Mengden ny forskning som produseres, er så stor at det er menneskelig umulig å lese, følge med på eller kjenne til all forskning, selv innenfor eget fagfelt. Den eneste kjente vitenskapelige metoden som kan imøtekomme denne utfordringen, er den som benyttes for utarbeidelse av systematiske kunnskapsoppsummeringer. Den digitale revolusjonen gjennom de siste 20–30 årene har gitt nye muligheter for å utarbeide oppsummeringer basert på søk i hele forskningslitteraturen.

Innenfor medisin og helsefag har systematiske kunnskapsoppsummeringer stått sentralt i flere tiår. Mange forbinder slike oppsummeringer med randomiserte, kontrollerte (RCT) studier og strikt bruk av kvantitativ metodikk og meta-analyser som besvarer effektspørsmål.

Det er en utbredt misforståelse at systematiske kunnskapsoppsummeringer anser evidens for å være synonymt med sannhet og kvantitative tilnærminger (Cohen et al. 2004; Malterud et al. 2016; Straus & McAlister 2000). Mange av de kritiske innvendingene er imøtekommet gjennom utviklingen av forståelse og bruken av systematiske oppsummeringer innenfor stadig flere forskningsfelt og samfunnssektorer.

NORNESK støtter seg til at integrering av kunnskap fra forskning, erfaringskunnskap og brukerperspektivet er nødvendig for kunnskapsbaserte beslutninger. I beslutningsprosesser må det dras veksler på flere kunnskapskilder, men systematiske kunnskapsoppsummeringer bør være en del av beslutningsgrunnlaget og spille en sentral rolle.

NORNESK har etablert et sett med prinsipper som skal ligge til grunn for nettverkets videre arbeid. De tar utgangspunkt i prinsippene som Evidence Synthesis International (ESI) har utviklet (Gough et al. 2020).

Systematiske kunnskapsoppsummeringer som sammenstiller og tolker resultater fra primær-/enkeltstudier ved hjelp av eksplisitte, formaliserte og transparente metoder, må anerkjennes på lik linje med andre vitenskapelige tilnærminger, fordi de er grunnleggende byggesteiner i et kunnskapssystem.

Slike oppsummeringer gir nødvendige svar på hvorvidt mer forskning er nødvendig, gir grunnlag for design av nye studier og setter nye resultater i sammenheng med eksisterende viten.

Systematiske kunnskapsoppsummeringer er avgjørende for å identifisere hva vi vet, og hva vi ikke vet, fra eksisterende forskning. Systematiske kunnskapsoppsummeringer bør derfor være grunnlaget for kunnskapsbaserte tilnærminger til utfordringer og behov både på individ-, gruppe- og samfunnsnivå og for å sikre et tilstrekkelig godt kunnskapsgrunnlag for fagutøvere i ulike disipliner og praksis på ulike tjenesteområder.

Det er viktig at forvaltningen har god oversikt over aktuell og relevant nasjonal og internasjonal forskning som grunnlag for politikkutforming. Dette blir stadig mer krevende i takt med at mengden forskning i Norge og resten av verden øker.

Kunnskapsoppsummeringer kan gi beslutningstakere og planleggere informasjon om kunnskapsstatus på konkrete områder, inkludert hvilke tiltak som virker, hvordan de virker, hvor kostnadseffektive de er og hvilke eventuelle negative konsekvenser man må være oppmerksom på.

Brobyggende aktiviteter omfatter for eksempel at sluttbrukere av en systematisk kunnskapsoppsummering involveres i utforming av forskningsspørsmål. Involvering av sluttbrukere er helt nødvendig for å sikre transparent tolkning og anvendelse av funn fra systematiske kunnskapsoppsummeringer (Grimshaw et al. 2012).

Systematiske kunnskapsoppsummeringer informerer vurderinger som gjøres i forbindelse med beslutningsprosesser, men de avgjør ikke automatisk og alene de beslutningene som tas. Beslutninger er gjerne informert av forskningskunnskap i kombinasjon med andre faktorer, slik som politiske prioriteringer, tilgjengelige ressurser, kontekst, lokale forhold, brukernes eller borgernes kunnskap, erfaringskunnskap og taus kunnskap.

For å fremme anvendelsen av systematiske kunnskapsoppsummeringer som underbyggende kunnskapskilder for forskning, utdanning, praksis, utvikling og innovasjon, og politikkutforming, er det behov for å øke kjennskapen til, etterspørselen etter og kompetansen om systematiske kunnskapsoppsummeringer i alle samfunnssektorer.

Metodikk for utførelse av systematiske kunnskapsoppsummeringer og prosesser for overføring og anvendelse av kunnskap fra slike oppsummeringer oppdateres stadig og er i rask utvikling. Dette krever kontinuerlig oppfølging, engasjement og involvering i ulike lærings- og utviklingsprosesser, slik at samfunnets behov for ny kunnskap av høy kvalitet kan imøtekommes.

Artikkelen bygger på grunnlagsdokumentet for NORNESK: https://fpol.no/Nornesk

Erfaringane frå pandemien har aktualisert spørsmålet om kva type ekspertise som blir brukt til å utmeisle politikk, meiner van der Sluijs, som er professor ved Senter for vitskapsteori ved Universitetet i Bergen. Og erfaringane viser at kunnskapsbasen oftast er altfor smal.

– I starten av pandemien såg vi at det først og fremst var epidemiologisk modellering som fekk forrang: Kunnskap som predikerte enorme tal på sjukehusinnleggingar, illustrerer han.

– Nedstengingar og den langsiktige effekten av dei på skulebarn, eller på folks mentale helse, derimot – dei vurderingane var ikkje inkludert. Og sjølv om kritikk av politikken har gjort at andre typar kunnskap er blitt inkludert etter kvart, så er kunnskapsbasen framleis dominert av slikt som kan teljast og uttrykkast ved hjelp av modellar.

Korleis kunnskap blir omsett i handling er eit spørsmål van der Sluijs lenge har vore oppteken av. Han meiner det er så viktig at han no for andre gong har søkt om å få etablere eit senter for framifrå forsking for å dykke ned i temaet. Søknaden er gått vidare til andre runde, og i skrivande stund ventar van der Sluijs, saman med dei andre finalistane, på å få vite kven som får finansiering frå Forskingsrådet dei neste ti åra.

– Når vi står andsynes radikal uvisse, mange ukjende storleikar og mykje som står på spel, men der vi likevel må ta raske avgjerder, då fungerer ikkje den klassiske førestillinga om at vitskapen kan kontrollere alle variable. Då er det viktig med meir audmjukheit, og det er viktig å engasjere ein breiare kunnskapsbase, seier han.

Dagens store utfordringar, som klimakrisa, biomangfaldskrisa, pandemiar og miljøgifter, er kjenneteikna nettopp av stor uvisse kombinert med behov for raske avgjerder. Desse fire områda planlegg van der Sluijs og kollegaene å arbeide med dersom senteret blir ein realitet.

