V i har alle hørt det kjente utbruddet «svarte f***» når ballen finner ut at den skal besøke konglene i skogen. Så har vi den mildere varianten, fanken. De som føler seg underlegne i flighten nøyer seg ofte med søren. Det viser at høyhandicapperen ikke hadde så store forventninger til slaget. Damer som ikke vil fremstå vulgære, sier «filler'n».

Min venn Leif sier ingen ting. Han bare tar en rotasjon som minner om slegge under Bislett Games, og dermed lander driveren til 4000 kroner i vannet.

Vi medspillere står måpende og ser på. Vel har også våre altfor kostbare drivere skuffet oss adskillige ganger, men vi tror det var fordi vikaren i proshopen misforsto vår bestilling av forgiving. Vi fikk unreliable. Likevel kaster vi ikke 4000 kroner i dammen.

– Man skal ha en viss dannelse, sier Leif om hvorfor han ikke skriker – bare kaster. Hvis køllekasting kommer på OL-programmet, gjør konkurrentene lurt i å regne med Leif. Få har kastet flere køller enn ham.

– Jeg er nok oppe i et tosifret antall, innrømmer Leif – men det er medregnet hans andre glansøvelse, køllebrekking.

– Man må ha tillit til redskapen, forklarer Leif, som satte banerekord på Alenda i Spania. Den daværende singlehandicapperen puttet for birdie, men endte i en femputt. Dermed var vennskapet over, og tidlig på runden fikk putteren seg bokstavelig talt en knekk. Ved runding etter ni hull hadde Leif funnet ut at å spille uten putter kan være krevende. Han gikk derfor inn i proshopen og kjøpte en ny.

Det blir feil å kalle den nye putteren en døgnflue. Døgnfluer kan nemlig leve i opptil tre år. Så lenge har ingen av Leifs puttere overlevd. Den fra Alenda fikk være med én runde. Deretter fikk den et ublidt møte med oversiden av Leifs lår. Det gjorde imidlertid at den fikk plass i nærmeste søppelbøtte.

Leif har hele livet vært vanlig lønnsmottager, men har likevel et uforsonlig forhold til utstyr som ikke fungerer. Ja, for det er selvfølgelig utstyret det er feil med – ikke spilleren. Der er vi mange som kjenner oss igjen.

Etter en runde med Leif for mange år siden fikk jeg og putteren erfare hvem den hadde som herre. Det ble et kast som bare Andreas Thorkildsen kunne ha matchet. Jeg spurte da om hvorfor Leif ikke kunne gjøre som oss andre og rope et halvhøyt «f***».

– Alle puttere har en viss levetid, forklarte han med en pros tyngde. Min venn, køllekasteren.

F or et snaut år siden, under PGAmesterskapet på TPC Harding Park, satt Phil Mickelson i CBS-studioet med mikrofon, blazer og press i buksene. Tidligere på sommeren bikket han femti og var klar for senior-touren. Nå satt han på TV med Nick Faldo. To golflegender, to ekspertkommentatorer, raskere i replikken enn i golfsvingen.

Snurr filmen til 22. mai 2021: Det har gått ti måneder. Phil Mickelson står atletisk og bredbeint i roughen på Kiawah Island. Han leder den 103. utgaven av PGA-mesterskapet med to slag. Bak mørke solbriller skuer han mot den 16. greenen. Publikum løfter mobilkameraene når den gamle mesteren gjør seg klar.

Lefty sjekker siktet en siste gang. Så feier han ballen mot en historisk seier.

EKSTRA ARBEID. – Det er fullt mulig at dette er det siste troféet jeg tar, sier Phil Mickelson, nå 51 år, med det synlige beviset som tidenes eldste vinner av en majorturnering.

Den lave kveldssolen ute ved Atlanterhavet maler bilder i sterke farger. Blitzlampene fryser øyeblikk til evighet. Phil trekker på skuldrene.

