Delegasjonen fra Hyundai Rotem gjennomførte i midten av juni, etter åtte dagers karantene en omfattende besøksrunde i Norge. I løpet av de påfølgende 11 dager, hadde de samtaler med myndighetene inklusive Forsvarsdepartementet, Forsvarsmateriell og FSi, samt 13 bedrifter, blant andre Kongsberg, Aker Solution, Ritek, NAMMO, Teleplan og Thales.

Lederen for den Koreanske delegasjonen, Vice President Defence Division og tidligere brigader Lee, Eui-Seong (Ph.D), fortalte om utvikling og produksjon av den store produksjonen av forsvarsmateriell, men primært om utviklingen av stridsvogner, frem til siste versjon K-2 «Panther». Det var interessant å se hvordan de tenker seg et potensielt industrielt samarbeid i fremtiden, der det er aktuelt med delproduksjon av stridsvognen i Norge (tårnet), samt ferdigmontering (Ritek).

Det innebefatter også digitale systemer/ kommando og kontroll, samt Remote Weapon System (Kongsberg). Aker Solution skal visstnok kunne være med på delproduksjon av tårnet. Teleplan og Thales kan bidra med videreutvikling og leveranser av digitale systemer. NAMMO er på en annen side aktuell samarbeidspartner/ leverandør av flere typer granater til K-2 «Panther» (120mm).

Ifølge Lee, Eui-Seong er det en potensiell plan at første «batch» kan leveres direkte fra Korea til Norge, ferdig montert. Deretter vil slutt-produksjon av tårn, montering og komplettering av digitale systemer/Kommando og kontroll bli sluttført i Norge. Hyundai Rotem har ifølge Lee en velutviklet simulator både stasjonær og mobil løsning, for utdanning/ øving av stridsvogns-besetninger.

I februar/mars 2022 er det planlagt test av stridsvogns-kandidatene K-2 «Panther» og KMW sin Leopard 2 A-7, antageligvis i Rena-området. Det blir spennende å følge med på den videre utviklingen av stridsvogns-prosjektet, hvilke vurderinger som gjøres, Hærens krav/behov, resultatet av tester, eventuelle politiske bindinger, og totalvurderingen sett opp imot gjenkjøpsavtaler og industrielt samarbeid.

Det som kanskje kan tale for at K-2 «Panther» er en god kandidat, er at den har en vekt på kun 52 tonn, i forhold til Leopard 2 A-7 sine nærmere 72 tonn (Det er en rekke veier og bruer med vektbegrensning i Norge). K-2 har autolader på sin 120mm kanon, og har kun en 3-manns besetning (innsparingspotensiale på drift). Den har et hev/senk system på chassis, og den er utviklet under samme klimatiske forhold som i Norge. Dessuten vil en stridsvognsleveranse fra Korea ikke være sårbar for en eventuell ustabil sikkerhetssituasjon i Europa.

Koreanerne har dessuten ved artillerileveransen K-9/K-10, vist seg leveransedyktige både med tanke på pris og produksjonstid.

I stridsvogns-saken er det sterke fagmiljøer, særinteresser og sedvaner. Det er derfor viktig for meg å understreke at jeg i denne saken har forholdt meg til de fremlagte fakta, og at dette er således ikke et innlegg for å promotere/ favorisere K-2 «Panther». Her er det mange «pro et cons», og i den anledning håper jeg på en grundig orientering fra Krauss Maffei Wegman (KMW) og agenten i Norge Bertel & Steen, på kapasitetene til Leopard 2 A-7 og hva KMW kan tilby av industrielt samarbeid ved en eventuell leveranse av Leo 2 A-7 til Norge. Den saken vil eventuelt komme i utgave 5/2021.

– De som jobber med vakt- og sikring i Forsvaret er ofte små avdelinger og miljø – spredt over hele landet, sier kursleder Steffan Warren Eriksen, fra Heimevernets våpenskole.

– Gjennom «Fagkurs objektsikring» har vi nå samlet dem for å gi dem en felles kunnskapspakke.

EGET FAGMILJØ

Heimevernets våpenskole har fagansvaret for objektsikring i Forsvaret. – På Dombås finner vi Forsvarets kompetansesenter for objektsikkerhet (FKO) som jobber «24/7» med fagplaner, rutiner, metoder og teknikker for å best mulig beskytte Forsvarets verdier, sier sjefen for FKO, oberstløytnant Bjørn Holmvik.

