E n practical joke under vinterlige, norske forhold kan være å gjøre et pek etter avtalt langrennsduell med en venn. Hvis dere skal gå på ski i minus ti, kan du smøre skiene hans med klister uten at han ser det. Øyvind Hafslund er golfspiller, så han valgte en sommerlig variant.

Hafslund bor i Oslo, men har hytte på Resö i Bohuslän. Derfor er det praktisk å være medlem på Mjölkeröd. Det er en bane som tør være godt kjent for nordmenn bosatt rundt Oslofjorden. Mange drar dit før de norske banene blir spilleklare på vårparten. Det gir klubben gode greenfeeinntekter, og mesteparten pløyes tilbake til banen for å gjøre den stadig bedre.

Hafslund hadde akkurat avsluttet en runde sammen med en svensk bekjent da svensken bekreftet ryktet om gjerrighet. (Har du noen gang funnet en peg eller en ball på en svensk golfbane? Hvis svaret er ja, har det sikkert gått noen nordmenn foran deg.)

Svensken ville ut i skogen og lete etter baller før de dro fra banen. Hafslund ble med ham inn blant trærne på hull syv som har dogleg venstre og ligger nær parkeringsplassen. Et rutinert valg for en balljeger. Dette er en dogleg hvor det vanligvis samler seg en del baller. Mens de drev på inni skogen, kom det da også en ball susende. Den ble liggende totalt uspillbar. Den var godt merket, så opphavsmannen ville ikke være i tvil når han fant den. Og det kom han til å gjøre! Men ikke i skogen.

Hafslund fikk nemlig en lynrask idé til en practical joke; ta ballen, skynde seg til bilen og kjøre rundt for så å legge ballen på greenen inntil hullkanten. Svensken ble med på spøken, og de rakk fram før flighten hadde rundet dogleg-hjørnet.

Ja vel, var det så morsomt? Ja, forklarer Hafslund.

– Fra der spillerne sto, er det ikke fysisk mulig å slå ballen inn på greenen. Selv ikke Dustin Johnson eller Rory McIlroy ville ha greid det. Trærne er så høye – og skogsbeltet 80–90 meter langt – at selv om verdens beste hadde prøvd, ville de ha landet på veien og ikke på greenen. Men svensken "landet" altså på greenen likevel.

Mjölkeröd-medlemmet humrer for seg selv hver gang han tenker på historien, og han lurer fortsatt på hvordan ballens eier reagerte. Ser du en skallet svenske, kan det være mannen som har klødd seg i hodet til håret falt av.

– Kanskje han tenkte at det var en fugl som hadde tatt den med seg? Gutta i den flighten må uansett ha pratet om episoden i lang tid. Kanskje er det fortsatt en god historie i lystige lag? Etterpå tenkte jeg at vi burde ha gjemt oss og sett på reaksjonen da de fikk øye på ballen rett ved siden av hullet. Kanskje burde jeg også ha kontaktet Svensk Golf og hørt om noen hadde meldt seg med en utrolig historie?

Svensken som Hafslund spilte sammen med, var også godt fornøyd – ikke bare med spøken. Han fant nemlig noen baller han kunne bruke selv.

V eldig bra jobba i dag. Prøv å huske på det vi pratet om i stad, så sender du meg en video når du føler du får det til.

Anders Kristiansen deler ut en kameratslig «fist bump» til en av Losbys ivrige Narvesen Tour-juniorer som tripper fornøyd mot bilen som venter på ham på parkeringsplassen, etter å ha fått seg noen a-ha-opplevelser på Moss & Rygge GKs driving-range med hjelp fra Anders.

Et av tidenes største norske golftalenter – ja, om ikke det aller største – bruker nå talentet sitt på å gjøre andre til bedre golfspillere. Og skal vi tro den umiddelbare reaksjonen hos dem som nettopp har vært med ham, har han ganske dreisen på det også.

Idretten er full av historier om ungdomsstjerner som aldri klarte å ta steget opp i de profesjonelles rekker internasjonalt.

Fellesnevneren for disse historiene er spørsmålet som alle sitter igjen med i ettertid: Hva var det egentlig som gikk galt?

I Golf-Norge føles det som om det har vært ekstra mange av disse tilfellene gjennom årenes løp. Til tross for at vi er en liten golfnasjon, har Norge sopet inn medaljer i amatørmesterskap verden over de siste 20 årene.

Ute på egne ben i den store og brutale golfverdenen har nivået derimot kommet som et slag i mellomgulvet på de unge talentene. De har mistet motivasjonen og forsvunnet vekk fra radaren, én etter én. Ingen av disse historiene er nok mer spesiell enn den til Anders.

Men før vi fortsetter her, har han en viktig innvending:

– Jeg har aldri lagt opp! Ilden er der fortsatt. Kanskje ikke like stor som før. Men den er der, smiler han idet vi setter oss ned på klubbhusterrassen med panoramautsikt mot starten og slutten av back-nine.

De siste årene har han kjempet seg tilbake fra det han selv beskriver som «underetasjen under kjelleren».

Omveien han har gått for å komme seg hit, er bare en bekreftelse på hvilket fenomen golfspilleren Anders Kristiansen fortsatt er.

– Hadde jeg kunnet gitt ungdomsversjonen av meg selv ett råd, må det være å bare ta valg som JEG føler er rett. Alle avgjørelser må komme innenfra. Aldri gjør noe som du ikke føler du kan stå inne for, eller for å gjøre andre fornøyd. Noe av det viktigste jeg har lært, er det å gjøre ting på sin egen måte, sier Anders.

Ikke bare har han nå gjort ting på sin egen måte; det er sannsynligvis ingen andre som har gjort som ham.

Men før vi kommer dit, må vi begynne med begynnelsen.

DEN GYLNE GENERASJONEN. Anders var en del av den talentfulle generasjonen guttespillere født mellom 1987 og 1990. Til tross for konkurranse fra navn som Espen Kofstad, Knut Børsheim, Are Friestad, Elias Bertheussen, Joakim Mikkelsen og Frederik Kollevold var det to navn som utmerket seg spesielt fra resten av gruppen: Anders og Marius Thorp.

Spillerne hadde en «ketchup-effekt» på hverandre og smittet hverandre med sitt gode spill og treningsvilje. Anders sier den lille, eksklusive gruppen som var med på landslaget, var privilegerte sammenlignet med dem som befant seg rett på utsiden.

– Mens andre måtte stå inne på Fornebu og trene halve året, fikk vi internasjonal matching tidlig og mulighet til å trene ute på gress store deler av året. Det hadde veldig stor verdi for utviklingen til alle oss når vi hadde så gode spillere i vårt eget lag å konkurrere mot. Det fikk en selvforsterkende effekt, forklarer Anders.

Derfor ser han med bekymring på dagens utvikling av juniorgolf i Norge, hvor bredden blir stadig smalere.

– Marius og jeg spilte hverandre gode, og det virker som om Hovland, Ventura, Reitan og de gutta der har spilt hverandre gode. Men når det blir stadig færre juniorer som spiller, kommer det også til å bli stadig lenger mellom de historiene, sukker Anders.

