Ved gjennomgangen av GPS/GP-strukturen på ca 3750 stillinger i Hæren, så fremkommer det noen bekymringer i forhold til BFO sitt standpunkt angående stillingsstruktur. Dette går på flytende grad spesielt, og endringer av stillingers grad uten endringer i oppgaver og ansvarsforhold.

Et godt eksempel på dette er endring fra OR-6 til OR 5-6. Dette oppleves som en kraftig gradsreduksjon. Spesielt når man legger laveste grad inn som primærgrad.

BFO er, og kommer til å være, veldig tydelig på at endringer på gradsnivå i stillinger skal være et resultat av endring av oppgaver og ansvarsområdet.

Når det gjelder bruk av flytende grader (noe som normalt ikke skal forekomme), legges det opp til at ca 1500 stillinger (eller flere) skal ha flytende grad OR 2-4/5-6. Dette er over 300 flere enn tidligere. Det er 155 stillinger som senkes ned til OR 5-6 fra høyere nivå. Det er også 115 som går ned til OR 2-4. Dette vekker bekymring.

Når det gjelder bruken av flytende grad i det omfanget Hæren nå planlegger, stiller BFO spørsmål om i hvilken grad man blir i stand til å styre utdanning og karriereplanlegging av Hærens ansatte, så lenge utdanningskrav ikke blir definert på annen måte enn mot laveste grad i gradspennet. Så er det en rekke nye flytende grader av litt forskjellige varianter og 230 stillinger som på andre måter justeres ned. For Hæren er det da fremlagt et forslag hvor totalt 700 stillinger justeres ned, i tillegg til 96 stillinger som i dag er på OR6/5+ som omdefineres til OR5-6.

Summen er altså at nesten 800 stillinger nedjusteres.

BFO kan heller ikke forstå hvordan Hæren skal få et valid og troverdig bilde av sitt kompetansebehov, når 40 prosent av strukturen «flyter». I og med at grad angir et kompetansenivå gjennom utdanning og erfaring, må en funksjonell analyse av stillingens ansvar, oppgaver og omfang av ledelse (av flere), danne grunnlag for gradsfastsettingen av stillingen. Det var jo dette som var noe av bakgrunnen for etableringen av OMT – at det er knyttet utdanningsnivåer og erfaringskrav til gradsnivåene. BFO mener, og prinsippene gitt fra FST viser, at det ikke skal være flytende grader over spenn som også forutsetter/ normalt inneholder krav til nivådannende utdanning. Et betimelig spørsmål er derfor; Har man analysert de ulike behovene for videregående grenaderkurs eller VBU1/2?

BFO hevder at arbeidet så langt ikke synliggjør kompetansenivå som reelt sett kreves i stillingene, men at man kun har et ønske om at flere står lenge nok. Til man når øvre del av spennet. I diskusjonene så langt har BFO blitt møtt med at «grunnen til bruk av flytende grader sikrer fleksibilitet». Problemet med dette er at Hæren ikke lenger vil være i stand til å gjennomføre analyser av de fremtidige utdanningsbehov.

Personellet ønsker at kompetansen de har, skal bli verdsatt når man ser på mulighet for å bekle ulike stillinger. Da må det også være tydelighet i hva man søker etter; Graden, kompetansekrav, erfaring og hvordan stillingen skal bidra til å bygge en karriere for fremtiden (hva slags kompetanse gir stillingen?), ikke at stillingen kan fylles av «hvem som helst». For det kan jo ikke være slik at man kun skal flyte med – gjennom normalopprykk i stillinger med flytende grad.

BFO mener at man for eksempel kan differensiere gradsnivå internt i en struktur, slik at noen stillinger blir junior/senior, og seniorene kan være mentorer for de yngre. Det vil også kunne være en måte å anerkjenne kompetanse på, og kan være med på å øke motivasjon og ståtid. Slik kan det gis flere muligheter i forbindelse med utdanning og tjenesteplaner. Imidlertid, dersom strukturen forblir flytende med store gradspenn, vil det bli vanskelig for Hæren å lage gode utdannings- og tjenesteplaner samt bygge karrierealternativer som gir mening.

BFO er med på en diskusjon om bruk av flytende grader for OR 2-3 og OR 5-5+. Dette henger sammen med normalavansement og forventet tid i stillingen. Men dette er ikke norm – normalen er nedfelt i prinsippene fra Forsvarsstaben. Basert på dette, må det analyseres hva stillingen krever av erfaring og opplæring for å dekke funksjonen – hvilken kompetanse man «bestiller». Antagelig vil man da – også på det laveste nivået, finne forskjeller på «en gevær-mann og en geværmann». Og for enkelte kan det være fornuftig med bruk av gradsspenn. Dette kan vi gå med på, basert på en kompetansevurdering om gradsspenn, men vi aksepterer ikke en sjablongmessig tilnærming basert på et «hentegrunnlag» med dertil hørende matematikk.

Dersom Hæren ikke blir mer konkret, og med den korte ståtiden som Hæren nå har, vil man alltid ha spesialister med lavt erfaringsnivå – på spennets laveste grad, og svært få med høy erfaring i de høyere gradsnivå i spennet. BFO registrerer også at man sier at primærgrad skal føres på stillingene. Men det har liten betydning på en stilling med flytende grad, man tilsetter først i laveste del av spennet, uansett primærgrad.

BFO konstaterer også at en massiv gradsreduksjon (ca 500) og ustrakt bruk av flatt spenn, vil medføre sparte lønnsmidler for Hæren. Nå har det tidligere vært uttalt at OMT ikke var et prosjekt for å spare på lønn, men nå ser man vel at det er akkurat det dette er.

Konvertering og kompetanseanalyser henger sammen. BFO stiller spørsmål om behovene på stillingsnivåene OF2 og OF 3 er tilstrekkelig ivaretatt når man ser på antallet ikke besatte stillinger på runde 2-2020. En ting er det øyeblikksbildet denne runden gir, men BFO er bekymret over hvorvidt justeringene av grads-nivået her egentlig treffer i forhold til kompetansebehovet.

BFO har bedt Hærstaben om en redegjørelse på hva man egentlig ønsker å oppnå med dette arbeidet. Slik det nå foreligger er dette uklart. Spesielt når man i stor grad forklarer gradssetting med hentegrunnlag og ikke baserer det på funksjonsanalyser. Samtidig som man opplever( som tillitsvalgt DIF-nivå) at føringer gitt fra FST er drevet ut fra tall.

Vil man oppnå et av det store hovedmålene – å øke ståtiden i Hæren? Vil personellet se mulighetene i den nye strukturen? Kompetansebehovet – vil det bli dekket med flytende grad?

Spørsmålene er mange, og man ser de også dukker opp i andre DIF’er. Er vi på riktig vei?

Dersom Hæren legger det opp slik det i utgangspunktet foreligger, blir det vanskelig for BFO å støtte dette.

Sjefen, som snart er erfaren nok til å traktere barberhøvelen uten å tilbringe tid på sykestua etterpå, kremter forsiktig at møtet er i gang. Status på vedlikehold og kommende oppgaver listes opp. Så kommer det de fleste har ventet på – nytt om personellsituasjonen. Ledelsen øyner et slags lyspunkt har de sagt, for de har fått signaler om at de kan forberede seg på en dobling av innleide sivile teknikere fra den amerikanske flyprodusenten de neste tre årene. Hverken Lise eller Knut løfter blikket opp fra bunnen av den tomme kaffekoppen. Etter møtet rusler de tilbake til flydokka, som en gang i nær fortid yret av militært liv, pågangsmot og svært allsidige kolleger med norsk sikkerhetsklarering. Under militær norsk kommando kunne de benyttes i fred, krise og krig. Lise legger merke til at de er to færre enn før sommerferien.

