K enneth Nordvang tilhører en slik gruppe. Han er medlem av Hauger og Nes og spiller med karer som har crazy luer som sitt varemerke. Når en spiller gjør en birdie, må de andre ta på seg luer som er så stygge at de går i kategorien trippelbogey. Unntaket er når det skal slås. Da er det lov til å ta av lua – for det kan i de vanskeligere tilfellene være en lue hvor det henger en snabel rett foran ansiktet.

Ekstra dustete blir gjengen når en gjør eagle. Da må de tre andre gå med Norges styggeste hodeplagg de neste to hullene. Men det kan svi også for den som gjør birdie. Gjør du birdie på en provisorisk ball, må du selv ta på dustelue!

Hver gang gutta er på tur – og det er ganske ofte – så handler det ikke bare om å få prøvd ut området baner, men også om å få kjøpt inn områdets grusomste luer. Til og med lueselgere i Las Vegas ble kvitt det styggeste de hadde, da Nordvang & co. var på besøk.

– Vi teller ikke poeng og henger med geipen, vi skal ha det moro. Derfor spiller vi også en del skins (om penger), sier Nordvang, som ikke legger skjul på at gruppen vekker en viss oppsikt med dusteluene sine. Ja, andre har faktisk tatt etter og innført samme praksis.

Nordvangs bag er full av fæle luer, men han kårer den som spiller julesanger, til verstinglua. Det i sterk konkurranse med hønelua, der hønseføttene henger ned i nakken på ham. Som man skjønner, gir det status i gruppen å ha det hesligste hodeplagget – og konkurransen er sterk!

Det kan imidlertid være en fordel at de andre gutta gjør birdie. Det fikk Nordvang merke på Hakadal i sommer. På det 18. hullet sendte han ballen rett i koppen fra 182 meter. Det etter en dropp – og dermed en spektakulær birdie. Dermed var det på med luer for de tre andre i flighten. Men Nordvang skulle gjerne tatt på seg en han også. For etter den triumferende birdien var det en annen "birdie" som fant ut at avfallsstoffer måtte ut. Dermed ble Oslo-gutten belønnet med en solid dose fugleskitt i hodet! Det vakte selvfølgelig stor munterhet hos de andre tre – og det er ikke blitt mindre populært å gå med lue etter det.

Nordvangs uflaks sluttet ikke der. På veien hjem ble han tatt i radar i Åneby. Ikke nok med at han måtte punge ut for 58 km/t i 50- sonen, men han fikk også en tilleggshilsen fra politiet: "Bildet viser at du sitter og prater i mobilen". 2200 kroner takk!

Skitt au!

D et er emosjonelt å tenke tilbake over alt jeg har gjort. Plutselig har jeg innsett at jeg har vært gjennom ekstremt mye. Men nå følte jeg at nok var nok, sier Suzann Pettersen og kikker ut av vinduet på Baker Hansen på Vinderen mens det gule høstløvet er i ferd med å dekke til fortauet på utsiden.

Tutta er tilbake hjemme på Oslos beste vestkant. Nike-piqueten og golfkøllene er byttet ut med allværsjakke, barnevogn og en telefon som har vært overopphetet de siste dagene, med meldinger fra folk over hele verden som har gratulert henne i kjølvannet av Solheim Cup-seieren i Skottland... og fra håndverkere som jobber på spreng med å gjøre klar familien Pettersens nye rede før julen kommer.

– Det dukker opp så mange spørsmål underveis som vi ikke har tatt stilling til. Man MÅ jo være der for å følge opp! Men det er deilig å ha litt andre bekymringer enn golfsving, smiler Tutta, som er tilbake i hverdagen igjen etter at hun vant Solheim Cup for Europa – og satte punktum for en av tidenes største norske idrettskarrierer i samme slengen.

Etter at hun spontant la opp på direkten etter seieren, ble avgjørelsen umiddelbart hyllet som «the greatest sports retirement of all time» av amerikanske golfjournalister. Og ESPN omtalte Tuttas exit fra golfen som den ultimate «mic-drop».

Tutta var tilbake der hun hørte hjemme. Etter den infamøse «gimmie-gate» i Solheim Cup i Tyskland i 2015, og deretter da hun måtte trekke seg på grunn av skade i 2017, fikk hun endelig tatt det farvelet med Solheim Cup som hun fortjente – en turnering som har definert hele hennes karriere, helt siden hun presenterte seg for den internasjonale golfscenen i 2002 med å banne på direktesendt TV etter tidenes comeback i avslutningsmatchen mot Michelle Redman.

– Jeg var så sugen på å levere, spesielt med tanke på hvordan de to siste Solheim Cupene endte. Jeg merker at jeg har blitt mye mer følsom etter at jeg ble mor. Den gleden jeg hadde i Solheim Cup i år, har jeg aldri kjent på tidligere, sier Tutta.

Selv om golfkøllene nå er lagt på hylla for godt, er det ikke like lett å gi slipp på vanene som hun har vent seg til gjennom en lang karriere. Tutta har alltid blitt beskrevet som en av de hardest arbeidende spillerne på touren, og det var hennes konstante driv etter å bli bedre som gjorde at hun tilbragte vanvittige 436 uker på rad blant de ti beste på verdensrankingen.

Men nå er timeplanen og kalenderen plutselig nesten helt tom. Tutta legger ikke skjul på at hun stanger litt i veggen om dagen og sier hun fortsatt våkner med en rar følelse om morgenen.

– Jeg prøver bare å nyte det å ikke ha dårlig samvittighet over ikke å trene. Det sitter langt inne.

Forrige uke var hun på jentetur i Spania med vennegjengen. For første gang behøvde hun ikke lenger være først i seng hver kveld.

– Hele livet mitt har jeg tatt tidlige kvelder fordi jeg vet jeg skal opp tidlig dagen etter. Nå kunne jeg plutselig gi helt faen og ikke ha på vekkerklokka. – Men jeg våkner fortsatt like tidlig, da! legger hun lattermildt til og rister på hodet.

Tutta understreker at hun ikke kommer til å savne det kontinuerlige presset over å føle at hun burde vært på trening eller analysert spillet sitt. Det er et puslespill hun er glad over endelig å kunne legge fra seg.

– Hele identiteten min var basert på hvordan jeg gjorde det på golfbanen, og det smittet over på privatlivet mitt. Det påvirket alle valgene jeg tok og ikke minst humøret mitt. Det er nok noe av forklaringen på suksessen min, men også forklaringen på altfor mange søvnløse netter.