– Jeg vet ikke. Kanskje bryter jeg en liten barriere med denne seieren. Kanskje får jeg et løft. Uansett har jeg bevist at alderen ikke spiller stor rolle. Jeg kan fortsatt gjøre det. Og da kan andre gjøre det. Det krever bare litt ekstra arbeid.

Så er det altså hardt arbeid som har ført Phil Mickelson tilbake til toppen. I hvilke andre idretter kan en utøver, som dominerte sporten på starten av 2000-tallet, komme tilbake 20 år senere og være best? I 2019 så vi «tidenes comeback» da Tiger Woods vant Masters på Augusta etter operasjoner i knær og rygg, skilsmisse og skandaler, avhengighet og rehabilitering. Phil Mickelsons liv og karriere vil aldri beskrives like spektakulært. Men det gjør ikke comebacket mindre interessant.

De siste årene har Mickelson vist mer personlighet enn blendende spill. Overskriftene har handlet om store leggmuskler og merkelige dietter, kaffeblandinger for velvære, dansende TV-reklamer og én og annen bombe fra tee.

Så tok han på seg de mørke solbrillene.

Nå er altså Mickelson tidenes eldste majorvinner etter fire dager med bergog- dalbane-golf, oppturer og nedturer, imponerende slag, men også sjokkerende bogeyer. De fire dagene på Kiawah Island var et mikrokosmos av golfspillet til Phil Mickelson. Det har ikke alltid vært bra, men aldri kjedelig.

Samtidig var det en historietime og en påminnelse til oss alle. For bak de mørke pilotbrillene, bak alle merkelige krumspring de siste sesongene, finner vi også én av tidenes beste golfspillere.

FAMILIENS KAMP. Phil Alfred Mickelson blir født 16. juni 1970. Han vokser opp i San Diego etter at familien flytter fra Monterey og området rundt Pebble Beach Golf Links, hvor bestefaren tjente sine første dollar som caddie.

Alfred Santos, sønn av en portugisisk fisker og hans hjemmeværende kone, var bare ti år da Pebble Beach åpnet for spill i 1919. Som andre guttunger i nabolaget løp han rundt i ullbukser og six-pence, med pappsåler i skoene, for å bidra til familiens inntekter.

Guttegjengen på Pebble Beach var de originale caddiene på den berømte banen. De fikk betalt mellom 25 og 30 cent per runde for å bære køllene til de rikere gjestene. En sjelden gang kunne Al Santos få en hel sølvdollar i tips. Han la den lengst ned i lomma. Innimellom tok han den fram, bare for å se, kjenne litt på overflaten, la den hvile tungt i fingrene. I små øyeblikk kunne han føle seg litt rikere og ønske en bedre framtid for familien sin.

Under den store depresjonen på 30-tallet flytter Santos-familien 70 mil sørover langs den amerikanske vestkysten på jakt etter lønnet arbeid. Al Santos får jobb som lokal «tunaman». Etter hver tur sparer han litt av lønna. Helt til han kan kjøpe sin egen båt, ta med seg brødrene, og være ute til sjøs i flere uker av gangen. Brødrene fester tre lange stenger til én line. Det krever en hel familie å dra i land en tunfisk på over 70 kilo. På ett av San Diegos mange fiskemottak treffer han Jennie Navarra, som blir hans kone.

Det er San Diegos maritime vekst som legger grunnlaget for byggingen av de kommunale golfbanene i området. Al Santos spiller oftest på Balboa Park. Sammen med Jennie får han tre jenter. Den eldste, Mary, gifter seg med en lokal marineoffiser og golffanatiker med svenske aner, den opprinnelige Phil Mickelson. Og det er den midterste i ungeflokken, Phil Alfred, som skal utmerke seg som et golftalent utenom det vanlige.

Ved juletider i 1973 tar Phil senior med seg treåringen til Balboa Park for å spille golf med svigerfar. Al Santos er skeptisk til en hel runde med guttungen.

– Han kommer til å gi opp, sier bestefaren.

