– Jeg har i større grad fått øynene opp for det som skjer utenfor skolehverdagen som til hverdags kan bli veldig altoppslukende, sier Åshild Tovseth Vatne. Hun er nestleder ved KAFO Krigsskolen og medlem av KAFO Landsstyre. Hun er én av 19 KAFO-tillitsvalgte fra lands- og lokalstyrer som har tatt turen til Europas maktsenter, Brussel.

Grytidlig torsdag morgen møtes trøtte, men spente, kadetter fra alle krigsskolene, Cyberingeniørskolen og Språk- og etterretningsskolen samt to «voksne» fra BFO på Gardermoen. Vi skal tilbringe en langhelg i Brussel. Helgen starter i NATOs hovedkvarter.

INTERNASJONALT PERSPEKTIV

Hos NATO får vi inntrykk av at kriseforståelsen etter utbruddet av Russland-Ukraina-krigen var annerledes hjemme i Norge enn den de utsendte til NATO opplevde. Kanskje er det fordi Norge er geografisk lengre unna krigen enn andre europeiske land. – Krigen i Ukraina kjentes plutselig litt nærmere når vi fikk snakke med folk som er nærmere det som skjer, og der avgjørelser blir tatt, sier Vatne. Besøk som dette gir en slags nærhet til prosessene som er vanskelig å få på annen måte.

I tillegg til mye snakk om krigen, får vi av flere norske ansatte ved NATOs hovedkvarter gode innføringer i deres arbeid, organisasjonsstruktur og saker på dagsordenen, hvor NATO-utvidelse og økende fokus på Kina er spesielt aktuelle.

Gjermund Eide, som er Jens Stoltenbergs militære rådgiver, leverer et engasjerende og livlig foredrag om hvordan de begge jobber. Til publikummet av vordende ledere gir han rådet om at enhver sjef må gjøre det bare sjefen kan gjøre, og delegere vekk annet arbeid.

Fredag besøker vi den norske delegasjonen til EU. – Vi lærer ikke så mye om EU på skolen, kanskje fordi Norge ikke er medlem der. Jeg fikk vite mye om hvordan Norges forhold til EU er, hva vi kan påvirke, og hva det vil si at vi er med i EØS og ikke EU, sier Vatne.

Kanskje finnes det også noen NATO- og EU- spirer i gjengen vår med tillitsvalgte. – Jeg er glad for at det også er mulig for oss spesialister å få NATO-stillinger, det er noe jeg kunne tenke meg å jobbe med senere, sier Astrid Nordbotten Ruud, nestleder for KAFO Cyberingeniørskolen og landsstyremedlem. Vatne er enig; – Kombinasjon med at man får mulighet til å jobbe med andre nasjoner, i større grad få vite hva som skjer og kunne være der avgjørelser blir tatt, virker interessant.

LANDSSTYREMØTE

Når 19 kloke, unge hoder er samlet, skal ikke bare internasjonale anliggende, men også kadetters anliggender, diskuteres. I den norske EU-delegasjonens lokaler avholder vi landsstyremøte, med blant annet revisjon av prinsipp- og handlingsprogram og diskusjon rundt forvaltning av kadetter. Jeg blir alltid overrasket over at engasjementet er så stort at tidsskjemaet ryker, dette lover godt for Forsvarets fremtid!

Man kan ikke dra til Belgia uten å nyte en belgisk vaffel, eller fler! Foto: Filip Eide Hoem.

NETTVERKSBYGGING

– Det viktigste jeg har lært, er at for å få informasjon og å finne ut hva andre mener, er nøkkelen å snakke med folk, sier Åshild Vatne. Det er ikke bare på strategisk og politisk nivå at nettverk bygges og er viktig, det gjøres nemlig også i KAFO.

– Bli med på en øl før middag, melder Daniel Hvidsand fra Luftkrigsskolen i Signal-gruppa vår. En tur som dette gir mer enn bare ny kunnskap – det sosiale er vel så viktig. Felles måltider, løpeturer og ølsmaking med 15 slag øl skaper felles minner og nettverk på tvers av forsvarsgrener. – Her får jeg anledning til å bygge nettverk. Spesielt for oss på Cyberingeniørskolen, som har lite å gjøre med de andre skolene, blir arenaer som dette viktige. At vi er så mange som dro, er spesielt gøy, det sosiale er helt klart et høydepunkt, sier Ruud fra Cyberingeniørskolen.

For meg som leder er det viktig å kunne gi noe tilbake til de tillitsvalgte. De vier mye tid til organisasjonen og er de som hver dag skaper verdi for kadettene. Å bidra til verdifullt kunnskapsgrunnlag og nettverk, og ikke minst gi opplevelser, er en takk for deres arbeid for fellesskapet.

– Jeg synes arbeidet som tillitsvalgt er givende, og det er gøy å få delta på turer som denne, der jeg lærer ting jeg kan ta med videre, avslutter Vatne.

LENGE SIDEN SISTE JOINT VIKING ØVELSE

Vinterøvelsen Joint Viking ble sist arrangert i Finnmark i 2017. På grunn av økende spenning mellom NATO og Russland, og skarpe reaksjoner fra Russland, ble det ønskelig å ikke arrangere større NATO-øvelser i Finnmark. I 2019 ble Joint Viking erstattet av NATO-øvelsen Trident Juncture, som ble arrangert i Midt-Norge høsten 2018. I mars 2021, ble Joint Viking avlyst på grunn av koronapandemien. Joint Viking er den største militærøvelsen i Norge i 2023, og omfatter land-, sjø- og luftstyrker, i tillegg til allierte styrker. Med Norges avhengighet av alliert mottak og støtte ved krise og krig, er det svært nødvendig med øving på egen beredskap og øving sammen med NATO-allierte styrker, for å oppnå interoperabilitet. Krigen i Europa har ytterligere synliggjort viktigheten av å gjennomføre slike øvelser.

Alexandra Ruud fra Panserbataljonen under øvelse Joint Viking, også kjent fra tv-serien Klar til strid. Foto Forsvaret.

