Hjem
Ads Freberg
innhold
I DENNE UTGAVEN 5. AUGUST

  • 6 Innholdsrik aktivitetspark åpnet i Hønefoss
  • 8 Motorikkparker – et konsept fra norske Rampline
  • 10 Hovedstadens lengste buldrevegg og nytt utsiktsplatå
  • 12 Prestholtstien – 2000 trappetrinn i stein
  • 13 Ny lokal opplevelsessti: Drømtorprunden i Ski
  • 15 Skårerparken – et ambisiøst prosjekt i Lørenskog kommune
  • 16 Notoddden gravlund: Hvordan øke kapasiteten uten arealutvidelse?
  • 19 Robotgressklippere og pinnsvin – en dødelig kombinasjon
  • 20 Frøformering av viltvoksende lignoser. Del 4: Slyng- og klatreplanter
  • 22 Governance Del 1: Å forstå utemiljøers forvaltning og governance
  • 24 Kan vi tenke nygammelt om fremmed og stedegent?
  • 26 Sandnes er tildelt prisen som årets Attraktiv by

FASTE SPALTER:
  • 5 Leder: Et mangfold av fysiske aktiviteter
  • 17 Treportrettet: Berlinerpoppel
  • 27 Fra innskuddene i FAGUS Spørsmålsbank
  • 29 Produkter og tjenester
  • 31 Nytt fra SOA
Forsiden: Mange barn og unge i Hønefoss har gledet seg til å ta i bruk pumptrack-banen i Fosseparken. Foto: Ole Billing Hansen

Innholdsfortegnelse for tidligere årganger av park & anlegg: www.parkoganlegg.no

Nr. 06/2022 ISSN 1503-1950 Årg. 21

Norsk Gartnerforbund

Schweigaardsgt 34 F, 0191 Oslo
Tlf. 23 15 93 50

Redaktør:

Ole Billing Hansen
tlf. 48 07 56 41
oleb@gartnerforbundet.no

Journalister:

Dag Eivind Gangås
tlf. 95 83 18 89
deg@gartnerforbundet.no

Sosiale medier:

Ingunn Haraldsen
tlf. 48 12 39 58
ingunn@gartnerforbundet.no

Abonnement:

Eldbjørg Merkesdal
tlf. 92 88 98 99
eldbjorgm@gartnerforbundet.no

Annonser:

A2 Media
Knut Rismyhr
knut@a2media.no
tlf. 90 09 52 03

Redaksjonsråd:

Knut A. Thorvaldsen, tlf. 90 13 50 00
Tore Edvard Bergaust, tlf. 90 71 51 33
Ellen Grennes, tlf. 48 00 84 19
Andreas Løvold, tlf. 93 41 63 48
Kathrine Strøm, tlf. 92 46 92 83
Maria Fall, tlf. 92 22 56 45
Mari Myhrene, tlf. 94 14 32 10
Henriette Seyffarth, tlf. 97 73 18 48

Abonnementspris: kr 735 pr. år
Studentpris: kr 270 pr. år

Medlem i:

Grafisk produksjon

Mediavekst AS
Verksgata 28,
0566 Oslo
postboks 424 Sentrum
kontakt@mediadigital.no
Tlf: 21 62 78 00

Trykk:

Merkur Grafisk AS
Stansev. 9, PB 25 Kalbakken, 0901 Oslo
Tlf. 23 33 92 00 - Fax 23 33 92 16

Ads Gressenteret
leder
LEDER
Et mangfold av fysiske aktiviteter

I denne utgaven av fagbladet feirer vi mangfoldet, nærmere bestemt det store spekteret av muligheter for fysisk aktivitet som tilbys av kommuner og andre tiltakshavere. Denne gangen dreier det seg i mindre grad om organisert idrett og aktivitet, men om tilbud som kan benyttes spontant og ikke nødvendigvis med høy puls eller krav om å oppnå resultater. Det er kjent at øvelse gjør mester, men like viktig er at bruk av de ulike tilbudene gir mestringsfølelse – enten det er på et rullebrett, på en vippende og roterende balansekule eller i en utendørs klatrevegg. Dørstokkmila er et annet kjent fenomen. Da kan et lavterskeltilbud i form av en tilrettelagt tursti i nærområdet være det som får den makelige til å løsne på båndet til TV- eller PC-skjermen.

Så kan det alltid stilles spørsmål om publikum kjenner sin besøkelsestid. I mai/juni passerte undertegnede en nyåpnet «pumptrack» i Ski sentrum en rekke ganger – til ulike tider på dagen i helg og på hverdager. Lokalavisen hadde et par uker tidligere et stort oppslag om at «Nå blir det full rulle på sykkel i Ski». Men ikke én gang observert jeg barn eller unge på sykkel i anlegget, som utbygger Stor-Oslo Eiendom har lagt betydelige ressurser i å bygge på den gamle bensinstasjonstomta – i påvente av at det om noen år blir oppført boliger på stedet. Observasjonen kan være tilfeldig, og mange elever var fortsatt opptatt med skole på dagtid, men at et slikt moderne gratistilbud tilsynelatende er så lite populært, er et tankekors.

Det er blitt svært vanlig at kommunene anlegger såkalte Tufte-parker i tilknytning til lekeplasser eller idrettsanlegg. Men er det noen som har tatt seg bryet med å sjekke hvor mye disse blir brukt? Kan det tenkes at disse i utgangspunktet positive tiltakene blir gjennomført mer for å oppfylle myndighetenes ønsker om bedre folkehelse, enn for å dekke en reell interesse i befolkningen? Er terskelen for høy for det vanlige publikum? Eller er vi rett og slett for makelig anlagte til å ta i bruk tilbudene? Folkehelse har vært på agendaen i lang tid, og innendørs treningssentre har mange medlemmer, men det ser ut til at det fortsatt er en vei å gå for å finne den rette sammensetningen av tilbud, når målet er å redusere stillesittingen.

I år har redaksjonen for første gang valgt å vente med utgivelse av utgave 6 til sommerferien er tilbakelagt for de fleste. Kan hende gikk ferieturen innom Geilo i år, slik at du fikk teste de 2000 trinnene langs den sherpabygde Prestholtstien? Eller var det nok med noen runder med hunden i den lokale turstien? Begge er gode eksempler på fysisk aktivitet uten resultatkrav. Men hvorfor ikke la deg inspirere til å prøve noe nytt i høst? Et avansert skateanlegg er nok ikke førstevalget for de fleste, men å prøve seg i en motorikkpark eller en buldrevegg bør være overkommelig for de fleste, for der kan lista legges så lavt en selv ønsker – og husk at øvelse gir mestring!



Ole Billing Hansen, redaktør

Livsløpstre

Klemt inne mellom Oslo Fengsel og Politihuset på Grønland har Statsbygg sørget for å bevare et «livsløpstre». Ifølge informasjon på stedet er et livsløps- eller evighetstre et tre som skal stå eller ligge igjen når det dør. Jo eldre et tre blir, desto viktigere blir det for biologisk mangfold. Død ved er av stor betydning for mange organismer, og mengden død ved kan være en viktig indikator på god miljøtilstand. For ytterligere å legge til rette for biomangfold er treet rikelig utstyrt med fuglekasser, insekthotell og andre fasiliteter småkryp trives med.


FOTO: OLE BILLING HANSEN
Innholdsrik aktivitetspark åpnet i Hønefoss
AKTIVITETSANLEGG
Den nye aktivitetsparken i Hønefoss har tilbud som bør appellere til ulike aldersgrupper.
Innholdsrik aktivitetspark
åpnet i Hønefoss
Lørdag 18. juni var det invitert til åpningsfest i Hønefoss. Da skulle den nye aktivitetsparken i byen offisielt innvies – et par dager etter at Ringerike kommune overtok parken fra Betongpark AS, som har vært totalentreprenør for anlegget. Fosseparken inneholder skatebowl, rullepark, basketballbane og pumptrack. I tillegg har parken bordtennisbord, petanquebane, benker og grøntarealer.

TEKST OG FOTO: OLE BILLING HANSEN

park & anlegg møter prosjektleder Marius Johansen hos Betongpark et par dager før åpningen. Johansen er opptatt av at møteplasser som den i Fosseparken er viktige for å skape et godt miljø i nærområdet. Han forteller at aktivitetsanlegget har vært etterlengtet i byen: - Vi har hatt dialog om en skatepark i Hønefoss sentrum i omtrent ti år med det lokale skatemiljøet. Men det var først etter at Kryllingparken i Krødsherad åpnet i 2020 at det ble fortgang i planleggingen her.

Ildsjeler for skatemiljøet

Geir Bottolfs er en ildsjel som har stått på for skatemiljøet på Ringerike. Skaterne i Ringerike rullebrettklubb syntes det var for ille at de måtte reise «ut på bygda» for å besøke et skateanlegg. Året etter at Kryllingparken åpnet ble det utarbeidet et underlag for en aktivitetspark i Hønefoss. Det ble diskusjon om plasseringen, men man endte opp med Fosseparken, som hadde en basketballbane, men ellers ikke så mye å tilby av aktivitet.


Nytt skateanlegg og etablert basketballbane utgjør en helhet i den midtre delen av parken.

Marius Johansen peker på Tom Erik Bakkely Aasheim som en sentral person i kommunen for å få prosjektet gjennom- ført. Han var koordinator for sykkel og friluftsliv i Ringerike kommune og en AKTIVITETSANLEGGivrig talsperson for et nytt anlegg i Fosse- parken. Kommunestyret fikk en innholdsrik presentasjon av mulighetene i en oppgradert aktivitetspark, og det ble lagt fram et forslag til budsjett for pro- sjektet. Det lokale skatemiljøet bidro med innspill til utforming av et anlegg som skulle bli framtidens møteplass for barn og ungdom i Hønefoss. Betongparks designavdeling i London gjennomførte befaringer og utarbeidet en designrapport, noe som ga grunnlag for et tilbud og kunngjøring om intensjonene med prosjektet.

Etter et lite regnskyll ser den nyanlagte skatebowlen glimrende ut.
Den midtre delen av anlegget inneholder en skatepark, benker og en basketballbane (t.v.).
Pumptrack-banen er bygd av en ekspert på slike baner. Omkring banen er det lagt fargerikt sedumdekke.
I et hjørne av parken kan det spilles petanque

Områdene mellom de ulike rulleanleggene har fått asfaltdekke for at brukerne enkelt skal kunne bevege seg gjennom aktivitetsparken.

Aktive på rullebrett

Betongpark AS har den fordelen at firmaet består av skatere med bred kompetanse innen grunnarbeider og betong. Eierne Kasper Helle og Øyvind Hammer og det store flertallet i den internasjonale gjengen som bygger anleggene, har rullebrettaktiviteter som sin fritidsinteresse. De bygger anlegg som de selv ønsker å bruke. Pumptrack-banen i Fosseparken er dessuten bygd av en av verdens beste byggere av den typen baner.

I Hønefoss har Betongpark stått for utarbeiding av søknader, design og prosjektering. Byggeprosessen har gått svært raskt. I løpet av tre måneder ble hele parken opparbeidet: - Vi har hatt ti mann i arbeid på området, som er på 5100 kvadratmeter, forteller prosjektlederen. - Anlegget er universelt designet og utformet med asfaltdekke mellom de ulike aktivitetssonene slik at brukerne og særlig rullestoler lett kan ferdes rundt i parken. Til sammen utgjør rullearealet 2500 kvadratmeter.

Morten Engebretsen (t.v.), Marius Johansen og Jacek Marcinowski er strålende fornøyde med å ha fullført Fosseparken i Hønefoss på kort tid.
Den nye Fosseparken er designet av Betongparks designavdeling i London. Illustrasjon: Betongpark AS
Miljø og gjenbruk

Prosjektleder Johansen framholder at det er lagt vekt på miljø og bærekraft i prosjektet. Det som kunne gjenbrukes, er gjenbrukt. Det gjelder basketballbanen, som bare har fått en oppgradering, og bordtennis er fortsatt en aktivitet som kan utføres i parken – på de eksisterende bordene. Det er planlagt utlån av utstyr gjennom BUA/Bloxx. Målet med det er at alle skal ha tilgang på bra utstyr helt gratis og på den måten ha lik og lav terskel for å teste BMX, skateboard, triksesparkesykkel, ballspill med mer. Under byggingen samarbeidet Betongpark med Holtet pukk og betong, slik at det ble benyttet miljøbetong. Permanente sitteplasser er bygd i det bestandige materialet Kebony.

Marius Johansen er godt fornøyd med samarbeidet mellom aktørene i prosjektet og roser Morten Engebretsen i det lokale entreprenørfirmaet for smidighet: - Alle har gitt sitt for å få dette til og vist evne til å snu seg rundt raskt. Ringerike kommune har vært forståelsesfulle, og beslutninger er tatt raskere enn normalt. Slik har vi unngått forsinkelser i prosjektet og holdt oss innenfor rammene både med hensyn til økonomi og tid. Det som gjenstår, en noen finjusteringer. Ringerike Rullebrettklubb har vært i dialog med Skue Sparebank, som har bidratt med midler til å realisere utvidet belysning i parkområdet. Det har vært noen problemer med leveranse av belysning, så vi venter ennå på å få levert og montert armaturer. Leveranse av lys er ingen krise på denne tiden av året. Det er tillatt med aktivitet i parken mellom klokken 9 og 22.

Ringerikes nye store møteplass

Det siste som ble bygd i aktivitetsparken, er en bane for petanque. Tanken er at Fosseparken ikke bare skal være et tilbud for barn og unge, men at flere genera- sjoner skal ha mulighet til å finne noe av interesse i anlegget, som er plassert som nærmeste nabo til en barnehage og Ringerike videregående skole. Det kan bli behov for flere benker i parken, for noen vil sikkert komme til å oppsøke parken som tilskuere, og også skatere trenger pauser i den fysiske aktiviteten. Betongpark er også opptatt av at flere jenter skal bli engasjert i skatemiljøet. Aktiviteten har vært noe guttedominert. Det er derfor viktig at jenter kan løftes fram på lik linje med gutter. Mestringsfølelse er ikke avhengig av kjønn. Noe av det fine med egenorganiserte aktiviteter i en rullepark, er at brukerne først og fremst er mest opptatt av mestring enn av konkurranse mellom utøverne. Skatere er i stor grad meget inkluderende uansett ferdighetsnivå. - Vi håper at Fosseparken vil fungere som en sosial møteplass, og at den vil bidra til å skape et trygt miljø i denne delen av sentrum, konkluderer Marius Johansen.

