Mar Menor. Den måpende engelskmannen som tilfeldigvis fikk dele starttid med den norske duoen i dag, har fått igjen ansiktsfargen og fasongen. Nå bukker og takker han for opplevelsen som han garantert vil fortelle om til alle han møter de neste ukene.
– Jeg kjenner denne banen godt, sier Mette, som en unnskyldning for den lave scoren.
Noen dager senere skal hun utklasse de funksjonsfriske, norske seniorgolferne på vintertour ved å vinne den største klassen for spillere over 20 i handicap – med 18 slag margin! I finalerunden på El Valle går hun 84 slag brutto, 63 slag netto. Hun spiller seg ned til under 20 i handicap for aller første gang.
– Å komme til en ny bane er forferdelig slitsomt. Det blir så mange inntrykk. Da kan jeg sovne sittende etterpå, smiler hun.
– Blir du noen gang lei av Birger?
Hun forlenger det varme smilet, vet at han står like bak henne og hører hva hun sier.
– Han er litt ivrig. Innimellom kan han komme med altfor mange forslag, gjerne på kort tid, gjerne på en gang, svarer hun.
– Jeg er jo ganske fersk, jeg også, sier Birger.
– Og derfor får jeg ofte mange ulike tanker om hva som er riktig, og kan foreslå puttelinjer som viser seg å være feil, så ballen ruller akkurat forbi hullet.
– Det hender at han får høre det, sier
Mette.
D
et kan hende at du allerede kjenner
Golf Gamebook. Ført inn scoren din
på appen etter hvert som runden
går, eller mottatt en melding på
mobilen: Ola har gjort birdie!
Sjekk scorekortet her.
Kanskje tikker det også inn en
tommel opp fra en god kamerat som støtter
din fuglejakt på golfbanen.
– Det er sånn vi ønsker at Golf Gamebook skal funke. Et sosialt medium hvor golf står i fokus, forteller gründer og daglig leder Mikko Manerus (49).
IDÉEN. Vi treffer ham på Golf Gamebooks hovedkontor 20 minutters kjøring nordvest for Helsinki. Som med alle gründerhistorier startet det hele med en idé. Akkurat denne kom fra et noe uventet hold.
I 2006, for nesten 20 år siden, pratet de finske golfproffene Mikko Manerus og Kalle Väinölä om hvordan idretten de elsket. kunne bli enda morsommere.
– Vi hørte stadig om folk som møtte opp på første tee, fulle av forventning og tro på en god runde, men så var alt «ødelagt» etter noen få hull. Men det er kun fordi de spilte slagspill eller Stableford, forteller Manerus til Norsk Golf.
Den finske duoen hadde selv kjent følelsen på kroppen etter omtrent ti år på Challenge Tour, men at hobbygolfere satt med samme følelse i torsdagsmatcher med vennegjengen, ville de gjøre noe med.
– Det er synd å tenke at «æsj, denne runden går dritt. Og nå må jeg være her i tre–fire timer til», spesielt når det bare er en hobby man skal ha glede av, sier Manerus.
Heldigvis finnes det utallige spilleformer i golf hvor man kan spille dårlig i 17 hull, men fortsatt stå frem som helten på det avgjørende hullet. Ulempen er at få velger disse spilleformene. Dette var problemstillingen finnene bestemte seg for å løse, og selskapet Golf Gamebook ble etablert.
FØRSTE GENERASJON. Veien til appen som brukes i dag, har vært lang. Den originale idéen var en håndholdt enhet hvor alle spilleformer var inkludert i programvaren.
– Tanken om å lage en slik enhet kom raskt. På tidspunktet var det veien å gå, forteller Manerus.
Lærdommene kom på løpende bånd for den finske startupen, spesielt da de skulle ekspandere til USA. En av de dyreste lærepengene kom da de originale gamebookene ble brukt i en lanseringsturnering i Sør-Carolina.
– Enhetene brukte mobilt bredbånd fra Skandinavia, og alle som roamet i utlandet på den tiden, husker hvor dyrt det var.
Han anslår at den feilen kostet like mye som en ganske fin ny bil. Det var en stor sum for et lite selskap drevet av et par tidligere golfproffer.
Manerus understreker at dette var før dagens smarttelefoner hadde sett dagens lys, og Nokia trodde de var uslåelige.
– Så feil kan man ta, humrer Manerus.
For den unge startupens del var det godt nytt, for selv om den første generasjonen med gamebooks kan regnes som en suksess, var det ingenting i forhold til hva som skjedde da iPhonen og apper, slik vi nå kjenner dem, kom på banen.
– I 2010 la vi om hele planen vår. Det er vi veldige glade for i dag. Det er lett å se i etterkant at det var riktig valg, men alt er lett i etterpåklokskapens navn.
Siden den gang har appen vært selskapets hovedprioritet, men vi finner fortsatt noen av de originale enhetene rundt omkring på kontoret. Som en vennlig påminner på hvor langt de har kommet.
Dette er spilleformene Mikko Manerus foreslår istedenfor «de vanlige»:
ERADO: Bytt ut fire av de verste scorene med netto-par! Man må velge å bytte scoren før man slår ut på neste hull, og kan ikke bytte hull 18.
*SKINS: Den i flighten med beste hullscore vinner potten som kan bestå av poeng eller kroner. Deles hullet, dobles potten til neste hull, og den som da vinner, får hele. Rundevinneren er den med flest poeng etter 18 hull.
*DUPLICATE: I tilfeldig rekkefølge får hvert hull en multiplikator som påvirker Stableford-scoren, litt som i brettspillet Scrabble. Får du f.eks. netto-par på et hull med en 3x, får man seks poeng istedenfor to.
PROFF TIL GRÜNDER. Selv om man kjenner golfen som proffspiller, er det ikke gitt at man gjør suksess i andre deler av golfen etter endt karriere. Det var en noen-ogtredve år gammel Mikko Manerus også klar over på midten av 2000-tallet. Men det var tross alt golf han hadde forelsket seg i som fjortenåring.
– Bestekompisen og jeg ble tatt med på golfbanen etter at ishockeysesongen var over, og ingen av oss hadde noe å gjøre, mimrer han nå.
Begge ble bitt av basillen, men det var Mikko som utmerket seg sterkest i diverse juniorturneringer de første årene. Bare tre år etterhan plukket opp køllene for første gang, representerte han Finland i European Boys’ Team Championship i 1991. Vertskap var Oslo Golfklubb på Bogstad.
– Jeg spilte ganske bra, husker jeg. 82–75 på de to tellende rundene, men det sterkeste minnet kom på første tee på åpningsdagen. Vi hadde nemlig fått høre at vi skulle spille med en ung og lovende engelskmann.
Det viste seg å være Lee Westwood.
– Han skrøt av utslaget mitt husker jeg. Det var stas.
Manerus representerte Finland flere ganger på amatørnivå, blant annet i Eisenhower Trophy (lag-VM journ.anm.) på Le Golf National i Paris i 1994 hvor USA vant med en ung Tiger Woods på laget.
– Da hadde jeg faktisk ikke hørt om han, for internett var ikke en stor greie i Finland ennå, men da vi så han slå noen 3-wooder på rangen, skjønte vi hvorfor det var så mye blest rundt ham.
Manerus ble profesjonell golfspiller på slutten av 90-tallet og spilte for det meste på dagens Nordic Golf League og Challenge Tour. Hans siste turnering på Europas nest høyeste nivå kom i 2004. Da byttet han beite fra å være golfproff til golfgründer.
– Hvordan var den overgangen?
– Jeg tror en av grunnene til at jeg har fått til å bygge opp Golf Gamebook, er den samme grunnen til at jeg ikke ble så god proff som jeg drømte om. Jeg var for sosial. Jeg ville heller prate med golfere enn å trene og fokusere på spillet mitt, svarer han.
Manerus understreker at viktigheten av menneskemøter alltid har stått sterkt hos den finske gründeren.
– Og allerede da visste jeg at jeg ville lage noe bra for golfen. Den eneste forskjellen er at nå er vi en større gjeng som gjør det i fellesskap.
NORSK VEKST. For det er fellesskapet som er motivasjonen. Å gjøre golfen morsommere og mer tilgjengelig enn den var før. Golf Gamebook-reisen har vært lang, men det finske selskapet har ingen planer om å slakke ned med det første. I dag har de størst fokus på Norden, men drømmen om USA lever fortsatt sterkt. Det samme gjør det europeiske markedet.
– Hvor mange brukere har dere nå?
– Siden den første appen ble lansert i 2010, har vi hatt over 1,5 millioner registrerte brukere. Litt over en halv million av dem er aktive brukere i dag.
Golfapp-markedet er allerede massivt og er ventet å vokse enda mer. Bare GPS-delen av markedet (apper som Golfshot, Hole19, Arccos, GLFR og Garmin) hadde en anslått verdi på 340 millioner dollar i 2022, ifølge en rapport fra Industry Research Company. Rapporten estimerer at det tallet vil øke ytterligere i fremtiden.
