Samtidig viser 2021-tallene fra Norges Idrettsforbund at golf nå har passert ski i antall aktive og er det tredje største særforbundet i Norge. Bare fotball og håndball er større.

– Det er naturligvis veldig gledelig at oppturen fortsetter. Dette er historiske tall for oss og viser at vi sammen har jobbet godt over lang tid, understreker Tor-Anders Hanssen.

For generalsekretæren tror ikke at koronavirus, nedstengte idrettsanlegg og hjemmekontor er den eneste forklaringen til den nye golfboomen.

Før pandemien, tilbake i 2019, var Golf-Norge nede i 96 878 medlemskap. På to og et halvt år har utviklingen snudd. Over 32 000 aktive har strømmet til klubbene – en netto økning på over 30 prosent.

– Golf hadde bedre forutsetninger enn andre aktiviteter under nedstengingen, men allerede før pandemien så vi tegn til vekst. Spesielt de yngste målgruppene var på vei inn. Mange barn og unge voksne var nysgjerrige på golf. Og samtidig hadde klubber og forbund lagt godt til rette for å ta imot alle de nye.

NGF-lederen ramser opp en rekke viktige faktorer for den positive utviklingen:

– Starttidene var tilgjengelige, differensierte medlemskategorier på plass og nybegynnerkursene var forenklet. I tillegg hadde vi forsterket mottaksapparatet med frivillige trenere. Fått en verdensstjerne i Viktor Hovland. Og viet større oppmerksomhet til den viktige ivaretakelsen av medlemmene.

– Alt dette har bidratt positivt, sier Hanssen.

Likevel ser han mørke skyer på himmelen.

KRIG OG INFLASJON. – Det er all mulig grunn til å være litt bekymret, advarer generalsekretæren.

– Vi har en pågående krig i Ukraina, strøm- og matvarepriser som stiger, inflasjon og høyere renter. Hvis situasjonen vedvarer, kan det fort slå negativt ut for våre medlemstall og aktivitet. Når familier får mindre penger å rutte med, må alle ta ubehagelige valg. Hva skal vi bruke mindre på?

Også Tor-Anders Hanssen er klar over at golf ikke er grunnmuren i norske familiers behovspyramide.

– Samtidig kan ikke klubbene uten videre senke prisene for medlemmene. For kostnadene til drift og vedlikehold øker jo tilsvarende. Effekten kan bli en «perfekt storm» som gjør at vi står i fare for å miste medlemmer igjen. Spesielt mange av de nye som fortsatt ikke er helt hekta på golf.

– Hva kan gjøres for å hindre det?

– For klubbene blir ivaretakelsen bare enda viktigere framover. Vi må sørge for at folk i alle aldre trives i golfmiljøet, finner trygghet og tilhørighet, får hjelp til å mestre spillet og opplever verdi av medlemskapet sitt.

– I tillegg må vi jobbe enda hardere mot offentlige myndigheter slik at golfsporten behandles på lik linje med andre idretter når det gjelder tilskudd til anlegg og aktivitet, sier Hanssen.

HINDRE FRAFALL. I ski- og fotballnasjonen Norge er det kulturelt akseptert at kommuner tar regningen når løypetraséer ryddes, skiltes og blåmerkes – og kunstgressbaner bygges, rengjøres og byttes ut.

De fleste ser nytten av kommunale håndballbaner og svømmehaller. Men golfsporten har tradisjonelt stått på gangen når offentlige tilskudd deles ut.

– Ingen kan lenger hevde at golf bare er for eldre menn og godt bemidlede familier som klarer seg selv, fastslår Hanssen.

– De siste åra har veksten vår vært størst blant barn og unge voksne. Golf er blitt en folkesport som treffer alle generasjoner og samfunnslag over hele landet. Da må vi også gjøre alt vi kan for å redusere det som kan oppleves som en økonomisk byrde. Vi må hindre frafallet.

I arbeidet blir det også viktig for NGF og klubbene å se etter flere inntektskilder framover.