Phil Alfred bærer sitt eget golfsett. Han slår ballen igjen og igjen i 17 hull. I bakken opp mot den siste greenen foran klubbhuset, snur han seg mot faren.

– Må vi spille ferdig dette hullet? spør han.

– Det var det jeg sa, blunker bestefaren, som tror at minstemann har fått nok.

– For om vi spiller ferdig dette hullet, så har vi jo ikke flere igjen, sier lille Phil.

BESTEFARENS LÆRDOM. Han skal bli kjent som Lefty, verdens beste venstrehåndsspiller, selv om han var høyrehendt og burde spilt den «vanlige» veien. Forklaringen er at Phil Mickelson utvikler sin egen golfsving ved å speile sin far på driving rangen. Dag etter dag, uke for uke, år for år. Bestefar Alfred stiller alltid opp når pappa må på jobb, og Phil og broren Tim vil til banen for å leke og trene.

– Se her, Nunu! roper brødrene i sin iver etter bestefarens oppmerksomhet.

Bestefar, besse, morfar, moffe. Varme, gode besteforeldre har mange navn. For Phil og Tim er det bare Nunu. For Nunu er der da Phil Mickelson vinner sin første golfturnering i ung alder, og han står klar med flyttebilen da guttungen takker ja til stipendet fra Arizona.

– Husk at du aldri er fattig med en dollar i lomma, sier den gamle caddien fra Pebble Beach, og stikker en sølvmynt i hånden på barnebarnet.

– Jeg forsto nok ikke budskapet med en gang, men gradvis gikk det opp for meg hva Nunu mente, sier Phil Mickelson i et intervju mange år senere.

– Han lærte meg viktigheten av å ta vare på det man tjener. At du må spare, ikke bruke opp alt du har. Det kommer dager der du virkelig trenger den mynten.

KAMPEN MED TIGER. Det store gjennombruddet får han i januar 1991. Etter en imponerende karriere på college, vinner Mickelson sin første turnering på PGAtouren ved å gå til topps i Northern Telecom Open i Tucson. Som 20-åring blir han den sjette spilleren i historien som vinner på touren som amatør, og den første siden Scott Verplank seks år tidligere. Til dags dato er det fortsatt ingen som har gjentatt bedriften.

Da Mickelson blir uteksaminert fra Arizona State University i 1992, står sponsorene i kø for å sikre seg den unge stjernens signatur. Samme år starter han det som skal bli et langvarig samarbeid med Jim «Bones» Mackay som caddie.

– Bones er den eneste ute på banen som virkelig ønsker at jeg spiller bra, så hvordan kan jeg krangle med eller si noe stygt om ham? Han jobber hardt for meg hver eneste dag, sier Mickelson etter en av sine mange tourseire.

Phil og Bones skal holde sammen i over 25 år. Like lenge skal Lefty være blant de 50 beste spillerne på den offisielle verdensrankingen. I over 700 uker er han topp ti, og flere ganger er han oppe på andreplass.

Prestasjonene til Phil Mickelson må alltid ses i sammenheng med Tiger Woods. Samlingen med seks majortroféer ville garantert vært større hvis Mickelson hadde konkurrert i en annen tidsalder. For Tiger har vært gullet. Mickelson tar til takke med sølv.

– Jeg har alltid verdsatt og respektert det Tiger har gjort for golfsporten, og for meg. Da han økte seertallene på TV-sendingene, var det ingen andre som tjente mer på det enn meg, både på og utenfor banen, sier Phil Mickelson, med 37 andreplasser på PGA-touren, 11 av dem i majorturneringer.

KRAFTEN FRA OVEN. Lenge ser det ut til at han aldri skal ta hjem ett av de gjeveste troféene. Etter seks år på touren og tolv forsøk i The Masters, The Open, US Open og PGA-mesterskapet har han merkelappen «verdens beste spiller som aldri har vunnet en major».

