S ola er på vei opp over Horten fengsel, men temperaturen er lav, og betongmurene kaster lange skygger i den lille luftegården. – Vi drar i gang golfsesongen så fort snøen forsvinner. Noen vintre er snille, og vi kommer i gang tidlig, andre er mer snørike, og vi må vente, forklarer «Jesper», en mann i førtiårene fra et sted på Østlandet.

Han puster varm luft på kalde fingre før han griper rundt putteren, kryper over ballen og med en jevn pendelbevegelse jakter dagens første birdie.

Det er 60 dager til den store påsketurneringen. 8 uker å trene på. Og 14 måneder til han selv kan være fri som fuglen.

VERKSMESTEREN. – Det er ikke noe problem å vente til påske. Gutta er her! De skal absolutt ingen steder, humrer verksmester Terje Haugan da jeg første gang tar kontakt med Vestfold-fengselet for å planlegge denne reportasjen.

Vi er midt i januar. På nettet har jeg funnet et utklipp fra lokalavisen Gjengangeren. Artikkelen rapporterer om golfdilla i det lille fengselet, om hvordan den gamle jordbanen er erstattet med kunstgress etter at Statsbygg i 2018 bevilget nødvendige kroner til en oppgradering av uteområdet.

– Vi måtte gjøre noe, forteller Haugan. Han sitter på en pinnestol med et lunt smil og armene i kors. Han har nettopp skjenket opp svart kaffe i et pappkrus. Den blå uniformen bæres med stolthet. I beltet henger nøkkelknippet som nettopp har låst meg inn, og som åpner de fleste dører i Horten fengsel.

– Banen ble slitt ut, fortsetter han.

– Gutta spilte så mye golf at gresset forsvant. Til slutt var det bare jord rundt hullene, og det ble ikke bare ekstremt vanskelig, men også veldig sølete i dårlig vær og en kort sesong.

Med kunstgress kan de nå holde aktiviteten gående nesten hele året på en offisielt godkjent golfbane. Beviset henger på gjerdet i luftegården. Haugan har kontakter i det svenske forbundet. Derfor er det banekonsulent Kim Sintorn i SGF som har utstedt sertifikatet etter å ha «nogsamt besiktigat anläggningen och dessutom spelat densamma».

Med autoritet og glimt i øyet har SGF utropt Jailhouse Golfbane i Horten som nummer én blant golfbaner i norske fengsler.

VERDENS HYGGELIGSTE. Terje Haugan smiler igjen. Det er ikke bare fordi han snart skal gå av med pensjon og nyte sola, hobbyen og friheten til det fulle. Han smiler fordi han er fornøyd med jobben sin og alt de har fått til. Han var ansatt ved Hof fengsel i 22 år før han kom til Horten og skapte sin grønne oase.

– Vi fikk 35 000 kroner til innkjøp av grus og kunstgress, som vi la selv. Og vi fikk med oss den lokale skolen som snekret kasser og platting.

I det ene hjørnet har de også fått plass til et lite drivhus. På gjerdene og de gamle teglsteinsveggene henger fuglekasser og innsektshoteller som de innsatte selv har laget av treverk, kongler, bark, flis og andre ting fra naturen.

– Det er godt mulig at vi er verdens hyggeligste fengsel, sier den snart pensjonerte verksmesteren.

– Og i så fall er det noe jeg er veldig stolt av. Vi har små ressurser og gamle bygninger. Fasilitetene i store, moderne fengsler er av en helt annen standard. Men trivsel er en viktig del av kriminalomsorgen. Jeg tror de innsatte har det bedre her.

TRUES AV NEDLEGGELSE. Terje Haugan tar en god slurk av kaffen. Han snakker politikk nå. I over ti år har ansatte og innsatte i Horten fengsel levd med trusselen om nedleggelse. De holder pusten for hvert statsbudsjett som legges fram.

Inne på verkstedet henger fengselets wallof- fame. De siste årene har de hatt besøk av både Jonas Gahr Støre og daværende justisminister Monica Mæland. Sistnevnte prøvde til og med golfbanen, forteller Haugan. Og ingen besøkende politikere har sagt at de vil legge ned fengselet.

