– Eg er glad for denne dialogen, for det er utruleg viktig at forskarane sjølve er involverte i prosessen. Spørsmåla og avvegingane som dukkar opp, må takast på alvor, seier Kim Huijpen.

Huijpen leier det nederlandske nasjonale programmet for endring i forskarevaluering, «Recognition and Rewards» (eller «Erkennen en Waarderen» på nederlandsk) på vegner av ein koalisjon av universitet, universitetssjukehus, forskingsfinansierande organisasjonar og det nederlandske vitskapsakademiet

Programmet er eit resultat av at det lenge har vore murra i gangane på nederlandske forskingsinstitusjonar – som stadig er å finne øvst på listene over dei beste universiteta i verda – om eit umenneskeleg høgt arbeidspress og monomant fokus på publikasjonar.

Vitskapleg tilsette har demonstrert i gatene med jamne mellomrom i fleire år, og også institusjonsleiarar og politikarar har uttrykt at forskingsverda går glipp av altfor mange talent som ikkje finn seg til rette i dagens system. Stadig fleire ser at aktivitetane som løner seg i UH-sektoren, ikkje nødvendigvis samsvarer med det ein ønskjer at akademikarar skal drive med.

Hausten 2019 offentleggjorde difor VSNU [interesseorganisasjon for 14 nederlandske universitet, red. merkn.] saman med dei største forskingsfinansierande organisasjonane i Nederland, ein visjon for framtidas forskingssektor, med tittelen «Room for everyone’s talent». Målet var mindre vekt på publikasjonar, og meir vekt på andre akademiske aktivitetar, slik som undervising, samfunnsengasjement, lagspel, leiarskap og bidrag til open forsking.

– Sidan har alle organisasjonane danna eigne komitear som skal tilpasse visjonen til dei ulike lokale kontekstane, fortel Huijpen.

Ei rad universitet har no publisert eigne visjonar for korleis vitskapleg tilsette og arbeidet deira skal evaluerast, som skal danne utgangspunkt for det vidare arbeidet lokalt. For sjølv om nokre har sett seg heilt konkrete mål – universitetet i Utrecht har til dømes bestemt å gå vekk frå å bruke den berykta Journal Impact Factor i evalueringar – så er det framleis slik at vegen i stor grad blir til medan ein går.

– Mange er til dømes urolege for det internasjonale aspektet, særleg i naturvitskapane, seier Huijpen.

– Ein naturvitskapleg forskarkarriere er ofte internasjonal, og forskarar lurer på kva som vil skje dersom dei søker jobb ved ein utanlandsk institusjon som kanskje opererer med andre kvalitetskriterium. Særleg forskarar tidleg i karrieren har spørsmål rundt dette. Difor er det så viktig at dette blir diskutert internasjonalt, og vi er svært glade for at Noreg også er aktive i dette arbeidet.

I 2019 sette UHR ned ei arbeidsgruppe som skulle lage retningsliner for vurdering av akademiske karriereløp. Initiativet var i tråd med internasjonale straumningar, og arbeidet har vore delvis inspirert av Nederland. I april i år vart retningslinene publisert.

Den norske arbeidsgruppa tilrår at når institusjonane skal vurdere kandidatar for tilsettingar og opprykk, så bør dei vurdere fleire element enn det som har vore vanleg tidlegare, men presiserer at det ikkje betyr at alle forskarar skal gjere meir enn før. I staden skal ein opne for større variasjon i forskarkarrierar. Retningslinene inneheld eit forslag til rammeverk for vurdering av ulike typar kompetanse.

Dokumentet har sidan vore på høyring, og UHR følgjer opp arbeidet på bakgrunn av innspela som kom inn.

– Nokre forskarar fryktar at eit større spekter av evalueringskriterium er det same som å senke forventingane ned til eit minste felles multiplum. Men det er ingen som seier at vi ikkje lenger skal publisere i prestisjetunge tidsskrift. Vi seier berre at ikkje alle treng å gjere det, og at grupper kan vere samansett av folk med ulike former for kompetanse, seier Huijpen.

Det er viktig at akademia sjølv tek eigarskap til utviklinga, meiner ho. Difor har ho ingenting imot at dei forslaga som kjem fram, til dømes Utrecht si avgjerd om å gå vekk frå å bruke Impact Factor, har ført til debatt.

I sommar underteikna 171 nederlandske forskarar eit ope brev der dei uttrykte uro for at «Recognition and Rewards»-programmet vil føre til at nederlandsk forsking misser posisjonen sin i det internasjonale toppsjiktet. Framfor alt frykta dei for framtida til yngre forskarar som, ifølgje underskrivarane, ikkje lenger ville kunne konkurrere internasjonalt. Dei stilte også spørsmål ved om målet om å gå vekk frå å bruke Impact Factor, var godt nok gjennomtenkt.

Eitt av dei mest konkrete resultata av programmet er at det nederlandske allmennforskingsrådet NWO har endra på tildelingskriteria for toppforskingsprogrammet Veni, Vidi, Vici.

I staden for å levere ein standard cv med fullstendig publikasjonsliste, skal søkarane til programmet no levere ein «narrativ cv», der dei sjølve avgjer korleis dei vil presentere den akademiske profilen sin, og vel ut maksimalt ti døme på akademisk produksjon – artiklar eller anna – som skal inngå i publikasjonslista.

Underskrivarane av det opne brevet meiner denne endringa skapar vanskar for dei som skal evaluere prosjektsøknadane, og fører til forvirring og tilfeldigheiter i prosessen. Oppgåva til NWO bør vere å finansiere den beste forskinga, meiner dei. Ansvaret for å sikre eit mangfald av karrierevegar bør heller leggast til personalavdelingane ved universiteta.

Men forfattarane av brevet fekk svar på tilale av ei enno mykje lengre liste av representantar for dei nederlandske doktorgradsog postdoktororganisasjonane, Young Science in Transition og dei nederlandske akademia for yngre forskarar, som skreiv at dei ivrig imøteser eit nytt system for forskarevaluering.

«Det tradisjonelle akademia finst ikkje lenger, forskarar har mange fleire oppgåver enn før, og oppgåvene inneber mykje meir enn berre forsking. Difor er den vitskaplege artikkelen, etter vår meining, ikkje lenger den einaste måten å uttrykke kvalitet på, og den er heller ikkje representativ for heile spekteret av oppgåver som inngår i å vere ein moderne akademikar,» skreiv dei.

Kim Huijpen vonar likevel at sommarens debatt ikkje berre er uttrykk for ei generasjonskløft.

– Også det første brevet hadde ein del yngre forskarar på lista over signaturar. Frå min ståstad ser eg at det finst folk på mange nivå i organisasjonane som kjempar for eit større mangfald i karrierevegar. Eg har også inntrykk av at leiarar og styre ved institusjonane har høge ambisjonar. Det tyder at trykket kjem både nedanfrå og ovanfrå, som er heilt nødvendig for at vi skal lukkast.

At temaet får meir merksemd internasjonalt, merkar ho på dei mange invitasjonane ho får til å fortelje om programmet for internasjonale publikum. I november skal Huijpen til dømes vere ein av hovudinnleiarane på Munin-konferansen om vitskapleg publisering, som blir arrangert av UiT Norges arktiske universitet. Forskarevaluering vil vere eit hovudtema på konferansen, der også professor Finn-Eirik Johansen, som leia den norske arbeidsgruppa for forskarevaluering, skal delta.

– Så eg trur det er ei internasjonal endring på gang. Folk utanfrå er interesserte i å høyre korleis vi gjekk fram for å utvikle visjonsdokumentet vårt. Dei vil gjerne høyre kva vi har lært undervegs, men eg merkar også at mange vonar vi har alle svara klare, seier ho.

Og det har dei førebels ikkje.

– Det trengst tolmod, for det vi prøver å gjere, er å endre tenkemåten, ikkje berre spelereglane. Vi treng å tenke grundig over korleis vi vil at systemet skal sjå ut i framtida.

