I 2013 og 2014 oppsto det store skader på infrastruktur, nærings- og boligbebyggelse i nærheten av elva Åretta på Røyslimoen. Noe av dette skyldes manglende kapasitet på viktige kulverter som fører elva forbi næringsbebyggelsen og under Røyslivegen. For å flomsikre området ønsket kommunen å legge om og åpne opp Åretta i et nytt flomløp over en strekning på rundt 350 meter. I 2014 tok vårflommen med seg hele veikrysset, og det måtte raskt settes opp en ny bro. I forbindelse med det nye flomløpet ville kommunen også at den opprinnelige veitraseen ble reetablert.

Ved åpningen av anlegget sørget Lillehammers ordfører Ingunn Trosholmen assistert av kommunens prosjektleder Tor Jostein Furu og en representant for Anlegg Øst Entreprenør for snorklippingen. Foto: Lillehammer kommune

Det har vært et svært komplekst tverrfaglig oppdrag med mye logistikk og omlegging som skulle gå opp. Multiconsult har stilt med alle fagene i oppdragets prosjektering, og reguleringsplanarbeidet gikk parallelt med innspill fra Multiconsult. Det er utført store, forbedrende arbeider i grunnen med omlegging av vann- og avløp og elektro. To nye broer, veiflater, busslommer og kompliserte kryssløsninger er beregnet og prosjektert. RIB vassdrag og hydrologi har i samarbeid med landskapsarkitektene utformet det nye flomløpet, slik at det gir merverdi til området med oppholdssoner og grønne omgivelser.

Prosjektleder for Lillehammer kommune, Tor Jostein Furu, oppsummerte resultatet av prosjektet i talen sin på åpningsdagen:

- Vi har utbedret veisystemet etter den siste storflommen i 2014. Generelt har vi forbedret trafikksikkerheten på Røysli-moen for både kjørende og ikke minst for myke trafikanter. For Innlandet fylkes-kommune har vi bygd ny bussholdeplass i Messenlivegen. Vi har oppgradert og sikret vann- og avløpsanlegg samt kablings- anlegg i bakken. Og vi har generelt opp- gradert hele området, med blant annet nye oppholds- og grøntarealer. Og ikke minst har vi flomsikret området med et helt nytt flomløp.

Da Multiconsult ble engasjert for å flomsikre området, var det allerede gjennomført to forprosjekter: - Det ble en lang diskusjon med kommunen om utforming av strekningen og endring av tidligere premisser i forprosjektene, sier Kari Havnevik, landskapsarkitekt i opp- draget. - Det ene forprosjektet hadde prosjektert en rett kanalutforming uten merverdi til området rundt. Stedet er et knutepunkt rett utenfor Lillehammer, så vi viste kommunen at det hadde potensial til å bli noe mer.

Oppholdsarealet har møblering og vegetasjon. Foto: Tormod Pedersen

- Vi fikk til slutt gjennomslag for å bruke sideterrenget til parkområde, inkludert et amfi som også gir tilkomst til flomløpet og tilrettelegger for en oppholdssone med benker og vegetasjon. Dessuten har vi også lagt til sprang i bekkeløpet for å få til vannspeil. Dessverre viste det seg at berget var av svært dårlig kvalitet, og det kunne ikke brukes til elvebunn slik det opprinnelig var planlagt. Dette fører til at vannet forsvinner i grunnen ved lav vannføring, sier Havnevik. - Det ville blitt en utrolig omfattende og vanskelig jobb å tette hele dette området, noe som hadde ført til store kostnader, uten garanti for suksess. Plastringen i elvebunnen vil sannsynligvis komme til å tette seg naturlig med årene, og vannføringen blir synlig igjen om noen år.

Både for Multiconsult og utførende entreprenør Anlegg Øst Entreprenør AS har det vært et komplekst VA-oppdrag. Det var nødvendig å legge om store vann- og avløpsinstallasjoner i bakken, og det har vært strenge rekkefølgekrav for å kunne opprettholde vannforsyningen til hele bydelen underveis i prosjektet.

Multiconsult er stolte over å ha utviklet prosjektet sammen med kunden. Vi har kommet fram til en bærekraftig løsning som gir merverdi til området: - Dette er mer enn et flomsikringsanlegg, det er blitt et utrolig fint bydelssentrum, sier ordfører Ingunn Trosholmen.

Ulven er en helt ny bydel under utvikling. Her bygger Obos mer enn 2000 boliger og legger til rette for 4500 arbeidsplasser. De første beboerne har allerede begynt å flytte inn, og mange gleder seg over rause og sammenhengende grøntarealer. Ikke alle er klar over at det fine grønne gårdsrommet, lekearealene og parken har en viktig rolle i handteringen av overvannet.

Ulvenparken borettslag har 350 leiligheter, en barnehage og er første byggetrinn i den nye bydelen. Bebyggelsen ligger som en hestesko rundt et stort gårdsrom som vender ut mot en nyanlagt park. Gårdsrommet fungerer også som uteareal for en barnehage med fire avdelinger.

Regnvannskanal langs markterrasser på Ulvenparken borettslag.

Den nye parken på Ulven skal først og fremst være et attraktivt uteområde for beboerne på stedet. Parken skal gi rom for mer arealkrevende aktiviteter, som aking, sykling og ballspill, i tillegg til flere mindre lekeområder. Den har et grønt hovedpreg og er en viktig del av den nye grønnstrukturen på Ulven.

Vegetasjonen er frodig og artsrik i flere sjikt. Vi har vært spesielt oppmerksomme på å øke den økologiske diversiteten i området ved å etablere naturlike og varierte vegetasjonsområder. Sentralt i parken ligger «økoøya» som skal få være et artsrikt og vilt område bestående av norske naturplanter.

Parken skal være for alle, og både beboere og andre bruker gangveien som slynger seg gjennom området. Gangveien har en langsgående, bred benk tilrettelagt for opphold for alle aldersgrupper. Innimellom finnes også større sitteplasser med benker og bord.

Parken, med sin utforming og alle sine aktiviteter, handterer samtidig både sitt eget overvann, takvann og overvann fra Ulvenparken borettslag. Boligområdet ligger i direkte tilknytning til parken og har hele gårdsrommet liggende over et kjellerdekke.

På Ulven renner vannet åpent hele veien, og som ute i naturen, er kanalene våte når det regner, men ellers tørre. Boligene har flate tak med takterrasser og utvendige nedløp som leder takvannet til gårdsrommet.

Planleggingen av overvannshandtering tar høyde for tre nedbørtrinn, kjent som tretrinnstrategien. Trinn 1 er det dagligdagse regnet som inntreffer flere ganger hvert år. Trinn 2 er de store nedbørhendelsene som vi kanskje ser hvert 20. år, mens nedbørmengdene i trinn 3 er ekstreme tilfeller. Hendelser i trinn 3 kan skje så sjelden som med 200 års mellomrom.

Interesseorganisasjonen Norsk Vann har lagt til et trinn 0. Det gjelder plan legging. Erfaring viser at det er utfordrende å handtere overvann etter intensjonen i tretrinnstrategien hvis ikke forutsetningene er nedfelt i en tidlig fase. I plansammenheng tilsvarer dette reguleringsfasen.

I Ulvenparken består trinn 1 av en sammenhengende regnvannskanal langs byggets fasade. Her blir vannet ledet fra taknedløp og gangveier til fordrøying, fordamping og opptak i vegetasjonen i den grønne kanalen. Nedslagsfeltet er på ca. 3500 kvadratmeter tak og om lag 1000 kvadratmeter gangveier.

Kanalen er beplantet med frodig vegetasjon med en blanding av busker og stauder. Det er et kjellerdekke under hele kanalen, så her er kun infiltrasjon i tilførte masser. Kanalen er bygd med et lite fall for overløp ut i parken. Når det regner veldig mye, blir det i en kort periode stående dammer i kanalen. Beboerne sier at de skulle ønske det var mer synlig vann i området.

Hele parken er utformet for å fordrøye og forsinke vannet gjennom mange tiltak som i normalvær ikke skal påvirke hvordan utearealet blir brukt av Ulvens befolkning. Regner det mye over lang tid, blir vannet ledet fra kanalen og videre ut i parken. Her ligger en serie med regnbed og grønne grøfter som infiltrerer og fordrøyer overvannet. Handtering i trinn 2 skal redusere risikoen for at overvannet samler seg på steder hvor det kan føre til skade, og dessuten unngå vannansamlinger der oversvømmelse kan være kritisk. Skadebegrensing er hovedformålet for handtering av de store nedbørhendelsene i trinn 2.

Ulike tverrsnitt for dimensjonerende regnhendelser, som bør få ulike svar i det bygde landskapet. Det er vannet i trinn 1 vi opplever når det regner.