Det er lettere sagt enn gjort. I en tid der medlemstallstallene peker oppover, er det fristende å lene seg tilbake og tenke at medlemmene er kommet for å bli, at golfbasillen ikke er et flyktig virus som får mindre virkning for hver mutasjon og smittebølge.

Derfor advarer generalsekretæren og oppfordrer alle til å fortsette det gode arbeidet, om å ta medisinen.

– Digitalisering er også et nøkkelord for oss alle, understreker Tor- Anders Hanssen.

– Og derfor er vi godt i gang med vår digitale strategi som skal komme hele Golf-Norge til gode. Med økt bruk av digitale flater skal vi gjøre oss mer attraktive for medlemmer og samarbeidspartnere.

PANDEMILØFTET

163 av 172 klubber har i dag flere medlemmer enn da pandemien traff Norge. Vi har funnet fram tallene for noen av dem som har opplevd størst endring.

NB! Tallene viser offisielle medlemskap i Golfbox på seks ulike tidspunkt – fra like før nedstengingen av landet (februar 2020) til utgangen av juli i år. Bakgrunnen for å ha med både februar- og julitall er at et stort antall medlemmer melder seg ut før nyttår og melder seg inn igjen i en klubb senere på året. Å ha med begge intervallene over flere år gir således et bedre sammenligningsgrunnlag for utviklingen over tid.

FRIVILLIGHETENS ÅR. Før pandemien viste tall fra SSBs satellittregnskap at den frivillige innsatsen i norske organisasjoner tilsvarer 142 000 årsverk. Det er tall som gjør Norge til verdensmestere i frivillighet, lenge før det ble bestemt at 2022 skulle være frivillighetens år.

I tolv måneder feires nå Norges største lagarbeid. Målet er å få enda flere med på laget. For selv om frivillige organisasjoners enorme innsatsvilje var helt avgjørende i møtet med koronaviruset, har smitteverntiltak, nedstenging og frafall slitt på klubber og lag.

– Vi vet at pandemien førte til nedgang, sier generalsekretær Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge i sitt forord til årsrapporten i 2021.

– Færre har vært frivillige, færre har deltatt på arrangementer og mange organisasjoner har mistet medlemmer. Samtidig så organisasjonene lyst på framtida, og svært mange hadde ambisjoner om å rekruttere flere folk og øke aktivitetsnivået igjen.

I en undersøkelse svarer 70 prosent av alle lag og foreninger at de har vektlagt det sosiale fellesskapet for å holde på de frivillige gjennom pandemien.

– Det varierer hva som motiverer til å være med i frivillighet, understreker Johnsen.

– Men de aller fleste er opptatt av å være til nytte, gjøre noe de brenner for. Folk må vite at aktiviteten har en verdi. Og det må være sosialt. I tillegg er det viktig å ha kontroll på egen tid og energibruk med klart organiserte oppgaver.

ARBEIDSLEDEREN. Ute på banen i Gamle Fredrikstad er Kompani Småriseth for lengst i gang med dagens gjøremål. Vi finner sjefen sjøl i båten ved den 18. greenen, hvor Michael Mjaaseth fra Oslo GK noen uker i forveien satte den avgjørende putten for å bli norgesmester.

Men det er lite som minner om golf og kongepokaler der Steinar henger over jolleripa med hørselvern og et hageredskap du helst ikke vil stikke tærne borti.

– Vi prøver å holde sivet nede. Og da må vi under vann og ta det langt nede. Får vi klipt det ned nok ganger, skal det råtne på rot!

Han roper for å overdøve støyen av motorlyd og påhenger, som akkurat nå har virvlet fast propellen i en gryterett av gress og pinneved.

Det er Finn Eide som styrer påhengeren, innflytter fra Molde, IT-konsulent av yrke og golfspiller siden 2016. På vei ut med båten har de to dugnadskameratene hatt en vennskapelig krangel om kveldens Premier League-kamp. Finn er United, Steinar er Liverpool.

– Vi får se hvem som smiler bredest i kveld. Jeg tror faktisk at «vi» vinner, sier Finn og gir sin gode venn et klapp på skuldra når de er ferdig med vannhinderet og båten er dratt på land igjen.

