Landskonferansen startet på formiddagen da fergen fortsatt lå til kai. Leder BFO Jens Jahren møtte kadettene og snakket om viktigheten av det arbeidet de gjør i forhold til skolesituasjonen ved krigsskolene og ingeniørhøgskolen. Jahren ga også en fyldig orientering om BFOs arbeid i saker som treffer kadettene, samt pågående saker opp imot Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.

Avtroppende KAFO-leder Nikolai Valvik ble takket av Jens Jahren, og ble også tildelt KAFOs Hederspris for sitt engasjement og svært gode arbeid som KAFO-leder. Denne hedersprisen er en nyskapning fra og med 2022.

BFOs kompetanseutvikler Jon Vestli, rekrutteringsansvarlig John Anders Bakke og vara HTV i Sjøforsvaret John Strømseng var også med på Landskonferansen. Jon Vestli som på mange måter fungerte som en mentor under konferansen, hadde flere faglige innspill underveis.

Middager og sosialt samvær er også en viktig del under KAFO Kongress.

LANDSKONFERANSE/ÅRSMØTE

En slik konferanse går etter en fastsatt plan, som starter med styrets årsberetning. Det ble gjort flere vedtak, som f.eks. at leder, nestleder og sekretær bør velges fra ulike skoler, og at KAFO bør jobbe for at kadettene får kjennskap til hvor de kan finne frem til lover og avtaler som er relevante for dem, og at hovedansvaret for dette bør ligge hos FHS.

Under Landskonferansen fikk deltagerne også opplæring i organisasjonsstruktur og tillitsvalgtarbeid, av Jon Vestli, samt informasjon om forsikringer og medlemsfordeler, av John Bakke. Det ble satt av mye tid til gjennomgang av prinsipp- og handlingsprogram og vedtekter, der det ble gode diskusjoner om KAFOs organisering og vei videre.

Valg av nytt styre er et fastpunkt på en Landskonferanse, med «heftig valgkamp» i forkant. Det nye styret for 2022-2023 ble:
Leder: Helene Fossum Grønseth
Nestleder: Mia Caroline Pavon Stavland
Sekretær: Maren Kjøstvedt.

Det blir satt av mye tid til overlapp og erfaringsdeling mellom nye og gamle landsstyremedlemmer.

SOSIALISERING OG NETTVERKSBYGGING

Den mer uformelle delen på en Landskonferanse, benyttes til sosialisering og nettverksbygging på tvers av skolene. På en ferge på vei til Kiel er man alltid samlet og etter middag ble det god tid til å bli bedre kjent med hverandre. Fremme i Kiel ble det imidlertid full spredning, der noen dro på shopping, andre benyttet anledningen til noe godt å drikke i sola. Noen tok en sightseeing-tur til fots i byen, mens andre tok sightseeing-turen på el-sparkesykkel. Vel på plass etter noen timer i Kiel, fortsatte Landskonferansen frem til middag siste kveld. Det ble etter alle solemerker en vellykket Landskonferanse, og kadettene vender tilbake til sine respektive skoler med nytt landsstyre på plass og med godt påfyll av ny kompetanse.

HISTORISKE KYPROS

Den tidligste kjente menneskelige aktivitet på øya går tilbake til 9000 f.Kr. Kypros var en del av det hettittiske rike inntil det ble bosatt av mykenske grekere på 1000-tallet f.Kr. Med sin strategiske beliggenhet i østre del av Middelhavet, ble det siden okkupert av flere betydelige makter, inkludert assyrerne, egyptere, og perserne, og fra disse ble øya erobret i 333 f.Kr. av Aleksander den store. Neste herskere var Ptolemeerdynastiets Egypt, Romerriket, det bysantinske riket, arabiske kalifater for en kort tid, det franske Lusignandynastiet, og Venezia, fulgt av den osmanske erobringen i 1571. Øya forble under osmansk kontroll i tre århundrer og ble plassert under britisk administrasjon i 1878. I 1960 ble det gitt uavhengighet og ble medlem av Samveldet det neste året. De fleste kyprioter prater greit engelsk og landet praktiserer venstrekjøring den dag i dag.

UROLIGHETER OG TYRKISK OKKUPASJON I 1974

På grunn av voldsepisoder og uroligheter mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter, ble UNFICYP opprettet i 1964, og er dermed en av de eldste pågående fredsoperasjoner. FN-styrken besto i 1964 av over 6.000 soldater fordelt på seks bataljoner. Styrken ble gradvis redusert, etter som situasjonen stabiliserte seg. I 1974 så man igjen økte uroligheter, mobbing og voldshendelser mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter. Det ble gjort et forsøk på statskupp av greskkypriotiske nasjonalister og elementer fra den greske militærjuntaen med det mål å oppnå enosis (forening av Kypros med Hellas). Dette førte til at det tyrkiske militæret gikk til angrep, og okkuperte den nordlige delen av øya 20. juli 1974, for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske befolkningen. Den tyrkiske styrken trakk seg ikke tilbake, og det ble fremforhandlet en våpenhvile, noe som praktisk førte til en deling av øya. FN-styrken ble da forsterket og var på rundt 4.500 soldater. Med visse forbehold, er det klare likheter i argumentasjonen som Russland brukte for å invadere og annekterte Krim og regionene Donetsk og Luhansk.

Volden mellom de etniske samfunnene og den påfølgende tyrkiske invasjonen førte til at anslagsvis ca.165 000 greskkyprioter måtte flytte fra nord til sør, mens ca. 45 000 tyrkisk kypriotere måtte flytte fra sør til nord. Dette samt den påfølgende politiske situasjonen er fortsatt en vedvarende tvist. Den demilitariserte buffersonen strekker seg mer enn 180 km tvers over øya. Den deler også hovedstaden Nikosia i to. Buffersonen er delvis bebodd og delvis dyrket, men i hovedsak forlatt. Etter den fremforhandlede våpenhvilen i 1974, ble FN-styrkens mandat primært å overvåke partene, og at våpenhvilen blir overholdt.

Ingrid Gjerde på sitt kontor. Hun viser frem gaven tilUNFICYP fra Kristin Lund.

FORTSATT SPENT

Situasjonen i dag er fortsatt spent, og midt oppe i dette står generalmajor Ingrid Gjerde. Hun har som Force Commander kommando over en styrke på rundt 800 soldater i det 15 nasjoners store militære FNbidraget til UNFICYP. De største nasjonene i misjonen er Storbritannia, Argentina og Slovakia. I tillegg er det rundt 300 sivile FNansatte. Misjonen ledes av en sivil sjef, Colin Stewart, som er FNs generalsekretærs utsending og representant på Kypros. Et godt eksempel på den stadig spente situasjonen på Kypros, er uttalelsen fra den tyrkisk-kypriotiske lederen Ersin Tatar, der han i åpne medier hevder at offensive våpen verdt 300 millioner euro har blitt gitt til Republikken Kypros, og at de greske kypriotene prøver å kaste blod og dra Kypros tilbake i kaoset før 1974. Han hevder også at hovedmålet er å skape et Kypros uten Tyrkia og deretter gjøre hele øya til en EU-øy med en gresk kypriotisk identitet.