Fosseparken sett i fugleperspektiv mot slutten av anleggsarbeidet. Dronefoto: Betongpark AS

Prosjektfakta Prosjekt: Aktivitetspark i Hønefoss sentrum
Byggherre: Ringerike kommune
Arkitekt/designer: Betongpark AS, designavdeling i London
Totalentreprenør etter NS8407: Betongpark AS, prosjektleder Marius Johansen og anleggsleder Jacek Marcinowski
Entreprenør, grunnarbeider mv.: Engebretsen Ingeniør – Entreprenør AS v/Morten Engebretsen
Konsulent for Ringerike kommune: P7 v/Knut Magne Mork
Elektroarbeider: Krøderen Elektro v/Andreas Lundesgaard
Møbler: Vestre
Byggeperiode: Mars – juni 2022
Kostnad: 15. mill. kr + mva, hvorav 1 mill. til kommunen for koordinering


Ads Plantasjen
Motorikkparker – et konsept fra norske Rampline
AKTIVITETSANLEGG
Motorikkparker – et konsept fra norske Rampline
Rampline AS utvikler egne lekeapparater der fokus er på utvikling av balanse og motorikk hos barn. Firmaet, som ligger på Talgje i Stavanger kommune, har levert flere motorikkparker, blant annet til skoler, barnehager, lekeplasser og andre uterom. Ett slikt anlegg er bygd i Suldal.

TEKST: ANDERS MÅNSSON, RAMPLINE OG OLE BILLING HANSEN FOTO: RAMPLINE AS


Klatrepåler, aktivitetsbenker, slakkliner og nedsenkede trampoliner er blant aktivitetsapparatene i den populære motorikkparken i Sand sentrum. Foto: Ryfylkefotografen

Suldal kommune ønsket et aktivitetsanlegg som skulle inte- greres i terrenget nær sandstranden på det populære og mye besøkte Einerneset. Anlegget skulle tilby noe for alle aldre, og lavt vedlikeholdsbehov var et vesentlig krav. Rampline AS prosjekterte og leverte en motorikkpark som sto ferdig høsten 2020.

Egenutviklet

Motorikkpark-konsept er basert på apparater utviklet av Rampline. Disse er godkjent for å kunne plasseres med mindre avstand enn hva som er vanlig for tradisjonelle lekeapparater. Utstyret er fleksibelt og kan settes sammen i kombinasjoner som vekker fantasien og trigger aktivitet hos en bred aldersgruppe, alt fra smårollinger til voksne. I motorikkparken går leken ut på å boltre seg i motorisk lek som utfordrer koordinasjon og balanse på mange ulike nivåer.

Motorikkpark egner seg spesielt godt der man ønsker et anlegg som passer for en bred aldersgruppe. Det kan være på et torg i byen eller i en skolegård. Konseptet vil også passe bra på mindre arealer, som i en barnehage eller på en takterrasse.

Bredt sortiment

Fjærende hoppesteiner og aktivitetsbenker med støtdempende gummioverflate er eksempler på apparater i en motorikkpark. Men også mer utfordrende apparater, slik som balansekuler som både vipper og roterer, og multiaktivitetsstativer med gripevennlig pulverlakkert overflate inngår i sortimentet. Rampline tilbyr også et slakkline-stativ med dynamisk line. Dette er blitt populært, og mange vil ha sett dette apparatet montert i parker og skolegårder over hele landet.

Motorikkparken på Einerneset i Suldal har lave apparater med støtdempende overflate, noe som byr på varierte utfordringer for en bred aldersgruppe. Foto: Maria Grindheim Skavland

Ads Herremyrgaard
Hovedstadens lengste buldrevegg og nytt utsiktsplatå
AKTIVITETSANLEGG
Oslos lengste buldrevegg finner vi mellom høyblokkene på Enerhaugen og Åkebergveien i bydel Gamle Oslo.
Hovedstadens lengste
buldrevegg og nytt utsiktsplatå
Fredag 4. juni i fjor var en gledens dag for aktive beboere på Enerhaugen. Da fikk den tidligere Brannveien offisielt navnet Petrine Ryghs vei, og langs veien er det bygd en mer enn 40 meter lang, fargerik buldrevegg. På motsatt side av veien er det montert sitteplasser, og om besøkende vender blikket sørover, får de god utsikt mot Grønland kirke og resten av bydelen.

TEKST OG FOTO: OLE BILLING HANSEN

Det er Enerhaugen borettslag som har tatt initiativet til tiltaket. Prosjektet er planlagt av Lala Tøyen, ledet av OBOS Prosjekt i tett samarbeid med styret i borettslaget, mens Braathen landskapsentreprenør og bergensfirmaet Tjelmeland Friksjon har stått for utførelsen. OBOS gir tilbake, Sparebankstiftelsen og Oslo kommune har bidratt økonomisk til prosjektet.

Norsk leverandør

Det var opprinnelig tenkt at buldreveggen skulle bygges i finér av en dansk leverandør. Men på grunn av valutasituasjonen på innkjøpstidspunktet, ble det ikke noe av dette. Sonderinger i markedet førte til at entreprenøren fikk nyss om den norske leverandøren Tjelmeland Friksjon, som istedenfor impregnert finér bygger buldrevegger i aluminium. Dette blir ansett som fordelaktig med hensyn til vedlikehold, noe som gjorde valget enkelt, ifølge en artikkel i borettslagets informasjonsblad Ener’n. Veggene i aluminium er fullt på høyde når det gjelder brukbarhet, kvalitet og estetikk.


Veggmalerier og trimapparater i skjønn forening.

I januar 2021 var det klart for montering. Under iskalde vinterforhold monterte medarbeidere fra Tjelmeland Friksjon et solid rammeverk i den eksisterende betongmuren. I mars ble aluminiumsplat- ene montert. Ifølge montøren fra Tjelmeland var det ikke uproblematisk å få en helt jevn overflate. Firmaet er vant til å montere i treverk, som er atskillig mer fleksibelt enn betong, men veggen er blitt bra. Utover mot sommeren kunne grepene i veggen festes, og buldreveggen var klar til bruk for de første ivrige klatrerne.

Grepene på buldreveggen kan flyttes for å endre vanskelighetsgraden for klatrerne.
Fra drøm til virkelighet. Illustrasjon: Lala Tøyen

Beboere og besøkende på Tøyen har fått nye aktivitetstilbud.

«TIL VÅR STORE GLEDE VAR DET AKTIVITET I VEGGEN FRA FØRSTE TIME.»
ENER’N 1/2021

Utsikten fra benkene på utsiktsplatået er upåklagelig.
Kunst og trimapparater

Den sørvendte buldreveggen har fått glade farger som skal gjenspeile mangfoldet av beboere i blokkene på Ener- haugen. Fargene viser til Pride-flagget og skal dessuten minne om fargene på himmelen ved morgengry eller mot solnedgang.

I den delen av veggen som ikke var så godt egnet til buldrevegg, har kunstnere fått utfolde seg med fargerike malerier, og foran veggmaleriene ble det i juli i fjor montert treningsapparater.

Borettslaget på Enerhaugen har fått tildelt driftsmidler fra Oslo kommune for å etablere et buldretilbud for ungdom i et samarbeid med Tøyen Sportsklubb. Klubben har sagt seg svært interessert i å få i gang et organisert buldretilbud. Da kan veggen får utnyttet sitt potensial som et positivt tilskudd til lokalmiljøet på Tøyen. Driftsmidlene fra kommunen vil blant annet bli brukt til å etablere et kursopplegg med en profesjonell instruktør samt utstyr som er nødvendig for å gjennomføre tiltaket. Men buldreveggen er selvsagt åpen for alle, uansett om de har tilhørighet til Tøyen, selv om det nok er områdets beboere som vil bruke den mest.

Det er etablert en «ruteskrugruppe» som har ambisjoner om å endre rutene i klatreveggen etter hvert som kompetanse og ferdighetsnivå blant brukerne endrer seg.


Kilder
Ener’n utgave 2 og 3/2020 og 1/2021 (www.ebrl.no)


Ads Norgro
Prestholtstien – 2000 trappetrinn i stein
AKTIVITETSANLEGG
Det er ikke bare turister som har glede av den tilrettelagte Prestholtstien.
Prestholtstien
– 2000 trappetrinn i stein
Omtrent en mil fra Geilo ligger Prestholtseter hvor det har vært drevet kafédrift i ca. 100 år. Serveringstilbudet har ført til økende trafikk og flere turister. Mange har ønsket å gå opp på Hallingskarvet, og dette har resultert i stor slitasje på naturen. Det ble nødvendig å iverksette tiltak for å unngå for store skader.

TEKST: TELLEF ISUNGSET, LANDSKAPSINGENIØRSTUDENT VED NMBU - FOTO: SENIORRÅDGIVER PETTER BRAATEN, STATENS NATUROPPSYN

I Hallingskarvet nasjonalpark er stien opp Prestholtskaret den mest brukte. Det økende antallet turister som følger denne stien, har medført stor slitasje på naturen og mye blottlagt jord og stein.

Behov for bedre tilrettelegging

Statens naturoppsyns avdeling på Geilo observerte at stien opp Prestholtskaret utvidet seg mye over tid. Stien ansees å være cirka 1000 meter lang. Den starter på omtrent 1240 moh. og slutter på 1705 moh., noe som innebærer en gjennomsnittlig stigning på 28 grader. I 2010 ble det satt opp en måler som telte antall brukere av stien. Målingen viste at om lag 6000 personer benyttet seg av stien i perioden 17. juni til 1. oktober dette året (Geilolia AS 2017).

En så stor påkjenning på naturen krevde tiltak, og Statens naturoppsyn fikk bevilget midler til å etablere ei steintrapp der stien går. Hovedbegrunnelsen var å forebygge og hindre skade på naturen, men trappa ble også bygd for å gi turgåere en bedre opplevelse, gjøre det enklere å ferdes, og legge til rette for økt lokal verdiskaping.

Økt trafikk av fjellturister fører lett til villstier og påfølgende erosjon, slik situasjonen var før prosjektstart.

Med sterk rygg og god teknikk er sherpaer fra Nepal eksperter på å bygge steintrapper i utfordrende terreng.

Bygging av trapp

Byggingen av trappa starten i 2011, og den stod ferdig i 2014. Til å utføre arbeidet var det behov for folk med tilstrekkelig kompetanse innen steinlegging og revegetering. Derfor ble det leid inn tre-fire sherpaer fra Nepal hver sommer. De arbeidet først med det øverste partiet. På den nedre delen ble gravemaskinen Euromach 2500M tatt i bruk av entreprenøren Finn Drageset fra Utvik i Nordfjord. Steinen som ble brukt, fikk de fra nærliggende områder. Det første byggeåret ble det fraktet inn om lag 100 tonn med stein. Av dette ble omkring 55 tonn fløyet inn med helikopter til de øvre partiene av stien. Sherpaene startet på toppen av trappa. Her bygde de med lokal stein fra Prestholtskaret, for så å jobbe seg nedover til foten av fjellet. Sherpaene observerte også trappa under nedbør, slik at de visste hvor de skulle etablere vannrenner for å unngå erosjon. I løpet av den første sesongen bygde de 183 meter sti. Gravemaskinen startet fra bunnen og anla en stilengde på 228 meter. Denne strekningen ble også revegetert av sherpaene (Braaten 2011).

I 2012 ble det fløyet inn omkring 150 tonn med stein. Sherpaene bygde 110 meter sti i den øvre delen, og i den nedre delen ble det etablert 335 meter sti med gravemaskin. Langs den nedre delen av stien var det behov for å revegetere et større område. Dette ble løst ved å annonsere en dugnad der om lag 70 personer deltok, og de fikk revegert området med grastorver. I tillegg stablet de en stor varde på toppen av trappa, noe som gjør det enklere å orientere seg om en skal ferdes videre inn på fjellet (Braaten 2012).

Året etter bygde sherpaene de siste 150 meterne fra der gravemaskinen ga seg sesongen før. I 2014 ble trappa ferdigstilt. Dette året ble det også etablert en rundtur som har fått navnet «Prestholtrunden» (Braaten, pers. medd.).

Ny rundtur

Den nye runden for fotturister går opp Prestholtskaret via sherpatrappa og ned naboskaret ved siden av, slik at man ender opp der man startet turen, på parkeringsplassen ved Prestholtseter. Runden ble etablert på grunn av problemer med at folk gikk utenfor trappa når de møttes, noe som medførte villstier og slitasje på naturen. Etter at runden ble etablert, velger om lag halvparten som går opp sherpatrappa, å gå runden, ifølge Braaten.

Steintrapper er anlagt i de bratteste partiene langs Prestholtstien.

En «spalta grussti» med steinlagt vannrenne sørger for at vannet blir drenert uten å erodere stien.

Vedlikehold og etterarbeid

Den største utfordringen med vedlikeholdet av Prestholtstien er vann. Selv om det er etablert vannrenner for å ha kontroll på vannet, er det flere faktorer som gjør at rennene krever vedlikehold. Når de blir fylt opp, sklir steinene rennene er laget av, ut, og folk går utenfor trappa og lager «villstier» som leder vannet til uønskede steder. I 2021 ble det nederste partiet av trappa byttet ut. Det ble opprinnelig bygd en steinsti, men det viste seg at en «spalta grussti» var mer egnet i dette området. En «spalt» blir bygd ved først å lage et rammeverk av stein, det vil si en liten kanal i vannets fallretning. Disse blir anlagt over stien for hver 10-15 meter. Kanalen blir deretter fylt med pukk og grus, men vannet vil likevel følge «spaltene», ettersom det er minst motstand der. En slik «spalta grussti» blir behagelig å gå på.

For Prestholtrunden dreier vedlikeholdet seg mest om å opprettholde markeringen av stien. Det første året ble det brukt noen små diskré varder, men dette viste seg å ikke være tilstrekkelig tydelig markering. Nå er det bygd markante varder hvor den øverste steinen er malt rød for å markere hvor runden går. Disse vardene står med omtrent 15 meters avstand. En del av vedlikeholdet går også ut på å rive villvarder turgåerne lager, siden disse leder andre besøkende på ville veier. I 2019 måtte Statens naturoppsyn destruere om lag 250 slike varder.

Et vellykket prosjekt

Måleren som ble satt opp i 2010 for å telle antall brukere av trappa, ble stående for å registrere antall besøkende de kommende årene. Etter at stien sto ferdig, økte antallet besøkende markant. Det høyeste tallet som er målt, er 46.000 besøkende i 2016. De siste årene har det ifølge Braaten vært telt 25.000-30.000 besøkende hvert år. Registreringene viser at det å steinlegge stien opp Prestholtskaret har vært en suksess. Naturen blir skånet, det er blitt enklere og bedre for turgåerne å bruke stien, og den har bidratt til økt lokal verdiskaping.


Kilder
Braaten, P. 2011. Prestholtstien Hallingskarvet Nasjonalpark Rapport nr. 1. Geilo: SNO Hallingskarvet.
Braaten, P. 2012. Prestholtstien Hallingskarvet Nasjonalpark Rapport nr. 2. Geilo: SNO Hallingskarvet.
Geilolia AS 2017. Prestholtstien – Sherpatrappen opp på Hallingskarvet. Hentet fra Geilolia: https://geilolia.no/prestholtstien
Intervju med P. Braaten 3. mars 2022.

I emnet LAA231 «Bærekraftig grøntanleggsforvaltning – landskapsplanleggeren som influenser»
ved Institutt for landskapsarkitektur, NMBU har studentene i oppgave å skrive en artikkel beregnet på fagpressen. Veiledere for oppgaven er instituttleder Tore Edvard Bergaust i samarbeid med redaktøren i park & anlegg. Temaet skal være aktuelt for grøntanleggssektoren og blir valgt av den enkelte student. Fagbladet trykker disse artiklene med ujevne mellomrom.