Så stiller de seg opp for et bilde før jeg spør Finn om hvorfor han er med på Dugnadscompagniet.

– Det er ukas høydepunkt, svarer han.

– Her gjør vi noe meningsfylt. Vi bidrar til at banen blir bra, og det er fint å få gode tilbakemeldinger fra både spillere og banemannskaper om at jobben vi gjør er nyttig. Og så er det jo sosialt.

BANEMANNSKAPET. «Banekællane» heter de på lokalspråket. Altså greenkeeperne, under ledelse av Thomas Preifelt, som daglig holder Gamle Fredrikstad i stand. Og de har god hjelp av pensjonistene som møter her hver mandag.

– En fantastisk gjeng, sier Steinar Småriseth.

Han kom til Fredrikstad fra de indre skogene for 40 år siden. De siste 30 åra i arbeidslivet jobbet han i Mills. Bestilte majones og kaviar og ordnet alt som skulle ordnes. Men en ettermiddag, på vei inn til dattera i Oslo, følte han seg plutselig dårlig. Ved Klemetsrud måtte han stoppe bilen.

To dager senere fikk han svaret.

– Blodpropp i lillehjernen, sier Steinar og blunker et par ekstra ganger.

Det er sju år siden nå, men fortsatt vanskelig å snakke om. Han sleit med balansen og måtte slutte i jobben, ramlet da han lukket øynene.

– Jeg fikk ikke lov å jobbe mer. Og da ville jeg bidra her. Jeg kunne ikke gå hjemme hele dagen.

Han ble først med hjelpekorpset ute på banen.

Og da klubbens dugnadsansvarlig ønsket å gi vervet videre, rakk Steinar opp hånden som han gjorde på morgenmøtet i dag tidlig.

– Det er banekællane som gir oss ei liste med ting vi skal gjøre. Så samles vi på klubbhuset, drikker litt kaffe og fordeler oppgavene før vi går ut og jobber litt. Så er det lunsj og deretter mer jobbing.

– Hva gjør at du vil bidra som frivillig?

Steinar blir stille et øyeblikk. Senere skal han unnskylde at han blir så lettrørt etter blodproppen, at klumpen i halsen vokser og tårekanalene fylles opp så mye raskere enn før.

– Jeg blir veldig stolt når jeg ser hva vi får til, som nå under NM, sier han endelig.

– Når jeg kjører NM-spillerne ut til hullet de skal starte på, og de skryter av banen vår. Da blir jeg så stolt. Det er helt fantastisk.

DAGLIG LEDER. – Nå har jeg vært her i snart fem år, og Dugnadscompagniet var allerede etablert da jeg kom hit. Men jeg forsto tidlig at miljøet var viktig, forteller Christoffer Halvorsrød, daglig leder i Gamle Fredrikstad GK.

Vi treffer ham på kontoret i andre etasje under Norgesmesterskapet i starten av august. Ute på en nystriglet bane kjemper landets beste herre- og damespillere om hver sin kongepokal.

– Det er krevende å arrangere NM i golf, først og fremst fordi vi trenger så mange frivillige. Men det har vi heldigvis. I tillegg til mandagsgjengen har vi flere som legger ned en enorm innsats. Vi hadde aldri klart dette løftet uten dem. De er helt uvurderlige, sier han.

Men NM-løftet handler om mer enn å flekse med de frivillige musklene. For også klubbmiljøet blir sterkere av innsatsen som legges ned.

– Det fine med å arrangere NM er at det gir oss en «go» i tillegg til oppmerksomheten og den positive omtalen. Vi merker at stoltheten smitter over på medlemmene våre, på alle som hjelper til, understreker Halvorsrød.

FORECADDIE. Et av de stolte medlemmene er Grete Bjørndal Larsen, Fredrikstad-jente, oppvokst i byen. I det daglige jobber hun i dentalbransjen med produkter og folk som får tenner til å skinne. På siste dag av NM står hun midt i roughen med rødt flagg og hvitt smil.

– Hvorfor er du her? spør jeg.