Ersin Tatar sier; ”De greske kypriotene har aldri vært suverene her, i noen periode av historien. Men våre forfedre hersket her i 350 år. I fjellet Kypros (Pentadaktylos) er det tyrkiske markeringer i steinen. De kan ikke slette det. Vi vil ikke tillate noe slikt. Sammen med fedrelandet har vi makt til å hindre alle planene.” sier Ersin Tatar. Gresk kypriotene er på sin side like krasse i sine uttalelser, så en løsning på denne tvisten ser ikke ut til å komme med det første.

OFFISERSBLADET I SAMTALE MED INGRID GJERDE

Etter litt FN-byråkrati med tanke på besøkstillatelse i god tid før besøket, landet Offisersbladet på Larnaca flyplass, og ble hentet av oberstløytnant Christian Kvamme. Turen gikk så til et hotell i sentrum, der Ingrid Gjerde hadde deltatt og holdt foredrag på en internasjonal gender-konferanse. Tjenesten og oppdragene er varierte for en Force Commander. Jeg møtte en som vanlig blid og imøtekommende Ingrid Gjerde, som hadde satt av god tid til en prat med Offisersbladet. Generalmajoren som til daglig er vant til å gå i arbeidsuniform, var ikledd finstasen i anledning konferansen. Gjerde var for øvrig nylig kommet tilbake etter en ukes ferie på Svalbard der hun blant annet gikk Svalbard skimaraton i minus 20 kuldegrader. Det blir 50 graders forskjell det, når hun var tilbake på Kypros med sine 30 grader

Under samtalen sier Ingrid Gjerde at Norge ble forespurt om å stille med Force Commander. Jeg hadde vel den rette erfaring og utdanning, og ble spurt på en fredag, og måtte gi svar påfølgende mandag morgen. Det ble en rask runde med avklaring på «hjemmebane», og jeg takket ja. Jeg har ikke så mange år igjen i Forsvaret, og dette var en fin utfordring, og en gylden anledning til å få med meg en operasjon til ute, sier Gjerde. Hun forteller videre at hun med dette ble den tredje kvinnelige Force Commander i FNs historie, og den andre i UNFICYP fra Norge (Kristin Lund var den første).

På spørsmål om hvor lang varigheten er på en slik beordring, svarer hun at det normalt er ett år, med mulighet for ytterligere et år. Jeg sa ja til et år til, da dette er en interessant misjon, men særlig fordi jeg føler en forpliktelse overfor de aktørene jeg jobber med. Jeg har jo mye kontakt med de militære partene i denne konflikten, og det å bygge relasjoner tar tid, sier Gjerde. Når hun blir spurt om å beskrive en typisk arbeidsdag, forteller hun at hver dag er forskjellig, men det er noen fastpunkter i løpet av uken, slik som morgenbriefer og politiske oppdateringer. Ellers så jobber vi med operative planer, og jeg er mye ute i sektorene og møter aktører og FNpersonellet ved nasjonenes avdelinger. Det er viktig å være ute for å få et best mulig bilde av situasjonen, sier Gjerde. Dessuten møter jeg ofte ambassadører, diplomater og delegasjoner hvor vi gjensidig oppdaterer hverandre på situasjonen, legger hun til.

Når vi kom inn på hvilke utfordringer som misjonen har, smiler hun og sier at det fine med en FNmisjon er å jobbe med mange nasjoner, men utfordringen er at de har ulike prosedyrer og at det blir en del språkutfordringer i noen av nasjonsbidragene. Det kan noen ganger påvirke oppdragsløsningen. Dette er noe vi jobber med for å finne gode løsninger på, men fordelene med å jobbe flere nasjoner sammen er større enn ulempene, sier Gjerde. Den operative hovedutfordringen er å takle og helst unngå de provokasjonene motpartene utfører overfor hverandre i buffersonen for å unngå en eskalering av konflikten. Internt kan det noen ganger være krevende å få til samspillet mellom det militære bidraget, politistyrken og det sivile elementet. Alle vil løse oppdraget, men på sin egen måte. Så høyt opp på min prioriteringsliste for det kommende året, er at vi skal jobbe enda bedre sammen innen disse tre komponentene av lederskapet, forteller hun.

I en misjon som UNFICYP, med et variert ansvarsområde, hissige motparter og mye diplomati, er det betimelig å spørre om det blir noe fritid. Til det svarer vår norske Force Commander at kontordagene går fra mandag til fredag, der noen dager er lengre enn andre. Man må likevel hele tiden følge situasjonen og oppdatere seg, for oppdraget utføres døgnkontinuerlig og storpolitikken tar ikke helgefri, sier hun med et smil. Det skal også sies at jeg har fått anledning til å se mye av denne spennende øya i løpet av perioden jeg har vært her, legger hun til.

Den spente politiske situasjonen på Kypros er vanskelig å komme utenom. Om dette sier Gjerde at det utvilsomt er en meget spent situasjon i dag. I perioden som Kristin Lund var Force Commander, pågikk det fredsforhandlinger mellom partene, ledet av daværende FN-utsendte Espen Barth Eide. Man var nær en politisk løsning den gang, men som endte med brudd i forhandlingene. Mye handler om viljen til å bringe noe til torgs for å ha noen å forhandle om. Covid-pandemien og krigen i Ukraina gjør det heller ikke lettere. Vi står i dag i en svært krevende situasjon, og da er jobben vi gjør enda viktigere, selv om vi må ha et annet tidsperspektiv. Det er svært viktig at vi jobber kontinuerlig for å fasilitere for nye forhandlinger. Dette ser jeg på som en av mine hovedoppgaver, sier Gjerde.

På spørsmålet om hennes oppdrag rundt det rent militære ofte glir over i det politiske, er Gjerde veldig klar. Det er ikke mulig å løse det militære oppdraget hvis du ikke har stor forståelse for den politiske dynamikken. Her kommer Gjerdes hovedfag i statsvitenskap ved Universitet i Oslo til sin rett. Vår militære rolle er å understøtte de politiske prosessene. Jeg understreker gang på gang at vår rolle er å bidra til å legge til rette for å få partene tilbake til forhandlingsbordet, sier en engasjert Force Commander. Hun legger også til at med en situasjon som er ustabil og skjør, må vi trå veldig forsiktig. Begrepet «den strategiske korporalen » gjelder her, noe som innebærer at selv den minste sak kan bli blåst opp og kan få store politiske konsekvenser. Vi må veie våre ord og være svært diplomatiske i alt vi sier og alt vi gjør, presiserer Gjerde.