Men truslene kan leses i avisene.
Landets første ordentlige fengsel, Botsfengselet i Oslo, sto ferdig i 1851. I løpet av det neste tiåret ble det bygd en rekke små og halvstore fengsler i Norge. I dag er Botsfengselet fraflyttet og fengselsporten stengt. Mange av de såkalte «1860-fengslene» står i fare for nedleggelse. Årsaken er tilstandsrapporter som formidler at «bygningsmassen ikke lenger er egnet til formålet».

– Men hva tenker de egentlig er formålet? spør Terje Haugan lakonisk.

Så sent som i september skrev stortingsrepresentant for Venstre, Carl-Erik Grimstad, at 1860-fengslene Horten, Sem og Larvik hadde utgått på dato. Og Venstre er ikke det eneste partiet som etterlyser et nytt og prangende østlandsfengsel i Vestfold.

Verksmesteren rister på hodet.

Da nettavisen FriFagbevegelse besøkte Horten fengsel sommeren 2019, intervjuet de Frank (49) på én av cellene. Den tidligere brannmannen hadde sittet inne i åtte år: I Oslo, Halden og Ringerike, på Bastøy – og til slutt i Horten. Han likte ikke utviklingen i kriminalomsorgen.

– Jeg synes utviklingen er veldig trist. Den første gangen jeg kom i fengsel, var det mange aktiviteter. Nå er det nesten ingen tilbud. En dusj, flatskjerm og PlayStation på cella gjør oss ikke glade. Det er de mellommenneskelige relasjonene som teller, og derfor er det masse sinne blant de innsatte, forklarte han.

Og sa det så godt som noen kan si det:

– Kriminalomsorgen har mistet mye av omsorgen.

HOVLAND-FEBER. – I april har jeg vært her i tre år. Jeg kunne valgt åpen soning for lenge siden, men trives så godt her. Og selv om det er mer innlåsing på en lukket avdeling som her i Horten og et mindre areal å bevege seg på, liker jeg miljøet og de små forholdene.

Jeg treffer «Jesper» på januars siste dag. Det er en mandag. Han sitter inne på celle nummer 1 med oransje golfcaps og VG, der Viktor Hovland fyller spaltene etter helgens triumf i Dubai Desert Classic.

– Viktor er helt rå, sier han.

– Vi var samlet oppe på tv-stua i går for å se sisterunden. Stemninga var elektrisk da Rory McIlroy slo i vannet på tampen, og Viktor dro hjem seieren. Det er så moro at vi har fått en spiller helt i verdenstoppen.

De er mange som gleder seg over Viktors resultater i Horten. Konkurransene i egen bakgård, med Prison Golf Always (PGA) og Prison Challenge Bottle Cup som fengselets to «majorturneringer», har blomstret til en brennende interesse for PGA-touren og et fellesskap som driver de innsatte ut av cellene og sengene.

Ingen av dem spilte golf før de startet soningen. Men hver helg samles de nå for å følge Viktor på Eurosport. Inne på verkstedet diskuteres birdier og bogeyer på dagtid. Ute i bakgården registreres slag, rekorder og hole-in-ones med kulepenn og skjemaer. Statistikk og referater utgis i egne kvartalsrapporter, resultatlister henges opp på veggene.

Golffeberen i Horten fengsel er nå så høy at den har nådd tretoppene. Fuglekassene som snekres og males inne på verkstedet, males med golfmotiver.

FENGSELSSJOKKET. Det lille fengselet midt i Horten sentrum har spesialisert seg på å ta imot innsatte med spesielle behov. Mange har fått tøff medfart i større fengsler før de kommer hit. Det gjelder også «Jesper». Den første delen av dommen på fire år sonet han på Ringerike fra mai 2017. Så ble det Skien før han endelig kom til Horten.

– Det reddet nok livet mitt, sier han.

– Jeg hadde det forferdelig på Ringerike. Det er en helt annen stemning i større fengsler, så mye sinne og aggresjon. Jeg var aldri trygg der eller i Skien. Det er så mange på ett sted, med psykiske problemer og ukontrollerte utfall. Det var bråk, trusler og utagerende oppførsel.

Han fikk sjokk, rett og slett. Omstillingen fra et normalt liv utenfor murene til soning i et stort, åpent fengsel ble voldsom. I en måned isolerte han seg inne på cella.

