Åsa ønsker velkommen inn i varmen, det er allerede julestemning og fyr i spisen. Her bor hun med sin katt, og har kjøpt denne nabogården til sitt barndomshjem. Jorden leies ut.

Hun har vokst opp med masse kontakt over grensen, og stadig er det en naturlig del av livet for en grenseboer som henne. Også historisk har det vært mye kontakt.

Kaffekopper og noen julekaker kommer på bordet. Det er ikke vanskelig å få denne erfarne og engasjerte kvinnen i gang. Vi har lyst til å få et innblikk i hva hun tenker om det nordiske.

– Det nordiske samarbeidet blir ikke bedre enn når vi aktivt møtes – vi må skape møteplasser. Finner vi ikke disse så forvitrer det nordiske samarbeidet. Vi må sammen med våre nordiske søsterorganisasjoner jobbe aktivt for å utvikle gode møteplasser. Her trenger vi en felles strategi.

Språk er særdeles viktig, men hun trekker fram samferdsel, klima, krig/forsvar og pandemi som viktige saker å ha høyt oppe på dagsordenen i det nordiske samarbeidet. – Ukrainakrigen og ytre trusler gir nå en åpning til å på ny se på felles utviklingsmuligheter, og nye måter å samarbeide på i det nordiske.

Undersøkelser blant ungdom om hva Norden betyr for dem er ganske nedslående lesning, blikket er i liten grad rettet mot de nordiske landene. – Dette dreier seg mye om språket – engelsken har tatt over i stor grad. Derfor er det viktigere enn noen gang å møtes med våre egne språk – da bedres språkforståelsen. Her har vi en stor oppgave foran oss blant de unge, understreker Åsa.

– Pandemien blottla mye som ikke fungerte. Det ga et underlag for å pushe det offentlige så man bedre forstår sivilsamfunnets rolle. Samarbeidet over grensene krakelerte under pandemien. Når ikke sivilsamfunnet fungerer så blir det utfordrende også for myndighetene.

Åsa kommer stadig tilbake til problemene under pandemien. – Politikerne forsto bare grensehandelen, og ikke all kommunikasjon mellom mennesker ved grensen, som ble rammet. Veldig mange fikk det vanskelig, vi har et hverdagsliv med masse kontakt – også historisk. Pandemien har satt sine spor. Det er mange som pendler over grensen, det er trafikk hele tiden. Det skapte store problemer, familier ble splittet. Mange var ytterst frustrerte. Det hele ble veldig strikt håndtert av myndighetene – det skapte mange skjebner. Fungerer ikke sivilsamfunnet er det også tøft for myndighetene. Foreningen Norden reagerte og fikk oppslag i mediene. I Halden er 40 prosent av arbeidstakerne fra Sverige. Det er viktig at vi i grenseregionene forstår hverandre og at det er en smidighet.

Under pandemien var det mulig å arbeidspendle over grensen, mens det ellers var bom stopp. Gikk du på skole over grensen var det umulig å ta seg over. Åsa tar fram et stort dokument. Det er en fotobok, en norsk fotograf har fotografert de stengte veiene, store og små, langs hele grensen under pandemien. Koronaen, understreker hun, har virkelig satt sine spor. – Pandemien var en vekkerklokke, nå må vi ta med oss erfaringen den har gitt oss i videre analyser og forbedre samarbeidet over de nordiske grensene.

Åsa Torstensson har et langt politisk liv bak seg. Allerede som 15-åring gikk hun inn i Centerns ungdomsforbund (søsteraprti til norske Senterpartiet). Hun var ordfører i Strømstad i fire år før hun ble valgt inn i Riksdagen fra Västra Götaland fylke i 1998. Hun har vokst opp med foreningsliv – og beskriver seg selv som en hyperaktiv deltaker i dette. Fire perioder ble hun valgt inn i Riksdagen – 16 år. I 4 år, fra 2006 til 2010 var hun infrastrukturminister i regjeringen til Fredrik Reinfeldt. Her hadde hun ansvar for transportpolitikk og infrastrukturspørsmål, IT-politikk samt postkommunikasjon, tele- og radiokommunikasjon. Som Riksdagsmedlem satt hun fire år i Nordisk råd. Hun er utdannet sosionom og har arbeidet en hel del med ungdom.

Nå er Åsa valgt som styreleder i svenske Foreningen Norden for to nye år. – Det viktigste nå er å bidra til å få flere med i foreningen og det nordiske arbeidet slik at vi blir hørt. Dessuten å styrke sivilsamfunnet – og ikke minst å «fange» den nye generasjonen. De som er mest aktive i organisasjonen i dag er de som ble med etter andre verdenskrig. Vi må gjøre et krafttak for å skape en inngang for den yngre generasjonen og det de er opptatt av. Dette er en «voksen» organisasjon som nå må ta seg av nåtiden. Vi er den sivile røsten og må lobbe mot politikere – peke på bristene som gjør at det nordiske ikke fungerer optimalt i dag. Sivilsamfunnet trenger en ny gnist, og det skjer ikke over natten, understreker hun. I dag har foreningen i Sverige nærmere 7000 medlemmer.

Fotoapparatet er berre eit enkelt verktøy. Det er kva du rettar kameraet mot som betyr noko. På linja Analog Foto er ikkje målet at elevane lærer å ta «kule» bilete. Målet er å gje elevane ein større forståing av fotografiet, lyset og handverket. Og ikkje minst at dei skal forstå verden, og møte nye menneske og miljø, med kameraet som verktøy.

Elevane som søkjer seg til Analog Foto på Fana Folkehøgskule har veldig variert erfaring med fotofaget. Nokre har aldri løfta eit kamera før, med unntak av mobilkameraet, medan andre har fotografert i fleire år og ønskjer å bruke året som eit steg på vegen til ein jobb som fotograf. Fana Folkehøgskule legg stor vekt på den einskilde elev, og det fine med ei fotolinje er at det er gode moglegheiter for individuelt arbeid og ein-til-ein-undervisning på kvar enkelt elev sitt nivå.

Fotografi-faget er eit fag som krev modning. Rundt 300 linjetimar er knapt for å lære handverket og for å oppnå den større forståinga for fotografiet. Men nokre kjem langt på veg. Den første oppgåva elevane får, etter å ha lært den grunnleggande teknikken - korleis ein målar lyset, stiller inn kameraet, og framkallar film - er å fotografere eit enkelt kvardagsleg objekt. Det kan vere ein gaffel, eller eit blankt A4-ark. Dei får ingen instruksjonar utover å konsentrere seg om form, komposisjon og lys, og dei har to dagar til fotografering. Dei er gjort kjende med André Kertész`s fotografi «Fork» og dei viktigaste prinsippa for komposisjon og lys. Elevane sin reaksjon når dei får oppgåva er at den er rar, litt teit, eller verkar veldig enkel. Ved gjennomgang av bileta er haldninga ofte ei heilt anna – mange er overraska over kor gode og spanande bileta er, og kor kjekt det har vore å fokusere på noko så konkret. Eg møter ofte elevar som grublar for mykje før dei kjem i gang med å fotografere. Dei ventar på at inspirasjonen til det mest fantastiske biletet skal kome dalande ned i hovudet på dei. Slik fungerer det ikkje – «get to work and something will happen», inspirasjon og motivasjon følgjer handling, så dei må ut, løfte kameraet, ta det første biletet, så er dei i gang.

Denne oppgåva er ei øving i fleire ting utover det reint fotofaglege. Mitt mål er at elevane skal komme inn i ein djupare konsentrasjon og verkeleg jobbe med noko over tid – ein må sjå, leite, prøve, og feile, for å klare å lage eit godt fotografi av noko enkelt. Det å bli god på det enkle – det er det vanskelege. Det er også ei øving i å sjå – sjå lyset, sjå form og sjå det vakre i det kvardagslege. Ein av fordelane med å fotografere analogt er at ein ikkje kan sjekke resultatet på skjermen etter du har teke eit bilete. Du blir tvungen til å sjå på det som er framfor deg, studere det, utforske vinklar og lys, deretter må du bruke tid på å framkalle filmen og å lage kontaktprøver. Når prøvene er klare kan du endeleg sjå resultatet, og då kjem spaninga og sanninga. Er bileta gode? Vart det slik eg har sett det for meg? Ofte opplever ein skuffelse, men av og til klaffar alt!

Kanskje spesielt med analog fotografering får ein lære mykje om seg sjølv i prosessen. Eg opplever at mange unge i dag er ganske utolmodige og rastlause. Dei er opptekne av at ting skal gå fort. I den analoge fotoverda tar alt lang tid (og i mørkerommet kan dei ikkje sjå på mobiltelefonen), og det er eit arbeid som krev konsentrasjon og nøyaktigheit. For mange kan dette vere frustrerande, spesielt når det tar mange forsøk for å få biletet slik ein ønskjer. Mange tenker også at «når eg blir flinkare går det fortare», men mitt mål er at det skal vere motsett. Dess betre ein blir, dess høgare krav må ein setje til resultatet, og dess lenger tid tar det å kome til målet.

I løpet av skuleåret studerer vi meistrane. Dei som har blir verkeleg gode på det enkle, og som jobbar med same materie over lang tid; Josef Sudek, Irving Penn, Arnold Newman, Tom Sandberg, Hiroshi Sugimoto, Sally Mann, Nan Goldin, Anders Petersen, Henri Cartier-Bresson, Robert Mapplethorpe, Gregory Crewdson, André Kertész, Julia Margaret Cameron og mange fleire.

Vi ser dei langsame, men ubeskriveleg vakre, filmane til Andrej Tarkovsky. Elevane får møte eksterne foredragshaldarar på fotografisk toppnivå. Felles for dei er at dei jobbar med langvarige prosjekt, og fotograferer heilt eller delvis analogt; Hans Jørgen Brun, Helge Skodvin, Tonje Birkeland, Paul S. Amundsen, Morten Krogvold, m. fl. I tillegg har vi ein arbeidsintens workshop med kunstfotografen Øyvind Hjelmen for å kickstarte 2. semester kvart år.