I 2030 vil det for første gang være flere eldre i Norge enn barn. Samme året har Norge forpliktet seg til å halvere klimagassutslippene. Noe må skje, og det på kort tid. Fornyelse i offentlig sektor er blant hovedprioriteringene i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

- Offentlig sektor bruker hvert år fem milliarder til innkjøp, fra blyanter til nye ITsystemer. Det er store muligheter til å tenke nytt, få til bedre samarbeid og lage bedre løsninger som kan deles på tvers av sektorer, sier rådgiver i Innovasjon Norge, Jonas Archer.

Han jobber med Innovasjon Norges ordning for offentlig–privat samarbeid, innovasjonspartnerskap. Ordningen fungerer som en risikoavlastning for innovasjonsprosjekter der offentlig sektor er initiativtaker. Fellesnevneren for prosjektene er at de skal presentere løsninger innen klima, miljø, mobilitet, helse, eldrebølge og liknende omfattende samfunnsutfordringer.

Se for deg det offentlige som en stor sparegris som inneholder penger som skal gå til alt fra sykehus og skoler til pensjon og tiltak for arbeidsledige, og ikke å forglemme forskning og innovasjon. Men sparegrisen har hull som det lekker mynter – og enda verre – store sedler ut av. Sparegrisen går dessuten litt treigt, gjerne på gamle stier. I en verden i stor forandring og med knappe ressurser, er

det ikke noen annen mulighet enn at hullene må tettes, sparegrisen må bli raskere, smidigere, og tørre å begi seg ut på nye stier.

Sparegrismetaforen må journalisten selv ta ansvar for, men i praksis er innovasjonspartnerskapsordningene, som Archer forteller om over en kaffe på Sentralen i sentrum av Oslo, et lite bidrag som skal hjelpe til å tette noen av hullene. Bak står også Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) og Leverandørutviklingsprogrammet (LUP).

Archer har inntrykk av at offentlig sektor har vært gjennom en rask modningstid når det gjelder innovasjon.

- For 4–5 år siden var det mange offentlige virksomheter som ikke var klare for å kjøre slike innovasjonsprosjekter, det var heller ikke så stor interesse for det. Men nå er det som om sektoren har tatt et stort steg, det er mer ønske og vilje til å tenke nytt.

Innovasjon Norge har få prosjekter mot offentlig sektor. Tanken bak ordningen, som startet i 2017, var at den kunne være et positivt bidrag til å få opp innovasjonstakten og bedre samarbeidet i næringslivet. Målet er å utvikle helt nye produkter og løsninger på dagens og framtidas store samfunnsutfordringer som i dag ikke finnes på markedet.

De som søker, starter med å beskrive et generelt samfunnsproblem som de ønsker å finne en løsning på.

- Vi vil ikke at de skal spisse prosjektet for mye før de får midler, det begrenser innovasjonspotensialet. Vi vektlegger at det gjøres grundig research for å avdekke det egentlige behovet, at det snakkes med ansatte og innbyggere slik at de får god innsikt i problemet eller utfordringen.

Archer tror mange innovasjonsprosjekter ville endt opp med bedre løsninger om de hadde brukt mer tid på å avdekke hva utfordringen består i, men at det ofte ikke skjer på grunn av manglende ressurser og tid.

I tillegg til den økonomiske støtten, får de også faglig støtte fra Innovasjon Norge, DFØ og LUP. Dette gjelder spesielt i de to første fasene som går på å avdekke behov og dialog med markedet (se fakta).

Innovasjonspartnerskapsordningen har tre søknadsfrister i løpet av året. Det betyr at prosjekter som ikke har nådd helt opp ved første søknadsfrist, kan få en ny sjanse.

- Vi vet at dette kan være tunge prosesser for det offentlige. Vi er derfor veldig opptatt av å gi gode tilbakemeldinger til dem som har søkt og ikke vunnet fram, så de kan prøve på nytt.

- Kan det ikke være en fare for at prosjekter som dette til slutt fører til at offentlig sektor ikke vil drive med innovasjon med mindre de får støtte?

- Her er det viktig med balanse. For selv om offentlig sektor får penger fra oss, må den også investere en del ressurser selv, som for eksempel en prosjektleder, som kan jobbe fulltid med dette. Noe av tanken er at man gjennom en slik prosess har lært så mye og bygget så mye intern kompetanse at man vil være i mye bedre stand til å klare neste innovasjonsprosjekt på egenhånd. Suksessfaktoren ligger i at vi gir prosjekter både kompetanse og kapital.

Det varierer fra år til år hvor mange prosjekter som får støtte. Det høyeste beløpet ble delt ut i 2020, da til sammen åtte prosjekter fikk tildelt 99 millioner kroner. I år har det kommet inn færre søknader. En forklaring kan være at korona og hjemmekontor ikke har skapt de beste forutsetningene for å tenke nytt om innovasjon og samarbeid.

Automatisert bagasjehåndtering (Avinor), fleksible og mobile bygg (Forsvarsbygg) og bedring av rehabilitering (Sunnaas sykehus) er blant prosjektene som har fått støtte. Det har også prosjektet «Kontrolltårn for operasjoner på sykehus».

Oslo universitetssykehus med sine mer enn 100 operasjonsstuer og 55 000 operasjoner i året, har lenge hatt ønske om å gjøre noe med de 3000 operasjonene som årlig må avlyses på kort varsel. Tomme operasjonsstuer er svært kostbart.

En årsak til en del av avlysningene er at sykehusets digitale systemer for planlegging av bemanning, styring av rom og utstyr og pasientadministrasjon i stor grad er basert på manuelle rutiner.

Her håper prosjektleder Odd Arild Lehne det kan bli endringer. Sykehuset har fått 15 millioner kroner gjennom innovasjonspartnerskapsordningen, og har begynt på fase to. Dette er markedsdialogfasen, der de undersøker hvilke tilbydere som kan være aktuelle.

- Logistikken på sykehus er komplisert fordi normalen for oss er at det skjer uforutsette ting. Det vi mangler er et system som samler all tilgjengelig informasjon og gir oss et bedre beslutningsgrunnlag og hjelp til å ta valg. Målet med prosjektet er todelt; å bedre pasientsikkerheten og å bedre ressursutnyttelsen, sier Lehne.

- Hvorfor har dere kalt det kontrolltårn?

- På Gardermoen har man økt kapasiteten mange ganger med samme ressursbase, de klarer å samle informasjon, strukturere, kvalitetssikre og distribuere informasjonen på riktig måte og nå alle de involverte til riktig tid. Dette ønsker vi å la oss inspirere av.

Håpet er at teknologien allerede finnes og kan overføres fra andre typer industrier, som olje- og gassektoren eller andre industrisegmenter. Gjenbruk av teknologi fra andre sektorer er et viktig prinsipp i ordningen.

Hvor viktig var muligheten til å få støtte for dere for å utføre prosjektet?

- På sykehus finnes det begrenset med risikokapital for å utvikle denne typen løsninger sammen med leverandørindustrien. Uten denne ordningen hadde vi ikke hatt mulighet til å gjennomføre dette innovasjonsprosjektet i tett samarbeid med industrien.

- Dette er nybrottsarbeid; i denne konstellasjonen tror vi at vi er den mest krevende kunden i Norge. Klarer vi å finne en løsning, kan den trolig fungere for andre sykehus også, fortsetter Lehne. De har hatt kontakt med større internasjonale selskaper, og fått avklart at det ikke finnes et lignende produkt på verdensbasis. Derfor tror han markedspotensialet kan være godt for norske bedrifter.

- Vi er opptatt av at vi lager en løsning som kan bli et standard hylleprodukt som kan brukes av mange. Vi får løst vårt problem, og industrien utvikler sitt marked. Denne typen prosjekter viser en ny trend som er veldig viktig for mange samfunnsområder.

