D et er sommeren 2013 og Europas beste juniorer er samlet på Murcar Links Golf Club utenfor Aberdeen for å spille European Boys Team Championship. Det norske guttelaget er på troféjakt, men det er ikke bare edelt metall på spill for unggutta. Slike turneringer er nemlig deres viktigste utstillingsvindu foran talentspeidere fra amerikanske universiteter som er på jakt etter nye rekrutter til sine lag de kommende årene. Og hvis gutta overbeviser, venter ikke bare muligheten til å kunne konkurrere mot de beste collegegolferne i USA, men også lukrative stipender og sponset utdanning.

En av universitetsrepresentantene som er på speidertur i Skottland denne uken, er Oklahoma State Universitys Alan Bratton. Bratton, som selv har bakgrunn som spiller ved Oklahoma State og flere år på touren, har nettopp lagt bak seg to år som trener for skolens damelag og syv år som assistenttrener. Nå har han overtatt det prestisjetunge sjefsroret til herrelaget, som kun lagets fjerde «head coach» siden 1949. Trenerne før ham har produsert navn som Rickie Fowler, Scott Verplank, Hunter Mahan, Alexander Norén, Bo Van Pelt og Charles Howell III (for å nevne noen), så her er presset på Bratton fra dag én til å finne spillere som kan videreføre de stolte tradisjonene til de oransje cowboyene.

Bratton har hørt ryktene om den spennende norske spilleren Kristoffer Ventura, og nå er han på Murcar Links for å fotfølge ham. Men selv om Bratton omsider ender opp med å signere Ventura til Oklahoma State, er det en helt annen spiller på det norske laget som fanger oppmerksomheten hans denne uken.

En av de yngste gutta på laget, en liten svarthåret kraftplugg med et smittsomt glis og et balltreff som en voksen mann, er ute på sitt første landslagsoppdrag i en internasjonal turnering. Det ser ikke sånn ut.

– Hvem er det der? spør en lettere forbauset Bratton en av tilskuerne ved siden av seg.

– Det er Viktor Hovland. 15-åringen er i match mot storfavoritten Connor Syme, som nettopp har vunnet slagspillsdelen av turneringen noen dager tidligere. De færreste hadde levnet Viktor noen som helst sjanse mot den to år eldre engelskmannen, men Drøbak-spilleren virker totalt uaffektert av stundens alvor. Viktor slår det ene klokkerene slaget etter det andre, ruller i birdieputt etter birdieputt og ender til slutt med en sensasjonell seier i omspill.

Alan Bratton så Viktor for første gang i 2013. Han så noe spesielt i ham umiddelbart. Oklahoma State-treneren bar bagen til Viktor under seieren på U.S. Amateur. Og han kommer også til å bære bagen hans i neste års The Masters.

Selv om det til slutt ikke gikk hele veien for Norge i turneringen, laget tapte i finalen og endte med sølv i mesterskapet, hadde likevel Bratton sett mer enn nok.

«Han der skal jeg signere», tenkte han. – Jeg ble så imponert over hvordan han omfavnet presset han spilte under. Han så ut til å vokse desto mer press han hadde. Jeg så noe spesielt i ham, sier Bratton til Norsk Golf.

De neste par årene fortsatte Bratton å overvåke utviklingen til både Viktor og resten av det norske laget. Sommeren 2014 dro han til Oslo for å se nærmere på ham, og deretter til EM i Finland i 2015.

Spol tre år frem i tid, og en tårevåt Bratton står med iPhonen sin på Pebble Beach sin 18. green med kameralinsen rettet mot Viktor. Viktor som i løpet av det siste året har blitt den viktigste brikken i Oklahoma State-lagets velsmurte maskineri, har nettopp fått det sagnomsuste Havemeyer-trofeet i hånda – beviset på at han har vunnet verdens største amatørturnering U.S. Amateur. Han har fått navnet sitt inngravert ved siden av storheter som Jack Nicklaus, Arnold Palmer, Bobby Jones, Phil Mickelson. Og så klart Tiger Woods.

«Tiger who?», fleiper Viktor med TV-kameraer og mikrofoner klistret opp i ansiktet og med en hel golfverden som tilskuere, men med et avvæpnende smil som gjør at ingen forveksler det med arroganse.

Viktor Hovland har bare fortsatt fremgangen år etter år siden Bratton så ham på Murcar Links for første gang. Nå har han endelig presentert seg for golfverdenen.

– Han kan nå så langt som han bestemmer seg for å gjøre, sier Bratton til Norsk Golf.

TILBAKE TIL HVERDAGEN. – Det er nesten litt skremmende å tenke på, sier Viktor Hovland, med en litt groggy stemme.

– Jeg har fått meldinger fra Jack Nicklaus og Gary Player. Jeg er jo akkurat den samme personen som jeg var for en uke siden, men det er litt overveldende å tenke på hvordan livet plutselig har forandret seg på en uke.

Det er tidlig om morgenen i den lille byen Stillwater i Oklahoma. Viktor ligger fortsatt pakket inn under dyna og prater med oss på telefon.

I går var han en tur innom universitetet for å skrive seg opp i fagene han skal delta i dette semesteret: sports-management, kommunikasjon og regnskapsføring.

– Regnskapsføringen tror jeg kommer til å gi meg litt juling dette semesteret, smiler han.

Det er tilbake til hverdagen igjen for Viktor, som har sin første turneringspause siden juleferien. Men de rolige dagene i Stillwater er på langt nær så rolige som han har vendt seg til de siste par årene. Han kan nesten ikke bevege seg en meter på skolens område før noen kommer bort for å gratulere ham, han har holdt pressekonferanse for lokalpressen, vært med i podcaster, radioprogrammer, lokal- TV og på telefon med The Golf Channel. Ja, han har til og med fått en henvendelse fra et modellbyrå, som lurte på hvor høy han var.

– Det der gjorde dagen min, skrattler Viktor. – Det er jo greit å vite allerede nå at man har noe å falle tilbake på!

De siste par dagene har vært en eneste stor tåke for 21-åringen, som har svevd på en sky etter sin historiske seier i verdens største amatørturnering.