Ny lokal opplevelsessti: Drømtorprunden i Ski
AKTIVITETSANLEGG
Store deler av Drømtorprunden er en flislagt sti i skogsterreng.
Ny lokal opplevelsessti:
Drømtorprunden i Ski
I fjor høst fikk hundeluftere og trimmere et nytt aktivitetstilbud i Nordre Follo kommune. En 2,8 kilometer lang, flislagt sti er etablert rundt næringsområdet Drømtorp, som ligger øst for Ski sentrum. Det er eiendomsutvikleren Høegh Eiendom som har spandert en million kroner på å tilrettelegge for økt bruk av nærområdet utenfor sentrum.

TEKST OG FOTO: OLE BILLING HANSEN

I Drømtorp – Ski næringspark finnes en rekke firmaer, noen fabrikker og flere offentlige virksomheter. Vel etablerte Drømtorp videregående skole ligger sentralt i området. Her er dessuten en rekke bilfirmaer og verksteder, og Mattilsynets hovedkontor i Follo flyttet fra Ås til nybygde lokaler på Drømtorp for få år siden. Med veinavn som Dynamitveien, Anolitveien og Glynitveien er det lett å trekke linjene tilbake til den tiden Dyno produserte sprengstoff på Drømtorp, men slik produksjon er for lengst historie.

Ønsker velkommen

- Vårt mål er at folk i Ski skal kunne bruke området ved nær- ingsparken også på kveldstid og i helgene, sa eiendomsforvalter Ivar Bø i Høgh Eiendom i forbindelse med åpning av Drømtorprunden i fjor. Han inviterer barnehager, idrettslag, mosjonister og turfolk til aktivitet langs de tilrettelagte stiene, som kan nås fra flere kanter. Videre planer for området er å få anlagt en løpebane og bygd en Tuftepark med treningsapparater. Men allerede nå er det flere mulige stopp-punkter på runden, som sittebenker, et par rasteplasser, noen kulturminner og en gapahuk. På runden kan turgåere også stanse ved et idyllisk tjern, som riktig nok har et mindre idyllisk navn; Syredammen. Navnet viser til tidligere bruk av tjernet som oppsamlingssted for avløpsvann fra fabrikkene i området. Her ble surhetsgrad og vanninnhold målt før vannet gikk i bekk til Kråkstadelva, som videre renner ut i Hobølelva og ender opp i Vannsjø ved Moss. I dag er tjernet delvis gjengrodd med store bestand av dunkjevle.

Deler av Drømtorprunden går gjennom etablert granskog, mens andre partier er preget av fuktelskende løvskog. Det er rikt dyreliv i skogen. Fuglesangen er intens på vårparten, og floraen er variert. På en runde i begynnelsen av juni var skyggepartier i skogen dominert av enkeltbestand av gjøkesyre, stankstorkenebb og maiblom. Lokalavisene formidlet noen uker tidligere at en streifende ulv trolig hadde vært innom skogen.

Årlig skjøtsel

Drømtorprunden er ikke universelt utformet, men terrenget er relativt flatt, og med unntak av et par kneiker og kupert berg i dagen, lar det seg gjøre å komme fram med barnevogn. Store deler av runden vil også være tilgjengelig for andre rullende.

Eiendomsforvalter Bø forteller at arbeidet med tilrettelegging først og fremst har be- stått i rydding av trær og buskas, utlegging av flis i traseen og bygging av et par enkle bruer over de små bekkene stien krysser. Uten år- lig klipping av gras og oppslag vil stien gro igjen, så det er satt av penger til skjøtsel i AKTIVITETSANLEGGårene framover: - Vi kaller oss en grønn næringspark, sier Bø i et intervju med lokalavisen. - Med Drømtorprunden og de framtidige planene vi har, er målet å styrke den grønne profilen til selskapet.

Drømtorprunden er allerede tatt i bruk til Stolpejakten, og deler er omgjort til en natursti med informasjon om flora og fauna turgåere kan få øye på underveis. Høegh Eiendom har også tatt kontakt med Ski historielag for å få til et samarbeid om informasjonstavler om tidligere tiders bruk av denne delen av Ski.


Kilder
Eriksen, R.O. 2021. Millionanlegg i Ski som alle kan bruke, men «ingen» kjenner til: Ønsker yrende folkeliv. Østlandets Blad 6. oktober. Rian, V. 2021. Fine steder å løpe, kanskje blir det trilletur med barnebarnet også: Utforsket den skjulte perlen. Østlandets Blad 13. oktober.

Noen mindre partier av Drømtorprunden er ikke universelt utformet.
Kortreist materiale – ei bru av tynne bjørkestammer.
Underveis på runden får turgåere nærkontakt med både moderne industri-virksomhet og rike jordbruksarealer.
Den idylliske Syredammen har tette bestand av bred dunkjevle (Typha latifolia).

Dersom turen føles lang for små bein, kan gapahuken være et fristende mål.

Vakre bestand av maiblom (Maianthemum bifolium) lyste opp under en vandring i begynnelsen av juni.
Spor etter et omfattende arbeid med trefelling og rydding av buskas er tydelig.

Bruene er spesielt utformet og har en ru overflate av netting.
Noen runder med klipping i sesongen er nødvendig for å holde stiene åpne.

En oppmuntring underveis kan trenges.

Det er stort sett enkelt å finne fram langs den nye opplevelsesstien – også for førstegangsbesøkende.
For stolpejegere er det mye å finne langs Drømtorprunden.

Ads Cramer tools
Skårerparken – et ambisiøst prosjekt i Lørenskog kommune
AKTIVITETSANLEGG
Skårerparken vil kunne brukes til mange ulike aktiviteter. Illustrasjon: Bjørbekk & Lindheim
Skårerparken – et ambisiøst prosjekt i Lørenskog kommune
Gjennomføring av prosjektet Skårerparken ble nylig avtalt og signert mellom Agaia AS og Lørenskog kommune, skriver Agaia i en pressemelding datert 19. mai. Kontrakten har en verdi på om lag 200 millioner kroner eks. mva. Når prosjektet står ferdig, vil Skårerparken gi et unikt tilbud til lek, opphold og nærmiljø.

TEKST: AGAIA AS

- Sammen med Lørenskog kommune og våre samarbeidspartnere har vi i løpet av et år prosjektert og planlagt hvordan Skårerparken skal bygges. Samspills- organisasjonen er etablert. Den består av svært kompetente medarbeidere med stort mangfold, sier administrerende direktør Petter Vistnes i Agaia AS. - Vi gleder oss til å komme i gang med byggingen og overlevere en levende og vakker park høsten 2023. I prosjektet blir det lagt vekt på en betydelig reduksjon av klimagassutslippene.

Handterer overvann

Den nye Skårerparken vil bli en bypark for aktivitet og rekreasjon for Lørenskogs befolkning, men det blir samtidig en park for handtering av overvann. Parkdraget fra Løkenåsveien til Skårerparken blir etablert med tanke på å samle overvannet langs østsiden av Løkenåsveien og lede det i en kontrollert trasé inn til de åpne fordrøyningsarealene i Skårerparken.

Variasjon og mangfold

Når anlegget står ferdig, vil aktivitets- parken være preget av variasjon og mangfold. Det blir nærmest et «utendørs aktivitetshus» der man kan gå fra rom til rom med ulik form og ulikt innhold. Parken vil ha små rom for få personer, større rom for flere, fellesrom, rom for ro og avslapping, rom for mat og drikke, og en storstue for felles opplevelser og arrangementer. - Skårerparken kommer til å bli en levende og attraktiv park for hele befolkningen i Lørenskog. Vi er glade for at kommunen har vist oss tillit og har valgt å inngå en samspillsavtale med Agaia for byggefasen, sier Vistnes.

Store ambisjoner

En del av arbeidene er ikke synlige, for de vil være under bakken og utgjør en betydelig del av prosjektkostnadene. Det vil bli anlagt vann-, avløps- og overvannsledninger. Disse skal kobles sammen med et ledningsnett som nå blir bygd i Skårersletta og fra Metro senter. Dette vil være bindeleddet for overvann, spillvann og vannforsyning mellom Skårersletta og Metro, og det må stå ferdig før eksisterende ledninger kan saneres. Prosjektet har betydelige miljøambisjoner. Klima-gassutslippene i et livsløpsperspektiv vil bli redusert med ca. 40 prosent sammenlignet med referanseprosjekter.

Avtalen ble signert av f.v. Petter Vistnes (adm. dir. i Agaia), Vera Stroth (prosjektleder i Agaia), Samin Salehi (prosjektleder i Lørenskog kommune) og Knut Edvard Helland (direktør for Teknisk sektor i Lørenskog kommune).

Den nye parken vil bidra til å handtere overvann lokalt. Illustrasjon: Bjørbekk & Lindheim

The Plus – Vestres møbelfabrikk på Magnor står ferdig

Et arrangement fredag 3. juni markerte åpningen av Vestres nye fabrikk – den største investeringen i norsk møbelindustri på flere tiår. Fabrikken er tegnet av danske Bjarke Ingels Group: - Sammen med Vestre har vi skapt en fabrikk som viser hele møbelproduksjonen for åpen scene. Fabrikken ønsker å vise og dele sin kunnskap for å bidra til å øke farten i den globale overgangen til bære- kraftig produksjon. Utformet som et skjæringspunkt mellom en vei og en produksjonslinje, danner den et stort plusstegn som forbinder alle aspekter av produksjonen, sier Bjarke Ingels i BIG.

The Plus er utviklet med en naturlig overføring fra logistikk til arkitektur. De fire produksjonsområdene The Color Factory, The Wood Factory, montering og lager er plassert i hver sin fabrikkvinge. I hjertet av The Plus ligger besøkssenteret, som er laget spesielt med tanke på skolegrupper, studenter, bedrifter, organisasjoner og privatpersoner: - Den radikale åpenheten inviterer besøk- ende og turgåere til å nyte hele skapelsesprosessen, samtidig som den gir Vestres team spenningen ved å jobbe midt i skogen, sier Ingels.

Konsernsjef i Vestre, Stefan Tjust, har sett fram til det han kaller en merkedag for norsk fastlandsindustri og skandinavisk eksportsamarbeid: - Det er utrolig fint å endelig kunne åpne dørene for alle som vil komme og se. Det føles godt å ha kommet i mål med dette omfattende prosjektet. På tross av pandemien har vi fullført så å si etter planen. Det hadde vi aldri klart uten støtte fra alle de lokale leverandørene som har vært involvert i prosjektet, sier Tjust.

Kilde: Pressemelding fra Vestre 3. juni



Notodden gravlund: Hvordan øke kapasiteten uten arealutvidelse?
GRØNTANLEGG
Hovedadkomsten fra parkeringsplassen og opp mot kapellet er utvidet og høydejustert slik at terrenget er på nivå med inngangsdøren. Atkomsten har fått fast dekke av rektangulære betongstein med en omgivende, tosidig allé av svenskeasal.
Notodden gravlund: Hvordan øke kapasiteten uten arealutvidelse?
Gravlunden på Notodden ligger på to planerte flater i en østvendt skråning mellom bebyggelsen ned mot det flate partiet i byen og bebyggelsen opp mot de skogkledde åsene i bakkant. Nærmeste nabo er Notodden sykehus i sør og Tinnesmoen barneskole og barnehage i nord. Høye, veletablerte furutrær preger det nære vegetasjonsbildet, og førsteinntrykket før restaurering og oppgradering er mørkt og skyggefullt.

TEKST: ELLEN-ELISABETH GREFSRØD, LANDSKAPSARKITEKT MNLA OG TOR MØLLER FRANTZEN, ARKITEKT NPA, SØR ARKITEKTER, NOTODDEN FOTO: ELLEN-ELISABETH GREFSRØD

Samtidig er behovet for arealutvidelse stort, og de eksisterende morenemassene er ikke godkjent som gravleggingsmasser. Det er en stor og omfattende oppgave å gripe tak i, når kirkevergen setter oppgaven på dagsorden i 2017. Ved innvielsen i september 2021 er området knapt gjenkjennbart, og oppgaven er mer enn løst innenfor opprinnelig areal. Hvilke grep ble gjort for å oppnå dette?

Å kombinere ønsker

Utfordringen til kirkevergen var å finne plass til flere graver, ettersom den eksisterende gravlunden ville være oppbrukt i løpet av fem til ti år. Behovet for gravsteder var større enn det var mulig å få til innen for det eksisterende arealet, dersom det kun skulle benyttes tradisjonell kistegravlegging og noe urnegravlegging. I tillegg ønsket kirkevergen sterkt at området skulle være noe mer enn et areal for å bli kvitt lik. Vi skulle dermed tilfredsstille både et stort gravleggingsbehov og ønsket om en bynær sentrumspark. Den ønskede løsningen skulle gi plass for de sørgende ved å tilby et godt sted for ettertanke og rekreasjon. Samtidig skulle området gi mulighet for alle som ønsker å bruke gravlunden som sitt nære rekreasjonsareal.

Den over 50 mål store gravlunden ligger på to høydeplatåer, kalt øvre og nedre gravlund. På den øvre gravlunden er hovedadkomsten utvidet i bredde. Den har fått nytt overflatedekke og en omgivende allé. Dessuten har kapellet fått et tilbygg for økt publikumskapasitet samt HC-toalett og lagerrom for bårevogn. Arealet inntil det utvidete kapellet er oppgradert med fast dekke og en utvendig båreheis. Den tidligere rampen til inngangsdøren er borte, da det nye terrenget flukter naturlig med inngangsdøren til kapellet.

Innramming og porter

Det tidligere skjeve flettverksgjerdet rundt øvre gravlund er erstattet av en nydelig laget, 200 meter lang natursteinsmur med sedumdekke på toppen, og resterende areal er rammet inn av godt over 500 meter hekk av duftskjærsmin. I tillegg er to store eksisterende felt med kistegraver oppgrad- ert med 80 cm massepåfylling for å gi mulighet for gravlegging i dobbel dybde. De fem eksisterende inngangsportene til gravlunden er bevart. Portalene ved hovedinngangene har fått ny murpuss, maling og ny granittplate på toppen. På de øvrige portbladene er rustflater børstet, bøyd stål er rettet ut, og svart Bengalack er påført.

Adkomst og interne veier

De nesten 1500 meterne med eksisterende prosesjonsveier og interne veier er både bredde- og høydejustert. I tillegg er for- sterkningslag og bærelag gjennomgravd og erstattet med stødigere masser, og toppdekket er dels fornyet med godt komprimert pukkdekke på de mindre, interne veiene, mens prosesjonsveiene har fått nytt toppdekke av asfalt.

