Offisersbladet ved redaktør Øyvind Førland Olsen, leder i Befalets Fellesorganisasjon Dag Stutlien og nestleder Lars Ullensvang, møtte stortingspolitiker Ingrid Fiskaa til en samtale om Forsvaret under Arendalsuka. På dagsorden sto personellutfordringer i Forsvaret og hva som skal til for at Forsvaret lykkes med å realisere langtidsplanen for Forsvaret.

Fiskaa: Jeg er såpass gammel at jeg ikke ble innkalt til Forsvaret, og kunne heller ikke være militærnekter. Min far, som ikke lever lenger, var i Heimevernet. Jeg husker at han hadde diverse deler av et våpen hjemme og reiste på øvelser. Mitt inntrykk av Forsvaret er nok formet av det.

Offisersbladet: Hvis du kunne skru tiden tilbake, ville du gjennomført førstegangstjenesten?

Fiskaa: Ja, da hadde jeg gjerne gjort det. Jeg tror førstegangstjenesten er en verdifull opplevelse for veldig mange – du blir kjent på tvers av interessefelt og du møter folk som du ikke ellers møter – for eksempel gjennom utdanning der folk er mye likere. I Forsvaret blir du kjent med helt andre typer mennesker, du blir «sveiset» sammen og det er et «formende» år for ungdommer. Mange har godt av det, tror jeg.

Offisersbladet: Nå har vi en langtidsplan som strekker seg fram til 2036 hvor Forsvaret skal bli tilført mange ekstra milliarder kroner. Hvorfor er det viktig å prioritere Forsvaret framover?

Fiskaa: Forsvaret har vært nedprioritert og nedbygget i mange år. Nå er det en felles forståelse, både tverrpolitisk og i samfunnet, at det var et feilgrep. Et forsvar er noe vi må ha hele tiden – Forsvaret har tidløse oppgaver. Og vi trenger et sterkt nasjonalt forsvar som kan ivareta og håndheve suverenitet i nærområdene våre, og være til stede og da bidra til å dempe konfliktnivået. Det har blitt et større alvor nå med en sikkerhetspolitisk situasjon i Europa som har satt en støkk i veldig mange. Vi har et naboland i Russland som opptrer mye mer aggressivt og mer uforutsigbart enn det vi tenkte tidligere.

Offisersbladet: Til tross for at det vilje til å bruke mer penger på Forsvaret, er det likevel personellutfordringer. I de to foregående årene har Forsvaret mistet hundrevis av ansatte, hvor viktig er det å tette hullene slik at færre slutter for at man skal lykkes med opptrappingsplanen som ligger til grunn i langtidsplanen?

Fiskaa: Det er helt avgjørende å holde på det personellet vi har, som har erfaring og kunnskap som ikke er lett å erstatte. Mange av de som forsvinner nå, dessverre, kan ikke erstattes før om mange år. Det er ikke bare å ansette nye eller få nye inn i utdanningssystemene. Det er kompetanse som tar lang tid å bygge opp. Problemet med norsk forsvarspolitikk er ikke bare at man ikke har satset nok med tilstrekkelig med penger: Det har vært en for ensidig satsing på å investere og kjøpe materiell uten å satse tilsvarende på personellet som skal holde det gående. Den ubalansen nå den er ikke ny, men den blir veldig akutt når vi er enige at vi skal satse på Forsvaret. Samtidig har vi rett og slett en personellflukt – folk forsvinner ut av døra som samtidig som vi skal satse på Forsvaret.

Stutlien: Tallene som viser at 700 og 800 har sluttet i Forsvaret de to foregående årene, det er dramatisk. Hvis vi skal nå den veksten på personell som ligger til grunn i langtidsplanen må vi vokse med cirka 800 per år. Hvis vi mister like mange som vi skal vokse med er det enkel matematikk: Da ender vi opp i null. Vi er nødt til å tette disse hullene her. Hvis ikke er vi dømt til å mislykkes.

Offisersbladet: Hva tenker du, Lars? Har man sett seg litt blind på inverteringer i materiellet i Forsvaret og glemt personellet og insentivene for å beholde flere av sine ansatte?

Ullensvang: Hvis vi går noen tiår tilbake da Forsvaret startet prosessene med å redusere størrelse, representerte personellet en «utfordring». Da var det for mange ansatte og vi hadde rause sluttpakker for å kvitte oss med 5000 ansatte. Vi har etablert en praksis med å redusere, vi har innført en personellkategori som ikke skal jobbe lenger enn til 35 år (t-35), er det en innretning som bærer preg av at vi har hatt et behov for å tone ned betydningen av personellet. Personellet har nok kommet i bakre rekke sammenlignet med store investeringer i milliardstørrelse som nye kampfly, fregatter, ubåter og overvåkningsfly.

Hør hele episoden på BFO.no. Da får du vite mer om hvordan Ingrid Fiskaa og Befalets Fellesorganisasjon ved Stutlien og Ullensvang ser for seg å beholde flere ansatte i Forsvaret.

Befalets Fellesorganisasjon ved leder Dag Stutlien og nestleder Lars Ullensvang, møtte forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) under Arendalsuka. På dagsorden var personellsituasjonen i Forsvaret og hvordan det er mulig å oppnå målsettingene i langtidsplanen for forsvarssektoren. Programleder var redaktør i Offisersbladet Øyvind Førland Olsen.

Offisersbladet: Hvordan vil du beskrive personellsituasjonen i Forsvaret?

Gram: Da vi la fram langtidsplanen løftet jeg fram to tema som nå møter: Det ene var gjennomføring i stort. Det er et stort forsvarsløft som kommer til å kreve mye gjennomføring. Jeg løftet også fram personellsituasjonen som en veldig viktig del av gjennomføringen. At vi rekrutterer godt gir et godt utgangspunkt, og vi må rekruttere mange flere framover. Derfor er økt utdanningskapasitet viktig, men vi må bli enda bedre til å beholde flere av de som jobber i forsvarssektoren i dag. Det er for mange som slutter.

Offisersbladet: Forsvaret rekrutterer godt, men likevel mister de for mange ansatte. Av konkrete tiltak hva kan gjøres for å stoppe det?

Gram: Avgangstallene blant spesialistene har gått noe ned, fra et forholdsvis høyt nivå, men det er en nedadgående trend. Det er bra. Det er motsatt trend med tanke på offiserene, riktignok fra et ganske lavt nivå, men det har økt. Det kan handle om bosituasjon, det kan handle om balansen mellom arbeidsbelastning og familietid, lønnsforhold, pensjon... Det er sammensatt og da er det også sammensatte virkemidler som må til. Med tanke på arbeidsbelastning kan det for eksempel hjelpe at vi har kjøpt simulatorer i stedet for at folk er to måneder i Skottland, eller at vi har doble besetninger på fartøy for en mer planlagt arbeidstid.

Offisersbladet: Legger regjeringen godt nok til rette for at Forsvaret kan beholde flere, og gjør Forsvaret nok for å beholde sine ansatte, Dag (Stutlien)?

Offisersbladet: Legger regjeringen godt nok til rette for at Forsvaret kan beholde flere, og gjør Forsvaret nok for å beholde sine ansatte, Dag (Stutlien)?

Stutlien: Det er lagt til rette i den kommende langtidsplanen så finansieringen er på vei. Vi må ikke glemme at det er gjort veldig mye bra i Forsvaret allerede og sektoren for øvrig, men vi kommer ikke unna at 700-800 har sluttet de siste årene i tilfeldig avgang. Vi er i en alvorlig situasjon som vi er nødt til å gjøre noe med. Det er kanskje ikke behov for enda flere tiltak, men det er nødvendig med enda større trøkk på de tiltakene vi har allerede. Kanskje vi skulle hatt en enda tydeligere overordnet strategi med et kort, mellomlangt og langsiktig fokus slik at vi kan gjøre det på en helhetlig måte.

