Løpet har innlagt obligatorisk åtte timer hvile på et eller flere av løpets tre checkpunkter. Elise Toft (27) som aldri før hadde hatt startnummer på brystet var initiativtakeren. Den utvalgte til å være med på galskapen var meg, Guro Sogn (28) med noe mer startnummererfaring (om Birken og Rena triathlon teller?). “Jeg kan ikke si nei når Elise først spør meg om å delta i en konkurranse, det kan mulig bli første og siste gang den muligheten byr seg” tenkte jeg.

Søknaden ble formalisert, og arrangøren krevde full oppramsing av vår vintererfaring, kunnskaper, ferdigheter og vår motivasjon for å gjennomføre løpet. Navnet på laget endte med å bli Team Seigdamer. Et navn som vi så hadde flere betydninger, som alle stemte godt overens med oss, for vi er seige, runde i kantene, og er begge to glad i søtsaker.

Svaret på at vi hadde fått plass kom oktober 2017. Startkontingent ble betalt før jeg rakk å summe meg, treningen måtte snarest spesifiseres og arbeidsoppgaver ble raskt fordelt. Jeg ble treningsplanlegger, organisator og motivator. Elise ble lagfører, navigatør, materiellansvarlig og kokk (nærmere bestemt primusansvarlig og kakebaker).

Den geografiske avstanden mellom oss (Lyngdal og Rena) gjorde at treningen sammen ble en sjelden vare og vi forsøkte på hver vår kant av landet å få inn en del faste kvalitetsøkter som var tiltenkt å spisse formen før løpet i februar 2018.

Av konkurransespesifikk trening gikk vi en del med dekk, eller bedre forklart så slepte vi dekkene bak oss. Først et bildekk, deretter to og videre økte vi progresjonen både med tempo og tid på øktene. Høsten 2017 hadde vi én økt i fellesskap, økten var på 10 timer hvor vi gikk og slepte to bildekk hver gjennom Vestfolds dype skoger.

Ellers gjorde Elise sin turnusjobbing som sykepleier og Guro sin stilling som troppsjef på befalsskolen, gjorde sitt til at treningens kvalitet og kontinuitet til stadighet møtte utfordringer i perioden før jul.

Seigdamenes første treningstur på snø ble gjennomført rundt juletider i Eggedal. Vi bestemte oss i forkant av turen for at fokuset skulle være å gå langt. Vi skulle kjenne ski og pulk på kroppen for første gang denne sesongen. Vi startet friskt ut, men innså snart at helgens varighet og vårt behov for å sove ut etter en uke turnus og øvelse gjorde at vi endte med å kun gå omlag tre mil og lå tolv (ja, 12!) timer i soveposen. Ikke supereffektiv bruk av treningstiden, men verken jeg eller Elise var uenig i prioriteringen den helgen. Det skal jo legges til at vi begge to er over snittet glad i å sove, så en vanskelig beslutning å slå seg til ro med var det ikke. Etter turen til Eggedal var vi igjen tilbake i hverdagen, hver for oss på ulike steder i Norge. Vi ble enige om at fokuset fremover skulle være lange turer på ski, helst med pulk og gjerne i terreng som krevde mer enn blå swix og tricot. Både Elise og jeg trente jevnt og trutt, ingen store utfarter, men vi fikk begge noen gode økter som både hadde litt varighet og som krevde noe anstrengelse. Underveis holdt vi forbindelsen og oppdaterte hverandre på ting vi hadde kommet på at var smart for å øke effektiviteten underveis i løpet. Listen ble lang og jo lengre listen ble, jo mer innså vi hva vi hadde meldt oss på, ikke nødvendigvis en “walk in the park”.

Vår andre og siste treningstur før konkurransen ble gjennomført i området Rjukan fem uker før startskuddet skulle gå. Igjen var vi begge slitne etter en lang arbeidsuke og planen om å gå 10 timer, sove tre timer for så å gå 10 timer igjen ble erstattet med nye 12 timer i posen etter snaue åtte timer foran pulken. Terrenget og snømengden gjorde at de totalt 12 timene foran pulken den helgen kjentes godt i kroppen på mandag. Og igjen var vi begge enige om at prioriteringen av hvile var riktig selv om treningsutbyttet ble redusert. Innstillingen vår etter treningsturen på Rjukan, var ”vi tar det som det kommer, vi kommer oss over”. Vi var glade for at kun få mennesker visste om at vi skulle gjennomføre konkurransen og vi levde begge godt med vårt lave ambisjonsnivå.

Amundsen var plutselig kun dager unna og vi hadde mange telefonsamtaler i dagene før løpet, vi hadde tidlig fordelt arbeidsoppgaver, men hadde nok et ekstra behov for å prate med hverandre for å berolige hverandre med at det kom til å bli en fin tur om ikke annet. Vi møttes i Eidfjord onsdag 21. Februar. Der veide vi inn pulkene og hadde god gammeldags “holdopp- tjeneste” for arrangøren. Tidlig morgen torsdag 22. Februar gikk bussen fra Eidfjord til Haukelifjell hvor løpet skulle starte. Startskuddet gikk 13:00. I tiden vi ventet på Haukeliseter var det en klassisk nervøs konkurransestemning blant de om lag 250 deltakerne. Flere kom menterte at vi sikkert kom til å få en god plassering og lurte på hvilke forberedelser vi hadde hatt. Sannheten var jo at ambisjonene var lave, både fordi treningen, spesielt den vi hadde hatt sammen hadde vært så-som-så og fordi vi var veldig usikre på hvordan kroppen ville reagere på et såpass langt løp, med lite hvile og relativt stor belastning. Vårt matchende utstyr som gav et inntrykk av at vi var blodseriøse var lånt og gav således et feil inntrykk.

Startskuddet gikk og vi begge så ut til å glemme varigheten på løpet i det vi satte i vei ut fra startstreken. Den første etappen var på om lag 25 kilometer. Det startet med om lag to timer i oppoverbakke hvorpå det slakte en del ut før vi nådde første checkpunkt. Allerede etter første etappe hadde vi passert både rutinerte og urutinerte løpere i alle klasser. Det høye tempoet vi hadde hatt kjentes godt i det vi ankom Hellevassbu for stempel i passet og to timer hvile. Jeg var allerede godt på vei ned i kjelleren, men fikk presset ned en FR og fylt på med veske. Elise var pigg og to timer etter ankomst Hellevassbu gyv vi løs på neste legg. Igjen startet etappen med en saftig oppoverbakke. Klokka var blitt om lag åtte på kvelden, så mørket var et faktum og vi merket raskt at tankene også ble mørkere. Om lag to timer ut i andre etappe begynte jeg å kjenne på et stort ubehag og kvalme.

Som vi hadde blitt enige om i forberedelsesfasen til løpet, skulle det MYE til før vi skulle klage over at vi hadde det vondt eller kjipt, så jeg bestemte meg bare for å gå bak Elise en periode, slik at hun kunne navigere og jeg kunne fokusere på å gå for å bli kvitt ubehaget. Ubehaget ble sterkere og sterkere og endte med oppkast. Elise fortsatte å gå, og jeg fulgte ”hakk-i-hæl”. Når jeg måtte kaste opp senket bare Elise tempoet litt slik at jeg klarte å ta henne igjen når jeg hadde spydd meg ferdig. Etter fire timer på etappe to ser jeg at Elise henger på stavene idet jeg tar henne igjen etter en runde oppkast. Hennes kroppsspråk er lett å lese, hun har ikke stort igjen å gi, jeg tar over fronten og lar henne følge på bak pulken min. Hennes kvalme og ubehag varte de neste 12 timene og tross våre ”tekniske problemer”, holder vi et jevnt sig, og blir ikke tatt igjen av noen. Sjekkpunkt nummer to var på Litlos, 20 kilometer fra Hellevassbu. Her tok vi to nye timer med hvile. Denne gangen slo vi ikke opp telt, men la oss under åpen himmel, kategorisert som klassisk ”hatløsning”, men været var bra, uten vind eller nedbør og vi trengte all den tiden vi kunne til hvile og mat. To timer hvile ble brukt til smelting av snø, toalettbesøk, inntak av mat, veske og en time i soveposen. I det vi skulle forlate Litlos for å ta fatt på nye kilometer foran pulken, ble vi opplyst om at vi var andre damelag ut fra chekpunktet. Jeg og Elise så på hverandre, og begge skjønte at vi hadde en mulighet for en god plassering, vi hentet frem litt mer seighet og fortsatte å gi gass.

Fra Litlos til Viersla som er siste checkpunkt før mål var det drøye 30 kilometer. Igjen startet legget med en saftig oppoverbakke i bekmørket. Elise hadde fortsatt stort ubehag og på et tidspunkt måtte jeg tvinge i henne næring. Er det en ting jeg har lært om Elise på denne turen så er det at hun ikke liker å bli tvunget i mat, spesielt ikke når alt kommer opp igjen. Men energinivået til Elise økte i takt med minkende kilometer til mål. Når vi ankom Viersla var det strålende sol og påskestemning. Her tok vi oss fire av de åtte timene med obligatorisk hvile og fikk både spist godt, hvilt og vært vitne til at en av deltakerne ble hentet ut med luftambulanse på grunn av hypotermi.

