En annen hovedoppgave er å være normgivende gjennom å utvikle forskningsetiske retningslinjer. FEK utvikler både generelle retningslinjer for forskning, og mer spesifikke, som for eksempel retningslinjer for forskning på dyr. Retningslinjene er viktige verktøy når det skal gjøres forskningsetiske vurderinger.

FEK har også et nasjonalt granskingsutvalg som undersøker mistanker om vitenskapelig uredelighet, og er et supplement til lokalt behandlingsapparat.

- I den offentlige debatten har det tradisjonelt vært mye oppmerksomhet rundt fusk i forskning. Men samtidig vet vi at fusk i forskning ikke er et utbredt problem i Norge. Jeg tenker at noe av det viktigste komiteene gjør, er å utarbeide retningslinjer og veiledere som bidrar til å styrke skjønnsutøvelsen hos alle som er involvert i forskning.

En annen viktig rolle er å være en utkikkspost for forskningsetikken og sørge for at alle aktører som er involvert i forskning på ulikt vis, har forskningsetikk på agendaen – noe som ikke alltid er tilfellet. I april 2020 hadde Ingierd og lederne i FEKs ulike komiteer og utvalg en kronikk i Aftenposten med tittelen «Hvor ble det av forskningsetikken?». Bakgrunnen for det var at forskningsetikk ikke ble nevnt i Forskningsrådets nye strategi.

Forskningsetikkloven pålegger institusjonene ansvar for undervisning og opplæring i forskningsetikk. De skal også fastsette interne retningslinjer for behandling av uredelighetssaker.

I 2018 la RINO-prosjektet (Research Integrity in Norway) fram sine funn om forskningsetikk basert på svarene til 7300 forskere fra universiteter, høyskoler og forskningsinstitutt.

60 prosent rapporterer at de ikke har hatt kurs eller undervisning i forskningsetikk, eller kun én dags opplæring eller mindre.

Kun 8 prosent svarte at de vet hva de skal gjøre dersom de oppdager uredelighet innen forskning og vil rapportere om det. 1 av 9 forskere kjente til kolleger som har nektet eller utelatt forfatterskap til tross for vesentlig bidrag til arbeidet. table praksiser mer i gråsonen er det, sier Ingierd.

Strid knyttet til forfatterskap i vitenskapelige publikasjoner er et kjent problem og kan typisk oppstå i asymmetriske maktforhold. Ingierd forteller at de får flere henvendelser fra spesielt stipendiater om dette.

Før jul kom Riksrevisjonen med en slående kritikk av ivaretakelsen av arbeidet med forskningsetikk på forskningsinstitusjonene. Funnene er i tråd med RINO-undersøkelsen og peker blant annet på at forskningsinstitusjonene ikke har gode nok rutiner for å sikre at brudd på forskningsetiske normer blir oppdaget, behandlet og rapportert.

- Rapporten fra Riksrevisjonen er en klar og tydelig oppfordring til institusjonene om å jobbe mer med å få oppfylt de klare kravene loven stiller. Ansvaret for forskningsetikk må være forankret hos ledelsen. Jeg tror det er viktig at ledere på institusjonene anerkjenner og er tydelige på at forskningsetikk også er en forutsetning for kvalitet i forskningen, sier Ingierd.

Samtidig er hun opptatt av at forskningsetikk ikke bare blir begrenset til det som er nedfelt i loven.

- Forskningsetikk er så mye mer enn alvorlige brudd og uredelighetssaker. Det omhandler alt fra hvordan en skal forholde seg til informanter til vurderinger av videre bruk og konsekvenser av forskningen. Debatten om forskningsetikk som har pågått i det siste, viser også viktigheten av at ledere gir rom for etisk refleksjon og diskusjoner om forskningsetikk og at fagmiljøene tar eierskap til forskningsetikken, slik at den ikke bare handler om å oppfylle lovpålagte krav, sier lederen for FEK.

- En del av det handler om hvordan vi oppfattes og framstår. Systemet for forskningsetikk i Norge er mangfoldig, og våre komiteer og utvalg har litt ulike funksjoner, så det kan være vanskelig å skjønne hva vi er og hva vi kan bidra med. Nå står vi midt oppe i en etikkdebatt om forskning på koronatiltak, der etikken av enkelte fremstilles som en bremsekloss. Det er ikke bare uheldig om forskningsetikk og det arbeidet komiteene gjør, skal oppleves som et sett med byråkratiske begrensninger som stikker kjepper i hjulene for forskning, men også en uriktig og ensidig fremstilling.

For Ingierd er det viktig å understreke at forskningsetikken er vesentlig for kvalitet, gjennom krav som sikrer etterprøvbarhet og pålitelighet. Forskning som ikke oppfyller slike krav, har liten verdi som grunnlag for koronatiltak eller andre politiske beslutninger.

Samfunnsnytte er også et forskningsetisk anliggende. Forskningens nytteverdi for den enkelte og samfunnet som helhet må samtidig veies opp mot kostnader og belastning.

Ambisjonen om å øke næringslivets forskning og utvikling (FoU) har vært en klar prioritering i Norge helt siden 1970-tallet. Omtrent like lenge har vi konstatert at det hos oss er næringslivet som henger etter, mens den offentlige FoU-innsatsen er på høyt internasjonalt nivå. Det framgår også av Hurdalsplattformen, hvor regjeringen vil «vidareføre treprosentmålet i forskingspolitikken og leggje fram ein strategi for at forsking og utvikling i næringslivet skal utgjere 2 prosent av BNP innan 2030».

Litt avhengig av hvordan vi regner, er avstanden til 2-prosentmålet i dag 30–40 milliarder. Samtidig er det offentlige allerede i mål med sin 1-prosent (se figur). Strengt tatt betyr det at den offentlige innsatsen har nådd taket, mens den private skal dobles. Den strategien som skal løse det, bør være knakende god.

Men når det først skal lages en strategi, er det verdt å reflektere over hvor skoen trykker og hva som egentlig kreves.

Bakgrunnen for 3-prosentmålet er som kjent EUs Lisboa-strategi fra tidlig på 2000-tallet. Her var målet å tette det økonomiske gapet mellom EU og konkurrentene USA, Japan og Sør-Korea. De tre sistnevnte hadde alle på det tidspunktet en FoU-inn sats på rundt 3 prosent av BNP, mot EU-landenes 1,9 prosent.

Ved å øke til 3 prosent innen 2010, hvorav 2 prosent fra næringslivet, skulle EU bli «verdens mest kunnskapsintensive og konkurransedyktige økonomi». Målet utløste en rekke strategi- og oppfølgingsprosesser, både på europeisk og nasjonalt nivå.

Norge var intet unntak, og adopterte det samme målet fra 2005. I dag kan vi konstatere at både EU og Norge har en FoUinnsats på 2,3 prosent av BNP, og begge er langt unna målet om 2-prosent for næringslivet.

Til å være så kostbart og krevende er 3-prosentmålet overraskende slumsete formulert, ikke minst når det gjelder ansvarsdelingen mellom staten og næringslivet. For hva menes egentlig med «næringslivets FoU»? Er det den aktiviteten som utføres i næringslivet eller den som finansieres av næringslivet? Avgrenser vi «næringslivet» til private bedrifter, eller inkluderer vi også næringsrettede institutter, slik OECD og Eurostat gjør med kategorien «foretakssektoren»? Og hva med utenlandske og andre private kilder?

Disse spørsmålene er ikke flisespikkeri. Forskjellen på den smaleste og bredeste forståelsen utgjør ca. 10 milliarder for Norges del. Ved å velge den «billigste» målformuleringen, kan avstanden til målet reduseres med en fjerdedel.

Vel så viktig er de politiske implikasjonene. Hvis målet kun er å øke næringslivets egen finansiering, begrenses statens rolle til indirekte stimulering og tilrettelegging. Men hvis hensikten er at det skal foregå mer forskning og utvikling i næringslivet, åpnes døren for at økningen også kan finansieres av det offentlige, blant annet gjennom offentlige innkjøp og støtte gjennom næringsrettede institutter. Slik kan avstanden til målet bli vesentlig mindre, samtidig som myndighetene får flere knapper å trykke på.

Å øke næringslivets FoU handler heller ikke om å snu en negativ trend. Norsk næringsliv har hatt en sterk vekst i FoU-investeringene over flere tiår. Veksten har vært fullt på høyde med det offentliges innsats og vesentlig sterkere enn hos våre nordiske naboland. Det er derfor all grunn til å avlive myten om norsk næringsliv som FoU-sinke.

Problemet er bare at målet er så høyt, og at det øker i takt med BNP-veksten.

En annen utbredt misoppfatning er at mer FoU i næringslivet vil kreve tusenvis av nye forskere med doktorgrad. Næringslivets FoU-aktivitet handler nemlig primært om utviklingsarbeid (U) og mindre om forskning (F). Fordelingen er ca. 80/20, og det samme mønsteret finner vi i andre land.

I det såkalte Barcelona-målet fra 2002 konstaterte derfor EU at:

«the great majority of R&D is industrial development work rather than scientific research; thus, the major expansion of R&D will have to be development-focused».

Og hva er så utviklingsarbeid? Jo, fritt etter OECDs definisjon handler det om eksperimentelt, systematisk og kreativt arbeid hvor utfallet er forbundet med usikkerhet. Utviklingsarbeid kan bygge på forskning, men behøver ikke å gjøre det. Det kan også bygge på praktisk erfaring.

Av norsk næringslivs totale FoU-personale i 2019 var det kun 6 prosent som hadde doktorgrad. Heller ikke den fordelingen er spesielt uvanlig internasjonalt. En eventuell dobling av FoU-innsatsen i næringslivet vil derfor først og fremst kreve at flere med høy utdanning engasjeres i næringslivets utviklingsprosjekter. Med en høyt utdannet befolkning og et næringsliv i omstilling burde det være både nødvendig og naturlig.