COMEBACKET. Da Tutta gikk inn i svangerskapsperioden, sa kaptein Catriona Matthew, eller «Beanie» som hun også blir kalt, at Tutta var med i Solheim Cup-planene hvis hun selv ønsket.

Derfor lå det i kortene fra ganske tidlig at hun skulle få muligheten til å representere Europa for niende gang i Solheim Cup, til tross for at hun på det tidspunktet nettopp ville ha gjort comeback etter et to år langt turneringsavbrekk.

Det kom likevel som en stor overraskelse på Tutta da hun pratet med Matthew i mai om hvordan laget hennes ville se ut. Hun hadde fire navn på blokka som hun ville ha med seg til Skottland som «captain’s picks». Øverst på listen stod Suzann Pettersen.

– «Er du MORSOM?!» utbrøt jeg da hun luftet ideen, ler Tutta.

Men Matthew var dønn alvorlig. Da juli omsider kom, og Tutta skulle spille på lag med Matthew i den etterlengtede comebackturneringen Dow Great Lakes Bay Invitational – 609 dager etter hennes forrige turnering – bedyret Matthew at dette fortsatt var planen.

Selv om Tutta og Matthew misset cuten sammen i lagturneringen i Michigan, ble uken en påminnelse for Tutta om hvorfor hun hadde forelsket seg i golf da hun trådte sine barnegolfsko på Bogstad på 1980-tallet. Hun kjente på en spilleglede hun nesten ikke hadde kjent på tidligere.

– Vi hadde ikke spilt spesielt bra, men jeg husker at jeg sa til fatter’n da vi gikk av banen: «Faen, som jeg gleder meg til å spille i morgen! » Jeg syntes bare det var så kult å spille golf igjen. Siden jeg ikke forventet å spille dritbra, fikk jeg plutselig mer indre glede av gode slag. Ett bra slag kunne veie opp for ti dårlige. Det var noe helt nytt for meg.

Matthew hadde uansett sett nok bra spill fra Tutta til å være trygg på at hun kom til å bli spilleklar til Solheim Cup om to måneder. Uten at Tutta visste om det, hadde Matthew diskutert med LPGA-kollegaene Caroline Hedwall og Anna Nordqvist om Solheim Cup og bedt om deres innspill. De var også klokkeklare på at Tutta måtte med på laget. De ville gjøre hva som helst for å legge til rette for at Europas viktigste lederskikkelse i Solheim Cup de ti siste årene skulle være med. Ja, de tilbød seg til og med å hjelpe til med å finne barnevakt under turneringen!

– Etter det begynte det å bli mer og mer reelt. Beanie ønsket at jeg skulle spille et par turneringer til før Solheim Cup, men jeg tror det først og fremst var for syns skyld, slik at det ikke så helt jalla ut å plukke meg ut til laget uten at jeg hadde spilt noen turneringer, smiler Tutta.

Hun hadde i utgangspunktet ikke planlagt å spille flere turneringer den sommeren, men måtte nå rokere på planene for å finne konkurranseformen. Hun forsøkte å komme seg med i majorturneringene Evian Championship og British Open, men i begge turneringene var påmeldingsfristen gått ut. Hun kom seg derimot med i europatour-turneringen Scottish Open i august, hvor det nok en gang ble misset cut.

Tutta forsikret kapteinen om at spillet føltes greit selv om hun misset cuten, og det var alt Matthew trengte å vite.

«Vær så god, plassen er din», sa hun.

Da Tutta deltok på en middag med de andre Solheim Cup-kapteinene i Skottland den samme kvelden, visste alle at Tutta hadde fått plassen. Da begynte hun plutselig å føle på at hun kanskje hadde tatt plassen til en annen spiller, men Laura Davies var rask med å forsikre Tutta om at hun var det sikreste wild-cardet de hadde. Hun hadde ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.

– Folk tror kanskje at jeg var det siste navnet på blokka til Beanie, men det var aldri snakk om å skvise meg inn på den siste plassen på laget. Hadde det vært noen andre som hadde spilt bra nok før Solheim Cup, hadde det ikke føltes riktig å ta plassen. Og da hadde jeg nok ikke gjort det heller, fastslår Tutta.

RUSTFJERNING. Etter å ha fått beskjeden om at hun skulle spille Solheim Cup, måtte Tutta kaste seg i selene for å finne konkurranseformen. Aller helst hadde hun lyst til å trene seg opp hjemme i Norge, men hun innså raskt at det ikke var en optimal løsning. Halvveis motvillig satte hun kursen mot Canada etterfulgt av en ny LPGA-turnering i Portland på vestkysten uken etter.

Tutta hadde egentlig ikke lyst til å reise fra Herman i to uker, men ektemannen Christian overbeviste henne om at hun burde spille begge.

– Det var nesten litt som et skippertak før eksamen. Det ble veldig mye golf de tre siste ukene før Solheim Cup. Jeg husker da jeg ankom hotellet i Portland, at det ikke føltes verdt det å være der alene, erindrer Tutta.

Det er flere eksempler på LPGA-spillere som har kommet tilbake og har fortsatt lange karrierer etterpå, selv om de tilhører unntakene. Den fremste av dem alle er nettopp Catriona Matthew som vant British Open som 40-åring i 2009 – kun elleve uker etter at hun hadde blitt tobarnsmor.

For Tutta ble det derimot raskt åpenbart hvor store oppofringer som kreves for å kombinere de to livene:

– Mødrene på touren får ikke nok anerkjennelse. Med tanke på det jeg selv hadde opplevd med bare å reise med ett barn, kan jeg nesten ikke fatte hvordan de har klart å håndtere livene sine på reisefot med enda flere barn. Jeg har så mye respekt for dem som klarer det.

Side om side med sine gamle LPGA-kollegaer begynte Tutta likevel gradvis å komme tilbake til rytmen igjen. Hun klarte sin første cut siden comebacket i Canada, og selv om spillet var langt unna der det burde være uken etter i Portland, lot hun seg ikke vippe av pinnen.

– I Portland spilte jeg RÆVVA! ler Tutta.

– Det var pinlig, liksom. Jeg måtte nesten unnskylde meg for dem jeg spilte med. Jeg slo noen misser som jeg aldri har vært i nærheten av å ha før.

