Banebesøket:
Rickard Lindberg
Vintertrening
REISE: Japan
Nye jernkøller
Emil Hegle Svendsen:
Medlemsnedgangen i Golf-Norge fortsetter, men tallene fra «Prosjekt ivaretagelse » gir grunn til optimisme.
Bulle Bech mottar prisen som «årets ildsjel» i Golf-Norge i 2018 på vegne av foreldregruppa til Sola Golfklubb.
Rickard Lindberg skal ta fatt på sin kanskje største utfordring så langt når han overtar ansvaret for golfforbundets Team Norway-satsing.
En eksepsjonell idrettskarriere er over. Rifla er byttet ut med golfkøller. Men Emil Hegle Svendsen er fremdeles treffsikker
Vintertid = utstyrstid. De neste månedene fylles golfbutikkene opp igjen av nye køller. Her er en titt på noen av nyhetene.
Foruten en 2000 år lang historie, 200 kilometer kystlinje og 245 strender har Girona-provinsen åtte 18-hullsbaner.
Er du golfreisevant? Er du på søken etter en ny topptur i golflivet ditt? Det blir ikke mer eksotisk enn Japan.
Hvor god form er du egentlig i? Fystrener Kim Røtnes Jensen viser deg ulike tester hvor du kan måle din fysiske form før du starter vintertreningen for fullt.
Kragerø GK har Norges mest komplette golfresort. Men er golfbanen noe å skryte av?
De oftest stilte spørsmålene om de nye golfreglene.
ISSN: 0809-1439
Nr. 6 2018 – 63. årgang
6 utgivelser pr. år
Ullevaal Stadion
0840 Oslo
www.norskgolf.no
Magnus Sveen
magnus@norskgolf.no
Mobil: 410 20 789
Christian Døvle
christian@norskgolf.no
Mobil: 940 57 641
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
Everysport Media Group
stefan.lundstrom@esmg.se
Mobil: +46 (0)708- 98 48 16
Mars 2019
Benjamin A. Ward
Martin Dahl
Arne Hole
Tom Horley
Stefan Krogh
Kaia Means
Ann-Sophie Stene
Ellen Aabech
Kroonpress AS
www.kroonpress.ee
Norsk Golf er et uavhengig magasin. Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet uten avtale. Norsk Golf arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål. Adresse: Rådhusgt. 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo, tlf. 2240 5040, e-post: pfu@np-nr.no.
J eg vet ikke helt om jeg vil ha fred riktig ennå, jeg da.
Jeg synes det gikk for fort i år. Igjen. Jeg synes liksom det bare var nå nylig at vi oppgitt ristet på hodet over meterhøye brøytekanter til langt uti april. Vi fryktet for enorm snøsmelting og flom, men så kom tidenes varmeste sommer i stedet. Så i stedet for å smelte og renne ned i elvene, fordampet all snøen slik at golfbanene rundt omkring gikk rett fra snødekte isbreer til knusktørre stepper. Mange baner fikk det ekstra tøft i år, men signalene jeg har plukket opp fra dere rundt om i Golf-Norge, er at medlemmene har vært forståelsesfulle og skjønt at dette var en ekstrem situasjon. Det har gledet klubbene og skapt et større samhold flere steder.
Så får vi krysse fingrene for at når Kong Vinter trekker seg tilbake igjen om noen måneders tid, så har han fart bedre med banene han var så hard mot i fjor.
Men vinter blir det i år også. Og da er det tid og anledning for å fikse på det som vi ikke fikk til det forrige året. Det gjelder både golfspillere, klubber og oss i Norsk Golf.
Vi er en liten redaksjon som gjør det vi kan for at dere skal få et produkt dere liker å lese. Men det er dessverre fremdeles slik at det er for mange som opplever ikke å motta bladet. Det er det flere grunner til, men den viktigste årsaken er at folk står oppført med feil adresse i Golfbox.
Når vi gjør bladet klart til utsending, laster vi ned en fil med adressene til dem som har huket av for at de ønsker å motta Norsk Golf. Dette skjer ca to uker før bladet skal distribueres, og filen består av omtrent 70 000 adresser.
Nærmere 4 prosent av disse er feil, og det høres kanskje ikke så mye ut, men det er snakk om nesten 3000 personer som ikke får bladet.
Og dette er bare de som står med feil adresse, i tillegg har vi tilfellene der budene ikke klarer å levere dit de skal. Vi opplever også at budene leverer bladet til dem som skal ha det, men at de ikke bryr seg om adressen som står trykket på bladet og heller går ut fra distribusjonslisten, slik at mange mottar bladet, men blir stresset over at det står feil navn på baksiden.
Dette ønsker vi å ordne opp i. Men for å gjøre det trenger vi hjelp fra dere også. For etter at klubbene ikke lenger er avhengige av riktige postadresser til hvert enkelt medlem for at kontigenten skal bli betalt (den blir sendt med epost), ser vi at flere og flere står oppført med feil adresse i Golfbox.
Så logg inn, sjekk kontaktinformasjonen din og oppdater den dersom den ikke stemmer. Det kan også hende du må ta kontakt med klubben din for å få ordnet dette.
Nå tenker du kanskje at det er litt snodig å skrive denne oppfordringen all den tid de som faktisk trenger å oppdatere adressen sin, sannsynligvis ikke får dette bladet. Men jeg tenker at vi får gå bredest mulig ut. Vi kommer også til å sende ut en epost til klubbene der vi ber dem hjelpe oss.
I tillegg vil det i vinter bli sendt ut en brukerundersøkelse der vi ber om tilbakemeldinger på innholdet og produktet vårt.
Svarene vi får, sammen med en ekstern evaluering vi nå gjør, legger grunnlaget for hvordan Norsk Golf kommer til å se ut fremover.
Det eneste vi vil, er å lage et så godt produkt som mulig. Og så blir vi glade om så mange som mulig av bladene som distribueres, havner på riktig adresse.
Tusen takk for i år, alle sammen. God vinter, god jul og godt nyttår!
Denne vestlandsklubben, som
kan skilte med et av de fremste
juniormiljøene i Norge, har faktisk
den eneste 18-hullsbanen i
sitt fylke. Park-og skogsbanen er
i likhet med mange andre baner
i Norge tegnet av Jeremy Turner.
På dette bildet ser du banens 14.
hull, et spektakulært par 5-hull
med utsikt over Storfjorden i
bakgrunnen. Hvor er vi?
Send ditt forslag på e-post til
redaksjon@norskgolf.no.
Merk
mailen med «Hvor er dette»
i emnefeltet. Vinneren får et
dusin Z Star Pure White-baller
fra Srixon med Norsk Golf-logo
på. Riktig svar i forrige utgave
var Egersund GK. Vinneren var
John Michaelsen. Vi gratulerer!
V i alle er opptatt av å rekruttere og beholde flest mulig golfspillere. Vi ønsker spillere i alle aldre og med forskjellige ferdighetsnivå hjertelig velkommen til våre flotte baner.
Det dreier seg om å rekruttere spillere til idretten vår, men vel så mye om å beholde dem som har startet med golf. Golf er ikke den letteste idretten å beherske. Men så er det for mange slik at plutselig er en over kneika og hekta på golf. Utfordringen er å få nybegynnerne over kneika, få dem hekta og bli aktive spillere til glede for seg selv og klubben.
I de senere årene har vi dessverre opplevd en nedgang i antall medlemmer totalt i Golf-Norge. Årets sesong, med store utfordringer på svært mange av våre baner, gjør det nødvendig å rette mye oppmerksomhet på ivaretakelse. I to år har NGF gjennomført «Prosjekt Ivaretakelse» sammen med 14 klubber. Prosjektet har vært rettet mot å sette i gang tiltak som fører til at flere av dem som er i faresonen for å falle ifra, forblir i golfen.
Resultatene av arbeidet i prosjektet er meget interessante. Den generelle nedgangen i medlemmer i snitt i alle klubbene i Norge er på 3,2 prosent. Tallene for de klubbene som har vært med i prosjektet, er i snitt bremset til 0,6 prosent i 2018. I 2017 hadde klubbene til sammen en vekst på 1,4 prosent. Totalt har klubbene hatt en vekst i målgruppene for prosjektet: barn og unge, jenter og kvinner samt høy-handicapere. Seks klubber hadde en positiv medlemsvekst i 2018, til tross for en tøff sesong. Ti klubber opplevde det samme i 2017. Hovedkonklusjonene fra prosjektet er at når det arbeides systematisk med konkrete mål, gir det positiv effekt. Størst økning har det vært blant barn og unge. Erfaringen er at når et område gis prioritet, fokus og oppmerksomhet, gir det resultater. Det er et faktum at forskjellige medlemsgrupper har forskjellige behov. Når tiltakene blir spisset og tilpasset målgruppen, ser vi også at da kommer resultatene.
Jente- og kvinnesatsingen har i hele prosjektperioden hatt mye oppmerksomhet. Dette har ført til interesse og større aktivitet i kvinnearbeidet i klubbene. Noen klubber arbeidet bevisst med å integrere kvinnelige ressurspersoner i andre oppgaver enn de tidligere har utført. Det har resultert i økt samhandling og nye ressurspersoner, noe som har ført til at klubbene eksempelvis har sendt flere kvinnelige deltagere på trenerutdanning.
Alt i alt viser prosjektet at systematisk arbeid med å ivareta utsatte målgrupper gir positive resultater. Det er mulig å snu negative trender til noe positivt så lenge vi jobber sammen.
V
i må jo spille om et eller annet?
Norsk Golf burde vel skjønt såpass
som at en av tidenes vinnerskaller i norsk
idrett helst vil konkurrere når vi skal møtes
til intervju og en golfrunde på Miklagard.
– Match, da. Eller?
For det er klart, en som har tenkt prestasjon,
resultat, målsettinger og trening dag inn og
ut i hele sitt liv, slutter da plutselig ikke med
det selv om tiden som skiskytter nå er forbi.
Men det var først på tampen av karrieren
at Emil Hegle Svendsen turte å finne fram
golfkøllene igjen.
– Jeg spilte mye da jeg var yngre, men av naturlige årsaker har det ikke blitt så mye golf de siste 15 årene. Jeg har jo hele tiden visst at jeg kom til å begynne å spille igjen, for jeg synes jo det er veldig gøy. Men jeg har holdt meg unna det bevisst, for jeg vet at jeg blir hekta. Og at det tar mye tid. Så jeg har holdt meg unna golfen og fokusert på den idretten som faktisk har vært innbringende. Men jeg har hele tiden visst at jeg kom til å begynne å spille igjen, nå synes jeg det er fantastisk moro.
For et par år siden, mens det var skiskytterfestival i Holmenkollen, ble Emil observert inne på rangen på Fornebu på kveldstid, noen timer etter at han hadde vært i aksjon med ski på beina og børse på ryggen. «Se hvem som står der og trener», hvisket folk og pekte bort på Super-Svendsen, mens de nysgjerrig tok en sniktitt på golfsvingen.
Emil stod inne i sin egen lille verden, konsentrerte seg og terpet på små detaljer og enset ikke at han hadde et publikum som fulgte med på hver minste lille ting han foretok seg.
v– Jeg har ikke noe imot å stå to timer på rangen og jobbe med svingen, sier 33-åringen mens vi tusler mot første tee.
– Det er jo litt sånn jeg holdt på med skytetrening i den idretten jeg drev på med før også, så det faller meg veldig naturlig. Det er klart, det morsomste er jo å være ute på banen. Men for at det skal være gøy, er man nødt til å øve.
Og øvd har han åpenbart gjort. For selv om medaljegrossisten har brukt minimalt med tid på golf, og maksimalt med tid på ski- og skytetrening de siste 15 årene, er handicapet på imponerende 6,8.
IDRETTSGENET. Vi ser det igjen og igjen. Gamle idrettsstjerner som tar opp golf etter karrieren. Som blir hekta. Så hekta at det vekker til live den gamle treningsiveren og ambisiøse driven som gjorde at de ble så gode i 'sin' idrett. Så de går i gang med golfen som de gjorde da de drev toppidrett, og raser ned i handicap.
– Jeg tror idrettsutøvere generelt har det genet at de prøver å få fremgang hele tiden, at de er sultne på det. Golfen er krevende på akkurat den måten. Jeg synes jeg har hatt bra fremgang, altså. Men nå har det stagnert litt. Jeg er ikke så mye bedre nå enn for et par år siden, selv om jeg føler jeg er bedre både på nærspill og putting. Scorene mine er ikke så veldig mye bedre.
Det er lett å se at Emil har brukt mye tid på rangen. Han har golf i kroppen og slår ut den ene myke drawen etter den andre. Uheldigvis for hans del drar Norsk Golfs utsendte i et par lange putter helt i starten og får et par hulls ledelse i matchen. Det er svært lite populært, det kommer et par freske trøndergloser med jevne mellomrom.
Konkurranseinstinktet som har skaffet ham tolv VM-gull og fire OL-gull, er ikke enkelt å legge vekk. Da var det lettere å ta beslutningen om at karrieren var over, selv om det var vemodig.
– Jeg merket at motivasjonen var borte, sier Svendsen og blir tankefull. For han er jo bare 33 år? Men trønderen har bestandig gjort det klart at han ikke er en type som Ole Einar Bjørndalen. Emil har trengt pauser, avbrekk og har hatt behov for å gjøre andre ting enn å trene for å få tilbake driven til å satse mot en ny sesong.
Etter OL i Peyongchang var det tomt i tanken. Ved tidligere anledninger, etter store mesterskap, har lysten og viljen kommet tilbake etter en liten stund. Men ikke denne gangen. Ikke i nærheten.
– Gnisten har pleid å komme tilbake etter en liten pause, men nå var det bare å kaste inn håndkleet. Jeg var helt ferdig i hodet, det var sjanseløst for min del.
Så for første gang i sitt voksne liv har Emil Hegle Svendsen kunnet kjenne på hvordan det er ikke å ha prestasjoner, mål, trening, hvile og kosthold hengende over seg 24 timer i døgnet. Nå trener han relativt lite. Rulleski har han ikke hatt på seg i det hele tatt.
– Den største forskjellen er at jeg slipper å tenke på at alt jeg gjør har en konsekvens. Hvis jeg har lyst til å ta meg en tur på byen nå, får ikke det noen konsekvens for morgendagen. Før måtte jeg hele tiden tenke over de tingene, se fremover og planlegge. «Ok, nå kan jeg ikke gjøre det, fordi jeg skal trene to økter i morgen. Og så skal jeg trene to økter dagen etter det igjen.» Det er det man gjør i hverdagen som er viktig. Den må være perfekt hvis man skal nå målene sine som skiskytter. Det er jeg glad for at jeg slipper nå. Å ha det hengende over meg at hvis ikke jeg gjør alt perfekt, så går det til helvete til vinteren.
Det som derimot ikke går til helvete, er golfspillingen. Verken generelt sett eller i matchen mot Norsk Golf. Super-Svendsen har fått opp dampen. Når han nærmer seg greenen, går han i standplass-modus og plaffer ballen ned i hullet. Etter 13 hull er flaggbæreren fra åpningsseremonien i Peyongchang opp med to. Latteren sitter løst, smilet sitter som tatovert i det blide ansiktet. Konkurransemannen har våknet for alvor.
– Jeg har ikke noen spesielle ambisjoner når det gjelder handicap eller sånne ting. Jeg har på en måte konkurrert nok i mitt liv, så jeg spiller ikke så mange turneringer og sånt. Det skal være litt seriøst for at det skal være gøy, men det skal også være spøk og latter, sånn som når vi spiller nå!
FAMILIELIV OG UTDANNING. Selv om Emil Hegle Svendsen legger opp i relativt ung alder, rakk han likevel å bli en av våre mestvinnende utøvere gjennom tidene. Han har åtte OL-medaljer totalt, bare Marit Bjørgen, Ole Einar Bjørndalen og Bjørn Dæhlie har flere enn 33-åringen.
I den perioden eide ikke Emil et sett med golfkøller. Med vilje.
– Jeg visste jo at jeg fort kunne bli hekta, så det var like greit å la være og fokuserte i stedet på jobben min. Det var en 12–13 år der jeg ikke hadde golfkøller, men så kjøpte jeg meg et sett igjen for tre år siden, og siden har jeg trent jevnlig.
Praten går lett, om løst og fast. Om at han er glad for at han slipper å spise så mye lenger. Etter et helt liv som toppidrettsutøver er han matlei. Lei av å måtte sørge for at kroppen får i seg nok næring og kalorier til at den skal kunne klare seg gjennom et knallhardt treningsregime. Nå holder det med en banan på 18 hull.
Og så kommer vi ikke utenom den famøse episoden fra Pokljuka i 2014. Da rampegutten Emil, sammen med lagkameratene Johannes Thingnes Bø og Tarjei Bø, tok seg en fest etter sesongavslutningen og endte med å tappe luften ut av dekkene til Ole Einar Bjørndalen. Emil måtte i snekkerboden og stå skolerett etterpå. Men det var ingen vonde følelser. Bjørndalen fikk en uforbeholden unnskyldning, og de tre skiskytteressene beklaget på pressekonferansen noen dager senere.