Offisersbladet: Er det mulig være enda mer konkret med hvilke tiltak som er nødvendig for å beholde ansatte?

Stutlien: Tiltakene kan vi speile tilbake til FFIs rapport om sluttårsaker. Og helt øverst der troner lønn. Nå skal ikke lønn løse alt. Det handler om vilkår og rettigheter; det går på pendling og flytting. Det er ikke en quick fix – bortsett fra pensjon. Får vi landet det med pensjon, raskt, da blir det ro i rekkene. Og da får de tiltakene vi er i gang med tid til å virke.

Offisersbladet: Hvor viktig mener du at en mer forutsigbar pensjon der en større del av inntekten er pensjonsgivende, Gram?

Gram: Det er et viktig tema, og det er egentlig stor grad av enighet om analysen her. Vi har jo jobbet i lang tid med et lønns- og insentivprosjekt som peker i den retningen der flere av tilleggene kan være pensjonsgivende. Tidligere handlet det om sluttlønnen som dannet grunnlaget for pensjon. Nå som hele yrkeskarrieren danner grunnlag for pensjonen, så ser det annerledes ut.

Offisersbladet: Hva er ditt inntrykk av personellsituasjonen i Forsvaret, og hva kan gjøres for å beholde flere enn det Forsvaret klarer i dag, Lars?

Ullensvang: Det å miste kompetent personell som har hatt læring i stilling over mange år, det får du ikke bare tilsatt. Langt på vei innebærer det at vi veksler inn kompetanse med nye ansatte. Det er krevende å kompetanseheve de individene gjennom skolesystemet og ved operativ erfaring; og øving, seiling og vakt. Den største bekymringen min er forbundet med den nye særalderspensjonsordningen, som er ute til høring og skal behandles på Stortinget, der mange føler at den river beina under en rekke prioriteringer de har gjort i livet fordi forutsetningene plutselig endres.

Hør hele episoden på BFO.no. Da får du vite mer om hvordan forsvarsminister Bjørn Arild Gram og Befalets Fellesorganisasjon ved Stutlien og Ullensvang ser for seg å beholde flere ansatte i Forsvaret.

– Det er en anerkjennelse jeg verdsetter, og så er det veldig gøy at jeg er første nordmann som får denne prisen. I tillegg blir du vurdert opp mot veldig mange andre dyktige folk nominert fra alle hovedkvarter som er underlagt ACO, sier Eli til Offisersbladet.

I juni var han en av fire som ble «ACO Military Member of the Year» 2023, som følge av innsatsen han har lagt ned i Allied Special Operations Forces Command (SOFCOM) i NATO. Oversersjanten (OR6) mottok den høythengende utmerkelsen som ble innført i 2013 av ACO. Ifølge NATO har utmerkelsen til hensikt å anerkjenne og «feire» de som har utvist innsats og dyktighet over det som kan forventes. Overfor NATO utrykte Eli takknemlighet for tildelingen der general Christopher G. Cavoli (SACEUR – Supreme Allied Commander Europe) og chief warrant officer (ACO CSEL – Command Senior Enlisted Leader) Kevin J. Mathers, sto for overrekkelsen under en seremoni i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.

I tillegg til et diplom (Cerificate of Appreciation), ble Eli overrakt en skulptur i glass med NATO-crest med Supreme Head-quarters Allied Powers Europe (SHAPE’s) motto «Viglia Pretium Libertatis» – noe som kan oversettes til: Prisen for frihet er årvåkenhet.

– Utmerkelsen er ikke bare anerkjennelse av min innsats, men også til laget mitt og støtten og arbeidsinnsatsen de har lagt ned, sa Eli i etterkant av tildelingen.

FLERE ÅR I NATO

34-åringen forteller at han ankom i den lille belgiske byen Mons og NATO-tjenesten underlagt europahovedkvarteret i NATO (SHAPE) i 2021. Da var sikkerhetssituasjonen som preget NATO en helt annen.

– Hele tankesettet har endret seg i løpet av noen år. Da Russland invaderte Ukraina var det som å skru på en bryter. Før var vi opptatt av Afghanistan. Nå har søkelyset rettet seg mer mot det som skjer i Europa, sier Eli.

Oversersjanten forteller at hans jobb i SOFCOM inkluderer tilsyn med innkommende offisiell korrespondanse, identifisere informasjon som er viktig for ledelsen, sikre at stabstjenesten gjennomføres i henhold til ledelsens visjon, lede stabsprossessene i SOFCOM, oversette ledelsens intensjon til stabsoppgaver, implementere stabsprosedyrer, håndtere direktiver og publikasjoner, blant annet.

VIL VÆRE PÅ SAMME STED

Eli forteller at han gjerne fortsetter utenlandstjenesten på vegne av NATO og Norge flere år framover. Han og samboeren Océane fra Frankrike, venter sitt første barn i november. Eli krysser der for fingrene for at de får tjeneste samme sted.

– Da blir alt mye enklere. Slik situasjonen er nå blir det en del pendling mellom Mons og Paris. Jeg håper at vi snart kan slippe det, og vi har søkt på de stillingene vi tror vi har størst sjanse for å få gjennomslag på, sier Eli.

– Det er flere muligheter i NATO, og det er også mye lettere for henne å få seg jobb der enn for eksempel i Norge, sier Eli som møtte samboeren da de begge tjenestegjorde på Joint Warfare Centre i Stavanger.

Kadetter ved Luftkrigsskolen som mottar behovsprøvd bostønad fikk 10. mai beskjed om at de mister retten til forlegning på skolen.

Kadetter ved krigsskolene anses som tjenestepliktige og omfattes av lover og hjemler fra fredsregulativet. I henhold til §4.1 skal «tjenestepliktige og frivillige som gjør tjeneste i Forsvaret ha fri kost, fritt kvarter og fri bekledning (...)». Imidlertid ble det fra 1. januar 2024 innført en ny bestemmelse i §3.15 som sier: «Den som mottar bostønad for egen eller leid bolig i naturlig bområde for tjenestestedet, har ikke krav på forlegning på tjenestestedet.»

Dette har skapt problemer for kadettene. Hvis man sa fra seg bostønad i mai for å få forlegning på skolen, måtte man fortsatt betale leie for sin eksterne bolig ut august på egen regning, grunnet en normal oppsigelsestid på tre måneder. På grunn av den korte beslutningstiden og de økonomiske konsekvensene, valgte de fleste å gi fra seg retten til forlegning på skolen.

Reiseutgiftene er også en utfordring som skolen ikke dekker. Behovsprøvd bostønad dekker bolig innenfor «naturlig boområde», som videre defineres som området med inntil en time reisetid med kollektivt.

Ifølge §5.6 «Når avstand mellom bopel og tjenestested er minst 2,5 km, dekkes legitimerte reiseutgifter (…). De som benytter seg av generell nattpermisjon, får ikke dekket reiseutgiftene.» Dette betyr at en stor gruppe kadetter som bor utenfor skolen, nå verken får dekket kollektivutgifter eller har tilgang til et rom på skolen.

Forsvarsløftet skal utvide Forsvaret med flere personer, og FHS øker derfor antallet kadetter hvert år. Men denne økningen skjer uten tilsvarende utvidelse i forlegningskapasiteten ved skolene.

