F ire spente golfentusiaster lander på flyplassen i Edinburgh en vårkveld i april. Med hver sin koffert og golfreisebag triller de gjennom tusmørket og henter ut leiebilen. Rattet er på feil side, trafikken likeså, men etter halvannen times dyp konsentrasjon og lavmælt dagligtale er de framme i St Andrews. Utsikten er slukt av natten, de kunne like gjerne vært i en hvilken som helst britisk småby.

Når solen står opp morgenen etter, og de trøtte titter ut av hotellvinduet, er det ingen tvil om at de er framme. Hjemme. I golfsportens vugge.

I motsetning til hva som er tilfellet for amerikanere, japanere eller sør-europeere, er ikke en tur til St Andrews en gedigen bragd å få til. Vi trenger ikke sette av ukevis med ferie eller spare penger i en liten mannsalder. En kjapp flytur over Nordsjøen og noen mil med venstrekjøring er alt som står imellom oss og en uforglemmelig opplevelse. En golfspillers pilegrimsreise, om du vil.

BEGYNNELSEN. The Old Course i St Andrews er av de fleste regnet som golfsportens hjemsted. Sporten ble først utøvd på sandgrunnen i Fife tidlig på 1400-tallet. I det grønnkledte landskapet med havet som nærmeste nabo ble spillet mer og mer populært. Det ble faktisk så populært at kong James den andre av Skottland så seg nødt til å forby hele geskjeften. Unge menn spilte rett og slett for mye golf og brukte for lite tid på å holde bueskytter-ferdighetene i hevd! Noe måtte gjøres, og forbudet ble innført i 1457. Forbudet ble opprettholdt i 45 år. I løpet av den tiden hadde tronen blitt overtatt av kong James den fjerde, og da han omsider ble hektet på golf, var også forbudet historie. Golfsporten ble lovlig igjen i 1502.

St Andrews har omlag 17000 innbyggere. Hvert år får byen besøk av 666.000 turister

Årene gikk, og etter hvert fikk “vanlige” folk lov til å utfolde seg på The Links. Erkebiskop John Hamilton ga innbyggerne i St Andrews lov til å spille i 1552, men det tok to hundre år før den første golfklubben ble stiftet. I 1754 grunnla noen høytstående herrer i den lille byen The Society of St Andrews Golfers. Dette ble senere til The Royal and Ancient Golf Club of St Andrews, som i dag er hovedsetet og det styrende organet for golf i hele verden med unntak av USA og Mexico.

Så når fire golfinteresserte herrer bråvåkner en morgen i 2017, er det med en viss ærefrykt man gnir søvnen ut av øynene og tasser bort til vinduet på hotellrommet. Gardinene trekkes forventningsfullt til side. Og vi hører nesten englesang når det vi har sett på bilder så mange ganger, plutselig ligger rett foran øynene våre.

EN SNARVISITT VARER LENGE. Det mest spesielle med St Andrews er at hele den lille byen oser av golf. Det er golfbutikker på hvert hjørne, på pubene og barene er veggene tapetsert med bilder av kjente personer, både golfspillere og andre kjendiser, som har vært på besøk. Og for å si det sånn: Det er ikke få! Det er ikke noe uvanlig syn å se en eldre herre eller en ung jente spankulere rundt i gatene med en putter i hånda, på vei et eller annet sted.

Og så er det det faktum at Old Course ligger midt inne i byen. Og da mener vi midt i. Utslaget på hull 1 og greenen på hull 18 ligger velstelt og innbydende, side om side, midt inne i bykjernen.

I golfsportens vugge har man spilt golf siden 1400-tallet. Dette bildet er fra sesongåpningen i 1876.

Vi fordøyer og nyter inntrykkene som best vi kan, vel vitende om at vi kun skal være her i tre dager. Her er det om å gjøre mest mulig ut av hvert eneste lille øyeblikk.

Det er selvsagt Old Course som er den store grunnen til at vi har tatt turen. Skjønt, helt selvsagt burde det ikke være. For St Andrews har mye mer å by på enn verdens kanskje mest kjente golfbane. Det er totalt sju baner som tilhører St Andrews Links, alle er av ypperste kvalitet. I tillegg finnes det en drøss av andre baner i området rundt. Så egentlig er det bare fantasien som setter begrensninger for hvor mye man vil spille og hvor lenge man ønsker å bli.

Men man kan altså klare seg fint med to overnattinger. Det gjorde i hvert fall vi!

EKTE GOLF. Vi nordmenn er vant til å spille på den type golfbaner det finnes flest av på denne kloden, nemlig parkbaner. Vakre, velfrisérte kreasjoner med kortklipt grønt gress, gjerne innrammet av ruvende trær, krydret med speilblanke vannhindre og kritthvite bunkere. Og banene vi spiller mest, dikterer også måten vi spiller golf på. Vi ser det som ideelt å slå høye, rette slag. Innspillene skal stoppe på greenen, kanskje vi til og med får backspin på ballen om vi treffer bra. Når vi er på greenen og nærme hullet, tar vi opp putteren og håper vi unngår å bruke mer enn to slag for å få ballen i hullet. Sånn er vi vant til å spille.

Sånn spiller man ikke i Skottland.

Om man ikke har forsøkt seg på ekte linksgolf tidligere, får man raskt en aha-opplevelse når man pegger opp for første gang. Her deles det ikke ut stilpoeng. Her blåser det hatter og høy, fairwayene er knallharde, greenene er enorme, bunkerne er små, dype og fryktinngytende, og været vil sannsynligvis endre seg både én og to ganger i løpet av en runde.

Før vi skal ut å spille vår første runde på turen, har vi iakttatt alle slags typer golfspillere fra sidelinjen. Det er spesielt to ting vi biter oss merke i. At det finnes mange rare golfsvinger.