Siste etappen fra Viersla til mål besto av nye 30 kilometer foran pulken. Nå begynte vi å kjenne på kroppen at vi hadde vært ute i over et døgn og kroppen hadde ikke lenger så mye gass å gi. I jevnt og trutt tempo kom vi oss nærmere og nærmere målstreken og vissheten om at vi kunne klare å få en andre plass i damelag-klassen motiverte oss litt ekstra i noen av de seige oppoverbakkene. Følelsen den siste milen var stort sett bare glede. Glede over å snart være ferdig med å ha det vondt og glede over den fantastisk fine naturen, solskinn og to stykk seigdamer som jevnt og trutt snart hadde krysset Hardangervidda på en respektabel tid. Etter målgang halv åtte på fredagskvelden ble vi fotografert til helteveggen, fikk betasuppe, cola og ble kjørt med buss ned til Eidfjord sentrum. Da jeg og Elise antok vi kom til å komme i mål tidligst lørdag formiddag hadde vi ikke bestilt hotellrom fra fredag til lørdag. Heldigvis var det ledig rom, så vi fikk begge en god (og etterlengtet) ryggstrekk.

På lørdagen var det helte-fest, med middag, premieutdeling og polfareren Alexander Gamme som konferansier. Rett før jeg og Elise blir ropt opp på scenen for å ta imot heder, ære og et par ullsokker forklarer Gamme hvor imponert han er over alle damene som klarer å gå så fort med pulk som omtrent er like tung som de selv. Når jeg og Elise kommer på scenen og blir stilt spørsmålet ”hvordan var turen?”, svarer jeg ”du blir nok ikke så imponert over oss fordi vi veier nok nesten dobbelt så mye som pulken vår” samtidig som jeg flekser en biceps til salen før vi returnerer til plassen vår imens folk «highfiver» og skrattler av utsagnet mitt, klassisk ”god stemning” der altså. Festen ble kort, men god. Igjen valgte seigdamene søvn fremfor andre alternativer, uten skrupler og med god samvittighet.

Oppsummert, om man ser bort ifra oppkast, lavt matinntak og en ekstrarunde på tre kilometer før målgang, er vi begge enige om at turen over Hardangervidda var særdeles fin. Lærdom som vi konkluderte med etter målgang var klar:

• Hardangervidda er ikke flat (den virker mer som en stor oppoverbakke)
• 48 kg i pulken er 8 kilo for mye
• Riktig og nok ernæring er viktigere enn man tror
• Det kan være greit å ha bestilt overnatting fra fredag selv om dere ikke tror dere kommer inn før på lørdag
• De erfaringer og opplevelse vi har fått i Forsvaret er mer verdt enn vi først hadde trodd.

Vi takker BFO for støtten!

VIKTIGE AKTØRER I «CYBERKRIGEN»

Cyberforsvaret (CYFOR) skal sørge for at militære systemer er sikre og de bistår med sin unike kompetanse og kan etter anmodning bistå sivile myndigheter i tråd med bistandsinstruksen Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) varsler og håndterer dataangrep mot Norge og har nasjonal oversikt over hva som skjer. Nasjonal sikkerhetsmyndighets rolle er koordinerende, men også dels utøvende. Etterretningstjenestens ansvar er å forebygge og holde oversikt over trusler fra utlandet, mens politiet (spesielt PST og Kripos) takler innenlandske trusler og etterforsker nasjonal og internasjonal cyberkriminalitet.

ØKENDE CYBERTRUSSEL OG NEDTREKK I BUDSJETTET

I 2015 kom det frem at investeringsbudsjettene for CYFOR skulle halveres i 2015 og kuttes med 70 prosent i de påfølgende årene. Nok et eksempel på FD’s daværende manglende forståelse og kunnskap om eksisterende og fremtidige trusler. Forsvarsdepartementets ønske om nedtrekk på budsjettet ble imidlertid reversert i 2016, og fremtiden til CYFOR så bedre ut i 2017. Det ble budsjettøkning i 2018, og det ligger an til en firedobling av investeringsdelen av budsjettet i løpet av langtidsperioden. Det bør ikke være tvil om at en kraftig økning må til for å få fornyet materiellparken, slik at CYFOR i fremtiden kan følge med i den rivende teknologiske utviklingen innen cyberdomenet, samt takle de stadig økende «cyber-truslene» Forsvaret til daglig blir utsatt for. Sjef CYFOR generalmajor Inge Kampenes, har i lengre tid vært tydelig på at han med dagens personellog materiell-situasjon, ikke vil være i stand til å motstå massive cyberangrep.

CYFORS OPPGAVER

CYFOR hadde ansvaret for å produsere spisskompetanse i form av militære dataingeniører og ledere, og støtte den teknologiske utvik- lingen av Forsvaret. Det innebærer å implementere ny teknologi og nye konsepter innenfor sikre operative rammer. (Ingeniørhøgskolen er nå lagt inn under Forsvarets Høgskole). CYFOR skal også lede utviklingen av nettverksbasert forsvar (NBF), samt lede konseptutviklings- og eksperimenteringsaktivitet i Forsvaret (herunder også NOBLE i Bodø). Under ledelse av generalmajor Inge Kampenes, er CYFOR leverandør av tjenester, IKT, kommandoog kontrollsystemer, og kommunikasjonssystemer til Forsvarets avdelinger i inn- og utland.

SJEF MED STORT ANSVAR

Offisersbladet møtte generalmajor Inge Kampenes rett etter hans foredrag for sjefskurset på Forsvarets Høgskole. Han bruker nemlig mye av sin tid på foredrag og informasjons-virksomhet, for å øke kunnskapen om sin virksomhet. Derigjennom håper han å øke forståelsen for hvor viktig det er for avdelinger, så vel som for enkeltmann å forholde seg til alle truslene i dette domenet.

I samtale med Kampenes kommer det frem at omorganiseringen av Cyberforsvaret er meget omfattende, men positiv utfordring. De går fra å være organisert i to avdelinger, til å bli seks underavdelinger. Det innebærer blant annet at taktisk ledelse, som til nå har hatt base på Kolsås, forflyttes til Jørstadmoen. I omorganiseringen ligger det også en revurdering av operasjons- og driftskonseptet, definering av fag- og profesjonsutdanningen, samt en gjennomgang av systemporteføljen. I følge Kampenes skal hele den nye organisasjonen være på plass innen 1. august 2018, samtidig som storøvelsen «Trident Juncture» planlegges og gjennomføres. Alt dette i tillegg til de løpende leveransene til Forsvaret. Når Jørstadmoen nå både materiell- og personellmessig kommer til å «vokse» kraftig, vil det i følge Kampenes nødvendigvis komme noen utfordringer på EBAutbygging og det at personellet m/familier forflyttes til Lillehammer.

Forsvarets ingeniørhøgskoles mestringsøvelse Sjef for Cyberforsvaret generalmajor Inge Kampenes besøker øvelsen.

Sjef Cyberforsvaret har også gjort seg mange tanker rundt fremtidige materiell-investeringer og anskaffelsesrutiner. Det er satt av fem milliarder kroner på en fireårs periode, og vi må anskaffe det vi får behov for, og ikke det vi hadde behov for i går, sier Kampenes. I det ligger det at anskaffelsesprosessen må gå raskere, slik at materiellet ikke allerede er utdatert når man mottar det. Et tettere samarbeid mellom oss som bruker, FMA, FFI og industrien i hele prosessen (treparts-samarbeidet), vil være en forutsetning for å få dette til, mener Kampenes.

En annen pågående prosess, er Kampenes sitt ønske om en vridning på fordelingen mellom sivile og militære ansatte. I dag er det fordelingen 60/40 sivile/militære. Her ønsker han i første omgang en fordeling 45/55. Dette for å øke beredskaps- og reaksjonsevnen i Cyberforsvaret, og for bedre å kunne understøtte operasjoner nasjonalt. På sikt ønsker Kampenes seg OR-kategorier inn som operatører, for å høste gevinstpotensialet som ligger i den nye spesialistordningen. Kampenes sliter imidlertid litt med både å rekruttere og beholde personell. Noe som i følge han selv kan komme av at dette er meget ettertraktet komptetanse ute i det sivile næringsliv.

Generalmajoren er per i dag meget fornøyd med dagens og fremtidens budsjettsituasjon for Cyberforsvaret. Han mener han er i stand til å levere det som kreves av forsvarsgrenen, under forutsetning av at ønskede materiellinvesteringer kommer på plass raskt nok, og ikke minst at han beholder/får tilstrekkelig med personell med rett kompetanse. Kampenes har utfordringer med å bygge opp organisasjonen sin til å kunne håndtere fremvoksende trusler i det digitale rom, og til å implementere konsekvensene av tankene om cyberdomenet som kommer fra NATO. Her ønsker han aktivt å samarbeide tett med andre nasjoner og sivile partnere for å raskest mulig sikre at gevinstene av det nye domenet blir høstet, og at implementeringen skjer raskest mulig i Forsvaret.

Forsvaret anskaffer en rekke kapasiteter som har som mål å kontrollere og hevde suverenitet i norsk luftrom. F-35 er den mest omfattende. Offisersbladet har sett nærmere på noen av de andre operative systemene som skal bidra til kontroll og nektelse i luftrommet.