– Vår sterkeste base er her i Norden. I Sverige har vi 350 000 registrerte brukere, mens i Finland har vi 150 000, forklarer Manerus.
På grunn av gode relasjoner i landene har de sterke røtter i det svensk-finske markedet, men Manerus forteller at de merker at flere nordmenn laster ned appen deres.
– I Norge har vi 29 000 brukere til sammen, med en del svært aktive miljøer rundt Oslo, utdyper han.
Det er ikke tilfeldig at Manerus og co. har vokst seg store i de nordiske landene. Geografi spiller selvfølgelig inn, men det gjør også initiativene de har innført. Særlig rettet mot de unge.
– I Sverige har vi laget en vinn-vinnsituasjon hvor alle juniorspillere (under 21 år) får gratis premium-abonnement. De vinner ved at de får tilgang til en god app som er morsom å bruke på banen, mens vi får ærlige tilbakemeldinger. For er det én ting de yngre gjør, så er det å gi dønn ærlige tilbakemeldinger, forklarer han.
Et mantra som går igjen flere ganger er den tydelige filosofien om at det er brukeren som avgjør om det er en hit.
– Vi streber alltid etter å gjøre forbedringer, og på lik linje med golfen som helhet måles suksessen på om spillerne faktisk kommer tilbake.
SIKKERHETSSJEFEN. Da det finske eventyret begynte for nesten 20 år siden, var de bare to som hadde en drøm. Nå har selskapet vokst seg stort med omtrent 30 ansatte med arbeidsoppgaver som strekker seg fra koding til administrasjonsledelse. En av de nyeste «ansatte» er Tiger (5).
– I 2019 trengte jeg en pause. Da dro kona mi og jeg til Bali i seks uker for å få livet litt på avstand og puste. Da fant vi han lille karen her, sier han og peker mot hunden som vokter døren på møterommet.
Hunden, en gatemiks og «litt av alt», ble funnet sulten, syk og tørst i et fiskegarn like ved stedet der Manerus og kona bodde på den indonesiske øya.
– Først prøvde vi å finne et hjem til han på Bali, men etter noen undersøkelser fant vi ut at sannsynligheten for at han ville blitt ofret, var litt for høy for vår smak. Derfor tok vi han med hjem til Finland.
Hunden fikk navnet Tiger fordi hans navnebror Tiger Woods smått sensasjonelt vant Masters den våren de ventet på at papirene skulle gå i orden for å få fraktet hunden fra Bali til Europa.
Nå er Tiger jr. fast følgesvenn og «sikkerhetssjef » på kontoret hvor hundeleker og «golfleker» står om hverandre.
– Han ga meg perspektiv på et tidspunkt i livet da jeg virkelig trengte det, og det har gitt meg muligheten til å ta nye steg. Blant annet med Golf Gamebook.
– I tillegg er han en av mine viktigste forretningsrådgivere.
Det betyr ikke nødvendigvis at Tiger faktisk tar avgjørelsene i selskapet, men han er én av flere viktige figurer i det finske selskapet.
– Vår suksess kan direkte knyttes til alle menneskene som er på laget. Hele veien har vi vært nøye med å ansette den riktige typen person med gode verdier.
Manerus forteller at å bygge en bedrift er litt som å spille en golfrunde. Man tar vurderinger, gjennomfører handlingen og tar det neste slaget derfra. Det går ikke an å forutse nøyaktig hva som kommer til å skje. Det handler mer om prosessen enn om målet.
– Og du må være deg selv. Det går ikke an
å lyve om hvem du er på golfbanen, da blir
du avkledd.
Norges Golfforbunds egen app ble lansert i fjor. Den er utviklet av det danske selskapet GLFR og utfører dermed samme oppgaver som deres app gjorde tidligere i Norge. Nøkkeloppgavene i Gimmie gir mulighet til å booke starttid, registrere runder og justere handicappet ditt i GolfBox, føre scorekort underveis i runden, baneguide med GPS og gir deg nyheter fra din hjemmeklubb og Norsk Golf.
Den portugisiske appen utfører også en hel rekke med oppgaver. GPS-basert baneguide, føring av scorekort og føring av statistikk. Med premiumversjonen får man i tillegg slagsporingsverktøy, kølleforslag og enda flere statistikkmuligheter m.m. I likhet med Golfshot kan du bruke appen via smartklokken din.
Svært enkel og grei app som gir deg muligheten til å føre score, bruke GPSbaneguide og registrere statistikk som fairwaytreff og greentreff. En større analysefunksjon gir deg enkelt overblikk på spillet ditt, og hvor du bør forbedre deg.
Arccos-appen er enda mer statistikkbasert enn de andre appene. Har selvfølgelig scorekort, baneguide og enkel statistikk, men sammen med smartsensorene får du en grundig analyse av spillet ditt. Med én sensor på hver kølle bygger den opp en forståelse av spillet ditt slik at du kan forstå hvor du tjener slag – og hvor du taper. Etter fem runder har den samlet inn nok data til å være caddien din underveis. Har offisielt samarbeid med PGA-touren.
Den GPS-baserte appen kan også føre scorekort og gi deg baneguide, men har noen unike tilleggsfunksjoner om du har Apple Watch. Om du bruker den på klokken, kan den analysere svingen din underveis og gi deg nøkkelinformasjon på blant annet svingtempo, rytme og svingspor. Du kan også legge inn hva slags køller du har, og etter noen runder vil den gi deg forslag på hva du bør slå på neste slag for å få beste mulige slag. Gir deg også strokes gained-statistikk på spillet ditt, samt en AR-funksjon (Augmented Reality) som gir deg en svært detaljert baneguide.
K lar, ferdig, gå! Det er ikke ofte en golfrunde starter med de tre ordene.
Det er kun proffene som annonseres med ordene «On the tee from Norway, Viktor Hovland!», og i den faste søndagsrunden for hobbygolfere er det som regel helt stille.
Slik er det ikke i speedgolf, eller hurtiggolf som det kalles her til lands. Reglene er svært like som i vanlig golf, den største forskjellen er i scoringsystemet. Målet er å få lavest mulig tid, og ett slag er verdt ett minutt. Spiller du en runde på 90 slag og bruker halvannen time, blir scoren 180 minutter. Til sammenligning var den beste scoren i forrige VM (selvfølgelig er det verdensmesterskap i hurtiggolf) 114:01 (71 slag på 43 minutter og 1 sekund).
Ingen i redaksjonen har sjanse til å utfordre den tiden, så det måtte hentes ekspertise fra utsiden. Heldigvis sa han ja.
DEN PERFEKTE KANDIDAT. – Speedgolf ja, det kan jeg sikkert være med på! Bare velg en snill bane, sier Elias Bertheussen (33).
Trønderen la nylig de profesjonelle golfskoene på hylla etter tolv år som satsende proff. I løpet av karrieren spilte han på flere forskjellige tourer med noen turneringer på DP World Tour-nivå som det høyeste. Så sent som i oktober konkurrerte han på Challenge Touren i Frankrike. I tillegg er han ivrig i langrennssporet og på løpestier.
Med andre ord – den perfekte kandidat å utfordre i hurtiggolf.
Neste på listen var å finne lokasjon. Kulden satt fremdeles flere steder i starten av april, men på skartet over norske golfbaner hadde flere klubber i Østfold begynt å åpne opp. Valget falt på Moss & Rygge Golfklubb, og heldigvis fikk vi låne de siste ni hullene til å gjennomføre utfordringen.
– Kjører du golfsko eller løpesko, spør Bertheussen dagen før utfordringen finner sted.
Etter litt diskusjon blir det enighet om at løpeutstyr på nedre halvdel og golfutstyr på øvre er den beste kombinasjonen. Vi ante fremdeles ikke hva vi egentlig skulle begi oss ut på, men rent logisk var det den beste løsningen.
Alder: | 33 år |
Handicap: | +5,9 |
Køllevalg: | 2i, 6i, 9i, GW og putter |
Alder: | 29 år |
Handicap: | 11,2 |
Køllevalg: | 5i, 8i, 58° wedge og putter |
Å SPILLE PÅ INSTINKT. Om du har spilt de siste ni hullene på Moss & Rygge GK, vet du at utfordringene står i kø. Smale fairwayer med tykk skog på begge sider, en øygreen og kupert terreng. Heldigvis er det bare ett par 5-hull. Den spilles drøye 2600 meter fra tee 57, men hvor langt den løpes var det ingen på klubben som hadde målt opp før, ble vi fortalt da vi møtte opp på klubbhuset.
– Elias, hva er målet ditt?
– Om jeg kommer meg under 30 minutter og spiller til tre–fire over par, er jeg fornøyd. Hva med deg?
– Med bogeygolf hele veien og en tid mellom 35 og 40 minutter er jeg superhappy!
Målene var satt. En av oss representerte den gode golferen som faktisk kan sette en god score, mens den andre representerte hobbygolferen.