Men bestefaren har ikke glemt treåringen som aldri ga seg, som bare ville spille videre.

– Jeg kommer ikke til å være her, men neste år vinner du Masters, forteller Nunu til Phil under et familietreff i 2003.

Ingen glemmer den spådommen.

Den 8. januar 2004 sovner Al Santos inn, 97 år gammel. Tre måneder og tre dager senere står Phil Mickelson med bøyd hode over en seksmeters putt på Augustas 18. green. Han putter for seier.

I ettertid står øyeblikket igjen som ett av de mest ikoniske i Masters-historien. Ballen som er på vei på utsiden av hullet. Den magiske retningsendringen helt på tampen. Phil som hopper i været. Publikums brøl.

Han vinner med ett slag.

– Nunu dyttet den på plass, sier en lettet Phil på pressekonferansen etterpå.

I lomma ligger hele hemmeligheten.

EN SPESIELL MARKØR. Fra første spilledag i The Masters 2004 har Phil Mickelson brukt en sølvdollar som ballmarkør. I dag bruker han som oftest en replika av den originale mynten som han fikk av sin bestefar.

Den over 100-årige originalen henter han bare fram når turneringene spilles på Pebble Beach Golf Links.

– Familien vår har helt spesielle bånd til det stedet. Bestefaren min vokste opp der og var blant de første caddiene på banen. Det betyr mye for meg å gjøre det bra på Pebble Beach, og markøren er et symbol på det, forklarer Phil selv.

Og bra har han gjort det. Tilbake i 2015 beregnet Forbes at Mickelsons årlige inntekt hadde passert 51 millioner dollar. Han har spilt inn 94,6 millioner i rene premiepenger, og inntektene fra samarbeidspartnere og kommersielle aktører er mange ganger større. 45 ganger har han stått igjen som vinner på PGA-touren. Hele fem av seierne har kommet i AT&T Pebble Beach Pro-Am. Ingen har vunnet turneringen flere ganger.

De fleste opplevelsene deler han med Bones, sin gamle venn og caddie. Men da paret velger å gå hver sin vei i 2017, ringer Phil en person som står ham enda nærmere.

Som golftrener på Arizona State University har Tim Mickelson selv bygd opp en karriere, og blant annet vært med på å utvikle Jon Rahm.

Men han sier ikke nei når broren ringer.

I mai 2021 omfavner de hverandre på Kiawah Island etter den avgjørende putten og Phils historiske bragd.

– Følte du Nunu? spør Phil.

D et er mange meninger om hva som er Norges beste golfbane, men uavhengig av hvem du spør, er det stor sannsynlighet for at vedkommende har Miklagard blant sine klubber på toppen av listen. I løpet av 2021 vil nok banen havne på enda flere favorittlister.

I oktober 2018 startet Miklagard GK en totalrenovering av anlegget, og ettersom driving-rangen måtte flyttes for å gi rom til den nye storsatsingen til Aker-eide Lily Hospitality Group, måtte det gjøres store endringer også på banen.

Resultatet har blitt en flunkende ny toetasjes driving-range med kunstgressgreener rett foran klubbhuset, en av Nordens største treningsgreener, seks helt nye hull tegnet av den svenske banearkitekten Christian Lundin i samråd med banens opprinnelige arkitekt, Robert Trent Jones Jr. og en kraftig utbedring av dreneringssystemet – alt finansiert av hotellinvestorene uten at medlemmene har måttet betalt en eneste krone ekstra.

Etter planen skulle prosjektet være ferdig i løpet av 2020-sesongen. Så kom en verdensomspennende pandemi og stakk kjepper i hjulene.

– Alt har blitt kraftig forsinket på grunn av korona. Da det traff, kom plutselig ikke entreprenørene som bygde om banen, inn til Norge, og de ble forsinket på alle prosjekter. Dermed måtte vår headgreenkeeper Stefan Schön og hans team overta ferdigstillelsen av det som gjenstod, og da de også ble stoppet av korona, slet vi plutselig med å få tak i nok folk, forteller Andreas Thorp, golf manager hos Miklagard Golf.