En tredje myte som bør knuses, er at norsk næringsliv har lite FoU fordi de mange småbedriftene trekker innsatsen ned. I virkeligheten er det motsatt. I Europa er det nesten ingen land som har mer FoU i små og mellomstore bedrifter enn Norge. Kun Island og Belgia ligger foran Norge i FoU-intensitet for bedrifter med under 50 ansatte.

Det er altså ikke her vi henger etter. Likevel er mye av det næringsrettede virkemiddelapparatet rettet mot nettopp små og mellomstore bedrifter. Brorparten av Innovasjon Norges støtte treffer små bedrifter. Og Skattefunn-ordningen, vårt desidert største enkeltvirkemiddel, er en utpreget SMBordning. Vi satser altså mest der skoen trykker minst.

Er det så de store bedriftene som har forsømt seg og ikke forstått verdien av FoU? Heller ikke det er en riktig påstand. Innenfor hver enkelt næring er nemlig FoU-innsatsen i norsk næringsliv fullt på høyde med andre land, også medregnet de store bedriftene. Det gjelder blant annet innenfor olje og gass og metallvarer.

I noen næringer er vi til og med blant de mest FoU-intensive, for eksempel innenfor IKT- og informasjonstjenester og bank og forsikring. Mange rynket på nesen da DNB for noen år siden figurerte som Norges største FoU-bedrift. «En bank kan da ikke ha så mye forskning!?», ble det sagt. Det har de neppe heller. Men de har trolig mye utviklingsarbeid, i likhet med næringen ellers i Norge og internasjonalt.

Norges «problem» er altså at vi har mye verdiskaping i næringer med generelt lite FoU, og tilsvarende lite verdiskaping i næringer hvor det er vanlig med mye FoU.

Når regjeringen gjenopptar 2-prosentmålet, er det altså en formidabel strukturutfordring de gir seg i kast med. Mener de alvor, er det grovt sett to veier til målet: 1) Vi kan gjøre det på vår måte, det vil si satse mer der vi allerede er langt framme og sprenge alle rammer for hva som er gjengs FoU-aktivitet i småbedrifter, ressursbaserte næringer og tjenesteytende sektor. 2) Eller vi kan ta 2-prosentmålets underliggende rasjonale på alvor, det vil si at det handler om å kopiere de antatt beste, det vil si bli som Sverige og Sveits. Da er det bare én ting å gjøre: Raskest mulig utvikle en håndfull store industribedrifter i FoU-intensive næringer som farmasi- eller data- og elektronisk industri.

I begge tilfeller handler det om å bli noe ganske annet enn det vi er i dag. Spørsmålet er hvordan det henger i hop med en næringspolitikk som vil videreutvikle petroleumsnæringen og bygge framtidens næringsliv på toppen av den næringsstrukturen vi har i dag.

During the last decade or so, R&D investments have been declining in Finland. Especially after the financial crisis, the country’s R&D intensity1 dropped substantially. While in 2009 R&D intensity in Finland was 3,73 percent, in 2019 it had gone down to 2,8 percent. Between 2009 and 2018, R&D intensity in both public and private sectors declined in Finland while in most EU-countries private R&D intensity increased and many countries experienced growth also in public R&D investments.

Short-sightedness and fluctuation of public R&D funding has been widely recognized as a problem with a clear distinction to developments in the 1990s and early 2000s. For instance, during the severe economic recession of the early 1990s Finland increased R&D investments in the midst of severe budget cuts.

Later in the 1990s and in the early 2000s R&D investments tended to be sheltered from cuts, but that changed around the financial crisis. Finland has seemed to abandon its previous recipe for success!

In 2019, Prime Minister Sanna Marin’s government set the target of R&D intensity to 4 percent by 2030, reiterating the target that most governments have embraced already since 2005.

In spring 2021 the government decided to set up a parliamentary working group to find a solution for the over a decade long problem of declining R&D investments. It was seen that a parliamentary agreement would be needed in order to avoid fluctuations in R&D budgets in the future and to reach long-term growth and stability in R&D funding that will carry over electoral terms.

The task of the working group was to find ways for a parliamentary commitment to increase public R&D funding until the end of 2030 and explore mechanisms through which the rise in public R&D investments could be implemented.

In practical terms, the latter implied that the working group seeked to find a budgetary procedure that would allow for maximum guarantee for growing state R&D investments in the long-term while being acceptable for all parliamentary groups.

In order to lay ground for a parliamentary commitment, the working group decided in the beginning that it needed to establish a common view of the current state of the Finnish RDI system. It also decided to draw up a list of key principles for developing the system in the near future.

The ten principles – including issues like predictability, leverage, comprehensiveness, freedom of science and quality of research and education, effectiveness, collaboration, internationalisation, identification of global challenges and technology neutrality – were jointly approved by the working group and represented a common understanding of the cornerstones for future advancement of the system.

In the course of its work, the working group identified six potential ways through which the increase in state R&D funding could be made. The group evaluated the feasibility and impacts of the alternatives from a wide variety of perspectives.

In the analysis, some of the alternatives appeared not to secure stability and certainty in terms of increasing state R&D funding. Others, in turn, appeared to face judicial challenges with respect to implementation. In particular, the option of establishing a R&D fund external to the state budget, an option widely discussed in the public, was found to be challenging with respect to the Finnish Constitution.

The working group published the results of its work on December 13, the day known as the day of Lucia (Santa Lucia, “luciadagen” in Swedish), celebrated traditionally in Finland – and other Nordic countries – as a day when Santa Lucia brings light into the darkest days of the year. Symbolically, one can see the group’s report bringing light into the Finnish research and innovation scene – and the future of Finland as a whole.

In the report, all parliamentary groups committed themselves to the target of increasing research and development expenditure to four per cent of GDP by 2030. Furthermore, they committed themselves to increasing state R&D funding in a way required by the 4 percent R&D intensity target.

This implies that public R&D expenditure is increased to 1,33 percent of GDP based on the assumption that the public sector will cover 1/3 of all R&D investments and private sector will cover 2/3. In practice, it implies a huge increase in R&D expenditure during the 2020s.

In terms of means of implementation, the working group ended up with opting for enacting an R&D funding law to secure the growth of state R&D investments. Among the studied options, the law was found to be the mechanism that allows for maximum certainty over the stability of growth of funding while being judicially feasible and a mechanism to which all parliamentary groups were able to commit themselves.

– Det meste av det vi kallar innovasjon, er underbygd av kravet om økonomisk vekst. Dersom vekst ikkje lenger er berekraftig, må ein også tenkje annleis om innovasjon.

Det seier Mario Pansera, direktør ved Post-Growth Innovation Lab ved Universitetet i Vigo i Galicia i Spania. I fjor fekk han eit starting grant frå Det europeiske forskingsrådet ERC for å undersøke nettopp dette temaet.

Prosjektet Prospera tek utgangspunkt i idear frå den såkalla motvekstrørsla. Kritikk av økonomisk vekst har vaka i bakgrunnen sidan rapporten Limits to growth vart publisert for femti år sidan i år (sjå eigen artikkel side 14), men det er først dei siste åra at kritikken har fått større spreiing og eit meir utvikla akademisk fundament i økologisk økonomi.

Men framleis dominerer veksttankegangen nærings- og innovasjonspolitikk, meiner Pansera. Difor må motvekstforskinga også utforske korleis innovasjon vil sjå ut i ei verd som ikkje krinsar rundt økonomisk vekst.

– Vi vil sjå på korleis ulike organisasjonsformer kan leggje til rette for ulike måtar å tenkje om teknologi, vitskap og innovasjon på, seier han.

Innovasjon i eit post-vekstsamfunn må vere annleis enn den «kreative destruksjonen» den austerrikske økonomen Joseph Schumpeter snakka om i 1930-åra, hevdar han.

– Schumpeter studerte kapitalismen og innsåg at innovasjon er drivkrafta for kapitalistisk ekspansjon og akkumulasjon. For å auke omsetninga, må du heile tida innovere: Finne opp nye produkt og betre og raskare produksjonsmåtar. Berre slik kan systemet halde fram med å vekse.

I staden prøver Pansera og kollegaene hans å studere innovasjon ved hjelp av omgrep som omsorg og vedlikehald. Til dette hentar dei inspirasjon frå feministisk økonomi. Det er ei relativt ny retning i økonomifaget som set søkelys på kva som blir rekna med, og kva som blir utelate, når økonomar reknar på verdiskaping. Det er vel kjent at aktivitetar som ikkje blir rekna som verdiskaping, gjerne er slikt som husarbeid og uløna omsorgsarbeid, som typisk blir utført av kvinner.

– Vi låner denne tilnærminga frå feministisk økonomi og argumenterer for å leggje til rette for organisasjonar som er meir opptekne av omsorg og vedlikehald, enn av å øydeleggje og overflødiggjere det som allereie finst, seier Pansera.

For å identifisere slike organisasjonar nyttar dei mellom anna omgrepet convivial tools. Det stammar frå filosofen Ivan Illich, som introduserte det i 1973. Omgrepet har ingen norsk motpart, men skildrar teknologi og metodar som har til føremål å sette menneske i stand til å leve fritt gjennom frivillig og gjensidig samarbeid med andre – lat oss kalle det «vennleg» teknologi.

– Illich meinte at det kjem eit punkt der vestlege, vekstorienterte samfunn vil oppdage at veksten skapar større ulemper enn fordelar – veksten blir u-økonomisk, seier Pansera.

Han brukar bilen som døme: I starten vil fleire bilar på vegen gjere at fleire menneske kjem raskare fram. Men ettersom talet på bilar held fram med å vekse, kjem det eit punkt der kvar ny bil på vegen tvertimot gjer det vanskelegare for alle dei andre bilane å kome fram.

