Det er ikke bare i selve kjønnsforskningen at temperaturen er høy, det avspeiles også i meningene rundt organiseringen av Kilden. Kilden er den eneste avdelingen i Forskningsrådet som er organisert som et såkalt kunnskapssenter.

Forskningspolitikk har snakket med flere som er kritiske til at akkurat dette feltet får så stor plass. Disse vil ikke gå ut med navn.

Noen hevder at Kildens rolle i Forskningsrådet er uklar. Det kan virke som om Forskningsrådet har delegert det rådgivende ansvaret overfor myndighetene til en uavhengig enhet. Hvorfor gjøres ikke tilsvarende på andre forskningspolitiske felt?

Et annet spørsmål som er blitt reist, er hvorvidt det er riktig at Forskningsrådet bruker forsknings- og utviklingsmidler (FoU) i grunnbevilgningen til Kilden – en avdeling i egen organisasjon – i stedet for at de lyses ut.

Forskningsrådets områdedirektør Kristin Danielsen svarer skriftlig på spørsmål om Kilden.

— Hva er Kildens rolle i Forskningsrådet?

— Forskningsrådet har flere virkemidler som skal bidra til kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon. Kilden er faglig uavhengig av Forskningsrådet og arbeider selvstendig ut fra sitt mandat. At senteret likevel er administrativt integrert hos oss, gjør det enklere å samarbeide der det er naturlig.

— Hvorfor trenger akkurat dette feltet et eget kunnskapssenter?

— Kjønnsdimensjonen blir ofte oversett innenfor mange forskningsfelt. Kilden formidler og sammenstiller forskning for å fremme kjønnsforskning og kjønnsperspektiver og -balanse i forskning og innovasjon.

Kritikken mot Kilden går først og fremst på det organisatoriske og ikke på faglig innhold.

— Jeg pleier å lese nyhetsbrev og høre på podcasten og synes at de gjør en god jobb som kunnskapssenter, sier Harriet Bjerrum Nielsen, professor emerita ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.

— Det er en fin kanal for å holde seg oppdatert og for informasjon for oss som forsker på feltet.

Mer enn debatten om organiseringen, er hun opptatt av at kjønnsforskning er tverrfaglig, og at kjønnsperspektivet må inn i alle fagområder der det er relevant.

— Som jeg sier til studentene, vi eier ikke fortiden, det er fortiden som eier oss. Vi står i en tradisjon, sier historiker Eirinn Larsen over zoom.

Hun befinner seg langt unna novembermørket og er for tiden i Sydney i Australia der hun har forskningstermin. Hun er én av forfatterne av boka Avhengig av forskning. De norske forskningsrådenes historie (2017) og hjelper oss til å vende blikket bakover.

Som historikere flest, støtte hun på svært mange menn i dress i arbeidet med Forskningsrådets historie. Et av kapitlene er derimot viet historien til forløperen til Kilden, Sekretariatet for kvinneforskning, etablert i 1977, to år etter det internasjonale kvinneåret og ett år før Norge fikk en egen likestillingslov.

Hun beskriver hvordan sekretariatet framkom som et resultat av en kvinnemobilisering nedenfra, men også som følge av at den nye kvinneforskningen ble en viktig kunnskapsleverandør for den fremvoksende, norske likestillingsstaten. I den større forskningsrådsfamilien forble kvinnesekretariatet derimot omdiskutert og mer som en fremmed fugl.

— Temaet som handler om likestilling, at kvinner skal gis ekstra plass, har alltid vært omstridt. Da kvinnehistorie ble et eget særemne på Universitetet i Oslo i 1973, ble det sagt: «Huffa meg, hvordan skal det gå når alle skal lage særemner av sine problemer », forteller hun.

Sekretariatet støttet for eksempel Elisabeth Fürsts studie Kvinner i akademia – inntrengere i en mannskultur (1988), som skapte stor splid mellom kvinneforskere og andre universitetsansatte.

Kvinnesekretariatet overlevde fusjonen i 1993 da forskningsrådene ble til Norges forskningsråd. En av grunnene til det var redselen for å skape enda flere splittelser.

«At sekretariatet fikk fortsette, må samtidig forklares ut fra at likestillingssaken fungerte i tråd med eksterne og politiske forventninger til et samfunnsnyttig forskningsråd. Men kvinne- og kjønnsforskningen ble lite integrert i de fem hovedinnsatsområdene for norsk forskning som kom i 1980-årene, med virkning for tiårene etter. Det ble snarere liggende oppå den nye rådsstrukturen som kom til i 1993, og virket mer alene», skriver Larsen i boken om Forskningsrådets historie.

Larsen kjenner til Kilden og tenker at den nye rollen senteret nå har fått, likevel kanskje ikke er så ulik den Sekretariatet for kvinneforskning en gang hadde.

1,5 av Kildens syv årsverk går med til å drifte nettsiden til Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen). Komiteen anbefaler blant annet tiltak som kan bidra til kjønnsbalanse og mangfold ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Det inkluderer både kjønn, etnisk og sosial bakgrunn.

— Ved å formidle tiltak for kjønnsbalanse og mangfold bidrar vi til å støtte opp under institusjonenes arbeid på dette området, sier Kristin Aukland, som jobber i Kilden med Kifinfo.no.

Det har skjedd en utvikling. Da Kifkomiteen ble opprettet i 2004 – som et forsøk på å bedre kjønnsbalansen i forskning – var andelen kvinnelige professorer 17 prosent. I 2019 var 32 prosent av de faglige toppstillingene dosent og professor besatt av kvinner, ifølge kifinfo.no.

Fram til 2010 var mandatet til Kif-komiteen å jobbe for å få flere kvinner inn i forskning, etter 2010 ble dette erstattet med kjønnsbalanse, mens mangfold kom inn i 2014.

- Før var vi nesten alene om å skrive om akademia og kjønnsbalanse, internasjonalisering og diskriminering. Nå ser vi at dette er blitt mer allmenn interesse, og det er flott, sier Aukland.

Forskningsrådets Balanse-program er blant satsingene som har bidratt til mer forskning på området. Programmet støtter forskningsinstitusjonenes arbeid for å bedre kjønnsbalansen i norsk forskning.

Danielsen forteller at Forskningsrådets styre akkurat har vedtatt å videreføre Balanse-programmet etter at denne perioden nå ble avsluttet. Det skal få en bredere innretning som omfatter mangfold og inkludering, i tillegg til kjønnsbalanse.

Kilden samarbeider både med forskningsmiljøer og interesseorganisasjoner fra hele landet og har et nordisk og europeisk nettverk.

— Hva er det mest aktuelle dere jobber med nå?

— Det er vanskelig å trekke fram noe, men vi er for eksempel opptatt av akademisk frihet og kjønnsperspektiver i det grønne skiftet og helse, sier Rustad.

De har laget håndboken Kjønnsperspektiver i forskning i et samarbeid med Hellas. Nå har de ansvar for et EU-prosjekt der de ser på hva forskningsrådene og myndighetene gjør når det gjelder kjønn og likestilling i forskning. Og her står det ikke alltid like bra til.

— I land som Polen og Ungarn er kjønnsforskningen nå lagt ned av politiske grunner. Det handler om at kjønnsforskning stiller kritiske spørsmål og utfordrer ideen om at «kjønn er kjønn og ferdig snakket».

Den ungarske kjønnsforskeren Andrea Pető som vant UiOs menneskerettighetspris i 2022, beskriver kjønnsforskning som gruvens kanarifugl. Det er den som blir tatt først, når myndighetene fjerner seg mer og mer fra demokrati og strammer grepet om ytringsfriheten. Kvinners rettigheter oppfattes som en trussel mot samfunnsutviklingen, og dette henger sammen med synet på akademisk frihet og grunnleggende menneskerettigheter.

Koronapandemien rammet norsk samfunns- og næringsliv i mars 2020 og hadde sjokkartede effekter. Myndighetene både i Norge og andre land innførte omfattende restriksjoner som bidro til et dramatisk fall i etterspørselen etter varer og tjenester, samtidig som det også skapte store utfordringer på tilbudssiden.

Parallelt har man også en pågående klimakrise. Både myndighetene og mange bedrifter erkjenner et behov for å redusere næringslivets karbonavtrykk og fremme et grønt skifte. Dette innebærer både å bygge ned næringer som utgjør en stor belastning for miljøet, slik som olje- og gassnæringen, stimulere til at øvrige næringer blir mer miljøvennlige og fremme utviklingen av nye grønne verdikjeder.

Et betimelig spørsmål blir da hvordan koronapandemien har påvirket bedrifters strategier og myndighetenes politikk for en grønn omstilling. Dette har vært en sentral problemstilling i forskningsprosjektet Regional Resilience and Sustainable Industrial Restructuring (RegReSir)¹, finansiert av Norges forskningsråd.

I prosjektet har vi blant annet gjennomført en spørreundersøkelse blant 600 bedrifter. Undersøkelsen ble utført våren 2021 og inkluderer virksomheter innenfor industri, overnatting og kulturell virksomhet og forretningsmessig tjenesteyting.

Blant bedriftenes responser på koronapandemien finner vi ønsket om å styrke eksisterende forretningsområder, utvikle nye produkter og jobbe mot nye markeder (tabell 1). Samtidig er det også mange selskaper som gir tilbakemelding om at de i liten grad har gjort vesentlige endringer. Mye av innovasjonsarbeidet har vært rettet mot digitalisering av aktiviteter og utvikling av digitale produkter og digitale forretningsmodeller.

Når det gjelder grønn omstilling, er det kun en liten andel av bedriftene som har forsterket arbeidet med å utvikle grønne og bærekraftige forretningsmodeller. Sannsynligvis har mange bedrifter også blitt mer hardføre som følge av krisen.