– Jeg har gjort en feil, erkjent det jeg har gjort og må ta straffen min for det. Men jeg har aldri tidligere sittet i fengsel. Jeg ble røsket opp fra alt jeg kjente, og plassert i en verden jeg ikke tålte. Mesteparten av tida var jeg psykotisk, tror jeg. Jeg ble fratatt det meste, de var redde for hva jeg kunne finne på. Jeg var veldig langt nede.

Han slipper blikket ettertenksomt ut av vinduet, gjennom de vertikale og horisontale stengslene som kjennetegner et fengsel. Gitteret skiller ham fra friheten, men verner ham også fra kaoset utenfor. I perioder er frihetsberøvelsen også hans trygghet.

– Jeg har en del ting å bearbeide. Den første gangen jeg var ute av fengselet etter et halvt år innenfor murene, trodde jeg at jeg ble sjuk. Jeg var bare på linsekontroll hos Specsavers borti gata. Meg jeg skalv og svetta, ble kvalm og svimmel. Da jeg kom tilbake, fikk dusjet og sovet ut, gikk det over igjen. Det var bare en fysisk reaksjon, en sosial angst som har satt seg i kroppen, og som jeg nå trener på å håndtere.

DRAPSTRUSLENE. Flere opplevelser ligger lagret i minnet. Under oppholdet på Ringerike fikk han raskt tillit hos betjentene for den ordenspersonen han er. Han fikk oppgaver og ansvar, men det gjorde ham også til et lett offer for de andre innsatte som prøvde å utnytte hans tillit. Han mottok drapstrusler fra medfanger da han nektet å gjemme dop på cella. Han ble beskyldt for å tyste da andre ble tatt. Og først da han kom til Horten, kunne han legge vekk de blodtrykksdempende medisinene.

– Jeg ble så sliten på Ringerike, sier han.

– Og da det utviklet seg til drapstrusler, fikk jeg virkelig høye skuldre. Det hadde jo vært et drap der kort tid før jeg kom, og det hjalp ikke akkurat på tankene.

I januar 2019 ble han flyttet til Skien, vant betjentenes tillit igjen, ble «ganggutt» med oppgaver og fikk jobb på vaskeriet. Men drittsekker lar seg ikke vaske.

– Det kom en innsatt tilbake fra et opphold i et annet fengsel, og han var ikke noe ålreit i det hele tatt. Ikke gadd han å vaske, ikke ryddet han etter seg. Han tok maten fra andre, og til slutt sa jeg fra, til han og avdelingsledelsen. Da fikk jeg tysterstempelet igjen.

«Jesper» husker godt en dag han skulle på lufting. Som vanlig jogget han rundt den store grusbanen på uteområdet.

– Da kom det en kar bort til meg, en kompis av han som nettopp hadde kommet tilbake. Han sa et eller annet som jeg ikke skjønte, så spyttet han på meg.

Samme ettermiddag ble han oppsøkt av den innsatte og to kamerater på cella.

– Han ene holdt vakt i døra, og de to andre kom inn for å ta meg.

– Jeg fikk et par slag i magen. Men jeg klarte å sparre dem, grep tak i han ene og løftet ham opp. Antakeligvis var det frykten som gjorde meg sterk. Jeg kastet ham ut, dro med meg han andre i slengen, han tredje fulgte med, og jeg fikk smelt igjen døra. Da kjente jeg adrenalinet koke. Jeg tilkalte vaktene og sa at jeg ville snakke med en førstebetjent. At jeg ikke ville være der mer. At jeg ville et annet sted.

Det ble snakket om flytting til en annen avdeling eller til Halden. Han kontaktet advokaten sin som sjekket litt rundt og ringte tilbake.

– Du skal søke deg til Horten, sa han.

SAMMENSVEISET GJENG. – De er ikke umenneskelige i dette systemet. Det var de heller ikke på Ringerike eller i Skien. Men her i Horten er vi en sammensveiset gjeng, innsatte og ansatte. Vi blir behandlet som folk, viser hverandre respekt og har en meningsfull dag å våkne til, sier «Jesper».