Blant høydepunktene i Anders’ juniorkarriere var da han ble verdensmester i Japan i 2007, seieren i storturneringen Australian Amateur året etter og tredjeplassen på verdensrankingen for amatører samt deltagelsen i Junior Ryder Cup i 2006 og 2009.

Anders sin tidligere lagkamerat Joakim Mikkelsen sier nivået Anders hadde da han var på sitt beste, er det råeste han noen gang har sett fra en ung spiller.

– Marius var kanskje et større «naturtalent», men Anders hadde hele pakka. Han virket som en komplett spiller allerede da han var 13–14 år gammel. Han var svær som en jævla bjørn, trente så mye mer og bedre enn alle, hadde mer kunnskap om spillet og var milevis foran oss andre. Sammenligner du en 16 år gammel Anders med Viktor Hovland på samme alder, er jeg ikke i tvil om hvem som var best, sier Joakim.

Han husker spesielt et europamesterskap i Wales, da Norge herjet i den innledende slagspillkvalifiseringen og gikk på 30 under par. I semifinalen møtte Norge England, og Anders og Joakim skulle ut i foursome-duell mot Eddie Pepperell og Charlie Ford som i dag spiller på europatouren.

Norge var syv opp etter syv hull og gruset engelskmennene. Joakim måtte klype seg i armen da han så slagene lagkameraten vartet opp med.

– Det var det mest ekstreme jeg har sett. Det var nesten dumt å se på. Jeg har spilt med gode spillere før og etter, men jeg har aldri sett noe i nærheten av det Anders gjorde. Det var ingen grenser for hvor god han kunne bli.

Joakim sier det var vanskelig ikke å bli litt misunnelig på oppfølgingen Anders fikk fra støtteapparatet rundt ham. Det var nemlig ikke noen tvil om hvem som var lagets store stjerne. Samtidig syntes han også litt synd på ham.

– En ting som gjorde ganske inntrykk på meg, var hvor mange personer som ønsket å ha en bit av ham. På NTG-treninger kunne vi andre pusle for oss selv, mens det stod seks mann rundt Anders hele tiden. Jeg følte litt med ham, for det er vanskelig å gjøre sin egen greie når du har så mange rundt deg hele tiden.

– Anders er verdens hyggeligste og mest ydmyke gutt, og det var nok ikke lett for ham å si nei til alle som stod rundt ham og skulle dele sine meninger.

UFORBEREDT. Duoen Kristiansen og Thorp ble hypet opp i skyene i Golf-Norge da de herjet uke etter uke, og for utenforstående virket det nesten skjebnebestemt at de to en dag skulle gi Henrik Bjørnstad selskap på PGA-touren.

– Jeg tror alle rundt dem forventet det. Vi var så «inne» i boblen at det ikke var et alternativ i hodene våre en gang at de ikke kom til å bli PGA Tour-spillere. De var så gode hele tiden, sier landslagstrener Niklas Diethelm.

– Men er det noe vi har lært av tilfellene med Anders og Marius, er det at det er absolutt ingen garantier for å bli god som proff, selv om du har vært god som amatør, slår Diethelm fast.

I ettertid har Anders konkludert med at de turneringene han vant som amatør, var ubetydelige.

– Vi ble sydd puter under armene på og hyllet opp i skyene. Da er det fort gjort å tro at du er bedre enn du egentlig er. Men i det store bildet har det ikke noe å si. Amatør- og proffgolf er som to forskjellige idretter. Nå skal man ikke skremme unge spillere, men jeg hadde nok hatt godt av en «reality check» eller to litt tidligere enn jeg fikk dem.

Da Anders nærmet seg slutten av sin juniorkarriere, var han ikke i nærheten av å være forberedt på hva som ventet ham i proffkarrieren. Han husker tilbake til første gang han skulle reise ut på turnering helt alene i Australian Amateur som 18-åring, og ikke ante hva som ventet ham.

Mens han forberedte seg på å dra, sendte han en tekstmelding til landslagstrener Niklas Diethelm: «Hvor mye koster et hotell?» Da fikk han raskt til svar: «Du trenger jo ikke kjøpe hele hotellet!»

– Det viser bare hvor grønn jeg var! ler Anders.

– Golf handler om så mye mer enn bare slagene du slår ute på golfbanen. Jeg var overhodet ikke forberedt på de andre tingene. Det var det som skremte meg mest, og jeg klarte ikke å håndtere det.

Anders husker perioden hvor han begynte å slite, som om den var i går.

«Februar 2009», svarer han kontant. Han hadde tatt avgjørelsen om å ikke gå college og skulle dermed gi seg i kast med profflivet allerede som tenåring – akkurat som Marius Thorp hadde gjort et par år før ham. Det tvang ham til å bli voksen fort. Det var han ikke klar for.

Fra å være en fryktløs golfspiller begynte plutselig tvilen gradvis å komme.

– Jeg ble skremt. Det var noe som skjedde i den perioden. Ballen begynte å gå urovekkende skeivt fra teeboksen, og da forsvant resten ganske fort. Selvtilliten min var veldig sårbar, og det var så lite som skulle til, for at jeg kunne gå rett i kjelleren. Når jeg var «på», var jeg virkelig på, men når jeg var av, var jeg helt fortapt, sier Anders.

Niklas Diethelm husker den samme perioden godt. Da Anders kom hjem fra Australia, så han noen ukarakteristiske feilslag som han aldri hadde sett fra den kanten tidligere.

– Han kunne plutselig misse driven 80 meter til siden. Sånne slag slår man ikke hvis det ikke sitter i hodet. Det var urovekkende å se hvor raskt det kunne snu. Golf er en syk sport, sier Diethelm.

Da Anders først begynte å slite, gikk det raskt nedover. Han trente hardere og hardere for å finne tilbake formen igjen, men jo hardere han gravde, desto dypere ble hullet han befant seg nedi.

Det er trolig ingen golfspiller i Norge som har trent hardere enn Anders gjennom oppveksten, men nå begynte perfeksjonismen å bikke over til det usunne.

– Motivasjonen min til å trene mye hadde alltid vært at golf var morsomt, men i den perioden hvor jeg begynte å slite, var det mer en følelse av at jeg «måtte» trene for å bli bra igjen. Jeg ble altfor streng med meg selv. Det perfekte er uoppnåelig i golf.

Han synes likevel det blir feil å si at han har trent for mye gjennom oppveksten.

– Jeg kunne nok trent bedre og prioritert annerledes, men juniorer og spillere generelt sett må bare lære seg å trene mye. Jeg ser heller at noen trener litt feil, enn at de trener for lite. Når de kommer til tunge tider da, så er de vant til å jobbe seg gjennom det.

– Jeg har aldri trent for mye, men jeg har prøvd for hardt, legger han til etter en kort tenkepause.

NEGATIV SPIRAL. Problemene på golfbanen utviklet seg etter hvert også til å bli en identitetskrise. «Hva gjør jeg hvis jeg ikke lenger har golfen?» var en tanke som stadig oftere krøp inn i hodet.