For å få ytterligere innsikt i hvordan pandemien har påvirket grønn omstilling av norsk næringsliv, har vi også gjennomført casestudier i utvalgte bransjer. Blant annet er det gjort studier av tre bransjer på Vestlandet: lakseoppdrett, reiseliv og maritim industri. Dette er internasjonalt orienterte bransjer som alle ble rammet av koronapandemien, men på ulike måter (Jakobsen m.fl. 2022).

Gjennomgående observerer vi at bedrifter som hadde et pågående arbeid for å gjøre egne prosesser og produkter mer bærekraftige, langt på vei har opprettholdt denne aktiviteten under pandemien.

Det var også tendenser i retning av økt søkelys på grønne løsninger både innenfor reiseliv og lakseoppdrett, men da i stor grad som en uintendert konsekvens av nødvendige markedsmessige tilpasninger.

Innenfor reiseliv var dette relatert til en dreining mot det norske markedet, da grensene ble stengt og utenlandske turister ikke kom til Norge. Tradisjonelt har reiselivsnæringen på Vestlandet i stor grad basert seg på turister fra utlandet, noe som naturligvis gir et betydelig karbonavtrykk.

Innenfor lakseoppdrett registrerte vi initiativer i retning av økt fokus på bearbeiding av laks, da stengte grenser gjorde det mer krevende å transportere til de utenlandske markedene. Ved bearbeiding i Norge blir volumet som skal transporteres ut av landet, betydelig redusert, noe som også er gunstig for miljøregnskapet.

I etterkant av pandemien er det imidlertid mye som tyder på at disse tendensene blir kortvarige, og bedriftene ser nå ut til å vende tilbake til det som var hovedtilpasningene før pandemien (det vil si utenlandske turister og eksport av fersk/frossen hel fisk).

Blant våre utvalgte bransjer er det maritim industri som er kommet lengst med grønn omstilling, mens arbeidet med å gjøre prosesser og produkter innenfor lakseoppdrett og reiseliv mer bærekraftige, fortsatt er i en tidlig fase.

Maritim industri på Vestlandet har blant annet satset sterkt på utvikling av elektriske ferger. De er også godt i gang med å introdusere elektriske løsninger innenfor annen sjøtransport over korte avstander, slik som supplybåter, transportfartøy for lakseoppdrettsnæringen og mindre kystfiskefartøy. Det er også her det grønne omstillingsarbeidet har framstått som mest robust under koronapandemien, mens det altså har vært mer skiftende innenfor lakseoppdrett og turisme.

Grønn omstilling forutsetter også en aktiv stat, siden nye grønne løsninger i introduksjonsfasen ofte ikke kan konkurrere med tradisjonelle løsninger. Myndighetene har også en sentral rolle med hensyn til å begrense aktiviteter som framstår som særlig belastende for miljøet.

I årene før pandemien lanserte norske myndigheter en rekke planer for å fremme grønn omstilling av næringslivet, eksempelvis Bedre vekst, lavere utslipp – Regjeringens strategi for grønn konkurransekraft (Regjeringen 2017) og Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende (Meld. St. nr. 27 2016–17). En rekke virkemidler og støtteordninger som skal bidra til et grønt skifte, er også knyttet til disse planene.

De sentrale nasjonale virkemiddelaktørene, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge, har de siste årene også i økende grad hatt ønske om å støtte forsknings- og innovasjonsprosjekter som kan bidra til grønn næringsutvikling (Jakobsen m.fl. 2022). Videre har regjeringen vært tydelig på at man skal redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået.

Det var også behov for en aktiv stat da pandemien traff Norge i mars 2020. Spørsmålet blir da om den ekstraordinære statlige innsatsen under pandemien også har fremmet en grønn omstilling av næringslivet.

Ganske umiddelbart etter at restriksjonene på reise og fysisk kontakt trådte i kraft, ble det introdusert en rekke redningspakker som skulle kompensere næringslivet for bortfall av inntekter. Koronarelaterte restriksjoner ble i stor grad opphevet i januar/ februar 2022, og dette markerte også slutten på de fleste av de ekstraordinære økonomiske tiltakene (Regjeringen 2022).

Det meste av den statlige støtten under pandemien kom i form av ulike kompensasjonsordninger. Her inngår både det at bedriftene får kompensert for bortfall av inntekter og for ekstrautgifter ved permitteringer. Dette var ordninger som gjaldt for all næringsvirksomhet. I tillegg fikk noen av virkemiddelaktørene, slik som Innovasjon Norge, økte rammer, og det ble også iverksatt noen mer spesifikke redningspakker rettet mot utvalgte næringer som ble ekstra hardt rammet, slik som reiselivs- og kultursektoren.

Det skilles gjerne mellom to ulike politikktilnærminger under kriser. Den første er en såkalt reaktiv bounce back-politikk, som handler om å iverksette tiltak for å sikre at bedriftene kommer seg gjennom krisen og kan fortsette som før.

Den andre er en proaktiv bounce forwardpolitikk, hvor man benytter krisen til å stimulere til innovasjoner og mer omfattende endringer i bedriftene. Her inkluderes blant annet det å fremme grønne og mer bærekraftige løsninger (Martin og Sunley 2015, Wilson m.fl. 2020).

Tabell 2 viser samlet offentlig støtte til norsk næringsliv i perioden 2019–2021. Fra 2019 til 2020 fikk man en økning på 23,3 milliarder kroner (39,4 prosent), noe som altså i stor grad kan knyttes til den ekstraordinære støtten under koronapandemien. Det meste av denne økningen (14,2 milliarder eller 61 prosent av den samlede økningen) kan relateres til kompensasjonsordningene. I skrivende stund foreligger det ikke endelige tall for 2021, men foreløpige tall indikerer at omfanget av kompensasjonsordningene vil være omtrent på 2020-nivå. Kompensasjonsordningene representerer en bounce back-politikk.

I tillegg var det under pandemien en betydelig økning i overføringene til Norges forskningsråd og særlig Innovasjon Norge (3,5 milliarder fra 2019 til 2020 eller 14,8 prosent av den samlede økningen). Disse organisasjonene skal stimulere til forskning og innovasjon i næringslivet, og disse overføringene kan relateres til en bounce forward-politikk.

Videre ser vi at lån og garantier gjennom Innovasjon Norge økte med 2,8 milliarder fra 2019 til 2020 (11,8 prosent av den samlede økningen). I hvilken grad disse lånegarantiordningene stimulerer til endring og innovasjon i bedriftene, er mer usikkert. Det kan også dreie seg om å sikre bedriftene likviditet i en vanskelig periode.

Overordnet kan det altså observeres at det meste av den økte statlige støtten under pandemien gikk til å hjelpe næringslivet gjennom krisen (bounce back), mens kun en begrenset andel gikk til å stimulere til innovasjon og endring i næringslivet (bounce forward).

Når det gjelder slike tiltak for økt innovasjon, har vi ikke informasjon om hvor stor andel av denne ekstrainnsatsen som spesifikt gikk til å stimulere til grønne innovasjoner, og som dermed også parallelt håndterte utfordringer knyttet til klimakrisen.

Den såkalte oljeskattepakken hadde også langt på vei en motsatt effekt, ved at den styrket en sektor som det er behov for å bygge ned for å kunne gjennomføre et grønt skifte.

Oljeskattepakken ble innført våren 2020, og kom som en respons på et sterkt fall i olje- og gassprisene da samfunnet ble stengt ned. Oljeprisen tok seg ganske raskt opp igjen, og høsten 2020 var den på et relativt akseptabelt nivå.²

Sett i etterkant er det mye som tyder på at denne skattepakken overkompenserte i forhold til de utfordringene sektoren stod overfor under pandemien. Skattepakken innebar endringer i avskrivningsreglene, noe som bidro til at det ble gunstigere for olje- og gasselskapene å gjøre investeringer.³ Intensjonen var å opprettholde aktivitetsnivået, men på bakgrunn av den informasjonen som foreligger per dags dato, ser det ut som om selskapene ikke bare har opprettholdt aktiviteten, men også framskyndet investeringer innenfor leteaktivitet og utbygging og drift av olje- og gassfelt (DN 01.10.22). Utbygginger som tidligere ikke var lønnsomme, kan nå bli lønnsomme med de nye reglene.

Tall fra Oljedirektoratet viser at produksjonen på norsk sokkel var høyere under pandemien (2020 og 2021) enn året før pandemien (Oljedirektoratet 2021, s.8), og det er også forventninger om at olje- og gassproduksjonen vil stige de kommende årene.⁴ Det siste er også knyttet til den pågående energikrisen i Europa, som en følge av Russlands invasjon av Ukraina.

Samlet observerer vi altså at myndighetenes politikk under pandemien i stor grad har handlet om å sikre at eksisterende aktiviteter videreføres. Også grønne initiativer har vært opprettholdt, men det har vært et begrenset omfang av nye grønne satsinger. Ett unntak er myndighetenes nye hydrogenstrategi som ble lansert i juni 2020, men det er mye som tyder på at satsingen ville ha kommet uavhengig av pandemien.⁵

Viktigere er det imidlertid at oljeskattepakken ikke bare har bidratt til å bremse den grønne omstillingen, men at den sannsynligvis også til en viss grad har reversert den. Det at dette ekstraordinære tiltaket ikke avsluttes før 31.12.22, mens de aller fleste ekstraordinære koronatiltak ble terminert tidlig i 2022, øker den mulige negative effekten på grønn omstilling.

I tidligere perioder med fallende aktivitet innenfor olje- og gassesektoren, eksempelvis ved oljeprisfallet i 2014, rettet en rekke av leverandørbedriftene innenfor olje og gass fokus mot andre og mer bærekraftige sektorer (Menon 2020). Disse leverandørbedriftene besitter betydelig teknologisk kompetanse og er svært viktige for det grønne skiftet.