Viktor leverte en av de mest dominante forestillingene i U.S. Amateurs 118 år lange historie. I løpet av de seks sluttspillsmatchene vant han totalt 43 av 104 hull, og det var bare ETT hull i løpet av hele turneringen hvor han lå under i en av matchene. På riksdekkende TV i USA fikk han ekspertkommentatorer og PGA Tour-legender til å måpe av beundring, og maktdemonstrasjonen har sikret ham innpass i tre av majorturneringene neste år inkludert The Masters på sagnomsuste Augusta National, hvor han blir den første norske spilleren noensinne.

Superlativene haglet fra TV-kommentatorene mens Viktor maltrakterte den ene motstanderen etter den andre:

«He is PGA Tour ready», sa det berømte Fox Sports-ankeret Joe Buck.

«He reminds me of a young Rory McIlroy», fastslo Curtis Strange.

«As cold blooded as Tiger Woods», konstaterte Paul Azinger.

Azinger og Strange har til sammen 29 PGA Tour-seiere og tre majortitler på samvittigheten, så er det noen som vet hva de prater om, er det dem.

Det er ikke så rart at Viktor føler seg litt overveldet. Men er han overrasket?

– Før turneringen startet, var ikke spillet helt der jeg ønsket det skulle være. Men etter hvert som uken gikk, spilte jeg på meg mer og mer selvtillit. Jeg kom ordentlig i sonen, og jeg hadde ikke bare som mål å slå motstanderne mine. Jeg ville knuse dem, forklarer han. Oppdrag utført.

Viktor ydmyket motstanderne sine på banen, og de kunne ikke gjøre annet enn å ta av seg hatten for spillet han vartet opp med.

«Seriously, that was awesome», sa kvartfinalemotstander Austin Squires da han ristet Viktor i hånda etter å ha blitt avkledd på bare et par timer.

Selv i kampens hete spilte han med sitt avvæpnende smil som fikk motstanderne ikke bare til å respektere ham, men å like ham.

Uken før Viktor satte kursen mot California, spilte landslagstrener Niklas Diethelm to treningsrunder med ham hjemme i Norge på Losby og Bogstad. Der fikk Diethelm følelsen av at noe spesielt kunne være i emning:

– Det er rett og slett det beste jeg har sett fra en norsk spiller noensinne. Han misset ikke et eneste slag, og det kom til et punkt hvor jeg begynte å le etter slagene hans. «Er det mulig å slå så bra?», tenkte jeg. Det var helt sykt å se på.

– Det som var så spesielt med å følge ham under U.S. Amateur, var at man ikke ventet på at han skulle misse. Man forventet at han bare skulle mate på, og det gjorde han også.

Viktor spilte med Alan Bratton som caddie under hele turneringen. Bratton, som også gikk caddie for Peter Uihlein da han vant U.S. Amateur i 2010, beskriver uken på Pebble Beach som et av de stolteste øyeblikkene i hans karriere.

– Det er slikt man lever for som trener. Ingenting er større enn når man kan se unge spillere leve ut drømmene sine. Det var en veldig spesiell opplevelse å se noen oppfylle potensialet sitt på den måten.

Bratton var spent før han skulle møte Viktor på starten av uken. De hadde ikke sett hverandre på en hel sommer, og Bratton lurte på hvordan spillet til Viktor kom til å være. Han fant raskt ut at det ikke var noen grunn til bekymring.

– Selvtilliten hans vokste gjennom hele turneringen, og man begynte etter hvert å ane konturene av at dette kunne være hans uke. Men han overpresterte ikke. Han var bare seg selv. Han spilte sin normale, gode golf. Jeg både tror og håper at det kommer til å utløse en enorm selvtillit hos ham i tiden fremover, sier Bratton.

STARTEN PÅ GOLFKARRIEREN. Viktors golfkarriere begynte allerede da han var fire år gammel, da faren tok ham med på Drøbak Golfklubb for første gang. Det var imidlertid først da han meldte seg inn i juniorgruppen til Grønmo Golfklubb, som lå nærmere hjemmet hans i Oslo, at han begynte å bli mer seriøs i treningen. Fra åbare å spille om sommeren, trente han nå golf dedikert hele året, og han skilte seg tidlig ut fra de andre barna.

– Han er den eneste av juniorene som trente på bursdagen sin, forteller Magnus Ohlsson, Viktors trener fra han var tolv år gammel og gjennom tenårene.

– Han ble så irritert når solen gikk ned tidlig, og han måtte dra hjem. Han var ekstremt treningsvillig. Han trente som en toppidrettsutøver fra ung alder, så jeg er overhodet ikke overrasket over fremgangen han har hatt. Det er ikke tilfeldig at han og Kristoffer Reitan er de to beste amatørene våre. Det er også de som har trent mest og best av alle de unge spillerne i Norge, sier Ohlsson, som nå jobber på Oppegård GK.

Det var ikke bare i treningsmengden Viktor tidlig skilte seg ut fra de andre, men også måten han trente på.

– Jeg vil si nysgjerrigheten hans var en av hans største styrker. Han var tørst etter kunnskap om golfsvingen. Han stilte konstruktive spørsmål hele tiden og ville ikke bare få beskjed om hva han skulle gjøre. Han ville forstå hvorfor.

Ohlsson beskriver Viktor som enhver instruktørs drømmeelev.

– Vi som er trenere, har bare spillere på lån. Vi eier ingen spillere. Nesten all tid en golfspiller bruker på trening, er alene. Derfor er det også viktig at man er selvstendig og klarer å forstå og justere sin egen sving. Min drøm er at alle mine elever skal stille de samme spørsmålene som Viktor stilte. Han har alltid hatt stålkontroll over sin egen utvikling.

Viktor sier han aldri har vært redd for å gå imot rådene han har fått, hvis han mener de ikke er riktige for ham.

– Jeg synes det er viktig å tørre å tenke selv og ha egne meninger. Jeg ser alt for ofte at golfspillere stoler på dårlige råd. Jeg er flink til å lytte, men samtidig har jeg vært flink til å rense ut det som ikke passer for meg. Jeg synes det er veldig viktig at man finner sin greie. Folk blir fort veldig kategoriske og sier at man må gjøre det slik eller slik, forklarer Hovland og viser til debatten som har vært om collegegolf de siste årene, og hvorvidt det er riktig vei å gå for unge talenter.