Vi kom også inn på rapporteringsrutinene til FN-systemet. Gjerde forteller at de formelt går gjennom misjonen, med daglige og ukentlige rapporter, og den viktigste som er halvårs-rapporten. Halvårsrapporten sendes til FN i New York forut for behandlingen i Sikkerhetsrådet der mandatene fornyes. Ellers forteller hun at hun ofte har dialog med trestjernes generalen som er militær rådgiver og øverste militære i FN. Når det gjelder annen rapportering, så sier Gjerde at det ikke er noen formell rapportering eksempelvis til Forsvarsdepartementet, men at den norske kontingenten ukentlig har en dialog og rapporterer rent administrativt til Fellesoperativt Hovedkvarter (FOH) på Reitan, for de følger jo alle operasjoner der norsk personell er til stede. De gjør en utmerket oppfølgings- og informasjonsjobb opp imot oss. Dessuten er det godt å den dialogen og følge med på som skjer hjemme, for jeg har jo bare permisjon fra Forsvaret i tiden jeg er styrkesjef her, sier hun. Samtalen avsluttes med at Gjerde innrømmer at de mest interessante periodene i hennes tjenestetid, er de nå fem misjonene/ operasjonene hun har deltatt i.

I HQ OG I BUFFERSONEN KALT «GREEN-SONE»

Offisersbladet hadde også gleden av å møte Ingrid Gjerde og hennes stab i hovedkvarterets lokaliteter, samt en gåtur i den spøkelsesaktige «greensone » i Nikosia. Hele den ene veggen på Force Commanders kontor er dekket av kart over Kypros, med inntegning av den demilitariserte buffersonen og nasjonens ansvarsområder. På møtebordet lå et stort planleggingsflak, som tegn på kontinuerlig planlegging. En annen vegg er fylt opp med avdelingsskjold etter utallige besøk. På «forkontoret» sitter hennes dyktige medhjelpere oberstløytnant Christian Kvamme og løytnant Marthe Madsen opptatt med sine planleggings- og koordineringsoppgaver. Det ble likevel tid til en uformell og hyggelig prat over en kopp kaffe i atriet vis a vis Gjerdes kontor, før avreise til «buffersonen».

Det er unektelig en spesiell opplevelse å oppleve den brått forlatte stripen gjennom Nikosia by, der alt er som det i all hast ble forlatt i 1974. Bilforretninger med bilmodellene fra 1974, fullstendig nedstøvet, kontorer, leiligheter og hus akkurat slik de ble forlatt i 1974, gjerne med kaffekoppen fortsatt på bordet. Den en gang flotte handlegaten i byens beste strøk, nå fullstendig forfalt i ingenmannsland, godt bevoktet av begge parter. På begge sider av buffersonen ser man piggtrå og advarselskilter, og fotografering mot de mange militære installasjonene på begge sider er forbudt. Det kan fort bli en stor sak.

Den demilitariserte buffersonen på over 180 km, deler Kypros på tvers og kontrolleres av UNFICYP. Her har man ikke lov til å oppholde seg, unntatt bønder fra nord og sør, som driver jordbruk på sine eiendommer, godkjent av UNFICYP. I tillegg har befolkningen unntaksvis lov til å besøke gravplasser og kirker. Besøket på den engang svært moderne flyplassen i Nikosia, blir også spesiell. Dette er forbudt område. Fullstendig forfalt. Gress og busker har overtatt på flystripen, sønderskutt og forfallent kontrolltårn, en rasert avgangshall full av fuglemøkk, og et forlatt passasjer-fly som ikke rakk å ta av når angrepet kom i 1974.

Offisersbladet takker Ingrid Gjerde og hennes stab for et meget interessant opphold, gode samtaler og meget interessante orienteringer.

HEKTISKE DAGER

Det skal koordineres godt for å få til et møte og en prat på våren med en tredje års kadett på Sjøkrigsskolens logistikklinje, for Nikolai jobber nå hektisk med å sluttføre sin bachelor-oppgave. Det ble i alle fall en hyggelig prat med en meget reflektert offiser og kadett. To dager etter vår samtale, hadde han et uformelt møte han har fått med statssekretær Bent-Joacim Bentzen i Forsvarsdepartementets lokaler, der han orienterte statssekretæren om kadettenes syn på blant annet ny utdanningsordning, skolesituasjonen, rettigheter/ plikter, og økonomi. Dagen etter møtet i Forsvarsdepartementet ledet han KAFOs landsstyremøte, som gikk over to dager på Kielfergen. Ny leder KAFO ble valgt, og Nikolai ble tildelt den nyopprettede «KAFOs Hederspris» for sin strålende innsats som leder. Det ble en relativt hektisk uke for Nikolai André Valvik!

HVEM ER NIKOLAI ANDRÉ VALVIK?

Nikolai er 27 år og kommer fra Florø/Askrova, ikke så alt for langt fra Bergen. Han gikk yrkesfag på videregående, og søkte seg inn på teknisk befalsskole i Hæren som 17-åring, og med det egentlig 3. året på videregående der, og påfølgende to år fagutdanning med fagbrev. Linjen han valgte var våpen og elektrooptikk, og han ble for øvrig beste elev på befalsskolen. Det første av to pliktår tjenestegjorde han på teknisk verksted på Rena, og så ett år i panserbataljonen, hvor han ble to år utover plikttjenesten. Nikolai søkte og kom inn på Luftkrigsskolen, men er nå luftkadett på Sjøkrigsskolens logistikklinje. Altså erfaring fra både Hær, Sjø og Luft. Nikolai har kjøpt en eldre seilbåt sammen med en kompis, så det tilbringes litt fritid på «bøljan blå». Han er ellers beryktet som magedanser i KAFO landsstyre og på Sjøkrigsskolen. Det er viktig å by litt på selv mener han.

Det handler om å by litt på seg selv og ikke ta seg selv så høytidelig mener Nikolai.

NIKOLAI OG BFO

På spørsmål om når han ble BFOmedlem, smiler Nikolai og sier at det kanskje er som å «banne i kirka», når han forteller at han var NOF-medlem på befalsskolen, og til og med NOF-tillitsvalgt. Men etter en tids refleksjon over hvordan organisasjonene arbeidet, og bevisstgjøringen om at BFO arbeider helt parti-uavhengig, meldte han seg over til BFO. Som andre års kadett deltok han på årets KAFO-konferanse, meldte seg som kandidat til ledervervet, og ble valgt. Jeg liker å ha ting å gjøre og jeg liker utfordringer. Gjennom arbeidet som leder KAFO og som representant for kadettene i Hovedstyret, har jeg også fått ny og verdifull lærdom om økonomi- og virksomhets-styring, forteller KAFO-lederen.

Nikolai innrømmer i løpet av samtalen at han var litt ustrukturert som befalselev og i påfølgende tjenesteår. Men sier at han skjønte nødvendigheten av mer struktur og orden, når han begynte på Luftkrigsskolen, og spesielt etter at han i tillegg ble leder KAFO. Jeg noterer alt jeg gjør og skal gjøre i min notatbok, forteller han. Her skal det sies at Nikolai fra BFOs ledelses side og fra undertegnende, alltid har vært oppfattet som en proaktiv, pliktoppfyllende og meget god leder av KAFO.

