«Oppbygging av Forsvarets struktur vil kreve en gradvis økning i antall vernepliktige inne til tjeneste hvert år, til om lag 4600 flere i 2036. Regjeringen vil styrke utdanningskapasiteten gjennom utviklingen av Terningmoen og Madla som baser for Forsvarets rekruttskoler».

Avsnittet over er fra Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP). Planen som strekker seg fram til 2036 er ambisiøs. Fra et forsvar som har blitt mindre over flere år, som har betydelige mangler, har regjeringen besluttet at den tiden er over.

Det er det tilsynelatende bred enighet om på Stortinget om også, for øyeblikket, og kanskje i uoverskuelig framtid slik at opptrappingen som ligger til grunn i LTP, følges opp i årene som kommer.

Det får store ringvirkninger for hele sektoren.

Offisersbladet har besøkt Madla og Terningmoen, der Forsvarets to rekruttskoler skal utdanne rekrutter slik at de grunnleggende soldatferdighetene er på plass før de sendes videre til Hæren, Luftog Sjøforsvaret. Offiserene og spesialistene vi har møtt forteller at de er positive til den forstående økonomiske satsingen på Forsvaret i årene som kommer.

Likevel, det er åpenbare behov og langvarige forpliktelser som må følges for at Forsvaret skal være i stand til å vokse og samtidig være i stand til å utdanne soldater på best mulig måte. Det vil kreve mye ressurser framover:

– Noe av det enkleste er å bygge forlegning slik at rekruttene har et sted å sove. Behovet er likevel mye større enn det. Vi må ha treningsfasiliteter, undervisningsbygg og arealer for å drive utendørs trening også.

Det sier kompanisjef Maja Andersen på Terningmoen.

– For enkelte strekker dagen seg langt ut over vanlig arbeidstid. Denne uka har en av mine troppssjefer avspasering mer eller mindre hele uka som følge av overtid.

Det sier kompanisjef Håvard Merødningen på Madla.

På de neste sidene kan du lese om utfordringene Forsvaret står overfor med å ta imot langt flere rekrutter enn før.

Det forteller Jarle Heggelund som er sjef for KNM Harald Haarfagre, også kjent som Madlaleiren. På basen som ligger tett på sentrum av oljehovedstaden Stavanger utdannes soldater til førstegangstjenesten for Sjøforsvaret og Luftforsvaret. I fjor møtte 4170 rekrutter for utdanning ved leiren.

I 2028 skal tallet være 4800 rekrutter per år, og med langtidsplanen som strekker seg fram til 2036 blir det sannsynligvis enda flere framover – kanskje over 5000 hvert år.

– Hvor mange det blir er usikkert, men det er klart at det blir en økning. Pr i dag er vi for få til å løse de oppgavene vi er pålagt. Det er derfor veldig positivt at KNM Harald Haarfagre vil bli prioritert framover. Det er helt nødvendig for å kunne oppfylle målet om å utdanne flere rekrutter.

STØRRE BEHOV

Heggelund har børstet av seg støvet etter å ha satt første spadestikk i bakken tidligere på dagen. Sammen med en håndfull representanter fra Forsvarsbygg som poserte for Forsvarets fotograf og lokal media, markerte det starten på byggingen av en helt ny mannskapsforlegning. Den skal stå ferdig sommeren 2025, og huse 96 rekrutter. Behovet for kaserner og flere bygg er imidlertid ikke tilfredsstilt med én kaserne, sier Heggelund.

– Det er flott at den bygges, men behovet er større. Vi har hatt en konseptvalgutredning hvor vi har kartlagt behovet for nybygg og vedlikehold. Det var betydelig større beløp enn det som ligger inne nå, sier Heggelund.

Han viser til at behovet Madla meldte inn var rundt 900 millioner kroner til nybygg samt til vedlikehold og oppussing av eksisterende byggmasse. Det de er forespeilet av vedtatt prosjektering er rundt halvparten. I tillegg til nevnte kaserne, er det også prosjektert et nytt idrettsbygg der arbeidet skal starte neste år, ifølge Forsvarsbygg.

– Behovet for EBA (eiendom, bygg og anlegg) var stort allerede i eksiterende langtidsplan. Med opptrappingen som den nye langtidsplanen legger opp til, blir behovet naturlig nok enda større, sier Heggelund.

– Nå håper jeg vi får mulighet til å sette oss ned å få innsikt i hva den nye langtidsplanen faktisk innebærer for Forsvaret og for Madla. Ta Sjøforsvaret for eksempel: Der skal det satses stort med en ny flåtestruktur.

Det er ikke bare ansatte om bord på fartøyene – det er vernepliktige også. De skal utdannes her og det får ringvirkninger for oss, sier Heggelund.

MYE TID PÅ VASK

– Det er helt klart et behov for flere årsverk for å drifte leiren best mulig, og det er mange offisersstillinger som er fylt av spesialister. Arbeidsbelastningen for mange av de ansatte på Madla er stor.

Det sier flotiljemester (OR7) Håvard Merødningen som er kompanisjef på rekruttskolen.