I statsbudsjettet for 2018 finner vi følgende formulering under kapitelet om fremtidige investeringsprosjekter i Forsvaret: ”Store deler av dagens sensorstruktur for militær luftovervåkning nærmer seg raskt utløpet av sin levetid, og må oppgraderes for å møte framtidens operative utfordringer.”

Derfor er Forsvaret i gang med et generasjonsskifte på radar-området. Dagens radarkjede for kontroll og varsling består av stasjonære radarstasjoner på fjelltopper fra Hedmark og Rogaland i sør, til Troms og Finnmark i nord. De fleste av disse må skiftes ut.

– Mange av radarene i luftvarslingskjeden har operert i veldig mange år. Radarkjeden er nå preget av at flere av radarene har blitt teknologisk foreldet og nærmer seg slutten av sin levetid, sier oberstløytnant Edvin Rugset. Han er prosjektkoordinator og leder prosjektgruppe P2078 i Luftforsvarsstaben.

GAMMEL OG NY TEKNOLOGI

De yngste radarene i kjeden befinner seg i Troms og Finnmark, og benevnes SINDRE II. De ble operative rundt 2005. I følge Fremtidige anskaffelser til Forsvarssektoren (FAF) 2017- 2025, er det planlagt at Sindre II-radarene skal oppgraderes for å forlenge deres levetid. Dette vil eventuelt skje rundt 2025, og har en kostnadsramme opp mot 1,3 milliarder kroner. – Det er foreløpig ikke endelig bestemt hvorvidt Sindre II-radarene blir levetidsforlenget eller eventuelt erstattet med ny løsning, sier Edvin Rugset.

SINDRE II-radarene er ”gammel teknologi”. De nye enhetene i radarkjeden vil med stor sannsynlighet ha en aktiv fasestyrt matriseantenne (AESA). Dette er ikke til hinder for at de kan jobbe sammen med radarer med eldre teknologi. – Luftforsvaret har i en årrekke benyttet flere radartyper med ulik teknologi til produksjon av luftbildet, og de ulike sensorbidragene kan integreres på en hensiktsmessig måte, sier Edvin Rugset.

En AESA-antenne består av tusenvis av sender/mottaker-moduler. Den kan sende ut radiobølger på forskjellige frekvenser samtidig, noe som gjør den egnet som en multirolleradar. En AESA-antenne kan også spre strålingen i et bredere sett av frekvenser. Dette gjør dem vanskeligere å oppdage. Det er denne type radar som sitter i nesen på F-35.

NATOS INTEGRERTE LUFTFORSVAR

De eldste SINDRE-radarene ble operative tidlig på 90-tallet. De benevnes SINDRE I, og befinner seg ved Eigersund, Måløy og på Vestvågøy. SINDRE står for silomontert, nedsenkbar, dekkbar radarenhet. Radarantennene kan senkes ned og dekkes til i en silo dersom de blir utsatt for trusler. I følge Rugset er det lite aktuelt å anskaffe nye nedsenkbare radarer.

Normal levetid på en radar er ca 20 år. For å sikre at SINDRE I-radarene kan være operative fram til ny løsning er på plass, skal de oppgraderes. Oppgraderingen vil i hovedsak bestå av at analoge komponenter erstattes med digitale. Antennene og senderne skal ikke skiftes ut.

Oppgraderingen finansieres av NATO og det er SAAB som utfører den.

Under den kalde krigen var anskaffelser til radarkjeden for kontroll og varsling finansiert av NATO. Fra 2004 har nye investeringer vært et nasjonalt ansvar. Likevel inngår radarkjeden i NATOs integrerte luftforsvar og rapporterer til alliansens overvåkningssenter i Uedem i Tyskland. Luftbildet i norsk og tilstøtende luftrom produseres av kontroll- og varslingssenteret på Sørreisa og overføres til Uedem.

HYLLEVARE

Kilder Offisersbladet har snakket med hevder at den tekniske statusen på radarene er dårlig, og at det er vanskelig å få tak i reservedeler. Dermed haster det å få nye sensorer på plass. Dette indikerer at Forsvaret bør kjøpe utprøvd hyllevare fremfor å starte et eget utviklingsløp.

Edvin Rugset opplyser at P2078 nærmer seg slutten av definisjonsfasen. Anbefalt fremskaffelsesløsning er oversendt Forsvarsdepartementet, og er nå gjenstand for ekstern kvalitetssikring. Planen er å erstatte de fleste av dagens radarer med nye. – En ny løsning vil trolig bli operativ på midten av 2020-tallet, sier Rugset.

Offisersbladet har tidligere skrevet om radarløsninger fra Northrop Grumman som kan være blant kandidatene når radarkjeden skal fornyes. Etter det Offisersbladet kjenner til er også SAAB, Thales, Lockheed Martin, BaE og Raytheon blant mulige kandidater.

Rugset forteller at det kan bli aktuelt å etablere radarstasjoner på enkelte nye steder og han bekrefter at det vurderes å anskaffe et antall mobile radarer. Han vil ikke si noe om hva dette kan innebære av personellbehov.

LANGTREKKENDE LUFTVERN

Et annet prosjekt som er relevant når vi snakker om kontroll og nektelse i luftrommet, er P7627 Langtrekkende luftvern. I følge FAF 2017-2025 skal prosjektet gjennomføres i tidsrommet 2022-25. Kostnadsrammen er anslått til 3-5 milliarder. Dette beløpet synes i utgangspunktet urealistisk lavt.

Romania, Polen og Sverige har alle besluttet å anskaffe langtrekkende luftvern for å møte de økte sikkerhetsutfordringene i vår del av verden. Alle har valgt det utprøvde, men kostbare Patriot-systemet fra det amerikanske selskapet Raytheon.

Romanias anskaffelse er det mest omfattende. I følge nettstedet DefenceNews skal det bestå av sju batterier med tre utskytningsenheter i hvert, radarer, kontrollstasjoner og annet støttemateriell. Romania planlegger å kjøpe 168 avanserte PAC-3 og 56 enklere GEM-T missiler. Kostnadsrammen ligger i størrelsesorden 3,9 milliarder USD (30 mrd NOK).

Den polske anskaffelsen skal blant annet inneholde 16 utskytningsenheter, 4 radarer og 208 avanserte PAC-3 missiler. Polen skal bruke en egenutviklet kommando og kontrollsystem. Polakkene forhandler nå om pris, og beløpet varierer mellom fem og ti milliarder USD, avhengig av hvilke kilder som nyttes.

Svenskenes prosjekt har en estimert kostnad på 3,2 milliarder USD, eller ca 25 milliarder NOK. For dette får Sverige 12 utskytningsenheter, 4 sett med radar og kontrollstasjon, 200 PAC-3 missiler og 100 missiler typen GEM-T.

INDUSTRISAMARBEID OG GJENBRUK

Mot denne bakgrunn kan det være naturlig å spørre seg hvilken kapasitet man ser for seg å anskaffe for 3-5 milliarder kroner. Industrisamarbeid og gjenbruk kan være svaret.

Offisersbladet er kjent med at Kongsberg KDA, Nammo og Raytheon har innledet et samarbeid for å utvikle et nytt luftvernmissil basert på dagens AMRAAM-missil (nyttes i NASAMS). Forsvarsdepartementet støtter samarbeidsprosjektet finansielt.

AMRAAM Exteded Range (+) skal bestå av en kontrollseksjon fra KDA, to rakettmotorer fra Nammo, og en frontdel med styreenhet og stridshode fra Raytheon. Målet er at AMRAAM ER+ skal ha en rekkevidde som er mer enn dobbelt så lang som den opprinnelige AMRAAM, men neppe så lang som Patriot-missilene.

Det nye missilet blir vesentlig lenger enn dagens AMRAAM-missiler, derfor må det også utvikles en ny og lengre utskytningsenhet. Etter det Offisersbladet kjenner til, jobbes det for at NASAMS-arkitekturen for kommando og kontroll skal gjenbrukes. Derfor er det i stor grad snakk om missiler og radar som skal nyanskaffes.

Sørreisa radarstasjon.

MULTIROLLE-RADAR

Et kjernespørsmål blir om de nye varslingsradarene bare skal ha en kontroll og varslingsrolle, eller om de også skal kunne løse andre oppgaver, som for eksempel som sensorer for nytt langtrekkende luftvern.

På spørsmål om det er aktuelt å anskaffe en multirolle-radar som kan løse oppdrag både som luftvarslingsradar og ildlederradar, svarer Edvin Rugset at P7627 Langtrekkende områdeluftvern skal gjennom en konseptfase der forskjellige løsningsalternativer vil bli vurdert. – Fra Luftforsvarets side er det viktig at sammenhengen mellom nye luftvarslingsradarer og nye radarer til et langtrekkende luftvern blir nøye vurdert, sier han.

I tillegg til de langtrekkende overvåkningsradarene og ildledningsradar for langtrekkende luftvern skal det anskaffes flere militære radarer i årene som kommer. Dagens NASAMS skal ha nye radarer, det nye kampluftvernet til Hæren skal ha en radar, og artillerilokaliseringsradarene er i ferd med å nå utløpet av sin levetid. Kilder Offisersbladet har vært i kontakt med anslår at det total vil anskaffes mellom 30 og 50 radarenheter når en regner inn alle prosjektene.