Golf var det eneste som hadde opptatt Anders gjennom oppveksten. Han hadde ingen andre interesser utenom golf, og uten en skolegang å falle tilbake på begynte han å føle at han spilte med kniven på strupen.

Etter hvert som han har blitt eldre, har han lært at det alltid ordner seg på en eller annen måte. Han sier at hvis han hadde hatt holdningen han har i dag, for ti år siden, kunne karrieren fort ha utviklet seg i en annen retning.

– Hadde ikke penger vært en del av spillet, hadde jeg klart det. Men i profesjonell golf er det en stor del av det man må lære seg å takle. Det var en del av pakken som jeg ikke taklet. Og det vet man ikke før man står midt oppi det. Derfor er det så viktig at unge spillere blir bedre forberedt på hva som venter dem der ute, forklarer han.

Niklas Diethelm sier det som skjedde med Anders, har vært en verdifull lærepenge for mange i det norske golfmiljøet i ettertid.

– Jeg tror vi alle var litt mer blåøyde den gangen. Vi tenkte det bare var positivt at han ikke brydde seg om skolen eller andre ting. Han presterte til og med å sovne på en fotballkamp med Barcelona på Camp Nou! Det var virkelig bare golf han brydde seg om, smiler Diethelm.

Han tror det var den viktigste årsaken til at Anders orket å trene så mye, men sannsynligvis også derfor det ble ekstra tøft for ham da svingen ikke lenger ville lystre.

– Hvis vi som er trenere, skal ta én lærdom ut fra den perioden, er det viktigheten av å se hele mennesket når man utvikler unge golfspillere. Det er bare sunt å ha andre interesser. Det er derfor college er så verdifullt. Det handler ikke bare om utviklingen som golfspiller, men at du får litt tid på deg til å modnes som menneske før du blir proff, sier Diethelm.

Mens det i første omgang var hodet til Anders som fikk seg en trøkk av formsvikten, begynte etter hvert belastningen å bli for stor for kroppen hans også. Han pådro seg et alvorlig brudd i ryggen i 2010 og måtte legge vekk golfkøllene i lang tid.

Det som omsider skulle bli comeback-sesongen i 2012, ble i stedet den tyngste i livet hans.

«THE SWITCH». – Jeg visste ikke om ryggen holdt. Jeg var skadet i ett år, men jeg tror jeg var psykisk skadet i tre. Det første alle som møtte meg spurte om, var jo ryggen. Det var i den perioden jeg begynte å bli slagredd, sier Anders.

Det som før hadde vært en kilde til selvtillit, hadde nå utløst en sterk angstfølelse hos 22- åringen. Da han skulle konkurrere på Ecco Tour og Challenge Tour den sommeren, hadde han sluttet helt å glede seg til å spille golf. Han hadde i stedet begynt å grue seg.

Bunnpunktet ble nådd under klubbmesterskapet hjemme på Borregaard Golfklubb. Han måtte gå av etter ni hull. Han klarte ikke å svinge kølla bakover.

– Man skulle tro det var mulig å slappe av på hjemmebanen sin, som jeg har spilt tusenvis av ganger nærmest i blinde. Da hadde det gått ganske langt, sier han og rister på hodet.

– Det var virkelig nihullsrunden fra helvete! Det var den samme sommeren Anders bestemte seg for å «switche». Som ordtaket sier, krever desperate tider desperate tiltak. Og Anders var på et punkt der han ikke lenger følte at han hadde noe å tape.

Han bestemte seg for å begynne å spille venstrehendt.

Ja, du leste riktig.
– Jeg måtte bare gi slipp og gi fullstendig faen. Jeg måtte bygge opp spillet mitt fra scratch igjen.

Anders sin nye «karriere» som linksgolfer ble bare enda en bekreftelse på hvilket fenomen han er.

Under ett år etter at han byttet side, spilte han U.S. Open-banen Pebble Beach i California fra back-tee. Han gikk på par.

Siden ingen av amerikanerne visste hvem Anders var, var det heller ingen som reagerte på at han spilte fra venstresiden. Da han var tilbake i Norge igjen, var situasjonen imidlertid en helt annen.

Medlemmer hjemme på Borregaard som hadde kjent Anders siden han var en liten pjokk, lurte på om det hadde rablet for ham.

– Det var en liten kneik å komme seg over i starten. Det kom til et punkt hvor jeg fortalte 100 forskjellige historier til 100 forskjellige folk, bare for å få det overstått. Men med tanke på redselen og all dritten jeg hadde vært gjennom tidligere, var det verdt det. Jeg måtte lære meg å drite i hva andre sa og tenkte.

Av en eller annen grunn var slagredselen Anders hadde slitt med fra høyre side, ikke til stede da han svingte med venstrekøller. Det var riktignok andre ting som var vanskelige, siden han i praksis ble nybegynner for andre gang i karrieren, men det var ting han visste kom til å bli bedre, bare han fikk tilstrekkelig med mengdetrening.

Etter hvert som selvtilliten begynte å komme tilbake igjen, begynte han også å våge seg tilbake til sine gamle høyrekøller.

– Endelig begynte jeg å kjenne at golf var litt gøy igjen. Det var en befriende følelse. Mange vil si at mine tre år som venstrespiller var bortkastet, men jeg er overbevist om at jeg ikke hadde vært i golfen i dag hvis jeg ikke hadde gjort det. Og det har gitt meg veldig verdifulle erfaringer nå som jeg har blitt trener.

– Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten mine nærmeste rundt meg.

DRØMMEN LEVER. Anders sier planen om å bli golftrener var en tanke som modnet gradvis over lang tid. Etter hvert som han innså at han klarte å bygge opp spillet sitt igjen fra bunnen av, forstod han at han også hadde lyst til å hjelpe andre som slet med golfen sin.

Etter å ha gått gradene hos den verdensberømte svingguruen Mac O’Grady var det i hvert fall ikke noe å si på Anders sin tekniske ekspertise. Gjennom sine personlige problemer har Anders også lært mye om hva vanlige spillere sliter med.

Han sier hverdagen som golftrener så langt har vært forbausende lik hvordan hverdagen var som spiller.

– Den viktigste forskjellen er at jeg ikke slår og justerer meg selv, men justerer andre. Det er utrolig givende å se hvor mye glede folk får av å slå slag de aldri har klart tidligere. Det er det som gjør jobben morsom.

– Er det vanskelig ikke å stille de samme krav til elevene dine som du har gjort til deg selv, og ikke være like perfeksjonist?

– Egentlig ikke. Man må jo ta det for det det er: De fleste jeg trener, er hobbygolfere som spiller for gøy, så da kan man ikke stille de samme kravene. Etter at jeg begynte å coache, har jeg faktisk blitt mye snillere med meg selv også. Det er mange ganger jeg sier ting til elevene, hvor det plutselig går opp for meg: «Hvorfor har jeg aldri tenkt på det i mitt eget spill?»

Hverdagen som golftrener har også gjort at han har måttet tvinge seg selv ut av komfortsonen. Anders er en stille kar som helst liker å holde en lav profil, men i år har han måttet krype til korset og opprette sin egen Instagram- profil (@anders_kristiansen_golf), hvor han legger ut svingtips og videoer av svingen(e) sin(e).