Han viser Offisersbladet rundt på leiren. Det er bygg som renoveres etter at det ble oppdaget asbest i veggene.

Det er ti-mannsrom og en bygningsmasse som strekker seg tilbake til 1800-tallet. Mange av byggene er likevel av nyere dato- fra 1950- 70-tallet. Den nyeste forlegningen for rekrutter er rundt 20 år.

Forlegningen som skal stå ferdig i 2025 er sånn sett etterlengtet og helt nødvendig. Behovet er imidlertid større enn én ny kaserne, sier Merødningen

– På grunn av alderen på byggene og slitte gulv, bruker vi mye mer tid enn ønskelig på for eksempel gulvvask. Det høres kanskje ikke som noe som er spesielt viktig, men det tar tid fra andre deler av rekruttutdanningen som vi skal gjennomføre, forklarer han.

Den oppfatningen deler også rekruttene som hiver i seg noen brødskiver og knekkebrød på kasernen fra 70-tallet.

– Gulvet er så slitt at det er vanskelig å holde rent. Det er bedre på «Foxtrot», sier Rosmari Flatebø mens medrekrutt Guro Nerskogen (begge 19 år) nikker sin enighet.

– Det er jo egentlig veldig ok her. Det går i ett: Vi har hatt intervalltrening, stridsmeldinger og innføring i våpen, og snart drar vi til Kongsberg der vi skal drive med vakt- og sikring resten av førstegangstjenesten, forklarer Nerskogen.

– Rekruttene reagerer ikke nødvendigvis på slitte kaserner, og de ser ikke de problemene vi ser. Vi har jo de bare til låns noen uker, sier Merødningen.

Han viser til at den største belastningen trolig faller på de ansatte på Madla. På grunn av manglende fasiliteter knyttet til å øve på grunnleggende soldatferdigheter som nærkamp og skyting, må de ansatte og rekruttene transporteres til andre steder for å gjennomføre aktivitet, sier Merødningen.

Guro Nerskogen (t. v.) og Rosmari Flatebø er rekrutter på Madla. De forteller at de trives i leiren, men at det går mye tid til gulvvask.

Da må rekruttene reise til Vatneleiren for blant annet skytetrening. Den ligger godt og vel 20 minutter unna med transport.

– For enkelte strekker dagen seg langt ut over vanlig arbeidstid. Denne uka har en av mine troppssjefer avspasering mer eller mindre hele uka som følge av overtid. Det skaper utfordringer knyttet til driften av leiren og utdanningen av rekruttene, sier Merødningen.

– At personellet er Forsvarets viktigste ressurs, det føler jeg at vi fortsatt har en jobb med å bevise.

Sjef for Madla Jarle Heggelund viser til at behovene for både EBA og ansatte vil øke i årene framover. Han har vært på Madla i rundt 20 år av karrieren.

Nå er han positivt avventende til hva Langtidsplanen for forsvarssektoren betyr for rekruttskolen i Stavanger.

– Vi må utvide kjøkkenkapasiteten kraftig for å ta i mot et økt antall rekrutter. Vi må også få på plass trenings- og idrettsanlegg for å ivareta de behovene vi har i henhold til utdanningsplaner.

Kjøkken og idrettsbygg vil stikke av med en stor del av det bevilgede beløpet vi har.

Han forteller at treningsanlegg og kjøkken/ messe er forventet å stå ferdig rundt 2027.

– Tidligere var leiren rød, sier kommandørkaptein Heggelund og viser til planene om å legge ned leiren rundt 2007.

Da forslo tidligere forsvarssjef Sverre Diesen at rekruttskolen i Madlaleiren skulle flyttes til henholdsvis Bergen for Sjøforsvaret og til Kjevik for Luftforsvaret.

Nå blir det vekst framover for Madla, spørsmålet er hvor mye og hva det betyr for personellet på Madla. På Madla er det rett i overkant av 200 ansatte. Bare 11 er offiserer.

– Er det et problem at spesialister fyller stillinger som egentlig skulle være besatt av offiserer?

– På den ene siden ville det vært positivt med godt erfarne offiserer som kan bidra i stabsog utredningsarbeid. Samtidig er og blir vi en spesialistavdeling. Vi skal utdanne vernepliktige og vi skal utdanne spesialister på lavere nivå.

I april startet arbeidet med en ny mannskapsforlegning på Madla. Den skal stå ferdig sommeren 2025.

– Vi er ikke en avdeling på 70/30, sier Heggelund og sikter til måltallet for Forsvaret der 70 prosent skal være spesialister, og resten offiserer.

– Vi er nok mer 85/15. Når det er sagt ville det være gunstig med noen flere offiserer.

Samtidig er spesialistene våre dyktige folk og fra OR-6 og oppover er dette erfarne og voksne ansatte. Jeg er ikke redd for kompetansen ved KNM Harald Haarfagre.