– Teknologi som sit fast i ein tilsvarande veksttankegang, har den typen problem – med miljø, med ujamn maktfordeling og med ujamn tilgang – innebygd. «Vennleg» teknologi er det motsette: Han er laga med forståing for sine eigne begrensingar, og brukaren kan forstå, modifisere og ikkje minst reparere teknologien.

I den forstand er sykkelen det motsette av bilen: Det er ein teknologi som ikkje stenger folk ute frå vegen slik bilen gjer, men tvertimot gjev fleire menneske tilgang. Den produserer ikkje forureining, men heller betre folkehelse.

– Og den gjev brukaren autonomi. Alle kan forstå korleis ein sykkel fungerer. Dette siste er ei stor utfordring, både for innovasjon og for vårt prosjekt: Korleis kan vi bringe avansert teknologi inn i dette feltet?

Her kjem organisasjonsformer inn i biletet. Pansera og kollegaene har funne at måten teknologiprodusenten er organisert på, avgjer om teknologien som blir produsert, er «vennleg» eller ikkje.

– Vi ser at di meir demokratiske organisasjonane er, di meir sannsynleg er det at dei produserer slik teknologi som vi meiner trengst, seier han.

I jakta på organisasjonar som får det til, studerer dei mellom anna samarbeidsprosjekt for fri og open programvare, men også fabrikkokkupasjonar: Tilfelle der fabrikkeigarar bestemmer å stenge eller flytte fabrikken, og arbeidarane okkuperer fabrikken og tek over produksjonen.

– Det viktige ved desse døma er at dei som produserer, reflekterer over kva dei produserer. Eg meiner det er ein fundamental rett alle arbeidarar bør ha, men som dei ikkje har i dag. Vår hypotese er at dersom arbeidarar får denne retten, vil vi sjå stor variasjon i samfunnsnyttig produksjon. Frå historia har vi eit slåande døme på dette, nemleg Lucas-planen, seier Pansera.

Lucas-planen vart laga av arbeidarar ved Lucas Aerospace Corporation i Storbritannia i 1976. Då leiinga annonserte at selskapet skulle rasjonaliserast som følgje av internasjonal konkurranse, og at tusenvis ville bli oppsagde, laga arbeidarane ein plan for korleis bedrifta kunne omstillast til å lage produkt med sosiale, i staden for militære, føremål.

– Dei foreslo rundt 150 moglege innovasjonar som kunne gje samfunnsnyttige produkt, og som kunne lagast billeg med maskinene og kompetansen som fanst – frå dialysemaskiner og kuvøser til vindturbinar. Eg trur det er ein sterk samanheng mellom «vennleg» teknologi og maktforholda mellom dei som produserer, og dei som bestemmer kva som skal bli produsert.

Historia om Lucas-planen enda ikkje godt. Arbeidarane fekk inga støtte, korkje frå bedriftsleiinga eller styresmaktene.

– Og motstanden kom ikkje fordi planen var urealistisk – dei hadde inkludert analyser som viste at han var gjennomførbar, også i ein marknadsøkonomi. Men å gjennomføre planen ville ha vore ei erkjenning av at hierarki ikkje er den einaste moglege måten å organisere produksjon på, seier Pansera.

Dette er eit viktig poeng når ein snakkar om innovasjon i post-vekstsamfunnet, meiner han.

– For vi veit at størstedelen av den økonomiske veksten hamnar hos ein liten samfunnselite, og det er i hovudsak dei same som kontrollerer både produksjonsmidlane og forskings- og innovasjonspolitikken. Difor er det viktig å lausrive innovasjonen frå mantraet om økonomisk vekst.

– Du meiner vi treng ein ny innovasjonspolitikk. Men europeisk innovasjonspolitikk er i endring, frå fokus på store samfunnsutfordringar til meir vekt på «ansvarleg » innovasjon og medverknad frå ulike interessentar. Kva meir trengst?

– Det stemmer at samskaping og medverknad er blitt viktigare, og det skjer positive ting for retten til å reparere. Men vi spør: Er dette verkeleg transformativt, eller er det snarare snakk om ein sofistikert måte å inkorporere kritikken og temme kritikarane på, slik at ein i bunn og grunn kan halde fram som før?

I Prospera-prosjektet opererer dei på tre ulike nivå. For det første studerer dei organisasjonar som allereie orienterer seg i retning av «omsorgsfull» innovasjon. I tillegg ser dei på nettverksnivået.

– Vi ser at desse organisasjonane fort blir isolerte. Dei tradisjonelle aktørane opplever alternativa som trugande. Vi vil undersøke korleis dei alternative organisasjonane handterer dette problemet.

Til sist vil dei studere det institusjonelle nivået.

– Vi observerer at målet med forskingspolitikken i mange land i det globale nord i aukande grad er å akselerere prosessen frå teknologisk utvikling til salbart produkt. Vi vil forstå korleis denne dynamikken har oppstått, og om det er mogleg å endre han, seier Pansera.

As an emerging domain, Anticipation Studies (Poli & Valerio, 2019) encompass systems, governance and policy perspectives situated in notions and practices of foresight and futures. However, it also includes cultural studies and design practices and creative sector inquiry, such as articulated at the 3rd International Conference on Anticipation hosted by AHO in Oslo in 2019¹ and reflected in selected articles in recent issues of the Futures journal.

Anticipatory Design² works to shape and to interpret transactional, imaginary and exploratory inquiry and engagement, ranging from the built to the sensory. Drawing on diverse disciplinary practices and modes of inquiry in design research and practice, Anticipatory Design offers a counterweight to the strategic decision making of more traditional foresight. It does so to expand intersections of materials, tools and methods of making and shaping futures contextually and systemically.

To date few connections have been made between anticipation, design located innovation and policy framing, generation and actualisation. On offer is a range of research through design projects, linked courses and modes of communicating anticipation. Central is the notion that innovation and policy fields may benefit from richer, contextually located knowing through making, by designing and with situated analyses and disseminating dialogues.

The Ocean Industry Concept Lab (OICL)³ at AHO is a research and development project based venue that explores emerging technologies and field knowledge to redefine marine workplaces. Dynamic, contextual and collaborative acts of making new knowledge with near future applications, are realised through the merging of digital tools, competencies, processes and multimodal communication.

Key to design-based innovation is the ability to connect design ideation and real world needs and motivations. These must be combined real-time data linked with on-site visits.

The lab is based on principles and practices and outcomes found in open innovation4. It provides an online collaborative platform for disseminating and supporting innovation in the wider sector, and is also propelled by a large fleet of leading national and international partners from research and industry sectors.⁵

Anticipatory designing is a mode of closeknit collaboration, including industry partners inputs, and is in effect a mode of inquiry in its own right. It spans concepts development through sketching and modelling, and this extends to full scale interactive demonstrators connected to AHO’s workshop facilities and available as resources in the lab space that further support reflection in action.

Such work is possible due to the systemic development of an open software and work platform that facilitates rapid development, sharing and device connections and interfaces.

Anticipatory designing is active, iterative and emergent yet it is situated in the world of work and relations of new tools for designing in AR/VR, not only for large ships, interfaces and work spaces and actions, but for design work processes.

Intersections between interaction designs and urbanism have been elaborately developed and communicated in The Oslo Futures Catalogue.⁶ This is a collaborative work between master’s design students and three core designer-researcher educators at AHO, Einar Sneve Martinussen, Dan Hill and Aleksandra Zamarajeva Fischer.

It was developed in the autumn of 2021 as a complement to a partnership with the Municipality of Oslo, the design companies Rambøll and Halogen and the D-Box national centre for transforming public services.

D-box⁷ pursues the potential of innovation in the public sector with design as a lead driver. AHO is a partner to the emerging collaboration of this key site for transdisciplinary innovation through a focus on education, connection, communication and research. Co-creation across sectors and expertise is central, as is connecting knowledge institutions, diverse practice, and citizens.

Connected to the Digital Urban Living (DUL)⁸ project at AHO, this Catalogue similarly takes up relations between digital design and social development and change. With a focus on neighbourhoods, also key to the 2022 Oslo Architectural Triennale (OAT),⁹ the course was located in strategic design and strategy processes and is extensively documented by Guest Prof. II Dan Hill.¹⁰

He explains that ‘Rather than selecting one idea to dig into, the direction was to produce a diverse array of observations and propositions, a rich catalogue of possibility which others might draw from, build with, expand, adopt and adapt to their own needs. These are seeds to be combined in more resilient companion planting, rather a monoculture.’

At the heart of the anticipatory design ethos of the course is a shift from ‘What is?’ observations on everyday life of current Oslo neighbourhoods (disused buildings, patterns of ownership, belonging and cultural production, food and biodiversity) to a set of emerging ‘What if?’ propositions or glimpses.

In the past decade, and increasingly in Norway, relations between service design, the public sector and modes of innovation and policy formation have undergone considerable change. Broadly, there has been a shift from design for policy to design in policy.¹¹

Ted Matthews, Assoc. Prof. in Service Design at AHO, has asked ‘How can we understand policy and public service design and services as less matters of top-down decision making and more ones of offering visceral experiences of being engaged in shaping futures by design?’

One response has been charting a new four-week master’s design course with Adrian Paulsen from the design company Halogen.

An outcome was the generation of exhibition and discursive spaces for engaging participants, government officials, policy makers and citizens in sensory and experiential access to potential near future realities. Four installation pieces were designed to provide anticipatory engagement in diverse lived experiences.

The aim has been to transpose the abstract and projected aspects of public services into tangible stories about the near future as they may be experienced. These may help a diversity of actors in conceptualising and realising public policy and services.

This was visible when participants to the exhibition, one a governmental minster and one a design educator, collaborated in a form of policy agreement to move a ball through a symbolic bureaucratic maze of holes and moveable walls labelled with statements or rules, policies and laws.

