DET NORSKE GULLET:
GOLFSKOLEN:
GOLFINVESTOR ARILD KARLSEN
OVERGANGEN TIL PROFFLIVET
CUSTOM FITTING MED TITLEIST
REISE: SOTOGRANDE/PROVENCE
SAMMEN FOR EUROPA:
Ansvarlig redaktør Tom Erik Andersen ønsker velkommen til årets siste magasinutgave av Norsk Golf.
På Golftinget i november går Egil Hatling av som president. Hva tenker han om veien videre for Golf-Norge?
Som kaptein og visekaptein har de to venninnene satt sammen det som skal bli et vinnerlag i Solheim Cup.
Her slutter verden slik de kjenner den. Nå venter profflivet for Alexander Settemsdal og Carl Didrik M. Fosaas.
Kan tilpassede køller få oss til å slå lenger og rettere? Sjekk resultatene etter vår runde med Titleist.
Arild Karlsen har investert mellom 50 og 100 millioner i ulike golfprosjekter. Først og fremst med hjertet.
Vår banepatrulje har denne gangen vært på Bjaavann, Kongsberg og Oslo GK. De kom hjem igjen med lovord.
Er du klar for Solheim Cup og Ryder Cup? Her er tipsene som gjør deg til en uslåelig matchspiller.
Vi la den franske solkysten bak oss og søkte lykken i Provence' hjerte. Det var verdt hver kilometer.
John Solheim overtok Ping etter sin far fra Bergen. Nå gleder han seg over Viktor Hovlands suksess.
ISSN: 0809-1439
Nr. 4/2023 – 68. årgang
4 utgivelser pr. år
0840 Oslo
www.norskgolf.no
Tom Erik Andersen
tomerik@norskgolf.no
Mobil: 905 19 658
Nicolai Landmark
nicolai@norskgolf.no
Mobil: 905 46 701
Anne Hoftun Knudsen
anne@norskgolf.no
HS Media
anita.lindberg@hsmedia.no
Mobil: +47 971 77 068
Mars/april 2024
Morten Rakke
Aleksander Ottersen Mile
Morten Rakke
Ann-Sophie Stene
Ellen Aabech
Norsk Golf er et uavhengig magasin. Det er ikke tillatt å kopiere fra magasinet uten avtale. Norsk Golf arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettferdig omtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonsledelsen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norges Presseforbund og som behandler klager mot pressen i presseetiske spørsmål. Adresse: Rådhusgt. 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo, tlf. 2240 5040, e-post: pfu@np-nr.no.
N år dette magasinet lander i postkassen, gjør Viktor Hovland seg klar til årets Ryder Cup. Denne høsten har gullgutten fra Ekeberg vært verdens beste golfspiller, med alt det krever av slagrepertoar, fysisk og mental styrke.
Ingen andre nordmenn har kjent presset på East Lake når det drar seg til i PGA Tour-finalen med 192 millioner kroner i potten. Men vi kan den store gangetabellen. Og har selv kjent pulsen stige over et veddemål for vaffel og kaffe. Sett de hvite stakene langs høyre side. Følt vinddraget fra venstre.
«Ikke slice nå, ikke slice nå!»
Jeg leste nylig en artikkel på forskning.no som bekrefter det jeg trodde, at noen mennesker er født modigere enn andre. Fordi mennesker er sosiale dyr som lever i grupper, er det heldigvis behov for mangfold. Noen som er rolige, som kan planlegge og holde oversikt, men også noen som er risikovillige og modige.
I denne utgaven av Norsk Golf møter du en rekke modige personer. Suzann Pettersen og Caroline Martens har tatt på seg kapteinsroller for det europeiske Solheim Cup-laget. John Solheim overtok
Ping etter sin far Karsten, som bare var to år da familien utvandret fra Bergen til Amerika. På Verdens Ende i Vestfold står to unge nordmenn og speider mot det ukjente i horisonten. Og på Miklagard møter vi Arild Karlsen, golfinvestoren fra Jessheim som nå har satset store penger på Henrik Stensons drømmeprosjekt i Sverige.
Men du slipper ikke unna, du heller.
I Golfskolen gir vi deg tipsene som gjør deg bedre i matchspill. For motet er ikke bare forankret i biologiske trekk. Det kan også trenes opp, forsikrer psykologene. Gradvis, og med dytt i ryggen. Og selv om du aldri vil tas ut til verken Solheim Cup eller Ryder Cup, kan du oftere finne din indre Hovland og velge den modige veien.
God lesning!
Ansvarlig redaktør // Norsk Golf
I en idrettsnasjon som Norge skal prestasjonene være rimelig gode for at de virkelig blir lagt merke til. Vi som er opptatt av golf, har ofte ment at golfen ikke får nok oppmerksomhet, at prestasjonene ikke får den anerkjennelsen de fortjener i vinternasjonen Norge.
Jeg tør påstå at dette forandret seg en søndag i august 2023. Med Viktor Hovlands seier på East Lake grep selv hardbarkede sportskommentatorer i de største riksmediene til de store overskriftene. Hovland har blitt en av Norges største, og det i en alder av 25. Og vi har mer i vente – mye mer.
Da jeg ble president for fire år siden, var oppdraget å øke rekrutteringen, styrke ivaretakelsen av eksisterende medlemmer, få frem flere toppidrettsutøvere samt å bedre de økonomiske rammebetingelsene for Golf-Norge.
I mellomtiden har vi hatt en pandemi, politisk uro og i den senere tid en prisoppgang som gir grunn til bekymring. Hver for seg påvirker de Golf-Norge.
Likevel er det gledelig å se at medlemsveksten har økt til et historisk nivå. Våre medlemmer blir sakte, men sikkert mer fornøyd med det golftilbudet vi gir dem. Vi har fått frem en verdensspiller i Viktor og en ny LPGA-spiller i Celine i tillegg til at vi har flere spennende navn på amatørnivå. Med medlemsveksten er økonomien i Golf- Norge langt bedre enn for fire år siden.
Jeg og sittende styre skal ikke på noen som helst måte ta æren for dette. Dette er et resultat av god og langsiktig jobbing blant våre toppidrettsutøvere, i forbund og ikke minst i klubbene. Men det er et bevis på om vi jobber sammen, blir enige om felles mål, ja da kan vi få til mye selv om vi er en liten nasjon i en verdensidrett som golf.
Når Golf-Norge samles til ting i november, skal jeg takke for meg. Vi har løst mye, selv om mye fortsatt gjenstår. Medlemsveksten ser ut til å fortsette, men vi må være på ballen om den skal fortsette. Det blir avgjørende at alle de nye medlemmene finner sin plass i klubb og på bane, og at vi fremstår som relevante. Da må vi være villige til å tilpasse produktet vårt til nye generasjoner.
Viktor’er og Celin’er er et resultat av mange års hardt arbeid, og det starter i klubb. Her må vi sammen sørge for gode treningsmuligheter og et godt konkurransetilbud som stimulerer de unge til å ville satse på golf som idrett. Selv om medlemsveksten tilfører sårt tiltrengte midler til klubb og forbund, opplever vi kostnadsøkninger og klimatiske utfordringer som gjør at også vi som golfere må belage oss på å ta en del av ekstraregningen i årene som kommer.
Likevel er jeg overbevist om at Golf-Norge
har det som skal til for å utvikle seg i riktig
retning, også i årene som kommer. Det er
plass til de nye som kommer. Aksepterer vi
at også golfen forandrer seg, og at de nye
som kommer til, kanskje har en annen måte
å utøve golf på enn det vi er vant til, vil også
nye generasjoner finne seg til rette. Viktor
skaper oppmerksomhet, og med hans holdninger
fremstår han som et forbilde mange
unge vil ønske å følge i årene som kommer.
De skal vi ta vare på og sørge for at de får
mulighet til å ta ut sitt potensial og bli like
robuste som han.
Tusen takk for meg!
President // NGF
D et ble til sammen ti samtaler hvor jeg måtte være direkte og si «du blir ikke med i år», sier Suzann «Tutta» Pettersen der hun sitter på Oslo Golfklubb noen uker før det første slaget på Finca Cortesin.
For tre dager siden tok kapteinen ut de fire siste spillerne på det europeiske laget. Rett utenfor scorekortmottaket på Galgorm & Castlerock GC i Nord-Irland huker hun tak i spillerne som nettopp er ferdigspilt i ISPS Handa Invitational. Noen får en oppløftende beskjed. Andre får en sviende «nei».
MAGEFØLELSEN RÅR. – Jeg ble fortalt på forhånd at det kjipeste med å være kaptein var å si nei til dem som ikke kom på laget, men jeg tenkte «hvor gærent kan det bli? Folk bør være ganske realistiske.».
Å være direkte og målbevisst er ikke nytt for Tutta. I sin tjue år lange proffkarriere ble det mange harde prioriteringer. Det endte med 21 seire på LPGA- og Europatouren, hvorav to majortitler. Ni ganger spilte hun Solheim Cup, og fire ganger sto hun igjen som vinner. Men å fortelle håpefulle utøvere at de ikke får være med på moroa i år, ble mer krevende enn hun så for seg.
– Hvordan var de faktiske samtalene?
– Jeg tok det med en gang de kom ut av scorekortmottaket på søndagen. Før de forsvant til alle kanter. Noen ble så klart skuffet. Kanskje særlig fordi de nettopp hadde spilt en dårlig sisterunde i Nord-Irland. Så fikk de denne beskjeden i trynet i tillegg, sier Tutta.
– Men du ville ta det face-to-face?
– Ja, jeg fikk anbefalt det av «Beany» (Catriona Matthew, tidligere Solheim Cupkaptein, journ.anm.). Hun sa at det må jeg bare gjøre, uansett hvor ubehagelig det er.
I løpet av de siste månedene har mange vært inne i varmen. Via e-post har de aktuelle spillerne fått vite hvordan de ligger an. Noen ble også tatt mål av for å finne riktig størrelse på den mulige uniformen.
– Bak uttaket ligger vurderinger og analyser over flere måneder, men til sist handler det også om magefølelse. Noen tok beskjeden fint fordi de visste at det var et longshot. Andre var selvfølgelig sykt skuffet, og jeg forstår det. Vi har holdt folks håp i live. Det er som å tråkke på en drøm og bare si «sorry», utdyper Tutta.
– Hvilke samtaler var verst?
– Det var kjipest å gi beskjed til de ferskeste. De mer rutinerte har som oftest luktet lunten. Det er en gyllen regel, spesielt blant dem som har vært med før, at hvis du ikke kvalifiserer deg selv gjennom egne resultater, så kan du ikke bli skuffet hvis du ikke får et wild card.
GOOD COP – BAD COP. I vanskelige situasjoner er det godt å ha med seg folk du stoler på. Caroline Martens har erfaring fra åtte sesonger på Ladies European Tour. Etter endt golfkarriere har hun tatt steget videre som rekrutterer i næringslivet med sin universitetsgrad innenfor psykologi i bunn. I tillegg er hun en svært god venninne av Tutta. Kombinasjonen av golf, utdannelse og vennskap var alle tre pådrivere for at Caroline ble utnevnt som en av tre visekapteiner til årets Solheim Cup.
– Som rekrutterer er du vant til vanskelige samtaler med potensielle arbeidstakere. Ga du noen tips til Tutta?
– Vi sto der ved siden av hverandre, men det er hennes samtale å ta. Akkurat der og da holdt jeg meg litt unna, men vi snakket mye på forhånd om når man bør gi en slik beskjed. Men Tutta har peiling på hva hun driver med, så det var ikke så mye jeg kunne bidra med, forteller visekapteinen.
– Caroline er mye snillere og har mye mer tålmodighet enn meg. Jeg kan fort bli litt småfrekk og rastløs, mens hun skal smøre på og forklare ordentlig. Det forstår jeg ikke at hun orker. Det er vel der vi utfyller hverandre, skyter Tutta inn med et smil.
– Dere blir litt good cop/bad cop?
– Ja, skikkelig, og jeg er stort sett alltid bad cop.
– Er det en dynamikk dere skal fortsette å ha?
– Caroline er født good cop, så sånn blir det bare. Hun blir en viktig bidragsyter for å skape samhold, tilhørighet og trygghet i Spania.
PUSLESPILLET. Til sammen er det tolv spillere på laget. På papiret er Tuttas gjeng det beste europeiske Solheim Cup-laget noensinne. Likevel er det et puslespill å sette sammen parene slik at vinnersannsynlighetene blir størst.
– Vi har ekstremt mange bra spillere. Ti av tolv er blant topp-50 i verden. Noen vil man ha på banen hele tiden, mens andre er der vel vitende om at de ikke skal spille alt. Det er viktig å skape den kommunikasjonen. Jeg er opptatt av at spillerne skal ta eierskap til turneringen, som Marit Breivik gjorde med håndballjentene. Jo mer eierskap man gir spillerne, jo mer ansvar tar de, forteller Tutta.
– Hvordan ser spilleplanen ut nå?
– Vi har alle matchene linet opp. Helt fra første til tredje rekke. Så må vi selvfølgelig være åpen for at noen blir «hot» og bare må bli på banen. Og så er det kanskje noen som ikke er i form eller noen som vil være på sidelinjen i en match – hvilken skal de benkes i da? Det er en utfordring å tilfredsstille alle. Men vi har mye spillerom blant de tolv spillerne vi har nå.
De siste månedene har Tutta og Caroline vært på mange turneringer for å se spillerne med egne øyne og bli bedre kjent med dem – særlig de ferskeste.
– Vi har sett mange analyser. Men det er unntak fra alle regler. På papiret kan det se ut som at to spillere passer sykt bra sammen, men så tåler de ikke trynet på hverandre, for eksempel. Da funker jo ikke den analysen. Derfor mener jeg at dynamikk er det viktigste. I fourball der alle spiller hver sin ball, er det kanskje ikke så viktig. Men i foursome, hvor du slår annethvert slag, er det avgjørende å sette de riktige spillerne sammen.
– Hva er en typisk foursome-spiller?
– En som er stabilt god. En «steady Eddie» som treffer mange fairwayer og mange greener, og ofte er god på par 3- og par 4-hullene. Setter du den spilleren sammen med en som får mange birdier på lange hull, er man dekket over hele banen.
– Og i fourball vil man ha birdiemaskiner?