Denne strukturelle oppgraderingen av veisystemet er et av de større hovedgrepene som ble tatt på gravlunden for å oppnå flere gravleggingsplasser uten å utvide arealet på selve gravlunden. Ved å rette ut de gjennomgående, svakt buete, eksisterende veiene oppnådde vi en tydelig struktur på hele gravplassen, noe som gjorde at flere mindre arealer nå er blitt store nok for klargjøring til nye gravfelt. Oppgraderingen av veiene gjorde også gravplassen bedre tilgjengelig for alle brukergrupper, og det ble lettere å trille båretrallen fra kapellet på øvre og ned til gravleggingsfelt på nedre gravlund. Ved å skille både på bredde og toppdekke på prosesjonsveier og interne veier definerte vi et hierarki, slik at gravlunden er blitt bedre visuelt leselig.

Hovedadkomsten fra parkeringsplassen og opp mot kapellet er utvidet i bredden og høydejustert. Terrenget ligger nå i samme nivå som inngangsdøren til kapellet. Etter oppgraderingen er det kapasitet til at alle sørgende kan stå ute på fast dekke etter begravelsen uten å føle at de står tett oppi hverandre. Hovedadkomsten har fått fast dekke av rektangulære betongstein med en omgivende, tosidig allé av svenskeasal. Trærne er satt i en skråning ned mot gravfeltene, og skråningen er beplantet med markdekkende busker av småbiota 'Sibirteppe'.

Hovedadkomsten før oppgradering.

Støttemur laget av avlagte gravminner. Muren holder terrenget på plass samtidig som den er blitt et lite, kontemplativt kunstverk. Flere av gravminnene er trukket litt ut, akkurat nok til at de fungerer som sitteplasser.

Arbeidene var godt i gang tidlig i september 2021. Veien ned til nedre gravlund har fått forlenget tørrsteinsmur og ny beplantning i skråningen.

Stigninger og skråninger

Veien fra øvre til nedre gravlund er fylt opp om lag én meter i krysset på nedre gravlund. Dermed er stigningen blitt mindre bratt. Det er lettere å gå der for alle, og det er bedre å trille båretrallen nedover. Stigningen er forbedret fra svært bratte 1:6 til noe bedre 1:10. Tørrmuren av lokale granittstein i bakkant mot skråningen ble tatt helt ned og satt opp igjen ca. en halvmeter inn i skråningen. I tillegg fikk den mye lengre utstrekning. Dette frigjorde nye flater på nedre gravlund, og disse kan benyttes som gravleggingsareal.

Skråningen mellom øvre og nedre gravlund er gjennomhogd for ymse trær og småvegetasjon, men de jevnstore furutrærne er beholdt, noe som har åpnet for gode, visuelle siktlinjer mellom øvre og nedre gravlund. Det ble også mye lysere på den indre delen av nedre gravlund. Markdekket i skråningen består av alltidgrønne rododendron med hvite og lilla blomster. De blanke, grønne bladene øker prydverdien gjennom året og gir gravlunden mer parkpreg. På sikt vil dessuten røttene være med på å stabilisere den bratte skråningen.

Massebearbeiding og flomsikring

Alle masser for de nye kiste- og urnegravleggingsfeltene er gjennomgravd og jordforbedret slik at det nå er godkjente gravleggingsmasser med stabile kanter ved loddrett graving. Flomsikring er ivaretatt med nye overvannsrør og et tørt elveleie i to meters bredde anlagt med lokale morenestein på toppen. Plasseringen av overvannsrør og det tørre elveleiet ivaretar sikkerheten ved både 20- og 200-årsflom. Hele nedre gravlund sto under vann ved den store flommen på Notodden 24. juli 2011. Overvannsrørene som ligger tvers gjennom nedre gravlund, er byttet ut og har fått økt gjennomstrømningskapasitet med vesentlig større rørdiameter. Ved en lignende hendelse som den i 2011, skal nye overvannsrør og beltet med morenestein teoretisk ta unna store vannmasser på kort tid, slik at pårørende forhåpentligvis unngår å finne gravminnet under vann. Vannet blir ledet fra nedre gravlund inn mot driftsavdelingen med et utløp i dalsøkket som går ned langs denne avdelingen.

Gjenbruk av gravminner til mur og trapp

Skråningen på motsatt side av den høyde- justerte veien på nedre gravlund har fått en helt ny mur. Det å lage mur her frigjorde areal til to nye rader med kistegraver. Muren er spesiell ved at den er bygd av avlagte gravminner. Mureren har gjort en fantastisk jobb, og samtidig som muren holder terrenget på plass, er flere av gravminnene trukket litt ut – akkurat nok til at de fungerer som sitteplasser. I tillegg var det tilstrekkelig med gamle gravminner til at det kunne lages en flott trapp ned fra veien til muren og gravfeltet.

Fra kistegraver til urner

I tillegg til grepet som ble gjort med å 2021tilgjengeliggjøre mer areal til tradisjonell kistegravlegging ved den strukturelle endringen i veisystemet og hevingen av terreng på to gravfelt, slik det allerede er beskrevet, er det ønskelig at flere velger gravlegging i urner. Derfor la vi stor vekt på å tilby varierte, attraktive og gode steder tilrettelagt for urnegraver.

Minnelund uten navn

En minnelund uten navn er både for «det som ikke ble» og for «det ufødte liv» samt til urner der det ikke er ønske om markering med navneplakett eller gravstein. Selve gravstedet er en oval jordvoll dekket med blomstereng der urnene blir satt ned. I ytterkant er jordvollen dekket med busker som i tillegg til blomsterengen gjør den ovale gressflaten inne i jordvollen til et rolig rom godt skjermet for innsyn fra Wergelands vei. Gressflaten har et enkelt, stort, lyssatt bøketre med benk rundt for kontemplasjon. Fra benkene i rommet kan man hvile blikket på kunstverket «Spire», en polert, rødlig granittstein formet av kunstneren Ingrid Lene Langedok. Det er også egne fellesplasser der sørgende kan sette fra seg blomster og lys.

Prosjektfakta Prosjekt: Oppgradering av Not- odden gravlund
Byggherre: Notodden kirkelige fellesråd ved kirkeverge Håvard Russnes
Arkitekt: SØR arkitekter, Notodden v/ landskapsarkitekt Ellen-Elisabeth Grefsrød og arkitekt Tor Møller Frantzen
Entreprenør: Tveito Maskin as med underleverandør Telemark park og hageanlegg as
Kostnader: Ca. 40 mill. kr
Areal: 50 dekar
Prosjektert: 2017-2019
Bygd: 2020-2021


Gressflaten inne på minnelunden uten navn har et enkelt, stort, lyssatt bøketre med benk rundt for kontemplasjon.

Gressflaten inne på minnelunden uten navn har et enkelt, stort, lyssatt bøketre med benk rundt for kontemplasjon.

Navnet minnelund

Den navnede minnelunden er beregnet på ordinær kistegravlegging med gravstøtter, og urnegravlegging med navneskilt festet på kunstverket «Trær». Dette er utformet av Arnt Darrud og har store, rektangulære stålplater med utskårne åpninger tilsvarende løvverk og greiner. Kunstverket danner ryggen på den rektangulære plassen som både binder gangveiene sammen og som avsluttes mot en vanndam. Benker og pullertlys samt stauder og vakre kirsebærtrær rammer rommet inn og gjør det visuelt attraktivt fra flere steder på gravlunden. Det er blitt et godt og vakkert sted å se fra avstand, samtidig som det er et godt sted å sitte ned for å trekke pusten og tenke litt i fred i hyggelige omgivelser, noe til- baketrukket fra prosesjonsveiene.

Kistegravene settes gravstein mot gravstein med en klipt hekk av agnbøk imellom. Dette vil forsterke inntrykket av rekreasjonsareal i denne delen av gravlunden. Den navnede minnelunden er omkranset av prydepletrær. I tillegg er det plantet ullungrogn som blomstrer hvitt på våren og får lekkert rødoransje bladverk på høsten, samt tokyokirsebær med vakker vårblomstring i hvitt. Staudene rundt vannspeilet er stormarikåpe, storstjerneskjerm, bekkeblom, skråningstarr, henge- starr, dronningstarr, mjødurt, knoll-mjødurt, markjordbær og rosenstorkenebb. Det er stauder som skal tåle både fuktige omgivelser og noe tørke.

Kolumbarium

Etter endring i gravplassforskriften er det nå tillatt med gravlegging i urnevegg. Notodden gravlund er først med dette i landet og allerede den 11. mars i år ble første urne satt i veggen, bare to måneder etter at den nye forskriften trådte i kraft. Det er ingen plikt for gravplassmyndigheten å tilby dette, men den lokale myndigheten kan selv velge om dette er noe den ønsker å tilby. Urneveggen er en livssynsnøytral gravleggingsform, og selve gravleggingen følger de samme reglene som annen gravlegging.

Kolumbariet, eller urneveggen som det også kalles, er etablert inn mot en skråning på nedre gravlund som en naturlig forlengelse av den nye, navnede minne- lunden. Veggen er godt synlig fra øvre gravlund og utgjør et fokuspunkt som man visuelt trekkes mot. Den eksister- ende trerekken definerer rommet i bakkant. Skråningskanten er gravd vekk, og det er satt opp en natursteinsmur som er sikret av et smijernsrekkverk på toppen. Ut imot prosesjonsveien blir natursteinsmuren fundament for en benk på hver side av urneveggen. Det faste dekket er smågatestein inn mot urneveggen og ellers gangbaneheller tilsvarende det som er lagt foran kapellet og på navnet minnelund. Likhet i materialbruk gir hele gravlunden en logisk helhet med visuell harmoni.

Selve urneveggen er støpt med en kjerne av tilnærmet hvit betong og består av to bueformete vegger med urnerom både ut mot prosesjonsveien og inn mot skråningen. Det er totalt 176 like urnerom, og hvert urnerom har plass til fire urner i standard størrelse. Totalt er det mulig plass for 704 urner. Urnerommene har en «dør», en frontplate i syrefast stål som er skrudd fast til betongkjernen. På døren blir det montert en navneplate i messing med mørk gravering tilsvarende platene på kunstverket «Trær» på den navnede minnelunden. Navneplatene på kolumbariet er rektangulære og ikke løvformete slik som på minnelunden.

Blomster og lys er en hyggelig mulighet for å minnes sine kjære. Ved kolumbariet er det to blomsterkasser i granitt, hver med en stålplate på toppen med runde hull til å plassere blomster og lys. I tillegg er det to blomsterkasser som gravlunden planter i til påske, sommer og høst.

De første urnene er plassert i kolumbariet, og inskripsjoner er på plass på dørene. Foto: Håvard Russnes

Navnet minnelund og helt nytt felt for kistegravlegging med agnbøkhekker som skiller de ulike radene for kistegraver.

Tilgjengelig til enhver tid

Gravlunden har for første gang fått belysning med stolper langs prosesjonsveiene og mindre pullerter og lys rettet oppover ved minnelundene og rundt kolumbariet. Dette gjør gravlunden attraktiv, trygg og brukbar også på høst- og vinterkvelder. Alle vann- og renovasjonsposter er nye med en struktur- ert og gjennomtenkt plassering der det er plass både til en benk, vannkanner, rennende vann, avfallsbeholdere og verktøy samt tilgang til tinestrøm for graverne vinterstid.

Ny driftsbygning

Driftsavdelingen har fått et åpent arbeidsbygg innerst på nedre gravlund. Bygningen ligger godt skjermet fra resten av gravlunden. Dermed kan de ansatte lettere sørge for effektiv mellomlagring og sortering av vegetasjon og ulike gravemasser. Veien fram til driftsavdelingen er lagt om fra selve gravlunden slik at tilgangen nå er utenfra på kommunal vei. Dette gjør selve gravlunden roligere ved at driftsavdelingens maskiner forflytter seg på vei utenfor gravplassen.

Trygt i havn

Med de tiltakene som er beskrevet her, kom kirkevergen mer enn trygt i havn med oppgaven, som var å sikre tilgjengelig gravleggingsareal fram til 2040. Med mer enn 1500 nye kistegravplasser og minst det samme for urnegravlegging er den gjennomførte oppgraderingen av gravlunden fullført, og det er nå arealer for gravlegging i en vakker park på Notodden helt fram til 2080, minst.

Stemningsbilde av navnet minnelund og kolumbariet en høstkveld.

Notodden gravlund: Hvordan øke kapasiteten uten arealutvidelse?
TREPORTRETTET

Berlinerpopler blir raskt store trær, og krona er som oftest smalt eggformet. Foto fra Åsgård skole i Ås 2022: Ole Billing Hansen
Berlinerpoppel (P. x berolinensis (K.Koch) Dippel)
Popler blir store trær som kan dominere en park eller et landskap. Trærne vokser raskt, men blir sjelden særlig gamle, og de store trærne må ofte fjernes fordi døde greiner i krona utgjør en fare for omgivelsene. Berlinerpoppel har et grådig og omfangsrikt rotsystem. Trærne kan sette mange skudd fra røttene, slik som osp og andre popler.

TEKST: OLE BILLING HANSEN

Navnet berlinerpoppel har trolig ikke vært særlig godt kjent utenfor fagmiljø- ene. Det endret seg i 2004. Da ga forfatteren Anne B. Ragde ut den første av en serie på seks romaner om familien Neshov på Byneset i Trondheim. Romanene ble til TV-serie, og dermed ble navnet på treslaget ytterligere alminneliggjort.

Berlinerpoppel er en artshybrid, og krysningen har oppstått flere ganger. Derfor finnes trolig både hunnlige og hannlige kloner av hybriden. Det er usikkert når den første krysningen mellom laurbærpoppel (P. laurifolia) og pyramidepoppel (P. nigra med søyleformet krone, ‘Italica’?) oppsto. Noen hevder at dette skjedde allerede midt på 1700-tallet i Frankrike, men den klonen som har vært vanligst i handelen, er en hannklon som ble til spontant i den botaniske hagen i Berlin på 1860-tallet. Laurbærpoppel hører til balsampoplene, mens den andre foreldrearten hører til svartpoplene, og berlinerpoppel blir ofte regnet som en svartpoppel.

Hybriden blir et opptil 25 meter høyt tre med bredt søyleformet til smalt eggformet krone. Eldre trær får gjerne bredere krone med enkelte overhengende greiner. Stammebarken er oppsprukket og mørkegrå, og de fleste greinene er nokså opprette. Unge, kraftige skudd er som regel kantet av nedløpende lister fra bladfestet. Vinterkvisten er gulgrønn til grågul og lett behåret. Overvintrende knopper er 5-10 mm lange, sitter tiltrykt og er spisse, grønne til brunlige og klebrige. Bladene er 7-12 cm lange, bredt eggformete eller rombiske, langt tilspissete og med bølgete, sagtannet, tynn og gjennomskinnelig rand. De har glinsende grønn overside og matt, lysere grønn underside. Bladskaftet er 2-4 cm langt, behåret og rundt. Bladgrunnen er ofte avrundet og kan ha kjertler. Trærne blomstrer på naken kvist i månedsskiftet april/mai, mens løvsprett kommer en uke seinere. Raklene er 4-7 cm lange, og hver blomst har om lag 15 pollenblader. Rakleskjellene er blekgrønne.