Mitt mål er å utsetje elevane for så mykje kunst og fotografi av høg kvalitet som mogleg. Og eg ønskjer det dei ser og opplever gjennom undervisninga skal vere ei motvekt til sosiale medium og telefonskjermen.

Denne lille kommentaren har nok fått et preg av tilbakeblikk på ulike NOU-er som har kommet og gått, men dette er vel kanskje det privilegiet en gammel leder av tidligere Norsk Folkehøgskolelag har.

Først av alt: en rask gjennomblading av NOU 2022: 16 førte til et lettelsens sukk. Her er mye på plass: pedagogisk frihet, rimelige økonomiske vilkår, gode refleksjoner når det gjelder verdigrunnlag og folkehøgskolens historie, og over det hele et ønske om å gi gode rammevilkår for folkehøgskolen.

Kritiske tanker dukket likevel opp både hist og her.

1. Først ved punktet om hva som kjennetegner god faglig kvalitet ved kursene, og hvordan dette kvalitetskravet skal presiseres og formuleres.
2. Så punktet om at folkehøgskolenes samfunnsoppdrag ikke er tilstrekkelig politisk avklart.
3. Deretter drøftinga om tilrettelegging av mulighet for å fullføre videregående opplæring samtidig med folkehøgskoleoppholdet.
4. Arbeidet i styret og styrets sammensetning trenger også en kommentar.
5. Skolenes systematiske og strategiske kommunikasjonsarbeid må også kommenteres, og her dukker begrepet «snikdanning» opp.

Jeg synes ikke jeg har innsikt nok når det gjelder dagens økonomiske utfordringer for den enkelte skole, så jeg avstår fra grundige og detaljerte kommentarer her, og nøyer meg med å konstatere at i all hovedsak bærer NOU-en preg av et ønske om forutsigbare og gode økonomiske rammevilkår.

Det er viktig at ikke kravet om en kursplan blir en utilsiktet pensumplan. Denne bekymringen styrkes når utvalget foreslår at «folkehøgskolene skal ha en kursplan som viser hvordan målene i folkehøgskolens formålsparagraf utgjør en vesentlig del av kurset». Jeg roer meg litt når utvalget skriver at folkehøgskolesektoren selv skal ha ansvaret for eget kvalitetsarbeid og egen profesjonsutvikling. Å finne endelige definisjoner på de viktige begrepene allmenndanning og folkeopplysning som finnes i formålsparagrafen, har vist seg nesten umulig. Forsøkene har vært mange og interessante, noe drøftingene i folkehøgskolen gjennom mange år viser. Kvalitetsarbeidet i folkehøgskolen må rammes inn av skolenes selvevaluering, Folkehøgskolerådets myndighet må styrkes og Utdanningsdirektoratets rolle som tilsynsmyndighet ikke bli dominerende. Underteksten for kommentaren min her er at folkehøgskolenes pedagogiske frihet må passes på.

Utvalgets forståelse av mandatet er at samfunnsoppdraget til folkehøgskolene ikke er tilstrekkelig politisk avklart, og at en avklaring er nødvendig for å sikre folkehøgskolenes fortsatte legitimitet som del av utdanningssektoren.
Samfunnsoppdraget skal selvsagt presiseres, gjennomtenkes på nytt og på nytt i forhold til hvordan samfunnet utvikler seg, nettopp for å sikre folkehøgskolens fortsatte legitimitet som samfunnsaktør, som demokratisk faktor i samfunnsdebatten, og som samtalebasert folkeopplysningsfaktor, men ikke i forhold til utdanningssektoren. Danningsbegrepet må fylles med nytt innhold utfra samfunnets utvikling. Dette kan virke som flise spikkeri, men debatten om dette går helt tilbake til NOU 39:1976 som hadde tittelen «Folkehøgskolens stilling i skoleverket ». Folkehøgskolen den gang skulle ha seg frabedt å være en del av skoleverket, mandatet til skoleslaget handler om samfunnet, ikke om skoleverket eller utdanningssektoren.

Dette er et meget viktig punkt, og når jeg leste dette strømmet en 70-årig folkehøgskoledebatt meg friskt i møte. Probas analyse om at folkehøgskolen vil bli attraktiv om skolene kan tilby «pakker» med organiserte opplegg for privatisteksamen med eksamensavgift og veiledning i løpet av et folkehøgskoleår, er ganske enkelt en glideflukt henimot formelt kompetansegivende kurs. Det er historieløst å hevde at tilrettelegging i folkehøgskolen for å fullføre videregående opplæring ikke er i konflikt med folkehøgskolens samfunnsmandat. Utvalget mener at tilbudet av kurs i folkehøgskolen bør speile de behovene samfunnet til enhver tid har for folkehøgskolenes bidrag. Folkehøgskolene avviste i sin tid de anbefalingene til det såkalte Buer-utvalget (NOU 1997:25 Ny kompetanse) fordi anbefalingene la seg for tett opp til nytteverdier og næringslivstenkning. Folkehøgskolene har gjennom sin lange historie stått i spennet mellom det medkulturelle og det motkulturelle, folkehøgskolen har både vært en moderniseringsagent og progressiv demokratisk kraft. Å speile samfunnets behov uten å ta med dette spennet, blir feil. Dissensen i utvalget på dette punktet er helt avgjørende, og kunne gjerne vært enda skarpere.

Myndighetene stiller ingen kompetansekrav til medlemmene av folkehøgskolenes styre, og det er skoleeiers ansvar å sette sammen styret med representanter fra elevene og de tilsatte. Her kunne jeg ønsket meg en avklaring om antall representanter i styret. Dette er en gammel kampsak for den frilynte folkehøgskolen, nemlig at skoleeier ikke skal ha rent flertall i styret. Med rent flertall kan skoleeier bli fristet til å bruke folkehøgskolen som «redskap» for et eller annet som ikke uten videre lar seg betrakte som allmenndanning og folkeopplysning.

Å markedsføre folkehøgskolene som danningsinstitusjoner, er ikke lett, og utvalget mener skolene har mye å gå på her. Det kan bli et misforhold mellom vektlegging av danning som det skolene ønsker å drive med, og det agnet skolene henger ut for å få elevsøknader. «Snikdanning» ble et nytt begrep for meg, det kan tolkes som at noen elever har følt seg lurt. Dette er også en gammel problemstilling som har vært drøftet på mange informasjonsseminarer. Som rektor husker jeg en søknad fra en elev som ønsket å gå på «folkegøyskole» (!) Her synes jeg utvalget gjør seg kloke tanker, og jeg vil bare minne om sammenhengen mellom form og innhold. Det skolene har i utstillingsvinduet må være det samme de har i butikken og på lagret. Filosofen Adorno hevdet at form er nedfelt innhold.

- Akustisk musikk er næring til sjel og sinn. Jeg tror vi taper mye hvis vi ikke tar vare på den.

- Det fysiske og emosjonelle som skjer inni deg når du selv spiller eller synger, kan ikke erstattes av noe annet.

- Jeg tror sangen er i ferd med å forsvinne, både fra menigheter, men ikke minst på skolene. Jeg er urolig for det jeg har sett bare i løpet av det siste tiåret.

Han forteller engasjert om barneskoleelever på 70-tallet som måtte synge med læreren hver dag før skoledagen kunne starte. De samme kortradisjonene så han i menighetene.

- Da jeg kom til Norge for 46 år siden fikk jeg bakoversveis fordi alle kunne allsang. De siste årene har sangen forsvunnet.

Bryan Breidenthal i Vårt Land

Vi er med gjeldende politikk på vei mot 2,8 graders oppvarming. Med de målene som verdens land har sagt at de har, blir økningen i temperatu 2,6 grader. Det er katastrofalt. Det er ikke lenger nok å på den ene siden innføre tiltak for å stanse klimaendringene, og på den andre siden reparere skadene som oppstår. Vi må også tilpasse tilpasse oss klimaendringene som kommer. Tilpasning, eller «adaptation», er et annet viktig tema på klimatoppmøtet som ikke har fått så stor oppmerksomhet enda.

Anna Blix i Klasselampen

På toppen av dette kommer et forstørret BØR. Høyskolelærer og teolog Christian Hjortkjær mener vi har å gjøre med en ny moral. Vi har erstattet den gamle verdens religiøse forbudssamfunn om alt man ikke må, med et psykologisert påbudssamfunn som kretser rundt idealer om alt man skal og bør. Det gir opphav til en utbredt utilstrekkelighetsfølelse i unge hjerter og sinn fordi idealene, i motsetning til påbudene, mangler grenser: Man kan alltid strekke seg etter å gjøre flere ting bedre, både i og utenfor skolen. Det er påtagelig hvordan mange av de intervjuede danskene i CEFU-undersøkelsen beskriver en konstant følelse av skyld og dårlig samvittighet for om de har utnyttet dagen sin godt nok. En høyst protestantisk etikk, men uten håpet om frelse.

Professor i psykologi, Ole Jacob Madsen, i Morgenbladet

Interessant nok konkluderer de danske ungdomsforskere med at selv om skolen er blitt et helt sentralt omdreiningspunkt i unges liv så aner de konturene av at det står noe mer på spill, enn problemet med å være presset i skolen. I stedet peker de unges fortellinger om en underliggende frykt for å bli kastet av i de ulike sammenhenger de inngår i. Ens plass i de store samfunnsmessige fellesskapene kan ikke lenger tas for gitt. Det kan også forklare hvordan reaksjonene på skolestreik ikke lenger er begeistring, men bekymring. Skolene er blitt som bankene før finanskrisen: Too big to fail. Og ungdommen, ja. De reagerer deretter.

Professor i psykologi, Ole Jacob Madsen, i Morgenbladet

Er sang i dagens Norge uttrykk for et kulturelt fellesskap og en felles referanseramme?