Det er altså håp om færre avlyste operasjoner, bedre forutsigbarhet for ansatte og bedre pasientsikkerhet på operasjonsstuene til Oslo universitetssykehus.

En annen aktuell problemstilling er klimautslipp i bygg- og anleggsbransjen. Prosjektet KlimaGrunn har som overordnet målsetting å ta vare på naturmangfold og få ned utslipp.

Deltagerne valgte å jobbe med å utvikle teknologi som kan redusere de store mengdene sement og kalk som brukes i grunnforsterkning når det lages veier på ustabil grunn, som på kvikkleire. Statens vegvesen anslår at 20–40 prosent av utslippene fra veianlegg som bruker grunnforsterkning, stammer fra selve grunnforsterkningen.

Et testfelt for prosjektet ble akkurat gjort klart i høst på E18 like utenfor Fornebu.

Her testes teknologi utviklet av Multiconsult, Cautus Geo, Norcem og Argeo som kunne måle styrken til den stabiliserte jorda.

- Det begynte i 2017 da vi jobbet med planlegging av E18 på Vestkorridoren. På grunn av store områder med mye kvikkleire visste vi at det kom til å bli et stort behov for grunnforsterkning. Vi fikk med oss Statsbygg og Bane Nor og fikk positivt svar på søknaden i 2018, forteller prosjektleder Eivind Schnell Juvik, ved Statens vegvesen.

I dag brukes hovedsakelig empiriske metoder for å kontrollere hvor mye styrke som oppnås i den stabiliserte jorda, de samme metodene som har vært brukt i mange tiår. Det er en kjensgjerning at man bruker mer bindemiddel i grunnforsterkningen enn nødvendig, som oftest sement og kalk, for å være sikker på at grunnen blir trygg.

- Ved å ta i bruk ny teknologi som måler hvor mye bindemiddel grunnen trenger, kan vi få ned bruken av dette. Det er litt som å gå fra ei slegge til en finhammer. Klimagassutslippene kan reduseres betraktelig samtidig som det også er store beløp å spare, sier Juvik entusiastisk.

Grunnforsterkning som metode brukes mye over hele verden, og Juvik tror det kan være internasjonal interesse for måleverktøyet.

- Slike støtteordninger er utrolig viktige, fordi man har behov for risikoavlastning for å tørre å teste ut noe nytt. Muligheter til prosjekter som forener bransjen og fører til innovasjon og kanskje også endring av regelverk, kan vi vel ikke få for mye av. Det er ikke mange slike ordninger.

Juvik legger til at den faglige støtten de fikk av Innovasjon Norge og Leverandørutviklingsprogrammet under behovs- og markedsavklaring var veldig viktig.

Juvik ser også at ordningen har et forbedringspotensial. Det ene er at malen de brukte for å lage konkurransegrunnlaget, for å beskrive behovet og lyse det ut i markedet, kunne vært mer egnet.

- Det var en typisk mal for IT-anskaffelser, vi brukte en del energi, tid og tankevirksomhet for å få tilpasset det til vårt prosjekt, som ikke er et IT-prosjekt.

I innovasjonspartnerskapet er det lagt opp til at det skal utvikles et produkt som kan selges, og som offentlig sektor kan få opsjon på å kjøpe etterpå.

- Det vi utvikler, er en arbeidsmetodikk for å nå målene våre, sammen med teknologien. Det er ikke nødvendigvis like lett å selge en metode. Det hadde vært en fordel om Innovasjon Norge kunne tenkt litt bredere enn et produkt som kan selges, det er andre ting som gir verdi, sier Juvik, som akkurat nå er spent på resultatet fra piloten på E18 ved Fornebu.

Siden KlimaGrunn søkte, er malene forbedret og utviklet for ulike typer anskaffelser, ifølge Archer.

Ordningen passer ikke like godt for alle i offentlig sektor. Archer forteller at til tross for at det er lagt opp til at søkerne får mye støtte i begynnelsen av prosjektet, så har de fått tilbakemelding fra mindre aktører om at det er tunge og store prosesser. Noen mindre kommuner har sagt de ønsker seg en slags «light-versjon».

- Vi har forståelse for at mindre kommuner og offentlige virksomheter synes det kreves for mye. Vi har ikke landet på noe enda, men jobber med å se på en ordning som er bedre egnet for dem som ikke er så store, og har ressurser til å gjennomføre flerårige innovasjonsprosjekter.

Innovasjon Norge jobber nå med å utvikle fagområdet for å kunne jobbe mer helhetlig med samfunnsutfordringer, gjerne mot EU. Samfunnsutfordringene kjenner ingen fylkes- eller landegrenser; dette fører til at det er et stort behov for å utvikle dette arbeidet videre.

- De store samfunnsutfordringene vi står overfor må tas hånd om. Vi går inn i en periode hvor det snart vil være større risiko knyttet til å ikke jobbe innovativt og tenke nytt, enn til å faktisk gjøre det, sier Archer.

Often when we think of the kind of competence needed for good research or for innovation, we think about formal competence. We think about the kind of education researchers or innovators should have or we think about other things which indicate more recent competence, such as the number of publications a researcher has or maybe the number of patents innovators have.

These are all valuable and useful ways of assessing competence and ultimately improving the probability of high-quality research and successful innovations. However, for the right competence to be turned into high-quality results, we need a few other things. One of the things we need is informal knowledge.

Informal knowledge is not new, indeed some of the earlier innovation research highlights the importance of tacit knowledge, learning by doing and practice-based knowledge, but since this kind of knowledge is not registered or logged anywhere, we need to be continually reminded of its importance.

We were recently reminded of this in a project about workers over 50 years of age. This was not a project about researchers or innovators, but it provides some interesting examples of informal knowledge and its importance in the workplace. We were studying the competence of older employees.

Most statistics on adult education and training suggest that there is a huge drop in the numbers participating in formal education and other courses after the age of 50. This has led to the assumption that older employees are not able or not interested in developing new competence.

Many of the employees we interviewed said they didn't know anything; they just did their job. Some were embarrassed to say that they had not been on any courses recently, while others proudly proclaimed that they deliberately avoided attending courses which were "a waste of time".

However, as we gathered more and more data, it became obvious that these employees could do things which their younger colleagues could not and without these abilities, knowledge and understanding, work in these organisations would not have been carried out in such a smooth and efficient way.

Some examples of the kind of knowledge became evident when employees told us about how they assessed the risk of new projects. One project manager said he knows that the proposal is like an iceberg, and he knows that there will always be unforeseen problems. He knows what questions to ask to reduce the risk and he told us how he added extra amounts in the budget to be used when the real challenges of the project became evident. He did not break any rules, but his budgeting practice did seem a bit untraditional.

In another example a nurse, who also said she just knew what all nurses know, explained how she was able to calm down patients by telling them about previous situations. She was able to balance between reassuring the patient while still providing factual information and not presenting an overly positive view of the situation.

Although this nurse thought she just knew "what all nurses know", her younger colleagues were not able to deal with patients in the same way. When discussing with several nurses, they pointed out that this calming and reassuring way of dealing with patients was really quite important to the smooth functioning of the hospital and reduced the risk of panic and delays.

Many of these older employees had several different jobs during their careers. Most of them saw this as an advantage. An example of the benefits was a government employee who had worked in private sector and in a variety of positions, had worked with lawyers, architects, farmers etc.

She found that when she was communicating complex information to others, that it was automatic for her to adjust. She changed the way she spoke or wrote, the terminology, the details and the examples or sketches she used to aid understanding. Her younger boss was aware of her abilities and often asked her to communicate the most difficult or contentious issues.

One of the groups we studied was responsible for travelling round to multiple organisations and auditing working routines. Their auditing tasks were highly regulated and required detailed reporting, however even in this situation we found that older and younger employees were doing this differently.

Before they got past the reception, the older employees had already decided whether this organisation needed some extra attention or not. They had trouble explaining this to younger employees, but some said it was small details like how tidy the place was, how quickly people answered questions and provided information. They said, however, that one must experience this, many times, before one can develop this ability. They maintained that this initial assessment was almost always right and improved the quality of their results.