Belastningen for kadettene under utdanning ved FHS er allerede stor. De som bor på skolen, deler små rom med en medkadett i tre år, med minimal plass og lite privatliv. De som bor utenfor skolen, risikerer å pendle i opptil en time kollektivt hver vei, uten å få dekket disse kostnadene.

KAFO mener at håndteringen av saken ved de ulike skolene har vært problematisk. Vi forstår at FHS må fatte tiltak for å frigjøre plass ved skolene, men er uenig i måten kadettene har blitt behandlet i prosessen. Saken kom brått på, det oppleves som en lite gjennomtenkt løsning, i tillegg til at skolene viser lite villighet til å samarbeide og vise skjønn (blant annet når det gjelder reisekostnader). Slik saken er håndtert løses ikke problemet, men skaper flere.

KAFO mener endringen ikke burde hatt tilbakevirkende kraft. Altså, de kadetter som har mottatt bostønad og hatt rom på skolen fra start ikke mister tilgang på forlegning.

Kadetten har inngått en avtale med skolen, og nå endres vilkårene uten at kadetten har noe de skulle sagt i saken. Videre mener vi at man i det minste burde få 12 måneder oppsigelsestid slik at kadetten får bedre tid til å bestemme seg for om de ønsker bostønad eller forlegning på skolen. I denne tidsperioden vil man ha bedre tid til å si opp en eventuell leiekontrakt eller selge bolig. I tillegg til bedre tid til å forberede flytting.

Til slutt mener KAFO at alle

minimum

skal ha tilgang på en seng på leir, om det så blir 4 mannsrom. Dette for å lette belastning ved øvelser eller andre obligatoriske arrangement ved skolene.

Kjernen av problemet er at militær student er i en personellkategori med mangel på tydelig regelverk om våre rettigheter. Derfor er en tydelig definert personell-kategori for kadetten en av KAFOs kjernesaker og noe vi arbeider med kontinuerlig og i tett samarbeid med studentrådet.

Problematikken rundt bostønad er en av de første merkbare konsekvensene av forsvars-løftet ved krigsskolene. Det er tydelig at det er behov for bedre løsninger for å sikre at kadettenes hverdag ikke blir unødvendig belastet i en allerede krevende utdanning.

KILDER:

Forsvarsstaben (2024). Fredsregulativet for Forsvaret.

Under det første møtet med det nye landsstyret etter kongressen, som ble avholdt i begynnelsen av juni, definerte KAFO LS tre sentrale mål for styreperioden: kommunikasjon, synlighet og kompetanse.

For å styrke kompetansen i KAFO, satte vi som mål at alle skolene skulle gjennomføre kurs for sine tillitsvalgte. Disse kursene ble ledet av hovedtillitsvalgt (HTV) fra den aktuelle grenen, i samarbeid med en representant fra BFO sentralt.

I løpet av høsten har alle skolene gjennomført tillitsvalgtkurs for sine lokalstyrer, og noen skoler har også invitert øvrige medlemmer til å delta. Kursets formål er å øke den lokale kompetansen og skape større forståelse og engasjement rundt KAFOs arbeid.

Etter gjennomført kurs mottok deltakerne kursbevis, og lokalstyrene arrangerte sosiale aktiviteter som en avslutning på dagen.

Som leder for KAFO har jeg hatt gleden av å delta på mange av BFOs aktiviteter, i tillegg til de arrangementene vi selv organiserer i KAFO.

I starten av september deltok jeg på BFOs lederkonferanse, der jeg møtte tillitsvalgte fra hele landet. På konferansen deltok vi blant annet i en politisk workshop der vi diskuterte hvordan man kan skape og beholde engasjerte tillitsvalgte.

KAFO oppfordrer BFO til å dra nytte av det sterke engasjementet som finnes i vår organisasjon, for å sikre seg dyktige tillitsvalgte. Akkurat som Forsvarets Høgskole er en viktig rekrutteringsarena for BFO, er KAFO en verdifull kilde til fremtidige tillitsvalgte.

For at KAFO skal kunne fortsette å vokse og bidra til økt engasjement blant kadettene, er det avgjørende at BFO investerer mer i KAFOs aktiviteter. Høsten 2023 og 2024 har KAFO fremmet forslag om økt budsjett, men hittil har vi ikke fått støtte fra hovedstyret i BFO. Dette må endres for å sikre videre utvikling.

I tillegg bør BFO fortsette å prioritere synlighet på skolene gjennom hele skoleåret for å styrke tilstedeværelsen blant kadettene.

Et tett samarbeid mellom BFOs region- og lokallagsledere og KAFO ved de ulike skolene er også viktig. Dette kan blant annet innebære å opprette kontakt med kadetter i 3. året og informere dem om mulighetene som tillitsvalgte, gjerne i forbindelse med den årlige «fra kadett til ansatt»-briefen.

BILDEQUIZ

ALLMENNKUNNSKAP

9. august 2024 fikk Luftforsvaret ny sjef, Øivind Gunnerud.

Offisersbladet fikk et eksklusivt møte med både ny sjef Luftforsvaret og sjef luftkapasiteter/ FMA brigader Jarle Bugge Nergård, på Kjeller base i september.

Gunnerud er utdannet flyger, og har både operativ, stab-, og ledererfaring. Han har sittet bak spakene både i F-5, F-16 og F-35.

Han har blant annet hatt stillinger som skvadronsjef, taktikkoffiser, fagsjef kampfly i Luftforsvaret, samt jobbet med strategisk langtidsplanlegging i Forsvarsdepartementet.

Han har fra 2022 vært stabssjef i Luftforsvarsstaben/ nestkommanderende i Luftforsvaret. Videre har han internasjonal erfaring fra F-16 detasjementet i Kirgisistan i 2003, som utvekslingsoffiser i USA, fra Libya-operasjonen i 2011 og som detasjementsjef i ISAF i Afghanistan i 2012.

Gunnerud er krigsskoleutdannet, og har gjennomført Forsvarets stabsskole, samt sjefskurset ved Forsvarets høgskole.

Brigader Jarle Bugge Nergård har vært sjef Luftkapasiteter/FMA siden 2022, etter å ha vært sjef for kampflyprogrammet/FMA. Han er også utdannet flyger, med bred tjenestebakgrunn. Nergård er også krigsskoleutdannet, og har gjennomført Forsvarets stabsskole og Air War College i USA.

Generalmajor Gunnerud - Hvilke prioriteringer har du som ny sjef Luftforsvaret?

– Jeg vil fokusere på tre ting; mennesker, beredskap og utvikling. Vi skal fortsette styrkingen av Luftforsvaret gjennom god ledelse og kompetanseutvikling hos folka våre. Vi skal være godt forberedt og klare til å håndtere både kriser og forsvare landet vårt. Beredskap handler først og fremst om planverk og kultur.

Sist, men ikke minst skal vi fortsette å utvikle oss. Det innebærer flere dimensjoner. Blant annet økt integrering med allierte, mer kreativ problemløsning, samt en systematisk og effektiv innføring av ny teknologi.

Generalmajor Gunnerud - Hva er dagens status i forhold til operativitet, materiell og personell?

– Status i dag er mye bedre enn det har vært på mange år, og grunnen til det er todelt. Vi har fått skiftet ut mange av våre hovedsystemer, og Forsvarsmateriell har blant andre anskaffet materiellet som nå er satt i drift. Eldre systemer er faset ut. Det nye materiellet ikke bare erstattet, men det gir oss betydelig økt kapasitet.

Når det gjelder mottak og innfasing av F-35, er det imponerende at vi på tross av en pandemi, har klart å opprettholde leveransen og innfasingen av F-35. Noen senvirkninger har påvirket de siste leveransene, men de første kom på dato. Det viser seg imidlertid at ny teknologi ikke nødvendigvis ikke trenger færre mennesker, men faktisk flere.