Ser vi bakover i tid har sang vært viktig i folkeopplysning og danning, som samfunnstyrkende og/eller samfunnsendrende kraft. Sangen virker både innover i oss selv som styrke, ro og følelseskanal, men også utad som uttrykk for glede, samhørighet og energi. Vi tenker nok ikke alltid over at vi bruker sang og sangtekster som redskap for både overlevelse, overtalelse, kamp eller seier. Mer velkjent er den rituelle bruken av sang ved merkedager, feiringer og viktige begivenheter livet igjennom. Men et betimelig spørsmål i 2023 er følgende: Er sang i dagens Norge en samlende og samfunnsbyggende kraft? Sanger og det å synge sammen binder folk sammen. Det styrker oss som samfunn at vi kan mange av de samme sangene; det kan skape tilhørighet og innenforskap. Samtidig kan nettopp det å ikke kunne sangen, skape utenforskap. Et påfølgende spørsmål blir da: Kan vi de samme sangene, eller er fellesrepertoaret vårt i ferd med å pulveriseres? (Haukenes et al., publiseres 2023)

I 1914 kom første utgave av Mads Berg «Skolens sangbok». Boka ble toneangivende for sangrepertoar i norske skoler og hjem i flere generasjoner. Har vi i dag noe tilsvarende, eller gjør tilgjengeligheten til all verdens sanger på ulike strømmetjenester noe med muligheten for å samle oss rundt et sangrepertoar? Dette er noe av det Trall-prosjektet ønsker å gjøre noe med: å bli en slags Mads Berg anno 2023. Bak Trall-appen står ansatte ved Lærerutdanningen på OsloMet som i årevis har forsket på sang, sangrepertoar og sangbruk.

Trall er en sang- og musikkopplevelsesapp for barn og voksne i barnehager og skoler, for utdanning, familier og alle som har lyst til å synge mer. Over 250 ulike artister står bak mer enn 180 innspillinger som er arrangert kun for Trall. Sangene er valgt ut på bakgrunn av innsamlinger og landsomfattende undersøkelser av folkekjære sanger og sanger som rører seg i vårt musikkmangfoldige og langstrakte land. I Trall kan du synge sammen med blant andre Kringkastingsorkesteret (KORK), Solistkoret, jazzband, folkemusikere, popgrupper og ensembler fra det flerkulturelle Norge. Her er sanger på 25 språk, nynorsk, bokmål og ulike dialekter og sanger i mange forskjellige sjangre og stemmetyper.

Vår erfaring med studenter på lærerutdanningene er at stadig færre kan de samme sangene. Fellesskapet rundt sanger synes også å forsvinne mer og mer. Vår egen forskning og undersøkelser om sang og sangrepertoar i barnehage og skole, viser også at repertoaret er lite variert musikalsk og tekstlig og relativt gammelt (Hagen & Haukenes, 2017; Knigge et al, 2021). Da færre og færre i dag kan noter og CD’spillere er sjeldne å oppdrive, kom ideen om å lage framtidas digitale sangbok – som en sangapp. Trall er laget for å gjøre det enkelt å synge, enten man har sunget mye eller lite.

Tralls intensjon er å gi alle en mulighet til å ta aktivt del i Norges mangfoldige sangskatter, gamle som nye - der levendegjøring, fornyelse og tradisjon går hånd i hånd. Trall er således et moderne og innovativt kulturarvsprosjekt og vant i 2020 OsloMets innovasjonspris. Vår visjon er at sang skal være en naturlig del av måten vi er sammen på. Målet er at det skal synges mer og at vi samler oss om sanger vi ønsker å bevare, samtidig åpne opp for nye og ukjente sanger som kan bli en del av vår felles kultur. Med denne sangappen kan alle ta del i et sanglig fellesskap.

Sangene og arrangementene er bevisst valgt ut og arrangert med tanke på musikalsk variasjon. Alle innspillingene har hatt fokus på sangvennlig toneart og tempo slik at det blir lett å bruke og lett å synge med. Appen har i tillegg et intuitivt og lekent design.

• Finne kjente og ukjente sanger, nye og gamle, lange og korte
• Oppleve ulike sjangre og et vell av ulike instrumenter og besetninger
• Synge karaoke hvis du ønsker
• Dempe vokalen og synge helt på egenhånd
• Få informasjon om og historier bak sangene
• Oppleve musikken visuelt
• Bruke sangtekster som støtte
• Dykke ned i et Forundringsrom med overraskelser, bestillingsverk og utforskende lydspor
• Få inspirasjon fra ferdige spillelister eller lage dine egne

Vi er stolte av at vi pr i dag har 25 ulike språk representert i Trall. Med karaoketekster og også tekster på originalalfabet blir det både mulig og enklere for alle å synge sanger på polsk, arabisk, hindi, tigrinja, ukrainsk, samisk og kvensk for å nevne noen av språkene. En app kan stadig utvides og Trall har mange ideer framover til nye sanger, språk og sjangre og flere utforskende og skapende funksjoner i appen. Ta gjerne kontakt med oss og meld fra om dine ønsker.

Karaoken kan selvsagt slåes av. Det kan også sangsolisten(e). Slik kan du selv, klassen eller vennegjengen bli solister med KORK, ulike folkemusikkgrupper, jazz-, pop- og bluegrassband og mye annet. Med Trall kan alle uansett alder, kulturell bakgrunn og språk synge de samme sangene. Med appen finnes det også unike muligheter til å forske mer på sang, språkutvikling og språklig mangfold.

I Trall tar vi tilbake det gamle plate-coveret /CD-bookleten med nyttige opplysninger om sangen, musikerne, arrangøren, tekstforfatter og komponist, samt historiene bak og opphavet til alle sangene, og ikke minst kvalitetssikring av alle tekster og melodier. Trall er i tillegg en trygg plattform som gjør det mulig å bruke musikk på en lovlig måte, der alle de som har opphavsrett til musikk og tekst blir betalt.

Vi er mange som ønsker at det synges mer, mer sammen og mer variert for å ivareta en felles levende kulturarv, før den forsvinner helt som en samlende mulighet for kunst- og kulturopplevelser, liv, lek og læring.

Trall er laget og driftes av Trall-redaksjonen bestående av fem musikkansatte på OsloMet: Elisabeth Anvik, Ingrid Danbolt, Nina Engesnes, Liv Anna Hagen og Siri Haukenes. Alle har lang erfaring fra undervisning på Lærerutdanningen, i barnehage, skole, høyere utdanning samt allsidig utøvende virksomhet som sangere, kursholder, kordirigenter, arrangører og redaktører. De har alle forsket på sang, sangrepertoar og sangbruk i en årrekke og utgitt flere artikler om dette. Prosjektleder for Trall er Pia Lang-Holmen.

«Tilintetgjørelse», Michel Houellebecqs siste roman inviterer leseren med på en farefull odysse gjennom terrortrusler, ødeleggelse, død og til slutt, selverkjennelse. Plassert i en verden på randen av kollaps, både på globalt og personlig nivå, følger romanen historien om Paul Raison, en høytstående regjeringsansatt som kjemper for forsoning med sin fars og, etter hvert, sin egen forestående død i parallell med en oppløsning av virkeligheten slik vi kjenner den. Mens digital terrorisme truer med å oversvømme verden, blir Paul tvunget til å ta et oppgjør med sin egen dødelighet og meningen med livet. Houellebecqs siste roman har som vanlig umiskjennelige dystre trekk, men er og vakker, idet den fanger smerten og eksistensens skjønnhet i møte med entropien.

Michel Houllebecqs nyeste roman er blant hans mest lesverdige, ikke minst fordi kynismen og den gravalvorlige stemningen vi kjenner det fra tidligere romaner ikke dominerer på samme måte som før. En kan tidvis fristes til å kalle denne teksten melankolsk-optimistisk. Riktignok handler det om død og undergang, ikke bare på det personlige, men faktisk på de fleste av tilværelsens nivåer. Likevel er det en forsonende og tilsynelatende autentisk tone som preger særlig bokens livsverdennære beskrivelser. Boken framstiller entropi og oppløsning på globalt nivå - kloden går under. På det personlige nivå - hovedpersonen Paul Raison skal snart dø.

Paul er sønn av en slagrammet etterretningsoffiser, han er departementsansatt på høyt nivå, med en arbeidsinstruks det er vanskelig å beskrive, men som minner sterkt om en Terje Rød Larsens, altså en byråkrat uten portefølje. Han jobber for økonomiministeren, og har som viktigste forpliktelse å betjene ham alene. Paul er også familiemedlem, bror med flere søsken og, i egne øyne, temmelig mislykket som ektemann. Paul Raison er trolig den mest sympatiske hovedkarakter Houllebecq noen gang har diktet opp, han er menneskelig, selvutslettende og hjelpsom. Han er, og det er faktisk temmelig uvanlig hos denne forfatteren, ikke en seksuell avviker. Tvert imot fabler Paul, inne blant mange andre og underligere drømmer han hjemsøkes av, om oldschool sex med sin kone Prudence.

På det ytre planet tar handlingen utgangspunkt i en ny form for digital terrorisme. Den franske økonomiministeren «henrettes» innledningsvis i en simulering på skjermen, spektakulært og symbolmettet, med en digital guilliotine, som er så naturtro at selv de statsansatte hackerne i etterretningen aldri har sett maken til simulering. Og etter hvert baller det på seg med ulike digitale trusler og simuleringer av terror, før det til slutt blir alvor, og en flyktningebåt med hundrevis av mennesker ombord sprenges i luften av en høyst reell torpedo. Fortellingen kan i dette og enkelte andre henseende minne om en teknologisk dystopi, men dette aspektet viser seg etter hvert å være av mer underordnet betydning.

Det finurlige, men langt fra originale er, at i dødens perspektiv og undergangens lys kommer mange av livets trivialiteter og dagligdagse ting til heder og verdighet igjen. Slik sett er dette en eksistensialistisk roman: Hver dag er første dagen av resten av ditt liv.