Når renner, grøfter og regnbed blir for små, trenger vannet enda mer plass. Ballbanen og deler av gangveien er derfor lagt ned i terrenget og vil fungere som oversvømmelsesområde. Dette kan inntreffe ved store nedbørmengder i trinn 2. Som en siste sikring før flomvei og trinn 3 er det også lagt inn et magasin fordi grunnvannstanden er særlig høy i området. Kanskje kunne dette vært unngått ved grundigere grunnvannsmål- inger tidlig i planleggingsfasen.

Trinn 3 er dimensjonert for regn som kanskje inntreffer én gang i vår eller våre barns levetid. Ved ekstremvær skal vannet ledes i trygge flomløp langs veier og i vassdrag i retning fjorden. En slik værhendelse vil endre parkens karakter fullstendig. Før vannet går i flomvei, vil parken på Ulven forvandles til en grunn innsjø med små brygger og øyer. Der kan vannet lagres trygt og sikre bebyggelsen mot oversvømmelser og store skader. Forhåpentligvis vil en ekstremhendelse som dette aldri skje, men dersom det skjer, er parken på Ulven klar til å ta imot regnet!

Vi må overdimensjonere, men gjøre dette som «kamuflerte» tiltak i multiprogrammerte uterom. Hvis vi ivaretar trinn 1, har vi tatt hand om 95 prosent av alt regnet gjennom et helt år. Samtidig utgjør årsnedbøren bare om lag en tredjedel av nedbørmengdene med toårs gjentaksintervall. Vi må tilrettelegge for de store regnskyllene i trinn 2 og 3 for å sikre mot skader. Men dette er regn som faller sjelden. Dette vannet bør fortsatt handteres åpent og lokalt, men bør få et annet svar i det bygde landskapet. Dimensjonering av renner og regnvannsbekker må tilpasses i størrelse og i større grad bli integrert i brukbare uteområder.

Uteområdet skal ivareta trinn 2 og 3, mens de synlige tiltakene beregnet for opplevelse kan tilpasses det regnet som oppstår ofte – i trinn 1. Her har både landskapsarkitekten, VA-ingeniøren og anleggsgartneren viktige roller som fagaktører – for dette er vanskelig. Vi skal bygge for framtidens klima – dimensjonere for 25- til 200-årsregn med klimafaktor 1,5, og samtidig skape gode, brukbare og attraktive parker, gårdsrom og hager.

Tretrinnsstrategi for handtering av overvann basert på Norsk Vann. Til den opprinnelige figuren er det lagt inn et trinn 0 som omfatter planleggingen som er nødvendig for å sikre vannhandtering gjennom tre trinn. (Original illustrasjon: Lindholm og medarbeidere 2009)

Det er stor forskjell på vannmengder ved ulike regnhendelser, og en viktig faktor i planleggingen er beregning av ulike tverrsnitt. Det er stor forskjell på vannmengder ved ulike regnhendelser. Hverdagsregnet i trinn 1 sildrer av sted, kan tilby lek og opplevelse i uterommene, og i stor grad kan det infiltreres og fordrøyes gjennom åpne, grønne tiltak og vegetasjon.

Som oppsummering er det på sin plass å sitere Kim H. Paus fra Vann utgave 1-2018: «Mens hovedfunksjonen til trinn 2 og 3 er skadebegrensning, vil funksjonene til trinn 1 kunne inkludere å sikre en naturlig vannbalanse gjennom infiltrasjon, fordamping og opptak av vann i vegetasjon, rense forurenset overvann, redusere mengden uønsket vann tilført avløpsrenseanlegget, utnytte vannets estetiske eller økologiske potensial og/eller gjenbruke overvann.»

Det er vannet i trinn 1 vi opplever når det regner, og vi må derfor tegne og bygge anleggene tilpasset for ulike vannmengder.

Kilder
https://kriterieveiviseren.difi.no/nb/content/nb-apen-overvanns-handtering-overvann-utnyttes-som-ressurs
https://www.oslo.kommune.no/getfile.php/1334879-1426836380/Tjenester%20og%20tilbud/Vann%20og%20avl%C3%B8p/Skjema%20og%20veiledere/Overvann/Strategi%20for%20overvannsh%C3%A5ndtering.pdf
https://landskaperiet.no/prosjekt/ulvenparken-borettslag/
https://landskaperiet.no/prosjekt/ulven-park/

Storgata Nord er modellert for simulering som ei gate med ensidig rennesteinsløsning, med fall inn fra sidene og med samme fall i lengderetning som eksisterende situasjon, men med noen lokale tilpasninger på nivået i gata.

Hvert regnbed er modellert med et nedsenket kjeftsluk, hvor det er lagt inn en strupet videreføring av vann ut av kjeftsluket for å holde seg innenfor maksimalt 10 liter pr. sekund. Det som ikke blir fanget opp, renner videre til neste kjeftsluk/regnbed. Det er en utfordring å beregne regnbedenes kapasitet, siden dimensjoneringserfaringer i kaldt klima mangler. Beregningen er gjort ut ifra følgende forutsetninger/antakelser:

• Infiltrasjon ned i jorda under trærne er sett bort ifra (jorda antas å være frossen)
• All nedsiving i grunnen skjer i nedre ende av regnbedet (pukk/elvegrus over Glasopor)
• Permeabiliteten i Glasopor antas til 0,1 m/s
• Kapasiteten settes til 10 l/s (konservativt anslag med ca. 50 % av teoretisk kapasitet)

Hvor mye hvert kjeftsluk/regnbed fanger opp, er styrt av:

• Graden av nedsenkning
• Bredden på nedsenket flate
• Helning i side og lengderetning
• Vått tverrsnitt i profilet i gata (bredt tverrsnitt og stor vannhastighet betyr at mindre fanges opp)

Gatearealet er delt opp i seksjoner som svarer til nedslagsfeltet til hvert regnbed og koblet til disse.

Det samme er gjort for takarealer.

Det er en stor ressurs for prosjektet at det er bygd opp en modell for simulering. Slik kan man løpende få testet det som er skissert og utformet. Forberedelsene til denne simuleringen tar tid, men det har stor verdi for de endelige løsningene at man kan få sjekket kapasiteten på denne måten.

Tromsø kommune har utvidet den ellers etter hvert vanlige blå-grønn-faktor-modellen med det hvite og kaller den blågrønn- hvit-faktor (BGHF eller BGH-faktor). Det er beregnet BGH-faktor for prosjektet på to forskjellige måter. Først er det beregnet for prosjektet (innenfor prosjektgrensen). Deretter er det beregnet for hele nedslagsfeltet.

Begge beregningene har disse forutsetningene:

• Det er benyttet lavt gjentaksintervall på to år for regn. Dette medfører at mesteparten av tette flater på terreng blir ledet til regnbed i Storgata.
• Vann fra takflater ledes til lukket overvannsnett og bidrar ikke til faktoren.
• Snødeponier forutsettes fjernet før de smelter og bidrar derfor ikke til faktoren.

Ut ifra disse forutsetningene er BHG-faktoren for tomtearealet på 5.356 kvadratmeter innenfor prosjektet, det vil si uten arealer oppstrøms og ingen smug, beregnet til en BHG-faktor på 0,38. For hele nedslagsfeltet på 8.054 kvadratmeter er BHG-faktoren 0,42.

Tromsø kommunes målsetning om å oppnå faktor på minst 0,20 er dermed oppfylt med god margin.

Tromsø kommune er en ambisiøs byggherre for dette prosjektet, og Vann og avløp bidrar på sin side med progressiv tilnærming til utvikling av løsninger som peker framover mot bærekraftig overvannshandtering og bidrar til kunnskapsutvikling. Regnbed er etter hvert tatt i utstrakt bruk for sommerfunksjonalitet, og det blir stadig bedre datagrunnlag og dokumentasjon av funksjonalitet i de milde årstidene. Løsninger for lokal overvannshandtering som er operative hele året, er imidlertid relativt ubeskrevet, og regnbed i subarktisk klima med vinterfunksjonalitet er lite utprøvd. Det er derfor ønskelig å bygge et av de planlagte regnbedene i år for å kunne teste løsningen i fullskala. Deretter kan resterende regnbed ferdigstilles i 2023/24 med justeringer basert på fullskalatesten. Det vurderes også å få til en registrering av ytelse ved at Vann og avløp får instrumentert ett av regnbedene. Innsamlet data vil da kunne dokumentere løsningen.

Prosjektet kan, med løsningene beskrevet her, bli et viktig bidrag til videreutvikling av regnbed som strategi for bærekraftig, lokal overvannshandtering. Men det aller viktigste er kanskje at strategien samler viktig vann for å få bytrærne til å trives, slik at den nye Storgata Nord blir ei grønn og trivelig gate som folk kan kose seg i og samles om til glede for bylivet i den arktiske hovedstaden.