– For meg er det helt åpenbart at college var det rette. For andre er det kanskje riktigere å satse på å bli proff med en gang. Det er det som er kult med golf. Det er ikke noe fasitsvar. Det er mange veier til Rom.

PÅ VEI FREM I NORGE. Viktor begynte for alvor å vise seg frem på nasjonalt nivå da han var 15 år gammel. Selv om det var andre talenter som stjal oppmerksomheten, begynte Viktor i det stille å bli fast inventar nær toppen av leaderboardene i de store juniorturneringene.

Niklas Diethelm husker godt første gang Viktor skulle spille med flagget på brystet. Det var i European Boys Championship i Skottland – hvor han umiddelbart skulle gjøre seg bemerket for Oklahoma States Alan Bratton på sidelinjen.

– Han var en endeløs kilde til humor, erindrer Diethelm om Viktors første tur med landslaget.

Før slike mesterskap pleier det å være en høytidelig åpningsseremoni. Spillerne tar på seg den strammeste finstasen for å ta lagbilder før spillet slår i gang. Men Viktor så ut som om noen bare hadde kastet dressen på ham. Kragen var på utsiden av dressjakka, og slipset så ut som en løs skolisse.

– Det er så typisk Viktor. Han brydde seg ikke i det hele tatt. Han syntes det bare var kult at han kunne skape god stemning, ler Diethelm.

Og han er heller ikke redd for å si meningen sin. Da han nylig så en ung norsk proffspiller gå med capsen bak-frem på golfbanen hjemme i Norge i sommer, lød det munnrapt fra Viktor:

«Du vet at livet går i samme retning som man har capsen?»

– Han er ikke redd for å komme med noen spydigheter, men han sier det med et glimt i øyet. Samtidig sier han det fordi han mener det. Han syntes ikke det var ordentlig stil for en seriøs golfer å gå slik. Du kan alltid stole på at Viktor sier meningen sin!

Selv om Viktor var sterkt delaktig i Norges sølvmedalje i EM i 2013 og senere ble tildelt golfforbundets juniorstipend, var det først i 2014 at han for alvor presenterte seg for det norske golfpublikummet. Mye hadde blitt skrevet i forkant av norgesmesterskapet på Tyrifjord GK om hvordan proffene ikke stilte opp i turneringen, men sannsynligvis hadde det ikke hatt noe å si uansett: 16 år gamle Viktor dundret til med å gå de fire rundene på 26 under par (!), anført av en runde på 10 under par på andrerunden, som fortsatt er banerekorden på Tyrifjord.

– Ingen norsk proff hadde slått Viktor denne uka, konstaterte Kristoffer Ventura, som måtte ta til takke med tredjeplass i turneringen.

– Det var da man virkelig begynte å forstå at han hadde noe ekstra. Den uken var utvilsomt gjennombruddet hans her i Norge, slår Diethelm fast.

Den samme sommeren var Oklahoma States Alan Bratton i Oslo for å følge utviklingen til Viktor, ett år etter å ha sett ham på Murcar Links for første gang. Bratton likte det han så, og han ble ikke noe mindre begeistret da han reiste til Finland for å observere ham på nytt i 2015.

Viktor ble invitert over til USA for å besøke skolene som var interessert i ham, og Oklahoma State fikk sterk konkurranse fra Texas Tech, Tennessee og Texas Christian University. Men da Viktor fikk oppleve klubbhuset på Oklahoma States egen golfbane, Karsten Creek, ble det åpenbart for ham at dette var det riktige stedet å være: Hårene på armen reiste seg idet han skuet bortover veggene som var tildekket med trofeene fra skolens tidligere utøvere, som i ettertid har tatt steget ut og blitt stjerner på PGA-touren.

– Jeg følte en ærefrykt da jeg stod der. Det er umulig ikke å begynne å drømme om sin egen fremtid når man står i den gangen. Jeg tror nok skolen har rekruttert mange spillere i det rommet. De har en smittsom vinnerkultur, sier Viktor.

Kristoffer Ventura som på dette tidspunktet allerede hadde tilbragt et år i Oklahoma, spilte også en viktig rolle i å overbevise Viktor om hva som var det riktige valget. Det samme gjorde lagets private lekegrind, mesterskapsbanen Karsten Creek, som er en privat golfbane kun tilgjengelig for Oklahoma States spillere.

– Valget var egentlig en «no-brainer». Det var ikke noe alternativ for meg å bli proff med en gang etter videregående. Selv om det hadde vært trygt og godt å spille på Nordic League, følte jeg meg ikke klar. Og jeg visste at ingenting kom til å utvikle spillet mitt mer enn å konkurrere på de banene som Oklahoma State spiller på uke etter uke.

16. november 2015 skrev Viktor omsider under på kontrakten med Oklahoma State, bare en uke etter å ha vært på besøk i Stillwater. Alan Bratton konstaterte at det nå var på tide for Viktor å løfte spillet til et nytt nivå:

– Han har bare pirket litt på overflaten av sitt fulle potensial, sa Bratton da Viktor signerte kontrakten.

Viktor virket ikke akkurat preget av stundens alvor i U.S. Amateur-finalen.

NYTT LIV I USA. Utviklingen Viktor Hovland har hatt i løpet av sine to første år på Oklahoma State University, har ikke vært noe mindre enn formidabel. På et lag der ni spillere til enhver tid kjemper om en plass i den fem mann store turneringstroppen, klarte Viktor tidlig å etablere seg som en nøkkelspiller. Han hadde ikke noe problem med å tilpasse seg det nye livet i USA.

– Jeg trodde det skulle bli mye verre, men det gikk faktisk veldig fort, sier han.

– Jeg bor i en liten «trailer park» hvor det nesten ikke er noe annet å gjøre enn å spille golf. Det passer meg perfekt. Absolutt alt er tilrettelagt for at man skal bli en god golfspiller, og skolen er veldig tydelig på hva den forventer av oss, sier Viktor, som sier det var mer utfordrende å kombinere golf og skole på Wang toppidrettsgymnas i Oslo enn å gjøre det samme i Oklahoma.