Knut går opp langs siden til Lise, dulter borti henne og gnåler nok en gang om at de likeså godt bør slutte, alle som en. Han flirer alltid litt skjevt når han sier det, men Lise gjør som hun alltid har gjort – slår det fra seg, krummer nakken og setter blikket i flyet der fremme. Hun minnes den harde vinterøvelsen under befalsutdanningen flere år tilbake i tid, når hun en gang for alle bestemte seg for at hun ikke skulle velge enkleste utvei ved motgang. Hun klarer likevel ikke legge tanken helt fra seg. Kanskje har han rett, de siste årene har de ikke fått tilført en eneste ny teknikerkollega. De fleste, på gulvet og ledelsen, er enige om at dippen etter omleggingen av flyteknikerutdanningen i 2016 har vart lenge nå. - Jaja, nå slipper jeg å jobbe meg i hjel, men det er bittert at de lønnes det dobbelte av hva jeg får og at jeg kun blir satt til å “fylle drivstoff, sjekke dekktrykk og pusse vinduer” (det simpleste vedlikeholdet). Jeg har tross alt både lengre og tyngre militærrettet flyteknisk utdanning enn de innleide, tenker Lise.

HVORFOR BLE DET SLIK?

Historien om Lise er selvsagt oppdiktet. Den er satt rundt 2026, på en vilkårlig flybase i Norge. Dessverre så er det slik at målbildene som har blitt fremsatt i de to siste politiske langtidsplanene for Forsvaret har vist seg svært vanskelig å innfri. Den manglende måloppnåelsen ser likevel ikke ut til å bekymre våre politiske ledere. Snarere enn å evaluere hva som gikk galt, så kjøres det på med mer av det samme. Som fagforening så har vi stor erfaring med at den enkelte ansatte må ta sitt ansvar, men vi ser i liten grad at våre politikere gjør det samme. Enten har det gått prestisje i å kjøre Luftforsvarets (fly)teknikerutdanning i grøfta, eller har de kanskje ikke fått balansert informasjon å styre på? Tallenes tale er nådeløst avslørende: Fram til 2016 fikk Luftforsvaret 100% av flyteknikerne de trengte, etter 2016 har Luftforsvaret kun fått 25%. De neste avsnittene vil utlede bakgrunnen for noen av påstandene som fremsettes i vår spådom for 2026.

NEDLEGGELSEN AV FLYTEKNISK GRUNNUTDANNING

Som en følge av Stortingets tilslutning til Prop. 151S 2015-2016, besluttet sjefen for Luftforsvaret i 2016 at den militære flytekniske grunnutdanningen skulle legges ned og tjenesteutsettes. Den militære utdanningen er helt nødvendig for å kompensere for volum- og kvalitets utfordringer i studentmassen som rekrutteres fra sivil flyteknisk grunnutdanning. Med nedleggelsen ble første spiker i kista ettertrykkelig hamret ned.

Forut for Stortingets tilslutning hadde Luftforsvaret en forutsigbar kapasitet til å møte alle utdanningsbehov for (fly)teknikere på en skalerbar og kosteffektiv måte. I mer enn 70 år leverte det militære tekniske skolesenteret ved Kjevik rett utdanning, i rett mengde til rett tid. Med innretningen i stortingsproposisjonene, er kapasiteten bygget ned og forutsigbarheten borte. Den tekniske grunnutdanningen privatiseres og skal i fremtiden besørges av sivile bedrifter. Flyspesifikk militær typeutdanning og den militært kravsatte delen av grunnutdanningen består, inntil videre.

Interessant nok gikk sjefen for Luftforsvarets Skolesenter Kjevik brått av i fjor høst – og står nå oppført som eier av det sivile firmaet Agder Aviation Tech Team – som nettopp har som formål å levere flyteknisk grunnutdanning til Luftforsvaret (fra skolehangaren på Kjevik og med betydelig støtte fra Luftforsvaret). Dette skjedde bare måneder etter at sjef Luftforsvaret ba om betydelig økning i flyteknisk grunnutdanning, med avgrensninger som gjorde det umulig å gjenoppta grunnutdanning internt i Luftforsvaret.

Skal de resterende militære skvises ut og den tidligere skolesjefen få overta bygningsmassen fra staten, for en symbolsk betaling og mot lovnad om sivile arbeidsplasser til regionen? Skal de gjenværende militære avgis til den sivile skolen for å ivareta de militære kravene i utdanningen? Ingen private aktører kan levere det Luftforsvaret trenger uten betydelig støtte fra Luftforsvaret.

FOR LAV PRODUKSJON VED DE FLYTEKNISKE LINJENE PÅ VIDEREGÅENDE SKOLER

Til sammen 120 skolelever utdannes årlig ved de flytekniske videregående skolene. Luftforsvaret har behov for tilførsel av 40 ferdig utdannede militære teknikere årlig. Rekrutteringsgrunnlaget fra videregående, den militære silingsprosessen og erfaringsbaserte tall viser at kun 10-20 personer gjennomfører og består den militære flytekniske utdanningen årlig. Alle de sivile flyselskapene rekrutterer også fra samme sted, og tilbyr en kortere utdanning, høyere lønn og gode karrieremuligheter.

UTDANNINGSREFORMEN OG OMT

I tiden før 2016 løste Luftforsvaret behovet for militær flyteknisk utdanning ved å tilby egen linje for personell uten teknisk utdanning med bakgrunn fra videregående, den såkalte EASA-linjen ved det tekniske skolesenteret på Kjevik. Denne linjen kompletterte det manglende volumet i elevmassen fra de sivile flytekniske linjene. Skoleelevene med bakgrunn fra de flytekniske linjene gikk egen linje med befals-utdanning, generell studiekompetanse og militær lærlingkontrakt. De to linjene produserte inntil 48 flyteknikere årlig med befalsutdanning og fullverdig generell studiekompetanse/flyteknisk kompetanse. De to linjene var et motivasjonsmessig kinderegg for de unge.

Etter utdanningsreformen er befalsskole en saga blott, og tilbudet om generell studiekompetanse er blitt høvlet ned av budsjetthensyn. Tilbake står skolelever med valget om en tøff militær teknisk utdanning med høye krav, alle OMTs lovnader i bakkant og det militære beordringssystemet som innretning for livet på den ene siden. På den annen side en sivil utdanning med lavere krav, høyere lønn, avklarte karrieremuligheter, arbeidsplasser som får stå noenlunde i fred og mulighet til å bruke hele sin kompetanse. Før 2016 valgte mange av de dyktigste en militær utdanning i Luftforsvaret. Man kan jo gjette hva de dyktigste skoleelevene foretrekker nå.

FLYTTING AV DE MILITÆRE ARBEIDSPLASSENE TIL TRØNDELAG

Hovedmomentet i Stortingets tilslutning til Prop 151S 2015-2016 var å avvikle militær virksomhet på Kjevik og flytte denne til Værnes, 845 kilometer unna, samt til mange av Luftforsvarets øvrige baser. I skrivende stund er det ennå stor forvirring i Luftforsvaret rundt hvilke oppgaver som skal reetableres på de forskjellige lokaliseringene. Så langt de ansatte er blitt informert, så skal mange utdanningsoppgaver bestå og forhåpentligvis med militære instruktører.

Ingen av de ansatte på Kjevik har tro på at kombinasjonen utdanningsreform, OMT og fremtidig flyteknisk bransje møter alle de unges behov, ønsker og ambisjoner for fremtiden. Kombinert med lønnskutt for militære instruktører ved skolesentrene, og utsikter til pendling, er lyspunktene få.

- Det blir ledig plass i minibussen til Værnes, når Kjevik legges ned.

STATUS PER FEBRUAR 2020

Vakansegraden ved det tekniske skolesenteret har passert 30%. Årsaken til dette er lav tilbeordring av nytt kvalifisert personell kombinert med høy aldersbetinget avgang og økende tilfeldig avgang. Uten betydelige korrigerende grep, vil vakansegraden stige forbi 50% før flyttingen av skolesenteret er gjennomført. Sendrektigheten med å få på plass et rekruttere- og beholdetillegg imponerer ingen av de ansatte og frykten er der for at differensiering av dette vil skape et a- og et b-lag som fortsatt vil motivere til tilfeldig avgang.

HVORDAN LØSE FLOKEN?