– Å skulle selge inn meg selv er egentlig det verste jeg vet, men jeg vet at i den tiden vi er i nå, er man avhengig av det. Og rent jobbmessig innser jeg at jeg sannsynligvis ikke kunne klart meg uten. Online-coaching fungerer veldig bra, selv om den fysiske oppfølgingen så klart er den viktigste, sier Anders, som liker å ha mulighet til å flytte på kroppsdelene til elevene for å gjøre det enklere for dem å forstå hva han vil ha dem til å gjøre.

Andre elever er mer avhengige av å se slagene foran seg, og nettopp der ligger én av Anders’ styrker: evnen til å demonstrere alle mulige slag – fra begge sider, attpåtil!

Anders trener i dag spillere på alle nivåer. Han hjelper alt fra nybegynnere, juniorer og pensjonister til terapigrupper, lavhandicapere og ikke minst tourspillere – blant andre vår egen europatour-spiller Marianne Skarpnord og den svenske PGA Tour-stjernen Alexander Norén.

Anders legger ikke skjul på at det også kribler i hans egne golffingre når han er ute på reisefot. Og de gangene han drar opp en kølle for å slå litt selv, bruker han ikke lang tid på å vise at han fortsatt har «det». Det har ikke skjedd får ganger at spillerne rundt ham sperrer opp øynene idet lyden av Anders’ smørmyke balltreff brer om seg på rangen.

Da Anders hadde spilt i halvannet år som venstrespiller, lurte Ernie Els på om han spilte på europatouren, og tidligere denne sesongen spurte Dustin Johnson Anders: «Hvorfor spiller ikke DU på touren, egentlig?»

– Jeg vet ikke om han hadde vært helt klar for den historien. Han skulle bare visst! ler Anders. Noen ganger er det imidlertid ikke til å unngå at han må stoppe opp og stille seg det samme spørsmålet selv. Med et liv som endelig føles i balanse, en meningsfull tilværelse som pappa til Emilian og bonuspappa til Emilie, mer livserfaring og en mer avslappet holdning til golf, er det ikke til å unngå at han får litt blod på tann når han plutselig spiller bra igjen.

– Jeg har ikke trent ordentlig hardt siden oktober i fjor, men her om dagen var jeg ute på banen og kjente meg plutselig bedre enn noen gang. Det er det som både er så fascinerende og frustrerende med golf.

Selv om det nå er trenerjobben som fyller opp kalenderen til Anders, har han likevel meldt seg på førstesteget av høstens europatour- kvalifisering. Han sier han først og fremst skal spille for moro skyld, men det er ikke noe vanskelig å se at drømmen om å lykkes med sin egen golf fortsatt lever.

– Jeg hadde ikke blitt overrasket om jeg plutselig spilte mitt livs golf om tre–fire år. Jeg forventer det ikke, og jeg har det ikke som mål. Men jeg hadde ikke blitt overrasket. Golfen er en indre kamp som jeg forsøker å overvinne, og det er det den dag i dag, selv om jeg jobber som trener.

– Føler du fortsatt at du har noe å bevise for deg selv?

– Jeg juger hvis jeg sier nei.

I kledd lys vindjakke løfter Thomassen Callaway- driveren og klinker ballen 100 meter spikt rakt fremover på hull 10 på Moss & Rygge Golfklubb – et par 3 på 130 meter fra nærmeste utslag. Så tar han en fairway wood og slår den videre inn på greenen. Det må tre putter til før ballen ligger i hullet, men Thomassen er tålelig fornøyd likevel.

– Fem slag, det ble to poeng det.
På Moss & Rygge er Thomassen en hverdagshelt. Nesten alle må bortom og hilse på det som må være en av Norges sprekeste golfspillere i sin aldersklasse. Inkludert i «heiagjengen» er Einar Jan Aas, Norges første fotballproff i England – nå også opptatt av de små ballene.

Om snaut to måneder fyller Thomassen 98, og alderen tynger ikke, selv om handicapet har gått opp fra 16 til 32.

ET UNIKUM. – Golf passer utmerket for eldre. Og dette handicapsystemet er jo flott. Det gjør at alle kan være med, og de får de antall slag de fortjener etter ferdighetene sine, sier Thomassen, som har to forklaringer på hvorfor han begynte så sent.

Han drev med engelske settere, og de skal ha mye mosjon. Og så spilte han old boys-fotball for Sprint/Jeløy til han var 77 år!

– Ragnvald er et unikum, fastslår klubbmedlem Kjell Nordby som slenger bortom for en prat.

– Da han fylte 95 år, hadde han invitert 92 gjester til Refsnes Gods, og de fikk beskjed om at det ikke var lov å gå hjem før to om natten! Og de som overnattet hos ham, måtte bli med på en night cup da de kom hjem.

Som verktøymaker med eget firma var Thomassen vant til å få til ting selv, og slik ble det med golfen også. Han og en kamerat lært seg selv hvordan de skulle slå. Proen var han innom først mange år senere. Kanskje lærte han også litt av en av de heteste i norsk golf for tiden, Kristoffer Ventura? Thomassen forteller om et tidlig møte.

– Jeg kjenner bestefaren, så da Ventura kom hjem fra Mexico, spilte jeg mange runder med dem. Det er morsomt å se hvor god Kristoffer er blitt. Jeg har en kompis som ringer meg og forteller når det er golf på TV, og hvilken kanal det går på, så jeg følger med en del.

At golfen ofte går sent på kvelden, gjør ikke noe for Thomassen. Han legger seg aldri før tolv-ett om natten likevel. Middagen tar han mellom syv og halv ni – og hver dag er det et glass sherry før maten.

– Har du andre oppskrifter på å være i stand til å spille golf når du nærmer deg 98?

– Måtehold. Ikke spise seg ihjel. Og fisk er bra for helsa. Ellers liker jeg øl, vin og brennevin, men som sagt – med måte. Og så er det viktig å holde hode og kropp i gang, ikke sette seg til. «Vedlikeholdsarbe» er å løse seks sudoku hver dag, tre i VG, to i Moss Avis og en i Aftenposten. (Selvfølgelig uten briller!) Og kroppen, da. Det er derfor golfen er så fin for dem som begynner å bli eldre, sier Thomassen som går på blodtrykksmedisin, ellers intet. Og han har ikke vondt noe sted.

– Bank i bordet – syv, ni, tretten, sa mora mi, forteller Thomassen og ler. Det gjør han ofte.

Nå venter han på at Fredags-nier’n skal begynne – den ukentlige medlemsturneringen på Moss & Rygge for dem over 55. Ellers spiller han også en 18-hullsrunde i løpet av uken.

Når det er Mariannes Invitational på Moss & Rygge, er Ragnvald alltid kaptein på sitt lag i turneringen til Skarpnord. Han ler høyt når han tenker på brøleren han gjorde da han var på vinnerlaget et år. I stedet for overnatting og middag på Støtvig valgte han og en annen på laget – uavhengig av hverandre – istedet en pakke baller!