Med den forventede økte aktiviteten innenfor olje- og gassektoren i kjølvannet av oljeskattepakken, blir det eksempelvis enda mer krevende å involvere disse leverandørene i utviklingen av nye løsninger innenfor fornybar energi.

At næringslivets stiavhengighet opprettholdes og forsterkes under pandemien, gjenspeiles også i det faktum at myndighetenes øvrige redningspakker har hatt god, kanskje til og med en litt for god, virkning. Eksempelvis var antall konkurser i norsk næringsliv betydelig lavere under pandemien enn i årene før pandemien.⁶

Lærdommen fra koronapandemien er at politiske myndigheter i større grad må være seg bevisst at ekstraordinære tiltak under en krise også har effekter på andre politikkområder. I en tid hvor det er behov for å akselerere arbeidet for et grønt skifte og øke klimaarbeidets legitimitet (Skjølsvold og Coenen 2021), bidro koronapolitikken til å forsinke et takskifte innenfor den grønne næringspolitikken. Ved slike kriser bør man i større grad, og på et tidligere tidspunkt enn under koronapandemien, også iverksette tiltak som bidrar til innovasjon og fornyelse som er til det beste for samfunnet.

Når pandemien nå ligger bak oss, er det viktig at fokuset på nytt rettes mot hvordan grønn omstilling kan styrkes. Gjennom pandemien har norsk næringsliv blitt bedre rustet til å håndtere store utfordringer, og dermed er også forutsetningene for at næringslivet på sikt skal lykkes med en grønn omstilling, sannsynligvis blitt bedre. Samtidig har også myndighetene gjort seg viktige erfaringer med hvordan de kan innta en aktiv rolle når en krise rammer. Forhåpentligvis har man også lært noe om hva man ikke bør gjøre. Disse erfaringene kan nå anvendes til å akselerere det grønne skiftet i norsk næringsliv.

På nett finner du en utvidet utgave av denne artikkelen som også inkluderer litteraturliste: fpol.no/gronnomstilling

---

¹ https://regresir.vercel.app
² https://enerwe.no/oljeprisen/slik-gikk-detmed- oljeprisen-i-2020/392277
³ Olje- og gasselskaper betaler en oljeskatt i tillegg til ordinær selskapsskatt, og endringene gjelder denne oljeskatten. For det første kunne bedriftene nå utgiftsføre investeringer umiddelbart, og ikke over tid som var den gjeldende praksisen. For det andre økte man de såkalte friinntektene ved investeringer (dvs. inntekter som ikke beskattes).
⁴ https://bit.ly/3gc1sQW
⁵ https://bit.ly/3hRhgsX
⁶ https://bit.ly/3B3UJQb

«En gang var gullstandarden for en humanist å publisere artikler og bøker henvendt til offentligheten. Det er ikke så merkelig», sier Helge Jordheim, som har stått bak Humaniora- rapporten i 2016 og lenge har engasjert seg i humanioras rolle i samfunnet.

«Skillet mellom formidling og forskning er ikke så skarpt som i andre fag», sier han. «Humanioras secret sauce er nettopp den nære tilknytningen til offentligheten.»

Eller som det heter i rapporten: «For å forstå humanioras samfunnsrolle må vi forstå humanioras rolle som bidragsyter til og opprettholder av en offentlighet.»

I humaniora har det i mange år vært uttrykt misnøye med det bibliometriske vurderingssystemet som internasjonalt har rådet på universitetene. I dette bibliometriske vurderingssystemet har det motsatte av formidling vært premiert, nemlig publisering til fagfeller i lukkede akademiske kretsløp. Bibliometrien oppfordrer også til å skrive på engelsk, noe som fjernet publikasjonene ytterligere fra det offentlige norske ordskiftet.

Nå diskuteres det både på europeisk og nasjonalt plan hvordan en ny vurderingspraksis kan få innpass på universitetene.

Forskningspolitikk har snakket med et knippe humanister om de nye vurderingskriteriene.

«Det har skjedd mye de siste to årene», sier seniorrådgiver Ragnar Lie ved Universitetsog høgskolerådet (UHR). Han var sekretær for utvalget som foreslo NOR-CAM-matrisen i 2021. Et viktig formål med veilederen og matrisen var å åpne opp for mer fleksibilitet når det gjelder å vurdere akademiske forløp.

«Her ser vi den kjente ketchup-effekten; lenge kommer det lite, plutselig kommer alt. I flere år har det vært arbeidet med å fremme ansvarlig bruk av bibliometriske indikatorer. Nå er det flere prosesser som virker sammen, og som ser ut til å skape reell endring.»

Ved å utvikle NOR-CAM-matrisen ligger Norge i forkant i Europa, avslører Lie.

«Vår analyse er at dette er spørsmål som kommer uansett, og som Norge ikke kan løse alene. Da kan det være lurt å være tidlig ute, og allerede ha diskutert en del av disse spørsmålene, før de kommer opp på europeisk plan», sier han.

Bibliometriske metoder har særlig blitt tatt i bruk i land som USA, men mindre i Norden. I Norge er derfor frykten for bibliometrien til dels ubegrunnet, mener dekan ved Humanistisk fakultet ved UiO, Frode Helland. Han sier at han «har lest gjennom samtlige ansettelsessaker på fakultetet de siste fire årene, og jeg har fortsatt til gode å se bibliometrien bestemme.»

Helge Jordheim er enig i at bibliometrien ikke er så utbredt i praksis i Norge, men sier likevel at han har «sett hvordan bibliometrien fører til at man ikke selv tar vurderinger og leser forskningsartikler, men stoler på at artiklene er av god kvalitet fordi de er utgitt på akademiske forlag eller i akademiske tidsskrifter.»

Den danske forskeren David Budtz Pedersen, som har forsket på humanioras innvirkning på samfunnet og gjennomført flere store humaniora-undersøkelser i Danmark, er enig:

«Selv om mange forskere er i stand til å forene publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter med bredere formidling, har bibliometri og performance-indikatorer vært brukt av mange forskningsinstitusjoner til å belønne og promovere forskere.»

Med dette følger risiko for at «andre oppgaver, som humanistene tradisjonelt har ivaretatt, mister synlighet og tydelighet: for eksempel bidrag til den offentlige debatt, bidrag til myndighetsbetjening og bidrag til sivilsamfunnet», sier den danske forskeren.

Man kan også koble dette sammen med humanioras relasjon til offentligheten, som Helge Jordheim nevnte i humaniorarapporten fra 2016 – at humaniora skal både bidra og opprettholde en offentlighet.¹

Det lukkede kretsløpet som humanister vender seg til når de publiserer alene i fagfellevurderte artikler, ble nylig problematisert fra talerstolen på Litteraturhuset i Oslo, på Tidsskriftdagen den 27. oktober. Professor i nordisk litteraturvitenskap Eirik Vassenden beskrev der den akademiske publiseringsverdenen som et lukket system, hvor det finnes penger og ressurser, men hvor de allmennkulturelle tidsskriftene på norsk stort sett drives av idealisme, mange av dem uten forlagsstøtte.

Helge Jordheim mener at de nye vurderingskriteriene åpner opp for en helt nødvendig endring, nemlig å gi tilbake ansvaret for vurderingen til hvert enkelt fagmiljø, og gjøre den mer fleksibel:

«Bibliometrien er bare ett eksempel på risikoen for ansvarspulverisering i ansettelsesprosesser på institusjonene. For eksterne ansettelseskomiteer er det enkelt å argumentere bibliometrisk, mens interne komiteer gjerne bringer inn mer personlige egenskaper. Da er det en fare for at den helhetlige, egne kvalitetsvurderingen som skal ta alle kandidatens egenskaper og meritter i betraktning, pulveriseres.»

Her er vi inne på det Jordheim mener er viktig i diskusjonene om en ny vurderingspraksis. «De enkelte fagmiljøene og institusjonene må selv vurdere kvalitet, ikke outsource kvalitetsvurdering til andre.»

Jordheim legger vekt på at denne kvalitetsvurderingen skal gjøres i ethvert fagmiljø uavhengig av hvorvidt noen kaller det formidling eller forskning. For «nettopp i humaniora er det ikke en knivskarp forskjell mellom forskning og formidling. God forskning kan finnes i begge deler.»

Dette vil ikke si at formidling og forskning skal smelte sammen. «Jeg sier ikke vi skal tilbake til den norske populærvitenskapelige boka som gullstandarden», sier Jordheim. «Men vi skal holde humanioras relasjon til norsk offentlighet ved like.»

Frode Helland ved UiO mener imidlertid ikke at det ligger i kortene at balansen mellom forskning og formidling skal mykes opp med nye vurderingskriterier, verken når det gjelder humaniora eller andre fag. Som leder for UHR Humaniora, hvor det for tiden diskuteres nye kriterier for opprykk til professor, med bakgrunn i blant annet vurderingsmatrisen NOR-CAM, sier han at dette arbeidet ikke er motivert av en misnøye med vurderingspraksisen på humaniora. Snarere har det å gjøre med at kriteriene fra 2013 ikke tar hensyn til den økte vekten som undervisningserfaring har i ansettelser i dag.

Et ord som går igjen hos flere som har arbeidet med de nye retningslinjene, er «mangfold ». Ragnar Lie fra UHR understreker at det nye NOR-CAM-verktøyet gjør at flere kompetanser og typer av resultater vil kunne anerkjennes mer systematisk enn før ved ansettelse og i en karriere. Lie tror dette vil skape et bredere mangfold ved universitetene, ikke bare når det gjelder aktiviteter, men også, over tid, i sammensetningen av det vitenskapelige personalet.