– Vi håper folk tilgir oss dette feilgrepet, vi er ikke perfekte noen av oss, sa Svendsen den gang. Og tilgitt ble de.
Og mens vi snakker om det som har skjedd gjennom en lang karriere, er Norsk Golf i ferd med å ta kommandoen i matchen. Vinner tre hull på rad, og når vi står på tee på hull 17 på Miklagard, ligger Super-Svendsen under med ett hull. «Nå må vi skjerpe oss her», sier Emil til seg selv og klinker en laaaang drive over fairwaybunkerne og lander ballen langt oppe i bakken. Svendsen vinner hullet på par og har mulighet til å ta hjem matchen på hull 18.
Det ender med at Norsk Golf setter i en lang parputt. Ankermannen Svendsen, gullgrossisten med nerver av stål, må sette sin putt på et par meter for å dele matchen. Er det noen som egentlig lurer på hvordan det endte?
Nå begynner et nytt liv og en ny tilværelse for Emil. Mannen som skiskytterkommentator Andreas Stabrun Smith mener er det største talentet innen norsk skiskyting noen sinne, er familiemann og student når de gamle lagkompisene slenger rifla på ryggen og legger ut på en ny verdenscup- og VM-sesong.
– Det blir nok litt rart når sesongen kommer i gang. Det er jo det jeg kommer til å savne, å konkurrere.
Han har fått noen tilbud om å være ekspertkommentator på tv, men foreløpig ikke takket ja til noe. Studier på BI er førsteprioritet inntil videre. Før noe enda viktigere tar over stafettpinnen. Sammen med forloveden Samantha Skogrand venter Emil barn til vinteren.
– Det har vært helt konge å få være mer sammen med henne. Det er ikke reisinga jeg savner etter at jeg la opp, for å si det sånn. Det blir tre år på BI i Nydalen, og så blir det jobb etter hvert. Så får vi se om jeg duger til noe annet enn å gå på ski og skyte på blink. Det blir spennende, ler Svendsen.
Vel, at han duger til mer enn å gå på ski og skyte på blink, har han bevist allerede. For selvsagt satte han den siste putten. Irritert over ikke å vinne, men samtidig glad for ikke å tape.
– Ambisjonen med golf er å ha det moro. Og så vil jeg spille en runde på par en gang, sier Emil bestemt.
Vår spådom er at det nok ikke er
veldig lenge til det skjer.
Dette er hva Emil Hegle Svendsen hadde i bagen da vi møtte ham.
Team Norway-trener Niklas Diethelm har analysert svingen til Emil Hegle Svendsen – og ble imponert over det han så.
Her kunne jeg tenke meg at Emil stod litt nærmere ballen. Legg også merke til hvordan skuldrene er åpne i forhold til beina; han sikter til venstre med overkroppen, men til høyre med beina. Her burde alle linjer være parallelle.
En god start på baksvingen med hendene foran brystet og køllehodet i en god posisjon.
Baksvingen er litt kort. Vekten er også litt for mye på tærne; her vil jeg at trykket hans skal samles mer mot høyre hæl. Han har også mistet litt av vinkelen i overkroppen og reist seg litt opp. Men som helhet har han en bra posisjon på armene.
Her har han gjort en veldig bra jobb i nedsvingen. Armene er i lik posisjon når knærne er tilbake til utgangspunktet. Jækla bra!
God rotasjon i hoftene. Vakker posisjon. Siden han har rotert så bra, unngår han at hendene «flipper» over i balltreffet, slik at køllebladet holder seg stabilt.
En fin og balansert avslutning. Emil gjør veldig mye bra, og mange av de viktigste posisjonene – spesielt i nedsvingen – er riktige. Kult å se!s
Bra balanse og bredde mellom beina. Grepet er sterkt både på høyre- og venstrehånda. Her skulle jeg gjerne sett et litt mer nøytralt høyrehåndsgrep.
Han sklir for mye med hoften i stedet
for å rotere den. Det gjør at vinkelen pås
ryggraden hans beveger seg feil vei (mot målet), noe som gjør det vanskeligere for ham i nedsvingen senere.
Her ser vi at Emil må jobbe bakover med
hodet for å få tilbake riktig ryggradsvinkel ved balltreffet. Det gjør at han mister kraft og kontroll, og i verste fall kan det også forårsake ryggsmerter.s
Her får han strukket armene fint utover og slipper løs kraften. Venstre bein kunne gjerne vært strukket ut mer slik at hoften hadde rotert enda mer mot målet.
Venstre kne har kollapset litt. Det er et resultat av at han ikke fikk rotert riktig i baksvingen.
For å oppsummere svingen til Emil ser den veldig bra ut bakfra, men når man ser den forfra, er det fortsatt litt mer å jobbe med. Men han gjør mye veldig riktig, og det er åpenbart at han har en atletisk sving.
H vert år hedrer NGF «årets ildsjel» for å gjøre stas på dem som legger ned en utrettelig og uvurderlig frivillig innsats for golfen i sine lokalmiljøer. I år går prisen til foreldregruppa i Sola Golfklubb ved Bulle Bech. I golfforbundets begrunnelse heter det blant annet:
«Foreldregruppa er genuint interessert i barnas vel og prestasjoner og bidrar spesielt under forbundsturneringer som Srixon Tour, Narvesen Tour, Garmin Norgescup og NM, totalt seks turneringer i 2019. Under mottoet «spillerne i fokus» jobber foreldregruppa for at alle som kommer til Sola GK, skal føle seg velkommen og kjenne at klubben har gjort sitt ytterste. Sportslig må alt være på plass, og en god tone med TD og dommer og «vi skal dra lasset sammen» er viktig.»
– Det er overveldende å motta denne oppmerksomheten. Vi i foreldregruppa gjør dette av ren glede og en genuin interesse for å følge opp barna våre, sier Bulle Bech til Norsk Golf. Under turneringene de har arrangert, har foreldregruppa innført en rekke tiltak for å gjøre ekstra stas på spillerne: De har spilt musikk i området rundt klubbhuset, ropt ut spillernes navn på høyttaleranlegget på teeboksen på første utslag, en egen driving-range-vakt som sørger for at spillerne får en bra oppvarming med egne pyramider med baller på gresstees, en egen «bollebil» som kjører ut på banen med kaffe og boller til spillere, trenere og foreldre, en egen fotograf som legger ut bilde av spillerne i Golfbox og på sosiale medier, og et utvidet scorekortmottak som kan håndtere flere flighter samtidig etter rundene. Foreldregruppas enestående engasjement har smittet over på både spillere, gjester, ansatte og funksjonærer.
– Selv om utøverne konkurrerer individuelt, er golf på mange måter en lagsport. Man blir ikke god alene i Golf-Norge. På samme måte som i alpint reiser de rundt sammen og backer hverandre på trening. Det har vi også fått til i vår klubb, spesielt med jentene som virkelig har blomstret. Klubben har fostret opp den ene gode
spilleren etter den andre, og mye av grunnen er at klubben har skapt et inspirerende miljø med et tett samhold. Det er alltid spillerne som er i fokus, sier Bulle Bech.
På grunn av det dårlige været som ødela starten av golfsesongen i store deler av Golf-Norge, tok Sola GK på seg ansvaret om å arrangere ekstra mange turneringer i år.
– Og da vi tok på oss jobben, skulle vi søren meg gjøre det skikkelig også! Vi hadde et ambisiøst mål om å lage det beste NM noensinne, og alle i turneringsapparatet strakk seg for å gjøre det lille ekstra. Banen ble helt fantastisk bra, etter iherdig innsats av banemannskap og frivillige på dugnad. Det var en kollektiv laginnsats fra hele klubben. I år slo vi også sammen Sola GK med Solastranden GK, noe som gir oss større muligheter til alltid å tilby våre medlemmer spill på en bane, selv om vi arrangerer store turneringer.
– Hvilke råd vil du gi andre klubber som ønsker
å løfte sitt juniorarbeid?
– Det sportslige må være på plass. Vi har en
dedikert og dyktig pro i Henning Lindanger som
drar lasset, og så har han en ivrig foreldregruppe
i ryggen hvor alle bidrar på hver sin måte. Vi reiser
på turer og arrangerer turneringer sammen,
og alle har funnet sin spesialitet. Noen er flinke
med scorekortmottak, noen står i startboden og
så videre. Det er bare å hoppe i det. Vårt mantra
om «spilleren i fokus» er det viktigste.
Bech berømmer også samarbeidet med golfforbundets TDer i turneringene de har arrangert.
– De har gjennom god kommunikasjon og
humør skapt den viktige dynamikken mellom
NGF og klubben som skal til for at alle de forskjellige
arbeidsoppgavene blir utført bra. Oppskriften
på gode turneringer er at hele teamet
drar lasset sammen for å gi spillerne en god opplevelse,
og at man strekker seg for å gjøre det lille
ekstra. Målet er at alle skal sitte igjen med følelsen
av at dette var et topp arrangement, og at
man gleder seg til å komme tilbake!
– Det er «skitkul»! Jeg ser virkelig frem til å sette tennene i norsk golf. Jeg har alltid brent for å bygge opp virksomheter og kulturer. Nå har jeg vært i det svenske golfforbundet siden 2005, først som talentcoach, deretter ansvarlig for guttelandslaget, og siden 2011 har jeg vært ansvarlig for hele herresatsingen. Nå er jeg veldig klar for neste steg. Jeg har alltid elsket utfordringer, og da Tor-Anders Hanssen i NGF tilbød meg denne jobben, var jeg ikke i tvil. Jeg brenner i «äslet» etter å komme i gang!
– For å bygge opp en god satsing må man ta utgangspunkt i behovene. Når vi skal bygge opp satsingen i Norge, er det viktig at vi analyserer alle deler av utviklingstrinnene som spillerne er gjennom i løpet av sin karriere, og ser nøye på hvor vi skal legge innsatsen. Det er viktig med en ekstrem struktur og tydelighet overfor både spillerne og trenerne. Da jeg overtok ansvaret for det svenske herrelandslaget, hadde det utviklet seg en «oss eller dem»-kultur; enten var man inne i landslagsvarmen, eller så stod man utenfor. Der opplever jeg litt at man er i Norge nå også. Det må vi gjøre noe med.
– Det er større behov for å tenke på helhet. Jeg opplever satsingen som litt fragmentert og med utydelige rammer for hvordan man får frem spillere i verdenstoppen. Min ambisjon er at alle nivåene i Golf-Norge skal trekke i samme retning – både klubbene og NGF. Det er behov for å jobbe systematisk innenfor de fem viktigste prosessene i golf: det tekniske, strategiske, fysiske, mentale og sosiale. Måten det jobbes på for å produsere toppspillere, skal gjennomsyre alle nivåene i treningen, og filosofien skal være gjenkjennelig enten du er junior ute i klubb eller proff på touren.
– I Sverige har jeg jobbet tett med Torsten Hansson, som jobber som mentaltrener for Henrik Stenson. Han kommer til å være dypt involvert i teamet mitt i Norge og bidra med å fronte den filosofien som jeg ønskerå få frem. Han sitter med mye uvurderlig kunnskap etter å ha jobbet med verdens beste spillere. Han blir også sentral i internutdanningen vi skal ha av det norske trenerapparatet, for å sørge for at alle drar i samme retning. Noe av det viktigste vi må gjøre, er å bruke ekspertene på det de er gode på. Er du ekspert på putting, skal du jobbe med putting, ikke svingteknikk. Er du ekspert på svingteknikk, skal du trene spillerne dine i svingteknikk, ikke putting. Vi har et ansvar overfor Golf-Norge som betaler lønnen vår i Team Norway, og da må vi få ut maks av hver eneste krone.
– Det hele startet da jeg tok PGA-utdanningen mens jeg jobbet på Västerås GK i 2003. Den gang brøt jeg helt med PGAs syn på hvordan trenerutdanningen skulle være. Etter å ha holdt på med flere andre idretter lurte jeg på hvorfor golfen ikke bruker frivillige trenere slik alle andre idretter gjør. Jeg kunne – og kan fortsatt ikke – fatte hvordan proer kunne ta betalt for å trene barn. I mitt eksamensarbeid foreslo jeg å endre hele systemet og starte en omfattende opplæring av frivillige trenere. Det var helt mot PGA sine ønsker som fryktet for proenes levebrød, men da jeg spurte om mine ideer var ulovlige eller kunne få meg i fengsel, svarte de nei. Da så jeg på det som grønt lys til å kjøre på! Jeg bygget opp en egen frivillig trenerutdanning på Västerås GK, og i løpet av en vinter lærte vi opp alle de frivillige ildsjelene i klubben, enten det var foreldre eller pensjonister, til hvordan de kunne lede golftreninger. Det førte til en enorm aktivitetsøkning, og det var barn overalt. Med så mange trenere frigjorde det også min tid som pro til å jobbe mer med strategiutvikling og utdanning av enda flere trenere, og noen år senere mottok jeg en stor utmerkelse i Sverige for arbeidet jeg hadde gjort. Anders Thelberg i NGF ble veldig interessert i jobben vi gjorde, og det har vært til inspirasjon for den frivillige trenerutdanningen som Norge nå er i full gang med.s
– Den første veien til nedgang er å lene seg tilbake og si seg fornøyd når det går bra. Man må fortsette å utvikle seg hele tiden. Målet vårt må være å få frem spillere høyt oppe på verdensrankingen, og der er Norge fortsatt langt unna. Sverige har slåss mot Norge i alle år i alle idretter, men i golf har Sverige vært overlegne. Spillerne som jeg trente da jeg var trener for guttelandslaget, er fortsatt aktive, men gutta som var på det norske laget på den samme tiden, har sluttet. Jeg tror noe av forklaringen på det er at norske juniorspillere ikke har blitt lært hva som kreves. Allerede på klubbnivå skal man begynne å prate om hva som kreves for å klare seg på touren. Vi må forberede dem på hva de har i vente, både mentalt, men også hvilke ferdigheter de må inneha. Hvis man lærer dette for første gang når man kommer ut på touren, er det for sent.
– En ekstrem tydelighet i hva de ønsker å
oppnå, og hvordan de skal ta seg dit. De legger
all sin energi, tid og penger i satsingen sin. De
må ønske det så mye at det nesten gjør vondt.
Annika Sörenstam sa en gang at hun ikke
kunne vente til hun våknet om morgenen,
for hun gledet seg til å stå opp for å trene.
Den tankegangen må du ha. Når jeg har møtt
spillere som Tiger, Dustin Johnson og Justin
Thomas, kan man nesten se gløden brenne
i øynene deres. Hvis du virkelig vil nå dine
mål, er det ingen dans på roser. Det krever
beinhard jobb over lang tid, og selv da er det
ikke sikkert at du lykkes. Men hvis du er villig
til å forsøke, så skal vi backe deg.
G olfsvingen er en av de mest kompliserte bevegelsene som finnes i idrett, som krever mange egenskaper fra kroppen din: balanse, mobilitet, koordinasjon, styrke, kraft og hurtighet. Her viser europatour-spiller Karoline Lund og Bård Skogen deg noen øvelser som du enkelt kan gjøre selv, uavhengig av om du er hjemme eller på treningssenteret.
Kroppen din har tre ulike anatomiske bevegelsesplan. Enkelt forklart er dette bevegelser som går opp, ned og rett frem (for eksempel knebøy), sideveis bevegelser og bevegelser med rotasjon. I golfsvingen bruker du alle disse tre bevegelsesplanene. I denne øvelsen sjekker du kroppens mobilitet i rotasjonsplanet. Stå i en oppreist stilling og før hendene foran kroppen med håndflatene ned. Herfra tar du et lite steg til høyre med høyre fot (cirka 90 grader). La både venstre og høyre fot ha kontakt med bakken mens hendene leder an i rotasjonen av hofte, rygg, skulder og nakke mot høyre. Ta ut så mye bevegelse som du klarer. Utfør samme bevegelse motsatt vei. Klarer du å rotere mest mot høyre eller venstre? Og hva er det som eventuelt begrenser din mobilitet? For å teste ut stabiliteten din i rotasjonsplanet kan du gjøre akkurat samme øvelse, men ved å løfte foten fra bakken og la benet gli langs bakken mens kroppen utfører maksimal rotasjon mot høyre. Utfør igjen testen på begge sider. Er rotasjonen mot høyre eller venstre mest stabil?