Og at det er vanlig å slå ballen lavt. Nå er ikke vinden så fryktelig sterk akkurat denne dagen. Det vil si, hadde vi vært i Norge, ville vi nok sagt at det blåste relativt friskt. Men til Skottland å være er dette nærmest som vindstille å regne. Og med vær og vind som linksbanenes fremste forsvar, har de innfødte lært seg å manøvrere seg fra tee til green med lave, presise slag. Som ruller og ruller og ruller og ruller.

For en som ikke er vant til denne typen golf, er det ganske uvant i begynnelsen. Et tilsynelatende velslått sekserjern som stiger opp gjennom luften og legger seg pent der det skal, er ofte like effektivt som det vi kanskje ville kategorisert som feilslag. Lave kanonkuler, topper, ja til og med en og annen shank, ruller gjennom det knallharde terrenget og ender opp med akkurat like godt resultat som det perfekte sekserjernet.

– That's a beauty! utbryter en av caddiene. Fotograf Benjamin har nettopp sendt i vei en skikkelig ormejager og er langt på vei i gang med å skrike ut noen velvalgte gloser, når vi plutselig ser den hvite kula finner veien langs den grønne bakken, forsvinner bak en liten kolle for så å dukke opp igjen tre meter fra flagget.

– Du bruker terrenget perfekt, sånn skal det gjøres! stemmer en av de andre caddiene i.

En av de andre i gruppa som nettopp har hatt et skikkelig solid balltreff, men som endte i en busk 20 meter til venstre, rynker på nesa og ser misunnelig bort på Benjamin og på ballen som ligger klar til en kort birdieputt.

Ingen stilkarakterer. Her handler det bare om hvor ballen ender opp. Og etter hvert som man blir vant til denne måten å spille på, tør vi begynne å slå denne type slag med vilje. Med vekslende hell, selvsagt. Men så moro! Det som for oss er en helt ny måte å spille golf på, er egentlig den eldste form for golf som finnes. Det er slik de har gjort det her siden 1400-tallet.

Her drar man gjerne opp putteren på fairwayen selv om det er 80 meter til hullet. Og skulle man havne i en av de mannevonde bunkerne, blir vi fortalt at det bare er å svelge stoltheten og slå oss sideveis ut av hinderet. Kanskje til og med bakover.

Vi er ferdige med golfrunde én av to i St Andrews og rusler fornøyde mot klubbhuset ved Castle Course. På toppen av en høyde med utsikt over den for anledningen ganske trivelige Nordsjøen tar vi oss en matbit. Det svir i kinnene, vi kjenner at vi har vært ute i vær og vind en stund. Så ser vi på klokka. Og oppdager at vi ikke har vært ute så lenge som vi trodde. Det er nå vi oppdager enda en ting med golf i Skottland. Det går unna. Her er man vant til å spille fort, noe som selvsagt er et veldig tiltalende trekk.

Castle Course er unnagjort. I morgen venter Old Course. Noen av oss har allerede begynt å få nerver.

T enk deg at du står midt på en driving range. Med et 6er-jern. Oppgaven er å slå ballen fremover, sikte mot midten og lande et eller annet sted på kortklipt gress. Den følelsen hadde jeg på hull 1 på Old Course.
Fairwayen er enorm. Den er som en fotballbane. Hull 1 og hull 18 ligger parallelt, så du har i praksis to fairwayer tilgjengelig. Alle som er usikre på egne ferdigheter, blir bedt om å sikte midt på. Det ble jeg. Vi skal komme tilbake til resultatet.

Det er en spesiell stemning i byen St Andrews. Mye dreier seg om golf. Det er golfbutikker overalt, golfspillere med bagen på ryggen vandrer rundt i byen, og de fleste puber og restauranter har golffokus. Bilder av kjente spillere som har vært der, og gammelt golfutstyr spikret opp på veggene.

Man føler seg heldig og spesielt utvalgt når man entrer byen. Som en slags spesialsoldat som har ankommet for å delta i et hemmelig og viktig oppdrag. Man nikker anerkjennende til de andre soldatene. Noen har allerede kjempet og sitter og slikker sine sår. Andre skal ut i kamp og lurer på hva som venter dem.

Dette er følelsen jeg har denne morgenen på Rusacks Hotel. Der jeg står i trusa og ser utover greenen på hull 18. En trusekriger kun bevæpnet med golfkøller og en nyinnkjøpt overtrekksjakke. Kommer jeg hit til greenen på hull 18 uskadet, skal jeg være glad, tenker jeg.

Etter frokost drar vi en rask tur til Eden golf center for å 'slå oss inn'. Jeg merker raskt at den gode følelsen jeg pleier å ha på driving rangen, dukker opp også her. Jeg leker med 4er-jernet. Banker drivene snorrett utover. Og som en snikskytter plaffer jeg ned røde og blå flagg med wedger og 9er jern. Jeg er klar.

Man ser alle typer golfere på Old Course. Gamle menn med grå snurrebart, unge gutter i olabukser, japanere, amerikanere, damer og menn, tykke, tynne, unge og gamle.

Alle jeg ser, klarer å slå ballen greit nedover denne fotballbanen på hull 1.

Så er det min tur.

Jeg føler meg faktisk ganske kul når jeg entrer banen. Min caddie Scotty bærer bagen. Jeg er lett i kroppen. Jeg anlegger en atletisk, stilig gange. Føler meg som en blanding av Tiger Woods, Henrik Stenson og Jordan Spieth. Jeg føler at de som ser meg entre første tee, må tenke: Oi. Han er sikkert god.