Når klubben arrangerer turer til Spania og Portugal, er Thomassen alltid med. På en av turene til Vilamoura ville Kjell Nordby hjem fra dansepuben klokka tolv-halv ett. Da fikk han klar beskjed av Ragnvald: «Jævla pingle!».

Neste morgen var Ragnvald på plass til frokost klokka syv. I selskapslivet har han ingen problemer.

– Det eneste problemet jeg har, er jern på fairwayen. Der er jeg ikke så god, så det blir syverwooden. Driver'n er favoritten. Jeg fikk hole in one i Spania for fire–fem år siden med driver'n fra 150–160 meter. Men da kjørte vi bil til banen og måtte utsette feiringen.

– Ikke lett å finne jevnaldrende medspillere?

– Nei, dessverre – de fleste av dem jeg spilte med tidligere, er gått bort. Men jeg har fortsatt en kompis på 91 år, Per Simensen, men han har vondt i ryggen nå og spiller ikke for tiden, forteller Thomassen, som er født på Stange, og var innom Oslo og Skeid før han havnet i Rygge og ble medlem i Sprint/Jeløy i 1946.

Lurer du på hvordan en 97-åring kommer seg til og fra golfbanen, så ikke gjør det. Ragnvald Thomassen kjører selvfølgelig bil. Fastlegen har ikke vært i nærheten av å ta fra ham lappen.

– Jeg har aldri kjørt bedre! Nå respekterer jeg skilter og fartsgrenser. Det gjorde jeg ikke før, sier guttungen og skratter.

Det er fem satsingsområder som klubben skal legge ekstra trykk på i årene fremover.

Punkt én er det nye klubbhuset, som snart er klar til bruk. Den gamle disponentboligen er helt nyoppusset inni og vil bli et etterlengtet samlingspunkt for medlemmer og gjester. Og med borddekningsmulighet for 100 personer og et akevittbrenneri nesten vegg i vegg skal man ikke se bort fra at det blir et og annet julebord fremover også!

– Vi gleder oss veldig til å få huset klart. Endelig får vi et klubbhus som står i stil med resten av anlegget, smiler Stokke.

For øyeblikket er utsikten fra balkongen på det fremtidige klubbhuset mot green på hull 18 blokkert av noen trær – enn så lenge. En av de andre storslagne planene Atlungstad har på «Big 5»-listen innebærer nemlig å redesigne det avsluttende par 5-hullet til å bli doglegvenstre og flytte green ned til Mjøsa. Det vil i så fall gjøre det til et av Norges aller heftigste avslutningshull.

De resterende satsingsområdene på «Big 5»- listen i tillegg til klubbhuset og flyttingen av green på hull 18 er ny driftsbygning, et innendørs simulatorsenter til bruk om vinteren og belysning av back-nine for å gjøre det mulig å spille i mørket!

– En av de viktigste oppgavene vi golfklubber har, er å skape aktivitet. Men det nytter ikke hvis det bare er aktivitet halve året. Vi ser stadig etter måter å få folk til å være her så ofte som mulig, så lenge som mulig, sier Stokke.

KONTRAST PÅ FRONT- OG BACK-NINE. «Landskapet og omgivelsene rundt denne mesterskapsbanen er virkelig eksepsjonelle. Målet vårt er defintivt å gjøre Atlungstad til «selve» banen å spille i Norge», sa banearkitekt Dave Thomas da han besøkte området for første gang etter å ha blitt gitt oppdraget om å tegne banen.

Thomas står bak anlegg som San Roque i Spania og Ryder Cup-banen The Belfry i England, men fikk bakoversveis av de naturskjønne omgivelsene som skulle omkranse hans fremtidige bane.

Det er imidlertid først på back-nine at banen viser seg fra sin vakreste side. Det front-nine mangler av nærhet til Mjøsa, tar den derimot igjen i form av flere spennende og strategiske hull i skogen, som står i skarp kontrast til de mer åpne hullene ute på slettene på back-nine.

Runden starter med et bredt og enkelt par 5-hull uten de store problemene. Det er også forholdsvis kort og kan være en god birdiemulighet for de langtslående. Pass imidlertid på bunkerne i forkant av green; de er ordentlige ballmagneter.

Faktisk har hele 16 av hullene på Atlungstad bunkere som beskytter forkant av green (vi stiftet bekjentskap med mer enn nok av dem). Ryktene skal ha det til at Atlungstad-medlemmer er hakket vassere med wedgene enn den norske gjennomsnittsgolferen, og Pål-Jan Stokke kommer med en klar oppfordring til den som skal besøke banen:

– Ta med lobwedge i bagen! Den kommer du garantert til å få bruk for.

Etter en behagelig start på runden kommer den første virkelig store testen på hull 3, et mellomlangt par 4-hull som kan spilles på mange måter. Dette er det første av skogshullene, hvor du har valget mellom å legge deg opp til venstre for de dype bunkerne i doglegen og ha et langt innspill eller forsøke å kutte hjørnet til en blind fairway. Vi valgte den trygge løsningen, men da vi kom over på den andre siden av hjørnet, viste det seg å være bedre plass enn det opprinnelig så ut.

På de to neste hullene følger ytterligere to strategiske lekkerbiskener som er forbausende like hull 3: Begge er dogleg høyre mot en green man ikke klarer å se fra tee. Og nok en gang lønner det seg å gå for det konservative fra tee og heller ha litt lengre kølle inn på innspillet. Hull 5 er for øvrig et av de mest undervurderte hullene på banen, etter vår mening, der innspillet inn mot den nesten 50 meter lange (!) og bare 12 meter brede greenen krever at du holder tunga rett i munnen.

– Dette var noen hull jeg kommer til å spille på en helt annen måte neste gang jeg kommer hit, sier den mer vågale spilleren i flighten vår som har brukt litt for tungt skyts på utslagene så langt.

SATSER PÅ DAMER. Etter noen strategiske hull kommer et vakkert og kort par 3-hull over vann, med nydelig panoramautsikt over store deler av anlegget. Her handler det «bare» om å få et bra balltreff for å få ballen over vannet og ned på den store greenen som voktes av vann i forkant.

Etter den lille pustepausen bærer det over til enda et utfordrende par 4-hull, og akkurat som hull 3, 4 og 5 er det et dogleg-høyre som favoriserer dem med en liten høyreskru fra tee. På vei til utslaget dukker et av klubbens nyoppussede toaletter opp, som står som et synlig bevis på at når Atlungstad bestemmer seg for å gjøre noe, så bare gjør de det.

Da Norges Golfforbund lanserte sitt kvinneprosjekt i 2016, et initiativ for å få flere klubber til å fokusere på viktigheten av å få flere kvinner til golfsporten, påtok Atlungstad seg rollen som en av fanebærerne for satsingen.

Resultatet ble nye toaletter og fasiliteter, ansettelsen av de to kvinnelige proene Monica og Gabriella Gundersrud, et samarbeid med lokalavisa, nybygd korthullsbane, egne dametreninger, utvidet fadderordning og ikke minst: en bedre tilpasset bane med nye teesteder.