«Et sentralt poeng både i NOR-CAM og de europeiske avtalene på dette feltet, er at ikke alle skal være like gode på alt», sier Lie. «Poenget med fleksibiliteten som ligger i rammeverket, er at de forskjellige institusjonene og fagmiljøene kan differensiere hver gang de utlyser en stilling. Slik kan man få inn forskjellige kompetanser, og motvirke at alle ansettelser legger en hovedvekt på publikasjoner. »

Mangfold er også en viktig drivkraft for Alexander Refsum Jensenius, som er en av de humanistiske forskerne i Norge som har engasjert seg i arbeidet med de nye vurderingskriteriene. Han har engasjert seg først og fremst ut fra et tverrfaglig perspektiv, en type forskning de eksisterende vurderingskriteriene ikke gir så god uttelling for.

Jensenius legger særlig vekt på at de nye vurderingsformene kan spille sammen med ny teknologi og diskusjonene på et europeisk plan om åpen-data, for å gjøre flere aspekter ved den humanistiske forskningsprosessen mulig å vurdere. Og dermed åpne for å få andre spesialister inn på universitetene.

«NOR-CAM åpner nettopp for vurderinger, ikke bare av resultat, men også av forskningsprosessen. For humanister er dette kanskje ekstra viktig, fordi de ofte publiserer i andre former og mindre kollektivt enn på mange andre fagfelt.»

For eksempel, sier Jensenius, finnes det «mye data i humaniora, selv om humanister ikke er vant til å tenke på det de samler inn som «data». Med nye publiseringsløsninger kan man dele lyd, bilde, video, tekstkorpus og andre former for data som kan belyse forskningsprosessen på en ny måte.»

«Å belyse forskningsprosessen kan for eksempel innebære å gå over til publiseringsløsninger som støtter åpen fagfellekommentering, hvor man åpent diskuterer både forskningsprosess og resultater», sier Jensenius.

Jensenius har et håp om at NOR-CAMmatrisen kan muliggjøre å vurdere dialog og kritikk, to viktige elementer i humanistiske forskningspraksiser.

«Jeg har selv eksperimentert med publiseringsplattformen Pubpub, som er utviklet av MIT Press, for å synliggjøre faglig diskusjon forut og i etterkant av artikler og bidrag til konferanser.»

For tiden skapes det nasjonale møteplasser for å diskutere NOR-CAM og den europeiske avtalen.

Den 2. november ble første møte i et nytt NOR-CAM-nettverk avholdt, med deltakelse fra 25 av UHRs medlemsinstitusjoner. Her er hensikten å dele erfaringer og beste praksis, både for å utvikle egne versjoner av NORCAM og for å diskutere praktiske og strategiske sider ved den europeiske avtalen.

«Det som skjer med NOR-CAM, må nå koordineres med de enkelte institusjoner og med det som skjer på et europeisk plan. Dette er ikke noe Norge kan gjøre alene. Og den europeiske avtalen vil gjøre dette samspillet lettere. Her kan norske institusjoner delta og bidra gjennom å signere avtalen og dermed bli en del av den europeiske Coalition for Advancing Research Assessment – CoARA. Mye av den videre diskusjonen vil skje der», sier Ragnar Lie.

Og mye gjenstår å diskutere. «For dette arbeidet er jo ikke ferdig. Men nå har det endelig vokst fram en kunnskapspolitisk prosess som har et betydelig momentum, noe vi mener det er viktig å utnytte», avslutter Lie.

---

¹ https://bit.ly/3GoFDIx

Fra 2018 av har veksten i forskningsbevilgningene totalt flatet ut, og Forskningsrådets bevilgninger har blitt kuttet betydelig (se side 18–19). Men også i disse årene har kraftfulle satsinger kjennetegnet norsk forskningspolitikk, særlig i tilknytning til den da gjeldende langtidsplanens ambisiøse mål om å øke bevilgninger på FoU-området med 1,25 mrd. kr i løpet av fireårsperioden 2019–2022.

I sitt budsjettforslag for 2022 rapporterte Regjeringen Solberg at målene var innfridd fullt ut. Så godt som hele veksten innenfor langtidsplanens opptrappingsplaner (og noe av den langtidsrelaterte veksten utenfor) kom som økte bevilgninger fra Norges forskningsråd. I samme periode er altså rådets bevilgninger blitt kraftig redusert.

Mye av forklaringen på den paradoksale kombinasjonen av kraftige satsinger og bevilgningskutt er utstrakt gjenbruk av Forskningsrådets høye avsetninger av ufordelte eller ikke utbetalte midler fra tidligere års rådsbevilgninger.

Regjeringen og Forskningsrådet har, for å redusere volumet på disse avsetningene, benyttet dem som en ekstra kilde i tillegg til statsbudsjettets ordinære årlige bevilgninger til å finansiere prioriterte satsinger og dekke inn bevilgningskutt. Som følge av det har forskningsaktiviteter blitt videreført og økt i volum langt ut over det de årlige bevilgningene alene har gitt rom for.

Det som i utgangspunktet er et teknisk problem om regnskapsføring i staten, ble søkt løst med en politisk motivert bruk av avsetningene, som har fått så stort omfang at det langt på vei har definert norsk forskningspolitikk i disse årene. Sakens komplekse teknikaliteter har imidlertid i den grad bidratt til å tåkelegge sakens realiteter – også for aktørene selv – at det først nå, mange år på overtid, er i ferd med å bli klart hva som faktisk er skjedd, og hvordan konsekvensene kan og bør håndteres.

Den politiske gjenbruken av avsetningene har i hovedsak skjedd i årene 2020– 2022 og i tre ulike former, her basert på budsjettproposisjonenes tall.

I flere budsjetter har regjeringen kuttet i rådets bevilgninger, men samtidig pålagt rådet – i proposisjonenes standardformulering – å «fortsette å lyse ut midlar som om løyvingane ikkje var reduserte».

I 2020 foretok to departementer (Helseog omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet) slike ettårige kutt på i alt snaut 500 mill. kr, og i budsjettet for 2021 instruerte de samme to og ytterligere fem departementer rådet om å videreføre aktiviteter med en samlet bevilgningsmessig underdekning på i alt om lag 700 mill. kr.

Det meste av diskusjonen om Forskningsrådets likviditetskrise har dreid seg om de store «negative avsetningene» på tre poster på Kunnskapsdepartementets budsjett. Forskningsrådet får det meste av sine bevilgninger fra dette departementet.

Forskningsrådet har fordelt langt mer midler («overbevilget») til tre særskilte formål enn bevilgningene gir rom for, og med det også pådratt seg framtidige utbetalingsforpliktelser som overstiger forventede bevilgninger. Ifølge Kunnskapsdepartementets proposisjon for 2023 overbevilget rådet i årene 2020–2022 i alt om lag 900 mill. til Fripro-prosjekter; i 2020 fikk Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) en tilleggstildeling på 500 mill. kr, og e-infrastruktur ble samme år tilført 240 mill. kr ut over bevilgningsrammen.

Overbevilgningene var begrunnet som grep for å redusere avsetningene, men innrettet i tråd med rådets politiske prioriteringer. Overbevilgningene til Fripro var, ifølge et styredokument, «et ledd i raskt å redusere avsetningene gjennom å finansiere klart støtteverdige prosjekter på et område med stor søknadsmengde og lav innvilgelsesgrad » (styredokument datert 13.5.22). I vedtaket om å utvide rammen til SFI-ordningen heter det at økningen er «i tråd med Forskningsrådets strategi og et høyt prioritert tiltakspakkeforslag fra Forskningsrådet i forbindelse med korona-krisen». SFI-prosjekter får normalt støtte i åtte år.

Nok en type politisk motivert gjenbruk av avsetningene kom i budsjettet for 2022 under betegnelsen «omprioritering av rådets avsetninger». Her ble midler fra avsetningene øremerket til spesifiserte satsinger under langtidsplanen.

Grepet innebærer at deler av tidligere års bevilgninger blir varig omprioritert. Kuttene blir ikke i noen form tilbakeført eller kompensert i framtidige bevilgninger. Proposisjonene angir formålene som tilgodeses, men ikke hvilke som får bevilgninger fra tidligere år omprioritert og kuttet.

Med dette nye grepet gjorde regjeringen i 2022 et ytterligere uttak fra Forskningsrådets avsetninger med i alt 440 mill. kr, og dekket med det 60 prosent av all oppfølging av langtidsplanen i 2022 på FoU-området. 14 av 20 slike satsinger er utelukkende finansiert ved omprioritering av rådets avsetninger. Disposisjonene ble ikke reversert i Støreregjeringens tilleggsproposisjon.

Over (minst) tre år har altså regjering og råd – tilsynelatende med dekning i rådets avsetninger – foretatt kutt, overbevilgninger og omprioriteringer som har ført til at aktiviteter i stort omfang er videreført og økt ut over bevilgningsrammene gitt i statsbudsjettet.

Samlet bevilgningsmessig underdekning i de tre årene er i størrelsesorden 3,5 mrd. kr, tilsvarende mer enn 10 prosent av rådets totale bevilgninger. Bevilgningene er kuttet uten politisk belastende aktivitetskutt. Solberg-regjeringen kunne påberope seg å ha oppfylt langtidsplanens høye opptrappingsmål, og rådet har økt bevilgningene til ordninger det mener er særlig viktige. Alt dette mens rådets bevilgninger er blitt betydelig redusert. Det er som om ordlyden i instruksen om de ettårige kuttene kan passe som generell karakteristikk av norsk forskningspolitikk i disse årene – mye har fortsatt «som om løyvingane ikkje var reduserte».

Når nå misforholdet mellom aktivitetsnivå og bevilgninger er kommet for dagen i form av Forskningsrådets store «negative avsetninger », og bakgrunnen for at de har oppstått blir ettergått i detalj, blir det stadig klarere hvor mye som har gått galt med denne gjenbruken av avsetningene som et tiltak for å redusere dem. Og, ikke minst, det avtegner seg etter hvert også hvor omfattende konsekvensene er og hvor mye det vil koste å rydde opp.