Hull 10 på Moss & Rygge er et 142 meter langt par 3-hull med bunkere på begge sider av green. Proffspilleren la innspillet sitt midt på green og to-puttet for en enkel par. Hobbygolferen toppet både utslaget og andreslaget på grunn av adrenalin og en dårlig plassert rumpetaske. Tasken var fylt med ekstra baller i tilfelle skogen og vannhindrene kalte i løpet av runden. Omsider kom ballen seg opp på green, og med stor lettelse gikk bogey-putten i koppen.
Nå er vi ordentlig i gang.
Allerede på andre tee var Elias langt foran og i godt driv. Han rundet hjørnet på vei til hull tre idet jeg pegget opp ballen og forsøkte å få kontroll på pusten. Den skulle vise seg å bli den største utfordringen på de neste åtte hullene.
For å løpe snaue fem kilometer er ikke vanskelig i seg selv, ei heller et golfslag når ingen av woodene eller driveren er med. Spesielt ikke når man bokstavelig talt ikke har tid til å vurdere farene og overveie alle mulige utfall på hvert enkelt slag.
På samme tidspunkt man forstår at pusten blir det tøffeste, forsvinner deler av vanskelighetsgraden i golfen fordi man må spille på instinkt.
Det ble tydelig på det tredje hullet tre i hurtiggolfrunden da hobbygolferen omsider hadde kommet seg i nærheten av green på fire slag og stirret en dobbeltbogey i hvitøyet. En kjapp greenlesning tydet på at chippen måtte lande noen meter kort og til venstre for hullet, og uten prøvesving gikk ballen i koppen på første forsøk.
Bogeyen var reddet.
Når sant skal sies var ytterst få av slagene av det kaliberet. Det kom flere dårlige balltreff som resulterte i en stussende ball bortover fairway enn «hole-outs». Selv om chippen hadde blitt nøye overveid og prøvesvingen satt som et skudd, kunne bokstavelig talt ikke det slaget fått et bedre resultat. Og ikke minst, målet om bogeygolf på hvert hull var i rute.
VENDEPUNKTET. På de neste hullene begynte ting å falle på plass. En slags rutine ble etablert hvor tankemønstrene fra skiskytterkarrieren i ungdomsårene kom tilbake igjen etter et drøyt tiår i dvale bakerst i hjernen.
Kom deg raskt opp i hastighet, og få kontroll på pusten og pulsen på vei inn på «standplass».
En dobbeltbogey ble nullet ut av en god par på et av Moss & Rygges signaturhull, et par 3 med øygreen, så målet om bogeygolf var intakt. Tidligere proffgolfer Elias Bertheussen var langt ute av synet, selv på de hullene hvor man kunne se et stykke fremover.
På hull 16 begynte derimot problemene for alvor å melde sin ankomst. Hullet er et par 4 med en bekk midt i landingssonen etterfulgt av en blind green på grunn av kraftig oppoverbakke. Hvite staker til venstre og røde til høyre.
Det første utslaget gikk rett mot jordet til venstre og før ballen i det hele tatt hadde truffet bakken, var ball nummer to allerede pegget opp på tee. I medvind gikk tredjeslaget så vidt det var over bekken, men stoppet fremdeles i straffeområdet. Ytterligere to slag måtte til før ballen var på putteområdet, og med det som føltes som en motbakkesprint opp mot green, trengte ballen også to forsøk på å komme seg i koppen.
Æsj, en trippelbogey trengte jeg ikke nå.
På vei til neste tee lagde smartklokken en lyd. Tre kilometer unnagjort, pulsen jevn på rundt 150, 24 minutter og 17 sekunder brukt. Tidsmålet var innen rekkevidde, men scoren kunne nok ikke reddes.
Fokuset de neste to hullene var kun å holde seg i spill og ikke rote bort mer tid. Det ble bogey på hull 17, og etter et trygt utslag på finalehullet kom Elias på vei tilbake for å heie den siste biten inn.
– Hvordan går det, ropte han fra andre siden av fairway.
– Kjenner det i beina nå! Hvordan gikk det med deg?
– Glad for å være ferdig, responderte han med et smil om munnen.
Noen slag senere rullet omsider ballen min oppi koppen for nok en bogey.
EN GANG TIL. Løpeklokken stoppet på 4,3 kilometer. Vårt siste stopp i utfordringen var kafeen på klubbhuset.
– Hva ble scoren din egentlig?
Tidligere proffgolfer Elias Bertheussen har satt seg ned med en velfortjent Cola Zero i hånden.
– 26:34 minutter, 2 over par, svarer han gledelig og tar en god slurk av brusen.
Wow!
– Hva med deg, følger han opp med.
– 35:14, 11 over par. Men herregud så gøy.
– Ja, dette var moro. Jeg hadde ikke troen på at det kom til å gå så kjapt!
Trønderen deler oppfattelsen om at balansen mellom pust og golfslag var den største utfordringen, men også at det blir andre køllevalg neste gang.
– Det toerjernet er bare å legge igjen i bilen. Neste gang skal jeg koste på meg en driver eller en wood.
– Neste gang?
– Absolutt, dette ga mersmak! Det blir
flere hurtiggolfrunder i år.
PS: Tusen takk til Moss & Rygge for lånet av flott bane!
KILDE: Speedgolf USA og ISGA (International Speedgolf Alliance)
TEKST: Jonas Lilja-Tverdal og Nicolai Landmark // FOTO: Aleksander Ottersen Mile
I forrige nummer introduserte vi de tre kategoriene lengde, presisjon
og lengdekontroll som de viktigste elementene du bør trene på. Denne
gangen skal vi gjøre et dypdykk i dem. På de neste sidene kommer ti tips
og øvelser du kan gjøre for å få en bedre sving og et skarpere balltreff.
Lykke til!
Det er to måter å bli kvitt tre-putter på. Den letteste er å senke den første putten, men kommer du deg nærme nok til å senke andreputten er mye gjort. For å få til det må både ballstarten og lengdekontrollen sitte. For å bli bedre på dette må man trene.
Lag en port med to pegger, omtrent en putterhodesavstand mellom peggene. Lag deretter en sone med to hyssinger med en fots avstand (ca. 30 cm) fra hverandre. Hyssingen legger du på 3–5 meter foran deg, men ikke i nærheten av et hull. Målet er å slå ballen gjennom porten og deretter få den til å stoppe innenfor sonen du har laget. I denne øvelsen trener du både på ballstarten ved å få ballen gjennom porten og på lengdekontroll når du sikter på et område istedenfor et hull.
Øvelsen blir morsommere om du setter noen mål for deg selv! Start gjerne med å klare tre av seks med en port som er like bred som et putterhode. Etter hvert kan du gjøre porten smalere (like stort som et kredittkort) og øke antall putter du skal klare på rad.
Ytterst få putter er helt flate. Som regel står man enten i oppover- eller nedoverbakke, og da er det vanskeligere å finne helt riktig fart på ballen. For å bli bedre på dette anbefaler vi å gjøre en lengdekontrolløvelse i forskjellige hellinger.
Som i forrige øvelse starter du denne gangen med å lage en sone (ca. 40 cm) av hyssinger midt i en helling. Sett opp pegger tre, fem og syv meter fra sonen på begge sider. Målet er å klare to av tre putter innenfor sonen fra alle seks startpunkter. Når du har klart det, kan du gjøre sonen smalere (ca. 30 cm) og fortsette.
En god putt trenger tre ting. Riktig ballstart, riktig fart og ikke minst riktig linje. Det er flere måter å bli bedre til å lese greener, men en av dem er ved å bruke et par skrutrekkere, hyssing og en mynt til hjelp.
Start med å finne deg en femmetersputt som har en tydelig helling. Legg ned en ball der du skal slå fra, og les putten. Når du har funnet det du tror er den høyeste delen av putten (der hvor ballen kommer til å begynne å rulle ned mot hullet), legger du ned mynten. Deretter tar du den ene skrutrekkeren (med hyssing) og setter den ned i bakken bak ballen.
Den andre skrutrekkeren plasserer du slik at hyssingen lager en rett strek fra ballen til mynten. Den rette hyssingen har nå blitt din siktelinje.
Nå skal du slå putten. Om du har lest greenen riktig, starter ballen på korrekt linje og slår med riktig fart, skal forhåpentligvis ballen rulle oppi koppen. Og det viser seg at du har lest putten feil, kan du justere mynten og hyssingen etter behov. Denne øvelsen vil både gi deg god feedback og trening på din greenlesing som er helt avgjørende for å senke putter.
Det flotte med denne øvelsen er at du trener på alle de tre viktigste elementene i putting! Derfor er det også viktig å holde tungen rett i munnen og gjøre alle stegene nøye. Lykke til!