Miklagard har virkelig blitt testet i evnen til å improvisere de siste månedene. I tillegg til å ha vært underbemannet med banearbeidere viste ansettelsesprosessen av ny daglig leder seg å bli mer omfattende enn først planlagt. Klubbens mangeårige leder Tore Waagø sa i utgangspunktet opp sin stilling i fjor høst, men endringer i planene gjør at han nå fortsetter i stillingen som fungerende daglig leder gjennom 2021- sesongen. Samtidig har Thorp sine oppgaver blitt vesentlig utvidet fra sportssjef til «golf manager», og når året er omme, er det ikke utenkelig at det kanskje er han som kommer til å overta etter Waagø.

På toppen av det hele førte de ekstreme nedbørsmengdene på høsten til ytterligere problemer, og resultatet ble intensivt dobbeltarbeid for banemannskapet som måtte jobbe med vedlikehold av banen parallelt med at de måtte fortsette jobben med å fullføre den nye banen.

Dermed bærer deler av anlegget fortsatt preg av å være «work-in-progress», og fortsatt gjenstår flere av de viktige detaljene som vil få anlegget til å se helt ferdig ut.

Men for hver dag som sommersola skinner over Miklagard, kommer de ett skritt nærmere målet.

– Ettersom alle 18 hullene på banen ikke åpnet før mot slutten av forrige sesong, merket vi ikke den enorme trafikken som andre klubber på Østlandet har opplevd. Men nå som vi begynner å nærme oss et produkt som er ferdig, har påtrykket vært helt utrolig.

En av dem som bidrar til å vedlikeholde banen, har allerede rukket å bli en lokal favoritt blant medlemmene: gledessprederen Ben Gromelle fra Fransk Karibia har reist og jobbet verden rundt sammen med kona, og flyttet til Norge i september da hun fikk en postdoktorstilling ved universitetet for å forske på organtransplantasjon. Nå håper de på å kunne slå seg til ro her.

Ben, som driver sitt eget ingeniørfirma, ble helt golffrelst for fire år siden, og har siden rukket å spille seg ned til imponerende 3 i handicap. Da han så Miklagard søke etter greenkeepere i fjor høst, fant han ut at det var den perfekte unnskyldningen til å kunne tilbringe enda litt mer tid på golfbanen. – Nå er jeg her på Miklagard fra 6 til 14 hver dag for å jobbe, og så kan jeg dra hjem etterpå og jobbe med min egentlige jobb, smiler Ben med sin sjarmerende franskengelske aksent.

I tillegg til å jobbe med banen har koronasituasjonen gjort at han også har fått mye tid til å jobbe med sin egen golf. Da forsøker han å benytte anledningen til å spre litt av filosofien sin til klubbens mange treningsivrige medlemmer:

– Mange golfere tar seg selv litt for seriøst. Man blir så fort opphengt i sin egen sving og sine egne slag at man etter hvert glemmer hvorfor man blir forelsket i golf i utgangspunktet. Jeg føler meg privilegert hver gang jeg kan kose meg her ute i vakker natur med gode venner og dele historier og le sammen. Det er DET golf handler om!

Navnet Lily Country Club er garantert å vekke oppsikt blant norske golfere. Intensjonen bak navnet er det motsatte av det amerikanske «country club»-begrepet.

INKLUDERENDE COUNTRY-CLUB. Mens flere av de nye områdene på banen fortsatt har litt arbeid som gjenstår, åpnet det nye hotellet 31. mai. Der har det allerede gått i ett kjør.

– Vi har hatt en fantastisk start. Etter så mange måneder inne har folk higet etter å kunne komme seg ut. Endelig kan folk dra ut og spise, drikke, dra på spa og kose seg, forteller Kenneth Jensen, kommersiell direktør for det nye hotellet. Med 507 hotellrom, restauranter både inne og ute, bibliotek, barer, spa og muligheter for store konferanser er hotellet Norges tredje største. Hotellet er en del av Nordic Hotels, som blant annet har hoteller som The Thief, Amerikalinjen, Norefjell Ski & Spa og Son Spa i sin portefølje.