– Tja, hvorfor ikke, tenker jeg da! Det er NM på hjemmebane, det er kjempespennende. Det er klart jeg vil være med på det.

Fluktstolen og kaffekanna avslører at Grete ikke skal hjem med det første. I helgene kjører hun marshalltjeneste og hjelper til med VTGkurs. I hverdagen er hun frivillig trener, snart ferdig med det andre steget i trenerløypa, det såkalte Trener 2.

– Ganske engasjert, innrømmer hun.

– Jeg startet med golf i 1996, men bodde utenbys i mange år. Da vi flyttet tilbake hit i 2016, sa kona mi at hun skulle begynne med golf. Jeg sa ingenting, lot bare køllene mine stå i garasjen. Men da kona kom hjem etter første dag på VTGkurs, dro jeg dem fram igjen. Da skjønte jeg at det var håp!

En proplaps og noen knekte ribbein senere var de begge i spill på Gamle Fredrikstad GK.

– Men hvorfor frivillig?

Hun fester blikket på en golfball der oppe i skylaget og følger den trygt ned i fairway før hun svarer.

– Jeg blir rett og slett glad av det, sier hun.

– Jeg vil at flere skal begynne med golf, for det er så mange fordeler, for kroppen, for hodet, det sosiale. Å spille golf er en utrolig deilig måte å blir ordentlig frustrert på.

Hun ler hjertelig av sin presise formulering.

– Vurderer du å gi deg noen ganger?

Hun senker blikket, tenker seg godt om og finner til slutt svaret der nede i roughen.

– Har du først sagt ja, blir du spurt hver gang. Det er det eneste negative jeg ser med å være frivillig. Flere burde bidra. Da blir det mindre jobb på hver enkelt.

TURNERINGSANSVARLIG. Det vet også Jan Skogman, nestleder i klubben og turneringsansvarlig under det pågående norgesmesterskapet. Mandag til fredag jobber han med bilfinansiering. På kvelder og helgedager fikser han alt mulig annet for GKen.

– Alt fra marshalltjeneste til klubbverter, maling og gulvlegging av klubbrom. I tillegg tok jeg på meg vervet som turneringsleder. Og vi trenger folk, så mye av jobben handler om å få flere til å bidra og sørge for at alle blir værende, forteller han.

Ei dame i arrangørklubbens sorte NM-uniform nærmer seg benken vi sitter på. Med en enkel håndbevegelse signaliserer Tore at det ikke passer akkurat nå. Hun snur på hælene og går igjen.

– Det var kona, forklarer han. – Hun er frivillig, hun også. Og det er bra. For det hjelper selvfølgelig at vi begge er engasjert i klubben. I perioder tar dette mye tid. Og det har vært spesielt mye i år på grunn av NM.

Som nestleder er også Dugnadscompagniet en del av Jans ansvarsområde. Så han holder kontakten med Steinar. Men kompaniet er selvgående og får sine oppgaver direkte fra banemannskapet.

– Og dette gjør du bare for en kaffe?

– Jeg drekk´ernte kaffe heller, vettu!

Jan Skogman ler så overkroppen rister.

– Nei, hva skal jeg si? Jeg stiller vel opp fordi jeg vokste opp her, rett nedi gata. Jeg er Fredrikstadpatriot og golfidiot, stolt av banen og synes det er morsomt. Og noen må jo gjøre jobben, da. Ellers blir det jo ikke gjort.

NOEN UKER SENERE. Mandagslunsjen er over for Dugnadscompagniet. Ute i roughkanten ved hull 16 står Joachim Heidenstrøm med rødmaling på fingrene. Og når han sammen med Aage Sandmæl endelig får vogna til å rulle, tegnes en rød stripe rundt vannet.

– Det var vi som dro det i gang, forteller Joachim og snakker ikke om vogna, men hele kompaniet.

Det er ti år siden nå. De var fire, med Hans Ketil Berge som tredjemann og Tore Karlsen som den fjerde. Men etter at Tore døde brått i fjor, er de bare tre igjen av den opprinnelige gjengen.