Merkelig nok rykker hverken de digitale eller de virkelige terrorhandlingene inn i forgrunnen av romanen. De forblir kulisser for det mer emosjonelle dramaet som utspiller seg på det personlige plan.

På det indre, og mer sentrale handlingsplanet, beskriver boken en eksistensiell erkjennelsesprosess med utgangspunkt i den personlige refleksjonen over hovedkarakteren Pauls liv og levned. Den private konteksten, og de prosesser som utløses i og med farens slaganfall og påfølgende lammelse, danner bakteppe for Pauls halvt drømmeaktige reise innover mot sitt selv. Det overrasker neppe noen at denne prosessen ender med hovedpersonens terminale kreftdiagnose, den uhelbredelige kreftsvulsten sitter til alt overmål i munnen.

I mellomtiden har vi fått ta del i mange av Pauls opp og nedturer, men hele tiden på Houllebecqs maner, det hele utspiller seg i lavmælt, melankolsk stil. Oppturene er ikke spesielt himmelropende og bølgedalene heller ikke særlig dype. Et tilbakevendende tema er som vanlig hos denne forfatter, seksuallivet, som etter den sedvanlige, ekteskapelige nedkjøling, ligger brakk etter 10 års sølibat. Uvanlig nok, i hvert fall i denne forfatterens univers, er det nettopp seksuallivet som viser seg å bli hans store trøst mot slutten av livet. Men, vi snakker ikke da om den spektakulære, overskridende typen av seriell sex vi lett skulle forvente, etter å ha blitt utsatt for Houellebecqs tidligere utsvevelser i pornografiens verden.

Pauls kone, Prudence, som i utgangspunktet lever sitt høyst individuelle liv i alternativkulturens yogosfære, vender, når kreftsykdommen tar tak, tilbake til sin ektemake, og viser seg å kunne tilby tilfredstillelse av Pauls enkle og tilforlatelige begjær. Slik sett ender dette melodramaet i full forsoning for Paul, både med egen død, med ektefellen og egne emosjonelle behov. Det hele virker merkelig u-Houllebecqsk, men gjør også denne romanen til langt hyggeligere lesning enn de vi er vant til. Spørsmålet er bare om vi klarer å tro på det fullt ut.

En kort sammenlikning med forfatterens tidligere romaner kan her være på sin plass.

Underkastelse, romanen av samme forfatter fra 2016 er en tekst som utforsker temaet nihilisme og søken etter mening i en verden som virker stadig mer meningsløs og kaotisk. Det er en tankevekkende roman som tar tak i komplekse temaer på en reflekterende og engasjerende måte. Den presenterer en dyp utforskning av den menneskelige tilstand, og trekker veksler på filosofiske spørsmål som søken etter mening i en sammensatt og ofte forvirrende verden.

Stilen i Underkastelse er kompleks og mangefasettert, og gjenspeiler de komplekse temaene og ideene som utforskes i romanen som i verden utenfor. Boken følger historien om Francois, en middelaldrende fransk professor som sliter med å finne hensikt og oppfyllelse i livet sitt.

Når Francois tenker på sin egen dødelighet, blir han stadig mer desillusjonert av verden rundt seg, og begynner å stille spørsmål ved verdiene og troen som har ligget til grunn for livet hans. Han blir involvert i en gruppe nihilister som prøver å bryte ned det meste, i håp om å skape en ny verden fri fra tradisjonens og historiens begrensninger. Beskrivelsen av denne grupperingen grenser til tider til det parodiske.

Dette er velkjente temaer fra dette eksplosive forfatterskapet, og mange av dem er, som framgår av ovenstående, godt representert også i Tilintetgjørelse. Det er likevel noen avgjørende forskjeller. Stilen er mer fokusert, teksten kretser om det personlige mer enn det samfunnsmessige. Det sterke innslaget av kynisme vi har blitt vant til fra Underkastelse og andre av Houllebecqs bøker er langt mer nedtonet. Kanskje det er riktigere å si at kynismen er erstattet av fortvilelse, en stille fortvilelse av nesten Kierkegaardsk karakter - en taus, men smertefull aksept av livet som svinner hen. «Så det var dette livet skulle handle om»? Ja, dette og i beste fall litt til...

Den lett melankolske stemningen som går igjen i store deler av Tilintetgjørelse kombineres med en mer aksepterende holdning til livets viderverdigheter, i tråd med den tidligere omtalte nedtoningen av det dramatiske bakteppet: «Im just sitting here watching the wheels go round and round», for å parafrasere John Lennon. Men, Paul Raison sitter ikke og ser på, han er den stadig mindre motvillige, mer aksepterende hovedkarakteren sitt eget liv, i den rolle han har fått tildelt.

Alt dette er det som, i mine øyne, gjør Tilintetgjørelse, med sine tilsynelatende dystre temaer og perspektiver til en opplagt mer oppløftende og leservennlig roman enn Houllebecqs tidligere bøker.

Dette er stadig ingen idyllisk fortelling, men en mer nedtonet, eksistensiell og, ikke minst reflekterende roman. Som en bred og sammensatt refleksjon over livets mangfoldige realiteter gis det også oppbyggelige trekk. Forsoningen ligger først og fremst på det indre plan, som et ja til ens egen skjebne. Paul er neppe prototypen på en lykkelig person, men han oppnår til slutt en viss fred og forsoning med både eget liv og sine næreste omgivelser. Det er kanskje ikke nødvendig å kreve mer?

Tilintetgjørelse er et must for tilhengere av eksistensiell litteratur og tidligere fans av samme forfatter, men som har ventet tålmodig på et nytt løft i forfatterskapet.

Av Sigurd Ohrem, filosof

Den tolvte utgaven av festivalen gikk av stabelen 16.-20. november. I år helt uten hemmende koronarestriksjoner.

Den dynamiske festivalsjefen Øystein Egge var glad for å kunne ønske publikum velkommen tilbake til Elverum, byen som virkelig blir satt på kartet med denne festivalen. Han jobber heltid med arrangementet og forteller at han har sett hele 300 filmer for å sette opp et best mulig og aktuelt program.

Hovedtema denne gangen var krigen i Ukraina, men også kvinnenes situasjon i Iran og flyktningekrisen i Middelhavet var dekket. Lørdagen var viet krigsveteraner. Den nydelige filmen My Imaginary Country om endringene i Chile, med kvinnene i front sto også på programmet.

Dette er en festival i vekst og har denne gangen flere gjester, foredrag og filmer enn tidligere.

- Tradisjonen tro tilbyr vi kunstneriske opplevelser hånd i hånd med informasjon og innsikt i tiden vi lever i. Her er boksalg og fotoutstilling. Vi tilbyr engasjerende opplevelser - festivalcafé og festivalpub, forteller Øystein Egge.

Alltid framoverlente Mads Gilbert (75) holdt åpningstalen. Han skrøt av festivalen og programmet. – Vi skal aldri gi oss, vi vil ha en bedre verden, avsluttet aktivisten og legen fra nord.

Vi fikk sett de to svært sterke dokumentarene fra krigen i Ukraina: Freedom on fire og A Rising Fury (åpningsfilm). Sterke og uvirkelige bilder fra en intens overlevelseskamp mot stormakten.

Den usedvanlig sterke filmen Holy Spider om en seriemorder og en kvinnelig journalists arbeidsforhold anbefales. Den gikk på norske kinoer i etterkant.

Vi fikk et sterkt møte med norsk-maltesiske Kristina Quintano som svært engasjert snakket om sin bok «Budbringeren fra helvete» om flyktningestrømmen over Middelhavet – til en fullsatt sal på Elverum folkehøgskole. Det var et sterkt innlegg og en ny påminnelse om denne dype og katastrofale krisen hvor menneskeverdet tråkkes på hele tiden – og som i stor grad går politikere og mediene forbi. Denne boka har som dokumentar blitt en livline for mennesker i nød – for mennesker som holder på å drukne. Til nå har mellom 50 og 500 tusen flyktninger druknet. En opprørt forfatter sa: – Hvis disse menneskene dør så drukner også vår medmenneskelighet. Ingen vil hjelpe, kystvakt og handelsskip hindres i å hjelpe, selv om de vet hvor båtene med flyktninger befinner seg. Fiskere har sluttet å fiske (får levningene i redskapene), dykkere er traumatiserte, mange har sluttet å bade. Lik skyller mange steder i land hver eneste dag.

Et dypt inntrykk gjorde også den iranske flyktningen og forfatteren Fatemeh Ekhtesari, bosatt på Lillehammer. Hun har markert seg som en av persisk poesis mest nyskapende stemmer. I boka «Hun er ikke kvinne» skildrer hun med stor intensitet og språklig lekenhet hvordan vi mennesker er fanget av familie, samfunn og egne følelser.

Movies on War er en alvorlig og engasjert festival. Den rører og berører, og du er ikke helt den samme etter disse inntrykkene.

Festivalsjef Øystein Egge ønsker svært gjerne å besøke norske folkehøgskoler med film og aktuelle problemstillinger fra festivalen. Det anbefales, og neste år – hvorfor ikke ta med elever på denne viktige begivenheten! (se moviesonwar.no)

Ukraina / USA | 2022 | 82 minutter
Ni år i Ukraina, fra Euromaidan til invasjonen i 2022.
Årets åpningsfilm er dokumentaren A Rising Fury av Lesya Kalynska og Ruslan Batytskyi.

Mads Gilbert holdt åpningstalen.

Filmen følger to håpefulle ukrainske idealister i nesten ni år, fra fredfulle protester i Kyiv i 2013, til krigen i Øst-Ukraina, frem til storinvasjonen i 2022. Pavlo og Svitlana møter hverandre og forelsker seg under Maidan-revolusjonen. Da Russland invaderte Krim og Donbas i 2014 mistet Pavlo hjemmet sitt og vervet seg til det ukrainske militæret. For å beskytte landet sitt har han måttet møte sine tidligere venner i kamp, som nå kjemper for Russland. Svitlana verver seg for å dele ut mat og medisiner til sivilbefolkningen. De ender begge opp på frontlinjene, for å beskytte sitt land, sitt demokrati og sitt forhold.