Det er ikke tilfellet i alle norske fengsler. I tråd med et økende antall dommer og avvikling av soningskøen, hadde kriminalomsorgen et jevnt økende antall innsatte gjennom 2021. Toppen ble nådd i uke 45 da det i snitt var 3306 innsatte, det høyeste tallet siden høsten 2018.

Ingen spør hva de andre sitter inne for. Det er en uskreven regel som jeg tidlig ble gjort kjent med i Horten fengsel.

GAMLE TOM. En måned har gått siden mitt første besøk. Jeg er tilbake for å prate med Tom, en pensjonert tannlege på 77 år som sliter med Parkinsons. Han ble fengslet den 2. desember 2019. Nå sitter han bak den tjukke ståldøra på celle nummer 6. I den ene hånden han har en lapp som forteller hvilke klokkeslett han må ta medisinene sine. I den andre har han en ekte sølvpokal, inngravert med «Årets spiller 2021, Jailhouse Golfbane».

– Jeg havnet først i Eidsberg, et fint og nytt fengsel, men miljøet var ikke bra for meg, sier han.

– Det var tre innsatte som ville ta meg der. Jeg merket det ikke selv, for jeg hører så dårlig. Men plutselig skjøv fengselsbetjentene meg inn på cella. Og etter den opplevelsen var jeg mest alene.

Kort tid etter ble han flyttet til Oslo. Etter fire måneder åpnet muligheten seg i Horten.

I hylla står godt leste pocketbøker og en rik CD-samling, fullastet med dansbare låter fra 20- og 30-tallet. Når gutta låses inn om kvelden og smertene ikke er for store, henter Tom gjerne fram den bærbare CD-spilleren og lar de snertne charleston-tonene danse ut fra celle nummer 6.

– De andre liker det ikke, smiler han lurt.

– Men selv er jeg veldig glad i den musikken. På korktavla under CD-hyllene henger bildet av en hund, ingen synlig kjent rase, men han ser glad ut, han også.

– Det er Fido, hunden min. Han levde seks år på gata i Romania før han ble tatt av en hundefanger, og jeg adopterte ham. Han er en blanding av alt mulig rart, men utrolig snill. Det var forferdelig å skilles fra ham da jeg ble satt i fengsel. Jeg skulle ta vare på ham resten av livet.

Tom rister lett på hodet, gløtter opp på bildet.

– Det første jeg gjorde da jeg havnet i Eidsberg, var å søke om å få besøk av Fido. De brukte to måneder på å avslå søknaden. Og etter én måned i Oslo fikk jeg det samme negative svaret.

Men noen hvisket ham i øret at Horten fengsel kunne være mer vennlig innstilt. Så han søkte seg hit og fikk umiddelbart ja.

GJENFORENINGEN. – Jeg hadde ikke sett Fido på et halvt år da broren min endelig fikk lov til å ta ham med i forbindelse med et avhør.

Du har sikkert sett dem. Videoene på YouTube der eiere gjenforenes med hunder. Krigshelter som vender hjem fra Afghanistan. Barn som får en firebent venn tilbake. Men virkeligheten er ikke alltid som på film.

– Han ville ikke se på meg, sier Tom.

– Han snudde seg bare bort, så en annen vei og ville ikke ha noe med meg å gjøre.

– Det må ha vært vondt? spør jeg.

Han lar spørsmålet henge litt. Kanskje mest fordi ingen i Horten fengsel har dårlig tid.

– Det var uventet, sier han endelig.

– Jeg hadde tidligere vært borte fra ham i noen dager eller timer, og han hadde alltid vært helt vill av glede når han så meg igjen. Men nå? Nei, han ville ikke kjenne meg.

På det andre treffet viste Fido mer interesse. Og da han slapp inn igjen den tredje gangen, var han vill av glede. Som før, som hundene på YouTube.

– Han skjønte nok at jeg virkelig er glad i ham. At jeg ikke hadde gitt ham bort, at jeg ikke hadde kastet ham på gata igjen, sier Tom.

Hver måned til en fast klokketime møtes nå Tom og Fido, som regel ute på golfbanen i bakgården. Der ble Tom ble årets spiller i 2021, og fortsatt holder han banerekorden på ti slag etter to eagler og fire birdier (1-2-2-2- 1-2) på de seks hullene.