I dag er det like mange kvinner som menn på deltagerlisten når klubben arrangerer nybegynnerkurs.

– Summen av alt det klubben har gjort, betyr mye. Man har tenkt både helhetlig og langsiktig. Vi viser at vi tar alle på alvor, sier Hilde Pram Sveum, administrasjonsansvarlig i klubben.

– Et så enkelt grep som å få nye toaletter høres fryktelig enkelt ut, men betyr mer enn mange tror, slår hun fast.

STOR VARIASJON. Front-nine avsluttes med et mellomlangt par 4-hull, rundens første dogleg-venstre-hull, og deretter et delvis blindt og kort par 5 rett tilbake mot klubbhuset der brenneripipa er et bra siktepunkt.

Et positivt biprodukt av kvinnesatsingen til Atlungstad har vært at det har blitt økt oppmerksomhet rundt viktigheten av å spille fra riktig teested – uavhengig av kjønn. For de aller fleste innebærer det å «tee it forward».

Før var det tee 60 som ble brukt som «gul tee», men stadig flere er nå i ferd med å oppdage gledene og fordelene det gir å pegge opp noen meter lenger frem fra tee 56. I tillegg til at man kan treffe flere greener, åpner det også for å spille hullene på ulike måter. Det kommer godt frem på hull 10, som er et par 4-hull på 380 tunge meter fra tee 60, men hyggelige 315 meter fra 56. Mens spillerne før bare måtte forsøke å få førsteslaget sitt så langt som mulig frem i doglegen, har flere nå fått muligheten til å kutte hjørnet på utslaget.

– Det er mer fornuftig for de fleste herrespillere å spille fra 56. Vi har klart å få flere og flere spillere over på det teestedet. Det fører til raskere spill, men også mer trivsel. Folk synes jo det er gøy å gjøre par og kanskje til og med en birdie en gang iblant, smiler Pål-Jan Stokke.

– Men vi må nok se på om vi kanskje bør utvide tee 56 etter hvert. Når såpass mange slår fra samme sted, merker vi også at det blir fortere slitt, legger han til.

HØYTEKNOLOGISKE GREENER. Å drive en golfbane er et evigvarende oppussingsprosjekt. Ingenting illustrerer det bedre på Atlungstad enn greenene deres som har fått et realt kvalitetsløft de siste årene.

Klubben har opprettet en hel stilling ekstra i banemannskapet som er dedikert til å jobbe med greenene. I kombinasjon med ny teknologi har Atlungstad klart å forvandle greenene fra å være et problemområde til å bli en av deres stoltheter.

– Greenene tåler vanvittig mye mer vann enn de gjorde for noen år siden. Før var det igjen vann i søkkene på greenene når det var kraftig vær. Nå kan vi klippe selv når det er bløtt, forteller headgreenkeeper Stefan Sandegård og lener seg inntil Topchanger-maskinen. Eller «mirakelmaskinen», som Stefan kaller den.

Topchanger lufter og dresser greenen på én og samme gang og gjør ferdig en green på maks to timer. Når den er ferdig, har den skutt ned mellom tre og fire tonn sand under overflaten. På denne måten har Atlungstad sakte, men sikkert endret grunnforholdene på greenene på hele banen. Maskinen kan også brukes til å fikse setningsskader og til og med endre onduleringene på greenene ved å sprøyte inn sand der det trengs.

– Og ved hjelp av denne får jeg fortløpende informasjon om helsetilstanden til de ulike greenene, forklarer Sandegård og viser frem en annen rar duppedings som hjelper til med å holde greenene i sjakk: POGO-stangen er et verktøy som Sandegård stikker ned i bakken for å ta prøver av grunnforholdene. Bare et par sekunder etter at pinnen er stukket ned i bakken, får han informasjon om alt fra fuktighetsnivå til næringsinnhold i greenene rett inn på mobiltelefonen.

– Vi vet at nøkkelen til å ha en god bane er å ta tak i problemer så fort de dukker opp. Denne gjør oppgaven mye lettere for oss, sier Sandegård.

Pål-Jan Stokke sier klubben fortsatt har et stykke igjen før han er helt fornøyd med greenene, og kommer ikke til å gi seg før de blir omtalt i samme åndedrag som de aller beste greenene i Norge.

– Etter vår mening er det Miklagard som har de beste greenene i Norge. Derfor er det deres nivå vi forsøker å strekke oss mot. Man må ikke være redd for å sette seg høye mål!

N oe av sjarmen med dette er jo hvor vanskelig det er! smiler Claus Mæland – ivrig hickorygolfer og styremedlem i Kongsvingers Golfklubb. I sommer gikk en turnering litt utenom det vanlige av stabelen på Kongsvingers vakre skogsbane i Hedmark. Og det startfeltet manglet i størrelse, tok det definitivt igjen i entusiasme.

Ikledd tidsriktige nikkers, sixpence, slips og kjoler og «bevæpnet» med over 100 år gamle trekøller konkurrerte de 19 deltagerne i Liermoen Hickory Invitational om å være best i golf på den gamle måten. Men resultatene var likevel av sekundær betydning for de fleste deltagerne. Her var det like mye stilpoengene som gjaldt.

– Mens en tradisjonell golfer spør «hva er scoren din?» etter runden, pleier hickorygolferen å spørre «hadde du en god dag på golfbanen?» sier Mæland.

I Sverige har interessen for hickorygolf vokst de siste årene. I Norge har miljøet imidlertid vært nesten ikke-eksisterende, noe Mæland har ønsket å gjøre noe med. Norge er det siste landet i Skandinavia som ikke har et ordentlig hickorygolfmiljø å vise til, men Mæland håper Liermoen Hickory Invitational kan være starten på å få sporten til å vokse også i Norge. Det er han ikke alene om.

E n fullverdig golfferie er nærmere enn du tror. Bruk sparte reisekostnader til å unne deg golf på Stockholms beste golfbaner.

Sverige har hele 662 golfbaner. Nordmenn kjenner kanskje best de banene som ligger på rekke og rad fra Strömstad til Skåne, men Stockholm er verdt en egen tur. Med Stockholms nydelige plassering og ingen mangel på vann (byen består av 14 øyer med 57 broer) er det flust av baner i regionen med en god slant av vakre, krevende og morsomme hindre. Vi har hørt svenskene snakke om dem ofte: Fågelbro, Bro-Bålsta, Mälarö, Lidingö, Arlandastad, Viksjö og Täby. Hvilke skal man velge?

Heldigvis kjenner jeg en som vet alt om golf rundt den svenske hovedstaden. Innsidesvensken min kunne informere at det blant Stockholms beste golfbaner er et knippe i første særklasse og en rekke i andre særklasse. Særklasse tre er heller ikke til å kimse av, og det er her man kan finne kvalitet for de prisbevisste.

STOCKHOLMS GOLFKLUBB. OK, la oss starte i smørøyet: Stockholms Golfklubb (stockholmsgolfklubb.se) er en helt spesiell opplevelse, ikke minst fordi dette er Skandinavias tredje eldste klubb, fra 1904. Banen ligger nesten så sentralt som mulig, på Kevinge (Danderyd), og åpnet i 1932. Selvfølgelig var kronprins Gustaf VI Adolf til stede for å slå ut det første slaget.