I likhet med golfbanen måtte imidlertid også hotellet utsette åpningen flere ganger på grunn av pandemien, og den offisielle åpningen skulle egentlig være 15. oktober i fjor. I mellomtiden har hotellet blitt døpt om fra det opprinnelige «Miklagard Hotel» til «Lily Country Club» – et navn som garantert vil vekke oppsikt blant mange norske golfspillere.

«Country club» er et begrep som kan gir assosiasjoner til lukkede privatklubber i USA, kun forbeholdt de rikeste. Jensen understreker at intensjonen til Lily Country Club er det stikk motsatte.

– Konseptet vårt går ut på at vi skal være «din klubb på landet». I motsetning til ekskluderende snobbesteder er vi ikke for utvalgte medlemmer. Vi er åpne for alle, enten du vil komme for å bo her, eller bare vil komme innom for en drink, et måltid eller er et besøk i spaavdelingen. Vi skal være et sosialt samlingssted for alle til enhver tid.

– Tar dere en risiko ved å gå for det navnet?

– Vi har kanskje vært litt gærne, ettersom det er et begrep mange i den norske befolkningen ikke har et forhold til, men jeg vil ikke si vi tar en stor risiko. Dette er en måte for oss å definere hva begrepet skal bety her, og en måte å sette oss selv på kartet på. Vi ligger i landlige omgivelser, og denne typen hotell finnes ikke på denne siden av Oslo. Vi ønsker å sette Kløfta på kartet sammen med Miklagard, og det har vært herlig å se mottakelsen vi har fått fra gjestene, og at mange i lokalområdet allerede har tatt fasilitetene våres mye i bruk.

Andreas Thorp sier samarbeidet med hotellet åpner opp for noen unike samarbeidsmuligheter

– Allerede i de første par ukene etter at de har åpnet har golfbanen fått mange besøkende fra hotellgjester som er nysgjerrige på golf, bedrifter som har små arrangementer og konkurranser for å få et avbrekk fra møtevirksomheter. Og dette er bare begynnelsen!

Nye hull 17 er et av de mer utfordrende par 3-hullene landet vårt har å by på.

Andreas Thorp gleder seg stort til å vise frem nye Miklagard under NM.

Ben Gromelle kombinerer arbeidet med sitt eget ingeniørfirma med å hjelpe klubben vedlikehold av banen. Det har vært til stor hjelp i en koronatid der tilgang til utenlandsk arbeidskraft har vært nesten umulig.

GLEDER SEG TIL NM. Selv om det utvilsomt er det massive nye hotellbygget som er det største blikkfanget når du nå kommer opp fra parkeringsplassen og skuer ut over anlegget, er det fortsatt mesterskapsbanen som er kronjuvelen på Miklagard.

Fire av banens seks nye hull er på backnine, og de har ført til mer variasjon, bedre temposkifter og «pustepauser» i form av noen spennende og korte par 3-hull, og alt er tilrettelagt for en dramatisk avslutning på runden.

– På mange av hullene er det kort vei fra eagle og birdie til bogey og dobbelbogey. Det synes jeg er utrolig kult. Banen er kortere enn før, men også mer spennende, sier Andreas.

Selv om det er gjort store endringer på åpningshullet, er det hull 9 som er det første helt nye hullet på banen – og etter å ha spilt det selv har vi allerede konstatert at dette må være et av de kuleste par 3-hullene i Norge. Det utsøkte korthullet har utsikt mot hotellet i bakgrunnen, og med en skråstilt green på flere etasjer og en bekk som truer diagonalt langs høyrekanten er det kort vei fra suksess til katastrofe – selv om du bare står med et kort jern i hånden på utslaget. På nye hull 12 er det kommet nok et par 3-hull som har fått plass midt mellom gamle 12 og 13, to av de lengste hullene på banen. Du trenger ikke mer enn en wedge eller kort jern på utslaget, og hvis flaggplasseringen er i forkant, vil hellingen på green kanalisere ballen ned mot hullet. Men ikke vær grådig: slår du for kort, risikerer du at ballen ruller hele den lange bakken ned mot vannkanten.