GOD TID TIL FORBEREDELSER FØR ØVELSEN

Norske og allierte styrker fikk god tid til forberedelser og kursing frem til øvelsens start den 4. mars, med en god klargjøringsfase. Totalt nærmere 20.000 norske og allierte soldater øvde i Troms og kysten utenfor frem til 16. mars, i temperaturer fra 0-28 kuldegrader og til tider tungt snøvær. Å kunne operere også under slike værforhold, er et øvingsmål i seg selv. I hvilken grad dette ble en øvelse på rask deployering og alliert mottak, med all logistikk som skal til, er et spørsmål, når man starter materiell- og personell-overføringer allerede tre måneder før øvelsens start.

STOR VEKT PÅ MARITIME OPERASJONER

Allerede i januar begynte de første utenlandske styrker å ankomme med sitt materiell. Transport til øvingsområdet i Troms. De fleste maritime fartøy ankom Norge og øvingsområdet nærmere starten på øvelsen. Joint Viking hadde denne gang et tungt fokus på maritime operasjoner, da britene også hadde lagt sin maritime øvelse Joint Warrior til Norge i samme tidsrom. Bare på øvelse Joint Warrior, deltok over 36 større og mindre fartøy. Fra Norge deltok fregatten KNM Otto Sverdrup, kystkorvetten KNM Gnist og Skjold, samt kystjegerkommandoen. KNM Nordkapp og en norsk minerydder, deltok som en del av SNMG1, under Joint Warrior.

Våre F-35 kampfly drev luftstøtte fra Ørland Hovedflystasjon.

SJEF SJØFORSVARET KOMMENTERER

– Sjøforsvaret deltok på Joint Viking med hele bredden av våre kapasiteter; fregatter, korvetter, ubåter, mineryddere, kystjegere, minedykkere og logistikkressurser. NATOs stående minerydderstyrke deltok også, under norsk ledelse fra norsk kommandofartøy.

Vi har hatt høy øvingsaktivitet ved inngangen av året, med stor internasjonal deltakelse på en rekke av våre aktiviteter. Joint Viking, som dette året også var koblet til den britisk ledede maritime øvelsen Joint Warrior er viktig av flere grunner. Det er en unik arena for å øve sammen i en alliert og fellesoperativ ramme. Øvelsen gir våre allierte viktig erfaring med operasjoner krevende geografi og utfordrende værforhold. Samtidig er øvelsen et viktig signal om alliert samhold og forsvarsvilje. Etter Joint Viking og utover våren går vi videre med annen alliert aktivitet og øvelser i våre nærområder, så dette er et kontinuerlig arbeid.

Arbeidet med forsvarssjefens fagmilitære råd pågår fortsatt, men det er ingen hemmelighet at fremtidige kapasiteter til Marinen og Kystvakten er en viktig del av dette arbeidet. Vi ser fremover mot slutten av levetiden til mange av dagens fartøyer og vil gi råd om hvordan Forsvaret kan styrkes, inkludert fremtidig fartøysstruktur. Nøyaktig hvordan FMR konkluderer må vi nesten vente med til helheten er på plass.

Norge har store maritime interesseområder å ivareta og vår sikkerhet er sterkt knyttet til kysten og havet. Samtidig ønsker vi å gi råd som gir en realistisk mulighet til å drifte og oppdatere fartøyene gjennom deres levetid. Vi ser derfor på hvordan vi kan styrke samarbeidet med allierte om anskaffelse og drift av nye kapasiteter, og vi ser på hvordan vi kan utnytte sivil teknologi til noen av oppgavene på en effektiv måte.

MEDIA BLE KJENT MED ØVELSE JOINT WARRIOR OG JOINT EXPEDITIONARY FORCE (JEF)

Den 7. mars fikk et utvalg av media, inklusive Offisersbladet, anledning til å bli kjent med Royal Navy/Marines fartøyet HMS Albion. Dette enorme moder-amfibiefartøyet var en, blant mange som inngikk i øvelse Joint Warrior. Pressen ble fløyet ut fra Bardufoss med to EH-101 Merlin helikoptre, til HMS Albion, som lå i en fjordarm. HMS Albion er moderfartøyet til en Royal Marines landgangsstyrke. Helikopterdekket tok imot begge Merlinhelikoptrene samtidig. HMS Albion har en stor akterluke der landgangsfartøyer kan kjøre inn/ut ifra (se bilde). Det ble full omvisning og orienteringer fra kapteinen om bord Marcus JC Hember, kommandør Jeanette Morang, fra den Nederlandske marine og nå sjef Standing NATO Maritime Group One (SNMG 1), samt kommentarer fra sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Rune Andersen, før helikoptertransporten tilbake til Bardufoss. Å få av og på seg overlevelsesdrakt, med pusteapparat (i tilfelle nødlanding i vann), hjelm og briller, er et lite mareritt i seg selv, men «safety first».

Royal Navy fartøyet HMS Albion, er ett av de viktige fartøyene i JEF, og deltok som en del av den britiskledede øvelsen Joint Warrior, som i år ble lagt til Norge, sammen med øvelse Joint Viking. JEF er et samarbeid mellom nasjoner med felles sikkerhetspolitiske interesser i Nord- Europa. JEF-styrken øver kontinuerlig og opptrer kollektivt, og er forberedt til å støtte NATO. Den består av både hær, sjø- og luftstyrker, men under årets øvelse Joint Warrior, er det lagt stor vekt på det maritime domenet, og støtte under øvelse Joint Viking. Begge øvelsene samkjøres og ledes fra norsk og britisk hovedkvarter.

Her henter stridstren Bn snøscootere på Skjold, som skal ut på øvelsen.

LOGISTIKKEN ER VIKTIGERE ENN NOEN GANG

Uten effektiv logistikk stopper alle operasjoner opp. Offisersbladet var til stede på Skjold/2.Bataljon når stridstrenbataljonens nye lastevogner MAN/Rheinmetal, lastet opp stormingeniør- vogner (CV 90) og snøscootere, for transport ut i øvingsteigen. Det er imponerende å se hvor effektive og nøye de er med pålasting og stropping av dette materiellet, selv om gradestokken krøp ned mot 25-26 kuldegrader. Sjåførene skrøt av de nye lastevognene og kjøreegenskapene på og utenfor vei. Nå kommer vi frem der Scania’n ikke hadde en sjanse, var en av kommentarene. Stridstren står for all transport av tyngre materiell, samt diverse andre transportoppdrag, i tillegg til eventuelle reparasjonsoppdrag.