– Det er gøy å se hvordan kompaniet har vokst, og hva vi har bidratt til. Dette har stor verdi, ikke bare for banen og klubben. Det er verdifullt for hver enkelt av oss, understreker Aage.

Hver mandag leverer Dugnadscompagniet ei liste som viser hvor mange timer de har lagt ned for klubben. Det lokale frivillighetsregnskapet viser at kompaniet alene legger ned 3500 arbeidstimer i året.

ALLE KAN BIDRA. – Jeg tror folk har lyst til å komme tilbake til frivilligheten nå som det er mulig, men det vil ikke skje av seg selv, sier Stian Slotterøy Johnsen i Frivillighet Norge.

Han opplyser at den viktigste årsaken til at folk ikke deltar i frivillighet, er at de ikke blir spurt.

– Vi trenger et felles løft for å øke deltakelsen, og noe av det viktigste vi gjør, er å vise fram alle mulighetene til å engasjere seg. Frivilligheten har noe som passer for alle, og alle har noe å bidra med.

I 2021 fikk Frivillighet Norge et av sine største gjennomslag i historien da den nye regjeringsplattformen slo fast at frivilligheten skal ha full og rettighetsfestet momskompensasjon.

– Med en sterk og mangfoldig frivillighet står vi som samfunn bedre rustet til å håndtere kriser. Frivilligheten er en del av samfunnets immunforsvar, som vi må ta godt vare på, påpeker generalsekretæren.

KAN BLI FOR MYE. – Kona spiller ikke golf, vil ikke prøve. Og innimellom synes hun nok at jeg bruker litt for mye tid her, sier Steinar Småriseth når Dugnadscompagniet har lagt bort sopekoster og støvsugere, spader og raker, parkert bilene, dratt inn båten, stablet bort merkevogna og hengt på plass utstyret, for i dag.

– For det blir ikke bare mandag, medgir han.

– Ofte blir det flere dager i uka. Og enkelte ganger tenker jeg at det kan bli for mye. Når jeg tar med meg tankene hjem, når det svirrer i hodet etter at jeg har lagt meg, når alle oppgavene tårner seg opp. Det har plaget meg litt, det skal jeg innrømme.

Fortsatt sliter han med «noen lammelser i beina» etter blodproppen. Av og til kan belastningen leses i ansiktet hans.

– Jeg skulle gjerne spilt mer golf selv, men det blir ikke tid til det. Det har vært så mye arbe'. Jeg har vel ikke vært borte mer enn kanskje tre ganger på et helt år, forteller Steinar.

– Men jeg tenker ikke på det når jeg først møter igjen de andre på mandag. Da er det bare moro. Da gir det mye tilbake.

DELT ANSVAR. – Jeg startet på «Hekta på Golf» her i Larvik for ett år siden. Siden mai har jeg hatt delt ansvar for gruppa. Vi møter på trening, passer på utstyr, og så var det denne turneringa da som det også sto at vi skulle gjennomføre.

Elisabeth smiler nervøst. Det er første gang for henne også. De siste ukene har de booket bane og mat, søkt støtte fra Petter Uteligger-stiftelsen, sendt ut invitasjoner og skaffet utstyr og premier.

– Spillerne vet det ikke ennå. Men det er ikke de med færrest slag som får premie. Vi skal trekke alle sammen. For bare det å komme hit, være sosial og prøve noe nytt er en prestasjon i seg selv.

Hun kaster blikket ned på mobilen, sjekker klokka. To minutter igjen. Inne på den samme telefonen har Elisabeth en app med ei helt annen klokke. Som tikker og går, time for time.

Fem år, sju måneder og 14 dager nå.

Så lenge, så kort, har hun vært rusfri.

FIRE DAGER FØR. Elisabeth vokste opp i Tjølling utenfor Larvik med faren og sin tre år yngre bror. Moren dro da hun var åtte.

– De ble skilt. Pappa fikk omsorgen. Så moren min har jeg nesten aldri sett, forteller Elisabeth når vi møtes på Larvik GK i forkant av turneringen.