Also an AHO contributor to D-box, Assoc. Prof. Josina Vink has been engaged in drawing together her diverse design and research expertise in service design education and research in AHO’s partnership on the research-based innovation Centre for Connected Care (C3).¹²

They have been looking at how to extend home based care, calling into question some of the dominant approaches in health care and policy. Person centred perspectives need to consider relations to need, home and the wider city spaces. This has entailed study of the in-betweenness of service design practitioners as intermediaries in service-system aspects of healthcare (Romm & Vink 2019).

Further, students have been engaged in designing services that avoid the existing work of family careers being disregarded while seeking to generate connected ‘careful' experiences. This has been realised by design artifacts and modes of engagement that offer service designers prompts for reflecting on cultural diversity within and across home based care settings.

In the context of designing for and within long terms sustainability in an age of climate change and planetary denudation, one research group at AHO has worked to elaborate the concept and practice of ‘re-futuring’.¹³

Jomy Joseph writes that the group has attempted a ‘different navigation’ to rehumanize and reclaim the dehumanized present such that the future is profoundly different when we arrive in it. 'We need to go beyond climate despair and instead try to envision a long-term sustainable future.’

The work of this studio has recently flourished in the form of a design fictive open access publication The Open Journal of Refuturing that makes extensive use of visual futures scenarios and related design fictive yet critical discourse.

Joseph ventures that ‘… in telling a compelling narrative of radically different futures, an encounter with a conflicting artefact may lead to a creative speculation of its own.’

This speculative work has been partnered with online seminars entitled ReFuturing Studies: Investigating Ecologies of Climate Action¹⁴ with international speakers, research studio and AHO presenters and participants. The events were located within an exhibition space, curating a range of related themes and Artifacts from the Pluriverse15 in which ‘the urgency of climate action requires of us to explore the kind of choices that may lie ahead, beyond the limiting binaries of climate denialism and climate fatalism’.

Writing about Anticipatory Design seems trivial yet profound when the complexities of our postnormal times – climate change, global pandemic and war – co-occur.

In these settings, thinking with the imaginary, shaping design for better tomorrows is core to a radical recasting and refuturing of design.¹⁶ In a framing given by Hanna Arendt, anticipatory design needs courage of imagination, of creative expression and of critical appraisal, perhaps so that together it may be appreciated as a mode of facilitating ‘anticipatory thinking through landscapes’. ¹⁷

The Amphibious Trilogies¹⁸ project also reached into imaginary design futures via a narrative online game. It has worked performatively through the futures persona of an octopus, called OCTOPA (www.octopa.org). OCTOPA is an online device through which to symbolically and affectively problematise the scales of anticipatory knowing and relational co-design.

This work has been connected to the FUEL4DESIGN¹⁹ project into design futures literacies that adds design into future literacy as propagated through Riel Miller and UNESCO. Anticipatory design is seen as a central frame for the realisation of productive and critical design futures literacies.²⁰

OCTOPA takes us into an online environment of pastiche, legacies, irony, allegory and unexpected twirls of fact and fiction. With the Northern Sea Route as her domain, we are invited to engage in a distributed interplay of making sense of seemingly scrambled futures to bring us back to different, and perhaps alternate, presents. Her polyverse is one of serious play; hers is a vast region with diverse features and interests, unavoidably saturated with geo-strategic and energy power plays.

Anticipatory Design projects, emergent practices and their transdisciplinary analyses offer us some means to shift thinking and action for shaping durable and more equitable worlds and connect the worlds of innovative work, daily life, pedagogy and public policy.

This article has been written in consultation with AHO designer-researchers: Kjetil Nordby, Einar Sneve Martinussen, Ted Matthews, Josina Vink, Jomy Joseph, Håkan Edeholt and Corbin Raymond.

For a list of references, see the web version of this article: https://fpol.no/futures See also https://designresearch.no/

Et av de største problemene er at vi alle – borgere, forskere, entreprenører og policyutviklere – har en tendens til å behandle framtiden som en forlengelse av nåtiden. I denne artikkelen skal jeg se på hvordan framtidskyndighet blir en vital ingrediens i bærekraftige omstillingsprosesser.

Forskningens oppgave er ikke lenger begrenset til å være leverandør av kunnskapsgrunnlag for bruk i utforming av politikk i andre samfunnssektorer eller for prosessog produktutvikling i næringsliv og offentlig sektor. Forskningen kan også virke direkte, som de facto politikkutvikling.

Analyser av forskningen og forskningsinstitusjonenes samfunnsmakt og samfunnsansvar preger framveksten av det som er blitt kalt en tredje generasjons transformative forsknings- og innovasjonspolitikk. Forskere og forskningsinstitusjoner kommer med dette tett på en rolle som samfunnsaktører i samspill med andre aktører og stilles overfor nye krav når det gjelder kunnskap, ferdigheter, ledelse og organisering.

Norges forskningsråd ble utfordret med hensyn til sin og sektorens rolle som samfunnsaktør allerede i den første evalueringen av organisasjonen, 2000–2001. I evalueringsrapporten skisseres mulige roller for forskningsråd i kapittelet «Are Research Councils Necessary?».

Forskningsrådet evalueres når det gjelder samfunnsaktørrollen samtidig som det argumenteres for at den representerer et paradigmeskifte med hensyn til grunnleggende forståelser av forholdet mellom forskning og samfunn. I evalueringen knyttes dette skiftet til et sammenbrudd i lineære forståelsesformer.

Forsknings- og innovasjonspolitikken må forholde seg til langt mer flytende grenser mellom ulike sektorer og ulike typer forskning. Integrerte modeller for forholdet mellom forskning og samfunn ble lagt til grunn for evalueringsarbeidet med henvisning til «Modus 2»-forskning1 som ble karakterisert som «transdisiplinær» (side 12).

Et annet begrep som brukes om dette, er samproduksjon². Dette betyr at en i større grad må ta innover seg at basalforskning, translasjonsforskning, anvendt forskning og direkte implementering av forskningsresultater er innvevd i hverandre og står i en mer kompleks relasjon til samfunnet og produksjonslivet for øvrig enn hva tidligere forestillinger innebar.

St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning beskriver et tilsvarende skifte:

«Et fellestrekk ved nyere forsknings- og innovasjonsteori er at forskning og innovasjon foregår i et komplekst samspill mellom aktørene i FoU- og innovasjonssystemet. Den lineære utviklingen fra grunnforskning via anvendt forskning til utvikling av produkter og tjenester i næringslivet er tilbakevist som allmenngyldig modell» (side 66a).

Store samfunnsutfordringer går på tvers av fagdisipliner og samfunnssektorer, og i den forskningspolitiske litteraturen konkretiseres nye kompetanse- og kapasitetsbehov gjennom drøftinger av forutsetninger for transdisiplinær forskning.

OECD publiserte i 2020 rapporten Addressing societal challenges using transdisciplinary research, basert på 28 case-studier. Rapporten refererer også en voksende forskningslitteratur når det gjelder transdisiplinaritet.

Ulike tilnærminger til samfunnsoppdrag eller missions ble analysert i The design and implementation of mission-oriented innovation policies: A new systemic policy approach to address societal challenges. Knapt noen av tilnærmingene vurderes som transformative.

Det er i forlengelsen av slike studier at OECDs Science, Technology and Innovation Outlook 2021 setter spørsmålet om forskningskvalitet på dagsorden, begrunnet med omstillings- eller transformasjonssvikt i forsknings- og innovasjonssystemet selv: «Science is indeed a meritocracy but there is an urgent need to redefine those merits and what constitutes excellence in all its different guises» (s. 90). Publisering fanger ikke opp alle former for kvalitet og kompetanse.

I tråd med denne diagnosen må også forskerutdanningen endres: «… major changes need to be effected to the way scientists are trained, recruited, supported, evaluated and rewarded» (samme side).

For å gi retning og substans til en rolle som samfunnsaktør, oppfordret Technopolisevalueringen Forskningsrådet til å øke sin diagnostiske og prospektive kompetanse og kapasitet. Det blir viktig å se grensene for egen kunnskap og egne ferdigheter for å begrunne hvorfor man trenger «de andre» når mulighetene eller prospektene ligger i å modulere prosesser på tvers av fagdisipliner og samfunnssektorer.

Forskningsrådet etablerte også raskt en læringsarena for samspill mellom samfunnsaktører. Satsingen strakk seg fra 2003 til 2005 med en målsetting om å engasjere aktørene i større åpenhet gjennom bredere, mer langsiktige og kreative dialoger, for å styrke kvaliteten på strategiske valg og faglige prioriteringer.

I Egenvurdering av satsingen på foresight og dialogbaserte arbeidsformer i Norges forskningsråd 2003 til 2005 pekes det på en sentral forutsetning for å skape bredt engasjement på tvers; aktørene må ha god kontakt med egne lærings- og utviklingsbehov: «… det er et betydelig underskudd på kjennskap til hvordan man kan skape og opprettholde ulike typer av utviklingsarenaer som fungerer effektivt» (s. 40).

Også evalueringen av Forskningsrådet fra 2011 understreket nødvendigheten av å opparbeide diagnostisk og prospektiv kompetanse og kapasitet. Samme år samlet Forskningsrådets såkalte kunnskapsgrunnlagsprogrammer seg om et initiativ for å arrangere årlige konferanser med fokus på framtidsferdigheter.

En viktig tråd i konferansene har handlet om hvordan de store samfunnsutfordringene utfordrer forskningssektoren. Inspirert av en rapport til European Research and Innovation Area Board i 2014: The Challenge of addressing Grand Challenges, ble det til konferansen i 2015 utarbeidet en rapport med henblikk på norske forhold: How the Norwegian research system could cope with grand societal and economic challenges.