Da Miklagard arrangerte de tre miniturneringene Garmin Miklagard Open i fjor høst, fikk Andreas mulighet til å eksperimentere med ulike baneoppsett. En av styrkene til Miklagard er de store variasjonsmulighetene både i valg av utslagssteder og flaggplasseringer på de massive greenene. Det gjør at spillerne møter helt nye utfordringer fra runde til runde, og at man fortsetter å ville komme tilbake for å spille igjen.

– Banen har blitt en morsommere test for spillere på alle nivåer, og det er enda mer risk-reward på avslutningen. De turneringene vi husker best, er der hvor det er mest drama på slutten, og det er akkurat det vi har lagt opp til her.

På nye hull 15 kan det bli potensielt store svingninger i scorene på det drivebare par 4- hullet som er pepret med fairwaybunkere. Deretter følger dramatiske hull 16 (som for øvrig ble kåret til Norges beste par 5-hull av Norsk Golf i 2016), hvor vann er i spill hele veien fra tee til green. Under NM bør spillerne utnytte birdiemuligheten her, for på det spektakulære nye hull 17 truer bogeyer og det som verre er, rett rundt hjørnet. Dette monsteret av et par 3-hull spilles ofte rett i motvind, og spillerne vil ha et langt jern, en hybrid eller til og med en fairwaywood inn mot green. Greenen er i tillegg omkranset av bunkere, og det fryktinngytende hullet gjør at ingen ledelse kan tas for gitt.

Etter det krevende 17. hullet kommer spaserturen tilbake til teestedet oppe på kollen på hull 18 som en knyttneve i mellomgulvet. Nye Miklagard rundes av med et massivt par 5-hull: Utslaget er delvis blindt, og for de aller fleste spillerne vil det kreve tre slag for å komme seg inn på green. Med de riktige vindforholdene og plassering av tee kan de lengstslående (eller mest desperate) imidlertid bli fristet til å gå for gull på andreslaget. Og også her er det da kort vei fra eagle til dobbelbogey. Tilskuerne på hotellbalkongen rett ved siden av har utvilsomt mye underholdning å se frem til.

– Vi gleder oss veldig til å vise frem den nye banen under NM. Det blir ekstra spesielt siden det skjer på klubbens 20 årsjubileum. Dette blir en fantastisk mulighet for klubben og hotellet til å vise seg fram for hele Golf- Norge, fastslår Andreas.

5. til 8. august. Det er bare å merke av datoene i kalenderen.

På hull 18 starter turen tilbake mot det nye hotellet.

Hull 16 er det eneste av de fire avslutningshullene som ikke er nytt. Det er bra, for det er et av Norges beste par 5-hull.

D et er noe med den lyden! Linnea (12) har nettopp truffet den lille hvite ballen helt perfekt. Mens hun ser ballen først stige, så dale ned mot bakken, gjør hun sitt beste for å gjenskape akkurat den lyden. Et slags «svisj», før hun finner en ny ball og legger den klar.

Hun er en av sju små krigere som har fått en røffere start på livet enn de aller fleste. Og som nå er i ferd med å oppdage golfsportens fortreffelighet gjennom Golden Child. Ronny Hermansen ønsket å gjøre noe for Barnekreftforeningen etter at hans egen nevø Patrick ble syk, og senere gikk bort så altfor ung. I Golden Child lever minnet om Patrick videre, i en bevegelse som sakte, men sikkert har etablert seg rundt omkring i hele landet.