– Noe av det enkleste er å bygge forlegning slik at rekruttene har et sted å sove. Behovet er likevel mye større enn det. Vi må ha treningsfasiliteter, undervisningsbygg og arealer for å drive utendørs trening også. Det sier kaptein Maja Andersen (36) som er kompanisjef på Terningmoen. Noen minutter tidligere holdt hun en tale for kompaniet på oppstillingsplass. Det var 8. mai og de i overkant 300 ferske rekruttene som etter noen uker sendes videre til Hæren og Forsvarets ulike avdelinger, fikk en hurtiginnføring på oppstillingsplass om hva det innebærer å være soldat.

«Det er vi som soldater som er ansvarlig for å opprettholde freden hvis den blir truet. Forsvaret er og blir et politisk verktøy, og når våre folkevalgte bestemmer at dette verktøyet skal nyttes, er det soldatenes jobb å stille opp og utføre», sa Andersen til rekruttene på oppstillingsplass.

IKKE EN FOLKEHØGSKOLE

De neste ukene skal kompaniet Andersen er ansvarlig for lære seg grunnleggende soldatferdigheter. De skal trene på skyting, nærkamp, sanitet og andre stridsdriller. De er langt fra ferdige soldater når de forlater Terningmoen, men de skal ha lært nok slik at de kan bygge videre på kunnskapen videre i førstegangstjenesten, forklarer Andersen.

– Enkelte av rekruttene er nok litt naive og tenker på førstegangstjenesten som et år på folkehøgskole. Vi er nødt til å realitetsorientere dem, sier kompanisjefen.

Regjeringen med forsvarsminister Bjørn Arild Gram i spissen, lanserte i april en ambisiøs plan for Terningmoen leir på Elverum. Det skulle komme milliarder av kroner til å investere i leiren. Nå er det rundt 2000 rekrutter per år som utdannes ved Terningmoen. Det antallet skal betydelig opp, hvis planen om at det meste av Hærens rekruttutdanning skal skje på Terningmoen realiseres. Samtidig skal antallet som gjennomfører førstegangstjenesten gå fra 9000 til 13.500 per år, ifølge regjeringen.

Da kan det bli i overkant 7000 som gjennomfører rekrutten på Terningmoen.

Overfor Forsvarets forum sier forsvarsminister Gram at det skal investeres to til tre milliarder kroner i Terningmoen og områder rundt. Investeringene kan allerede starte i sommer. Helt konkret hvor rekruttene skal sove, spise og trene er – nå som de skal bli enda flere – er ennå uklart.

– Det vi rekker å gjøre (i år) er en rekke mindre vedlikeholdstiltak. Vi gjør det vi klarer raskt. Milliardinvesteringen til Terningmoen ligger ikke inne i dette beløpet. Det krever anbudsprosesser og langsiktig planlegging, sa Gram til Offisersbladet i mai.

LITE TID TIL HVILE

Per nå foregår deler av rekruttutdanningen i Rena leir, mens brorparten er på Terningmoen. Det er også forslag om å ta i bruk Haslemoen leir som Forsvaret ga avkall på i 2003. Den leiren har blitt benyttet som asylmottak og som arena for musikkfestival tidligere. Hva eller hvem som flytter inn i framtiden er ennå uklart.

Maja Andersen forteller at det er mange løsninger som er aktuelle for å kunne håndtere langt flere rekrutter enn i dag. Likevel er det viktig at man finner fram til løsninger så fort som mulig – spesielt knyttet til bygg og eiendom. Minst like viktig er det at personellressursene strekker til. Det må være nok og kompetent befal som kan håndtere og følge opp rekruttene på en god måte, forklarer Andersen.

– Det er ikke tid til å ta en pust i bakken. I tillegg til den vanlige rekruttutdanningen, er det også en del rekrutter som gjennomfører Hærens soldatmodul for å klargjøre dem for videre tjeneste i enkelte avdelinger i Hæren. De rekruttene får litt mer skytetrening, nærkamp og stridsteknikkutdanning, og rundt tre ekstra uker på Terningmoen før de sendes videre, sier Andersen.

– Vi er helt avhengig av erfarent personell for å få hjulene til å gå rundt. Det er utfordrende nok som det er her på Terningmoen, sier Andersen og sikter til det kontinuerlig arbeidet med å utdanne rekrutter for førstegangstjenesten i Hæren og Forsvaret.

I kompaniet til kaptein Andersen er det rundt 29 ansatte. Det er personell de er helt avhengige av å beholde for å sikre kvaliteten på utdanningen. Da kan det være en idé å tenke nytt om å beholde ansatte, og strekke seg litt lenger. Og det haster mest å finne fram tiltak å beholde ansatte som sitter på lånt tid, spesialistene med T-35 tilsettelse i Forsvaret, ifølge Andersen.

– Folk er ikke villige til å gå over på T-60 og dermed også si ifra seg bonusen knyttet til T-35 kontrakten. Kanskje er vi nødt til å la folk beholde bonusen og få de med videre?, sier Andersen.

– De pengene, sier Andersen og sikter til bonusen som venter på slutten av kontrakten (fylte 35 år),... – de er uansett tapt. Da er det bedre å beholde de ansatte vi har enn å være nødt til å rekruttere og utdanne på nytt, sier hun.