– Jeg er kjempefornøyd med kurset sier Andrea Resmann fra Hæren. – Kurset gir en helhetlig forståelse av faget objektsikring og alt det innebærer. Gjennom å samle de ulike forsvarsgrenene på samme kurs, bidrar FKO til å standardisere måten objektsikring gjøres på, poengterer Andrea.

– Dette er et kurs elevene tar en gang i livet før de skal ut og videreføre kunnskapene til medsoldatene innen dette viktige fagområdet. – Så dette kurset må rett og slett være bra, smiler Steffan Warren Eriksen fra FKO.

Hele forsvarets samlet for å lære objektsikring. Mathias Mørk Pettersen (Luftforsvaret), Andrea Resmann (Hæren), Christian Hellstrøm (Heimevernet) og Jørgen Iversen (Sjøforsvaret).

PRIORITERT OMRÅDE

Objektsikring er et satsningsområde og Forsvarssjefen har klare føringer på viktigheten av for eksempel god beskyttelse av kampflybasene. Det er ikke uten grunn at mange av kursdeltakerne er fra Luftforsvaret.

Objektsikring er et omfattende fagfelt som både omfatter evnen til ta seg inn på, og besette et objekt, for så å beskytte objektet med aktive og passive sikringstiltak. Både i fred, krise og krig er det vesentlig å beskytte vår evne til å lede, og til å påføre fienden tap.

Christian Hellstrøm er troppssjef i Grenland HV-område. Han ser nå frem til å komme tilbake til egen avdeling å bidra til å utdanne sine kolleger innen objektsikringsfaget.

– Det var et godt gjennomført kurs som generelt er meget relevant for det oppdraget som HV har, påpeker han.

TEORI FØR PRAKSIS

Målet med akkurat dette kurset er å gi en helhetlig utdanning av soldatene våre som har vakthold og sikring som en av sine hovedoppgaver. – På dette kurset får de en grundig innføring i selve faget men også jobben med å utdanne soldater i egen avdeling. I starten på kurset er det mye teori der temaet er bevisstgjøring rundt improviserte terrorbomber, søk av kjøretøy og personell. – Videre er det en teoretisk gjennomgang om hvordan man anvender en vakt- og reaksjonsstyrke, forklarer kursleder Eriksen.

– Deretter fylles dagene med driller og teknikker før alt settes i sammenheng og elevene skal utføre caser og instruere hverandre. – Det var også veldig givende og moro for oss i fagmiljøet å gjennomføre kurset sammen med personell fra alle våpengrener med sine forskjellige bakgrunner.

Jørgen Iversen fra vakt- og sikringstroppen på Haakonsvern kunne fortelle om et interessant og lærerikt kurs, med engasjerte og dyktige instruktører.

–Jeg likte spesielt godt at instruktørene legger vekt på at vi skal forstå fagene, og tar spørsmål og uklarheter underveis gjennom hele kurset. Veldig positivt å få samlet så mange forskjellige personell fra hele Forsvaret - dette fører til et bredt spekter av erfaringer og syn på de ulike casene. Ellers er det veldig positivt at instruktørene sitter på den ferskeste informasjonen i de ulike fagene.

Objektsikring handler jo om å sette en hel rekke driller og teknikker i et system.

MISSILTRUSSELEN

Men før jeg går løs på disse problemstillingene så må det klargjøres en del begreper. Hva er egentlig et “missil” og hva er et ”missilforsvar”? Og kan vi i det hele tatt forsvare oss mot langtrekkende missiler med og uten presisjonsstyring og med og uten atomstridshoder? Og hvordan passer disse begrepene inn i gjeldende militære doktriner? Og er det så enkelt at missiler og missilforsvar bare er gjenstand for fagmilitære vurderinger, eller er det andre hensyn, politiske, etiske, folkerettslige som også er med å påvirker oppfatningene?

Et missil er i henhold til Wikipedia: «....et selvdrevet, styrbart, eksplosivt prosjektil som blir brukt som våpen mot et mål.”

Missiler kan benyttes mot mål både på bakken, havoverflaten og i luften.” Missilforsvar” blir følgelig ”forsvar mot missiler”. (Begrepet “rakett” som i medier og dagligtale ofte brukes som synonym til “missil” er egentlig pr. definisjon et eksplosivt prosjektil som IKKE er styrbart.)