Som på Bærum Golfklubb denne torsdagskvelden. Sju barn med hver sin opplevelse og erfaring med den fryktelige sykdommen har en overraskelse i vente.

På drivingrangen står sju splitter nye golfsett linet opp. Tilpasset størrelse og alder. På hver bag er en navnelapp.

Straks begynner Veien til golf-kurset. Om noen timer har pro Frederik De Sousa lært dem nok til at de kan begynne å spille på egenhånd. Hvis de vil. Og det virker det som om de gjør.

SENSKADER OG UTENFORSKAP. Golfens natur og vesen er grunnen til at «Onkel Ronny» ivrer sånn for å få de unge kreftoverleverne inn i sporten. For selv om man har overlevd kreftsykdom, er det ikke nødvendigvis noen selvfølge at man er helt frisk.

– Det jeg har lært gjennom disse årene er at de som overlever kreft dessverre gjerne må leve med senskader i en eller annen form, kanskje resten av livet. Det betyr at de kanskje ikke henger med i fotballen eller håndballen, man blir kanskje litt fortere sliten enn det sosiale nettverket ellers, og så faller de litt mellom noen stoler. De blir ikke ekskludert, men de blir heller ikke nødvendigvis inkludert.

For meg er golf en av de fineste arenaene man kan ha for inkludering. Ung, gammel, gutt eller jente, om du har fysiske utfordringer – her er det plass til alle.

Den lille gjengen som står foran oss, har ganske forskjellige forutsetninger for å treffe ballen. Men alle opplever mestring og idrettsglede i løpet av kvelden. En kveld som startet med at noen av dem hilste blygt på hverandre. Noen timer senere heier de på hverandre og gir hverandre imaginære high fives, på ekte smittevernsvennlig vis. Den yngste er rundt fem. Den eldste nesten 19. Alle er på samme lag og lytter flittig når instruktøren igjen tar ordet. Nå skal de lære seg å putte.

Splitter nye golfsett – det er ikke ofte man ser spillerne ta av plasten på køllene før de skal slå, men det måtte gjøres denne kvelden i Lommedalen.

«Onkel Ronny» følger fornøyd med når sju ivrige nybegynnere tar første steg på Veien til golf. – En perfekt idrett til formål som dette, sier Hermansen.

FRA HAUGER GOLFKLUBB TIL MIDT-TROMS. Det som startet som en kjendisturnering på Hauger Golfklubb, er i ferd med å bli en nasjonal dugnad. Og det er fritt fram for alle å henge seg på.

– Alle kan være med å bidra, det har rett og slett blitt en liten dugnad. I år har flere klubber blitt med som vennskapsklubber. Nå er vi på Bærum hvor det er turnering til helgen. Vi har hatt turnering på Kongsvinger, vi har vært på Bjaavann, Midt-Troms skal arrangere turnering senere i sommer.

Det er veldig uhøytidelig. Vi finner en dag, spiller en turnering og spytter inn litt i potten som går til Gold Child-organisasjonen som et veldedig bidrag. Og så får de mulighet til å være med å konkurrere om en invitasjon til Golden Child Invitational, der de får mulighet til å spille med John Carew, Atle Pettersen og alle de andre kjendisene som stiller opp.

At Ronny Hermansen er en dedikert, initiativrik mann med et stort hjerte, er det liten tvil om. Men helst vil han takke de som hjelper til med å få dette til. Klubbene som stiller fasiliteter til disposisjon for trening og turneringer, utstyrsleverandør Callaway som har vært med hele veien – og på Bærum Golfklubb venter medlemskap på korthullsbanen når kveldens kurs er omme.

– Jeg er bare en vanlig fyr som prøver å få til noe fint. Og det hadde ikke gått uten alle hjelperne i Golf-Norge. Alle de som er blitt mine venner rundt omkring i klubbene. Jeg er veldig fornøyd. Det er de sju små på Bærum Golfklubb også. Takket være idéen til Ronny Hermansen og dugnadsånden i vårt langstrakte golfland.