These examples may seem like little things which are not very important. Some people have even said to us "this is just natural, maybe just intuition". This comment just strengthens our suggestion that this kind of informal knowledge is common among older employees, so common that it is just viewed as natural.

We have confronted management with some of the findings and they have confirmed that although they were not aware of how older employees were contributing, they could see that their organisations would not function as well without people who could do these things. Maybe this kind of informal knowledge is what oils the works and maybe it is even more important than we realise in our continuous race for efficiency.

We have gathered our findings together to develop a concept of the wise worker (see text box above).

We hope that managers might try to view older workers as a resource rather than a burden. We also wonder if it might be useful to look more closely at the small actions that keep the wheels turning in other age groups and other fields, like research and innovation.

Examples taken from the book by Olsen and Hilsen: The Importance and Value of Older Employees: Wise Workers in the Workplace. Palgrave 2021. https://bit.ly/3G3ZMB9 and the Silver Lining project https://www.projectsilverlining.com/

Det är en utredning som länge har efterfrågats och i maj förra året fick Tobias Krantz, tidigare högskole- och forskningsminister, uppdraget att lämna ”förslag om utveckling av organisation, styrning och finansiering av forskningsinfrastruktur på nationell nivå”.¹

Lika vedertaget som det mångfasetterade och komplexa är att forskningsinfrastruktur kräver riktigt stora pengar och finansiering på lång sikt. Numera utlovar statliga utredningar i princip aldrig några ekonomiska tillskott, så inte heller i denna infrastrukturutredning. Däremot föreslås att lärosätena för att förbättra sina finansieringsmöjligheter ska kunna ta ut avgifter för användning av den infrastruktur som lärosätet är värd för.

2019 fick Ekonomistyrningsverket, ESV, regeringens uppdrag att föreslå en modell som gör det möjligt för universitet och högskolor att ta ut sådana avgifter. Den nu aktuella utredningen går vidare med ESV:s förslag. Lärosätena föreslås också kunna använda sig av det så kallade myndighetskapitalet för finansiering av infrastruktur.

Det närmaste utredningen kommer en finansiell satsning, och därmed mera pengar, är kopplat till förslaget om ett nytt polarforskningsfartyg. Detta fartyg är tänkt att ersätta forskningsisbrytaren Oden som snart måste bytas ut, då den blivit för gammal.

”En tung forskningsisbrytare med förmåga att operera i förhållanden som råder i Högarktis och runt Antarktis är en viktig infrastruktur för svensk polarforskning”, skrev regeringen i ett av oklara skäl senkommet tilläggsdirektiv till infrastrukturutredningen.

En röd tråd i slutbetänkandet är att det som nämnt svåröverskådliga landskapet behöver styras upp och organiseras bättre. Vilket, enligt utredningen, kan ske genom inrättandet av en helt ny myndighet, som ska hantera det som kan definieras som ”forskningsinfrastruktur av särskilt nationellt intresse”. Inom denna myndighet skulle också digitala infrastrukturer kunna härbärgeras, i utredningen inräknas begreppet e-infrastruktur, som datorresurser, nätverk, it-system, databaser, molnplattformar och superdatorer.

Nya myndigheter är inte givet efterfrågat av en forskarvärld som redan har att förhålla sig till ganska många sådana, dock kan en utökad myndighetsflora tilltala den politiska nivån och vara i linje med att utredningen anser att forskningsinfrastrukturer behöver ”ökad politisk uppmärksamhet”.

I samma riktning som eventuellt kan ses som ökad politisering föreslås att den nuvarande forskningsberedningen görs om. I stället för att som nu utgöras av tolv forskare och experter skulle den få en sammansättning av politiker, med försvarsberedningen som förebild.

Det blir i så fall ett brott mot en tradition som funnits sedan 1962, som inneburit att ansvarig minister inrättar sin egen forskningsberedning som fungerar som rådgivare i forskningspolitiken, samt att ministern har dialog och möten med forskare och andra experter, särskilt inför forskningspolitiska propositioner. I stället för att konsultera forskare är det alltså de politiska partiernas företrädare som ska överlägga om forskningspolitiken.

– Resonemangen om forskningsberedningen är förbryllande, menar Mats Benner, professor i forskningspolitik och för övrigt en av de forskare som 2009–2010 ingick i Tobias Krantz egen forskningsberedning, under Krantz tid som minister för dåvarande Folkpartiet.

– Hur en forskningsberedning ska se ut är ju visserligen inte mönsterskyddat, men det som föreslås andas mycket av ytterligare politisk styrning.

När det gäller det nya polarforskningsfartyget anar Mats Benner spår av politik från Tage Erlanders dagar.

– Att föreslå en ny helsvensk isbrytare (i stället för att hyra eller samäga med andra länder) anknyter till en tro på de stora lösningarnas välsignelse. Det finns en tradition av politisk aptit på storslagen svensk infrastruktur, denna Erlanderska tradition har bestått, förvaltats och omhuldats också av borgerliga regeringar.

Aptiten menar Benner hör samman med att Sverige uppfattar sig som en infrastrukturiell stormakt.

– Våra satsningar på forskningsinfrastruktur är nästan i nivå med betydligt större länders, som Storbritannien och Frankrike. Vi tenderar också att se det som att det är infrastrukturen som driver forskningen, i stället för tvärtom.

Vidare ser Benner en utredning som måste adressera "många kockar och en massa sakägare".

– Att försöka navigera i det forskningsinfrastrukturiella landskapet är lite som att läsa en John Le Carré-thriller, det är svårt att se vilka aktörer som spelar vilken roll och vilka intressen de företräder. På stillsamt vis förekommer en hel del intriger, dolda revirstrider och dolska maktspel.

Madelene Sandström har, precis som Mats Benner, länge följt den svenska forskningspolitiken, hon har också ett förflutet i ledningen för Vinnova och som vd för KKstiftelsen. 2005 ingick hon i då nybildade Kommittén för infrastruktur, KFI, och blev därefter ordförande i Rådet för forsknings infrastruktur, RFI. Under alliansregeringen ledde hon en utredning om forskningsfinansiering med vad som uppfattades som (alltför) radikala förslag om nyorganisation av forskningsrådsstrukturen som hon ansåg hade ”stelnat i en kopia av sina fusionerade beståndsdelar”.

---

1 https://www.regeringen.se/rattsliga-dokument/kommittedirektiv/2020/05/dir.-202052

Inför framtagandet av forskningspropositionen 2020 tog hon på eget initiativ tag i frågan om långsiktig finansiering av forskningsinfrastruktur.

– Min grundtanke är en helt ny modell, att inte längre blanda ihop investeringen i anläggningen med forskningsprojekt och drift, i stället skulle investeringarna finansieras genom att det bildas en infrastrukturfond. Det skulle innebära att man frigör de statliga forskningsmedel som i dag går in i byggen och konstruktioner, pengar som går till cement och asfalt, till väggar, tak och inredning, el och grundläggande installationer.

Madelene Sandström menar att det kan jämföras med när privatpersoner bygger sitt eget hus.

– Man tar ett lån i stället för att, som det blir inom forskningsinfrastrukturen, betala en tegelsten i taget.

Hon anser alltså att det vore bättre att låta den finansiella marknaden stå för den ekonomi som behövs.

– Den finansiella marknaden är intresserad av nya investeringar för att få rätt kombination av innehav i pensionsfonder och liknande, man kan tänka sig särskilda infrastrukturfonder, med låg risk och låga räntor.

Madelene Sandström ser behovet av en helt ny finansieringsform utifrån att pengarna i den årliga statsbudgeten inte räcker till de åtaganden som har gjorts.