BFOs assisterende hovedtillitsvalgt i Hæren, Tony Johansen, kjørte Offisersbladet til Setermoen, der Panserbataljonen og Artilleribataljonen drev siste klargjøring for utreise i øvingsteigen. Leopard stridsvognene var allerede på plass i Blåtind skytefelt med forberedende øving, og våre nye K-9 artillerivogner var på vei ut de også. Det var god stemning blant soldater og befal i snøværet denne onsdagen, og eskadrons-sjefen i kamp/støtte i Panserbataljonen hadde sitt siste Omøte før avmarsj. Mye av samtalen med troppsbefalet dreide seg imidlertid om misnøye med ordning for militært tilsatte og utdanningsordningen dessverre. Selve feltøvelsen startet ikke før i slutten av uken. Til slutt litt ros til BFOs tillitsvalgte, som var til stede på mange steder under øvelsen og drev medlemspleie. Spesiell ros til Tony Johansen, som kjører rundt i hele Troms med sin bil full av wienerbrød, sjokolade og BFO-effekter, til stor glede for BFO-medlemmer og ikke-medlemmer! Øvingsteigen er stor, og det er ikke mulig å være til stede over alt, så derfor har jeg fått låne bilder av Torbjørn Kjosvold og bildearkivet til Forsvaret, for å gi et bedre inntrykk av hele øvelsen.

Luftmilitært Samfund arrangerte et luftvern-seminar på Akershus festning den 22. februar, med foreleserne generalmajor (p) Tom Henry Knutsen, brigader (p) Øyvind Kirsebom Strandman og historiker og førsteamanuensis på Luftkrigsskolen Ole Jørgen Maaø.

Tom H. Knutsen oppsummerte erfaringer rundt luftkrigen i Ukraina, der Russland aldri oppnådde luftherredømme, mye grunnet godt forberedt Ukrainsk luftvern. Helikoptre og jagerfly ble effektivt skutt ned av alt fra håndholdt luftvern til mer tyngre systemer. Enorme mengder russiske kryssermissiler ble sendt inn over Ukraina, men en stor del ble skutt ned av blant annet det norskutviklede NASAMS. Utfordringen har vist seg å være ballistiske missiler. Derfor ønsker Ukraina seg eksempelvis det amerikanske luftverns-systemet PATRIOT. Effektivt luftvern har vist seg å være avgjørende for ukrainerne, sammen med mengder av artilleri og kreativ bruk av droner.

Ole Jørgen Maaø ga de fremmøtte en oversikt over hvilke luftvernsystemer, missiler og dronetyper som Russland og Ukraina har brukt og bruker, samt effekten de har hatt. Han rettet også oppmerksomhet på hvor lite luftvern Norge i realiteten har i dag. NASAMS er svært effektivt mot de fleste mål i lavere luftlag. Vi har i dag ikke luftvern mot høytflygende og ballistiske missiler. For god beskyttelse, burde vi ha tre batterier av det amerikanske PATRIOT eller det franske SAMP/P, ett for beskyttelse av alliert mottakshavn Borg, Rygge og hovedstadsområdet, ett som beskytter Trøndelag med Ørland, forhåndslagre og mottakshavner, samt ett som beskytter Evenes og Brigade Nord og tilsvarende områder for mottak av alliert hjelp der.

Øyvind K. Strandman dro de store linjer rundt den jevnlige nedbyggingen av vår luftvernkapasitet siden 90-årene, men også hva det offentlige Norge beskriver behovet for beskyttelse/luftvern. Tusenkronersspørsmålet blir:

NASAMS er også sendt til Ukraina fra USA.

«ER DET POLITISK VILJE TIL Å BESKYTTE DEN NORSKE BEFOLKNINGEN?»

Luftvernet har sammen med annen innsats, som oppgave å beskytte nasjonal ledelse og viktig infrastruktur, mottaksområder for allierte forsterkninger og Luftforsvarets flybaser. St prp 1, 2002-2003 sier: «Beskytte Norges befolkning, territorium, sentrale samfunnsfunksjoner og infrastruktur mot trusler, anslag og angrep».

E-tjenestens trusselvurdering beskriver: «En krig mot Norge vil se ganske annerledes ut. Det vil handle om massiv, ildkraft med presisjonsvåpen, med mål om å svekke motstanderens vilje. I et angrep på Norge og NATO vil imidlertid ødeleggelse av slike mål få prioritet tidlig, og varslingstiden vil være kort. Russisk militærdoktrine er slik at de ønsker et hurtig angrep. Et forkjøpsangrep som slår ut nasjonal ledelse og infrastruktur veldig tidlig i en potensiell krig».

Tidligere forsvarssjef Bruun- Hanssen fremla et sterkt fagmilitært råd (alt A – tre enheter med langtrekkende luftvern, samt styrke dagens oppsetning med NASAMS) men Stortinget «ville ikke». Under den borgerlige regjering, uttalte Bruun-Hanssen; «Regjeringens anbefaling innebærer både en utsatt innføring og en lavere satsing på luftvern enn hva jeg anbefalte. Dette vil medføre at Forsvaret på kort og mellomlang sikt vil ha mangelfull beskyttelse mot trusler fra langtrekkende presisjonsild. Dette øker sårbarheten særlig mot F-35, deres baser og tilhørende støttestruktur».

Tidligere forsvarssjef Bruun- Hanssen Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har også uttalt seg om dette; «For å redusere sårbarhet, og bevare egen evne til alliert mottak er det behov for en tidligere styrking av luftvernet enn det som ligger i langtidsplanen».

I innstillingen til ny langtidsplan (innst 87S) fremmet Arbeiderpartiet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i planperioden 2021–2024 starte anskaffelsesprosessen for nytt langtrekkende luftvern, i tråd med regjeringens langtidsplanproposisjon i 2016.» Dette fikk ikke gjennomslag i den borgerlige regjering. I mediedebatten var daværende leder av Utenriks- og Forsvarskomiteen (Anniken Huitfeldt) meget tydelig på behovet og prioriteringen.