Populus x berolinensis tåler kraftig beskjæring og er robuste trær i vind. Foto fra Rygge i 2007: Ole Billing Hansen

Frittstående trær av berlinerpoppel får en majestetisk krone. Hybriden var imidlertid i en periode vanligere brukt til leplanting og til hekker. Plantene tåler kraftig beskjæring, men de reagerer gjerne med å sette mange rotskudd. Berlinerpoppel har forvillet seg enkelte steder på Øst- og Sørlandet. I Fremmedartslista 2018 er den oppført i kategorien LO, det vil si at den er vurdert til å utgjøre liten risiko for norsk natur. Likevel ble det fra 1. januar 2021 forbudt å omsette og plante dette poppelslaget her i landet.

LO, det vil si at den er vurdert til å utgjøre liten risiko for norsk natur. Likevel ble det fra 1. januar 2021 forbudt å omsette og plante dette poppelslaget her i landet. forebygges ved å fjerne alt vissent løv under trærne før knoppsprett om våren. Det er forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av Populus-arter fra alle land utenfor Europa. De fleste poppelslag blir enkelt formert med kviststiklinger.

Poppel trives best på dyp jord som holder godt på fuktigheten, men trærne stiller ikke strenge krav til jordbunnsforholdene. Derimot er trærne lyselskende og trives fullt soleksponert og helst uten konkurranse fra nabotrær. Rotsystemet hos poppel er så omfangsrikt at det kan bli problematisk ved at røttene tetter drensrør og ødelegger grunnmurer. Sikker avstand er 30-40 meter fra slike installasjoner. Berlinerpoppel regnes som herdig til sone 6.


Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6

Til forskjell fra flere andre poppelslag er det nokså liten fargeforskjell på over- og undersiden av bladene hos berlinerpoppel. Foto: Jeanette Brun

Ads Hako
Notodden gravlund: Hvordan øke kapasiteten uten arealutvidelse?
MILJØ
Pinnsvin (Erinaceus europaeus) – også kalt piggsvin. Foto: Embrace Nature UK
Robotgressklippere og pinnsvin – en dødelig kombinasjon
Møtet mellom en robotgressklipper og et pinnsvin kan gi dødelig utfall for sistnevnte. De piggete nattdyrene har ikke mye å stille opp med hvis de møter på en robotklipper som ikke er pinnsvinvennlig.

TEKST: EIRIK ØRNBO, LANDSKAPSINGENIØRSTUDENT VED NMBU

Robotgressklippere er blitt svært populære, og bruken har økt både i privathager og i offentlige anlegg. Dette har skapt større oppmerksomhet om situasjonen for pinnsvin, og hva som kan gjøres. Hvordan bør vi i grøntanleggsbransjen forholde oss til denne problematikken?

Mange fordeler, men…

I et moderne grøntanlegg er robotgressklippere blitt et vanlig syn etter at slike selvgående maskiner ble introdusert i det norske markedet på 1990-tallet. Dette er spesielt synlig i private hager, men vi finner flere og flere også i større offentlige grøntanlegg. Pinnsvinet er blitt et uskyldig offer, men robotgressklipperen har kommet for å bli, og det er gode grunner til det.

Med robotgressklipperne følger det mange fordeler ved skjøtsel av plen. De gir stor besparelse i arbeidstimer, da de er selvgående og klipper et bestemt areal ut ifra nedgravde kobbertråder eller et lokasjonssystem med GPS. Klipperne er batteridrevne og oppladbare, og de kan programmeres til å klippe til gitte tidspunkt på gitte dager. Dette gjør at plenen kan holdes på tilnærmet samme høyde hele tiden. Det er også andre positive faktorer, som lavt marktrykk, mindre jordpakking og synlig bioavfall, og liten sannsynlighet for opprevet plen. Med mange fordeler kommer også noen ulemper, og problematikken for pinnsvinet blir det regelmessig skrevet om i aviser og andre medier.

«Kan drepe pinnsvin»

Denne ordlyden går igjen i flere artikler og innlegg om folks erfaringer med robotgressklippere. De siste årene er en blitt mer oppmerksom på at maskinene kan skade, lemleste og drepe de små piggete og nattaktive dyrene. Tilbakemeldingene har kommet fra frivillige organisasjoner som Pinnsvinhjelpen, men i senere tid også fra ulike produsenter og forhandlere av robotgressklippere.

Det er stor usikkerhet om hvor ofte pinnsvin blir skadet eller drept av robotgressklippere. Ingen veldokumentert statistikk finnes over antall hendelser i løpet av en sesong. Det er likevel en kjent problematikk for Pinnsvinhjelpen: - Dette er godt kjent og et utbredt problem, sier Ingrid Fosse, som leder organisasjonen. - Hvert eneste år får vi mange telefoner, som regel fra privatpersoner, om skadde pinnsvin som er funnet. I de fleste tilfellene blir resultatet at pinn- svinet ikke kan reddes og derfor må bøte med livet. Konsekvensene av et drept pinnsvin går også ut over pinnsvinungene. Vi rykker ofte ut for å omplassere pinnsvinunger som har mistet moren sin. Uten moren vil ungene også dø. Et annet problem med robotgressklippere er at de knuser insekter og annet småkryp, som er maten til pinnsvin. Plenene blir også holdt lave og sterile. Det blir mindre blomstring og insekter, og dette fører til at pinnsvinene også trekker ut om dagen, noe som øker sannsynligheten for konfrontasjon med robotgressklippere. Det er en svært trist situasjon. Vi anbefaler å unngå å bruke robotgressklippere.

Skadet pinnsvin etter møte med robotgressklipper. Foto: Lydia Schübel/Tierschutzverein München/dpa

Sophie Lund Rasmussen og et voksent pinnsvin. Foto: Skjermdump fra www.facebook.com/Pindsvineforskning

Rødlistet

Piggsvin ble faktisk plassert i kategorien Nær truet i 2021-utgaven av Artsdatabankens rødliste. Antall individer i den totale bestanden har sunket med 15 prosent de siste ti årene. Selv om det ikke er dokumentert i hvor stor grad robotgressklippere påvirker pinnsvinbestanden, må vi som fagfolk gjøre vår del for å forebygge skader. Grøntanleggsbransjens folk må gjennomføre tiltak ut ifra den posisjonen vi er i som gartnere, anleggsgartnere, prosjektledere, landskapsingeniører og landskapsarkitekter. Vi har muligheten til å velge løsninger og type robotgressklippere som forebygger problematikken. Det er vi som har fagkompetansen, og da følger det med innflytelse til å påvirke bransjen og markedet.

Så hva kan vi gjøre?

Å informere både kollegaer og kunder er et viktig tiltak for å gjøre folk oppmerksomme på problematikken. Frivillige organisasjoner som Pinnsvinhjelpen har arbeidet med problemstillingen i en årrekke, og de siste årene har produsenter og forhandlere vist større oppmerksomhet om skadepotensialet. Det må informeres om tiltak som reduserer sannsynligheten for at gressklipping går ut over pinnsvin. Selv flott teknologi har sine ulemper, og vi må se nærmere på problemet.

Innstilling av klippetidspunkt er et viktig tiltak. Pinnsvin er nattaktive dyr. De bruker derfor hovedsakelig natten til å finne mat. Et viktig tiltak er derfor å ikke la robotgressklipperen arbeide om natten. I en artikkel i Nettavisen har Pinnsvinhjelpen anbefalt å justere klippetiden til mellom kl. 12 og 15. Felleskjøpet anbefaler på sine nettsider en klippetid mellom kl. 10 og 16. Programmering av aktivitetstid er kanskje det viktigste tiltaket når en først har bestemt seg for å ta i bruk slike maskiner, men ny forskning viser også at utforming av robotgressklipperen har mye å si.

Pinnsvinvennlige modeller

Robotgressklipperens oppbygning er avgjørende for hvor stor skade et pinnsvin blir påført ved en kollisjon. Danske Sophie Lund Rasmussen er forsker og postdoktor i biologi ved University of Oxford og Aalborg Universitet. Hun har sammen med et forskerteam gjennomført vitenskapelige undersøkelser av robotgressklippere som kolliderer med pinnsvin, og hva skadeomfanget da blir. I forsøkene ble det selvsagt brukt døde pinnsvin: - Noen av de mindre maskinene var rimelig pinnsvinvennlige og gjorde tilsynelatende ikke skade på dyrene. Til gjengjeld var det andre som desidert maltrakterte de døde pinnsvinene vi brukte i testene. Det var forferdelig å se hvordan de ble flådd fra hverandre, uttalte Rasmussen i et intervju med Danmarks Radio.

Sophie Lund Rasmussens forskning viste at store robotgressklippere med relativt høy motorkraft gjorde mest skade. En annen avgjørende faktor var hvilken type knivblader som var montert. Fleksible knivblader folder seg opp under en beskyttelsesplate når roboten registrerer at den har truffet noe hardt. Klippere med fastmonterte knivblader fortsetter derimot å klippe. Forhjulsdrevne robotgressklippere gjorde også mindre skade.

Postdoktor Rasmussen fortalte tidligere i år at det blir igangsatt et større forskningsprosjekt med mål om å øke sikkerheten for pinnsvin i møte med robotgressklippere. Det er Wildlife Conservation Research Unit ved University of Oxford som står bak prosjektet, og Rasmussen er utpekt som prosjektleder.

Pinnsvinvennlige robotgressklippere er altså kjennetegnet med gitte egenskaper, som mindre størrelse og lav motorkraft, fleksible knivblader og forhjulsdrevet framdrift, samt muligheten til å stille inn klippetid. Det vil derfor være et viktig tiltak å velge modeller som har disse egenskapene.

Det er håp!

Nå er det opp til oss i grøntanleggssektoren, for produsentene er i gang med videreutvikling av mer pinnsvinvennlige modeller av robotgressklippere. Husqvarna fikk gode vurderinger i Rasmussens forskningsprosjekt, og produsenten har artikler om problematikken på sine hjemmesider. Andre produsenter følger også opp. Det er derfor nå opp til oss, vi som påvirker valg av metoder og utfører skjøtsel i grøntanleggene. Vi kan anbefale og bruke de pinnsvinvennlige robotgressklipperne, slik at vi kan bidra til å bremse nedgangen i bestanden av dette nyttedyret, som utgjør en del av det biologiske mangfoldet i våre nære omgivelser.


Kilder
https://www.dr.dk/nyheder/viden/natur/blodbad-eller-blidt-puf-hvad-sker-der-naar-en-robotplaeneklipper-stoeder-paa-et?fbclid=IwAR0SSVeLpAkMCNKZfKwCN-DrIwaCNoMFg2AN2SbudIJXC3V_JA5V0v8f8l4
Rasmussen og medarb.: «Wildlife Conservation at a Garden Level: The Effect of Robotic Lawn Mowers on European Hedgehogs (Erinaceus europaeus)» (https://www.mdpi.com/2076-2615/11/5/1191)
https://sciencenordic.com/animals-denmark/
do-robotic-lawn-mowers-hurt-hedgehogs-dr-hedgehog-has-the-answer/1856882
Intervjuer med Ingrid Fosse og Sophie Lund Rasmussen («Dr. Hedgehog»).
Se engelsk omtale av forskningen til «Dr. Hedgehog» på https://youtu.be/Fu665-WxUYA (9. mai 2021)
Fullstendig kildeliste kan fås ved henvendelse til redaksjonen.

I emnet LAA231 «Bærekraftig grøntanleggsforvaltning – landskapsplanleggeren som influenser» ved Institutt for landskapsarkitektur, NMBU har studentene i oppgave å skrive en artikkel beregnet på fagpressen. Veiledere for oppgaven er instituttleder Tore Edvard Bergaust i samarbeid med redaktøren i park & anlegg. Temaet skal være aktuelt for grøntanleggssektoren og blir valgt av den enkelte student. Fagbladet trykker disse artiklene med ujevne mellomrom.

Frøformering av viltvoksende lignoser DEL 4: SLYNG- OG KLATREPLANTER
TRÆR OG BUSKER
Frøformering av viltvoksende lignoser DEL 4: SLYNG- OG KLATREPLANTER
Etterspørselen etter de viltvoksende norske lignosene er økende, blant annet fordi flere oppdragsgivere spør etter såkalt stedegne planteslag – arter og avarter som finnes i naturen i området de skal brukes. Vi har bare tre viltvoksende arter i kategorien slyng- og klatreplanter, eller fire, dersom vi regner med klengebusken svartsøtvier (Solanum dulcamara). Denne ble omtalt i del 3 av artikkelserien.

TEKST OG FOTO: OLE BILLING HANSEN

Alpeklematis og sibirklematis har nøttefrukter med fjærformet griffel. Til sammen danner disse fruktene dekorative dusker som kan være til pryd om høsten og utover vinteren. Foto fra Hamar i februar 2008.

Bergeføy/bergflette er en klatreplante, villkaprifol/vivendel er en slyngplante og sibirklematis/skogranke kan betegnes som en klengeplante, ettersom den kommer seg opp i høyden ved at varige bladskaft fungerer som kroker plantene slynger rundt stengler og greiner til naboplanter. Felles for disse artene er at de allerede er en del av sortimentet i norske planteskoler og at de som oftest blir formert med stiklinger. Den genetiske opprinnelsen til disse plantene er ikke alltid i Norge, selv om det finnes eksempler på at formeringsmateriale kan være hentet i norsk natur. For å sikre norsk opphav og genetisk variasjon i avkommet, kan det være av interesse å formere artene med frø høstet i naturen. Noen viktige begreper knyttet til frøformering er forklart i artiklene i utgavene 3 og 4/2022.

Sibirklematis/skogranke

Clematis sibirica er et sjeldent planteslag i norsk natur. Faktisk finner vi arten bare i noen skyggefulle bekkekløfter i Gudbrandsdalen, men ellers finnes den østover inn i Russland og Sibir. Arten er i nær slekt med alpeklematis (C. alpina), men istedenfor blå blomsterdekkblader (tepaler), har den hvite. Etter blomstring utvikler griffelen seg videre, og fruktstanden ender i en dusk med tettsittende nøtter der hver nøtt har en fjærformet griffel til hjelp for frøspredning utover høsten og vinteren.

Frøene hos klematis har fysiologisk frøhvile i kimen. Det bety at frøene trenger en periode med kaldstratifisering for å spire. I praksis kan kjølekravet oppheves ved å så frøene om høsten og la overvintringsforholdene bryte frøhvilen, men hvilen kan også brytes under kontrollert kjøling på lager fulgt av utsåing om våren. Lagret eller tørt frø kan ha behov for en periode med varmstratifisering før kjølebehandlingen.

De røde, fristende, men giftige bærene hos Lonicera periclymenum modner utover høsten.
Bergeføy/bergflette

Hedera helix hører i naturen til i edelløvskog og kystfuruskog. Arten finnes hos oss viltvoksende langs kysten fra Hvaler til Bergen. Det er en alltidgrønn art som utvikler hefterøtter langs de opptil 15-20 meter lange stenglene, og som dermed fester seg til trestammer eller andre harde flater, slik at de øverste, generative delene av plantene får økt lystilgang. Arten er kjent for bladdimorfi, det vil si at bladene i den vegetative ungdomsfasen er nokså forskjellige fra bladene i de delene av plantene som bærer blomster og frukter. Blomstringen kommer seint om høsten, og fruktene, som er blåsvarte bær, modner våren deretter.