Problemet handlar om korleis samfunnet har institusjonalisert evidensbasert politikkutforming. Van der Sluijs vil endre praksisen og forståinga rundt korleis nokre former for kunnskap blir prioriterte, medan andre og potensielt relevante kunnskapsformer i urimeleg grad blir ignorerte når avgjerder skal takast.

– Dei tradisjonelle måtane å handtere uvisse på i institusjonane er vanskelege å endre. Men vi kan ikkje bygge klimapolitikk på same måten som ein bygger ei bru. Uvissa er på ein heilt annan skala. Vi er inne i postnormal vitskap, seier han, med referanse til omgrepet som vart utvikla i 1990-åra. Postnormal vitskap handlar om å forstå usikre moment og verdidimensjonar i kunnskap som kan inngå i politiske avgjerder.

Vetenskaplig forskning har blivit en tydligare integrerad del av samhället. Även om kopplingen till samhället alltid funnits har vetenskap setts som en avgränsad sektor med sina egna måttstockar. Just beskrivningen ”elfenbenstornet” har frekvent använts av politiker, forskare (själva), journalister och andra samhällsdebattörer för att representera den vetenskapliga akademins avskildhet.

Ökad nationalism, populism, isolationism, drakoniska pandemiåtgärder, Ukraina- kriget, och geopolitiska spänningar har medfört allt komplexare förhållanden för utbyten över gränser inklusive de inom forskning. Forskning som bedrivs på lärosäten ses idag allt mer som en nationell resurs men är i praktiken ett globalt projekt.

Just forskningslandskapet har sett betydande förändringar under det senaste decenniet. Nya forskningsnationer har etablerat sig globalt. Det mest framträdande exemplet är Kina som idag är den största producenten av vetenskapliga publikationer i världen och andelen forskning i Kina som är av internationell god kvalitet eller världsledande ökar.

Kina är dock inte det enda landet som kraftigt har förbättrat sin vetenskapliga kapacitet. Länder som Iran, Indien, Saudi Arabien, Turkiet och Ryssland har även haft en markant ökning av vetenskapliga publikationer av god kvalitet under det senaste årtiondet.

Överlag är en tydlig trend att internationella vetenskapliga samarbeten ökar på en bred front. I Sverige var 43 procent av Sveriges vetenskapliga publikationer under 2000 samförfattade med forskare utomlands, medan motsvarande siffra 2019 var 71 procent1. Liknande utveckling ses även i övriga nordiska länder.

Så de internationella samarbetena ökar och de gör så mellan en större och mer heterogen grupp av länder. Samtidigt ökar de geopolitiska spänningar i världen och en annan nivå av politisering av forskning börjar att märkas tydligare i omvärlden.

Men hur ska forskning vara en underliggande kraft till att nå lösningar på globala utmaningar om den ses som en nationell resurs som måste skyddas och nya forskningsnationer inte helt tillåts av etablerade forskningsnationer att vara med och forma globala normer²?

Några aspekter som är viktiga att fundera över för forskningssektorn är: Vad innebär global inklusivitet, integration och rättvisa i praktiken? Hur bör globala forskningsnormer formas för att hantera de utmaningar som identifieras i Agenda 2030? Det finns ett antal stora utmaningar för forskningsaktörer som försvårar meningsfulla diskussioner på en global nivå. Nedan presenterar jag tre stycken utmaningar som jag ofta hör i diskussioner med universitet, policyaktörer och tankesmedjor.

I år er det femti år siden seksuelle forhold mellom menn sluttet å være forbudt i Norge. Det var i 1972. I 1977 besluttet Norsk psykiatrisk forening at homoseksualitet ikke lenger skulle regnes som en mental sykdom. I 1982 fjernet også Sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose.

I 2022 er det relativt få i Norge som argumenterer for at homofili er en psykisk sykdom. Du finner fortsatt homofobi i norsk kultur, men det synes å være relativt bred enighet om at homofili er en naturlig variasjon av menneskelig seksualitet, og – fremfor alt – at storsamfunnet ikke har rett til å bestemme om folk skal være tiltrukket av menn, kvinner, begge eller andre. Seksuell legning er ikke bare blitt en privatsak. Den er også blitt en menneskerett.

I løpet av de siste femti årene har vi også sett en økende normalisering av homofiles liv i Norge. Endringene i holdninger, juss og psykiatri har gitt flere og flere skeive rom til å komme ut og leve som seg selv, noe som har gjort det lettere for det streite flertallet å se at homofile er folk de også.

Aksepten av homofile har forskningspolitisk interesse, fordi den kan tjene som en god illustrasjon på den rollen forskningen kan spille i sosiale, kulturelle og politiske prosesser.

Det hadde vært fint om vi kunne si at dette var fortellingen om hvordan klartenkte og objektive forskere hjalp homofile ut av deres sosiale fengsler. Sannheten er dessverre at forskningen ofte har blitt brukt som et verktøy i samfunnets utstøting av homofile menn og lesbiske kvinner.

Opp gjennom årene har mange forskere delt de homofobe holdningene man har kjønnsvariafunnet i samfunnet for øvrig. Forskerne har forsynt kulturen med argumenter folk kunne bruke i forfølgelsen av skeive folk. Forskningen, og da spesielt psykiatrien, har ikke vært en nøytral grunn «utenfor» samfunnet som så på folks seksualitet og sexliv med objektive øyne.

Idehistorisk er det interessant å se på hvordan psykiatrien endte opp med å sykeliggjøre seksuelt mangfold.

1800-tallet var vitne til et dramatisk skifte i hvordan seksualitet og kjønn ble behandlet i det offentlige rom og da spesielt av dem som hadde politisk makt. Før hadde dette vært teologenes og prestenes domene. Likekjønnet seksualitet og kjønnsvariasjon (som ofte ble sett på som ett og det samme) var definert som en synd. Gud hadde bestemt at sex var noe ektefeller hadde for å «bli mange og fylle jorden» (1. Mosebok 1:28).

Vitenskapsmennene (de var nesten alle menn) tok over denne forestillingen. Sex var noe menn hadde med kvinner for å sikre artens videreførelse. Enhver seksuell aktivitet eller følelse som ikke bidro til dette, var ikke lenger en «synd», men en «perversjon». Man syndet ikke lenger mot Gud, men mot evolusjonen og nasjonens behov for folk som kunne brukes i produksjon og krigføring.

Denne «binære» fortellingen om seksualitet og ekteskap bidro naturligvis også til å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den kanskje mest innflytelsesrike psykiateren på dette feltet var den tyske psykiateren Richard von Krafft-Ebing. Hans bok Psychopathia Sexualis fra 1886 ga klart uttrykk for at «sex er ment for forplantning»- narrativen. Han så også på homoseksualitet som en form for skadelig «degenerasjon».