– Ja, eller å sette sammen en som er steady og en som er litt «all over». Da har man én som kan sikre gode hullscorer, og én som kan jage litt mer. Det var kanskje derfor Annika (Sörenstam, journ.anm.) og jeg var en god match. Hun var «steady Eddie», mens jeg kunne være mer offensiv. Når du vet at du har banken i ryggen, er det lettere bare å kjøre på. Men igjen, det er mye dynamikk i spill her, sier Tutta.
LÆRTE AV «TUTTA-GATE». Den 20. september 2015 vil alltid være en merkedag i Tuttas Solheim Cup-karriere, med negativt fortegn. I par med Charley Hull straffet hun den amerikanske rookien Alison Lee for en nybegynnerfeil på det nest siste hullet. Lee misset sin birdieputt for å ta ledelsen og plukket opp ballen som lå en snau halvmeter fra hullet – uten at Tutta eller Hull hadde gitt bort putten. Til tross for at hun hadde regelboken på sin side, ble Pettersen anklaget for usportslig opptreden. Kritikken haglet fra «alle» kanter. I etterkant beklaget hun hendelsen, men minnene sitter fremdeles i – og har formet henne:
– Er det noe jeg tar med meg fra den hendelsen, så er det at jeg alltid skal ha spillernes rygg. Hvis noe lignende skulle skje i Spania, skal jeg støtte dem uansett, understreker hun.
– Du savnet det selv i situasjonen?
– Det var ikke akkurat den beste opplevelsen jeg har hatt med en kaptein i Solheim Cup, svarer Tutta.
MARIANNE ER MED. I sommer meldte LPGA Tour-ferskingen Celine Borge seg på i diskusjonen om et wild card. Etter flere gode prestasjoner toppet med en tredjeplass i majorturneringen Evian Championship var hun plutselig høyaktuell. Men Tønsbergjenta ble covidsmittet og mistet de siste turneringene før laguttaket.
– Celine var på blokka, bekrefter Tutta.
– Dessverre ble hun syk, og da ble det ikke mulig for meg å plukke henne. Men jeg fulgte henne i flere turneringer, og vi satt jo på analysene. Hun er en veldig god spiller, og kan jo fint kvalifisere seg til neste år om hun fortsetter i samme sporet som nå, sier kapteinen som allerede har fått vervet for Solheim Cup i 2024.
Selv om Borge ikke blir å se på Finca Cortesin i år, er det en annen norsk kvinne på innsiden av teamrommet, LET-proffen Marianne Skarpnord (37).
– Hun blir en av de åtte hjelperne våre. Hun har mye galskap i seg og lager mye liv og røre. Hun sklir rett inn i rollen og vil garantert sørge for at uken blir morsom, sier Tutta.
– Det er lett å si at det skal bli gøy. Hvordan skal dere skape det?
– Det starter med å velge de rette folkene.
Vi er tolv spillere, tolv caddier, tre i kapteinsteamet
og åtte hjelpere pluss de som jobber
i Ladies European Tour. Allerede der har
vi lagt et godt grunnlag for at stemningen
blir god. Energien og motivasjonen for å
spille sjukt bra er der. Vi trenger heldigvis
ikke å gjøre så mye for å få motorene deres
i gang.
O pprinnelig var det bare en måte å si takk på. Men i dag er det berømte Ping-hvelvet i Phoenix den mest verdifulle samlingen av puttere i hele verden.
Midt i rommet står Viktor Hovland. Etter seierne i BMW Championship og uka etter på East Lake skal det nå lages fire nye gullputtere. To av dem skal i hvelvet, de to andre hjem til nordmannen. Begge med navn, turnering og årstall inngravert.
Det er nær 3000 av dem her inne.
INGENIØRENS VERDEN. – Rommet var min far Karstens idé. Han ville takke og belønne spillerne som valgte å bruke hans putter for å vinne, sier John Solheim.
Vi møter ham i Ping-traileren under The Open Championship på Royal Liverpool i juli. Utenfor døra, under de mørke og truende skyene som nå seiler inn over Hoylake, varmer Hovland opp til tredjerunden i årets siste major. Inne i traileren er det varmt og hektisk. En wedge slipes, et skaft byttes.
– Vi har alltid vært et ingeniørdrevet firma. Det er en arv vi bærer med oss fra far, som aldri ville slippe nytt utstyr til markedet uten at det var helt klart, ned til minste detalj. Vi jobbet aldri etter en lanseringsdato. Det var klart når det var klart, forklarer John, yngstemann i søskenflokken.
Han ble den som skulle få overta familiebedriften da en Parkinson-herjet Karsten Solheim i en alder av 73 år endelig overlot Karsten Manufacturing Corporation og merkevaren Ping til neste generasjon.
TILBAKE TIL 1913. Det er trange tider i Norge. På trappa hjemme i Bergen står Herman og Ragna Solheim med pakkede kofferter. Som nær en million (!) andre nordmenn har de bestemt seg for å legge alt bak seg og søke lykken i Amerika. Med på lasset er Karsten, deres to år gamle sønn.
– Det startet tragisk, forteller John.
– I USA dør Karstens mor under fødselen av broren Ray. Faren må til Alaska for å få jobb. Karsten bor først hos en tysk familie, så en svensk. Han lærer ikke engelsk før han er sju. Det ble en tøff oppvekst.
I tenårene jobber han i farens skomakerverksted ved siden av skolen. I 1931 drar han til Washington for å bli ingeniør. Men studiene må avbrytes etter bare et semester. Faren skader seg, og den økonomiske depresjonen tynger. Snart er Karsten tilbake på verkstedet. Men det kommer også noe godt ut av det.
Året etter, i 1935, møter han Louise Crozier. Han frir ti dager senere, og de gifter seg den påfølgende sommeren.
– Min mor ble viktig for både far og familiebedriften som vi kjenner den i dag. Hun var ikke bare hans kone og kompass i livet, men også hans fremste forretningsrådgiver, forteller John.
MØTET MED GOLF. En vinterdag tidlig i 1940 brekker Karsten håndleddet etter et fall på skøyter. Han kan ikke jobbe som skomaker lenger. I stedet blir han selger, går fra dør til dør med kokekar for å forsørge Louise og familien. Etter to år er han den beste selgeren på vestkysten, blir forfremmet til divisjonssjef og flytter med familien til Fresno i California.
Men han skal snart stå uten jobb igjen.
Under andre verdenskrig stanser produksjonen på fabrikkene, lagrene med kokekar tømmes raskt. Men militæret har behov, de trenger ingeniører. Karsten hiver seg på et intensivkurs, får jobben han søker, og i 1953 starter han i General Electrics.
– Som 42-åring hadde han fortsatt ikke tatt i en golfkølle, forteller John Solheim der han sitter i Ping-traileren sommeren 2023.
– Men noen av de øvrige ingeniørene spilte golf og inviterte ham med. Da de nådde den andre greenen, sto min far fortsatt igjen på den første. Spillet frustrerte ham, spesielt puttingen. Så han bestemte seg for å lage noe som var bedre.
DET SIER «PING». Enkelte av de første tegningene på Pings hovedkontor er i dag golfhistorie, som skissen av en putter på et hvitt platecover.
– Selv en liten treff utenfor senter fikk de gamle bladputterne til å vri seg. Så min far gikk i gang med å finne en løsning, fortsetter John.
Ingeniøren starter med en liten aluminiumsblokk på motorverkstedet til General Electrics. Han borer hull i begge ender og fyller den med bly. Umiddelbart blir stabiliteten og prestasjonen bedre.
«Du skulle sett meg før jeg lagde denne putteren, sier en småflau Karsten Solheim når PGA-proen Pat Mahoney i 1958 roser ingeniørens ferdigheter på greenen.
Mahoney rister på hodet.
«Hvis du også kan få ballen til å rulle med en gang, kan du selge en million av dem,» sier han.
Det får Karsten til å finne fram penn og papir igjen. Med tyngre metall også i sålen senker han tyngdepunktet. Navnet henter han fra lyden i balltreffet – ping! Og snart er produksjonen i gang i den lille garasjen i California. Fra det øyeblikket begynner det virkelig å rulle.
EN AV DE STØRSTE. På veggene i Pingtraileren henger bilder av Tony Finau, Tyrrell Hatton, Cameron Champ og vår egen Viktor Hovland, for å nevne noen.
– Vi kunne ikke hatt en bedre ambassadør enn Viktor, sier John Solheim med ettertrykk.
– Han har et smil som varer evig, et ekte smil, og en personlighet som hører med. Vi liker å signere spillere tidlig. Og med Viktor ble det et lykketreff, han er spesiell.
– Hvordan fikk dere tak i ham?
– Jeg tror det var Viktor som tok kontakt med oss, men vi har tette bånd til Oklahoma State University. Collegetreneren hans, Alan Bratton, jobbet for oss tidligere. Og vi hjalp dem å bygge banen og akademiet der.
Det er på Karsten Creek i Stillwater, rundt vannet kjent som Lake Louise, at Viktor Hovland utvikler seg til en All-American, god nok til å vinne U.S. Amateur i 2018 og bli beste amatør i Masters og U.S. Open året etter. Allerede før han blir proff, har nordmannen Ping-køller i bagen.
– Var det viktig at han var norsk?
– Absolutely. A big factor! svarer John.
– Det gjorde beslutningen vår mye enklere. Vi visste at han var god, men vi hadde jo ingen anelse om at han skulle utvikle seg til en av de beste i verden i løpet av få år. Det vet du aldri. Lee Westwood har spilt med Ping siden han var tolv år. Han ble nummer én i verden.
– Tror du Viktor også kan bli det?
– Ja, det tror jeg. Han er fortsatt ung.
VANSKELIG OVERGANG. Den kommende norske verdensstjernen fra Ekeberg var knapt to og et halvt år da Karsten Solheim døde i 2000. Da hadde 88-åringen slåss mot Parkinsons sykdom i lang tid, og overlatt selskapet til yngstesønnen femten år tidligere.
– Det var vanskelig for faren min å overlate driften videre. Han ville aldri snakke om det. Men helsen hans ble stadig dårligere. Vi kom til et punkt der jeg og resten av familien var nødt til å gjøre noe, understreker John.
I 1985 tar han den tøffe samtalen.
– Jeg ville at min far skulle bli styreleder og overlate den daglige ledelsen til meg. Jeg pratet med min mor, og sammen fikk vi ham med på det. Samtidig fikk vi inn tre av de smarteste hodene fra tredje generasjon under meg.
– Hvordan var Karsten som sjef?
Han lar spørsmålet synke. Eller kanskje veier han bare ordene.
– Han hadde et varmt hjerte. Samtidig var han selv vant til å jobbe hardt, så han pushet oss ganske bra. Jeg fikk kjeft en del ganger.
– Hvordan var det å overta?
– Ikke så lett, innrømmer John.
– Far kom likevel inn på kontoret hver eneste dag. Og det vil jeg ikke at mine egne sønner skal oppleve. Som toppleder i et familiedrevet firma har du ikke gjort jobben din hvis du ikke selv kan trekke deg tilbake.
Johns tre sønner – David, Andy og John K – jobber alle i familiebedriften nå. Det er sistnevnte som har overtatt det daglige lederansvaret.
– John K gjør en veldig god jobb, forsikrer faren, som først sendte sønnen til Japan for å lede den asiatiske delen av selskapet i to år.
– Han ville gjerne overta allerede da.
– Hvorfor fikk han ikke lov?
– Han var ikke klar, sier John. – Han var ikke enig i det selv, men han trengte mer erfaring på baken. Og de trivdes uansett så godt i Japan at jeg måtte ringe for å overtale ham til å komme hjem igjen etter tre og et halvt år.
John Solheim sprekker opp i et smil. Utenfor vinduene er også sola på vei gjennom det mørke skydekket. I kroken står en fargerik golfbag som han selv tar æren for.
– Det er min oppfinnelse, sier han.
– Hva da, bærebagen?
– Ja, eller mekanismen der beina spretter ut når du setter bagen ned på bakken. Ingen andre produsenter hadde det. Det er enda en Ping-oppfinnelse.
KOBLINGEN TIL NORGE. I september er det Solheim Cup nok en gang, med Suzann Pettersen som kaptein for Europa i jentenes svar på Ryder Cup. Solheim-familien er selvfølgelig på plass som turneringens høyeste beskytter.
– All ære til mor og far som begge syntes at kvinnegolfen fikk altfor lite støtte, forklarer John.
Cupen søkte en sponsor for to år.
– Jeg dro faren min til side og sa: «Hvis vi bare forplikter oss til to år, vil andre ta det fra oss senere.» Min mor som alltid holdt i den forretningsmessige delen av firmaet, var enig med meg.
«Ti turneringer,» sier Louise.
Karsten nikker, John nikker. Og i høst arrangeres Solheim Cup for 18. gang.
– The funny thing is, sier John Solheim.
– Vi undertegnet aldri den kontrakten. Personlig var jeg bekymret. Med inflasjon og det hele forsøkte jeg å regne ut hvor mye vi kom til å bruke på Solheim Cup. Men allerede etter tre turneringer hadde faren min brukt mer enn jeg så for meg. Han ville at også jentene skulle bli synlige. Og i dag er vi alle takknemlige.
På vei ut av traileren blir han stående på trappa, mysende mot driving rangen hvor Hovland, den nye gullgutten, gjør seg klar til å kjempe om en ny seier, en ny putter i hvelvet.
– Vårt forhold til Norge vil alltid være sterkt, sier John Solheim stille.
– Min far reiste hjem til Bergen hver eneste
sommer. Etter hvert var vi alle med på mange
turer. Og vi har fortsatt familie der. Vi møtte
dem nylig i et bryllup. Det var fint å se dem
igjen.
D er Vestfold møter havet, står Nøtterøy GK-spillerne Alexander Settemsdal (21) og Carl Didrik Meen Fosaas (24) og speider utover horisonten. Foran dem ligger Færder fyr som i ensom majestet forteller sjøfarende at land nærmer seg. For de nyslåtte proffene går veien i den andre retningen. Der den ene skal prøve lykken gjennom Korn Ferry Q-School, forblir den andre i Europa for kjempe seg til et kort på en av de kontinentale tourene.
OVERGANGEN. I denne idretten er det ikke bare å «bli» proff. Skal man virkelig gå inn for det og erklære seg som profesjonell, er det mye som må ordnes. Selskap må etableres, trenere og støtteapparat ansettes, visum godkjennes, budsjett legges og sponsoravtaler inngås. Mange sitter nok med inntrykket at profesjonelle golfspillere håver inn penger uke etter uke, men det er et gode forbeholdt Viktor Hovland og et mindre antall i verdenstoppen. For majoriteten er hverdagen en kamp om å spille inn nok til å dekke ukens kostnader. Golfspillere er mer enn utøvere som kan fokusere på trening og sportslig utvikling. De er også daglige ledere i sine egne foretak som trenger inntekter for å dekke kostnadene. For Alexanders og Carl Didriks del begynner den delen av alvoret nå.