Ettersom fruktene modner om våren, trenger ikke frøene å utsette spiringen på grunn av ugunstige miljøbetingelser. Frøene har ingen eller bare en grunn hvile, men spiringen kan bli jevnere etter om lag én måneds kaldstratifisering, som blant annet innebærer vannopptak i frøene.

Villkaprifol/vivendel

Lonicera periclymenum er en ganske vanlig art i kyst- og fjordstrøk fra Østfold til Romsdal, og har i tillegg enkelte forekomster lenger nord. Arten kan finnes i løvskog, barskog og ved tørre bergknauser. Plantene setter lange, rotslående stengler som vokser langs bakken inntil de finner busker eller trestammer de kan slynge seg rundt for å komme opp i lyset. Langs stenglene vokser det ut blom- sterbærende skudd der blomstene sitter seks og seks sammen i én eller flere kranser. Duften av kaprifol er velkjent. Den er særlig merkbar om kvelden og natten, da den skal lokke pollinerende nattsommerfugler til blom- stene. Fruktene er glinsende røde bær. Perioden med blomstring og fruktsetting er lang og stopper ikke opp før dagene blir korte utover høsten.

Ettersom det er vanligst å formere arten med stiklinger eller (naturlig) avlegging ved å dele fra stengler med røtter, finnes det få opplysninger om frøformering av arten. Men det meste tyder på at frøene har fysiologisk frøhvile og at en kjøleperiode på tre-fire måneder er tilstrekkelig for at frøene skal være i stand til å spire.

Fruktene hos Hedera helix modner om våren. Det er blåsvarte bær med et doggbelegg. Foto 8. april 2015 i Kristiansand.

Kilder
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s.
Schopmeyer, C.S. (red.) 1974. Seeds of woody plants in the United States. Agricultural Handbook No. 450, Forest Service, U.S. Department of Agriculture, Washington D.C. 883 s.
https://b-and-t-world-seeds.com/cartall.asp?species=Lonicera%20periclymenum&sref=15367
https://gardeningtips.in/growing-english-ivy-plant-hedera-helix-a-full-guide


Ads Hc petersen
DEL 1: Å forstå utemiljøers forvaltning og governance
FORVALTNING OG GOVERNANCE AV UTEMILJØER
Folkets park i Malmö ble etablert av Socialdemokraterna og fagbevegelsen i 1891. Den ble seinere kjøpt av Malmö by og hierarkisk styrt av parkavdelingen – i nyere tid slik at den blir utviklet for å ivareta kulturelle økosystemtjenester og biodiversitet. Foto: Anna Sunding
DEL 1: Å forstå utemiljøers
forvaltning og governance
Byens utemiljø kan utvikles bærekraftig og bevare kvalitet og relevans for brukerne. Den første artikkelen handler om bakgrunn og begreper. Et nøkkelspørsmål er: Hvordan gjør vi prosessen strategisk, langsiktig og inkluderende?

TEKST: MÄRIT JANSSON, ANNA SUNDING OG THOMAS B. RANDRUP

Boka «Urban open space governance and management» ble utgitt av Routledge i 2020 med en rekke svenske og internasjonale forfattere. Bak boka ligger en mangeårig innsats i arbeidsgruppen «Landskapets governance och förvaltning» ved Sveriges Lantbruksuniversitet. Boka sammenfatter aktuell forskningsbasert viten om forvaltning og governance av utemiljøer, og er et svar på behovet for å løfte forvaltningen innen både utdanning og praksis. I kommende utgaver av park & anlegg blir bokas budskap sammenfattet på norsk i sju artikler. Den første kommer her, og de øvrige blir trykt gjennom dette og kommende år. Artiklene ble først trykt på svensk i Tidskriften Landskap og siden på dansk i Grønt Miljø. Oversettelse fra svensk/ dansk er ved Ole Billing Hansen.

Forfatterne: Märit Jansson er lektor i landskapsplanlegging, Anna Sunding er doktorgradstudent innen governance og forvaltning, og Thomas B. Randrup er professor i Urban Open Space Management (forvaltning av utemiljø). Alle tre er landskapsarkitekter og tilknyttet Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU-Alnarp).


I de seinere årene er det blitt tydeligere at utemiljøer spiller en nøkkelrolle for bærekraftig utvikling. Dette understreker behovet for en forvaltning med kunnskap, ikke bare om økonomi, dyrking og teknikk, men også om samarbeid, strategi og ledelse. Det skjer i en virkelighet under stadig endring, med mange aktive grupper og interessenter.

To parallelle prosesser

Urbane utemiljøer som lekeplasser, parker, naturområder og torg har viktige funksjoner for menneskers helse og trivsel, og for flere andre økosystemtjenester til gavn for samfunnet. Også selv om flere av dem er i privat eie. Gjennom prosesser som forvaltning og governance kan disse funksjonene styrkes og sikres over lang tid.

Utemiljøets forvaltning kan forenklet beskrives som to parallelle prosesser: Dels skjøtsel og vedlikehold som er operasjonelt og ofte kortsiktig, og dels utvikling som er mer langsiktig. Det dreier seg dermed om både å bevare eksisterende kvaliteter og å utvikle nye. I begge tilfeller kan det være relevant å involvere forskjellige interessenter i form av for eksempel brukere og organisasjoner. Med andre ord; å ha et governance-perspektiv med forvalteren som prosessleder.

I Helsingborg er prosjektet #pixlapiren initiert som et co-governanceprosjekt med kommunen som initiativtaker. Brukerne, kalt pixlere, har mulighetene til å utvikle deler, piksler, på den tidligere Oslo-piren, og prosjektet nærmer seg selvstyring. Foto: Nina Vogel

Manor Fields Park i Sheffield i England er et eksempel på selvstyring. Parken blir forvaltet av et lokalt, sosialt orientert foretak, og området er svært variert med stor biodiversitet. Foto: Peter Neal

Skolegårder kan iblant få grønne innslag som involverer elever og personale. Det er blitt en internasjonal bevegelse, der prosjektet Gröna skolgårdar i Malmö 2010-2012 bidro til grøntetableringer i flere av byens skoler. Prosessene kan beskrives som lukket co-governance med flere deltakere, men drevet av den kommunale etaten. Foto: Märit Jansson

Forvaltningens rolle og oppgaver

Utemiljøer er dynamiske og kan være både spesifikke og multifunksjonelle. Men mennesker påvirker naturen, og forvaltningen er dermed avgjørende for både å opprettholde og utvikle utemiljøene. Det krever langsiktig strategisk forvaltning å handtere den økende mengden utfordringer, blant annet urbanisering, fortetting, klimaendringer, redusert biologisk mangfold og migrasjon av mennesker. Alt dette påvirker utemiljøene og får teoretiske og praktiske effekter på forvaltningen.

Det er samtidig en økende forståelse for at naturen selv, med dens muligheter til å levere en lang rekke økosystemtjenester, er helt avgjørende for at mennesker skal overleve og holde seg friske. Dette blir i økende grad handtert ved såkalte naturbaserte løsninger og liknende verktøy i forvaltningen.

Erkjent sammenheng

Den nåværende forvaltningen av urbane utemiljøer har sitt utspring på midten av 1800-tallet. Da begynte urbaniseringens negative virkninger på menneskers helse å bli synlige, blant annet ved koleraepidemier i storbyene. Det førte til lokale strategier og forvaltninger for utemiljøet, slik man blant annet kunne se med Central Park i New York og Victoria Park i London. Et interessant svensk eksempel er Folkets Park i Malmö. Det er trolig den første parken i verden som med sosiale motiver ble skapt av arbeiderbevegelsen. I dag er parken forvaltet av kommunen.

Spørsmål om forvaltningen av utemiljøene er i dag viktige for mange kommunale forvaltninger, men også for andre, som utbyggere, eiendomsforvaltere og boligsameier. Internasjonalt og nasjonalt policy-arbeid viser hvor vesentlig utemil jøforvaltningen er for å utvikle biodiversitet, handtere klimaendringer og fremme folkehelse.

Samtidig som forskningen har bekreftet utemiljøets betydning for samfunnet og menneskers helse, avspeiler det seg likevel sjelden i de ressursene forvaltningen av utemiljøer blir tildelt. Det er derfor stadig behov for å utvikle hva og hvordan utemiljøene blir forvaltet.

Markedet og brukerne

Forutsetningen for forvaltningens arbeid har også endret seg mye. Det skyldes blant annet økt oppmerksomhet om markedstilpasning ved innføring av «new public management» på 1980-tallet, hvor private aktører ofte blir involvert som utførere. Ved å legge skjøtselen ut på anbud blir forvaltningens oppgave rettet mot å beskrive den operasjonelle utførelsen på bekostning av det strategiske perspektivet. Det markedsmessige skiftet har derfor ofte redusert forvaltningen til en teknisk og budsjettmessig oppgave.

En annen del av endringen er brukermedvirkning der ulike aktører deltar; individuelt, i grupper eller gjennom organisasjoner. Brukermedvirkning kan ha støtte i internasjonale konvensjoner og nasjonal lovgivning. Slik medvirkning fremmer bærekraft takket være den demokratiske prosessen og det ansvaret og den kunnskapsutviklingen som følger med. Men det krever iblant ressurser, og forvalterens ekspertise må utvides fra å være økologisk orientert til også å dreie seg om det sosiale.

Brukermedvirkning kan foregå på flere måter avhengig av sammenheng og relasjoner. Ofte beholder forvaltningen en del av ansvaret for å tilpasse bruken av området og forebygge og løse konflikter, utarbeide skjøtselsrutiner, handtere investeringer og ressurser, og samordne utviklingsarbeidet. Men med et governance-perspektiv øker oppmerksom- heten om samutvikling og dermed også fokus på maktfordeling, legitimitet og bærekraft.

Malmö kommunes boligselskap MKB tilbyr leieboerne muligheten til å adoptere en rabatt, eller, som her, å få pallekasser og jord til dyrking på fellesarealet. Det kan oppfattes som en form for åpen governance der boligselskapet organiserer, mens den enkelte leietaker tar initiativ til og får ansvar for sitt eget areal. Foto: Maria Jahnke
Regnbedet i Monbijougatan i Malmö. Klimaendringer fører til økt behov for økosystemtjenesten over vannshandtering i bymiljøer. I takt med utprøving og implemen tering av nye tekniske løsninger blir det stilt spesielle krav til skjøtsels- og forvaltningsrutiner. Foto: Anna Sunding

Samforvaltningssonen i boligområdet Sletten i den danske byen Holstebro er et interessant eksempel på kombinasjon av governance og forvaltning. I dette boligfeltet får beboerne lov til å utvikle en del av landskapslaboratoriet utenfor egen tomt i samarbeid med kommunen. Foto: Hanna Fors

Definisjoner av forvaltning

Forvaltning av utemiljø kan defineres på ulike måter. Den europeiske landskapskonvensjonen kobler forvaltning til bærekraft og sosiale, økonomiske og økologiske prosesser, men oppfatter for øvrig forvaltning mest som skjøtsel og vedlikehold for å opprettholde et landskap. Seinere definisjoner har påpekt det vesentlige i også å utvikle ved langsiktig forvaltning. Utvikling over tid blir en forutsetning for at utemiljøer skal fortsette å være relevante for brukerne når deres behov og ønsker endrer seg.

Forvaltning blir ofte beskrevet som den siste av tre rasjonelle faser; planlegging, design og forvaltning. På engelsk er det beskrevet som «place-keeping» som en motsats til de foregående «place-making»-fasene. Med et slikt lineært perspektiv blir landskapet utviklet gjennom overordnede planer og detaljerte designforslag til noe som deretter skal opprettholdes ved forvaltning. Men forvaltning kan også ses som en strategisk, langsiktig arbeidsform som omfatter kontinuerlig gjenplanlegging, redesign og omkonstruksjon. Det er også viktig at «place-making» og «place-keeping» ikke blir atskilt mer enn at forvaltningsaspektene kan inkluderes allerede i planleggings- og designfasene. Ellers er det stor risiko for at intensjonene i designen ikke fullt ut kan realiseres, opprettholdes og fungere i praksis.

Tre nivåer

Med en strategisk synsvinkel følger en interesse for organisering av forvaltningen. Evnen til å handtere forvaltning med et strategisk siktemål har stor betydning for om fokus havner bare på skjøtsel, eller om man får til en kobling med planlegging, design og brukerne.

Innen forvaltningsorganisasjoner er det ofte tre nivåer for å beskrive de ulike oppgavetypene; politisk, taktisk og utøvende. Er disse tilfredsstillende utviklet med god dynamikk og gjensid- ig kontakt, er det bra forutsetninger for å oppnå godt resultat. På det politiske nivået kan man arbeide med mer omfattende tiltak og visjoner. På det taktiske nivået blir det utviklet overblikk, strategier og planer, og på det utøvende nivået blir skjøtsel og andre oppgaver utført for å oppnå ønsket effekt. I forvaltningsarbeidet har etaten et forhold til både brukerne (inkludert organisasjoner og virksomheter) og utemiljøene. Dette er ofte illustrert i POU-modellen (Park, Organisation, User – Figur 1). Modellen viser at forvaltningsarbeidet omfatter alle de tre gruppene – og forholdet mellom dem.

Ulike former for governance

I en hierarkisk struktur blir alt handtert av den etaten som eier utemiljøet og har det formelle ansvaret for dette. Vi kjenner det igjen i hvordan tradisjonell offentlig forvaltning er blitt styrt. Motsatsen kan være fullstendig selvstyring, hvor brukergrupper står for både skjøtsel og utvikling med minimal innblanding fra det offentlige. Governance fyller rommet fra hierarkisk til selvstyrt forvaltning. Det handler om en organisering hvor det inngår flere aktører, både private og offentlige. De forholder seg til hverandre og utvikler seg sammen (Figur 2). Det kan gi utemiljøene større verdi og legitimitet.

Det er flere ulike former for co-governance avhengig av hvordan skjøtsel og utvikling blir gjennomført sammen med brukere. Ofte foregår det i grupper eller organisasjoner i form av mer eller mindre samarbeid med forvaltningen. Åpen co-governance er for eksempel når dyrk- ingsarealer blir drevet og utviklet lokalt etter avtale med eieren, som kan være offentlig forvaltning. Ved lukket co-governance hviler mer på forvaltningens ansvar, som når en skolegård blir utviklet i samarbeid med lærere og elever. Man kan også snakke om selv-governance hvor det er en privat eier som forvalter sin egen hage. Da er den offentlige forvaltningens innflytelse indirekte via lokale planer, restriksjon- er, insitamenter m.v.

I utviklingen av utemiljøer er ulike governance-strukturer og forvaltning ofte i samspill. De kan derfor også betraktes samtidig. Ved å kombinere governance og forvaltning av utemiljøer er det mulig å få til en utvikling som er strategisk, langsiktig og inkluderende. Men det krever en endring i forvalterens rolle og et samarbeid der brukeren får større innflytelse.