Bruker du alltid sandwedgen når du skal chippe? Eller nierjernet? På samme måte som man bruker forskjellige køller ute på banen, bør man bruke forskjellige køller rundt greenen. En wedge er nok best om du har lite green å jobbe med (kort avstand fra greenen starter til hullet kommer), men om du har en tolv meters chip og ti av dem er green, bør du nok bruke et syverjern som gjør det lettere å rulle ballen mot hullet fremfor å fly den frem. Hvis du ikke allerede gjør det, er det rett og slett på tide å utforske nærspillet ditt med litt forskjellige køller. Når du får bygd opp slagrepertoaret ditt, er det lettere å få ballen nærmere hullet hvorhen du er rundt greenen.
Det enkle er ofte det beste. Det gjelder selvsagt også på chippegreenen. En god øvelse for å få inn mengdetrening er å sette opp en ring med pegger rundt et hull (ca 1 meter). Slå deretter fem eller ti baller fra forskjellige steder rundt greenen, og få så mange innenfor meteren som mulig. Prøv litt forskjellige lies og forskjellige typer køller for å finne ut av hva som passer best i den enkelte situasjonen.
En god økt er å slå fem baller fra ti forskjellige steder med ett poeng for hvert slag. Jo nærmere femti poeng du kommer, jo bedre!
Det er mange veier til mål. Eller til hullet, som detsom regel er i vårt tilfelle. En måte for å gjøre det lettere å havne nærme hullet på innspillet, er ved å bruke wedgene på et annet vis. Vi ser mange hobbyspillere som slår fullt slag med en høyloftet kølle som lob wedge eller sand wedge, men det er ikke alltid det beste valget. Som regel kommer man oftere dit man vil om man heller går en kølle opp, til for eksempel en pitching wedge, og slår en tre fjerdedels sving.
Innspill med wedger handler om å ha en god touch og finesse, noe som er lettere å kontrollere om man ikke slår fulle slag. Eller sagt på en annen måte: en måte til å få mer presisjon og bedre lengdekontroll på innspillene sine.
Enhver idrettsutøver vil si at en god oppvarming er viktig. Det gjelder i aller høyeste grad i golf også. Å få kroppen varm er én ting, men på golfbanen er det også viktig å få touchen varm. Så istedenfor å gå rett på syverjernet (eller i verste fall driveren) på driving rangen anbefaler vi å starte med halve wedgeslag. Når disse begynner å gå dit man vil og balletreffet sitter, kan du øke til fulle slag og etter hvert gå oppover i baggen. Ved å starte rolig og bygge opp et godt balltreff tidlig i oppvarmingen legger man grunnlaget for en god golfrunde. Dette er en strålende øvelse for å prikke inn siktet for dagen. Den vil gi deg et bedre balltreff som gir økt lengdekontroll, og bedre kontroll over køllebladet som gir deg bedre presisjon.
Det er like frustrerende hver eneste gang. For noen ganger virker det som at ballen bare bestemmer seg for å skru hardt til høyre eller venstre. Å fikse det kan virke vanskelig, men det trenger det ikke å være. Sideskru kommer av at svingsporet og køllebladet ikke peker samme vei, gjerne kombinert med et dårlig svingspor.
For å få svingen på riktig spor kan du bruke rangebøtter til hjelp. Sett opp baller, bøtter og siktepinne slik som på bildet (du trenger ikke siktepinne, den er bare et hjelpemiddel for å illustrere hvor du skal sikte). De to bøttene skal være på linje med din høyre fot når du skal slå. Ta bort de fire ballene mellom bøttene før du skal slå.
Målet er å treffe ballen uten å treffe noen av bøttene. Får du til det, er svingsporet ditt nøytralt og rett. Start gjerne med noen kortere slag før du går oppover i baggen.
Treffer du den nærmeste bøtten på vei ned, har du mest sannsynlig et svingspor som kommer fra innsiden, og ballen går ofte til venstre. Treffer du ytterste bøtte, er det motsatt, og ballen går som regel til høyre.
Denne øvelsen er god både for å øve inn riktig svingspor og for å finne ut av potensielle feil i svingen.
Pegger du alltid opp ballen til samme høyde? Selv om det muligens gir kontinuitet, er ikke det nødvendigvis alltid det smarteste. For hvordan du pegger opp ballen kan ha mye å si på utfallet i slaget. Standard tee høyde er at halve ballen er over driverhodet, men det er situasjoner hvor man både kan heve og senke høyden. Om det er mye moteller sidevind, kan det for eksempel være lurt å pegge opp ballen lavere. Da flyr den nemlig lavere gjennom luften, og den blir ikke like påvirket av vinden. Om det er mye medvind, kan du pegge ballen enda høyere og slå mer opp på ballen enn vanlig. Da går nemlig ballen høyere, og du får mer lengde i medvinden. Prøv deg frem i forskjellige situasjoner og se hva som passer deg. Det er mye å hente på små grep som dette.
Det virker kanskje litt vel åpenbart, men vil
du slå lenger må du slå hardere. Problemet
kommer når den økte hastigheten endrer
timingen og dermed resten av svingen. En
god måte å bli vant til å øke hastigheten på
riktig måte er ved å bruke en siktepinne til
hjelp. Start med å svinge rolig med siktepinnen
med kun venstre hånd. Da vil det
komme en myk «swish»-lyd omtrent der
ballen ville ha vært. Øk hastigheten gradvis,
men uten at «swishen» kommer et annet
sted. Når du har kommet deg opp på en
hastighet du ønsker, gjør du samme prosedyre
med begge hender. Når du klarer en god full
sving med maks hastighet med siktepinne,
prøver du å gjøre det samme med driveren.
Tanken er at det skal bli lettere å få mer fart på
køllehodet uten å fremprovosere et feilslag.
LYKKE TIL!
HUSK! Vi anbefaler deg alltid å teste nye køller før kjøp. Våre resultater, karakterer og vurderinger skal først og fremst brukes som veiledning til et utvalg av køller som du selv prøver.
F or hver modell oppsummerer vi kort hvordan produsentene selv beskriver det mest interessante ved teknologien, og hvordan det påvirker jernets ytelse. Under overskriften «Vår mening» får du deretter testredaksjonens samlede vurderinger av køllen. Disse baseres på egne erfaringer under testen samt en analyse av TrackMandataene som er samlet inn underveis.
HVORDAN VURDERER VI DE ULIKE
MODELLENE? Testpanelet har gitt individuelle
vurderinger innenfor følgende områder,
som også suppleres med målte Track-
Man-data.
Tilgivenhet: Opplever du at køllen er lett å
slå med? Får du en konsekvent og god ballbane?
Hvor grove/straffende blir dine feil?
Treffølelse:
Hvordan opplever du lyden i
treffet? Hvordan føles treffet i hendene?
Kontroll:
Hvor mye styres av din sving og av
køllens konstruksjon? Kan du påvirke ballbanen
i stor eller liten grad, og i hvilken grad
kan du påvirke den, for eksempel med skru?
Ved gode balltreff og svinger, havner ballen
konsekvent der du vil, eller opplever du at
køllen kan begrense dette? Når det gjelder
tilgivende og svært tilgivende køller, handler denne vurderingen først og fremst om modellens
allsidighet, hvordan den kan brukes nær
greenen og ved ikke fulle slag.
SLIK BLE TESTEN GJENNOMFØRT.
I flere
dager lånte vi det topputstyrte svingstudioet
i Dormys varehus i Barkarby utenfor Stockholm.
Hvert slag ble målt av TrackMan 4 som
ga oss tonnevis med data om køllens ytelse.
OM SAMMENSETNINGEN AV PANELET.
Spillerne i panelet er ikke tourproffer, men
har med ulik bakgrunn bred kunnskap om
utstyr. Vi forsøker alltid å belyse hvordan utstyrets
egenskaper fungerer for målgruppen
som modellen primært er skapt for. At panelet
mangler spillere med høyere handicap begrunnes
med at måledataene vanligvis blir
mer uregelmessig med denne spillergruppen,
og det blir vanskeligere å støtte subjektive
meninger med bakgrunnsdata fra TrackMan.
VÅRE RÅD TIL DEG SOM SKAL KJØPE
NYE JERN.
Vi anbefaler deg alltid å teste
nye køller før kjøp. Våre testresultater, karakterer
og vurderinger skal først og fremst
brukes som veiledning til et utvalg av køller
som du selv prøver og får et bedre bilde av.
En kjøpsbeslutning skal deretter baseres på dine egne inntrykk sammen med ytterligere
informasjon fra en eventuell tilpasning.
Vi er alle ulike som golfspillere og individer.
Ved å teste køllene selv unngår du å gjøre
et mindre bra kjøp. Dessuten er mulighetene
for å skreddersy køller etter akkurat
din unike sving bedre enn noensinne.
NB!
En stor takk til Dormy for at vi fikk
muligheten til å låne deres studio til
denne testen.
D ette er jernkøller med høy grad av spillforbedrende egenskaper. Hodene er større, men ikke like store som i den svært tilgivende kategorien, og har i mange tilfeller en forlenget profil med økt bladlengde. Mange av modellene vil være et utmerket valg for nybegynnere. Noen av dem, som også legger mer vekt på kontroll i de korteste jernene, kan spilles helt ned til relativt lavt singelhandikap.