Så er det min tur. Jeg har valgt meg et 6er-jern. Ingen vits å slå for langt her. Jeg må velge en kølle jeg er trygg på.
Stiller meg opp. De tre andre i flighten har slått rett nedover.
Jeg er ikke nervøs. Hjertet slår normalt.
Men så kommer den ubehagelige følelsen jeg har kjent på så altfor mange ganger.
Hvordan i all verden skal jeg greie å slå ballen rett nedover i den retningen jeg ønsker?
Det kan jo ikke gå?
Det er som jeg aldri har slått en golfball før.
Jeg hever kølla og smeller til.
Det blir en banan ut høyre. Out of bounds. Over det hvite gjerdet.
Borte er Tiger Woods, Henrik Stenson og Jordan Spieth.
Tilbake står trusegolferen. Idioten fra Vinderen i Oslo.
Som faen ikke klarer å treffe en fotballbane en gang.
Heldigvis er det Mulligan på hull 1 på Old Course.
Andreballen går nogenlunde rett. Min caddie Scotty trøster meg. Nice shot, sier han.

Så begynner vandringen. Ut i krigen. Med en temmelig dårlig følelse.
De neste slagene sitter, og jeg redder en par. Men så kommer utslaget på hull 2.
Jeg kan ikke slice en til out of bounds, så i stedet hooker
jeg den til venstre inn i roughen på motgående hull 17.
Og sånn fortsetter det.
Selv ikke 6er-jern klarer jeg å slå ut med.

Etter hvert søker jeg trøst og råd hos min caddie Scotty:

– Jeg vet ikke hva som er problemet, sier jeg. Jeg klarer ikke slå ut! Jeg klarer ikke slå med noe annet enn 8er- og 7er-jern.

– I dont know what to tell you, svarte Scotty. – I quit playing golf 15 years ago for the same reason. Her hadde jeg altså en caddie som hadde slutta med golf på grunn av utslagsskrekk. Dette var tydeligvis ikke mannen som skulle kurere min.

Men han bidro med mye annet. Blant annet god stemning. Da jeg fortalte at jeg var programleder på TV, spurte han om jeg hadde en stalker. Det kunne jeg avkrefte. Han tilbød seg dermed å komme til Norge og være det. Jeg takket nei.

Slik fortsatte runden. Utslagene var helt krise, men resten av spillet satt bra. Jeg ble reddet av at man har parallelle fairways på Old Course, så hooking fungerer utmerket. Det er selvfølgelig en klønete og lite tilfredsstillende måte å spille golf på, men man finner alltid ballen. På en norsk gjennomsnittsbane hadde jeg antagelig måttet stryke ni hull. Her greide jeg meg uten stryk.

Og greenene er enorme! Mange steder er det doble greener. Dvs at greenene på to hull er slått sammen til en gigantgreen med to flagg på. Da ender man riktignok ofte opp med 30–40 meters putter, men jeg putta faktisk ok, og Scotty var god til å lese greener for meg.

Det redda en del bogeys. Og i rettferdighetens navn skal det også nevnes at jeg redda meg ut av noen generøse bunkere fire ganger uten problemer.

Etter hvert ga alle i flighten opp mine utslag. Ingen hadde tro på at trusegolferen skulle greie å treffe ballen på et utslag. Og da jeg på hull 14 tok frem 4er-jernet med replikken:

– Det kan ikke gå noe særlig dårligere enn det gjør med 6er-jernet, så hvorfor ikke?

Var det ingen som hadde trua?

Det var det heller ingen grunn til.

Det kunne absolutt gå dårligere enn med 6er-jernet. Jeg snaphooka 4er-jernet rett inn i en gul busk. Nå var Scotty også begynt å bli irritert.

En sint harepus dukket opp fra den gule busken og lurte på hva jeg gjorde der. Til og med de svarte kråkene var sure på meg.

Men jeg beholdt det gode humøret. Gleden ved å spille på en av verdens mest kjente baner overskygget mine fiaskoslag. Jeg var på Old Course! Jeg hadde caddie! Og når jeg defilerte nedover fairwayene, innbilte jeg meg at jeg ligna på Henrik Stenson. I hvert fall litt.

Jeg hadde to sjanser igjen: Klare å slå over hotellet på hull 17 og overleve hull 18 uten å slice ballen inn i butikkene på høyre siden av fairwayen.

Hull 17: Jeg griper 5er-jernet. Helst må man slå 180 meter for å komme over hotellet som stikker ut der, og man må ikke slice. Da kan ballen nemlig havne i tekoppen til hotellets gjester på terrassen. Jeg unngikk begge deler.

Hull 18: Av frykt for å treffe turister og butikkvinduer, hooker jeg ballen langt mot venstre. Det samme gjør jeg med innspillet, som ender til venstre for greenen rett ved en trapp.

Hvem kommer der? Er det Henrik Stenson?

Er det Jordan Spieth? Tenkte antagelig turistene da de så meg paradere nedover fairwayen på hull 18. Men da jeg kom nærmere, så de at det var ikke det.

Det var trusegolferen fra Norge.

Med en vrien to putt fra langt utenfor greenen for å greie par på hull 18.

Og hva skjedde?

Første putten endte en meter fra koppen og andre putten datt i. Par på hull 18. Og ikke bare det: Matchen i flighten vår endte med uavgjort.

Det er vanskelig å forklare det, men selv etter en så miserabel golfrunde nesten uten et eneste rent balltreff, så kan par på hull 18 endre alt.

Trusegolferen hadde greid det.

Par på hull 18 på Old Course.

Da jeg plukket ballen opp fra koppen, kastet jeg et blikk opp mot Rusack Hotel. Og der, i vinduet, sto det en fyr i trusa og observerte.

Her er det bare gode golfere, tenkte han sikkert. Som klarer par på hull 18.

Han hadde delvis rett.

Takk for opplevelsen Old Course. I´ll be back.

Det som startet med en liten drivingrange i Lommedalen på slutten av 80-tallet, har blitt et komplett golfanlegg. Her er en utfordrende 18 hulls golfbane, gode treningsfasiliteter pluss en par 3 korthullsbane. I tillegg er det egne opplegg for de aller minste, både på treningsområdene og egne teesteder ute på banen. Her kan rett og slett alle more seg med golf, fra den minste til den største. Selve 18 hullsbanen er utfordrende og morsom. Fra det lengste utslaget måles banen 5600 meter, så den er ikke av de lengste. Her er det først og fremst presisjon og nøyaktighet som avgjør om scoren blir bra.