– Wang var faktisk mye tøffere. Der var det skole fra åtte til halv fire hver dag, med prøver og lekser. Etter skolen var det bare å kjappe seg hjem og kaste i seg noe mat før man dro på golfbanen og trente et par timer før det ble mørkt. I Oklahoma har man hele dagen på å gjøre hva man vil, og skolearbeidet er ikke så krevende. Det er få undervisningstimer hver dag, og flere av timene er mulig å følge på nett. De vet at vi er der for å bli toppidrettsutøvere, ikke akademikere.

– Hvordan er nivåforskjellen på de collegeturneringene du spiller, sammenlignet med de største amatørturneringene i Europa?

– Toppnivået på de beste spillerne er ganske likt. Men det er mye dypere felt her i USA. I Europa har man stort sett hørt om alle de gode spillerne, mens her kan det plutselig komme et helt ukjent navn ut av det blå som knuser alle. Det er etter at jeg har kommet hit, at jeg har forstått hvor stor golfnasjon USA faktisk er. Det er mange av dem som ikke trener veldig mye, og på noen områder synes jeg flere norske spillere trener bedre. Men de har så sinnsykt mange som spiller golf at de alltid kommer til å produsere gode spillere.

I konkurransene på college spilles det både lag- og individuelle turneringer: Spillernes slagspillscorer summeres sammen, men man kårer også de beste enkeltspillerne. Slik blir ens egne lagkamerater også konkurrenter. Viktor sier dette systemet bidrar til å bygge opp sterke individualister.

– Amerikanerne er helt rå når det kommer til å ha tro på seg selv og våge å gjøre sin egen greie. Men jeg liker den norske kulturen bedre. I Norge er det litt vanskeligere å få kontakt med andre mennesker, men når man først kommer på innsiden av skallet, utvikler man fort et sterkt bånd. I USA er det litt motsatt. Folk fremstår nesten som bestevennen din første gang du prater med dem, men så kommer man liksom aldri helt forbi det litt overfladiske første nivået neste gang man treffes. Det skal mye til for at forholdet utvikler seg til noe med litt mer substans.

– Jeg liker når man kommer til et stadie hvor man kan kødde med hverandre og slenge litt dritt. Det fellesskapet vi har i Norge, gjør at det også mer rom for å lære av hverandre. Det er ikke helt amerikanernes greie.

Alan Bratton la raskt merke til det unike fellesskapet i det norske laget da han fulgte dem i EM første gang.

– Jeg ble utrolig imponert over de norske gutta og samholdet deres. Jeg synes Niklas har gjort en fantastisk jobb med laget, og gutta er ikke bare gode golfere: De er også ordentlig fine personer. Oklahoma State har hatt en god historie med å få frem gode svensker, blant andre Alex Norén, men siden 2013 har vi sett mer og mer til Norge. Dere er et eksempel til etterfølgelse på mange måter, sier Bratton.

SVINGNERD. Sannsynligvis er det ingen golfspillere i Norge som jobber mer «hardcore» med teknikktrening enn Viktor Hovland. Han har alltid interessert seg for ulike svingfilosofier, og han kan stå i timevis i dyp konsentrasjon på rangen for å pirke på ørsmå detaljer som nesten ikke kan ses med det blotte øyet.

Magnus Ohlsson mener Viktor er en av de aller mest kunnskapsrike spillerne han har trent, og Niklas Diethelm sier seg helt enig.

– Han stiller ekstremt høye krav til seg selv. Viktor er nok den beste «ball-strikeren» jeg har sett i Norge. Henrik Bjørnstad og Espen Kofstad er de eneste andre jeg vil sammenligne ham med, men Viktor skiller seg ut ved at feilslagene hans er så utrolig små.

Diethelm sier Viktor ønsker å sammenligne slagene sine med den ypperste verdenseliten.

– Når jeg tekster med Viktor etter en runde og han sier han ikke har slått ballen så bra, pleier jeg å ta det med en klype salt. Iblant kan man diskutere om han har misforstått hvor bra man egentlig behøver å slå ballen for å kunne spille på PGA-touren, for det nivået som Viktor bare er halvveis fornøyd med, er fortsatt bunnsolid.

Diethelm sier tiden i Oklahoma State kommer til å være uvurderlig for Viktor som lærer seg hva slags nivå som kreves for å håndtere de vanskeligste golfbanene i verden.

– Jeg har hatt med meg unge spillere på Sawgrass tidligere som ikke har klart å fatte hvordan de klarte å gå på 80 slag der. De trodde de slet med svingen den dagen, men faktum var at de ikke forstod at det var banen som avkledde dem og avslørte at de ikke hadde nok skills. Viktor har derimot forstått hva som kreves. Han vil vite at han kan sikte på de samme flaggene som bare Dustin, Tiger, Rory, Koepka og Stenson våger å sikte på. Han har ikke lyst til å ofre noe i forhold til de andre. Da trenger han det samme balltreffet som Stenson. Og det er nivået han strekker seg etter, forklarer Diethelm.

Det er mange eksempler på spillere som har latt jakten etter perfekt svingteknikk ta helt overhånd, og spillerne har til slutt endt opp som mekaniske svingroboter uten spillefølelse ute på banen. Diethelm er ikke bekymret for at Viktor skal lide samme skjebne.

– Viktor er en av de mest tekniske spillerne jeg har møtt, MEN han er også en av dem som spiller mest på banen. Det er kombinasjonen av de to som er det viktige. Han har rett og slett spilt veldig mye golf.

– Jeg synes det er mange som misforstår teknikktrening og forsøker å få det til å være noe negativt. Teknikktrening er utvikling. Spaserer du nedover en PGA Tour-range, ser du at mange av spillerne kjører ganske heftige teknikkøvelser sammen med trenerne sine. At de jobber mye med teknikk, betyr ikke at de forsøker å legge om svingen hele tiden. De bare «fintuner» og strammer skruene, litt om gangen.

Viktor sier det ikke er vanskelig å rettferdiggjøre at han vier såpass mye tid på teknikktrening:

– Det er ikke alle som har en så vedlikeholdsfri sving som Dustin Johnson. Jeg må jobbe veldig hardt med teknikken for at svingen min skal holde et høyt nivå.

Han mener evnen hans til å snekre sammen gode scorer selv på dager hvor svingen ikke sitter helt, kanskje er hans fremste egenskap som golfspiller.