Hun mener veksten i antall rekrutter på Terningmoen blir vanskelig å realisere uten flere ansatte til å håndtere den økte rekruttmassen.

– Jeg er bekymret for om vi klarer å beholde tilstrekkelig ansatte til å bemanne sju kompanier. Hvis vi ikke beholder flere enn i dag da har vi et problem, og da hjelper det heller ikke bare å fylle på med folk, sier Andersen.

På rekke og rad marsjerer et hundretalls rekrutter ut av leiren på Terningmoen, ut av gjerdet som omkranser leiren og over togsporene på sørsiden av leiren. En av dem som følger rekruttene gjennom dagen er Kristian Kleppang (28). Han leder et lite lag av rekrutter gjennom barskogen, og viser med tegn og ord hvordan de best mulig kan holde seg skjult for fienden.

Lagfører Kleppang har fem års erfaring fra Telemark Bataljon. Fra å trene sammen med vervede soldater, er han nå instruktør for helt ferske vernepliktige rekrutter. Til tross for at han ennå ikke engang har blitt tretti, er tobarnsfaren en av der mer erfarne som instruktør for de unge rekruttene på Terningmoen. Anbefalingen som ligger til grunn for utdanningen av rekrutter er 12 per instruktør. Nå er det et sted mellom 25-30 per instruktør. Når det er undervisning må instruktørene håndtere opp til 40 rekrutter.

Det er krevende forteller Kleppang. For å få det til å fungere får de hjelp av vernepliktige i førstegangstjenesten for å bistå i utdanningen av rekruttene – som hjelpeinstruktører, forteller Kleppang.

– De gjør en viktig jobb og bidrar til at vi klarer å gjennomføre utdanningen, sier Kleppang.

– Nå har jeg vært tre år her og jeg stortrives med kollegaene, men vi har store utfordringer. Vi klarer bare delvis å ta vare på materiellet. Det er fordi vi altfor dårlige fasiliteter: Kjøretøy står ikke under tak om vinteren, og vi har ikke en vedlikeholdshall som er stor nok til kompaniet.

Kleppang forteller at han starter i en ny stilling i august. Da forlater han Terningmoen og rekruttene til fordel for Forsvarets personell og vernepliktssenter (FPVS). Det blir mindre i tillegg som følge av blant annet øvelsesdøgn, men til gjengjeld en høyere grunnlønn og en annen arbeidsbelastning, ifølge Kleppang. Nå ligger han på lønnstrinn 38.

Det merkes med en inflasjon som har løpt løpsk de siste årene, og hvor flere har opplevd en svekket evne til å håndtere både uforutsigbare og faste utgifter.

– De månedene hvor jeg ikke får noe særlig med tillegg, da går jeg tusenvis av kroner i minus. Tilleggene jeg får ved vakt og øving hadde jeg ikke klart meg uten, men de får jeg ikke pensjonsopptjening på.

– Jeg kunne gjerne blitt her lenger, men jeg er låst i grad (OR3) og stilling. Tjenesteerfaringen min tilsier en høyere grad enn det jeg har, men det får jeg ikke uten at jeg gir avkall på bonusen og går over på T-60- kontrakt. Det ønsker jeg ikke, sier Kleppang.

– Mye av grunnen til at jeg nå bytter jobb er høyere grunnlønn og i tillegg tjenesteerfaringen jeg får i FPVS, forklarer Kleppang.

Kompanisjef Maja Andersen ser også gjerne at ballen begynner å rulle. En ting er utfordringen å beholde erfarent personell. Det er kanskje vanskeligere enn å reise bygg på Terningmoen. For at Forsvaret skal kunne oppfylle måltallet om 4600 flere i førstegangstjenesten må «førstelinjen» – rekruttskolen på Terningmoen rustes opp med nye bygg og øvingsområder, sier Andersen.

– Mange av byggene her er fredet, og noen bygg har blitt reist som midlertidige løsninger for å dekke et umiddelbart behov. Plasthallen der vi gjennomfører nærkamptrening er midlertidig og tilfredsstiller ikke dagens behov hva gjelder kapasitet. Det koster å ha midlertidige konstruksjoner og det er heller ikke en ideell løsning, sier Andersen.

Hun lister opp noen av behovene som må på plass for å håndtere dagens rekruttmasse og veksten framover: Det må bli flere undervisningsrom, trenings- og utdanningsfasiliteter mer lagringsplass og vedlikeholdshaller for materiell og kaserner, forteller Andersen.

– Slik det er nå kan vi ikke ta vare på materiellet vårt på en god nok måte. Enten det er regn eller snø er vi nødt til å gjennomføre mye av utdanningen vår utendørs på grunn av manglende undervisningslokaler og flerbrukshaller.

– Da må jeg som kompanisjef vurdere om det er forsvarlig eller ikke. Og dersom jeg vurderer at det ikke er forsvarlig, har vi ikke tid til å hente inn det tapte og må overføre soldatene med mangelfull utdanning.