KAFO-SAKER

Om hvilke saker KAFO-landsstyre har vært opptatt av under hans ledelse, forteller Nikolai at det blant annet har vært barnesykdommene rundt overgangen fra gammel til ny utdanningsordning, slik som eksempel velferdsmidler. Vi har også kommet med innspill til Forsvaret Personell-håndbok del I/ utdanning, samt forsikringsvernssaken. Vi har også vært opptatt av hvorfor vi gjennomfører tjeneste som ikke gir studiepoeng, øvelser som ikke er beskrevet i planverket, og eksempelvis ansvar som husansvarlig/kaserneansvarlig for Forsvarsbygg, som ikke kompenseres på noen måte. Det er totalt 11 punkter, som vi har tatt opp med dekanen på skolen. Vi har hatt jevnlige styremøter i Oslo i løpet av året, avholdt i helger. Nå er det straks Landskonferanse, der nytt styre og ny leder skal velges. Det blir både spennende og hyggelig, sier Nikolai, og føyer til at han som beryktet magedanser, nok ikke lar seg overtale til magedans denne gang.

Kadetter og befal – ta et tillitsverv!

Nikolai kom i løpet av samtalen også med en oppfordring til alle kadetter og tjenestegjørende menn og kvinner – ta et tillits-verv! Oppdag med det hvor viktig det er å ha sterke og gode organisasjoner som evner å være konstruktivt kritiske. Det å bidra og føle at man utgjør en forskjell er meget tilfredsstillende, sier den i skrivende stund avgåtte KAFO-lederen Nikolai André Valvik. Han uttrykker da også at det ikke er umulig at han i fremtiden vil søke flere tillitsverv i BFO.

Nå har Nikolai fått beordring til Sola og Redningstjenesten/330 skvadron fra høsten av, og BFO ønsker han lykke til med videre tjeneste!

I Riteks moderne og nyoppførte produksjonshall, ble de fire første av en serie på 20 nye kamp/støttevogner til Hæren vist frem. De fire første er utstyrt og sluttmontert som bombekastervogner, men denne serien på 20 vogner er et såkalt «Multic – ett chassis tre forskjellige roller». Det vil si at vognene er bygget slik at de på relativt kort tid kan transformeres til enten bk-vogn, cargovogn eller til personell-transport. Vognene er bygget om med rampe i stedet for den tradisjonelle døren bak, og alle vil bli utstyrt med RWS (Remote Weapon Station).

Det var firmaet Ritek AS som fikk oppdraget med sluttmontasje og ferdigstillelse av vognene, etter at BAE Systems Hägglunds AB har bygget om og modernisert 20 eldre norske CV90-skrog. Flere konsern og bedrifter har bidratt til at Hæren nå får hypermoderne kamp/støttevogner, slik som Kongsberg, Thales, NorEutron, T&G, Nammo og PTM.

Blant de som holdt taler for de mange fremmøtte hos Ritek i Levanger, var tidligere kavalerioberst, NAMMO-sjef, og nå styreleder i Ritek Edgar Andreas Fossheim. Han takket for oppdraget, og takket for godt samarbeid med FMA og andre involverte bedrifter. Han passet også på å rose de ansatte i Ritek for den innsatsen de har gjort for å ferdigstille vognene. Direktøren i FMA Gro Jære holdt også en kort tale, der hun la vekt på et godt prosjektarbeid i FMA. VD i BAE Systems Hagglunds AB, Tommy Lars Urban Gustafsson Rask, takket for oppdraget og det gode samarbeidet de har hatt under hele CV90-leveransen til Forsvaret. Han understreket også at det nesten er verdensrekord mtp leveransetid, når det kun er to år fra kontraktssignering til ferdig produkt leveres. De resterende16 kamp/ støttevognene leveres ifølge sjef Forsvarsmateriell Gro Jære til Hæren innen tredje kvartal 2023, blant annet «Sting-vogner».

Statssekretær Bent-Joacim Bentzen var dessverre syk og kunne ikke delta i Levanger, men sier i en pressemelding at Regjeringen styrker Hæren i tråd med vedtatt langtidsplan, og disse kjøretøyene av typen CV90 inngår i planene for oppbyggingen av en større landmakt i årene fremover. Under corona-pandemien ble det bevilget midler for å støtte norsk næringsliv, og flere anskaffelsesprogrammer i forsvarssektoren ble satt i gang raskere enn planlagt. Dette prosjektet skulle i utgangspunktet ikke starte før i 2024, sier Bentzen.

PROSJEKTAVDELINGEN I FMA FORKLARER

Oberstløytnant Lars E Myhre, Prosjektavdelingen Landkapasiteter, Prosjekt 1092 «Kamp- og Støttevogner til Hæren», sier følgende til Offisersbladet; Oppdraget til Forsvaret (FSJ) og Forsvarsmateriell var å forsere arbeidet med oppgradering av CV90 kamp- og støttevogner til Hæren. I Langtidsplanen (LTP) legges det opp til å omdanne Hæren med fire mekaniserte bataljoner, som alle settes opp med bl. a CV90 kampog støttevogner. Forsvaret hadde 20 CV90-chassis tilgjengelig, i ulik forfatning, og disse blir bygget om for å dekke deler av det økte behovet.

Arbeidet i 2020 har i stor grad bestått av klargjøring av skrog og reparasjon av komponenter for etterfølgende oppbygging. Sommeren 2020 inngikk FMA en avtale med BAE på long lead items, og en med RITEK på mobilisering og klargjøring av skrog. Disse avtalene ble lagt inn i hovedkontrakten med BAE. Prosjektet skal gjennomføres fra 2020 og ut 2023, styringsrammen er satt til 595 MNOK (2020). Slik P1092 tolket det overordnede oppdraget var det å stimulere til opprettholdelse og vekst i norsk økonomi. Dette betyr at det ble lagt vekt på spesielt å legge til rette for å få norsk deltagelse. Dette kunne gå på bekostning av kost, dvs. at det blir en noe høyere kostnad enn om dette skulle gjøres av andre.

Dette ville igjen kunne bety at ytelsen totalt sett vil bli redusert i form av at ikke all utrustning som MWS (bombekaster) og våpenstasjoner (RWS) lot seg realisere innenfor den tildelte rammen. Prosjektet har via Hæren og Forsvarsstaben anmodet FD om en tilleggsbevilgning for å anskaffe MWS, RWS og mobil kamuflasje. Dette vil bli behandlet i høstproposisjonene 2022.

Det monteres åtte stk. multivogner nå – de første fire er de vi tar imot i dag, de neste fire er klare i slutten av juni 2022. Alle disse vil få oppgradert programvare (versjon 1.9) som er klar uke 22. Vognene vil bli sendt til Setermoen og overlevert Hæren i slutten av august.