Takflaten er på til sammen om lag 7000 kvadratmeter, og av dette arealet er 4400 kvadratmeter grønt. Det grønne arealet er inndelt i ulike avdelinger, og hver av disse har tematisk plantevalg. For eksempel finnes et område med gamle, norske kulturplanter, som kvann, løk, karve og rabarbra. Her kan kokkene i bygningens restauranter plukkhøste til bruk på kjøkkenet, men feltet er først og fremst til demonstrasjon. Et annet område er dominert av krydderurter, bær og frukt. Det skal skjøttes som en «matskog», mens en tredje avdeling er satt sammen av vegetasjon vi finner i naturen i oslo-fjord-området, blant annet en etterlikning av vegetasjonstypen kalkeng. Et fellestrekk ved plantevalget på taket er at mange har spiselige plantedeler, og her finnes selvsagt ingen giftige planter. Mellom og gjennom plantefeltene er det støpte ganger, noe som gjør det enkelt å ta seg fram, uansett mobilitetsevne.

Restaurantene i Økern Portal har gått sammen om å investere i en komposteringsreaktor. - Det er meningen at den lokalproduserte komposten skal brukes i takhagen, sier Liv Opsahl.

Et eget område på taket er satt av til dyrking av grønnsaker, urter og bær. For 3000 kroner for sesongen fra april til oktober kan naboer og andre bli medlem av et samdyrkerlag og delta i dugnaden for å få fram avlinger. - Mellom kl. 13 og 19 er det bra aktivitet her i hagen i sesongen, forteller bybonden, som er til stede og veileder. - Dette er en ikke-prestasjons- basert fritidssyssel, og den passer for alle.

På taket er det ikke egne parseller for hvert enkelt medlem av laget. Isteden blir avlingen likelig fordelt mellom medlemmene etter hvert som den blir høstemoden. Litt overraskende for bybonden var det poteter og hodekål som var mest populært i fjor. - Det er noe eget med å spise de potetene du har dyrket selv, smiler Opsahl. Hun forteller at all dyrking foregår etter økologiske prinsipper, det vil si uten kunstgjødsel og bare med de plantevernmidler som er tillatt i økologisk landbruk.

I et inngjerdet område har Frelsesarmeen ansvar for et par bikuber, så bybier sørger for både pollinering og honningproduksjon på taket. - Insektaktiviteten i vekstsesongen er overraskende stor her, er Liv Opsahls erfaring fra fjoråret. Hun forteller at de neste «husdyrene» i innhegningen blir meitemark. De flytter inn til sommeren og får sitt eget hotell. Etter hvert som de formerer seg, vil en del av dem bli flyttet ut i plantebedene med tanke på at de vil forbedre jorda.

Dyrkingsarealet er konstruert med magasiner som rommer 36 liter og er fylt med leca. Vannvolumet blir da ca. 30 liter. Dyrkingsmediet er framstilt etter oppskrift med en betydelig andel leca-kuler for å spare vekt på taket, og lagtykkelsen varierer med hvilke planter som dyrkes, fra 10-20 cm og opp til 100 cm der det er plassert trær. Opsahl erfarte at planteveksten var i minste laget fra start, så det ble behov for litt tilleggsgjødsling. Vanningen sørger de nedgravde dryppvanningsslangene for. Vannmengden er styrt av jordfuktighetsmålere, som kan fininnstilles for de ulike områdene i takhagen.

Serveringsstedene i Økern Portal har gått sammen om innkjøp av et varmkomposteringsanlegg for matrester. Komposteringsreaktoren er levert av miljøteknologiselskapet BioCoTech i Bergen. Selv om det var en stor investering, regner de med å ha betalt anlegget i løpet av fire år ved å spare utgifter til renovasjon. Anleggets mikroliv handterer alt matavfall unntatt grove bein, mens kyllingbein og løkskall er det som blir omdannet seinest. Komposteringsreaktoren er utformet som en liggende sylinder inndelt i flere rom og utstyrt med kvern og omrøring. Under prosessen blir det en deigliknende masse, men i det siste rommet fordamper vannet, og sluttresultatet er et tørt, findelt produkt som kan strøs ut på jorda. - For å få i gang komposteringen tilførte vi en startblanding med mikrober, men siden har prosessen gått av seg selv, sier bybonden. - Nå venter vi bare på godkjenning fra Mattilsynet, så tar vi komposten i bruk som gjødsel og jordforbedring i takhagen.

Opsahl har også bestilt en kvern til bruk ute på taket, slik at både urteaktige planterester og kvist kan inngå i en mer tradisjonell hageavfallskompost.

Hvilke favoritter har så bybonden blant de mange nyttevekstene på taket? - Av de spiselige tidlige planteslagene om våren er grasløk en selvfølge, men også stauden anisisop er svært smakfull på denne tiden. De ferske bladene til bjørnerot er også lekre, både å se på og å spise. Snart kan vi høste de første stilkene av rabarbra, og noen i samdyrkerlaget har sådd reddikfrø, som spirer nå. Ja, det er mye å glede seg til utover sommeren. For mange er det førstegangsopplevelser å smake på krydderurter og planter de ikke kjenner til fra før. I fjor sommer var det flere som fikk smake de gule blomstene til daglilje for første gang. Både farger og smak kan gi overraskelser i planteverdenen, sier Liv Opsahl.

Taket på Økern Portal er også verdt et besøk for folk som ikke er så engasjert i planter og hagekultur. På det største taket er det anlagt en løpebane. Her er det dessuten plassert ut apparater for styrketrening. Et annet sted på taket er det bygd et stort publikumsareal med åpen plass og sitteplasser i ulike nivåer, og disse er selvsagt omkranset av bed med spiselige urter.

På samlingsplassen kan det formidles kunnskaper om plantedyrking i form av kurs og utstillinger, men den gir også mulighet for andre arrangementer.

Et besøk på taket på Økern Portal kan anbefales. Det meste av taket er tilgjengelig for alle, men det har en adgangsbegrensning, for et besøk forutsetter at én i følget har en smarttelefon som kan skanne en QR-kode og slik få adgangstegn til heisen opp til taket. Det er formidabel utsikt over hovedstaden fra takhagen, og de mange duftende plantene gir en egen stemning. Forsiktige smaksprøver er også tillatt, bare det er utenfor samdyrkerlagets hage. Et siste råd: Blåser det den dagen du tar en tur til den prisvinnende takhagen, så ta med vindtett jakke, for deler av taket er nokså vindutsatt.

Brødrene Dahl er ett av de store firmaene som har kompetanse innen handtering av overvann. Det leverer ulike stedstilpassede løsninger. park & anlegg fikk en prat med salgsdirektør innen vann- og miljøteknikk Torbjørn Lothe Vik.

Lothe Vik har utdanning som sivilingeniør og bedriftsøkonom, og i 2012 fullførte han en mastergrad innen vann- og miljøteknikk ved NMBU. Han er en av fire ingeniører hos Brødrene Dahl som arbeider med lokal overvannsdisponering. En av arbeidsoppgavene er å drive intern opplæring og spre budskapet om at det finnes alternativer for vannhandtering både over og under bakken.

- I tillegg til endringer i klimaet er utbygging og urbanisering svært viktige årsaker til at vi stadig oftere opplever episoder med vann på avveier, framholder han. - I naturen vil 95 prosent av nedbøren bli infiltrert i jorda og i middel bare fem prosent renne av på overflaten. I en by med tett bebyggelse og mange flater som ikke slipper vann igjennom, er situasjonen motsatt. Da må kanskje så mye som 95 prosent av nedbøren ledes bort på overflaten. Vannet finner veien til nærmeste sluk og rørsystem, og blir det for mye, er det kjellere og andre lavtliggende steder som blir fylt med vann. Å få kjelleren oversvømt er en traumatisk og kostbar opplevelse. Enda verre er det når tilbakestuvning fører kloakkvann opp gjennom sluk og toaletter.

Vi tilbyr ulike alternativer for lokal overvannsdisponering, sier salgsdirektør Torbjørn Lothe Vik hos Brødrene Dahl AS. Foto: Ole Billing Hansen

Manglende kapasitet i avløpssystemet er en situasjon som har fått utvikle seg over tid, men flere flomepisoder med dertil hørende skader og forsikringsutbetalinger i norske byer, har ført til at mange ønsker å se på alternative løsninger, både på bakkeplan og under overflaten. Tretrinnstrategien lansert av professor Lindholm og medarbeidere i 2009 er etter hvert blitt allment kjent og akseptert. Den innebærer kort oppsummert å satse på de tre trinnene infiltrering, fordrøying og sikker bortleding. Nedbør under 20 mm bør fanges opp og infiltreres i grunnen, ved mellom 20 og 40 mm nedbør bør vannet forsinkes og fordrøyes, mens nedbør over 40 mm og opp til hundreårsregn skal kunne ledes bort via trygge flomveier.