DØDSDOMMEN. – Jeg fikk en dom på 12 års fengsel. For meg som er 77 år og har slitt med Parkinsons så lenge, er det antakeligvis en dødsdom, fastslår Tom.

I to år satt han i varetekt før dommen falt i tingretten. En dom som han ikke er enig i, og som han gjentatte ganger har forsøkt å anke. Men anken er avslått i Høyesterett.

– Alt jeg kan gjøre nå, er å holde det gående og forhåpentligvis overleve dommen min, men det blir tøft nok.

– Jeg har fortsatt et håp om å slippe ut herfra i live. Men legene sier at sykdommen blir verre, at jeg kan ha cirka ni år igjen å leve. Og hvis jeg fortsatt lever, er jeg nok hardt rammet, i rullestol eller sengeliggende, når jeg slipper ut. Men jeg håper å holde ut. Og derfor er jeg med golfen så lenge jeg kan.

Det blir stille på celle nummer 6. Jeg spør hva et så dystert framtidsbilde gjør med tankene hans. Svaret er overraskende positivt.

– Vi har det ganske bra her, altså. Horten fengsel er et fantastisk sted å være. Jeg tror vi har det bedre her enn på de fleste sykehjem. Samholdet blant de innsatte er veldig bra, betjentene er veldig hyggelige, og jeg er med på alle sosiale aktiviteter. Vi spiller kort, og vi spiller golf. Det gjør at jeg kan holde det gående selv med de dystre framtidsutsiktene. Et annet sted hadde jeg sannsynligvis ikke overlevd.

PÅSKEGOLFEN. Det skal gå en ny måned før jeg er tilbake i Horten fengsel. I sentrumsgatene utenfor er vinterens strøsand hentet av feiebilen. Innenfor de høye betongmurene spirer de første blomstene i trekassene. På informasjonstavlen utenfor verkstedet er en ny invitasjon hengt opp. Den bærer dagens dato og frister med påsketurnering og en overraskelse på premiebordet.

Ni mann har meldt seg på. Det er godt å se at også Tom er med.

– Jeg spilte ikke golf før jeg kom hit, og vet ikke om jeg kan spille golf hvis jeg kommer ut igjen heller. Men det er veldig fint å ha her inne, sier han og strekker på den herjede kroppen.

Han får et klapp på skuldra av Terje Haugan. Den nå pensjonerte verksmesteren er naturligvis på plass selv om den stramme, blå uniformen er byttet ut med en påskegul outfit, verdig et afterski på Hemsedal. Kombinasjonen av vårsol og mer fritid har allerede gitt ham en kledelig brunfarge i ansiktet.

Det sprekker opp i et kjent smil.

– Jeg blir veldig lett brun, unnskylder han og samler gjengen som skal spille, ute i bakgården.

Tom setter seg ytterst på benkeraden

– Da jeg kom hit, gjorde jeg det motsatte av det jeg gjorde i Eidsberg. Jeg prøvde å være så sosial som mulig, være med de andre. Det var sånn jeg ble med på denne golfen da.

I bakgrunnen rigger Terje opp premiebordet. Han fekter med armene og ei meterlang pakke.

– I starten gikk det fryktelig dårlig, sier Tom.

– Men etter hvert som jeg fikk tak på det, var det moro. Og siden har jeg vært med hver eneste gang, spilt hele tiden, trent på egen hånd.

– Jeg synes det er moro at til og med en gammel mann som meg kan få det til, iallfall på slike baner.

Forrige gang vi traff hverandre, fortalte Tom at når formen er dårlig, og medisinene ikke er tatt på det rette tidspunktet, kan han bruke både 20 og 25 slag på de seks hullene.

– Men jeg kan også slå til når jeg er heldig med medisineringen.

– Hvordan er formen i dag?

Tom trekker lett på skuldrene.

– Jeg tror jeg har truffet ganske bra i dag. Men det er mange som er gode her, sier han og nikker i retning av en yngre mann med Adidas-bukse og Ben Hogan-inspirert six-pence.

DET STORE FALLET. Han kaller seg «Kasper» (30) og beskriver sin egen ungdomstid som «veldig fin». Han var aktiv i fotball, et lokalt talent som debuterte i 3. divisjon allerede som 15-åring. Han drømte om Steven Gerrard og Liverpool, scoringer i krysset, gullballer og gullsko. Ble tatt ut på kretslag og regionsamlinger, hadde kjæreste og venner.