Luftforsvaret står i en stadig mer krevende situasjon. Flere enn de Kjevik-ansatte må ta bladet fra munnen og erkjenne åpent at politikernes løsning for (fly)teknisk utdanning ikke er mer enn keiserens nye klær. Løsningene må komme fort:

• Utsett flyttingen av skolesenteret til alle de nye flysystemene er fullt ut implementert, i den hensikt å gi instruktørene større forutsigbarhet.
• Gjenetabler gode lønnsvilkår for militære instruktører, slik at det vil lønne seg å ta beordring fra operativ stilling til undervisningsstilling.
• Etabler (fly)teknisk lederutdanning på befalsskolenivå som en integrert del av utdanningen.
• Reverser privatisering og re-etabler militær flyteknisk grunnutdanning med tilstrekkelige militære rammer.

– Jeg ser dette som en anerkjennelse av at Norge både har en dyktig marine og dyktige folk og at vi leverer når det trengs. At vi er villig til å påta oss jobben viser hvor viktig NATO er for Norge. Samtidig bidrar denne oppgaven mye til å høyne Marinens effektivitet. Vi blir bedre av å påta oss slike oppgaver. Men vi hadde ikke klart dette alene. Jeg er takknemlig for at Tyskland stilte FGS «Donau» som kommandofartøy for minestyrken (SNMCMG1) Dette er også en gjenspeiling av det stadig nærmere tysk-norske samarbeidet, sier sjefen for Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils A. Stensønes til Offisersbladet.

Den norske marinen overtok ledelsen i fregattstyrken fra US Navy under en stilfull seremoni i Haakonshallen 9. desember, mens ledelsen av minestyrken ble overtatt fra den danske marinen i en like stilfull seremoni i Flagghallen på Akershus festning 15. januar. Taler, hornmusikk, nasjonalsanger og prikkfri oppstilling av offiserer og mannskaper inne og ute preget dagen. Langs Akershuskaia lå fregatten KNM «Otto Sverdrup», som er kommandofartøy for flaggkommandør Skoglund. Under Akershus slott lå kommandoskipene FGS«Donau» og det danske forsyningskipet HDMS«Thetis» side om side i fin NATO-forening. De er påtroppende og avtroppende kommandofartøyer.

NORSK STAB PÅ ÅTTE OFFISERER

Kommandørkaptein Henning Knudsen-Hauge tar med seg en stab på 10 offiserer om bord i FGS«Donau». Åtte av dem er norske. Stabssjefen er belgisk. En nederlandsk offiser kompletterer staben. Det er 5. gang Norge leder denne styrken. SNMCMG1 (Standing NATO Mine Countermeasure Group One) skal bestå av ni fartøyer fra Belgia, Storbritannia, Danmark, Tyskland, Latvia, Litauen, Norge, Nederland, Finland, Frankrike og Canada. Ikke alle skal seile i hele perioden. Det går fartøyer inn og ut. Noen skal være noen uker. Andre hele tiden. KNM «Otra» seiler inn som det norske marinebidraget ut på vinteren og skal være i to tredjedeler av tiden. Operasjonsområdet for styrken er Nord Europa, inklusiv Østersjøen. At det er en norsk sjef for minestyrken om bord i et tysk kommandofartøy utdyper det norsk-tyske samarbeidet og er av stor verdi for begge nasjoner, mener Henning Knudsen-Hauge.

Kommandørkapteinen har bred erfaring fra å delta i alliansens minestyrke og kjenner dens høye standard og mannskapenes profesjonalitet og innsatsvilje. Til sammen har han tjenestegjort i minestyrken i nesten tre år. I 2015 var han skipssjef på KNM «Rauma» da den var i SNMCMG1. FGS «Donau» kjenner han godt fra tidligere perioder.

– Men å bli utnevnt til sjef gjør denne dagen til en jeg vil huske resten av livet. Jeg føler meg veldig beæret, sa han i sin tiltredelsestale i Fanehallen.

Sjefsjobben betyr at han ikke kan forlate kommandoskipet i det neste halvåret. Når han skal møte kone og barn må de reise til en havn der hans flaggskip befinner seg.

Leder offensiven eller defensiven «minekrigen»?

– Det er de som legger ut minene som har overtaket. De skaper usikkerheten. Miner er relativt billige å produsere eller oppgradere og lette å legge ut. Også sivile skip kan påta seg en slik oppgave. Før kunne norske ferger som hadde skinner i dekket til dette formålet legge ut miner. Russland satser mye på minevåpenet og ifølge åpne kilder har det tusenvis av miner i sine arsenaler. Minekrig er nå midt inne i en teknologisk revolusjon som foregår i undervannskrigføringen. Utviklingen skaper nye utfordringer i minebekjempelsen, svarer kommandørkapteinen.

Han legger til: – Selv om minefartøyer ikke strutter av kanoner og missiler og har liten offensiv kapasitet, er effektive mineleting/minejaktfartøyer en forutsetning for at allierte forsterkninger kan nå frem med forsterkninger og forsyninger over hav til en alliert som er under angrep. Derfor har vi disse fartøytypene.

Hvilke forberedelser måtte du gjennomgå før du ble styrkesjef for minestyrken?

– Jeg fikk briefinger i MARCOM utenfor London. Dagene i hovedkvarteret var av stor verdi. Der fikk jeg møte hele kommandokjeden personlig, noe som ga meg tillit. Dessuten ga den avtroppende danske styrkesjefen, kommandør Peter Krogh, meg nyttig oppdatering om styrken og svarte tålmodig på mine utallige spørsmål. Han var et perfekt eksempel på kulturen i MARCOM-familien i NATO. MARCOMs sjef er admiral Blunt.

148 MINER SPRENGT

I siste halvdelen av 2019, da styrken var under dansk ledelse, seilte den 13.200 nautiske mil, eller nesten halvveis rundt Jorden. I alt 11 allierte land stilte 16 fartøyer til disposisjon. I gjennomsnitt var styrken på seks fartøyer. Hvis noen savner 63 tonn TNT, gikk alt til sprengning av 148 miner.

Hvorfor kunne man ikke bruke det splitter nye KNM «Maud» som kommandofartøy?

– Maud er ikke bygget for å være kommandofartøy, men forsyningsfartøy. Dessuten ville det vært for stort og for mye med et slikt fartøy. Men det blir en del av fregattstyrken litt senere, forklarer flaggkommandør Skoglund.

Hva gjør dere når dere støter på russiske marinefartøyer?

– Vi verifiserer og venter ingen aggresjoner. Russerne følger de samme prosedyrer, svarer de to marinesjefene.

I utgangspunktet holder SNMG1 seg i de nordlige havområder i Europa mens SNMG2 er i sør. Oppgaven er å vise tilstedeværelse på havet, øve og trene sammen med Norges allierte og besøke havner hos allierte og partnerland.

– Å lede flåteoperasjonene blir en viktig oppgave for Forsvaret generelt og for Marinen spesielt, sa flaggkommandøren i Haakonshallen

Hvor mye olje og mat går med til styrken pr. uke?
– Det er avhengig av hvor mange fartøy som til enhver tid er med. Jeg kan bare svare for KNM «Otto Sverdrup». Vår forbruk av mat, stort og smått, ligger på ca. tre tonn i uken. Oljeforbruket ønsker jeg ikke å oppgi. Det tyske forsyningsskipet FGS «Rhon» skal sørge for alle forsyninger for oss. Dels overføres forsyningene til kampfartøyene til havs og dels i havn.

Hvor mange nautiske mil seiler dere til vanlig pr. uke?
– Det vil variere ut fra oppdrag og øvelser vi deltar i.

Hvilken sanitetskapasitet har styrken?
– Dette varierer fra fartøy til fartøy. NATO-staben har personell med sanitetskompetanse som deltar i planleggingen av styrkens aktiviteter. KNM «Otto Sverdrup» har sykestue om bord med traumekapasitet og kirurgisk kapasitet. Til enhver tid er det sykepleier og lege om bord. Svært sjelden skjer det uhell som krever innleggelse i sykelugaren.

Blir styrken skygget av den russiske marinen?
– På samme måte som vi følger med på andre lands aktivitet på sjøen, må vi regne med at andre også følger med på hva vi gjør.

Hæren er inne i moderniseringsfase hvor nye CV90 er innført, nytt artilleri er på veg inn, kontrakt om anskaffelse av kampluftvern er signert og nye pansrede støttekjøretøyer er kontrahert. Helt sentralt i den videre utvikling av Hæren er anskaffelse av nye stridsvogner.