Det er ved store nedbørmengder på kort tid at risikoen for skade er størst. - Et vanlig problem er at avløpsrørene er underdimensjonert, sier Lothe Vik. - Gråvann fra husholdninger og industri blir ofte ledet bort i samme rørsystem som det mye renere overvannet. Å lage separate anlegg for henholdsvis forurenset husholdningsvann og nedbørvann er et svært aktuelt tiltak, og i flere nyere utbyggingsområder er dette gjennomført. Ved privatboliger kan nedbørvannet føres fra tak og harde flater enten til en tett tank for magasinering, eller til en tank med fiberduk i bunn og sider, slik at vannet over tid kan infiltrere ned i grunnen. Magasinert vann kan brukes til hagevanning, bilvask og andre formål som ikke krever kostbart vannverksbehandlet vann. Slike magasiner vil forsinke avrenningen, og utløpet fra tankene kan styres, slik at når risikoen for en ny flomepisode er stor, blir det automatisk gjort plass til nytt nedbørvann.

Grønne tak og regnbed er velkjente tiltak som kombinerer infiltrasjon og fordrøying av nedbøren. - Vi begynner etter flere års prøving å få erfaring med hvordan disse bør dimensjoneres for å fungere etter hensikten, og kommuner som Oslo har satt en grense for hvor mye vann som tillates å slippe ut på avløpsnettet per tidsenhet. Det innebærer at utbyggere må beregne og anlegge slike tiltak så grundig at kommunen kan godkjenne opplegget før det gis byggetillatelse.

Mange av de nyere bygningene i Oslo sentrum har nå grønt tak – de fleste er tak med ekstensiv skjøtsel, ofte kalt «sedumtak», men det er også eksempler på takanlegg med mer sammensatt vegetasjon, såkalte intensive grønne tak. Se for eksempel artikkelen om Økern Portal.

Lothe Vik viser også til store offentlige anlegg der en har valgt løsninger med magasin under bakken, for eksempel under parkeringsareal eller plasser for publikumsaktivitet eller uteservering. Slike anlegg er gjerne bygd opp av kassetter i hardplast, og overdekket er dimensjonert slik at det tåler forventet trafikkbelastning.

Det tredje leddet i strategien for å handtere overvann er åpne, sikre flomveier. Det innebærer at når avløpsledningene blir overbelastet, skal vannet ha et planlagt system for avrenning på overflaten. Det kan innebære at en del av infrastrukturen midlertidig får en ny rolle; en lavtliggende vei med fast dekke og kanter kan bli et midlertidig bekkeløp, mens en avgrenset idrettsbane, en lekeplass eller et aktivitetsanlegg kan bli en dam i noen timer eller dager, inntil vannet er infiltrert, fordampet eller ledet bort. Regnbed og wadier er eksempler på vegetasjonskledde fordrøyingsanlegg og flomveier. - En flomvei bør dimensjoneres slik at den minst kan tåle en hundreårsflom. Men midlertidige vannveier kan utformes slik at de bidrar til miljø og estetikk i de periodene de ikke leder vann. Regnbed og flomveier kan lages slik at de blir et positivt innslag i byarkitekturen og kan være til glede for befolkningen, sier Lothe Vik og viser til flere slike nybygde anlegg her i landet.

I Lothe Viks masteroppgave fra 2012 beskriver han tiltak for å løse utfordringene med overvann i et konkret utbyggingsområde i Fredrikstad. Veumfeltet er på 13 kvadratkilometer og har om lag 10.000 innbyggere. Veumbekken går gjennom feltet og har utløp i Fredrikstad sentrum. Terrenget har høyde fra 103 moh. til havnivå. Omtrent 200 hus står i fare for å få overvann eller kloakkvann i kjelleren. Oppgaven gikk ut på ved hjelp av datamodelleringsprogram å påvise flaskehalsene i avløpssystemet, kartfeste problemområdene og foreslå tiltak både over og under bakken. Utgangspunktet var at området skulle tåle en episode med 50-årsregn pluss 50 prosent tillegg for klimaendringer. I alt ble det foreslått 17 tiltak som ble ansett nødvendige. I mange tilfeller besto løsningen i større rørdimensjoner, blant annet for å hindre oppstuving, men utvidelse av bekkeløpet og økt antall rør under den lokale veien var også blant de foreslåtte tiltakene. To fotballbaner på stedet skulle ved hjelp av ny innramming få en rolle som mottakere av overvann ved episoder med styrtregn. Av totalt nær 60.000 meter med avløpsledninger ble tre prosent (1823 meter) anbefalt skiftet ut med større dimensjoner.

Knut Dale har mange års erfaring med å bygge med naturstein. Han har også levert stein til og bygd anlegg som samler opp og fordrøyer vann. Bildene illustrerer noen eksempler på åpne løsninger.

Et vannløp med terskler gjør at det alltid er en vannstand der dyr, fisk, insekter og mikroorganismer kan trives. Foto fra den åpnede Hovinbekken på Ensjø i Oslo.

NFGI er nok for noen en litt ukjent organisasjon innen «den grønne familien». Men den har egentlig eksistert i mange år og er en videreutvikling fra Norsk forening for grønne tak (NFGT), som opprinnelig ble stiftet som Norsk Torvtakforening. - I motsetning til foreningen av torvtakprodusenter, som var en ren bransjeorganisasjon, er NFGI en organisasjon som har som mål å fremme ideer og interesser for blå-grønn infrastruktur i samfunnet, spesielt i urbane områder, sier styreleder David Brasfield, som mener det engelske uttrykket «technology advocacy» er dekkende for foreningens aktiviteter.

Selv om de fleste innen grøntanleggssektoren i dag kjenner begreper som grønne tak og blå-grønn faktor, har det tatt sin tid for å vekke interessen, ifølge Brasfield. Han var tidligere ansatt i Oslo kommune og minnes at han for ti år siden sammen med Morten Sandbekklien i Nittedal Torvindustri foreslo å utarbeide en strategi for grønne tak og vegger i Oslo. - Det ble raskt en kasteball i kommunebyråkratiet, hevder han, for det finnes ennå ingen slik vedtatt strategi, bare et utkast som ikke er behandlet politisk.

Men det forhindrer ikke at det i dag finnes en god del grønne tak i hovedstaden. - Vi arrangerte den første konferansen om grønne tak i Oslo i 2006. Det var en to dagers konferanse hvor den første dagen besto av foredrag fra internasjonale eksperter, og den andre dagen samlet vi deltakerne til verksted hvor de fikk prøve seg på aktuelle caser i byen. Til min overraskelse og store glede deltok den tids byplansjef Ellen de Vibe begge dager, til tross for at hun sikkert hadde en stram timeplan. Hun ble deretter en pådriver for grønne tak, noe som blant annet førte til kravet om at 50 prosent av takene i Barcode skulle ha vegetasjon. I parentes bemerket er jeg siden blitt kalt «faren til de grønne takene i Bjørvika», sier Brasfield med et smil. - Det ble jo begynnelsen på de mange grønne takene i denne delen av byen.

Det har også vært andre pådrivere, og Brasfield nevner Grønn Byggallianse som har fremmet ti strakstiltak, hvorav ett er å utnytte takflatene på fornuftige måter. Han roser også Omsorgsbygg, som nå er en del av Oslo Bygg. De har vært flinke til å satse på miljøtiltak, blant annet ved å ha en egen strategi for bærekraft og miljø. Mange av de bygningene dette foretaket hadde ansvar for, utnyttet takflatene aktivt. - Jeg håper folkene i Omsorgsbygg kan inspirere resten av det større kommunale foretaket de nå er en del av.

Brasfield legger ikke skjul på at den norske organisasjonen fikk seg en knekk når de for noen år siden måtte kaste inn håndkledet og avlyse en internasjonal kongress de hadde fått i oppdrag å arrangere for World Green Infrastructure Network (WGIN). - Heldigvis har det ikke ødelagt forholdet vårt til paraplyorganisasjonen, og jeg er for tiden styremedlem og sekretær i WGIN, sier Brasfield.

Den norske organisasjonen er engasjert i et European Environment Agencyprosjekt som skal samarbeide med og dele erfaringer med tre polske byer og regioner om blå-grønn infrastrukturutvikling. I sommer kommer to studiegrupper fra Polen for å se på norske prosjekter. Målet er at gruppens deltakere sammen med den polske søsterorganisasjonen skal inspireres av norske prosjekter når de gjennomfører pilotprosjekter i hjemlandet.

Wisłoka-regionen i Polen har tidligere mottatt EEA-støtte til et solenergiprosjekt. Studieturen inkluderer besøk til norske «biosolar» takprosjekter, som kombinerer skråstilte solcelleanlegg med grønne tak. - Denne kombinasjonen kan være en god miljøløsning, for solcellepanelene gir vandrende skygge til vegetasjonen på taket og dermed mer variasjon i habitater for både planter og småkryp. Vegetasjon vil også bidra til å senke temperaturen rundt panelene, noe som gjør at de faktisk produserer mer strøm. Det er viktig at slik informasjon blir kjent, for vi står foran noen år hvor mange tak på grunn av de høye strømprisene kommer til å få solcelleanlegg. NFGI skal være en formidler av all kunnskap om blå-grønn infrastruktur, framholder Brasfield.