Elverum GK ligger cirka en time og tre kvarter å kjøre fra Oslo, cirka 40 minutter fra Hamar. Vi anbefaler deg å dobbeltsjekke kjøreveien før du reiser, for skiltingen ut til anlegget er etter vår erfaring ikke den beste. Golfbanen er en skogsbane i ordets rette forstand. Den er velsignet med sandgrunn som gjør at den tar unna store nedbørsmengder uten problem. Å slå fra fairwayene er som å slå gjennom smør! Banen er ikke blant de lengste, men oppleves definitivt som en av de smaleste. Landingsområdene er ikke brede, men er likevel bredere enn de ser ut som fra tee, ettersom utslagsstedene rammes inn av trær tett inntil teeboksen. Dette er uansett en bane hvor du gjør klokt i å la driveren ligge på mange hull – selv på de lengre hullene. Det er ikke langt fra fairwaykanten og ut i skogen. NB: Husk baneguide!

Ved Ulefoss i hjertet av Telemark, inngangsporten til Telemarkskanalen, ligger vakre Norsjø Golfklubb. Banen, som har fått sitt navn fra idylliske Norsjø, ligger 33 kilometer fra Skien og 157 kilometer fra Oslo. Med bare en halvtime å kjøre til Bø Sommarland er banen også et yndet reisemål for familier på ferie. Golfbanen er en variert bane som endrer karakter mye underveis. Anlegget består av en 18-hullsbane og en 6-hulls treningsbane, som passer ypperlig for nybegynnere og barn. Hovedbanen er en variert golfbane med noen hull med så mye plass at du føler du kan slå en mega-slice med god samvittighet, og andre hull som er så smale, at man føler man ikke ser annet enn skog. Banen ligger både ute på åpne sletter, i skogen og ute langs vannet er innrammet av fjell i horisonten rundt. Det er utvilsomt hullene i skogen og ved vannet som er de mest interessante – både spillemessig og naturmessig.

M ikkel Bjerch-Andresen har gått en litt annen karrierevei enn andre norske golfspillere. Mikkel var for noen år siden regnet som en av Norges mest lovende juniorspillere, og hadde ambisjoner om et liv på touren etter å ha fullført fire år som collegespiller på Baylor University i Texas.
Det knalltøffe livet som golfproff tømte imidlertid kontoen hans, og akkurat på et tidspunkt da bæringen så seg om etter noe annet å gjøre, dukket det i fjor sommer opp en unik mulighet i Nacogdoches, hjembyen til hans kone Hannah. Han ble tilbudt jobb som assistent for trener Trey Schroeder ved Stephen F. Austin Universityog ble dermed tidenes første norske mannlige college-coach.

Her fant Mikkel sitt nye «kall».

– Det var en jobb som plutselig falt i fanget mitt. Jeg elsket jobben med en gang og skjønte umiddelbart at dette var noe som jeg ville gjøre en karriere ut av, forteller Mikkel til Norsk Golf.

Mens Stephen F. Austin State University, eller SFA som det pleier å bli kalt, er et lite universitet med beskjedne budsjetter, har det nå åpnet seg opp en enda større mulighet for Mikkel. Nylig kunne Texas Tech University presentere Mikkel som det nyeste tilskuddet i sin coachingstab. Her skal han jobbe som assistent for den anerkjente treneren Greg Sands, som har ført laget helt opp til 14.- plass på Golfweek sin rangering av USAs beste golfuniversiteter.

– Dette er definitivt «the big leagues». Det er en fantastisk mulighet som jeg bare måtte gripe da jeg fikk den. Jeg har stor respekt for coach Sands, og jeg skal suge til meg all kunnskap jeg kan få avham, sier Mikkel.

– Når man er med i et av de beste lagene i «division 1», får man muligheten til å reise til noen av de sykeste anleggene i USA. Noe av det jeg liker best med collegegolf, er at det er veldig gøy å være på et lag. Jeg er helt sykt golfnerd, og det er veldig kult å bidra til å skape et lag og en bra kultur. Ikke bare en vinnerkultur, men å bidra til at spillerne blir gode mennesker både på og utenfor golfbanen. Det er et veldig fint system å være en del av.

TRAVLE DAGER. Mikkel blir nå en del av et revansjesugent lag som ønsker å slå tilbake etter fjorårets skuffende avslutning på sesongen.

– Det er stort å få muligheten til å jobbe med et av de beste lagene i hele collegesystemet. Det kommer til å bli ekstremt lærerikt. Fjoråret var en skuffelse for dem da de ikke kvalifiserte seg til Nationals. Neste år har vi ambisjoner om å nå langt.

Jobbskiftet innebærer at Mikkel og kona Hannah må flytte igjen, cirka 80 mil vestover. Nå stålsetter han seg for travle dager, med fullt trøkk fra første stund. På SFA jobbet han med en stor gruppe spillere på både dame- og herrelaget. På Texas Tech skal Mikkel derimot bare jobbe med herrelaget, og han kommer dermed til å få tid til mer individuell oppfølging av herrespillerne. Han regner med at det kommer til å bli cirka 100 reisedøgn i året.

– Det er krevende til tider, men jeg har det samtidig utrolig gøy. Heldigvis får Hannah mulighet til å være med på en del av reisene, og i tillegg kommer det roligere perioder på året hvor man får mer tid til å pleie forholdet. Det er viktig!

Mikkels første turnering med Texas Tech blir på selveste Pebble Beach i California, en av verdens mest berømte golfbaner og fast stopp på PGA-touren hver sesong.