Filmen gir et nært innblikk i den historiske utviklingen i Ukraina siden 2013 til nå. Filmen kommer tett på flere historiske hendelser og fortelles gjennom rammene av et kjærlighetsforhold.

Danmark | 2022 | 115 minutter

Kontroversiell og brutal thriller inspirert av en av Irans mest beryktede seriemordere.

I den iranske byen Mashhads bakgater herjer en seriemorder som jakter på sexarbeidere i Allahs navn. Journalisten Rahimi – utmerket spilt av Zar Amir-Ebrahimi som fikk prisen for beste skuespiller i Cannes – er frustrert over myndighetenes og politiets tafatte forsøk på å stoppe drapene, så tar selv på seg oppdraget å stoppe morderen. På samme tid prøver seriemorderen Saeed å opprettholde en illusjon om et stabilt familieliv mens han stadig vekk trekkes dypere og dypere inn i besettelsen av å «rense» Mashhad på oppdrag fra Gud. Det som følger er en bekmørk, brutal katt-og-mus-jakt som er vel så mye en seriemorder-thriller i David Finchers ånd som en utforskning og kritikk av misogyne samfunnsstrukturer i Iran.

Holy Spider bygger på den virkelige seriemorderen Saeed Hanari, en familiemann som drepte 16 sexarbeidere i Mashhad mellom 2000 og 2001. Regissør Ali Abbasi gjorde seg verdenskjent med Grensen i 2018 og er her tilbake med en kontroversiell og svært brutal film som tar utgangspunkt i den velkjente seriemordersjangeren og snur den på hodet. Filmen hadde verdenspremiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes, der den ble møtt med strålende mottakelse og var blant de mest omdiskuterte filmene på festivalen.

Chile | 2022 | 83 minutter
Sterkt og vakkert om motstand og håp i Chile.
My Imaginary Country følger den nye generasjonen chilenere, særlig kvinner, gjennom Estallido social: en rekke massedemonstrasjoner som fikk sitt utslag gjennom protester mot økte billettpriser på kollektivtransport, som senere eksploderte til en massiv bevegelse for frihet og demokrati. Konsekvensene av dette ser vi nå, og de lar seg vanskelig underdrive.

Patricio Guzmán er en legendarisk dokumentarist som har brukt hele sitt 81 år gamle liv på å dokumentere uro og overtramp i sitt hjemland Chile. Fra det tredelte storverket The Battle of Chile (1975-1979) som dokumenterte kuppet mot Salvador Allende og dets enorme konsekvenser, til trilogien Nostalgia for the Light (2010), The Pearl Button (2015) og The Cordillera of Dreams (2019) har han satt situasjonen i Chile på dagsorden verden over. Hans utrøttelige tilstedeværelse, beundring av naturen og hans lett poetiske kommentarstemme gjør filmene hans til filmatisk gull samtidig som de er brennende aktuelle.

Filmen er ukonvensjonelt håpefull, og er på mange måter en rørende oppsummering av Guzmáns livsprosjekt, som vi gleder oss til at skal møte vårt publikum.

MoW

Etter to intensive dager med innlegg fra både kunnskapsministeren, NOU-utvalgsmedlemmer og engasjerte gruppediskusjoner, fikk vi et knippe politkere på banen – dag tre.

Dagen var satt av til en politisk samtale om folkehøgskolenes framtid med politikere fra Utdannings-og forskningskomiteen på Stortinget. Her fikk vi en rolig samtale mellom Hadle Rasmus Bjuland (KrfU), Hege Bae Nyholt (Rødt), Freddy Andre Øvstegaard (Sv), Maren Grøthe (Sp), Jorodd Asphjell (Ap) og Margret Hagerup (H) og ordstyrer- og daglig leder i Folkehøgskolerådet, Anne Tingelstad Wøien.

Alle i panelet roste folkehøgskolens viktige samfunnsoppdrag, og understreket at de ville arbeide for å fremme folkehøgskolen i sitt videre arbeid både på Stortinget og ellers. Sett fra folkehøgskolelandskapet blir håpet da at dette blir mer enn festtaler.

Maren Grøthe (Sp) utfordret forsamlingen: Folkehøgskolen blir fort glemt. Høringsutspillene vil påvirke hvordan vi går videre. Gode høringsinnspill blir veldig viktig. – Engasjer dere i høringen, så skal vi ha en god og viktig debatt framover, oppfordret hun.

Margret Hagerup (H) pekte på at engasjementet i folkehøgskolen må bygges nedenfra – og at NOUen kunne bidra til det. Hun mente folkehøgskolen hadde mye å bidra med – også i det tradisjonelle skolesystemet.

Maren Grøthe spurte: - Hva er kvalitet og hvordan måler vi det? Mye måling gir et samfunn hvor en bruker for mye ressurser på å rapportere.

Freddy Andre Øvstegaard (Sv) ønsket velkommen mer kunnskap og forskning på folkehøgskole, mer enn å sette i gang en masse evalueringer. Han kom også inn på latterliggjøring som kan høres om folkehøgskolen – og var bekymret for det. - Politikere og andre som bedriver dette har da ikke forstått hva folkehøgskole er, sa Øvstegaard. Om prosessen videre med NOUen sa han at det nå blir viktig at høringsrunden følges opp med håndfaste resultater som blir presentert Stortinget, enten med en stortingsmelding eller en stortingsproposisjon. Dette er et viktig bidrag for å sette prosessen i gang, mente han.

Hadle Rasmus Bjuland (KrfU) hadde en oppfordring til folkehøgskolerektorene: Åpne dørene, la folk få se hva dere driver med. Dere må ikke se smått på eget arbeid! Han understreket også at folkehøgskolen ikke måtte bli et B-lag, men at skoleslaget måtte få anerkjennelse for at den kompetanse folkehøgskolen gir betyr noe. På denne bakgrunnen ønsker Krf å forbedre stipendordningen til 11 måneder, sa han.

Det ble på tampen gitt rom for spørsmål fra salen. Jon Krognes, rektor på Toneheim folkehøgskole spurte: - Hva skal sikre kvaliteten i folkehøgskolen? Poenget med at vi lykkes er at vi ikke måler. Dere må vite hva som er de egentlige suksessfaktorene hos oss, det er tillit, hamret han fast.

Hege Bae Nyholt (Rødt), leder i Utdannings- og forskningskomiteen svarte. Hun var redd for for mye kontroll av folkehøgskolen – i retning Pisa-tenkning. - Hvis det blir for mye kontroll angriper vi det som er folkehøgskolens styrke – friheten. Egenutvikling kan man ikke måle med noen standarder, og folkehøgskolen er et av de få stedene en har klart å stå imot telle- og målesamfunnet. Hun var også opptatt av at et skoleslag som folkehøgskolen, hvor relasjoner står i høysetet, er viktigere enn noen gang.

Nå gjenstår det å se hva politikerne får til når den realpolitiske hverdagen slår inn. Men rikelig med velvilje og godord fikk i alle fall folkehøgskolerektorene med seg videre.

På Gjelleråstoppen i Nittedal ligger kunstnorges skjulte juvel – Galleri Würth. Huset rommer utstillinger, foredrag, undervisning, butikk og kafé, og har siden 2003 vist 31 kunstutstillinger av internasjonalt format. I sesongen 22/23 er det 20 år siden galleriet, det nordligste av Würth-gruppens 15 visningssteder for kunst, åpnet sine dører for første gang og det markeres med utstillingen Samlerens blikk – verk fra Sammlung Würth.

Kunstnere som Pablo Picasso, Georg Baselitz, Günter Grass, Gustav Vigeland, Max Ernst, Christo og Jeanne-Claude har blitt presentert i stort format her, og de siste årene har publikum kunnet nyte omfangsrike presentasjoner av tysk og østerriksk kunst, alle hentet fra samlingen til forretningsmannen og kunstelskeren Reinhold Würth, som har samlet kunst i mer enn seksti år. I sitt selskap, den familiedrevne og globale Würth-gruppen, har han bygget opp en bedriftsfilosofi hvor kunst og kulturtilbud har en sentral og naturlig plass.

- Friedensreich Hundertwasser

I jubileumsutstillingen Samlerens blikk – verk fra Sammlung Würth, vil publikum få se verker av Fernando Botero, Friedensreich Hundertwasser, Alex Katz, Pablo Picasso, Julian Schnabel med flere. Utstillingen er en reise innen de siste hundre års kunsthistorie fra Europa, Amerika og Asia og representerer kjernen i Würth-samlingen. Maleriene i utstillingen viser de tyske tyngdepunktene, fra klassisk modernisme og Emil Nolde, gjennom etterkrigstidens abstraksjoner representert av Willi Baumeister og Emil Schumacher, til viktige stemmer i samtidskunsten som Anselm Kiefer, Georg Baselitz, Markus Lüpertz, Gerhard Richter og Gotthard Graubner. Samlerens interesse for samtidsskulptur, representert ved slående skulpturer av Tony Cragg, David Nash og Stephan Balkenhol, er også et sentralt element. Videre presenteres samlingens internasjonale bredde gjennom klassisk meksikansk maleri ved Rufino Tamayo og japansk kunst ved Kazuo Shiraga, ofte kalt performancekunstens grunnlegger.

Øyvind Krabberød

Folk og Forsvars rollespill foregår i en fiktiv verden bestående av fem til åtte land. Her inntar spillerne roller som statsminister, utenriksminister og finansminister mm. I løpet av spillet stilles deltakerne overfor en rekke kriser og konflikter som skal løses. Spillet er basert på både fiktive, historiske og dagsaktuelle hendelser. Elevene blir i forkant oppfordret til å følge med i nyhetene og være litt orientert om hva som rører seg i verden.