NFGI ønsker å spre budskapet om for-delene med blå-grønne løsninger og vil gjerne rekruttere flere. Organisasjonen har nylig vedtatt å etablere en underavdeling for elever, studenter og nybegynnere. For en liten medlemsavgift kan interesserte få tilgang til et nettverk av folk med kompetanse innen fagfeltet: - Det er den yngre generasjonen som skal bringe verden videre. Vi tror et nettverk av nyansatte og studenter er en god idé. De kan utveksle erfaringer seg imellom og med de øvrige medlemmene, tipse hverandre om ledige stillinger, drøfte muligheter for forskning, og kan hende ende opp med en doktorgrad innen fagfeltet, smiler Brasfield. - I tillegg til medlemskapet i NFGI vil de som blir rekruttert til «Chapter for emerging professionals» få gratis medlemskap i WGIN – den internasjonale paraplyorganisasjonen. Det gir gode muligheter for besøk, studieturer og utveksling – en bro til internasjonalt samarbeid. Brasfield oppfordrer interesserte studenter og nybegynnere til å benytte e-postadressen post@nfgi.no.

Et typisk utslag av ulik vekstkraft i grunnstammen og resten av treet, er oppsvulming ved podestedet. I dette tilfellet er en vekstkraftig ask podet på en grunnstamme av samme art, men med mindre vekst-kraft. Det innebærer imidlertid ikke automatisk at treet er mer utsatt for brekkasje i podestedet enn andre trær, men det kan i noen tilfeller være et faresignal. Foto fra Nederland: Ole Billing Hansen

Et epletre til kommersiell dyrking er derfor satt sammen av en grunnstamme som ikke har stor vekstkraft, men som likevel gir treet en rot som sørger for forankring og vann- og næringsopptak. Det kan ligge betydelig innsats i å foredle fram slike såkalte «svaktvoksende grunnstammer». Minst like mye foredling ligger bak den eplesorten vi ønsker å høste frukter av. Resultatet av podingen er at rota og den nedre delen av stammen i treet har en gensammensetning (genotype) som egner seg til grunnstamme, mens hoveddelen av stammen og krona for eksempel har genotypen ‘Aroma’ – en velkjent eplesort.

Tilsvarende sammensetninger kan vi også finne hos mange trær i grøntanlegg. Noen treslag kan formeres med stiklinger, og da er rot og stamme av samme genotype. Stiklingsformering er en enklere og mindre kostbar vegetativ formeringsmåte enn poding, så denne metoden blir foretrukket når det er mulig. Men mange treslag er vanskelige å formere med stiklinger, og noen kan få et dårlig utviklet rotsystem, som kan gi opphav til et risikotre. Derfor blir trær av mange utvalgte kultivarer formert ved poding. I noen tilfeller kan tre ulike genotyper inngå i et podet tre; én danner rota, en annen utgjør stammen, og en tredje danner krona på treet. Produksjon av slike trær er ekstra krevende, tar lengre tid, og kan derfor være en årsak til at treet blir kostbart i innkjøp.

Ved poding setter vi altså sammen individer med ulik genotype. Sammenvoksingssonen kalles «podested». Det er viktig å merke seg at det ikke foregår noen utveksling eller overføring av arvemateriale mellom cellene i podestedet. En varig sammenvoksing forutsetter imidlertid at cellene av de to genotypene vokser innimellom hverandre og danner en god bro for saftstrøm og næringstransport mellom rota og resten av treet. Det er når denne prosessen ikke har vært tilstrekkelig god, at fenomenet inkompatibilitet kan oppstå. Sammenvoksingen i podestedet har ikke lyktes godt nok, og podestedet er blitt et svakt punkt. Etter hvert som stamme og krone blir tyngre, får dette svake punktet stadig større belastning, og plutselig opplever vi en vindfull dag at treet faller over ende. Det som karakteriserer et brudd forårsaket av inkompatibilitet, er at bruddflaten ofte er ren og uten tydelig sammenvoksing – og selvfølgelig at bruddet har skjedd i podestedet.

Ved poding er det en fordel at grunnstamme og «kvist», altså den foredlete kultivaren vi ønsker, har størst mulig slektskap. Det betyr for eksempel at vi bruker en eplegrunnstamme ved poding av eplesorter, eller en frøplante av ask når vi ønsker å pode en utvalgt type ask. Likevel finnes det mange eksempler på at vi kan lykkes bra med podinger der grunnstamme og edel del tilhører ulike arter, som for eksempel sargentkirsebær (Prunus sargentii) podet på søtkirsebær (P. avium). Innen underfamilien Maloideae (kjernefrukt) i rosefamilien er det ikke uvanlig å krysse både arts- og slektsgrenser. I tidligere tider var det for eksempel ikke uvanlig å pode pæresorter (Pyrus communis) på grunnstammer av rognasal (Sorbus hybrida) for at frukttrærne ikke skulle bli for store, og isteden enklere å høste. I våre dager finner vi, blant flere eksempler i markedet, små trær med en Sorbus-art som grunnstamme og hengemispel (Cotoneaster nanshan) eller storsurbær (Aronia mitschurinii) som krone. Den generelle regelen er at jo nærmere slektskap det er mellom grunnstamme og kvist, desto større er sannsynligheten for å lykkes med podingen.

En årsak til inkompatibilitet er at det er for stor forskjell i egenskaper mellom de to partene i podingen, for eksempel i årsrytme eller vekstkraft. En annen utfordring med podinger er vinterherdighet. Når vi importerer parktrær, er det som regel ikke kjent hvilken grunnstamme som er brukt, i hvert fall ikke dens opphav. Her i landet har vi opplevd at trær av svært vinterherdig koreahegg (Prunus maackii) har dødd, selv om det ikke er observerbar skade på stamme eller i krona. Da er det høyst sannsynlig brukt en sørlig og lite vinterherdig herkomst som grunnstamme, og rota kan ha opphav i frø av P. avium fra Frankrike eller Italia. Det er fullt mulig å produsere koreahegg uten poding, og det bør absolutt anbefales å bruke slike rotekte trær.

Hvor ofte ser vi trær som brekker på grunn av dårlig samhøve? Vi har ingen statistikk for dette, men sikker påvisning av inkompatibilitet virker å være nokså sjelden. Dessverre er det ingen helt sikre tegn på at et tre lider av inkompatibilitet. Stor podeknute, generell mistrivsel og gradvis redusert helsetilstand over noen år kan være indikasjoner, men svakere allmenntilstand kan ha mange ulike årsaker. I sjeldne tilfeller opplever vi trær som helt umotivert faller over ende, mens rota står igjen. Da bør vi sjekke sammenvoksingssonen, som kan gi en forklaring, selv om det dessverre hjelper oss lite i etterkant av hendelsen. Er vi heldige, har ikke treet gjort noen skade på omgivelsene da det ga etter for et tilfeldig vindkast.

Jeg hadde et stort sypresstre med gult bar i hagen. Det hadde blitt mange meter høyt, men alt har en slutt, og en sommer var treet dødt. Den døde sypressen var ikke akkurat til pryd, så jeg leide en lift og fikk en kamerat til å hjelpe meg med å ta det ned. Men sypress er kjent for å ha solid trevirke som kan motstå råte i mange år, så hvorfor fjerne treet helt? Nederst på stammen hadde en klatrehortensia som jeg hadde stående litt lengre borte langs muren, begynt klatringen oppover, godt hjulpet av plantens hefterøtter. Jeg bestemte meg derfor for å beholde de nederste ca. tre meterne og la klatrehortensiaen få vokse videre. Resultatet er blitt bra. Om man ikke ser nøye etter, vil man kunne tro at dette er et helt spesielt tre, og det er det jo for så vidt også. En død sypress-stamme med noen avkortede greiner kan altså fungerer som et utmerket stativ for en klatrehortensia.

Min konklusjon er: Før man tar ned døde busker og trær, bør man vurdere om de er egnet som stativ for klatre- eller slyngplanter. Dermed kan man forlenge gleden man har med trærne. Selvsagt skal man da følge med litt i årene framover, for stammen vil før eller siden bli så hardt angrepet av råte at den blir en fare for omgivelsene. Restene av treet må tas ned i god tid før stammen faller av seg selv. Men jeg tror trestammen og dens nye gjest vil stå støtt i ganske mange år før det skjer. Og i mellomtiden er det sikkert mangt et småkryp som finner et trygt og skjermet sted mellom klatre- plantens stengler og bladverk.

Det innebærer et annet tidsperspektiv på produksjonen enn plantemateriale som allerede finnes i planteskolenes sortiment, for produksjon av planter kan ta lang tid, særlig dersom planteslaget blir formert med frø. Ved frøformering av de vanligste lignoseslagene i norsk natur trengs kunnskap om hva som skal til for å få frøene til å spire. I del 1 og 2 i denne artikkelserien ble noen viktige begreper forklart – se utgavene 3 og 4/2022.