Norge anskaffet brukte Leopard 2 fra Nederland på tidlig 2000-tallet og siden har det pågått en endeløs diskusjon om hvordan disse skal oppgraderes for å møte dagens krav. Realiteten er at lite har blitt gjort og våre gamle LEO 2A4 har nå liten eller ingen stridskraft igjen. I tillegg har de dårlig beskyttelse og sliter med deletilgang. Tilgjengeligheten på vogner er lav, noe som også går ut over muligheten til å trene og øve.

INGEN ALTERNATIV TIL STRIDSVOGN

Forsvarsdepartementet, med støtte fra Forsvarets Forskningsinstitutt, gjennomførte i 2019 en konseptstudie for å se på behovet for og mulige alternativer til en fremtidig stridsvognskapasitet. Studien ble sluttført i juni 2019, men er dessverre ikke blitt tilgjengeliggjort for allmenheten, noe som Offisersbladet ser som svært negativt, da det begrenser den offentlige debatten om en viktig kapasitet for Forsvaret og en antatt stor investering for staten Norge. Slik Offisersbladet erfarer det, tyder alt på at anbefalingen er å gå videre med en «klassisk» stridsvognsløsning, for direkte bekjemping av primært harde mål. Den manglende viljen både i Forsvaret og i departementet til å forplikte seg i forhold til anskaffelse av en moderne stridsvogn for Norge, må nå ta slutt ettersom konseptstudien dokumenterer at det ikke finnes reelle kosteffektive alternativer på markedet, og gjennom FDs beskrivelse av prosjektet i den siste budsjettproposisjonen.^I

HVA TRENGER NORGE?

Forsvarssjefen peker i sitt fagmilitære rådII på behov et for en videre modernisering av Forsvaret. Volumet innenfor flere kritiske ressurser må øke, og strukturen må være tilgjengelig med kort reaksjonstid. FSJ anbefaler i alle sine strukturalternativer å videreutvikle Brigade Nord med fire mekaniserte infanteribataljoner i tillegg til en kavaleribataljon i Finnmark. Disse fem bataljonene trenger alle sammen moderne stridsvogner som er i stand til å møte en potensiell fiende. Dette behovet går langt ut over det antall stridsvogner vi har i Norge i dag, og sjefen for Hæren, generalmajor Eirik Kristoffersen, uttalte i Aftenposten den 17. september 2019III at Hæren har behov for 84 moderne stridsvogner for å få tilstrekkelig slagkraft i de mekaniserte avdelingene.

Sjef Luftkrigsskolen oberst Rune Gaustad, sier i sitt forord i programmet blant annet dette;

«Det pågår en interessant diskusjon i dag knyttet til hvorvidt Norge har et militært konsept eller en tydelig militær strategi som gir en klar retning på investeringer, struktur og operative valg. Dersom vi ikke har et militært konsept eller tydelig militær strategi, kan vi da si at vi har en god strategisk kultur som gjør at vi kan ta kloke valg når situasjonen krever det? Eller er det slik at bruken av militærmakt/luftmakt i større grad er begivenhetsstyrt og et resultat av de kapasitetene vi har til rådighet på et gitt tidspunkt, snarere enn styrt av en gjennomtenkt strategi?».

OFFISIELL ÅPNING

Luftmaktseminaret ble som vanlig åpnet med et flott og humoristisk musikalsk innslag av Luftforsvarets Musikkorps, etterfulgt av sjef Luftforsvaret Tonje Skinnarlands åpningstale. Skinnarland fortalte at Luftmaktseminaret er årets høydepunkt for henne, det er som å komme hjem sa hun. Hun ga en rask oppsummering av status «Vi er på god vei!». Hun beklaget for øvrig a Luftforsvaret i dag ikke klarer å produsere nok operative timer på NH-90 til Sjøforsvaret.

STATSSEKRETÆREN SOM FORSVANT

Statssekretær Tone Skogen i FD holdt et kort innledningsforedrag, der hun snakket generelt om en usikker og ustabil tid og stormaktenes (Kina, Russland og USA) militære oppbygging, arctis-fokus og markeringsbehov. Så forlot hun seminaret og etterlot seminar-deltagerne, som satt igjen med en rekke spørsmål de ikke fikk stilt til statssekretæren.

HØY STANDARD

Luftmaktseminaret holder en faglig svært høy standard, med meget vel kvalifiserte foredragsholdere, som foredrar om dyptpløyende taktisk og strategisk viktige temaer. Men de dyktige kadettene på Luftkrigsskolen skal dette året fremheves for sin innsats. I år var det ikke bare planlegging og deres presentasjon av alle foredragsholderne, men også to seanser der de parvis holdt meget interessante og tankevekkende «samtaleinnlegg». Temaene var fortid/fremtid, teknologisk utvikling, fordeler og ulemper med autonome systemer holdt av kadettene Nikolai Myrbakk og Markus S Bakke. Kadettene Ingrid Olsen og Live B Eikemo snakket om utdanningsordningen, kompetansepåfyll og hva som skal til for å rekruttere/beholde kadetter. Ungdommen i dag ønsker kontinuerlig kompetansepåfyll, og de presiserte at Forsvaret nå må investere i sitt personell. Sjef Forsvarets Høgskole generalmajor Henning A. Frantzen var til stede under store deler av seminaret, og fikk nok noe å tenke på.

MANGE INTERESSANTE FOREDRAG

Det er ikke mulig å gjengi alle foredragene, men her nevnes foredraget til direktør for Institutt for Forsvarsstudier (IFS) Kjell Inge Bjerga. Han stilte spørsmålet om vi trenger et forsvarskonsept? Og hvorfor bruker vi ikke begrepet forsvarskonsept lenger? Vi har jo en mengde doktriner og strategier sa Bjerga. Han var klar på at Regjeringen må beslutte hvilket nivå et forsvarskonsept skal ligge på, hvem som skal utvikle/skrive konseptet, og om ikke et slikt konsept burde være en del av Langtidsplanen for Forsvaret (LTP). Bjerga er også av den oppfatning at rivaliseringen mellom forsvarsgrenene har blitt tydeligere, i og med at grensjefene har fått utvidet myndighet og kommando.

Generalmajor Yngve Odlo fra Forsvarsstaben drodlet rundt temaet «Norsk militær strategi – visjon eller virkelighet?». Odlo understreket viktigheten av å utdanne personellet/ledere til strategisk tankegang og ledelse. En soldat/ operatør bedriver aktivitet på taktisk nivå, men det han bidrar med kan ha strategisk betydning. Vi må måle taktisk aktivitet i strategisk effekt, sa han. Odlo er også opptatt av de fellesoperative prosessene, som han mener er selve operasjonskunsten.

Oberstløytnant Marius Tørrisplass er pilot og jobber ved NAOC/Bodø. Under hans foredrag om «Luftforsvarets krisehåndtering og forsvar av Norge», understreket han viktigheten av å ha situasjonsforståelse. Det innebærer tidlig varsling ved hjelp av overvåking og sensorer. Han kom også inn på den viktige rollen den avanserte plattformen F-35er, og vil ha i et nettverksbasert forsvar. Åpne spørsmål ble om vi har planer om å bruke F-35 i en offensiv rolle, og hva vi skal reagere på i en trusselsituasjon, når det skal reageres og med hvilken styrke? Har vi et konsept og/eller strategi på dette?

Seniorforsker Sverre Lodgaard må nevnes her. Han har en utrolig inngående viten om stormaktspolitikk (USA, Russland og Kina), og spesielt rundt problematikk/historie i Midt-Østen. «Støtdemperne » mellom stormaktene blir stadig dårligere, og gnisninger oppstår stadig oftere, sa Lodgaard. Han kom inn på Kinas enorme økonomiske og militære vekst, USAs kontrollbehov og pågående «kamp» mot regimet i Iran, samt religionens påvirkning i de fleste konflikter. Her fikk Trump sitt pass påskrevet for sin motvilje mot fagekspertise, manglende evne til profesjonelt diplomati og voksende bruk av sanksjoner.

Nytt av året var oberstløytnant Dag Henriksen (professor) sin fremføring av fem påstander om Luftforsvaret. Dette dannet grunnlaget for gruppearbeid, der seminardeltagerne ble delt inn i mange mindre grupper, for å diskutere påstandene. Disse var;

– Det er for lite personell! Vi er kontinuerlig i «hamsterhjulet».