Dessuten har behovet for økt sikkerhet blitt større enn vi antok. Når det gjelder personellsituasjonen, så tar det tid å rekruttere og utdanne. Vi har en utfordring i forhold til enkelte kategorier, eksempel teknikere. Av den grunn har vi inngått avtaler med sivil industri, allierte og andre partnere, for å avhjelpe denne situasjonen. Vårt mål fremover er helt klart å rekruttere og utdanne mer personell.

Brigader Nergård – Er alle våre F-16 fly er solgt/gitt bort?

– Nei, det er de ikke. Noen F-16 er i drift i Danmark for å utdanne ukrainske jagerflygere, så F-16 som var utfaset, er nå i samarbeid med forsvarsindustrien midlertidig faset inn igjen. Så har vi ikke levert alle F-16 som er solgt til Romania enda. Det pågår en stadig klargjøring av de siste F-16 flyene i denne leveransen. Brigader Nergård - Hva med våre utfasede maritime overvåkingsfly P-3N Orion?

– De vil bli solgt. Argentina er en interessent for å kjøpe disse.

Brigader Nergård – SeaHawk til Kystvakta, men hva med Marinens helikopterbærende fartøy?

– Slik prosjektet er satt sammen nå, med det som er finansiert i prosjektet, skal seks SeaHawk til Kystvakta. Det er et vekstpotensiale i dette helikopteret, som gjør at det også kan være aktuelt for Marinen, eksempelvis ubåtjakt. Det krever imidlertid oppgraderinger. SeaHawk til Marinen ligger ikke i prosjektet nå.

Generalmajor Gunnerud – Våre 18 aldrende Bell 412 helikoptre fra 80-tallet, støtter Hæren og Spesialstyrkene. De har gjennomgått flere oppdateringer de senere årene, men hvordan ser fremtiden ut for dem?

– Ny Langtidsplan indikerer flere helikopteranskaffelser. Både som erstatning for Bell 412 i støtte til Spesialstyrkene, nytt helikopter til landstyrkene, og som nevnt helikopter til Kystvakta og senere eventuelt til Marinen. I mellomtiden oppgraderer vi nå våre Bell 412 helikoptre.

Brigader Nergård – Hva med oppgraderingen av våre Bell 412 helikoptere?

– Vi er nå i gang med oppgraderinga av Bell 412 i samarbeid med industrien. Så langt går dette i henhold til plan. Kontrakten om oppgradering er nå inngått mellom Forsvarsmateriell og Kongsberg Aviation Maintenance Services (KAMS). Denne bygger på en eksisterende strategisk rammeavtale.

Oppgraderingene planlegges gjennomført i to faser og skal dekke krav gitt av sivile og militære luftfartsmyndigheter for operasjoner i henholdsvis sivilt og militært luftrom, samt bidra til å øke tilgjengeligheten på Bell 412. Første fase, som det nå er inngått avtale om, tar primært for seg sivile kommunikasjons- og navigasjonsløsninger.

Fase to vil ivareta militære kommunikasjonsløsninger. For første fase planlegges de to første oppgraderte helikoptrene levert før sommeren 2025. De påfølgende oppgraderingene vil i størst mulig grad skje når helikoptrene er inne til planlagt vedlikehold, for å sikre best mulig operativ tilgjengelighet.

Generalmajor Gunnerud – Hvordan går driften av våre nye redningshelikoptre?

– Våre nye redningshelikoptre (AWR 101) leverer svært bra. Denne leveransen var på mange måter en prøvekanin med tanke på et nytt kvalitetsregime rundt det, på materielldrift og vedlikehold. Den første oktober tar vi over beredskapen på Florø, som den siste basen. Det som er spesielt bra med vårt nye redningshelikopter er allværskapasiteten, i tillegg til meget lang rekkevidde.

Generalmajor Gunnerud – Behovet for luftvern rundt våre baser og sentrale befolkningsstrøk er særdeles viktig. Hva er dine vurderinger?

– Alt kommer an på hvor vi setter ambisjonen. Luftvern er noe vi aldri kan få nok av. Når vi ser på behovet for å beskytte alle baser og befolkningssentra, må vi sette ambisjonen et sted.

Hæren har bakkebasert kortholds-luftvern, og Luftforsvaret har kortholds- og mellomdistanse luftvern, som skal beskytte basene på Ørland, Værnes og Trøndelags-regionen, i tillegg til Evenes og Ofot-regionen.

Langtidsplanen legger opp til økning av luftvernkapasiteten, i tillegg til anskaffelsen av langtrekkende luftvern. Vi forbereder nå en organisasjon som skal forberede oss på denne økningen, og videre utvikling av luftvernet.

Når det gjelder beskyttelse av våre kampfly på Ørland og Evenes, er det et etterslep på bygging av sheltere, men det er allokert midler til dette, så det kommer på plass.

Generalmajor Gunnerud - Hva skjer med Andøya?

– Det er ikke ønskelig å ha flere baser i fred, enn de vi klarer å drifte i krig. Derfor er flere baser lagt ned, for å finansiere vår framtid. Bodø er et eksempel på det.

Andøya er en av flere baser der vi har ansvar for mottak av alliert støtte. Hvor mye Andøya vil bli brukt, er avhengig av det allierte fotavtrykket.

Vi skal imidlertid sørge for en del basisfunksjoner, som flyoperative flater, drivstoff, samt personell til å ta imot de allierte. På lang sikt legges det opp til anskaffelse av ubemannede systemer, som er tiltenkt lokalisert på Andøya Her skyter Nergård inn at det ligger inne et prosjekt for anskaffelse av langtrekkende og høytflygende droner.

Vi er i en tidlig fase med prosjektvurdering av en slik anskaffelse, for overvåking av Nordområdene.

Generalmajor Gunnerud – Hva mener du om anskaffelsen av langtrekkende og høytflygende droner?

– Når man skal gjøre en så stor og viktig investering, er det viktig at man investerer riktig. Jeg vil i så måte gi gode militærfaglige råd inn i de prosjektene. Man må vurdere hva som er behovene, og hva som er kravene.

Ut ifra en slik prosess, vil en løsning materiali sere seg. En slik stor investering må sikkert opp til godkjenning i Stortinget. Så må vi huske på at ubemannede systemer ikke er ubemannede. Det krever bemanning på bakken.

Dette investeringsprosjektet blir sektorovergripende, det er mange som må inn for å få dette til å virke. Det må rekrutteres og utdannes personell, og per i dag har hverken utdanningsfasiliteter eller utdanningsmuligheter på plass. Dette vil ta lang tid å få på plass.

Generalmajor Gunnerud - Kan du si noe om at vi nå også utdanner piloter i Finland?

– Utdanning i Finland handler først og fremst om at vi ikke fikk nok utdanningsplasser i USA for det kullet med flygere.

Den raske utviklingen i nordisk samarbeid på luftforsvarssiden gjør at vi nå også får denne typen muligheter. Det gir oss økt fleksibilitet og handlingsrom.

Ifølge Offisersbladets kilder skyldes reduksjonen av utdanningsplasser i USA, ettersyn og leveranse av J-85 motorene til skoleflyet T-38. Årets kull er for øvrig fulltallig igjen. Det nye skoleflyet T-7 er for-sinket.

Brigader Nergård – Hva med prosjekt nye radarer for luftovervåking?

– I juni 2019 vedtok Stortinget å støtte Regjeringens ønske om å investere flere milliarder kroner i nye radarer for å overvåke norsk og nærliggende luftrom.