Noen av artene er ganske enkle å for-mere med stiklinger eller med annen vegetativ formeringsmåte, og da blir dette foretrukket. For å sikre genetisk variasjon bør planteskolene da bruke flere ulike morplanter.

Pors (Myrica gale) er en aromatisk busk som trives best på fuktige steder med lav pH, som på myr og i vannkanter. Hunnplantene setter frukter i tette samlinger. Fruktene er dekket av et vokslag og kan virke klebrige. Det er gunstig å fjerne vokslaget før kjølebehandlingen starter. Hver frukt inneholder ett lite, rundt frø og kan oppfattes som en nøtt. Spiringen hos porsfrø kan framskyndes med 30-90 dagers kaldstratifisering. Behandling i en løsning av plantehormonet gibberellin vil kunne øke spireprosenten ytterligere. Under spiring er lystilgang nødvendig for å oppnå størst mulig spireprosent. I praksis kan frøene sås både høst og vår. Ved vårsåing må frøene ha gjennomført kjølebehandling under kontrollerte betingelser i 90 dager før såing.

Alperips (Ribes alpinum) foretrekker tørre voksesteder, mens vi finner villrips (R. spicatum) på litt mer fuktige steder og i skogkanter. Fruktene er bær med mange frø. Hvert frø inneholder mye frøhvite og en svært liten frøkim. Vi må være påpasselig med å høste bærene før de er full-modne. Ellers vil de lett bli spist av fugler. Renset frø kan lagres lenge i forseglede krukker. Frø av de fleste Ribes-artene trenger lang forbehandling – vanligvis en kombinasjon av varmstratifisering og kaldstratifisering. Kjølebehandling i opptil seks måneder kan være nødvendig. Noe spiring kan en oppnå ved å gi frøene en lang periode med veksling mellom lav og høy temperatur. De fleste arter i slekta er enkle å formere med stiklinger, og stiklingsformering blir vanligvis foretrukket som formeringsmåte.

Reinrose (Dryas octopetala) er en krypende dvergbusk i rosefamilien. Den vokser på tørre steder med kalkrik grunn i nordområder både i Eurasia og Nord-Amerika. Fruktene er smånøtter med en varig, fjærformet griffel som bidrar til spredning. Frøene trenger om lag to måneder kjøling, noe de i naturen får gjennom vinteren. De er derfor i stand til å spire første vår etter at frøene er modne. Under kontrollerte forhold kan fruktene såes i fuktig jord i brett om høsten. Jorda må ikke tørke ut gjennom vinteren. Spiringen vil begynne etter at brettene er flyttet inn i veksthus med temperatur 15-20 °C.

I norsk natur har vi flere arter av Rubus, som bringebær (R. idaeus), molte (R. chamaemorus) og åkerbær (R. arcticus). I tillegg kommer mer enn 40 småarter av ekte bjørnebær. Alle har sammensatte frukter, det vil si en samling av steinfrukter på en felles blomsterbunn. Fruktene bør høstes idet fruktene begynner å modne for å komme fuglene i forkjøpet. Frøene er nærmest uten opplagsnæring og inneholder i hovedsak de to frøbladene. Renset og tørket frø kan lagres lenge. Frø av bringebær trenger opptil 120 døgn kjøling, i praksis én vinter, mens en art som molte i tillegg har hardt frøskall og trenger en periode med varmstratifisering før kjølebehandlingen. De fleste Rubus-artene har en form for naturlig vegetativ formering, slik som utløpere, skudd fra røttene (bringebær) eller rotslående skuddspisser (bjørnebær). I praksis kan derfor deling eller avlegging være mer aktuelle formeringsmåter enn frøspiring.

De to viltvoksende mispelartene vår er dvergmispel (Cotoneaster scandinavicus) med røde steinepler og svartmispel (C. niger) med blåsvarte steinepler. Begge trives best på tørre steder, som berg og tørre bakker, helst der det er nokså høy pH i jorda. Artene er lite undersøkt med hensyn til spiringsfysiologi, men betingelsene for spiring er godt kjent hos innførte arter, som blankmispel (C. lucidus). Ettersom frøskall hos Cotoneaster er svært hardt, er det behov for en varmebehandling for at frøkimen skal få tilgang til vann og dermed sette i gang prosessen med bryting av frøhvilen. Renset frø som blir sådd ut høsten 2022, vil ikke begynne å spire før våren 2024. Under kontrollerte forhold kan det være mulig å oppnå raskere spiring, men i praksis kan det være vanskelig å få til.

Sandgyvel (Cytisus scoparius, syn. Sarothamnus scoparius) hører til erteblomstfamilien. Det innebærer symbiose med Rhizobium- bakterier og den fordelen plantene har med å hente nitrogen fra lufta. I Nord-Amerika er arten mange steder blitt en invaderende fremmedart. Fruktene er skolmer som inneholder mørkebrune frø. Frøene har hardt frøskall, men de er uten fysiologisk frøhvile. Frøskallet må derfor brytes ned eller fjernes før frøene er i stand til å spire. Under kontrollerte betingelser er både mekanisk fjerning, som sliping, eller behandling med varmt vann eller svovelsyre metoder som har vært brukt i praksis. Dersom en lykkes med slik behandling, vil såing om våren resultere i rask spiring. En spesiell utfordring med Cytisus er at plantene tåler omplanting dårlig. Plantene må derfor dyrkes i potter.

Mange vet at tysbast (Daphne mezereum) er en av våre giftige lignoser. Samtidig er det en flott, liten prydbusk med duftende, lillarøde blomster på naken kvist om våren. Litt ut på sommeren modner de røde steinfruktene, som er attraktive for fugler. Frøformering er i praksis den aktuelle metoden, fordi virus smitter med rotstiklinger, det eneste alternativet for vegetativ formering. Det har vist seg unødvendig å fjerne fruktkjøttet før såing, som bør skje umiddelbart etter at fruktene er modne. Likevel vil bare om lag 15 % av frøene spire den første våren, mens de fleste spirer året deretter, noe som trolig skyldes en kombinasjon av ytre og indre frøhvile. Høy temperatur hemmer spiringen, så såing og spiring bør foregå utendørs.

De to viltvoksende representantene for slekta Rhododendron hos oss er lapprododendron (R. lapponicum), som er en sjelden fjellplante i Sør-Norge og noe vanligere i nord, og finnmarkspors (R. tomentosum, syn. Ledum palustre), som er vanligst i Troms og Finnmark. Rododendron har avlange kapselfrukter med mange bitte-små frø i hver frukt. Kapslene bør høstes idet de begynner å skifte farge fra grønt til brunt. Frøene har ikke frøhvile, men de krever lys for å spire. De spirende frøplantene er følsomme for mye næring i jorda, så næringsfattig, humusrik jord bør benyttes ved oppformering. Det kan være vanskelig å så de små frøene jevnt. En egnet metode kan være å strø frøene utover fuktig papir, som de kleber seg til og deretter snu papiret, legge det oppå såmediet, og så la det tørke, slik at frøene slipper. Frøene skal ikke dekkes med medium, men overflaten må holdes jevnt fuktig under spiringen.

Felles for lyngarter i slektene Calluna, Erica, Phyllodoce, Loiseleuria, Cassiope, Andromeda og Chamaedaphne er kapselfrukter med små frø som er uten eller med svært grunn frøhvile. Framgangsmåten for spiring er den samme som for rododendron. Behandling av frøene med plantehormonet gibberellin før såing kan fremme spiringen og øke spireprosenten. For frø med antydning til frøhvile er det også gunstig at spiretemperaturen begynner lavt (10-12 °C) og økes til om lag 20 °C etter hvert.

Melbær (Arctostapylos uva-ursi) minner i de fleste karaktertrekkene om tyttebær (Vaccinium vitis-idaea), men ett av karaktertrekkene som skiller de to artene, er frøene. Der bærlyngartene har saftige frukter med flere små frø, her melbær melne frukter med ett eller få frø. Frøskallet er dessuten tykt og hardt. For at frøkimen skal få tilgang til vann, må skallet brytes ned. I Nord-Amerika er det flere Arctostaphylos-arter, og der har det vært vanlig praksis å bryte ned frøskallet ved å legge frøene i svovelsyre, slik at det blir etset tynne partier i skallet. Det er en risiko-fylt metode, for dersom etsingen varer for lenge, vil frøkimen bli ødelagt. En referert metode for å bryte frøhvilen hos melbær er behandling med svovelsyre i tre til seks timer fulgt av 60-120 dager varmstratifisering og til slutt 60 til 90 dager kaldstratifisering. Da har en oppnådd om lag 50 prosent spiring. I naturen vil hvilen bli brutt ned gradvis over tid, og det kan ta flere år før frøene er i stand til å spire.