Et eksempel på en ICBM er det amerikanske Minuteman III som er en del av den kjernefysiske avskrekkingen, den såkalte “triaden”, dvs interkontinentale missiler med atomstridshoder som enten avfyres fra bakken, fra bombefly i luften, eller fra u-båter. Dette er en del av Mutually Assured Destruction (MAD)-doktrinen der poenget er å hele tiden bevare en “second strike capability” slik at man kan slå tilbake fra et annet medium dersom for eksempel de bakkebaserte missilene slås ut i et forkjøpsangrep. En utvikling som bekymrer mange, er imidlertid at flere av de ballistiske missilene i dag også kan utstyres med konvensjonelle presisjonsstridshoder og dermed kompliseres deteksjon og identifisering av hva som er et kjernefysisk angrep.

Kryssermissilene er en annen type missil som flyr lavt og relativt sakte. De har liten radarsignatur og er derfor vanskelig oppdage på radar. Amerikanske Tomahawk er et eksempel på et slikt kryssermissil.

I den senere tid er det også utviklet såkalte hypersoniske missiler. Dette er missiler utstyrt med Supersonic Combustion RAMJET (SCRAMJET) motorer som muliggjør hastigheter mellom Mach 5-Mach 10 (noen ugraderte kilder nevner hastigheter helt opp mot Mach 20). Dette krever design og materialer som tåler høye temperaturer. Disse missilene kan fly i høyder opp til 100.000 fot, eller skytes opp med raketter fra bakken opp til høyder i grenselandet mellom jordatmosfæren og verdensrommet. Missilene kan også manøvrere. Det regnes i dag for å være svært vanskelig, for ikke å si umulig, å forsvare seg mot denne nye våpentypen. Men, det er antagelig bare inntil ny teknologi er utviklet for å kunne detektere og bekjempe også denne type missiler. Det kommer i så fall til å bli kostbart og vil sannsynligvis kreve utplassering av sensorer i verdensrommet.

De store nasjonene, USA, Russland og Kina, har arsenaler med alle de her nevnte missiltypene, enten operative i tjeneste, eller under utvikling og innføring.

Russerne har i dag et bredt spekter av både ballistiske missiler og kryssermissiler til disposisjon, både med atomstridshoder og konvensjonelle stridshoder. Et eksempel på det første er Iskander, et TBM med ca. 500km rekkevidde og en presisjon målt i meter. Et eksempel på det andre er Kalibr, et fartøybasert kryssermissil med en rekkevidde på 2500km og stor presisjon. I åpne kilder har det også i den senere tid kommet frem informasjon om et nytt atomdrevet kryssermissil kalt Burevestnik (Stormfugl) og et nytt hypersonisk missil med navnet Kinzjal som skal kunne nå hastigheter på Mach 10.

Med Iskander utgruppert i Kaliningrad dekker russerne store deler av Østersjøen og Baltikum og med tilsvarende utgruppering på Kola halvøya dekker de store deler av Finnmark uten å måtte krysse grensen til Norge.

Russerne har demonstrert i praksis sin evne til å benytte langtrekkende presisjonsvåpen i Syria-konflikten der de har fått testet ut bruk av langtrekkende missiler både fra fly, overflatefartøyer og u-båter. De beskyldes også for i de senere år å ha utplassert SSC-8 Novator missiler på russisk territorium som kan nå mål i hele Europa med svært kort varslingstid. SSC-8 er et kryssermissil som vestlig etterretning anslår til å ha en rekkevidde på opp mot 2500 km og dermed bryter de INF-avtalen ifølge USA og NATO. Denne ble i sin tid inngått i 1987 mellom daværende president i USA, Ronald Reagan og Sovjetunionens leder Mikail Gorbatsjov. Avtalen ble inngått etter at Sovjetunionen på slutten av 70-tallet utplasserte landbaserte SS-20 mellomdistanseraketter som kunne nå mål i hele Europa, men ikke nå USA. Frykten var da at Sovjet ville spekulere i at USA ikke ville gjengjelde et nukleært angrep på Europa som ikke rammet det amerikanske kontinent.