– Nå har vi blitt proffe, og alt man gjør herfra, er å hente erfaring. Man lærer så utrolig mye om seg selv som person og golfer. Det er en veldig spennende reise vi skal ut på, sier Carl Didrik Meen Fosaas.
– Men det kommer overhodet ikke til å være lett. Det er vi begge veldig klar over.
SIKTER MOT TOPPEN. Carl Didrik ble nettopp ferdig med sitt siste år på Texas Tech University i Lubbock. Der gikk Nøtterøygutten blant annet sammen med landsmann Bård Bjørnevik Skogen og Sveriges nye golfhåp, Ludvig Åberg. I sine fem år på college hadde Fosaas tilgang til et støtteapparat i verdensklasse, toppmoderne treningsfasiliteter og et klima som egnet seg for golf året rundt. Som alumni vil han fremdeles ha tilgang til noen av godene han er blitt vant til, men må stå mer på egne ben.
– Planen er å bo i Lubbock frem til jul og så ta en ny vurdering da, forteller han.
Målet er å komme seg gjennom de fire stegene og tre månedene på kvalifiseringsskolen til PGA-touren i høst. I finalen i midten av desember er det kun topp-5 som får PGA Tour-kortet, resten får en kategori på neste års Korn Ferry Tour (utviklingstouren til PGA) ut ifra hvor de havner i finalen.
– Men om det ikke skulle gå, er det flere måter å komme seg videre på. Det er mandagskvalifiseringer før hver Korn Ferry Tourturnering, og med topp-25 den uken er man med videre til neste turnering. Da kan fort ballen begynne å rulle.
– Det er mange viktige steg på veien. Det langsiktige målet er å etablere meg i toppen, slik som Viktor Hovland. Helst helt oppe blant topp-10 i verden, understreker han.
FLERE HUNDRETUSEN. Men det koster å være proff i USA, spesielt uten et sikkert tourkort. Den tidligere Texas Tech-spilleren har de siste ukene lagt budsjettet for de neste tolv månedene, og det er ikke småpenger som trengs for å finansiere den store drømmen.
– Budsjettet for neste år er 800 000 kroner. Selv om jeg kommer til å bo relativt billig i Texas og har tilgang til fasilitetene på gamleskolen, koster det mye å reise rundt og spille turneringer. Bare startkontingenten til Q-School tar en stor del av budsjettet, forklarer Carl Didrik.
Tilgangen til et sterkt og solid treningsanlegg på et amerikansk prestisjeuniversitet er det ikke mange som har. Alexander Settemsdal har hovedsakelig tilbrakt de siste årene etter videregående på Wang Tønsberg hjemme i Norge med familie og trenere. Det har funket, for prestasjonene har vært solide med seire og flere topp-plasseringer i Garmin Norgescup samt gode resultater i store internasjonale amatørturneringer ute i Europa.
– Hvor mye trenger du for å gå i null det neste året?
– Basert på hvor mye det kostet å være amatør og så legge på litt for lengre utenlandsopphold og flere turneringer, har vi regnet med grovt 500–600 000 kroner. Det er bare for å gå i null.
– Har du penger til det nå?
– Vi har etablert et aksjeselskap for satsingen og jobber med å få på plass finansiering, samarbeidsavtale med Nøtterøy GK og langtidsavtaler med andre partnere. Det gjør både ting lettere og mer forutsigbart. Målet er å ha alt klart før jul, forteller Settemsdal.
Enn så lenge har ingen langsiktige avtaler kommet på plass, men han har fått støtte til den viktige DP World Tour-kvalifiseringen som starter i september.
– Vi har fått inn et bidrag til den, og det hjelper på.
Alder: 21 år
Klubb: Nøtterøy GK
Yrke: Golfspiller
Styrker:
– Jeg er mest glad i driveren min og slår den så mye jeg kan for å kunne angripe pinner på innspillet. I tillegg anser jeg meg selv som en terrier som aldri gir seg.
Erfaringer med golf og skole:
– Det var veldig bra på WANG Tønsberg. Selv om det skjedde noen endringer underveis, var det tre gode år. Men det viktigste var vel å få idrettsfravær sånn at vi kunne spille så mye golf vi klarte.
*
Alder: 24 år
Klubb: Nøtterøy GK
Yrke: Golfspiller
Styrker:
– Jeg føler nærspillet og puttingen min er ganske vass. Da jeg var yngre, trente jeg mye på korthullsbanen, og det sitter fortsatt godt.
Erfaringer med golf og skole:
– Alle på WANG hadde bare lyst til å spille golf. Så lenge man gjorde det bra nok på skolen, kunne man det. I tillegg hadde vi gode trenere i Johan Tanum og Marte W. Tandberg.
ØKONOMISKE RINGVIRKNINGER. Selv om solen skinner på Verdens Ende denne augustdagen i 2023, blåser det kraftig. Heldigvis ikke like mye som det har gjort i verden de siste årene. Koronapandemi, krig i Europa og mer usikkerhet har påvirket det globale næringslivet. Naturligvis får dette følger her hjemme i Norge. Samtidig spør Alexander og Carl Didrik lokale bedrifter om økonomisk støtte for å følge sine drømmer. De har forståelse for at ikke alle kan bidra.
– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått inn én sponsor, men jeg er fortsatt avhengig av å få på plass noen flere, forteller Carl Didrik.
– Men det er ikke lett. Vi får en del avslag, og det er forståelig på grunn av de usikre tidene. Mange norske bedrifter bygger seg fremdeles opp igjen etter pandemien og har fått høyere kostnader, legger han til.
Heldigvis trenger ikke all hjelp å komme med en sum. Rundt dem i det norske golfmiljøet er det et voksende antall utøvere som deler råd og tips om profftilværelsen.
– Det hjelper alltid med råd fra dem som har vært en stund i gamet. Alt fra hva man bør gjøre når man er i teten på en turnering til hvordan man bør strukturere treningshverdagen, sier Alexander.
– Og så er det interessant å høre hvordan de legger opp alt det administrative. Hva slags selskap man bør velge, hvordan man kontakter mulige sponsorer – slike ting tenker man ikke over så ofte når man er på treningsfeltet, legger Carl Didrik til.
I tillegg henter de begge inspirasjon fra en annen lokal golfspiller. Celine Borge har de siste månedene vist at det går an å etablere seg i verdenseliten, selv om man kommer fra Tønsbergområdet.
KLUBBKAMERATENE. Det er tre år mellom de to blodferske proffene, og derfor gikk de aldri sammen på Wang Toppidrett i Tønsberg. Men på hjemmeklubben Nøtterøy har de så å si vokst opp side om side.
– Når jeg har vært hjemme fra college de siste årene, har det blitt mye trening og konkurranser mellom oss, forteller Carl Didrik.
Det tok noen år før den yngre Alexander klarte å slå den daværende collegespilleren, men ønsket om å ta igjen den tre år eldre klubbkameraten var sterk motivasjon i treningshverdagen.
– Så du opp til Carl Didrik?
– Selvfølgelig! Jeg visste at han var en av de bedre spillerne i Norge og å få muligheten til å trene og lære av han var veldig viktig. Da hadde jeg en direkte sammenligning og noe å strekke meg etter, forteller Alexander.
– Du slo meg et par ganger i fjor da, føyer Carl Didrik til.
– Men i år har jeg fått mer bank igjen, svarer Alexander.
– Og godt er det, kontrer Carl Didrik med et glimt i øyet. – Jeg tapte et par energidrikker i fjor, men i år har han vært mer stille.
KLARE FOR UTFORDRINGEN. Er det én ting alle golfere kjenner seg igjen i, så er det at golf er en idrett med mye motgang. Samtidig er det de små øyeblikkene med glede som gjør at man kommer tilbake gang etter gang. Den følelsen er driveren for mange, selv for de profesjonelle.
– Golf er 80 prosent frustrerende og 20 prosent nydelig. Og det er de 20 prosentene som gjør oss helt hekta, forteller Carl Didrik.
Nylig ble et av hans familiemedlemmer virkelig bitt av golfbasillen. Gjennom sommeren har han vært med på treningsfeltet nesten hver dag, selv om nivået åpenbart er forskjellig. Men er man hekta, så er man hekta.
– Det er mer eller mindre den følelsen jeg prøver å jage, også når Alexander og jeg utfordrer hverandre på banen eller treningsgreenen. Det blir litt adrenalin og spenning, og det hjelper å finne frem den ekstra morsomme siden av golfen, sier 24-åringen.
Nå venter den første høsten som profesjonelle
golfspillere. På vei mot det store
målet må de finne balansen mellom den
ungdommelige golfgleden og den profesjonelle
tilnærmingen som trengs som selvstendig
næringsdrivende. Den ene i USA
for å jakte den amerikanske drømmen og
den andre i Europa med DP World Tour
som hovedmål.
D et meste av det jeg gjør, er en blanding av jobb og hobby. Av golfprosjekter er det først og fremst tre ting nå. En ny versjon av golfappen BirdieEyes, reisevirksomheten Next Hole Travel og realiseringen av Crownwood Club. Jeg er en golfinvestor, det er det enkleste å si. Og golfentusiast, sier Arild Karlsen.
Han sitter ved et kafébord på Miklagard GK og svarer på både spørsmål, meldinger og telefoner. Det er travle dager. Opprinnelig ville han utsette intervjuet til etter Ryder Cup, men fant ei luke i kalenderen denne torsdagen i august.
– Mye reising de neste ukene, forklarer han.
– Først til Irland og Hogs Head, så til Royal Liverpool for tredje gang denne sommeren og så tilbake til Irland igjen med Crownwood Club. Da får vi med oss Adare Manor også, det gleder jeg meg til. Og så blir det tur til Ryder Cup da. Det går radig nå, sier han og smiler.
– Men heldigvis har jeg ei fantastisk kone som lar meg holde på.
GOLFINVESTOREN. Det var her på Miklagard at han startet med golf tilbake i 2012. Som sponsor for den lokale fotballklubben Ull/ Kisa ble han med på et introduksjonskurs.
– Golf var akkurat like gøy som jeg trodde, sier han.
Det var også her på Miklagard han traff Christian Lundin noen år senere. Den svenske banearkitekten redesignet Kløftas stolthet sammen med Robert Trent Jones jr. Og i pausene fortalte han den norske investoren om planene for en ny og annerledes golfbane like sør for Ängelholm på den svenske vestkysten. Med på laget var Henrik Stenson, Open-vinneren fra Troon i 2016.
– Det som tente meg, var at Christian og Henrik beskrev tomta som det beste området de hadde sett, for å bygge en golfbane. Og det appellerte å være med på et prosjekt fra starten, bygge noe annerledes, få til noe nytt.
– Ikke for å tjene penger?
– På ingen måte. Motivasjonen for oss alle tre, er å gi noe tilbake. En golflegende, en banearkitekt og en vanlig hobbyspiller med passion. Men penger var selvfølgelig viktig for å realisere prosjektet, og derfor sa jeg ja til å gå inn som hovedinvestor i et forprosjekt for Crownwood. Og når vi nå realiserer golfplanene, har vi en like stor eierandel hver.
ET UNIKT OMRÅDE. – Vi tenker likt, ser for oss det samme. Vi vet hvilken bane vi vil skape, hvordan klubben skal være. Og det gjør alt mye enklere for meg som banedesigner, sier Christian Lundin til Norsk Golf.
Vi treffer banearkitekten på telefon noen dager etter møtet med Arild på Miklagard og deres felles tur til Hogs Head. Det var Arild selv som foreslo at vi burde ringe Christian for å få en bedre beskrivelse av Crownwoodprosjektet.
– Jeg er ydmyk for fagfolk, sa Arild.
– For når Christian spør Henrik om hvor «doglegen» bør være, kommer jeg til kort. Det blander jeg meg ikke borti. Men jeg tror vi alle setter vårt preg på Crownwood likevel. Som en ivrig og omreisende hobbygolfer har jeg kanskje andre perspektiver enn Henrik, som knapt har betalt en greenfee siden han var 14 år.
– Det har han helt rett i, bekrefter Lundin.
– Arild er ydmyk, sjenerøs og varm. Og han lytter. Fra vårt første møte på Miklagard har han først tenkt seg om og deretter stilt de rette spørsmålene. Han bidrar enormt til golfprosjektet uten å tegne eller grave golfhull.
Sammen har de ristet liv i gamle planer som har ligget brakk i over to tiår. Golfbanen i det sandholdige og kystnære landskapet i Skåne har vært en snakkis i Golf-Sverige lenge. Underveis har det skortet på tillatelser og penger. Men den svensk-norske trioen fant løsningen ved å kjøpe to tomter – det planlagte området for golfbanen og et tilliggende areal som de omregulerte til boliger og videresolgte med stor fortjeneste. Det er disse pengene som nå har fått maskinene til å jobbe utenfor Ängelholm.
– Vi har formet de ni første hullene, som nå ligger klare. Målsettingen er å få sådd hele banen i høst, men om vi ikke klarer det, så skjer det til våren. Vi åpner i 2025, forsikrer Lundin.
TILBAKE TIL MIKLAGARD. – Dette er stort for meg også. Ved siden av BirdieEyes er Crownwood nå det største, sier Arild Karlsen og anslår at prosjektet totalt vil strekke seg mot et par hundre millioner.
– Går du inn med hodet eller hjertet?
– Dette er først og fremst med hjertet. Det er sånn jeg er skrudd sammen. Om noen spør om noe jeg brenner for, tar jeg gjerne en prat. Og innenfor golfen har jeg ikke store ambisjoner om å tjene på det. Alt som har med golf å gjøre, spesielt i Norge, er vanskelig å tjene penger på.
Investoren vet hva han snakker om. Etter oppveksten i Arendal, studier i statsvitenskap, flere år i Forsvaret, medieutdanning i Volda og oppdrag i Libanon startet han sine egne selskaper og ble mangemillionær på salget av NorgesAutomaten.com.