Vaccinium-artene blåbær (V. myrtillus), blokkebær (V. uliginosum) og tyttebær (V. vitis-idaea) har, som navnene sier, frukttypen bær, det vil si saftige frukter med mer enn ett frø. Frøene er små og bør renses fra fruktene før såing. Spiringen er avhengig av lys, men samtidig blir den hemmet når belysningen er for sterk. Det er en fordel om temperaturen kan variere under spiringen. Som for lyng kan spireprosenten øke etter behandling av frøene med gibberellin før såing. Denne behandlingen kan erstatte behovet for lys under spiring. Noen arter innen slekta har fysiologisk frøhvile og behov for en kjøleperiode for å kunne spire. Slik variasjon kan også forekomme mellom frøpartier, så spiringen kan foregå over lang tid.

Tranebær (Oxycoccus spp.) er krypende, alltidgrønne planter. Artene vokser på fuktige steder som myrskog og myr på næringsfattig grunn. Frø av tranebærarter har om lag samme spiringsfysiologi som Vaccinium-artene. Frøene er små og trenger lys for å spire. Kaldstratifisering øker spireprosenten. Det er også en fordel med døgnveksling i temperatur, for eksempel åtte timer ved 30 °C og 16 timer ved 20 °C. Med lagring tørt og ved romtemperatur mister frøene spireevnen helt i løpet av tre år.

Tørr lyngskog, myrskog og lynghei er typiske næringsfattige steder vi finner krekling (Empetrum hermaphroditum) i naturen. Fruktene er blanke og svarte bær. Frøene har hardt frøskall, men skallet er ikke ugjennomtrengelig for vann. Likevel blir høyest spireprosent (over 80 prosent) oppnådd ved en kombinasjon av 12 uker varmstratifisering og 20 uker kaldstratifisering. Behandling med gibberellin kan øke spireprosenten når frøene ikke blir stratifisert. Frøene trenger tilgang til lys for å spire.

Slyngsøtvier (Solanum dulcamara) er en klengebusk i søtvierfamilien. Arten trives på fuktige, næringsrike steder, gjerne i skogkanter og kratt. Av mange blir den regnet som ugras. Fruktene er litt avlange, røde bær. Hvert bær inneholder flere små frø, som bør ekstraheres før såing. Tørt frø kan lagres i minst ett år ved lav temperatur, mens ferskt frø spirer med høy spireprosent. Frøpartier som er lagret tørt, kan få jevnere og bedre spiring etter kjøling i 30 dager. På friland vil såing om høsten gi bra resultat.

Rotsoner kan ikke flytte på seg. Så hvordan kan sikringssonen flytte seg i løpet av et anleggsprosjekt? Dette mysteriet ville jeg prøve å finne svar på.

Sikringssonen rundt trær i forbindelse med anleggsvirksomhet er viktig. Sonen er der for å sikre at treet har det bra i perioden det bygges i området rundt. Når den fungerer etter hensikten, vil resultatet etter at anleggsvirksomheten er ferdig, være at treet fortsatt står der like fint. Det tar flere tiår å etablere store trær. De gir kvaliteter som du ikke får ved nye trær.

Flere steder i Oslo er det krav om å bevare store trær, og det må søkes kommunen om tillatelse til eventuelt å felle trærne. I utbyggingsprosjekter blir det ofte vedtatt og bestemt at trær skal be- vares når dette er mulig.

I faglitteraturen heter det at et tre som et minimum må ha dryppsonen sikret. Dryppsonen er enkelt sagt avgrenset av de ytterste punktene hvor det kan dryppe vann fra bladene og ned på bakken. Ideelt sett bør hele rotsonen, som er mer omfattende, sikres, men dette er komplisert i praksis. Det aktuelle treet er sikret med et mindre areal enn dryppsonen.

Arborister er eksperter på trær og kan leies inn for å bidra med kunnskap om hvordan trær kan bevares. Dette er gjort i denne saken. Arboristen har til og med et fint skilt på anleggsgjerdet, med reklame for egen bedrift. «Trepleie» står det med store, gule bokstaver. Men hva skjer etter at arboristen har forlatt stedet?

I det prosjektet jeg har tatt for meg her, har noen flyttet på sikringsgjerdene for å skape ekstra plass etter hvert som prosjektet har utviklet seg og plassen er blitt mer begrenset. Det har skjedd i flere omganger. Enkelte gjerder står til slutt og lener seg mot stammen på treet de skal beskytte. Den plassen som blir skapt, er blant annet brukt til lagring av drivstoff. Planter er som mennesker og tåler lekkasjer av drivstoff svært dårlig. En etablert sikringssone vil hindre både marktrykk og forurensning, noe som er avgjørende når trær skal bevares.

Trær er levende. Blir de utsatt for belastning eller skader, kan de bli ødelagt. Om de ikke dør, kan de likevel bli varig skadet. Et tre som er blitt utsatt for forurensning eller komprimering, kan få redusert vekst og utvikling, men effekten kan være vanskelig å måle.

Med begrenset plass på anleggsplassen er det svært fristende å utnytte plassen i sikringssonen til oppbevaring. Risikoen er at treet kan ta skade. Mest sannsynlig dør det ikke. Det kan likevel bli skadet og få en tilvekst som er svært redusert i forhold til det det kunne ha hatt. I denne konkrete saken er det vanskelig å vite hvor stor skade treet og rotsonen faktisk har fått.

I samtale med en hyggelig arborist fikk jeg forståelse av at det ikke var intensjonen at drivstoff skulle lagres så nær treet. Det samme gjelder gjerdene; det var ikke med i sikringsplanene at disse skulle flyttes på og til slutt lenes opp mot treet. Arboristen sa at han gjennomfører stikkprøver, men han har ikke mulighet til å ha kontroll hele tiden. Han var derfor fornøyd med å bli kontaktet av en fra publikum, slik at han lettere kan ha kontroll med sikringen han utfører.

Etter min samtale med arboristen tok han kontakt med utbygger, som igjen tok kontakt med entreprenør. Entreprenøren flyttet ganske umiddelbart på gjerdene, slik at sikringssonen ble større. Er det positivt at entreprenøren hører på kritikk, eller er det negativt at entreprenørfirmaet har så mangelfull sikring at man må ta kontakt om kritikkverdige forhold? Det er opp til leser å gjøre seg opp en mening.

Jeg kommer til å følge med sikringen av treet i resten av byggeperioden. Det blir spennende å se om sikringssonen flytter seg på nytt, eller om gjerdene blir stående slik at belastningen på treet ikke blir unødig stor.

«Nykommer» er kanskje en liten over-drivelse, for det var også tidligere utgitt fagblader for lesere innen grøntanleggs-sektoren. Blant annet hadde anleggs-gartnerne hatt AG-teknikk, landskapsarkitektene hadde sine publikasjoner, Norsk Trepleieforum ga ut et fagblad i noen år og Utemiljø var kjent, men ikke alltid like godt likt blant leserne på grunn av sin tidvis i overkant provoserende journalistikk.

- På begynnelsen av 2000-tallet var den tids Utemiljø ute av markedet, og jeg hadde gjennom noen tid fått forespørsler fra anleggsgartnere og andre aktører i bransjen om ikke vi kunne lage og utgi et fagblad med innhold noe liknende Gartneryrket, men som var rettet mot lesergrupper innen grøntanleggssektoren, forteller eks-redaktøren. - Jeg ønsket ikke å konkurrere med Utemiljø så lenge det tidsskriftet var oppgående, men nå lå veien åpen, mente jeg. (I parentes bemerket kom en ny versjon av Utemiljø på markedet samme måned som park & anleggs første utgave.)

På denne tiden var diskusjonene om å etablere FAGUS godt i gang, og i utredningsgruppen ble det foreslått at paraplyorganisasjonen burde utgi et eget fagblad. For å gjøre en litt lang historie kort, endte det med at redaksjonen i Gartneryrket, som allerede var godt etablert med redaktør og journalist, tok på seg oppgaven med å utgi fagbladet: - Det var ikke uten en viss spenning, for ville det være marked for et slikt fagblad? Derfor ønsket jeg at de fem sentrale organisasjonene innen sektoren skulle stille med et begrenset garantibeløp, i tilfelle satsingen ikke ville lykkes økonomisk. Faren var at den nye utgivelsen kunne gå ut over Gartneryrket, som var flaggskipet i informasjonsvirksomheten i NGF.

Denne pilebusken er annen generasjons stikling fra en bukett som var en del av dekorasjonene til Gartneryrkets 100-årsjubileum, og er nå et blikkfang i hagen, sier planteentusiasten. (Planten har navnet Salix x salamonii (syn. sepulcralis) ‘Erythroflexuosa’ – en kultivar av sørgepil.)