Siden 2012 har Forskningsrådets BIOTEK2021- program vært en kraft for framtidskyndighet. Programstyret lanserte samme år en programplan tuftet på Modus 2-forståelse og initierte i 2013 et internasjonalt samarbeid med blant andre Engineering and Physical Sciences Research Council (UK) om samfunnsansvarlig forskning og innovasjon. En rekke møteplasser med ulike interessenter la det diagnostiske grunnlaget for en ny satsing; Digitalt Liv Norge (DLN).

Et initiativ i Forskningsrådet for intern læring, SAMANSVAR, deltok i et parallelt løp for utvikling av Forskningsrådets rammeverk for samfunnsansvarlig innovasjon. Rammeverket har siden 2015 fulgt både DLN-satsingen og et nytt læringsnettverk fra 2019; Senter for samfunnsansvarlig forskning og innovasjon i Norge (AFINO).

De store samfunnsutfordringene og FNs bærekraftsmål gir fortsatt motivasjon til Forskningsrådets engasjement på framsynsfeltet.

I sentrum står behovet for læring og utvikling – institusjonelt så vel som individuelt – knyttet til gjennomføring av forskningsog innovasjonsprosesser på tvers og i samspill. Satsingene viser til diagnostiske grunnbetingelser i form av ureduserbar usikkerhet, sårbarhet og emergens. Forskningsrådets rammeverk formulerer forventninger både til rådet selv som en ansvarlig samfunnsaktør og til forskningsmiljøer det samhandler med. Det pekes på fire prosessdimensjoner som skal utvikles. Den første dimensjonen handler om framtidsferdigheter:

«Forskningsrådet er gjentatte ganger utfordret på «diagnostisk og prospektiv» kompetanse og kapasitet. Det har vist seg krevende å utforme substansielle diagnoser og tilsvarende gode prospekter eller fremkast. Teknologiene har potensielt sett terrengendrende effekter som realiseres i komplekse og dynamiske samspill med andre samfunnskrefter. Det er mangel på kunnskap om og forståelse for hvordan slike potensialer kan realiseres i forhold til ønsket samfunnsutvikling.» (s. 3).

Framtiden er alltid nærværende for samfunnsaktører: «The human condition can almost be summed up in the observation that, whereas all experiences are of the past, all decisions are about the future». Men framtiden eksisterer ikke, dermed er det kvaliteten på forestillingene om framtiden som spilles inn i en prosess, som blir avgjørende.

I arbeidet med framtidskyndighet har valget falt på en metodikk utviklet av UNESCO, futures literacy. Dette er en måte å arbeide på der implisitte formodninger og forestillinger om framtiden gjøres merkbare, slik at de kan drøftes, utvikles og eventuelt også avvikles. Målet er ikke å forutsi framtiden, men åpne opp for improvisasjon og kreativ utforsking av alternativer. AFINO står i spissen for å utvikle metodikken på norsk grunn, ledet av et team fra NIFU.

Det er økende interesse internasjonalt for Forskningsrådets læringsplattformer, DLN og AFINO, som piloter for tredje generasjons forsknings- og innovasjonspolitikk. I 2021 ble AFINOs arbeid med framtidskyndighet valgt som fokus for Nordic TIP Hub, en regionalisert læringsarena under TIP-konsortiet. I 2022 er begge pilotene aktuelle bidragsytere i Nordic TIP Hubs nye læringsarena for «transformative samfunnsoppdrag».

Samfunnsoppdrag eller missions framstilles stadig oftere som et svar på bærekraftsutfordringer i europeisk sammenheng, men uten at utfordringer for forskerne og deres institusjoner berøres eller anerkjennes som relevante for politikkutviklingen. I dette bildet antas det at forskning og innovasjon bidrar til eksellent transformasjon.

I en innflytelsesrik rapport til EU fra 2018 beskriver Mariana Mazzucato et eksisterende kunnskapsreservoar med kvalitetsforskning som missions «… have to tap into …» (s. 7). EUs Green Deal viderefører perspektivet.

Dette står i kontrast til OECDs STI Outlook 2021 som begrunner at forskningen og institusjonene i sektoren står ved et veiskille i lys av kvalitetsutfordringene knyttet til langsiktige, systemiske omstillinger. Kvalitetstematikken er krevende å løfte for institusjonene i sektoren som begrunner sin eksistens ved at de fremmer «den beste» forskningen.

Som nevnt kobler OECD kvalitetsutfordringen direkte til forskerutdanningen. Forskerutdanning står sentralt i et engasjement for forskning i omstilling, også i norsk sammenheng.

Både DLN og AFINO har egne forskerskoler. Forskerskolen tilknyttet DLN eksperimenterer og utvikler for eksempel kursopplegg for å fostre samfunnsborgeren i forskeren.³

I en artikkel fra 2020 beskriver forfatterne et kurs der 7 ulike læringssituasjoner ble etablert for å legge til rette for at forskerstudentene skulle oppleve diskrepans mellom egen praksis og andres praksis, mellom ulike perspektiver, identiteter og organisatoriske opplegg, fordi: «Such moments may trigger learning processes that encompass the revision of mental maps, that is, doubleloop learning» (s. 6 nettpublikasjon). Dette er eksempler på øvelser som kan fremme framtidskyndighet på alle nivåer.

Det advares nå mot å anta, som i EUs store forskningsprogram Horisont 2020, at samfunnsansvarlig forskning sikres ved å invitere interessenter og samfunnsborgere til å engasjere seg, uten at forskerne de samspiller med kan åpne kunnskapsprosessene sine og vise hvordan de bidrar til å skape og opprettholde bestemte samfunnsformasjoner.

Det finnes et mangfold av relasjoner mellom forskning og samfunn i dag. Verken «forskningen» eller «samfunnet» er entydige størrelser. Forskningspolitikken må derfor ta høyde for mangfold og forskjeller mellom vitenskapelige fagfelt og tradisjoner, så vel som et mangfold av samfunnsmessige kontekster og forskningspolitiske perspektiver eller generasjoner.

De tre forskningspolitiske generasjonene som begrunner og gir retning for det offentliges investeringer i forskning, lever side om side. Men dette gjør det også sentralt å kunne skille mellom dem.

Diagnostisk og prospektiv kompetanse og kapasitet har vært fremholdt som en sentral forutsetning for å kunne vurdere om forskning og høyere utdanning er fit for purpose (formålstjenlig) i evalueringene av Norges forskningsråd. Som jeg har forsøkt å vise i denne artikkelen, er diagnostisk og prospektiv kompetanse også en forutsetning for å drive utviklingsarbeid og læring i sektoren.

For endenoter og referanser se https://fpol.no/ framtidskyndighet

---

• Modus 2: Forskning som er kontekstorientert, problemfokusert og tverrfaglig.
• Begrepet som brukes i engelskspråklig forsknings- og innovasjonspolitisk litteratur er coproduction eller co-evolution se f.eks. Gibbons et al (1994) The New Production of Knowledge. I norsk sammenheng er det spor av denne forståelsen i kapittel 4 i NOU 1991:24 Organisering for helhet og mangfold i norsk forskning.
• "Citizen scientist" skiller seg fra det mer utbredte "citizen science".

«In a world marked by increased complexity and non-reliable forecast methodologies, foresight and futures studies are getting more and more important for governments and political administrative systems. In this fluctuating and rapid changing world, we need to avoid being a victim of 'shorttermism'. Therefore governments need to strengthen its capacity to think futures in new and innovative ways.»

Omtrent slik formulerte dr. Helge Braun seg, den tidligere stabssjefen til Angela Merkel, da han åpnet den 24. verdenskongressen til World Futures Studies Federation WFSF i Berlin 26. oktober i fjor. At en framstående politiker plassert midt inne i kortsiktighetens inferno, statsministerens kontor (Kanzleramt), er så tydelig i sitt budskap om å endre politikkutviklingens kunst, er betegnende for den utviklingen vi er inne i.

Det er ikke bare forfattere som Nassim Taleb og hans «sorte svaner», bedriftsrådgivere eller forskere med spesielle interesser, som ivrer etter å sette framtiden på dagsorden på nye måter. Nei, framtidstenkningens revolusjon ser nå ut til å ha nådd det politiske regjeringsapparatet og departementenes indre sirkler i en stadig lengre rekke land og regioner.

For to år siden etablerte nettopp det tyske Kanzleramt en egen avdeling som skal vurdere de langsiktige mulige konsekvensene av forestående politiske beslutninger. Samtidig skal den ha en koordinerende funksjon overfor eksterne tenketanker, forskningsmiljøer, andre departementer, underliggende etater og andre samfunnspolitiske høyttenkermiljøer i inn- og utland.

Ikke bare Kanzleramt, men også andre departementer, har de siste årene etablert seksjoner og enheter som gjør det samme på sine respektive politikkområder.

Og, for å sikre at dette fagområdet også blir gjenstand for systematisk kompetanseutvikling og -innsprøyting, har kompetansesenteret for strategisk foresight / strategische Vorausschau ved Bundesakademie für Sicherheitspolitik (nasjonalt akademi for sikkerhetspolitikk) fått oppgaven med å utvikle og gjennomføre omfattende etter- og videreutdanningstilbud. Målgruppen her er departementsansatte, ansatte i underliggende etater og utvalgte forskningsmiljøer.

Tyskland er kun ett av mange land som i dag beveger seg i en slik retning. Vi ser en liknende utvikling i land som Frankrike, Storbritannia, Singapore, Kina, Korea, flere land i Latin-Amerika, Sverige, Japan, Australia, EU og, ikke minst, i Finland.

Siden Finland etablerte «Committee for the Future» i det finske parlamentet da Finland måtte reorganisere seg etter sjokket i kjølvannet av murens – eller mer korrekt – jernteppets fall tidlig på 1990-tallet, har Finland vært både en pådriver og en interessant referanse for andre land som ønsker å ta i bruk politisk foresight.