Stockholms GK dreier seg om ‘location, location, location.’ Man kan enkelt ta t-banen for å spille her. Men resultatet av at den ligger nærmest i sentrum av byen er plassmangel. En sjarmerende plassmangel, vel å merke. Driving rangen vender ut mot vannet, og man slår på flytende baller.

Så var det banen. 18 hull er klemt sammen på kanskje halvparten av det arealet som er vanlig. Noen av hullene krysser hverandre, og du må passe på alltid å være klar med utestemmen din for å rope ‘fore’ ved behov. Banen er ikke noe for macho-golfere som vil vise hvor langt de kan slå. Den er par 69 og bare 5541 meter fra bakerste tee. Men hvis du elsker kupert landskap, strategi og utfordringen med å slå nøyaktige slag, kan du glede deg på hvert hull. Det vakreste hullet er kanskje nummer 14, et par–tre hull med utslag øverst i bakketoppen og en green ved vannet.

Selvfølgelig er det også interessant å beskue noen av Stockholms dyreste eiendommer som ligger i kanten av banen, for eksempel funkisvillaen ved greenen på hull 17.

– Jeg skulle gjerne bodd i huset ved fairwayen på 15. og vært medlem her! sa jeg til mannen i shopen etter ferdigspilt runde. Det hadde nok kostet titalls millioner. Man kan ikke sammenligne Stockholms Golfklubb med moderne mesterskapsbaner – men for en uforglemmelig opplevelse, en morsom, kort bane og med en varm velkomst er det bare å bestille starttid. Greenfee på SEK 750 kr på hverdager er verdt opplevelsen.

Sistehullet på Bro Hof Stadium Course.

• 1 Ta Tunnelbanan til Stockholms Golfklubb, som har flytende driving range.
• 2 Nicklaus Design gjorde redesign av Ullna GC i 2013. Her hull 16.
• 3 Hull 15 på Henrik Stensons nye bane på Österåker.
• 4 Avslutningen på Drottningholm er en våt utfordring.

KUNGLIGA SKAL DET VÆRE. Vi fortsetter med kongehusets favoritter. Kungliga Drottningholms Golfklubb (kdrgk.se) fra 1959 er den eneste banen i Sverige med tittelen ‘kungliga’. Klubben ligger et par steinkast fra slottet på Drottningholm, hvor det svenske kongeparet har bodd siden 1981. Dessverre inviterer ikke Kong Carl Gustaf og dronning Silvia Drottningholms-golfere til å bruke slottet som klubbhus, selv om de kongelige bruker langt mindre enn halvparten av slottet som residens.

Likevel er en golfdag på Drottningholm en opplevelse. På en dagstur til øya kan man først dra på omvisning på slottet og så spille 18 hull kongelig golf.

Den første store turneringen i svensk golfhistorie ble arrangert her: Volvo Open i 1970 hvor Jack Nicklaus sto på startlisten. Senere, på 1990-tallet, arrangerte de svenske mesterskap på European Tour.

Parkbanen har ikke så mange vannhindre som man skulle tro for en bane anlagt på en holme. Unntakene med vann er to par 3-hull, det 5. og det siste, som har et fryktinngytende hinder kombinert med et forholdsvis langt og krevende hull med opphøyd green. Det krever sitt.

Ellers preges banen av lett kupert terreng og store trær langs fairwayene. Presise innspill er det eneste som gjelder. Hvis du misser greenen, vil du ofte måtte slå fra alle slags mulige utfordrende vinkler, siden områdene rundt greenene er nøye opparbeidet og ofte kupert. Dette er delvis resultat av en stor redesign og ombygging i 2012, da de løftet hele banen opp et nivå ved å forbedre alle spilleflater og bunkere. Da vi spilte Drottningholm, var banen i omtrent perfekt stand. KongeKongefamiliens golfere, om de ennå fins, er sikkert fornøyde.

GOLF I STOCKHOLM PÅ LUKSUSRESORT. Vi fortsetter med de dyre banene. Bro Hof (brohofslott.se) Stadium Course er ingen hvemsomhelst (eller hvasomhelst) blant svenske golfbaner. Dette er en bane vi kjenner igjen fra tv-sendinger på European Tour, der de elsker å vise oversiktsbilder av slottet og alle vannhindrene.

Den som ikke får golfsug når de ser bildene, kan nok ikke kalle seg en ekte golfer. Klubbhuset og området rundt oser herskapelighet og aristokrati. Klubben har to baner tegnet av Robert Trent Jones Jr. De slynger seg gjennom et beskyttet våtmarksområde som truer med å spise opp feilslag på de fleste hull.

Stadium Course er en mildt sagt krevende bane der du ofte må ta vanskelige valg. Et eksempel er hull 9, et par 5-hull hvor Bubba Watson gikk direkteruten over vannet og kom frem med driver og wedge. Det var nok ikke et valg for meg, men jeg hadde likevel nok å tenke på.

Greenene på Bro Hof Stadium Course er noen av de raskeste og jevneste jeg har spilt i Skandinavia.

Alt er i toppklasse. Dette er en kommersiell klubb som vet hva som gjelder. Bro Hof krever 1900 svenske penger for Stadium Course på hverdager. Castle Course koster ‘bare’ 1100, men jeg kan ikke fortelle om det er verdt prisen, for jeg har ikke spilt den. Hvis du ikke vil at kredittkortet lukter svidd, er ikke Bro Hof for deg. Men husk hvor mye du har spart på å la være å dra helt til Florida for golfuken din.

ULLNASJÖN. Liker du golfhull som går langs vannet, må du spille Ullna GC (ullnagolf.se). Her har du hele seks postkorthull som bringer spillere helt til kanten av den speilblanke Ullnasjön, hvor noen av dine nyinnkjøpte ProV1-baller sannsynligvis vil ende sine dager i en våt grav.

Et av de minneverdige hullene er nummer tre, et kort par 3-hull der du slår ut fra fastlandet og sikter mot en nett liten øygreen – ikke mye å lande på.

Mange kjente har spilt banen på diverse proturneringer siden åpningen i 1981, inkludert Seve Ballesteros, Adam Scott og Sergio Garcia.

Det var ishockeylegenden Sven Tumba som var primus motor og grunnla Ullna. Han ble golfgal etter endt hockeykarriere og blir sett på som mannen som introduserte golf til Sovjetunionen på 1960-tallet.

Hele opplevelsen, alt fra velkomsten i proshop til greenkvaliteten, får toppkarakter. Dette er ekte vare, et resultat av Sveriges kjærlighet for golfsporten, og en personlig favoritt.