– Antingen har vi en infrastrukturpolitik som har pengar eller också har vi en hård prioritering. Det är dock svårt att se hur prioriteringar skulle kunna lösa problemet med att pengarna helt enkelt inte räcker för att underhålla det befintliga samtidigt som forskningens behov och inriktning lär kräva nya satsningar, för att inte tala om alla uppgraderingar, nya instrument och programbehov inom den befintliga forskningsinfrastrukturen.

Madelene Sandström tror att hennes bakgrund som ekonom med ansvar för kapitalförvaltning inom KK-stiftelsen gör det lättare för henne att se en helt ny tankemodell.

Hon har fått visst gehör för modellen med forskningsinfrastrukturfonder, men räknar inte med att den har så många tillskyndare. Dock hoppas hon att fondmodellen skulle kunna finnas med i diskussionerna om forskningens infrastruktur, diskussioner som ständigt förs och som lär intensifieras med anledning av utredningen och den kommande remissrundan.

Denna artikel publicerades först i Universitetsläraren: https://universitetslararen.se

Utredaren Tobias Krantz var högskole- och forskningsminister 2009–2010 och har sedan bland annat arbetat med forskningsfrågor vid Svenskt Näringsliv, en intresseorganisation för företagen i Sverige.

Vad som utgör en forskningsinfrastruktur är inte entydigt. Enligt en gammal tradition har stora anläggningar som observatorier och acceleratorer räknats dit.

Men också samlingar som bibliotek och museisamlingar är infrastrukturer fast de inte alltid kallas så, liksom arkiv och statistiska databaser för alltifrån demografi till folkhälsa, arbetsmarknad och ekonomi. Skala avgör ibland. Satelliter och forskningsfartyg är infrastrukturer, och stora experimentanläggningar som svenska MaxLab och spallationskällan ESS nära Lund. Men inte vanliga laboratorier, ens om de är stora.

Intresset för infrastruktur har vuxit på lärosätena. Det är stora resurser knutna till anläggningarna och erfarenheten visar att den som har en strategisk infrastruktur på sitt campus har lättare att locka till sig stora forskningsanslag.

Samtidigt är kriterierna för att fördela infrastrukturer mindre väl etablerade och framförallt inte så beprövade som kriterierna för att fördela rörliga forskningsmedel. Det gör frågorna känsliga och ibland kontroversiella. Beslut om fördelning av en stor infrastruktur blir gärna styrande för forskning och undervisning på lång sikt.

Sedan 2000-talet har infrastrukturen fått särskild behandling av Vetenskapsrådet, VR, den största forskningsmyndigheten i Sverige. Dess infrastrukturbudget har vuxit snabbt i förhållande till de rörliga forskningsmedlen. Idag får omkring femtio infrastrukturer stöd av VR och av allt att döma kommer antalet att fortsätta öka.

Krantz utredning är emellertid inte inriktad på att lösa sofistikerade definitionsproblem. Utredaren tycker att det är befogat och troligen oundvikligt med fortsatt expansion men ser samtidigt problem med att låta VR-finansieringen växa och därmed tränga ut medlen till själva forskningen. Den föreslagna lösningen är, inte oväntat, att låta universiteten bidra med mer.

Innovationen här är att peka på universitetens växande ”myndighetskapital” – icke förbrukade medel från tidigare år. Den statliga anslagsdelen av detta kapital vill Krantz ta i anspråk för infrastrukturella satsningar. Men detta är förstås en tillfällig och mycket bräcklig lösning. Den är också karakteristisk för utredningen, som luftar många halvtänkta idéer och vars slutsatser förjaktligen blir halvkvädna.

Huvuddelen av intresset riktas mot de naturvetenskapliga, tekniska och medicinska anläggningarna. De humanistiska ägnas mer förstrött intresse. En orsak ligger i att museer och andra kulturmiljöer i hög grad skilts från forskningen i det svenska systemet. Därmed står dessa miljöer överlag även utanför den reguljära forskningsfinansieringen. Med sina mycket begränsade reguljära forskningsanslag har museer, arkiv, bibliotek och andra forskande institutioner utanför universitetssektorn därmed också svårare att få konkurrensutsatta stöd av forskningsråden. Plus att de tenderar att definieras bort från infrastrukturkartan.

Särskilt humanistiska forskare har länge påtalat detta men frågan blir inte löst i denna utredning. Utredningen vill visserligen bredda deltagandet i beredningen av infrastrukturfrågor till representanter från hälsovård och näringsliv, men har förbluffande litet att säga om de många humanister som använder data inom allt från arkeologiska analyser till digitaliserade handskrifter och social statistik.

Utredaren lägger även fram ett rätt löst skisserat förslag om att bygga ett nytt svenskt forskningsfartyg för att ersätta isbrytaren Oden som länge arbetat i polarområdena. Finansieringsformerna ska utredas vidare. Utredaren är fullt medveten om att det existerar alternativa lösningar. Svenska forskare kan samarbeta med andra länders fartyg, på samma sätt som Oden haft utländska forskare ombord.

En övergripande tanke hos utredaren är att det splittrade infrastrukturområdet behöver en mer aktiv statlig styrning. De viktigaste infrastrukturerna bör bedrivas i myndighetsform anser han, en tanke som begripligt nog inte väckt någon omedelbar entusiasm i forskarsamhället eller bland universiteten.

Det mest kontroversiella förslaget är nog ändå att forskningsberedningen ska innehålla politiker från olika partier. Forskningsberedningen är regeringens rådgivande organ i forskningsfrågor, inrättat 1962, numera med forskningsministern som ordförande. Visserligen har VR, i likhet med Forskningsrådet i Norge, också en rådgivande roll, men VR:s rådgivning inriktas huvudsakligen på statistiska och bibliometriska underlag och vissa specialundersökningar.

Forskningsberedningens roll är att tänka friare och utmana både traditionen och om så behövs den sittande regeringen, och det kan knappast en myndighet göra. Förslaget att beredningen hädanefter ska innehålla politiker från olika partier ligger i linje med den i och för sig rimliga tanken att forskning kräver långsiktighet och stabil finansiering och att detta gynnas om partierna över olika gränser samlas under ärendenas beredning. Krantz jämför med försvarsberedningen där försvarets inriktning och budget samordnas politiskt.

Förslaget kommer knappast att bli verklighet. Det finns redan ett tydligt erkännande i riksdagen av att långsiktighet behövs och ett tioårsperspektiv har blivit etablerat i svensk forskningsplanering. Den stora poängen med forskningsberedningen, att forskare dominerar och i sin friare roll kan erbjuda både insikter och åsikter om forskningens utveckling och villkor, skulle dessutom försvagas med utredningens förslag. Forskningsplaneringen skulle över en natt politiseras, både reellt och symboliskt.

Ett mer realistiskt och användbart förslag från utredningen är att öka synligheten för infrastrukturerna genom att låta innovationsmyndigheten Vinnova ta ett större ansvar. Troligen ligger det också något i att de svårhanterade frågorna om digitaliseringen och dess infrastrukturer åtminstone tills vidare placeras i en särskild myndighet.

Framförallt saknar utredningen försök att förstå de större utvecklingslinjerna i den globala forskningens dynamik. Infrastrukturer har visserligen fasta delar, men de är samtidigt mycket rörliga eftersom forskningen ständigt växlar fokus och alstrar nya behov. Nya strukturer måste byggas men ingen kan förutsäga exakt var och hur. Dessutom måste de redan befintliga fungera. Redan idag dras det ner på forskningsbibliotekens och arkivens öppettider. Enorma digitaliseringsprojekt av äldre forskningsmaterial skulle behövas och nya databaser för medicinska data behöver expandera och tillgängliggöras.

Svensk forskningsinfrastruktur har vuxit fram på ett ad hoc-mässigt sätt och är i behov av mer och långsiktigare styrning, det har utredaren förstått. Men förslagen som lämnas är i praktiken lika ad hoc-mässiga. Denna utredning framstår huvudsakligen som en överflygning av infrastrukturens landskap – på hög höjd och utan att de nödvändiga detaljerna tas på allvar. Det är också svårt att se att det skulle gå att ta sig ut ur den nuvarande situationen utan att öka resurserna till forskningens infrastrukturer.