«Ti skudd på to minutter! Magasin i - lad våpen!»

Troppssersjant Mrov Saaid (25) gir ordre før soldatene i tropp 2 fra Huseby leir finner stillingen og sikter seg inn mot målskiva 200 meter unna.

Så lyder skuddene, først tett i tett, før det gradvis stilner.

«Staaans! Tøm våpen – kontroller.» – Bestått Aarvåg, sier Saaid mens han inspiserer en digital gjengivelse av en målskive.

Den viser treffene til soldatene.

– Jeg hadde nerver på første skudd, repliserer Aarvåg

– Men likevel var det innafor, sier Saaid, mens han beveger seg til neste soldat. Så er det neste gruppe som skal prøve seg på det militære dugleigsmerket.

Av 20 soldater fikk 19 bestått på første forsøk.

– Nå kan neste gjeng gjøre seg klare, sier Saaid.

Det nærmer seg slutten på Saaids tid i Forsvaret. Snart må noen andre ta seg utdannelsen av vernepliktige soldater ved Huseby leir i Oslo.

25-åringen forklarer hvorfor han velger å si farvel til Forsvaret, kollegaene og det gode samholdet.

Saaid har tjenestegjort i Forsvaret i snart syv år til sammen. De to siste årene har han vært i Huseby leir. Nå føler han seg tvunget til å slutte. Karrieren han er forespeilet er å fortsette i stillingen på T-35 kontrakt, uten muligheter for avansement.

Det er ikke noe alternativ: Belastningen har blitt for stor, og ifølge Saaid jobber han rundt to årsverk, eller rundt 80 timer i uka, øvelser og vakter inkludert.

– Det som holdt meg igjen fra å slutte var bonusen. På de 2,5 årene så har jeg bidratt til at rundt 600 vernepliktige har fullført førstegangstjenesten i kompaniet mitt, sier Saaid.

For å ha mulighet til å få en mindre belastende jobb med færre øvelser og helgearbeid, må han over til T-60 kontrakt. Da går han glipp av bonusen.

– Systemet for uttak av bonus har blitt endret, og det har blitt mye mer rigid enn det var tidligere. Jeg synes ikke Forsvaret verdsetter den kompetansen jeg eller andre med min bakgrunn har. For min del er det for seint, men det er mange andre i min situasjon som vurderer å slutte. Jeg håper Forsvaret klarer å beholde flere, men det er jeg ikke trygg på, sier Saaid.

I august skal Saaid studere. 25-åringen begynner ved Høyskolen Kristiania der han tar en bachelor i logistikk og supply chain management. Han går da uansett glipp av bonusen som venter ham på 8G (grunnbeløpet i Folketrygden). Det tilsvarer rundt 992.000 kroner. For å få utbetalingen måtte han stå nesten åtte år til. Først da han kan ta med seg resten av bonusutbetalingen ved å fullføre T-35 kontrakten.

– På grunn av fast grad kan jeg ikke fortsette som troppsjersant til høsten.

Det neste opprykket for meg er sersjants grad. For å få dette opprykket må jeg gi avkall på alt av bonus i framtiden. Dersom jeg ikke gir avkall på bonus da må jeg bli værende på mitt nivå fram til jeg er 35 år.

– Det gir verken utdanningsmuligheter eller en sjanse for avansement i Forsvaret, forklarer Saaid.

For min del blir T-35 og T-60 da valget mellom to onder, få karrierestopp eller miste én million kroner.

Saaid sier at det var riktig for ham å slutte i Forsvaret nå, selv om han taper på det ved at bonusen uteblir.

– Jeg hadde aldri planer om å bli i Forsvaret for alltid. Jeg hadde likevel blitt i Forsvaret lenger hvis det ble lagt til rette for det. Jeg tror Forsvaret må bli flinkere til å se den enkelte ansatte og erkjenne hvor viktig det er med kompetanse – særlig når Forsvaret skal vokse.

Ifølge Saaid er det få insentiver for å gå over fra T-35 til T-60 da det innebærer at ansatte som er i lignende situasjon som ham, må si ifra seg den framtidige bonusen. Saaid etterlyser at Forsvaret i større grad verdsetter kompetansen og erfaringen spesialistene har tilegnet seg gjennom yrket.

– Jeg er bekymret for at Forsvaret bare fokuserer på å fylle stillinger og ikke nok på den verdifulle erfaringen til de ansatte. «Å tvinge» erfarent befal til å si fra seg bonuser for å ha sersjantsgrad er en kostbar praksis, og det kan føre til at verdifull erfaring går tapt. Mange av disse ansatte har tjenestegjort i årevis og besitter uvurderlig kompetanse som Forsvaret trenger, sier han.

Han mener at situasjonene der personell i Forsvaret slutter, er enda mer alvorlig som følge av krigen i Ukraina og en mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon.

– Da kan vi ikke «straffe» de som ønsker å bidra mer, sier han.

Offisersbladet har tidligere satt søkelyset på unge ansatte som velger å slutte i Forsvaret. I fjor var det 482 i OR-søylen (spesialistene) som sluttet i Forsvaret. I år blir Saaid et tall i statistikken av ansatte som slutter før de når pensjonsalder.