Prosjektet heter P2078 «Sensorer for militær luftromsovervåking», omfatter 11 radarer og har en verdi på cirka 12 milliarder kroner. Hele radarkjeden er planlagt ferdigstilt innen 2031.

I november 2022 ble det inngått kontrakt med Lockheed Martin om radarer av typen TPY-4. Forsvarsmateriell er totalprosjektleder, men det er FMA/IKT som er ansvarlig for teknologianskaffelsen, de tekniske løsninger og teknisk innføring.

Forsvarsbygg har oppdraget med å bygge nye og oppgradere eksisterende radaranlegg, mens Luftforsvaret vil være bruker av radaranleggene.

Opprinnelig plan var at den første radaren skulle være på plass på Gyrihaugen på Ringerike i løpet av 2025. Slik ble det ikke, da det i 2023 ble gjennomført nye FFItester som avdekket at denne radaren ville forstyrre andre anlegg i tilstøtende områder og følgelig ble skrinlagt.

Forsvarsdepartementet har nå gitt Forsvarsmateriell oppdrag om å etablere ny lokasjon for Østlandet på Sirikjerke i Øvre Eiker kommune. Valg av lokasjon for radaranleggene er gjort ut fra en vurdering av hvordan man med et begrenset antall radarer, kan oppnå best mulig overvåking av luftrommet.

Generalmajor Gunnerud – I en tid med store materiellfornyelser og personellstyrking, hva gjøres for å møte dette?

– Vi må øke kapasiteten på våre skoler, noe som allerede er startet. Krigsskolen prøver nå å skru opp produksjonen sin, og vi prøver å øke inntaket på kurs for spesialister. Her er det gode muligheter for også å rekruttere fra vernepliktsmassen. Så må EBA bygges ut. Det være seg klasserom, undervisningsfasiliteter og boforhold.

Dessuten må vi bli bedre på å re-rekruttere. Flere av de vi har kontaktet, ønsker seg da bedre arbeidstidsordninger. Et eksempel er at eksempelvis pendlere kan få en turnusordning med to ukers intensiv jobbing og to uker fri. Dette prøver vi å få til i løpet av året.

Brigader Nergård – Hvilke andre store investeringsprosjekter har FMA/ Luftkapasiteter?

– Ja, da ønsker jeg å nevne våpenanskaffelsene våre. Hadde jeg samlet våpenanskaffelsene til F-35, så hadde det vært det nest største prosjektet jeg hadde. Større enn både P-8 Poseidon og helikopterprosjektene.

Det er viktig å få med, for vi skal bygge opp et robust våpenlager, blant annet JSM (Joint Strike Missile) fra Kongsberg. F-35 med JSM kan nekte en motstander adgang til hele Norskehavet. Det vil bli en hjørnestein i norsk strategi.

Kongsberg har sammen med oss utviklet dette våpenet, som nå blir et lite industrieventyr, for nå bygger Kongsberg produksjonsfabrikk i både USA og Australia.

– I motsetning til under den kalde krigen, har du en pågående krig i Europa der Russland er i krig med Ukraina og hvor NATO er motparten. Likevel er jeg ikke bekymret for eskalering av krigen i Ukraina, og jeg var mer redd for at Russland kunne ta i bruk atomvåpen i 2022 enn jeg er nå.

Den britiske forskeren og professoren James Jerome John Cameron, begrunner det med at Russland da var på vikende front i Ukraina høsten og vinteren 2022. Desperasjon kunne ført til bruk av ekstreme midler, for å forhindre et komplett sammenbrudd, forteller Cameron.

– Det ville ført til en større sannsynlighet for Russland å bruke atomvåpen. Nå ser jeg ikke lenger at vi er i en situasjon der de ville benytte seg av atomvåpen først, sier Cameron som heller ikke tror at donasjoner av spesifikke våpenplattformer vil være en «rød linje» for Russland.

FORSKER PÅ NORSK SIKKERHETSPOLITIKK

Cameron har interessert seg for hvordan Norge har balansert mellom Sovjetunionen på den ene siden og USA og NATO på den andre. Han forteller at naboskapet mellom Norge og Russland i øst, har vært preget av avskrekking og beroligelse.

Det er fortsatt lærdommer å hente i det politiske rammeverket som tidligere utenriks- og forsvarsminister Johan Jørgen Holst utmeislet. Det har tjent norske interesser i flere tiår, sier Cameron.

– Det var på mange måter en mer formalisering av politikk som allerede var lagt til grunn fra tidligere. Norge hadde og har en veldig spesiell plassering. Under Den kalde krigen var Norge det eneste NATO-landet som delte grense til Sovjetunionen. Som et lite land, klarte Norge å balansere det å være nabo med sin største sikkerhetstrussel.

Å dykke ned i tematikken rundt avskrekking og beroligelse, og forske på hvilken betydning det har hatt for Norge, har vært interessant, forteller Cameron.

– Deler av den norske politikken, som at det ikke var tillat med atomvåpen på norsk jord i fredstid, var kontroversiell. Holst formidling av konseptene avskrekking og beroligelse gjorde tankegangen som lå bak beslutningene mer forståelige og akseptable for andre NATO-land, sier Cameron.

AVSKREKKING OG BEROLIGELSE

I norsk kontekst innebar avskrekking og beroligelse blant annet at det ikke skulle være permanent utplassering av allierte styrker på norsk jord i fredstid, det handlet om hvor nært den grensen mot Russland/Sovjetunionen det kunne være militære øvelser, samt Norge ikke skulle ha atomvåpen på norsk jord, så lenge det var fred.

– For Norges del var en av lærdommene fra 2. verdenskrig, at landet hadde behov for beskyttelse fra militært sterkere allierte. Fra 60-tallet var det tydelig at det var USA som var den fremste garantisten for norsk sikkerhet. Da var tanken at man trengte den militære støtten for å forhindre et militært angrep, samtidig som man gjorde det klart at Norge ikke skulle fungere som en base for et angrep fra NATO mot Sovjetunionen.

I Holsts og norsk tankegang var det viktig at Norge ikke framsto som en «offensiv» trussel som kunne gå til angrep, sier Cameron og fortsetter:

– Konseptet om avskrekking og beroligelse hadde da til hensikt å sikre «status quo» (eksisterende tilstand, journ.anm.) med så lav spenning som mulig ved NATOs nordflanke, sier den britiske forskeren som jobber ved Universitetet i Oslo.

KAN ENDRE SEG

Samtidig som Kamala Harris (Demokratenes presidentkandidat) og Donald Trump kjemper om hvem som skal innta Det hvite hus, er det usikkerhet i hvilken grad USA fortsatt vil følge opp NATO-sporet og følge opp blant annet artikkel fem hvor et angrep på et av alliansens medlemsland er et angrep på alle.

Norge har for eksempel bygget sitt sikkerhetssamarbeid med USA, under forutsetningen at landet støtter Norge i en eventuell krig eller trussel om et militært angrep, forteller Cameron.

– Hva betyr det for Norges del dersom Donald Trump på nytt blir president i USA?

– For det første er Norge i en mindre utsatt posisjon som følge av at Finland og Sverige er medlem av NATO. Hvis Trump skulle ta noen radikale grep overfor USAs engasjement til NATO, ville det få store konsekvenser og det ville snudd opp ned på konseptene om avskrekking og beroligelse. Norge og Norden ville da nødvendigvis måtte gjøre seg mer uavhengig av amerikansk militær støtte.