«Jeg var helt ødelagt etterpå,» forteller Kaja. Hun, Ilja og Lidiia representerte det fattigste landet i spillet. For å oppnå goder, skjønte de at harde forhandlinger og spillets regler ba om sjofle triks. «Det følte så galt å være uærlig, men vi måtte være det, » forteller Kaja. «Kynismen i internasjonal politikk ble veldig tydelig i løpet av spillet,» kommenterer Ilja.

De tre elevene går på linjen Internasjonale relasjoner. «Det var spesielt interessant å bruke det vi har lært i praksis. Idealene forsvant ganske raskt,» fortsetter Ilja. «Jeg hadde rollen som statsminister. Det var ikke greit å skulle representere et helt folk i de avgjørelsene jeg var nødt til å ta.»

«På det første ministermøtet i spillet var alle veldig hyggelige og imøtekommende. Etter hvert som spillet utviklet seg, ble deltagerne skikkelig maktsyke,» slår Lidiia fast. «Som fattig land måtte vi rope for å bli hørt, og selv da var det vanskelig.»

Kaja, Ilja, Joakim og Lidia representerte det fattigste landet og måtte inngå mange kompromisser.

Skolens meget aktive representant for Rød Ungdom, endte opp som statsminister i spillets supermakt. «Det var utrolig gøy å være superekkel, men liksom snill. Våre motiver som supermakt er jo alltid gode,» ler Rio. «Spillet var veldig kreativt på å vise hvordan konflikter oppstår og lot oss leke med storpolitiske utfordringer uten å vite utfallet. Det var utrolig gøy å forme spillet. Jeg er veldig fornøyd med at jeg introduserte fake news da det fattige landet prøvde å argumentere med en pågående sultkatastrofe for å be om humanitær hjelp.»

Spillets ledere fra Folk og Forsvar introduserte nye elementer gjennom spillet. Det morsomme var at elevene også tok på seg forskjellige hatter. En elev presenterte seg plutselig som en representant fra Amnesty Internasjonal og ba om en internasjonal undersøkelsesgruppe som skulle sjekke om det var sultkatstrofe eller ikke. En annen introduserte FN i spillet.

Samtlige elever vi snakket med var enige om at to og en halv time var altfor kort. Det var så mye mer som skulle vært gjort og sagt. «Vi kunne ha holdt på en hel dag!» var dommen. Akkurat det satte informasjonsrådgiver Maiken Auvi Raaen og generalsekretær Monica K. Mattsson Kämpe fra Folk og Forsvar pris på å høre. «Målet vårt er at elevene skal oppleve hvordan det storpolitiske spillet er. Hvorfor det er så vanskelig å finne gode løsninger fordi alle deltagere har skjulte agendaer og fordi verden forandrer seg så raskt. Når vi ber elevene drøfte spillet til slutt og spør om de ser likheter med virkeligheten, er det forbløffende å høre hvor mye elevene vet og ser. Kanskje vi vekker interessen for diplomati og forhandlinger til kommende generasjoner.»

Undersøkelsen Ung 2023 sier bl.a. at 4 av 10 ungdommer er redde for å uttale seg fordi de er redde for å si noe galt. Dette spillet ga våre elever muligheten til å delta aktivt og å uttale seg. Det var interessant å se elever som vanligvis er tause delta aktivt i diskusjoner og forhandlinger.

Folk og Forsvar er en partipolitisk nøytral paraplyorganisasjon, som driver med informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Helt siden stiftelsen i 1951 har Folk og Forsvar hatt som formål å arbeide for fred, frihet og demokrati. «Vår oppgave er å drive informasjonsvirksomhet for å fremme kunnskap, interesse og debatt om forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål,» avslutter Maiken og Monica.

Hvordan det gikk med utenriksministeren? Det gikk strålende. Robin kastet seg inn i spillet og fylte rollen. Eleven diskuterte med stor innlevelse og autoritet på det siste ministermøtet. «Det var utrolig gøy å være med. Og jeg som egentlig er mest interessert i skeiv politikk. Internasjonal politikk er minst like heftig.»

Geir Rydland har i 17 år vore rektor på Manger folkehøgskule. No vert han ny rektor på Knarvik vidaregåande skule. Etter 17 år ved folkehøgskulen har Geir Rydland søkt seg til nye rektorutfordringar.

– Det vert veldig spennande, og eg trur det vert veldig kjekt. Eg gler meg til å verta kjent med elevar og tilsette, seier Geir Rydland.

No er han inne i sine siste dagar som rektor ved Manger folkehøgskule, ein jobb han har hatt i 17 år. Etter nyttår skal han vidare, men tittelen skal han halda på. Rydland er nemleg den nye rektoren ved Knarvik vidaregåande skule.

– Min jobb er å leggja til rette for dei som jobbar meir direkte med elevane, og sjå til at både elevar og tilsette har det bra.

Samstundes som eit nytt kapittel startar, skal eit anna avsluttast. Rektoren forlet jobben han har hatt dei siste 17 åra.

– Det er veldig trist å reisa herifrå. Eg har vore her lenge, og det har vore veldig kjekt. Det er ein flott skule med kjekke elevar og personale og godt arbeidsmiljø. Det er dumt å reisa herifrå, men det finst ei tid for alt. Kanskje det er på tide å gjera noko anna, seier Rydland.

Sjølv om han no skal over til ein annan type skule enn den han er vand med, tek han med seg mykje erfaring vidare.

– Det å sjå heile mennesket er noko ein skal gjera både på folkehøgskule og vidaregåande, men kanskje meir på folkehøgskulen. Det er noko eg tek med meg. Eg skal ta alle elevane på alvor, og sjå kvar enkelt, seier Rydland.

Minner frå tida si på Manger har han for mange av til å velja ut eit enkelt eitt, men rektoren trekk fram at det var spennande å driva folkehøgskulen i koronatida.

– Det første skuleåret måtte stoppast, men neste år var ganske normalt, sjølv om resten av samfunnet hadde veldig strenge reglar. Det var veldig kjekt for dei som var så heldige å gå på folkehøgskule det året, at dei kunne leva tilnærma normalt innanfor skulen sine fire veggar.

Kven som blir rektor på Manger framover, er framleis ikkje kjent. Runshaug i Vestland fylkeskommune fortel at dei er i prosess med å landa ny rektor no. Rydland rosar dei tilsette ved skulen, og meiner arvtagaren overtek ein fin arbeidsplass.

– Det er eit fagleg dyktig personale som gjer ein kjempejobb med ungdomane, og me har hatt eit godt samarbeid internt, seier han.

Klippet fra avisa Nordhordland

Lyden frå utelivet ein varm sommarkveld i sydlege strøk, er som den intense lyden frå grashopper og sirissar i skogen i ei åshelling ned mot Middelhavet. Kakafonien av stemmer frå restaurantar og gater vitnar om at språk, samtale og kommunikasjon gir både glede og fellesskap. Evne og lyst til å tale saman er grunnleggande menneskeleg. Ein søkjer bekreftelse, kontakt, glede og fellesskap. Fellesskap med sine eigne, men også på stadig søken etter å utvide flokken og få nye impulsar. Det ser ikkje ut til at vi manglar evne til å tale saman. Anten det er småprat om daglegdagse hendingar, fortellingar som ein vil dele, eller meiningsutveksling og formidling av sorger og gleder.

Det er likevel ei krevjande øving å flytte seg frå samtalen til dialogen. Dialogen som er noko meir enn ein samtale. Dia betyr gjennom, og logos kan tolkast som meining. Det som også karakteriserer dialogen er at ein stadig vender tilbake til utsegner som har kome fram tidlegare i hendlingsforløpet. Det krev konsentrasjon, respekt, og ikkje minst romslege og tolmodige menneske.

I folkehøgskulen har vi dette som ein pedagogisk og metodisk knivspiss inn mot auka læring og erkjenning. Historisk i folkehøgskulen, vart dialogen dyrka som kontrast til puggpedagogikken i «den sorte skole», og i dag som eit kjærkome alternativ etter årelang fortæring av pensum, reproduksjon av kunnskap og karakterjag.

Vi har eit rikt tilfang på litteratur som set lys på dialogen i ulike former og perspektiv. Øyvind Kvalnes har ei anekdotisk og personleg tilnærming i boka Filosofisk Førstehjelp. Forklaringar og løysingar blir nærast sjølvsagte når det kjem på trykk. Han utkrystalliserer fem konkrete strategiar for å møte menneske som ein er ueinig med, på ein konstruktiv måte.

Dette er i same gate som den kurdisk/ danske tidlegare politkaren Özlem Cekic kjem med i si bok Tak for kaffe. Ho leverer ei sjølvransakande bok, der ho med utgangpunkt i ulike tablå utarbeider gode råd for å kome på talefot med andre. Her er mykje enkel og praktisk metodikk å hente for den som ynskjer å skape gode samtalar både i sitt eige liv og i kontakt med elevar og kollegaer i folkehøgskulen.

Med det same siktemålet har Hallvard Fossheim eit fullstendig anna utgangpunkt. I boka Dialog, en filosofisk tilnærming, blir vi invitert med på ei filosofisk reise med dialogen som tema. Denne reisa gjennom filosofihistora endar opp med ein samtidsfilosof: Jürgen Habermas, - ei tydeleg stemme med ein dagsaktuell filosofi. Hans idear om kommunikativ handling som føresetnad for å skape gode dialogar er opplysande lærdom, og i samsvar med våre ideal om kommunikasjon i folkehøgskulen.

Psykolog Jan Atle Andersen si bok Folkeskikk og uskikk på jobben er ikkje i første rekke ei bok om dialog, men har konfliktbehandling som tema. Dette dreier seg også om å utvikle evne til å vere i ein målretta dialog. Han er m.a. kjent for postulatet «ord kan ikke såre», - ein provokasjon for mange. Boka hans gir ei djupare forståing for kva han freistar å formidle og han utkrystalliserer 15 «reglar for kommunikasjon». Mange av desse er knytt til konkrete øvingar som blir presentert til slutt i boka. Dette er øvingar som kan nyttast som metodikk ikkje berre for konflikbehandling, men også for å legge til rette for å takle kjensler i ein trygg dialog i ei klasse eller elevgruppe. Det som gjer det særleg relevant er at han alltid arbeider med grupper som øver på å sette ord på dei kjensler som bidrar til å styre dialogen.