– Jeg er generelt sportsinteressert, fulgte Henrik Bjørnstad på TV og hadde planer om å starte med golf allerede da. Men tida strakk ikke til med små barn. Så jeg gjorde en avtale med kona om å begynne med golf etter at jeg fylte førti. Jeg mener i hvert fall at vi hadde en avtale om det.
Tobarnsfaren smiler, vet at han er heldig. Hjemme i hagen på Jessheim har han nå et eget nærspillsområde for chipping og putting, det aller ypperste du finner i kunstgress. Lidenskapen har gjort ham til medlem av tre baner i utlandet: Centurion i London, Hogs Head i Irland og Las Colinas i Spania. På veien har han spilt «et par hundre baner» rundt om i verden.
HVEM ER BEST? – Det blir som å diskutere epler og pærer, sier Arild, men forsøker seg på en rangeringsliste der han blar i minnene.
– Helt på topp er Morfontaine i Frankrike, den er spesiell. Og Royal Birkdale, den første Open-banen jeg spilte, rager også høyt. Hvem flere? Old Course i St Andrews, selvfølgelig. Den har vokst på meg etter et par, tre besøk. Og så må jeg få trekke fram Lofoten. Jeg fikk sjokk da jeg kom dit første gang. Den er helt fantastisk, virkelig en juvel.
– Hva skaper en god bane?
Arild lar spørsmålet henge mens vi går ned mot treningsområdet. Han henter ei bøtte med baller, hilser og prater med kjente.
– Spillbarheten er viktig, sier han endelig.
– Men også selve lokasjonen, hele settingen, at banen glir naturlig inn i området den ligger i. Det er totalopplevelsen som skaper produktet. Som medlem og gjest er også folkene du møter viktig.
Arild er glad i mennesker. Som sponsor har han støttet hardt satsende spillere som Henrik Bjørnstad, Marianne Skarpnord, Tonje Daffinrud, Christian Aronsen, Elias Bertheussen, Kristian Krogh Johannessen og Espen Kofstad gjennom vanskelige proffår.
– Av prinsipp synes jeg det er viktig å støtte fine folk og gode prosjekter. Det gjelder ikke bare sport, det finnes korps og andre ting også. Og en periode sa jeg ja til alt. Det gjør jeg ikke lenger. Det handler mest om tid. Jeg har lyst til å følge opp den jeg støtter.
ANTIDOPING-SKANDALE. Om det var opp til Arild, hadde vi også hatt det øverste turneringsnivået i Europa på Miklagard nå. Han var i ferd med å bygge opp proffturneringen Viking Challenge da alt strandet. DP World Tour ville ikke si ja til WADA-koden, den internasjonale standarden for antidoping. Og Norges Idrettsforbund tillater ikke idrettskonkurranser som sier nei til koden.
– Det er trist og skandaløst at vi ikke har klart å finne en løsning på det. Det kan du sitere meg på, sier Arild og bli mørkere i blikket.
– Skal golfen akseptere WADA-koden eller WADA tilpasse seg golfen?
– Det siste, mener golfinvestoren. – Dette kan ikke være et uløselig problem. Golf må være den idretten i verden med minst doping, med sitt eget dopingreglement som fungerer og aksepteres i hele verden, men åpenbart ikke i Norge. Alle andre får det til. Det synes jeg er en fallitterklæring. Uten disse problemene ville vi hatt DP World Tour på Miklagard nå.
– Det er du sikker på?
– Ja. Vi hadde langt på vei finansieringen på plass og partnere som ville øke støtten framover. Og siden den gang har vi fått Viktor Hovland og Kristoffer Ventura. Krogh og Kofstad er på høyere nivå. Vi har sterke amatører på college. Vi hadde trengt en norsk flaggskipsturnering nå.
– Er det fortsatt håp, liv i bålet?
– Vi har holdt dialogen med samarbeidspartnere og DP World Tour ganske lenge, men vi er maktesløse så lenge vi ikke får lov til å arrangere. Jeg legger ikke skylda på noen enkeltpersoner. Men dette er en idrettspolitisk og organisasjonsmessig skandale, gjentar Arild Karlsen.
KLAR FOR NORGE. Selv om golfinvestoren fra Jessheim så langt har møtt veggen med Viking Challenge og rettet blikket mot USA med BirdieEyes, er han ikke fremmed for nye investeringer i Golf-Norge.
– Nei, nei, nei. Min involvering i Sverige er ganske tilfeldig selv om markedet er større og klimaet bedre over grensa. Med BirdieEyes bygger vi nå en ny kommersiell app som må bli helt klar, før vi trykker på den store knappen. Vi har analysert det amerikanske markedet til fire milliarder dollar. Det er superspennende.
Arild Karlsen åpner bakluka på bilen, lemper inn golfutstyret og setter seg bak rattet etter en altfor kort treningsøkt i finværet.
– Hvor mye har du investert i golf siden du ble med Ull/Kisa til Miklagard i 2012?
Han tenker seg om, drar på det og flytter til slutt regnestykket ned i magen.
– Jeg har en gut-feeling, sier han.
– Har du tjent penger på det?
– Ja, det har jeg. Men det er på eiendomsprosjektet i forbindelse med Crownwood. Og BirdieEyes kan fortsatt bli svært lønnsomt. Men i de andre prosjektene er det andre ting enn penger som er avkastningen.
– Det gleder meg når jeg har med en gjest
fra USA eller Asia til Lofoten Links, og han
sier «wow, wow, wow!» hele veien. Eller når
en spiller som jeg støttet, kommer for å si takk
og forteller meg at det jeg bidrar med, er helt
avgjørende for å satse videre. Du ser det i
smilet og øynene. Det er viktig.
O mrådet er helt unikt, med en stor skog og sandgrunn ned til ti meter. Så da jeg traff Arild, fortalte jeg at her kan vi bygge noe helt spesielt, forteller Stensons banearkitekt, Christian Lundin, til Norsk Golf.
Og spesielt skal det bli på Crownwood.
– Det skal være stort og bredt, ballen skal rulle. Fairwayene blir opp mot 90 meter brede, med store onduleringer som gjør at man finner ulike vinkler inn til greenene.
Crownwood-gründerne bestemte seg tidlig for å miljøsertifisere banen. Det handler ikke bare om hvordan banen bygges, hvilke materialer som benyttes, men også hvordan den skal driftes etterpå.
SPARER NATUREN. – Vi gjør så lite impact på naturen som mulig og legger til rette for biologisk mangfold med sanddyner, øyer, våtmarksområder og saltskog som tiltrekker seg et rikt dyreliv. Golfbaner har et dårlig rykte, understreker Lundin.
– Og det eneste vi kan gjøre, er å vise hvor bra det kan være. Vi bygger Crownwood for å drifte den helt uten sprøytemidler i framtiden.
Også klubben vil ha et helt annet medlemskonsept enn golfklubber slik vi kjenner dem.
– 18-hullsbanen blir privat. Ikke for å gjøre det så eksklusivt og fint som mulig, men fordi banen skal være for medlemmene. Hvor mange det blir, vet vi ikke. Men vi skal holde antall runder nede på 15 000 i året, under halvparten av det som er normalt hos mange andre. Det gjør at vi kan sikre høy kvalitet og samtidig spare miljøet.
– Blir det dyrt å være medlem?
– Om du bare tenker penger, vil noen synes det blir dyrt. Men vi tror det er folk der ute – lokalt, regionalt og internasjonalt – som ønsker seg noe annet enn den vanlige golfklubben. Vi tror det regionale markedet strekker seg til steder som Oslo, Stockholm, Göteborg og København. Samtidig har vi alle også et internasjonalt nettverk, understreker banearkitekten.
VIL GI TILBAKE. – Henrik har sitt, Arild har sitt, og det samme har jeg. Med spesielle medlemsevent skal vi tilføre mer verdi enn å tilby en kvalitetsbane.
– Men det er ikke bare å melde seg inn?
– Alle kan nå melde sin interesse på vår nettside. Da stiller vi to spørsmål: Hvorfor vil du bli medlem av Crownwood? Og hvorfor elsker du golf? Vi vil invitere 100–150 i første omgang. Og så får de sjansen til å invitere noen av sine venner. Vi vil ha mennesker som kjenner hverandre, men som også er interessert i å bli kjent med nye.
– Blir det åpent for gjestespill?
– Fra oppstart vil bare medlemmer og deres gjester få mulighet til å spille banen, men vi vurderer en «once in a lifetime»- mulighet, eller kanskje «én gang i året»-mulighet for gjestespillere utenfra. Men vi har ikke tatt den beslutningen enda.
I tilknytning til 18-hullsbanen bygges det også en 11-hulls pay and play-bane som blir åpen for alle. Den vil være gratis for juniorer og paragolfere.
– Vi har gått inn med 200 millioner. Arild, Henrik og jeg er
enige om at dette ikke er en investering for å tjene mer penger.
Trolig får vi dem aldri tilbake. Om vi gjør det, helt fantastisk,
men det er først og fremst for å vise hvor fantastisk golf kan
være. For å sette oss på verdenskartet samtidig som vi gir noe
tilbake til grasrota, til juniorer og parautøvere.
TEKST: Jonas Lilja-Tverdal, Emilie H.R. Kvamme og Nicolai Landmark // FOTO: Benjamin A. Ward
En viktig september står for tur. Først skal de europeiske kvinnene med Tutta og
Caroline Martens kjempe mot amerikanerne i Solheim Cup, og uken etter er det
Viktor Hovlands tur i Ryder Cup. I begge de populære turneringene spilles det
matchspill, hvor utøver møter utøver i en spennende duell. Spilleformen er like
nervepirrende som den er unik, og kan anbefales på det sterkeste. Derfor har vi
viet denne utgaven av Golfskolen for at nettopp du kan bli bedre i matchspill!
F ørst og fremst kan vi ta en kjapp gjennomgang av reglene. I motsetning til slagspill eller stableford (hvor man spiller om poeng), spilles match ett hull av gangen. Det er en spilleform hvor hvert slag teller, og man belønnes for å spille litt mer offensivt enn man ellers ville gjort. Det handler ikke om antall slag du bruker på hele runden, men om å vinne hvert enkelt hull. Hvis du bruker færre slag enn motstanderen, vinner du hullet, og du går «én opp/1 up». Dette gjelder uansett om du får par og motstanderen din får dobbeltbogey – det går bare an å vinne ett «poeng» av gangen. Hvis stillingen snur på det neste hullet – at motstanderen din slår deg – blir stillingen «all square» igjen. Duellen er over når det er teoretisk umulig for den som ligger under, å ta seieren. For eksempel hvis en spiller leder «3 opp» og det bare er 2 hull igjen. Selv om den som ligger under hadde vunnet både hull 17 og 18, blir stillingen bare «1 opp» istedenfor. Derfor avslutter man kampen på hull 16 og sier kampen endte «3&2» (3 opp, med 2 hull igjen å spille).
Matchspill gir rom for heroiske comebacks, episke dueller og overraskende vendinger. Se for deg å være to slag bak på de siste hullene for så å vinne matchen med en fenomenal putt og ta seieren i siste liten. Hvert hull er som et kapittel i en bok der spenningen eskalerer for hvert slag, og hvor golfere tar på seg rollen som både utøvere og taktikere.
I tillegg er det mange forskjellige måter man kan spille match på. I storturneringene Solheim Cup og Ryder Cup spilles det både i lag og individuelt, hvor særlig lagduellene er ekstra spennende:
FOURSOME (også kjent som alternate shot)
I foursome spiller to spillere som et lag, og det brukes bare én ball.
Spillerne slår annethvert slag på samme ball med start fra utslagsstedet.
Den ene spilleren slår ut på partallsnummererte hull,
og den andre spilleren slår ut på oddetallsnummererte hull. Derfor
kan det hende at den samme spilleren senker den avgjørende
putten og slår ut på neste tee, og derfor slår to ganger på rad.
FOURBALL (også kjent som best ball)
I fourball spiller også to spillere som et lag, men hver spiller bruker
sin egen ball gjennom hele hullet. Den beste scoren på hullet blir tellende
for laget. Med andre ord, hvis en spiller på laget gjør en birdie,
mens den andre spilleren gjør en bogey på samme hull, blir birdien
valgt som lagets resultat.
SCRAMBLE
I scramble spiller også to spillere (kan også være tre eller fire) som
et lag, men begge spillerne slår ut på hvert eneste hull. Deretter velger
laget den beste av de to utslagene, og begge spillere slår sitt neste slag
fra det valgte stedet. Laget fortsetter å velge det beste slaget og spille
derfra til ballen er i hullet. Dette formatet gir mulighet for samarbeid
og taktisk spill da begge spillerne bidrar til hvert enkelt slag.
Før du begir deg ut i en matchspillduell, kan det være lurt å trene på å konkurrere i denne spilleformen. Fordelen er at du enkelt kan bruke matchspillreglene på øvingsfeltet. Du kan for eksempel utfordre en venn til en nihulls up&down-konkurranse på chippinggreen! Pek dere ut ni forskjellige hull hvor målet er én chip eller pitch og to putter. På den måten blir alle hullene par 3, og det er lettere å holde orden. Slår du vennen din, går du én opp og taper du går du én ned - akkurat som i vanlig matchspill.
Dette er god trening på to forskjellige måter. Først og fremst blir trening morsommere ved å trene sammen med noen, og man får introdusert konkurranse i hverdagen. For det andre blir du bedre kjent med matchspill-reglene. Da blir det lettere å overføre det du har lært på øvingsfeltet, til banen.
En god oppvarming før man går i gang med en runde golf, er alltid viktig. Først og fremst for å få kroppen i gang og for å forhindre skader, men også for å finne ballfølelsen for dagen. Som en start anbefales det å ta en kølle over skuldrene og rotere kroppen begge veier for å aktivere rotasjonsbevegelsen man gjør i en golfsving. Videre bør man varme opp håndledd og albue ved å holde armen rett ut fra kroppen og rotere køllen man holder i hånden. Disse to oppvarmingsøvelsene er bare to av utallige varianter man absolutt bør gjøre før man slår ut. På mange måter er golfsvingen en relativt unaturlig bevegelse hvor man bruker muskler man ikke ellers gjør i hverdagen. Derfor er det fort gjort å spille på seg, eller forsterke, skader man har i kroppen. En god oppvarming blir derfor en enkel forsikring for å unngå dette.