Ifølge leder i Befalets Fellesorganisasjon, Dag Stutlien, bør Forsvaret være villig til å strekke seg lenger for å beholde flere spesialister. At langtidsplanen for Forsvaret legger opp til at Forsvaret skal vokse med rundt 4600 ansatte, gjør behovet tiltak for å beholde personell enda viktigere, sier Stutlien

– Det gir ingen mening å betale folk for å slutte, og BFO har vært imot denne ordningen med sluttbonuser fra starten av, sier Stutlien og sikter til de som står på T-35 kontrakt.

– Alle som vil bør få utbetalt bonusen de har opparbeidet seg og fortsette på T60- kontrakt, sier Stutlien og viser til at utregningen da gjøres på bakgrunn av tjenestetid i Forsvaret.

Da er tanken at man skal få utbetalt det man har til gode, men ennå ikke fått utbetalt med bakgrunn i tjenestetid under T-35.

I et høringsinnspill til Langtidsplanen for forsvarssektoren var det ett av budskapene til BFO, som et tiltak for å beholde langt flere enn det Forsvaret klarer i dag:

«Stortinget har gjennom forvarsloven etablert ordningen med T-35, det er dermed Stortinget som kan gjøre om på dette. Det er den enkleste måten å sikre tilsetting på T-60 med bonus til alle. Et viktig tiltak for å endre en etablert opplevelse blant de yngre årskullene, om at Forsvaret er mer enn et midlertidig oppholdssted, er å fjerne den avgangsstimulerende aldersgrensen T-35. BFO foreslår videre å avvikle T-35 i sin helhet og tilsette alle på T-60 med evt bonusutbetaling».

Ifølge Saaid opplever ikke at Forsvaret verdsetter erfaringen han har fått i Forsvaret.

– Befal med realkompetanse gjennom praktisk erfaring, kan være like verdifulle som de som har gått gjennom de mer tradisjonelle utdanningsveiene. Det nåværende systemet legger lite vekt på individuell tilpasning, sier Saaid.

25-åringen sier han ville risikert å få en karrierestopp i Forsvaret ved å fortsette. Yngre ansatte ville rykke forbi, mens han ble på stedet hvil.

– Ansatte på T-60 kontrakt har graden og utdanningsmuligheter i Forsvaret. De har ikke nødvendigvis realkompetanse. Hvis jeg hadde fortsatt i Forsvaret, ville jeg havne i en situasjon der mine nærmeste ledere på troppsnivå er yngre og har mindre erfaring enn meg, sier Saaid.

En rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt fra 2021, konkluderer med at det er høy «turnover» blant spesialistene. Til tross for at én av tre i undersøkelsen svarte at de ville fullføre T-35-kontrakten, og dermed få full utbetaling av bonusen, er det en av ti spesialister som sto kontrakten ut.

«Til tross for bonusen er det få som fortsetter i jobben lenge nok til å få den utbetalt. Erfaringstall fra Forsvaret viser at mange spesialister slutter i alderen 22–24 år. Dette fører til slitasje på utdannings- og opplæringsinstitusjoner, vakanser og for lavt kompetanseog erfaringsnivå i de operative avdelingene», heter det i rapporten «Ny bonusordning for T35-personell – et frempek på muligheter og utfordringer».

– T-35 kontrakter ble etablert i en tid der Forsvaret skulle bygges ned, og man var bekymret for at for mange stod for lenge. Det skriver HR-direktør i Forsvaret Cecilie Heuch til Offisersbladet.

Hun sier at situasjonen nå har endret seg, og at de siste to årene har Forsvaret stort sett bare tilbudt T-60 tilsetting.

– En positiv effekt av at flere har signert T-60 i stedet for T-35 er at i 2022, 2023 og 2024 er tallene på ståtid for de unge økt signifikant, skriver Heuch.

Heuch viser til at virksomhetsplanen til Forsvaret har flere punkter for å beholde personellet i Forsvaret som hun lister opp:

• Lønnspolitikk (de unge ble prioritert i mellomoppgjøret)
• Lederutdanning og medarbeiderutvikling
• Økte utdanningskvoter
• Akkreditering av fagkurs
• Mulighet for å søke stipend

– I tillegg så handler det også om rammene rundt som det også jobbes med, blant annet boforhold, mulighet for å øve og trene mer og tilgjengelig operativt materiell med mer, skriver hun.

På spørsmål om det kan være aktuelt å følge leder i BFOs oppfordring om å betale ut bonus de på T-35 har opparbeidet seg, for å få flere over på T-60, svarer hun følgende: – Det er mange hensyn å ta her. Vi arbeider med å finne gode løsninger for den enkelte ansatte og Forsvaret som arbeidsgiver.

«Staans», roper Saaid idet siste smell lyder på Løvenskiold skytebane i Bærum kommune.