– Her er jeg uenig med regjeringen, og enig med langtidsplanen av 2016: Langtrekkende luftvern er dyrt, men det er nødvendig, sa Huitfeldt. (artikkel i Norges Forsvar 3. februar 2021).

– Jeg vokste opp i et område der det er 14 kilometer fra stranden til grensen. Hvis det er krig er vi nødt til å føre krigføringen til fiendens territorium. Sånn er Krav Maga også – vi kan ikke bare trekke oss tilbake hele tiden.

Eyal Yanilov har satt seg ned på en boksesekk i Oslo Fight Centre. Han er nettopp ferdig med å forelese og instruere et titalls menn og kvinner, fra tenårene til 50-årene i selvforsvarssystemet Krav Maga> (kontaktkamp på Hebraisk, journ. anm). Det har vært tre timer med spark i skritt og knær, forsvar mot angrep med kniv og stokk, knuffing og brøl.

Ifølge 63-åringen fra Israel er en del av grunntankene bak Krav Maga å gjøre treningen så realistisk som mulig for å stille forberedt på det uventede.

VOLDELIGE SITUASJONER

Eyal Yanilov har vært i Norge mange ganger for å holde seminar, og for å følge opp klubbene som er tilsluttet Krav Maga Global. Yanilov er én av to med den høyeste graderingen i Krav Maga i verden, og tidligere soldat i det israelske forsvaret IDF (Israel Defence Forces).

Han har jobbet med etterretning og kontraterror i Israel og senere trent fallskjermsoldater i Krav Maga.

Har du noen gang brukt Krav Maga mens du var i tjeneste?
– Ikke i en situasjon hvor jeg var i livsfare. Mange av mine studenter klarte å berge sitt eget liv, og i noen tilfeller drepe andre – når det var nødvendig.

– Tidligere var det folk som kom bort til meg og sa; «Krav Maga reddet livet mitt». Nå kommer folk og sier; «Krav Maga forandret livet mitt», fordi det hadde bidratt til å endre den mentale innstillingen hos folk, sier Yanilov.

TA ALLE MIDLER I BRUK

Yanilov forteller at Krav Maga er et system for å håndtere voldelige situasjoner som kan oppstå plutselig og under alle omstendigheter. Selvforsvaret skal være proporsjonalt med trusselen man står overfor. Hvis livet står på spill, kan imidlertid alle midler tas i bruk for å forsvare seg selv.

Da handler det om å reagere instinktivt og utnytte kroppens sårbare punkter, som øyne, skritt, knær og ledd.

– De fleste angrepene på gata så er det ikke kamsportutøvere som overfaller deg. Det er bøller eller mennesker som er psykisk ustabile.

– Å stikke av da er også selvforsvar. Men hvis du løper vekk og moren din blir angrepet, hva skal du da gjøre? Hvis du ikke har et alternativ å løpe vekk må du forsvare deg selv. Da må du kjempe, sier israeleren.

KRAV MAGA I FORSVARET

Rune Lind (49) går til angrep på Yanilov. Han fyker fram en bambusstokk og simulerer et slag mot hodet til Yanilov. Han gjengjelder det med en kjapp knyttneve i haken til Lind. Bevegelsen kommer naturlig, raskt og følger et mønster som vitner om mange år med erfaring.

Lind som spiller rollen som angriper, er en svært erfaren utøver av Krav Maga.

Lind, som også er tilsluttet HV-14 (Sør-Hålogaland heimevernsdistrikt), har vært helt sentral i å spre og formidle kunnskapen om selvforsvarssystemet, både i Norge og i utlandet.

– Soldater i Heimevernet som ikke er i tjeneste eller øvelser jevnlig, må lære seg å skyte og forsvare seg i løpet av få uker eller dager i året. Trening i nærkamp kan forhindre at de bruker våpen unødvendig. Det gir deg et verktøy til å deeskalere situasjoner og forhindre unødvendig tap av menneskeliv, sier Lind.

HVS INNSATSSTYRKER

Bodøværingen er også nærkampsinstruktør i Forsvaret nivå 2 (de som trener og godkjenner nye instruktører i Forsvaret journ. anm), og har blant annet trent soldater i HVs innsatsstyrker. Han har kjent Yanilov siden 1996, da de to møttes under et selvforsvarseminar i Sverige.

– Rune er blant de høyest graderte instruktører i verden, sier Yanilov.

– Han tilhører et lite knippe instruktører som reiser jorda rundt for å lære bort Krav Maga.

For å nå det nivået så krever det mer enn bare innsats?
– Hvis du ønsker å bli virkelig god i noe – bli verdensklasse holder det ikke bare å trene to ganger i uka. Det gjelder i alle felt, enten du ønsker å bli en de fremste innen vitenskap og forskning, juss eller Krav Maga må du investere mye av deg selv for å lykkes, sier Yanilov.

DEN MENTALE INNSTILLINGEN

Rune Lind forteller at han hadde trent ulike kampsporter før valget falt på Krav Maga. Ifølge Lind er bevegelsene og treningen er såpass variert i Krav Maga at skader ikke er like hyppige som i andre idretter eller kampsporter. Han framhever også mentale aspektet; at du blir øvet i å håndtere stressende og ukomfortable situasjoner.

– Det er mange kampsporter som hevder at det er selvforsvar, selv om de i virkeligheten ikke er det de lærer bort. Kanskje de også lærer bort noe som tiden har løpt i fra, sier Lind.

– Hvordan ville du forsøke å utvikle mot hos en gutt eller jente?, spør Yanilov før han selv svarer:

– Kampsport, selvforsvar og i særlig grad Krav Maga gjør at man er i stand til å håndtere utfordringer i livet. Noen problemer involverer vold, andre ikke. Den mentale innstillingen for å håndtere det er likevel den samme.

PS! Artikkelforfatter er også medlem Krav Maga Global, som er en hovedsammenslutning for ulike Krav Maga-forbund i rundt 60 land.