Industrisamarbeidet er i tråd med nasjonalt forsvarsindustrielt samarbeid, og ubåtene skal leveres med ett års mellomrom frem til 2030. De har en levetid frem til 2060. Med de nye tyske «212»-ubåtene vil evnen til å operere skjult bli betydelig forbedret. Denne egenskapen er hovedpilaren for ubåtene. De skal også kunne oppholde seg lengre under vann enn de gamle. I tillegg skjer det nyvinning innen batteriteknologi og nye navigasjonssystemer.

De seks ubåtene av Ula-klassen, som ble levert i 1989-1992, synger snart på siste verset. De var designet for 30 års drift, men takket være kjøp av kritiske reservedeler og god planlegging vil fire av de seks være operative til 2028. Da er de 35 år gamle.

Dagens Ula-klasse ubåt i Marinen.

TORPEDOER UBÅTENES HOVEDVÅPEN

Avanserte torpedoer blir de nye norske ubåtenes hovedvåpen. De har ikke bare en betydelig lengre rekkevidde enn før, men det er omtrent umulig å beskytte seg mot dem. Hvilken torpedotype som Norge velger er ennå ikke avgjort, sier kommandør Oliver Berdal til Offisersbladet etter FSi sin Programkonferanse Sjøsystemer i Bergen i mars.

Både tyske Atlas DM 2A4 og italienske Black Shark som er kommet på markedet de siste år har rekkevidder på over 50 km og er solgt til en rekke mariner globalt. De trådstyrte Atlastorpedoene brukes av Tyskland, Israel, Spania, Tyrkia, Pakistan og Colombia. Hastigheten er nær 100 km/t. mens krigshodet er 260 kg. Med PBX, tilsvarende 460 kg. TNT. Ytterligere ytelser er klassifisert.

Sjømålsmissiler inngår ikke i de nye ubåtene. De anses ikke nødvendig. Forsvaret har allerede tre plattformer for sjømålsmissilet og trenger ikke en fjerde. Fienden kan lettere beskytte seg mot missiler enn mot torpedoer. Ubåtene vil ha større rom for spesialstyrker enn før. Når det gjelder nye batterier arbeider Forsvarsmateriell med saken.

-Forsvarsmateriell vil bestemme hva som er best for ubåtvåpenet, sier kommandør Oliver Berdal.

30 MILLIARDER

Det er offentlig kjent at ubåtprosjektet koster ca. 30 milliarder kroner, og er det største forsvarsprosjektet siden F-35 anskaffelsen. Men det kom ikke en lyd fra foredragsholderne i Bergen om denne kostnaden.

Dette har vært et langt prosjekt. Utredningen om nye ubåter startet i 2007 og man var gjennom tre runder med ekstern kvalitetssikring og like mange regjeringsbehandlinger før Stortinget vedtok fire ubåter våren 2017. Dette antallet er helt nødvendig for å ha et robust ubåtvåpen og et bærekraftig kompetansemiljø.

Ubåtkjøpet hviler på et «Memorandum of Understanding» om strategisk samarbeid mellom Tyskland og Norge om samkjøp av identiske ubåter, pluss felles utdanning, trening, drift og vedlikehold. Med andre ord satses det på de berømmelige stordriftsfordeler. I tillegg satser MoUen på missiler(men ikke for ubåtene) økt marinesamarbeid, forskning og utvikling og industrisamarbeid som til sammen skal tilsvare kontraktsverdien. Ubåter har aldri vært billige, men denne anskaffelsen vil sikre markedsadgangen for norsk forsvarsindustri og bidra til verdiskapningen i Norge.

Norge har hatt et vellykket ubåtsamarbeid med Tyskland i mange år. De første Kobbenubåtene fra 1960-tallet var basert på tysk teknologi fra den andre verdenskrig. Ula-klassen var en videreføring av den samme teknologien.

Det tysk-norske samarbeidet innebærer også et «joint venture» mellom Kongsberg TKMS og Atlas Elektronik som i fellesskap skal levere kampledelsessystemet til de to marinene. Det skal være potensiale for salg til tredjeland, fikk vi høre. Tyskland planlegger også å kjøpe norske sjømålsmissiler fra Kongsberg til andre deler av Bundesmarine.

NYTT ANLEGG PÅ HAAKONSVERN

Ubåtprosjektet har også en omfattende infrastrukturplan for vedlikehold på Haakonsvern. Det jobbes for at tyske ubåter også skal ha tilgang til anlegget. I skissen som ble presentert under Programkonferansen i Bergen, skal vedlikeholdsanlegget bygges nedenfor helikopterlandsplassen på nordsiden av Haakonsvern. Det har vært jobbet i fem år med gjenbruk av eksisterende eiendom, bygg og anlegg og oppgradering og tilpasning til den nye tid som er i emning. Forprosjektet foregår nå. Byggestart ventes tidlig på 2020-tallet slik at det etter planen skal ta imot den første ubåten i 2026.

Ingen i Forsvarsdepartementet ønsker ennå å si noe om prisen på Haakonsvernanlegget. Mange tall svirrer rundt, mer eller mindre faktabasert. Først våren 2019 ventes et klart estimat.

FIRE UBÅTER ER FOR LITE

Det er uklokt av Norge å kjøpe bare fire tyske «212A» ubåter. For det første er antallet for lite, noe som kan bety det første skritt mot nedleggelse av ubåtvåpenet. For det annet representerer «212»-typen konvensjonell teknologi som riktignok er velprøvd, men uten særlige utviklingsmuligheter. Denne muntlige «Torpedoen » skytes ut med stor kraft av admiral (p) Jan Jæger som har jobbet med ubåter gjennom mesteparten av livet. Meritt-listen omfatter både stilling som ubåtsjef og sjef for ubåtvåpenet. I dag er Jæger talsmann for ubåtprosjektet i Sjømilitære Samfunn i Bergen.

OPSJON FOR TO UBÅTER TIL

Han mener at Norge i den kommende for- handlingsfasen må få en opsjon på minst to ubåter i tillegg til de 4 som det skal forhandles om. Vi kjenner så altfor godt til hvordan det har gått med nasjoner som har forsøkt å operere fire ubåter eller færre. Det går ikke i lengden. Dersom Marinen blir pålagt dette antallet, er det et alt for tynt grunnlag til å opprettholde et stabilt nivå på ubåtkapasiteten, vedlikehold, våpen- utvikling, utdanning osv. Behovet for minst 6 ubåter ble klart anbefalt av ubåtvåpenet og Forsvarssjefen. Det var også et høyt ønske fra sjefen for Sjøforsvaret. Forvarsdepartementet har glatt valgt å overse dette i første omgang. Vi får håpe at noen der inne tar til fornuft i løpet av prosessen.

Danmark opplevde at det 90 år gamle ubåtvåpen ble nedlagt for noen år siden. Den danske marinen hadde ytterst få ubåter. Polen kan bli nestemann ut, men Nederland unngikk dette så vidt.

Jæger summerer opp sine hovedinnvendinger mot anskaffelsesprosessen som Forsvarsdepartementet kjører og som kan bli dyrt for Norge:

• Nedvelgelse til kun en kandidat er uheldig før man begynner forhandlinger. I dette tilfellet betydde det imidlertid svært lite ettersom det ble politisk bestemt at vi skulle inngå et industrisamarbeid med Tyskland. Da er det naturlig at vi skal forhandle med tyskerne sammen med den tyske marinen. Vi har ingen annen leverandør på vent som vi kunne ha vendt oss til dersom forhandlingene ikke gikk i ønsket retning. Dette er selvfølgelig Thyssen- Krupp vel kjent med og vil utnytte dette til eget beste i forhandlingene som starter i slutten av 2018
• Tyskerne har ikke klart å utvikle moderne litium-batterier med tilfredsstillende sikkerhet for de nye ubåtene. Jeg håper dette kan omgjøres, men det blir en svær ekstrakostnad. De er heller ikke klare for missiler. Dette er en svakhet. Jeg håper at dette kan omgjøres i løpet av byggetiden, men det blir en svær ekstrakostnad. Sjømålsmissilet NSM inngår ikke i pakken, noe som jeg synes er merkelig ettersom Forsvaret selv understreker betydningen av det å ha langtrekkende missiler med stor treffnøyaktighet. Skal Marinen ha det i ubåtene, og det bør de ha i båter som skal operere til bortimot 2060, blir det igjen et stort tillegg i prisen.
• Ubåtene har begrenset kapasitet til å operere med spesialstyrker. Ubåtene burde ha vært større, med plass til moderne våpen og til fasiliteter for utsetting/inntaking av AUV-farkoster (autonome undervannsfarkoster).

IKKE FERDIGUTVIKLET

Det er en politisk avgjørelse at vi gikk sammen med Tyskland i ubåtanskaffelsen. Før avgjørelsen forsverget myndighetene seg at Norge ikke ville inngå i et utviklingsprosjekt. Men «212»-ubåtene er nettopp det. «212CD» (Common Design) har ennå langt igjen før den er ferdig og det mangler mye før vi får ubåter som tilfredsstiller optimale norske krav. Jeg går ikke inn i detaljer her, da de er graderte. Det er det som er inni skroget som lager kampkraften, ikke at ubåtenes skrog ligner på noe som er bygget for 20 år siden.