Pris: 14 399 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 28°/40°
Tid for å ønske velkommen en ny generasjon av den spillforbedrende G-seriens mest tilgivende modell. Hodet er litt større enn på søstermodellen G430, der den forlengede profilen suppleres av en bred såle av generøs og hjelpende karakter. Det lave tyngdepunktet bidrar til å gi mye høyde, mens ballhastigheten økes av det varmebehandlede tynne køllebladet.
MENER: G730 henvender seg til dem som foretrekker et hode med solid topplinje, og som foretrekker å se en innbydende bred slagflate reise seg bak ballen. Gir mye stabilitet med tanke på retning og pynter på måledataene med et begrenset spredningsmønster. De sterke loftene gir noe mindre lengdekontroll på grunn av den hete ballbanen, men her er det først og fremst påfallende mye hjelp med lengde og høyde som modellens primære målgruppe søker.
PLUSS:
– Svært tillitvekkende køllehode i hendene på riktig type spiller.
– God hjelp for å øke høyde på ballbanen.
MINUS:
– Svært tillitvekkende køllehode i hendene på riktig type spiller.
– Kan til tider gi en ganske høy lyd i treffet.
Pris: 10 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 28°/42°
Et tilgivende distansejern som først og fremst er lagd for spillere med middels til god køllehastighet. Køllehodets Ai-baserte design er optimalisert for å gi målgruppen full utnyttelse av modellens kraftige loft. Fra nierjern og nedover er skaftene en drøy halv tomme lengre for å legge til ytterligere hastighet.
VI MENER: Ja, dette er et jern som gir utrolige lengder for panelet, i stor grad takket være sine sterke loft og noe lengre skaft. Spinntallene går naturligvis ned på grunn av den hete ballbanen som preger modellen, noe som påvirker lengdekontrollen inn mot greenene hvis du ikke har hastigheten til å generere god høyde. Pluss i boken for hodets gode følelse, blant det beste vi har testet i kategorien. Er også tilgjengelig i en svakere loftet HL-utgave (High Launch) samt i lettvektsversjonen Max Fast.
PLUSS:
– Eksplosiv og rik treffølelse.
– Måledataene støtter opp om at køllehodet demper
effektene når vi treffer mot hæl- og tåpartiet.
MINUS:
– Ballbanens hete karakter vil sannsynligvis bli verdsatt
av mange, men gir også noe mindre kontroll.
Pris: 8499 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 27°/42°
Årets nykommer fra Cobra bygger på en hul konstruksjon med et skuminnlegg som skal forbedre lyden og treffølelsen. Den såkalte PWRbridgevekten er nå plassert bak i hodet hvor den støtter det fleksible køllebladet, mens vekten som er frigjort fra den hule konstruksjonen, plasseres lavt i den bakre delen for å øke de tilgivende egenskapene.
VI MENER: Et tilgivende distansejern med ekstra store hoder. Dette er en jernkølle som produserer imponerende lengder, som også understøttes av at hodene har de laveste loftene i testen. At ballbanen får mindre spinn, kompenseres av høyden som vektplasseringen sørger for. Men for spillere med lav køllehastighet kan det bli litt utfordrende å slå de lengre jernene i settet. Hva så med treffølelsen? Responsen i de ulike delene av bladet er god for denne typen jern, men den hule konstruksjonen merkes.
PLUSS:
– Den som helst slår mange jern fra tee, vil sette pris på
den hete ballbanen.
– Hodets sorte finish plasserer seg godt også bak ballen.
MINUS:
– De sterke loftene kan gir redusert kontroll for noen
spillere.
Pris: 11 899 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 28°/43°
Ingeniørteamet bak Qi har tatt hensyn til modellens målgruppe og villet eliminere den altfor vanlige feilen med slice (høyreskru for høyrespillere). Dette har de sørget for med en omfattende helhetsløsning der mange av TaylorMades eksisterende teknologier for kølledesign, vektplassering og ballhastighet er anvendt og optimalisert individuelt for hvert jern.
MENER: Mye i det stilige og innbydende designet er gjenkjennelig fra Taylormades tidligere Stealthjern. Qi har imidlertid en noe tydeligere vektlegging på stabilitet, som også viser seg i panelets spredningskart. Treffølelsen har en solid og tydelig bunn, men kunne vært løftet ytterligere med noe mer mykhet. Finnes i en High Launch-versjon med svakere loft som legger til mer spinn til modellens hete ballbane.
PLUSS:
– Gir en påfallende stabil ballbane med tanke på de sterke loftene.
– Har et tiltalende design bak ballen uten å være kompakt.
MINUS:
– Treffølelsen kan til tider oppleves noe hard.
Pris: 13 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 29°/43°
Erstatningen til T300 er et spillforbedrende distansejern
som er basert på en hul grunnkonstruksjon. Hodet har en
noe større profil enn søstermodellen T200 som deler den
oppdaterte Max Impact-teknologien. Her er den imidlertid
plassert nærmere midten av det smidde køllebladet.
VI MENER: Som de andre jernene i Titleists T-serie finner vi
nå integrerte vekter integrert i tå og hæl. Det har tydelig
innvirkning på modellens ballbane og stabilitet. T300 skiller
seg ut som et av kategoriens mer allsidige alternativer, med
en treffølelse som har tatt skritt i riktig retning. Modellen
kan tiltrekke seg et bredt spekter av spillere, selv om de med
svært lav hastighet kan begrenses noe av de sterke loftene.
PLUSS:
– Stabil, men likevel allsidig.
– Treffølelse med responsiv karakter.
MINUS:
– Pitchingwedge på bare 43 grader.
Pris: 10 599 kroner (6 jern med stålskaft)
Mens settets lengre jern er designet for å trekke ut så mye lengde som mulig, er åtterjern til sandwedge laget med et tydeligere fokus på kontroll. I de kortere jernene og wedgene finner vi Zip- Coreløsningen, tidligere sett i Clevelands wedger, som støtter sentrering av sweet spot for jevnere utgangsvinkel, spinn og ballhastighet.
MENER: En tilgivende distansemodell med visse trekk fra mer tradisjonelle cavity-jern, der elementer fra Srixons anerkjente jern gjenbrukes. ZipCore XL er et interessant tilskudd i kategorien der den overbevisende graden av kontroll og solid treffølelse fortjener å bli fremhevet. Har potensial til å ende opp i hendene på et noe bredere spekter av ulike typer spillere.
PLUSS:
– Svært tilgivende, uten å binde spilleren.
.– Treffølelsen er relativt tydelig i sin respons.
MINUS:
– Designet på baksiden kan gjerne tones ned til neste generasjon.
V elkommen til kategorien med testens mest hjelpsomme modeller. Her får du store køllehoder med lavt tyngdepunkt, noe som gir spilleren mer høyde og økt stabilitet. Modellenes høye MOI-verdi sørger for at både lengde og retning opprettholdes når balltreffet svikter. Samtidig gir de tynne køllebladene ekstra ballhastighet. Det er heller ikke uvanlig at skaftene og hodene er lette for å øke hastigheten og utgangsvinkelen. Vår vurdering av kontroll baseres i stor grad på muligheten for å bruke køllene i nærspill eller ikke fulle slag.
Pris: 10 599 kroner (6 jern med grafittskaft)
Loft: J7/PW 29°/43°
Markedets første hybridjern med heldekkende riller som strekker
seg over hele tåpartiet. Settet er bygd opp med tre forskjellige
såler, der GlideTail reduserer bakkekontakten for de lengste
jernene, mens mellomjernene har en V-formet såle for renere
kontakt. For kortere jern og wedger er det en tredelt såle som først
og fremst er designet for å hjelpe ved nærspill og bunkerslag.
VI MENER: Den som trenger mye hjelp til å få fart og høyde i
slagene sine, vil definitivt dra nytte av denne svært tilgivende
modellen. Den har tatt et stort skritt fremover når det gjelder
treffølelse som er kraftigere og mer solid enn tidligere generasjoner.
PLUSS:
– Skinner virkelig når det gjelder å levere høyde og stabilitet.
– De heldekkende rillene på køllebladet gir selvtillit.
MINUS:
– Hodets form kan oppleves som noe begrensende i nærspillet.
Pris: 6499 kroner (6 jern med grafittskaft)
Loft: J7/PW 30°/43,5°
En lettvektsmodell der hjelp med å skape fart og rette ut
sliceskru står høyt på agendaen. Hodene er designet med
et ekstra lavt tyngdepunkt og ikke altfor sterke loft, det
bidrar til mer høyde på slagene.
VÅR MENING: Air X-serien er et trygt valg for dem som søker en
mer konvensjonell jernmodell med svært tilgivende egenskaper.