SKJOLD-KLASSEN

Våre seks Skjold-klassen-kystkorvetter er bygget av Umoe Mandal. De erstattet Hauk-klassen MTB’ene. Skjoldklassen er en slags hybrid mellom luftputebåt og katamaran, kalt «Surface Effect Ship». Mellom skrogene er det montert fleksible skjørt. Mellom skjørtene blir det pumpet inn luft, som sørger for overtrykk, slik at skipene vil heve seg over sjøen mer enn oppdriften skulle tilsi. Dette fører til lav motstand fra sjøen, og dermed høyere hastighet. Fartøyene er lette fordi de er laget av fiberforsterket plast. Skjold-klassen har svært god bestykning, med Naval Strike Missile (NSM), en OTO Melara 76 mm kanon, Mistral anti-luftmissiler til luftforsvar (bærbar), samt Kongsberg sin Sea Protector (fjernstyrt 12.7 mm).

Skjold-klassen kystkorvetter er velutstyrt, med sensorer slik som varslingsradar, ildledningsradar, navigasjonsradar, elektrooptisk multisensor (EOMS), som inneholder IR kamera, S/H-kamera, fargekamera og laseravstandsmåler. Dessuten har korvetten radar søkemottaker (passiv radar/radarvarsler), optisk sikte, og kommunikasjons-plattformene link 11 (Sjø) og link 16 (Luft).

Skjold-klassen prosjektet påbegynt i 1998, men ble ikke ferdigstilt før i 2013, med det siste fartøy levert og tatt i bruk den 26. april det året. Det har vært produksjons-forsinkelser, nødvendige ombygginger og vedlikeholds-utfordringer, men Marinen har tross alt verdens raskeste krigsfartøy med steath-egenskaper, og en bevæpning på nivå med våre havgående fregatter. I hyggelig lag, kan mannskapet på Skjold-klassen fortelle at med en tidlig frokost i Bergen, rekker de en sen middag i Tromsø. Alt i alt, bør vi vel være litt stolte av disse fartøyene og mannskapet som betjener de?

UTVIDET LEVETID

Denne fartøyklassen har vært truet med nedleggelse/utfasing allerede før alle de seks korvettene ble tatt i bruk. Det ble argumentert med at det var en helt annen sikkerhetssituasjon, og at et angrep ikke ville komme sjøveien, og at vi derfor ikke hadde bruk for raske potente kystkorvetter lenger. I senere tid mente forsvarsstudier og forsvarssjefer at F-35 ville overta kystkorvettens oppgaver.

Etter tapet av KNM Helge Ingstad, og med en noe tilspisset sikkerhetssituasjon i Europa, er det nå bestemt at våre kystkorvetter blir levetidsforlenget (LTF), eller «Endlife Update» som enkelte spøkefullt omtaler det som. Umoe Mandal og samarbeidspartnere, skal snart oppgradere skrog, våpen- og kommando/kontroll-systemer med mere på våre kystkorvetter. Oppgraderingen har en prislapp på 5-600 millioner kr. Planen er nå at kystkorvettene skal bli i strukturen frem mot 2030. Det har vært, og er forskjellige meninger om denne investeringen. Offisersbladet tok turen til Haakonsvern.

OFFISERSBLADETS BESØK HOS KYSTKORVETT-SKVADRONEN

En tidlig onsdag morgen i mars, møtte Offisersbladet skvadronssjefen, kommandørkaptein Ernst Norvall Bøe på KNM Steil, som akkurat da var en av tre kystkorvetter som lå til kai. Det er først når man kommer helt innpå en kystkorvett, at man ser hvor stor den er. Et imponerende syn for en landkrabbe av en redaktør.

Skvadronen og mannskapene som nå er definert som en skjermet avdeling, noe som medfører at navn ikke skal nevnes, men unntaket er skvadrons-sjefen selv. Bøe forteller at han har ca. 120 mannskaper i skvadronen, derav fire seilende besetninger, og én besetning som ivaretar den kystkorvetten som ligger hos Umoe Mandal for vedlikehold og oppgradering. Han sier videre at han imidlertid mangler personell i mellomledersjiktet. Grunnen til det, er ifølge Bøe at flere sluttet når avgjørelsen om avvikling av kystkorvettene i 2025 ble tatt, men senere omgjort. Skvadronen er, som Bøe sier, «one man deep» innen flere tjenesteområder, men det var konseptet da fartøyene ble planlagt.

Bøe, som har jobbet i MTB-våpenet (nå kystkorvett-skvadron) siden han var 18 år, kun avbrutt av befalsskole, sjøkrigsskole, stabs-skole og fire år i NATO Brunssum. Når han kom tilbake til Haakonsvern etter Brunssumtjeneste og stabsskole i England i perioden 2014 til 2021, var det godt å se at vi fortsatt hadde den framoverlente, og «dette fikser vi kulturen», sier Bøe. En kultur MTB-våpenet har hatt med seg helt siden 2. verdenskrig, og som vi må bevare, sier han. Det er dessuten viktig at vi er reaksjonsraske, har lokalkunnskap i kystområdene, er gode til å navigere i stor fart, og dermed er vi uforutsigbare, mener han. Vi er både effektor og sensor, sier en fornøyd skvadronssjef. Vi må ta med oss det beste fra arven vår, men evne å justere denne til dagens krav og normer samt fremtidens plattformer. Han tilføyer at en positiv utvikling er at de vernepliktige (2-3 pr fartøy) signaliserer at de ønsker å fortsette sin tjeneste på kystkorvett etter verneplikten.

Avslutningsvis forteller Bøe at de nå er inne i 150-års jubileumsåret for MTB-våpenet/kystkorvettene. Det kommer flere arrangementer og markeringer i løpet av 2023, og Bøe håper at besetningene denne gang blir mer involvert og får delta på dette, for slik har det ikke alltid vært.