I motsetning til tidligere da hun hadde fått nattesøvnen ødelagt i jakten på svar, klarte hun nå å tenke at det var en naturlig del av prosessen. Hun visste likevel at hun måtte ta grep, og med Solheim Cup nå bare noen dager unna måtte det skje brennkvikt.

Hun bestemte seg for å legge om svingen. Ja, du leste riktig.

Seieren i Solheim Cup ble det punktumet Suzann Pettersens karriere fortjente.

JAKTEN ETTER SVAR. I 2014 overrasket Tutta mange da hun plutselig brøt med sin trener gjennom store deler av LPGA-karrieren, David Leadbetter. Sammen med engelskmannen vant hun tolv LPGA-turneringer og etablerte seg som et av de virkelig store navnene i golfverdenen.

Etter å ha slitt med skader de siste årene ønsket Tutta nå å bygge en sving som var mer skånsom for ryggen. Hun håpet Tiger Woods sin tidligere trener Butch Harmon – anerkjent som verdens beste golftrener – skulle finne svaret.

Under Leadbetter slo Tutta nesten bare fader. Det endret seg under Butch, hvor hun bestemte seg for å slå drawer i jakten på mer lengde for å holde tritt med de yngre langtslående spillerne som nå entret tour-scenen.

Lengden kom, men det gjorde også missene. Hun lyktes riktignok i å bygge en sving som var bedre for ryggen, men hun klarte aldri å vinne en turnering under Harmon, selv om hun var nære på flere ganger.

I ettertid har Tutta spurt seg selv om det egentlig var lurt å bytte trener. Men hun er klar på at hun ikke angrer på avgjørelsen.

– De årene der var tøffe mentalt. Alt så sykt bra ut på trening og video, men jeg klarte aldri å ta det ordentlig ut i turnering.

– Jeg har tenkt mye etterpå om det var feil av meg å ta den avgjørelsen, men jeg lærte ekstremt mye hos Butch. Jeg gjorde det for min egen utvikling, og med Leadbetter følte jeg at jeg hadde nådd et punkt hvor jeg måtte videre for å utvikle meg.

Tutta sier hun alltid har forsøkt å omringe seg med de flinkeste folkene i bransjen for å bygge opp sitt eget kunnskapsbibliotek. Jo større hennes eget bibliotek er, desto bedre rustet har hun vært til å ta veloverveide avgjørelser på egen hånd:

– For meg har golf alltid vært en evig jakt på å bli bedre, og jeg har aldri tillatt meg selv å bli tilfreds.

Det er det mange andre som også kan skrive under på. Opp gjennom karrieren har Tutta tilsynelatende skiftet ut caddier oftere enn andre bytter olabukser, og hun legger ikke skjul på at hun har vært krevende å jobbe med. Hun stiller like strenge krav til støtteapparatet sitt som hun gjør til seg selv. Da gjelder det å være på tå hev hele tiden.

Tutta sier det «klikker for henne» hvis hun står og trener og ser treneren stå med ansiktet ned i telefonen.

– Den tiden er så verdifull, og jeg gidder ikke å kaste bort to timer mens noen står og tekster. Tilstedeværelse er alfa og omega.

– Det er de rundt meg som har utviklet og pushet meg. Jeg forventer 150 prosent av meg selv hver eneste dag, både i treningsøktene og mellom dem, og hvis jeg har kjent på tilfredshet fra dem jeg har rundt meg, har jeg blitt sykt irritert.

Tutta husker spesielt én caddie som hun spilte bra med i et par år, men som begynte å ta suksessen hennes for gitt da topplasseringene heller ble regelen enn unntaket. Da er det kort vei ut døra hos «Team Tutta».

– Jeg har aldri tatt min egen suksess for gitt. Da kan i hvert fall ikke de rundt meg gjøre det! Jeg har nok vært beintøff å jobbe med, men alle har fortalt meg i ettertid at de også har lært utrolig mye, fastslår Tutta.

– Synes du det er ubehagelig å gi noen fyken?

– Ja, det er dritkjipt. Det føles nesten som å slå opp med en kjæreste. Egentlig er jeg veldig konfliktsky. Jeg kan la ting skure og gå veldig lenge, men så sprekker det totalt. Det har jeg fra faren min. Men jeg har blitt flinkere til å si fra underveis med årene.

Tuttas brudd med Leadbetter markerte starten på en årelang søken etter svar. Samarbeidet med Harmon varte i litt over to år før hun byttet til Jorge Parada, en av tourens mest ettertraktede unge trenere. Der ble det ytterligere endringer på svingen, og Paradas moderne metoder tok Tutta enda et lite skritt lenger unna svingen som hadde gjort henne til tourens soleklart beste «ball-striker».

Også det samarbeidet ble kortvarig, men da Tutta møtte David Orr etter en begredelig oppvisning i British Open på Kingsbarns i 2017, begynte svarene endelig å komme. Tutta hadde nettopp misset cuten til tross for at hun traff 35 greener på 36 hull («DA har du puttet litt!» utbryter Tutta oppgitt), og nærspillsguruen Orr ble i utgangspunktet hanket inn som puttetrener.

Etter hvert ble det åpenbart at innspillene hans når det gjaldt golfsvingen, var minst like verdifulle.

– Det første han spurte meg da han så svingen min, var «Hva i all verden er det du driver med?» Han sa jeg ikke svingte etter mitt «DNA». Jeg visste at han hadde rett, men jeg var ganske rådvill.

Etter British Open var det første prosjektet likevel å få orden på nærspillet, og spesielt putteren som har vært Tuttas akilleshæl gjennom store deler av karrieren. Hvem vet hvor mange av hennes ti andre- og tredjeplasser i majorturneringene som hadde resultert i seier med en litt varmere putter?

Med Orr fikk Tutta seg noen a-ha-opplevelser hun hadde lett etter i hele karrieren.

– Plutselig begynte jeg liksom å forstå puttingen, sier hun.

Hun var endelig i ferd med å knekke puttekoden. Så ble hun gravid.

Suzann Pettersen så ut som sitt gamle jeg da presset var som størst i Solheim Cup-innspurten.

DET SISTE DYTTET. Etter at Tutta misset cuten i Portland med fem slag i generalprøven til Solheim Cup, visste hun at hun måtte gjøre forandringer – og det brennkvikt. Sammen med Orr endret hun svingen i rekordfart, men denne gangen hadde hun ikke tid til noen innkjøringsperiode og oppvarmings turneringer.