– Det er noen som er veldig er gode, og andre som ikke er like gode. For å bli bedre er det viktig å tørrtrene; å trene på avtrekk. Det gjør jeg og det er viktig at de vernepliktige soldatene også gjør, sier Saaid.

På skytebanen sammenligner soldatene resultatene etter dagens skyting. Det er smil og latter, og omfavnelser. Det er bare ei som ennå ikke har fått nok poeng for dugleigsmerke i bronsje.

– Du skyter alene. Pust inn. Ta det rolig, sier Saaid, samtidig som Johanne Storsletten finner stillingen og sikter seg inn mot skiva. Bak henne er medsoldatene stimlet sammen og følger med på den unge soldaten.

«Å skjerme dem fra slike situasjoner ville ikke tjene dem godt i det lange løp, da stress og press er en uunngåelig del av livet. Da er det ikke bare viktig å lære dem å «ta grop», men også ta kontroll og styring på livene deres», forklarer Saaid.

Storsletten er tydelig stresset, men finner fram til stillingen. Straks starter testen på nytt – nå med all oppmerksomheten rettet mot henne.

– Er du klar?

– Ja!
– Dette kommer til å gå bra, forsikrer Saaid like før første avtrekk i en skuddserie. Så er det over. Saaid studerer målskiva og konkluderer: – 170 poeng. Du gikk opp fra 146 poeng, sier troppssersjanten.

Det er mer enn godt nok for Storsletten som har skutt seg over kravet for godkjent merke på 150 poeng.

Alle 36 soldatene har skutt seg godkjent til Dugleigsmerke i bronsje. Neste skyteøvelse for soldatene er presisjonstesten.

For Saaid er det ikke mange turer til skytebanen eller feltdøgn som gjenstår. Det er snart et tilbakelagt kapittel for korporalen (OR4). Uniformen og våpenet skal leveres inn. Å være soldat har vært identiteten til Saaid og det er viktig for ham å understreke hva kollegene i Forsvaret har betydd for ham.

– Jeg er veldig takknemlig for alle de fantastiske menneskene jeg har hatt gleden av å samarbeide med.

Om noen måneder venter skolebenken Saaid.

– Kommer du til å savne jobben i Forsvaret?

– Det er vemodig å forlate Forsvaret. Det har vært givende å jobbe med gode kolleger, å se utviklingen til soldatene som jeg hatt ansvaret for – fra de kom inn ferske fra rekrutten til at de har tilegnet seg kunnskap og ferdigheter.

– Å være en del av det kommer jeg til å savne.

PS: I mai ble det klart at Saaid hadde tilstrekkelig realkompetanse til å få opprykk til sersjant. Det forutsatte at han skrev under på T-60 kontrakt som har virkning fra 1. august. Ifølge Saaid var det 35 i Hæren som fikk dette tilbudet. Likevel står Saaid ved valget om å slutte i Forsvaret: Hvis jeg en gang i framtiden igjen ønsker å jobbe i Forsvaret, da blir jeg ansatt på T-60 uansett. Derfor blir det ulogisk ikke å signere. Jeg anser dette (opprykket) som en anerkjennelse av min kompetanse og fin avslutning på karrieren, sier han.

– Vi har bygget stein for stein over mange år. Vi startet med to ansatte. Nå er vi 75, sier Paul Bjarte Løyning.

Han er konsernsjef for Ålgård Offset. Ved siden av ham er Tom Bjarte Norland som er styreleder. Sammen utgjør de en lederduo i Norges største trykkeri, og har ansvaret for at Forsvarets forum, Fagbladet, Elle, HV-bladet og over hundre andre magasiner som trykkes etter bestilling. Om noen måneder kan trykkeriet ved elva Figgjo utenfor Stavanger legge enda et magasin til folden – nemlig Offisersbladet.

– Jeg tror folk har behov for å sette seg ned med et magasin eller en bok, for å få et avbrekk i hverdagen. Og selv med store krav til effektivisering og automatisering, og tøff konkurranse fra utlandet, har vi fått det til, sier Norland.

Ålgård Offset kan vise til at over 100 magasiner trykkes på Jæren, blant andre Forsvarets forum, Fagbladet, Heimevernsbladet og snart Offisersbladet. Fra tredje utgave i 2024 trykkes magasinet i Norge.

Offisersbladet har i flere år blitt trykket i Riga, Latvia. Det har først og fremst vært begrunnet i at det var rimeligere enn å trykke i Norge. I forbindelse med at Offisersbladet skal gjøre endringer på papiret, ved å gå fra glanset til matt papir, viste det regnestykket ikke lenger å gjelde. Nå er bladet rimeligere å overlate i norske hender, og reiseveien fram til de rundt 10.500 abonnentene blir kortere.

At Offisersbladet velger å trykke magasinet i Norge, setter Ålgård Offset pris på.

– Det er mange som ønsker å trykke i Norge, det er noe følelsesmessig knyttet til det. Samtidig har vi investert millioner av kroner i nytt moderne utstyr. Vi har fulgt med i timen, forteller Løyning.

– Vi har mange magasiner som trykkes her. Og vi har fortsatt god kapasitet til å trykke mer enn det vi gjør i dag, fortsetter han.