Denne tenkningen førte til utviklingen av konverterings- eller reparasjonsterapier, der man blant annet med elektrosjokk og kvalmeinduserende midler skulle fjerne uønskede tanker og adferd.

Grupperingen av tradisjonell heteroseksualitet som «normal og naturlig» på den ene siden og alt annet som «pervertert og unaturlig » på den andre, førte også til at homoseksuelle endte opp i den samme boksen som folk som misbrukte barn og dyr. Selve assosiasjonen til slike overgripere bidro til økt stigmatisering.

Den bidro også til å forsterke mytedannelser omkring homoseksuelles adferd. Mange konkluderte med at homoseksuelle – som ble sett på som mentalt syke – var emosjonelt ustabile og promiskuøse. Homoseksuelle menn og lesbiske kvinner forførte barn og andre i den hensikt å skape flere homoseksuelle.

Denne smitteteorien ble populær i store deler av verden, inklusiv Norge, og førte blant annet til at skeive lærere og universitetsansatte mistet jobben dersom deres seksuelle orientering ble offentlig kjent.

Nå fantes det en annen forskningstradisjon som så på både seksuell variasjon og kjønnsmangfold som noe positivt og naturlig. Tyskeren Magnus von Hirschfeld sto sentralt her.

Med basis i det liberale Berlin utviklet han en teori om seksualitet og kjønnsidentitet som var basert på variasjon eller kontinuumer. Mellom mann og kvinne finnes det mange varianter, mente Hirschfeld. Det gir derfor lite mening å sette opp ekstremene som idealer for korrekt og sunn adferd. Han var selv homoseksuell og engasjerte seg politisk for å sikre avkriminalisering av homoseksualitet i Tyskland.

Han etablerte Institut für Sexualwissenschaft i Berlin i 1919, et institutt som kombinerte naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora, og som fikk en sterk innflytelse på diskusjonen omkring seksualitet og kjønnsmangfold i Europa, inklusiv Norge. Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ble blant andre påvirket av Hirschfeld.

Instituttet for seksualvitenskap opphørte å eksistere i 1933, da nazistene brente store deler av instituttets boksamling.

Etter krigen kunne den politiske kampen for homofiles og transkjønnedes rettigheter støtte seg på denne tradisjonen. Men ikke bare det: Det var helt klart et samspill mellom mer tolerante forskere og folk som kjempet for skeivt likeverd. Disse forskerne hørte på de skeive, og de skeive brukte forskernes begreper i utforskingen av sin egen identitet.

Vi ser her hvordan forskningen og forskerne er en del av samfunnet og at holdningsendringer blir til i et samspill mellom samfunn og forskning. Det var ikke slik at forskerne definerte grunnlaget for den skeive frigjøringskampen. Det var heller ikke slik at «den homoseksuelle kulten» forførte naive forskere (som en del homofobe aktivister hevder). I stedet ble det nye paradigmet til i et samspill mellom forskning og samfunn.

Etter hvert som folks aksept av skeive folk ble alminnelig, ble det mer og mer umulig å forsvare tanken om at sex kun er for forplantning og at homoseksualitet er en perversjon.

Vår aksept av skeive folk var nå blitt et kulturelt og moralsk standpunkt, ikke et naturvitenskapelig et.

Nå skulle man tro at historien om de homoseksuelles frigjøring skulle ha ført til en form for læring som gjorde at man ikke endte opp i samme elendigheten igjen. I stedet ser vi nå en gjentagelse av de samme forestillingene i møtet med transkjønnede.

Det store flertallet av forskerne på kjønn og kjønnsidentitet, om det nå er innenfor naturvitenskapene eller samfunnsvitenskapene, har riktignok videreført den liberale tradisjonen fra Hirschfeld.

Den amerikanske psykiatriske manualen, DSM, gikk i 2016 bort fra å omtale «transseksualitet» som en mental sykdom. I stedet innførte de diagnosen kjønnsdysfori, som beskriver mulige følger av kjønnsvariasjon. Den internasjonale helsemanualen, Verdens helseorganisasjons ICD, erstattet «transseksualisme» med «kjønnsinkongruens » i 2018. Kjønnsinkongruens, der en persons kjønnsidentitetsopplevelse ikke samsvarer med det kjønn som ble tildelt ved fødsel, blir ikke sett på som en psykisk lidelse i ICD-11. Norsk helsevesen bruker ICD.

Grunnen til at kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens fortsatt er med i manualene, er at helsevesenet trenger diagnoser for å kunne tilby transkjønnede kjønnsbekreftende behandling. Og deri ligger litt av problemet.

I det øyeblikket homoseksuelle, lesbiske og bifile mennesker var ute av manualene, ble diagnosene for de psykiske lidelsene de eventuelt ville trenge behandling for, de samme som for andre mennesker. De transkjønnede som velger å transisjonere, derimot, er avhengig av hjelp fra helsevesenet, om det nå gjelder veiledning, hormoner eller kirurgi. Det betyr at helsevesenet, og de menneskene som kontrollerer helsevesenet, fortsatt har makt over dem. De har fortsatt makt til å definere hvem som er innenfor, og hvem som ikke skal få hjelp, og de bruker fortsatt medisinske kriterier for å bestemme dette.

I dag ser vi for eksempel at Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, NBTS, forsøker å opprettholde et monopol på behandling av transpersoner i Norge. Transfolk mener NBTS eller «Riksens» leger og forskere fremmer foreldede holdninger om hva det vil si å være trans, og at de siler ut folk de mener ikke fortjener behandling. Med andre ord: De tiltar seg en makt de ikke skal ha i et samfunn der egen identitet hører til den enkelte. Dette er noe vi skal se på i neste utgave av Forskningspolitikk.

Ekstremhøyre, om det nå er i Russland, Ungarn eller USA, bruker i økende grad politisk makt for å nekte transfolk anerkjennelse, beskyttelse og medisinsk hjelp. Taktikken er å mobilisere konservative velgere som ser slik variasjon som en trussel mot tradisjonelle kjønnsroller. I amerikanske stater ser vi nå en endeløs rekke lover som ikke bare skal hindre transbarn i å bruke riktig toalett, delta i skoleaktiviteter som passer deres kjønn, eller lære om sin egen identitet; i noen stater forbyr man også helsevesenet å gi transkjønnede barn hjelp. Vi har til og med sett forsøk på å kriminalisere foreldre og helsepersonell som bidrar med slik hjelp.

Retorikken er preget av de samme narrativene som ble brukt mot homofile. «Den homofile mafiaen» er riktignok blitt erstattet med «kjønnsideologien», men seksualiseringen og infantiliseringen er den samme.