Hun beskriver det som «helt vilt» at hun faktisk fikk det til.

– Jeg har alltid tatt til meg lærdom, kunnskap og endringer veldig raskt, og det har vært en av mine største styrker i karrieren. Men dette var på et annet nivå, smiler Tutta.

Hun ble kastet rett ut i det på den største scenen i kvinnegolf. Hun visste at både den amerikanske og europeiske golfpressen ville følge henne med argusøyne, klare til å hamre løs på tastaturene og kritisere både henne og kaptein Matthew hvis hun ikke leverte varene.

For selv om Matthew var sikker i sin sak på at Tutta var riktig valg for laget, mente de fleste på utsiden at det var ren gambling fra kapteinen sin side.

Fallhøyden var stor, men som Tutta har vist gang på gang gjennom karrieren, er det når hun har kniven på strupen og presset er som størst, at hun trives best.

– Da Solheim Cup-uken kom, var det som om jeg aldri hadde vært borte. Jeg hadde ikke spilt så bra i turneringene før, men det bekymret meg ikke. Jeg vet av erfaring at matchspill har en helt egen dynamikk. Jeg hadde så sykt lyst til å gripe muligheten.

Det var ikke bare publikum og presse som var spent på hvordan spillet til Tutta ville være: Hennes gamle LPGA-kollegaer var like nysgjerrige, og da de så hvor bra hun slo på treningsfeltet i opptakten til turneringen, tenkte de nok at hun var i storform.

Det var et resultat av metodisk og intenst arbeid, og noen sene kvelder på hotellrommet med svinganalyse sammen med David Orr, mens lille Herman krabbet i sirkler rundt dem.

– Ingen vet mer enn David og meg hvor mye vi satt på hotellrommet og analyserte videoer herfra og til evigheten før turneringen startet. Jeg er utrolig takknemlig over at han ga meg det siste dyttet på tampen av karrieren min, sier hun.

Selv om Solheim Cup startet tregt for Tutta, utfylte hun og hennes lagkamerat Anne van Dam – en av europatourens fremadstormende unge stjerner – hverandre perfekt og startet mesterskapet med seier.

Det viktige første poenget var sikret. De potensielle kritikerne ble stilnet, og Tutta var i ferd med å bli like varm i trøya som temperaturmåleren hennes tilsa:

– Det mange ikke vet, var at jeg var skikkelig dævvsjuk den uken. Jeg hadde en influensakur som jeg ikke har hatt på 20 år. Jeg har faktisk fortsatt vondt i halsen. Da jeg våknet dagen før turneringen, begynte jeg å tvile på om jeg ville bli klar til start, men da jeg først kom meg opp av sengen, gikk det på autopilot, sier Tutta.

På lørdagen var hun tilbake i godt, gammelt slag. Nervøsiteten hadde lagt seg, og hun begynte å bli komfortabel. Hun og van Dam røk på sitt første tap, men Tutta følte seg for første gang ordentlig «tilbake».

Bordet var dekket, og Europa tok med seg en ett poengs ledelse til sisterunden.

KLIMAKSET. Før Solheim Cup slo i gang, var de to lagene tradisjonen tro med på et mediearrangement med foto- og intervjusesjoner. Én av journalistene på pressetreffet stilte alle spillerne det samme spørsmålet: «Hvilken spiller på laget hadde du stolt mest på for å ha den siste putten for å vinne turneringen?»

Suzann Pettersen var den eneste på laget som sa sitt eget navn.

Etter hvert som singlematchene på søndagen ble avsluttet, ble det stadig tydeligere at Solheim Cup ville bli avgjort i én av de siste matchene, og det virket nesten Spielbergregissert at det var den tredje siste matchen mellom de to veteranene Suzann Pettersen og Marina Alex som skulle bli avgjørende.

Tutta sparte sin beste golf til slutt i turneringen og storspilte hele runden, og matchen vekslet frem og tilbake i 17 hull før det hele skulle avgjøres på det siste hullet. Idet Tutta og Alex slo sine innspill inn på hull 18, kom det et øredøvende jubelbrøl fra hullet bak. Bronte Law hadde nettopp avgjort sin match i Europas favør, og dermed ble det klart at det var opp til Tutta og Alex å avgjøre.

Alt hadde ledet til dette øyeblikket, og da hun noen minutter senere så sin to meter lange birdieputt stupe ned i mørket rett etter at Alex hadde bommet sin birdieputt, innså Tutta hva som hadde skjedd.

Comebacket var komplett. Det samme var karrieren hennes. Der og da bestemte hun seg for å legge opp. Ingenting kom til å toppe dette.

– Det var mer lettelse enn ren glede da jeg så den siste putten gå i. Jeg kunne si til meg selv at jeg fortsatt hadde «det».

– Hovedgrunnen til at jeg bestemte meg for å gjøre comeback, var fordi jeg var nysgjerrig. Det var ikke sånn at jeg følte at jeg hadde noe uoppgjort med golfen. Jeg ønsket å bevise for meg selv at jeg kunne komme tilbake og fortsatt levere når det gjelder som mest.

Oppdrag utført.

Tutta sier det var akkurat så spontant å legge opp som det så ut på TV. I ettertid har et av spørsmålene hun har blitt stilt oftest, vært om hun hadde gjort det samme hvis hun IKKE hadde satt den siste putten.

– Det slipper jeg heldigvis å svare på, smiler hun fornøyd før hun legger til:

– Jeg kunne sikkert ha fortsatt, men hadde jeg vunnet en major eller to til, hadde det ikke utgjort noen forskjell på min tilfredshet. Det hadde ikke forandret livet mitt. For første gang er det andre ting enn golf som er viktigere.

Tutta gleder seg til å ta fatt på rollen som Solheim Cup-kaptein i fremtiden. Her med Anne van Dam under årets Solheim Cup.

Jeg syntes det var kult å vinne major nummer to. Det setter deg i en annen kategori enn de som bare har vunnet én.

DEN NYE GENERASJONEN. Tilbake til hverdagen med familien i Oslo har Tutta endelig fått tid til å reflektere over alt som har skjedd de siste ukene, og over karrieren som helhet. Så hva er hun mest stolt av å ha oppnådd?

Etter lang betenkningstid svarer hun i sin sedvanlige selvkritiske stil heller på det hun føler forble ugjort: jakten på verdensenertronen.