– Det er et helt vilt turneringsprogram. Etter Pebble er det et eneste langt kjør. Det er kjempekult. Det blir mange timer ute på golfbanen, men det er også mye mer kontorarbeid som coach enn mange tror. Det er mange juridiske regler fra NCAA som man må følge, blant annet hvordan man tar kontakt med kommende rekrutter, og det er strenge regler for hvordan spillerne på laget loggfører og rapporterer hvor mye de trener. Det er mye å sette seg inn i.

– Det er ikke så lenge siden du selv var golfproff. Kribler det ikke i hendene etter å spille selv?

– Jo, helt sykt! Spesielt på noen av de banene vi er på. Men jeg tror det var «meant to be» at jeg skulle komme inn i coaching. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt en baktanke om at det kunne være noe som passet for meg. Mine egne golfdager er over, men jeg gleder meg til å hjelpe andre spillere så godt jeg kan. Da tror jeg det hjelper å ha spilt på et høyt nivå selv.

PROFF ELLER IKKE PROFF – DET ER SPØRSMÅLET. I 2017/2018-sesongen er det hele 53 norske spillere som kommer til å kombinere golf med studier i USA. Det er en stadig pågående debatt i Norge om hvorvidt unge talenter som er ferdig med videregående skole, bør gå veien via college for å utvikle seg videre og i tillegg få en utdanning å falle tilbake på, eller om de bør kaste seg ut i profflivet med en gang, slik som blant andre Kristian Krogh Johannessen, Jarand Arnøy, Andreas Halvorsen, Vetle Marøy og Elias Bertheussen har gjort de senere årene.

Mikkel synes diskusjonen bærer preg av å være litt sort-hvit. Han sier det viktigste er å se individene: Det som passer for noen, passer ikke nødvendigvis for alle andre.

– Spillere har ulike forutsetninger, ulikt nivå, ulik finansiell bakgrunn, og det har også veldig mye å si hva slags college man havner på.

– Jeg tror at 99 prosent av de norske spillerne har godt av college. Det er et veldig bra system hvor man vokser både som golfspiller og som individ. Man blir del av et lag, noe som gjør golf til noe større enn deg selv. Jeg tror golf kan være usunt hvis du bare er for deg selv fra en for ung alder.

Mikkel sier han har pratet med flere profesjonelle spillere som har angret på at de ikke ga college en mulighet.

– Mange har stresset med å bli proff. Jeg tror det er viktig med balanse i livet, selv som toppidrettsutøver. Da er college optimalt. Dessuten stiller skolene veldig strenge krav til disiplinen din. Det tror jeg mange i slutten av tenårene og starten av 20-årene bare har godt av.

Han understreker også viktigheten av å få muligheten til å konkurrere på noen av de beste banene i USA.

– På college får man spilt baner i verdensklasse. Mange spillere får seg et lite sjokk når de kommer fra trege og flate norske greener til ondulerte amerikanske greener, som måler 12 på stimpen. Sånn sett er college en bra akklimatisering før livet på touren.

Den norske collegespilleren det kanskje er knyttet størst forventninger til i den kommende sesongen, er stortalentet Kristoffer Reitan. Tidligere i år slet 19-åringen med å bestemme seg mellom collegegolf og profflivet, men valget falt omsider på University of Texas – et av USAs aller fremste golfuniversiteter. Selv om Mikkel sier han ikke kjenner Reitan nært, tror han Reitan har tatt en klok avgjørelse.

Han sier det kan dukke opp unike muligheter gjennom «bakveien» for spillere som er så gode som Reitan, og også Oklahoma States Viktor Hovland og Kristoffer Ventura.

– Hvis de spiller veldig bra, kan de bli belønnet med såkalte «All-American»-utmerkelser. Dette er prestisjetunge priser som legges merke til av agentbyråene. Disse byråene følger nøye med på de beste collegespillerne og driver lobbyvirksomhet for å gi dem både sponsoravtaler og muligheter til å spille på Web.com Tour og noen ganger til og med PGA Tour. Jon Rahm og Jordan Spieth kvalifiserte seg til PGA-touren gjennom sine syv sponsorinvitasjoner, og nå er de blant PGA-tourens største stjerner. College kan være en veldig effektiv måte å få navnet sitt raskt ut i golfverdenenen på.

DRØMMER OM Å BLI HEAD-COACH. Da Mikkel startet som coach ved SFA University i fjor sommer, visste han ikke helt hva han skulle forvente. Jobben har vist seg å være mye mer sammensatt enn han trodde – og arbeidsoppgavene blir ikke akkurat noe mindre omfattende når han nå begynner på Texas Tech.

– En stor del av jobben blir å reise rundt på juniorturneringer og se på potensielle spillere som kan være interessante for laget i fremtiden. Det er viktig at universitetene er ute på disse arenaene og blir sett og knytter kontakter. Det er også viktig å holde kontakten med tidligere studenter ved skolen og få dem interesserte i laget. De største lagene får mye penger gjennom «fund-raising» fra private donorer, og da er det viktig å etablere et forhold til dem som kunne tenke seg å støtte oss.

– Så du kommer ikke til å jobbe så mye som teknikktrener?

– Jo, det blir litt av det også. Men alle spillerne har egne trenere, så vi i coachingteamet bidrar først og fremst med å følge opp det de jobber med sammen med trenerne, samt å komme med innspill og analyser. Det varierer i grunnen mye fra spiller til spiller. Noen ønsker mye tilbakemeldinger, mens andre er mer selvstendige. Jeg har lært at coaching handler veldig mye om å tilpasse seg individene. Under turneringer kommer jeg nok til å følge spillerne som trenger hjelp, for eksempel de som sliter med spillet og trenger en «boost», eller «freshmen» som er ferske på college og er litt mer nervøse enn andre.

Mikkel sier noe av det mest givende som coach er når han hjelper spillere til å oppnå noe de var usikre på om de var gode nok til i utgangspunktet.