NAVIGATØREN

Offisersbladet fikk også en rask prat på broen, med navigatøren om bord. Han kom fra Sjøkrigsskolen i august 2022, etter å ha fullført operativ linje (sjømakt og navigasjon). Han forteller at de to siste årene på Sjøkrigsskolen, øver de mye på navigasjon i skolens simulator, der de skal bli gode på kartlesing, samt bruken av radar. De deltar også på 3-4 øvelser til havs, for å praktisere det de har lært, men på mindre fartøy enn kystkorvetten. Han er i ferd med å bli klarert som navigatør nå, og om fremtiden sier han at det neste målet er å bli klarert som vaktsjef. Det vil nok kunne komme etter minimum to år som navigatør. Han kan også se for seg en videre karriere, der han skal innom stillinger som blant annet operasjonsoffiser, sammen med videre kurs og utdanning, for kanskje å kunne bli skipssjef en dag. Det er alltid hyggelig å snakke med ungt befal med fremtidsplaner.

PENSJON ER EN DEL AV MINE LØNNSBETINGELSER

Den pensjonsordningen vi har i Forsvaret, er den pensjonsordningen Statens pensjonskasse (SPK) forvalter og er bestemt gjennom Lov om Statens pensjonskasse. Denne loven forklarer på en relativ enkel måte, reglene for pensjon for alle i statsansatte og ansatte i virksomheter med overføringsavtale med SPK.

Pensjon er en sak mellom deg og SPK og deg og NAV, sier ofte arbeidsgiver, men de kan forklare deg i detalj hva du får i lønn og tillegg i den stillingen du har. Er jo betenkelig at Forsvaret betaler 10 % og du 2 % av din pensjonsgivende inntekt til SPK, uten at du vet hva du får for pengene.

Tidligere kunne man si at du har en inntekt på kr 900 000.- pensjonsgrunnlaget ditt er kr 600 000.- (kr 300 000.- i aktivitetsbasert inntekt), din pensjon blir kr 396 000.- (bruttoordningen). I påslagsordningen, vil man ikke kunne si hva du får i pensjon, da du tjener opp i beholdninger for hver måned/år og det betyr at du får et mye lavere pensjonsgrunnlag enn sluttlønnsprinsippet gir. Det vil si at de yngre vil få en vesentlig lavere pensjon i ny ordning, selv om prosenten er lik. Dette vil ingen snakke om. Den eneste som vinner på ny pensjonsordning er staten og ikke du.

For alle som er født i 1963 og senere, start egen pensjonssparing. Offentlig tjenestepensjon er en god pensjonsordning, men er du ung, vil ikke kunne leve av pensjonen når du en gang går av for aldersgrensen, slik det ser ut nå. BFO vil kunne besvare de fleste spørsmål, vedrørende din pensjonsordning.

DET SKAL LØNNE SEG Å STÅ LENGST MULIG I ARBEID, VIL JEG FÅ SAMME PENSJONSNIVÅ

Det stemmer i begge tilfeller, men gir ikke samme krone messige uttelling som i den gamle pensjonsordningen. I gammel ordning vil du få stigende lønn i hele din yrkeskarriere og det er den lønnen du slutter med som var pensjonsgrunnlaget. I ny ordning opparbeides pensjon i forskjellige beholdninger for folketrygden, tjenestepensjonsordningen, osv for hver måned i hele din karriere.

Dersom du ved pensjonsalder i gammel ordning slutter i lønnstrinn 65 (kr 542 900), vil du få kr 358 314.- i pensjon. Vi ser bort fra ATF-tillegg da Forsvaret pt. ikke vil la disse bli pensjonsgivende i SPK på samme måte som eks politiet. Politiet ville hatt eks kr 300 000.- i faste tillegg og de ville fått med samme arbeidsbelastning, kr 556 314 i pensjon. Pensjons-messig vil du tjene grovt på å slutte i Forsvaret og begynne i politiet.

I ny ordning tjener du opp pensjon måned for måned, fortsatt beregnet uten ATF-tillegg, da gevinsten i folketrygden er begrenset ifh til hva du ville fått, dersom dette hadde vært medregnet i tjenestepensjon. La oss si at du begynner i Forsvaret som 20-åring. De første 10 årene har du i snitt Ltr 35 (kr 335 500), de neste 45 (kr 384 700), deretter 55 (kr 452 900)og de siste 10 årene har du i snitt Ltr 65 (kr 542 900). Ditt pensjonsgrunnlag blir i dette eksemplet kr 17160000:40 år = kr429 000.- dvs en pensjon på 283 140.- pr år

Forskjellen mellom bruttoordningen og påslagsordningen er at du får kr 75 174.- mindre i pensjon hvert år fra du går av med pensjon. Lever du i 20 år so pensjonist har du fått 1 503 480.- mindre i pensjon enn i den gamle ordning. Det er denne summen du må spare opp for å få samme krone messig pensjon ved fylte 60 år ifh til bruttoordning. I begge tilfeller er pensjonsnivået 66 %. Dersom du i ny ordning jobber i 10 år til (frem til 70 år) og du i denne tiden har i snitt Ltr 75 (kr 695 500) blir din pensjon kr 482 300.-

Ovenstående er for å forklare den faktiske forskjellen mellom gammel og ny ordning. Hva man kommer frem til i forhandlingene, herunder overgangsordninger kan utjevne noe av forskjellene.

De fleste russiske diplomater i Geneve strålte av stolthet etter denne meldingen fra helvete, beretter diplomaten Boris Bondarev som hoppet av. «Endelig skal vi vise amerikanerne hvem som bestemmer!» En annen kollega anbefalte at Russland burde smelle av en atombombe over en av Washingtons forsteder. «Da vil amerikanerne skite i buksene, springe til oss og be om fred». Diplomaten avviste muligheten for amerikansk gjengjeldelse. «Foreign Affairs» (november-desember 2022)

Fra en prøveutskytning av atomrakett.

UTILSLØRTE TRUSLER

Putin har gjentatte ganger kommet med utilslørte trusler om å bruke atomvåpen hvis Vesten overskred ikke nærmere definerte grenser for å levere Ukraina våpen. Atomkrigstruslene viser både den begrensede varigheten og verdien av Russlands tidligere løfter og erklæringer om ikke-bruk av atomvåpen, senest en måned før invasjonen. Mest av alt demonstrerer de hvor ufattelig krigersk og hensynsløs president Putin er. Hvis noen bryter tabuet om ikkebruk av atomvåpen ligger han på førsteplass. Han har en stor heiagjeng i befolkningen. Det er en utbredt oppfatning at atomvåpnene gjør Russland til en stormakt som andre land må adlyde. I TV-debatter tales det hyppig åpent om den beste måten å bruke a-våpen mot Vesten, mens offisers-korpset er genuint mer komfortabelt ved tanken om en begrenset atomkrig. Derimot kan Kinas president Xi Jianping bli en uventet hindring. I fjor høst underskrev han to generelle erklæringer mot å komme med atomkrigstrusler, første gang sammen med Tysklands forbundskansler Olaf Scholtz i Beijing, andre gang under G20 toppmøtet i Indonesia der Putin ikke deltok.