Balanse bør være en viktig del av treningsprogrammet til enhver golfspiller, men nedprioriteres av mange. Begrenset balanse kan føre til tap av både kontroll og fart i din golfsving. Denne enkle balansetesten kalles «airplane». Ta utgangspunkt i oppstillingen din når du skal slå et golfslag. Derfra løfter du den ene foten opp fra bakken samtidig som du bøyer deg fremover. En optimal posisjon skal nå være en rett og fremoverlent overkropp med armene ut til siden. Har du god kontroll på balansen i denne utgangsposisjonen, kan du lukke øynene. Ha som mål å stå i balanse i 20 sekunder med øynene lukket. Ved å innføre rotasjoner fra side til side gjør vi «airplan» enda mer golfspesifikk. Kroppen vil her få utfordringer både med rotasjon, tyngdekraften og forflytting av kroppsvekt. Start med små rotasjoner og ha som mål at skulderen skal møte haken. La hodet stå stille under hele bevegelsen.
Golfspillere skaper kraft ved effektivt å separere overkropps- og underkroppsrotasjonen. Det krever kroppsbeherskelse og koordinasjon. Alle gode spillere har til felles at de starter nedsvingen med underkroppen. For å trene på å starte nedsvingen med hofterotasjon kan det være lurt å la køllene være i bagen og tørrtrene. Gjør følgende: Finn din golfoppstilling med hendene i kryss på brystet. Herfra skal du forsøke å rotere overkroppen mens hoftene ikke roterer. Når full rotasjon er tatt ut i overkroppen, er neste sekvens at hoften roterer bakover. Du skal nå stå fullt rotert i baksvingen. Neste og viktigste bevegelse er at hoften skal rotere tilbake i utgangsposisjonen mens overkroppen er helt i ro. Avslutt øvelsen med å rotere overkroppen også tilbake til utgangsposisjonen.
Husk at når du utfører en test, er det viktig at en re-test utføres på samme måte som første test. Noter ned, ta bilde av måten du utførte første test på eller følg eksakt samme oppskrift når du tester på nytt. Dette sikrer at testen er pålitelig.
En sterk rygg kommer godt med både på og utenfor golfbanen. En enkel test for å teste din styrke er liggende roing. Bård viser øvelsen i et rack på treningssenteret. Ta et overhåndsgrep som er cirka 15 centimeter utenfor hver skulder. Bygg opp med en kasse under føttene eller la hælene forankres i gulvet. Kroppen skal være rett ved å stramme mage- og setemuskler under hele bevegelsen. Hvil hodet bakover, og fra bunnposisjon trekker du brystet mot stangen. Når brystet er en knyttneves avstand fra stangen, senker du deg ned til startposisjon og utfører så mange repetisjoner som du klarer. Vinkelen på kroppen avgjør hvor tung denne øvelsen blir. Finn din vinkel ved å endre høyden på stangen. Noter ned antall godkjente repetisjoner du gjorde, og sammenlign det tallet til våren. Har du økt, er du sterkere!
Dette er en bra test for stabiliteten i bekkenet, korsryggen og kjernemuskulaturen. Testen gir også en god tilbakemelding på styrken i kroppens sterkeste muskel: setet. Dette er en veldig viktig muskelgruppe for både stabilitet og kraft i golfsvingen. Utfør testen liggende på ryggen med bøy i knærne og føttene i gulvet, og med armene strukket ut over brystet. Løft deretter hoften opp fra gulvet som Karoline viser på bildet. Fra denne posisjonen strekkes benet ut slik at leggbenet på benet som strekkes ut, er parallelt med lårbenet. Hold posisjonen i ti sekunder. Et tegn på manglende styrke og stabilitet er at motsatt side av benet som strekkes ut, faller ned, eller man har problemer med å holde posisjonen. Utfør testen på begge sider.
Planken er en klassisk øvelse for stabilitet og magestyrke. For mange er statisk planke en kjedelig og lite lystbetont øvelse. For å variere, og ikke minst teste din kjernemuskulatur, anbefaler jeg denne testen sterkt. Start i en klassisk plankeposisjon med albuer og tær i kontakt med bakken. Kroppen skal nå ha en rett linje fra øvre del av rygg og ned til setet. Sett på stoppeklokken og ligg i en klassisk planke i 60 sekunder. Når du har passert ett minutt, løfter du høyre arm opp fra bakken og holder den oppe fra underlaget i 15 sekunder. Deretter løfter du venstre arm opp fra bakken i 15 sekunder, og deretter henholdsvis høyre og venstre fot i 15 sekunder opp fra bakken. Avslutt øvelsen med nye 30 sekunder i en vanlig statisk planke. Testen passeres hvis du gjennomfører alle sekvensene i en godkjent plankeposisjon og har minimal rotasjon i nedre del av rygg under testen. Er denne testen vanskelig, så må man tilbake til start. Test hvor lenge du ligger i en godkjent statisk planke, bygg deg opp derfra og ha som mål å passere den dynamiske planketesten før sesongen 2019!
Stående medisinballkast er en av de fysiske øvelsene som korrelerer høyest med køllehodehastighet. Ta en tre- eller fire-kilos medisinball og et målebånd med deg et sted du kan kaste. Test hvor langt du kaster, tren medisinballkast igjennom vinteren og retest våren 2019. Kaster du lenger, er det en stor sannsynlighet for at du har økt lengde fra tee før neste sesong begynner!
Å fortelle en historie krever at man har en arena å fortelle den på, stemmer som er sterke nok til å høres og ører som vil lytte til oss, sier Ronny Hermansen. Onkel Ronny, som opplevde det dypt tragiske å miste sin nevø til kreft nå i sommer.
Lille Patrick fikk diagnosen osteosarkom, eller benkreft, da han var ti år gammel. Benkreft er en sjelden krefttype som av en eller annen grunn forekommer oftest hos barn og unge. Men til tross for store fremskritt i kreftforskningen behandles benkreft på samme måte i dag som for 30 år siden.
– Å være onkel til et så sykt barn, uten å kunne gjøre annet enn å være til støtte for hans nærmeste familie, er veldig vondt. Da jeg forstod hvor alvorlig syk var, startet jeg initiativet Goldenchild. Dette er en innsamlingsaksjon til inntekt for Barnekreftforeningen, men til ære for Patrick, sier onkel Ronny.
Gamle idrettsstjerner, kjente kokker, skuespillere og artister ble kontaktet og stilte villig opp da Goldenchild Golf Invitational ble en realitet. Hauger Golfklubb stilte hele anlegget til disposisjon, og sponsorer kom til.
Resultatet ble et vellykket arrangement den 19. september, der de sterke, kjente stemmene nå kunne tale Patricks, og alle andre barn som rammes av kreft, sin sak.
– Jeg er helt overveldet. Takket være disse sterke personlighetene og sponsorer har vi fått samlet inn 250 000 kroner i rene penger. Hvis vi tar med det som er donert i bistand til design av hjemmesider, produksjon av minidokumentar, turneringspremier og bruk av banen, er vi oppe i en verdi av over 400 000 kroner!
Nå ønsker Hermansen å gjøre dette til noe enda større.
–Barnekreftsaken har to faste støttespillere gjennom idretten. Syklistene har sitt Team Rynkeby, de kvinnelige mosjonistene har KK-mila. Jeg har lyst til at Goldenchild skal være golfernes tilsvarende innsats.
FULL EFFEKT. Med så mange profiler samlet på et sted, kommer pressedekningen. Og dermed også oppmerksomhet rundt Patricks historie.
TV2, NRK, P4 med flere stilte opp på Hauger golfklubb den 19. september for å slå av en prat med John Carew, Emil Hegle Svendsen, Lasse Kjus, Kjetil Andre Aamodt, Therese Cleve-Stiansen, Thomas 'Finger'n' Gullestad, Bent Stiansen og enda flere til.
Ronny forteller historien om sin kjære nevø som gikk bort så altfor ung. Han forteller historien om foreldrene til Patrick, som sitter igjen i bunnløs sorg og ikke helt vet hvordan de skal komme seg videre. Og han forteller historien om et brennende engasjement for å hjelpe til så langt det er mulig.
For alle monner drar, og Barnekreftforeningen er ikke så stor som mange kanskje skulle tro.
– Den er betydelig mindre enn folk er klar over, sier Hermansen. – Den har begrenset med ressurser.
John Carew var en av dem som ikke var i tvil om å stille opp da invitasjonen kom.
– Jeg hadde hørt historien om Patrick og tenkte dette har jeg veldig lyst til å være med på. Dette er et skikkelig bra opplegg og gir oppmerksomhet og penger til en veldig god sak.
I vindkastene på Hauger sitter latteren løst. Selv om fairwayene er fulle av folk som er vant til å konkurrere og vinne for nesten enhver pris, er det ikke seieren som er viktigst i dag.
– Tenk om Patrick hadde sett dette, sier onkel Ronny til de fremmøtte. – Det er så jeg får frysninger.
Det var det også flere som fikk.
TEKST Christian Døvle med Benedikte Grøtvedt og Jonas Lilja-Tverdal //
FOTO Benjamin A. Ward (Bildene er tatt på Mar Menor Golf Resort og Condado de Alhama.)
I SAMARBEID MED
Er du lei av å starte på bar bakke hver eneste vår og måtte bruke mange uker på å finne formen? Det behøver ikke være slik! Benedikte Grøtvedt og Jonas Lilja-Tverdal gir deg tips til hva du kan jobbe med i vinter, for å være klar til 2019-sesongen!
Et solid hus er bygget på en solid grunnmur, og en god golfsving er bygget på en bra oppstilling. Uavhengig av handicap, alder og kroppsfasong er det mulig for alle golfspillere å ha en god oppstilling. Her er noen av tingene jeg ser etter i en god oppstilling:
Grepet er ekstremt viktig for å få kontroll på køllebladet. Et golfgrep deles gjerne i tre kategorier: sterkt, svakt og nøytralt. Et sterkt grep er for en høyrespiller når høyre og venstre hånd er rotert mot høyre. Et svakt grep er motsatt, mens et nøytralt grep er når du ser to knoker på venstre hånd når du står oppstilt over ballen. Grunnen til at grepet er så viktig, er fordi det er det som styrer vinkelen på køllebladet i balltreffet – og dermed retningen på slagene. Når jeg ser spillere som sliter med en slice, er det veldig ofte et svakt grep som forårsaker dette. Selv om et nøytralt grep er idealet, er det mange som heller foretrekker et litt sterkt grep hvor man ser tre knoker på venstre hånd når man stiller seg opp for å slå. Med et sterkere grep er det lettere å skape mer kraft, og det motvirker slice, men vær oppmerksom på at det også krever mer kroppsrotasjon i nedsvingen for at bladet skal bli square i balltreffet. Strekene som jeg har tegnet i håndflaten, viser hvordan køllen skal ligge i hånda, mens prikken viser hvor køllen treffer håndflaten når man lukker grepet. Jeg har også tegnet prikker på to av knokene for å gjøre det lettere å vise hvordan et nøytralt grep ser ut.
«Rutine før slaget» er et begrep som brukes mye i golf, men hva sikter det egentlig til? Rutinen er tiden fra du er ferdig med å planlegge slaget og frem til du trykker på avtrekkeren og slår slaget. Tar du tiden på verdens beste tourspillere, vil du se at de har så å si nøyaktig samme rutine før hvert slag. Ja, det kan hende de stopper opp og går tilbake igjen hvis de blir usikre på køllevalget, men fra det øyeblikket de har bestemt seg, går de gjennom den samme rutinen hver gang. Da jeg selv spilte på touren, pleide treneren min å ta tiden på meg ute på banen for å se hvor flink jeg var til å holde på rutinen min. Med en gang man blir stresset, har man en tendens til å forhaste seg, mens man har en tendens til å bruke for lang tid så fort man begynner å tvile. Du har sikkert sett en tennisspiller sprette ballen like mange ganger før en serve eller en basketballspiller sprette ballen på akkurat samme måte hver gang før et straffekast. Dette gjør de for å komme i riktig mental modus hver gang og gi seg samme forutsetninger før hvert kast/slag. Det samme gjelder i golf.
En av de vanligste feilene jeg ser spillere gjøre når de skal slå innspill med wedgen, er at de forsøker å «hugge» ned på ballen og slå dype divoter. Det er en teknikk som gjør det vanskelig å kontrollere både lengden og høyden på slagene. Med en flatere inngangsvinkel og mindre oppslått torv blir det mye lettere for deg å ha kontroll på ballbanen og spinnen, og det blir enklere å treffe «sweet spot» hver gang. Det fører igjen til bedre lengdekontroll. Veldig mange spillere sliter fra 40–70 meter fordi de plutselig må slå med en rolig halvsving. Da tar mange opp sin 60-graders wedge fra bagen og slår en full sving og bremser litt i nedsvingen. Det er ikke lurt. Jeg anbefaler deg heller å velge din 56-graders sandwedge og slå en mer kontrollert sving. Legg ballen litt frem i stancen og la kroppsrotasjonen styre hele svingbevegelsen. Men hvordan skal du unngå å slå så bratt ned på ballen? En fin øvelse er å pegge opp ballen en centimeter over bakken. Du vet du slår dette slaget riktig når køllen bare «grer» gresset med et rent balltreff, og ballen flyr av gårde med lav ballbane.
Puttingteknikken er veldig enkel, men likevel har vi en tendens til å gjøre den unødvendig komplisert. Husk at når du putter, så handler det om å fjerne så mange unødvendige bevegelser i kroppen som mulig – og først og fremst håndleddene. Det skal kun være pendelbevegelsen i skuldrene som styrer svingbevegelsen. Jeg har ballen litt foran i stancen for å sikre at jeg treffer ballen i oppsvingen med putteren, slik at jeg får en jevn og fin rull. Når du putter, er det også viktig å stå med øynene rett over ballen. Det gjør det lettere for deg å se linjen du putter på når du står over ballen. For å få til dette anbefaler jeg deg først å stille deg opp slik jeg gjør på bilde 3 med albuene inntil kroppen og håndleddene strukket ut, slik at underarmene og kølleskaftet danner en rett linje. Dette bidrar til å fjerne alle unødvendige håndleddsbevegelser i svingen. Fra denne posisjonen er det bare å lene overkroppen nedover helt til køllehodet treffer bakken. Her har du automatisk funnet den riktige posisjonen hvor øynene dine er rett over ballen.
Det er flere grunner til at du bør føre statistikk over dine golfrunder. Hvis du gjør det til en vane å huke av på scorekortet ditt om du har truffet fairway, green og antall putter, blir det enklere for deg å sette delmål underveis i golfrunden og fokusere på ett slag om gangen. Hvis du vil gå mer avansert til verks, kan du også føre opp om du oftest bommer til høyre eller venstre, misser for langt eller for kort, hvor mange straffeslag du har i løpet av en runde og så videre – men denne avanserte statistikken bør du helst føre etter golfrunden for å unngå sakte spill. Statistikk er gull verdt etter golfrunden og også nå på slutten av sesongen: Har du vært flink til å registrere tallene dine gjennom sesongen, kan du se hva tendensene dine er og lett se hva du bør trene mest på i vinter.
Når du skal trene innendørs i vinter, bør du forsøke å fokusere på fordelene med vintertrening i stedet for ulempene. En fordel med at man slår inn i en vegg og ikke ser hvor ballen flyr, er at du kan trene dedikert på å øke svinghastigheten din. Ute på golfbanen begrenser vi naturligvis hastigheten for å forsøke å slå så rett som mulig, men om vinteren kan du virkelig konsentrere deg på å bygge opp hastigheten i kroppen. Jeg anbefaler deg å slå noen svinger med driveren hver treningsøkt i vinter hvor du virkelig kliner til ALT du kan – men husk at du ikke skal svinge så hardt at du mister balansen. For å få ut maksimalt med kraft er det noen små justeringer du kan gjøre i svingen: Roter ordentlig tilbake med skuldre og hofter, og ha høye hender på toppen av baksvingen, gjerne så høyt at hendene er over toppen av hodet. Deretter er det bare å rappe til. Du bør likevel begrense denne treningen til fem–seks svinger per treningsøkt ettersom det kan være en stor påkjenning for ryggen.
Trackman og lignende «launchmonitorer» er fantastiske verktøy i golftreningen – forutsatt at du bruker det på riktig måte. Tallene du får fra Trackman, kan nemlig gjøre det enklere for deg å forstå hva du gjør riktig og galt i golfsvingen din. Når du jobber med Trackman, er det først og fremst to tall du bør konsentrere deg om: «club path» og «face angle», det vil si svingspor og vinkel på slagflaten i balltreffet. Det er disse to som har mest å si for retningen og skruen på slagene dine. Her bør tallene som Trackman viser, være så nærme 0 som mulig. Klarer du å være innenfor pluss/minus 2 på begge to, er det også veldig bra. Det går an å slå større skruer og likevel ende opp ved målet, men husk at jo mer tallene på club patch og face angle går over 2, desto vanskeligere blir det for deg å kontrollere slagene når det blåser. I tillegg til å hjelpe deg med den tekniske treningen kan du også bruke Trackman til å finne ut hvor langt du slår med de ulike køllene. Hvis din lokale pro tilbyr instruksjonstimer med en launch-monitor, anbefaler jeg deg i høyeste grad å gi det et forsøk!