– Når jeg jobber med svingen, er det en langsiktig plan. Når jeg trener på rangen, kan det hende jeg tar med meg øvelsene ut på banen for å teste det ut i praksis, men når jeg er ute i turnering, tenker jeg null teknikk. Da tenker jeg bare på hva slags slag jeg ønsker å slå, ikke hvordan jeg skal slå slagene. Jeg er knallhard på å skille mellom trening og turnering.

Viktor har også oppdaget at mental styrke er nært forbundet med hvordan han slår ballen:

– Mange liker å hevde at golf på øverste nivå nesten bare handler om det mentale, men det synes jeg er veldig forenklet. Det er gode slag som gir selvtillit, og det er lettere å være sterk mentalt hvis man vet man er vanskelig å slå. Det er ikke uten grunn at de som er sterkest i huet, også er de som slår best.

– Har du ræva teknikk, er det begrensa hvor langt hjernen din kan ta deg!

Tiden på Oklahoma State har vært en bekreftelse på at han faktisk ikke er så langt unna tour-nivå som han først trodde han var, da han kom til USA. Han har hatt muligheten til å spille med flere av de tidligere studentene som nå spiller på PGA-touren, blant andre Peter Uihlein og Rickie Fowler, og har ikke blitt skremt av nivået.

– Det er litt spesielt å tenke på at jeg går i de samme fotsporene som de gikk i for noen år siden. Det er ikke slik at de slår umenneskelige slag hele tiden. Deres største styrke er at de er veldig steady og nesten aldri gjør enkle feil. Jeg har blitt veldig motivert av å se hvor nærme jeg faktisk er. Samtidig legger jeg ikke så mye energi i å tenke for langt fremover. Jeg har mye som jeg må forbedre.

KUNNSKAPSTØRST. Da Viktor flyttet til USA, var det Magnus Ohlsson som fortsatt var treneren hans sammen med Niklas Diethelm. Med et atlanterhav som plutselig skilte dem, ble det viktig for Viktor å skaffe seg en ny svingtrener som kunne gi ham tettere oppfølging. På dette tidspunktet visste Viktor at flere i det norske trenermiljøet hadde sperret øynene opp for den hawaiianske instruktøren Kelvin Miyahira, som var i ferd med å bli kjent over hele golfverden for sine studier i «micro moves» – de små svingdetaljene som de beste og mest kraftfulle spillerne i verden har til felles.

Viktor begynte å bli nysgjerrig på hva greia var og fordypet seg i filosofien til svingguruen. Han tenkte at det kunne være en bra match, og tok kontakt. Han sendte over noen svingvideoer til Miyahira for nærmere analyse, og svaret han fikk, var nok til å overbevise ham om at han ville fortsette samarbeidet.

– Jeg synes det er så kult at Viktor søker opp Miyahira på egen hånd. Han ville ikke bare ta til takke med noe Magnus og jeg anbefalte han. Han gikk virkelig grundig til verks for å studere de ulike alternativene, og han var ikke redd for å tenke litt utenfor boksen i jakten på en ny svingtrener, sier Niklas Diethelm.

Kort tid etter at Viktor og Miyahira begynte å jobbe sammen, ble han introdusert for Denny Lucas, en tidligere tourspiller som nå jobbet i trenerakademiet til Miyahira og underviste i hans metoder. Lucas holder til i Florida, noe som passet Viktor bra. De gikk metodisk til verks for å bygge en golfsving som skulle være rustet for et fremtidig liv på touren.

– Han er en veldig smart gutt. Han pepret meg med spørsmål om golfsvingen. Han ville vite alt som var mulig å vite. Han satte virkelig mine ferdigheter som trener på prøve. Jeg måtte bruke hele kunnskapsrepertoaret mitt for å gjøre ham fornøyd, forteller Lucas til Norsk Golf.

– Kan han bli FOR perfeksjonistisk?

– Jeg er ikke noe bekymret for det. Han er veldig flink til å spille med det han har ute på banen. Hvis han har en dag hvor han ikke klarer å slå drawer, så prøver han ikke å presse det frem på kunstig vis. Han tar det som dagen gir ham. Det er et tegn på modenhet.

Da Viktor deltok i sin første U.S. Amateur på Riviera i 2017, avslørte golfbanen en svakhet i spillet hans. Han slo for lavt til å få ballen til å lande mykt på de knallharde greenene og endte til slutt med å misse cuten. Etter turneringen la han seg i selene for å lære seg å slå høyere jernslag, slik de tøffeste amerikanske banene krever.

– Det viser bare at han setter seg mål, og han gir seg ikke før han når dem. Nå skal vi gjøre ham enda flinkere til å slå høye drawer. Det kommer han til å trenge på Augusta. Han er ikke der bare for å delta. Han har lyst til å vise seg frem, smiler Lucas.

Lucas vokste opp i Sør-England sammen med blant andre Justin Rose. Han sier han kjenner igjen mange av Rose sine kvaliteter i Viktor.

– Man kunne tidlig se at Justin Rose hadde noe forskjellig fra de andre, og jeg ser mye av ham i Viktor. Det handler både om attityden deres, kvaliteten på balltreffet og hvordan de begge er totalt fryktløse. Jernspillet til Viktor er noe av det beste jeg har sett noensinne. Første gang jeg så Viktor live, ble jeg overrasket over hvor aggressivt han spilte. Han har tunnelsyn ute på banen, og der andre bare ser trøbbel, ser han muligheter.

En annen måte Viktor skiller seg ut fra de andre på, er måten han varmer opp på før runder.

– Han gikk ikke på rangen før 20 minutter før han skulle slå ut. Da hadde de andre stått der i over en time. Han skulle bare få kroppen varm, så var han «good to go». Han vet at det som skjer på rangen, ikke har noe å si for det som skjer ute på banen. Han vet hva han vil, og han har alltid sin egen måte å gjøre ting på.

S øndag 30. september blir en historisk dag på Miklagard GK. Da spilles de siste rundene på banen slik man kjenner den i dag, 17 år etter at den åpnet. Fra 1. oktober blir golfbanen en byggeplass, og byggingen av et nytt femstjerners luksushotell med 502 rom på klubbens nåværende driving-range vil starte. Og med på kjøpet får Miklagard en nesten helt ny golfbane.