Hun var rangert som nummer to bak både Annika Sörenstam, Lorena Ochoa, Yani Tseng og Inbee Park, men klarte aldri å oppnå statusen som verdens beste som hun hadde siklet etter helt siden ungdommen.

– Jeg fikk en veldig hyggelig melding fra David Leadbetter etter Solheim Cup som gratulerte meg med å ha oppnådd nesten alt som golfspiller. Han skrev at hadde det ikke vært for prolapsen jeg fikk mens jeg var i toppform i 2013, hadde jeg sannsynligvis kunnet kalle meg verdensener.

– Man skal aldri si «Hadde det ikke vært for», men akkurat den skaden har jeg tenkt en del på i ettertid. Jeg er ikke bitter, men jeg vet det var innenfor rekkevidde.

Vi gjør et nytt forsøk: Hva ER hun mest stolt av? Igjen en lang tenkepause.

– Jeg syntes det var kult å vinne major nummer to. Det setter deg i en annen kategori enn de som bare har vunnet én.

Og hva med rekorden på 436 uker på rad blant de ti beste spillerne i verden som tross alt er en av golfhistoriens mest imponerende statistikker?

– Jeg var egentlig topp-fem i verden i ti år, men det ble avbrutt av en periode på tre–fire uker i midten der hvor jeg lå på syvendeplass. Den statistikken irriterer meg bare!

Mens Tutta stort sett har vært den eneste norske spilleren som har satt ordentlige avtrykk etter seg internasjonalt de siste 15 årene, er det nå et tronskifte på gang i norsk golfsport. En ny generasjon unge herrespillere står klare til å overta stafettpinnen.

Tutta sier hun gleder seg til å følge norsk golf fremover, og spesielt Viktor Hovland.

– Du finner ikke vinnerskaller som ham i hver generasjon. Han er en sånn type, og det må vi være sjeleglade for. Det kommer ikke til å være noen overraskelse for meg hvis han vinner minst én PGA Tour-turnering i løpet av det neste året, sier hun.

På mange måter er Suzann Pettersen og Viktor Hovland rake motsetninger. Tutta dominerte fra ung alder, hun vant fem norgesmesterskap på rad fra hun var 15 år, og fra hun var 12 til 18 tapte hun bare én konkurranse hjemme i Norge – en turnering hun fortsatt er bitter over.

Viktor slo på sin side ut i full blomst først etter å ha flyttet til USA og begynte på college, noe Tutta hoppet over.

Og mens Viktor har vunnet mange fans med sitt vinnende smil, har det gått igjen som et refreng blant Tuttas kritikere i hele hennes karriere at hun må smile mer. Det har hun brydd seg fint lite om.

– Du kan ikke være noen andre enn den du er. Selv om jeg har glede av golf, behøver jeg ikke å gå rundt og se ut som Donald Duck! Du kan ikke være følelsesmessig nøytral når hjertet sier noe helt annet.

– Mange vil sikkert peke på at temperamentet mitt har ødelagt for meg, men jeg ville aldri vært det foruten. Nettopp derfor har Tutta ekstra tro på Viktor i årene fremover: Han holder seg tro til den han er.

– Et av de beste rådene jeg kan gi både ham og andre unge spillere, er å finne deres egen vei. Han har hodet på riktig plass og har sin egen spillestil. Han har ikke prøvd å kopiere noen andre. Av alle de norske spillerne er han den jeg er hundre prosent sikker på kommer til å klare seg fint.

Tutta tok sin andre majorseier i Evian Championship i 2013. Hun synes den seieren satte henne i en annen bås enn spillerne som «bare» har vunnet én major.

ET NYTT KAPITTEL. Mens Hovland fortsatt er i startgropa av sin karriere, skal Tutta nå begi seg ut på nye prosjekter og definere hva som skal bli «Suzann Pettersen 2.0».

Mange utøvere sliter med å håndtere overgangen til en vanlig hverdag etter å ha viet hele livet til idretten sin. Plutselig må man redefinere seg selv, og det er mange eksempler på utøvere som aldri lærer seg å takle situasjonen.

Tutta sier det er en realitet hun er fullt klar over. Neste uke skal hun på et seminar i regi av Olympiatoppen og Forsvaret som handler om overgangen til et sivilt liv. På seminaret skal deltagerne bli veiledet til å tenke på hva de kan bruke sine unike erfaringer til på veien videre.

– Jeg har ingen utdanning å vise til, men jeg vet at jeg sitter på veldig mye kunnskap som det er vanskelig å putte på papiret og formidle til omverdenen i en formell setting. Jeg har småengasjementer her og der, og jeg har allerede en del ting jeg skal gjøre i løpet av vinteren.

Uansett hva hun finner ut av fremover, er det i hvert fall ett prestisjetungt oppdrag som er helt sikkert fremover. Tutta vil etter alt å dømme bli Catriona Matthews arvtager når hun gir seg som Solheim Cup-kaptein.

– Ja, det vet jeg at jeg kommer til å bli. Jeg er veldig klar. Det er den turneringen som har definert meg som golfspiller.

I første omgang har hun imidlertid helt andre prioriteringer.Nå må hun lære seg å ta det med ro hjemme med Christian, Herman og hunden Tiko. Heldigvis har hun allerede hatt en to år lang akklimatiseringsperiode vekk fra golfen, og hun bekymrer seg ikke nevneverdig for hva som skal skje fremover.

– Jeg føler ikke noe kjempetrang til å hive meg rundt og finne noe annet å gjøre riktig ennå. Akkurat nå er det bare digg å kule’n helt og fortsette å vende meg til den nye tilværelsen.

– Det synes jeg at jeg har fortjent!

G olfsporten har i mange år hatt globale golfregler, utstyrsregler og regler for amatørstatus, men hele seks ulike handicapsystemer og hvordan handicap utregnes. Disse fungerer bare der de gjelder, og kan i liten grad konverteres fra det ene systemet til det andre. Fra 2020 forenes disse til ett globalt handicapsystem, og oppstart i Norge er i januar 2020.

• Ditt handicap blir gjennomsnittet av det handicapet du spilte til i de 8 beste av de siste 20 rundene.
• Handicapkategorier forsvinner
• Alle (uavhengig av handicap) kan spille handicaptellende selskapsrunder eller handicaptellende turneringsrunder over 9 eller 18 hull.
• Runder over 10 eller flere hull kan også være handicaptellende i noen situasjoner.
• Høyeste handicap er 54,0.
• Det er ikke lenger noen begrensning på å kunne justere handicap fra under til over 36,0.
• Du registrerer enten din score hull for hull, eller en justert bruttoscore totalt for runden.
• Du behøver ikke registrere eller meddele før start at du skal spille en handicaptellende runde.