Vinteren er en bra tid på året for å jobbe dedikert med svingteknikk, og takket være slow-motion-kameraet på din mobiltelefon kan du analysere svingen din i minste detalj. Når man kan se sin egen sving i sakte-film, er det imidlertid fort gjort å gjøre det alt for komplisert, og du risikerer til slutt å endre på ting som du faktisk gjør bra. For å gjøre det lettere for deg å vite hva du skal se etter når du studerer din egen sving, bør du tegne opp disse tre strekene på skjermen. Det finnes mange svinganalyseapper, og nesten alle har til felles at du kan tegne opp slike streker. Den første streken jeg pleier å tegne, går fra tåballene, opp til knærne og opp til underarmen. Denne streken bruker jeg for å kontrollere at oppstillingen er i balanse. Den andre streken jeg tegner, er den loddrette streken på baksiden av rumpa. Her passer jeg på at rumpa holder seg inntil denne streken gjennom hele svingen. Det er veldig vanlig at rumpa beveger seg nærmere ballen i nedsvingen. Det betyr at du har mistet kroppsvinkelen som du startet svingen med, kroppen har sluttet å rotere, og resultatet er både mistet lengde og ustabile balltreff og retning. Den tredje streken jeg tegner opp, er på linje med skaftet i oppstillingen, det såkalte «skaftplanet». Hvis køllen havner for mye på nedsiden av denne streken i nedsvingen, er man ofte tilbøyelig til å slå en hook (venstreskru for høyrehendte), mens det motsatte gjelder hvis skaftet ditt havner for mye på oversiden.
F ... i ... helv***!
Vi er på ToppGolf på Haga for å oppsummere golfåret
og for at Lilja skal kunne foreta eventuelle justeringer.
Det skal vise seg å bli høyst påkrevet.
– F ... i ... helv***!
Ingebrigt har slått i gulvet – igjen. Utslaget går 19 meter.
– Jeg får f ... ikke ballen opp i lufta! Hva er det jeg gjør feil?
Dette greier jo alle i hele Norge! Bare ikke jeg. Kan jeg ikke
få det til, i alle fall av og til? bønnfaller han.
Ingebrigt er full av fortvilelse, men også galgenhumor.
– Jeg har hatt tre proer denne sesongen. Alle ble sykmeldt etterpå og ligger på psykiatrisk avdeling. På en av rundene spilte jeg sammen med noen damer i alderen 68–73 år. Jeg ble pulverisert både på utslag og innspill.
Ingebrigt forteller også om Stabæk Masters – de fire turneringene med fotballvenner i Stabæk og utdeling av «blaa» jakke til vinneren. Han ble desidert sist i alle fire. «Mr. Stabæk» beretter om alle rådene han får, blant annet fra en kamerat som går rundt med en lapp med ni viktige punkter.
– Du må komme under ballen! Du må slå ned på'n! Du må komprimere! Jeg får råd, men ingen ting virker. Jeg ser Tiger & co. på TV. Det ser jo så lett ut. Hva skal jeg egentlig gjøre? Jeg er forvirret på et høyt nivå.
Jonas Lilja-Tverdal har lyttet en stund. Nå er det tid for handling. Landslagstreneren gjør som alle proer; han starter med grepet. Kølla ligger for langt opp i hånden, ikke nede i overgangen mellom fingre og hånd. Det prøvesvinges. Ting ser bra ut – som det gjør for så mange når man står på rangen og svinger uten ball.
Med ball blir det verre. Så legger Jonas et løv fem centimeter foran ballen og ber Ingebrigt sikte på det. Miraklenes tid er ikke forbi.
Ballen flyr 90 meter med en pitch! Flere gode slag følger. Jonas er ved sakens kjerne. Han vil gi Ingebrigt litt trygghet.
– Vi må sortere ut tankene til utøveren. Å tenke på ni ting ute på banen blir for mye, og går det ikke som du vil, får du enda noen nye. Men det skal så lite til for å føle mestring.
Så skal Ingebrigt prøve seg på første hull på Aviera Four Seasons, et par 4-hull på 270 meter. Et utslag på 120 meter er ikke imponerende, men akseptabelt. Så begynner rotet.
Etter ni slag knekker Ingebrigt sammen.
– Det er så dårlig at det ikke er til å holde ut!
Jonas må begynne på neste trinn, instruksjon på chipping.
Ingebrigt får beskjed om ikke prøve å løfte opp ballen med
mystiske kroppsbevegelser. Den oppgaven greier kølla.
Ingebrigt skjønner at halvannen time med Jonas neppe har løst alle hans velassorterte utvalg av problemer. Han ber om fire ting å jobbe med – og kun det. Og disse fire oppgavene kan kanskje passe for ganske mange:
Jonas Lilja-Tverdal oppfordrer alle golfere til å holde det litt i gang gjennom vinteren. Her er landslagssjefens tips:
God golfvinter!
Valescure Golfklubb ligger i nærheten av det asurblå Middelhavet sørøst i Frankrike, som er et av verdens mest populære golfreisemål, ved den myteomspunnete franske rivieraen. I tillegg til mengder av golfbaner av høy kvalitet ligger rivieraen vakkert til med havet i sør og majestetiske fjell i nord.
Golfbanen i Valescure ble grunnlagt i 1895 som en av forutsetningene for å gjøre området til et favorittreisemål for den engelske sosieteten ved århundreskiftet. Anlegget har blitt modernisert gjennom årene, men layouten er fortsatt av tradisjonell engelsk parkbane-karakter med små greener, doglegs og nivåforskjeller som utgjør den største utfordringen på banen. En annen detalj som minner om britisk parkbane er den varierende lengden på hullene. Et kort par 4 kan følges av et langt par 3. Banen er relativt kort og lett å gå, så golfbil er ikke nødvendig. Det er tusenvis av pinjetrær, og hullene er pent innrammet, men har fortsatt brede og sjenerøse fairways på de fleste hullene. Å spille en bane fra 1800-tallet kan kjennes både frigjørende og unikt jamført med alle de nybygde supermoderne golfbanene som ofte er støpt i samme form.
Les mer om Valescure på
www.golfplaisir.no
Se hele vårt brede utvalg og bestill din reise på golfplaisir.no eller ring 21 01 75 88
B ridgestone sine golfballer har de fleste hørt om. På køllesiden derimot er Bridgestone rimelig ukjent territorium for mange, til tross for at kvaliteten på køllene deres er helt upåklagelig. Den nye driveren fra Bridgestone er ingen unntak.
Flere kølleprodusenter slipper sine nye 2019-drivere på markedet i høst. Bridgestone sin nyeste modell heter Tour B JGR. Samme navnet som på forgjengeren som kom for to år siden. Denne nye utgaven JGR er utviklet for å passe bedre til hobbygolferen. Først og fremst fordi hodet er blitt vektet med en «draw bias» som motvirker slice. Bridgestone har plassert 8 gram vekting på utsiden og 25 gram på innsiden for å hindre slice. Det vil kjennes ved å slå med denne køllen.
Ved adressering ser fasongen moderne ut med en skinnende mørkeblå overflate, bølger i kronen og flere tøffe designelementer i sålen med iøynefallende signalgule store bokstaver. Bridgestone viderefører også Power Rib-teknologien som stabiliserer sålen slik at kronen blir fleksibel i balltreffet. Mer fleksibilitet betyr mer fart og høyde på slaget.
Sammen med lanseringen av den nye driveren har Bridgestone også sluppet nye fairwaywoods, hybrider og jernsett. De to nye jernsettene heter JGR HF2 og JGR HF1.
MODELL | TOUR B JGR DRIVER |
---|---|
Loft | 9.5 ° / 10.5° / 11.5° |
Standardskaft | UST (A, R, S, X) |
Justerbarhet | Nei |
Pris | $399.99 (norsk pris ikke klar) |
D en nye driveren fra Srixon er en positiv overraskelse. Den kommer i to forskjellige utgaver selv om forskjellene på disse to er små: Z 785 og Z 585.
Z 785 har en hodefasong som skaper lite spinn og gir en lavere og penetrerende ballbane. Hodestørrelsen er 460cc med tyngdepunktet nærmere trefflaten. Z 585 har tyngdepunktet lavere og lenger bak i hodet. Den har også maksimum hodestørrelse på 460cc. Vektingen i denne modellen sørger for at ballen flyr høyere enn Z 785.
Den nye driveren fra Srixon har de tilgivende egenskapene man er på jakt etter i en ny driver. Trefflaten er bygget med det supersterke Ti51AF-materialet som er strukket rundt kronen og sålen. De synlige konturene i sålen bidrar til at hodet kan «flexe» i treffet og gi ballen ekstra hastighet. Kronen i de nye modellene er laget av karbon istedenfor titanium. Karbon er mer kostbart og har vært mye brukt av deres søstermerke XXIO. Det er åtte prosent sterkere enn standard titanium. Her kan man justere både loft og tyngdepunkt i driveren for mer eller mindre launch-vinkel og spinn.
Sammen med lanseringen av ny driver kommer Srixon også med en ny serie med fairwaywoods og hybrider.
MODELL | Z 785 DRIVER | Z F85 FAIRWAYWOOD |
---|---|---|
Loft | 9.5° og 10.5° | 13.5° / 15.0° / 18° |
Standardskaft | Miyazaki Mahana | Miyazaki Mahana |
Justerbarhet | Ja | Ja |
Utsalgspris | 3995 kroner | 2295 kroner |
Z 585 er ikke tilgjengelig i Norge.
M ed den forrige modellen, Mizuno JPX900, har altså Brooks Koepka dratt i land US Open i 2017 og 2018 samt PGA-mesterskapet i 2018 og nå nylig en seier i Korea. Mizuno skapte JPX900 med Koepka i tankene, så det er kanskje ikke så rart at de funker for han. Nå har de tatt denne køllen og gjort den enda bedre for et enda bredere publikum, iallfall hvis man skal tro Mizuno.
Nye JPX919 kommer i tre modeller: Tour, Forged og Hot Metal. Med disse tre variantene dekker Mizuno hele spekteret av spillere. Tourmodellen for de drevne «ball strikers». Forgedvarianten for dem som søker litt mer hjelp og lengde. Hot Metal er for dem som ønsker masse lengde og hjelp til å slå ballen høyere.
JPX919 TOUR. Tour modellen har et kompakt og slankt utseende. Topplinjen har blitt ti prosent tynnere enn på forrige modell. Dette er noe gode spillere ofte ønsker seg. En lekker liten sak. Til tross for dette er den ifølge Mizuno utrolig stabil og gir meget gode resultater selv om du skulle misse sweetspot. Den litt spesielle designen, med «rammen» på baksiden som åpner seg utover hælen, er noe av grunnen til dette. Den skal gi bedre stabilitet, utgangsvinkel og gi riktige vibrasjoner og følelse i balltreffet. Naturligvis er den smidd med Mizunos Grain Flow Forged HD teknikk.
JPX919 FORGED. Forged modellen er et knepp større enn Tour modellen, med en større cavity. Med en ny teknikk for å frese trefflaten som gjør den tynnere enn tidligere, har de kunnet flytte mer vekt bak og ned i køllehodet. Når man kombinerer tilbakemeldingen og følelsen fra Grain Flow Forged HD med spillbarheten til disse køllene, har man med JPX919 Forged laget Mizunos mest alsidige jern. Dette skal gjøre denne modellen til Mizunos mest eksplosive smidde jernkølle i historien.
JPX919 HOT METAL. Hot Metal utgaven er den største av de tre, og også den som antagelig flest spillere vi ha størst utbytte av. Her har de kombinert lettspilthet, hastighet og fokusert mye på ballens landingsvinkel. De har altså startet designen fra slutten av ballbanen og jobbet seg bakover til balltreffet. De har først funnet ut hvordan de ønsker at ballen skal lande, og deretter funnet ut hvordan det skal kombineres med heftige ballhastigheter. Selv sier de at de har laget en kølle for banen, ikke for «launch monitoren». Hot Metal er den eneste av de tre som ikke er smidd, men den skal fortsatt gi god tilbakemelding på slagene.
Med andre ord har Mizuno her kommet med tre nye modeller som passer til alt fra de ferskeste til de som akkurat har vunnet på PGA Tour.
Modellene i JPX919-serien kan også kombineres og skreddersys til et kombosett som passer deg. Mizuno har et bunnsolid program for spesialtilpasning av alle køller, også her i Norge.
S rixon jern er et godt kjøp for spillere som er ute etter kontroll, klassisk og kompakt utseende og smørmyk følelse i skjønn forening. Forskjellene på årets Z 785 og Z585 er de samme som forskjellene var på de forrige modellene Z 765 og Z 565 fra 2016.
Z 785 erstatter Z 765 og har et «muscle cavity»-design. Materialet er smidd av ultramykt stål. Denne modellen dekker alle behovene til dyktige spillere, og ved adressering ligger køllen nydelig bak ballen, og fasongen er kompakt.
Z 585 erstatter Z 565. Med Z 585 får du et «players»-jern med egenskapene til et «game improvement»-jern, blant annet med et litt større køllehode – noe som bør appellere til mange spillere. Det nye køllehodet er blitt mer fleksibelt enn tidligere, noe som bidrar til større fart på ballen. Forgjengeren Z 565 har fått fantastiske skussmål fra kølleeksperter rundt om i verden, og de viste seg også å bli en hit her i Norge. Vi regner med at 585 blir intet unntak.
Det har blitt mer vanlig å komponere sine egne jernsett nå enn før. De fleste spillere foretrekker lettspilthet på de lange jernene, men mer følelse i de korte jernene. Derfor gir også Srixon sine kunder muligheten til å lage kombinasjonssett bestående av jern fra både Z 785 og Z 585.
MODELL | Z 785 | Z 585 |
---|---|---|
Antall jern | 6 jern (5 - PW) | 6 jern (5 - PW) |
Standardskaft | Nippon NS Pro | Nippon NS Pro |
Utsalgspris (stålskaft) | 8995 kroner | 8995 kroner |
T aylorMade kommer nå med P760, et progressivt oppbygget jernsett der en kombinasjon av presisjon og lengde har vært førende for design og oppbygning. Med P760 har TaylorMade laget en slags kombinasjon av modellene P750 og P770 krydret med en dæsj fra P790. De lange jernene, fra tre- til syverjern, har en hul konstruksjon, smidd i to deler. Som i P790-varianten har de sprøytet inn det de kaller SpeedFoam i disse. Dette skummet skal ifølge Taylor- Made gjøre at ballen får høyere hastighet samtidig som det demper vibrasjoner og gir en god lyd og følelse. De lange køllene har også en del offset, spesielt i de aller lengste køllene.
De korte jernene, fra åtterjern til wedge, har ikke speedfoam og er smidd i én solid del. Her er arven fra P750 mer fremtredende. De fremstår mer som en kølle bedre spillere setter pris på. Mindre offset og tynnere toppline med et kompakt hode. Disse skal gi bedre kontroll og følelse så du kan forme ballen som du ønsker.
– Med P760 har vi designet et player-jern med alle elementer som bedre spillere ønsker seg, samtidig som de gir selvtillit, sier Brian Bazzel i TaylorMade Golf. Vi tolker det som at de har laget en jernserie som passer godt for lav- til midhandicapere.
F -Max Superlite er den nye lettvektsmodellen fra Cobra. Noen gram har blitt borte fra hodet, noen fra skaftet og noen fra grepet. Til sammen gjør det at de har klart å ta vekk hele 16 gram fra jernene. På driver og fairway woods har de skrelt vekk enda mer. Her har 18 gram forsvunnet. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i golfkølleverden har disse tallene faktisk litt å si. Her teller hvert gram.
– Vi bygger videre på suksessen fra den forrige F-MAX designen, som i seg selv var veldig lett. Superlite har derfor blitt vår letteste, raskeste og mest tilgivende kølle så langt. Enhver spiller med moderat svinghastighet vil kunne få masse ut av denne serien, sier Cobra.
JERNKØLLENE. Jernkøllene har fått forbedret plassering av tyngdepunktet. Med en progressiv halslengde (hosel) er tyngdepunktet lavere på de lange jernene med en kort hals og høyere på de korte jernene, der halsen er lengre. Enkelt sagt betyr det mer høyde på lange jern og mer kontroll på de korte.
Lav profil og høyere loft på køllehodene hjelper deg å få ballen fortere opp i luften, ekstra lengde og bedre stopp på greenene.
De korte jernene har lite offset, mens de lange har mer. Det gir bedre kontroll med de korte, mens de lange hjelper deg å bli kvitt slicen og å få ballen høyere opp i lufta.
DRIVEREN. F-MAX superlite driveren har et stort og tilgivende hode med lavt tyngdepunkt langt bak, noe som gjør at ballen går høyt. Selv om de har fjernet vekt, har de klart å opprettholde MOI, slik at køllen ikke vrir seg så mye på dårlige treff. Det gjør at ballene som ikke sitter «midt i kjøttet», fortsatt får litt tid i lufta.