Putin har knyttet president Lukasjenko i Belarus både til sin atomkrigstrategi og til krigen i Ukraina. Lukasjenko lot Putin bruke belarussisk territorium i hovedangrepet mot Kiev 24. februar og påstod at Putin ble presset inn i den 3. verdenskrig av NATO og USA. Han arrangerte også en folkeavstemning om Russland skulle få stasjonere atomvåpen i Belarus. Dette «godtok» velgerne.

RUSSISK MILITÆRDOKTRINE

Putins atomtrusler oppstod ikke med invasjonen av Ukraina, men har lenge sittet løst i Kreml. I militærdoktrinen fra 2014 slo man fast at atomvåpen skal brukes hvis landets sikkerhet er i fare. Dette er i tråd med hva Den internasjonale domstol i Haag har uttalt og som gjelder alle atommakter. Men Russlands militærdoktrine går lenger og sier at a-våpen også kan bli brukt under visse omstendigheter, eksempelvis hvis Russland ble angrepet med konvensjonelle våpen. En fare ved denne tankegangen er at i Kreml kan detonere taktiske atomvåpen hvis Russland presses ut av noen av de fem annekterte delene av Ukraina. Fra i høst er de jo «russisk territorium». At krigen har kjørt seg fast, kombinert med de store tapene og uro blant elitene i Kreml kan føre til at Putin hiver seg over atomknappen. Rasjonelt? Absolutt ikke! Men selve invasjonen var irrasjonell. Likevel ble den besluttet.

Atomvåpnene og truslene om bruk av dem er en sentral del av Russlands strategiske verktøykasse. De brukes bevisst tvetydig for å desinformere og splitte Vesten og for å få andre land til å bøye seg for Russlands vilje. Danmark har ikke glemt at Russland truet med å bruke atomvåpen mot danske krigsskip hvis Danmark sluttet seg til NATOs ballistiske missilsystem. I en viss forstand virker truslene. NATO ønsket ikke å opprette en flyforbudssone i Ukraina i 2022, som president Zelensky bad om, fordi dette kunne bringe Vesten i krig med Russland.

RUSSISK UNDERLEGENHET

Putins atomtrusler minner om Sovjetunionen under den kalde krigen. Den dype forklaringen på gjenoppstandelsen av det uhyggelige fenomenet er at Russlands konvensjonelle stridskrefter i det 21. århundre er langt underlegne NATOs og Vestens. Jo lenger krigen varer i Ukraina, desto svakere blir Russland på det konvensjonelle militære område. Professor Mark Galeotti hevder i «Putins Wars» at Russland ødslet bort 20 års rådyr forsvarssatsning på 20 dager i 2022.

Den 22. september offentliggjorde forsvarsminister Sjojgu at Russland hadde mistet nær 6.000 døde fra februar. Tapene er tre ganger så høye som i Afghanistan (1.600 i året, 14.500 totalt i 1979- 1989). Anslag fra EU og USA, går ut på at de russiske tapstallene trolig er 200.000 døde og sårede, kanskje mer, kanskje mindre. Militære kilder i USA, nevner 180.000. Dette stiller Norges forsvarssjef general Eirik Kristoffersen seg bak. Ukraina skal ha mistet 100.000 soldater, og 30.000 sivile.

Tilbake til Sjojgus tall: Hvis tapene var på 6.000 mann er det vanskelig å forstå hvorfor president Putin samme dag beordret en «begrenset » mobilisering av 300.000 soldater. Sjojgus tapstall rimer heller ikke når man ser på bildene av de kolossale mengder av tungt materiell som er sprengt i filler på slagmarken.

KAFO Trondheim har fått nytt lokalstyre, der tre kadetter fra første avdeling ved Luftkrigsskolen har tiltrådt stillinger! I den forbindelse ønsker jeg å fortelle litt om erfaringer jeg har gjort meg som førsteårskadett på Luftkrigsskolen og lærdommer jeg kommer til å ta med meg videre herfra.

Vi i LKSK kull Magnus har siden årsskifte vært gjennom flere aktiviteter og øvelser som del av emnet Luftmaktens grunnlag, som gjennomføres i utdanningens andre semester. Skolen velger å sette standarden allerede første utdanningsuke med gjennomføringen av Øvelse læringsog luftforsvarsmiljø. Øvelsen er oppbygget som et seminer, og har til hensikt å skape en felles forståelse blant kadettene i klassen for det som gjelder samhold, læringsmiljø og tillit. Øvelsen er både teori- og casebasert.

Noen uker etter gjennomføres Øvelse operativ teamutvikling, som slik navnet tilsier overordnet handler om å bygge tillit og samhold i laget for å ruste oss til fremtidig oppgaveløsning. Denne øvelsen kan sies å være selve kjernen i Luftkrigsskolens ledelsesutvikling. I løpet av uken blir man kjent med hvert enkelt lagsmedlem sine styrker og svakheter, dette gjennom deling av livshistorie, personlighetstesting, løsning av caser og tilbakemeldingsseanser. Gjennom det hele har man også med seg en veileder som har i oppgave å skape utviklingsprosesser i laget samt bistå i hver enkelt kadett sin personlige lederutvikling. Øvelsen byr for de fleste på sterke inntrykk og et hav av følelser, og blir ikke uten grunn trukket frem som det kadetter husker best fra sin tid ved skolen.

Enda noen uker etter gjennomføres vinterøvelsen, en obligatorisk del av utdanningsløpet. Vinterøvelsen er på mange måter første gangen da lagene skal fungere sammen i krevende forhold. Øvelsen byr på blant annet skimarsj, råk, netter i snøhule, feltslakt, trening i kameratredning og skredsøk samt overlevelse alene i vinterforhold. Vinterøvelse er nytt for noen og gøy for alle, men aller viktigst er det en arena der den enkelte får trent både lederskap og følgerskap.