Vekten er plassert for ågi en høy og drawpreget
ballbane. Positivt er det også at treffene lengre nede på bladet
også belønnes med en høy utgangsvinkel samtidig som
sålen er snill mot milde duffer. Et prisgunstig jernsett
som kan passe godt i bagen for eksempelvis seniorer og
nybegynnere.
PLUSS:
– Et av markedets mest hjelpsomme køllehoder med konvensjonell form.
– Har en behagelig balanse til tross for det utpregede lette designet.
MINUS:
– Spredningen av settets ulike loft har kanskje gitt en pitching wedge som er vel sterk?
E n sterkt voksende kategori som generelt består av distansevennlige jern med en noe mer kompakt profil for å fremme bedre kontroll over ballbanen. Modellene har vanligvis (delvis) hul konstruksjon og tynnere kølleblad for å øke lengdene, men åpner også for å forme slagene. Noen av modellene begynner å finne veien inn i tourspillernes bager, der spesielt de lange jernene er blitt et populært alternativ.
Pris: 14 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 33°/45°
Basert på en hul konstruksjon med et smidd chassis i karbonstål. De lengre jernene
er designet for å tilby mer hjelp med lengde og høyde. Et fleksibelt, tynt kølleblad i
mykt stål – med forsterkende elementer av uretan – gir ekstra ballhastighet samtidig
som tyngdepunktet er plassert litt lavere.
VI MENER:
Oppsettet, hvor femmerjernet og lavere er utstyrt med en mer fleksibel
slagflate mens sekserjern og høyere skal gi mer kontroll, fungerer bra. Et veldig
stabilt hode der balltreffet er kraftig og dempet selv om responsen ikke er like
fyldig som med de helt smidde alternativene. Den som har sett på jern som
TaylorMade P770 og Titleist T150, kan også ha denne modellen på sin testliste.
PLUSS:
– Gir overbevisende og stabile resultater i panelets hender.
– Et ganske allsidig hode til tross for de hjelpende egenskapene.
MINUS:
– I de kortere jernene er CB-modellen et sterkere alternativ for de fleste spillere.
Pris: 14 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 29°/42°
I500-serien har alltid lignet et bladjern men
skjuler mye teknologi under panseret. I den
foreløpig siste generasjonen, i530, økes
ballhastigheten ytterligere. Her har PINGingeniørene
gjort køllebladet og sålen
tynnere, noe som muliggjøres av vektinnlegg
i nedre del av hodet.
VI MENER:
Den siste generasjonen av PINGs
distansejern har utviklet seg i panelets
smaksretning. Utseendemessig har hodet en
kompakt fremtoning der de fyldigere delene
på bakpartiet effektivt dempes. Sammenlignet
med tidligere versjoner har lyden og følelsen
i treffet tatt et skritt fremover med et mykere
og mindre hult anslag enn tidligere. Ballbanen
er relativt høy med sterke loft som presser
ned spinntallene.
PLUSS:
– Bedre og mer nøyaktig treffølelse.
– Viser tydelige, tilgivende egenskaper i spredningen.
MINUS:
– Klikkelyd på noen av jernene når du ikke treffer midt på køllebladet.
Pris: 17 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 30°/43°
La deg ikke lure av det stilrene bladdesignet.
Her venter et distansejern med
sterke loft og en teknologisk sofistikert
konstruksjon. Interne volframvekter på
over 40 gram tilfører høyde og tillater det
tynne køllebladet å flekse sine muskler for
ekstra ballhastighet og lengde.
VI MENER:
Balltreffet etterlater ingen tvil om
at det er et hult hode som slås. Men på
kjøpet får du også en uforlignelig myk
Mizuno-følelse, blant de beste i kategorien.
Det samme kan sies om ballbanen som har
kraftfull kontroll, men lar seg men lar seg
kontrollere uten at spinntallene presses
ned på en absurd måte. For den som ikke
skremmes av prislappen og er klar til å motta
litt ekstra hjelp med høyde og lengde, er
Mizunos premiummodell et sterkt kort.
PLUSS:
– Fantastisk treffølelse for denne typen jern.
– Kraftig ballbane uten altfor store begrensninger i kontrollen.
MINUS:
– De lengre jernene kunne gjerne gitt noe høyere spinntall.
Pris: 13 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 30,5°/45°
Titleist bygger videre på den kompakte
og stilrene fremtoningen fra forrige
generasjon av deres populære distansejern.
Under panseret har T200 fått en
helt ny konstruksjon der justeringer først
og fremst er gjort for å forbedre følelsen
og lyden i balltreffet. Dette gjennom et
mer stabilt chassis og et oppdatert design
av Max Impact-teknologien.
VI MENER:
T200 har modnet og framstår
nå som et forfinet distansejern. Hodets
profil og mer responsive følelse styrker
helhetsinntrykket. Gir god hjelp med ballhastigheten
uten å være den aller lengste
modellen i kategorien. Det bidrar til å holde
spinntallene oppe og øker graden av
kontroll, noe som er svært velkomment
når modellen mer enn gjerne kombineres
med T150 eller T100.
PLUSS:
– Utmerkede lengre jern som passer for et bredt spekter av spillere.
MINUS:
– Lyden har fortsatt noen klikkende tendenser på visse deler av bladet.
Pris: 14 599 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 30,5°/45°
Vi er nå kommet til den fjerde generasjonen
av P790, TaylorMades bestselgende
modell som i stor grad har banet vei for
den nåværende bølgen av distansejern
for ambisiøse gjennomsnittsspillere og
lavhandicappere. Den største endringen
nå er i hodenes individuelle konstruksjon
der tyngdepunktet progressivt flyttes
mellom de ulike jernene. Målet er en
enda mer stabil ballbane med tanke på
spinn, høyde og ballhastighet.
VI MENER:
Ja, den kraftfulle ballbanen vi er
blitt kjent med hos P790, er intakt sammen
med den eksplosive følelsen i treffet.
Dette er et hode som gir høyde til tross
for sterke loft. En økende grad av kontroll
noteres i måledataene og kan plassere
modellen på radaren hos flere spillere med
lavere handicap. Er forskjellen fra forrige
versjon enorm? Nei. Dette er hovedsakelig en oppdatering som fanger opp nye kjøpere
eller eiere av de første P790-modellene.
PLUSS:
– Høyde og lengde i en engasjerende kombinasjon.
– Kontrollen fortsetter å utvikle seg.
MINUS:
– En relativt beskjeden oppgradering fra forrige generasjon.
Pris: 13 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 32°/44°
T-seriens nye modell har to grader sterkere loft enn T100 og erstatter dermed T100S i oppstillingen. Den bygger på samme smidde grunnkonstruksjon som
T100, men har en noe større profil på hodet og ligner tidligere dagers AP2-serie.
Den har også en noe bredere såle enn T100, noe som gir mer spillerom for de
interne vektene og muliggjør et lavere tyngdepunkt.
VI MENER:
I takt med at T100 har fått et renere tourpreg og en mer kompakt profil,
vokste også gapet mot T200. Det fylles nå på en vellykket måte med denne
modellen. For spilleren som ikke har et konstant treff, men heller ikke føler
seg komfortabel med den hete ballbanen i rene distansejern, er T150 en svært
velkommen nyhet. Treffet er presist, solid og heller mot det myke. Den økte
størrelsen på hodet gir tillit. Det er mye ved modellen som kan settes pris på
av et relativt bredt spekter av spillere.
PLUSS:
– Mange av T100-hodets sterkeste egenskaper i en mer tilgjengelig form.
– En sunn spinnprofil som gir god kontroll på ballbanen.
MINUS:
– Den som kjøper et sett direkte fra hyllen, går glipp av T-seriens kombinasjonsmuligheter.
Pris: 9999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 30,5°/44°
Som navnet antyder, er dette en smidd
grunnkonstruksjon, men utformet som en
ganske typisk distansemodell med hjelpende
trekk. Wilsons egen AI-plattform er benyttet
i designet. Varierende tykkelse på bladet skal
gi en jevnere og høyere ballhastighet uansett
hvor på bladet treffet skjer.
VI MENER:
Et distansejern med vekt på kontroll.
Bladets nøytrale vektfordeling gir en pålitelig
ballbane som panelet verdsetter. Her er det en
fin balanse mellom hastighet, spinn og høyde
som ikke vipper altfor mye i noen retning.
Treffølelsen er ikke overdrevent kraftig, men
gir i stedet rom for mer presis respons. Du
kjenner hvor på bladet du treffer ballen.
PLUSS:
– Overbeviser med hensyn til kontroll og treffølelse.
– Mye ytelse for prisen.
MINUS:
– Sålens Power Hole-design står i kontrast til modellens ellers mer enn godkjente utseende.
T ourjern gir deg smidde, kompakte hoder der en mykere og mer responsiv treffølelse etterlyses. Her blir jernene ofte lagt ut i tradisjonell cavityeller muscle back-design. Tilgivende elementer kan forekomme, men ikke på bekostning av kontroll. Spilleren som ser på denne typen jern, må ha god teknikk og balltreff. Kategorien inneholder også bladkøller som kan blandes i kombosett med andre tourmodeller.