Driveren kommer med to forskjellige halsvarianter. En standard og en med offset. Den med offset er lur for dem som sliter med den leie skruen vi kaller slice.
D en nye CB/MB-modellen til Cobra er et smidd kombosett i «players»-kategorien, altså er de rettet mot bedre spillere. De lengre jernene opp til sekserjern kommer i en cavity back design, mens 7-PW er rene bladkøller. Det betyr at du får litt ekstra hjelp med de lange jernene, mens du beholder følelse og kontroll med de korte.
Jernene fra Cobra gjennomgår en omfattende smiprosess for å få frem en herlig finish og følelse. CNC-frest trefflate og riller gir ifølge Cobra bedre spinn og ballbane. Sammen med tungstenvekter plassert der Rickie ønsket dem for å få en mer penetrerende ballbane, skal dette føre til bedre presisjon og kontroll. Den klassiske, kompakte formen på hodene er noe som bedre spillere trives godt med.
Som vanlig i disse dager fra Cobra kommer grepene standard med Cobra Connect, noe som gir deg bøttevis av statistikk om golfspillet ditt rett på mobiltelefonen – og også mulighet til å konkurrere mot andre spillere med Cobra-køller.
Disse lekre køllene med svart finish er ikke bare svarte på utsiden, men hele veien gjennom. Selve stålet er farget svart så fargen ikke skal slites bort. I tillegg til å være lekre å se på gir denne finishen heller ikke noe refleksjoner fra solen. Når i tillegg KBS $-Taperskaftet er svart, er inntrykket komplett. Tøft!
Hvis ikke komboen av cavity og blad er noe for deg, finnes fulle sett i både CB og MB.
For 11 699 kroner får du 5-PW (5-6 CB og 7-PW MB). Hvis du ønsker å utvide, finnes også toer-, treer- og firerjern samt gap-wedge i tillegg. Tilgjengelig for både venstre- og høyrehendte.
D e tre modellene som utgjør jernkølle-familien til Ben Hogan, er: Edge, Fort Worth og PTx. Alle tre modellene minner stilistisk sett om et tradisjonelt Hogan-jern. Nå bare med en moderne vri. Det mest kjente jernet til selskapet Ben Hogan heter Edge. Edge er en snill og spilleforbedrende jernkølle som løfter ballen raskt opp i luften. Jernene er progressivt satt sammen, og de lange jernene har tynnere materiale og mer vekt i sålen. Tykk topplinje og en bred V-såle gjør Edge-utgaven attraktiv for mange ferdighetsnivåer.
PTx har 12 prosent mindre hodestørrelse enn Edge. PTx er det mest teknisk avanserte jernsettet i Hogan-familien. De lange jernene har en hul konstruksjon med ekstra vekt. De korte jernene er mer som «cavity backs», der vekten er jevnere fordelt i hodet for økt ballkontroll.
Det nyeste tilskuddet i køllefamilien heter Fort Worth, selv om originalversjonen ble lansert for mange herrans år siden. Denne modellen kommer i blank eller svart overflate. Ft.Worth minner om en tradisjonell bladkølle som passer best for erfarne spillere med stabile balltreff.
Alle tre modellene er tilgjengelige i åtte forskjellige skaftlengder. Ben Hogan selger køllene sine kun gjennom sin nettbutikk.
MODELL | FT.WORTH | PTX | EDGE |
---|---|---|---|
Veiledende pris: | $735.00 | $770.00 | $735.00 |
Tilgjengelighet: | 4 - PW | 4 - PW | 4 - PW |
Loft: | 22° – 46° | 20°–44° / 23–47° | 22°–46° |
Skaftmerker: | KBS, UST og True Temper |
Skaftlengder: | Fra -1.5" forkortet til +1.75" forlenget |
XR Speed er en ny driver og fairway wood fra Wilson Golf som kjører på med en ny sesong av sin realitynettserie for golfutstyrsnerder. Her prøver hvermansen å få Wilson til å produsere nettopp deres driverdesign. For å få til dette kjemper de mot andre som drømmer om det samme.
I forrige sesong endte de opp med Wilson Triton DVD, en solid driver med et litt spesielt utseende. Det blir spennende å se hva som kommer ut av denne sesongen. Driver vs Driver 2 sendes på Golf Channel i USA, men de legger også ut episodene på YouTube. Søk etter Driver vs Driver.
COR vs. CT – eller mer konkret: Coefficient of Restitution versus Characteristic Time.
Alle utstyrsprodusenter er pålagt å måle trampolineeffekten i sine nye drivere. 'Characteristic Time' (CT) kan maksimalt være 257 millisekunder. Hvis ballen er i kontakt med køllehodet lenger enn denne grenseverdien, blir trampolineeffekten for stor. Køllen blir da ikke godkjent av USGA. CT er ikke det samme som COR. Den tillatte verdien på COR er på 0.830. Det betyr at energioverføringen fra køllehodet til golfballen på et golfslag er maksimalt 83 prosent.
Med fastsatte regler som disse bruker utstyrsprodusentene mest forsknings- og utviklingsmidler på energioverføringen og trampolineeffekt på de dårlige treffene. På treff i sweet-spot er det nemlig ikke så veldig mye mer å hente innenfor regelverket.
Eller bare et rykte? En av de største salgssuksessene blant årets jernsett er P790 fra TaylorMade. Hul konstruksjon fylt med skum skjuler seg i et rent og klassisk utseende. Ifølge flere salgsrapporter er denne modellen en av de mestselgende golfsettene i 2018. Det er derfor ingen overraskelse at Titleist nå jobber med et godt motsvar til denne suksessfulle lanseringen. Denne fasongen gir en suveren kombinasjon av kraft og presisjon i samme jern. Bilde av CNCPT-jern fra Titleist er kun basert på rykter i sosiale medier. Men de ser fine ut, og vi venter i spenning på om Titleist kommer med denne modellen neste år.
Ping fortsetter å spille på sitt norske opphav. Nå lanserer de jakke og vest for damer med det klingende navnet «Oslo». Oslo er en lett og fleksibel jakke som skal holde deg varm med en blanding av isolasjon og stretchy stoff. Herrer kan kle seg i jakken som heter Norse.
Veiledende utsalgspris jakke: | 2150 kroner |
Veiledende utsalgspris jakke: | 1530 kroner |
D en nye SIGMA 2-serien med puttere fra PING har masse nytt ved seg. Men den aller kuleste nye løsningen er helt klart at du selv kan justere hvor lang putteren din skal være. Med en liten nøkkel på enden av grepet vrir du den til riktig lengde, fra 32 til 36 tommer. Grepet justerer seg opp og ned på skaftet til den lengden du ønsker. Dette er bra saker og ganske unikt.
LAGET FOR DEM SOM LIKER MYKT TREFF. Det nye innlegget i trefflaten er mykt og består av to lag. Et mykt lag i front som hjelper deg på de kortere puttene, og et hardere lag bak som skal gi bedre lengdekontroll. Selv om trefflaten føles myk, har de fortsatt klart å beholde noe av den karakteristiske PING-lyden i balltreffet. Ikke vet vi hvordan, men det funker.
SLUTT PÅ BØY OG TØY. SIGMA 2 kommer i ni modeller. Men den som skiller seg mest ut denne gangen, er FETCH. Den er nemlig laget for å plukke opp ballen uten at du trenger å bøye deg. Hodet har et hull i seg der golfballen fester seg når du setter putteren oppå den. Den er også formet slik at den passer ned i et golfhull. Perfekt for deg med stive hamstrings eller dårlig rygg?
Så gjenstår det bare å se hva greenkeepere rundt omkring i landet mener om at spillere stapper putterne ned i hullene rundt omkring.
Modeller: Arna, Anser Fetch, Kushin C, Tyne, Tyne 4, Valor, Wolverine H og ZB 2
Veiledende pris: 2299 kroner
D et første ordet som dukker opp i hodet når jeg tenker på Titleist sine golfballer, er tillit. De siste 35 årene har Titleist lagd de mest brukte golfballene blant tourspillere, de beste amatørspillerne og PGAproer. De har en helt enorm markedsandel, og med god grunn. Når det kommer til golfballer, handler det om én ting: hvor godt de presterer. Tidligere har jeg skrevet om hvor viktig det er at du finner en golfball som passer ditt spill. Men stabilitet er enda viktigere. Alle golfere jeg prater med, ønsker mer stabilitet i sitt eget golfspill, enten det gjelder scorene deres, puttingen, drivingen eller selve svingen. Grunnen til at Titleist har en lojal tilhengerskare, er nettopp på grunn av stabiliteten. Når du endelig finner den riktige ballen for deg, får du nøyaktig det samme produktet hver eneste gang du fisker en ny ball opp fra pappesken.
Nylig var jeg og besøkte en av Titleist sine fabrikker, og der ble det åpenbart at lojalitet, prestasjon og stabilitet går hånd i hånd. De færreste vet at veldig få golfballprodusenter har eierskap til hele produksjonsprosessen, fabrikken og de ansatte. Titleist er en av disse få. Deres lojalitet handler nemlig ikke bare om spillerne og kundene, men også deres egne ansatte. Mange av de ansatte jeg møtte på deres hovedkvarter i Fairhaven i Massachusets på deres «Ball Plant 3», hvor Pro V1, V1x og den nye AVX blir produsert, har jobbet der i 20, 30, og noen til og med i 40 år! Det er en enorm fordel når man forsøker å lage produkter hvor stabilitet alltid er det viktigste.
STORE UTSLAG. Etter å ha besøkt utviklingsavdelingen besøkte jeg deres «hellige» Manchester Lane testlaboratorium like utenfor New Bedford. Dette skjulte anlegget er en oase midt i forstaden, og hvis du ikke hadde visst at anlegget var der, så hadde du ikke trodd det. Dette er der hvor alle prototyper blir produsert, og tour-spillerne får spesialtilpasset ballene etter sine behov. Vi som var invitert til den guidede turen, var vitne til en robotgolfer slå en rekke ulike golfballer med en ballhastighet på 167 miles per time – det samme snittet som blant PGA Tour-spillerene. Det vi så, var veldig fascinerende. En ball som skilte seg spesielt ut, hadde dimpler på den ene halvdelen av ekvator som var TO-TUSENDELER grunnere enn den andre halvdelen. Det resulterte i at ballen fløy 50
meter skjevt på en sving som i utgangspunktet hadde produsert et helt rett slag! Det burde få alle spillere som kjøper «lake balls» eller «nyoppussede » brukte baller til å tenke seg ekstra nøye om neste gang. Det nytter lite å bruke tusenvis av kroner på nye køller og instruksjonstimer hvis du kjøper en ball som flyr venstre og høyre uavhengig av hvor bra du har slått! Golf er vanskelig nok som det er, men resultatet fra svingroboten til Titleist viser at du bare gjør det enda vanskeligere for deg selv hvis du kjøper brukte golfballer. De demonstrerte også slag med baller som ikke var 100 prosent runde eller konsentriske, og resultatene her også var katastrofale.
Dagen etter besøkte vi «Ball Plant 3» hvor Titleist Pro V1 blir produsert. Fra første dag denne ballen kom på markedet i 2000, tok den livet av wound-ballen som var den dominerende golfballteknologien på den tiden. Det var et privilegium å være vitne til hvordan denne ballen blir produsert. Helt fra den innerste kjernen og ut til ytterskallet er Pro V1 produsert med råmaterialer av et erfarent og enormt stort team. Og i hvert eneste steg i produksjonsprosessen blir stabiliteten kontrollert nøye. Pro V1 går for eksempel gjennom 90 kvalitetskontroller i løpet av produksjonen, mens Pro V1X testes smått utrolige 120 ganger bare på grunn av det ekstra laget.
FORTSETTELSE FØLGER.s I 2019 lanserer Titleist sine nye Pro V1- og Pro V1X-baller. Idet jeg skriver dette, har jeg dessverre ingen konkret informasjon om de nye produktene som jeg kan dele. Jeg har imidlertid fått tilgang til prototypene for å teste gjennom vintersesongen, og de nye ballene ble nylig introdusert i PGA Tour-turneringen Las Vegas Open – så hvis du følger nøye med i sosiale medier fremover, er jeg sikker på at nyhetene dukker opp før du vet ordet av det.
Titleist er på ingen måte de eneste som lager golfballer av ypperste kvalitet,
og flere av de største utstyrsprodusentene gjør en fantastisk jobb.
Hvis du gjør hjemmeleksa di og finner den ballen som passer for deg
(i stedet for å stole blindt på markedsføringen til de ulike merkene), vil
scorekortene dine takke deg. Man bruker mer enn nok tid, penger og
energi på denne sporten fra før. Da bør du i det minste sørge for at du
ikke sløser bort slag på å bruke en dårlig golfball.
TEKST // FOTO Christian Døvle
«Den beste banen vi har spilt denne sesongen». «Helt sykt fine forhold».«Jeg gleder meg alltid til å avslutte sesongen her.»
Superlativene haglet fra juniorene under årets finale av turneringsserien Srixon Tour, som i tradisjon tro igjen ble spilt på Kragerø Golfklubb. Helt siden golfbanene på Øst- og Sørlandet åpnet i vår etter å ha fått rundjuling av den brutalt lange vinteren, fikk vi rapporter om spesielt én bane som skilte seg positivt ut: Kragerø GK skulle visstnok ha kommet seg helskinnet gjennom snømånedene, og helt siden banen åpnet i vår, har medlemmene kunnet boltre seg på grønt gress og jevne spilleflater. Alle som er glad i golf i Norge, vet at det ikke er noe man tar for gitt, men hos Kragerø har dette visstnok heller vært regelen enn unntaket de siste årene.
Det er med andre ord ikke så rart at det kribler i golfhendene idet vi tar av fra E18 og ser skiltet som peker oss i retning Stabbestad og Kragerø Golf Resort. Etter to og en halv times kjøretur gjenstår fortsatt 20 minutters kjøretur på den lille riksveien ut mot skjærgården, og mens vi passerer idylliske bukter, små tjern og bergknauser som kryper tett inntil bilveien, slår det oss at det er lite som tilsier at vi befinner oss i nærheten av en golfbane. Ja, at det i det hele tatt skal være plass til en golfbane her, er ganske rart.
Så ber GPSen oss omsider å ta en skarp høyresving, og vi kan endelig starte klatreturen oppover Stabbestadveien. På toppen åpenbarer endelig golfbanen og resorten som har blitt kåret til Norges beste golfhotell fire år på rad i «World Golf Awards», seg. Til tross for de erkenorske omgivelsene med spektakulær utsikt over den vakre skjærgården og koselige sørlandshytter omkranset av barskog føles det av en eller annen grunn ikke som om vi er i Norge. Kragerø GK beviser at du ikke behøver å sette deg på flyet for å få følelsen av å være på utenlandsferie.
HISTORIEN OM KRAGERØ. Omfanget av byggingen av Kragerøs golfbane og resort står uten sidestykke i Golf-Norge: Hele utbyggingen av anlegget beløp seg til over 700 millioner kroner, og det er kanskje ikke så rart at vi ikke trodde det var plass til en golfbane på Stabbestad da vi satt i bilen på vei utover. I utgangspunktet var det nemlig ikke det heller.
«En septemberdag i 1997 gjallet den første sirenen gjennom granskogen på Stabbestad. En lang og høy gjennomtrengende tone varslet om at noe snart skulle skje. Så smalt det! Bakken skalv og kråkene flakset av sted med ville skrik. Dynamittrøyken steg til himmels sammen med steinstøvet. Freden var brutt».
Slik gjenfortelles den spede begynnelsen til Kragerø GK i Ulf Laurangs bok Norske golfperler fra 2006. Ambisjonen ved oppstart var ikke bare å bygge en golfbane, men en splitter ny ferieby på motsatt side av Havnefjorden fra Kragerø sentrum, på et område som frem til da stort sett bare bestod av skog og stein.
Måten golfbanen er blitt bygd på, er intet annet enn unik i norsk sammenheng. Mens drenering er en av de store verkebyllene hos mange golfklubber, har våte fairways aldri vært en bekymring hos Kragerø GK – og det til tross for at det ikke er lagt så mye som en centimeter med dreneringsrør. Svaret på hvordan klubben har fått til dette, får du når du står på treningsfeltet og skuer ut mot den loddrette fjellveggen 220 meter unna utslagsmattene.
– Før var det et fjell her hvor rangen er nå. Alt ble sprengt vekk for å gjøre plass til treningsfeltet, og det som ble sprengt bort (200 000 kubikkmeter til sammen!), ble brukt som fyllmasse under golfbanen. Så overalt hvor du beveger deg på golfbanen, holder spilleflatene seg tørre takket være pukken fra fjellet som var på driving-rangen, forteller Terje Wilhelmsen, daglig leder i Kragerø Golf.