Som dere ser, legger skolen opp til en tydelig progresjon i læringsaktivitetene. Øvelse lærings- og luftforsvarsmiljø legger forventningsgrunnlaget og skaper tillit i klassen. Øvelse operativ teamutvikling spiller videre på denne tilliten og gjør den til et verktøy som legger til rette for gruppe- og offisersutvikling i lagene. Vinterøvelsen kan på den ene siden sees på som en «test av standpunkt» der laget får et inntrykk av hvorvidt tidligere øvelser har bidratt til mer effektiv oppdragsløsning. På den andre siden kan øvelsen sees på som en fortsettelse av Øvelse operativ teamutvikling der gruppeutviklingen tas enda et steg videre.

Jeg drar i sommer videre til Sjøkrigsskolen i Bergen der jeg skal gjennomføre mine to siste år ved Forsvarets Høgskole. Deretter skal jeg ut som offiser på en av Forsvarets avdelinger og jobbe med folk fra andre bransjer og forsvarsgrener. Det er flere lærdommer fra tiden på Luftkrigsskolen jeg kommer til å ta med meg ut i disse årene.

Jeg opplever at Luftkrigsskolens ledelsesfilosofi setter spesielt stort fokus på enkeltmennesket. Som nevnt setter skolen veiledere til å følge hvert enkelt lag gjennom hele semesteret. Det faktum at vi følges av en person som har i oppgave å gjøre den enkelte til en bedre leder, og det på en svært genuin måte, gir et inntrykk av at skolen tar kadettenes utvikling på alvor. Herunder utfordres vi i det å finne frem til egne og andres individuelle kvaliteter og særegenheter, et moment ved lederskap Luftkrigsskolen verdsetter. Luftforsvaret som organisasjon baserer seg på tett samarbeid mellom en rekke bransjer og folk med vidt forskjellig kunnskap, og dersom lederen ikke evner å gjøre seg kjent med den enkeltes kvaliteter vil det kunne resultere i suboptimal oppdragsløsning. Her treffer Luftkrigsskolen godt.

Forelesere, veiledere og ansatte på luftkrigsskolen oppfordrer i det daglige til å dyrke ærlighet, empati, forskjeller og humor. Dette gjøres direkte gjennom undervisning, så vel som indirekte gjennom deres væremåte og utstråling. Med andre ord legemliggjør personellet på mange måter den klassiske «flate» strukturen man finner på Luftforsvarets avdelinger. Dette står dog ikke til hinder for Forsvarets grunnleggende, og nødvendige, kommandolinje. Snarere tvert imot vil jeg påstå at Luftkrigsskolens ledelsesfilosofi komplimenterer en slik struktur, da den sørger for større forståelse på tvers av grads- og kommandonivåer.

Det er en lang liste med andre ting å trekke frem, men utenom det jeg allerede har nevnt er det kanskje medmenneskeligheten her på skolen jeg kommer til å huske spesielt godt. Luftkrigsskolen er en skole der alle kjenner alle, som gjør det til en helt unik plattform for bygging av relasjoner og nettverk en kan ta med seg videre i både karriere og liv. Om ikke vinterøvelse og operativ teamutvikling er innbringende nok, så burde i det minste dette være grunn nok til å ta turen innom Luftkrigsskolen i løpet av karrieren (mener nå jeg).

Av John Berg, major (R)

Forsvarsanalytiker

TAIWAN: FRYKTELIGE TAP

Meget anerkjente CSIS (Center for Strategic and International Studies) i Washington D.C. har gjennomført en serie krigsspill omkring en krig om Taiwan, og er kommet ut med at USA og Taiwan med japansk støtte nok kan vinne, men oftest med fryktelige amerikanske tap. Krigen er lagt til 2026, og USA mister hangarskip i samtlige 24 scenarioer, uten at hangarskipene utgjør noen avgjørende forskjell. Studien forutsetter at US Navy har 53 angrepsubåter i regionen, og disse derimot, veier langt tyngre inn. Men også de lider tunge tap.

Utfallet er det meste av veien at US Navy og taiwanske og japanske styrker klarer å ødelegge en kinesisk invasjonsflåte. I noen scenarioer kommer kineserne først i land, men så blir etterfølgende fartøyer med forsterkninger og forsyninger ødelagt.

US Navy mister i hvert eneste scenario minst to, og opptil fire, av sine elleve 100.000-tonns hangarskip (hvorav opptil ti til enhver tid er operative, US Navy har også bare ti operative hangarskip air wings, ut fra det syn at ett fartøy alltid vil ligge til lengre tids overhaling). Det er stort sett kinesiske missiler, kryssere så vel som ballistiske, som ødelegger hangarskipene.

USS Abraham Lincoln.

USAs ubåter, derimot, og de langtrekkende strategiske bombeflyene, slipper brukbart unna og påfører den kinesiske invasjonsflåten oftest avgjørende tap. En hovedårsak til at hangarskip går tapt er rett og slett at kineserne skyter så mange missiler i svære salver at hangarskipgruppenes luftvernfartøyer gå tomme for luftvernmissiler.

I de fleste av scenarioene går to fremskutte hangarskip tapt i løpet av fire døgn, eller de blir så hardt skadet at de må trekkes ut. Samme skjebne lider mellom syv og 20 av støttefartøyene. Hangarskipgruppene må begynne striden så langt unna som Guam for å unngå ren katastrofe, og kunne yte et meningsfullt, men langt fra avgjørende bidrag til stridens utfall. Men forsiktighet vil ha sin pris, ved å gi kineserne spillerom og allikevel lide tap.

I et scenario seiler en hovedstyrke med to hangarskip, 29 støttefartøyer og ti ubåter mot Taiwan tre uker etter første angrep; og feiler: «Under withering fire from Chinese submarines, air-launched cruise missiles and surface ships, the U.S. fleet was largely destroyed without relieving Taiwan.» I dette scenarioet mister USA både de to hangarskipene og to til, hundrevis