En av de aller viktigste tingene man gjør på rangen før man går til første tee, er å finne ballfølelsen. Som mange av oss vet, kan denne komme og gå akkurat som den vil – noe som er frustrerende for enhver golfer. Samtidig er noe av det verste man kan gjøre på rangen, å begynne med «quick fixes» rett før man skal slå ut. Da er det heller bedre å forsøke å spille med den «dagens» feil. Dersom jernslagene for eksempel går mer til høyre enn vanlig, er det bedre å sikte mer til venstre for å kompensere for feilen fremfor å legge om hele svingen ti minutter før tee-off. Dette er selvfølgelig alltid viktig, men om noe kan det være enda mer essensielt i matchspill. Hvis det fremstår for motstanderen din at du ikke har kontroll på slagene dine den dagen, er det lett for duellanten å føle at den har overtaket allerede fra start. For matchspill er først og fremst en psykologisk kamp!
På samme måte som god putting fjerner slag fra scorekortet ditt i slagspill, er god putting essensielt for å vinne hull i matchspill. Hva er vel bedre enn å legge en langputt innenfor «gimmie-avstand» for å sette ekstra press på motspilleren din? For at dette skal skje deg, bør du trene på dette jevnlig og ikke minst gjøre noen øvelser på oppvarmingsgreenen før du slår ut. En god måte å bli kjent med tempoet på greenene og forhindre treputter er ved å bruke greenkanten til din favør. Ta med deg tre eller fire baller og skritt opp mellom seks og ti meter fra «fringen». På den første putten er målet kun å stoppe 70–100 cm fra greenkanten. På putt nummer to er målet å slå putten mellom den førsten ballen og greenkanten. På den tredje putten er målet å havne mellom ball nummer to og kanten. Gjør dette fra flere distanser og både i oppoverbakke og i nedoverbakke. Ved å gjøre denne øvelsen før du slår, blir du kjent med hvor raske, eller trege, greenene er på den aktuelle dagen, og du kan slå putter med selvtillit uten å være usikker på om den kommer til å gå for kort eller for langt. Formålet er å sørge for at du sjelden trenger å jobbe med en sur 1,5 meter for å redde hullet, men heller får en «gimmie» av motspilleren din.
Er det én ting vi vet om golf, så er det at putting er viktig. Om noe så er det enda viktigere i matchspill, for det er ofte her det avgjøres om man taper eller vinner et hull. Har man en putt på 1,5–2 meter, tenker man ofte «denne setter jeg», men det viser seg gang på gang å være vanskeligere enn man først antar. Selv på PGA-touren er det ikke gitt at disse går i – faktisk så bommer proffene putter på 6 fot (1,82 meter) 29,7 prosent av gangene.
For å sette flere mellomkorte putter er det viktig at man sender ballen på riktig linje fra start. Om du bommer på linjen, har du bommet på hullet før du i det hele tatt har slått slaget. Prøv derfor denne øvelsen neste gang du er på puttinggreenen:
Skritt opp en lengde på mellom 1,5 til 2 meter og legg ned en linjal. Har du ikke penalet ditt i bagen, kan du bruke et bankkort. Bruk så linjalen (eller kortet) til å sikte på hullet og slå ballen over denne. Ved å bruke linjalen på denne måten vet du hvor du skal slå ballen, men du kan også bruke den rette kanten til å sjekke om putteren er parallell eller ikke. På slike korte putter er det ikke nødvendigvis like viktig om beina sikter helt rett, men putterhodet må absolutt være rett. Starter du ballen på riktig linje så ofte som mulig (uten å pushe eller pulle den), er sannsynligheten for at du setter flere putter – og vinner flere hull i matchspill – veldig stor.
Visste du at indekseringen på hvert hull opprinnelig er utviklet for matchspill og ikke for å fortelle hvilket hull som er banens vanskeligste? Mange tror at når et hull har indeks (eller handicap) 1, betyr det at det er banens vanskeligste hull. Dette stemmer ikke. «Hovedprinsippet ved fastsetting av indeks på hullene er at indeks skal virke som en utjevningsfaktor mellom spillere med forskjellige handicap når disse konkurrerer i matchspill. Etter dette prinsippet kartlegges det hvordan en spiller som har høyere handicap enn en annen, skal få fordelt de ekstra slagene den får tildelt på banen, slik at forskjellen i golfferdigheten på beste måte utjevnes», skriver Norges Golfforbund. Med andre ord: Systemet er designet for at f.eks. du (en høyhandicapper) kan spille en jevn matchspillkamp mot en lavhandicaper (og vise versa).
Med denne informasjonen i bunn er det lettere å forstå hvorfor indekseringen er som den er, og du kan lettere legge opp strategien for å slå din motspiller. Dersom det er syv slag mellom dere to, vet du at du har ett «ekstra» slag på hullene med indeks 1–7. Ha dette i bakhåndunderveis på runden slik at når du kommer til hullet med indeks 5, så trenger du ikke å slå motspilleren din, bare matche ham.
Det er få ting som er bedre enn å dunke ballen midt i fairwayen når du har honnøren i en match. Da viser du med én gang at du har kontroll fra tee, og fairwayen blir smalere for motspilleren din som vet at han også må gjøre det samme for å holde følge. Men for å få det til er det et par ting man må huske på: treffe ballen midt på køllehodet, sørge for at køllehodet er rett i trefføyeblikket og ha et godt svingspor. Det høres kanskje ut som mye på én gang, men det er fullt mulig å bli bedre i alle disse tre aspektene.
På markedet i dag finnes det sprayer og teiper som man kan klistre på driverhodet for å se hvor du treffer ballen i slagøyeblikket. Du kan også bruke fotspray som man får kjøpt på et helt vanlig apotek. Når du driver med dette, lærer du hvor du treffer ballen, og du kan gjøre små korrigeringer der det trengs. Hvis du for eksempel treffer på tåen av køllehodet, kan du utfordre deg selv til å treffe på hælen fem ganger på rad uten å gjøre endringer i oppstillingen. Da tvinger du hjernen til å bruke en annen måte å «få bort» tåfeilen på, noe som kan rette den opp. Klarer du ikke å treffe hælen etter fem forsøk, kan du stille deg to centimeter nærmere og prøve på nytt.
Retningen ballen tar i luften, avgjøres hovedsakelig av to ting: køllehodets vinkel i slagøyeblikket og svingsporet ditt. Køllehodets vinkel avgjøres i stor grad av grepet, så her er det viktig å holde riktig. En tommelfingerregel er at man ser minst (!) to knoker på venstre hånd og én knoke på høyre. Man kan bruke headcoverne (eller noe annet mykt) til sin favør. Legg et headcover på hver side av ballen og øv på slå ballen uten å treffe noen av dem. Da vil hjernen forsøke å unngå disse to i svingen fordi de er «i veien», og du vil forhåpentligvis ha et mer nøytralt svingspor. Treffer du den nærmest deg, betyr det at du kommer for mye innenfra, og du sliter mest sannsynlig med en hook, og vise versa. Det fine med denne øvelsen er at du kan justere vanskelighetsgraden ved å gjøre porten smalere og bredere.
Målet ved å ha fokus på disse tre tingene når du står med driver i hånden, er selvfølgelig for å gi deg selvtillit når du står på tee, slik at det blir en styrke fremfor en svakhet. Lykke til!
Det er mange små ting som er forskjellig fra slagspill eller stableford og matchspill. Selv om hovedmålet fortsatt er å få ballen i hullet på færrest mulig slag, er det andre ting man bør legge vekt på, som strategi og psykologi.
En av de viktigste mentale omstillingene man burde gjøre før man slår ut i en match, er å tenke «ett hull av gangen». Istedenfor å forberede seg til en hel 18-hullsrunde, bør man heller se for seg at man skal spille 18 mindre matcher. For i vanlig slagspill er det lett å tenke at hele runden er ødelagt om du slår et dårlig slag eller gjør et dårlig hull. I matchspill er dette umulig, for man kan maksimalt tape ett hull av gangen. Derfor er det lettere å spille med lavere skuldre ettersom det ikke er en hel runde som står på spill. Børst av deg det forrige dårlige slaget og angrip heller på det neste. Faktisk er det mange som sier de spiller bedre golf etter en runde match mot en god venn – nettopp fordi man blir tvunget til å tenke ett slag av gangen.
Matchspill blir ofte kalt sjakk ettersom det er vel så mye taktikk som gode slag som avgjør duellen. Om motstanderen din bommer på green på innspillet, er det ikke noe poeng å slå et høyrisikoslag mot en vanskelig flaggplassering hvor sannsynligheten for at du også bommer er høy. Sikt deg heller midt på green og gi deg selv en god sjanse for en to-putt – en hullseier i banken. Men vær obs på det motsatte også. Om du spiller for konservativt åpner du døren for at motstanderen kommer seg inn i matchen igjen. Det er viktig å finne balansen mellom hvor du skal angripe på banen og når du bør ta det litt med ro og la duellanten gjøre feilene.
Til slutt er det viktig aldri å ta noe for gitt. I Solheim Cup og Ryder Cup har vi gang på gang sett matcher som svinger frem og tilbake frem til det aller siste slaget. Selv spillere som leder matchen «3 opp» med fem hull igjen å spille, holder fokuset og fortsetter med rutinen på hvert eneste slag, for plutselig kan motstanderen senke en usannsynlig langputt som skifter momentet mot deg. Kampen er ikke ferdig før den aller siste putten er i bunnen av koppen. Du må sørge for at det er du som kan strekke armene i været når det øyeblikket inntreffer.
Masse lykke til i din neste matchspillkamp!
L a meg starte med innrømmelsen: Jeg er ingen proff. Jeg er en hobbyspiller som de fleste av oss. Jeg startet med denne galskapen i voksen alder, ble ivrig, også på utstyr. Leste meg opp, søkte på nettet. Som regel har jeg også kjøpt køller der, noen i nettbutikk, og altfor mange på Finn.no.
Noen har funka, de fleste ikke. Underveis har jeg solgt, byttet og gitt bort. Og gradvis forstått hva jeg trenger. Tror jeg. Fristelsen ble derfor for stor da Titleist Sverige inviterte oss til Forsgårdens GK for å presentere nye T-series og gi meg en tilnærmet «Tour fitting».
Det var på tide å teste troen. Håpet var at jeg ikke trengte noe nytt. Frykten var at det kom til å bli dyrt.
J eg snakker ikke negativt om proer og trenere, men det er mye fokus på teknikk og treningstips i sosiale medier, starter Ennis Myndel.
– Det er viktig, men tar tid. Det er ikke gjort over natta å lære seg nye ting teknisk. Det går mye fortere å tilpasse utstyr. Det er den raskeste måten å forenkle spillet på.
Som Acushnet-ansvarlig for utdanning og kølletilpasning i det nordiske markedet har han invitert Norsk Golf til Kungsbacka for en presentasjon av Titleists T-serie. På rekke og rad står den nye jernfamilien T100, T150, T200 og T350 – slik at alle kan sette sammen sin perfekte bukett.
TITLEIST FOR ALLE. – Vi har lenge blitt sett på som et merke for de beste spillerne. Ute på touren har vi en suveren markedsandel. Og det er ikke nytt at Titleist også lager køller for spillere med høyere handicap, forklarer Myndel mens han rigger opp sitt mobile studio.
– Men det er først med den nye T-serien at vi har laget en enhetlig familie hvor du kan mikse modeller og sette sammen et sett, der modellene likevel ser like ut i bagen.
Med på dagens økt er produktspesialist Erik Borgvall, en av hans beste menn. I de neste tre timene skal de sammen dissekere bagen vår. Vurdere om noe bør kastes ut, eller nye køller bør inn.
– Er ikke kølletilpasning først og fremst noe de beste spillerne trenger?
– Tvert om, svarer Myndel kontant.
– Golf er vanskelig nok som det er. Tilpasset utstyr gjør det enklere og morsommere. De beste spillerne justerer seg raskt, slår to slag med en kølle de aldri har testet før, og tweaker svingen. Det klarer ikke «medelgolfaren». Derfor er det så viktig.
SLIK SKJER DET. I bakgrunnen er Borgvall i ferd med å koble sammen Trackmanradaren og iPaden. Et arsenal av skaft brettes ut i bærevesker som på film ville inneholdt rifleløp og andre skarpskytende våpen. Med rangeballer som ammunisjon starter vi mitraljøsen.
– Vi begynner alltid i midten av settet og strekker oss i begge retninger. Målet er å finne de optimale lengdene med en bra separasjon for hver kølle.
Prosessen er lik gjennom hele settet. Først slår jeg med egne køller. Så leser Borgvall av tallene, bytter til T-serien, skifter skaft og køllehoder etter behov og alltid med et blikk på tallene.
– De fleste hobbygolfere sliter mest i den øvre delen av settet sitt. Fra det lengste, spillbare jernet til driveren. Det gapet der – wow! – der er det mye å gjøre, sier Myndel.
Hver kølle skal fortjene sin plass i bagen. I Titleists tilpasningsmetodikk er det nedfelt i de tre D-ene: distance, dispersion og descent. I lengde, spredning og nedfallsvinkel.
– Mange tenker at de skal ha en firer som går lavt. De tenker ikke på at de er bedre tjent med en kølle som går like høyt som en sjuer. Ballen må stoppe på greenen, forklarer han.
Borgvall er enig, han tilføyer:
– Når vi leter etter hva som passer deg best, handler det ikke om hvor langt du kan slå en firer eller femmer. Det som betyr noe. er hvor enkelt, ofte og komfortabelt du slår ballen med riktig høyde og distanse. Vi ser ikke bare på spredningen sideveis, men også lengderetningen.
TALLENES TALE. Da vi er ferdige med jernene og de lengste køllene, går vi nedover til wedgene. Og vi aner allerede at rådene begynner å bli dyre.
– Er fitting bare et grep for å selge mer?
Erik Borgvall rister på hodet.
– Jeg ser på meg selv som fagmann, ingen selger. Jeg er her for å hjelpe deg. Jeg prakker ikke på deg nytt utstyr. Du skal gå herfra med fakta og tall som viser deg sannheten, sier Borgvall.
Ennis Myndel nikker.
– Mange forventer en mirakelverden når de kommer hit. Men vi har en menneskelig faktor her også. Vi fikser ikke svingen din. Men som regel kan vi redusere missene dine ganske mye. Og det eneste vi vil, er at folk ikke kjøper køller uten å teste dem, sier han.
– Jeg skal gi deg et eksempel fra i går, sier Borgvall når flere hundre baller er slått og tallene lagret på iPaden.
– Vi gikk grundig gjennom settet til en ivrig golfer i 60-årene. Tre av køllene hans gikk like langt. Så vi endte opp med å fjerne seks køller fra bagen hans og erstatte dem med to nye.