Ekstremhøyre får god drahjelp fra ekstremvenstre og da spesielt såkalte «transekskluderende radikale feminister» (TERFer). Disse «kjønnskritiske» aktivistene gjentar de høyreekstremes argumenter om at kulturelt kjønn (gender på engelsk) ikke finnes, og at alle forestillinger om kjønn må defineres ut ifra biologisk kjønn (sex). I praksis ender de gjerne opp med argumenter om at kjønn er det samme som kjønnsorganer, kromosomer eller kjønnsceller. Dette presenteres som «vitenskap».

Nå får ikke transfobene mye drahjelp fra vitenskapsfolk. Det finnes fortsatt noen få forskere som holder på at «kjønn er forplantning », men jevnt over er det mangfoldsparadigmet som dominerer. Seksuell orientering og kjønnsidentitet forstås gjerne som et resultat av et samspill av genetiske, hormonelle, kulturelle og psykologiske faktorer, og det er dette samspillet som skaper mangfold både når det gjelder kropp og sjel. Jeg kjenner ikke til noen seriøse forskere som mener at kulturelt kjønn eller kjønnsidentitet kan reduseres til kjønnsorganer. Kjønnsinkongruens er et vitenskapelig faktum.

Men vitenskapen har så stor prestisje som sannhetsvitne, at anti-transaktivistene føler seg tvunget til å vise til forskning i sin argumentasjon. Republikaneren Marjorie Taylor Greene, som ikke tror på evolusjon, hengte opp en plakat på døren sin i Kongressen der hun skrev: «There are TWO genders: MALE & FEMALE. ‘Trust The Science!’»

TERF-ene er litt mer raffinerte. De fikk hjelp av en Dr. Lisa Littman til å komme opp med en ny diagnose, Rapid Onset Gender Dysphoria, som er ment å underbygge den sosiale smitte-teorien som dominerer i disse kretsene (det vil si at unge transpersoner ikke er trans, men misledet av transaktivistene).

Littman sendte ut et spørreskjema til foreldre til unge transpersoner, og disse foreldrene ble eksklusivt rekruttert gjennom transfobiske nettsteder. Et begrep som selection bias er utilstrekkelig når man skal beskrive denne formen for «forskning». Konseptet er avvist av alle seriøse faglige og profesjonelle organisasjoner på feltet, inklusiv the World Professional Association for Transgender Health og The American Psychiatric Association, men det vet ikke skremte foreldre som kommer over begrepet. De ser noe «vitenskapelig» noe som gir dem lov til å «berge» sine barn fra sosial utstøting.

Og da er vi tilbake i den gamle sirkelen der forakt skaper skam og ødelagte liv, og der vitenskapen blir brukt som et våpen, om nå forskerne vil det eller ei.

For litteraturhenvisninger, se nettutgaven av denne artikkelen: https://fpol.no/lhbt

Et sentralt spørsmål er om regjeringens ettårige kutt i Forskningsrådets bevilgninger har vært å forstå som a) rent tekniske med full kompensasjon senere, b) engangskutt som ikke kompenseres, men heller ikke videreføres, eller c) rene kutt i bevilgningen.

Her er faktisk alle svar riktige. I perioden fra 2017 til 2022 har nemlig regjeringen praktisert alle de tre nevnte formene for kutt, uten nærmere forklaring eller begrunnelse og hele tiden med en forventning om at aktiviteten skal opprettholdes på samme nivå.

Det aller første ettårige kuttet i 2017 i bevilgningen til vitenskapelig utstyr ble kalt «teknisk justering» og ble tilbakeført både med midler og tidligere års bevilgningsnivå. Fra 2018 til 2021 er alle kutt kun tilbakeført til tidligere års bevilgningsnivå, mens kuttene i 2022 blir helt uten senere tilbakeføring og omtales som omprioritering.

Denne variasjonen i subtile budsjettkutt ser ut til å ha skapt et stort rom for tolkning og mye forvirring, både hos Forskningsrådet, Stortinget og departementet selv. Nå spør man seg hvorfor ikke disse spørsmålene ble avklart tidligere.

Paradoksalt nok kan noe av forklaringen ligge i de mange styringsreformene som har pågått parallelt med de nevnte kuttene. Det er verdt å trekke fram følgende:

• Fra 2015 innfører regjeringen for alvor et system med mål- og resultatstyring (MRS) av Forskningsrådet. Tanken er å styre etter effekter og overordnede mål og komme bort fra den detaljerte aktivitetsstyringen. Kort sagt, istedenfor å styre etter hvilke penger som setter i gang hvilke aktiviteter, skal man styre etter hva som til slutt kommer ut av den forskningen som finansieres av Forskningsrådet.
• Delvis som en oppfølging av dette innfører Forskningsrådet fra 2017 et system med porteføljestyring, hvor de tidligere programmene og programstyrene erstattes av bredere porteføljer. Dette gir Forskningsrådet mer handlingsrom til å finansiere prosjekter på tvers av sektorgrenser. Samtidig blir det tilsvarende vanskelig for departementene å følge pengestrømmene.
• Parallelt med dette omorganiseres Kunnskapsdepartementet. Den tidligere Forskningsavdelingen legges ned, og ansvaret for Forskningsrådet splittes på to avdelinger for henholdsvis eierskap og styring og politikk for høyere utdanning og forskning. Dermed introduseres et organisatorisk skille mellom økonomi og politikk.

Disse endringene har alle hatt som formål å bidra til bedre styring, men kan til sammen ha bidratt til det motsatte. I hvert fall har det blitt svært krevende å holde oversikt over de årlige forskningsbudsjettene og fordelingen av dem. Og langtidsplanene har ikke akkurat bidratt til å gjøre saken enklere, med de nevnte eksemplene på tilslørte kutt og finurligheter for å fylle opp planens prioriteringer.

Når så DFØ kaster sitt iskalde blikk på praksisen, virvler de opp en grunnleggende konflikt som hele tiden har ulmet under innføringen av de nye styringsformene. Den dreier seg om sektorinteressenes behov versus troen på overordnet styring mot brede og tverrgående mål.

Bevilgningsreglementet og økonomiregelverket gir klar støtte til de departementene som har følt seg hektet av i svingene og ønsker seg tilbake til klare pengestrømmer innenfor definerte rammer. Langtidsplanen, MRS-systemet og porteføljestyringen trekker i retning av å gi Forskningsrådet mer handlingsrom til å bruke midlene på tvers av fag- og sektorgrenser. Det er selvsagt en rekke mellomposisjoner her, men ytterpunktene går fra «follow the money» på den ene siden til «in RCN we trust» på den andre.

Gone are the days when an organization sticks with one top-down strategy only. An ever-changing world and new business contexts demand an ongoing dialogue with both users, customers, and colleagues.

Organizations must therefore provide an aspirational vision and stay open to new opportunities that may support the wider goals of the organization. In other words, an organization must allow for new thinking and experimentation along with traditional “business as usual” activities – to simultaneously exploit and explore.