– Det blir med blandede følelser vi slår ut i avslutningsturneringen 29. september. Vi er mange som har blitt glad i denne klubben, og det blir spesielt å spille flere av hullene for siste gang. Til gjengjeld kommer vi til å få et helt fantastisk anlegg når alt er ferdig, sier Tore Waagø, daglig leder i Miklagard GK til Norsk Golf.

MER KOMPAKT. Plasseringen av det kommende hotellet har ført til at flere av hullene på banen må bygges om. Mens åpningshullet redesignes, kommer det også fem splitter nye hull. De største endringene blir på banens back-nine.

– De nye designforandringene er veldig spennende og kommer til å gjøre banen enda morsommere å spille. Miklagard er en veldig bra bane, men nå får den bedre «temposkifter ». Ettersom det er en massiv golfbane, får vi nå noen kortere hull og flere pustepauser. Men de blir veldig spektakulære. Og avslutningshullene kommer til å bli de heftigste i Norge, lover Waagø og legger til:

– Det blir også en mer estetisk golfbane enn i dag, med sviller som rammer inn greenene, nye bruer, bekker og vann. Den nye oppkjøringen til golfbanen kommer også til å bli kraftig oppgradert. Alt blir veldig «high class».

Anlegget blir også mer kompakt. I tillegg til noen flere korthull blir fasilitetene på banen konsentrert rundt et mindre område. Den nye supermoderne driving-rangen flyttes til rett ved siden av klubbhuset og skal spilles på tvers av der hvor hull 18, 10 og 9 ligger i dag.

– Det blir Norges soleklart beste range med 70 plasser på to etasjer under tak, kunstgress og vanlig gress og ordentlige landingsområder i kunstgress med målgreener man kan sikte på. Det blir automatisk ballplukking, og rangen kommer til å gjøre at vi kan trene utendørs nesten hele året så lenge været tillater det, sier Waagø.

LUNDIN FOREDLER TRENT JONES SITT ARBEID. Miklagard har gjennom 2018-sesongen jobbet tett med den svenske banearkitekten Christian Lundin som har fått ansvaret for designet på de nye hullene, men fortsatt i samarbeid med Robert Trent Jones Jr som står for banens opprinnelige design.

– Miklagard har vært en baby for Trent Jones, men han er blitt 80 år gammel og kommer ikke til Norge for å designe noen nye hull. Men Lundins tegninger er sjekket opp mot Trent Jones, slik at alt godkjennes etter hans røde tråd, og vi kommer til å bruke de samme shaperne av banen som har jobbet med ham tidligere, forklarer Waagø.

Selv om endringene i banedesignet blir det mest synlige for spillerne i første omgang, er det kvalitetsløftet spilleflatene får, som sannsynligvis kommer til å bli mest merkbart: Banen får nytt dreneringssystem over nesten hele anlegget, nytt vanningssystem, et 24 centimeter dypt sandlag under alle fairwayene (totalt 16 000 tonn sand) og fortsatt sub-airsystem under greenene.

– Det kommer til å bli veldig deilig å slutte å bekymre seg for regnvær, smiler Waagø. Waagø anslår at prosjektet totalt kommer til å koste «godt over 30 millioner kroner». Men klubbens medlemmer behøver ikke betale en eneste krone. Regningen sendes til Aker Eiendom som står for byggingen av det nye hotellet.

– Det er fantastisk for klubben. Det blir en stor utvikling av banen. Flere av tingene vi hadde på tapetet, blir nå kraftig fremskyndet, spesielt det nye det nye vanningsanlegget. Det gamle går snart ut på dato.. Bare der sparte vi nok åtte til ti millioner, konstaterer Waagø fornøyd.

– Vi ønsker ikke bare å være Norges nummer én. Vi blir blant de mest «state-of-the-art»- anleggene i Europa. Det er ingen som kommer til å si at Miklagard er kjedelig etter dette.

2019 BLIR MELLOMÅR. Waagø sier medlemmene nå må belage seg på at golfanlegget i stor grad kommer til å fremstå som en byggeplass gjennom neste sesong, men klubben tar likevel sikte på å holde rundt 14 hull åpne for spill.

Dersom alt går etter planen, skal hele prosjektet være helt ferdig til våren 2020, men forhåpentligvis kan medlemmene forsøke å slå noen slag på de nye hullene allerede neste høst.

– De nye hullene skal være ferdigbygd tidlig i 2019, slik at de skal få hele sesongen på å «sette» seg. Jeg tipper medlemmene kommer til å glede seg fælt når de ser hullene bli grønnere og grønnere for hver uke, sier Waagø.

Og hvis medlemmene blir rastløse, kan de trøste seg med at den nye rangen skal være åpen allerede nå til våren.

– Klubben går inn i en veldig spennende tid fremover. Samarbeidet med hotellet åpner for nye forretningsmuligheter, og banen kommer til å bli enda bedre egnet for både store turneringer og besøk fra turister.

Waagø utelukker ikke at klubben vil vurdere ventelister på medlemskap når prosjektet er ferdig. Klubben opplever allerede stort press på banen, og med den store tilflytningen til distriktet tror han det snart blir behov for å begrense tilgangen til banen.

– På et tidspunkt kommer det til å bli fullt med medlemmer, og da blir det i så fall aktuelt å innføre venteliste. Vi ønsker ikke å komme i den situasjonen at medlemmene skal slite med å få starttid. Medlemmene våre er og blir bærebjelken til klubben, uavhengig av hvor mye ekstra trafikk hotellet kommer til å gi oss.

– På et tidspunkt kommer det til å bli fullt med medlemmer, og da blir det i så fall aktuelt å innføre venteliste. Vi ønsker ikke å komme i den situasjonen at medlemmene skal slite med å få starttid. Medlemmene våre er og blir bærebjelken til klubben, uavhengig av hvor mye ekstra trafikk hotellet kommer til å gi oss.

NB! Vil du lese mer om ombyggingsplanene på Miklagard? Besøk norskgolf.no for å se tegningene av de nye hullene og oversiktsbildet av anlegget slik det kommer til å se ut når prosjektet er ferdig!

D et startet i 1995. Trondheimspolitikerne hadde flere ganger avslått Trondheim Golfklubbs (på dette tidspunktet fylkets eneste golfbane) søknad om å få utvide banen på Sommerseter med ytterligere ni hull for å bli en fullverdig 18 hulls golfbane.