– Under en turnering på Las Colinas i mars da jeg fortsatt var i SFA, fulgte jeg en av lagets spillere, Blake Stock. Han hadde slitt veldig de to første rundene, så jeg gikk med ham den siste runden. Som coach kan jeg ikke bære bagen for ham, men man kan gjøre så å si alle andre ting som en caddie kan. Avslutningsrunden ble spilt i kraftig vind, og Blake gikk på syv under par den dagen, ti slag bedre enn gjennomsnittet for feltet. Det er en av de beste golfrundene jeg har sett, og det er veldig ålreit når man kan bidra til å gjøre en forskjell for andre.

VIL SKAPE ET EGET LAG. College-coacher i USA under 30 år er en sjelden rase. Ja, til og med under 40 år. Mikkel sier det er flere fordeler med å være en av de yngste i bransjen, blant annet at trenere fra andre skoler kanskje ikke holder kortene like tett til brystet som de gjør med andre trenere, men heller er villige til å dele både tips og erfaringer.

– De fleste er veldig åpne og ønsker å prate med meg siden jeg er så ung, sier Mikkel, som ser for seg mange år på Texas Tech. Han gleder seg til det han håper vil bli mange lærerike år under coach Sands.

– Jeg har et langsiktig mål om selv å bli head-coach på et stort universitet en dag. Det virker utrolig kult å kunne bygge opp et eget lag, skape en egen kultur, rekruttere egne spillere og bidra til å gi dem noen år som de kommer til å huske resten av livet sitt!

H vorfor i all verden har jeg ikke vært her før?
Spørsmålet kommer fem hull inn i runden fra en av spillerne i gruppen vår. I én time har vi bare gått og måpet. Over de svøpende formene i fairwayene. Over mastodontene av noen furutrær som rammer inn hullene. Over de enorme, ondulerte greenene, som setter både øyne og hender på prøve. Og ikke minst stillheten.

Det er opplevelser som dette som får en til å innse hvor mye golf-Norge har å by på som golfnasjon. Kongsvingers Golfklubb er en av de banene hvor man lett tar seg tid til noen timer i en bil for å spille. Ja, til og med fly har flere begynt å ta bare for å sjekke ut om ryktene stemmer.

Det kan vi bekrefte at de gjør.

Innsjøen «Fløyta» ligger i hjertet av golfbanen. (Foto: Golf på Grensen)

COMEBACK. I fjor hadde Kongsvingers GK besøk av flere greenfeespillere enn noen gang tidligere, og i år er de allerede på skjema til å passere det tallet. Suksessen golfklubben har opplevd de siste sesongene, var imidlertid vanskelig å se for seg for bare noen år siden.

Hvis du har reagert på navnet Kongsvingers Golfklubb, er det slett ingen skrivefeil, men resultatet av et navnebytte etter at det ble etablert en ny golfklubb der i 2011. Sommeren det samme året ble klubben nemlig slått konkurs, og perioden etter ble preget av mye uro. Driftsselskapet fortsatte å drive golfbanen videre, og godt hjulpet av en enorm frivillig innsats og samarbeidsvillige långivere stablet klubben seg på beina igjen – nå med en ekstra «s» slengt på slutten av klubbnavnet.

Etter et vanskelig førsteår i kjølvannet av konkursen fikk klubben et økonomisk oppsving i 2013. Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før det ble turbulens igjen. Klubben ble stevnet av tre tidligere sesongansatte som ikke fikk fornyet sine kontrakter i overgangsperioden til den nyopprettede klubben. Etter en langtrekkende rettsprosess endte klubben til slutt med å bli dømt i lagmannsretten, og hele saken kostet til slutt klubben over 1,5 millioner kroner. Heldigvis sørget det sterke 2013-resultatet for at klubben kunne drive videre uten sin andre konkurs på tre år.

Det har vært stor gjennomtrekk av daglige ledere i klubbens administrasjon. I vinter overtok Daniel Larsson roret, og styret uttalte i etterkant av ansettelsen at de nå ønsker kontinuitet og en person som kan bli en stund.

Selv i de turbulente sesongene har klubben likevel fortsatt å motta hyllest fra både innog utland. I World Golf Awards i Portugal, golfreiselivsbransjens årlige prisutdeling, har golfere selv stemt frem klubben som Norges beste golfbane tre år på rad, og i forfjor rangerte Golf World, et av verdens største golfmagasiner, Kongsvingers på topp av de norske banene.

Selv om vi i Norsk Golf-redaksjonen ikke har inngående kjennskap til hvor anerkjente og grundige disse rangeringene er, sier det uansett noe om at klubben i aller høyeste grad hører hjemme i den evigvarende diskusjonen om hva som er Norges beste golfbane. Og de får det til med betydelig lavere ressurser enn noen av klubbene de kniver mot.

Det kan de i stor grad takke naturen for – men ikke den naturen som du kan se med det blotte øyet.

SANDGRUNN. Når du spiller golf på Kongsvingers GK, er noe av det første du legger merke til, en distinkt og hul «dunkelyd», både når køllehodet glir gjennom det velfriserte fairwaygresset, og når ballen lander på de gigantiske greenene.

Under overflaten skjuler det seg nemlig sandgrunn som automatisk gjør banen til et av Norges aller best drenerte golfanlegg. Dermed bruker Daniel Larsson ganske mye mindre tid på å følge med på yr.no og storm. no gjennom sesongen sammenliknet med golfklubbledere flest.

Banens 18 hull slynger seg rundt innsjøen Lierfløyta i hjertet av anlegget. På vestsiden av vannet er det hele 40 meter sandgrunn(!), mens hullene som ligger langs østsiden, har fått tilkjørt sand fra motsatt side av anlegget ettersom det var mer berggrunn her tidligere.

– Forrige uke regnet det 50 millimeter her tirsdag og onsdag. Det var likevel bra spillevær. Sandgrunnen er en velsignelse. Noen golfbaner har måttet investere mange millioner i drenering av banen. Det slipper vi, slik at vi kan bruke ressursene på andre ting. Vi har åpent uansett nedbørsmengde, og attpåtil med en ikke-plugge-garanti, smiler Daniel fornøyd.