Mye koker ned til det enkle og allmenne at penger simpelthen ikke kan brukes mer enn én gang. I dette tilfellet: Avsetninger som er fordelt, men ikke utbetalt, kan ikke uten kontraktsbrudd tildeles annen virksomhet enn de allerede er fordelt til. Ufordelte avsetninger kan brukes for å øke aktivitetsnivået ut over årets bevilgningsramme, men – som det nå er blitt ettertrykkelig fastslått – bare til formålet eller på posten der midlene er bevilget.

Avklaringen på dette punkt indikerer at selve konseptet med gjen- og dobbeltbruk av avsetningene for å redusere dem har vært reglementsstridig og feilslått fra starten.

Det rådet kaller «aktiv likviditetsstyring » – flytting av midler mellom formål, poster og kapitler – er ikke tillatt, og har ikke noen gang vært det, verken midlertidig eller varig. Kritikken av rådets praksis på dette punkt har først og fremst vært rettet mot rådets overbevilgningspraksis. Men Riksrevisjonens sterkt kritiske merknad til rådets regnskap («alvorlige feil») for 2021 mer enn antyder at det i Kunnskapsdepartementets instruks til rådet om hvordan de ettårige kuttene skulle håndteres, kan ligge en godkjenning av og oppfordring til aktiv likviditetsstyring.

2022-budsjettets omprioritering av avsetninger synes ikke å være vurdert særskilt, men også denne bruken av avsetninger antas underlagt bevilgningsreglementets bestemmelser om at bevilgninger gitt i statsbudsjettet ikke kan overskrides eller brukes til andre formål enn forutsatt av Stortinget, og at disse, ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), gjelder på lik linje for «disponeringen av årets bevilgning og disponeringen av eventuelle ubrukte bevilgninger fra tidligere budsjettår» (DFØs rapport, s. 19).

Status i saken, slik den beskrives i KDs proposisjon for 2023, er at rådet – uansett om det er skjedd på initiativ av rådet selv eller rådet er blitt forledet, oppfordret eller instruert til det av Kunnskapsdepartementet – står tilbake med svært store negative avsetninger i sin økonomi.

En foruroligende tabell i styredokumenter datert 20.6.2022 (som departementet henter tall til sin statusbeskrivelse fra) viser høye negative avsetninger på flere poster, ikke bare de tre omtalte postene på KDs budsjett, helt fram til 2025, også etter at effekten av styrets vedtak i juni for å redusere dem er innkalkulert.

Problemene er med andre ord langt fra å være løst kun med styrets allerede vedtatte tiltak og en midlertidig fullmakt til bruk av aktiv likviditetsstyring i 2022 og 2023. Bare med politiske løsningsbidrag på bevilgningsnivå vil rådet unngå å måtte iverksette ytterligere omfattende tiltak i sin håndtering av store belastninger på framtidige budsjetter. I det lange løp framstår det som det politisk sett minste av to onder. I den ordinære budsjettproposisjonen for 2023 blir tilleggsbevilgninger utelukket, men muligheten for å bidra til løsning gjennom varige omprioriteringer blir holdt åpen.

Dette skjer allerede i nysalderingen av 2022-budsjettet. Regjeringen foreslår å øke bevilgningen til Forskningsrådet med 1,64 mrd. kr, fordelt mellom de tre aktuelle postene på Kunnskapsdepartementets bevilgninger til rådet. Det skal «vesentleg redusere dei negative avsetningane for Kunnskapsdepartementets løyvingar til Forskningsrådet». Statsminister Jonas Gahr Støre uttaler at regjeringen med dette «setter punktum for rotet etter forrige regjering og sikrer norske forskningsmiljøer langsiktighet».

Mer om Forskningsrådets likviditetskrise:

• KPMG godkjenner Forskningsrådets økonomistyring og kritiserer Kunnskapsdepartementet https://bit.ly/3EVR7lI
• Forskningsrådskrisen: hva gikk galt? https://bit.ly/3U4sQ19
• Forskningsrådskrisen – en ryddejobb fra tidligere til ny regjering https://bit.ly/3tTWDz9
• Økonomisaken i Forskningsrådet: Ryddejobb eller ny orden? https://bit.ly/3EZZ1KM

Der argumenteres i dette indlæg for at nødråbet er væsentligt og peger på relevante problemer, men at det også på visse stræk fremstår ansvarsfralæggende og bagudskuende. Spørgsmålet er, om analysen og de foreslåede løsningsmodeller ikke med fordel kunne suppleres med andre perspektiver, der i højere grad peger fremad og medtænker forskningssamfundets eget ansvar for at understøtte de nødvendige transformationsprocesser.

Frihedsbrevet ’Sæt forskningen fri’ blev udsendt i forsommeren 2022. Opråbets hovedargument er, at ledelsessystemet, finansieringssystemet og det øvrige incitamentssystem skaber en uhensigtsmæssig stram styring af den offentlige forskning og dermed underminerer skabelsen af de nye ideer og teknologier, vores samfund aktuelt har så stærkt brug for.

Frihedsbrevets analyse hviler på den præmis, at forskere per definition er idealister drevet af deres ideer og deres optagethed af at forbedre samfundet. De største nybrud sker – ifølge analysen – når forskere i ren passion for sagområderne ender med at transformere deres ideer til indsigt af væsentlig betydning for samfundet.

Argumentet er således, at en høj grad af forskningsfrihed sikrer optimal ressourceudnyttelse, men at de aktuelle rammebetingelser i vidt omfang trækker i modsat retning med negative konsekvenser for kreativiteten og forfølgelsen af eksempelvis high risk/high gain problemstillinger.

At der er stærke argumenter for reformer af universitetslov og bevillingssystem samt at det eksisterende incitamentssystem er dysfunktionelt, bør på ingen måde anfægtes. Analysen mangler dog i min optik et kritisk blik på forskningssamfundets eget ansvar hvis ønsket om ændrede rammebetingelser skal fremstå overbevisende.

Et centralt spørgsmål er nemlig, om mere autonomi og en højere andel af basismidler af sig selv vil føre til større nybrud og bedre bidrag til løsningen af store samfundsudfordringer, hvis ikke der samtidig tages fat på det akademiske systems interne incitamenter?

Svaret er – ifølge dele af Open Science bevægelsen – et klart nej. Et hovedargument er her, at det eksisterende publiceringssystem er roden til mange af det akademiske systems udfordringer, samt at forskersamfundet ikke blot har store aktier i måden, hvorpå det fungerer, men også afgørende muligheder for at bidrage til at ændre det.

Kort fortalt er det etablerede system aktuelt karakteriseret ved fire sammenvævede kriser:

• En funktionalitetskrise, hvor de ineffektive og langsommelige publiceringsplatforme stadig repræsenterer et teknologisk regime udviklet for flere hundrede år siden;
• En omkostningskrise, der i form af et absurd triple pay set-up¹ trækker enorme ressourcer væk fra forskningen;
• En integritetskrise, hvor tidsskrifternes incitamenter belønner nybrud over robusthed samt overselling over ydmyghed, og hvor kvalitetssikringens alvorlige mangler gang på gang afsløres;
• Og endeligt en relevanskrise, hvor der inden for mange områder sker en afkobling mellem de spørgsmål, der opfattes som akademisk væsentlige og de spørgsmål samfundet efterspørger.

Det positive er imidlertid, at der er masser af tiltag, der forsøger at imødegå disse kriser. Det gælder udvikling af nye communityeller institutionsdrevne publiceringsplatforme med rum til mange typer af formater, nye former for åben, post publication, kvalitetssikring, samt nye tilgange til involvering af civilsamfund, virksomheder, praksis, studerende og andre stakeholdere i alle forskningens faser fra problemformulering til formidling.

Tilsammen repræsenterer de dermed et opgør med prestigeøkonomien med langt bedre udnyttelse af ressourcerne; en række bud på nye belønningsstrukturer og evalueringsmodeller; samt en radikal gentænkning af hvordan forskning kan publiceres og formidles multimedialt og interaktivt.

Ser man på flere af landene omkring Danmark, på internationale organisationer som for eksempel EU og UNESCO, på store finansierende organer som Welcome Trust og Gates Foundation, på en række udenlandske universiteter, samt på dele af de akademiske miljøer i disse lande, finder man efterhånden mange inspirerende initiativer.

I Danmark er diskussionerne af disse problemstillinger imidlertid stadig i vidt omfang fraværende. Det gælder ikke mindst internt i det akademiske system.

Det er åbenlyst, at forskersamfundet ikke alene kan drive transformationsprocesser af denne karakter, men det er også væsentligt at understrege, at den generelle modstand mod forandringer i mange tilfælde netop kommer indefra – særligt fra den mest etablerede del af forskersamfundet, der ofte aktivt modarbejder alternativerne til prestigeøkonomien og den fortsatte fokusering på high-ranking tidsskrifter.

Hvorfor overhovedet blande disse diskussioner sammen, kan man spørge? Er spørgsmålet om politiske rammebetingelser ikke ét, der bør adresseres selvstændigt fremfor sammen med Open Science dagsordenen?

I min optik er der flere argumenter for at adressere dem i sammenhæng.

For det første er de i praksis tæt sammenvævede. De aktuelle udfordringer kan ikke reduceres til et spørgsmål om politiske rammebetingelser men udspringer i lige så høj grad af interne forhold. Løsninger er dermed afhængige af forandringer på begge dimensioner.

For det andet bør frihed og ansvar gå hånd i hånd. Hvis forskersamfundet selv påtager sig et ansvar for at udvikle og understøtte alternativer til det eksisterende system, vil et ønske om øget autonomi fremstå betydeligt stærkere.