E tter tre timer og hundrevis av slag på Forsgårdens GK, sitter jeg med fasiten. Og bildet blir enda klarere når Titleists produktspesialist Erik Borgvall dagen etter sender over testresultatene. – Her er spesifikasjonene. Jeg legger ved noen bilder som sammenligner køllene vi anbefaler for deg mot køllene du spiller med i dag. Tallene taler vel for seg, skriver Borgvall.
MITT VALG: Titleist T100s (5-PW). – Jeg kjøpte dette settet så sent som i vår. Det var min tidligere erfaring med AP2 som gjorde at jeg valgte T100s med sterkere loft enn tourmodellen T100. Mine beste slag er gode, men missene dreper meg.
ERIKS ANBEFALING: Titleist T200 (5-PW), med ProjectX LZ, en halv tomme forkortet, to grader flat. – Skaft i jernkøller handler mye om tempo og hastighet for å finne det optimale treffpunktet og riktig spredning. Spillere med høyere tempo i svingen har nytte av et litt tyngre skaft, mens spillere med en roligere sving har nytte av et lettere skaft.
TALLENES TALE: Med T200 (7-jern) økte den gjennomsnittlige slaglengden med 9,6 meter, et resultat av at ballhastigheten gikk opp med 5,7 mph og kvaliteten i balltreffet ble bedre (smash factor).
Samtidig fløy ballen høyere med god nedslagsvinkel (landing angle) og spinntall. Den mest åpenbare forskjellen er likevel spredningen som ble mye mindre i både bredde og lengde.
MITT VALG: Titleist TSR 2 med Tour Ad UB stiff flex. – Jeg fikk denne i fjor etter en rask tilpasning på demodag. Den har vært god for meg, og har luket ut de største slicene. Jeg finner flere fairwayer nå enn før, men uten at lengdene har økt.
ERIKS ANBEFALING Titleist TSR2 med Mitsubishi Tensei AV Xlink Blue stiff flex, en tomme forkortet. – Et valg med mer aktiv tip for å få skaftet til å rette seg ut tidligere, slik at tåen på køllehodet roterer tidligere inn i ballen. Etter min mening blir dagens skaft litt for stivt og tungt for deg.
TALLENES TALE:
Skaftbyttet (og endret innstilling på driverhodet til
C3) førte til at snittlengden økte med 15,3 meter totalt og like langt
i carry. Ballhastigheten gikk opp fra 132,8 til 136,3. Med et kortere
skaft fant jeg i tillegg senter av køllehodet oftere slik at kvaliteten
i balltreffet ble bedre (smash factor). Slagene ble også høyere med
mindre spinn.
Bjaavann GK viste seg fra sin aller beste side under årets Norgesmesterskap i starten av august. Foto: Benjamin A. Ward
I skogene bak Kjuttaviga ligger en av Golf-Norges best bevarte hemmeligheter: Bjaavann Golfklubb
De er ikke så kjente for å skryte på Sørlandet. Derfor skal vi hjelpe dem litt med det.
Lenge har turistene valfartet til Kristiansand for å besøke Dyreparken, Julius og Kaptein Sabeltann. Men langt flere burde dra dit for å spille golf. For 20 minutters kjøring fra sentrum slynger det seg et mesterverk rundt Bjåvannet. Halve æren skal tillegges Robert Trent Jones jr. Resten skal Gud og klubben ha.
Den anerkjente banearkitekten må ha foldet hendene og takket de høyere makter da han fikk dette oppdraget. For sjelden får man mulighet til å forme en bane med samme naturgitte forutsetninger. Så tok han da også godt vare på den.
– En av de beste banene i Norge, uten tvil. Jeg så den for første gang i går. Hele veien rundt ventet jeg på et svakt hull, som de fleste har, men det nærmeste jeg kom var hull 14. Men til slutt kjøpte jeg det også, sa Henrik Bjørnstad, Eurosportkommentator og tidligere PGA Tour-spiller, da vi traff ham under NM på Bjaavann i august.
Banen var i toppform, greenene lynraske. Selv landets beste spillere applauderte forholdene. Flere av dem uttrykte at de aldri hadde spilt på bedre greener i kongeriket.
Bak de flotte forholdene ligger et omfattende klubbarbeid med et spesielt fokus på nettopp greenområdene. Fra klubbhuset oppe på pynten har du panoramautsikt over Bjåvannet og flere av hullene. Og burgeren til kokken er en del av skattkista.
Hull 13. Det er ikke ofte vi løfter fram et par 3 som banens beste, men vi fristes til det her. Greenen har vann på tre kanter, et enkelt tre og en stein som gir hullet karakter. Med teesteder fra 89 til 164 meter er dette perfekt for øyet og i spill.
Hull 9. Dette skal være et fryktet par 5. Det skjønner vi. Her er vann i spill langs en timeglassformet fairway som snevres inn, med kryssende bekk og voktende furutrær foran greenen. Spill smart.
Hull 14. Strategisk er dette et kult par 4. Du kan drive greenen, finne den skjulte fairwayen i midten eller gå den konservative veien rundt. Slikt liker vi. Men det føles likevel litt krøkkete, men bare litt.
Skogsbane.
Ganske mange. Dette er en bane som griper tak i deg fra første hull, og holder deg i nakkekragen til du er ferdig. Spiller du til handicap her, bør du være stolt.
Voksen: 600/750 kroner.
Junior: 300/375 kroner.
På tidlige høstkvelder hviler det ofte et gyllent og magisk lys over Kongsberg GK. Greenene er ondulerte og ofte raske.
Langs Lågens bredder og sølvgruvenes fjell har Kongsberg GK gravd fram en bane å være stolt av og et klubbmiljø av edleste metall.
D
a Gjermund Buen startet som daglig
leder i september 2019, hadde Kongsberg
GK bare 460 medlemmer. I dag, fire
år senere, har medlemstallet steget til 1100.
– Jeg skal ikke ta æren for det, sier Buen.
– Den som satt i denne stolen før meg, hadde helt andre forutsetninger for å lykkes. Det var dårlige tider. Alt handlet om å spare og spare. Og gradvis ble produktet bare dårligere.
MANGE RIKTIGE VALG. Vendepunktet kom med pandemien. Og da golfbanene i kongeriket fikk grønt lys til å åpne igjen etter den første nedstengingen i mars 2020, hjalp også værgudene til.
– Vi var heldige som kunne åpne 9. april, tidligere enn noen gang. Store og små strømmet plutselig til golfklubben igjen, forteller Buen.
På Kongsberg var forutsetningene i mottaksapparatet gode. Den daglige lederen var på plass. Det samme var greenkeeperen, som har dedikert sine arbeidstimer her i 20 år. Og det var dugnadsvilje til å hjelpe de ansatte.
– Styret har gjort mange gode og riktige valg, sier Gjermund Buen.
Han trekker fram kjøpet av Trackmansimulator. I september i fjor gikk klubben til innkjøp av to til.
– Simulatorene har stor betydning for oss. Plutselig har vi helårs drift her. Det bygger miljø og gjør det enklere for flere medlemmer å knekke koden til golf. Det er ikke viktig for oss at simulatorene alene går i pluss. De er her for å holde på medlemmene, og derfor er det også bare medlemmer
som har tilgang til dem. Det skal være en fordel. Og folk drar nye folk.
PASI TIL FOLKET. Det neste grepet for Kongsberg GK var å ansette helårs pro. Rett før søknadsfristen utløp, ringte Pasi Lötjönen fra Rjukan.
– Vi er en breddeklubb, en klubb for alle. Og da ville vi også ha en pro for alle, forklarer Buen.
Og sånn har det blitt. Hele klubben bruker Pasis kompetanse.
– Jeg var heldig med timingen, sier han.
Tidligere var det knapt juniorer i klubben. Nå har de passert 160. Over 50 kommer ukentlig på de organiserte treningene.
– Det viktigste er å se alle og sørge for at de vil komme igjen. Det golffaglige blir viktigere etter hvert, forklarer proen,
Med aktiv bruk av medlemsundersøkelsen Golfspilleren i sentrum øker trivselen i Kongsberg GK år for år. Og så var det greenkeeperen da.
– Han legger sjelen sin i banen, sier Buen.
– De siste åra har vi hatt en helt vanvittig bra bane. Det merker vi også ved at antall gjestespillere øker.
Kontingenten er urørt siden 2017.
– Vi ønsker å holde inngangsbilletten så lav som mulig og heller ta mer betalt for de tjenestene man oppsøker. Etter hvert må nok også vi øke litt, men vi skal ikke være først i klassen, lover Buen.
Hull 14. I det siste er vi blitt svake for korte, gode par 3-hull. Her har Jeremy Turner designet et pent, lite smykke med elevert tee rundt et vann, med en varsomt ondulert green som gir flere mulige og utfordrende flaggplasseringer.
Hull 11. Dette blir på flere måter motsatsen til hull 14. Et lengre par 3 (48: 149 m, 55: 178 m, 60: 190 m) som verken er visuelt vakkert eller spesielt interessant. En flat opplevelse.
Hull 12. Par 4, dogleg venstre, 478 m fra bakre tee, med stor høydeforskjell opp til et sterkt ondulert greenområde i flere etasjer. Baneguidens råd: «Ikke prøv gjennom skogen». Klokt.
Skogsbane.
Som på de fleste skogsbaner i Norge med vann i spill på de fleste hullene: ta med nok.
18 hull: | 590 kroner. |
9 hull: | 390 kroner. |
Junior 18/9 hull: | 350/250 kroner. |
6-hullsbanen: | Gratis. |
99 år gamle Oslo Golfklubb er Norges eldste bane. Mange mener nok også at den er Norges fineste.
Mye har skjedd på nesten 100 år. Fra å være landets en av landets første golfbaner med en låve som klubbhus har den nå 18 av de vakreste hullene her til lands og et splitter nytt klubbhus fra 2020. Klubben, som av mange bare kalles Bogstad ettersom den har Bogstadvannet og Bogstad Gård som nærmeste naboer, har mange høydepunkter man kan trekke frem. Et av de mest åpenbare er standen. Banen holder stort sett alltid høyt nivå, selv etter alt regnværet som kom på Østlandet i løpet av august. Vyene man får oppleve når man går 18 hull på Oslo GK, er et annet høydepunkt. Fra hull 13 til hull 17 er man i umiddelbar nærhet av Bogstadvannet, som både gir gode fotomuligheter og stor sannsynlighet for at man må droppe ved nærmeste røde stake.
Selve banen er en parkbane som er bygget i et område med mye terreng. På flere hull har høydeforskjell en stor påvirkning på hvilken kølle man skal velge, både til glede og til forargelse. Med syv forskjellige teesteder på hvert hull er det mange måter å spille banen på, enten du er scratchspiller eller høyhandicapper (hcpkrav 36/32 om du spiller med medlem eller ikke).
Oslo Golfklubb pleier å holde åpent til medio oktober, så om du har denne på bucketlisten din i år, bør du begynne å tenke tanken på å bestille starttid!
Hull 14. Et av banens signaturhull er en dogleg venstre med vann langs hele venstresiden samt rundt green. Om du er modig, er det mulig å slå over vannet (omtrent 200 meter). Utrolig vakkert og morsomt hull.
Hull 9. Den første sløyfen avsluttes med et langt par 5-hull. På utslaget slår man mot en todelt fairway som faktisk kan straffe et slag «midt i gata». Innspillet går i oppoverbakke med trær og OB-staker som sammen med skuelystne medlemmer vokter green.
Hull 11. Et par 3 med mange meter høydeforskjell som kan gi køllevalget en utfordring. Kan fort bli lurt av ballbanen før den har truffet green.
Åpen parkbane med vakker utsikt over Bogstadvannet.
En god del. På de første ni har du ofte plass selv om du bommer på fairway, men på de siste ni kan det fort bli flere leteaksjoner
Greenfeespiller: 1900 kroner. Medlems gjest: 1250 kroner. Junior: 700/600 kroner.
I nnenfor en times kjøring fra Nice flyplass finner du tre baner som alle forsvarer en dag eller mer borte fra kysten. Så forskjellige, men likevel med alt du kan ønske av kvalitet og sjarm.
Vi starter med den litt rufsete, men koselige, lokale og utrolig sjarmerende banen Golf de Biot, med verdens kuleste klubbhus og medlemmer. Deretter prøver vi Royal de Mougins som er et velpleid sted med velpleide mennesker, dog kupert og vanskelig. For så å avslutte med Terre Blanche som kanskje representerer det ypperste av golfbaner og service du finner i det kontinentale Europa.
KJENDISENES MØTESTED. Golf de Biot er en kommunal bane og svært populær blant byens 9000 egne innbyggere. Arkitektene James Peter Gannon og Percy Boomer ble i sin tid regnet som pionerer på tegning av golfbaner i Sør-Frankrike, og banen i Biot ble møtested for kjendiser og aristokrater. Våpenskjoldet til Golf de Biot bar fargene blått og gult med stolthet. Det var en hyllest til sin svenske ærespresident, H.K.M Gustav V, som var en ivrig tilhenger av banen. Det var ellers også Bing Crosby.
Banen ligger like ved foten av landsbyen, er relativt flat og byr ikke på de helt store utfordringene. En god venninne drivet faktisk greenen på hull 8, et par 4 som riktignok starter i nedoverbakke.
Vi liker banen for flyten, de rustikke omgivelsene og det faktum at den veksler mellom park- og skogshull. Dessuten er det pittoreske klubbhuset med kafé verdt et besøk for en forfriskning etter runden. Golf de Biot er absolutt trivelig og lettgått – og en artig kontrast til andre noe mer velpolerte og eksklusive baner i Provence.
Etter golfrunden er det bare å sette kurs for gamlebyen med trange blomsterfylte smug, gotiske bueganger og preg av svunne tider. Ikke bare for kanskje å få et glimt av Kennedyfamiliens caddie, Françoise, som fremdeles flanerer på de brosteinslagte gatene, men også for å nyte av dette pulserende hjertets kulinariske og kulturelle fristelser.
I 154 f.Kr. bosatte romerne seg nøyaktig der landsbyen ligger i dag – et sted de okkuperte i 500 år. Biot er viden kjent for sine mange glassblåsere der besøkende får teste ut teknikken, og byr på et imponerende museum tilegnet kunstneren Fernand Léger.