STRØKENT. Fyllmassen under fairwayene består av tre etasjer med ulikt fyllag, der den groveste pukken befinner seg helt i bunnen, mens det nærmest fairwayoverflaten er finkornet sand. Det gir en deilig myk følelse og hul lyd idet du feier ballen av gårde, og et tilfredsstillende dunk når ballen lander på green. Alle spilleflater er for øvrig sådd med krypkveinsgress; dette er den edleste av alle gressortene. Resultatet er jevne fairwayer og greener med høy kvalitet, men gresset krever til gjengjeld mye vedlikehold og pleie. Derfor er det også kun et fåtall baner i Norge som benytter seg av denne gressorten. Men hos Kragerø GK er gresset i de aller beste hender.
– Vi har fire stykker som jobber med banen om vinteren, men om sommeren er det kontinuerlig mellom åtte og tolv stykker. Forholdene har holdt seg stabilt bra fra år til år, og nå ønsker jeg å ansette enda flere banearbeidere på fast basis for å løfte nivået ytterligere, forteller Wilhelmsen.
Kragerø Golfklubb ble stiftet i desember 1998, men det var først fire og et halvt år senere at golfbanen stod klar. Anlegget fremstod i stor grad som en byggeplass de første leveårene, men da spahotellet endelig ble ferdigbygd våren 2007, falt den siste puslebrikken på plass.
Kragerø Resort består i dag av både golfbane, frisbeegolf, fotballgolf, minigolf, tennisbaner, bassenger, et spaanlegg, hotell, restaurant, strandklubb, balløkker, turløyper og restaurant – for å nevne noe.
Med et så komplett anlegg kan det virke fristende bare å lene seg tilbake og vente på at gjestene skal strømme til. Men det er ikke stilen til Jan Kvalheim. Den tidligere verdensog europamesteren i volleyball jobber nå som PR-ansvarlig i Kragerø Resort. Han bobler nesten over av ideer når Norsk Golf spør han om deres planer for fremtiden. De fleste er ikke klare for offentlighetens lys riktig ennå, men det er uansett ikke noe tvil om at Kragerø Resort retter seg inn mot et langt bredere publikum enn bare golfspillere.
– Det er totalpakken som gjør det så bra. Hvis man bare spiller golf her, er det så utrolig mye man går glipp av.
Og det er perfekt for barnefamilier, for det er virkelig noe å gjøre for alle. Hvis man kjeder seg her, ja, da skjønner jeg virkelig ikke hva vi skal finne på! smiler Kvalheim, som har utnyttet det store kontaktnettet sitt for å bruke riksdekkende TV som utstillingsvindu for resorten.
De siste årene har TV-programmer som Mesternes mester, 71 grader nord, Aamot og Kjus på bortebane, Jakten på Kjærligheten, Vendela og Petter og Camp Senkveld alle lagt produksjonene til Kragerø Resort, hvor seerne får servert spektakulære bilder av norsk skjærgård på sitt aller beste.
Ja, det er mye som konkurrerer om oppmerksomheten din når du besøker Kragerø Resort. Men vi er her for å teste ut hovedrolleinnehaveren: golfbanen.
TØFF START. Kragerø GK er en par 70 skogsbane som måler bare 5379 meter fra det bakerste teestedet. Du bruker imidlertid ikke lang tid på å forstå hvorfor, for noen steder kryper skogen med den tette lyngen så tett opp mot fairwaykanten at man kan få klaustrofobi av mindre.
Utslaget på hull 1 er et av de mer romslige på banen, men også her er trøbbel både mot øst og vest. For å gjøre dagens første slag desto skumlere, er det opphøyde teestedet rett foran klubbens travleste område rett ved siden av klubbhuset, og det dukker opp forbipasserende tilskuere titt og ofte. Andreslaget er ikke veldig mye enklere, for hvis du lander kort av green, risikerer du å rulle nesten 50 meter tilbake ned bakken.
– Det er ikke mange steder du behøver å dra opp driveren her. Faktisk gjør du lurt i bare å la headcoveret være på. Det vet jeg av erfaring, advarer Jan Kvalheim.
Den to meter høye volleyballkjempens sving er mildt sagt av det karakteristiske slaget. Han spiller nemlig med venstrehånda under høyre hånd – til tross for at han er høyrespiller! Det funker likevel såpass godt at han spiller til tolv i handicap.
– Første gang jeg begynte å spille golf, stod jeg rett foran en pro som viste meg hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg forsøkte å kopiere alt han gjorde, og tenkte overhodet ikke på at jeg måtte speilvende det han gjorde. Etter å ha slått noen baller slik innså jeg plutselig at jeg holdt helt feil. Men da var det allerede for sent. Nå er det helt umulig for meg å svinge «v anlig», sier Kvalheim og rapper til med en hissig draw som ruller nedover langs venstrekanten av fairwayen. «If it ain’t broke, don't fix it.»
Allerede på hull 2 ankommer vi banens postkorthull: Et knøttlite par 3-hull med vann langs høyre side. I dag får vi dessverre ikke mulighet til å spille fra gresstee, for klubben har nemlig hatt problemer med shanker som har havnet i stua til en stakkars hyttenabo til høyre for hullet. Så enn så lenge spilles hullet fra en provisorisk utslagsmatte bare 70 meter unna flagget.
– Vi hadde et nett på høyre side, men det knakk under en storm nylig. Nå vurderer vi ulike løsninger. Slike nett er ekstremt dyre, og muligens bygger vi bare et nytt teested litt mer mot høyre, slik at man slår vekk fra hytta på høyre side, forteller Terje Wilhelmsen.
Banen gjennomgår gradvise forbedringer fra år til år, men selve designet på banen fremstår som tilnærmet identisk med da snorene ble klippet for første gang for 15 år siden.
Den spektakulære starten på runden fortsetter på hull 3, som kanskje er vår favoritt på hele banen: Fairwayen på det korte par 4-hullet slynger seg rundt et vann, og stående på tee må du bestemme deg for om du vil slå trygt ut med et mellomlangt jern og få langt inn til green, eller prøve å kutte over vannet med driveren og bare ha en liten wedge inn. Ettersom mange av hullene på Kragerø er såpass trange, er det også flere steder hvor det er begrenset med valgmuligheter fra tee, men her får du virkelig noe å tygge på.
Fra hull 3 går turen videre til et artig og kort par 4-hull som spilles rett frem, men igjen med trøbbel både til høyre og venstre. Deretter følger et av de tøffeste hullene på banen: Det femte par 4-hullet har en lengde som tilsier at du bør dra frem tungt skyts fra bagen, men det er lite med det blinde utslaget som innbyr til å kline til. Når du kommer over kanten fremme i fairway, ser du derimot at landingssonen faktisk er ganske bred, men har du lykkes i å slå deg hit, har du fortsatt bare gjort halve jobben. Innspillet slås ned i bratt nedoverbakke mot en liten green, og skogen truer faretruende nær greenkanten. Til tross for at golfrunden ennå er ung, har flighten vår allerede rukket å donere noen trepakninger med golfballer til naturen, og dette hullet er dessverre intet unntak.
Fra hull 5 bærer det videre til et mellomlangt par 3-hull som spilles i oppoverbakke. Her er det himmel eller helvete på utslaget, for hvis du bommer for langt til siden, kan du like gjerne bare fiske opp en ny ball fra bagen. Hvis du klarer å begrense missen, er greenen formet som en trakt, og ballen får hjelp tilbake mot midten av green. De som spiller banen ofte, vet at det er bedre å misse litt kort på dette innspillet og heller etterlate seg en chip eller putt i oppoverbakke, for Kragerø GK er en av få golfbaner i Norge hvor man faktisk blir ordentlig straffet av å misse greenen på «feil side».
Greenene er så raske at hvis du slår en chip fra roughen i nedoverbakke, er det ekstremt vanskelig å få ballen til å stoppe i tide.
NATURLIG. Til tross for at driving-rangen på Kragerø er «kunstig fremstilt» med dynamitt, er det naturen som har satt premissene for resten av golfbanen, og det ble gjort minimalt med inngrep ute i naturen da arkitektene satte seg ved tegnebrettet. Banen, som er signert Kim von Essen og ingen ringere enn Per Haugsrud, bærer preg av dette: Hvis det stikker et lite fjellstykke ut i fairway, er det ikke gjort noe forsøk på å fjerne dette, men heller gjort til et designelement som du må ta hensyn til. Nesten uansett hvilket hull du befinner deg på, føler du deg helt alene på banen, og de eneste gangene vi møter på andre golfere, er stort sett på stiene mellom hullene.
På hull 7 er det duket for dagens første par 5-hull, og det er såpass kort at du kan ha mulighet til å nå inn på green på to slag. Hullet smalner inn mer og mer desto nærmere du kommer green, men selv hvis du velger en kort lay-up, er det lite rom for å misse til høyre eller venstre.
Umiddelbart etter å ha fullført dagens første par 5, er det duket for det andre, og her serveres vi den flotteste utsikten som golfanlegget har å by på. Fra de bakerste teestedene kan man skimte Jomfruland i det fjerne, og også dette hullet byr på en god birdiemulighet hvis du treffer ordentlig med utslaget. Rett foran tee er det en liten innsjø som ikke er i spill, men det fungerer likevel som en visuell forstyrrelse som kan vippe deg av pinnen. Landingsområdet er mye romsligere enn du tror fra tee, og ballen skyter fart når den lander i nedoverbakken. Foran greenen truer en stor myr som tvinger deg til å velge mellom en lay-up eller et aggressivt innspill. Et av rundens definitive høydepunkter – til tross for at det allerede begynner å slunke med baller i bagen. Likevel storkoser vi oss. Det sier sitt om kvaliteten på denne banen.s
Jan Kvalheim forsikrer oss om at back-nine er enklere, men innen den tid må du forsøke å komme deg helskinnet gjennom avslutningen på front-nine som har et av de ekleste utslagene på hele banen. Her handler det om å kombinere presisjon med en carry på minst 180 meter for å komme deg over kulen, men herfra og inn er resten av hullet grei skuring.
BACK-NINE. Akkurat slik Kvalheim har lovet, starter de siste ni på en snill måte med et kort par 3 i nedoverbakke. Deretter følger et kort dogleg venstre par 4, og her merker vi fordelen av å spille med medlemmer som peker ut riktig siktelinje for oss. Det er flere måter du kan angripe dette hullet på, og når flagget står i forkant på green, kan du få hjelp av den kraftige onduleringen midt på green som geleider ballen ned mot hullet.
Alle hullene har en unik karakter og skiller seg fra hverandre med ulike kvaliteter. Hull 12, et rett frem par 4-hull i nedoverbakke, kanskje det eneste hullet på banen som man kan karakterisere som kjedelig, men dette kontres med en ordentlig godbit på hull 13. Igjen står vi overfor et blindt utslag, men vi blir forsikret om at det er god plass nede på fairway, forutsatt at vi ikke er for grådige med valg av kølle og spillelinje. Slår du deg ned på flaten, har du bare et kort jern opp til det som må være en av de kuleste greenene i Norge: Den er 20 meter bred og hele 45 meter dyp, og med tre etasjer som heller kraftig fra bak til front.
Hull 14 er et lekkert korthull på under 100 meter, og hvis flagget står plassert på høyre side av green, er flagget delvis gjemt av et lite fjellstykke som stikker ut. Det er et av de enklere hullene på banen, men en høyst nødvendig pustepause før du begir deg ut på hull 15: det mest skremmende utslaget på hele Kragerø Golfbane. 24 timer tidligere var vi vitne til tre av de beste juniorene på Srixon Tour feie hver sin drive ut i skogen her, og når man står her selv, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den skråstilte fairwayen stiller store krav til riktig lengde på utslaget ditt i forhold til linjen du velger, og vi anbefaler på det sterkeste å legge egoet til side og slå deg til venstre for fairwaybunkeren som fungerer som siktepunkt. Da får du riktignok langt inn på andreslaget, men hullet er likevel såpass kort at lengde ikke blir noe problem på innspillet med tredjeslaget. Det har også vært mye av tanken til von Essen og Haugsrud da de tegnet banen: Den skal straffe de dumdristige, mens den kloke spilleren har alle muligheter til en god score – men det krever at du holder tunga rett i munnen hele veien.
Runden begynner å snu seg tilbake i retning klubbhuset akkurat idet sola begynner å nærme seg horisonten og sender lange skygger bortover fairwayene. Det varme lyset som treffer de velfriserte fairwayene er helt magisk, og Kragerø GK understreker hvor mange spesielle opplevelser golfnasjonen Norge faktisk har å by på:
– Jeg anslår at cirka 60 prosent av medlemmene våre er lokale, mens resten kommer utenbys fra. Snaue tre timers kjøretur fra Oslo er akkurat kort nok til at man kan kjøre hit etter jobb på fredag, fortsatt få litt ut av kvelden og ha en fin langhelg uten at den føles amputert. Våre utenlandske gjester får seg en ordentlig wow-følelse når de kommer hit, og her har vi nok et stort uutnyttet potensial til å tiltrekke oss flere gjester, konstaterer Terje Wilhelmsen.
Innspurten av runden byr også på flere wow-opplevelser: Først på utsiktspunktet på det 16. par 4-hullet med stor høydeforskjell ned til fairway. Så følger nok et vakkert par 3-hull med vann langs høyre side, før dagen avsluttes med et mellomlangt og vakkert par 4 med resorten i bakgrunnen av green.
Hvis du har fått rundjuling av banen slik vi gjorde, kan du trøste deg med at du kan pleie sårene i spaet. Mens vi ligger i bassengkanten og skuer ut over byen, har vi allerede begynt å spekulere i om vi rekker å presse inn 18 nye hull i morgen tidlig før turen bærer hjemover. Det finnes verre måter å avslutte dagen på.
Kragerø markedsfører seg som «Sørlandets vakreste edelsten». Nå er det riktignok et definisjonsspørsmål om hvorvidt man skal regne Kragerø som en del av Sørlandet eller ikke, men én ting er i hvert fall sikkert: Kragerøs golfresort er ikke bare en edelsten. Den er selve kronjuvelen.
Bare husk å pakke nok golfballer.
Adresse: | Diplemyrveien, 3788 Stabbestad |
Telefon: | 35 98 55 30 |
Åpnet: | 2003 |
Banetype: | Skogsbane, par 70 |
Design: | Kim von Essen og Per Haugsrud |
Greenfee: | 380 kroner hverdag 630 kroner helg |
Nettside: | www.kragk.no |
D et er ikke alltid man gjør et rasjonelt valg, men det kan ofte være en følelse som blir avgjørende. Den kommer med stor sannsynlighet fra det fantastiske golfbildet. Når man ser det perfekte golfbildet, kan man mentalt hoppe inn i bildet og kjenne duften fra den nyklipte greenen, vinden mot kinnet og solen i nakken når man adresserer ballen. Det var derfor naturlig at Golf Plaisir sendte den meritterte golffotografen Jacob Sjöman for å få tatt de perfekte bildene til vinterens store satsning på de forente arabiske emiratene.
Vårt oppdrag er å fotografere tre golfbaner på fire dager. Med unntak av det åpenlyse om at vi har en tight tidsplan, er den varme måneden mai ikke en optimal periode for å fotografere golfbaner. Den geografiske beliggenheten gjør det vanskelig da man får få timer av det så viktige morgenog kveldslyset, men det blir et morsomt og utfordrende oppdrag. Dessuten ligger de banene vi skal fotografere, i to forskjellige emirater; Ras Al Khaimah og Abu Dhabi, noe som gjør at store deler av tiden går til å kjøre bil. Ikke nok med det, jeg er langt ifra noen profesjonell fotoassistent.
REISE MED KAMERAUTSTYR. Emiratene har generøse regler når det gjelder bagasjevekt, men det hjelper lite når Jacob ikke bare har med seg et lommekamera, men et hav av ulike kameraer, objektiv, stativ og skjermer i tillegg til golfkøllene. Vi hadde delvis forutsett dette problemet, og derfor valgte jeg en lett, bærbar bag å legge mine golfkøller i, og for øvrig bare sju kilo bagasje. Vår redning ble at vi klarte å lure med oss mye ting i håndbagasjen. Med minst 30 kilo håndbagasje hver beveger vi oss mot gaten på Arlanda. Når vi vel lander i Dubai, blir vi møtt av den herlige kveldsvarmen samtidig som bagasjeproblem nummer to åpenbarer seg. Vi har booket leiebil via Honk Car Hire, og det i seg selv føltes litt suspekt. Veldig riktig hadde de ikke den bilen vi hadde bestilt. Vi blir med en gang oppgradert til en betydelig dyrere bil med et mer sportslig utseende som definitivt ikke var beregnet for to golfbager, flere fotostativ, en normal bag, en stor koffert, ulikt fotoutstyr samt to overdimensjonerte håndbagasjer. Etter noen tapre forsøk på å stappe inn alle tingene i bilen blir vi til slutt oppgradert til en enorm Jeep der vi uten problem kan slenge inn alt i bagasjerommet. Klokken er nærmere 00:30 når vi endelig er på vei til vårt første stopp, Al Hamra GC i Ras Al Khaimah. Det tar normalt en drøy time å kjøre til hotellet Hilton Al Hamra Beach & Golf Resort. Vi får så gode instrukser på hvor vi skal kjøre at vi ikke trenger GPS. Dessverre kan selv de beste instruksjonene bli svært vanskelig å følge når det blir bekmørkt, men etter litt fram og tilbake er vi på hotellet rett før 03:00.