Figur 1. POU-modellen beskriver utemiljøforvaltningen som relasjoner mellom utemiljøet, forvaltningsorganisasjonen (etaten) og brukerne. På engelsk blir dette Park-Organisation-User. Illustrasjon: Hanna Fors

Figur 2. Den kombinerte G&M-modellen (Governance and Management) viser en governance- organisering av utemiljøforvaltningen som tar med aspekter av både governance og forvaltning. I organiseringen kan det pågå diskusjoner mellom etat og brukere, for eksempel med fokus på klimaendringer, lek eller trygghet. Maktforholdene varierer med eierskap, der en kommunal etat ofte har stor innflytelse på en offentlig park, men ikke på en privathage. Alle aktørene blir imidlertid påvirket av lover og regelverk (spilleregler), noe som kan variere mellom ulike utemiljøer. Illustrasjon: Hanna Fors

Governance

Governance er et engelsk uttrykk for virksomhetsledelse på linje med management. En governance-struktur er systemet av aktører, regler, diskurser og ressurser en virksomhet eller organisasjon blir ledet og styrt etter.

Governance kan i grøntanleggssammenheng defineres som samarbeidet mellom for eksempel en kommune og innbyggere med fokus på maktrelasjoner, beslutningskompetanse og ressurser (viten og finansiering) innen et spesifikt felt.

Forvaltning kan ses som de aktivitetene en organisasjon utøver hvor governance er de strukturene og det samarbeidet forvaltningen utøves innenfor.


Ads Club Car
Kan vi tenke nygammelt om fremmed og stedegent?
MILJØ
Løvetann er sikkert til glede for bier og humler, men dette kommer aldri til å bli en blomstereng slik vi vanligvis oppfatter betegnelsen.
Kan vi tenke nygammelt om fremmed og stedegent?
Etter planen vil det komme en ny utgave av Fremmedartslisten i 2023. Sannsynligheten er stor for at diskusjonen om alle de uønskede artene på listen vil blusse opp igjen. Med et mål om å lage bærekraftige byer i framtiden håper jeg at vi i 2023 isteden gjør et forsøk på å begynne diskusjonen forfra.

TEKST OG FOTO: MARIA FALL, FAGANSVARLIG PLANTESKOLE, NORSK GARTNERFORBUND

De faktorene man internasjonalt anser som de fem største truslene mot det biologiske mangfoldet er (i synkende rangordning): Arealendring, rovdrift, klimaendringer, forurensning og spredning av skadelige arter til nye områder. I Norge har vi valgt å omtale spredning av skadelige arter til nye områder som «problemet med fremmede arter». Dette har svært uheldige konsekvenser. Nå diskuterer vi problemstillingen med helt feil ord, og når man diskuterer med feil ordbruk, bommer man på målet.

Fremmede arter

Ordet fremmed er blitt et synonym for noe vi ikke skal ha: «Unngå de fremmede artene.» «Ikke plant fremmede arter.» Men det første man snubler over når man bruker ordet fremmed, er at det er nærmest umulig å avgrense hva som skal anses som fremmed. Definisjonen av en fremmed art er «en art som opptrer utenfor sitt tidligere eller nåværende naturlige utbredelsesområde og spredningspotensial». Det vil si utenfor det området arten kan spre seg til naturlig uten hjelp av mennesker. Her ligger et åpenbart spørsmål på lur, nemlig hva er et tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde? Vi ser at det definitivt er en (udefinert) geografisk avgrensing, men det handler også om tid. Tidligere eller nåværende: Mennesker har bevisst og ubevisst flyttet arter i all tid. Et sted må man sette en grense, og det sier seg selv at hva som er innenfor eller utenfor blir svært forskjellig, avhengig av hvor man setter grensen. I tillegg spiller det faktisk ingen rolle hvilken tidsgrense man setter, for den vil aldri være i tråd med definisjonen, ettersom definisjonen bare indikerer at det finnes en tid, men ikke hvilken.

For å sette en grense tyr vi gjerne til Artsdatabankens risikovurderinger. Artsdatabanken har valgt året 1800 som sin tidsavgrensning for hvilke arter som blir vurdert. Denne grensen er valgt av en administrativ grunn, men ikke desto mindre er den valgt og tilfeldig. Hadde komiteen som har utført arbeidet for Artsdatabanken, valgt å sette avgrensingen ved for eksempel året 1900, hadde listen sett helt annerledes ut. Fremmedartslisten er altså ikke en liste over de artene vi ikke ønsker, men den omfatter noen av de artene som har kommet til Norge i den senere tid og derfor er blitt vurdert.

Tatt i betraktning den kronglete definisjonen av fremmede, er det en stor lettelse at den egentlig er uinteressant å finne ut av. For problemet for det biologiske mangfoldet er effekten en art kan få, ikke hvilken menneskeskapt boks vi velger å sortere den inn i. Og det er ikke så enkelt som at alle arter som blir flyttet fra det «tidligere og nåværende naturlig utbredelsesområdet», har en negativ effekt på det hjemlige biologiske mangfoldet, eller at det kun gjelder disse artene. En art som med sikkerhet befinner seg innenfor sitt «tidligere og nåværende naturlige utbredelsesområde», kan absolutt også gjøre skade på mangfoldet.

Stedegne arter

Når «fremmede arter» i bevisstheten er blitt det samme som uønskede arter, må man finne en løsning. Den valgte benevnelsen er «stedegne arter». Før fremmede arter ble et hett tema, ble begrepet stedegen art gjerne brukt om endemiske arter (arter som er begrenset til et spesielt leveområde). Senere har begrepet helst vært brukt som synonym til hjem- lige arter (arter som forekommer naturlig i Norge). Så gjorde Forskrift om fremmede organismer sitt inntog, og da begynte det å handle om genetikken. Forskriften omtaler riktig nok «organ- ismer av stedegen stamme», men vi har fortsatt å bruke stedegne arter. Dette gir ingen mening, for her er det to forskjel- lige mangfoldsnivåer som røres sammen, nemlig artsnivå og genetisk nivå.

Og igjen får vi problemer med grensene. Hvor begynner og slutter noe å være genetisk stedegent for det stedet man vil at det skal være stedegent innenfor? I mange tilfeller er også spørsmålet hvorvidt det finnes grenser som har noen betydning, eller om det kanskje ikke finnes grenser i det hele tatt. Vi har som sagt flyttet rundt på arter i all tid. Dette gjelder også de artene som forekommer i naturen. Det dreier seg om tusentalls arter, og vi må anta at det er store variasjoner.

Denne artikkelen er en del av Norsk Gartnerforbunds prosjekt Bærekraft håndboken, som er støttet med midler fra Landbruksdirektoratets klima- og miljøprogram. I prosjektet blir det publisert artikler om bærekraft rettet mot norsk gartneri- og hagebruksnæring. Målet er å gjøre næringsaktører mer bevisste på egen miljøpåvirkning og inspirere til konkrete tiltak.


Hvis man ikke skal bruke grøntanleggsplantene på Fremmedartslisten, kan man heller ikke stå ansvarlig for å legge til rette for ugresset på listen. Russekål (Bunias orientalis) er en innført art som har spredd seg mye i veikanter og skrotemark de siste årene.

Reparasjon eller konstruksjon

For naturen har vi nå fått en rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM). Den gir noen retningslinjer når det gjelder grenser for stedegent for revegetering og restaurering. Det er viktig at dette har kommet på plass, for her handler det om reparasjon. Og at man tilbakefører det som finnes naturlig på stedet i den spesifikke naturtypen, er definitivt det viktigste målet. Det handler rett og slett om å gi naturen en dytt til å ordne opp og gjenskape seg selv med sine økosystemer.

I byen tilbakefører vi ikke. Her er det ikke noe som skal reparere eller gjenskape seg selv. I byen konstruerer vi områder med vegetasjon på ofte svært forstyrret mark, og det vi konstruerer er kunstig (uansett om det er naturhermende områder vi konstruerer). Selvfølgelig har villflora en plass i byen! Men det som har sporet av når vi snakker om stedegen MILJØvegetasjon i by, er at vi har en tendens til å se på det udefinerte «stedet» som en form for opphøyet plass. Slik forvandles plantene som angivelig vokser der, til guddommelige planter. De svarer til alt vi trenger og kan erstatte alle planter i Fremmedartslisten. Ja, de trumfer til og med alle nøye utvalgte og godt utprøvde norske frøkilder og kloner som finnes i salg. Så lenge noe er «stedegent» kan vi puste rolig, og alt blir bra.

Svart-hvitt eller komplekst

Overforenkling og idealisering er som regel ikke en lur strategi. I hvert fall ikke når det gjelder vegetasjon. Planter i bymiljø må tåle forholdene i det området de blir plassert ut, for det er ingen vits i å plante noe som dør. Bymiljøer er krevende. Det er problemer med turbulens, vannsprut og salt fra trafikken, slitasje fra mennesker og trange byrom. All slik plantestress forsvinner ikke ved å innføre begrepet «stedegent». Alle planter må tåle det samme. Det er liten nytte i å plante noe man ikke har midler til å skjøtte, men man har aldri tilstrekkelig med midler til å skjøtte all vegetasjon man planter. Derfor er det viktig at det også finnes vegetasjon som skjøtter seg selv, for eksempel ved å dekke godt. Får man ikke oppfylt kravene, så vandrer ugresset inn.

For den som er opptatt av Fremmedartslisten, er noen av våre verste ugress godt representert der og også svært vanlige i byjordas frøbank. Legger man til rette for dette ugresset, bidrar man ikke bare til å øke forekomsten av svært brysomme arter, men man står også ansvarlig for å ha skapt store ekstra skjøtselskostnader. Man må være konsekvent i sin tenking. Er det ikke greit å plante ut de grøntanleggsartene som står på Fremmedartslisten, er det naturligvis heller ikke greit å legge til rette for at ugresset på den samme listen sprer seg ut over byen. Begrepet «stedegen» hjelper oss ikke med dette. For det er jo ikke slik at vegetasjonen plutselig får superkrefter til å konkurrere ut annen vegetasjon, bare fordi den kommer fra et skogholt i nærheten. Og spesielt ikke når målet er å overlate vegetasjonen til å skjøtte seg selv på naturhermende arealer (som for eksempel blomstereng).

Plantehelse er veldig viktig. Ingen ønsker sykdom i grøntanlegg og definitivt ikke at skadegjørere sprer seg videre til naturen. Derfor er man i profesjonell produksjon opptatt av kvaliteten på plantematerialet. For eksempel med tiltak som at man sykdomskontrollerer og mikroformerer det som skal bli til morplanter. Eller at planter skal være utprøvd for mottakelighet for sykdom før de blir tilbudt på markedet. Eller at man utvikler motstandsdyktige sorter, for eksempel mot almesyke. Dette er årelange prosesser. Med den stedegne tankegangen er prioritering- en derimot hva som hører til, og hører det til, kan det formeres opp og settes ut. Egentlig helt uten videre. Det skjer, og det er bekymringsfullt for plantehelsen.

Faktisk bør man framelske de plantene som befinner seg innenfor «tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde». Eller…?
Natur eller kultur

Man kan lure på hvordan det ville bli mottatt hvis den selvutnevnte natureksperten gikk til jordbærbonden og sa at fra nå av skal du ikke bruke de jordbærsortene som er nøye utviklet for å være resistente mot gråskimmel: «Det nye nå er markjordbær, fordi det er en stedegen art. Men de eneste markjordbærplantene som virkelig duger, er dem du finner i engen ved siden av jordet ditt. De er nemlig stedegne. Jeg kan lokke med at dine planter nå kommer til å tåle utplantingsforholdene, ettersom de vokser «på stedet». Riktig nok kommer de fra en skyggefull og vindstille eng som ikke er det samme som ditt vindutsatte jorde med steikende sol. Men at engen du henter dem fra ligger like ved jordet, er det som gjør «forholdene» like. Jordet ditt er rett nok et produksjonsområde som skal oppfylle helt andre funksjoner enn engen, men det gjør ingenting. Det er ikke så farlig om jordet ditt vokser igjen med ugress. Faktisk bør du fram- elske slikt som løvetann og høymol, fordi dette er ugress som befinner seg innenfor sitt «tidligere eller nåværende naturlig utbredelsesområde», og da er det bra for det biologiske mangfoldet. Det er ikke så farlig at markjordbærene gir minimal avling og dermed har liten nytteverdi. Det er heller ikke så farlig om markjordbærplantene er mottakelige for sykdom. Stedegent er viktigere. Det er faktisk et spørsmål om stedegne markjordbærplanter kan bli syke i det hele tatt, når jeg tenker meg om. De kommer jo fra naturen, og naturen ordner opp selv. Og som en ekstra bonus vil du nå også hjelpe de pollinerende insektene når du velger markjordbær istedenfor en utprøvd jordbærsort. Det er kjempeviktig for de pollinerende insektene at det er stedegne markjordbærblomster. Faktisk er blomstene på en foredlet jordbærplante uten verdi for de pollinerende insektene, selv om du hører hvordan det summer på jordet. Det er fordi vi har plassert jordbær i kategorien fremmede, og da regnes ikke arten som en del av et mangfold.»

«Ja vel, du vil bruke din Fragaria ‘Saga’ allikevel, sier du? Ja, da er du bakstreversk og ikke nytenkende og framoverlent.»

Mer kunnskap – mindre ideologi

Dette er nesten ikke engang satt på spissen når man overfører argumentasjon- en til planter for grøntanlegg og hvordan enkelte forholder seg til temaet. En frisk jordbærplante utgjør ingen trussel. Faktisk er det en veldig nyttig plante når man løfter blikket og ser på det store bildet. Mengdevis av våre etablerte grøntanleggsplanter hører til i den samme kategorien, og likevel skal de være uønsket i en stadig mer polarisert debatt om ordene fremmede og stedegen.

Utvikling av framtidens gode, grønne byer krever fagkunnskap og at vi tar hensyn til alle aspekter. En god start er at vi slutter å snakke om «problemet med fremmede arter» og bytter ut dette med «problemet med skadelige arter». Og at vi tilnærmer oss begrepet stedegent med en litt mindre idealiserende holdning og baserer våre tiltak på kunnskap. Bare med slike grep har vi kommet en mil framover i riktig retning.




Ads Sove
Sandnes er tildelt prisen som årets Attraktiv by
PRISTILDELING
Ruten i Sandnes sentrum får rosende omtale av juryen. Foto: Sandnes kommune
Sandnes er tildelt prisen som årets Attraktiv by
«Sandnes får Attraktiv by-prisen for et fenomenalt arbeid med å utvikle sentrum gjennom mange år,» heter det i en pressemelding fra regjeringen datert 20. mai. Juryen peker spesielt på gode lokaliseringer i sentrum, tydelig satsing på barn og unge, og et byrom som kanskje er det mest vellykkede juryen har sett.