Ein kan likevel bli sittande med ei uroleg kjensle av at folkehøgskulen som eit drivhuset av dialogideal, kjem til kort i ei verd som i stadig sterkare grad er prega av ekkokammer, konspirasjonsteoriar og tvilsame fakta. Eit lesarinnlegg i Klassekampen stiller dette spørsmålet i samband med opprøret i Iran: «Er det fortsatt mulig å tro på dialog med dette autoritære regimet som skyter på egen befolkning? Gi dem støtte ikke dialog!» Kvalnes gjer det også til eit poeng når han siterer Arne Næss bok «Livsfilosofi»: «I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye av andre.» Kva gjer vi når dette grunnlaget ikkje er på plass? Det er utfordrande å nærme seg «woke», «no platforming» og menneske som ikkje er interessert i å vere i dialog. Dette opplever ein i dagleglivet på einskilde skular og i eit globalt perspektiv med diktatorar som styrer utan interesse for korkje samtale eller forsoning. Det er godt at vi i folkehøgskulen held fast på trua på demokrati og ein pedagogikk med eit klart dialogperspektiv. Dette programfesta, og ikkje minst historisk solid forankra.

Einar Opsvik

«Heart to Heart» er en samling av refleksjoner inspirert av Østens visdomstradisjoner, min mangfoldige livserfaring og den livsendrende innvirkningen slike refleksjoner har hatt på mange. Dette ble muliggjort takket være min jobb som lærer på Hadeland Folkehøgskole i mer enn 20 år, gjennom kampkunsten Aikido og Iaido.

Filosofien bak disiplinene og samtalene med elevene mine, med formål å gi dem verktøy for livet, var utgangspunktet som til slutt ble til boken. En annen avgjørende faktor var min egen ansvarsfølelse i henhold til utfordringene mennesker- og verden står ovenfor.

Det minimalistiske og elegante designet til boken er inspirert av det japanske konseptet «Shibumi» som finnes i diskret skjønnhet og artikulert korthet. Dette gjelder omslaget, de subtile penselstrøkene for Harmony-karakteren, samt innholdet i temaene; som inviterer til forståelse snarere enn kunnskap.

«Lille Drage» har som oppgave å uttrykke disse refleksjonene, og er ment til å være fornuftens stemme som ligger i alles hjerter. Jeg håper at hans oppriktige intensjon om å utrykke ord fra hjertet vil inspirere folk, og hjelpe dem til å nå sitt eget hjerte og sin egen lykke.

Bokens produksjon er sponset og trykt i Hellas. Den har blitt sent til ulike forlag i Norge, og det arbeides også med en norsk oversettelse av boken (se eksemplaret nedenfor).

«Møt huldrefolk og bergtroll med sannhet i blikket.
Mens de lokker og hvisker,
stå fast og vær sann.
Krefter av kaos søker ígjen å slukke friheten i deg.
Likevel er seieren sikker for den,
som intet har å forsvare», oppmuntrer Lille Drage.
Han har selv funnet motet i tvilens tåke,
til å følge sin sannhet

Lille Drage sto på talerstolen, han skulle tale om mot.
Han fryktet å synge, så han brøt ut i sang.
«Mot føder den selvtillit,
som står seg i stormen,
som skaper og former selve øyeblikket», sa han.
Den som kunne se inn i hans sinn,
ville sett hvordan tvilen utfordret ham,
men også hans flammende seier.

Dimitris Farmakidis

Derfor kan den foreløpig kun bestilles ved å kontakte meg via mail aikidimi@hafos.no.

«Hvorfor falt de?
Hvorfor er dette farlig?
Hvordan kan de gjenoppstå?»

Mange europeiske velgere opplever at deira samfunn endres hurtig og at noko holder på « å gå i stykker.» Teknologien endrer våre samfunn hurtig, globalisering, kulturelt mangfold, klimautfordringane, stor innvandring og økende polarisering. Sikkerhet og trygghet blir for mange viktigere enn demokrati.

Mens eg skriv denne bokannmeldelsen er det store oppslag i media om ein aksjon mot ei gruppe i Tyskand som har planer om å gjenomføre eit statskupp. Det er skremmande at mange av dei pågripne er ressurssterke menneske. Det er ikkje lenge siden vi var vitne til at kongressen i Washingtom ble storma blant anna fordi angriperane meinte at presidentvalget var rigga. I mange europeiske land, blant anna i Sverige, er det grupper som har planlagt liknande aksjonar.

Den tidligere statministeren Tony Blair meiner at dei politiske konfliktene i aukande grad vil vere mellom dei som er åpne og liberale og dei som er lukka og konservative. Dette er blant anna ein konflikt mellom dei som er positive til globalisering og tener på meir åpne samfunn, og dei som frykter globalisering og som taper på den. I ei slik konfliktline sprekk dei moderate partienes interne allianse som har bestått både av liberale og konservative velgarar under same politiske paraply. På den moderate venstresida går ofte meir konservative arbeideklasseveljerar til populistar og ytre høyre, mens urbane middelklasseveljerar går til grønne eller alternative venstreparti.

Skirbekk drøfter inngåande korleis vi skal møte disse utfordringene og kven som skal legge premissane. Blir det Donald Trump sine valg av retning som skal bestemme utviklingen i USA og i Europa? Forfatteren meiner det er tre utfordringer vi må møte: Sikre og utvikle våre samfunnsinstitusjonar og vår samfunnsform. Vi treng ein dynamisk samfunnsøkonomi som ikkje underminerer eller forringar menneskers livsmuligheter. Det tredje handlar om å ta vare på eit sosialt og demokratisk samfunn. Desse tre områda utgjorde fundamentet for det europeiske kompromiss som utvikla seg i mange europeiske land etter andre verdenskrig. Da hadde mange europeiske land moderate politiske parti. Det er dette kompromiss som forfatteren meiner vi i vår tid på ny må satse alt på å gjenomføre. Dei europeiske land har erfaring med nasjonalistiske, totalitære og autoritære krefter. Det gir oss eit stort ansvar for å hindre at slike politiske og kulturelle strømningar på ny får fotfeste i våre samfunn.

Populistiske og radikale politiske parti lever av polarisering og misnøye, ofte med ein ideologisk begrunnelse. Dei vil derfor avvise breie demokratiske samfunnskompromiss. Vi kan ikkje kopiere eldre måter å forme samfunnet på. Kva som må til for å gjenomføre dette kompromiset beskriver Skirbekk inngåande. Det er eit utrolig mangfoldig og stort kildemateriale som han referer til. Det er klart at det vil vere stor usemje om kva for virkemidlar ein skal ta i bruk. Det at ein får ein inngåande og fagleg sterk beskrivelse av tilstanden er viktig. I eit demokrati er det ein forutsetning at vi har opplyste veljerar som klarer å analysere situasjonen for at vi skal kunne ta innsiktsfulle valg.

Av Terje Garvik

Skolestartundersøkelsen (tidligere Elevundersøkelsen) kartlegger hvilke motiver de ferske elevene har hatt for sitt valg, hvem som har påvirket dem og hvilke informasjonskanaler de har fått informasjon gjennom. 74 av landets folkehøgskoler gjennomførte undersøkelsen. 4 294 elever svarte, som innebærer en oppslutning på 61 prosent. Halvparten av elevene kommer fra Akershus, Hordaland, Oslo, Rogaland eller Trøndelag. Fordelingen har holdt seg tilnærmet lik over de siste tre årene.

Det er generelt ingen store endringer fra i fjor i årets undersøkelse.

Den største bevegelsen ser vi på spørsmål 10 «Søkte du på andre studier/skoler enn folkehøgskole?”

To av tre, 67 prosent, svarer at de ikke søkte på andre studier/skoler enn folkehøgskole. Denne andelen er da tilbake på det som var «normalen» fram til 2020 da den gjorde en dupp ned til 53 prosent. Og halvparten av elevene søkte kun på én skole.

Ordskyen til «Hva er den viktigste årsaken til at du begynte på folkehøgskole?»

Fagtilbudet er fortsatt den viktigste grunnen til valg av skole, men det sosiale fellesskapet, spennende fagtilbud og det å gjøre «noe annet» scorer også høyt. For elever på frilynte skoler er det viktig at den er frilynt. Elever på kristne skoler legger større vekt på linjetilbudet enn om skolen er kristen eller frilynt. Nytt i år var at elevene også i et fritekstfelt kunne skrive om dette. Ordskyen domineres av ordene «friår», «venner», «lære», «studier», og «pause».

To av tre har venner eller familie som har anbefalt dem å gå på folkehøgskole. Kun én av ti kjenner ingen som har gått på folkehøgskole.

For andre gang er elevene blitt bedt om å gradere hvilken betydning bærekraft og lavt klimaavtrykk har hatt for valg av skole og linje. Den er lav, med en snittscore på rundt 2 av 6.

Av Terje Wehus,
informasjonsrådgiver i IKF

Tilfredsheten med året de har hatt på en av folkehøgskolene i Norge har vært høy hvert eneste år og det er den også i år. Selv om tilfredsheten har gått litt ned så er den fortsatt høyere enn tilfredsheten med førstegangstjeneste og spesielt universitet og høgskole.

Der folkehøgskolene skårer spesielt høyt er på elevenes trivsel, faglærernes evne til å engasjere, personalets imøtekommenhet og serviceinnstilling, og det sosiale miljøet på skolen.

Folkehøgskolene skårer lavest på forventninger til standarden på maten og internatet.

Når EPSI måler tilfredsheten med ulike elementer ved folkehøgskolene så foretar de også kjøringer som viser hvilke elementer som har størst betydning for den samlede tilfredsheten – altså hva som trekker tilfredsheten enten opp eller ned.