Jæger mener at det nordiske Viking-prosjektet på 1980-tallet om felles ubåtbygging uten tvil kunne blitt et godt prosjekt om det hadde blitt fullført. Men først trakk Danmark seg ut. Deretter Norge. Sverige fortsatte alene og har nå «A26»- ubåten operativ. Vikingprosjektet var fremtidsrettet og hadde bl.a. luft-uavhengig fremdriftsmaskineri.

INGEN ER OPERATIVE

Det er kjent at hele den tyske ubåtflåten i flere måneder ikke har vært operativ. Den kunne ikke en gang ha senket en seilbåt. Årsaken til misæren er at den tyske marinen av økonomiske grunner sluttet å opprettholde flyten av reservedeler. I stedet kjøpte den reservedeler etter hvert som behovene oppstod eller tok dem fra ikke-operative fartøyer. Politikken har forårsaket enorme forsinkelser og akkumulert «backlog». Dette er første gang i den tyske marinens historie at ingen ubåter er operative. I midten av 2018 ventes de tre første å seile på tokt igjen, etterfulgt av en fjerde i november

HVA ER PENSJON?

Pensjon er et spleiselag mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Pensjon er altså en utsatt lønn og skal sikre den enkelte får en pensjon når man går ut av arbeidslivet. Som følge av at vi lever lengre må oppsparte pensjonsmidler fordeles over flere år. Derfor vil det være uklokt å ikke starte med pensjonssparing – det er aldri for sent.

OPPSATT PENSJON T-35

Militært personell tilsatt på T-35, får fortsette inntil de fyller 35, maks 38 år. Denne kategorien må imidlertid slutte når de når fastsatt aldersgrensen, med mindre de blir tilsatt på T-60. Vi beskrev denne ordningen i detalj i forrige utgave av Offisersbladet.

I dag er Forsvaret den eneste i Staten som har denne tilsettingsordningen. En ordning vi synes er svært urimelig - pensjonsmessig sett. Forsvarsstaben er utfordret på å følge opp saken, men vi vet pt. ikke status på arbeidet.

Kort sagt: Regelverket er slik at dersom du slutter før aldersgrensen for stillingen vil du få en oppsatt pensjon. Antall år opptjent, pluss det du kan tjene opp til fylte 60 år blir brøken mht pensjonsopptjeningen. Du taper betydelig i pensjon med kortere opptjening enn 30 år.

Eksempel:
Tilsatt på kontrakt ved fylte 20 år, noe senere ble han tilsatt på T-35 ordningen. Han må slutte ved fylte 35 år og får utbetalt bonusen (2 x grunnlønn) sin over 24 måneder. Dersom han velger å ta ut hele bonusen, vil han ikke kunne heve arbeidsledighetstrygd tilsvarende, da dette sees opp mot bonusen. La oss si at sluttlønnen var kr 450 000.- Han vil da få i oppsatt pensjon:

Kr 450 000 x 66 % x 15/40 = kr 111 375.- i pensjon, utbetales ved fylte 65 år. Utbytte etter samordningen med folketrygden ved fylte 67 år er marginal. Dersom opptjenings-brøken hadde vært i samsvar med den faktiske aldersgrensen for stillingen (35 år), ville han fått kr 450 000.- x 66 % x 15/15 = kr 297 000.- Dersom vi bruker dagens opptjeningstid på 30 år, ville han ha sittet igjen med kr 148 000.- ved fylte 65 år. (Alle tall før levealdersjustering). Hva mener du er en rettferdig pensjonsordning for dette personellet? Tilsiktet var den ikke.

SÆRALDERSPENSJON T-60

Militært ansatte i Forsvaret tilsatt på T-60 har en lovbestemt aldersgrense på 60 år. Disse kan, etter Forsvarets ensidige behov, få fortsette ett og ett år utover den lovbestemte aldersgrensen, dog ikke utover 5 år, uten at det gir en bedre pensjonsuttelling enn lønnsutviklingen – med mindre man blir tilsatt i en fast stilling med høyere lønn.

Enkelt sagt kan man si at en som ble født i 1958 fyller 60 år i år og må gå av med særalderspensjon. Han startet i Forsvaret som 20-åring og kunne egentlig brukt 85-års regelen, som sier at dersom alder og antall tjenesteår utgjør 85 år, kan han gå av inntil 3 år før den lovbestemte aldersgrensen. Mange i Forsvaret velger fortsatt å gå av når de fyller 57 år.

Årsaken til at mange velger å gå av ved fylte 57 år er at man kan ta seg jobb i det private uten avkortning i pensjonen, men også det faktum at personellet begynner å bli lei av at fokus er på omstillinger og ikke på det å øve på det man faktisk er tilsatt for å gjøre. Mange hevder med rette, at det er en feilslått politikk å bevilge penger, som forutsetter at du må spare inn på andre steder. Det begynner personellet å bli lei av – lik det eller ikke.

Når du har søkt om å få gå av med pensjon, vil FPVS/PLA sende en pensjonsmelding til SPK. De vil finne ut ditt beste pensjonsgrunnlag, dersom siste månedslønn ikke er den høyeste. Pensjonskassen går igjennom alle årene du har innbetalt pensjonsinnskudd og finner ut hva ditt beste pensjonsgrunnlag er.

Figuren viser at du er født i 1960, startet i Forsvaret som 20-åring og i perioden 2006-2008 hadde du en stilling med et pensjonsgrunnlag på kr 664 000.- Pensjonsgrunn-laget blir omgjort til dagens kroneverdi ved bruk av det gjennomsnittlige grunn-beløpet for 2008, kontra dagens grunnbeløp. Pensjonskassen vil si at ditt beste pensjonsgrunnlag er i 2008. Da er regelen slik at du får medregnet alle år fra 2008 tilbake til da du startet i Forsvaret, dvs. 28 år. Du slutter i Forsvaret ved 57-60 år og pensjonsgrunnlaget (sluttlønn) er kr 500 000.-. Dvs. si at du får medregnet 2 år fra de 12 siste årene.

Kort sagt, du vil få kr 518 505.- i pensjon dersom du velger å slutte ved fylte 57 år. Du er rimelig glad i jobben om du fortsetter å jobbe til du er 60 år, da du i dette eksemplet vil ha høyere pensjon enn lønnen på sluttidspunktet. Vi har brukt forholdstall i eksemplet ovenfor, da vi tar utgangspunkt i en pensjon og ikke i en pensjonsbeholdning. Når vedkommende blir 67 år, er hans forholdstall 1.105 som deles på pensjonen og hans netto tjenestepensjon blir kr 469 235.- (i figuren avrundet til kr 469 000.-). Er din høyeste lønn, sluttlønnen, vil du mest sannsynlig få noe ekstra i pensjon ved samordningen ved fylte 67 år.

Som dere ser blir forholdstall og delingstallene høyere desto yngre du er. Med samme inntekt vil konsekvensen være mindre i pensjon. Dette var det viktigste argumentet for å endre pensjons-ordningen. Veldig mange utregninger (også fra ASD) tar utgangspunkt i et fast grunnbeløp eks 6 G (kr 561 804) og forholds- og delingstall i NAV, som prognoser ifh til forventet levealder for aktuelt årskull.

Forskjellen i pensjonsuttelling mellom gammel og ny folketrygd, er at du vil få noe mindre i pensjon, desto yngre du er fordi delingstallene mindre uttelling enn forholdstallene.

Eksempel:

WELL DONE!

Luftmaktseminaret har kvalitetsmessig utviklet seg til kanskje Europas mest velrenomerte forsvarsseminarer. Kvaliteten på så vel gjennomføring, som nivået på foredragsholdere, er imponerende! Navn som Carl Bildt, professor Geir Lundestad, general Frank Gorenc (USA), Espen Barth Eide, og forsvarsgren-sjefene for å nevne noen. Kadettene på Luftkrigsskolen gjør for øvrig som alltid en strålende jobb med tilretteleggingen. Skolens kjøkken leverer dessuten mat og oppdekking på øverste hylle. Alle deltagerne satt som vanlig pris på et stramt program der tiden overholdes, og pausene er lange nok til påfyll av kaffe og litt mingling. Luftmaktseminaret er derfor en utmerket arena for faglig påfyll og uformelle samtaler og diskusjoner. Her kan deltagerne også utvide sitt nettverk eller ganske enkelt vedlikeholde sitt eksisterende nettverk. Og så er det alltid hyggelig å møte gamle eller nye kollegaer og venner.

Etter foredragene samlet foredragsholderne seg til spørsmål & svar.

Som vanlig åpnet Luftforsvarets musikkorps med musikkinnslag av høy kvalitet, før Luftforsvarets sjef generalmajor Tonje Skinnarland ønsket alle de 350 deltagerne fra alle forsvarsgrener velkommen. Hun understreket gleden over at det nå er økende andel deltagere fra de andre forsvarsgrenene, spesielt i år når det handler om «Joint Operations». Skinnarland presiserte at det er viktig at årets tema ikke bare blir et moteuttrykk. Luftmakt i fellesoperasjoner og krigføring i flere domener blir nok ikke bare et mote-uttrykk i fremtiden. For med dagens teknologiutvikling, det moderne materiellet Forsvaret nå går til anskaffelse av, samt nye trusler i cyber-domenet, er forsvarsgrenene stadig mer avhengige av hverandre. Kort fortalt – Nettverksbasert forsvar (NbF).