Det er også her en finner kirken Sainte Marie- Madeleine fra 1400-tallet og spisesteder som Trio Di Vino og Les Arcades. Sistnevnte har en Rembrandt på veggen og er for en institusjon å regne. Stedet har et 2-stjerners hotell i 2. etasje som får turister ute etter gamlebyopplevelser til å sjekke inn på løpende bånd.
ENGLESKOLE PÅ ROYAL MOUGINS. Kjøreturen fra Biot til Royal Mougins Golf Club tar rundt 50 minutter. Der venter en kupert mesterskapsbane designet av amerikaneren Robert von Hagge, som også har Paris' stolthet Le National på merittlisten. Et godt tips er å besøke klubbrestauranten før starttid. Terrassen ligger få meter unna greenen på hull 18 og byr på panoramautsikt over golfbanen og landskapet rundt. Det samme rådet gjelder proshopen som har et godt utvalg av utstyr, plagg og accessoirer.
Stikkordet for Royal Mougins er variasjon. Gjennom hele runden oppmuntres spilleren til presise slag, ellers er hullet fort tapt. Og en kan like godt nevne det først som sist – denne banen fra 1993 er ikke for nybegynnere. Greenene er raske og ondulerte, men sjenerøse i størrelsen. Åtte innsjøer – knyttet sammen i form av bekker og fosser – sørger for nok av utfordringer. Allerede på hull 2, et par 3 fra stor høyde, får du en idé om hva du møter her. Treffende nok heter signaturhullet Angel's Dive – Engelens stup.
Mesteparten av Royal Mougins går gjennom dalen Vallon de l'Oeuf, og oliventrær og gamle steinmurer sørger for provençalsk atmosfære. Slikt kan friste enhver til å bli lenger, om ikke annet for å gjøre et nytt forsøk på banen dagen etter. Det fins det saktens gode grunner til. Anlegget har et 4-stjerners hotell med 27 suiter, restaurant og stort spa. Kåret til Frankrikes beste golfhotell tilbake i 2016 ble det også.
EKSKLUSIVT OG VELPOLERT. I oktober 2022 ble Terre Blanche rangert som nummer to av de beste golfanleggene i Kontinental-Europa av Golf World (UK). Det er det eneste golfanlegget i Sør-Frankrike med 36 hull og fem proer. Du finner fenomenale treningsområder parate til å ta imot lærevillige golfere. En må riktignok kjøre et stykke inn i landet fra kysten for å komme til anlegget, som faktisk er større enn Monaco i areal. Det er også en av årsakene til at uansett hvor gjestene skal bevege seg, så blir en hentet av ansatte i golfbiler på det som fortoner seg som sekunder. Ikke så rent lite dekadent, men veldig lett å venne seg til hvis budsjettet ikke har tatt nevneverdig skade av svak krone og høy rente.
I forhold til restauranter, spaanlegg, treningsfasiliteter og idyllisk beliggenhet omkranset av hele ni provencalske landsbyer er denne 5- stjerners resorten fantastisk. Men vi er tross alt her for å spille golf, og her er det banene Le Riou og Le Chateau som ruler.
18-hullsbanen Le Riou er en teknisk bane som belønner strategisk spill og presisjonsslag til gagns. Banen er oppkalt etter den 9,5 km lange elven Le Riou som går langs hullene, men den var knusktørr under vårt besøk. Faktisk har ledelsen gått til det skritt å hugge ned enkelte eldgamle trær som står tett inntil greenene, fordi de drikker anslagsvis 700 liter vann i døgnet.
Le Chateau føles kanskje hakket mer overkommelig og trivelig for «oss vanlige» golfere. Den er en variert, krevende bane som måler 6616 meter fra backtee. Strøken ned til minste detalj. Her trenger du ikke invitasjon fra et medlem eller å være hotellgjest for å spille. Men, den er like frodig og velpleid som Le Riou. Ta en grundig titt på banekartet, og du lykkes på en god dag. Øvre grense for gjestespill er for øvrig satt til handicap 35.
LUKSUS FOR MANGE. Hvert år besøkes Terre Blanche av et sted mellom 15 000–18 000 greenfeegjester, og mange av dem sjekker inn på hotellet for en ekstra luksuriøs golfopplevelse. I høysesongen står 400 ansatte klare for å yte gjestene det lille ekstra, hvilket merkes godt. Til tider er betjeningen så ivrig at frokost- og middagstallerkenen nærmest blir revet bort før en er helt ferdig med å spise. Noe som gir en viss slankeeffekt selvfølgelig, men maten er av såpass høy kvalitet at vi hadde lyst på alt.
I løpet av det som skulle være tre fredelige
minutter i en stol i hotellobbyen, ventende på
sjåføren, spør hele fem ansatte om de kan bringe
forfriskninger, bistå med informasjon eller på
annen måte være til hjelp. Men, de vil oss bare
godt. Et provençalsk ordtak sier «den som har
vært her én gang, alltid vil komme tilbake».
Det er ikke tilfeldig.
GOLF DE BIOT
*ROYAL MOUGINS GOLF CLUB
*TERRE BLANCHE
LES ARCADES, BIOT
wwww.hotel-restaurant-les-arcades.com/
*TRIO DI VINO, BIOT
D et er lenge siden Costa del Sol sto øverst på golfturisters «bucket-lister». Med rimeligere langdistansefly har en hel verden åpnet seg opp. Fristende flagg vaier på koller og klipper i Sør-Afrika og Lofoten. Og samtidig har den evigunge solkysten festet litt for hardt og lenge.
Men tro det eller ei: Det er fortsatt uskyld å finne på den spanske sørkysten.
DEN GODE FØLELSEN. Personlig er vi ikke spesielt glad i de mest folksomme og trafikkerte områdene rundt Marbella og Puerto Banús. Båtene er for store, prisene for høye, helikoptrene for mange og lommebøkene for fete.
Derfor føles det godt å kjøre noen kilometer ekstra mot Spanias sørvestre hjørne og legge larmen fra strandbarene bak oss. I september ruller tv-bildene fra Solheim Cup på Cortesin over skjermen. Om du ikke er spesielt opptatt av kommunegrenser, eller jobber som PRansvarlig for et spesifikt område i regionen, vil du nok hevde at Sotogrande er en del av det samme nabolaget.
Glem alle de slitte forestillingene om Costa del Golf med overfylte strender og baner. For Sotogrande tilhører den mest billedskjønne delen av Andalucia med en imponerende samling av førsteklasses golfhull.
LEGENDARISKE VALDERRAMA. Enhver diskusjon om golf i Sotogrande begynner og slutter med Real Club Valderrama. Den ikoniske banen, designet av Robert Trent Jones Sr, bærer den stolteste arven i området. Valderrama var vertskap for Ryder Cup i 1997 og har siden vært kjent som en av de mest utfordrende og spektakulære 18-hullsbanene i verden. Dens krevende layout, med trange fairwayer og strategisk plasserte hindre, tvinger deg til å forme slagene – en draw, en slice, høyt og lavt. Og har du ikke de slagene i verktøykassen din, er det bare å svelge dobbelbogeyene og nyte utsikten. For regningen er ikke så morsom å se på.
I 2023 koster det 500 euro å spille en 18-hullsrunde her som gjest. Og vil du utvide gjestespillet til en hel dag, må du legge på ytterligere 350 euro. Og 60 til for en caddie, som anbefales når du først har bestemt deg for å tømme kortet og oppfylle en livslang drøm om å danse med den sagnomsuste dronningen.
FLERE HJERTESLAG. I Sotogrande finner du ikke bare stillheten du måtte savne i Marbella. Her hører du plutselig dine egne hjerteslag, ikke bassen fra nærmeste diskotek. Og har du først tastet koden på Valderrama, gjør du lurt i å plusse på med de tre andre banene i nabolaget.
Her, på Spanias odde mellom Middelhavet og Atlanterhavet, ligger godbitene Real Club de Sotogrande, La Reserva Club og nykommeren Almenara.
Kongens gamle klubb, Real, gjør et innhogg på 300 euro. På La Reserva slipper du unna med halvparten. Og på Almenara får du førsteklasses golf til en greenfee på 80 euro. Det føles som et ran etter de andre utleggene.
La Reserva Club, designet av Cabell B. Robinson, er en juvel som kombinerer utfordrende hull med enestående utsikt over havet og det omkringliggende landskapet. Banens design tar hensyn til naturen og utfordringene som terrenget byr på. Resultatet er en golfopplevelse som både gleder og utfordrer sine gjester.
Noen av dem velger å bosette seg her også. I nær tilknytning til golfanlegget frister utbyggeren med Europas største menneskeskapte innsjø, en tilhørende beach club og ulike boligprosjekter, fra elegante leiligheter til villaer i timillionersklassen – og vi snakker fortsatt euro.
DEN GAMLE SKOLEN. Real Club de Sotogrande, grunnlagt i 1964, har ingen slike boligambisjoner. Den tradisjonsrike banen er en av de mest respekterte golfklubbene i Spania. Også her har Robert Trent Jones Sr tegnet hullene med sin karakteristiske signatur. Det historiske klubbhuset er en reise i tid, mens banen er tidløs med brede fairwayer og hurtige greener. Utformingen og det flate landskapet passer både for nybegynnere og mer erfarne spillere. Klubben har også lang tradisjon som vertskap for internasjonale mesterskap og turneringer.
For de som søker variasjon, og kanskje rimeligere løsninger, er nevnte Almenara Golf Resort stedet å besøke. Banen består av tre 9-hullssløyfer med store høydeforskjeller og sjenerøse fairwayer. Uansett hvilke to sløyfer du måtte velge for å sette sammen din 18-hullsrunde, er du omgitt av frodig natur og vakre innsjøer. Hver av dem – Alcornoques, Pinos og Lagos – har sitt eget preg. Og totalen er absolutt verdt pengene.
MER ENN BARE GOLF. Når du besøker Sotogrande for en uforglemmelig golfopplevelse, er hotellet like viktig som banene selv. Heldigvis har regionen et velutviklet tilbud når det gjelder overnatting, med nyåpnede SO Spa & Golf Resort som kronen på verket.
Med en blanding av moderne design og autentisk
spansk sjarm tilbyr hotellet fasiliteter for hele
familien inkludert et voksenbasseng og ordentlig
spa – og generelt en deilig, avslappet atmosfære.
Fra øverste hylle på den spanske solkysten har du
panoramautsikt over golfbanene og Middelhavet,
hele veien til Afrikas kyst. Og på stedet finner du
flere restauranter og spisesteder som serverer det
man kan forvente av velsmakende retter fra morgen
til kveld. Det er bare å nyte det hotellet har å
by på, og lade opp energien for en ny dag med
golfeventyr.
REAL CLUB VALDERRAMA
*REAL CLUB DE SOTOGRANDE
*LA RESERVA CLUB
*ALMENARA SOTOGRANDE
Veneto er en spennende region som inneholder hele spekteret fra fjell til hav, over åser og innsjøer, fantastiske kulturbyer, men også trivelig landsbygd. Her finner du et av de mest varierte golftilbudene i Italia, og klubbene ligger tett – det er 19 klubber med minst 18 hull her. Arnold Palmer, Johan Harris og Stan Eby står for designet på noen av de mest kjente banene. Har du tid, kan du pakke golfkøllene i bilen og kjøre rett gjennom Europa.
Den nordlige delen av Veneto domineres av de majestetiske Dolomittene. På en høyde ligger Asiago, kjent for gourmetrestauranter og osteproduksjon, men også for sommeraktiviteter som kvalitetsgolf. Asiago, designet av Peter Harradine, har en fantastisk panoramautsikt, men er lett kupert. Dolomittenes dronning er skistedet Cortina d'Ampezzo, som også har en flott 9-hulls bane.
Gardasjøen er en pålitelig humørspreder og en god base for en golfferie sammen med Romeo og Julies romantiske by Verona. Veronas golfklubb, i nærheten av amaronevinområdene, er en prestisjebane som tilbyr 18 fantastiske hull, hvor de eldste 9 hullene ble designet av John Harris på 60-tallet. Du bør heller ikke gå glipp av Ca' degli Ulivi som ligger nærmere innsjøen.
Mellom Verona og Venezia ligger Vicenza og Padova, to vakre historiske byer som står på UNESCOs verdensarvliste. Colli Berici har en av Italias mest fotograferte baner, med sine hundre år gamle eiketrær og utsikt mot Dolomittene, like utenfor Vicenza.
Sør for dette området venter et mykt kupert område kalt Colli Euganei, kjent for sine varme kilder og spa-anlegg. Hele dette området er fylt med historiske landsteder og flere fine golfbaner. De 27 hullene på Padova GC ligger utrolig vakkert til i et naturreservat og regnes som en av regionens beste baner, med mye vann og et kulturhistorisk klubbhus. Kombiner det med Frassenelles 18 hull midt i spa-distriktet og Guido Migliozzis hjemmebane Golf della Montecchia med 27 mesterskapshull.
Lenger nord ligger prosecco-området der Ca' Amata er et naturlig stopp å kombinere med Villa Condulmer og Ca' della Nave, hvor Arnold Palmers design byr på passende utfordringer når du nærmer deg Venezia. Kulturhistorie og naturskjønnhet følger med på kjøpet.
Unike Venezia trenger nok ingen nærmere introduksjon. Byen er bygget på 118 øyer, og en av de største er den langstrakte sandøya Lido som beskytter lagunen mot åpent hav.
Her er strender, kasino, filmpalass og Circolo Golf Venezia med 18 hull, som kombinerer links- og parklandstil. Perfekt for en glamorøs avslutning!
Helt øst i landet hvor de italienske alpene, vinmarkene og sandstrendene møter Balkan, har golfen en særegen duft av oppdagelseslyst og trang til utfordringer. Skoger i høyden følges av mykt bølgende jorder med historiske landsteder og Adriaterhavet. Innenfor en radius på ti mil finner du seks 18-hulls baner med inspirerende variasjon.
Vi starter ved sjøen der Golf Club Grado brer seg ut over seksti hektar i en lagune i tilknytning til feriestedet Tenuta Primero. I det tette sivet trives hegre, svane, flamingo og mange andre arter. Lenger bort trives turister i alle aldre på brede, grunne strender, og fiskerlandsbyen Grado har et sjarmerende sentrum som puster ferie. For golfspilleren er vannet alltid i spill og en behagelig utfordring.