The concepts of exploitation and exploration were introduced by James March in his paper on organizational learning (19911). He argues that “maintaining an appropriate balance between exploitation and exploration is a primary factor in system survival and prosperity”.

Many organizations therefore develop an ambidextrous strategy (Charles O’Reilly and Michael Tushman, 20042). Ambidexterity is the ability to perform exploitative and exploratory activities with equal skills. Exploitation is when an organization improves the activities that it currently does, and exploration is when it seeks out new innovations. Exploiting existing markets and technologies and at the same time exploring new ones to benefit from important future opportunities is characterized as organizational ambidexterity.

The two different approaches require a very different organizational configuration and a different approach to people and behavior, architecture, routines, and culture.

All organizations must find their modus operandi for going ambidextrous as the organizational architecture of an organization can shift between states of exploitation and exploration.

Two types of ambidexterity in organizations are often identified (Gibson and Birkenshaw, 20043), namely structural and contextual ambidexterity.

Structural ambidexterity separates the exploitation and exploration activities in an organization, with the risk of not aligning exploration with core business needs and values. Whereas a contextual ambidexterity supports the idea of employees making their own choices of how they divide their time between exploitation-oriented or exploration- oriented activities in their daily work. The latter type has a stronger connection to the organizational performance and allows employees to work and cooperate with colleagues and external actors, and to handle different non-routine tasks.

Contextual ambidexterity is often illustrated by how the Toyota production system operates. The culture of the company allows for workers to combine routine tasks (exploitation) with change initiatives to become more efficient and innovative (exploration).

An ambidextrous organization aims to balance the capability to exploit current business and exploring future opportunities simultaneously. It can be challenging to find a good balance, and tensions between the two approaches are familiar in many organizations. To excel in both areas is rare.

Tesla is a great case of an ambidextrous organization with an inbuilt ability to work with both exploitative and explorative innovations. Most car manufacturers must be ambidextrous, and Tesla has taken it to the extreme by working with SpaceX and investing in new challenging ventures alongside the car production.

Different modes of ambidexterity can be found in combination in organizations. Google fostered ambidexterity by creating a new organizational umbrella structure Alphabet that separated existing businesses as Google Search from explorative business models and practices as found in, for example, GoogleX, a development division.

Ambidexterity also exists in the public sector. The Norwegian Altinn co-operation which enables digital dialogue between business, public agencies and private individuals, shows how an ambidextrous leadership successfully can encourage both exploration and exploitation behaviors among employees. Ambidexterity can thus by deployed not only to an organization, but to a leadership for innovation that results in employee exploration activities.

To succeed, an ambidextrous organization requires flexibility. Decentralization, as by cutting out layers of management and empowering autonomous teams to act quickly, may lead to such flexibility. Feedback loops from frontline employees to top managers become quicker and shorter allowing better dynamic market insights, or – as may be more relevant in the public sector – a better understanding of user needs and social systems.

An ambidextrous approach can also be applied to the portfolio management of an organization. An ambidextrous portfolio is an important tool that can be used to tackle the trade-off between exploration and exploitation, and for making decisions securing that the organization does not over-invest in “what is” at the expense of “what could be”.

Top management needs to understand the importance of adopting an agile approach to decisions on both resources and priorities as organizations often operate in unknown and ever-changing landscapes. Organizations must therefore have an ambidextrous approach to investments that simultaneously pursuit and support both incremental and more radical innovation sometimes with contradictory strategic goals.

Today, all organizations operate in increasingly turbulent environments, and try to cope at their best with the different societal challenges. Therefore, in order to address these problems, organizations must apply an ambidextrous approach to their operations and proactively explore the future. This also applies to public sector organizations. Organizations must build capabilities for ambidexterity and allow for both exploitation and exploration, for efficiency and innovation. Only then businesses can sustain a competitive advantage and public institutions transform government services in such a way that citizens and communities get the services and the policies they need.

Bedømmere og panelmedlemmer antages ofte at forfordele deres egne områder og praktisere kammerateri.

Evidensen for disse påstande er dog varierende, ikke mindst fordi processen omkring fagfællebedømmelse sjældent åbnes op for analyser^1,. De fleste anerkender dog, at den traditionelle fagfællebedømmelse har store mangler med ineffektivitet og ubalancer som konsekvens.

Fagfællebedømmelse som institution og praksis har været diskuteret i mere end 50 år. Diskussionerne ender ofte med en anerkendelse af udfordringerne, men samtidig også en uvillighed til forsøg på ændringer, typisk med en undskyldning om at ”fagfællebedømmelse er måske det dårligste system, undtagen alle andre” for at parafrasere Winston Churchill.

I de senere år har forskningsråd og fonde, så som Volkswagen Stiftung i Tyskland og det sundhedsvidenskabelige forskningsråd i New Zealand, eksperimenteret med mulige ændringer i fagfællebedømmelsesmodellen.

Særligt to mekanismer har her været i spil: "Dobbeltblændet" bedømmelse og/eller "lodtrækning" mellem (kvalificerede) ansøgere.

I Danmark har Villumfonden ladet sig inspirere af særligt det første. Ideen opstod fordi forskere ret entydigt gav udtryk for, at man generelt skrev strategiske forskningsansøgninger, som man fornemmede kunne finansieres, men som man egentlig ikke brændte for at udføre. I givet fald betyder dette, at de bedste ideer oftest bliver i skuffen².

Villumfonden præsenterede derfor i 2017 "Villumeksperimentet" for at få disse ideer frem i lyset. Programmet retter sig mod ”tekniske og naturvidenskabelige forskningsprojekter, der udfordrer normen og har potentialet til fundamentalt at ændre den måde, vi tilgår vigtige emner p唳.

Center for Forskningsanalyse ved Aarhus Universitet har, gennem en uafhængig forskningsbevilling, fået mulighed for at monitorere Villumeksperimentet over en længere årrække. Fonden stiller alle ansøgnings- og bedømmelsesdata til rådighed for projektet hvilket er en sjældenhed når der forskes i fagfællebedømmelse.

Dobbeltblindet fagfællebedømmelse kan dække over forskellige tiltag, men centralt for bedømmelsen i Villumeksperimentet står, at ansøgernes navn, køn, tilhørsforhold og ikke mindst tidligere meritter holdes skjult for bedømmerne, samt at bedømmerne ikke forhandler med hinanden. Bedømmelserne foretages i stedet uafhængigt, og ansvaret for de efterfølgende bevillingsbeslutninger er lagt over på en tredje part.

For at modvirke biases, specielt i forhold til konservatisme, er ansøgeren anonym for bedømmerne i håb om at skærpe fokus på forskningsidéen og lade forskerne tænke frit i forhold til deres hidtidige arbejde.

Udover at afprøve en alternativ bedømmelsesmodel er formålet med Villumeksperi mentet at støtte innovative ideer, som har et højt risikomoment i forhold til succes. Der kan søges om op til 2 mio. kr. og en bevilling varer op til 2 år.