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen sto for åpningstalen, der han åpnet med å si at det i forsvarsdebatten er viktig med engasjement og at det stilles spørsmål i en tid med omfattende omstilling. Han snakket om det militære samarbeidet med Russland som er lagt på is, men at vi fortsatt har samtaler og samarbeid på blant annet grensevakt og fiskerioppsyn. Så kom det kjente toner om NATO-medlemskapet og 2 % målet, som nå er noe Regjeringen skal strekke seg imot. Året 2024 ble ikke nevnt. Ellers var Bakke-Jensen innom det positive rundt økt alliert trening i Norge, den teknologiske utviklingen, og alle materiellinvesteringer som nå gjøres. Han sa også at 5. generasjons kampfly krever 5. generasjons luftvern. Noe flere i salen reagerte på, for hva mente forsvarsministeren med 5. generasjons luftvern? Bakke-Jensen forlot Luftmaktseminaret før første dag var over, og fulgte med det ikke opp tradisjonen til Ine Eriksen Søreide, som alltid var til stede til seminarets andre dag, med påfølgende torskemiddag i messen.

HØYT NIVÅ PÅ MANGE AV FOREDRAGENE

Den erfarne og internasjonalt meget anerkjente politikeren Carl Bildt, foredro om Europapolitikk og globale handelsavtaler og handel mellom de Nordiske landene. Han kom raskt inn på at Kinas vekst, snart gjør landet til den største økonomiske og militære makt i verden. Samtidig ser vi et mer innesluttet USA, som nå retter mye av sin oppmerksomhet mot Kina.

Flere av Bildts synspunkter ble senere støttet av professor Øystein Tunsjø ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). Kina har 10 ganger større BNP enn Russland, og landmakten Kina har nå verdens største flåtestyrke, dog med noe lavere teknologisk nivå enn eksempelvis USA, mener Tunsjø. Han var klar på at USA nå satser mer på tilstedeværelse i Stillehavsregionen og Asia, noe som vil få stor innvirkning på Europeisk forsvarspolitikk. Vi har hørt det før, men nå må Europa ta mer ansvar for egen sikkerhet. Russlands økte evne til å drive hybrid krigføring er også bekymringsfullt, mente professor Øystein Tunsjø. Professor Geir Lundestad oppsummerte første dagen i sin epilog, med humor og kløkt. Hans latterliggjøring av USAs president Donald Trump, med så mange Amerikanske generaler i salen, var litt spesielt.

Første økt på seminarets andre dag, var mer eller mindre forbeholdt general (r) Frank Gorenc, generalmajor David W. Hicks og oberst Michael D. Runey. De snakket selfølgelig om «Multi Domain Battle» og ønsket om økt interoperabilitet innen NATO, også med partnerlandene. General (r) Gorenc kom med noen klare advarsler. Ikke undervurder din motstander, og at det ikke hjelper med økte budsjetter, hvis man ikke har personell til å betjene materiellet!

LUNCH-FOREDRAG

Andre økt ble det avholdt tre rullerende foredrag på tre lokaliseringer på skolen. Det mest interessante var kanskje det foredraget oberst Stig E. Nilson holdt om forsvarssektorens satsning på Space! Nilson er sjef for dette Space-programmet. Programmet er svært lite kjent blant ansatte og folk flest, men ikke desto mindre spennende. Forsvaret satser stort på dette programmet, i samarbeid med FFI og industrien. Vi snakker om satelitter som gir oss verdifull informasjon og hjelp, slik som GPS, jordobservasjon og SATCOM (bredbånd). Offisersbladet kommer tilbake til Spaceprogrammet i egen artikkel, og et intervju med oberst Stig E. Nilson i neste utgave.

NORCIS OG CYBERFORSVARET

NorCis holdt på slutten av dagen et meget aktuelt og lærerikt foredrag og praktisk demonstrasjon av hvor enkelt det er å hacke seg inn på våre mobiltelefoner, nettbrett og pc. Meget tankevekkende hvor lett det er å hente ut informasjon, og/eller spre falsk informasjon ved å for eksempel å «overta» mobiltelefonen eller Facebookkontoen. Sjef Cyberforsvaret generalmajor Inge Kampenes, fulgte opp i sitt foredrag med å presisere at vi er inne i den fjerde industrielle revolusjon. Vi opplever en voldsom teknologisk utvikling, der cyber-domenet i fremtiden spiller en viktig og avgjørende rolle, sa Kampenes. Han sa også at vi må øke vår kompetanse, investere i bedre krypto-systemer, utvikle et samarbeid med andre land og bedrifter, og redusere anskaffelses-tiden på det materiellet Cyberforsvaret så sårt trenger.

Epilog av oberstløytnant Harald Høiback vekket latter i salen. På sedvanlig måte, og med underfundig humor, snakket han om å ha en åpen debatt i det offentlige rom. Det var med klar adresse til forsvarsminister Bakke-Jensens krasse motsvar til Høiback, på hans innlegg om kvinner i Forsvaret. Sjefen må tillate debatt, og ikke flagge egne meninger for tidlig. Man må ta ballen – ikke mannen, sa Høiback.

Den tredje dagen (en økt) gikk til forsvarsgrensjefenes oppsummering av egen forsvarsgren, knyttet til ny teknologi og «Multi Domain Battle». Velger her å trekke frem sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Nils Andreas Stensønes sine bekymringer. Sjøforsvarets kapasiteter vil bli truet fra lufta, fra land, på sjøen, fra under vann, og i cyber. En stor trussel er langtrekkende presisjonsvåpen levert fra land, luft og fra undervannsbåter, sa Stensønes. Han la også til at kommunikasjon gjennom fiberkabler på havbunnen er utsatt i en krise/krigs-situasjon.

Oppsummert ble dette nok en gang tre meget lærerike og hyggelige dager på «Kuhaugen »! Takk til Luftkrigsskolen, kadetter, foredragsholdere, og en spesiell takk til kjøkkenpersonalet, som tross alt fikk 350 mennesker ekstra hver dag i matsalen, og som sørget for kaker, frisk frukt og kaffe i alle pauser!

Generalmajor Tonje Skinnarland svarer på Offisersbladets spørsmål

-Luftmaktseminaret har blitt en lang og god tradisjon. Formålet er å sette militær virksomhet og maktbruk inn i en større sikkerhets- og forsvarspolitisk ramme, samt å skape et forum for å diskutere luftmakten og det norske Luftforsvarets rolle innen denne rammen. Seminaret har med tiden vokst seg til å bli et av de mest markante militærmaktseminarene i Norden. Årets seminar har vi fått meget gode tilbakemeldinger på, og jeg ser for meg at vi skal fortsette med denne fine tradisjonen og kulturbæreren i overskuelig framtid.

-Luftmaktseminaret har alltid som ambisjon å være et sted hvor viktige temaer kan problematiseres, med kritisk reflekterende innfallsvinkel til nye konsepter og de temaer og perspektiver som trekkes opp i løpet av seminaret. Seminaret skal ikke gi alle svarene, men vi skal skape en forståelse for hvor vi er og hvor vi skal, og ta denne kunnskapen med oss hjem. Det handler om å sikre vår evne til å produsere og levere luftmakt i fellesoperasjoner. Alt vi gjør bidrar til å trygge Norge og NATO.

-Vi ønsker å sette fokus på tema som vi mener vil ha betydning for norsk sikkerhetspolitikk, Forsvaret og Luftforsvaret i fremtiden. I år var det fokus på Multi-Domain Battle. Innenfor de rammene vi er gitt, skal vi utfordre tradisjonell tenking og utnytte mulighetsrommet rundt domen- ene. Spørsmålet for Norge og Luftforsvaret blir ikke om denne utviklingen vil påvirke oss, men hvordan. Kadettene bidrar i stor grad til seminaret. De er blant annet med på å forberede seminaret. De introduserer foredragsholderne, har eget innslag i løpet av seminaret - som oftest det beste innslaget også - og etter seminaret skal de skrive oppgave om temaet. Det er en viktig arena for refleksjon og utvikling for kadettene.

BFO har for sine medlemmer inngått en avtale om rabatt på kjøp av bil hos Albjerk bil, på opptil 8 % rabatt på nybil! Avtalen dekker hele sortimentet hos Møller-kjeden, og gir våre medlemmer gode rabatter på alle disse merkene. Rabatten kommer på toppen av de til enhver tid gjeldende kampanjene som importøren kjører. Dette vil sikre våre medlemmer en meget god totalpris, spesielt i de periodene slike kampanjer kjøres.

«Vi er glade for å ha kommet frem til en slik samarbeidsavtale, og ser frem mot et fremtidig samarbeid der vi kan gi BFOs medlemmer gode tilbud på bil i ethvert segment og prisklasse » sier markedskoordinator hos Albjerk, Christine Wiborg.

Albjerk Bil er merkeforhandler for Audi, Skoda, Volkswagen personbil og Volkswagen nyttekjøretøy. Albjerk Bil har også bruktbiler i alle prisklasser, delelager med salg av originale bildeler og tilbehør og en rekke tilleggstjenester, slik som service og reparasjon, EU-kontroll, rutereparasjon/ruteskift, dekkhotell, bilpleieavdeling, sertifisert skadesenter samt KvikkService.