Vi finner et bord utenfor klubbhuset hvor parasollene skjermer for de varmeste strålene fra augustsola. Bak hekken er pensjonistene på vei ut på sine formiddagsrunder, fire og fire av gangen, under skyfri himmel.

– Jeg husker ikke så mye fra den første tida. Men tenker vel at det er en del mennesker her i verden som aldri skulle hatt barn. Jeg var utrygg, alltid på vakt, og lenge følte jeg også et ekstra ansvar for lillebror.

Hun husker rettssaken. Bunken med papirer.

Tuuuuuut! Turneringen er i gang.

Hånden til farfar som hun holdt seg fast i. Spørsmålet som kom. Hvem vil du bo med?

– Pappa gjorde sitt beste, sier hun.

– Han prøvde så godt han kunne. Men det var ikke lett. Pappa hadde også sine demoner.

Det ene øyeblikket snill, det andre sint. Elisabeth visste aldri hvilket humør han var i.

– Til slutt var jeg så lei av å være redd, ikke føle meg bra nok. Jeg var 13 år da jeg drakk alkohol første gang. Det var en flukt, et etterlengtet friminutt. Hvorfor har jeg ikke gjort det her før? Nå slapper jeg jo av.

Det skulle likevel gå et par år før hun prøvde igjen og ble fylt med den samme gode følelsen.

– Derfra balla det bare på seg, sier hun.

– Alkohol ble til hasj, så amfetamin. Det ble ecstasy og syre, piller og opiater. De siste fikk jeg av legen på grunn av smerter, men det sklei ut, det også.

BRUDDET MED FAR. – Pappa skjønte det jo etter hvert. Og en morgen jeg våkna hjemme, sa han: «Enten slutter du med det du driver med, eller så flytter du ut på dagen.» Da pakka jeg bagen.

Elisabeth var 17 år, flyttet til en kamerat og bodde på en madrass på gulvet.

– Jeg var fortsatt på skolen, men i russetida tok det helt av. Jeg fikk ikke vitnemål og prøvde igjen neste år. Men det funker jo ikke å sitte høy som et fly inne i klasserommet.

I ettertid har hun lurt på hvorfor ikke skolen reagerte og tok tak i situasjonen.

– Det var én lærer som kom hjem på døra mi og banka på. Det var midt på dagen. Men jeg åpna ikke, jeg lå ruset i senga. Og han kom bare den ene gangen.

Til slutt levde Elisabeth i en grenseløs tilstand av rus og angst, razziaer og arrester, søvnløshet og hallusinasjoner,

– Flere stoffer «brukte jeg opp», sier hun.

– De ga meg ikke lenger den virkningen jeg var ute etter. Jeg gikk ofte rett i psykose eller ble helt paranoid.

VENDEPUNKTET. – Den første gangen jeg var i behandling, klarte jeg ikke helt å legge vekk alkoholen. Jeg sprakk. Og da orket jeg ikke tanken på livet mer. Så før det siste forsøket, da jeg kom til Kvinnekollektivet Arken i Oslo, lovet jeg meg selv at hvis det ikke fungerer nå, skal jeg ta livet mitt.

Denne gangen fikk Elisabeth gode verktøy å ta med seg ut igjen.

– Jeg lærte å be om hjelp når jeg trenger det.

Spørre og snakke med noen, ringe hvis det er ille. Og så gikk jeg på møter, begynte med gatefotball, fikk meg en jobb og etter hvert kom golfen.

Fem år, sju måneder og fjorten dager etter det foreløpige vendepunktet jobber hun selv for å hjelpe andre. På dagtid er hun i lønnet arbeid hos Omega Behandling på Revetal utenfor Tønsberg. Og hver mandag leder hun golfgruppa i Larvik.

– Aktivitetene er viktige for meg. Det er det som roer tankekjøret og øresuset.

For frykten for tilbakefall er stor.

– Jeg tok meg en alkoholfri cider i sommer. Det gikk fint. Men jeg var litt shaky, følte jeg brøt ei grense selv om den var alkoholfri, og jeg ikke ble trigget til å ta noe mer. Men jeg er veldig redd for å ramle tilbake til der jeg var.

For det skal jeg ikke.