NATO ønsket derfor å kunne svare på SS-20 trusselen med tilsvarende landbaserte raketter utplassert i Europa, Pershing II og Ground Launched Cruise Missile (GLCM). Motstanden mot dette var imidlertid stor i flere europeiske land og førte etter hvert til det berømte dobbeltvedtaket i NATO der det ble besluttet å utplassere 572 nye mellomdistanseraketter, men samtidig innlede forhandlinger med sikte på atomnedrustning. Utplasseringen ble aldri gjennomført og forhandlingene ledet etter hvert til INF-avtalen som fjernet de sovjetiske SS-20 rakettene. Nå beskyldes altså Russland med sin utplassering av tidligere nevnte SSC-8 for å bryte denne avtalen. Ifølge NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, er dette en tolkning som for det første ikke er av ny dato, avtalebruddene har vært påtalt også av presidentene Bush og Obama, og for det andre synes vestlige etterretningskilder å stå samlet om denne vurderingen, som russerne selvfølgelig bestrider. Hva NATO vil foreta seg er foreløpig noe uklart, men det kan tenkes både utvikling og utplassering av nye tilsvarende missilsystemer slik NATO truet med på 70-tallet, økt kapasitet på det defensive missilforsvaret som allerede er besluttet, og forhandlingsveien for på ny å fremforhandle en lignende avtale.

Amerikansk svar på disse utfordringene har bl.a. gått i retning av Conventional Prompt Global Strike (CPGS). Et konsept som skal gi USA evnen til å treffe et hvilket som helst mål på jordens overflate med langtrekkende presisjonsvåpen innen 1 time. Innenfor dette konseptet ser de for seg både utnyttelse av eksisterende ICBMs og SLBMs, samt utvikling av nye hypersoniske missiler. Kunstig intelligens og utvikling av såkalte “swarms” er og et satsningsområde.

MISSILFORSVAR

The Battle of Britain ble vunnet av defensive virkemidler, jagerfly og luftvern i kombinasjon med den nye oppfinnelsen radar og et godt fungerende K2-system. Så kom V1 og V2 og på ny ble det antatt at disse nye våpen-systemene kan man ikke beskytte seg mot, særlig da det ballistiske missilet V2. Denne oppfatningen ble forsterket i etterkrigstiden med utviklingen av de interkontinentale ballistiske missilene med atomstridshode. Utover på 1960-tallet begynte man imidlertid å se på om det likevel skulle være mulig å utvikle defensive våpen-systemer som kunne skyte ned ballistiske missiler, eller andre metoder for å eliminere missiltrusselen.

Missilforsvar kan nemlig utføres av flere typer militære kapasiteter. Spesialstyrker i samarbeid med langtrekkende våpen-systemer kan ødelegge missilenes utskytningsramper og K2- systemer på bakken. Offensive cyberangrep kan og slå ut missilenes K2 og påvirke styringssystemene. Men det som vanligvis omtales som missilforsvar er de defensive bakke- til-luft systemene som kan detektere, følge og bekjempe innkommende missiler: langtrekkende luftvern (LRAD). Noen av disse LRAD-systemene har og kapasitet til å engasjere ballistiske missiler enten i midt-kurs fasen i verdensrommet (Ground-Based Midcourse Defence(GBMD) eller i terminalfasen på vei ned mot jordoverflaten (THAADS, Patriot, SAM-P). Amerikanerne eksperimenterte også en periode med utvikling av en såkalt Airborne Laser (ABL) montert på en Boeing 747 som skulle kunne engasjere ballistiske missiler i oppskytningsfasen, men dette prosjektet er nå avsluttet.

Tysklands V1 missilrakett-bombe.

Luftmilitær doktrine beskriver to hovedformer for operasjoner: kontraluft og bekjempelse. Den første dreier seg om kampen om luftherredømme, og inndeles normalt i offensive og defensive kontraluftoperasjoner (OCA og DCA). Bekjempelse dreier seg om nærstøtte og interdiktoperasjoner til støtte for krigføringen i land- og sjødomenet og angrep mot strategiske mål på dypet av fiendens territorium. Utviklingen av langtrekkende presisjonsstyrte missiler har gjort at slike angrep nå kan utføres over store avstander. Forsvar mot slike strategiske luftangrep kalles gjerne ”strategisk luftforsvar”. Dette er en type operasjoner som vi ikke har kunnet delta i med LRAD-systemer siden den kalde krigen. Da hadde vi NIKE-batteriene rundt Oslo som forsvarte hovedstadsområdet mot angrep fra strategiske bombefly. Norske luftvernsystemer har etter den kalde krigen vært en del av DCA operasjonene sammen med jagerfly på bakkeberedskap (Scramble) eller Combat Air Patrols (CAP).