Vad som därför borde övervägas är närmast en statlig investeringsbudget för infrastrukturer som skulle ställas till forskningens förfogande. Där behövs verkligen politiska beslut för att trycka på knappen när särskilda behov föreligger och när motiven är väl utredda. Beredningen av dessa ärenden bör ligga hos forskningsmyndigheterna, men andra myndigheter måste givetvis dras in i processen av exempelvis säkerhetspolitiska eller miljö- och klimatpolitiska skäl, precis som utredningen också betonar.

Det nuvarande systemet har svårt att klara riktig stora nya initiativ samtidigt som det genererar en överdriven entusiasm inför små och medelstora anläggningar som lärosätena hellre skulle finansiera själva. På det sättet skulle sambandet mellan politiken och forskningens behov stärkas samtidigt som autonomin i forskarsamhället bevaras. Med Krantz långtgående förslag äventyras denna autonomi, utan att något väsentligt uppnås.

Denna artikel publicerades först i Universitetsläraren: https://universitetslararen.se

Det er grunn til å understreke at slike erklæringer har stor betydning i norsk politikk. Det er disse alle politikere, embetsfolk og aktivister vil vise til når de kjemper om penger, makt og innflytelse. Står noe nevnt i regjeringserklæringen, er det en god sjanse for at departementene i hvert fall er nødt til å gjøre noe med det.

Det betyr at erklæringen også er av stor betydning for vår nye minister for forskning og høyere utdanning, Ola Borten Moe.

Regjeringserklæringens omtale av forskning og innovasjon tyder på at de to partiene har, som Solberg-regjeringen før dem, stor tro på at kunnskapsutvikling og nyskaping vil være viktig i møtet med store samfunnsutfordringer.

Regjeringen sier at den vil styrke norsk forskning – både den offentlige og den private. Partiene vil prioritere løft på områdene klima og omstilling. Vi kan lese dette som et ønske om å koble mer av innsatsen opp mot samfunnsutfordringer. Teksten kan i hvert fall brukes slik. Som vi snart skal se, følger imidlertid ikke andre deler av teksten opp denne måten å tenke på.

Interessant nok nevnes instituttsektoren spesielt: «Forskingsinstitutta speler ei sentral rolle.»

Dette kan leses som en korreks til et politisk system som i økende grad har fokusert på universitets- og høgskolesektoren og næringslivet fremfor instituttene.

Universitetenes og høgskolenes økte samfunnsorientering har åpenbart skapt en unødig forvirring om instituttsektorens betydning for brukerorientert og problemløsende forskning og innovasjon i Norge.

Vi ser også spor av samme kritikk i Senterpartiets partiprogram som påpeker at «det vide spekteret i forskningsmiljøer på universiteter, høyskoler og forskningsinstituttene må opprettholdes og videreutvikles.»

Partiene gir klar beskjed om at de ønsker en gjennomgang av arbeidsforholdene ved universitetene og høgskolene, blant annet med henvisning til forskningens egenverdi, forskningens integritet og den akademiske friheten. Med andre ord: En eventuell orientering mot samfunnsutfordringer betyr ikke at man ikke også skal sikre akademikere gode arbeidsvilkår. Og selv om begreper som «grunnforskning» og «fri forskning» ikke er brukt i erklæringen, er det lett å se at det fortsatt vil være rom for slik forskning.

Den nye regjeringen vil for øvrig øke antallet nye studieplasser (noe som også får følger for fordelingen av forskningspengene i UH-sektoren). De vil ha opptrappingsplaner på områder med særlig store kompetansebehov: lærerutdanningen, sykepleien, realfagene, IKT og medisin. Regjeringen vil også fjerne ordningen med ABE-kutt og erstatte den med målrettede prosesser og effektivitetsmål.

Det er ikke alltid lett å tolke hva erklæringens korte kulepunkter vil medføre av praktisk politikk, men dokumentet gir noen interessante signaler:

Det ser ut som om den nye regjeringen vil bygge ned noe av den stadig voksende direktoratsektoren, blant annet ved å overføre myndighet til UH-institusjoner og departementer.

Dette presenteres som en «avbyråkratisering ». Det blir det jo bare dersom man avskaffer oppgaver, og det er det vel liten grunn til å tro at vil skje. En slik reform er imidlertid et brudd med tendensen mot å gjøre Kunnskapsdepartementet om til et sekretariat for politisk ledelse.

Ved å sørge for at mer av forvaltningen ligger i departementet, kan man – muligens – sikre bedre kontakt mellom embetsverk og de relevante institusjonene der ute, noe som også kan gi nyttig policylæring i begge delene av samfunnet. Utfordringen vil bli å sikre at dette ikke fører til mer detaljstyring av institusjonene fra departementets side.

Kunnskapsdepartementets direktorater har nå vært gjennom så mange sammenslåinger og omorganiseringer at det er vanskelig å holde orden på alle akronymene. Det er grunn til å tro at dette også har gått ut over sentrale kompetanseområder. En overføring av oppgaver og funksjoner til departementer og institusjoner kan føre til en økt utarming av de kunnskapsmiljøene som er igjen. Det er noe den nye regjeringen bør ha i tankene om den nå vil gjennomføre enda en reform på dette området.

De to partiene har merket seg silodannelsene i det norske departementssystemet og den måten sektorprinsippet har ført til en fragmentering av forsknings- og innovasjonspolitikken på. Det er ikke noe som tyder på at de vil avskaffe sektorprinsippet (hvilket ville være en dårlig idé), men de ønsker en bedre samordning av forskningspolitikken.

De vil også «auke forskingsandelen i departementa », noe som kan tolkes på ulike måter. Skal alle departementene sette av mer penger til forskning, eller går de etter de forskningssvake?

Den nye regjeringen vil videreføre treprosentmålet i forskningspolitikken. Tre prosent av BNP bør gå til forskning og utvikling, heter det i erklæringen. Ikke nok med det: Den vil også legge frem en strategi for at forskning og utvikling i næringslivet skal utgjøre to prosent av BNP innen 2030. Det var Solberg-regjeringen som gjenoppvekket denne formen for politisk retorikk, inspirert av EUs treprosentmål.

Det finnes ingen kunnskapsbasert analyse som tilsier at tre prosent av BNP er et rasjonelt mål for norsk FoU-innsats. Det er heller ingen forskning som viser at det er optimalt for landet og norsk næringsliv at næringslivet står for to av disse prosentpoengene.

EU har gjentatt gang på gang at treprosentmålet bare gir mening for Europa som helhet og ikke for enkeltlandene (som ofte har vidt forskjellige nærings- og samfunnsstrukturer med ulike behov for forskning). Målet er et produkt av den gamle lineære forståelsen av nyskaping, som sier at all god innovasjon kommer fra forskningen. Det er ikke slik forskning virker i samfunnet.

Dette målet kan derfor bare gi mening om man ser det som en gulrot som skal få politikerne til å gjøre det de selv mener er riktig: Å sikre at vi får den typen kunnskap, læring og innovasjon vi trenger i møtet med store utfordringer gjennom å øke investeringene.

Regjeringen vil også sørge for at norsk språk blir løftet frem i norsk forskning. Dette målet kan komme til å kollidere med et av de andre, nemlig målet om å utvikle Norges utdannings- og forskningssamarbeid med Europa. Men om noen var redde for at Senterpartiet ville bringe Norge ut av Horisont Europa, kan de slappe av nå.

Det står imidlertid forbausende lite om samspillet mellom norsk og europeisk forsknings- og innovasjonspolitikk. Det gir grunn til bekymring.