Vi ble lei av å vente. Vi var en gjeng som brøt ut av Trondheim GK, og fant areal på Byneset. Vi begynte å bygge banen i 1999, og året etter, i 2000, åpnet de fem første hullene på Byneset syd, sier styreleder Terje G. Aasen til Norsk Golf.

– Men Byneset Golf & Country Club, hva var det for noe?

– Haha, det var bare en arbeidstittel. Det var litt for å provosere og litt for å skape blest.

Åpningshullet er et kort og ganske trangt par 5-hull med dogleg venstre. Undertegnede bodde i Bergen i flere år, har spilt banen mange ganger og vet det gjelder ikke å være for grådig i starten. Det kommer bedre muligheter til å score senere i runden, det gjelder å smøre seg med tålmodighet.

Arbeidstittelen fungerte, og støy fulgte. Mye støy.

– Det utviklet seg til å bli en «golfkrig» med presseoppslag og saker på lokal-TV. Det var ikke populært at vi iverksatte tankene om ny golfbane etter at Trondheim GK fikk sitt siste «nei» av politikerne i 1994. Men i dag, 25 år etter, er dette historie, og ikke noe jeg ønsker å rippe opp i.

ÅPNING. Byneset syd er i dag en nihullsbane for høyhandicappere og ferske golfspillere. Sammen med drivingrange, chippe- og puttegreener og 18-hullsbanen Byneset nord utgjør det et imponerende golfanlegg, et par mil sørvest for Trondheim sentrum.

– Henrik Stenson var med på å spille åpningsturneringen. Vi hadde en pro på den tida, Anders Janson, som var treneren til Stenson. Han var bare i startgropa av karrieren den gangen, men jeg husker at jeg var imponert over at han drivet greenen på hull 1. Det kom mye folk, og vi hadde en stor åpningsfest på samfunnshuset.

Siden gikk det slag i slag. I 2001 åpnet de siste fire hullene på Byneset syd og kompletterte nihullsbanen som er i underkant av to tusen meter lang. De første ni hullene på Byneset nord åpnet samme høst. De siste ni hullene åpnet i 2007.

– Banen ble designet av Donald Steel som er en berømt banedesigner med en lang merittliste. Det var viktig for oss å designe en bane som spilte på lag med det naturlige terrenget.

Byneset nord er omringet av kornåkre på alle kanter, på et over tusen mål stort område.

– Han ville ikke ha trær på banen. Han ville ha en åpen bane som kunne minne litt om en linksbane. Og ja, det er veldig mye vind her.

EVENTYRLIG KLUBBHUS. Fra klubbhuset skuer styrelederen ut over 27 golfhull, en drivingrange på 300 meter, tre treningsgreener og et Swing Catalyst-studio, der alle golfere kan få analysert golfsving og treffpunkt til minste detalj.

Klubbhuset, som åpnet i 2006, er også et eventyr for seg selv. Festsalen i andre etasje ser ut som et sjuerjern i profil. I første etasje er det proshop og kafé, i kjelleren garderobe og fasiliteter.

Klubbhuset ble tegnet av Erling Mylius, han fra «The Julekalender».

– Du mener bob, bob..?

– Ja, ikke sant. I tillegg til å spille nissen Fritz og nåsåen Benny Jensen, kjent fra TV2-serien, er Mylius arkitekt, skuespiller og musiker. De første skissene av klubbhuset ble tegnet på en serviett i byen.

– Vi hadde jobbet sammen tidligere på noen andre prosjekter. Vi møttes på en kafé, og Erling tegnet den første skissen på en serviett. Den tegningen ble faktisk det endelige designet og henger innrammet på kontoret mitt, sier Aasen.

SPEKTAKULÆR ÅPNING. Ved særskilte anledninger og spesielle turneringer åpner dessuten klubbhuset sin kanskje mest spektakulære detalj: utslaget fra terrassen på klubbhuset ned mot hull 1. Om par 5-hullet var truende nok fra før, med tjukk rough på hver side, to sandbunkere midt i fairway, og ofte med vind fra Trondheimsfjorden, blir ikke jobben nødvendigvis enklere mentalt sett med utslag fra klubbhusets tak.

Tilbake i 2012 så derimot Koepka ut til å like hullet. Med tre birdier og én eagle på fire runder var det utvilsomt Koepkas favoritthull. Det samme kan ikke sies om hull 12 og 18.

Hull 12 ser i utgangspunktet ikke så vanskelig ut. Par 4-hullet er ikke mer enn 364 meter langt, og utslagsstedet er på en høyde med god utsikt over hele hullet. Nå vites det ikke hvor Koepka havnet i vanskeligheter, men det er en kjent sak at bunkeren i forkant av greenen, som vokter flagget som ofte er plassert rett bak bunkeren, er en magnet for mange golfballer.

– Rekorden i den bunkeren er tolv slag, tror jeg. Jeg skal være forsiktig med å nevne navn, men han ble sint, ja. Han endte opp med å kjøpe ny bunkerkølle etterpå, sier klubbens pro Fredrik Mohall.

KJENDISSTOFF. Svensken sammenligner det å være golfpro med det å være frisør: Han blir fortalt mange gode historier. Noen egner seg på trykk, andre burde vært på trykk.

– Det var en kjent norsk skuespiller med ei kone som var tretti år yngre enn ham. Han sa til meg at «Fredrik, Viagra har reddet livet mitt!».

Tidligere denne sesongen fikk klubben besøk av John Carew. Den tidligere fotballspilleren, og nå skuespiller, imponerte med eagle på hull 17, banens kanskje enkleste hull – i hvert fall for dem som slår langt.

Med et godt utslag ned mot bunkerne i midten av fairway kan selv de verste slicerne greie å nå greenen på to slag. Par 5-hullet er ikke mer enn 440 meter langt fra gul tee og curler kraftig mot høyre.

Og en god score på hull 17 kan være viktig nok å ta med seg før det knalltøffe hull 18. I oppoverbakke mot klubbhuset. Og hadde du sidemedvind fra venstre på hull 1, er sjansen stor for at du har motvind på det siste.