Hvorfor gjør de dette? Er det ikke bare å trykke på knappen på framskrivningsmaskinen og «køle på» – og meisle ut de mest sannsynlige framtidene først som sist uten å gå «omveien» om usikkerhetsanalyser, scenarier eller tidlige tegnanalyser – for å nevne noen av de virkemidler foresight-tradisjonen har til disposisjon?

Spørsmålet er selvsagt betimelig, men enda mer betimelig er svaret som gis. Det er først og fremst snakk om metodisk å ikke satse alt på den berømmelige ene hesten. De færreste land har en så ensidig orientering mot framskrivninger som policymiljøer i Norge.

Framskrivningsverktøy lever gjerne side om side med teknologivurderinger, scenarioanalyser, horisont-scanning og en rekke andre metodiske tilnærminger som tar større høyde for at framtiden faktisk er ganske usikker. Modellbaserte analyser basert på historiske data kan være viktige, men nå virker det som om det å utvikle større kreativitet, anvende mer fantasi og tenke om framtiden på måter som bedre reflekterer usikkerheter og kompleksitet, etterspørres i stadig større grad.

Framtidstenkning basert på andre tilnærminger og metoder enn framskrivninger er på fremmarsj over hele verden. Ikke minst har den pågående pandemien demonstrert at konvensjonell planlegging og forventningshorisonter ikke duger, og at politikk og profesjoner må belage seg på å håndtere uforutsette situasjoner i mye større grad.

Når samfunnsutviklingen er så uforutsigbar som den nå er i ferd med å bli, trenger vi andre former for planleggingskompetanse. Det er dette som gjerne kalles framsyn (foresight) eller det som i den siste tiden også omtales som framtidskompetanse eller Futures Literacy på engelsk. En viss indikasjon på dette finner vi om vi googler sentrale begreper fra framtidstenkningen. Mens forecast (framskrivninger) var den store vinneren i 2010, har begreper som foresight, scenario, futures studies fullstendig overtatt.

A handful of Open Science Partnerships (OSPs) have emerged around the world (Ali- Khan, Jean, and Gold 2018; Ali-Khan et al. 2018; Gold et al. 2019; Gold 2021). They are precompetitive public–private research partnerships but stand out from most such partnerships by adhering to principles of open science. This includes putting all research outputs into the public domain and typically also precluding participants from seeking Intellectual Property (IP) rights protection on any of these outputs.

Examples of OSPs include the pioneering Structural Genomics Consortium (SGC), but also more recent initiatives such as the Early Drug Discovery Unit (EDDU) at McGill University, the Innovative Medicines Initiative (IMI)-funded EUbOPEN Consortium, the Open Plastic research program at Queen’s University, and OpenPlant, a collaborative research initiative between the University of Cambridge, The John Innes Centre and the Earlham Institute.

Another example is the Open Discovery Innovation Network (ODIN), an ongoing initiative administered by Aarhus University and funded by the Novo Nordisk Foundation (2020–2023). ODIN has already stimulated interest from funders, universities and firms in the Nordic region, who are looking for new and more effective mechanisms for supporting productive university–industry interactions. Partnerships like ODIN may become more widespread in the coming years, pointing to the need for insight into OSPs and their effects on science-based innovation.

However, OSPs have been the subject of little systematic study. We draw on preliminary insights from an ongoing research project to shed light on the phenomenon and describe how open partnerships may offer a promising supplement to conventional, closed (i.e. IP-based) collaboration models.

OSPs are often touted as an alternative or at least a supplement to conventional, IPbased collaboration models aimed at achieving what current mainstream approaches to university–industry collaboration are often criticized for failing to do, namely accelerate and strengthen the use of scientific research outputs in industry and society.

The openness principles at the heart of OSPs mark a clear departure from the standard operating procedure in most university– industry collaborations, which are often preceded by lengthy negotiations over the distribution of ownership to any (IP) that may emerge as a result of the collaboration. OSPs have gained increasing interest for two key reasons.

First, OSPs may be effective in mitigating barriers to collaboration. Standard legal frameworks that participants must accept to join an OSP allow academic researchers and firms to quickly and easily enter into collaborations.

Second, OSPs have been argued to promote greater uptake of research and support innovation in industry by creating a forum in which firms’ needs and challenges can inspire and inform basic research and for firms to share materials and know-how that can help increase the quality and efficiency of scientific outputs as well as their relevance and usability for industry.

Moreover, OSPs can reduce duplication of efforts by allowing firms to share unsuccessful lines of inquiry. Finally, through open sharing of knowledge, data and other research outputs – and precluding actors from restricting access or use of thereof – OSPs can contribute to a wider dissemination and use of science in industry and society.

The Open Discovery Innovation Network (ODIN) is a three-year pilot initiative at Aarhus University (2020-2023), funded by the Novo Nordisk Foundation. ODIN has established a platform for university–industry research collaboration within drug discovery and provides funding for co-created research projects selected on a competitive basis.

ODIN provides funding for academic partners in these projects, while industry partners (primarily large pharmaceutical companies) fund their own participation through in-kind contributions. A total of 11 collaborative research-based projects have been funded by ODIN, selected on a competitive basis.

Participants share (proprietary) materials and technologies within the projects to produce the open results, although the parties retain ownership over these, and no background knowledge is shared with the public. All data and results generated within ODIN projects must be shared with the public without any restrictions on their further use. No IP rights can be claimed on outputs from ODIN projects. However, participants, as well as any other interested parties, are free to access, use or repurpose outputs from ODIN funded research, and to develop products that can be commercially protected.

The Danish Centre for Studies in Research and Research Policy (CFA) at Aarhus University is currently undertaking a researchbased impact assessment of ODIN, which is expected to be completed in 2023.

Preliminary findings indicate that the active involvement of industry partners in both the design and the execution of projects contributes to collaboration that draws on academic and industrial partners’ complementary skills and resources. The nonnegotiable legal framework in ODIN is attributed with reducing experienced barriers to entering into partnerships and to ongoing knowledge exchanges within projects.

In addition, industry participants can pursue more exploratory, high-risk – but potentially high-gain – projects in ODIN than they would normally pursue. This is expected to result in new opportunities for subsequent R&D that may be pursued by participating academics and firms or by any other interested parties, given that all outputs will be shared freely and widely.

OSPs represent a clear step away from the closed, IP-focused collaboration models traditionally pursued in many industries. Preliminary insights into OSPs indicate they may offer a promising supplement to conventional, closed approaches to bolstering the production, dissemination and use of scientific research, but there is still limited insight into their outputs and effects. This points to a need for further research that can inform decisions among funders, universities, firms and policymakers.

---

References
Ali-Khan, S.E., A. Jean, and E.R. Gold. 2018. “Identifying the Challenges in Implementing Open Science [Version 1; Peer Review: 2 Approved].” MNI Open Research 2 (5). https://doi.org/10.12688/mniopenres. 12805.1.
Ali-Khan, S.E., A. Jean, E. MacDonald, and E.R. Gold. 2018. “Defining Success in Open Science [Version 2; Peer Review: 2 Approved].” MNI Open Research 2 (2). https://doi.org/10.12688/mniopenres.12780.2.
Gold, E.R. 2021. “The Fall of the Innovation Empire and Its Possible Rise through Open Science.” Research Policy 50 (5): 104226. https://doi.org/10.1016/j.respol.2021.104226.
Gold, E., S. Ali-Khan, L. Allen, L. Ballell, M. Barral-Netto, D. Carr, D. Chalaud, et al. 2019. “An Open Toolkit for Tracking Open Science Partnership Implementation and Impact.” Gates Open Research 3 (December): 1442. https://doi.org/10.12688/gatesopenres.12958.2.

Efter en paus på sisådär 55 år kommer nu begreppet åter, i samband med regeringsbildningen när Magdalena Andersson valdes till statsminister. När Sverige efter lite tövan fick en ny regering till slut var det en del nytt som aviserades.

En kanske lite överraskande förändring var att den mångåriga, erkänt handlingskraftiga skolministern Anna Ekström bytte taburett och blev minister för högre utbildning och forskning.

Redan från sin första dag slog hon fast att hon blivit just ecklesiastikminister (se textrutan), snarare än den restpost som utbildning och forskning varit de senaste åren, med juniora ministrar utan större politisk plattform eller reformutrymme.

Vad betyder då detta? En lek med ord? Ekström är formellt utbildningsminister, och har använt e-ordet mest som en retorisk figur mot dem som menar att hon bytt ned sig när hon gått från skola till högskola.

Kanske ändå inte. Det finns onekligen en hel del att göra för den som menar att högre utbildning-och-forskning är ett snarare än två olika fält. Och att universiteten och högskolorna ska betraktas som samlade organisationer snarare än som knippen av skilda aktiviteter som ska fortsätta att hållas isär för att inte störa produktionen i utbildningen och strävan efter excellens i forskningen.

Efter decennier av särskiljande politik för högre utbildning och forskning – helt olika sätt att finansiera och belöna, med i praktiken skilda karriärvägar – är det sannolikt dags för ett omtag.

Före detta Göteborgsrektorn Pam Fredman gjorde i sin s.k. Strut-utredning (se Sörlin, “Ny utredning om universitetens styrning i Sverige”, Forskningspolitikk 2019:1) ett försök att formulera hur ett styrsystem för samordning av utbildning och forskning skulle kunna se ut. Men förslaget föll på universitetens motvilja och en bristande ideologisk motivation i sektorn.

Ett av utredningens huvudförslag var att lämna resurser till universiteten i ett samlat anslag. Idén har funnits länge. Det svenska universitetssystemet har sedan lång tid haft en penningström för utbildning och en annan för forskning, det s.k. fakultetsanslaget. Denna ordning cementerades när målstyrningen infördes under Per Unckels ministerperiod i början av 1990-talet.