Dine handicaptellende runder registrert i GolfBox i perioden 2017–2019 blir brukt til å beregne nytt handicap. Resultatene fra de 20 siste av disse rundene blir omregnet til det handicapet du spilte til i de rundene. For at en runde skal kunne bli brukt i overgangen, må følgende data være tilgjengelig for runden:

• Bruttoscore eller Stableford-poengsum og
• Banens par og
• Baneverdi og
• Slopeverdi

En runde hvor det bare er registrert en Stableford-poengsum, inneholder ikke nok informasjon til at det kan bli beregnet hvilket handicap det ble spilt til i den runden.

Dette løser systemet automatisk ved at gjennomsnittet blir beregnet på et færre antall runder i forhold til hvor mange runder du har registrert. Dette er det en standard tabell på. Denne tabellen blir også benyttet inntil en spiller har registrert 20 eller flere runder.

Ja, selv om du bare har registrert en Stableford-poengsum, vil disse bli brukt til å beregne det handicapet du spilte til i de rundene, men som nevnt ovenfor må det også være registrert par, baneverdi og slopeverdi.

Det er vanskelig å forutsi om eller hvor mye ditt nye handicap blir endret i forhold til ditt «gamle» EGAhandicap. Det kan bli høyere, lavere eller det samme. Dette avhenger av hvilke runder du har registrert, og hvor mange runder du har registrert. Har du for eksempel bare registrert gode runder, kan det påvirke, men har du registrert alle dine handicaptellende runder, vil det mest sannsynlig ikke bli endret noe særlig. Kanskje ett slag opp eller ned. Spillere som er på vei opp i handicap, vil generelt få et noe høyere handicap.

Ditt handicap blir gjennomsnittet av de 8 beste av de siste 20 registrerte handicaptellende rundene. Det eneste du som spiller behøver å tenke på, er å spille runden og registrere resultatet i GolfBox snarest mulig etterpå, og aller helst i løpet av den samme dagen du spilte runden. Da beregner GolfBox nytt handicap i løpet av påfølgende natt, og neste morgen kan du se om ditt handicap er blitt endret etter den siste runden.

Gjennomsnittet beregnes på et nytt begrep som kalles «Handicap spilt til» («Score Differential»). Det er det handicapet du faktisk spilte til på runden. Du behøver ikke å regne ut dette, for det gjør GolfBox automatisk etter at du har registrert din score, antall slag, hull for hull, alternativt en justert bruttoscore totalt for runden i GolfBox.

Hvis du for eksempel har handicap 21,6, men spilte til handicap 19,1 i den runden, er det verdien 19,1 som blir lagret som én av de siste 20 scorene.

Nei. Stableford som konkurranseform lever i beste velgående, men Stableford-poengene brukes ikke lenger til handicapformål eller til å regulere handicap. Du kan fortsatt spille så mye Stableford du vil, men husk å notere hvor mange slag du bruker på hvert hull, slik at du kan registrere hullscore (antall slag) når du skal registrere runden i GolfBox etterpå.

Buffersoner finnes ikke i WHS.

– Hardtarbeidende, strukturert og forsøker å være positiv!

– Film er ikke min sterke side. For tiden liker jeg godt TV-serien Twin som går på NRK.

– I disse dager er det Dag Vidar Hanstads bok "Organisasjon og lederskap i idretten". Denne bør alle ledere i norsk idrett lese.

– Jeg kan tilnærmet ingenting om musikk – så jeg hører på P3 og ferdigsnekra spillelister på Spotify.

– Jeg vet at det er politisk ukorrekt, men det må være entrecote og rødvin.

– Min gamle hvite rescue femmer.

– Veldig vanskelig spørsmål, men i Norge må det bli Lofotoen og Oslo GK. Ellers må jeg medgi at Kingsbarns ved St. Andrews har gjort et uslettelig inntrykk.

– Vi må stanse medlemsnedgangen.

– At vi lykkes med å rekruttere mange barn og unge til golfsporten!

Men utfordringer er det som gjør jobben interessant, akkurat som golf for øvrig. Å lage en golfbane er et stort samarbeidsprosjekt med mange som trekker i ulik retning. Da er det min jobb å forsøke å få dem til å trekke i samme retning i stedet. Du skal samarbeide med alt fra dem som jobber i klubben, folkene som operer de store maskinene og myndighetene til miljøbevegelse og andre interessegrupper.

– Absolutt! Jeg elsker å spille andre baner og hente inspirasjon fra dem. Men det handler kun om inspirasjon, ikke kopiering. Jeg ønsker heller at andre skal bli inspirert av og kopiere det jeg har gjort. Selv etter så mange tiår i denne bransjen kan det fortsatt dukke opp ideer som fornyer golfen. For eksempel begynte vi plutselig å spørre oss hvorfor alle teesteder må være hundre prosent i vater? Hvis man gjør dem litt ujevne og tvinger spillerne til å ta en stance, tilfører man plutselig golfrundene en helt ny dimensjon og utfordring.

– Først og fremst er det trist å se klassiske golfbaner bli gjort overflødige på grunn av de ekstreme lengdene verdens beste spillere slår i dag. Samtidig må vi huske at dette bare gjelder en liten promille av alle golfspillere. Vi arkitekter har en viktig oppgave med å tilpasse oss de nye tidene, og det er mange flere måter å gjøre en bane utfordrende på enn å gjøre dem lengre, for eksempel ved å bruke konturene på fairwayer og greener. Mange av mine baner har brede fairwayer og store greener, men som spilles forskjellig fra dag til dag basert på flaggplasseringene. Det gjør at fairway i praksis spilles mye smalere fordi du tvinger spillerne til å slå på riktig side av fairway, samtidig som du ikke straffer høyhandicaperne siden de slipper å bruke mye tid på å lete etter baller.

– Det er artig å kunne endre på baner jeg allerede har jobbet med. Det gir meg en sjanse til å melke kua én gang til! Christian Lundin har gjort en fantastisk jobb med driving-rangen, og treningsfeltet kommer til å bli noe av det beste i Europa. Han er en ung og veldig spennende arkitekt. Vårt selskap har først og fremst jobbet med spillbarheten på de nye hullene. Vi har til og med bedt Viktor Hovland om hans meninger, og jeg har inkorporert litt av hans tanker og ideer i de nye hullene. Norske golfspillere har noe å glede seg til.