Pris: 14 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 34°/46°
Et blad med moderne linjer i designet, smidd i mykt 1025-stål.
Konstruert med et progressivt tyngdepunkt der vekten er plassert
lavere i de lengre jernene for en høyere ballbane. De kortere jernene
er designet for en mer penetrerende ballbane med økt spinn.
VÅR MENING: Den noe økte bladlengden gir tillit bak ballen, selv om
de mest hengivne bladpuristene kanskje ikke jubler over akkurat
denne detaljen. Sålens design, med avrundede kanter foran og bak,
gir god kontakt med underlaget samtidig som den solide treffølelsen
har riktig grad av respons. Et svært kompetent blad som gir noe
mer frihet til å forme ballbanen enn seriens CB-modell, og en utmerket
kombipartner.
PLUSS:
– Gir bladkøllen et løft inn i 2020-tallet uten at dens DNA går tapt.
– Sålens design treffer perfekt.
MINUS:
– Tenk om balltreffet bare hadde vært litt mykere…
Pris: 14 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 34°/46°
I stor grad videreføres den høyt ansette tourmodellen Apex
TCB. Jernene er smidd i en femtrinnsprosess i mykt 1025-stål,
designet med samme progressive tyngdepunkt som Pro og
MB og med lav plassering i de lengre jernene som gradvis
flyttes oppover gjennom settet.
VÅR MENING Callaway treffer riktig på mange punkter når
CB-modellen fra den siste Apex Pro-generasjonen havner
i våre hender. Den runde og kompakte profilen bak ballen
gjenspeiler hodets evne til å jobbe med ballbanen, selv om
stabiliteten er merkbart større enn i seriens MB-jern. Har
en noe mer levende treffølelse enn Apex Pro-modellen.
Den er en utmerket kombipartner for de lengre jernene, men
samtidig er det også et hode som krever litt mer av spilleren.
PLUSS:
– En av markedets sterkeste CB-modeller.
– Pålitelig kombinasjonsalternativ med Apex Pro 24.
MINUS:
– Den mulige nye TCB-versjonen, som angivelig er observert
på tourene, burde etter vårt syn ha blitt lansert sammen
med denne modellen for å unngå forvirring.
Pris: 17 799 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 34°/46°
Kompakt og smidd muscle back-hode i karbonstål
der Mizuno har redusert bladlengden
og topplinjen sammenlignet med den forrige
Pro 221-modellen. Dette har frigjort vekt som
er omfordelt til området bak treffpunktet,
samtidig som tyngdepunktet også er plassert
noe høyere for å legge til mer spinn til den
ønskede ballbanen.
VÅR MENING:
Et allsidig og kompromissløst jern
som virkelig er skapt for dem som liker å jobbe
med ballbanen. Slagene som treffer bladets
absolutte midtpunkt, belønnes med den mykt
avstemte og responsive følelsen som kjennetegner
Mizunos smidde jern. For lavhandicapere
med et fornuftig balltreff er drømmen innen rekkevidde, særlig i kombinasjon med
cavityhodet Pro 243 på de lengste jernene.
PLUSS:
– Utrolig treffølelse.
– Allsidigheten og kontrollen.
MINUS:
– De lengre jernene krever sin spiller.
Ja, og litt til.
Pris: 16 799 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 32°/44°
Pro-seriens smidde cavity back-modell har
fått en mer kompakt profil sammenlignet med
forgjengeren 221. Fra firerjern til sjuerjern er
det en mikrospalte i sålen som hjelper den tynne
trefflaten å flekse ytterligere, mens åtterjernet
og oppover har en mer konvensjonell
og kontrollfremmende utforming i mykt
karbonstål.
VÅR MENING Selv om konstruksjonen fremmer
noe ekstra fart, holder Pro 243 seg godt på matta
for å være et utmerket kombinasjonsalternativ
med Pro 241. Den har høyere spinntall
enn søstermodellen 245 og gir ikke avkall på
den presisjonen og kontrollen vi ønsker fra et
slikt hode. Samtidig frembringer den en livlig
følelse med en myk undertone i balltreffet.
PLUSS:
–Myk og livlig følelse i moderne cavity back-utførelse.
– Kan utmerket kombineres med både krevende Pro 241 og fartsfylte Pro 245.
MINUS:
– Var ikke de rettere linjene på baksiden
av forgjengeren Pro 223 litt penere?
Pris: 15 549 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 33°/45°
Et stilren og smidd cavity-design med
tyngre vekter i tå og skaftfeste. Opp til
femmerjernet har PINGs ingeniørteam
gitt oss litt ekstra hjelp i form av teknologien
Precision Pocket Forging, der en
lomme smis i cavityen og frigjør ti gram
vekt. Dette omfordeles for å øke MOIverdien
og optimalisere tyngdepunktet.
VÅR MENING:
Den kompakte profilen på
hodet etterlater ingen tvil. Blueprint S
er det rene, smidde tourjernet som har
manglet i PINGs nåværende utvalg. Deltakerne
med lavere handicap i panelet
faller for modellens bestemte, men solide
følelse og kraftfulle ballbane. Selv om
Blueprint S primært er skapt for den mer
erfarne spilleren, tilbys en grad av stabilitet
som åpner døren for noen flere.
PLUSS:
– Svært tiltalende profil bak ballen.
– Allsidig, men med merkbar stabilitet.
MINUS:
– Blueprint S imponerer såpass at vi
får nøye oss med smålige klager over
at kromdetaljen på baksiden kunne
vært dempet.
Pris: 15 549 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 33°/45°
Bak det stilrene utseendet på hodet skjuler det seg et ganske
tradisjonelt muscle back-design med fokus på presis kontroll
over lengde og flukt. Mens massen er konsentrert bak midten
av slagflaten, er også vekter satt inn i tå og skaftfeste for å
optimalisere svingvekt og gi et lite løft til MOI-verdien.
VÅR MENING
Vi merker at den velplasserte massen
legger til noen ekstra prosent i ballflukten
når treffet sitter midt i blinken. Men ellers opptrer
Blueprint T som forventet innenfor rammene
av hva et smidd bladhode skal levere,
med høy grad av kontroll ledsaget av solid og
responsiv følelse. Forventes å bli sett i spredte
bager hos ambisiøse elitespillere, spesielt sammen
med den mer håndterbare Blueprint S.
PLUSS:
– Ikke den vanskeligste bladmodellen på markedet.
– Gir en sterk grad av kontroll over ballbanen.
MINUS:
– Vel, for 99 prosent av oss løser Blueprint S
stort sett alt det samme som T-modellen
gjør, i en mer spillbar innpakning.
Pris: 13 999 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: 7/PW 34°/46°
Titleists mest spilte modell på tourene skiller
seg ikke dramatisk fra forrige generasjon.
Hodets nye smidde konstruksjon eliminerer
sveisesømmene fra vektene, noe som muliggjør
en mer nøyaktig optimalisering av tyngdepunktet
enn tidligere. Designet av baksiden er
også modifisert for en enda mer solid treffølelse.
VÅR MENING:
T100 er en modell med et uttalt
tourpreg som rent prestasjonsmessig både gjenspeiles
i hodets allsidighet og presise kontroll.
Treffølelsen med avveid respons etterlater
ingen spørsmålstegn angående kvaliteten på
slaget. Med treffsikkerhet og litt fart i køllehodet
forblir T100 et sterkt hode å utvikle seg med.
PLUSS:
– Leverer akkurat det som søkes av et litt bredere tourjern.
– Solid treffølelse med en underliggende myk respons.
MINUS:
– Lever opp til våre høye forventninger, men
overrasker heller ikke i forhold til forrige
generasjons T100.
Pris: 13 499 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: J7/PW 34°/46°
Wilson bygger videre på det tidløse designet
som har preget denne modellen. Tyngdepunktet er
justert mer mot tåen for å flytte det enda nærmere
bladets absolutte midtpunkt, som også bidrar til å
holde køllebladet i en mer nøytral posisjon mot ballen.
VÅR MENING:
Søker du et ærlig bladhode med uendelige muligheter til å forme
ballbanen, bør du ha disse på radaren, særlig med seriens CB-jern. Panelets
svakheter blottlegges uten nåde og erstattes av ren eufori over responsen
i et presset fadeslag. Har du hastigheten og treffsikkerheten, er dette et allsidig
innspillsverktøy hvor fantasien og ferdighetene setter begrensningene.
PLUSS:
– Overbevisende og finstemt respons.
– Passer like godt i bagen i The Open 1974 som 2024.
MINUS:
– Om du ikke bytter ut de lengste jernene med CBmodellen, burde du nesten pålegges dagsbøter.
Pris: 11 499 kroner (6 jern med stålskaft)
Loft: 7/PW 34°/46°
Cavity back-design med klassisk snitt og en presisjonsfrest slagflate for økt spinn- og lengdekontroll. Lik Staff Model-familiens MB-modell fremmer dette hodet en nøytral og presis ballbane hvor vekten i tåen først og fremst skal bidra til mindre bladrotasjon gjennom treffet.