En av forutsetningene for et effektivt missilforsvar med langtrekkende luftversystemer er et luftkommando- og kontrollsystem som er i stand til å produsere et ”Recognised Air Picture” (RAP) og utøve ledelse av de stridsmidlene som er til disposisjon. Våre DCA-operasjoner er også en del av NATOs integrerte luft- og missilforsvarssystem (NATINAMDS). Dette betyr at målinformasjon utveksles over landegrensene og NATOs kommandokjede er involvert i vurderingene av hvilke mottiltak som skal treffes. RAPen skaper et identifisert luftbilde med alle typer trusler som kan krenke vårt luftterritorium, det være seg fly, droner eller missiler.

SIKKERHETSPOLITISKE ASPEKTER VED MISSILFORSVAR

Missilforsvar har imidlertid en sikkerhetspolitisk dimensjon som gjør at det ikke bare er fagmilitær logikk som er avgjørende for utviklingen av et missilforsvar. Ballistiske missiler kan også utstyres med atomstridshoder og dermed blir bruken av et missilforsvar også en del av debatten omkring bruken av atomvåpen i en eventuell krig. Denne debatten ble etter hvert en arena for andre enn bare fagmilitære. Statsvitere, fysikere, matematikere, psykologer og teologer, alle mente etter hvert at de hadde et faglig grunnlag for å kunne uttale seg. Som vi husker fra den kalde krigen fikk vi i tur og orden atomkrigsdoktriner som varierte mellom” Massive Retalliation”, ”MAD”, ”Flexible Response” og ”Weapons of last resort”. Med atomvåpnene har menneskeheten skapt et våpen som gjør det mulig å utslette alt liv på jorden. Dermed er det svært forståelig at atomdebatten ble overtatt av andre enn bare de fagmilitære. Atomvåpnene, deres eksistens og anvendelse, ble et sikkerhetspolitisk, folkerettslig og etisk anliggende like mye som et fagmilitært.

Både amerikanerne og russerne utviklet etter hvert missilforsvarskapasiteter som ble operative utover på 60-tallet. Nå begynte det imidlertid å bre seg en skepsis i en del kretser som mente at ved å utvikle et skjold som kunne stoppe det meste av en angripers førsteslags kapasitet så kunne man bli fristet til forkjøpsangrep. I tillegg begynte man å utvikle mottiltak mot de defensive systemene i form av multiple stridshoder som kunne styres mot ulike mål (MIRVs). Det bredte seg derfor en oppfatning om at defensive missilforsvarssystemer kunne rokke ved terrorbalansen og MAD-doktrinen både ved å øke faren for forkjøpsangrep og ved å eskalere våpenkappløpet. Derfor fikk man i 1972 den såkalte Anti-Ballistic Missile (ABM)-avtalen om begrensing av ABM-systemer. USA avviklet etter hvert sitt missilforsvar totalt, mens russerne beholdt sitt rundt Moskva i henhold til det avtalen tillot. Amerikanerne trakk seg ellers ut av denne avtalen i 2001.

Neste gang debatten om missilforsvar blusset opp igjen var på 1980-tallet. President Reagan lanserte det såkalte Strategic Defense Initiative (SDI), eller ”Star Wars” på folkemunne, som hadde som ambisjon å utvikle et defensivt missilforsvarssystem som var så effektivt at det kunne skyte ned alle innkommende missiler og dermed gjøre MAD-doktrinen uaktuell. Man kunne dermed oppnå stabilitet ved rene defensive tiltak. Reagan og hans rådgivere var sterke motstandere av MAD som de kalte en” suicide pact”. Økonomiske og teknologiske utfordringer, samt den sikkerhetspolitiske utvikling med Murens og Sovjetunionens fall, sørget imidlertid for at denne voldsomme ambisjonen aldri ble gjennomført.

President Bush d. e., som etterfulgte Reagan, lanserte et mer begrenset missilforsvarsprogram kalt ”Global Protection Against Limited Strike (GPALS)”, og mye av teknologien i dette programmet er videreført i dagens missilforsvar.