– Samtidig er det viktig å understreke at Trump er veldig uklar på hva han mener i forbindelse med en del utenrikspolitiske saker. Likevel bør vi ikke ta for gitt at USA fortsatt ville være like investert i NATO som før. I motsetning til ved forrige presidentperiode, er det flere som deler Trumps verdensbilde og han er ikke like avhengig av mer tradisjonelle republikanske politikere som ville ta en mer aktiv rolle i verdenspolitikken som John Bolton (tidligere sikkerhetsrådgiver i Trumps administrasjon) James Mattis (tidligere forsvarsminister), sier Cameron.

– Nå har en mye sterkere posisjon i det republikanske partiet enn før, og kan gjennomføre mer av politikken han ønsker.

– Man kan kanskje si at frykten for Trump har ført til større vilje for å bruke mer penger på Forsvaret?

– Ja, det er nok noe som har bidratt i kombinasjon med andre hendelser: Det er krigen i Ukraina og en mer truende og usikkert sikkerhetspolitisk situasjon. Det er mer alvorlig trusselbilde ved Putin og Russland og på den andre siden bekymringen rundt USAs videre engasjement overfor NATO, sier Cameron.

HAR SKJEDD FØR

Det er imidlertid ikke første gang NATO og norsk sikkerhetspolitikk har blitt satt på prøve i å balansere mellom Russland og USA.

Forholdet til USA og Storbritannia ble veldig anstrengt på 80-tallet da tidligere statsminister Oddvar Nordli ønsket en atomvåpenfri sone i Norden, forteller Cameron. Det skulle ikke under noen omstendigheter utplasseres atomvåpen på norsk jord, var ønsket til Nordli. Det møtte kraftig motbør fra amerikansk side.

– Beskjeden fra Alexander Haig (tidligere utenriksminister i USA) var da at han ikke ville anbefale USA og Ronald Reagan om å sende amerikanske styrker for å forsvare Norge. Den reaksjonen fra USA sendte sjokkbølger i Norge, og var et tilfelle der man ikke klarte å balansere mellom ønsket om avskrekking og beroligelse.

– I praksis så var den en trussel fra USA som ville undergrave forutsetningen for avskrekking for Norges del.

MÅ TENKE NYTT

Skulle en lignende situasjon oppstå, og USA truer med å trekke sin militære støtte, må Norge tenke nytt om sin egen sikkerhetspolitikk, mener Cameron.

– Det som kan snu den sikkerhetspolitiske situasjonen på hodet, er hvis USA ikke lenger er like engasjert i europeisk sikkerhet. Forutsetningen for at avskrekking og beroligelse, er at USA er villig til å gripe inn, for eksempel i forbindelse med en invasjon. Det er jo hele grunnlaget for avskrekking.

– Hvis det faller bort, og sikkerhetsgarantien fra USA ikke lenger gjelder, da må man tenke nytt om avskrekking og beroligelse, sier Cameron.

US Navy’s nye, drøye 7.000 tonns displasement Constellation-klasse multi-rolle fregatt er havnet i trøbbel. Fregattypen bygger på det italiensk-franske FREMM (Fregata Europea Multi-Missione) konseptet, den italienske versjonen, nettopp for å unngå vansker. Men elendig prosjektstyring har ført til tekniske problemer og kostnadsoverskridelser. Det er USAs Riksrevisjon GAO (Government Accountability Office) som påpeker dette. Planen var opprinnelig å bygge opptil 20 fartøyer over 20 år, kostnadsberegnet til 22 milliarder dollar, men nå er prosjektet under vurdering. Slik gikk det som kjent nedenom med de to LCS (Littoral Combat Ship) klassene. De ble for dyre.

Ifølge GAO har verftet som bygger Constellation, Fincantieri Marinette Marine i Wisconsin, og prosjektledelsen begynt byggingen av første fartøy før konstruksjonen med US Navy-spesifikke endringer var klar. Dette har medført endringer underveis som har resultert i ca. 10 prosents vektøkning, noe som blant annet betyr fare for redusert fart og rekkevidde. Man undervurderte også utfordringene med å modifisere et europeisk design. Første fartøy, USS Constellation, vil ikke kunne leveres som planlagt i april 2026, men mest trolig først 36 måneder senere. Forsinkelsene vil trolig forskyve også de to neste, USS Congress og USS Chesapeake. Det er foreløpig vedtatt bygging av ytterligere tre, USS Lafayette, USS Hamilton og USS Galvez.

GAO’s kritikk er hard og anbefalingene spesifikke. US Navy har erklært seg delvis enig, mens GAO insisterer på at alle anbefalinger, fem i alt, skal følges.

TO NYE TYSKE FREGATTER

Derimot ser det ut til å gå bedre med de nye tyske Type 126 Niedersachsen-klasse fregattene. Forbundsdagen har godkjent å bygge ytterligere to, i tillegg til de fire som allerede er bestilt. De to nye er kontraktet hos nederlandske Damen Naval, som også er hovedkontraktor for de fire første.

Type 126 er en meget stor fregattype, på 10.550 tonn displasement og med en besetning på 198. Lengde oppgis til 166 meter, bredde til 21,7 meter og dyptstikkende til 5,9 meter. Største fart oppgis til 26 knop og rekkevidde til 4.000 nautiske mil. Første fartøy, FGS Niedersachsen, ventes å heise flagget i 2028, deretter følger FGS Saarland, FGS Bremen og FGS Thüringen frem til og med 2034, og de to nye, foreløpig ikke navngitte, innen utgangen av 2036.

Kilde: Steve Grant, Warships International Fleet Review aug 2024

Tysklands tradisjonelt tilbakeholdende forsvarspolitikk ser ut til å være i endring. I sommer har Luftwaffe, med en del spansk deltakelse og støtte fra US Air Force og europeiske Nato felleseide tankfly, gjennomført en Pacific Skies øvelse med deployeringer til Alaska. Øvelsen begynte 27. juni da ti tyske og seks spanske Eurofighter EF-2000 (flyet britene kaller Typhoon) og et spansk A400M transportfly fløy til Goose Bay i Canada og derfra videre til Elmendorf- Richardson i Alaska. Deretter fulgte 12 tyske Tornado 12. og 14. juni.

Fra Elmendorf-Richardson deltok flyene i øvelse Arctic Defender. Fra denne flystasjonen og Eielson, også i Alaska, gjennomfører amerikanske kampfly inspeksjoner av russiske og kinesiske fly, og nylig russiske og kinesiske fly sammen, i luftrommet over Beringstredet og sørover, og over Arktis. Den tyske deployeringen gikk til 18. august.

I sommer annonserte tyskerne dessuten at de anskaffer ytterligere 20 Eurofighter EF-2000, i tillegg til ordren på 38 fly fra november 2020, kalt Prosjekt Quadriga. Luftwaffe opererer allerede i dag 138 kampfly av typen, som de har hatt i tjeneste siden 2004. Den neste anskaffelsen ble kunngjort av forbundskansler Olaf Scholz og i en uttalelse heter det at bestillingen «understreker Tysklands forpliktelser til Nato i kjølvannet av Russlands invasjon i Ukraina.»

I 2023 bekjentgjorde Tyskland at 15 Eurofighter EF-2000 vil bli utstyrt for elektronisk krigføring og få betegnelsen Eurofighter EK. Flyene blir modifiserte med svenske Saab Arexis EK systemer og vil kunne føre AGM-88E AARGM (Advanced Anti-Radiation Guided Missiles). De vil erstatte gjenværende Tornado ECR EK-fly.

Kilde: Alan Warnes, Mark Broadbent Air Forces Monthly aug 2024

– Forsvaret er kanskje de eneste som faktisk bryr seg og forstår. I dag er vi overlatt til et offentlig helsevesen med brukket rygg.