– Vi må bli bedre på prosesser! For mange prosesser fører til at langsiktigheten ofres for pågående prosesser.

– Vi evner i for liten grad å lære av erfaringer fått i internasjonale operasjoner.

– Vi må tørre å si litt mer nei! Er vi for lojale og positive?

– Vi må bli en lærende organisasjon! Vi må skape en kultur for læring og sette av tid til læring. Det må trenes/øves med kvalitet, kontra kvantitet.

Gruppearbeidet dannet grunnlaget for en samtale mellom sjef Luftforsvaret Tonje Skinnarland og oberstløytnant (dr) Steinar Skaar sittende på scenen. Dette var en forfriskende nyskapning. Samtalen var uformell og uhøytidelig, og det ble stimulert til spørsmål fra salen. Skinnarland trivdes på scenen, og noe av det som var konklusjonen/svaret på påstandene, var at Luftforsvarets hovedutfordring er mangelen på personell, samt for liten tilgang på kompetanse. I det ligger for liten utdanningstakt, og man må bli bedre på rekruttering og det å beholde personellet.

Takk for nok et spennende og lærerikt Luftmaktseminar. En flott arena for faglig påfyll og sosialt samvær.

Forsvarssjefen, admiral Haakon Bruun-Hanssen, la i høst frem sitt innspill til ny langtidsmelding for Forsvaret. Innspillet – fagmilitært råd, FMR – beskriver fem alternative mål for styrkestruktur, innenfor fire ulike budsjettrammer. Bare det mest ambisiøse alternativet har hans anbefaling, som et minimum for nødvendig militært forsvar overfor dagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Denne vurderingen er ikke blitt imøtegått, hverken i faglige eller politiske miljøer.

Imidlertid reiser FMR så store krav til nødvendige budsjettøkninger at en politisk avklaring av dette vil innebære sikkerhetspolitiske valg på strategisk nivå. Som et svar på Forsvarsdepartementets invitasjon til innspill i arbeidet med ny langtidsplan har Institutt for forsvarsopplysning og Den norske Atlanterhavskomité valgt å fremlegge et notat. Her er et sammendrag av notatet:

SAMMENDRAG

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er vesentlig forverret, slik at målene for Forsvarets kapasitet som ligger til grunn for den gjeldende langtidsplanen nå er utilstrekkelige. Forsvarssjefen fikk i oppdrag å gi sitt fagmilitære råd (FMR) for nødvendig styrking av Forsvaret. Rådet beskriver fem alternativer, hvorav bare det høyeste ambisjonsnivå etter Forsvarssjefens bedømmelse vil ivareta de oppgavene som den vedtatte sikkerhetspolitikken fastsetter. Gjennomføring av Forsvarssjefens anbefaling vil medføre betydelige politiske utfordringer.

Den første politiske utfordringen gjelder tidshorisonten. Etter den budsjettutviklingen som legges til grunn i FMR vil vesentlige utgifter for styrkelse av forsvarsstrukturen påløpe først fra 2025. Med lang gjennomføringstid for mange av tiltakene, vil den nødvendige økningen av operativ kapasitet først være på plass om 10-15 år. Det er ikke svar på utfordringene i dagens situasjon. Den budsjettutviklingen som ligger til grunn i FMR er således ikke tilstrekkelig. Tyngre strukturelle tiltak må påbegynnes så raskt som mulig, og før 2025.

En detaljert plan for de nærmeste årene med tilhørende styrkede budsjettforutsetninger må fremlegges i den kommende Langtidsplanen (LTP).

Den neste politiske utfordringen ligger i behovet for bindende langsiktige rammer. Dette for å sikre bedre balanse i plangjennomføringen enn hittil. Balansen gjelder krav til operativ kapasitet, og samsvar mellom iverksetting av langsiktige planer og den fremtidige finansieringen av planene. Spesielt kritisk er forholdet mellom investeringer og fremtidige driftsmidler for å utnytte investeringene. Den overordnede – og løpende – prioritering må være tiltak som gir størst og raskest økning av nødvendig operativ kapasitet. Innenfor den bindende planperioden må det gis betydelig fleksibilitet for omdisponeringer av midler for å nå de overordnede målene, med tydelig rapportering til Stortinget om utviklingen av forsvarsevnen.

Personellmangel utgjør i dag den sterkeste begrensning for operativ kapasitet. Det gjelder både tekniske spesialister og operativt personell. Mange har lang utdannelsestid, 4-6 år eller lengre. En viktig prioritering er derfor å iverksette en planmessig øking av befal så raskt som praktisk mulig.

Norge og NATO er under stadig økende press fra Russland med tanke på den økte risikoen og sannsynligheten for militære angrep. En av de mest aktuelle kapasitetene som utgjør disse truslene er de nye og svært stillegående russiske angreps-ubåtene som har fått navnet «Yasenklassen ». De nye og høyteknologiske ubåtene er ikke bare bortimot umulig å lokalisere, men de er også bevæpnet med det nesten ustoppelige kryssermissilet «Kalibr». Samtidig som de er godt egnet til kamp mot andre ubåter, bærer de også antiskips-missiler med lang rekkevidde, og vil av den grunn kunne utgjøre en stor trussel mot overflate krigsskip.

RUSSLANDS NYE SUPERVÅPEN UNDER VANN

De siste årene har det blitt mer og mer kjent for vesten at Russland har utviklet en ny og svært stillegående angreps-ubåt. En type angreps-ubåt som er helt annerledes enn det som allerede finnes i andre eksisterende militære ubåter.

Russland har med utviklingen og innfasingen av sin nye høyteknologiske angrepsubåt i «Yasenklassen » tatt angrepsubåter som våpenbærende plattform til helt nye høyder.

I følge flere kilder og eksperter i vesten, så er disse ubåtene så ekstremt moderne og overlegne på det teknologiske planet. Noe som igjen fører til at man da står ovenfor en økt risiko for at man i en eventuell væpnet konflikt vil kunne bli rammet av massive overraskelsesangrep -så og si uten varslingstid.

Man leter desperat etter disse ubåtene hver gang de seiler under vann i ulike farvann langt utenfor russisk territorium. Dette anses som kritisk av USA og NATO.

Norge er ofte involvert i oppdragene med å finne disse ubåtene, spesielt i nordområdene, da deler av operasjonsområdene deres ligger i våre nærområder.

Det er svært viktig for NATO, USA og Norge at man klarer å holde oversikten over hvor disse ekstremt stillegående ubåtene befinner seg til enhver tid. Dette siden man ikke har muligheten til å se dem liggende til kai ved sine baser ved hjelp av satellitt overvåking.

Den største utfordringen med disse ubåtene er at de er svært vanskelig å finne når de oppholder seg under vann, noe som også bør skje på kort tid før de potensielt foretar seg noe.

Man har et stort behov for å vite hvor de er til enhver tid, slik at man kan være forberedt på hvor og når de kan utgjøre en trussel.

Dersom disse ubåtene klarer å holde seg uoppdaget og innenfor rekkevidden til våpnene sine, så kan de svært enkelt nå militære mål i de fleste europeiske land. De vil da ha muligheten til å gjøre store angrep som vil kunne ødelegge viktige kapasiteter i de vestlige lands forsvar allerede helt ifra starten av i en konflikt. Flere eksperter på området mener nå at russerne kan angripe på en enkel og effektiv måte dersom de skulle ønske det, og man frykter av den grunn massive missilangrep uten forvarsel. Ubåtene er kapable til å bære flere ulike typer våpen sånn som torpedoer og luftvernmissiler for beskyttelse mot fly. De er også tungt bevæpnet med langtrekkende antiskipsmissiler for effektive angrep mot krigsskip på havoverflaten, samt høyteknologiske krysser-missiler for angrep mot land-mål fra svært store avstander. Det mest skremmende for vesten er på dette tidspunktet hvor stillegående disse ubåtene er, samt at de er utstyrt med våpen som på mange måter er betydelig bedre og mer effektive enn den bevæpningen som finnes på vestlige lands ubåter. Med alle de overnevnte egenskapene utgjør ubåtene en svært stor trussel mot ethvert land som måtte havne i en eventuell væpnet konflikt med Russland.