D et er fantasitall egentlig, sier André Jåtog på telefonen fra Oslo.

Som innleid konsulent for Norges Golfforbund har han de siste månedene jobbet dedikert med undersøkelsen «Golfspilleren i sentrum». Resultatene gir Golf-Norge verdifull informasjon om hvordan medlemmer og gjestespillere blir mottatt, om de føler seg ivaretatt, hvordan de opplever banen og klubbmiljøet.

43 klubber har latt seg måle i undersøkelsen. Ingen får bedre skussmål enn Norsjø GK.

TALLENES TALE. – Vil du ha en kaffe? spør Ragnar Kisfoss. Før vi rekker å svare, trykker den daglige lederen på knappen som får kaffemaskinen til å bryte stillheten i klubbhuset.

Utenfor vinduene er den lave høstsola på vei opp over Norsjø og Telemarkskanalen. De voktende trærne kaster lange skygger i sine gule og røde uniformer. Banen er fortsatt grønn og innbydende, men regntung etter en våt høst. Snart skal flaggene inn, og et nytt år telles opp. Regnskapene har ikke alltid vært like idylliske som omgivelsene.

– Cirka 5 millioner i budsjett. 1,6 millioner i medlemsinntekter. 1 million i greenfee. Resten fra sponsorer og diverse midler, oppsummerer Ragnar og rekker oss den rykende kaffekoppen. På veggene henger historien om Norsjø Golfklubb som ble stiftet 5. august 1992. En 6-hullsbane åpnet året etter. 9 hull lå klare i 1998 og 18 hull i 2001. I 2007 ble klubben slått konkurs, men reddet av Carl Diedrik Cappelen med etableringen av Norsjø Golfpark. Redningsmannen drev anlegget fram til 2017 da klubben igjen overtok eierskapet og driften.

– Det er selvfølgelig utfordrende å drive golfbane på et sted som dette. Ulefoss er ikke verdens navle. Men de siste to åra har vi klart å få driften i pluss, og vi ser ut til å klare det i år også, forklarer Ragnar Kisfoss. Selv har han vært her siden 2010 og tatt de nødvendige grepene. Fått mer ut av hver krone og mer av vedlikeholdet over på dugnad. Avstått fra de store investeringene, tatt vare på maskinparken, miljøet og menneskene.

– Samtidig har vi et ønske om å forbedre banen hvert år. Det er ikke så mye vi har råd til, men kan vi rette opp et par teebokser, er det bra.

TOPP ₃ PÅ NESTEN ALT. Det er fem satsingsområder som klubben skal legge ekstra trykk på i årene fremover. Når NGF-konsulenten omtaler Norsjø-svarene som «fantasitall», er det fordi klubben kommer ut som topp 3 på nesten alle områder i undersøkelsen. På en skala fra 1 til 10, der 10 er et utvetydig ja, blir medlemmer og gjestespillere spurt om de vil anbefale Norsjø til andre. 88 prosent svarer 9 eller 10, og de resterende 12 prosent over 7. Og blant samtlige proer i Norge er det ingen som scorer høyere enn Mattias Andreasson, svensken som kom til Norsjø i 2004. Han hadde ingen planer om å bli der i 15 år, men er der fortsatt.

– Årene har gått fort, smiler Mattias. – Men det forteller vel bare at jeg trives godt her, selv om det kan være litt stille.

På enkelte formiddager, som i dag, er det færre spillere enn ansatte som oppholder seg på anlegget. Og de ansatte er heller ikke mange.

– Når greenkeeper Trond Brubak permitteres for vinteren, er det bare Ragnar og meg her. Det kan bli noen lange dager, men vi er som et gammelt ektepar. Vi behøver ikke å snakke sammen hver dag lenger, hehe.

Ved siste opptelling hadde klubben 629 medlemmer. Årlig rekrutteres 70–80 nye med jungeltelegraf og Veien til Golf-kurs, men foreløpig ramler et tilsvarende antall ut i andre enden.

– Vi forsøker å ta vare på alle og når folk trives, tror jeg hovedårsaken er at vi tar oss tid til å snakke med dem. Vi får ofte høre at Norsjø er en hyggelig plass å komme til, og da kommer folk gjerne tilbake. I tillegg tror jeg at mange blir overrasket hvor fint det er her, sier Mattias Andreasson.

STORSLÅTT VED VANNET. Fra første til siste tee er Norsjø GK en naturskjønn og variert 18-hullsbane. Den åpner og avslutter beskjedent nok på flatene utenfor det like beskjedne klubbhuset, men alt mellom er en vakker og spektakulær miks i skogene rundt Norsjø. Spesielt på siste ni kommer hjertebanken.

På vindfulle dager skal du slite med å nå greenen på hull 11, et av Norges mest fotograferte par 3-hull, med stor høydeforskjell og vann på høyre side. Heldigvis tilbys Norsjø GK i flere lengder. Med fem ulike teebokser kan banen spilles i alt fra 3200 til 6100 meter, og du gjør klokt i å velge det teestedet som passer din spillestyrke.

Lengden er ikke problemet på neste par 3, hull 15, men sannsynligvis må du fram med kameraet også her. Og spar litt plass på minnebrikka til hull 16.

Det er her vi treffer Åsmund Sanda. Politimannen fra Bø er ute på en morgenrunde før kveldsvakta og rister på hodet over eget spill. Samtidig avslører smilet at 30-handicaperen har en flott start på dagen.

– Hele familien startet på golfkurs her i sommer, og vi ble utrolig godt tatt imot, både barn og voksne. Vi synes det er vanvittig gøy, men også vanskelig, ler Åsmund før han konsentrerer seg og retter blikket mot flagget.

Ballen holder seg godt unna vannet. – Du verden. Den ble faktisk ikke så ille.

D et er kanskje ikke så rart at Hellas ikke forbindes med golf sånn helt uten videre. Landet har fortsatt færre enn ti golfbaner, og om det finnes noen profesjonelle golfspillere fra Hellas, så vet de færreste hva de heter. Det greske golfforbundet ble stiftet så sent som i 1981, og det er bare 2000 grekere som hittil har funnet gledene ved å spille golf.