Den første av i alt 12 STING vogner er under montering. Første batch STING vogner vil bli klare i september og de to siste batchene rundt årsskifte og siste i februar 2023. Alt er i henhold til kontrakt og på planen. Opprinnelig ba prosjektet om 717 MNNOK for å bygge om 18 vogner. Oppdraget ble 20 vogner og 595 MNOK (2020).

For å klare å få til dette tok vi som tidligere nevnt ut MWS og RWS. Vi har i tillegg forsøkt å tenke nytt sammen med bl. a RITEK. Estland har tidligere kjøpt 44 skrog av Norge. De har planer for 37 av sine skrog. Ved å gjøre en byttehandel har vi byttet til oss delsystemer fra deres «overskudd» mot at de fikk sårt tiltrengte deler fra oss. Dette i et slags null-sum spill. Forsvarsstaben og FMA avhending har støttet oss veldig bra i denne byttehandelen. Vi mener vi kan spare et sted mellom tre og fem millioner kroner på å oppreparere brukte tidligere kjøpt 44 skrog av Norge. De har planer for 37 av sine skrog. Ved å gjøre en byttehandel har vi byttet til oss delsystemer fra deres «overskudd» mot at de fikk sårt tiltrengte deler fra oss. Dette i et slags null-sum spill. Forsvarsstaben og FMA avhending har støttet oss veldig bra i denne byttehandelen. Vi mener vi kan spare et sted mellom tre og fem millioner kroner på å oppreparere brukte systemer i stedet for å anskaffe nye. Det er små serier og lange ledetider på slikt materiell, og gjenbruk er en rimelig og effektiv måte å få vogner i stand på, og en fin måte å kunne finansiere noe av prosjektet.

Offisersbladet mener avslutningsvis at det nå gjenstår å få stridsvogner på plass, slik at våre moderne og digitaliserte CV90 vogner får sine forhåpentligvis digitaliserte storebrødre å samhandle med.

– Selv med full russisk militær seier og ukrainsk nederlag vil Russland trenge en gigantisk hær for å holde landet besatt på ubestemt tid. Dette vil ikke gjøre prestisjetapet mindre.

UKRAINA TAPT FOR ALLTID

Bukkvoll fortsetter: Russlands ubehøvlede opptreden siden 2014 har gjort at det har mistet ukrainerne for alltid. Senest før rovet av Krim sa 75 prosent av ukrainerne at de hadde et godt eller svært godt forhold til Russland. Hvor mange vil svare det samme etter raseringen av byer og landsbyer, krigsforbrytelsene og folkemordet? Den militære fremferden vil hefte på Russland i hele dette århundre.

– Den intense ukrainske motstandsviljen, soldatenes gode moral og offiserenes effektive ledelse har gjort underverker. På to måneder er Russland påført enorme tap. Russerne har brukt opp de fleste av sine militære personellressurser. Ukrainerne hevder at russerne ved utgangen av april hadde mistet nær 200 fly, 155 helikoptre og ca. 25.000 mann, sier Bukkvoll. Men han legger til at disse tallene nok må tas med en stor klype salt. Sprengte og utbrente tanks, panservogner og militære kjøretøyer dekorerer gater og grøfter i nord, sør og øst i Ukraina. Marinen har mistet krysseren «Moskva», landgangsfartøyet «Saratov» og flere patruljefartøyer. De sistnevnte ble senket i mai av tyrkiske droner av typen «Bayraktar TB2».

– Mannefallet kan være større enn etter åtte års kamp i Afghanistan, men det eneste Putin innrømmet var tap på 1.300 mann. President Zelenskij har innrømmet ukrainske tap på 2.500-3.000 mann. Tor Bukkvoll synes det er nesten uforklarlig at russerne ennå ikke har klart å ødelegge ukrainernes flyvåpen og deres S-300 langtrekkende luftvern. Dermed mangler de luftherredømme. En ny trend er at russerne begynner å vise tilbakeholdenhet med bruken av egne jagerfly. De har mistet så mange piloter at de må skjære ned på tapene.

– Det russiske forsvaret føler seg ekstremt ydmyket, ikke minst siden det er ukrainerne som påfører dem nederlagene. Putin anerkjenner ikke engang Ukraina som eget land. Og Russland vil jo være en global stormakt som alle skal frykte!

Sjefsforsker Tor Bukkvoll.

PUTIN HAR BLITT HÆRENS SYNDEBUKK

Hærledelsen må ha en syndebukk og den finner de i president Putin som har nektet hæren å bruke de kraftigste våpnene, eksempelvis bombefly mot ukrainske byer. Kilden til opplysningen er ifølge Bukkvoll den russiske militære analytikeren og skribenten Andrei Soldatov. Han har et unikt kontaktnett i det russiske sikkerhetssystemet. I fjor flyttet han fra Moskva til London. Flytter man blikket fra det militære til de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene, er igjen tapene for Russland i gigantklassen. Tilbakegangen i brutto nasjonalprodukt kan bli 8-15 prosent ved slutten av året. Russland møter sanksjoner som overgår alt de har sett tidligere, mister gass-og oljeinntekter i stort tempo og i tillegg andre eksportinntekter. Vestlige selskaper har trukket seg ut og russiske skip og fly nektes landingstillatelser i Europa og Nord Amerika. Nylig stengte Kina sin fabrikk som produserer droner i Russland. Kineserne ønsket ikke at dronene skulle brukes i Ukraina. Man ser kanskje en begynnende kinesisk distansering fra Russland.

De vestlige våpenleverandørene til Ukraina besluttet under sitt strategimøte i Ramstein i slutten av mars å gi flere og tyngre våpen. Ettersom kampene har flyttet seg lengre østover til Donbas og Sør-Ukraina blir de lette våpnene ukrainerne har hatt mindre effektive på lengre avstand. Ukrainerne får nå langtrekkende artilleri, artilleriradar og våpenbærende droner -UCAV (Unmanned Combat Aerial Vehicles) fra USA. Flere vestlige land trapper opp sine leveranser, ikke minst Tyskland som har forlatt sin gamle tilbakeholdenhet. Sverige har støttet Ukraina militært fra 2014. De fleste land er forsiktige med å annonsere at de gir og hva de gir. Selv om våpenhjelpen er trappet opp får president Zelenskij ikke alt han ønsker seg.

BRUKES INNEN TO DAGER

– De nye tyngre våpnene vil øke Ukrainas slagkraft på både kort og lang sikt, sier Bukkvoll. Ukrainas generalstabssjef fremhever at våpnene er i bruk 24-48 timer etter mottak. Offiserer sendes dessuten på kurs i leverandørlandene for å skoleres i bruken av de nye våpnene. Uten våpenhjelp ville Ukraina ha tapt. Våpnene sendes stort sett inn via Polen. Så langt har ikke Russland beskutt leveransene.