SUPERMODERNE/ HØYTEKNOLOGISK ANGREPSUBÅT:

«Yasen-klassen» sine angrepsubåter er utviklet for å erstatte de eldre angrepsubåtene fra de tidligere Sovietunionens dager. De eldre ubåtene fra den kalde krigen blir stadig mer «oppbrukte », hva gjelder både levetid på skrogene og det faktumet at de med tiden har blitt mer utdaterte. I mellomtiden har Russland for lenge siden satt i gang ulike ubåt-prosjekter for å erstatte og modernisere ubåt-flåten sin betydelig.

Det er dette vi nå ser resultatene av i stadig større grad. Og da også med tanke på Norge sin militære sikkerhet -da vi på mange ulike måter er mer involverte i de stadig økende truslene som disse ubåtene utgjør. Blant annet ved at vi er nær nabo til Russland, tilhører NATO og dermed også har et tett militært bånd til USA.

Russland har allerede i en årrekke kjørt full modernisering av ubåt-flåten sin. Den er dog på langt nær ferdig. De faser inn ubåt etter ubåt. De sikter på å bli den sterkeste supermakten innenfor ubåter hva gjelder ny teknologi og kvalitet. Russland håper å kunne utmanøvrere enhver motstander ved hjelp av ubåtene sine. Russland tar sikte på og går ofte langt i å hevde at de har de beste, mest moderne -og stillegående ubåtene i verden. Hvis man ser litt på de ulike områdene av toppmoderne ubåtteknologier, kapasiteter og våpener, så kan man trygt si at Russland bygger en overlegen flåte.

Flere av våpnene som ubåtene bærer på er allerede som vesten kjenner til totalt overlegne på alt av tilsvarende våpen -sammenlignet med de som de vestlige land er i besittelse av. Dette gjelder spesielt kryssermissilene de har ombord, nærmere sagt «Kalibr». Ikke bare ønsker Russland å ha de mest høyteknologiske angrepsubåtene, men de vil ved en eventuell konflikt også unngå å bli oppdaget. I tillegg til at de ved bruk av disse ubåtene vil kunne ha muligheten til å rekke å avfyre store mengder missiler i såkalte «first strike»-angrep uten å bli oppdaget før avfyringen. Dermed vil også missilene kunne ta ut mange kritisk viktige mål hos fienden på en svært effektiv måte, og da uten at fienden rekker å gjøre noe nevneverdig motangrep -og i følge flere eksperter vil dette være såkalte nytteløse mottiltak. Dette er en del av Russlands nye ubåtstrategi; hvor de satser svært tungt på å innhente mangeårige etterslep innenfor ubåtteknologien, spesielt sett opp mot amerikanerne. Er «Yasen-klassen» løsningen på dette? Står vesten ovenfor tidenes mest krevende trussel under vann?

INTENS OG KREVENDE LETING

Det har i lang tid vært en intensiv leting etter den nye ubåten som russerne stadig ferdigstiller flere av. Det skal i disse tilfellene ha blitt gjennomført flere massive operasjoner, ledet -og gjennomført av flere NATO-land. Operasjonene hvor man over lengre perioder har søkt over svært store havområder med ulike typer plattformer har for det meste ikke ført til at man har klart å lokalisere ubåtene før etter lang tids søk. I all hovesak har det blitt søkt med MPA-fly som har operert ut fra både norske flybaser, men også fra basene på Island og i Storbrittania. Ubåtene er svært vanskelig å følge og man har av den grunn ved flere anledninger ikke hatt oversikt over hvor de har befunnet og/eller oppholdt seg. Uansett er det all grunn til å utføre slike ekstremt store og krevende søk, hvor man bruker betydelige ressurser på å gjøre alt man kan for å lokalisere ubåtene omgående, helst til enhver tid. Dette er spesielt viktig når ubåtene ikke ligger ved hjembasene sine. Etterhvert som antallet «Yasen-klasse»-ubåter vokser, så vil man få en enda mer krevende og utfordrende jobb med å lokalisere dem. Og det vil høyst sannsynlig komme til å kreve enda mer ressurser, samt en større innsats og kanskje også ett noe bedre militært utstyr for å finne disse ubåtene. Dette problemet vil trolig kun vokse de kommende årene siden antallet «Yasenubåter » øker. Man må da også søke på flere områder etter ett uvisst antall med ubåter, sammenlignet med tidligere hvor det bare var 1-2 ubåter.

AMERIKANSK BEKYMRING SKREMMER VESTEN

Amerikanerne er fortsatt verdens mektigste miltærmakt, men til tross for dette uttrykker også de stor bekymring for at Russland nå har utviklet og tatt i bruk en så overlegen ubåt. Blant annet har man fra 2018 uttalelser fra sjefen for de amerikanske styrkene i Europa, James G. Foggo, hvor han var klar på at ubåtene utgjør en reell trussel. Han sa videre at overflateskipene til Russland ikke er på høyde med de amerikanske, men at de derimot kan øyne en mulighet under vann.

Han påpeker også at hvorenn i farvannene rundt omkring i Europa en «Yasen-klasse»-ubåt måtte befinne seg, så vil den med «Kalibr»-missilene kunne nå samtlige europeiske hovedsteder. Han er spesielt bekymret for akkurat dette våpenet, blant annet siden det har en rekkevidde på opptil 2500 kilometer. Flere kilder hevder at det allerede finnes «Kalibr»-missiler med rekke-vidde langt over dette, muligens både 3000 og 4000 kilometer. Samtidig hevdes det at russerne allerede er i gang med utviklingen av «Kalibr»-missiler med oppimot 5000 kilometer rekkevidde. Hvorvidt de 3 sist-nevnte versjonene vil plasseres på ubåter er såvidt man kjenner til fortsatt uklart.

VESTLIGE MOTTILTAK

Det gjøres stadige ulike forsøk på mottiltak fra vestlige land. På mange måter vil disse tiltakene kunne være nytteløse i en eventuell konflikt, dersom de ikke lykkes med å finne ubåtene før de avfyrer missilene sine i store antall. Det er uansett ikke bortkastet å lete etter dem, da det eneste som overhodet kan stoppe ubåtene fra å ta ut målene sine er å finne dem før de angriper. Dette da det ikke finnes effektivt luftvern til å stoppe «Kalibr»-missilene. I verste fall kan ubåtene ha lagt seg ganske mye nærmere målene sine enn det de trenger å gjøre for å være innenfor rekkevidde. Dette vil da redusere varslingstiden betydelig, slik at man vil kunne stå igjen med kun minutter å reagere på fra avfyring-til-treff på målene. Ubåtene må dermed søkes opp å tas ut på ekstremt kort tid for å unngå eventuelle angrep. Kan man ta ut ubåtene uprovosert uten at Russland reagerer med betydelig slagkraft som svar på senking av deres ubåter? Svaret er utvilsomt nei. Det å ta ut en slik ubåt uten å eskalere en konflikt til det ekstreme -kan ikke gjøres før et missilangrep fra ubåten allerede er startet. Det vil si at skal det ha noen effekt å forsøke et mottiltak som å ta ut ubåten ved senking, så må det gjøres svært raskt når et angrep allerede er i gang, før alt av missiler de ønsker å avfyre er blitt avfyrt. Venter man for lenge så er angrepet fra dem ett faktum, og det eneste man da kan oppnå er å ta ut ubåtene for så å senke dem -slik at de ikke kan brukes til et nytt angrep på et senere tidspunkt. Det er blant annet derfor det har en så stor viktighet å lokalisere ubåtene tidlig, slik at man hele tiden vet nøyaktig hvor de er. Uten å vite dette til enhver tid, så er det ingen mottiltak å forsøke annet enn å utvikle helt nye og betydelig forbedret luftvern enn det de vestlige land er i besittelse av per idag. Dette gjelder også de luftvern-systemene som allerede er under utvikling. Man kan om mulig prøve et skadebegrensende mottiltak i form av spredning av militære kapasiteter i en mye større skala -og omfang enn det man allerede gjør idag. Problemet da vil være at man trenger flere baser, flere hangare/sheltere og generelt måtte spre kampfly, MPA-fly og fregatter på mange flere plasser for å redusere sjansene for at russerne angriper samtlige mål. Ved å f.eks øke antall hangarer på en militær flybase til det dobbelte, så vil russerne måtte bruke dobbelt så mange kryssermissiler for å kunne være sikre på å ta ut alle målene. Gitt at de ikke har kjennskap til hvilke hangarer flyene allerede befinner seg i, noe som er enklere å vite med ett lite antall hangarer. Andre spredningstiltak vil kunne være å spre kampflyene over mange flere flybaser, men da med kun ett mindre antall fly på hver base. Da vil spørsmålet være om russerne ved en slik spredning vil ønske å gå inn med potensielt flere hundre ekstra kryssermissiler for å gjøre samme skaden som de kan gjøre idag med ett mye lavere antall missiler. Dersom de skulle ønske det så har de nok missiler til å gå imot samtlige viktige militære mål f.eks i Norge. Det er dog lite sannsynlig at de vil bruke en så stor andel av missilene sine på Norge i en slik eventuell konflikt, siden de samtidig er svært klar over at de vil måtte ta ut flere mål i andre land -for å kunne forsvare seg mot Norges allierte før disse styrkene vil slå tilbake og angripe Russland. NATO, USA og Norge med flere av de store mili-tærmaktene i Europa gjør allerede en ganske stor og betydelig innsats for å følge «Yasen-ubåtene». Oppdragene med å finne ubåtene er som sagt i stor grad preget av MPA-fly plattformene til de vestlige landene som leder an i søkene etter ubåtene. De mest involverte plattformene er de vestlige landene sine «Orion» og «Poseidon»-fly.