Redan i Dan Brändströms resursutredning 2008 vädrades missnöjet med denna ordning. Frågan återkom i de uppslitande debatterna om ökad autonomi för universiteten omkring 2010, och även Strut-utredningen 2018 strandade alltså på frågan.

Behovet av att göra något åt frågan har förstärkts av den gynnsamma utvecklingen för extern finansiering av forskning i Sverige. Detta är en trend som pågått parallellt med målstyrningen.

Trots en massiv utbyggnad av högskolan, särskilt under 1990-talet men också senare, har andelen resurser som går till forskning ökat. Detta har skett både genom långvarig ökning av statens anslag till lärosätena, genom radikala uppskrivningar av forskningsrådens budgetar och genom att mängden stiftelsekapital till sektorn vuxit.

Sverige har som bekant ett av världens mest gynnsamma regelverk för att placera företagsvinster i stiftelser, flera med forskning som huvudändamål. Bland andra Wallenbergstiftelserna, som blivit en av landets verkligt stora finansiärer. Expansionen på aktiemarknaderna har gjort att dessa stiftelser kunnat öka sina satsningar på forskning och därmed även kunnat styra denna mot önskade ändamål.

Resultatet har blivit att en hel generation av forskare som gjort sin karriär vid universiteten under de senaste årtiondena i allt väsentligt gjort denna som forskare, med svaga eller obefintliga relationer till undervisning eller ledningsuppdrag, men desto starkare kopplingar till olika samhällssektorer och branscher som forskningen ska främja.

Tendensen har förstärkts av att mycket av den starka och nyskapande forskningen placerats i centrumbildningar eller andra specialenheter där viktiga delar av den mest nyskapande forskningen pågår, ofta med stora externa intäkter – men med få studenter.

En ytterligare faktor har varit ökningen av den internationella rekryteringen av doktorander och postdocs som därför bara i ringa utsträckning integrerats i de akademiska miljöerna, vilka i sin tur gått miste om många vitaliserande injektioner.

Om man till detta lägger att den ekonomiska ersättningen för undervisningen kontinuerligt urholkats under samma period är det inte konstigt att svensk högskola fastnat i spagat. Forskaridentiteten är den som vunnit. Ordet ”kunskap” har mer och mer blivit kopplat till forskning. ”Lärare” vid universiteten omtalas alltmer sällan – trots att det ännu retoriskt omhuldade idealet är att forskaren också ska vara lärare och vice versa.

Problemet är egentligen onödigt. Om universitet och högskolor hade haft en mer utvecklad strategisk ledning och mer integrativ kraft och fantasi, skulle de själva kunnat balansera dessa frågor. Men när det behövliga ledarskapet i hög grad saknats har förtroendet för universitetens strategiska förmåga sviktat. Även statens obenägenhet att lämna resurser till universiteten i ett samlat anslag för utbildning och forskning tyder ytterst på en misstro mot deras förmåga att handskas med ansvaret.

Det är i detta perspektiv vi ska uppfatta det som kan förefalla vara en lek med otidsenliga ord. Att vara utbildningsminister, kan Anna Ekström i bästa fall mena, är att ha, och framförallt ta, ett helhetsansvar.

Ansvaret handlar om det som förr i världen med ett särskilt uttryck kallades ”högre utbildning och forskning”, stundom med akronymen HUFO, numera troligen okänd för de flesta. Detta uppfattades som en integrerad helhet, stadfäst i 1970-talets stora utredningar om moderniseringen av den högre utbildningen i Sverige, den så kallade ”högskolereformen”.

I akronymen rymdes också det som brukar kallas ”forskningsanknytning”, det vill säga att studenterna skulle undervisas av forskande, eller som ett absolut minimum, forskarutbildade lärare. Alltså det som vid ledande universitet runtom i världen betraktas som en självklarhet, men som är långtifrån förverkligat i Sverige.

Som det framgår är uppgiften långtifrån enkel. Många starka krafter, och rätt många underlåtenhetssynder hos universiteten själva, har förhindrat genomförandet av kloka tankar ända sedan 1970-talet och fortsätter att göra det. Men kanske har någon nu alltså skådat ljuset och en förändring inletts.

En trappa städas uppifrån, brukar det heta. Och kanske hjälper det om alla som står längre ned på trappan vet vad den ska kallas som står överst: utbildningsminister. Eller ecklesiastikminister om man så vill, fast nu förstås utan ansvar för statskyrkan, den avskaffades år 2000 …

Fan tro’t, som det heter på svenska. Men varför inte, som det heter på ett annat språk: ge Ekström the benefit of the doubt?

Vi klarte det da vi fant oljen på norsk sokkel. Og vi klarte det igjen da pandemien rammet oss. Vi samlet oss og løste oppgavene vi sto overfor, ved å skaffe oss nødvendig kunnskap, bit for bit. Men den neste omstillingen vi må gjennom; å løse klimakrisen og samtidig redde velferdsstaten når oljeinntektene faller, blir annerledes.

Utfordringene som venter nå, er nasjonale og overnasjonale på en gang. Og de vil endre Norge og verden radikalt.

Skal vi få til bærekraftige løsninger og skape det nye næringslivet vi har behov for – altså lykkes med et grønt og digitalt skifte vi kan leve av – trengs noe helt nytt på feltet politikkutforming. Ambisjonene til et enkelt departement eller en enkelt politiker, vil nå kreve en bredere forankring og et samspill vi ikke har sett tidligere.

Når pandemien nå er over i en ny fase, må vi omgående ta tak i den delen av fremtiden som ligger litt lenger foran oss. Vi må skape tverrpolitiske initiativ som krever at politikerne blir mer opptatt av konkrete satsninger og prioriteringer som bygger fremtidens Norge.

Kort sagt: Politikerne må i større grad bli opptatt av resultater som kommer etter at en stortingsperiode er over. Altså ikke bare være opptatt av kortsiktige politiske poeng.

De må tørre å prioritere etter norske fortrinn og velge ut enkelte områder. Dette krever mot av dem som skal gjøre det. De må bygge politikk rundt utvalgte samfunnsutfordringer. Og politikken må bli mer lik et langt parti sjakk.

Missions eller målrettede samfunnsoppdrag har blitt det populære navnet på håndtering av de samfunnsutfordringene som enkeltland og verden nå står overfor.

Likheten mellom missions og sjakk er at første trekk ikke er tilfeldig, men en del av et spill der planene er lagt for de neste 50 trekkene fremover. Det går an å innkassere noen deltriumfer på veien. Men seieren dras som kjent ikke i land før kongen er sjakk matt.

Som i langsjakken krever også missions strategisk tenkning, satsing, utholdenhet og mot til å ta risiko for å vinne til slutt.

Hvilke verdikjeder skal vi bygge videre på? Hvilke strategier skal gjelde? Begge deler må forankres nasjonalt ved at ett enkelt departements arbeid bare blir en brikke i det totale spillet. Det vi trenger, er en tverrpolitisk strategi som ser politikkområder av typen arbeidslivs-, nærings- og regionalpolitikk i sammenheng med forskningspolitikken.

Det største spørsmålet er om Norge er rigget for dette, eller om politiske poengseire og kortsiktig gevinst fortsatt vil gjelde.

En politikk der nasjonale utfordringer er styrende og tverrpolitiske strategier viser vei, vil naturlig nok kreve at politikerne samhandler på tvers av sektorer og fag i mye større grad enn i dag.

I tillegg trengs det vi kan omtale som «samfunnsavtaler» – forpliktende avtaler om prioriteringer – mellom de mest sentrale aktørene i norsk næringsliv og offentlig sektor. Offentlig–privat samarbeid må tas til nye høyder, og politikken må bygge opp under satsinger, slik at vi får utløst risikovillighet og skapt forutsigbare rammevilkår.

EU tok liknende grep etter finanskrisen i 2009. EU-kommisjonen satte blant annet i gang et forsknings- og innovasjonssamarbeid i ikke-forskningsintensive sektorer. Dette for å opprettholde fart, blant annet i byggebransjen.

Nye løsninger i byggenæringen ga stor klimaeffekt. Prosjektene som besto av offentlig– privat samarbeid, ga i tillegg insentiver til aksjoner og tiltak som holdt folk i arbeid.

Nå har EU tatt nye grep. Fire store strategier er utarbeidet for å løse problemer for alle i Europa. Av dette er det identifisert fem samfunnsutfordringer:

• Adoption to Climate Change
• Cancer
• Restore our Ocean and Water by 2030
• 100 Climate-Neutral and Smart Cities by 2030
• A Soil Deal for Europe

Disse skal løses gjennom ulike koordinerende tiltak på et overordnet nivå. Derfor danner EU nå koordinerende enheter for å sikre at håndteringen av de valgte utfordringene får størst mulig effekt på samfunnet. Parallelt etableres såkalte «speilplattformer» – det vil si nasjonale «avleggere» – slik det eksempelvis nå gjøres i forbindelse med EUs Mission on Cancer.

Et nettverk av nasjonale speilplattformer av Mission on Cancer skal alle trekke i samme retning. Dette er ulike landslag med offentlige og private aktører som skal bidra til å nå de ambisiøse målene om å skape et bedre liv for 3 millioner mennesker gjennom forebygging, kurere flere og bedre inkludering av pårørende.

Samfunnsutfordringene krever tilrettelegging for riktig innsats fra virkemiddelapparatet. Virkemiddelapparatet utgjør ingen jungel. Hver og en av virkemiddelaktørene brukes til å gjøre innsatsen målrettet.

Vi må etablere en enda bedre aksept for viktigheten av den samlede verdikjeden forskning, utdanning, innovasjon og regionalutvikling. Alt må ses på som brikker i et stort puslespill der porteføljestyring og privat– offentlig partnerskap er nødvendig for å nå felles overordnede mål om et bærekraftig og konkurransedyktig Norge.