BFO er godt fornøyd med avtalen, og håper våre medlemmer sitter igjen med den samme opplevelsen. Tilbakemeldinger mottas med stor takk!

BFO er opptatt av å forhandle frem nyttige og gunstige rabatter for våre medlemmer. Siden stadig flere anskaffer seg elbil, enten som hovedbil eller som bil nummer to, har vi nå fått i stand en rabattavtale for elbil-ladere.

Intelligent Solutions er en landsdekkende leverandør av elbil-ladere med intelligente løsninger som tilfredsstiller fremtidens krav fra forsikringsbransjen, myndighetene og strømselskapene. Disse kan optimalisere ladeprosessen for alle typer elbiler og plug-in hybridbiler. Rabattavtalen omfatter ladere fra flere produsenter og i ulike prisklasser. Intelligent Solutions har også et nettverk av el-installatører som kan ta hånd om installasjonen.

Disse laderne er klargjort for å fungere med hvilken som helst strøminstallasjon ved hvilken som helst strømspenning. Hvis du ønsker maksimal ytelse fra laderen din kan du øke spenningen på strøminstallasjonen. Å installere en slik lader hjemme er veldig enkelt – enhver elektriker kan gjøre det for deg. Laderne har den mest kompakte designen på markedet så det er lett å finne plass på yttervegg eller i garasjen.

De forskjellige modellene har moderne brukergrensesnitt og enkel betjening har stått i fokus under utviklingen. Du kan benytte Blutooth, WiFi eller Ethernet for å kommunisere med laderne via PC eller en app på telefonen. Laderen er koblet opp mot ditt eget kontrollpanel i en skyløsning. De mest avanserte modellene har touchskjerm og/eller ansiktsgjenkjenning. Automa- tiske oppdateringer gjør at laderen din alltid har den nyeste programvaren, og de har innebygget mulighet for ekstern teknisk støtte om nødvendig.

Med intelligente ladere kan du redusere ladetiden, redusere ladekostnadene og ha full kontroll med hvordan og når ladingen skjer. Dermed kan du selv styre ladingen til tider på døgnet når strømmen er billigst. Disse laderne er også optimale for borettslag eller sameier med flere ladepunkter. Laderne settes enkelt i et nettverk uten ekstra styringsenheter. Den innebygde strømdelingsfunksjonen holder styr på ladingen og kostnadene.

Elbil-laderen kjøpes på nettet hos Intelligent Solutions. Du må gå inn på intelligent-solutions. no/bfo og registrere deg som BFO-kunde for å få våre medlemspriser i nettbutikken. Deretter velger du lader, betaler i nettbanken og får laderen levert på døra. Når du er innlogget kan du også bestille installasjon til medlemspris.

BFOs Rune Rudberg og Offisersbladet var til stede når Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem Forsvarets årsrapport 2017. Her var Forsvarssjefen klar;

- Dersom Forsvaret får nye oppgaver uten at det følger med penger, vil det medføre kutt andre steder.

Her tenker nok Bruun-Hanssen på Stortingets vedtak om et større Heimevern enn planlagt, samt blant annet kravet om at Hæren straks må få nye stridsvogner. I tillegg ligger enorme investeringskostnader til radarsystemer til nasjonal radarkjede, langtrekkende luftvern og Hærens luftvern, og lurer i nær fremtid. Rudberg mener Forsvarssjefen har helt rett i sin bekymring. Dette er en kjempeutfordring, sier nestleder Rune Rudberg, og legger til at selv ikke Houdini hadde klart å trylle seg vekk fra den knipa!

Rudberg sier videre at Forsvaret «er skåret helt inn til beinet», og hvis Forsvarssjefen får ytterligere oppdrag, ut over det som ligger i langtidsplanen, må han fjerne andre oppgaver. Flere oppgaver = mer penger. Det er faktisk så enkelt sier nestleder BFO Rune Rudberg.

En av BFOs bekymringer er det hele kan ende med en ny underfinansiering, og/eller at man må skyve satsningen på landmakten enda lenger ut i tid. BFO applauderer ingen av delene. Selv en eventuell ekstratildeling i revidert nasjonalbudsjett, vil ikke være nok til å dekke de økte krav. Dette bekymrer BFO, sier Rudberg.

Videre sier han at han deler Forsvarssjefens bekymring for at Forsvaret ikke har oppnådd innsparings/effektiviserings-kravet. Kanskje ikke så merkelig, for det snart ikke flere områder man kan spare penger nå, sier Rudberg. Kravene til effektivisering som en del av grunnlaget for planen, er alt for høye. Vi når dem aldri. Det fører til en ekstremt vanskelig arbeidssituasjon og arbeidspress for de ansatte. Vi ser nå at det går mange rapporter til arbeidstilsynet på grunn av det, avslutter Rudberg.

BFOs nestleder er også klar på at BFO mener noe må gjøres for å bedre beredskapen. I følge Forsvarssjefens årsrapport, er vår beredskap i dag for dårlig, og den vil ikke være tilfredsstillende før i 2020. Dette er for dårlig, og vi bør ha større ambisjoner, sier Rudberg.

Han ønsker likevel å presisere at han er imponert over hva Forsvaret har fått til, og at det ser ut til at Forsvaret lykkes med mye av det som det er lagt opp til i Langtidsplanen. Det er imponerende at man klarer å implementere planen med de ressursene vi har, avslutter han.

Dette fremholder Ojars Eriks Kalnins, formannen i utenrikskomiteen i Saeima, Latvias parlament, overfor Offisersbladet.

Opprettelsen av basen kommer opp på NATOtoppmøtet i Brüssel til sommeren. Liepaja er et naturlig valg. Den har en strategisk beliggenhet, god infrastruktur og vil egne seg godt. Alexander III etablerte Liepaja som base for Russlands marine på 1880-tallet og den var også base for Sovjetmarinen fra 1940. Da sovjeterne ble tvunget vekk i 1994 ødela de så mye de kunne og senket skip over hele havnebassenget. Kalnins tror ikke at Putin ønsker denne og de andre basene tilbake. Han er mer opptatt av å øke russisk innflytelse.

-Jeg skiller mellom Donald Trumps retorikk før og etter valget og Trump-administrasjonens politikk. Politikken, som synes å styres av Pentagon og utenriksdepartementet, har i virkeligheten vært sterkere og mer robust enn før. Vi baltere har ingen ting å klage over. Vi hadde flere høynivåmøter i 2017 mellom de baltiske presidentene og Pence, utenriksministrene og Tillerson, pluss forsvarsministrene og Mattis. Et møte mellom de baltiske presidentene og president Trump er tentativt satt for mars i år, poengterer Kalnins.

Han understreker at Washingtons NATOs politikk heller ikke er forandret. USA fremhever viktigheten av alliansens 2-prosentsmål for forsvarsbudsjettene og forbedret militær mobilitet i Europa. De baltiske land er enig i begge prioriteringer. (Alle tre land har nå forsvarsbudsjetter på 2 prosent av BNP) Kort sagt har vi ikke noe å klage over på Trump-administrasjonens politikk for regionen. Vi hilser amerikansk støtte og deres vurdering av sikkerhetssituasjonen velkommen.

-Mitt personlige syn er at Trumps twittermeldinger vanligvis ikke er knyttet til politikken som føres. Her er det «business as usual», og i enkelte saker er den til og med sterkere enn før, konkluderer Kalnins.

-Vi venter episoder og Putin kan lykkes militært, ja, men ikke politisk. En erobring av tre demokratiske land vil ha en enorm negativ internasjonal virkning i tillegg til at han vil møte en sterk indre motstand igjen. Et baltisk eventyr vil ødelegge Russlands forhold til resten av verden. Når det gjelder de ca. 4.500 mann i NATObataljonene er vi fornøyd med både dem og de stående luftstyrkene som alliansen har i området vårt. Hovedspørsmålet er ikke antall militære hoder og deres utstyr, men hvor mange land som står bak dem. I Latvia har vi fra 2017 en multilateral bataljon fra syv NATO-land. Når vi tar med batal- jonene i Estland, Litauen og Polen har opp mot 20 land tropper og utstyr i Baltikum. Dette er et sterkt politisk signal til Moskva at landet vil være i krig med disse landene og hele alliansen hvis Putin skulle prøve seg på nye militære eventyr. To NATO-toppmøter har fra 2014 understreket viktigheten av Baltikums sikkerhet.

Perlamentet i Riga.

Kalnins, som i syv år også har vært formannen i Saeimas delegasjon til NATOs parlamentarikerforsamling, er mer bekymret over Russlands hensikter i Belarus. En del av kjempeøvelsen Zapad 17 foregikk der i fjor høst. Erfaringen er at russerne etter dette kan sende tropper og utstyr lettere inn og ut av Belarus. Russland ønsker også større baser der, pluss sterkere politisk innflytelse, noe som Belarus prøver å bremse.

NATO mangler derimot regler for rask deployering av tropper og utstyr over grensene i en krise. Spørsmålet kommer opp på toppmøtet i Brüssel.