Det som har størst betydning for elevenes tilfredshet er:

• Å være skoler hvor elevene trives
• Lærernes faglige kompetanse
• At skolene bidrar til elevenes personlige utvikling
• Det faglige innholdet
• Dyktige lærere

Vi har lagt årets rektormøtet med omfattande drøftingar rundt to nye NOU-rapportar bak oss, og utforming av høyringssvar ligg framføre oss. Det er ikkje tvil om at «En folkehøgskole for alle» var rapporten som skapte meste diskusjon på samlinga i Trondheim.

Det er inspirerande at utvalet som har sett seg inn i folkehøgskulen sitt arbeid, idear og praksis har laga ein rapport som heilt tydeleg har som intensjon å styrke skuleslaget og bidra til at det blir gjort godt arbeid. Folkehøgskulen har ei lang historie med sterk motstand mot alle signal om sterkare statleg styring. Mange av endringsforslaga signaliserer ei sterkare styring og meir kontroll med aktiviteten i folkehøgskulen. Det som i sterkast grad bidrar til retning for folkehøgskulen er, og skal vere, formålsparagrafen. Dei siste 20 åra har vi hatt svært opne formuleringar som har gitt skulane stor fridom i si forståing av «danning og folkeopplysning». Stor fridom medfører tilsvarande stort ansvar. Kva som er motivasjonen for å foreslå utviding, nyansering og endring av formålsparagrafen er uklart. Det som blir foreslått er stort sett perspektiv på arbeidet i folkehøgskulen som alt er ivaretatt i forbundet og rørsla sine idé- og prinsipprogram og vedtekter. Forsøket på å gjere oppdraget tydlegare kan bli instrumentelt og ein kan stå i fare for å miste dei store perspektiva av syne. Det kan vere på sin plass å gjere formålet tydelegare og legge eit noko klarare innhald i formålsparagrafen. Vi treng eit konstant ordskifte både om danningsomgrepet, og ikkje minst i spenninga mellom «folkeopplysning» og «folkelig opplysning». Dette bør vere ein levande del av både kvardagen på den einskilde skule og dynamikken sentralt i rørsla, og ikkje kome som pålegg frå styresmaktene.

Lange og engasjerte drøftinga på rektormøtet har enda ut i mange og ulike innspel til Folkehøgskolerådet. Dette skal tene som grunnlag for den høyringsuttalen som skal sendast til departementet. Vi får klare signal om at høyringsuttaler frå folkehøgskulen blir tatt på alvor og veg tungt i det vidare arbeidet. Dette vil bidra til korleis norsk folkehøgskule blir utforma i åra framover.

Mange har presisert at det er viktig at det blir levert ei samla tilbakemelding der folkehøgskulelandskapet står samla om viktige endringsforslag. Det er likevel vanskeleg å underslå at det er spenningar og nokre gongar tydeleg usemje, på ulike nivå; mellom store og små skular, mellom greinene, mellom ulike typar skular og ikkje minst kan det vere spenningar mellom det som er skulane sine interesser og forbundsmedlemmene sine interesser.

NOU-rapporten er såleis ei gylden anledning til å utfordre både skular og tilsette til å sette seg grundig inn i sitt eige skuleslag, arrangere møter og samtalar og stimulere til felles refleksjonar om kva konsekvensar dei 73 endringsforslaga vil ha når føremålet skal operasjonaliserast i møtet mellom tilsette og elevar. I tillegg er det ope for å kome med andre og nye innspel. Ingenting er så langt bestemt, korkje innhald eller den vidare prosessen. Det er i stor grad opp til oss.

Einar Opsvik,
Leiar i Folkehøgskoleforbundet

Eit prosjekt og ei arbeidsgruppe har blitt etablert for å arbeide med prosjektet «Danningsreisa». Dette er eit samarbeid mellom NKF og FHF. Boka «Reisens pedagogikk» vart gitt ut av NKF i 2012 og behovet for ei oppgradering og oppfølging er tydeleg. Målsettinga i prosjektet er m.a. å bidra til at alle folkehøgskulen sine elevreiser blir reelle danningsreiser. Vi har eit stor tilfang av gode eksempel på spennande reiser med meining og stort danningspotensiale. I prosjektet tar ein sikte på å samle skildringar av reiser frå heile folkehøgskulelandskapet, og i tillegg ulike perspektiv på reisene. Dette blir så samla på ein nettstad. Denne skal vere tilgjengeleg for alle som treng idear og inspirasjon i planlegging og gjennomføring av reiser som kan invitere ungdommar inn i rike danningsprosessar.

Det vart sist haust opna for å søke om å vere vertsskule for Folkehøgskoleuka 2023. Det kom inn fem gode søknader som alle bar preg av eit levande engasjement. Med utgangpunkt i informasjonen som skulane har levert i søknadane har FHFstyret gjort vedtak i saka. Valet fall i år på SKAP kreativ folkehøgskole i Mandal. Kursveka blir dermed arrangert i Mandal både i 2023 og 2024. Skoleutviklingsutvalget, i samarbeid med pedagogisk utviklingsleder Espen, er i full gang med planlegginga. Folkehøgskoleuka bidrar med mange inspirerande og lærerike kurs og er frilynt folkehøgskule sitt viktigaste møtepunkt i forkant av oppstarten på nytt skuleår. Ikkje minst er det ein sosial møtestad der ein kan bygge nettverk og venskap. Invitasjon og påmelding blir sendt ut før skuleslutt i mai.

«Forskningsfondet» ble opprettet av landsmøtet i 1998, med det formål å øke interessen i pedagogiske miljøer for folkehøgskolerelevant forskning. Fondet tildeler stipend til personer som vil arbeide på mastergradsnivå med ulike sider ved folkehøgskolen, både pedagogiske og historiske. Forskningen skal ha et praktisk siktemål, ved bl.a. å vise til områder der det er behov for kompetanseutvikling i relasjon til annen voksenopplæringsteori. Søknadsfristen er 6. mars 2023. Les mer på folkehogskoleforbundet.no.

Mange skular har dei siste åra opplevd aukande problem knytt til rusbruk på skulane. Ein tilsvarande frustrasjon har meldt seg då vi har fått presisert kva reglar og jus som er gjeldande i behandlinga av slike saker på skulen og i skulane sine disiplinærutval. Mange har kjent på at ein har blitt fråtatt gode verktøy i møtet med rusproblem på ulike nivå.

Folkehøgskulen sine viktigaste verkemiddel er knytt til ein kunnskapsbasert samtale mellom elevar og tilsette. I samarbeid mellom NKF og FHF har det blitt sett i gang eit pilotprosjekt med tittelen «Folkehøgskulen og rus». Kurset blir arrangert i samarbeid med KORUS. Helsedirektoratet har etablert sju KORUS-kompetansesenter rundt om i landet som har som oppgåve å styrke kunnskapen og kompetansen på rusfeltet. I samarbeid har vi utarbeidd eit kurskonsept for folkehøgskulen. Kurset inneheld både påfyll av kunnskap og ein metodikk for å møte utfordringane på skulane. Pilotprosjektet blir avslutta i januar og det vil då blir vurdert ei vidareføring som skal vere ope for alle skulane.

Det ble enighet om ny særavtale på Virke-området 13.12.2022. Den gjøres gjeldende fra neste skoleår. Ulempetillegget økes til kr. 29.500 fra 1.1.2023.

Vi håper og tror at denne omstrukturerte avtalen vil bidra til at det blir fremforhandlet lokale arbeidstidsavtaler godt tilpasset den enkelte skoles behov. Det er avtalt fellesskolering denne våren, hvor tillitsvalgte og skoleledelse inviteres med to hver. Følg med på våre nettsider for ytterligere informasjon.

Angelina og Einar

Det er nå høysesong for markedsføring inn mot neste skoleår. For første gang på to år har det vært mulig å reise på utdanningsmesser. I tillegg kan vi nå besøke videregående skoler i samme omfang som i 2020.

Utdanningsmesser og besøk på videregående skole er steder der vi kan møte de ungdommene som ikke kjenner noen som har gått på folkehøgskole og som ikke oppsøker folkehøgskoleinformasjon på nett eller i sosiale medier. Det er derfor flott å endelig være tilbake og møte ungdommene ansikt til ansikt igjen.

Vi ser dessverre at søknadstallene har gått ned og vi er svært spente på hvor mange av søkerne som ender opp med å takke ja til plass i februar. Vi er også spente på søknadstallene utover våren og sommeren. De siste tre årene har disse vært svært uforutsigbare og det er de også i år.

Vi ser at store endringer for ungdommene har negativ betydning for folkehøgskolenes søknadstall. Søknadstallene gikk ned både da Norge stengte i mars 2020 og da Norge åpnet opp igjen i februar 2022. Krig i Ukraina og generell usikkerhet rundt økonomi har også en negativ virkning på søkningen til folkehøgskolene.

Når det gjelder økonomi så melder Ungundersøkelsen til Opinion at priser og økonomi er det som bekymrer ungdommene mest for tiden. Vi ser også at det har vært en økning i søkningen til de rimeligere linjene – spesielt dem som koster mindre enn det man får i støtte fra Lånekassen - selv om det fortsatt er de aller dyreste linjene som har flest søkere per linje.

Det er dessverre usikre tider. Vi på informasjonskontorene har lagt planer for flere kampanjer utover våren og sommeren, og tenker også i nye baner for å hente inn det tapte.

Vi ser at skolene også gjør en solid innsats for å hente inn søkere, men oppfordrer også til å følge opp dem som allerede har søkt. Erfaringsmessig vil det være en del søkere som aldri svarer på de tilbudene dere sender ut. I år kan det være lurt å ta noen ekstra runder for å sjekke ut om det er usikkerhet, mangel på informasjon eller andre ting som er løsbare, som gjør at de nøler.

Med all usikkerheten vi ser blant ungdommer i dag så kan det også være lurt å følge dem som takker ja ekstra godt opp utover våren og sommeren.

Dorte Birch