Likevel finnes det kanskje grunner til å legge neste golftur til nettopp Hellas. På vestkysten av halvøya Peloponnes har det de senere årene vokst frem en destinasjon som tåler sammenligning med mye av det beste vi ser andre steder i verden. Costa Navarino heter stedet, og du kan like godt legge deg det på minnet med en gang.

LOKAL GUTT MED LIVSLANG DRØM. For ni år siden eksisterte ikke Costa Navarino – det var sågar ikke noe som het det. Destinasjonen er en vill drøm satt ut i livet av skipsreder Vassilis «Kapteinen» Constantakopoulos. Han ble født i 1935, i landsbyen Diavolitsi i Messinia som ligger vest på Peloponnes. Familien drev som mange andre i regionen med jordbruk – og som ikke hadde noe med sjøen å gjøre i det hele tatt.

Unge Vassilis jobbet hardt på gården hver dag mens han studerte på kveldstid. Etter andre verdenskrig fikk gresk skipsfart et oppsving, og der så han sin mulighet til å skape seg en karriere.

Han jobbet seg opp fra laveste nivå, en seks måneder ulønnet praksisplass der han til og med måtte betale for sin egen mat. Sakte, men sikkert gikk han gradene, og etter 20 års hardt og målrettet arbeid hadde han nådd toppen. Han var nå «Kaptein Vassilis», en betegnelse alle brukte om han frem til hans død. I 1974 kjøpte han sitt første skip, og i løpet av et drøyt tiår vokste selskapet til å bli verdens største, private cargorederi.

Omtrent samtidig begynte drømmen om å skape det som skulle bli Costa Navarino å ta form hos kapteinen, han ønsket å gi noe tilbake til regionen han var født i. I tillegg ønsket han ved å skape arbeidsplasser i hjemlandet å bidra til at flinke landsmenn ikke forlot landet i sin jakt på arbeid.

FLYTTET 16 000 OLIVENTRÆR. Det første han måtte gjøre, var å kjøpe opp de nødvendige eiendommene han trengte. I Hellas er det relativt vanlig at land eies av småbønder, så han måtte overtale 1600 eiere til å selge han sine eiendommer før han hadde det området langs kysten han trengte, for å fullføre drømmeprosjektet sitt.

I Hellas er det ikke lov å felle oliventrær. På den etter hvert så store eiendommen var det ikke mindre en 16 000 av disse, de fleste av trærne ble derfor flyttet for å tilpasses den massive utbyggingen. Mange av de vakre trærne omkranser i dag de to golfbanene på Costa Navarino.

Helt siden 70-tallet var Kapteinen en glødende miljøaktivist, etter hvert ble han et sentralt medlem i flere greske miljøorganisasjoner. Dette miljøengasjementet gjennomsyrer alt på destinasjonen, enten man tenker på valg av materialer eller flora og fauna.

I 1998 ble Costamare som er navnet på shippingselskapet han drev, det første shippingselskapet i verden som tilfredsstilte de nye, internasjonale kravene til begrensning av CO2-utslipp til sjøs.

Kapteinens filosofi var at «å ta noe fyller hendene, men å gi fyller hjertet». Etter å ha jobbet i 57 år overlot han i 2005 styringen av bedriften til sine tre sønner, og 25. januar 2011 dro Kapteinen ut på sin siste seilas.

Etter å ha kjørt på fin motorvei en god stund svinger vi inn på en mye smalere vei. Turen går gjennom små landsbyer, og veien er smal og svingete, og det stiger jevnt. At vi er på vei til det ryktene sier, en fantastisk destinasjon med alt man kan ønske seg, er vanskelig å fatte. Men så, idet vi nesten har mistet troen, åpner landskapet seg. Landskapet heller plutselig nedover, og Det joniske hav åpenbarer seg. Og der borte ser vi målet, helt ute ved kysten.

• 1 16 000 oliventrær har blitt flyttet for å skape anlegget på Costa Navarino.
• 2 Pittoresk innspill på Dunes Course hull 2.
• 3 Lobbyen på Romanos kan ta pusten fra de fleste.
• 4 Lobbyen på Westin er heller ikke verst.

LUKSUS HELE VEIEN. Luksus er stikkordet på Costa Navarino, enten du spiller golf eller ikke. Det er fem stjerner hele veien. Destinasjonen har to hotellkomplekser, The Romanos og The Westin som flyter over i hverandre.

Vi sjekket inn på The Romanos som går for å være litt flottere enn The Westin. Den største forskjellen er at man på The Romanos i tillegg til vanlige rom og suiter også kan leie en egen villa. Vi fikk et romslig dobbeltrom med fin terrasse, stort bad, deilig seng og en egen sofagruppe.

Det finnes ikke dårlige beliggenheter for noen av boalternativene på Costa Navarino, uansett hvor du bor. Men vi liker å tro at vi har vært ekstra heldige med vårt rom som både har utsikt over havet, og det som vi etter hvert skal lære er hull 2 på Dunes Course.

Selve destinasjonen med fellesområder opptar 1000 hektar. I tillegg til de to hotellene finnes et slags bysentrum med torg, butikker og alle slags restauranter. Den første kvelden spiste vi middag i The Flames som er restauranten i klubbhuset på The Dunes. Utsikten man har over banen fra terrassen, er virkelig med på å skjerpe golfappetitten – om det skulle være nødvendig.

Man finner også et 5000 m2 spa-område samt bassenger, tennisbaner og nesten ubegrensede muligheter til å drive sport og friluftsliv. Både inne på selve destinasjonen og i den flotte naturen i området.

Har man med seg barn og ønsker en barnefri kveld, kan de minste sjekke inn på et barnehotell med eget badeland inne på destinasjonen. Dette er sikkert hyggelig for de voksne, og muligens enda morsommere for de minste.

Tar du den korte gåturen ned til stranden, venter myke solsenger og håndklær i tillegg til en fin strandrestaurant der det serveres både mat og drikke av høy kvalitet.

De neste par dagene skal vi spille begge banene som anlegget tilbyr. Til tross for at de ligger relativt nær hverandre, har de ganske forskjellig layout og særtrekk. Det er et pluss, ikke minst med tanke på at det enn så lenge er langt til en golfbane utenfor Costa Navarino.

1 Det nye klubbhuset på Bay Course. 2 Villaene på Romanos ligger i umiddelbar nærhet til sjøen. 3 The Bay Course hull 5 og 6. 4 Messina-regionen byr på flott natur. 5 Costa Navarino produserer sin egen vin.