Forskere – her igen særligt de mest etablerede – er ikke blot hjælpeløse marionetter i et stramt styret politisk system, men i høj grad nøgleaktører med afgørende indflydelse på evalueringskriterier og belønningsmekanismer, hierarkier og kvalitetsforståelser, fordeling af midler samt påvirkning af beslutningstagere.

På politisk niveau, i fondsverdenen og på forskellige ledelsesniveauer er der faktisk allerede en gryende erkendelse af Open Science dagsordenens potentialer og nødvendighed. Her er spørgsmålet efterhånden mest, om man vil agere proaktivt eller reaktivt. Tilsvarende opfattelser hører man endnu ikke fra det danske forskersamfund.

Mit argument vil være, at en offensiv rolle i at understøtte og accelerere denne dagsorden vil få ønsket om ændrede rammebetingelser til at fremstå langt stærkere. Hermed vil vi ikke blot efterspørge mere styrings- og bevillingsmæssig autonomi, men også i praksis anskueliggøre hvordan vi ønsker at forvalte den. Dét frihedsbrev skriver jeg gerne under på!

---

¹ Staten finansierer først offentlig forskning, finansierer derefter kvalitetssikringen gennem løn for peer review, og køber til sidst igen det endelige produkt.

EU står for 25 prosent av verdens FoU-utgifter per i dag. Istedenfor å kutte i forskningsog innovasjonsbudsjettene for 2023 økte de dem med ytterligere 1,1 prosent.

EU investerer for fremtiden og har lagt retning gjennom store overnasjonale strategier som Green deal og verdens største forskningsprogram Horisont Europa. Klimapakken Fit for 55 representerer en politisk føring som skal bidra til et klimanøytralt EU fra 2050. Netto utslipp av klimagasser skal reduseres med 55 prosent fra 1990 til 2030. På denne måten rigger EU seg for å løse samfunnsutfordringer og nå politiske mål. De tar et helhetsgrep og har en verdikjedetenkning gjennom felles politiske prioriteringer.

Målet er grønne løsninger der digitalisering er et sentralt verktøy. EU snakker derfor om The Twin Transition – den grønne og digitale fremtiden hvor bærekraftige grønne teknologiske løsninger skal bidra til å nå EUs klimamål før 2050.

I Norge er det satt søkelys på den grønne omstillingen. Samtidig oppleves det som om regjeringen ikke ser at digitalisering er et verktøy for å nå disse målene. Selv om vi nå har fått en revidert Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, er det vanskelig å se hvordan regjeringen har tenkt at vi skal få et løft på grønn og digital transformasjon.

Tiltaket regjeringen legger til grunn for å nå ambisjonene i langtidsplanen, ligger i de eksisterende grunn- og basisbevilgninger til forskningsmiljøene selv. De tekniskindustrielle forskningsinstituttene sitter med ca. 10 prosent grunnfinansiering. De vil måtte spille en sentral rolle i møtet med disse utfordringene. Uten en forpliktende opptrappingsplan i inneværende langtidsplan er handlingsrommet for et løft begrenset.

I statsbudsjettet for 2023 er det kutt for tredje år på rad i det sentrale programmet i Forskningsrådet, der forskning på ny IKTkompetanse bygges. IKTpluss er nesten kuttet med 50 prosent siden 2019. Det var da Kommunal- og distriktsdepartementet overtok den næringsrettede forskningen på digitalisering. Det ser derfor ikke ut til at Norge vil investere nok av de offentlige forskningsmidlene for det digitale skiftet, en naturlig del av det grønne skiftet. Da tar vel næringslivet ansvaret for digitaliseringsforskningen, da?

Indikatorrapporten viser den samlede forsknings- og utviklingsinnsatsen (FoU) for Norge og for landene vi liker å sammenligne oss med. Rapporten er en troverdig kilde når det gjelder å følge FoU-trendene nasjonalt og internasjonalt. Næringslivet er nå den største FoU-aktøren, ifølge norsk statistikk.

Men hvis politikerne skal lage politikk og prioriteringer på FoU-tallene vi ser på makronivå, vil de bomme, rett og slett fordi statistikken skjuler et viktig problem, nemlig at statens investeringer i forskning ikke i tilstrekkelig grad utløser den nødvendige handlingen for å få til grønn og digital omstilling.

Ifølge Indikatorrapporten rapporterer næringslivet at de investerer mest i utvikling, nesten 80 prosent av FoU-investeringene er utvikling og ca. 20 prosent er forskning. Innen IKT er tallene 90 prosent utvikling og 10 prosent forskning. Det er ikke noe galt med utviklingsarbeid, men denne formen for innovasjon gir sjelden de radikale omstillingene som de utfordringene vi står overfor, krever.

Hvis regjeringen ønsker at næringslivet skal investere mer i forskning, må den legge forholdene til rette for virkemidler som krever samarbeid mellom næringsliv, forskningssektor og akademia. Det er også behov for å forsterke samarbeidet med andre land.

For lave investeringer i forskning og det faktum at dagens virkemidler i liten grad utløser forskning i næringslivet, bør bekymre politikerne. Det bør også trenden at næringslivets samarbeid med og kjøp av kunnskap fra forskningsinstitusjoner, avtar. Men hvem kjenner på ansvaret?

I den reviderte langtidsplanen henger det grønne og digitale skiftet sammen. Men da vil det kreves at vi i Norge investerer langt, langt mer i forskning innen IKT og digitalisering enn i dag, og særlig innen de nye grønne industrinisjene der vi skal hevde oss internasjonalt.

Med en ny langtidsplan forventet vi at regjeringen skulle vise handlekraft og få fart på de næringsrettede digitaliseringsambisjonene. Men igjen ser det ut til at sektorprinsippet i norsk politikk bremser utviklingen for å lykkes med det grønne og digitale skiftet. Uten en plan for styrking og uten et tydelig budskap om hvem i regjeringen som har ansvar for denne politikken, vil vi ikke klare den store digitale omstillingen sammen med det grønne skiftet.

Norge bør delta i kappløpet om det grønne og digitale skiftet. Det kan sammenlignes med et mellomdistanseløp på bane. Det globale kappløpet øker tempoet i utviklingen av nye teknologier og løsninger knyttet til bærekraft og digital transformasjon, men Norge kommer seg ikke helt ut av startblokka.

Verden er i endring, og mange investerer i grønn og digital forskning for å stå løpet ut. Vi hadde håpet at langtidsplanen skulle vise vei og sette ambisjonene for fremtiden i dette kappløpet med tiden. Det viser seg derimot at det i langtidsplanen ble med ord og ikke handling. Den er uten økonomiske forpliktende opptrappingsplaner som ville beveget oss i rett retning. Norge trenger tilsvarende rammer og satsing på en forsknings- og innovasjonsbasert grønn og digital transformasjon som EU om vi skal lykkes.

Kilder:

• Indikatorrapporten: https://bit.ly/3VtatEV
• Revidert langtidsplan for forskning og høyere utdanning: https://bit.ly/3gMJ7Kx
• NIFU-rapport 2021:12 ressursinnsatsen til FoU innenfor tema- og teknologiområder 2019 https://www.nifu.no/publications/1929662/
• What is the 'twin transition' - and why is it key to sustainable growth? https://bit.ly/3VAwkcP
• The twin green & digital transition: How sustainable digital technologies could enable a carbon-neutral EU by 2050 https://bit.ly/3uaPGtm

Av og til kommer det en bok som bryter med forventningene og forforestillingene, som krever mye av leseren, men som også gir dem ny innsikt i hva det vil si å lære, tenke, forske.

På sporet av en syvende forfatning, av filosof og professor i utdannings- og arbeidslivsforskning Olav Eikeland, er en slik bok. Og noe av det mest interessante er at det nye vokser ut av møtet mellom antikkens filosofi – med fokus på Aristoteles – og moderne arbeidslivsforskning.

Olav Eikeland er dr.philos. i antikk gresk filosofi fra 1993, og er professor i utdannings- og arbeidslivsforskning ved OsloMet. I perioden fra 1985 til 2008 jobbet han ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i Oslo som både forsker, forskningskoordinator og instituttleder og i mange år som fagforeningsleder og de ansattes styrerepresentant.

Eikeland bruker Aristoteles til å kaste nytt lys over læring, makt, debatt og demokrati. Dette gjør at boken også hjelper oss til å tenke nytt i møtet med mange av dagens presserende utfordringer, som klimakrise, sosial ulikhet, totalitære strømninger og pandemier.

Ofte blir disse behovene møtt med byråkratiske, teknokratiske og regelstyrte topdown- reformer. Vi skal kontrollere oss frem til en bedre verden. Eikeland er mer opptatt av læring nede i systemet, der folk finner frem til nye måter å gjøre ting på gjennom kritisk dialog, samlæring og samarbeid.

Nå finnes det mange meninger om hva det er som konstituerer «den norske modellen », men en av vårt samfunns sterke sider er vel at vi har en relativt egalitær kultur som gir mange en stemme. Eikeland ønsker å bygge videre på denne modellen.

Dette har forskningspolitisk relevans. Eikeland bryter med ideen om at forskeren representerer en objektiv og interesseløs ekspert som står utenfor samfunnet og forteller samfunnet «sannheten». Det er en form for makt de ikke har rett på, og som også bryter med grunnlaget for den norske samarbeidsmodellen.

Tenking, politikk og makt vokser i stedet ut av samspillet mellom samfunnsaktører, der alle bidrar med sin livserfaring og sin ekspertise – forskerne, politikerne og byråkratene inkludert.