Erklæringen ser også på betydningen av innovasjon i næringslivet. Politikken må, som partiene skriver, «gi næringslivet insentiver til å utforske og ta i bruk ny teknologi, særlig innen lav- og nullutslippsløsninger, kunstig intelligens, stordata, autonome systemer og tingenes internett». Listen over prioriterte områder er sakset rett ut av Arbeiderpartiets program. Men det er ikke bare næringslivet som også må ta opp i seg utviklingen av ny teknologi. Erklæringen nevner også innovasjon i offentlig sektor.

Her gjelder det å tolke erklæringen i beste mening, for dette er tekst som er skrevet i all hast av folk som har mye annet å ta seg til. Likevel: Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en innovasjonspolitikk basert på gamle forestillinger om hvordan forskning og innovasjon virker i samfunnet. I denne delen av meldingen (s. 14) er det lite som minner om den formen for helhetlig, tverrsektoriell og utfordringsorientert forsknings- og innovasjonspolitikk som for eksempel EU står for i dag. Dette er en tekst basert på en teknologidrevet forståelse av omstilling av næringsliv og samfunn, ikke en som starter med en analyse av samfunnets behov og utfordringer.

OK, vi kan lese det neste punktet som et ønske om en innovasjon i offentlig sektor som er basert på samlæring og samskaping: «Digitalisering må være kjernekompetanse i det offentlige, og må skje i partnerskap med privat sektor for å bidra til å bygge nye vekstnæringer.» Men hvis målet med innovasjon i offentlig sektor er å bygge nye næringer, har man misforstått innovasjonsutfordringene i det offentlige.

Rett skal være rett: En annen del av teksten utvider perspektivet, der man skriver at regjeringen vil teste ut en ordning med frie innovasjonsmidler for fornyelse i offentlig sektor. Det høres ut som en god idé. Men denne formen for innovasjon kobles ikke opp mot de utfordringene sektoren og samfunnet står overfor.

Det er påfallende at erklæringen ikke nevner debatten om målrettede samfunnsutfordringer eller missions med ett ord. Verktøyet er heller ikke nevnt i partiprogrammene. Den avgående regjeringen ville i hvert fall måtte diskutere dette verktøyet i en norsk kontekst. Det faktum at EU satser så sterkt på slike overordnede og tverrgående satsinger i møtet med store utfordringer, tilsier som et minimum at den nye regjeringen må ha en idé om hvordan Norge kan bidra i det arbeidet.

Ellers er omtalen av næringsrettet innovasjon ikke så forskjellig fra det vi så under den forrige regjeringen. Staten skal gjennom kapital og infrastruktur legge forholdene til rette for at flere bedrifter lykkes. Også denne regjeringen vil forenkle rapporteringskrav og regelverk.

Det er interessant at den nye regjeringen vil opprette et eget program for å forenkle og tilgjengeliggjøre virkemiddelapparatet for små og mellomstore bedrifter som søker støtte. Jeg er usikker på hva et slikt program vil gi av merverdi, gitt alt det SIVA og Innovasjon Norge allerede gjør på dette området, men et fokus på SMB-er kan ha effekt.

Det samme gjelder for så vidt målet om å «legge til rette for at flere vekstbedrifter har tilgang på inkubatorer, næringshager og næringsklynger». Men da må det nok mer penger på bordet.

Den nye regjeringen vil «gjennomgå hele det næringsrettede virkemiddelapparatet».

Nå gjennomførte Solberg-regjeringen nettopp en større gjennomgang av virkemiddelapparatet (som strengt tatt ikke førte til så mye). Man kan derfor stille spørsmålstegn ved hvorfor man trenger enda en gjennomgang.

Et annet sted heter det at de vil «evaluere virkemiddelapparatet, herunder Argentum og Investinor, for å sikre at vekstbedrifter har tilgang på kapital i en tidlig fase». Dette kan reflektere et ønske om å sette et spesielt fokus på kapitalbehovet i næringslivet. Det er godt med privat kapital i det norske innovasjonssystemet, men investorene treffer ikke alle typer bedrifter like godt, så her kan det være noe å hente.

Innovasjon Norge skal få et tydeligere mandat knyttet til næringsutviklingen i distriktene. Dette er et forslag løftet ut av Senterpartiets program og speiler nok ønsket om økt fokus på regionale virkemidler. Det er greit å merke seg at ideen om å frata Innovasjon Norge ytterligere regionale oppgaver synes å være død.

Det kommer en ny eierskapsmelding med mål om at «statlig kapital og eierskap bidrar til økt eksport, utvikling av nye, grønne verdikjeder og flere arbeidsplasser». Det står ikke noe om hvordan staten, gjennom sitt eierskap i petroleumsnæringen, kan bidra til en løsning av klimakrisen, men noe sier meg at dette er noe olje- og energiminister Marte Mjøs Persen fort vil bli nødt til å ta stilling til.

Noe som er sikkert, er at vi kan få en ny debatt om statlig eierskap mer generelt. Erklæringen åpner nemlig for at staten etablerer eller kjøper seg inn i selskaper på områder som er av strategisk interesse for Norge. Det står ikke noe om hva slags bedrifter det er snakk om. Vil vi få en gjentakelse av sosialiseringsdebatten på 1970-tallet?

Ellers blir også forsknings- og innovasjonsbehov omtalt i andre deler av erklæringen, noe som kan være et tegn på at man ser på forskning og innovasjon som verktøy mer enn sektorer.

Man skal for eksempel satse på forskningssentre for næringsdrevet digitalisering (et forslag hentet ut fra Arbeiderpartiets program). Det kunne kanskje være en idé å inkludere digitalisering drevet frem av offentlige institusjoner i den sammenheng. Digitaliseringen av Norge er ofte et resultat av samspillet mellom privat og offentlig sektor. Det faktum at de to partiene vil vurdere et strategisk forskningsprogram for aldersvennlig digitalisering, illustrerer det poenget.

Videre omtaler erklæringen forskning og innovasjon for handelsnæringen, gruvedrift, landbruket, fiske og havbruk, helse (kvinnehelseforskning nevnes spesielt), nordområdene, romfart, reiseliv, lokale medier og kommunalt selvstyre.

Gitt at regjeringserklæringer blir skrevet i all hast, er det grenser for hvor mye man kan lese inn i det som ikke står der. At noe ikke kom med, stopper ikke nødvendigvis en aktiv statråd i å forsøke å få gjennomslag for et forslag.

Det er flere forslag fra Arbeiderpartiets program som ikke er med, inklusive:

• Etableringen av et nasjonalt farmasiselskap som kan stimulere til norsk legemiddel- og vaksineproduksjon.
• Etableringen av en nasjonal klynge for utvikling og produksjon av vaksiner.
• Bruk av offentlig innkjøpsmakt og finansieringsordninger for å skape et hjemmemarked for helse- og velferdsteknologi (selv om erklæringen annonserer en helseteknologiordning).
• En styrking av Innovasjon Norges reiselivssatsing (selv om erklæringen lanserer en nasjonal plan for reiselivsnæringen).

Det er også interessant å merke seg at AP-programmets omtale av betydningen av humaniora og samfunnsvitenskap ikke er reflektert i erklæringen. De utfordringene Norge i dag står overfor er forårsaket av et samspill mellom teknologiske, økonomiske og kulturelle faktorer. Det burde være opplagt at humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning vil måtte spille en rolle i de analysene vi gjør av de politiske, sosiale og teknologiske systemene som hindrer oss i å ta de valgene vi må ta om vi skal unngå – for eksempel – full klimakrise og økende kulturell polarisering.

Arbeiderpartiets program lovte for øvrig «et forskningsløft for klima og omstilling hvor næringslivet er tett involvert». Det er mulig vi ser noe av dette i forslaget om at skatte- og avgiftspolitikken skal stimulere til arbeid og fremme investeringer i klimavennlig teknologi og industri.