De første ni hullene på Liermoen ble bygget i 2003, mens back-nine åpnet i 2009.

Banen er signert svenske Peter Nordwall, som også er mannen bak norske baner som Losby GK og Grønmo. Og spillere som har besøkt alle tre banene, vil kjenne igjen mange elementer i designet: brede spilleflater, strategisk plasserte bunkere og gigantiske greener. Lerretet Nordwall har hatt til disposisjon å male på i Kongsvinger, skiller seg imidlertid mye fra Losby og Grønmo. Mens disse banene ligger ute på åpne sletter med god oversikt over hele anlegget, er Kongsvingers hull gjemt som en labyrint inne blant trærne.

– Furutunnelene gir en unik golfopplevelse. Skogen gjør deg stille og rolig. Det er rett og slett som balsam for sjelen, konstaterer Daniel.

Villmarksfølelsen blir ikke noe mindre idet vi ser en småstresset rådyrkalv haste over fairwayen. Golfbanen er preget av et rikt dyreliv med blant annet elg og masser av ulike fuglearter, og i innsjøen kan man se spor etter arbeidet til iherdige bevere. For noen år siden ble det også observert ulvespor i en av bunkerne.

Selv om det er lett å la seg begeistre av skjønnheten i de dype skogene, la det ikke være noen tvil: Det er selve golfbanen som spiller hovedrollen. Banen brukte noen år på å «sette seg» etter ferdigstillelsen av de siste ni hullene i 2009, og kvaliteten på spilleflatene – og først og fremst greenene – stod ikke helt i stil med resten av banen. De senere sesongene har klubben gjort et realt kvalitetsløft, både i form av investeringer og gunstige overvintringer for banen. I tillegg har hvert hull fått tildelt en egen «fadder», hvor 18 av klubbens ildsjeler har som ansvar å stelle ekstra godt med deres «fadderbarn». Alle disse grepene har raskt gitt positivt utslag på kvaliteten.

Sesongen pleier vanligvis å vare fra midten av mai til sent i oktober. Så lenge frosten holder seg unna banen, holder de oppe så lenge som mulig, og i 2013 hadde banen faktisk åpent første søndag i advent.

Greenfeeprisen har økt de siste sesongene, noe de har kunnet gjøre med god samvittighet. Prisen for 18 hull i dag er på 450 til 550 kroner, og hadde banen ligget nærmere hovedstaden, hadde det ikke overrasket oss om prisen lå nærmere tusenlappen.

– Vi har fortsatt rom for å vokse og utvikle oss mye. Når man skal utvikle produktet sitt, er det fort gjort at man blir litt for ivrig og plutselig «glemmer» de tingene som ga deg suksess i utgangspunktet. En fornøyd besøkende gir oss kanskje fem til ti nye gjester, mens ett misfornøyd besøk risikerer vi å tape hundre på. Det er stort potensial her, men vi tenker langsiktig og bygger sten for sten, forklarer Daniel.

– Hva liker du selv best med Kongsvingers GK?

– Helhetsopplevelsen. Kombinasjonen av naturen, banens layout, unike forhold uansett vær og områdets aktiviteter med turstier, badeplass, skiløyper om vinteren og flerbrukshuset med servering hver dag.

En av rundens største wow-følelser kommer på hull 9.

PETERSPLASSEN. Allerede på det første hullet tvinger arkitekt Nordwall deg til å ta et valg: Et kort dogleg par 4 i nedoverbakke gir deg muligheter til å spille enten aggressivt eller konservativt fra tee. Utslaget er fra et av de høyeste punktene på banen og bør være en enkel start på runden. Med mindre du starter på «Petersplassen», vel å merke. 50 meter bak til høyre for den gule teeboksen stusset vi over et ensomt utslagssted plassert tett opptil klubbhuset. Denne teeboksen ble bygget etter at resten av banen ble ferdigstilt, og er et resultat av et øyeblikks inspirasjon fra Peter Nordwall da han hadde befaring på anlegget. Utsikten fra dette utslaget er skremmende, med en trang trakt av furutrær du må slå gjennom for å komme deg ut på den åpne fairwayen.

– Han bygde det teestedet som en litt kul gimmick. Det gjør at hullet spilles totalt annerledes, med en helt annen vinkel og vanskelighetsgrad. Det er sjelden i bruk, men en gang i blant hender det at det er noen som våger seg, sier Daniel.

Etter åpningshullet bærer turen innover i skogen. Hull 2 ser skremmende ut fra tee, men er ikke så smalt som det ser ut som, når du ser hullet for første gang. Dette skal senere vise seg å gjelde mange hull på Kongsvingers GK. På hull 3 er det duket for rundens første virkelig store test: Et monster av et par 5-hull som måler 520 meter fra rød tee og 558 meter fra gul. Det gjør dette til Norges lengste golfhull.

Her drar spillerne i gruppen vår også opp mobilkameraene for første gang. Det er rett og slett utrolig vakkert. Scorene på dette hullet var derimot ikke like vakre, og det føltes som om det tok en liten evighet før vi fikk hullet ut – ja, at vi i det hele tatt kom frem til greenen. Det er et knallsterkt og vanvittig utfordrende hull, men etter vår mening finnes det mer spennende måter å lage utfordringer for folk flest enn å gjøre golfhull lange. Teestedene her kunne med fordel vært flyttet et godt stykke frem. Et mer umiddelbart grep klubben bør gjøre, er å endre fra røde og gule teeklosser til nummerering slik stadig flere klubber har begynt med. Når begreper som «herretee» og «dametee» forsvinner fra vokabularet, blir det også mye enklere å «tee it forward» og spille banen fra den lengden som faktisk passer deg.