– Men når våpnene blir tyngre blir forsendelsene vanskeligere å skjule. Da kan det tenkes at russerne gjør noe.

*Hva om russerne bruker taktiske a-våpen som de gang på gang truer med?

– Taktiske atomvåpen er et uklart bilde. Utenriksminister Lavrov sa i mars at de ikke vil bruke dem. Dagen etter sa han det motsatte, bare for å gå tilbake til det første utsagnet rett etterpå. Hovedspørsmålet er hvor effektiv vil de være i Ukraina og hvor klokt vil det være å bruke dem?. Slippes de over en by får man en «Hiroshima» effekt med titusener av sivile ofre. Det vil være en ekstrem handling, som ikke vil være lett å ta. Russisk atomvåpendoktrine sier at de vil bruke atomvåpen kun hvis landet blir angrepet med slike våpen. Eller hvis eksistensen til den russiske stat blir truet. Ingen av betingelsene er aktuelle i Ukrainakrigen, fastslår Tor Bukkvoll.

BFO hadde medlemmer som var på kontrakt om engasjement på pensjonistvilkår på Forsvarsmuseet da Norge ble nedstengt tidlig i mars 2020. Oppgaven deres var å betjene resepsjonen. Totalt var det seks arbeidstakere som delte på denne jobben.

Iht avtale med arbeidsgiver skulle museet holdes åpent i fastsatt åpningstid, og de 6 satt opp en vaktplan, som de fulgte i flere år frem til nedstengningen i mars 2020.

Da traff koronapandemien Norge for fullt, Norge stengte ned, så også på Forsvarsmuseet. De seks fikk kort og godt melding om at de ikke hadde noen jobb lengre.

BFO forsøkte å komme i dialog for om mulig å komme frem til en løsning mht lønn ut kontraktsperioden. Dette var krevende og vi brukte juridisk støtte i YS Stat for å dokumentere det juridiske perspektivet, herunder med beskrivelsen i Statens personalhåndbok. Regelverket er at om disse arbeidstakerne hadde blitt syke ville de ha hatt rett på full lønn i 3 mnd. Iht kontrakten utløp kontrakten i juni samme år.

Arbeidsgiver sto på sitt og det var stor misnøye. Saken fant først sin løsning, når representanten for de 6, ba om et møte med sjef Forsvarsstab - saken ble løst. Etter som tiden gikk, normaliserte Norge seg og ting åpnet opp.

De 6 ønsket jobbene tilbake, men da var meldingen at jobbene var satt bort til et utleiefirma. Slik står saken, og den løsningen er dyrere enn tidligere løsning, det er vi rimelig sikker på. Ikke rart pensjonistene føler seg skuffet.

DEN 49. UTVEKSLINGEN

Denne utvekslingen kalt NOREX (Norwegian Exchange), har vært gjennomført helt siden 1974, der soldater fra Heimevernet og Minnesota National Guard møtes for erfaringsutveksling. Hvert år reiser da også amerikanske soldater til Norge, og får oppleve norske vinterforhold, mens norsk heimevernsungdom og innsatsstyrkesoldater besøker Camp Ripley, for å få kjennskap og kunnskap om «det amerikanske Heimevernet ». Hensikten med utvekslingen er også å styrke det bilaterale militære samarbeidet og bygge gjensidig kulturforståelse mellom to nære NATO-allierte. Denne utvekslingen er den lengst pågående militære utvekslingen USA har med noen annen nasjon.

KONTINGENTSJEF BERNT LOCKERT

I år var oberstløytnant Bernt Lockert sjef for den norske kontingenten, bestående av 105 deltakere fra flere HV-distrikter. Lockert er til daglig sjef for Finnmark Heimevernsdistrikt, som for øvrig var vertsavdeling for de amerikanske National Guard soldatene under deres Norges-opphold. Han uttaler i andre media at en slik utveksling handler både om å styrke forsvarsviljen og evnen til NATO gjennom nære relasjoner militært, men også om å skape en sosial møteplass mellom to land som har mye til felles. Vi må heller ikke glemme at det er et stort norskamerikansk miljø i Minnesota, med mange kulturelle og historiske forbindelser til Norge, uttaler han. Under det to ukers lange oppholdet i Minnesota, bodde da også HV-soldatene først en helg hos vertsfamilier, der de deltok på sosiale opplegg i regi av de amerikanske soldatene. Stabssjef i NOREX-staben Sverre Frøshaug forteller at de ble meget godt mottatt i Minnesota/Camp Ripley, der alt var meget godt forberedt og planlagt.

PÅ VEI UT OSLOFJORDEN

KV Nornen og skipssjef kapteinløytnant Sigbjørn Vågene med mannskap hentet oss i Oslo Havn. På turen ut fjorden, ble det god tid til en fyldig orientering om Kystvakta sin rolle og oppdragsportefølje. Vi fikk også en god demonstrasjon av bruksområdet til dronen ombord. Da KV Nornen ikke er helikopterførende, har fartøyets drone blitt et utmerket hjelpemiddel for å få en bedre situasjonsforståelse.

DETTE ER KYSTVAKTA – EN TRAVEL OG GIVENDE TJENESTE

Sjef Kystvakta Oliver Berdal forteller om Kystvaktas mange oppdragsgivere, slik som Fiskeridirektoratet, Forsvaret, Statsforvaltere, Hovedredningssentralen, Havforskningen, Kystverket, Miljødirektoratet, Polarinstituttet, Politiet, Sjøfartsdirektoratet, Tolletaten og Meteorologisk Institutt. Dette er mange å forholde seg til, men Kystvakta har god tilstedeværelse langs kysten og ute i havet som gjør oss i stand til å gjøre oppgaver og oppdrag på vegne av en rekke ulike aktører. Fokus og prioriteter er suverenitetshevdelse, søk og redning, støtte til andre etater, samt militære oppdrag, sier sjef Kystvakta. For å klare dette, forteller Berdal at Kystvakta har en struktur på 15 fartøy. Kystvakta er en stående avdeling med to-besetningssystem på fartøyene, som seiler mer eller mindre kontinuerlig med korte og effektive mannskapsbytter. Det gjennomføres ett lengre vedlikeholds-opphold i året for å ta unna tyngre vedlikehold og sertifiseringer.

Det er høy aktivitet og vi løser tusenvis av oppdrag hvert år, sier en stolt kystvaktsjef. Kystvakta har i dag ca. 900 medarbeidere, hvorav halvparten er vernepliktige og lærlinger.

Så nevner Berdal spesielt den svært vellykkede lærlingordningen Kystvakta har, med over 120 lærlinger. Det er best i klassen i Forsvaret. Berdal forteller at han har meget god nytte av lærlingene, for de har han i to år, i motsetning til de vernepliktige som stort sett har ettårig tjeneste. Men de vernepliktige gjør en fan tastisk god jobb og er helt avgjørende for at vi klarer å drive Kystvakta så godt som vi gjør, sier Berdal.