Det er også tema og forslag i Senterpartiets program som ikke er kommet med, herunder blant annet:

• En spesifikk omtale av høgskolene og profesjonsutdanningenes særtrekk.
• Betydningen av internasjonal studentutveksling.
• En styrking av forsknings- og utredningsarbeid for å stoppe spredningen av antibiotikaresistente bakterier (Arbeiderpartiets program viser her kun til behovet for en strategi for antibiotikaresistens; regjeringserklæringen sier ingening om dette viktige temaet).
• At undervisning må være like viktig som forskning for vitenskapelig ansatte.

Både AP og SP omtaler fagskolene i sine programmer. I regjeringserklæringen er de kun nevnt i forbindelse med behovet for havbruksutdanninger. Dette må være en forglemmelse, gitt fagskolenes sentrale rolle i yrkesopplæringen.

Så vidt jeg kan se, er det bare Senterpartiets program som løfter frem etiske problemstillinger, slike som for eksempel angår bioteknologi og barn, forskning på befruktede egg, fostervev, aborterte fostre, stamceller og genteknologi.

Mangelen på kritisk refleksjon omkring den samfunnsomformende kraften forskning og innovasjon representerer, bør få varsellampene til å blinke. Regjeringserklæringen er ribbet for kritiske refleksjoner om negative konsekvenser av forskning og innovasjon, på tross av at forskning og innovasjon har bidratt til alle de store krisene vi nå står overfor (ref. klimakrise, forurensning og polarisering forsterket av sosiale media). Forskning blir i stedet ukritisk presentert som en del av løsningen på alle problemer. Her er det behov for en grundig diskusjon om både etikk og behovet for mer ansvarlig forskning og innovasjon.

Hun fører oss rett inn i noen av de mest aktuelle debattene, og hun gjør det med kunnskap ervervet gjennom et langt forskerliv. Som emerita behøver hun heller ikke bry seg om hvordan boka passer inn i det akademiske tellekantsystemet.

Denne boka leverer så det holder. Som tittelen sier, drøfter forfatteren overordnet hva vi skal leve av når oljen ikke lenger kan skaffe oss inntekter. Det gjør hun ved å argumentere rundt følgene av noen grunnleggende slutninger: at nasjonal politikk i stor grad er prisgitt internasjonale reguleringer, bestemmelser og holdninger; at vår hjemlige innovasjonspolitikk har forsømt å se skogen som ressurs for industrivirksomhet; at næringsnøytraliteten har spilt fallitt som politisk premiss; at vi ved siden av en prinsipiell næringsnøytralitet gir energifeltet spesialbehandling som Norges bidrag til den internasjonale dugnaden for det grønne skiftet.

Som tekst begynner det hele tilforlatelig og noe omstendelig. Leseren får en lengre innføring i innovasjonspolitikkens mange fasetter og institusjonelle innramminger samt en repetisjon av skogens betydning for den historiske fremveksten av de to næringene, treforedlende og trebearbeidende industri. Dernest kommer fortellingen om sviket, om hvordan vi lot skogen gå «åt skogen » og vendte all oppmerksomhet mot oljen under næringsnøytralitetens dekke.

Langsomt skrus også temperaturen i fremstillingen opp. Særlig hard medfart får innovasjons- og næringspolitikken under Erna Solbergs åtte år ved makten. Gjentatte forsøk på å lage målrettede virkemidler for å få fart på innovasjonsaktiviteten feiler, etter forfatterens mening systematisk, fordi kravene til umiddelbar avkastning av offentlige bevilgninger til formålet er urealistisk høye.

I ytterste fall legges offentlige midler som skulle gå til nyskaping, i stedet til yngling i skatteparadis, forvaltet av finanskapitalens matadorer. Den forskningspolitiske innsatsen får også så hatten passer, særlig for sin manglende evne til å skape dynamikk i møtet mellom forskning og næringsliv.

Her er ingen direkte skurkeroller, men mye analyse av faglig-ideologisk blindegang og politisk vanetenkning. Til gjengjeld får vi møte heltene. På aktørnivå rager Borregaard som den fremste. På systemnivå er det Finland som står fram som Moens foretrukne modell. Borregaard er stor nok og tilstrekkelig fremsynt til å drive forskning og innovasjon fra eget ståsted, mens Finland, tett fulgt av Sverige, ifølge forfatteren har funnet nøkkelen til å skape industriell fremtid med nettopp skogen som ressurs

Bokas siste kapitler spisser poengene. Næringsnøytraliteten avskrives som forfeilet. Norges dobbeltrolle som miljøforkjemper og energiaktør gis det glatte lag. Den institusjonelle stivheten i forskningspolitikken blottstilles. Skal vi komme oss videre, trenger vi en aktiv statlig nærings- og innovasjonspolitikk, samt mot til å satse på det usikre. Bakom det hele skimter vi argumentene fra Mariana Mazzucato om behovet for en mission-drevet økonomisk tenkning.

Tror vi så på bokas budskap? Det vil nok variere etter ståsted, men forfatteren kan ikke kritiseres for å mangle faglig grunnlag for argumentene hun fører til torgs. Enkelte punkter kunne likevel ha vært mer inngående drøftet. Jeg skal nevne noen.

Selv om Moen kritiserer rådende forsknings- og teknologipolitikk, må hun likevel regnes til den leiren som ser økt satsing på (teknologisk) forskning som en forutsetning for industriell fornyelse langs STI-sporet (Science, Technology, Innovation). Den særnorske, erfaringsbaserte innovasjonsmåten etter DUI-modellen (Doing, Using, Interacting) omtaler hun bare forbigående, men tydelig nok til å vise at hun ikke har videre tro på den, i alle fall ikke med mindre den bakes inn i partnerskapsmodeller etter finske forbilder.

Forholdet hennes til skala er også tvetydig. På den ene siden priser hun den norske skogeiermodellen ved at den representerer en desentralisert og dermed demokratisert kapitalisme. På den andre siden løfter hun det fragmenterte skogeierskapet fram som et problem for en mer rasjonell utnytting av ressursene. På samme vis ser hun de mange små aktørene i den hjemlige industrien, særlig den trebearbeidende, som et problem for en mer foroverlent holdning til innovasjon i næringen selv.

Her kunne Moen med fordel ha løftet fram noen av skyggesidene ved finsk, og ikke minst svensk, stordrift i et regionalt og lokalt utviklingsperspektiv. Dersom skogen skal gis en større plass som motor for utvikling av regioner i oljeskyggen, må det også drøftes hvordan det kan gjøres uten å sette den norske lokalsamfunnsmodellen over styr.

Jeg savner også en litt mer balansert diskusjon av den finske innovasjonsmodellen. I nærmere tre tiår har denne i varierende utgaver stått som referanse for hjemlige diskusjoner, ikke minst som tilfang til mulige nettverksformer i praktisk politikkutvikling. Rundt årtusenskiftet ble den prist for sitt mot og helt spesifikt hyllet for sin evne til å kommersialisere (norskutviklet) mobiltelefoniteknologi. Da Nokia, og svenske Ericsson, så falt fra stjernestatus til skam i det internasjonale industrielle rotteracet, stilnet begeistringen. Vi må ikke glemme at Finlands og Sveriges innovasjonsmodeller tar utgangspunkt i at disse landene, og særlig Finland, ut fra sine ressursbaser må ta større sjanser innenfor næringer der produktsyklusene ofte kan være korte og inntjeningen usikker, enn vi behøver å gjøre i Norge.

Dette vet selvfølgelig også økonomer, byråkrater og politikere som sverger til næringsnøytraliteten som politisk credo, selv når det drives et annet og parallelt spill i olje- og energipolitikken. For, som på ethvert sirkus, den som ikke kan ri to hester samtidig, har lite på slike arenaer å gjøre. Så får vi se hvordan det går under en ny regjering, om Eli Moens pasning plukkes opp. Slik energiprisene har utviklet seg de siste månedene, er to scenarier mulige: Enten tikker pengene igjen inn på bok, eller så ser vi de olje- og gassrelaterte næringene komme opp for siste gang før de går endelig under. Skifte til grønt må vi uansett.