1 TInnlandslinks på Mälarö – hull 4. 2 Viksjös 9. hull bringer deg til klubbhuset. 3 Tolvte på Troxhammar.

HENRIK STENSON GOLF DESIGN. Öster by Stenson er det ganske pompøse navnet på Stensons nye bane på Österåker (ostgk.se) nord for Stockholm. Men navnet skjemmer ingen. Den nye banen åpnet dessverre uka etter at vi var i byen, men golfjournalistene i Sverige er over seg av begeistring etter åpningen. Golf Digest kaller den for ‘Stensons superbana’. Den er bygd på toppen av den gamle toerbanen i klubben, men er så intenst gjort om at man må se på den som en helt ny bane.

Den er innbydende og moderne, med flere greener i vannkanten – et ‘must’ for neste Stockholmstur. Vi fikk tatt noen bilder og spilte også søsterbanen Västerled. Dette er en skogs- og parkbane med noen ganske flate hull med vannhindre kombinert med noen kuperte hull.

Klubben er åpenbart et sted der folk tar sporten sin på alvor, med bra treningsområder og ivrige medlemmer. Klubben finansierte hele moroa ved å selge noen arealer for 200 millioner kroner. De legger inn 120 millioner i redesign og oppgraderinger, inkludert en ny driving range som skal inkludere et vannhinder, og redesign av Västerled som begynner i 2021. Resten spes inn i vedlikehold. Må oppleves.

MÄLARÖ, TROXHAMMAR OG VIKSJÖ. Skulle jeg tatt en ny tur til Stockholmsområdet, hadde jeg undersøkt muligheten for en golfpakke på Skytteholm hotell med strandlinje ved Mälaren, inkludert spill på Mälarö Golf (malarogk.se). Dette er kanskje Stockholms beste mindre kjente bane. Det er blitt gjort mye investeringer i banekvalitet – og grunnen til at klubben ikke er så kjent, er kanskje at den oppleves som litt mer utenfor allfarvei, selv om det bare tar cirka en halvtime å kjøre fra sentrum uten trafikk. Det kan også hende at hovedstadsgolferne er vant med å spille mer klassiske parkbaner, mens Mälarö er unik i området.

Mälarö er noe av det nærmeste du kommer en linksbane, uten at det er ekte links. Greenene er harde (bygd på rikelig med sand) og fairwayene kortklipte, der du får masse rull når det er tørt. Røffen minner ekstremt om baner i Irland eller Skottland med høyt linksgress.

Banen ligger utrolig fredelig og stille til med ingen synlig bebyggelse, som i et naturreservat. Mälarö er åpent stort sett hele året så lenge det ikke er snø på banen. Dessuten er det en fullverdig nihullsbane til pluss en treningsbane og veldig bra treningsområder for nærspill. Alt dette tilsier at man kunne vært lykkelig her i flere dager, spesielt på sommeren når man kan bade i den idylliske Mälaren.

Mälarö GK har nå slått seg sammen med klubben Troxhammar (troxhammargk.se), som også har en kvalitetsbane til en grei pris (begge klubber har samme greenfee: SEK 600 på hverdager, 700 i helgene). Troxhammar er en klubb full av liv. Du har en følelse av at det her er ekte golf, der stockholmsfolk helst drar for en uformell runde etter jobben. Hovedbanen er parkbane med en blanding av hulltyper: Det er en del vannhindre, og noen utfordrende utslag kreves. Dessuten har Troxhammar en ekstremt populær 12-hullsbane og ligger bare 20 minutter fra sentrum.

Mälarö og Troxhammar har samarbeid også med hjemmeklubben til min ‘innsidesvenske’, nemlig Viksjö (viksjogk.se). En av Viksjös mest ivrige medlemmer er en utflyttet nordlending. Svein Michelsen fra Narvik kom til Sverige da han var rundt 20 år gammel. Nå snakker han bare svensk og har svensk familie, men nordnorsk lynne har han fortsatt. I en alder av 84 år slår han fortsatt 200 meter fra tee. Han nekter å spille turneringer som eldre senior fordi han da måtte spille fra blå tee. Men han spiller på Viksjö omtrent hver dag i sommerhalvåret, så hvis du tar turen, er det godt mulig du får hilse på Svein.

Viksjö er en fantastisk trivelig klubb med en god bane til en god pris, SEK 500 på hverdager. “Kom, träffas och trivs på Viksjö Golfklubb” heter det på hjemmesiden. Parkbanen har god lengde og forholdsvis generøse fairways. Og det er ikke bare golfere som kommer hit: Restauranten er viden kjent for sin buffet og full av arbeidende svensker på lunsjpause mellom kl 12 og 13. Jeg er utrolig sjalu på klubbmedlemmene som kan unne seg en bedre lunsj til SEK 110 etter hver spilte runde, inkludert lekker salatbuffet, dagens rett og til og med lettøl, saft og kaffe i prisen. Svenske golflunsjer er noe av det jeg gjerne hadde importert til Norge.

Alt i alt er hele golfuken i Stockholm en opplevelse på linje med mine beste Spaniaferier. Vi fikk også sett og opplevd storbyen Stockholm, men det er ikke plass å skrive om alt her. Selvsagt må man ta høyde for været, men hvis man er litt fleksibel, kan man kanskje bestemme seg når man aner at været blir bra, slik som jeg gjorde!

– Du kan spille golf hele året på Mallorca, banene er aldri stengt. Men vi har to hovedsesonger. Høsten, det vil si september og oktober, samt fra mars til mai er de mest populære månedene. På sommeren kan det være veldig varmt, og rundt nyttår kan været være ustabilt, men det er jo folk som spiller golf da også. Og i år var det for eksempel helt strålende vær i hele februar med flotte forhold, sier Tracy Lauder i Simply Mallorca Golf

På nabobanen Pula koster det fra 62 til 97 euro å spille.

Her har man også et innbydende golfresort, så hvis målet med ferien i all hovedsak er å spille mest mulig golf, er det et godt alternativ å bo her.

Det mest særpregne med Pula er vannhindrene som alle er bygget opp med kantstein. Det ser bra ut, banen er velholdt, og det gir også spilleglede.

Du har også havutsikt på et par av hullene her.

Og sånn for kuriositetens skyld kan vi nevne at det er et gammelt, lite kapell ved siden av restauranten ved klubbhuset etter hull 18. Selve gårdens historie strekker seg helt tilbake fra 1500-tallet, det ene bygget er opprinnelig fra 1581. Golfbanen ble bygget i 1995.

Capdepera er også en flott bane. Vi har spilt de fleste av de 22 banene på Mallorca, og de aller fleste av banene er fine.

Men på Capdepera er det faktisk fullt mulig også å spille billig golf.

I høysesongen koster det riktignok 97 euro på de beste utslagsstidene, men selv i høysesongen kan man spille for 77 euro før klokken ni. Ønsker du å spille to runder på én dag, koster runde to bare 9 euro, og 86 euro for to runder kan man ikke klage på. På denne stort sett flate banen er det heller ikke noen spesiell grunn til å leie golfbil, hvis da ikke det å ha golfbil er en del av ferieopplevelsen.

I lavsesongen er golf rett og slett billig her, du kan spille to runder for 47 euro. Før ni koster det da 39 euro, og fortsatt bare ni euro for runde to.

Fra Palma sentrum er det rundt en times kjøring til alle disse tre banene.