Det gjøres f.eks jevnlige tokt til enhver tid over de aktuelle havområdene hvor man blant annet søker med sonarbøyer som blir sluppet fra flyene. Man har også sett at det har blitt satt inn betydelige kapasiteter i tillegg til «MPA-flyene», når man har hatt behov for mer omfat-tende leting og søk. Som f.eks ubåter med sonarsystemer og øvrige krigsskip på havoverflaten.

Ved stor aktivitet settes det inn betydelig mer kapasiteter og ressurser i letingen hvor man da ved flere anledninger har sett amerikanerne deployere store antall «P-8 Poseidon» MPA-fly til blant annet basen sin på Island og den norske MPA-basen på Andøya. Norge har en svært viktig rolle i nordområdene, siden vi geografisk sett ligger nært områdene hvor ubåtene både ferdes og opererer.

Det er høyaktuelt tema for alle involverte land å diskutere hvordan man skal forsvare seg mot trusselen Yasen klassen utgjør. Hvordan kommer Russerne til å benytte seg av et stadig økende antall ubåter av denne høyteknologiske typen? Vil vesten klare å henge med på en allerede krevende utfordring eller er dette et vendepunkt for krigføring under vann?

Vintertreningen blir fra 2020 ledet fra Setermoen i indre Troms. Det nederlandske Marinekorpset flytter som de siste sin vintertrening til Skjold fra januar. Omorganiseringen skjer for at ledelsen vil være i nærheten av Hærens garnisoner. Hensikten med flyttingen til indre Troms er å legge bedre til rette for samtrening mellom de norske og alliertes avdelinger. US Marine Corps er allerede nå på plass på Setermoen der kaserner er oppgradert for 12 millioner kroner, mens britiske 3. Commando Brigade i 2018 valgte Bardufoss. Fra samme sted har den britiske Joint Helicopter Command, populært kalt Clockwork, i flere år gjennomført sin vintertrening. Fra januar 2019 blir nederlendere og tyskere å finne på Skjold der Forsvarsbygg skal bygge en midlertidig leir for tusen mann til en pris av ca. 500 millioner kroner før de skal til en permanent leir ved Heggelia om ca. 5 år. Tilretteleggingen av infrastruktur, inkludert forlegninger er plassmajorenes ansvar på de forskjellige garnisonene. De britiske og nederlandske styrkene drifter sine egne kjøkken under vinterdeployeringene i Norge.

I enkelte uker i vinterhalvåret vil det ikke være plass nok til alle allierte samtidig i den planlagte infrastrukturen. Det jobbes for å finne løsninger. De allierte styrkene vil hovedsakelig bruke skyteog øvingsfeltene Mauken, Blåtind og Setermoen mer aktivt. Briter og nederlender har egne utdannings- og treningsprogrammer og forestår selv all vinterutdanning og vil trene på samme måte som de gjorde i Harstad.

Alliert treningssenter har de siste 10 år hatt sitt hovedkvarter på Porsangermoen.

Oblt. Thomassen har styrt virksomheten på Åsegarden (drøye 80 prosent av alliert trening) bare ved hjelp av fire ansatte. På Porsangermoen har det vært 8 ansatte. Etter omorganiseringen vil fortsatt ledelsen for Alliert Treningssenter være på Porsangermoen, mens 10 av de 12 ansatte er stasjonert på Setermoen. 80-90 prosent av alliert trening skjer heretter i indre Troms.

PUNKTUM FOR ÅSEGARDEN

Samtidig som Alliert Treningssenter flytter settes det punktum for militær virksomhet på Åsegarden leir gjennom flere generasjoner. Men i praksis har Åsegarden ikke vært i drift siden august 2019.

Siden 2004 har leiren vært sentrum for britenes og nederlendernes vintertrening i Nord Norge. Fra 2015 har leiren vært delt mellom Royal Marines og deres nederlandske kolleger som har sine separate kaserner, lagre, kjøkken, verksteder og sykestuer.

Åsegarden leir har en normal sengekapasitet på nær 1.200. Men med litt god vilje kan det stables inn maksimum ca. 1.500 senger. Kjøkkenets kapasitet er å servere 3.300 mann tre måltider om dagen. Når den militære virksomheten legges ned for godt blir det en stor jobb å sikre at brukbart inventar og materiell tas med til de nye leirene.

Britene sender som regel et forparti - såkalte «enablers» - allerede i oktober. De finpusser sine vinterferdigheter for å gjøre seg klar til å ta seg av hovedstyrken som trener fra januar til påske. De første 3-6 ukene går med på å gi mannskapene grunnleggende kunnskaper og ferdigheter i å overleve under vinterforhold, dvs. lære dem mobilitet i snø (truger, ski, beltevogner) samt taktisk trening i lag, tropp og kompani. De siste ukene trener de på å være soldat i en taktisk ramme og er klar til samtrening med andre norske og allierte styrker. FOH bestemmer hvor de allierte styrkene skal deployeres og hvem som skal være deres verter. Den allierte treningen øker i omfang og pågår til alle årstider

Fabrikken i Yeovil produserer norske redningshelikoptre AW101 SAR ufortrødent videre til den norske redningstjenesten. Fabrikken er en gammel og historisk flyfabrikk, kanskje mest kjent som fabrikken der flere tusen Hurricane og Spitfire jagerfly ble produsert under andre verdenskrig. Flere av de gamle produksjonslokalene og kontorene er fortsatt i bruk, på dette enorme fabrikkområdet. Vi er også denne gang overrasket over hvor skinnende rent det er, selv inne i produksjonslokalene. Til daglig jobber det over 2.000 på fabrikken, men Leonardo Helicopters har over 11.500 ansatte på verdensbasis (les for øvrig artikkel i Offisersbladets utgave 6/2016 på nettet).

PRODUKSJONEN GÅR SIN GANG

Under vårt besøk, fikk vi også denne gang se på de moderne undervisningslokalene med avanserte dataprogrammer/stasjoner (også med 3D) til opplæring av flygere og crew, i tillegg til simulatorer. Et typisk treningsprogram for piloter er 30 dager ground/basic-kurs, 20 dager simulatortrening og 10 dager med flyging.

Vi fikk også se oppstarten på redningshelikopter nr 13 og 14 i produksjonslinjen. Norge har mottatt 7 redningshelikoptre hittil. Vi så to allerede leverte redningshelikoptre var tilbake i Yeovil for norsk ønske om en modifisering inne i kabinen, og to var ute på testflyging. Når det gjelder modifiseringen, så er det nå på anmodning fra Norge, laget gummierte «basseng» rundt de områdene som redningsmannen/operatøren jobber, og som er utsatt for saltvann. Saltvann kan som vi vet føre til rustskader på skroget. Slike modifiseringer krever planlegging, beregninger, konstruksjon og testing, og dette tar tid.