Hun blir stille og nikker bestemt.

– Jeg tenker egentlig at den redselen er en fin greie å ha. For jeg ser det i jobben på Omega også. Folk kan være rusfrie i mange år og likevel falle tilbake. Så jeg tør ikke å slippe ned guarden.

TIL TURNERINGEN. Noen dager senere treffes vi som nevnt på turneringen. Elisabeth er i golfmodus. Litt nervøs, men i kontroll.

– Jeg trodde at golf var for rike folk, at de var sosser med flotte klær og fine biler og aldri ville si «hei!» til meg. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle passe inn. Men der ble jeg overraska. For her hilser jo folk på alle, sier hun og slår ut med hendene for å innlemme hele klubbmiljøet.

Veien til Golf-kurs har hun tatt. Eller «Road to Hell» som et forbipasserende medlem mener det burde hete. For verken psykoser, søvnløshet eller paranoia er ukjente tilstander i denne sporten.

– Golf er frustrerende, innrømmer hun.

– Jeg har spilt håndball og fotball og stort sett fiksa alt som har med ball å gjøre. Og så kommer jeg hit. Den ene dagen går det bra, den neste dårlig. Jeg blir så irritert, men gir meg ikke. Jeg skal få dreisen på det.

De første deltakerne i turneringen kommer inn med scorekort fra korthullsbanen. Men ingen bryr seg nevneverdig om tallene. Det er smil i hvert ansikt.

– Flere blir hekta, bekrefter Elisabeth.

– Og mange tenker nok som meg. At de aldri så for seg å bli golfspillere. Men akkurat nå skulle jeg gjerne ha startet tidligere.

Med penger fra Sparebankstiftelsen har FFHR kjøpt inn ett damesett og ett herresett til gruppa i Larvik. Resten er brukte køller, gitt av medlemmer i Larvik GK. Men stadig oftere er Elisabeth på Finn.no for å finne et rimelig damesett.

ANGSTENS GREP. – Dette er gøy, men det viktigste er å ha kontroll på livet mitt. Jeg sliter fortsatt med angsten og kan ha dårlige dager, være veldig urolig.

Når det skjer, tar hun gjerne turen til Broen, det lokale ettervernet, hvor hun setter seg ned i massasjestolen, får akupunktur og finner noen å prate med.

– Jeg kan ikke sitte hjemme i mitt eget hode.

Det blir for mye greier oppi der, smiler hun. – Hvem deler du dagene med?

– Jeg har en katt, og innimellom tenker jeg: «Skal det bare bli oss to framover.» Jeg har vært singel i sju og et halvt år nå. Det kjenner jeg på. Da jeg rusa meg, var det enkelt å ha kjæreste. Nå er jeg livredd for å velge feil person. Jeg vil ikke kaste bort flere år på destruktive forhold, det må være riktig og bra. Men jeg har til gode å oppleve det.

– Kanskje møter du noen i golfen?

– Det hadde jo vært perfekt. Noen med samme interesse.

VEIEN VIDERE. Alle venner fra tida i rusmiljøet er ute av livet hennes. Noen er valgt bort, andre forsvant, og flere døde i overdoser.

– Det har jeg tenkt på mange ganger, sier Elisabeth Randsby Henriksen, med to framtredende tatoveringer på den høyre armen.

Den ene skjuler sprøytestikkene.

– Det er så mange som dør av det livet jeg har levd. Og jeg har også vært nær døden flere ganger. Blitt pumpa på akutten. Ligget utslått på brygga. Vært «overkorka» på GHB. Våknet på sykehuset. Prøvd å ta livet mitt. Så hvorfor er ikke jeg død, liksom?

Den andre er en engel på skuldra.

– Jeg tror noen passer på meg, at det ligger en mening bak at jeg fortsatt lever. At jeg skal utrette noe på denne planeten.

– Hva tenker du det er?

– Det må jo være å hjelpe noen i samme situasjon som meg. Og ingen pille kan gjøre det. Det er aktivitetene som holder meg i gang. Jobben, fotballen og golfen. Det er pillene mine nå.