Hans andre bekymring er Ukraina: -Så lenge Putin fortsetter konflikten i Ukraina er han en trus- sel over hele området, inklusive Norge. Som en aggressiv makt vil Russland utnytte alle svakheter. I denne sammenheng er det viktig at Storbritannia forblir aktiv i NATO når det går ut av EU og at Norge fortsetter å støtte EUs sanksjoner selv om vi ikke er EU-medlem, understreker Kalnins.

For Cecilie Gjennestad fra Lakselv i Finnmark har det å ta lederrollen vært naturlig, uansett setting. Derfor var det ikke overraskende at hun som soldat i Heimevernet valgte å gå lagførerkurs i HV-17, etterfulgt av et grunnkurs lederskap et par måneder senere.

Nå er hun troppssersjant i Porsangerfjord HVområde, samtidig som hun nylig landet jobben som produksjonsleder i nyhets- og aktualitetsredaksjonen i NRK Sàpmi.

- Det er umulig å si om jeg fikk lederjobben i NRK fordi jeg hadde lederkurs fra Heimevernet. Jeg har også tatt bachelor i administrasjon og ledelse på en høgskole og jeg har vært varaordfører. Men jeg er veldig stolt over å ha gått lederkurs i Forsvaret og brukte det aktivt da jeg søkte jobben, sier Gjennestad, som med kursene etter hvert har fått graden oversersjant (OR6).

Om hun er litt usikker på om lederkursene i Heimevernet ga henne jobben i NRK, så er Gjennestad helt sikker på at hun kan bruke lærdommen om lederskap i hverdagen, både på jobb og privat.

- Det er det beste lederkurset jeg har hatt når det gjelder å lære seg selv å kjenne i stressende situasjoner. Og det mener jeg er relevant uansett hva eller hvor du skal lede. Det å forstå reaksjonsmønsteret mitt, for eksempel når du leder et lag i ild og bevegelse, er gull verd når stresset er på sitt høyeste i arbeidslivet eller i politikken. Så kursene har gitt meg mye, mener Gjennestad, som anbefaler flere, kanskje spesielt kvinner, til å ta lederkurs i Heimevernet.

- Det var en god følelse og et kick da laget jeg ledet fungerte under en øvelse i kurset. For det er en utfordring å sette sammen nye og ukjente mennesker i et team. Men det går bra når alle gir av seg selv.

Cecilie Gjennestad jobber sivilt som produksjonsleder i nyhets- og aktualitetsredaksjonen i NRK Sàpmi.

33-åringen var veldig fornøyd med kursene hun tok i Heimevernet.

- Men jeg likte ikke at så mange elever på grunnkurs lederskap ikke hadde gått lagførerkurs først. Det ødela litt læreprosessen, mener hun.

- Kursene har også gitt meg større mening i å være inne på årlig trening. Jeg får mer igjen av tjenesten min. Derfor har jeg oppfordret alle lagførere i troppen min til å ta kurs.

Gjennestad, som tidligere har vært sivilt ansatt i Forsvaret i seks år, ser ikke bort fra at hun satser på en karriere i Forsvaret i framtiden.

- Jeg passer i Forsvaret og Forsvaret passer meg. I en alder av 33 år ser jeg at det nye utdanningsløpet til Forsvaret gir meg muligheter. Derfor vurderer jeg en utdanning i Forsvaret, for eksempel ettårig, grunnleggende offiserspåbygging.

Hun mener ledelse som fag må tas på alvor. - Dessuten trenger vi flere kvinnelige ledere og da synes jeg det er flott om jeg i så fall kan være et forbilde for noen, fastslår finnmarkingen.

RUSSISKE BOMBEFLY OVER SYRIA

Russernes langtrekkende bombefly har hovedsakelig brukt gammeldagse, frittfallende «jernbomber » over Syria, og disse flyenes innsats synes nå å ha kulminert, skriver Tim Ripley i Combat Aircraft. Et klimaks inntraff i november og desember med ialt minst 14 angrep mot IS rundt Abu Kamal. Ett av dem finnes på video som viser seks Tupolev Tu-22M3 Backfire-C som i rask rekkefølge slipper seks FAB-500-62 500 kgs frittfallende bomber hver, ialt 36 bomber på tilsammen 18 tonn. Videoen skal være tatt opp fra en eskorterende Sukhoi Su-30SM Flanker jager.

Tupolev TU 22M3 dropper bomber over Syria.

Om slike frittfallende bomber er utdaterte, har operasjonene vært tidsmessige nok. Kampfly, blant annet Sukhoi Su-34 Fullback, har rekognosert umiddelbart forut for angrepene, hvorpå israelske, russisk lisensbygde Forpost droner har levert sann tid video til støtte for angrepene mens FAC-er (Forward Air Controllers) ofte har støttet i terminalfasen.

De langtrekkende bombeflyenes tokt har fulgt to hovedruter. Som tidligere behandlet i spalten har de virkelig langtrekkende Tupolev Tu-160 Blackjack og Tu-95MS og MSM Bear fløyet fra hjemmebasen Engels ved Volga og nordvestover, med eller uten mellomlanding på Olenegorsk på Kolahalvøya, deretter nord og vest for Norge og De Britiske Øyer og inn i Middelhavet ved Gibraltar, hele veien støttet av Iljushin Il-78 Midas tankfly. På vei over det østlige Middelhavet har de avfyrt kryssermissiler mot mål i Syria og så fortsatt over Syria, og nå med jagereskorte videre over Iran, Irak og Det Kaspiske Hav og hjem til Engels.

Disse toktene demonstrerer således hvordan norske nærområder kan bli involvert i fremtidige russiske operasjoner i Midtøsten eller eksempelvis det nordlige eller vestlige Afrika, avhengig av hvilke aktører som måtte blande seg inn langs ruten. Blir dette NATO, vil Norge være direkte involvert. Da disse toktene begynte i november 2015, kom de ifølge Tim Ripley overraskende på NATO. Han refererer til at en talsmann for britiske Royal Air Force avfeide det hele med en latter, da han fikk det første spørsmålet. Flyene har imidlertid også operert motsatt vei, og da snudd over Syria. Det er disse flytypene som har anvendt kryssermissiler, Kh- 55, Kh-555 og Kh-101.

Kryssermissilet Kh55.

En styrke på 12-14 Tu-22M3 Backfire-C, egentlig å regne som mer mellomdistanse bombere, har operert fra Mozdok i Nord-Ossetia. Noen av disse skal ha vært hjemmehørende i 200. Garde Tunge Bombere Regiment som er stasjonert på Olenegorsk på Kola. Disse flyene har kun anvendt frittfallende bomber, fra stor høyde, med derav følgende konsekvenser for sivilbefolkning rundt målene. Det skal også ha blitt anvendt RBK-250 klasebomber. Backfire-C fly skal også ha operert fra den iranske flybasen Hamadan/Nojah mens det ble utført oppgraderingsarbeider på Mozdok. Dette skal ha uløst uro i det iranske parlamentet. Koordineringen av langtrekkende bombefly som kommer rundt Nordkapp og sørover i Atlanteren og inn i Middelhavet ved Gibraltar med støtte fra Forpost droner over målene må anses som en prestasjon, skriver Ripley. På den andre side brukte Backfire-C flyene som nevnt bare frittfallende bomber, og totalt har 90 prosent av våpenbruken fra langtrekkende bombere vært frittfallende. (Tim Ripley, Combat Aircraft mars 2018)

Sukhoi SU 27.

RUSSERNE ØKER I KALININGRAD

Russerne har annonsert at de akter å fortsette styrkeoppbyggingen i Kaliningrad-enklaven ved Østersjøkysten, skriver David C. Isby i Air International. 689. Garde Jagerregiment skal deployeres til flystasjonen Chkalovsk. Regimentet vil være utstyrt med Sukhoi Su-27M3 Flanker, som planlegges skiftet ut med den nye Flanker-versjonen Su-35. Denne versjonen var opprinnelig ment som en eksport-versjon, men er kommet i russisk tjeneste etter hvert som det er blitt klart at russerne har problemer, både av tekniske og økonomiske årsaker, med å få den nye Sukhoi Su-57 (tidligere kjent som PAK-FA eller T-50) i tjeneste i særlig antall. Kaliningrad er den tidligere øst-prøyssiske byen Königsberg.

På Kolahalvøya oppgraderes nå den lenge inaktive flystasjonen Severomorsk-1 med ny rullebane og taxebaner og ny kommando- og kontroll. I senere år er det bare Severomorsk-3 som har vært aktiv med flystyrker, mens Severomorsk-2 brukes som dronebase. (David C. Isby, Air International mars 2018)

USA CYBERPROBLEMER

Det amerikanske forsvarsdepartementets nettverksforsvar rommer svakheter som kan utnyttes av motparter som søker å komme inn i nettverkene, ifølge 2017-rapporten fra DOT&E (Director, Operational Test & Evaluation). Tross forbedringer, viser nesten alle tester at det fremdeles finnes slike svakheter. Dette gjaldt spesielt test-team som fikk god tid til å søke etter svakheter, noe cyber-motparter gjerne vil ha. Når test-team først klarte å bryte inn i nettverkene, kunne de ofte operere uoppdaget. (Gerrard Cowan, Jane’s International Defence Review mars 2018)