Inne i landet, i nærheten av grensebyen Gorizia, er landskapet lett kupert. Her finner du Golf & Country Club Castello di Spessa med en bane som slynger seg gjennom vinområdet. Banen er genialt utformet med utsikt i flere retninger, noe som gir følelsen av å spille på tre forskjellige baner. Ikke langt herfra ligger Golf Club Udine med 18 utmerkede hull som ligger vakkert omgitt av hundre år gamle eiketrær og ville kirsebærtrær i det mykt skiftende landskapet. Du finner banen 18 km fra den vakre lille kulturbyen Udine og 5 km fra San Daniele, verdenskjent for sin lufttørkede skinke som feires med en stor festival i slutten av august hvert år.
Ved foten av fjellet møter høylandet Carso der Golf Club Pordenone ligger, med en kombinasjon av nye og gamle hull spredt ut i den kuperte naturparken ved 1500- tallsgodset Villa Policreti, i dag et firestjerners hotell, en anerkjent restaurant og også klubbhus. Omgitt av intens grønnhet ligger også Golf Club di Trieste, noen minutter fra den slovenske grensen, med fantastisk utsikt over kysten, lagunene og havet. Selvfølgelig bør du også sette av tid til å nyte de herlige kafeene i Trieste.
Golf Club Senza Confini Tarvisio som ligger oppe i de friulanske alpene, ble utvidet til 18 hull i 2003 av den kanadiske arkitekten Graham Cooke og tilbyr to distinkte opplevelser. De første ni hullene tar deg gjennom et fint kupert skogsterreng, mens de siste ni hullene har en del vannspeil, men er hovedsakelig kjennetegnet av sine store greener som av og til skjules bak majestetiske pinjetrær og bøketrær. Ofte flankeres de også av bunkere og voller som gjør dem til en virkelig utfordring, selv for profesjonelle spillere.
Denne regionen har sitt navn etter veien Via Emilia som de gamle romerne anla, mellom Rimini ved Adriaterhavet og den store sletten i nord ved Piacenza. Den historiske arven er alltid til stede, kulturbyene ligger som en perlerad, hver med sin unike karakter: Bologna, Parma, Modena, Ferrara, Ravenna. Her finner du adelspalasser og slott, bymurer og innbydende torg, butikker og kafeer.
Men Emilia Romagna byr også på over ti mil sammenhengende kystlinje med strandhoteller, restauranter, teater, dans, musikk og temaparker – en komplett underholdningspalett!
For golfspilleren finnes det et stort og lett tilgjengelig tilbud av høy kvalitet. Hele 23 mesterskapsbaner som er åpne 365 dager i året venter på deg, med kort avstand mellom dem. Du kan derfor planlegge en svært variert golfferie med stadig nye baner. Med felles greenfee åpner det seg uendelige muligheter for å utforske området.
Terrenget strekker seg fra nære kystsløyfer til myke åser mot Apenninenes fjellkam, med mange naturreservater, og golfopplevelsen kan bli så spennende du ønsker. Ved kysten og det nærliggende innlandet bør du ikke gå glipp av vakre baner som Adriatic Golf Club Cervia, Argenta Golf Club innenfor Ravenna eller Riviera Golf Resort med lange fairwayer i amerikansk stil på åsene bak Cattolica.
De som er interessert i kultur og innlandets byer, bør prøve teknisk interessante Golf Club Bologna. Hvis det er fjell og vakre utsikter som trekker, bør du rette blikket mot Modena Golf & Country Club og den tekniske Croara Country Club som ligger høyt over Piacenza, kanskje med en avstikker til den landlige San Valentino Golf Club, ikke langt fra Reggio Emilia – bare for å nevne noen av regionens mange interessante baner.
Emilia Romagna er en region sterkt knyttet til sine gastronomiske tradisjoner. Golfere som elsker mat, kan enkelt planlegge en ferie som kombinerer golf med besøk hos produsenter med direktesalg og herlige måltider i landsbyer og byer som et supplement til klubbrestaurantene. Turistkontorene kan gi deg tusenvis av tips om stopp på veien.
Hvis biler, motorsykler og design er din lidenskap, har du kommet til rett sted: Regionens indre kalles også «Motor Valley». Her har Ferrari, Ducati, Lamborghini og Maserati sine røtter, og du finner en rekke spektakulære museer å besøke.
Det toskanske landskapet er det mest ikoniske, og det mange tenker på når de sier «Italia». Her er myke åser, sypressalléer, vinmarker og marker med nikkende solsikker. I tillegg har regionen imponerende vakre kulturbyer og historiske landsbyer med en enestående kunstarv. Dette er Da Vincis, Michelangelos og Botticellis domener, for å nevne noen.
Golftilbudet er stort med flere klassiske baner og stadig nye golfprosjekter. Her finnes 14 klubber med minst 18 hull og i tillegg et tyvetalls mindre omfattende baner. Regionen ligger i det sentrale Italia og strekker seg fra Apenninenes fjell til en lang og variert kyst vestover med en vakker skjærgård hvor Elba er den største øya.
Firenze er regionens vakre hovedstad og et utmerket startpunkt for golfferien, en drøm for alle sanser. Le Pavoniere nær byen grenser til en historisk park med en Medici-villa som klubbhus, men fremfor alt reiser du selvfølgelig hit for den praktfulle banen med utfordrende vannhindre, designet av Arnold Palmer. Til tross for at 18-hullsbanen er relativt kort, er Firenze Ugolino en kupert skjønnhetsopplevelse og en av de banene du bør spille. Poggio dei Medici er den tredje klubben rundt Firenze, og her finnes også et førsteklasses hotell. Fem forskjellige utslagssteder gjør spillet ekstra morsomt for en gruppe spillere på forskjellige nivåer.
Flere klubber i Toscana tilbyr også overnatting på historiske landsteder og vingårder, som Royal Golf La Bagnaia og Castelfalfi i nærheten av Siena. Kanskje passer det å ta et matlagingskurs? Uansett vil du elske det toskanske kjøkkenet, akkompagnert av regionens fantastiske viner.
Flere golfklubber er godt plassert for dem som ønsker å kombinere golf med velvære, som Montecatini Terme GC ved den klassiske kurbyen med samme navn mellom Pisa og Firenze eller luksuriøse Saturnia Spa & Golf Resort lenger sør i regionen.
Hvis du ønsker å kombinere golf med strandliv, er Cosmopolitan Resort, Versilia Golf Forte dei Marmi og Punta Ala noen eksempler på klubber du bør vurdere.
Et mildt klima og et fantastisk landskap gir gode forutsetninger for en herlig golfferie. Legg til en fargerik collage av flere tusen års middelhavskultur og deilige mattradisjoner – og du har Sicilia! Middelhavets største øy er unik i sitt tilbud, og golfen har fått en solid plass her med eksklusive anlegg. Den første 18-hullsbanen ble anlagt på østkysten av øya ved foten av vulkanen Etna, faktisk ble det skåret ut areal fra lavastein. Picciolo Etna Golf er i dag en godt utstyrt resort med førsteklasses overnatting, restaurant og et wellness-senter med bassenger og spa-behandlinger. De 18 hullene er varierte og morsomme, men byr også på krevende utfordringer med noen blinde utslag og en herlig vegetasjon. Ved siden av strekker Etnas fruktbare vinmarker og nasjonalpark seg ut, og det er kort avstand til strendene i Taormina og Giardini Naxos.
På sørenden, mellom kulturbyene Siracusa og Noto, ligger Monasteri Golf Resort innhyllet i sitronlunder og ønsker deg velkommen med en avslappet atmosfære. Banen med par 71 er variert og har en fin karakter. Det sjette hullet ligger inne i en kaktusfikenplantasje!
På vestsiden av øya, ikke langt fra Agrigento med sine majestetiske antikke templer, finner du Verdura Resort i en drømmebeliggenhet ved havet, perfekt for en luksuriøs golfopplevelse. Her frister atten og ni hull langs en to kilometer lang kyststrekning i tillegg til et fire tusen kvadratmeter stort spa-område, seks tennisbaner, strand og vannsportaktiviteter for golfere som ønsker variasjon. Mesterskapsbanen er en vakker linksbane, nylig redesignet av Kyle Phillips, med perfekt vedlikeholdte greener. Klubbens PGA-akademi tar seg av dem som ønsker coaching.
Middelhavets nest største øy, Sardinia, er en fortryllende blanding av sjenerøs luksus og rustikk landsbygd. Øya er kantet av fantastiske strender og krystallklart vann og har sin egen unike kultur som har utviklet seg gjennom årtusener av ulike folk, som har satt sitt preg på øya i en periode. I dag venter også et utmerket tilbud for golfentusiasten.
Midt på vestkysten finner du Is Arenas Golf & Country Club, et virkelig golfparadis langs havet ved et nærliggende naturreservat. Sanddyner, havutsikt og duftende furuskoger gjør banen til en av Europas mest spektakulære, skapt i klassisk britisk parklandstil av de amerikanske arkitektene von Hagge, Smelek & Baril. Banen har mottatt flere internasjonale utmerkelser.
På sørsiden av øya, ikke langt fra hovedstaden Cagliari, finner du en av Italias mest kjente baner, Is Molas. I over tretti år har Is Molas satt standarden for golf på Sardinia og er også øyas største bane. Mesterskapsbanens 18 hull er resultatet av et vellykket samarbeid mellom Cotton, Pennink & Partners og Piero Mancinelli. Det er en teknisk tilfredsstillende bane som ofte er benyttet til prestisjetunge turneringer som Italian Open og Volvo Masters. Greener og bunkere er i amerikansk størrelse, mens fairwayene gir rom for en og annen slice. I 1999 ble det også tilføyd en 9-hulls bane designet av Franco Piras-Gary Player. Hullene er pent omgitt av forskjellige typer lokal vegetasjon, som en hage nær havet.
Is Molas nyter godt av et unikt mikroklima som gjør spillet svært behagelig selv om vinteren, med temperaturer som ofte overstiger 15 grader selv i desember og januar.
På øya venter også to andre klubber. På vei fra Is Molas passerer du først Tanka Golf Villasimius helt nederst i det sørøstlige hjørnet, bare en time fra storbyen Cagliari. Området byr på vakker natur ved sjøen, og banen er et flott tilskudd til Sardinias golftilbud designet av Luigi Rota Caremoli, en av Italias mest berømte designere.
Helt til slutt, oppe i nordøst ved den luksuriøse
Costa Smeralda, finner du Pevero Golf Club
som frister med høy teknisk standard – en
herlig utfordring selv for spillere med lavere
handicap.
N år du leser dette, er Suzann Pettersen på Finca Cortesin i Sør-Spania som kaptein for det europeiske Solheim Cup-laget. Skru klokka 26 år tilbake, og situasjonen var ganske lik.
I augustutgaven av Norsk Golf 1997 leser vi om det 16-årige stortalentet som nettopp hadde vunnet European Young Masters. Hjemme på premiehylla hadde hun allerede to kongepokaler. Årets NM i Stavanger vant hun med tretten slag. I junior-NM var differansen tjue.
Nå var hun klar for Mini Ryder Cup.
– Jeg setter nok seieren i European Young Masters høyere enn et NM-gull, forklarer hun i intervjuet med redaktør Lars Otto Bjørnland.
– I internasjonale turneringer må jeg kjempe for å vinne. Her hjemme henger de andre jentene med i en runde eller to.
Det var ingen overdrivelse. Suzann (16) fra Oslo GK var den treningsvillige eneren som tidlig rettet kikkerten mot stjernene. «Oslo-jenta er et talent av de sjeldne. Kanskje er hun landets største talent – uansett idrett? Her hjemme har hun ingen å måle krefter med. Til det er hun for suveren. Ute i Europa har hun satt seg i respekt hos konkurrentene.»
Først 22 år senere skulle hun legge opp etter sju seire på Ladies
European Tour og femten på LPGA Tour, hvorav to majorturneringer.
Som best var hun rangert som nummer to i verden,
senest fra august 2011 til februar 2012.
BACK NINE //
Jeg fikk beskjed fra en spillepartner at jeg kunne få fridropp da vannet regnes som «casual water»/tilfeldig vann. Er dette riktig oppfatning av reglene?
THORE SVARER: Hei Sondre. I utgangspunktet bør alle straffeområder merkes, helst som røde straffeområder. En grøft som vanligvis ikke inneholder vann, bør være en del av det generelle området og kan ev. være merket eller omtalt i lokale regler som et unormalt baneforhold (fridropp). Hvis en liten grøft hverken er merket eller omtalt og den inneholder vann pga. mye regn, er det fritak for midlertidig vann (fridropp). Er det en større umerket grøft, kan det være at det er et umerket rødt straffeområde. Sjekk definisjonen av straffeområde.
THORE SVARER: Hei Tommy. En «dobbeltstake» som markerer utenfor banen, et straffeområde, GUR eller annet som står ved siden av hverandre, helst med en fot mellomrom, betyr at grensen fortsetter uendelig i den retningen dobbeltstaken «peker». Så det betyr ikke at grensen starter eller stopper der. Står f.eks. dobbeltstakene i en vinkel mot resten av grensen, betyr det at grensen fortsetter uendelig i den retningen (vinkelen).
THORE SVARER: Hei Stian. En ball er bare plugget hvis den er plugget i sitt eget nedslagsmerke. Hvis ballen triller bortover og kommer til ro i et gammelt nedslagsmerke, er den ikke plugget. Du har da to alternativer, enten spille ballen som den ligger, eller erklære den uspillbar og fortsette etter regel 19 (ett straffeslag).
THORE SVARER: Hei Rolf. Om et avstandsmerke kan flyttes på eller ikke, må være omtalt i lokale regler. Det normale er at avstandsmerker er uflyttbare hindringer (du får dessverre ikke fritak hvis de står i spillelinjen). Hvis det ikke står noe i lokale regler, spill som at de er uflyttbare og fortell gjerne til klubben etterpå at de må omtale avstandsmerkene i sine lokale regler.
THORE SVARER: Du har helt rett – det hadde sneket seg inn en liten feil. Ved uspillbar ball i bunker kan man droppe seg ut av bunkeren, i flagglinjen, mot to straffeslag. Se regel 19.3b. De tre andre alternativene er å droppe ballen innenfor to køllelengders avstand (ikke nærmere hullet), droppe seg bakover i flagglinjen (men innenfor bunkeren) eller gå tilbake der det forrige slaget ble slått. Disse tre gir ett straffeslag ifølge regel 19.3a.
I regelboken illustrerer figur 19.3 de fire droppemulighetene ved uspillbar ball i bunker.
QUIZ //