Mens hundrevis av kilo med papir går gjennom de toppmoderne massive trykkemaskinene, forteller Løyning og Norland om driften ved Ålgård Offset. Her går maskinene døgnet rundt, og titalls ansatte på skift sørger for eventuelle feil blir rettet opp umiddelbart. Driftsstans er ikke et alternativ.

– Vi flyttet inn på denne tomta som vi fikk av kommunen i 1984. Tidligere var trykkebransjen i Norge stor og nesten lønnsledende. Sånn er det ikke lenger, sier Løyning.

– Og om jeg er optimist og tror på framtiden?

– Vi har alltid vært optimister, fortsetter han før Norland griper ordet.

– Det vil alltid være behov for det trykte mediet. Og selv om ikke trykkebransjen er stor i Norge, er den enorm i utlandet. Over 20 millioner jobber med det trykte mediet på verdensbasis.

LEDER: DANICA MAE FISCHER

Mitt navn er Danica, jeg er 21 år og går 2.året på operativ linje på Luftkrigsskolen. Jeg skal ha bransjeutdanning innenfor luftforsvarets CIS. Jeg vil beskrive meg selv som sosial, energisk og engasjert! På fritiden gjør jeg mye forskjellig, jeg er veldig glad i å trene, den siste tiden har jeg blitt bitt av løpebasillen. Jeg har tidligere drevet med langrenn og trives generelt med alt av utholdenhetsrelatert trening! I tillegg er jeg interessert i musikk, jeg spiller piano og jeg er med i Luftkrigsskolens eget husband som vokalist. Når tiden strekker til, er jeg god til å kose meg med en bok eller strikke!

Hvorfor søkte jeg verv i KAFO? Jeg har alltid vært initiativrik, og har et ønske og lyst til å hjelpe andre. Vi er heldige på krigsskolen fordi det finnes mange arenaer man kan ta initiativ og vise engasjement. Jeg har tidligere vært tillitsvalgt på mitt kull i Luftkrigsskolens lokalstyre, og jeg satt med et ønske om å bidra mer. KAFO eksisterer for å hjelpe kadettene der vi møter utfordringer i hverdagen, og jeg har erfart viktigheten av å ha en fagforening som støttespiller. Jeg gleder meg til å komme i gang, og ser jeg frem til neste styringsperiode med iver og entusiasme.

Avtroppende leder Mads Møkkelgård Øyum og påtroppende leder Danica Mae Fischer.

På fredag morgen var det oppmøte på Color Line-kaia for de 50 deltakerne til kongressen. Etter ombordstigning var det oppstart i det flotte konferanserommet på Color Magic, før vi fikk lunsj i buffeten på båten. Konferansen denne dagen gikk med på bli kjent med hverandre og KAFO, gå igjennom årsberetning og økonomi og en hyggelig samtale med leder og nestleder i BFO. I tillegg fikk vi høre et inspirerende foredrag fra Tania Michelet om krigsseilerne under andre verdenskrig.

På fredag ble det også satt i gang intervjuer med de deltakerne som hadde søkt verv i kjernestyret. Dagen endte med en nydelig middagsbuffet og live-show. Flere av deltakerne kunne skryte varmt av showets flinke sangere og dansere.

Etter en produktiv fredag så vi frem til å fortsette kongressen på lørdag, samt ilandstigning i Kiel by.

På lørdag var det ankomst i Kiel, da fikk kongressens deltakere et par timer å utforske byen. En god gjeng dro på en felles joggetur i regi av maraton-mannen Jacob Gelius. Andre brukte tiden på å utforske sentrum eller ta seg en matbit.

Etter ombordstigning fortsatte kongressen. Det var workshop med tema «Hvordan utvikle kadetters hverdag» og diskusjon og vedtak av endringer i KAFO prinsipp- og handlingsprogram. Parallelt med programmet fortsatte valgkomiteen intervjuer med kandidatene som søkte verv i kjernestyret. Videre ble tidligere landsstyre takket av, og det ble utdelt leder KAFOs coin.

Kongressen avsluttes med at valgkomitéen presenterer sin innstilling for vervene i kjernestyret. Kongressen velger deretter nytt landsstyre og kjernestyre. Ny leder KAFO, Danica Fischer får siste ord på kongressen. På kvelden samles kongressdeltakerne i for 3-retters middag på Oceanic à la Carte.

På søndag kom vi tilbake til Oslo igjen, og flere var nok glade for å sette beina på land igjen etter en helg på sjøen. Det påtroppende landsstyret og kjernestyret tok ferden til K12, BFOs hovedkontor, for å gjennomføre en handover-takeover. Det nye landsstyret fikk her mulighet til å bli bedre kjent med hverandre og oppgavene i kommende styringsperiode.

Alt i alt kan vi se tilbake på en vel planlagt og gjennomført kongress i år også. Vi takker forrige kjernestyret, med hjelp av representanter fra BFO, for et lærerikt og gøy program denne helgen. Vi gleder oss allerede til neste år!