På markeringen av veteran- og frigjøringsdagen 8. mai, vendte Strat og flere krigsveteraner ryggen til statsminister Jonas Gahr Støre på grunn av det de opplever som raseringen av behandlingstilbudet for veteraner. Etterpå marsjerte de til Stortinget hvor Strat holdt appell.

Det er ikke Forsvaret veteranene demonstrerte mot, heller ikke Arbeiderpartiet. Men det er på Støres vakt at tilbudet ved Moss distriktspsykiatrisk senter (DPS), ble lagt ned. Strat mener at heller ikke tidligere politikere har gjort jobben sin.

– Dette gjelder samtlige politikere de siste 80 år. Det er politikere som sender oss i krig, og de vet flere av oss vil bli skadet.

Tilbudet hos Moss distriktspsykiatriske senter besto av to høyspesialiserte psykologer. Ingmar Clausen, avdelingssjef psykiater ved sykehuset Østfold, forteller at opplegget fungerte godt over en periode på flere år.

Det var det eneste senteret med spesialkompetanse for veteraner og tilbudet rekrutterte pasienter langt utenfor Østfolds grenser. Det var planer om å utvide - og etablere et regionalt terapisenter, men midlene fulgte ikke med.

– Som avdelingssjef har jeg støttet dette viktige prosjektet så lenge det gikk, dessverre var det ikke bærekraftig innenfor det ordinære budsjettet, opplyser Clausen.

1. januar 2023 ble godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg avviklet, dette rammet også tilbudet for veteraner på Modum Bad. Ansvaret for oppfølging ligger nå i kommunene. Hjelpen du får, avhenger av adressen du har.

«VI REDDET MANGE LIV DEN DAGEN»

Strat er en dekorert soldat og har over 14 år som yrkessoldat i Forsvaret, han har sett krigens brutalitet i Kosovo og Afghanistan og kjent på traumene det medførte i ettertid. De første tegnene på at noe var galt begynte etter gateslaget i Caglavica i Kosovo i 2004, da en skjoldborg med norske KFOR-styrker sto mellom landsbyen og 12 000 voldelige kosovo-albanere. I dette kaoset var han troppsjef. Han ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett for dette oppdraget.

Hadde han gitt seg etter Kosovo, tror han at livet hadde sett annerledes ut i dag. Han føler fortsatt på stolthet og en mening i det han gjorde den dagen i Kosovo, de reddet tross alt liv. Afghanistan er vanskeligere å leve med.

Strat måtte slutte i Forsvaret. Som sivil prøvde han seg på både jobb og skole, men det fungerte ikke og han begynte å isolere seg.

Han ga opp samfunnet som han engang risikerte livet for å beskytte, bygde seg en hytte på fjellet og bodde der i fire år. Etter en lang kamp mot Statens pensjonskasse (SPK) fikk han erstatning for skadene han har pådratt seg fra utenlandstjenesten. Pengene brukte han på bygge opp organisasjonen STS (Svea trekkhund senter). Strat har åpnet hjemmet sitt for de som trenger det.

– Jeg føler meg forplikta, det er det som gjør så vondt. En del av det som har plaga meg i tjue år var at jeg ikke var der for de andre, selv om jeg visste om andre som var skada.

FRYKTER EN BØLGE AV SKADDE VETERANER

Norge har deltatt i krig i flere land, men Strat mener Afghanistan skiller seg fra andre internasjonale operasjoner.

– Vi var ikke i Afghanistan bare for å hjelpe, vi var der for «bekjempe en fiende» Det vil si å skyte og drepe. Norske gutter og jenter har drept mennesker i Afghanistan, det er en terskel man krysser.

Nå frykter han en bølge av ettervirkninger i årene fremover, uten tilrettelagt tilbud som kan ivareta dem.

– Statistikken viser at det er 80 prosent sjanse for å få psykiske skader etter du har slutta i Forsvaret. Vi mister nettverket og arbeidsplassen vår.

EN DRÅPE I HAVET

Forsvarsminister Bjørn Arild Gram (SP) viser til at regjeringen har lansert en ny tiltaksplan for anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner. I revidert statsbudsjett har regjeringen foreslått 6,25 millioner kroner for blant annet å øke kapasiteten ved Forsvarets veteransenter ved Bæreia. Regjeringen har også prioritert å styrke kompetansen på traumebehandling.

– De som har blitt sendt ut på vegne av Norge fortjener vår anerkjennelse og respekt, og ikke minst vår takknemlighet, sier Bjørn Arild Gram.

Strat er ikke imponert over satsningen og ser for seg den danske modellen med seks sentere dedikert til krigsveteraner. De har langtidsplasser, oppbygget kompetanse og livslang oppfølging fra Forsvaret.

Men Strat mener likevel at ikke alle tiltak trenger koste så mye. Noe så lite som en invitasjon i posten fra den gamle panserbataljonen betydde alt når han var på sitt mørkeste.

– Jeg knakk sammen i gråt, det var noen som husket meg og tenkte på meg. Hva om man kunne sende ut en koselig hilsen en gang i året, kanskje med et nummer man kan ringe om man sliter? Det er et lite tiltak, men kan bety utrolig mye!

PS! Journalist Morten Lauveng har kjent Terje Strat over flere år og blant annet fulgt ham på under Femundsløpet.

Kongsvinger festning har i sommer nærmest vært pakket inn i flagrende plastgevanter, bak dem har murer vært revet ned og bygget opp, folk i hvite hjelmer har hamret i vei på tak. Langs alle vegger har bygningsartikler vært stablet. Kongsvinger festning fra 1673 omsider fått en nødvendig hovedoverhaling.

Ikke hele festningen, nei, men utvendig rehabilitering av murfasader på Arsenalet, sikring av kasematter på Kronprinsens batteri, Prins Carls batteri og fornyelse av taket på museet. Der skrek det mest etter oppussing. Kasemattene overleveres som det siste prosjekt ferdig gjenoppbygget i november. Kasemattene ble demontert stein for stein og muret opp igjen med naturstein og kalk. Der var det mye fuktskader.

– Forsvarsbyggs rehabilitering i 2024 ligger langt over normalt nivå. Vi skal neppe demontere flere murer igjen. Ved å gjøre grundig arbeid nå sparer vi oss for mye arbeid senere. Standarden på den 351 år gamle festningen er definitivt hevet. Nå skal verdiene bevares for lang tid fremover, sier senioringeniør og murer Espen Marthinsen i Forsvarsbygg til Offisersbladet.

– Vi hadde ventet for lenge med vedlikeholdet, fortsetter han.

Marthinsen forsikrer at årets grundige arbeid har skapt en trygg base for skjøtsel, tilsyn og normalt vedlikehold for Forsvarsbyggs driftsleder på festningen.

HOVEDPORTEN BYGGES OPP IGJEN

Det som står øverst på ønskelisten for 2025 er hovedporten. Den er i dårlig forfatning og er stivet opp med jernstenger for å hindre at stein faller i hodet på folk. Alt må tas ned og mures opp igjen som med kasemattene. Arbeidet kan ta kanskje et år og vil bety at man må lage en ny midlertidig inngang for publikum.

Rehabiliteringen har preg av å være litt av et evighetsprosjekt. Det er store gamle bygningsmasser som må overvåkes løpende. Vær og vind gnager uavbrutt. Man må kontinuerlig prioritere de deler som har størst behov for istandsetting. Verneplanen for festningen kan ta pusten fra noen hver: Den omfatter ikke bare festningen og dens 10 vernede bygninger, bastioner og murer. Man har også verneansvaret for forterreng med veier og plasser samt de fire utenverkene Tråstad, Se til høyre, Prins Fredrik og Norske Løve. Forterrenget ble fredet i 1971.