– Mye gikk i dass på kort tid, forklarer han.

– Som tenåring er du sårbar. Og for meg krasjet alt samtidig. Forholdet tok slutt, jeg fikk en alvorlig kneskade, og overgangen til videregående ble vanskelig. Jeg sleit faglig, mistet selvtillit og venner, la på meg flere kilo og kom aldri ordentlig tilbake.

Som 18-åring var det ingen som snakket om det unge fotballtalentet lenger. Han droppet ut av skolen.

– Jeg var depressiv, hadde kjipe tanker, isolerte meg fra alt og alle og havnet på et veldig mørkt sted, forklarer han.

En dag sto politiet på døra.

– Det føltes som et hardt tak i nakken. Det var vondt, men nødvendig. Foreldrene mine hadde lenge forsøkt å hjelpe meg, men jeg var vanskelig å samarbeide med. Nå så jeg et lys i den andre enden. Jeg ville ta straffen min, komme meg videre, røske tak i livet mitt.

Men domstoler er en seig kø. Det tok fem år før saken kom opp i tingretten.

– Jeg levde i et vakuum fra jeg ble arrestert til jeg satt i rettssalen. Hele livet ble satt på vent. Det føltes som om jeg hadde sonet i fem år da jeg endelig fikk dommen. Det var veldig slitsomt.

Det neste sjokket var straffeutmålingen. Det tidligere fotballtalentet ble dømt til 13 års fengsel. I juni 2019 startet soningen på Ringerike. Etter få måneder ble også han overført til Horten.

– Etter all ventingen var det faktisk ganske befriende å bli satt inn, endelig komme i gang med nedtellingen. Jeg har erkjent skyld, men fikk en veldig lang dom. Så jeg forsøker å ikke tenke så langt fram. Permisjoner får jeg tidligst når en tredel av tiden er unnagjort.

GUTTEN MED GULLSKOA. Dagene i Horten fengsel starter med vekking klokka sju. Alle spiser frokost og stiller samlet på verkstedet klokka åtte. Så er det jobb eller skole. Etter middag venter innlåsing på cellene i en time. Så kan du trene eller spille golf før alle låses inn på cellene igjen til neste morgen.

– Det går ganske greit her, sier «Kasper».

– Jeg trives i mitt eget selskap og bruker kveldene til å lese, skrive brev eller bare hente meg inn igjen etter en lang dag. Noen ganger er det bare nydelig å høre nøkkelen som vris om. Da vet jeg at det ikke skjer noe før neste morgen.

Men rett som det er slår en annen tanke inn, og han kjenner tyngden av dagene.

– Jeg føler jo at de beste årene i mitt liv bare passerer forbi når jeg hører om tidligere venner som kjøper hus, skifter jobb og stifter familie. Men jeg blir bare deppa om jeg tenker for mye på det. Jeg må gjøre det beste ut av det her og ser fram til neste OL, EM eller VM på tv. Det er moro med Liverpool om dagen, og så har jo golfen blitt en fin hobby.

På hylla står premiene som er hentet ute i bakgården. Små troféer og pokaler, to flasker fra Prison Challenge Bottle Cup, en glitrende flosshatt og faktisk også en gullsko.

Men ikke den fotballgutter drømmer om.

– Det er den gamle golfskoen til Terje, sier han.

– Han har sprayet den med gullmaling og ga meg den i premie. Skiltet ser du her. «Mestvinnende spiller på Jailhouse Golfbane i 2021.» Han har nok gått noen mil i den skoen. Men den er ganske fin da.

LIVET I DUMPA. De første deltagerne i påsketurneringen er i gang nå. Etter hundrevis av runder i bakgården er det veteranene som har de beste forutsetningene. Nye innsatte kjenner ikke underlaget godt nok, de små triksene og langt større farene som blomsterkassa på eneren og dumpa på sekseren.

– Du skal kjenne denne banen, hvisker gamle Tom og holder ballen rutinert til høyre på avslutningshullet.

Det holder ikke til seier i dag. Men Tom klager ikke. For ham er aktiviteten viktigere enn resultatene.

– Det betyr mye å ha denne golfen, sier han.