Ytre Kystvakt utgjøres av ti fartøy som opererer primært fra grunnlinjen og ut til yttergrensen for Norges økonomiske sone (200 nautiske mil), fiskerisonen ved Jan Mayen, fiskerivernesonen ved Svalbard og internasjonale havområder. Oppdraget er suverenitetshevdelse, fiskeri- og fangstoppsyn, ressurskontroll, tolloppsyn og miljøvern, men også medisinsk assistanse, søk og redningsaksjoner når det er behov for det. Berdal ønsker ikke å kommentere helikopter-situasjonen, der NH-90 helikoptrene enda ikke er operative på de helikopterbærende fartøyene. Men situasjonen er helt klart utfordrende rent operativt sett.

Indre Kystvakt opererer i hovedsak i territorialfarvannet, i området ut til 12 nautiske mil fra land. Kystvakta har fem fartøy av Nornen-klassen, og det var nettopp KV Nornen Offisersbladet var på tur med. En dag utover Oslofjorden med gode samtaler og demonstrasjon av fartøyets kapasiteter. Med andre ord en strålende maritim dag, på et superpraktisk fartøy og med et dyktig mannskap.

KV NORNEN - KYSTENS «LEATHERMAN»

KV Nornen er et middels stort, og svært kompakt kystvaktfartøy. Skipssjef Sigbjørn Vågene tok oss smilende imot og ønsket velkommen på kystens «leatherman». Det er lett å skjønne hva han mener, for KV Nornen har alt fra slepevinsj, oljelensemateriell, brannslukningsutstyr, heisekran, egen drone, en lettbåt av type sjøbjørn hengende på styrbord side, og en tyngre, overbygget patruljebåt på babord side. Mannskapet består av skipssjef, nestkommanderende, førstemaskinist, operasjonsbefal, takkeloffiser, maskinmester, kokk og seks vernepliktige. «Lean-manning» preger også her tjenesten, og alle har derfor en rekke ulike oppgaver om bord. Skipssjef Sigbjørn Vågene forteller at ingen dager er like når man er ute med Kystvaktas fartøy, det er denne varierte og samfunnsnyttige tjenesten som gjør det så tilfredsstillende å jobbe på slike fartøy, sier han.

DRONER OM BORD

I de senere årene har Indre Kystvakfartøyer fått en meget god kapasitet i form av droner. Droneoperatøren på KV Nornen forteller at dronen ikke er stor, men svært effektiv. Den opereres fra dekket akterut, og kan utstyres med en rekke sensorer, men primært med kamera, sier operatøren.

Fra lufta overføres live-bilder til skjermer på broen, og besetningen får betydelig mer oversikt over situasjoner som for eksempel oljesøl, båtbrann, redningsaksjoner, eller skogs-brann for den saks skyld. Dronen har infrarød sensor som viser varmekilder. Man kan montere en sensor som kan brukes ved spesielle behov, nemlig en såkalt «sniffer». Den kan lukte seg frem til ulovlig utslipp fra andre fartøy, og detektere hva slags utslipp det dreier seg om. En annen sensor kan måle eventuelle radioaktive utslipp. Droneoperatøren om bord har med to dronesett og flere sett batterier, så droneovervåkingen kan i prinsippet skje kontinuerlig hele dagen. Alt i alt en betydelig forbedring av situasjonsforståelsen. Den som opererer dronen om bord, har normalt en annen primæroppgave på fartøyet.

NYE FARTØYER PÅ VEI

Flaggkommandør Oliver Berdal gleder seg til den nye Jan Mayenklassen kommer på plass, og erstatter Nordkapp-klassen, som har gjort tjeneste siden 1980-tallet. Den første av i alt tre nye Jan Mayen-klasse fartøy skal naturligvis døpes KV Jan Mayen. Offisersbladet var for øvrig til stede når det første skroget kom til verftet i Tomrefjord. KV Jan Mayen skal etter planen leveres fra Forsvarsmateriell til Sjøforsvaret/Kystvakta, og innfases mot slutten av 2022.

KV Jan Mayen og de to kommende søsterfartøyene KV Bjørnøya og KV Hopen vil bli svært egnede og viktig for fremtidige operasjoner i Nordområdene. Dette sa den allerede utvalgte skipssjefen på KV Jan Mayen, kommandørkaptein Odvin Nilsen, når skroget ble vist frem på verftet i Tomrefjord

De nye Jan Mayen-klasse fartøyene er velutstyrte, svært moderne og ikke minst vakre fartøy. I tillegg til å kunne operere med embarkerte maritime helikoptre, kan disse fartøyene også ta ned større redningshelikoptre av typen SAR Queen. Ikke rart at kystvaktsjefen gleder seg, og nå forbereder nye skipssjefer og mannskap seg på fremtidig overføring på de splitter nye Jan Mayen-klasse fartøyene.

Som sjef for Sandefjord HV-område er Keren R. Wergeland særdeles opptatt av den mentale beredskapen hos mannskaper og befal; det at hver eneste kvinne og mann ikke er det minste i tvil om hva hun eller han skal gjøre når det smeller. At nestlagføreren, personelloffiseren, geværsoldaten, troppssersjanten, sjåføren og alt det øvrige personellet i HV-området tilsvarende et kompanis størrelse vet hva som forventes av dem og hva de skal beherske – dersom det utenkelige skjer. Hvis revisoren, kokken, bilmekanikeren, læreren, rørleggeren og bonden kalles ut for med våpen i hånd å forsvare sine medborgere i lokalmiljøet sitt.

STRIDSTEKNIKK OG SAMHOLD

Derfor er naturlig nok den årlige, men korte treningen på noen få dager av stor verdi – kort og godt en avgjørende læringsarena for repetisjon og videreutvikling av grunnleggende kunnskaper, ferdigheter og ikke minst sosialisering og relasjonsbygging; et sted for praktisk mestring som også skal bidra til å gjøre den enkelte soldat og befalet samt avdelingen mest mulig mentalt robust. For krigens krav er ufravikelige – også for en territoriell organisasjon som Heimevernet.

PEDAGOGISK MERSMAK

Kaptein Wergeland startet sin militære karriere i 2002 – i Østerdalen – på det som engang lød navnet Befalsskolen for Hærens kampvåpen. Etter året på infanterilinjen, bar det til Trøndelag som instruktør ved Heimevernets utdanningssenter Værnes (HVUV), som utdannet både soldater og befal spisset mot HVs behov.

– Å undervise gav meg mersmak og var nok mye av grunnen til at jeg er blitt lærer, forteller 40-åringen fra Oslo og ramser opp studier innen idèhistorie, religionsvitenskap og språk som spansk, fransk og engelsk.