Bedømmerne bliver bedt om at lægge vægt på de idéer, de opfatter som reelle nybrud og som har et højt risikomoment. Hver bedømmer har mulighed for at tildele én ansøgning en ”trumf”; dvs. at den prioriteres højest i indstillingen, uanset hvilken bedømmelse denne ellers har opnået.

Villumeksperimentet har fire paneler: Earth & Space Sciences, Life Sciences, IT & Engineering og Physical Sciences & Mathematics. De strukturerede ansøgninger på 2 sider sendes til et af panelerne og får tre uafhængige bedømmelser. Der er ingen forhandling mellem bedømmerne.

Bedømmerne er udvalgt med særligt henblik på at kunne identificere innovative ideer. Der er tale om særdeles erfarne internationale bedømmere, cirka 30, som for de flestes vedkommende går igen fra år til år. Det betyder også, at bedømmerne ikke nødvendigvis er fageksperter i forhold til den konkrete ansøgning, deres formodede ekspertise er i identificeringen af innovative ideer og potentielle nybrud.

De individuelle bedømmelser indsamles efterfølgende af fonden, rangordnes og indstilles til fondens bestyrelse som træffer afgørelser om hvem der skal have de årlige godt 50 bevillinger. Bestyrelsen følger den anonymt rangordnede indstilling. Først derefter brydes anonymiteten. Villumeksperimentet har kørt i fem runder siden 2017. Omkring 250 ansøgninger har fået en bevilling og succesraten for panelerne er cirka 10 procent.

Et centralt spørgsmål er i hvilket omfang Villumeksperimentet virker efter hensigten.

I forskningsprojektet foretager vi en række kvantitative og kvalitative analyser.

I første del af projektet er der gennemført analyser med udgangspunkt i interviews med bevillingsmodtagere. Her har der særligt været fokus på bevillingsmodtagernes eget syn på instrumentet og ansøgningsprocessen.

Fælles for mange af ansøgerne er en opfattelse af, at den dobbelt-blændede bedømmelsesproces og et øget fokus på forskningsideen frem for forskeren, giver mere rum til kreative projekter, skaber fleksibilitet i projektfasen og i sidste ende øger glæden ved at arbejde med projektet.

Forskerne fremhæver selv, at det har medført en anden forskningsoplevelse med mulighed for mere eksplorative forskningsprojekter.

Udover denne kvalitative del, arbejder vi med en række kvantitative analyser af bedømmelsesmekanismerne og automatiske fuldtekstanalyser af ansøgningerne. Resultaterne af disse analyser foreligger ikke endnu, men fokus er i særlig grad på hvordan instrumentet kan reducere eller eliminere eventuelle skævheder i den demografiske sammensætning blandt bevillingsmodtagere og afviste ansøgere.

Vi er her interesseret i, hvordan dobbeltblændet bedømmelse kan hjælpe til at reducere uønskede kønsforskelle, sikre en bedre balance mellem yngre og ældre bevillingsmodtagere, og sikre at bevillinger ikke kun går til forskere med mange tidligere publikationer og citationer.

Det omfattede tekstmateriale har desuden muliggjort en analyse af forskelle og ligheder i måden mænd og kvinder skriver forskningsansøgninger på, og i det konkrete tilfælde med Villumeksperimentet, synes der ikke at være nogen forskel.

På længere sigt kommer der desuden analyser af "ideerne" og hvor innovative og risikobetonede de egentlig er, samt analyser af bevillingernes gennemslagskraft og mulige betydning for ansøgerne, f.eks. om de skaber nye forskningsområder og karrieremuligheder?

Det er positivt at forskningsråd og især private fonde i stigende grad afprøver alternative evalueringsmetoder når det gælder om at fordele forskningsmidler og bedømme projektansøgninger. Men for at kunne høste det maksimale udbytte af disse eksperimenter, og vurdere både fordele og ulemper, er en forskningsforankret evalueringsog monitoreringsindsats nødvendigt. Hvis disse tiltag skal implementeres som faste bestanddele af fremtidens forskningspolitik, kræver det viden om deres effekter.

Med revidert nasjonalbudsjett1 introduserte regjeringen et nasjonalt omstillingsmål. Hensikten med et slikt mål er at det skal lede til utslippskutt i hele økonomien, på tvers av alle sektorer. En sentral del av omstillingspolitikken skal være å legge til rette for raskere teknologiskifter og for grønn verdiskapning. Eksempler på dette kan være regjeringens satsing på havvind eller planer for hydrogen.

En klimaomstilling vil også kreve endringer i eksisterende næringer. Eksempler på dette kan være elektrifisering av petroleumsproduksjon eller rensing av CO2 fra sementproduksjon. Men en klimaomstilling vil i tillegg måtte innebære redusert petroleumsaktivitet, slik IEA og IPCC har påpekt. Vi kan derfor skille mellom en omstilling innenfor og en omstilling vekk fra olje og gass.

Disse ulike forståelsene av en klimaomstilling kan fint eksistere side om side. Samtidig vil ulike sider vektes forskjellig blant ulike aktører i den offentlige diskusjonen og i praktisk politikk. Et sentralt spørsmål i den sammenheng er derfor: Hva slags omstilling legger de offentlige rammevilkårene for forskning og innovasjon til rette for?

Forskere ved NIFU har sett nærmere på utviklingen av tildelinger gjennom de sentrale innovasjonspolitiske virkemidlene i Norge fra 2007 til 2020. Analysen viser at den samlede virkemiddelbruken har blitt mer enn doblet i denne perioden.2 Den største veksten har vi sett i støtten via SkatteFUNN, gjennom oljeskattepakken introdusert i 2020.

Det er derfor to forhold vi bør være oppmerksomme på når vi skal svare på om virkemidlene over tid i større grad har støttet en klimaomstilling:

1. Økningen i investeringer har gått til generelle virkemidler som i stor grad forsterker den eksisterende næringsstrukturen. Vi må spørre oss om en større del av denne veksten burde være styrt mot målrettede satsinger knyttet til en omstilling til lavutslippssamfunnet.
2. Parallelt med økte investeringer i grønne prosjekter har vi sett enda større vekst i støtten til petroleumsaktivitet. Spørsmålet er om det går an å få til en reell omstilling hvis man forsøker å ri to hester samtidig.

Vi har altså sett at virkemiddelbruken bare delvis reflekterer ambisjonene om en klimaomstilling. Hvorfor er det slik, til tross for en bred enighet om at norsk næringsliv må omstilles som følge av den globale klimakrisen? Svaret på dette spørsmålet er både enkelt og sammensatt.

Den enkle forklaring ligger i at det er vanskelig å ta politiske grep som begrenser omfanget til en industri som er lønnsom i dag. I tillegg er det godt dokumentert hvordan oljeindustrien nyter stor innflytelse i viktige beslutningsfora.