VÅR MENING: Den myke og herlige responsen fra bladets midtpunkt skifter raskt til milde rapp på fingrene når treffet svikter, akkurat som et CB-jern også skal gjøre. Vi er på en arena der Wilson føler seg veldig hjemme. Målgruppen ønsker det klassiske utseendet og teknologien. Dette til en pris som ligger litt lavere enn de fleste av konkurrentenes.
PLUSS:
– Føles og ser ut som en CB-modell av klassisk snitt.
– Skapt for å være en evig venn i bagen.
MINUS:
– Det nedtonede designet kan gi inntrykk av at modellen er mer vanskeligspilt enn den egentlig er.
Godt plassert mellom jorder, boliger og tykk skog noen kilometer nord for Skien finner man 18 morsomme og interessante hull som beveger seg med terrenget. Selve banen er delt i to, med seks hull på nedsiden av klubbhuset og de resterende tolv på oversiden. I løpet av de første seks møter man godt balanserte hull som inneholder alt fra krevende par 3-hull til lengre par 5-hull, som kan friste den langtslående til å prøve seg på et helteslag fra fairway.
Banen byr jevnlig på forskjellige utfordringer, men det er én som går igjen på nesten hvert eneste hull: høydeforskjeller. De kommer tydelig frem på den andre sløyfen som starter med et langt par 5-hull, som går i slak oppoverbakke hele veien opp til green. Derfra blir vurdering av høydeforskjell et konstant element hele veien inn, noen ganger til din fordel (og noen ganger til din frustrasjon).
Hull 9. Par 4, 317 m (tee 58) – 257 m (tee 50). Hullet som er døpt «Utsikten», kan skryte av et flott skue mot klubbhuset.
Hull 8. Par 4, 356 m (tee 58) – 299 m (tee 50). Smalt hull fra tee, derfor er det viktig med et sikkert utslag.
Hull 10. Par 3, 144 m (tee 58) – 123 m (tee 50). Blindt par 3 i kraftig oppoverbakke. Kort green som er vanskelig å treffe.
Park- og skogsbane.
Mange smale hull, så vi anbefaler et par flere enn vanlig.
Voksen fra 400 til 600 kroner. Junior fra 200 til 300 kroner.
Midt mellom Råde og Fredrikstad ligger Onsøy Golfklubb. Banen er plassert på et høydedrag opp fra Oslofjorden. På veien mellom hull 14 og 15 kan du skimte Færder fyr på en klar dag. Banen er en klassisk norsk skogsbane hvor nøkkelen er å spille rett. Du trenger ikke så altfor mye lengde for å gå av med en god score, men du må spille smart.
Banen snor seg mellom grantrær i et morsomt design og byr på utfordringer på nesten alle hull. Det er ofte fristende å ta frem driveren, men like ofte er det lurt å la den få hvile seg i baggen.
Hull 2. Par 5, 463 m (tee 56), 415 m (tee 48). Morsomt og utfordrende hull, men med store muligheter for birdie.
Hull 15. Par 4, 394 m (tee 56), 353 m (tee 48). Kanskje Norges vanskeligste par 4-hull med utrolig liten landingssone.
Hull 6. Par 4, 320 m (tee 56), 274 m (tee 48). Blindt par 4, dogleg høyre, med en kort green som er vanskelig å treffe.
Park- og skogsbane.
Går noen kuler her. Treffer du ikke fairway, er ballen ikke alltid lett å finne.
Voksen: 600 kroner.
Junior: 300 kroner.
Evje, Moss, Rygge eller kanskje Moss & Rygge. Kjært barn har mange navn. Uansett hva man kaller banen, bør man ta en tur til området i løpet av seongen. Omtrent ti minutters kjøring fra Moss sentrum.
Den går kanskje noe ufortjent under radaren til tider, men har arrangert både nasjonale og internasjonale turneringer av høye standarder i sin levetid.
De første ni hullene byr på åpne og brede fairwayer samt et morsomt layout. Selv med god plass må man bruke topplokket for sikre seg gode hullscorer. På de siste ni skifter banen karakter til å bli trangere og mer kupert. Her kommer også flere vann, inkludert Oslofjorden, i spill. Den Jeremy Turner-tegnede banen avslutter med tre krevende hull hvor klubbhuset ruver i bakgrunnen.
Hull 14. Par 3, 139 meter (tee 57), 92 meter (tee 48). Signaturhullet på banen. Vakker øygreen, så pass på både lengde og retning. Vind fra havet er vanskelig å kjenne fra teeboksen.
Hull 5. Par 4, 345 meter (tee 57), 305 meter (tee 48). Mellomlangt hull med skog til venstre og tre store fairwaybunkere til høyre. Godt bevoktet green.
Hull 13. Par 4, 278 meter (tee 57), 221 meter (tee 48). Kort hull som kan friste den langtslående. Det kloke er nok jern og wedge, men vanskelig å få ballen til å bli på green.
Park- og skogsbane.
Heller en for mye enn en for lite.
Voksen: mellom 750 og 900.
Junior: mellom 350 og 400.
Mellom Farsund og Lista fyr, inne ved det gamle smelteverket i et av Norges fineste kystområder, ligger Farsund Golfklubb. Klubben har syv utslag og to «greener». Det vil si to områder med to flagg med to tilhørende hullkopper. Området er ikke større enn 210 meter langt og 100 meter bredt, og som golfspiller tenkte i alle fall jeg at dette er helt uinteressant. Men så feil kan man altså ta.
Det er faktisk utrolig hvor gøy man kan ha det med golf på et veldig begrenset område. Klubben drives på dugnad og har cirka 70 medlemmer. Medlemskapet koster 600 kroner i året. Og det er en klubb til etterfølgelse.
I pressområder i Norge er det få tilgjengelige starttider. Derfor trenger vi flere klubber som Farsund GK med små baner eller treningsområder, der alle som er glade i eller nysgjerrige på golf, kan leke og utvikle seg. De aller fleste av oss vet at det er fra 100 meter og inn at «slaget står». Det er akkurat hva du får trent på her. Selv dro vi hjem med en hole-inone også!
Links.
Her er det vanskelig å spille bort noen baller!
Voksen: 75 kroner (dagspass).
Junior: 50 kroner (dagspass).
K leskodeks ble et hett tema under golfboomen i Norge på 1990-tallet. Nye spillere strømmet til og ble møtt av kragekrav og buksepress for å få spille.
«Jeg er hellig overbevist om at alle spiller like bra eller dårlig, uansett hva man har på seg. Hvis jeg mot formodning skulle ta feil, og kan senke mitt handicap på grunn av en skjorte med krage, skal jeg begynne å tenke på det,» skrev Roland Günter fra Borregaard GK i et leserbrev til Norsk Golf.
Han fikk svar av norske ledere:
– Her i Hof GK i Vestfold er vi relativt liberale. Folk får spille i det de vil, også i bar overkropp, men vi er ikke så veldig glade i det. Men vi stopper ingen, sa nestleder Jens H. Aarbogh.
I hovedstaden og Oslo Golfklubb så de noe annerledes på det.
– Vi har en policy at folk skal ha på seg
klær her, fortalte daglig leder Niels Vik og
viste til golfens tradisjoner, men også smak.
– Jeg tror vi alle kan være enige om at ikke
alle egner seg for å sprade rundt på en
golfbane i bar overkropp. Så istedenfor å
sette grenser på vekt, størrelse og generelt
utseende, så sier vi enkelt og greit at det
ikke er lov for noen. Vi tillater heller ikke
fotballshorts, og lengden på shortsene bør
helst være litt lengre enn de korteste.
Hans kollega, Ottar Strømberg i Borregaard GK, anbefalte en bermudashorts på Dressmann til 125 kroner.
– Vi forsøker å fortelle folk i badeshorts at
de helst bør ha på seg noe annet. Egentlig
er det damene som reagerer mest negativt
på shortsbruken. Du vet, når du stiller
deg opp bredbeint konsentrert, er det mer
som bli synlig i en liten badeshorts, presiserte
han.
BACK NINE //
En spiller i slagspill startet runden med 13 køller, men etter mye frustrasjon på de ni første hullene knekker hun putteren i sinne. Ved runding kjøper hun en ny putter i proshopen og bruker den resten av runden. Er det lov?
«Ready-golf» er et kjent begrep. Det betyr at spillerne i en gruppe slår ut på neste hull i vilkårlig rekkefølge når de er klare, og ikke etter hvem som har «honnøren» eller gjorde det best på forrige hull. Når bør du spille «ready-golf»?
Halve ballen din er inne på banen, den andre halvdelen er på den hvite «out-of-bounds»-markeringen. Din medspiller påstår at ballen din er ute fordi noe av ballen din berører den hvite markeringen. Hva er riktig?
QUIZ //