Det ble imidlertid aldri aktuelt å be om innløsing av det beløpet som tre av organisasjoner sa seg villig til å garantere for. Fagbladet har hatt sunn økonomi helt siden starten. Røneid-Hansen er fortsatt en stolt fødselshjelper til denne nykommeren. Hun roser også samarbeidet med de ulike faggruppene innen grøntanleggsbransjen: - Vi fikk veldig mange gode tilbakemeldinger, og innsatsen fra redaksjonsråd og de faglige bidragene fra andre representanter for bransjen var uvurderlig i oppstartsfasen. Dessuten hadde jeg en svært dyktig annonseselger som hadde gode kontakter blant leverandørene til bransjen. Jeg har forstått det slik at fagbladet fortsatt har mange gode støttespillere, og at det fortsetter å være «liv laga».

Eks-redaktøren er fortsatt en ivrig leser av park & anlegg: - Artiklene spenner over et vidt register, og jeg finner alltid noe interessant, selv om jeg nå er pensjonist og vanlig hageeier.

Nåja, «vanlig hageeier» er nok også en sannhet med modifikasjoner. Den som har hatt fornøyelsen av å besøke Asbjørgs hage på Langhus, oppfatter raskt at eieren har planteglede og ikke skygger unna for hagearbeid: - Jeg mener at helseverdien ved å ha en hage er underkommunisert. Hagen har betydd svært mye for meg både før og etter at jeg ble pensjonist. Ikke minst var den viktig i korona-tiden med alle de varierende restriksjonene som fulgte med pandemien. Mange som passerte hagen på rusletur de to sesongene, stoppet opp og slo av en prat, ofte mennesker jeg ikke kjente. Underskuddet på sosial kontakt var åpenbart der, og mange var nysgjerrige på den og den planten som blomstret, noe som ga anledning til mange gode samtaler.

Asbjørg hører mange eldre si at de synes det blir for mye arbeid å stelle hus og hage, men hagen er svært viktig for henne: - Jeg kan ikke tenke meg å kvitte meg med hagen min. Det første jeg gjør om morgenen, er å rusle en runde i hagen. På denne tiden (samtalen finner sted 9. mai) er det noe nytt og spennende hver dag – noen nye planteslag blomstrer, mens andre er på hell. Og se på denne kristtornbusken som fortsatt står full av fjorårets bær – det har jeg aldri opplevd før.

Hageentusiasten fortsetter: - Jeg har ingen moderne og fancy hage tegnet av landskapsarkitekt, slik sett har jeg kanskje sviktet grøntanleggsbransjen litt, for dette er nok en typisk samlerhage. Jeg ønsker alltid å prøve noe nytt, og gjerne noe som ikke alle andre har. Jeg er derfor heller ingen stor kunde i hagesentrene, for mange planter har jeg byttet til meg fra slekt og venner. Søsteren min i Trøndelag er like «plantegal» som det jeg er, så vi har utvekslet mye. Noen av de fineste hageopplevelsene er tilknytningen til og minnet om dem jeg har fått planter av; den eplebusken fikk jeg for eksempel av Kjell, han er borte nå, men planten lever videre, og jeg kan minnes en god venn.

park & anleggs «mor» tror det i uoverskuelig framtid vil være behov for fagbladet. Hun viser til all byggeaktiviteten som foregår – i både offentlig og privat regi. - Alle skal ha et representativt uteområde, så det vil være behov for dyktige fagfolk. Og et fagblad skal formidle informasjon og kunnskap til stadig nye yrkesutøvere i grøntanleggssektoren. Hvilke saker som er dagsaktuelle, vil endre seg litt over tid, men gode uterom vil det alltid være behov for. Men nå avslutter vi fagpraten: - Det er tid for vafler og kaffe på terrassen, inviterer den gjestfrie bladgründeren.

Det var som vanlig et stort spekter av varer å få kjøpt, både til hagearbeid og til opphold og servering på terrassen. Mange fylte handlevognen med planter og redskaper, ble inspirert og gjorde avtale om møbler, utegrill eller steinprodukter. Også i år hadde NAML Region øst bygd en «inspirasjonshage» på to dager med god hjelp av anleggsgartnerelever. Hvorvidt årets hage ga den helt store inspirasjonen til å tenke nytt innhold i hagen, kan nok diskuteres. Plasseringen i hallen var ikke den beste, og belysningen var noe mangelfull.

NAMLs inspirasjonshage var omfangsrik, men inspirasjonen den ga til potensielle kunder av medlemsbedriftene kunne nok ha vært større.

På 300 kvadratmeter hadde Norsk Gartnerforbund og samarbeidspartnere bygd opp en atskillig mer fargerik utstilling hvor det ypperste av norskproduserte planter ble presentert. Gartnerforbundet stilte med fagfolk som kunne gi informasjon om produktene. På dette viset fikk de besøkende et godt inntrykk av mengden og bredden i norsk produksjon av planter for privathagene. Mot slutten av messen fikk publikum anledning til å kjøpe plantene på utstillingen. I noen tilfeller ble det budrunde om varene, og salget og auksjonen ga bra resultat. Overskuddet går til organisasjoner som arbeider med dagsaktuelle utfordringer for flyktninger.

«Vårens vakreste eventyr», ifølge arrangøren, lokket maskinentreprenører, industri- og anleggsfirmaer fra fjern og nær for å se det nyeste av nyvinninger innen bransjen. Det er for tiden lang leveringstid på mange maskiner på grunn av problemene med mangel på databrikker internasjonalt samt med krigen i Ukraina. Det var derfor mange som benyttet muligheten til å kjøpe en av utstillingsmodellene på messen. For grøntanleggsbransjen blir mange av maskinene på en slik messe for store, så blant de besøkende var det maskinentreprenører og andre med behov for litt maskinstørrelse som dominerte. En tydelig tendens, også for mange større maskiner, er utviklingen av modeller som er basert på el-drift.

NTT Trykkluft og verktøyteknikk presenterte en maskin som samler opp og renser gummigranulat fra idrettsbaner og lekeanlegg. Maskinen blir drevet med en-fase 230 V strøm eller med aggregat. Renset granulat kan brukes på nytt etter behandlingen.

Med 190 utstillere og flere hundre maskiner er det en omfattende logistikkjobb å få alle maskinene transportert til messeområdet og inn i hallene: - Det er et stort puslespill som skal på plass, uttalte direktør Tone Linberg Grøstad i MGF på fagmessens nettside. - Men vi har med oss en dyktig arrangør og utstillere som er vant til å takle utfordrende logistikk, så det har gått veldig bra. De store maskinene, og ikke minst det beltegående utstyret, måtte på plass først. Deretter kunne de mindre maskinene kjøres inn gjennom portene, sier hun. - Det blir motsatt rekkefølge når hallene skal ryddes etter at messen stenger på lørdag.

Vei og Anlegg er Nordens største messe for anleggsbransjen. Dette var den 17. utgaven av fagmessen, som har en lang historie på Hellerudsletta. Etter forrige arrangement besluttet styret at nå var tiden inne for å flytte messen innendørs. Grøstad forteller at dette ble bestemt etter en spørreundersøkelse blant utstillere og besøkende. Et klart flertall ønsket å flytte arrangementet inn under tak. - Det er ikke til å legge skjul på at det har vært en del utfordringer med rigging, vær og logistikk ute, og for å sikre at flere av de større utstillerne ville være med videre, ble løsningen å flytte arrangementet til Nova Spektrum.

I år la utstillerne beslag på 26.000 kvadratmeter inne i hallene pluss et par tusen kvadratmeter ute på parkeringsområdet. Det var gratis inngang for besøkende, og særlig på lørdag var det mange barnefamilier som benyttet anledningen til å la poden og småjenta få prøve hvordan det er å sitte i så store maskiner – en virkelig forskjell fra lekegravemaskinene i barnehagen!

Mennesker blir små når de store dumperne får vise seg fram.

Jonas Nicolai Angermo er ansatt som produktsjef for Bucher chassis-montert, som er et nytt innslag hos Sigurd Stave Maskin AS. Angermo har lang erfaring og bred bakgrunn innen transport- og maskinbransjen, de senere år blant annet som produktsjef for hjullastere hos PON Equipment AS og flere år innen Volvo Norge AS på lastebil.

Angermo forteller at han er en tekniker som er opptatt av ulike løsninger for kundene, men alltid har et klart kommersielt snitt. Han trives best iblant mekanikere på gulvet der praten ofte går om produktene og eventuelle utfordringer som må løses; tonen er rå, men hjertelig, sier han. - Min bakgrunn er i hovedsak fra lastebil, men også personbil. Men jeg har opparbeidet grei dybdekunnskap på chassis, noe jeg streber etter også på Buchers produkter. Her lærer jeg mye fra våre dyktige kunder. Vi fikk agenturet 1. mars og har hatt tett dialog med fabrikken i Danmark samt kunder, for å tilgodese løsninger for det norske markedet.

Sigurd Stave Maskin AS ønsker å rette oppmerksomheten mot chassis-segmentet som de nå har i hus, blant annet ved å gjennomføre demo-aktivitet utover i 2022/2023. De har biler i bestilling tross en utfordrende situasjon innen chassis. For en totalleverandør inngår også salg av service og reservedeler.