SKREKKBLANDET FRYD

Men pliktåret på HVs høyborg for utdanning gav også «grønn» mersmak, og hun ble innrullert som troppssjef med grad av løytnant i Grønland HV-område i Oslo og Akershus HV-distrikt 02. Etter tretten år som troppssjef ble hun i september 2020 beskikket til områdesjef.

– Om det var stas? La meg heller kalle det skrekkblandet fryd, for jeg føler på et stort ansvar. Den tynger litt ekstra den siste stjerna, for å si det sånn. Jeg er jo militær sjef i Sandefjord med ansvar for tryggheten til mange mennesker, så dette er absolutt ikke noe jeg tar lett på, fremhever Keren, som også er styremedlem i den landsdekkende medlemsorganisasjonen Heimevernssamfunnet.

PERSONLIG EIERSKAP

Noe av det viktigste for sjefen i Sandefjord HV-område er som nevnt innledningsvis at enheten er best mulig mentalt forberedt med tanke på det militære oppdraget. For henne innebærer det at den enkelte under årlig trening og annen aktivitet blant annet klarer å løfte blikket og tenke at «dette gjør vi sammen – vi drar lasset i fellesskap i samme retning for noe større enn oss selv – vi verner om samfunnsverdier og normer». Dette er en del av den mentale bevisstgjøringen og forberedelsen.

– Hvordan vi gjør det er etter min klare overbevisning å trene så reelt som mulig på oppdraget vårt på det aktuelle stedet; at vi gjennomfører forskjellige type driller slik at samtlige vet hva de skal gjøre i en skarp situasjon og at de kan gjøre jobben som forventes – og dermed få et personlig eierskap til sin rolle og selve oppdragsløsningen som lag, som tropp og som område. Sist, men ikke minst må det være kvalitet i det vi gjør, for vi kan ikke ha folk som ikke fungerer!

Andre stikkord i hennes lederskap er informasjonsflyt, samarbeid og samhold. – Den enkelte skal uansett funksjon og nivå i Sandefjord HVområde ha best mulig informasjon til enhver tid. Området skal preges av gode samarbeidsforhold og et godt samhold – mellom meg og mine troppssjefer, mellom troppssjefer og lagførere – og at lagføreren har et godt forhold til laget sitt, poengterer områdesjef Wergeland.

UTENFOR BOKSEN

Kapteinen kan ikke få skrytt nok av den svært så allsidige sivile bakgrunnen soldater og befal innehar – les: kunnskap, kreative idèer og innovasjon – som tilføres det grønne miljøet og som medfører at det tenkes utenfor den tradisjonelle militære boksen. Dessuten er alt av personell i Sandefjord avbildet og der sivil kompetanse og ferdigheter som eksempelvis språk er nedtegnet, herunder også interessefelt – ikke minst med tanke på å plassere rett person på rett sted i avdelingen.

PÅ HJEMMEBANE

– Det at sivil kompetanse settes sammen med militære ferdigheter i kombinasjon med kunnskapen om nær teig, altså vår hjemmebane, gjør at jeg har stor tro på Heimevernet. Og legg til forsvarsvilje. Husk at utgangspunktet for organisasjonen vår var at den ble startet fordi folk reiste seg i kampen mot okkupasjon og tyranni.

Berlinblokkaden, her kommer varer med amerikansk transporttfly.

INGEN FLYFORBUDSSONE

Internasjonalt har vi en del eksempler på flyforbudssoner og lignende, formelle og uformelle, ordninger. Under Berlin-blokkaden 1948-49, der Sovjetunionen sperret vei, jernbane og vannveier fra Vest-Tyskland og gjennom den sovjetokkuperte østsonen for å sulte byens befolkning til underkastelse, ble det opprettet en luftbro fra Vest-Tyskland med to luftkorridorer inn til byen og en ut. Luftbroen vant og sovjeterne måtte åpne de landveis forbindelsene igjen. Transportflyene som gikk i en kontinuerlig strøm til byen kunne ofte observere sovjetiske jagere som fly tett opp til korridorene, men de holdt seg utenfor fordi de amerikanske og britiske jagerfly-styrkene i Vest-Tyskland var overlegne.

Under Korea-krigen 1950-53, formelt en FNkrig, etablerte FN Yaluelven som nordre grense for allierte flyoperasjoner. Elven går grovt sett langs grensen mellom Nord-Korea og Kina og FNs motiv var å unngå full krig med Kina. I praksis betød dette at jagerflyene på nord-koreansk side i krigen, stort sett Mig-15 og ofte med sovjetiske flygere, ble bevilget et friområde. Dette resulterte snart i at spesielt amerikanske jagerflygere fikk «synsproblemer» når de nærmet seg Yalu; de «så ikke» elven og forfulgte ofte fiendtlige fly inn i kinesisk luftrom. Et antall Mig-15 ble skutt ned over Kina. Fra vår egen tid kjenner vi flyforbudssonene over Bosnia, Irak og Libya. Disse var «No- Fly Zones» i egentlig betydning.

Et problem som overses i norsk mediedebatt om en flyforbudssone over Ukraina er Hvite-Russland. Russiske fly avfyrer ofte kryssermissiler ikke bare fra russisk luftrom men også fra hviterussisk luftrom. De krysser med andre ord ikke grensen inn i ukrainsk luftrom; det gjør imidlertid kryssermissilene de avfyrer. I tillegg er forholdsvis store russiske fly- og helikopterstyrker stasjonerte på hvite-russiske flybaser. I Air Forces Monthly mai 2022 bringer Tom Ripley et satelittfoto som viser 32 russiske Sukhoi Su-25 «Frog-foot» nærstøttefly på flystasjonen Luninets i Hvite-Russland, et som viser to Beriev A-50 «Main-stay» AWACS-fly og et Iljushin Il-76 «Candid» transportfly på Baranovichi flystasjon (nær Minsk) og to fotos av 63 Kamov Ka-52 «Hokum» og Mil Mi-24 «Hind» angrepshelikoptre og Mil Mi-8 «Hip» taktiske transporthelikoptre på Bolshoi Bokov flystasjon. Et foto viser desuten en Forpost væpnet drone på eller like ved Luninets, der det også skal befinne seg fire «Hokum» og fire «Hip» helikoptre (ikke avbildet). Alle disse flyene og helikoptrene opererer med andre ord fra trygge flystasjoner i Hvite-Russland og inn over Ukraina. Det er ikke lett å se for seg en flyforbudssone som vil innebære tiltak for å holde disse luftstyrkene ute fra Ukraina, uten at man risikerer at Hvite-Russland blir trukket inn i krig med NATO.

Det overraskende angrepet på Hostomel flyplass allerede om morgenen på krigens første dag, 24. februar, med luftlandetropper fløyet inn med «Hip» helikoptre støttet av Hokums», hvorav et ble skutt ned med 9K38 Igla MANPAD, kom fra to fremskutte feltflyplasser nær Mazyr i Hvite- Russland, ca. 100 km unna Hostomel. Hostomel ble som kjent gjenerobret etter harde kamper.

MIG 15.