Det sammensatte ligger på den ene siden i at det finnes svært ulike forestillinger om hva en omstilling er, og dermed hva som er riktige løsninger. For noen handler det om å bygge opp nye næringer, for andre å redusere utslippene fra olje- og gassproduksjon, mens for andre igjen handler det om å flytte økonomisk aktivitet fra petroleum til andre næringer.

I tillegg berører en klimaomstilling mange forskjellige politikkområder. Løsningene plasserer seg på tvers av energi, klima og miljø, næringsutvikling, arbeidsliv, og som den siste tiden har vist, utenriks- og sikkerhetspolitikk. Vi har med andre ord svært ulike forståelser av problemet, og ansvaret for å legge til rette for løsninger plasserer seg på tvers av politikkområder.

Det er godt kjent at sektorprinsippet3 i stor grad preger det norske innovasjonssystemet. Dette kan være en styrke når målet er å videreutvikle områder der vi allerede er sterke. Det kan derimot være en barriere når målet er å utvikle retningsgivende politikk for å ta tak i store omstillingsutfordringer der koordinering av flere politikkområder er nødvendig. Det er derfor behov for mekanismer og fora egnet for å forankre tverrsektorielle satsinger som går på tvers av mange departementer, og som involverer flere politikkområder enn forskning.

Noe av grunnen til at Kunnskapsdepartementet nylig ga NIFU i oppdrag å undersøke muligheter og utfordringer ved å innføre målrettede samfunnsoppdrag i Norge4 er nettopp behovet for koordinering på tvers for å møte store samfunnsutfordringer. Målrettede samfunnsoppdrag handler både om å sette konkrete og ambisiøse mål, og sette retning gjennom en koordinering av alle politikkområdene som berører en samfunnsutfordring.

Noe av det NIFU konkluderte med, var at dersom målrettede samfunnsoppdrag skal brukes som en tilnærming for å løse store utfordringer som klima, er det ikke nok å innføre samfunnsoppdrag for å stimulere enkeltteknologier eller industrier. Samfunnsoppdrag for å bygge opp ny, grønn industri kan bidra til en grønn omstilling, men det er ikke tilstrekkelig. En klimaomstilling vil kreve at det settes mål for å omstille norsk næringsliv, inkludert omstillingen vekk fra olje og gass.

Så langt ser det ikke ut til at regjeringens nyetablerte omstillingsmål inkluderer en slik forståelse av hva en klimaomstilling er. Det burde det nok.

I år er det 50 år siden Limits to Growth (Vekstens grenser) kom ut. Bokens forutsigelser har ikke inntruffet, og de tiltak den anbefalte for å redde verden, er langt fra å være satt i verk.

Bokens hovedbudskap var at eksponensiell vekst ikke er mulig i en begrenset verden. Det er en selvfølge og dermed lite interessant. Mer interessant er spørsmålet om vi plutselig, uforutsett og uforberedt møter vekstens grenser.

Analysen bygget på en modell av verdensøkonomien frem mot år 2100. Boken fokuserte på fem variabler: befolkning, produksjonskapital, utvinning av ikke-fornybare ressurser, matproduksjon og forurensning. Alle disse fem har vokst sterkt de siste par hundre årene eller så, men de kan ikke vokse i det uendelige.

Matproduksjonen setter grenser for befolkningsveksten. Det finnes ikke uendelig mye av metaller eller fossile brensler, og dermed kan ikke produksjonskapitalen vokse i det uendelige. «Forurensning» er en uensartet sekkepost, men «i skuddet» på den tiden boken ble skrevet. Hvem husker ikke svoveldioksid og sur nedbør som skulle forvolde omfattende skogsdød i Europa? Det viste seg siden ikke å stemme.

Diagrammer som viste modellens resultater, ble flittig presentert i boken. Leseren ble fortalt at det ikke dreide seg om prognoser, og derfor ble årstallene på tidsaksen utelatt, men ikke desto mindre ble det flere steder nevnt at et katastrofalt sammenbrudd ville finne sted innen hundre år. Verdens befolkning ville bli redusert på grunn av matmangel, og mineraler og fossile brensler ville bli uttømt slik at produksjonen ville falle.

Og nu er det altså gått et halvt hundre år. Likevel ser vi lite til den kollapsen Limits to Growth forutsa og som burde være like om hjørnet ifølge dens diagrammer. Den katastrofen Limits to Growth spådde, er nu erstattet av en annen, klimaforandringer, men det var ikke tema i boken.

Hva er det da som har gått galt, for å si det sånn? Verdens befolkning vokser fortsatt, men vekstraten pr. år har avtatt, som følgende tabell viser:

Fortsetter det slik, kan verdens befolkning nå en topp like før neste århundreskifte, men da er vi også blitt mange, over 11 milliarder, 40 prosent flere enn vi er nu. Vil det bli mat nok til alle?

Så langt har verdens matvareproduksjon holdt tritt med befolkningsveksten. Det har den gjort takket være bedre plantetyper, mer effektive maskiner og mer bruk av gjødsel.

Det finnes fortsatt meget upløyd mark og skog som kan brennes for å få dyrkbar jord eller beiteland. At det vil kunne føre til færre villdyr og ditto planter, vil sikkert bekymre dem som setter «biologisk mangfold » foran menneskelige behov. Det kan da være på sin plass å nevne at uten massive monokulturer med mekanisk såing og høsting ville det ikke være mulig å brødfø de nærmere 8 milliarder mennesker som nu bor på jorden.

Det faktum at befolkningsveksten har falt så pass meget som den har gjort, aktualiserer spørsmålet om hvorvidt befolkningsveksten er selvkorrigerende og faller til et bærekraftig nivå lenge før katastrofen inntreffer. Limits to Growth drøftet ikke den muligheten.

Det selvkorrigerende element i befolkningsveksten skal ikke overdrives; det dreier seg om milliarder av ukoordinerte beslutninger tatt av enkeltmennesker, med ett unntak: Kina.

Det kan være mange grunner til at folk ønsker færre barn: Kvinnenes frigjørelse er en slik; de vil ikke lenger la seg bruke som fødsels- og omsorgsdyr. Prevensjonsteknikk er en annen; det er blitt lettere å unngå uønskede svangerskap. Mange barn er ikke lenger nødvendig for å hjelpe til på gården, og de færreste bor efter hvert på landet. Barnedødeligheten er gått ned, og det er ikke lenger nødvendig å få mange barn for å sikre slektens overlevelse. Alle disse forandringene har oppstått som følge, direkte eller indirekte, av økonomisk vekst, så det er ikke langsøkt å hevde at økonomisk vekst har iboende korreksjonsmekanismer.