Han skriver:

«Todelte samfunn basert på adskilte kontrollører og kontrollerte, observatører og observerte, forskere og utforskede og i det hele tatt ‘knowers’ og ‘known’ er ikke prinsipielt nødvendige, uansett hvor institusjonelt inngrodde og veletablerte de er.» (S. 410)

Åpen dialog og åpen kommunikasjon står med andre ord sentralt i Eikelands tenkning. Se på hva Putin gjør og gjør det motsatte. Man «lar folk treffes, bli kjent, kommunisere åpent, arbeide og løse oppgaver sammen og dermed gjenreises gjensidig tillit.» (s. 418) Dette er en naturlig prosess, ifølge Aristoteles, men som Eikeland påpeker, «må forholdene tilrettelegges for at potensialer kan dyrkes og fremelskes bevisst».

Politikernes og policy-utviklernes oppgave blir derfor ikke først og fremst å kommandere og kontrollere, men å sikre læringsarenaer der alle får bli med i utviklingen av ny innsikt og nye løsninger.

Forskningspolitikk tok en prat med Eikeland.

Hva var bakgrunnen for boken?
«Boken har sprunget direkte ut av diskusjoner jeg har hatt som professor 2 ved Aalborg Universitet i Danmark, og gjennom undervisningssamarbeid og derpå følgende tett dialog med Lars Wang og Nina Solberg i forlaget New Deal og med filosof Camilla Angeltun under skrivearbeidet.

Den lange bakgrunnen er først og fremst mitt arbeid som aksjonsforsker og filosof i arbeidslivsforskningen ved AFI og gjennom den såkalte «kommunikative vending» som ifølge mange foregikk i perioden fra 1980 til 2010.

Den enda lengre bakgrunnen ligger i mine egne «usedvanlige læreprosesser» med bred medvirkning og direkte demokrati fra første halvdel av 1970-tallet ved Forsøksgymnaset i Bærum.

Den lengste bakgrunnen ligger i mine studier i antikk middelhavsfilosofi, særlig Aristoteles, og i det denne tenkningen kan bidra med til å forstå relasjonene mellom personlig erfaringslæring, filosofi, empirisk forskning, organisering for læring og samfunnsforståelse. »

Og hva er det prosjektet går ut på?
«Prosjektet har hele tiden dreid seg om å forstå erfaringslæringens styrker og svakheter og dessuten dens for tiden tilsynelatende gjensidig utelukkende relasjon til empirisk forskning.

Historisk er det et kjempeparadoks at erfaringslæring er så dårlig integrert i den (post-)moderne inkludering og akseptering av et mangfold av empiriske metoder i samfunnsforskningen.

Boken forsøker på forskjellig vis – teoretisk, praktisk-metodologisk og empirisk – å utfordre de institusjonaliserte distinksjonene mellom disiplinene.»

Men hvordan kan dette være relevant for Forskningspolitikks lesere?
«For å utvide horisonten og tenke «utenfor boksen» når det gjelder innovasjon og nytenkning, slik det stadig oppfordres til, må disse historisk institusjonaliserte skillene utfordres.

Det gjør boken ved å hente frem og drøfte en rekke historiske distinksjoner som har brakt oss dit vi er i dag, og ved å bringe inn begreper som ‘motoffentlighet’, ‘immanent kritikk’ og ‘organisk intellektuell’. Mange begreper har antikke røtter, ikke minst i Aristoteles’ filosofi.

Samtidig viser boken hvordan mange av disse distinksjonene var medvirkende i den såkalte ‘kommunikative vending’ i den norske arbeidslivsforskningen, både direkte og indirekte.»

Eikelands artikkel om På sporet av en syvende forfatning følger på neste side.

Etter den nylige oversettelsen av Graeber & Wengrows (G&Ws) The dawn of everything (2021, på norsk som Begynnelsen til alt) og Wengrows forelesning 19.oktober i år i Universitetets aula i Oslo,1 skrev Marit K. Slotnes i Morgenbladet (42): «Hvis en annen fortid er mulig, kan fremtiden også se annerledes ut.» Det er litt av en utfordring. Hvordan er det mulig, og har det noen politisk enn si forskningspolitisk betydning?

G&W gjør opp med historie- og utviklingsmetafysiske, skjematiske og lineære oppfatninger av hvordan forhistoriske og førmoderne kulturer og samfunn har vært «primitive», enten i Hobbes’ naturtilstand av «alles krig mot alle» eller i Rousseaus likestilte og harmoniske urtilstand i smågrupper.

Hobbes’ Leviathan hevder å ivareta en sivilisatorisk fellesinteresse ved å disiplinere alle autoritært, siden de ikke kan styre seg selv. Rousseaus urparadis ødelegges på sin side av den samme sivilisasjonens disiplinerende krav. Begge likestiller «sivilisasjon» med jordbruksrevolusjon og statsdannelser gjennom bydannelser basert på hierarki, arbeidsdeling og strukturell og sosial skjevfordeling av makt og velstand.

Antropologisk og arkeologisk forskning antyder nå, ifølge G&W, verken en opprinnelig «naturtilstand» eller en bestemt kronologisk eller systematisk utviklingslogikk gjennom homo sapiens’ historie. Gjennom 15-20 000 år har det eksistert store og langvarige bysamfunn uten systematisk og organisert jordbruk og uten stat eller hierarki. Likeledes fantes det autoritære hierarkier blant jeger-samlere og nomader før, ved siden av og etter stabile og stasjonære jordbrukssamfunn uten hierarki og stat.

Dessuten var det neppe én jordbruksrevolusjon. Mange forandringer gikk «frem og tilbake» over flere tusen år. Samme kultur eller samfunn har også variert sine grunnleggende samfunnsorganisatoriske prinsipper sesongmessig for løsning av forskjelligartede oppgaver. Arkeologisk og antropologisk evidens fra ikke-vestlige, ikke-skriftlige og førhistoriske kulturer antyder mangfoldige og varierte samfunn gjennom homo sapiens’ 200 000-årige liv på kloden.

G&W viser at det har vært slik uten å si mye om hvordan det har vært mulig. De konkluderer likevel med at menneskene må ha tenkt, reflektert og valgt kollektivt. Homo sapiens må ha hatt en politisk bevissthet om forskjellige mulige måter å organisere samarbeid og samfunn på ut fra hensiktsmessighet. De har operert innenfor naturgitte, kulturelle og materielle rammer uten å være detalj-determinert biologisk, psykologisk, sosialt, kulturelt, teknologisk eller utviklingslogisk. De har vært i besittelse av en konkret frihet gjennom evnen til å reflektere, vurdere og reorganisere seg praktisk i henhold til forskjellige oppgavers art.

G&W fremhever «the Wendat philosopher- statesman Kandiaronk» (1649–1701), en leder for den nordamerikanske urbefolkningens motstand mot europeisk erobring og ekspansjon. Hans tanker inspirerte opplysningsfilosofien i Europa. Hans påvirkning og kritikk av datidens europeiske kultur – i ettertid vanligvis bortforklart eller ignorert – representerte tanker som et flertall av dagens vesteuropeere og nordamerikanere sannsynligvis ville kunne identifisere seg langt mer med enn med datidens europeiske autoritære, religionsdogmatiske, «gullsyke » og brutale erobrere.

Om G&Ws detaljer stemmer eller om påvisningene er originale, angår ikke mitt anliggende. Spørsmålet er hvor «mystisk» denne evnen til refleksjon og oppgavebasert reorganisering er? Skyldes den hjernestørrelsen? Er den selvinnlysende?

Mye i modernitetens «anti-moralistiske » og tendensielt deterministiske filosofi og samfunnsvitenskap taler mot det. Kan evnen eventuelt artikuleres, systematiseres og organiseres bevisst på andre og bedre måter enn gjennom dagens arbeidsdelte og forskningsbaserte, måter som ikke er helt utopisk-urealistiske? Dersom G&W har rett, må det være tilfellet.

Spørsmålene er sentrale i boken På sporet av en syvende forfatning (På sporet ...). Den er en performativ, historisk-filosofisk utforskning av hvilke «strukturtrekk» ved oss mennesker, våre organisasjoner og samfunn som hele veien har muliggjort og muliggjør en slik betinget frihet.

Boken mobiliserer lange tråder og grunnleggende distinksjoner i europeisk filosofi- og institusjonshistorie (historiske grunnbegreper) i søkingen etter svar som likevel kan ha gyldighet ut over Vestens historie.

Bokens utgangspunkt ligger imidlertid i hvordan slike historiske grunngrep og begreper vokste frem, ble spilt inn, forankret og omsatt i den såkalte «kommunikative vending» i norsk arbeidslivsforskning gjennom tre tiår (1980–2010). Slik sett er utgangspunktet enda mer «perifert», «provinsielt », «lokalt» og «nedenfra» enn bare «vestlig». Dét er imidlertid poenget.

Boken er basert på skrevne tekster og dokumenter og på personlig deltakererfaring gjennom de samme tiårene av arbeidslivsforskningen i Norge. I «Hegels ånd» argumenterer boken for en opphevelse av de prinsipielle skillene som ser ut til å styrke sitt enten-eller-hegemoni mellom «empirisk samfunnsforskning», «erfaringslæring » og «filosofi» som disipliner.

Bokens poeng er likevel ikke at vestlige og europeiske utviklingstrekk er overlegne, men å vise hvordan erfaringsbasert selvrefleksjon er både mulig og nødvendig, kollektivt og individuelt, i alle kulturer, til og med innenfor og innenfra både filosofien og den moderne empiriske forskningens aller helligste: metodelæren.

Det er i og gjennom det personlige og lokale man kan avdekke det mennesker har felles tverrkulturelt, ikke utenfra gjennom grand theories. Men et personlig og lokalt gravearbeid krever organisering og en bestemt type selvrefleksjon, individuelt og kollektivt, som utfordrer hvordan kunnskapsgenerering har festnet seg institusjonelt under modernitetsregimer.