Etter det lange hull 3 får man en liten pustepause i form av et kort og greit par 3-hull umiddelbart etterpå – heldigvis. Disse temposkiftene preger mye av runden, der arkitekten varierer mellom kort og langt, bredt og smalt, rett og snirklete. Det holder deg på tå hev, og det løfter opplevelsen enda et hakk når man aldri helt vet hva man skal forvente seg på neste tee.

Avslutningen på front-nine går tilbake mot klubbhuset, og hullet som åpenbarer seg er en av rundens aller største «wow»-følelser. Dette er et relativt kort par 4-hull, hvor du må slå utslaget over innsjøen mot en skråstilt fairway – og igjen er den bredere enn den ser ut som fra tee. Innspillet mot den nyreformede greenen er krevende og ble ikke gjort noe enklere av en litt suspekt flaggplassering. Etter halvspilt runde er dette så å si den eneste tingen vi har å utsette på opplevelsen så langt: Til tross for gigantiske greener, som bør gi muligheter for mange ulike flaggplasseringer, er flere av flaggene plassert akkurat i overgangene hvor greenens onduleringer er på sitt største. Dermed har også flere av våre gode slag blitt hardt straffet. På et av hullene opplevde vi at en ørlite for hard tometersputt endte opp med å rulle fire meter forbi hullet.

BACK-NINE. Etter en tung spasertur opp bakken fra green på hull 9 stopper vi innom klubbhuset for å fylle golfbagene med ny proviant. Daniel spretter ut fra kontoret sitt idet han ser vi passerer på vei til neste utslag, og han er spent på hvordan første halvdel av runden vår har vært. Selv om scorene så langt ikke har vært så mye å skrive hjem om, har vi i det minste fått sett mye av banen. Høyre og venstre, lavt og høyt. Ja, vi har stort sett vært overalt. Vi er her tross alt for å teste hele banen...(kremt). Noen av jernkøllene ser nå ut som godt brukte drapsvåpen etter at vi har hakket oss ut fra tyttebærlyngen. Og alt dette til tross: Vi har nesten ikke mistet en eneste ball.

– Det er kort vei fra fairwaykant til skogen, men heldigvis finner du stort sett alltid ballen din her. Noen ganger har du til og med mulighet til å slå et fullt slag mot green fra skogen, men i ni av ti tilfeller lønner det seg å ta straffen og slå deg tilbake ut på fairway, forteller Daniel.

Selv når banen er fullbooket, føler man seg alene på banen.

Det første hullet på back-nine er beleilig plassert rett ved klubbhuset, akkurat som på hull 1, noe som gjør det enkelt for deg som bare ønsker å spille ni hull. Hull 10 er et tricky par 5-hull, som mange av klubbens medlemmer mener er banens beste. Her må du planlegge hvert slag nøye. Etter noen hull på rad som har favorisert en venstreskru fra tee, møter du nå en dogleg i motsatt retning. Selv om scorekortet sier par 5, er det ingen automatikk i at driveren er det lureste valget her. Når du kommer frem til fairway, vil du se at hullet faktisk er ganske kort til å være et par 5. Langtslående kan gå for green på to, men en bekk på tvers av fairway får deg til å tenke deg om noen ganger ekstra.

Mens hull 10 er mange av medlemmenes favoritt, er hull 12 en av redaksjonens representanters soleklare favoritt:

– Dette må være et av de feteste hullene i Norge. Kanskje det aller feteste, bryter vedkommende ut idet vi står på det opphøyde teestedet og nyter utsikten, overveldet av hvor massivt alt er.

I likhet med hull 3 er dessverre også dette hullet nok litt i det lengste laget. Hullet måler 475 og 526 meter fra henholdsvis rød og gul tee, og både andre- og tredjeslaget slås i oppoverbakke. Greenen er i tillegg opphøyd og fordelt på to platåer, så her gjelder det å holde tunga rett i munn fra start til slutt.

Resten av runden er en ren nytelse, akkurat som den har vært frem til nå. Det er vanskelig å plukke ut de beste hullene, rett og slett fordi det er så mange av dem. Her er det ingen svake «Mikke Mus»-hull som er dyttet tilfeldig inn, men designet bærer heller preg av at Peter Nordwall har hatt nesten ubegrenset med plass å boltre seg på.

Det spesielle hull 13 skiller seg ut med en av Norges største bunkere i doglegen bare 40 meter foran green. Hull 15 er et vanvittig krevende, men også veldig morsomt par 4-hull som til tross for sine 390 meter på scorekortet spilles mye kortere, ettersom de siste 100 meterne ned mot hullet er i bratt nedoverbakke. Avslutningshullet er et verdig punktum på runden: Turen går nå tilbake mot klubbhuset med et kort par 5-hull med trøbbel på begge sider. Får du bra treff på utslaget, er det en av rundens beste birdiemuligheter.

Uavhengig av om det serveres fugl eller dobbelbogeys på hull 18, bør du uansett sørge for å fylle på energilageret med kokkens velsmakende viltgryte etter runden.

I det vi takker for oss, ser vi en gruppe svensker som skal til å slå ut på hull 1. De er på langt nær de eneste turistene som tar turen til Liermoen i løpet av denne sesongen. Utmerkelsene som klubben har mottatt de siste årene, har sørget for at golfere langt utenfor Norges grenser har fått øynene opp for skogsbanen i Kongsvinger.

– I år har vi hatt gjester fra blant annet Nederland, Tyskland, Sverige og Finland. Og folk reiser fra hele Norge. Nylig hadde vi en spesiell opplevelse da jeg plutselig fikk en telefon fra en finsk representant fra et reisebyrå som forhørte seg om ledige starttider og biler på vegne av noen japanske turister. Kort tid etterpå ankom de med privatfly til Gardermoen ble kjørt med privatbil derfra og ut til oss. De duret ut på golfbanen, gikk 18 hull og forsvant igjen like brått som de kom. Det var snodig, ler Daniel.

– At noen tar turen fra andre siden av kloden for å dra til Kongsvinger, tyder på at vi gjør noe riktig!