FOTODAG 1:AL HAMRA GOLF CLUB – RAS AL KHAIMAH. Etter mindre enn to timers søvn ringer vekkerklokken hissig og vi pakker fort sammen sakene våre da vi må være på golfklubben senest 05:15 for ikke å gå glipp av soloppgangen. Jeg hadde forhørt meg med klubbdirektøren på Al Hamra GC om å få noen til å møte oss når vi komemer fram. Svaret jeg fikk, var 'Feil is going to meet you and nothing can go wrong'. Jeg følte meg tvunget til å maile tilbake å skrive at Feil betyr wrong på norsk. På vei mot Al Hamra er jeg trøtt og litt nervøs for at vi kommer til å bli stående alene og uten golfbil med tonnevis av kamerautstyr.
Når vi ankommer golfbanen, er det fortsatt nesten bekmørkt ute, men Feil står klar til å guide oss rundt på banen. Det er tydelig at han ikke er helt fornøyd med å starte på jobb 05:15.
Vi har fått instruksjoner om hvilke hull som er best å fotografere så vi sikter oss inn på hull 2–3, 9–11 og 18. Jacob synes at lyset rundt greenen på hull 2 er for dårlig, og vi legger en hel del tid på det spektakulære hull 3 som både har vann og det mektige hotellet Waldorf Astoria i bakgrunnen. Det er nå jeg innser at fotografering er et ganske tungt håndverk, og at man må jobbe ekstremt raskt. Veldig mye handler om å få det perfekte lyset hvor skygger tydeliggjør alle onduleringer og banens konturer. Da vi ikke kunne få tillatelse til å bruke droner, sleper vi rundt på et to meter langt teleskopstativ som kan forlenges til å bli ti meter, noe som blir gjort støtt og stadig. Allerede etter en drøy time står solen så høyt at skyggene forsvinner, og alle bilder blir grå og kjedelige. Nå er det bare å vente til utpå ettermiddagen når solen nærmer seg horisonten, og lyset begynner å bli magisk igjen. Vi passer på å spille en runde på Al Hamra, og det slår oss begge hvor bra forholdene er. Fairwayene ser nesten uvirkelig grønne ut, bunkerkantene er fint skåret og ballen ruller perfekt på greenene. Det viser seg også at banen som helhet er morsom og variert å spille. Det finnes flere hull det hadde vært verdt å fotografere. Vi blir enige om hvilke hull som er mest interessante.
På ettermiddagen egner vi mer tid til hullene 11–13 som ligger rundt en lagune. Signaturhullet nummer 18 får vente et halvt døgn da vi er enige om at hullet gjør seg best i morgenlyset. Vi er tilbake på hotellet klokken 21:00 og kjenner at vi er ekstremt trøtte. Jacob sovner allerede før jeg rekker å si noe om at vi kanskje burde spise middag. Hotellet er veldig bra og ligger rett ved stranden og også golfklubben. På Al Hamra får man en herlig kombinasjon av golf og bad. Neste morgen står vi opp 04:30 og er på banen allerede 05:00. Feil er ikke til stede, men golfbilen vår står parkert og klar til å kjøre. Vi tar våre avsluttende og komplette bilder før vi drar videre mot Al Ain Abu Dhabi.
FOTODAG 2:AL AIN EQUESTRIAN SHOOTING & GOLF CLUB – ABU DHABI. Det er ikke så enkelt å følge skiltingen. Om man vil være sikker på at man ikke kjører seg vill, bør man laste ned appen RTA Smart Drive som fungerer uten at man må være tilkoblet internett. Man pleier å si at USA er bilenes land, men spørsmålet er om det ikke heller er De forente arabiske emirater da alle kjører bil her, og man sjelden ser noen som går en litt lengre strekning. Normalt reiser man til De forente arabiske emirater fra oktober til slutten av april for da er det en behagelig og tørr varme her som det er perfekt å spille golf i. I slutten av mai er det veldig varmt, og vi blir helt forskrekket når termometeret i bilen viser 45 grader. Vi ankommer Al Ain ved lunsjtid og varmen er påtagelig. Det er også feil tidspunkt å ta bilder på. Verten vår, Gavin, spanderer lunsj og tilbyr oss å besøke deres skytebane i påvente av ettermiddagslyset. Al Ain er ikke bare en golfbane, men et multisportsanlegg med skytebane, galoppbane, rugby, cricket og mye mer. Det er OL-standard på skytebanen, og det finnes hundretalls båser for ulike våpen. Den strenge sikkerheten rundt og på skytebanen ser ut til å ha hindret sikkerhetsvaktene i å komme inn. De fleste som jobber på anlegget går, rundt uten det obligatoriske hørselvernet, helt uberørt av de høye smellene. Vi prøver å skyte med pistol uten noe særlig framgang, men vi ble en opplevelse rikere. Al Ain ligger ikke ved kysten, i motsetning til Al Hamra, men en drøy time sørover inn i landet fra Dubai. Det er en typisk hageby. Tempoet er rolig, og prisene betydelig lavere enn i storbyene som Dubai og Abu Dhabi.
Servicen i De forente arabiske emirater er generelt veldig høy, men her blir turister tatt imot på en helt annen måte. Al Ain GC har ni hull som går på innsiden av galoppbanen, og ni hull som går på utsiden. Banen har høy standard, og det er flere hull som tar seg godt ut til fotografering, selv om Jacob irriterer seg over alle lyktestolpene som står i bakgrunnen. Vi velger å konsentrere oss om hull 12 med en fin bekk foran green samt hull 16 og 17 som har vannhinder hele veien opp til green. Vi tar også noen bilder på kvelden av hull 10 hvor lysene er tent. Ett hull som for øvrig må være verdens lengste par 5-hull fra back tee (617 m). Vi bor midt i byen på fem stjerners hotellet Al Ain Rotana som viser seg å være et utmerket hotell. I De forente arabiske emirater finnes det få barer som serverer alkohol. Her drar man ut på ulike hotell, og Al Ain Rotana viste seg å være det stedet hvor alle vesteuropeere som jobber, går. Hotellets engelske pub og nattklubb var mildt sagt populært med mye mennesker uten at det ble for trangt. Miksen av nasjonaliteter var fantastisk da det samtidig pågikk et lokalt bryllup på hotellet.
FOTODAG 3: YAS LINKS GOLF CLUB OG ABU DHABI GOLF CLUB – ABU DHABI. Vi har starttid på Yas Links klokken 08:00, og før det skal vi fange morgenlyset på Al Ain i tillegg til å få noen innbydende bilder av det enorme treningsanlegget. Vi er derfor enda tidligere ute på banen i dag. Vi er klare allerede 06:25 og da viser RTA Smart Drive at vi skal være framme på Yas Links utenfor Abu Dhabi senest 07:51. Det er med andre ord ikke noe tid til å kjøre feil, og Jacob blir litt stresset da han fra før av ikke er noen fan av bilkjøringen min. Jacob er nærmere to meter lang og kraftig bygd, så når jeg bråbremser i hver sving eller ved filbytte, blir jeg litt urolig for at bilens gulv ikke skal tåle trykket. Yas Links skal vi egentlig ikke fotografere. Den er kun lagt inn fordi det er en kul bane som er ranket til å være blant verdens topp 50 beste golfbaner. Alle hull utenom hull 1 er mer eller mindre fantastiske. Skal man klage på noe, så måtte det være at noen av de aller fineste hullene langs vannet likner på hverandre. Men om et fint hull likner på et annet fint hull, så gjør det kanskje ikke så mye. Maten på klubbhuset er minst like bra som banen. Vi treffer golfdirektøren i lunsjen. Han har et stort ønske om at Jacob skal ta noen bilder av banen på ettermiddagen, og jeg merker at Jacob er veldig keen. Vi deler oss opp, så jeg drar videre til Abu Dhabi Golf Club mens Jacob blir igjen uten assistenten sin. Mens Jacob fotograferer, har jeg et møte med vår kontakt på Westin Abu Dhabi. Dette er et fantastisk hotell som ligger på golfbanen. Et sted det er vanskelig ikke å trives. Banen, og kanskje først og fremst klubbhuset som er bygget som en falk, er kjent fra Europatouren, men de har også en veldig bra 9-hullsbane med full lengde på hullene og lys som gjør at vi med glede spiller på kvelden. Planen for i morgen er å fotografere Abu Dhabi GC. I og med at hotellet ligger på golfbanen, føles det nesten ut som at vi kan sove lenge. Vi bestemmer oss derfor for å utforske Abu Dhabis nattliv.
Det blir en positiv opplevelse, og noen øl og et par paraplydrinker senere er vi tilbake på hotellet. Det kommer tydelig fram at man har sovet for lite når man har tannkremsmak i munnen når man på nytt skal pusse tennene morgenen etter. Det er litt tåkete på morgenen så vi får aldri helt til de perfekte skyggene, men vi lykkes i å få noen bra bilder med det majestetiske falkeformede klubbhuset i bakgrunnen.
På vei til Dubais flyplass sørger vi for å besøke den tredje banen i området, Saadiyat Beach GC som er designet av Gary Player hvor de karakteristiske, store wasteareas og et hav av bunkere dominerer. Vi kjører rundt i golfbil og betrakter mesterverket samt nyter solen som står midt på himmelen. Det er derfor ikke noe poeng å ta noen bilder. Saadiyat Beach GC er uten tvil en bane i toppsjiktet.
På flyreisen hjem går vi igjennom cirka 3000 bilder og markerer dem vi synes vi skal gå videre med og etterarbeide. Et tøft oppdrag er avsluttet, og vi håper at noen av bildene skal gi den magiske følelsen som gjør at man kjenner luften, vinden og solstrålene...
Puttinggreen på Daihakone Country Club i Hakone.
H vor mange nordmenn har spilt golf i Japan? Ytterst få, må svaret være – selv om landet har status som en av verdens fremste golfnasjoner. Hvorfor har ikke norske golfere allerede dratt til Japan i hopetall? Kanskje det er så enkelt for mange som at anledningen sjelden byr seg?
For Japan er ikke akkurat stedet man ordner alt selv. Det å bestille flybilletter eller togbilletter, leie bil og kjøre litt rundt på egen hånd – som man gjerne gjør i Europa og Nord-Amerika – er kanskje ikke umulig i Japan, men ikke langt ifra. Få av de innfødte snakker engelsk, og språk er en gedigen hindring, enten det gjelder websider, togruter eller veinettet.
På tross av dette er ordene ‘Japan’ og ‘golf’ nå fremst i bevisstheten til alle som eier en golfreisebag. Mine golfbekjentes Instagram-aktivitet har Japan som ‘trending’ i disse dager. Jeg ser bilder av den ene britiske, finske eller danske kjenningen etter den andre: i kimono, foran et tempel, på japanske fairways eller midt i neonmylderet i Shinjuku, Tokyo.
STORE JAPAN-PLANER. Tiden er kommet, også for oss som bor så langt oppe i nord. For Thai Airways er Norge blitt et viktig marked, og de har store planer. De kjører prøvetur i samarbeid med japanske Miki Travel og Prince Hotels. Norsk Golf er med som testkanin på turen, til Mount Fuji-regionen sør for Tokyo, så opp til Nagano-området og til slutt til selve Tokyo. Å jobbe som testkanin anbefales, enten det er på en Thai Airways Airbus 380 maskin eller i selve Japan. Jeg mangler bare kanin-ører – noe japanerne helt sikkert skaffer om jeg spør (japanerne, har vi nå lært, elsker kostymer og å kle seg ut – og de er også utrolig hjelpsomme).
Denne kaninen har øynene vidåpne omtrent hele tiden. Alt er nytt. Det første man skjønner når man lar seg rive med av japansk golfkultur, er at enhver liten ting som man er vant med på golfbanen hjemme, gjøres annerledes i Japan. Noe er bare litt annerledes, mens noe er vilt annerledes. Vi starter på en av Japans mest kjente, historiske baner: Fuji-banen på Kawana resort, også kjent som 'Japans Pebble Beach'.
YOKO OG KØLLEMASKINEN. Vi er en treerball, og vi får beskjed om at vi skal dele en caddy. Caddyen, Yoko (enkelt å huske!), monterer bagene våre på en japansk oppfinnelse som ser ut som noe vaktmesteren på ungdomsskolen brukte for å vaske gulvet i gymsalen.
Banen er veldig kupert, og Yoko tripper hele tiden fremover med maskinen, kommer med køllene når vi trenger dem – hun skjønner mye, selv om hun ikke kan mer enn en halv døyt engelsk. Hun greier å kommunisere at hun har tidligere jobbet som dykkeinstruktør, men nå foretrekker hun jobben som caddy.
Etter noen hull oppleves det som den naturligste ting i verden at en dame kjører rundt med køllene våre. Vi begynner å la banens skjønnhet ta over som hovedinntrykk.
Fuji-banen på Kawana er en tradisjonell bane i britisk stil fra 1936, bygd omtrent samtidig som det engelsk-inspirerte hotellet. Pussig at første inntrykk av Japan er så totalt britisk, unntatt palmetrærne, de japanske klippene, Stillehavet og Yoko. Og selvfølgelig Mount Fuji, som vi ser i det fjerne fra 11. fairway, på vei mot fyrtårnet ytterst på odden.
«Dette er den fineste banen jeg noensinne har spilt på!» hører jeg fra mine medspillere, og det er lett å føle seg enig i påstanden. Greenene ser perfekte ut, men på grunn av en gresstype som tåler sjøsprøyt, er de tregere enn man ville trodd. Trærne er utrolig flotte og majestetiske, og på hull 15 kommer vi til de dramatiske Pebble Beach-klippene.
Hvordan kan de neste tre banene vi skal spille overgå dette? Vi tenker på dette spørsmålet når vi deler en flaske sake (risvin) og spiser sashimi med våre verter på Prince Hotel i Hakone.
SELVKJØRENDE GOLFBIL. Neste dag kjører vi til Daihakone Country Club. Der opplever vi nok et nytt japansk golfsystem. På denne banen er det én diger golfbil per firerball – i den er det enkelt plass til fire spillere og en caddy som kjører bilen. Men egentlig trenger ikke caddyen å kjøre bilen. Det er det ingen som gjør, for den er selvkjørende. Vi hopper av når vi kommer til ballene våre, tar med en kølle eller to og ser at bilen på egen hånd finner veien frem til greenen, hvor den stopper og venter tålmodig på neste instruks.
Caddyen går litt, springer og henter køller når det er nødvendig, og leker sjåfør en gang innimellom. Bilen putrer av gårde i samme ‘trygge’ (litt kjedelige) fart uansett om det er noen bak rattet eller ikke, og viker ikke fra bilbanen. Den stopper og starter ut fra signaler enten fra fjernstyreren eller fra en grønn og en rød knapp på dashbordet. I underbevisstheten begynner man å sikte på ‘cart path’ – golfbilveien – for å slippe å gå langt til sin egen ball, stort sett med feil kølle.
Daihakone er en naturmektig opplevelse, med fjell i det fjerne. Her er fairwayene brede, men røffen er seig som stålull, så det er viktig ikke å rulle en meter for langt hit eller dit. Greenene er superraske. En perfekt golfdag.
FULL PAKKE. Det er ikke før vi kommer til Karuizawa Golf ved Nagano at vi opplever en golfdag som japanerne selv foretrekker den. Da får vi full pakke – det eneste som mangler her, er caddyen. Først er det ni hull med selvkjørende bil på morgenen, full japansk lunsj (de beste ramen-nudlene med svinekjøtt som jeg noensinne har smakt) og etter lunsj de siste ni hullene.
Men én ting opplever vi som antakelig japanerne sjelden opplever. På siste ni finner en av spillepartnerne mine ut (jeg nevner ikke navn) at han må gjøre opprør mot ‘systemet’. Han har lagt merke til at bilene kan ‘befris’ fra fangenskapet hvis man utfører visse knep med rattet. På et øyeblikk har vi vekket bilen fra den automatiserte dvalen, og vi kjører som gale (ja, det er litt futt i motoren!) fra den ene siden av fairwayen rett til ballene våre, om de er her eller der eller i røffen. Vi holder på å le oss i hjel og ser oss stadig over skulderen, som kriminelle som vet at vi snart blir tatt. Friheten varer i to hull. Etter en demokratisk avstemning i firerballen velger vi å ‘kastrere’ golfbilen igjen – forvandle den tilbake til trygg zombie-tilstand, der den ikke forlater golfbilveien.