Når MAD-doktrinen og frykten for det kjernefysiske ragnarokk ble tonet ned utover på 90-tallet gled fokuset etter hvert over på utviklingen i såkalte ”rogue states” som hadde mer eller mindre effektive konvensjonelle ballistiske missiler til disposisjon (Iran, Irak, Nord-Korea for å nevne noen.) Noen av disse “rogue states” var, og er, i ferd med også å utvikle en kjernefysisk missilkapasitet. Ambisjonen nå var ikke å etablere et ugjennomtrengelig skjold mot interkontinentale ballistiske missiler fra en stor atommakt, men å kunne gi beskyttelse mot begrensede angrep fra de nevnte ”rogue states”. Hensikten var ikke å utvikle noe som i prinsippet kunne rokke ved MAD. Denne ambisjonen ble videreført under presidentene Clinton, Bush d.y. og Obama. Teknologien fra SDI og GPALS ble tatt med videre, men tilpasset det nye ambisjonsnivået.

Til å begynne med var dette et rent amerikansk initiativ for å beskytte det nord-amerikanske territoriet under paraplyen til North American Air Defense Command (NORAD). Imidlertid viste det seg etter hvert at flere av de konfliktene den vestlige verden ble engasjert i på 90- og 2000-tallet inkluderte TBM som en del av trusselbildet både i Midt Østen og Asia. Frykten var også at terroristorganisasjoner som Al Qaida skulle få kontroll over slike våpen. Det ble derfor klart at også NATO territorium i Europa kunne bli utsatt for denne type trusler og i 2008 ble det besluttet at det amerikanske initiativet skulle overtas av NATO og implementeres som et NATO-system. Norge har allerede sluttet opp om NATOs beslutning om å implementere et slikt system til forsvar av NATO-territorium, spørsmålet er bare om Norge også skal bidra aktivt ved å integrere de begrensede kapasitetene vi har i dette systemet.

Etter at denne begrensede missilforsvarsambisjonen ble vedtatt har den sikkerhetspolitiske situasjonen igjen endret seg med russernes annektering av Krim og krigen i Øst-Ukraina, kinesernes sabelrasling i Stillehavsregionen, Nord-Korea og utviklingen av langtrekkende missiler med mulig atomstridskapasitet og utviklingen i Iran. Nå vurderes sannsynligheten for en høyintensitets krig mellom stormakter igjen som en mulighet man må ta hensyn til. Dermed har også debatten om atomvåpnene og terrorbalansen, avskrekking og beroligelse, blusset opp igjen. I kjølvannet av denne debatten har så de gamle argumentene fra 70- og 80-tallet dukket opp når det gjelder det defensive missilforsvaret og hvordan dette eventuelt kan påvirke terrorbalansen og føre til rustningskappløp. Russland hevder nå blant annet at etableringen av NATOs missilforsvar også har, eller vil kunne få, kapasitet til å kunne skyte ned russiske interkontinentale missiler. Dette blir imidlertid benektet av NATO, som hevder at systemets kapasitet kun dekker missilene fra de tidligere nevnte “rouge states” samt TBM som direkte truer NATO-territorium.

BEHOVET FOR MISSILFORSVAR I NORGE

Russerne kan gjennomføre overraskende missilangrep fra sine fredstidsbaser på Kola og fartøyer til sjøs med meget kort varslingstid. Så langt har vi nasjonalt ikke hatt kapasiteter som har vært i stand til å detektere og bekjempe TBMs siden NIKE-batteriene ble nedlagt i 1990. Det betyr at våre politikere enten må leve med den risikoen, med store muligheter for å bli sjakk matt i et politisk spill der trusler om begrenset bruk av TBM inngår, eller de kan velge å anskaffe nasjonale missilforsvarssystemer. En tredje mulighet er at man overlater missilforsvaret i sin helhet til NATO. Skal man lykkes med å forsvare seg mot strategiske angrep med både kryssermissiler og ballistiske missiler må man kunne detektere, identifisere, engasjere og bekjempe i løpet av svært kort tid. Uten et integrert K2-system i NATO sammenheng og luftvernsystemer med tilstrekkelig høy beredskap, vil man ikke klare å utføre en” kill chain” hurtig nok. Derfor vurderes det nå i hvilken grad Norge kan integrere sine AEGIS-fregatter, NASAMS og eventuelle nye langtrekkende luftvernsystemer i NATOs missilforsvar, på samme måte som vi i alle år har vært integrert i NATINAD som var forløperen til NATINAMDS.