Mange, uansett handicap, ender fort opp med et langt jern eller en hybrid på innspillet. Trikset kan være å banke ballen opp i bakken til høyre for greenen; da vil mange baller rulle ned mot flagget.

TØFFE TIDER. Byneset GK har i dag omkring 1300 medlemmer. Det gjør klubben til den største i Trøndelag. Den er også den lengste og spilles den fra gul tee, som en par 72-bane, er den 5745 meter lang. Alle hull har utslag fra hvit, gul, blå og rød tee.

– Vi har hatt ganske stabil tilstrømming de siste årene, men det har ikke vært noen stor økning. Vi får mange nye medlemmer hvert år, men det er også en del som melder seg ut, sier Aasen.

– Er det for vanskelig å starte med golf?

– Ja, det er for vanskelig. Det er en teknisk idrett, og de fleste som begynner er godt voksne mellom 30 og 50 år. Vi sliter med rekrutteringen av ungdom.

– Økonomien da, det er dyrt å spille golf?

– Det begynner i hvert fall å bli det, totalt sett. I 2019 kommer medlemsavgiften her til å være på 7300 kroner. Greenfee er 550.

Styrelederen har fått med seg debatten som har pågått om greenfeesamarbeidet mellom norske golfklubber. Han mener debatten er nødvendig, men understreker at det nødvendigvis ikke er om rabattordninger klubber bør samarbeide. Han sier det er viktig at klubber jobber sammen om rekruttering og markedsføring.

– Vi ser at folk ønsker å spille mer golf på flere baner. At flere og flere spillere melder seg inn i såkalte «postkasseklubber» er en skummel utvikling. Men rabattordninger har jeg ikke trua på. Byneset er i hvert fall ingen rabattklubb.

– Hvorfor ikke det?

– Får ikke klubben inn nok faste og forutsigbare inntekter fra medlemmer, vil ikke klubben gå rundt. Hvis greenfeeinntekter og sponsorinntekter går ned samtidig som kostnadene øker, så må nødvendigvis kontingenten gå opp.

Aasen mener norske golfklubber står i fare for å prise seg ut av kampen om flere spillere.

– Vi kommer til å nå en grense for hva folk er villige til å betale. Vi er i ferd med å nå denne grensen nå, og det er bekymringsverdig.

I 2012 lå Koepka an til å gå sin beste runde på Byneset GK da han hadde igjen ett hull. Amerikaneren var fem under par og hadde los på lederen, men tuslet av det siste hullet med trippel bogey.

I dag er han verdens beste golfspiller.

COSTA BRAVA YOGA. Åpenbart er det noe å hente, både for styrke, tøyelighet, balanse og det mentale. Derfor er det spennende å prøve yogagolftur på Costa Brava, nord for Barcelona. På turen er vi en jentegjeng som spiller noen av de fineste banene langs Brava-kysten: Golf de Costa Brava, Golf d’Aro Mas Nou, Torremirona og Peralada Wine Spa & Golf. Og med yogatilbud på Peralada og på Golf d’Aro Mas Nou får vi testet konseptet og får tøyet sener og muskler så det holder. I tillegg blir vi matet med litt yogafilosofi.

– Yoga handler ikke bare om det fysiske, sier Xavier Punsola når vi møter opp for morgenyoga på Golf d’Aro Mas Nou.

Vi er på klubbens terrasse og gjør enkle øvelser med rolig oppmuntring fra Xavier. Styrke og balanse er tingen. Vi kjenner at muskler og ledd får seg en real uttøyning. Dette må være bra for golfsvinger. Men kanskje er det bra for mye mer?

– Yoga handler om å være til stede i øyeblikket. Det handler om å bestemme seg for hvordan man vil være i verden, sier han.

– Yoga handler om kropp, men det handler enda mer om sinn, sier Xavier. Når vi mediterer, kan vi bestemme oss for hvilken type dag vi skal ha. Vi kan bestemme oss for å ha en avslappet dag, og da blir det slik. Vi lar oss ikke affisere av noe.

Vi avslutter yogatimen med en liten meditasjon på 18. fairway, der vi kjenner på eksistensen og den spanske vårsola mens vi hører på fuglekvitteret på idylliske Golf D’Aro Mas Nou, på høydene med utsikt over Middelhavet.

Og når vi skal slå ut – riktignok ikke helt etter tidsskjema – er vi så avslappet og uttøyd at vi Og når vi skal slå ut – riktignok ikke helt etter tidsskjema – er vi så avslappet og uttøyd at vi

PERALADA – VIN OG YOGA. Peralada Wine Spa & Golf er nord i Catalonia, bare en halv time fra den franske grensen og en times kjøretur fra Girona. Her dreier det seg også mye om kropp og sinn – i tillegg til gastronomi og vin. Peralada er også navnet på den lokale vinen. Etter en runde katalansk golf på topp bogeynivå er det fristende å besøke spa-anlegget som har vin som tema. Her er det også muligheter for yogatimer. Men det er kanskje de vinbaserte spabehandlingene som er mest oppsiktsvekkende – ekstrakter fra druer blandes med andre ingredienser for å piffe opp gjørmebadet, blant annet. Vinterapien heter ampeloterapi. Selv foretrekker jeg å drikke vin fremfor å bade i den.

På restauranten i Peralada er vinen meget drikkbar (i Spania generelt er det en kjensgjerning at man kan drikke ekstremt gode viner på restaurant uten å blakke seg, siden restaurantene ikke tar så mye provisjon på vin som i mange andre land).

Og når du er ferdig med en solfylt dag som startet med yoga, fortsatte med golf, spa og god middag og et par glass Peralada-vin, og avsluttes med en liten tur til 13-hundretallsslottet som er blitt omgjort til casino – og en liten gin & tonic – ja, da er kanskje ikke balanseevnene på topp.

Jeg tenker på det jeg har lært gjennom yoga. Madison Pressel uttrykker det slik:

– Yoga har lært meg å være i øyeblikket, aldri bekymre meg for neste posisjon, bare fokusere på pusten. Det kan overføres til golf, fordi du prøver aldri å tenke for langt frem eller fokusere på det som allerede har skjedd. Du må være i øyeblikket.

Når jeg legger hodet ned på puten, er det et godt øyeblikk. Balansetreningen får fortsette i morgen, i golfsvingen og i yogaposituren.