Ingen av de ikke-fornybare ressurser ser ut til å være i nærheten av å gå tomme. Efter 150 år med oljeutvinning har vi oljereserver nok for 50 års utvinning med uforandret utvinningstakt. En eller annen gang vil det vise seg vanskeligere å finne nye reserver, men vi er ikke der ennu, og ingen vet når vi kommer dit.

Faktisk dreier mye av dagens debatt seg om at de oljereserver som alt er oppdaget, kunne bli verdiløse fordi verden vil dreie sitt energiforbruk bort fra fossile brensler.

Når det gjelder mineraler, er den største bekymring for tiden de enorme behov for enkelte mineraler (litium, kobber, aluminium og flere) som overgangen til vindog solenergi vil utløse.

Forurensningen, den uensartede sekkepost, synes ikke å ha blitt alvorligere de siste 50 årene. Utslipp av svoveldioksid fra elektrisitetsproduksjon er kraftig redusert. Luften i storbyene er blitt langt renere i verdens rike land, og vil antakelig også bli det i verdens fattige og middels rike land når de har vokst ytterligere, eliminert kronisk fattigdom og tatt seg råd til å bruke renere prosesser til industri- og kraftproduksjon.

For litt over 50 år siden (1968) var Kinas BNP pr. capita ca. 2 prosent av hva det var i USA, ifølge Limits to Growth. I 2020 var dette tallet nesten 20 prosent. Utviklingen har gått stikk i strid med forutsigelsene i Limits to Growth, som så for seg at gapet mellom fattig og rik i verden bare ville bli større.

Men på ett punkt har Kina fulgt oppskriften i Limits to Growth. Kina har kontrollert befolkningsveksten; det har tillatt kun ett barn per familie og brukt sterke virkemidler for å sørge for at dette påbudet blir fulgt. Resultatet har ikke alltid vært hyggelig; det er en god del flere menn enn kvinner i de aldersgrupper som er blitt omfattet av ettbarnspolitikken enn hva som er å forvente hvis barn av begge kjønn hadde samme overlevelsesrate efter fødselen.

Et annet, mer positivt resultat av ettbarnspolitikken, er at den sannsynligvis har fremmet økonomisk vekst. Det er ikke uvanlig at foreldre som bor «på landet», overlater barna til besteforeldrene og drar til industribyene ved kysten for å arbeide i fabrikk. Dette lar seg gjøre med bare ett barn, men blir straks vanskeligere med to eller flere.

Et sentralt punkt i Limits to Growth var å stoppe befolkningsøkningen. For å oppnå dette ble det foreslått at fødselsraten skulle tilpasses dødsraten; det skulle ikke fødes flere barn enn det døde av eldre mennesker. Forestilte man seg at alle verdens land ville bli enige om en slik politikk? Mange rike land har ikke noe overbefolkningsproblem, i flere rike land har folkemengden stagnert eller endog minket de siste årene. Og hvis denne politikken skulle gjelde globalt, men ikke land for land, hvordan forestilte man seg at de nødvendige fødsler skulle fordeles landene imellom? Hva med tilsynelatende utilsiktede virkninger som mangelen på kjønnsbalanse i Kina?

I sin bok Radical Uncertainty viser John Key og Mervin King hvordan vår evne til å forutsi fremtiden begrenses av vår egen erfaring. Vi er simpelthen ute av stand til å forestille oss ting som er fullstendig ukjente for oss, men som for våre efterkommere eller endog for oss selv i en senere livsfase er de største selvfølgeligheter.

De gir noen gode eksempler. Smarttelefonen er et opplagt sådant. Tom Watson, IBMs direktør, skal i 1940-årene ha sagt at han kunne forestille seg et verdensmarked for 5 datamaskiner. I 1896 sa Kelvin, den tidens kanskje mest fremragende fysiker, at han ikke hadde den ringeste tro på luftfart med andre midler enn i ballong.

Vår evne til å se inn i fremtiden er fortsatt like begrenset som før, men det er kommet nye teknikker for å gjøre spådommene mer troverdige ved å gi inntrykk av imponerende bakenforliggende viten. Limits to Growth fortjener berømmelse kanskje først og fremst fordi den var et pionerarbeid i så måte. Ved bruk av matematiske modeller og på den tiden imponerende grafiske fremstillinger ga den inntrykk av imponerende bakenforliggende kunnskap og ditto pålitelighet. Alt eftersom tiden har gått, har dens spådommer latt vente på seg. Og har de ikke gått i oppfyllelse før hundreårsjubileet, har de slått fullstendig feil. Men når man kommer så langt, gidder antakelig ingen å skrive om det; de fleste kommer da til å være opptatt av om FNs klimapanels spådommer har slått til.

Befolkningens tillit til offentlig finansiert forskning er høy etter pandemien. Det viser Forskningsrådets ferske befolkningsundersøkelse. Så hvorfor uteblir investeringene til mer forskning når forskning funker?

Forskning betyr veldig forenklet at det er snakk om et systematisk arbeid for å frembringe ny kunnskap; kunnskap som bidrar til nye løsninger eller nytt kunnskapsgrunnlag for å ta evidensbaserte beslutninger som bringer samfunnet videre. Resultatene fra forskningen må tas i bruk og skape merverdi for dem som skal benytte seg av resultatene direkte, eller som får glede av resultatene indirekte. Dette må formidles mer og oftere.

Bare reflekter litt over alle de digitale videomøtene dere har deltatt på de siste to årene. Hvor mange vet at dette er norsk teknologi utviklet av Tandberg AS på Kjelsås i Oslo? Fra en gryende start i 1988 utviklet Tandberg seg til et selskap med global, industriell dominans innen produkter og systemer for videomøter, som alle benytter i 2022 som det mest naturlige i verden. På 1980- og 1990-tallet utviklet Televerkets Forskningsinstitutt verdens første komplette videomøtesystem i én enhet gjennom datamaskinen med navnet Tandberg Vision 10.

Dette samarbeidet er et eksempel på forskning i samarbeid med en industriell teknologipartner med søkelys på videreutvikling og global kommersialisering. Dette førte til markante og varige teknologiske endringer i vårt samfunn (Kilde: NTVA). Teknologien ble solgt til USA for svimlende summer og har blitt videreutviklet siden den gang, men den kom fra norsk forskning og utvikling som mange av oss benytter nå i dagliglivet.

Forskningsrådets holdningsundersøkelse for 2021 viser at befolkningen i Norge har høy tillit til forskning etter pandemien. Forskning finansiert av staten og fra EU har høyere tillit enn forskningen som næringslivet finansierer selv.1 For å skape denne tilliten må forskningen formidles til befolkningen og omgivelsene, slik at det oppstår en bevissthet rundt at forskningen er mer enn en rapport som legges bort i en skuff. Tilliten er lovende høy, men å få langsiktig og forutsigbar finansiering til forskning, ser ut til å være krevende i disse dager. Hva mer skal til for å vise at forskning funker?