På denne måten kan vi rigge oss for å løse samfunnsutfordringer og nå politiske mål med et helhetsgrep og en verdikjedetenkning, der overnasjonal, nasjonal og regional politikk går hånd i hånd. Forskning er derfor bare en brikke i helheten og vil ikke løse samfunnsoppdraget alene.

Forskning og innovasjon løser ikke et samfunnsoppdrag alene, men er en sentral del av løsningen, ett av flere redskap i en verktøykasse, som må ses i sammenheng med alle andre konkrete tiltak. I dag er forskning en budsjettpost som svekkes, men behovene tilsier at en kraftsatsing på forskning vil trengs i tiden fremover.

Statsbudsjettet for 2023 må vise at vi nå er villige til å satse for fremtidens løsninger. Vi trenger i Norge mer forskning gjennom åpen konkurranse for å bygge opp og fornye kunnskapsbatteriet vi besitter. Dette krever en politikk der Norge har tydeligere forventninger til forskning, både på lang og kort sikt. Nærmere bestemt: en forskningsinnsats som bygger på offentlig og privat samarbeid og som får næringslivet til å satse mer på ny kunnskap gjennom samarbeid.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning blir et sentralt dokument for den nye regjeringen. I år skal planen revideres på nytt. Nå blir det viktigere enn noen gang at den tar opp i seg hele bredden av forskning og utdanning som Norge har behov for.

Langtidsplanen bør løftes til en nasjonal strategi som koordineres av Kunnskapsdepartementet. Forskningspolitikken må være en del av en bredere politikkutvikling.

Langtidsplanen og forskningsinnsatsen må være en større del av andre politikkområder som har behov for omstilling, enten det handler om det nye arbeidslivet, de nye tjenestene i offentlig sektor eller de nye energisystemene som skal overta etter oljen.

Politikkutviklingen som må til for å nå felles store mål, vil utfordre de kortsiktige politiske gevinstene. Vi trenger en langsiktig planlagt politikk, hvis tverrpolitiske nasjonale mål skal nås. Dette krever politikere som tar i bruk kollektivt samspill, forankring og strategi for å treffe med sine langsiktige og kalkulerte sjakktrekk.

Etter andre verdenskrig støttet regjeringen forskning som ett av flere virkemidler for å bygge norsk økonomi og velferdsstaten. De tre, senere fem, forskningsrådene ble sentrale dreiepunkter for å knytte regjeringens politikk sammen med nærings- og samfunnsinteresser og de vitenskapelige fagsamfunnene.

De ulike regjeringene, rådene og vitenskapsmennene stilte sjelden spørsmål ved koblingen politikk–vitenskap.

Fra en forsiktig start økte statens ut gifter, og på 1960- og 1970-tallet spredde forskningsarbeid seg til nye saksfelter og samfunnsgrupper. Distriktspolitikk inkludert kunnskapsbygging i hele landet hadde stor kraft; det samme gjaldt for miljøvern og olje og energi, tre saksfelter som dannet rammen om to nye fagdepartementer.

I regjeringsårene 1973–1981 gikk et radiI regjeringsårene 1973–1981 gikk et radikaliforskningsråd

Målet kom til syne i regjeringens langtidsprogram og landets første forskningsmelding, Om forskningens organisering og finansiering, fra 1976. Forskningen skulle være politikkens tjener.

Regjeringen skriver: «Heller ikke må forskning bli en ‘herre og mester’ som selv prøver å fastlegge målene på et tilsynelatende nøytralt grunnlag.»¹

Forskningsrådene fikk krav på seg om å bli (mer) industrinære og direkte samfunnsrelevante. Begge de to nye rådene, Råd for samfunnsplanlegging (senere NORAS) og Fiskeriforskningsrådet, oppfylte greit kravet. Derimot skapte samfunnsnyttekravet mer uro i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF), et råd der professorer og andre vitenskapsmenn langt på vei hadde tuftet sine nyttevurderinger på eget faglig og politisk skjønn.

To nye tankesett om forskningens nytte av vedvarende innflytelse kommer til syne på 1980-tallet. En bakgrunn var at arbeiderpartiregjeringens relevanskrav møtte motbør. Særlig universitetsforskere bekymret seg for at krav om å bistå med (dags)aktuelle politiske oppgaver ville gå på bekostning av grunnleggende kunnskapssøken på fritt og uavhengig grunnlag.

De vant trolig gehør, i hvert fall trakk regjeringen opp et skille mellom grunnforskning og anvendt forskning i forskningsmeldingen i 1981. Samme år kom en NOU med tittelen Grunnforskning.

Todelingen var i og for seg kjent i Norge, særlig fra OECDs forskningsstatistikk (FoUstatistikken) tilbake til 1963, men nå fikk den slitesterk forskningspolitisk betydning. Enkelt sagt skulle grunnforskning bygge kunnskapsreservoar, et forråd som den anvendte forskningen kunne hente fra. «Anvendte» forskere skulle bidra til å løse økonomiske, politiske og andre samfunnsviktige spørsmål. Dette er kjent som «den lineære modellen».

Høsten 1981 dannet Høyre regjering, forskningspolitisk betød det brudd med Arbeiderpartiets nyttelinje. En ny oppfatning av forskningens samfunnsnytte kom til syne, sterkt inspirert av OECD. Forskning skiftet fra å være én av flere innsatsfaktorer for økonomisk vekst og samfunnsutvikling til å bli en grunnleggende drivkraft for en kunnskapsbasert økonomi og samfunn, i samvirke med nyskapende teknologi og innovasjon.

Forskningsmeldingen Om forskning fra 1985 markerte skiftet. Forskningsprogrammer for prioriterte hovedinnsatsområder var en ny måte å knytte forskning og samfunnsnytte sammen på. De fire første var: informasjonsteknologi, havbruk, materialteknologi og offshoreteknologi, i 1989-meldingen kom fem andre til.

Den politiske kraften i innsatsområdene svant hen utover på 1990-tallet.

Samme tiår og neste var preget av nytte utlagt som å ivareta brukernes behov, og brukermedvirkning var gjengs i forskningspolitisk bruk.

En annen trolig reaksjon på arbeiderpartiregjeringens krav til bruksnær nytte, var å balansere nytte med betydningen av vitenskapelig kvalitet. 1985-meldingen rettet oppmerksomheten mot å heve kvaliteten, evaluering og andre kvalitetssikringer. De neste forskningsmeldingene, uaktet regjeringspartier, fulgte opp og understreket høy kvalitet som et avgjørende krav til og forutsetning for all forskning og at grunnforskning spesielt ved universiteter og (vitenskapelige) høyskoler var viktig.

Sist på 1990-tallet rykket EU, som hadde gått i lære hos OECD, for alvor fram som en sentral innflytelseskraft for norsk forskningspolitikk, herunder samfunnsnytte. I meldingene på 2000- og 2010-tallet konvergerte vitenskapelig elitisme og markedstenkning. Forskning var konkurranse i et globalt marked der de best kvalifiserte ville vinne, og fremragende vitenskapelig kvalitet ville sikre samfunnsnytten. Den lineære tanken løp som en understrøm.

I 2005-meldingen Vilje til forskning stod internasjonalisering høyt oppe på agendaen, og fremragende vitenskapelig kvalitet var en bærebjelke for de tematiske prioriteringene: energi, miljø, mat og helse. Et eksempel er at Forskningsrådet i 2003 hadde etablert en ordning med tiårige sentra for fremragende forskning som understøttet elitisme, i første utdelingsrunde inngikk en tematisk prioritering mellom fagfeltene, i andre runde var eksellens enekriteriet.

I 2009 slo regjeringen på ny fast at høy kvalitet var det gjennomgående målet. I Klima for forskning heter det: «Kvalitet er et overordnet mål for all forskning.» Vitenskapelig kvalitet var bærebjelken for de fem tematiske målene: globale utfordringer, bedre helse- og velferdstjenester, velferd og forskningsbasert profesjonsutøvelse, kunnskapsbasert næringsliv i hele landet og næringsrelevant forskning på strategiske områder.

Forskningsmeldingen Lange linjer – kunnskap gir muligheter fra 2012 og den første langtidsplanen to år senere videreførte målet om at høy vitenskapelig kvalitet, nasjonal og internasjonal konkurranse trygger samfunnsrelevans.

I neste plan fra 2018 holdt regjeringen fast ved at konkurranse ville sikre best mulig vitenskapelig kvalitet og mente at kvalitet skulle ses i en forpliktende forbindelse med prioriterte samfunnsutfordringer.

Står vi i 2022 foran et skifte i norsk forskningspolitikk der tanken at vitenskapelig kvalitet følgelig sikrer samfunnsrelevans, brytes mot tydeligere krav til kontakt og strategisk samfunnsnytte? EU har i hvert fall rettet deler av sin forskningspolitikk mot målrettede samfunnsoppdrag. I sitt åttende rammeprogram, Horisont 2020 (2014– 2020), understreket EU samfunnsutfordringer, men i Horisont Europa (2021–2027) har unionen forsterket forskningens forpliktelse til å møte globale klimaendringer og virkeliggjøre et grønt skifte.

Forskningsinnsats hører tett sammen med utpekte samfunnsoppdrag. Vil den norske regjeringen følge opp EUs forskningspolitikk og skrive en melding der den stiller krav til forskning som strategisk innsats for prioriterte samfunnsmål som en ny type kontrakt mellom forskning og samfunn?

Artikkelen bygger på regjeringens meldinger om forskning og fra 2014 dens langtidsplaner som inkluderer høyere utdanning. For komplett litteraturliste se web-versjonen av denne artikkelen https://fpol.no/kontrakt-kontakt

---

¹ Kirke- og undervisningsdepartementet 1976: 57.