TEKSTOLE BILLING HANSEN

Attraktiv by er statens pris for bære- kraftig by- og stedsutvikling. Den blir delt ut av kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik. Juryen har vært ledet av Alexandria Algard. Her følger juryens begrunnelse:

«Sandnes rullet inn i oljealderen med stor befolkningsvekst gjennom mange år. Utviklingen av kommunens boligområd- er var i stor grad bilbasert og førte til byspredning, mens utviklingen av sentrum stagnerte. Gjennom de senere år har imidlertid Sandnes gjort flere grep som har bidratt til å snu utviklingen og skape et attraktivt sentrum som er identitetsskapende og drivende for byens utvikling. Fortetting og nybygg, nye byrom og oppgraderte gater, flere kultur- institusjoner i sentrum og god bevaring av historiske bygg, ny videregående skole og åpning av deler av Storåna er viktige tiltak. Sistnevnte er del av en langsiktig etablering av grøntstrukturer som reetablerer bynatur.

Havnefronten er åpnet og gjort tilgjengelig. Sandnes har lang tradisjon for å benytte seg av arkitektkonkurranser i sin byplanlegging, og kan vise til tydelige resultater av sine store ambisjoner i planleggingen av sentrum. Sandnes kulturhus og bibliotek, Vågen videregående skole med kulturskolen og museet Vitenfabrikken er alle resultat av arkitekt- konkurranser og er viktige kulturtilskudd i sentrum. Byens rådhus ble til etter konkurranse, og er blitt et forbilde av en samlingsplass, en virkelig «storstue» som er åpen, tilgjengelig og innbydende for innbyggerne med blant annet gratis kaffe og trådløst nett.

Rådhusplassen og byrommene rundt har bidratt til at Vågen er blitt en attraktiv og integrert del av bybildet. Det store offentlige byrommet «Ruten» midt i sentrum er et tydelig tegn på en kommune som ønsker å gjøre en forskjell: Dette er kanskje det mest vellykkede offentlige byrom juryen har sett, et resultat av en arkitektkonkurranse. I Ruten har Sandnes skapt et demokratisk og inkluderende samlingspunkt som på en omtenksom og sømløs måte favner hele spekteret av byens brukere og behov. Her er alle velkomne, og stedet blir brukt intenst gjennom dagen av alle aldersgrupper, med et eget lite område med et overbygg spesielt tilrettelagt for folk som ellers blir glemt eller «jaget»; rusmisbrukerne. Nye Ruten er et lærestykke i sosial bærekraft i praksis.

Juryen mener Sandnes er et forbilde for andre kommuner i involveringen av barn og unge i kommunens utvikling. Det var nemlig barn som i 2008 kom med det radikale forslaget at parkeringsplassen Ruten kunne bli park. Juryen opplever at Sandnes’ ungdommens kommunestyre har reell innflytelse. Barnas Byfestival er en viktig årlig hendelse i Sandnes. Sammen med en lang rekke andre tiltak viser den at kommunen ser verdien av barn og unges medvirkning i byutviklingen. Juryen fikk inntrykk av at kommuneadministrasjon og politisk ledelse er synlige, tydelige og tilgjengelige, at samarbeidsevnene er gode, og linjene korte. Byen og politikken har maktet å kommunisere godt. Dette har vært viktig for involvering og engasjement og bidratt til å skape identitet, stedsfølelse og ny stolthet for byen.

Sandnes er rik på nyere tids kulturminner. Juryen ser at historiebevisstheten har vært et viktig bidrag til at utviklingen av sentrum er basert på et langsiktig og kunnskapsbasert grunnlag, klokt formidlet av en engasjert byantikvar. I denne sammenhengen har innovativ bruk av digitale kartløsninger vært et viktig verktøy ved å gjøre kulturminne- og historiekunnskap lett tilgjengelig for både offentlige og private aktører. Sandnes representerer utvikling på godt og vondt, og juryen er opptatt av å se verdien av at man har vist sterk vilje til å finne nye løsninger som bidrar til positiv og bærekraftig utvikling. Sandnes viser at langsiktige, gode planer og målrettet satsing på byrom og møtesteder i sentrum kan bidra til å endre måten innbyggere bruker byen. Nye mobilitetsløsninger og god sentrumsutvikling bør legge godt til rette for at arealpolitikken blir strammet ytterligere inn, med bedre utnytting av sentrumsnære områder som ikke er dyrkbare.

De to andre nominerte til Attraktiv by-prisen for 2022 var Harstad og Bryne. Begge fikk svært god omtale av juryen.


FAGUS
Fra innskuddene i
FAGUS Spørsmålsbank


Krav til taktil merking ved privat bolig
Spørsmål:

Ved spørsmål om det er tatt tilstrekkelig hensyn til universell utforming svarer prosjekterende at TEK17 kun er veiled- ende og at det ikke foreligger spesifikke krav til privat bolig med hensyn til ledelinje. Dette gjelder et nybyggprosjekt med småhusbebyggelse, også eneboliger.

Hva kan vi forvente oppfylt ved bestilling av tiltak i henhold til preakseptert ytelse på taktil merking?

Svar fra Trine Presterud, FAGUS-rådgiver innen Universell utforming:

Jeg går ut ifra at spørsmålet gjelder utearealer. Det er krav til universell utforming av uteoppholdsareal dersom det blir opparbeidet et uteareal for allmennheten i tilknytning til boligene. Da er det også krav til gangatkomsten til uteoppholdsarealet, som ifølge §8-7 skal ha visuell og taktil avgrensning. Som preakseptert ytelse står det videre: Gangatkomsten må være synlig i terrenget, med luminanskontrast 0,4 mot tilstøtende areal. Det må være mulig å kjenne avgrensningen på gangatkomsten med føttene eller med mobilitetsstokk. Kantstein kan være en taktil og visuell avgrensning når den har en annen struktur som er følbar, og har en annen farge enn dekket på gangatkomsten og tilstøtende areal. Der det ikke settes kantstein, må det være avstand mellom veikant og eventuell grøft.

Dersom det ikke blir opparbeidet noe felles uteoppholdsareal for boligene, er det kun krav om trinnfrihet og stigningsforhold på gangatkomsten til boenheten og ingen krav om ledelinjer eller visuell og taktil avgrensning.


Etablering av sideterreng langs dyrket mark
Spørsmål:

Vi har et spørsmål om sideterreng i områder med dyrket mark: Hvordan bør disse arealene generelt ivaretas i anleggsfase og avsluttes? Holder det å fjerne, mellomlagre og tilbakelegge eventuelle stedlige masser? Ved etablering av nye arealer med dyrket mark, bør sideterrenget tilføres ny jord og tilsås, eller kan eksisterende naturlig sideterreng bestå/reetableres?

Svar fra Erik Joner, FAGUS-rådgiver innen Jord, miljøgifter og forurensning:

Begrepet «sideterreng» blir nok helst brukt i grøntanleggssammenheng. Generelt kan jeg si at jord godt kan fjernes og legges tilbake i forbindelse med anleggsarbeid. Det er da viktig å gjøre det på en måte som gjenskaper den sjiktvise oppbyggingen av jorda: De øverste ca. 25 cm bør fjernes og lagres separat i ranke, mens jord under 25 cm og for dyrket jord ned til ca. 1 meter fjernes og legges i ranke for seg. Ved gjenetablering skal det dypeste sjiktet legges tilbake først, og overflatejorda legges oppå uten at det blir kjørt med maskiner på det nederste laget. (Man må noen ganger legge tilbake jorda mens man kjører baklengs ut av feltet.) Dersom jorda er leirholdig, er det viktig å unngå komprimering og at jordstrukturen blir ødelagt, både under utgraving/rankelegging og ved tilbakelegging. Det betyr at dette arbeidet må gjøres under tørre forhold. Om dette ikke blir respektert, vil man ofte få problemer med drenering og gjenetablering av vegetasjon. Også i anleggsperioden kan det være nødvendig å beskytte undergrunnsjorda mot komprimering, da et sjikt på ca. 100 cm dyp som er ugjennomtrengelig for vann (det vil si kompakt på grunn av kjøring på våt jord), ofte vil gi dårligere bruksegenskaper i gjenetablert dyrket jord. Etter tilbakelegging av jorda bør det selvsagt sås til så snart som mulig for å hindre erosjon og bortvasking.

Ved etablering av nye arealer med dyrket mark kan det tilføres ny jord dersom man ønsker å øke jorddybden eller planere arealet. Igjen er det viktig å legge overflatejord tilbake på overflaten og unngå komprimering av under- laget og jordlaget under overflatejorda. Angående spørsmålet om eksisterende naturlig sideterreng kan bestå/reetableres vil jeg trenge en mer detaljert problembeskrivelse for å kunne svare.

Ads CF Maskin
PRODUKTER OG TJENESTER
PRODUKTER OG TJENESTER

NYE EL-KJEDESAGER FRA MAKITA

Makita introduserte i løpet av sommeren seks nye modeller av kjede- sager til 40 V drift. Fire av sagene (UC010G, UC011G, UC014, UC015) blir levert med bakhåndtak og har 30 eller 35 cm sverdlengde. Modellene leveres med eller uten bruk av verk- tøy for å justere eller bytte kjede. Effekten er 1600 W, kjedehastigheten 0–25,5 m/s, støynivå 91 dB og vekt med batteri fra 6,1 til 7,4 kg. Kjede- sagene blir levert med sagkjedetypen 80 TXL. Den forlenger og gir mer efektiv drift i forhold til 90PX/91PX sagkjede.

I tillegg kommer de to modellene UC003G og UC004G (bilde) med topphåndtak og 30 cm sverdlengde. Disse har effekt 1400 W, kjede- hastighet 0–24,8 m/s og støynivå 100 dB. Vekten er 3,8 til 4,7 kg. Modellene blir levert med sagkjede 90PX.

Alle de seks modellen er IPX4-klassifisert, noe som betyr at de tåler regnvær. Av meldingen fra Makita framgår det at kjedesagene inngår i et større og voksende 40V/80V produktsortiment for profesjonelle brukere.


HULTAFORS LANSERER NY VERSJON AV AVSTANDSMÅLER

Avstandsmåleren HDL 60 er ifølge Hultafors intuitiv, presis og brukervennlig. Den er utmerket til å måle over lengre avstander, for eksempel kabler og rør eller på steder hvor det er vanskelig å komme til. Måleområdet er 0,05 til 60 meter, og den har en toleranse på ± 1,5 mm.

I tillegg til enkel avstandsmåling kan man få minimums- og maksimumsverdier, angi avstander med kontinuerlig måling, legge til og trekke fra målinger samt lagre verdiene. Måleren beregner også areal og volum, og i tilfeller hvor det ikke er mulig å komme til, kan man måle lengder og høyder indirekte på avstand. Et Bluetooth-grensesnitt gjør at man kan koble HDL 60 til Hultafors Measures-appen, der det er mulig å lagre målinger, legge til tegninger eller byggeplaner og dele disse med andre.

Avstandsmåleren har et bakgrunnsbelyst display som øker lesbarheten i mørke omgivelser. Den kompakte utførelsen gjør det enkelt å ta med seg måleren, og den blir levert i et mykt etui som kan festes til belte.

Tekniske data er beskyttelsesklasse IP54, laserklasse 2, og driftstempera- turen er fra 0 til 40 °C. Avstandsmåler- en bruker ett 3,7 V Li-Ion batteri (850 mAh), som lades via medfølgende USB-kabel.


MILWAUKEE® LANSERER KOMPAKT HEKKSAKS FOR DETALJKLIPPING

M12 FUEL™ 20 cm hekksaks gir ifølge produsenten økt kontroll og tilgang sammenlignet med en hekksaks i full størrelse. Hekksaksen er konstruert for detaljtrimming innen profesjonell land- skapspleie. Den kompakte størrelsen, et ergonomisk håndtak og lett vekt (1,7 kg med batteri) gir brukerne mulighet for enhåndsbruk, noe som gjør hekk- saksen lettere å kontrollere på trange steder.

POWERSTATE™ børsteløs motor gir kraft til å kappe greiner på opptil 12,5 mm. Hekksaksen er utstyrt med tupp- beskyttelse for å hindre skade på sverdet når man arbeider på trange steder. Sverdet er 20 cm langt og har en sverdåpning på 8 mm, noe som gir raskere kutthastighet enn konkurrerende hekksakser. Materiale kan dermed fjernes fortere, og arbeidshastighet og produktivitet øker. Hekksaksen har en batteriindikator som gjør det enkelt for brukeren å se batteristatus.

Den nye M12™-hekksaksen (M12 FHT45-802) er kompatibel med hele M12™-serien, som nå består av mer enn 95 verktøy, drevet av samme batteriplattform. Hekksaksen blir levert med to stk. REDLITHIUM 4,0 Ah- batterier, men fås også i en versjon uten batterier.

Ads Poga
Heldige lærlinger i Kirsebærlunden
SENTER FOR OPPLÆRING I ANLEGGSGARTNERFAGET

Heldige lærlinger i Kirsebærlunden
Agaia AS er utførende entreprenør og ansvarlig for å oppgradere Kirsebærlunden i Oslo, et prosjekt basert på innspill fra innbyggere og brukere av området.

TEKST: LINE STENBRENDEN FOTO: LINDA LOUISE NÆSS


Lærlingene Tuva-Emilie Johannessen Skilnand og Helene Hallanger.

Prosjektet inngår i programmet «Bilfritt byliv». I programmet blir det arbeidet med å bedre bymiljøet, legge til rette for gående og syklende, og gi bedre betingelser for lek og rekreasjon for alle inn- byggere; kort og godt mer liv i byen.

Fagkonsulent Linda Louise Næss i SOA tok nylig turen til hovedstaden for å besøke lærlingene Tuva-Emilie Johannessen Skilnand og Helene Hallanger. De er så heldige å få jobbe på dette anlegget. Med ny stemningsbelysning, bygging av en lekeplass og planting av 50 kirsebærtrær i ulike typer og størrelser, vil dette bli en oase når publikum etter hvert får mulighet til å sette seg ned på en benk for å nyte blomstring og kirsebær.


Fagkonsulent Linda Louise tar en selfie sammen med en fornøyd instruktør Eirik Ellertsen.

- Etter å ha jobbet her i noen uker begynner vi å få mengdetrening med setting av storgatestein, forteller Helene. «Læremester» og instruktør Eirik Ellertsen er sjelden langt unna, og her er det rom for å diskutere ulike løsninger og teorier. Tidligere «SOA-lærling», Espen Tafjord er prosjektleder for anlegget i Kirsebærlunden, og teamet har ukentlige byggemøter med statusoppdatering. - Det er supert å jobbe i et team og i tillegg spennende å ha mulighet til å følge et prosjekt fra start til slutt, sier Helene om prosjektet, som skal være fullført til høsten.

I Oslo kan du også besøke Vigelandsparken der Agaia AS har hatt ansvar for det mer enn 100 år gamle parkanlegget. Her blir det stilt strenge krav til skjøtsel av grøntanlegget og ikke minst vedlikehold av fonteneanlegget. Agaia AS lever opp til sitt motto; «Vi skaper vakre, varige og levende uterom!»

Ekstra stas er det når våre lærlinger får delta i slike prosjekter på veien mot å bli framtidenes fagarbeidere!


Tidligere «SOA-lærling» Espen Tafjord er prosjektleder for anlegget i Kirsebærlunden.
Ads Nola
Ads Poga