Og alt er fryd og gammen når vi putrer inn til klubbhuset igjen. Da er det tid for onsen, det vil si tradisjonelt japansk bad (svømmetøy trenger du ikke tenke på, og tatoveringer er forbudt!). Med golf, lang lunsj og japansk bad i etterkant kan hele golfdagen vare i over sju timer.
Golf i Japan er noe av det morsomste jeg har
vært med på. Men jeg skulle så gjerne v ært
med på så mye mer, sett så mye mer av landet.
Vi hadde bare en uke. Jeg ville gjerne både
spilt golf og dratt på all sightseeing samtidig.
Det strakk ikke til bare å ha én kropp. I Japan
må man ha flere kropper som man sender hit
og dit for å få med seg alt (de finner sikkert
opp noe som gjør det mulig snart). Eller så
må man dra tilbake ofte. Det er jo mulig, med
dagens teknologi.
Kawana ligger cirka 100 km sørøst for Tokyo, på Izu-halvøya. Fuji-banen er par 72, 6127 m. Banen fra 1936 er tegnet av den kjente briten Charles Hugh Alison og er en av Japans mest anerkjente og mest tradisjonsrike golfklubber. Den har blitt kalt ‘Japans Pebble Beach’. Vanlig greenfee er cirka 2500 kroner, men gruppereiser får alltid en egen avtale. Den andre banen på Kawana er Oshima.
Par 73, 6642 m. Banen er tegnet av Komyo Otani og Yasuhiko Asaka og åpnet i 1954. Banen er vakkert anlagt på Sengokuhara-slettene ikke langt fra fjellene i ytterste ring av Hakone-krateret. Daihakone organiserer hvert år en proturnering for damer, CAT. Greenene var de beste og raskeste på turen.
Karuizawa 72 har seks forskjellige baner, og alle er tegnet av Robert Trent Jones Jr. mens han fortsatt jobbet for farens firma Robert Trent Jones Incorporated. Anlegget åpnet i 1972. Karuizawa har totalt 108 hull golf med tre forskjellige klubbhus. Prince-gruppen eier både golfbanene, fem forskjellige hoteller, skianlegget og outlet-shoppingen i byen Karuizawa, like utenfor OL-byen Nagano. Vi spilte først East Course (par 72, 6470m), en parkbane i ganske ondulert golfterreng med strategiske hindre. Så spilte vi den litt flatere North Course (par 72, 6347 m). Av alle de seks golfbanene i Karuizawa, er denne den fremste og mest kjente, med god hulldesign, strategiske valgmuligheter og en del hull med krevende lengde.
Mer info på
Vi bodde på hotellkjeden Prince Hotels som har en rekke golfhoteller i områdene rundt Tokyo. I selve Tokyo bodde vi midt i smørøyet i skyskraperen Shinagawa Prince Hotel, rett ved siden av togstasjonen Shinagawa.
Mer info på
Vi fløy fra Oslo til Tokyo med Thai Airways via Bangkok. Vi dro med buss organisert av Miki Travel for å komme til Kawana, Hakone og Karuizawa. Fra Karuizawa tok vi Hokuriku Shinkansen (‘bullet train’) inn til selve Tokyo.
Mer info på
O m leiebil fra Barcelona er utgangspunktet, krysser en lett regionen i løpet av noen dager. Noen av de mest kjente småbyene i Costa Brava er Cadaqués, Roses, Begur, Calella de Palafrugell, Palamós, Tossa de Mar, Platja d’Aro, Lloret de Mar og Blanes. Førstnevnte, fiskesamfunnet Cadaqués som ligger i hjertet av Cap de Creus, har nær tilknytning til Salvador Dalí, hvis hjem nå er gjort om til museum i Portlligat. Byen er kjent for sine mange kunstgallerier og gode restauranter som serverer sesongbasert sjømat.
STJERNESPEKKEDE MÅLTIDSOPPLEVELSER. Ja visst har Costa Brava fine golfbaner. Men mat og drikke er en like stor årsak, om ikke større, til at folk reiser hit. Det arrangeres egne vinturer langs kysten der en får innblikk i gylne dråper fra Empordà og resten av regionen. Provinsen er faktisk den i Spania som har flest Michelinstjerner per capita – 18 stjerner fordelt på 14 restauranter. Det var i byen Roses en fant det som tidligere var kåret til verdens beste restaurant, El Bulli drevet av Ferran Adrià. Girona er provinsens hovedstad, og et stopp der er et must for dem med sans for vakker arkitektur, shopping og gamlebyer. Og ikke minst mat – El Celler de Can Roca har hele tre Michelin-stjerner.
MYK OPPVARMING I GUALTA. I tillegg til de åtte 18-hullsbanene fins det ni pitch & putt baner spredt over hele regionen. En av disse er 9-hullsbanen Par 3 Gualta som ligger i nettopp Gualta. Akkurat den er en artig stopp for dem som vil terpe på nærspill og dem uten handikap, og en går glatt to–tre runder på rappen. Men når det er på tide å snøre inn sekken, er det PGA Catalonia Resort,
Golf Platja de Pals og Empordà Golf Resort vi sikter oss inn mot. Glasuren på kaka er selvsagt PGA Catalunya Resorts Stadium Course som er ranket som nr. 1 i Spania, nr. 5 i Europa og står på listen over Topp 100 i verden.
GOLF PLATJA DE PALS – COSTA BRAVAS FØRSTE. Golf Platja de Pals åpnet i 1966 og er designet av briten med det treffende navnet Fred Hawtree. Bit deg merke i ‘Tree’. Mesterskapsbanen er rammet inn av 70 år gamle furutrær. Med sine enorme høyder og tetthet sørget de for lykketreff og mindre heldige treff gjennom hele runden. Såpass mange faktisk, at en til tider undret seg over om det var ekko der vi gikk. Det var det ikke – det var de mange parallelle hullene som gjorde at folk skrek ‘Fore’ usedvanlig ofte. Ikke så ofte at vi endte opp i klubbhuset krokrygget etter å ha huket oss ned hundre ganger – men det var søren ikke langt i fra.
Der noen har sans for det smale designet på Platja de Pals, er det selvsagt andre som griner på nesa av det. Selv nøt vi hvert eneste minutt vi oppholdt oss i de grønne tunnelene. Banen måler 5970 meter fra gul tee, har raske ondulerte greener og spennende par 3-hull. De første hullene er relativt korte og gir en myk start – smale fairways, doglegs og dype bunkere rundt greenene er karakteristika. Fra hull 12 blir hullene lengre, fairways noe bredere og greenene mer sjenerøse i størrelse. Det er også verdt å merke seg at det flate terrenget gjør dette til en bane man lett kan gå, i motsetning til en lang rekke andre spanske baner. Banen er Costa Brava eldste, og PGA European Tour fikk sin start på Golf Platja de Pals i 1972 da den 46. Spanish Open turneringen ble arrangert.
EMPORDÀ GOLF – MEKKA FOR KONGLETYVER. Empordà er en av de mer kjente golfdestinasjonene i Costa Brava. Inneklemt mellom småbyer som Peratallada og fiskesamfunnet L’Estartit åpnet banene Links og Forest i 1990, og stedet rommer også hotell. Designeren Robert von Hagge er amerikansk, men på banen Links oppleves skotske, bølgende utfordringer. Vann kommer ofte i spill, og de mange bunkerne gjør at en må holde tunga rett i munnen. Likevel skal det vanskelig gjøres å unngå å se fjellet Massís del Montgrí som ruver i horisonten. På folkemunne kalles det muntanya del bisbe – prestefjellet. Og den lille tuppen på toppen er kjent som pavens ring.
Banen Forest er en annen historie. Her går spilleren i ensom majestet, og flere hundre år gamle furutrær rammer inn hullene. Balltjuver kan en heldigvis se langt etter på Forest. Men på natten robber marokkanere trærne for gigantkonglene for å selge dem videre som oppfyringsved. Samme arkitekt, samme resort. Men likevel to vidt forskjellige opplevelser.
PANDORAS HOTELLESKER – DE FINS FAKTISK. Silken Park Hotel San Jorge ligger i Platja d’Aro, og innenfor en radius på fire mil fins det åtte baner. Vi innrømmer gladelig at ved første øyekast sank hjertet vårt på linje med en gigastein kastet i Middelhavet. Men eksteriør kan bedra – på den andre siden av entreen og to minutter senere følte vi plutselig at vi hadde dratt opp vinnerloddet fra en Pandoras hotelleske: Nydelig sjøutsikt, en egen sandstrand rammet inn av spektakulære klipper pluss en frokostterrasse som bader i lun, spansk kveldssol. Av et dypp i bassenget og golf var det sistnevnte som dro det lengste strået. Men for et drømmested å slå seg ned på for noen dager – det skal dette hotellet jaggu ha.
PGA STADIUM COURSE – GJERRIG PÅ GJEVT SCOREKORT. PGA Catalunya Resort har to golfbaner og ligger 10 minutter fra Girona og 45 minutter fra Barcelona. Tour Course åpnet i 2005 og er den mest tilgivende av dem, selv om vannhinder aldri er langt unna. Men det er Campo Verde, altså Stadium Course, som står øverst på ønskelisten til golfere som reiser hit. Banen åpnet i 1999, og designerne bak mesterverket er Neil Coles og Ángel Gallardo.
Et gjevt scorekort er noe de fleste golfere kan skyte en lang hvit pil etter på Stadium Course. Banen er fylt til randen av utfordringer og spenning. Trær som bøyer seg inn mot fairways, sjøer på syv av hullene, strategisk plasserte bunkere, kupert terreng og opphøyde, ondulerte greener er noen av dem. Pluss uforglemmelige doglegs – som på hull 6. Det er likevel hull 13 som er signaturhullet, et helt rått par 5-hull. Greenen omgitt av vann skimtes bare som en prikk i det fjerne fra tee samtidig som en har utsikt mot Pyreneene og fjellet Montseny Massif.
Smaker det, så koster det. En runde på Stadium
Course ligger på rundt 130 euro i høysesongen.
Pluss buggy til 49 euro – en god investering
for de som ikke regner seg selv som bortimot
toppidrettsutøvere. Til gjengjeld åpner altså
dørene seg på vidt gap inn til denne golfhimmelen
som troner øverst på spanske golfdestinasjoners
listetopp. Som foruten fantastiske
golfbaner, en av Europas største treningsgreener,
5-stjerners hotell og en genial proshop også
rommer helt utsøkte omkledningsfasiliteter
og klubbrestaurant.
Club Golf d’Aro Mas Nou
golfdaro.com
Club de Golf Costa Brava
golfcostabrava.com
Empordà Golf
Forest and Links courses
empordagolf.com
Club de Golf Perelada Golf
empordagolf.com
PGA Catalunya
(Stadium and Tour courses)
pgacatalunya.com
Golf de Pals
golfdepals.com
Golf de Pals
golftorremirona.com
Hotel Carlemany
hotelcarlemanygirona.com
Hotel Peninsular
golfcostabrava.com
Hotel Ultònia
www.es.hotelsultoniagirona.com
Hotell i Platja d’Aro Silken Park
Hotel San Jorge
parkhotelsanjorge.com
El Celler de Can Roca | |
Miramar | |
Les Cols | |
Els Brancs | |
Les Magnòlies | |
Bo.tic | |
Ca l’Arpa | |
Ca l’Enric | |
Casamar | |
Els Tinars | |
La Cuina de Can Simon | |
Fonda Xesc | |
Massana | |
Emporium |
Barcelona (ligger 10 mil sør for Costa Brava)
Girona flyplass (midt i regionen)
Perpignan (nord for Costa Brava)
BACK NINE //
F rem til 1987 var det stiftet 29 klubber med et frafall på 8. Så begynte det å løsne. Perioden fra 1988 til 2003 må kunne kalles golfsportens glansperiode. I løpet av 15 år skulle ”alle”, store og små, prøve seg på golf i Norge. Fra 1988 til 1998 ble det stiftet 96 golfklubber, omtrent 11 i året. Fra 1999 til 2003 var gjennomsnitt pr. år det dobbelte. Optimistiske prognoser talte for at vi kunne bli nærmere 250 000 spillere. Det måtte gå galt. Siden 1992 er 75 klubber nedlagt. Noen baner kom aldri lenger enn til tegnebrettet.
Det er to hovedårsaker til frafallet. Vi kan kalle dem henholdsvis indre og ytre faktorer. Den indre skyldes urealistiske forventninger til markedet. Intet tre vokser inn i himmelen, men likevel så man ikke spillerflukten komme før det var for sent. Det er dyrere å drifte en god bane enn de fleste tror, og uten nok medlemmer som betaler gildet, bærer det sakte og sikkert mot opphør og konkurs. Den ytre faktor skyldes rett og slett kryssende interesser i forhold til andre grupperinger i samfunnet.
Golf var lenge ansett som en sport for spesielt interesserte og ikke så lite snobbete. Motstanden var stor i politiske kretser, blant friluftsfolket og hos landbruksmyndighetene. Nye golfbaner i Skjeberg, på Onsøy og ikke minst i Groruddalen gjorde golfen politisk stueren, men det har vært tyngre å overbevise de andre.
Siste nytt er at golfbanen på Myhrene gård på Hurum utenfor Oslo blir nedlagt høsten 2018.
Hurum Golfklubb som leier banen, hadde på det meste 1200 medlemmer. Nå er tallet nede i ca. 300.
GOLFBANER PÅ TEGNEBRETTET OG IKKE PÅ KARTET. Motstanden kan best illustreres med historiske realiteter. Konglungen i Asker og Maridalen ved Oslo er klassiske eksempler på baner (og klubber) det aldri ble noe av. Det samme gjelder Sørkedalen. Disse tre prosjektene var alle ferdig tegnet og utredet, men ble stoppet på grunn av interessekonflikter.
Arbeidet med å få godkjent en golfbane i Maridalen ble startet allerede tidlig på 60- tallet, men møtte tidlig mye motstand fra naturvernforkjempere.
Følgende sitat er klippet fra en utredning skrevet av Norsk Institutt for naturforskning i 1988:
«Ved anlegg av golfbaner forandres land- skapets topografi og karakter samt forutset-ningene for flora og fauna. Drift og ferdsel knyttet til golfbaneanlegg kan medføre ulike miljøproblemer. Utredningen konkluderer med at Maridalen rommer betydelige verne- verdier som bør bevares for framtiden,
og at bygging av en golfbane i dalen ikke er forenlig med ønsket om å bevare disse.»
Ti år senere (i 1998) støttet likevel et klart flertall i Oslo kommunestyre bygging av en golfbane i Maridalen. Ildsjelene trodde at kampen omsider var vunnet. Men den gang ei – Fylkesmannen sa NEI!
Etter mye motstand og kamp ga stifterne av Brekke Golfklubb opp planene tidlig på 2000- tallet.
På Konglungen ble det utarbeidet detaljerte planer for en 9-hulls bane på gården Løknes.
Til og med rådmannen i Asker gikk inn for det, men på et møte hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus den 29. mai 1998 uttalte Landbruksdirektøren:
«Akershus fylkeslandbruksstyre har innsigelser til område for golf på Konglungen. … De produktive landbruksarealene i Asker representerer en viktig nasjonal ressurs som det er viktig å sikre i et langsiktig perspektiv. Fortsatt årlig avgang av dyrket og dyrkbar mark er en uønsket utvikling. Kommunen må bidra til at avgangen reduseres og at jordressursene sikres».
representerer en viktig nasjonal ressurs som det er viktig å sikre i et langsiktig perspektiv. Fortsatt årlig avgang av dyrket og dyrkbar mark er en uønsket utvikling. Kommunen må bidra til at avgangen reduseres og at jordressursene sikres».
Det finnes mange flere eksempler. Vi må nok innrømme at enkelte gründere var mer opptatt av profitt enn av kvalitet. Det er aldri noe godt utgangspunkt. Vår sympati går heller til alle entusiaster som har nedlagt årsverk med frivillig innsats for golfsporten uten å lykkes.
Det er om å gjøre å være på riktig sted til riktig tid. Kanskje man skulle ha visst litt mer om helseaspektet når planene skulle forlate tegnebrettet og omsettes i praksis? Og vi vil påstå at helt andre faktorer har vært atskillig viktigere enn golf når det gjelder nedbyggingen av jordbruksarealer i Norge.
Det finnes sikkert mange historier om golfklubber og baner det aldri ble noe av. Vi i historiegrup-pen håper på at denne artikkelen kan «trigge» noen til å fortelle sin historie slik at vi kan få bedre underlag i vårt «arkiv».
Send din historie til johan.foss@gmail.com eller arne2305@gmail.com
BACK NINE //
Det blir gjort omfattende endringer i golfreglene neste sesong. Her svarer golfforbundets dommere på noen av de oftest stilte spørsmålene om de nye reglene.
QUIZ //