Både Etterretningstjenesten, tidligere og nåværende Forsvarssjef, Sjefen for Luftforsvaret og Forsvarsdepartementet beskriver at Norge står i dag overfor lufttrusler vi ikke kan beskytte oss mot. Derfor er da også luftvern et sentralt område i den nylig besluttede langtidsplanen for forsvarssektoren. I Prop. 14 S (2020-2021) «Evne til forsvar-vilje til beredskap» er imidlertid ikke Forsvarssjefens ambisjon fulgt opp. Riktignok videreføres satsningen på NASAMS, som oppgraderes til NASAMS IV, og det innføres også kortholdsmissiler, men innføringen av et nytt langtrekkende luftvern med TBM-kapasitet skyves ut i tid til etter 2028. Dette til tross for at TBM-trusselen eksisterer i dag i våre nærområder. Et nytt langtrekkende luftvernsystem er også nødvendig for å øke evnen til tidlig engasjement og derved øke det totale engasjementsvolumet slik at F-35 kan frigjøres til offensive oppdrag. Manglende langtrekkende luftvern reduserer også vår totale evne til å forsvare alle våre kampflybaser, mottaksområder for allierte styrker og beslutningstagere, befolkningssentre og kritisk infrastruktur.

Andre verdenskrig videreutviklet luftkrigen og introduserte missiltrusselen. I dag omfatter denne trusselen både kryssermissiler, ballistiske missiler og hypersoniske missiler. Nye offensive våpen medfører også utviklingen av defensive mottiltak. Fordi missiler også kan utstyres med atomstridshoder har utviklingen av missilforsvar fått en sikkerhetspolitisk, folkerettslig og etisk dimensjon som påvirker oppfatningen av nytteverdien. Det er imidlertid i dag enighet om at NATO trenger et territorielt missilforsvar mot kryssermissiler, TBMs og hypersoniske missiler. Norge har politisk sluttet seg til dette, og planlegger å styrke vår evne til forsvar mot kryssermissiler, men har foreløpig utsatt anskaffelse av langtrekkende luftvern med TBMkapasitet til tross for at denne trusselen er til stede i våre nærområder. Dette utgjør i dag den største akilleshælen i forsvaret av Norge.

Daglig leder RUFO AS Knut Steinnes, orienterte om bedriftens etablering, utvikling og produktsortiment. Vi begynte i det små og var smale i sortimentet, rettet mot musikkbransjen og eventbyråer. Etter hvert har vi blitt en kompetansedrevet bedrift med 17 dyktige ansatte som hele tiden sørger for driver produktutvikling og effektivisering. Vi har derfor med tiden kunnet tilby våre spesialtilpassede produkter til betydelig flere kunder. 2003 ble et veiskille, der vi prioriterte satsning mot eksempelvis industri, offshore og forsvar, sier Steinnes. Det var for øvrig det året Steinnes kom inn i bedriften, og han nok således bidratt til videreutviklingen.

Våre transportkasser/kofferter er i kryssfiner med solide aluminiums-beslag. Innmaten er spesialtilpasset og formskjært skumplast. Kundens ønsker og mål på det som skal oppbevares i kassen, lastes inn i vårt dataprogram, og avansert maskinelt utstyr skjærer ut skumplasten. Her er det få begrensninger sier en fornøyd partner og daglig leder. Han legger også til at RUFO AS også er den største forhandleren Zarges-kasser og Pelikasser.

Under orienteringen og omvisningen på anlegget, får Offisersbladet et innblikk i det brede produkt-spekteret, og alle mulige tilpasninger etter kundens ønsker. Kostbart materiell som benyttes av nødetater under tøffe forhold i all slags vær, får lengre levetid i spesialtilpassede transportkasser. RUFO har også laget spesial-rack som fungerer som arbeidsstasjoner i felt. Vi får også se transportkasser/kofferter for de fleste typer våpen som forsvar benytter.

Steinnes kunne fortelle om et utfordrende og morsomt oppdrag de fikk fra Forsvaret, nemlig lage en transportkasse for helikopter-rotorblad. En utfordring vi tok på strak arm, og den kassen ble lang, sier han med et smil.

Han avslutter Offisersbladets besøk med å understreke viktigheten med at samfunnet støtter opp under norsk næringsliv, og kjøper norsk-produserte produkter. Da sikrer vi norske arbeidsplasser. Dette har jo blitt tydeligere under koronapandemien, avslutter Knut Steinnes.