ET FORSVAR MOT SVERIGE

Gjennom flere hundre år var festningen ikke bare en viktig del av forsvaret av Norge. Den var helt unik i Norges forsvar mot Sverige. Den huset en serie av avdelinger der den ene avløste den andre. Under Napoleonskrigene i 1804-1814 var Kongsvinger festning hovedforsyningsbase for de norske styrkene. HV04 var den siste som hadde adresse der. HV-folkene holdt til der i perioden 1959-1999. I 2005 ble Forsvarsbygg etablert som eiendomsforvalter og fikk blant annet ansvaret for drift, vedlikehold og utvikling av alle de gamle norske festningene. Det må også legges til at festningen la grunnlaget for Kongsvinger by. Å bevare festningen har derfor stor kultur-historisk betydning ved siden det forsvarshistoriske.

Omsider er trenden klar. Langtidsplanen for Forsvaret er på plass, sikkerhetsfokuset på norsk sokkel har økt og frislippet på kritisk norsk infrastruktur går mot slutten. Realitetene har til slutt sunket inn, og alle partier går i takt. Alene-hjemme-festen er over. Forsvaret skal gjenreises. Men hvilket forsvar anno 2025 er det egentlig vi trenger?

Det er ikke forholdene i Norge, men endringer ute i verden som særlig påvirker sikkerhetstruslene for Norge. Og i verden skjer dramatiske ting.

Den umiddelbare foranledningen for den sikkerhetspolitiske endringen i Norge er at den russiske bjørnen atter har våknet. Russisk imperie-tenkning er tilbake. Kreml har mye gammelt sovjet-rask på lager som kan brukes når tankegangen i Moskva blir at angrep er beste forsvar. Alle er innforstått med at Forsvarets første og største oppgave ligger her.

For Norge har russisk aggresjon i sør ført oss sammen i nord. Finland og Sverige er omsider kommet med i NATO, og vi kan nå planlegge for et faktisk nordisk forsvar med og i NATO. Men tre utfordringer melder seg raskt.

Russlands Ukraina-krig er en intensiv og skitten landkrig. Slike kriger krever store mengder kuler og krutt og en anselig mengde kanonføde. Russland øker nå sin militære styrke til 1.5 millioner mann. Dertil gjør Ukraina-krigen at Russland får betydelig erfaring med moderne konvensjonell krig, med cyber og elektronisk krigføring i støttefunksjoner. Det «avgrensede krigsteateret» i Ukraina, hvor vestlige våpen fases inn litt etter litt, gir også Russland betydelig kunnskap om hvordan NATOsystemer fungerer i felt. Selv om utsiktene til russisk land-krig mot Norge er ørsmå, har Finland ikke samme utsikter. Har vi noe annet valg enn å forberede oss på (den lille) muligheten for en tilsvarende russisk landkrig mot nord?

ØNSKER KONTROLL PÅ SJØEN

Russlands aggresjonskrig mot Ukraina har form som en landkrig, men et av hovedformålene med krigen er russisk kontroll over Svartehavet. Slik sett er Ukraina-krigen en landkrig for sjøkontroll. Strategisk samarbeid mellom Russland, Iran og India for å kontre Kina, har gjort at Russlands behov for kontroll over Svartehavet og Kaspia øker. Ukraina-krigen har i liten grad tæret på russisk maritime kapasiteter. Russlands kan i stor grad takke Tyrkia for å stenge Bosporos-stredet for alle krigsskip og dermed skjerme den russiske marinen i stor grad. Snarere nyter den russiske marinen godt av et Russland på krigsfot, som nettopp ikke benytter marinen i krigen.

Russiske krigsskip observeres derimot ofte i felles maritime øvelser med Kina, Iran, Sør-Afrika, Brasil og andre maritime makter fa BRICS eller SCO (Shanghai Cooperation Organisation) rundt den ganske klode. Om den russiske hæren er giftig å ta i som følge av tunge amerikanske og europeiske sanksjoner (her finner vi kun land som Syria, Nord- Korea og Iran som er villige til å samarbeide med Russland), er situasjonen mindre tydelig når det gjelder den russiske sjømakten.

MARITIM OPPRUSTNING

Mønsteret føyer seg inn i en større global trend om maritim opprustning. De store sjønasjonene, USA og Kina, forbereder seg på rivalisering og mulig konflikt som vil foregå til sjøs. Mellomstore sjømakter fornyer flåtene sine, og gamle hangarskip fra Frankrike og Storbritannia finner veien til nye sjømakter, som Egypt og Gulfstatene. Norge, som med sin kystlinje og økonomiske sone er selve porten til Nord-Atlanteren fra nord, ligger svært utsatt til når russisk opprustning går over i blått, og russisk maritimt samarbeid tiltar med viktige stater som Norge ikke har sikkerhetssamarbeid med.

Det er åpenbart at Forsvarets fokus fremover vil være sjø. Langtidsplanen for Forsvaret legger da også opp til 28 nye fartøyer av ulike typer. Men hvem skal bemanne flåten? Sjø-offiserer lages ikke i en håndvending (uansett hvor kort&effektiv man forsøker å gjøre utdannelsen). Og vi kan neppe ty til filippinske sjøfolk, selv om Russland nå tilbyr statsborgerskap i bytte mot militærtjeneste for å bemanne rekkene. Som vi har redet, vil vi nå ligge og duppe. Vår største militære utfordring er blå.

ØKT RIVALISERING

Mest påtrengende er likevel faren som er minst håndgripelig for oss. Rivaliseringen mellom USA og Kina tiltar sakte, men sikkert. Den handler til syvende og sist om teknologikappløpet og hvilken stat som først skal få kontroll over grensesprengende teknologier, som kvantekomputing og syntetisk bioteknologi (hvor kunstig intelligens kun er en liten komponent i det større bildet). Det er en utbredt forestilling at den staten som får kontroll over denne teknologien, «will rule the world». Kappløpet har militære sider, og USA signaliserer stadig at risikoen for storkrig er reell: I forrige måned ble det lekket endringer i amerikanske prosedyrer for bruk av atomvåpen i en mulig storkonflikt med både Kina og Russland. I 2022 avklassifiserte amerikanske sikkerhetsorganisasjoner krigsscenarier» for mulig krig mellom USA og Kina over Taiwan. Amerikanernes konklusjon var at uansett vei og utfall, var en slik krig «for omkostningsfull» – en klar melding om at slik krig er uønsket. Pentagons justering av sin misjon fra å «hindre krig mellom stater» til å «hindre krig mellom stormakter» peker i samme retning.

Og i forlengelsen finner vi vår største utfordring for forsvar av landet. For når krig mellom de store er for farlig, benytter de store seg av hybride redskaper. «Sammensatte virkemidler » virker gjerne på andre flater enn de militære, og retter seg vekselvis mot infrastruktur, finans, valuta, informasjonsdomenet eller demokratiske funksjoner. Hybride redskaper rammer gjerne tredjeparter, og da ofte allierte av en av de store. Og her er Norge svært utsatt, hvor vi ligger politisk, økonomisk og militært i skjæringspunktet mellom USA, EU, Storbritannia, Russland og Kina. Norge ligger i skuddlinjen i et aktørbilde som er svært uoversiktlig og vekslende, og hvor trusselen er dynamisk. Det krever strategisk overblikk.

Og her er vår akilleshæl. Vi kan ruste oss til tennene både til lands og til vanns. Det viktigste er å forstå truslene. Vi må ruste opp vår strategiske struktur. For om truslene er nye, er enkelte ting evige. Sun Tzu visdomsord gjelder fortsatt. Tactics without strategy is the noise before defeat.