FORSINKELSER?

Det er forsinkelser på leveransene i forhold til de siste planene (ca 2 år). De første redningshelikoptrene skulle vært levert i 2017 og faset inn i 2018. Planen videre er at alle helikoptrene skal være i operativ drift innen første halvår 2022. Nå ser det ut til at innfasingen ikke starter før første halvår 2020, og da kan ferdig innfasing kanskje drøye til 2024. Årsaken til forsinkelser, og hvem skal få hatten på hodet, vil ingen svare Offisersbladet på offentlig, men «off the record», er det mange som peker på hverandre. Havariet på Sola november 2017, der det første helikoptret som redningstjenesten mottok, veltet og fikk store skader, og senere sendt tilbake til fabrikken for gjenoppbygging, sørget for noe av forsinkelsen. Dette er nå for øvrig ferdig, testfløyet og levert tilbake.

MANGE PARTER ER INVOLVERT

Når såpass mange parter har en finger med i spillet, er sjansene store for at det kan bli forsinkelser. Norge har kommet med en rekke tilleggskrav til nytt redningshelikopter, noe som tar tid. Det er Justisdepartementet som er kjøper og eier, og Luftforsvaret som skal operere redningshelikoptrene. NAWSAHR, Forsvarsmateriell (FMA), 330-skvadronen, Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO), Luftfartsmyndighetene, Kongsberg Defence & Aerospace og Forsvarsbygg er noen av de andre involverte. I følge Offisersbladets kilder, skal det være gjensidig og god forståelse mellom partene Justisdepartementet, Luftforsvaret og Leonardo Helicopters hva angår forsinkelsene som har oppstått, der Norges valg av nye og moderne sensorer til våre redningshelikoptre har spilt en viss rolle.

MOTTAKSPROBLEMER PÅ REDNINGSTJENESTENS HOVEDBASE PÅ SOLA

I følge Offisersbladets kilder, hoper det seg nå opp med norske redningshelikoptre på fabrikken i Yeovil/England. Forsvarsbygg som er ansvarlig for bygging av hangarer til helikoptrene på Sola, er ikke i rute, og når disse moderne helikoptrene ikke kan stå ute på helårsbasis, eksempelvis med tanke på daglig vedlikehold, så må de inntil videre være på fabrikken i Yeovil.

99 % TILGJENGELIGHET PÅ HVER BASE TIL ENHVER TID

Leonardo Helicopters skal ha sitt personell på alle basene i Norge. Det skal alltid være en teknisk utdannet og en forsyningsmann der, for å understøtte våre egne teknikere. De garanterer 99 % tilgjengelighet på våre AW101 SAR helikoptre. Helikoptrene har også digitale systemer, som monitorerer alt som skjer av teknisk art med helikoptret, det har også en «elektronisk» loggbok. Fabrikken i Yeovil får alt opp på sine systemer i sanntid, og kan da raskere løse eventuelle tekniske utfordringer. Det er JAAMO som styrer dette (Joint Aircraft Availability Management Office). Nå er det slik at Kongsberg har fått vedlikeholdet på redningshelikoptrets gearbokser på hele flåten i verden. Det har fått navnet KAMS (Kongsberg Aviation Maintenance Services). De får også vedlikeholdet på gearboksen til NH-90. Når det gjelder fremtidig vedlikehold av redningshelikoptrene, skal det være et stort vedlikehold på Kjeller i mars 2020, deretter vil dette skje på hver enkelt base, med støtte fra Leonardo.

VERDIFULL ØVING I SIMULATOR PÅ SOLA

Leonardo har plassert en «Full Flight» simulator på Sola og en simulator for systemoperatøren. Disse kan sammenkobles, slik at man kan øve komplette flyturer sammen. Slik øving har vist seg uvurderlig for å øve inn rutiner og prosedyrer.

Da er det bare å håpe at hangarer på Sola straks kommer opp, og at videre innføring av våre nye redningshelikoptre går knirkefritt.

Carl-Gustafs stads gevärsfaktori i Eskilstuna (senere en del av Bofors og Saab) produserte de første utgavene allerede i 1948! Senere har den legendariske 84 mm rekylfrie kanonen blitt solgt til over 40 land, og den har blitt brukt i flere kriger/konflikter. En episode vi kanskje husker best, er fra NORBATT I i 1978, da den norske kontingenten forsvarte seg med 84 mm RFK under et PLO-angrep. Det ble brukt sprenggranat og virkningen førte til at PLO senere fikk meget stor respekt for dette våpenet.

KRAFTIG OG EFFEKTIV

I kompani og troppsforband, utfyller den kraftige Carl-Gustaf RFK’en gapet mellom alt fra håndvåpen og M-72, til ild fra tyngre våpen (artilleri og stridsvogner). Til nå har Carl-Gustaf RFK kunnet avfyre fem typer granater, pansergranat, sprenggranat, røyk-granat lys-granat, og antistrukturgranat. Nå utvikles også programmerbare granater, som sammen med RFK’ens nye og moderne siktemidler, øker anvendelse og effektivitet betydelig. Saab som kjøpte opp Bofors, er regnet som verdensledende på levering av bærbare støttevåpen.

NY OG MODERNE UTGAVE

I 2015 presenterte Saab sin 84 mm RFK i ny drakt med mindre vekt, bedre ytelser og topp moderne siktemidler. En vektreduksjon på over 3 kg (M3 10kg vs M4 7kg) og foldbart bærehåndtak på toppen, er kanskje det en soldat i felt setter mest pris på, men de nyutviklede siktemidlene, nyutviklede granater og muligheten til å bære våpenet ferdig ladet med granat, er nok mer avgjørende. For Carl-Gustaf 84 mm RFK har vist seg å være et kraftig og effektivt våpen mot pansrede kjøretøyer, men også mot fortifikasjoner og personell (spreng-granat). Våre avdelinger i Hæren og Heimevernet som er oppsatt med 84 mm RFK, har hatt dette våpenet lenge, og en nyinvestering til siste og betydelig mer moderne og anvendbare utgave burde kanskje vurderes?

I følge Offisersbladets kilder i Hæren, er den siste og kraftig forbedrede utgaven av 84 mm Carl-Gustaf oppe til vurdering for enkelte avdelinger i Hæren, men noe mer informasjon er vanskelig å få ut på nåværende tidspunkt. Bruken av karbonmateriale og titanium gjør kanonen lettere. Det skal nevnes at både USA og Storbritannia nylig har kjøpt Carl Gustaf M4. Brukererfaringer fra disse landene kan kanskje være nyttig, før Norge eventuelt går til innkjøp av den nye modellen.

På grunn av vår uavhengighet kan vi bruke hele forsikringsmarkedet i inn- og utland. Derfor har vi de råeste medlemsforsikringene. Nå har vi også løftet forsikringsservicen til topps med BFOs eget forsikringskontor!

BFO Forsikring er selvsagt også uavhengige. De er ikke agenter for noe forsikringsselskap, og får ingen provisjon av det de selger. Alle de dyktige forsikringsrådgiverne jobber for deg som medlem og har mye erfaring fra både FP og forsikringsselskapene. Derfor kan du være sikker på at de gir deg ærlige råd og god hjelp.

De er også på din side i klagesaker. BFO Forsikring er minst like gode som forsikringsselskapene på hva forsikringene dekker og hva du har krav på. Med BFO Forsikring står du aldri alene!

Du treffer BFO Forsikring på 23 10 02 20 - tast 1.

FAQ

Hva kan BFO Forsikring hjelpe deg med?

• All oppdatert informasjon om BFO-forsikringene på Min forsikringsside på bfoforsikring.no
• Svar på alt som gjelder BFOs forsikringer, unntatt selve skadeoppgjøret (men de kan mye om skader også)
• Starte og stoppe forsikringer
• Gi deg uavhengige, proffe råd ut fra lån, økonomi og familiesituasjon
• Ved skade er vi på din side
• Hjelp i klagesaker

Hvordan kontakter jeg BFO Forsikring?

• Telefon 23 10 02 20 - tast 1
• post@bfoforsikring.no