– Det gir meg noe å se fram til, noe som er spennende. Det gjør oppholdet mer lystbetont og skyver bort tankene om at jeg skal være her i minst seks år til. Seks år er mye for meg og sykdommen.

Heller ikke «Kasper» når helt opp i dag. Til tross for den stilige six-spencen havner han i dumpa og ødelegger alle sjanser på det siste hullet.

Men irritasjonen varer ikke lenge.

– Denne golfbanen har trigget konkurranseinstinktet i meg, smiler han.

– Og det er bra. Jeg trenger noe å gå opp i her inne. I starten skjønte jeg ikke så mye av regler og sånt, men det er blitt mange timer med Haugsrud og Bjørnstad på Eurosport, og jeg spisser ørene og plukker opp alt jeg kan.

Han snakker seg varm nå. Om driving og chipping, Rahm og Ventura, treffpunkt på ballen og lesing av greener.

– Akkurat det med treffpunktet er ganske likt som i fotball, og jeg gleder meg til å prøve golf på ordentlig en gang. Det er bare så lenge til, ler han og rister av seg tankene.

– Hva tror du om livet etterpå? spør jeg.

Han senker blikket ned på golfballen som han holder mellom fingrene, som om svaret ligger et sted mellom dimplene eller står skrevet på det ytterste skallet.

– Jeg er fortsatt en ung mann og bør ha gode muligheter for å komme meg inn på arbeidsmarkedet igjen, svarer han.

– Så jeg forsøker å bruke tiden så fornuftig jeg kan. Jeg har tatt opp skolen igjen og fullført den generelle studiekompetansen, som jeg dreit meg ut på i ungdomsårene. Og nå tar jeg fag som jeg tror jeg får bruk for i tillegg.

– Hva da?

– Fysikk og realfagsmatte.

VINNEREN. Et høyt publikumsbrøl avbryter skolepraten. Det er «Jesper» som har gjort hole-in-one på femmeren. Og når Terje Haugan går gjennom resultatlista til slutt, er det samme mann som blir utropt som vinner av Påskegolfen 2022.

Han applauderes opp på podiet for å ta imot førstepremien: et golfsett du kan spille med på do.

Gutta ler en rå og hjertelig latter.

– Jeg har lært av feilen jeg har gjort, og vet at jeg aldri skal i fengsel igjen. Jeg skal jobbe hardt for å gjenvinne tilliten til alle rundt meg, sier «Jesper» når bakgården er tømt for både folk og latter.

Han sikrer seg en logistikkutdannelse nå, tenker fagbrev etter det. Har en god attest fra sin tidligere arbeidsgiver og ser lyst på framtiden.

– Det går egentlig fort her. Men det er selvfølgelig noen tunge dager også, men færre av dem her enn andre steder.

I mai 2023 har han sonet to tredeler av dommen og kan søke om løslatelse.

– Jeg gleder meg jo, men vet samtidig at fengslingen har satt sine spor. Den sosiale angsten er noe jeg må takle, og jeg er blitt rådet til å ta det forsiktig i starten, holde kontakten med psykologen, ta skritt for skritt og trene meg opp igjen.

Han ser fram til turer i fjellet, samvær med familien, muligheten for et normalt arbeidsliv igjen. Og et eller annet sted i den nye hverdagen kan det også bli plass til golf.

– Jeg har lyst til det. Jeg var jo med på å lage den nye banen her, og det betyr litt ekstra når du har vært med å skape noe.
Alle timene med trillebår, sand, spader og drenering. Det har vært moro. Så jeg har veldig lyst til å spille golf når jeg kommer ut igjen.

Den siste som forlater bakgården er Terje Haugan, den pensjonerte verksmesteren med det lune smilet og påskegule antrekket. Nøkkelknippet er levert videre nå, men banen og idéene lever videre.

– Jeg håper de tar vare på dette, sier han og snakker like mye til politikerne som de ansatte.

Han gløtter opp mot fuglekassa på veggen hvor trekkfuglene har flyttet inn igjen etter en lang vinter.

– Én ting er jeg sikker på, sier Haugan.

– Det sitter flere innsatte rundt omkring i kriminalomsorgen som ville hatt det bedre i et lite fengsel som her i Horten.