Gjennom en metodologisk anknytning til performativ og personlig egenerfaring og til hvordan akkumulert erfaring alltid allerede er innskrevet i egen kulturs historiske grunnbegreper, kan slik refleksjon skje like mye i den type kulturer G&W beskriver som i Vestens. Derfor knytter tilnærmingen i På sporet like mye an til en fremvoksende indigenous- og praktiker-forskning som til modernitetens dominerende institusjonalisering av filosofi og samfunnsforskning.

På sporet forfølger mange tråder, men handler bare tilsynelatende om helt andre ting enn G&W. Ved siden av «den kommunikative vendingen» i arbeidslivsforskningen, står forfatterens egen erfaringsdannelse og -vei sentralt sammen med Aristoteles’ filosofi og dens virkningshistorier. De traderte og tilslørende fordommene omkring Aristoteles’ filosofi er for mange til å gjennomgås her. Forenklet kan man si at På sporet bygger på Aristoteles’ forståelse av «menneskets natur». Den er annerledes enn hos både Hobbes og Rousseau, verken en alles krig mot alle eller en fredelig, harmonisk urtilstand.

Virkningshistorisk lyder Hobbes og Rousseau som forskjellige fordreide ekko fra middelhavskulturens antikke filosofi. Språkog begrepshistorien gir en pekepinn om sammenhenger og fordreiningsmuligheter for eksempel gjennom latinens civis og greskens politês, og slektskap som «medborger» med avledningen «sivilisasjon» eller politismós på moderne gresk.

I moderne oppfatninger innebærer «sivilisasjon» klassesamfunn og ulikhet. Hos Aristoteles var det omvendt. Den aristoteliske «menneskets natur» – kvalitativt og kvantitativt forskjellig fra de fleste andre dyrs – bygger på at vi må samarbeide om å løse oppgaver og at vi utvikler oss individuelt og kollektivt gjennom konkrete, praktiske erfaringer (empeiría) og et sorterende og meddelende, felles talespråk (lógos). Aristoteles er dialogiker som Platon. Dialog og deliberasjon kvalifiserer oss i Aristoteles’ øyne som de mest eminente medborgerlige, det vil si politiske, blant alle dyr.

Hos Aristoteles ligger kimen til sivilisasjon i disse allmennmenneskelige grunntrekkene. Han opererer ikke med en skarpt adskilt, usivilisert «før-tilstand». Selv om mennesker kan leve uten medborgerlighet (politeía), bærer alle språkbrukere denne sivilisasjonens kimer, slik alt levende har sjel.

Utvikling betyr at de alltid allerede tilstedeværende, allmennmenneskelige og medborgerlige kimene i økende grad blir fremherskende og regulerende i menneskelig samkvem, det vil si gjennom en politisering eller sivilisering av mer «spontant» naturgitte og -bundne relasjoner, i den gamle gresk-romerske middelhavskultur skilt ut som husholdningens private sfære (oikos).

Det er i denne sammenheng merkelig underkjent at for Aristoteles var spesifikt politiske relasjoner i en umodifisert forstand, eksplisitt karakterisert ved «frihet, likhet og fellesskap». Kimene var anlagt som télos (mål eller formål) i menneskets meddelende natur. Når G&W antyder nødvendigheten av en politisk bevissthet i alle ikke- og førmoderne menneskesamfunn, er det en slik aristotelisk betydning av politikk de knytter an til. Den filosofiske utfordring består i å tydeliggjøre og forklare hva de alltid tilstedeværende sivilisasjonens kimer består i. De kan artikuleres og utvikles.

Aristoteles’ kunnskapsteori er dessuten en flerdimensjonal gnoseologi (erkjennelsesfilosofi). Den er viktig i På sporet. Den sorterer flere og langt mer sidestilte kjennskapseller gnôsis-former etter deres forskjellige relasjoner mellom knower og known, snarere enn å fremheve epistêmê (sikker viten) i en endimensjonal moderne epistemologi hvor en moderne oppfatning av «vitenskap» trumfer alle «ikke-vitenskapelige» former.

Gnoseologien bygger på en dialogisk fornuft forankret i praksis og taus kunnskap som induktiv læring og erfaringsdannelse, diskutert og dokumentert i Eikeland (1997, 2008, 2022). Aristoteles’ tenkning er kritisk teori som utvikling av innsikt gjennom en sorterende og skjelnende, begrepslig nyansering og distingvering – en fremkallende erindring (anámnêsis) av taus praktisk erfaring, om man vil – utviklet innenfra praksis, henimot stadig bedre, pragma-adekvat sakstilpasning.

Til forskjell fra en moderne vitenskapelighet hvis røtter ligger i astronomisk avstandsforskning eller teknisk intervensjonsforskning og videreutviklet til besøksforskning i moderne samfunnsforskning, er den gnôsis-form Aristoteles anså som viktigst, nemlig praxis, en performativ, «antiothering » filosofi for «innfødte praktikere» i slekt med dagens fremvoksende indigenous, praktiker-forskning.

Dette fremgår mange steder i det overleverte Corpus Aristotelicum. Aristoteles’ påpekning av at «sakens natur» (forskningsobjektet) må bestemme undersøkelses- og fremstillingsmetode, er velkjent. Alle mennesker sies dessuten å ha noe å bidra med til sannheten og noe godt i seg som utgangspunkt for kritisk dialog.

I utforskning og utvikling av alle menneskelige forhold må man ta utgangspunkt i utbredte oppfatninger og måter å gjøre ting på i foreliggende praksisfellesskap (ex og dia endoxôn) og gjennomgå dem kritisk-dialogisk. Dialogikken er veien til grunngrepene i alle typer undersøkelser.

Aristoteles insisterer dessuten på at hans praktiske filosofi må formuleres på et allment plan for ikke å reduseres til oppskrifter som følges mekanisk. Den praktiske filosofien utgjør en kompetanse eller dyktighet (aretê) de enkelte praktikere kan og må tilpasse til mål og krav i egne, konkrete handlingssituasjoner gjennom praktisk klokskap (phrónêsis). Både Platon og Aristo teles påpeker eksplisitt at avstandsforklaringer og besøksforskning er utilstrekkelig. Tilskueriet er utilstrekkelig. Når vi ikke forstår naturen godt nok, skyldes det ifølge Aristoteles at vi ikke lever tilstrekkelig intimt og utprøvende i og med den (hê apeiría). De uten erfaring (hoi ápeiroi) er som avholdende som observerer (theôrousin) på avstand. Aristoteles' grunnregel er ikke «don’t go native », men «re-cognize your always already present nativeness».

På sporet handler således om to aktuelle utfordringer: a) Om grunnlaget for samfunnsforståelse og samfunnsforskning og b) om grunnlaget for demokrati som aktivt medborgerskap (politeía, kalokagathía). Deres grunnlag er «det samme» hos Aristoteles, nemlig sakslik eller «pragma-adekvat» kompetanse eller dyktighet (aretê).

I tillegg til det foregående redegjør boken for forskjellige aristoteliske begreper om makt og politikk og for en grunnleggende historisk greps- og begrepsdistinksjon som dukker opp og gjør seg gjeldende i mange sammenhenger og forkledninger. Den kan også spores gjennom institusjonsog filosofihistorien tilbake til den antikke, middelhavske filosofien.

Utgangspunktet for På sporets fortelling ligger i denne distinksjonen slik den «sprang ut» i en bestemt gruppe av forskere på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) gjennom siste halvdel av 1980-tallet, som ledd i arbeidslivsforskningen og det særegne norske, partsbaserte samarbeidet om bedriftsutvikling.

Lokalt dukket distinksjonen opp som tre skiller, 1) mellom «arbeids- eller driftsoppgaver » på den ene siden, «utviklingseller metaoppgaver» på den andre, 2) mellom arbeidsorganisering på den ene siden, utviklings- eller metaorganisering på den andre, og 3) mellom å spille roller på scenen på den ene siden, å tre ut av rollene, drøfte og endre dem bak scenen på den andre. Disse henger nøye sammen.

Boken omhandler hvordan de lokale begrepsparene sprang ut av oppgavene vi sto overfor gjennom de nevnte tiårene som aksjonsforskere og hvordan de kunne omsettes i konkret arbeid med å etablere organisasjonslæring gjennom bred medvirkning i arbeidslivets virksomheter.

De lokale distinksjonene sprang også ut av praktiske erfaringer med «usedvanlige læreprosesser» i flere tidligere sammenhenger og ikke minst ut av samtidige, men ikke parallelle, studier av den antikke dialogfilosofien, av filosofihistorien og av historiske grunnbegreper.

Boken handler også om sammenhenger mellom kimene anlagt i antikkens empiriske dialogfilosofi på den ene siden, på den andre moderne begreper fra kritisk teori som «erfaringsbasert motoffentlighet (skholê)» som noe mer enn en praksisfrakoblet allmennoffentlighet og om muligheten for en institusjonell og organisatorisk utvidelse nedenfra av offentlighet anlagt i den norske arbeidslivsforskningen.

I den allmenne offentlighet og bevissthet har begreper som motoffentlighet, immanent kritikk og organisk intellektuell vært nærmest ukjente, glemt eller marginalisert, selv i relativt nylige forsøk på å gjenreise en diskusjon om «offentlige intellektuelle» og «formidling», hvor de kunne gjort diskusjonene mer nyskapende.

På sporet forsøker altså å problematisere de grunnleggende premissene for diskusjoner om hvordan dagens mangfoldige og altomfattende kriser kan møtes. Men hvordan dette konkret henger sammen og hvordan sammenhengene nærmere bestemt bidrar til svar på spørsmålene a) om grunnlaget for samfunnsforståelse og -forskning, b) om grunnlaget for demokrati som aktivt medborgerskap og dessuten c) om grunnlaget for den allmennmenneskelige frihet G&W presenterer arkeologisk og antropologisk kilder og evidens for, det må man lese På sporet for å finne mer ut av.